Krig i Europa (9788245033793)

KRIG I EUROPA

– Johan Jørgen Holst på Stortingets talerstol 1. februar 1993

FORSVARET PÅ BALKAN, 1992–2005

«For første gang etter den andre verdenskrigen er det nå krig i Europa …

Nasjonalismens flammer er igjen tent og kan nok en gang sette Europa i brann.»

Mellom 1992 og 2005 gjorde mer enn 12 000 norske menn og kvinner tjeneste i internasjonale militæroperasjoner på Balkan.

De skulle skape fred og få slutt på den etniske rensningen i «Europas urolige hjørne».

ISBN 978-82-450-3379-3

FORSVARET PÅ BALKAN, 1992–2005 HÅKON LUNDE SAXI MARTIN LAU SLÅTTEN

Håkon Lunde Saxi er førsteamanuensis ved Seksjon for militærstrategi og fellesoperasjoner ved Stabsskolen / Forsvarets høgskole.

Martin Lau Slåtten er forsker ved Senter for sivil-militære relasjoner ved Institutt for forsvarsstudier / Forsvarets høgskole.

HÅKON LUNDE SAXI MARTIN LAU SLÅTTEN

Denne boken gir den første samlede fremstillingen av Forsvarets engasjement på Balkan, fra tiden som fredsbevarere i FNs tjeneste til krig under NATOs ledelse. Den forteller om 13 år med skremmende og brutale krigshandlinger. Den gir innsyn i regjeringens diskusjoner og offiserers og byråkraters overveielser. Men først og fremst får du et enestående innblikk i norske soldaters opplevelser på Balkan.

KRIG I EUROPA

3

Håkon Lunde Saxi og Martin Lau Slåtten

Krig i Europa Forsvaret på Balkan, 1992–2005

4

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave 2023 / 1. opplag 2023 ISBN: 978-82-450-3379-3 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Design og sats: Bøk Oslo AS Omslagsfoto: Forsvaret Boken er fagfellevurdert i henhold til Universitets- og høgskolerådets retningslinjer for vitenskapelig publisering.

Boken springer ut av forskningsprosjektet «Det norske forsvaret på Balkan» ved Forsvarets høgskole (FHS).

Prosjektet har vært finansiert av Forsvarets veterantjeneste (FVT). Lønnsmidlene har kommet fra FVT og FHS. Forsvarsdepartementet har bidratt med midler til vitenskapelig assistent/billedredaktør.

Forfatterne har fått stipend for manusutvikling fra Stiftelsen Fritt Ord. Boken er støttet av FHS samt av FHS’ avdelinger Institutt for forsvarsstudier og Stabsskolen.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

FORORD

FORORD

Denne boken omhandler Forsvarets innsats på Balkan i perioden 1992 til 2005. Den springer ut av en søknad om økonomisk støtte til prosjektet «Det norske forsvaret på Balkan» sendt fra Institutt for forsvarsstudier (IFs) ved Forsvarets høgskole (FHs) til Forsvarets veterantjeneste (Fvt). Fvt tildelte i august 2015 kr 3,6 millioner i økonomisk støtte til prosjektet.

For å forberede prosjektet besluttet IFs å iverksette et forprosjekt, med den hensikt å kartlegge og samle inn arkivmateriale. Historikeren Martin Lau Slåtten arbeidet 2015–16 som vitenskapelig assistent i dette forprosjektet. IFs utlyste videre to prosjektstillinger knyttet til prosjektet. Statsviteren Håkon Lunde Saxi og Martin Lau Slåtten ble dermed ansatt, som henholdsvis seniorforsker og forsker. Prosjektoppstart var høsten 2016. Senere fikk prosjektet også økonomisk støtte fra stiftelsen Fritt Ord, FHs og Forsvarsdepartementet. Prosjektet ble avsluttet i 2019 og manuset deretter levert til Forsvarsdepartementet for avgradering.

I forbindelse med publisering av boken i 2022 bidro både IFs og Stabsskolen (sts) med økonomisk støtte.

Denne boken var ferdigskrevet før Russlands brutale invasjon av Ukraina 24. februar 2022, som igjen har brakt mellomstatlig krig tilbake til det Europeiske kontinent. Krigen i Ukraina gjør bokens tittel – Krig i Europa – enda mer treffende, som en påminnelse om sist Europa var hjemsøkt av krigens svøpe.

Bokens del I (kapitlene 1–3) og del II (kapitlene 4–6) er for det meste skrevet i fellesskap, men noe arbeidsdeling innad i kapitlene. I del III har Saxi vært hovedansvarlig for kapittel 8 og 9 og Slåtten for kapittel 7 og 10.1 Saxi har hatt hovedansvaret for innledning og avslutning.

Underveis i prosjektet har det vært en utfyllende og gjensidig beriken-

5

6

FORORD

de arbeidsdeling. Slåtten har hatt uovertruffen føring på innsamling, systematisering og bruk av primærkildemateriale fra offentlige arkiver.

Saxi har ofte hatt fokus på å plassere materialet inn i en videre norsk og internasjonal sikkerhets- og forsvarspolitisk ramme. Statsvitenskapelige og historiske perspektiver har utfylt og komplementert hverandre.

Fremstillingen i boken bygger på et bredt spekter av skriftlige og muntlige kilder. Hva angår offentlige arkivkilder, har det vært avgjørende for prosjektet at både Forsvarsdepartementet og Forsvaret tidlig innvilget et generelt innsyn i sine respektive graderte arkiver på Akershus festning, i Riksarkivet og i Jørstadmoen leir utenfor Lillehammer.

Videre var det av stor betydning at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) og nåværende partileder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre innvilget innsyn i regjeringsprotokoller, r-notater og rsU-notater som direkte gjaldt Forsvarets tilstedeværelse på Balkan for henholdsvis Bondevik-regjeringene og Arbeiderparti-regjeringene i perioden. Til sist var det verdifullt at Forsvarets spesialkommando (Fsk) innvilget tilgang til sitt avdelingsarkiv på Rena. Disse tilgangene ble gitt under forutsetning av at Forsvarsdepartementet foretok en avgraderingsprosess av manuskriptet før publisering. Vi vil berømme departementet, Forsvaret, regjeringspartiene med statsministerposten (KrF og Ap) samt Fsk for å ha tilgjengeliggjort dette materialet for uavhengig forskning.

Boken bygger i stor grad også på privatarkiver og intervjuer med kvinner og menn som har gjort tjeneste på Balkan. I tråd med målsettingen om å kaste lys over norske soldaters og avdelingers opplevelser og aktiviteter i det tidligere Jugoslavia har vi konsentrert oss om militære ledere på bataljons-, kompani- og troppsnivå. Det er her vi har opplevd at våre kunnskapshull har vært størst og arkivmaterialet i Norge minst dekkende. Videre bygger boken på en omfattende primær- og sekundærlitteratur om balkankrigene på 1990-tallet, norsk, europeisk og amerikansk utenriks- og forsvarspolitikk, samt et fåtall spesialiserte studier og hovedfags-/masteroppgaver som foreligger om norske soldaters aktiviteter og opplevelser på Balkan på 1990- og 2000-tallet.

Gjennom mange år har de prosjektansvarlige opparbeidet seg takknemlighetsgjeld til en lang rekke personer og institusjoner som har bistått underveis. Av personer må først og fremst nevnes Sigurd C. Sørlie, som i mesteparten av prosjektperioden har vært en samvittighetsfull

FORORD

senterleder og viktig faglig rådgiver. Videre fikk «Balkanprosjektet» ved oppstarten en referansegruppe bestående av akademikere og fagpersoner. Disse har lest og kommentert på kapitlene samt bistått på andre måter. Gruppen har inkludert Sigurd C. Sørlie, Torunn Laugen Haaland, Hanne Hagtvedt Vik, Svein Efjestad og Tom Guttormsen – sistnevnte erstattet av Finn Kristian Hannestad i 2018. Eirik Janssen og Gunnar D. Hatlehol har begge bistått med verdifull innsamling og organisering av bildemateriale. Gunnar skrev også førsteutkastet på mange av bildetekstene i boken, og vi er svært takknemlig for at han har bidratt til å sette sitt litterære preg på disse. Audun Benjamin Bengtson og Therese Klingstedt fra Fagstabens Seksjon for FoU-administrasjon ved FHs gjorde et fantastisk arbeid med å bearbeide de regnskaps- og budsjettall vi fikk fremskaffet fra Forsvarsdepartementet til de grafene som fremvises i denne boken.

Arkivarer og bibliotekarer ved Riksarkivet, Forsvarets arkivtjeneste, Forsvarsmuseets bibliotek og FHs’ bibliotek har strukket seg langt for å imøtekomme våre omfattende innsynsforespørsler og sære litteraturønsker. Gode kolleger ved Forsvarsakademiet i Danmark har bidratt med nyttige perspektiver og utlån av originalkilder – spesielt må Jakob Brink Rasmussen og Søren Nørby fremheves. Forlagsredaktørene i Fagbokforlaget, innledningsvis Dag Grønnestad og deretter Kristin Eliassen, har begge utvist profesjonalitet i sitt virke. Lene Ekhaugen ved IFs og oberstløytnant Harald-David Meum ved Fvt sto i 2015 sentralt i det gode arbeidet som ble gjort for å jobbe frem prosjektet.

Av institusjoner må Fvt fremheves for å ha formidlet kontakt til mange intervjuobjekter og for at de i 2017 organiserte en ukelang studietur til Bosnia-Hercegovina for forfatterne. Reisen inkluderte besøk til alle de sentrale, og nå nedlagte, norske militærleirene samt flere sentrale operasjonsområder i landet. Fsk skal ha takk for at vi samme år fikk besøke Rena leir, med omvisning, arkivtilgang og intervjuer med flere Fsk-operatører.

Den velvilje som de siste årene er blitt utvist overfor «Balkanprosjektet» ved FHs av ledelsen ved IFs og sts, må også fremheves. Etter at Saxi tiltrådte som førsteamanuensis ved sts i 2019, har prosjektet vært et forbilledlig samarbeidsprosjekt mellom IFs og sts. Direktør Kjell Inge Bjerga og seksjonsleder Steinar Torset har lagt forholdene godt til

7

8

FORORD

rette for at prosjektet kunne fullføres på en god måtte. Mange gode kolleger ved IFs og sts har bistått med å lese mindre tekster, delta i faglige diskusjoner og formidling av kontakter.

«Balkanprosjektet» kunne heller aldri ha blitt fullført uten mange år med tålmodighet, forståelse og godvilje fra forfatternes ektefeller – Monika og Ingrid. I perioden 2015 til 2019 fikk førstnevnte familie, i tillegg til storebror Erik, også jentene Tora og Andrea. To pappapermisjoner ble dermed avviklet i løpet av prosjektperioden. Mens boken var til nedgradering i Forsvarsdepartementet i perioden 2020 til 2022, vokste sistnevnte familie med Johanne og lille Sigrid. Under arbeidet med boken og ferdigstillelse av bokmanuset har våre to familier dermed blitt velsignet med intet mindre enn fire fantastiske barn.

Til sist må takkes nok en gang alle de balkanveteranene som vi i årenes løp har fått det privilegium å prate med eller intervjue. Uten deres førstehåndsberetninger ville det vært mye vanskeligere å skrive denne boken. Samtalene og intervjuene med veteranene var alltid opplysende og interessante, og tidvis sterkt bevegende. I noen tilfeller var det åpenbart at de vi fikk kontakt med, var sterkt preget av det de hadde opplevd.

Vi håper at de og deres familier vil ha glede og nytte av denne boken.

Håkon Lunde Saxi og Martin Lau Slåtten

9

INNHOLDSFORTEGNELSE

INNHOLDSFORTEGNELSE Introduksjon ..................................................................................................

Sentrale perspektiver og avgrensninger ................................................................

Kort om forskningsstatus og kildegrunnlag ..........................................................

Hvorfor Forsvaret?............................................................................................

Militærmaktens glemte plass i utenrikspolitikken ..................................................

Soldatenes opplevelser og militæravdelingenes oppgaveløsning................................

Hvor mange balkanveteraner har Norge? ..............................................................

Interesser og idealer: hvorfor et militært balkanengasjement? ..................................

Struktur og periodisering ...................................................................................

15 16 19 20 22 23 25 27 27

Del I 1992–1995 FN-TJENESTE PÅ BALKAN ......................................................................... 29

Kapittel 1 Spredt og beskjeden begynnelse: mars 1992–oktober 1993 ...................................

1.1 Overordnet norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk ............................................

Beredskap for fred: Beskjedne internasjonale ambisjoner .................................

1.2 Krigen bryter ut i det tidligere Jugoslavia .......................................................

1.3 Spredt og beskjedent: Forsvaret i Kroatia og Bosnia, 1992–93 ............................

Til Kroatia våren 1992 .................................................................................

Varierende hverdagsliv ...............................................................................

Nye arenaer sommeren og høsten 1992 ..........................................................

1.4 Et vellykket preventivt oppdrag: Makedonia, 1992–94 ......................................

Norske soldater i Makedonia, 1993–94...........................................................

Samvirke med amerikanerne .......................................................................

1.5 Humanitære flyvninger til Sarajevo, 1992–94 ..................................................

1.6 Fregatter i Adriaterhavet, 1992–95.................................................................

1.7 Avslutning................................................................................................

34 36 41 42 46 48 52 58 61 64 67 68 69 72

Kapittel 2 Kraftsamling om «sikre områder»: oktober 1993–desember 1994 .........................

2.1 FN-styrkenes oppgaver i Bosnia ...................................................................

Norges rolle som fredsmekler og i ledelsen av FN-styrkene på Balkan .................

2.2 Tuzla: Nordens «sikre område» ....................................................................

Oppsetning av Sanitetskompaniet og Helikoptervingen ...................................

Inn på bakken i Tuzla .................................................................................

Hverdag i Tuzla .........................................................................................

En utfordrende forsyningssituasjon ..............................................................

2.3 Vilje, kapasitet og kapabilitet .......................................................................

74 75 76 79 82 85 87 89 91

10

INNHOLDSFORTEGNELSE

Medisinske evakueringsoperasjoner i Sarajevo og Goražde ............................... 93 Operasjon Bøllebank: Strid i hvitmalte kjøretøyer ........................................... 100 Deltagelse i en spesialoperasjon: Helikoptervingen i Maglaj.............................. 103 Ja til Tuzla, nei til Sentral-Bosnia og Srebrenica .............................................. 108 Mer kombattante bidrag? Kampfly, artilleri, luftvern og infanteri ...................... 110 2.4 Norsk og svensk kraftsamling om Tuzla ........................................................ 114 Geografisk konsentrasjon, men ikke økt robusthet .......................................... 118 En logistikkbataljon tar form ....................................................................... 119 Tvangsekteskap: Sanitetskompaniet underlegges Logistikkbataljonen................ 121 2.5 Avslutning................................................................................................ 125

Kapittel 3 Dratt inn i krigen: januar 1995–desember 1995 ................................................... 127 3.1 Krigen rykker nærmere: våren 1995 ............................................................... 128 Tuzla flyplass: mellom serbisk beskytning og bosnjakisk blokade ...................... 129 «Black Flights» til Tuzla-området ................................................................. 132 Tøffe tak i det «sikre området» Goražde ......................................................... 135 3.2 Bosniakrigens vendepunkt: sommeren 1995 ................................................... 139 Operasjon «Highland Express».................................................................... 143 Srebrenica-massakren ................................................................................ 145 Den bosniske regjeringshærens frustrasjon med FN ........................................ 151 3.2 Kanonenes svanesang: Bosnia høsten 1995 .................................................... 153 Norsk risikovilje og tap i UNPROFOR, 1992–1995............................................ 156 Norske soldaters perspektiver på årsakene til Bosniakrigen .............................. 158 3.4 Avslutning................................................................................................ 162

Del II 1995–2000 NATO-TJENESTE I BOSNIA ......................................................................... 165

Kapittel 4 Fra «hvit» til «grønn» tjeneste: desember 1995–desember 1996 ........................... 169 Bosnia-Hercegovina etter fredsslutningen...................................................... 170 4.1 Fra nordisk FN-styrke til nordisk-polsk Nato-brigade ...................................... 173 Fra Tuzla til Modriča .................................................................................. 177 Logistikkbataljonen i Modriča ..................................................................... 181 En sikrere soldathverdag ............................................................................. 185 4.2 Sanitetskompaniet og transportfly i IFOR og SFOR ......................................... 189 Sanitetskompaniet i Tuzla ........................................................................... 189 Norske transportfly i IFOR og SFOR ............................................................. 195 4.3 Avslutning................................................................................................ 196

Kapittel 5 Fra støtteavdelinger til kampavdelinger: januar 1997–januar 1998 ....................... 198 5.1 Fra logistikkbataljon til infanteribataljon ...................................................... 199 Infanteribataljonen: Rekruttering og oppsetning ............................................ 200 Nye oppgaver i Bosnia ................................................................................ 202 Infanteribataljonen i felt: «Operasjon Balder» ................................................ 207

INNHOLDSFORTEGNELSE

Nesten Bosnia-exit for Infanteribataljonen .................................................... 209 5.2 Telemark kompani i Sarajevo ....................................................................... 212 Oppsetning og sammensetning .................................................................... 214 Vakt- og sikringsoppdraget i Sarajevo............................................................ 216 Rollen som SFOR-utrykningsstyrke .............................................................. 217 Strid om kommando og kontroll: Kosmo stopper Telemark kompani .................. 218 5.3 En mer aktiv strategi: Til kamp mot «Pale-serberne» ....................................... 220 Slaget om Banja Luka: Tilbakeholdenhet med maktbruk .................................. 225 TV-tårn-krigen .......................................................................................... 229 Konflikten med politiet og spesialpolitiet ....................................................... 232 5.4 Fra «problemløsere» til «krigere»: Mot en kulturell brytningstid i norske utenlandsavdelinger? ................................................................................. 235 5.5 Avslutning................................................................................................ 238

Kapittel 6 Nye oppgaver og brå avslutning: januar 1998–august 2000 .................................. 240 6.1 Beskyttelsen av sivile i det norske ansvarsområdet .......................................... 241 1997: Minoritetsflyktningproblematikken og Infanteribataljonen ...................... 244 1998–99: Minoritetsreturene tar til ................................................................ 248 6.2 Bistand til gjenoppbygging og humanitært arbeid ........................................... 253 Humanitær nød i det norske ansvarsområdet .................................................. 255 Fra humanitær bistand til sivil-militært samarbeid .......................................... 257 6.3 1998: Et langvarig oppdrag i Bosnia-Hercegovina ............................................ 260 Et trygt, rutinepreget og langvarig oppdrag .................................................... 261 Ønske om mer ressurser .............................................................................. 265 Konsentrasjon om Bosnia og tilbaketrekning fra Libanon................................. 266 6.4 1999: Kosovokrigen og avslutningen av oppdraget i Bosnia ............................... 269 Avvæpningen og nedleggelsen av den bosnisk-serbiske «311 Brigade» ................ 269 En del av Kosovokrigen? ............................................................................. 271 Norske styrker i SFOR under Kosovokrigen.................................................... 274 Avviklingen av den norske militære tilstedeværelsen i Bosnia............................ 277 Telemark kompanis redeployering fra Sarajevo ............................................... 281 Infanteribataljonen avvikler det norske ansvarsområdet i Bosnia ....................... 282 6.5 Nye nisjer: Etterretnings- og spesialstyrkeavdelinger ....................................... 285 Etterretningstjenesten i Bosnia .................................................................... 288 Kontoret for militær informasjonsinnhenting ................................................. 289 Norske spesialstyrker i Bosnia ..................................................................... 292 Nye organisasjoner i etterretnings- og spesialstyrkearbeidet.............................. 292 Regulære norske styrkers bidrag til etterretningsinnsamling ............................. 293 6.6 Avslutning................................................................................................ 294

Del III 1999–2005 NATO-TJENESTE I KOSOVO ........................................................................ 297

Kapittel 7 Krig om Kosovo: mars 1998–juni 1999 ............................................................... 299 7.1 Brennpunkt Kosovo 1389–1998..................................................................... 300

11

12

INNHOLDSFORTEGNELSE

7.2

7.3

7.4

Norge og veien mot Natos luftkrig, mars–oktober 1998..................................... 304 Da Kosovo ble et «internasjonalt problem» .................................................... 304 Trusler om maktbruk og utredningen av et norsk styrkebidrag .......................... 307 Fra FN-spor til Nato-spor ............................................................................ 310 En humanitær begrunnelse ......................................................................... 313 Fra sabelrasling til skarpe operasjoner, oktober 1998–juni 1999 ......................... 316 Begrensninger på de norske F-16-flyene ......................................................... 320 Rambouillet-forhandlingene og opptakten til en luftkrig .................................. 323 78 dager med krig – Operation Allied Force, våren 1999.................................... 327 En provoserende krig ................................................................................. 332 Avslutning................................................................................................ 338

Kapittel 8 Å bygge freden i Kosovo: 1999–2000 ................................................................. 340 8.1 Oppbyggingen av norske styrker i Makedonia ................................................ 341 UNPREDEP i Makedonia: en FN-styrkes vekst og fall ...................................... 342 Kosovos flyktningkrise og Forsvarets humanitære innsats ................................ 346 Tjenesten i Makedonia under luftkrigen: en krigssone? .................................... 349 8.2 Det norske signaletterretningselementet i Makedonia ...................................... 350 Beveggrunner og organisasjon ..................................................................... 352 Krig om Kosovo og nye oppgaver for Signaletterretningselementet..................... 353 Et operativt signaletterretningselement? ....................................................... 355 Signaletterretningselementet etter avslutningen av luftkrigen ........................... 357 8.3 Norske spesialstyrker i fremste linje .............................................................. 359 FSK i «Joint Guarantor»: gisselredningsoppdraget .......................................... 359 FSK i Operation Joint Guardian: først til Priština .............................................. 361 Et begivenhetsrikt, men kortvarig oppdrag .................................................... 365 Spesialstyrker som norsk «nisjekapasitet» etter Kosovokrigen........................... 367 8.4 Norges landmilitære bidrag i Kosovo ............................................................. 369 Den vanskelige debatten om bakkestyrker i Kosovo, 1998–1999 ......................... 369 En lav profil i alliansen: Norske synspunkter på en bakkeinvasjon av Kosovo ....... 374 En forsinket politisk beslutning om bakkestyrker............................................ 377 Telemark bataljon: beslutning, rekruttering og oppsetning ............................... 378 Et dyrt bidrag ............................................................................................ 383 Utilfredsstillende reaksjonstid...................................................................... 385 Etterspillet: oppvaskmøter og krav om forsvarsreform ...................................... 387 8.5 Telemark bataljon i Kosovo, 1999–2000 ......................................................... 389 Oppgaver i det norske ansvarsområdet .......................................................... 394 Politioppgaver: beskyttelse av den serbiske minoriteten.................................... 398 Myndighets- og samfunnsoppgaver .............................................................. 403 Oppdrag Mitrovica: rollen som KFORs forsterkningsstyrke .............................. 405 Multietnisitet eller fredelig sameksistens? Et vanskelig dilemma ....................... 408 8.5 Avslutning................................................................................................ 411

Kapittel 9 Fra høydepunkt til vendepunkt: mars 2000–desember 2001 ................................ 413 9.1 Mot en ny type «intops»-soldat .................................................................... 414

INNHOLDSFORTEGNELSE

9.2

9.3

9.4

9.5 9.6

Den gamle Libanonmodellen ....................................................................... 414 Den nye «gjennomgående modellen» ............................................................ 417 Innfasingen av «den gjennomgående modellen» ............................................. 422 Strid om nye kontrakter og utvidelsene av tjenestetiden på Balkan ..................... 424 Mot en billigere, mindre og fredeligere innsats i Kosovo ................................... 426 Et paradoks: fredeligere forhold og mer kamppreget soldatutdanning ................. 427 Forsvarsreform: Fra invasjonsforsvar til «innsatsforsvar» ................................. 430 Fra 2001: kraftsamling om minoritetsbeskyttelse og politioppgaver .................... 431 Kultursjokk under lovløse forhold: bryllupsfeiringer og «bråkmakere» ............... 438 Helseskadelige omgivelser i Kosovo?............................................................. 443 Leirene og soldatlivet i Kosovo ..................................................................... 446 Erfaringsoverføring og tradisjonsbevaring etter Bosnia og Kosovo ..................... 448 Norge som ledenasjon i KFOR (5), 2001 ......................................................... 450 Striden om KFOR-utrykningsstyrken: Veien til «Task Force Viking» .................. 454 Serbia: fra pariastat til samarbeidspartner ...................................................... 455 KFOR-bataljonens innsats mot albansk gerilja, mars 2001 ................................ 457 KFOR-ledenasjon, april til oktober 2001: uro i Sør-Serbia og Makedonia ............. 461 Mot en reduksjon i det militære utenlandsengasjementet.................................. 468 Fra Kosovo til «Krigen mot terror» ............................................................... 469 Avslutning................................................................................................ 472

Kapittel 10 Vindkast og nedtrapping: KFOR‑engasjementets finale, 2002–2005 .................... 473 10.1 Soldater og sosialarbeidere: Infanteribataljonen 2002–2003 .............................. 475 Reduksjoner i det norske KFOR-engasjementet .............................................. 476 En ny type soldattjeneste ............................................................................ 482 Problematiske sider ved det multietniske forsoningsmantra .............................. 489 10.2 «Frisvolds gripbare styrke»: Norwegian Task Force, 2003–2004 .......................... 494 Fra teigansvar til utrykningsstyrke ............................................................... 497 «Gripbar»: Et retningsgivende moteord? ....................................................... 500 Angrepet på den kosovoserbiske minoriteten i mars 2004 ................................. 505 10.3 Helikopterdetasjementet i Camp Bondsteel, 2004–2005 .................................... 516 10.4 Avslutning................................................................................................ 521 Avslutning: «Balkanperioden» i perspektiv ...................................................... 524 FN-linjen: Byggingen av en ny og bedre organisert verden ....................................... 526 Nato-linjen: En god alliert på Balkan ................................................................... 527 Engasjementspolitikken: Balkan som en arena for norske selvbilder ......................... 528 Perspektiver på «balkanperioden»....................................................................... 530 Om enkeltpersoner og enkelthendelser................................................................. 532 Utviklingen i det tidligere Jugoslavia etter 2005 ..................................................... 533 De norske døde ............................................................................................... 538 Noter ............................................................................................................. 539 Bibliografi ...................................................................................................... 643 Arkiver og muntlige kilder ............................................................................... 663 Stikkord......................................................................................................... 667

13

IN TRODUKSJON

INTRODUKSJON

I mars 1992 ankom den første norske militære Fn-avdelingen det tidligere Jugoslavia. Ingen kunne på dette tidspunktet forutse at det skulle bli starten på et mer enn 13 år langt militært engasjement. Først i juli 2005 ble den siste større norske militæravdelingen på Balkan hentet hjem. Da hadde mer enn 12 000 nordmenn tjenestegjort i de ulike internasjonale militæroperasjonene i og rundt det tidligere Jugoslavia. Målt i personellomfang gjør dette Balkan-operasjonene til Norges tredje mest omfattende militære utenlandsengasjement etter Tysklandsbrigadene (1947–1953) og UnIFIl i Libanon (1978–1998).1 Opplevelsen av å være norsk soldat på Balkan varierte sterkt. Avhengig av når og hvor soldaten tjenestegjorde, samt type tjeneste, kunne soldatlivet tidvis være både krevende og farlig. Dette gjaldt særlig de første årene med Fn-tjeneste i Bosnia (1992–95). De fredsbevarende styrkene i Bosnia hadde bare unntaksvis noen fred å bevare, og tjenesten bar preg av å foregå i en aktiv krigssone. De lett bevæpnede norske Fn-soldatene opplevde regelmessig at kjøretøyene og områdene de befant seg i, ble beskutt, og mange fikk våpen stukket i ansiktet av udisiplinerte menn som snakket språk de ikke forsto.2 Slike skremmende opplevelser satte varige spor. Samtidig kunne andre soldater ha en langt roligere tjeneste, for eksempel fordi de befant seg på en fredeligere kant av Balkan.

Med overgangen til Nato-ledede operasjoner fra desember 1995, først i Bosnia og senere i Kosovo, endret omgivelsene seg merkbart for de norske militæravdelingene. Nå inngikk de i internasjonale styrker som ikke bare hadde legitimitet i form av Fn-resolusjoner i ryggen, men også Nato-alliansens overveldende militære virkemidler og velsmurte kommandoapparat. Oppdraget endret seg samtidig til å håndheve fredsav-

15

16

IN TRODUKSJON

taler, om nødvendig med bruk av våpenmakt. Norge prioriterte gradvis Nato-operasjonene på Balkan høyere, noe som innebar at de norske avdelingene ble stadig større, bedre trent og bedre utstyrt. Avdelingstypen endret karakter fra støtteavdelinger til kampavdelinger, og måten Forsvaret rekrutterte soldater og utdannet avdelingene på, ble fundamentalt endret.

Som en del av de Fn-autoriserte og Nato-ledede styrkene på Balkan inngikk de norske soldatene i tvangsmakten til det såkalte «internasjonale samfunnet» i regionen.3 Deres rolle var å være maktapparatet til et slags internasjonalt protektorat, eller folkerettslig vergemål, for flere av landene i det tidligere Jugoslavia. Væpnede intervensjoner fra det «internasjonale samfunn» gjorde slutt på de åpne krigene, men volden og konfliktene ulmet ennå under overflaten. Samtidig var statsstrukturene i flere av landene skjøre eller ikke-eksisterende. I rollen som fredsopprettere ble nordmennene derfor tvunget til å ta på seg roller som vanligvis ikke er en jobb for soldater. Hjemme i Norge ble de utdannet og trent som soldater og krigere, men i postkonflikt-samfunnene på Balkan måtte de også bekle rollene som diplomater og administratorer, politifolk og vektere samt bistands- og sosialarbeidere.

Gjennom deltagelsen i de internasjonale militæroperasjonene på Balkan bidro Norge til å omforme regionen. Samtidig utfordret og endret intervensjonene også den norske staten, Forsvaret, og i mindre grad det norske samfunnet. Både politikere og befolkningen var innledningsvis ukomfortable med bruk av militære virkemidler utover tradisjonell fredsbevaring. Forsvaret viste seg samtidig ute av stand til å bidra med relevante kampavdelinger hurtig. Militærintervensjonene på Balkan ble derfor en 13-årig læringsprosess for Norge. Ikke minst endret de livet til tusenvis av norske balkanveteraner og deres familier.

Sentrale perspektiver og avgrensninger Det er krevende å skrive en bok som skal dekke mye, både tidsmessig, geografisk og tematisk. Denne boken tar for seg mer enn et dusin ulike militæroperasjoner spredt over det som i dag er syv ulike land, vekselsvis ledet av henholdsvis Fn, Nato eller osse, over en 13-årig tidsperiode.4 For å kunne skrive en sammenfattende fremstilling av alt dette har det

IN TRODUKSJON

Når begynte krigene egentlig? Balkan var og hadde historisk sett vært en kruttønne, men kanskje ikke like tilbake til huleboernes tid. Mediene skrev

17

imidlertid om eldgammelt etnisk hat, og akkurat det kunne appellere til vittighetstegneres fantasi.

Kilde: Bob Englehart / Cagle Cartoons

vært nødvendig å velge noen bestemte perspektiver samt foreta noen sentrale avgrensninger.

Bokens tittel trekker opp både de sentrale perspektivene og avgrensningene. «Krig i Europa» henspiller på bokens internasjonale kontekst, med fokus på de voldelige konfliktene som fulgte i kjølvannet av kommunismens sammenbrudd i deler av Europa. For de fleste europeere var tiden etter den kalde krigens slutt og «jernteppets» fall preget av eufori, håp og optimisme. Etter 40 år kastet øst- og sentraleuropeerne sine sovjetisk-støttede kommunistiske diktaturer på historiens skraphaug og startet reisen mot å «vende hjem» til et mer demokratisk, mer velstående og mer markedsøkonomisk Europa. For både øst- og vesteuropeerne fremsto det som skjedde tidvis som nesten uvirkelig. Da Thorvald Stoltenberg i 1990 igjen ble norsk utenriksminister, etter et års opphold, reflekterte han senere over at «på det ene året hadde Europa forandret seg mer enn de siste 40 årene til sammen».5

18

IN TRODUKSJON

Kommunismens sammenfall i de tidligere østblokklandene foregikk i hovedsak på fredelig og ikke-voldelige måter, gjennom forhandlede overganger og frie valg.6 I de to tilfellene der stater også ble innlemmet eller løsrevet, i form av Tysklands gjenforening og Tsjekkoslovakias oppløsning, skjedde dette uten krigshandlinger. Men Jugoslavia skilte seg fra de øvrige nye, postkommunistiske statene. Etter å ha vært undertrykket eller sterkt begrenset under den kommunistiske ettpartistaten våknet nå den etniske nasjonalismen. I Jugoslavia ble derfor overgangene til demokrati og markedsøkonomi etterfulgt av statens sammenbrudd og fire brutale løsrivelseskriger: Slovenia (1991), Kroatia (1991–95), Bosnia (1992–95) og Kosovo (1998–99). Disse krigene stilte Europa overfor kamphandlinger, overgrep, flyktningstrømmer og sivile lidelser som kontinentet ikke hadde opplevd siden andre verdenskrig.

I den euforiske post-kald-krig-stemningen som rådet på 1990-tallet, syntes det utenkelig ikke å gjøre noe med disse brutale konfliktene som nå hjemsøkte Europa. Det liberale demokratiet og menneskerettighetene syntes tross alt å være på fremmarsj overalt. Samtidig var det «bipolare» internasjonale systemet, dominert av to rivaliserende supermakter som ofte støttet ulike sider i stedfortrederkriger, nå blitt erstattet av en «unipolar» verdensorden dominert av Usa. De internasjonale mellomstatlige organene, som Fns sikkerhetsråd, var derfor ikke lenger paralysert. Dermed kunne de fatte vedtak som både autoriserte og legitimerte handling. Gitt alt dette var det ikke merkelig at den ledende sinnsstemningen i mange vestlige land ble at «noe må gjøres»!7 Foruten moralske og etiske motivasjoner var vestlige ledere også drevet av frykt for hva konsekvensene av passivitet kunne bli. Som forsvarsminister Johan Jørgen Holst uttrykte det fra Stortingets talerstol i februar 1993: «For første gang etter den andre verdenskrig er det nå krig i Europa […] Nasjonalismens flammer er igjen tent og kan nok en gang sette Europa i brann.»8 Den ovennevnte konteksten legger rammene for boken. Underoverskriften «Forsvaret på Balkan» avgrenser samtidig bokens tematikk til å omhandle innsatsen til Norges væpnede styrker med tilhørende institusjoner. Andre deler av Norges engasjement på Balkan, som fredsmekling, diplomati og bistand, vil også bli omhandlet der det er naturlig, men hovedvekten vil ligge på Forsvarets innsats og bidrag. Av plasshensyn

IN TRODUKSJON

vil vi likevel ikke kunne forfølge enhver soldat og enkeltavdeling som gjorde tjeneste på Balkan. Enkeltpersoner som tjenestegjorde som for eksempel stabsoffiserer eller militære observatører, blir som hovedregel ikke omhandlet – vi konsentrerer oss om større militæravdelinger. Vi etterstreber å gi en bred innsikt i innsatsen og opplevelsen til de norske avdelingene, men fokuset er på hovedstrømningene i engasjementet.

Boken konsentrerer seg derfor om det som til enhver tid var Norges militære hovedbidrag.

Fokuset på de større militære avdelingene er også begrunnelsen for tidsavgrensningen i bokens tittel, 1992–2005. Dette var perioden da Norge hadde større militæravdelinger på Balkan. En «større avdeling» defineres her som minimum 50 til 100 soldater. Norge forble militært engasjert på Balkan også etter 2005, men da hovedsakelig med stabsoffiserer og mindre etterretningselementer.

Kort om forskningsstatus og kildegrunnlag Denne boken bygger på en etablert internasjonal og norsk forskningslitteratur som grovt sett kan inndeles i fire kategorier.

For det først støtter den seg på den internasjonale historiske og statsvitenskapelige litteraturen om internasjonale forhold etter den kalde krigens slutt, hvor krigene som fulgte i kjølvannet av Jugoslavias oppløsning, utgjør en viktig bihistorie. Denne litteraturen er sjelden direkte referert til i boken, men utgjør et bakteppe for å forstå den bredere internasjonale konteksten. Et illustrerende eksempel kan være Geir Lundestads Øst, Vest, Nord, Sør: Hovedlinjer i internasjonal poltikk etter 1945.9 For det andre støtter boken seg på en spesialisert, internasjonal faglitteratur om det tidligere Jugoslavias sammenbrudd på 1990- og 2000-tallet, som for eksempel John R. Lampe, Yugoslavia as History: Twice There was a Country.10 Et nyere norskspråklig bidrag til denne litteraturen, som dessverre utkom i 2021 etter at denne boken var ferdigskrevet, er Svein Mønnesland, En kort introduksjon til Jugoslavia-konflikten.11 For det tredje bygger boken på overordnede studier av norsk utenriks- og forsvarspolitikk etter den kalde krigen. Blant de sentrale arbeidene i denne litteraturen kan nevnes Magnus Håkenstad og Olav Bogen, Balansegang: Forsvarets omstilling etter den kalde krigen,12 bind 4 og 5 av

19

20

IN TRODUKSJON

Norsk forsvarshistorie samt bind 6 av Norsk utenrikspolitikks historie.13 Flere doktorgradsarbeider hører også hjemme i denne kategorien, inkludert doktorgradsavhandlingene til Kjell Inge Bjerga og Torunn Laugen Haaland.14 Til sist bygger boken på en begrenset norsk litteratur om Forsvarets deltagelse i internasjonale operasjoner. Kristoffer Egebergs Fredsnasjonen Norge, som utkom i 2017 under arbeidet med denne boken, står her i en kvalitativ særstilling.15 Egebergs bok er særs verdifull da den både er overgripende og bygger på et omfattende muntlig primærkildemateriale. Både analysen og det muntlige kildematerialet har vi ofte funnet det verdifullt å kunnet trekke veksler på. Samtidig ligger hovedvekten i boken på «Afghanistan-perioden», mens «Balkan-perioden» omhandles noe mindre detaljert.16 Vår bok utfyller og utbroderer på mye i Fredsnasjonen Norge og dekker også svært mye som ikke omhandles der. Vår bok bygger også på en rekke mindre kjente og mer spesialiserte studier om Forsvarets deltagelse i internasjonale operasjoner, både publiserte og upubliserte. Av publiserte arbeider bør nevnes Wegger Chr. Strømmen og Dag Leraands I kamp for freden: UNIFIL i Libanon–Norge i UNIFIL 1978–1998.17 Av upubliserte arbeider vil vi trekke frem at en rekke studenter ved Luftkrigsskolen i Trondheim har produsert hovedoppgaver om Luftforsvarets innsats på Balkan.18 Disse og andre spesialiserte studier har utgjort en viktig sekundærkilde for denne boken, som gir en mer overgripende fremstilling av Forsvaret på Balkan.

De ovennevnte fire kategoriene utgjør sekundærkildelitteraturen og forskningsstatusen som denne boken bygger videre på. Samtidig er hovedkilden for boken et omfattende og delvis unikt primærkildegrunnlag som forfatterne har samlet inn over flere år fra offentlige og private arkiver, intervjuer og mediesøk.

Hvorfor Forsvaret?

En mulig innvending mot å fokusere på Forsvaret på Balkan kunne være at det norske militære engasjementet i regionen har utgjort en økonomisk og personellmessig marginal del av det samlede norske bidraget.

Fremskaffelse av kunnskap om denne innsatsen vil dermed i hovedsak kunne sies å ha verdi kun for spesielt interesserte, samt for Forsvaret

21

IN TRODUKSJON

Tabell 1 Norges andel av personellet i UNPFOR, IFOR, SFOR og KFOR. Operasjon

% av personellet

Absolutt rangering

Relativt rangering

UNPROFOR

2,2

18

Ikke tilgjengelig

IFOR

1,4

13

4

SFOR

2,1

10

4

KFOR

3,3

10

1

Kilde/merknader: Benjamin Zyla, Sharing the Burden? NATO and Its Second- Tier Powers (Toronto: University of Toronto Press, 2015), 109; Zyla: «Who is keeping the peace and who is free-riding. NATO middle powers and Burden Sharing», International Politics, vol. 53 (3), 2016: 309, 311, 314. «Absolutt» rangerer styrkebidragslandene basert på absolutte styrkebidrag; «relativt» rangerer basert på andelen av nasjonal styrkestruktur som ble deployert.

selv. Vi mener at denne innvendingen tar feil på to punkter: For det første undervurderer den Norges relativt store militære engasjement sett i forhold til landets beskjedne størrelse. For det andre tar den feil hva angår karakteren av Norges utenrikspolitiske engasjement på Balkan: Engasjementet var i langt større grad militært enn sivilt.

I absolutte tall utgjorde den norske tilstedeværelsen på Balkan unektelig en liten andel av den totale internasjonale, militære innsatsen. Omtrentlig regnet bidro Norge med mellom 1,5 og 3 prosent av soldatene i de ulike fredsstyrkene (se tabell 1).19 Samtidig var den norske innsatsen likevel omfattende sett i relativ forstand. Knapt noen land sendte en større andel av sine stående styrker og av sin totale befolkning til å gjøre tjeneste i det tidligere Jugoslavia. Både den relative og absolutte innsatsen vokste suksessivt, til den nådde senit rundt årtusenskiftet i Kosovo.20 Norges militære engasjement var altså relativt stort.

Det norske utenrikspolitiske engasjementet var også relativt sett mer militært enn sivilt. Da Norges balkanengasjement var på topp rundt årtusenskiftet, utgjorde den militære innsatsen omtrent 2/3 av ressursbruken; kun 1/3 var sivil bistand.21 Selv om mer enn 60 prosent av bistandsmidlene ble kanalisert via norske bistandsorganisasjoner, var det langt flere norske soldater enn bistandsarbeidere og diplomater på Balkan.22 Her må det legges til at Norge likevel var en relativt sett viktigere aktør innenfor den internasjonale, sivile bistanden til regionen enn som militære troppebidragsyter. På starten av 2000-tallet utgjorde norsk bistand omtrent 4 prosent av den totale internasjonale, sivile bistanden

Tab

22

IN TRODUKSJON

til regionen.23 Dette endrer likevel ikke på det faktum at den absolutte norske tilstedeværelse på Balkan på 1990- og 2000-tallet i større grad var militær enn sivil.

Balkanengasjementets store militære omfang gjorde at det fikk større betydning for Forsvaret enn for andre deler av det norske statsapparatet. For Forsvaret vokste Balkan i løpet av perioden til etatens viktigste utenlandsengasjement. Nesten samtlige norske soldater i utlandet var rundt årtusenskiftet utstasjonert på Balkan.24 Til sammenligning gikk på det meste bare rundt 10 prosent av det norske bistandsbudsjettet til landene i det tidligere Jugoslavia.25 For Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) var landene i Balkan-regionen følgelig mindre sentrale enn for Forsvaret.

Militærmaktens glemte plass i utenrikspolitikken Til tross for Norges relativt store militære «fotavtrykk» i det tidligere Jugoslavia på 1990- og 2000-tallet har dette militære engasjement til nå fått beskjeden plass i fremstillingen av norsk utenrikspolitikk. Vekslende norske regjeringer synes tvert imot å ha underkommunisert den militære innsatsen, noe som synes å ha forplantet seg videre i faglitteraturen. Hvorfor det?

Hovedårsaken var nok at historien om et disproporsjonalt stort norsk militært bidrag ofte harmonerte dårlig med ønsket om å fremstå som «en humanitær stormakt».26 Å fremheve diplomati, bistand og nødhjelp passet bedre. Norske politiske ledere, som for eksempel statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF), understreket at Norge skulle være en «fredsnasjon».27 Bondevik var også lite opptatt av militære spørsmål.28 Dermed virket det ofte ikke naturlig å fremheve den – relativt sett – store norske militære innsatsen på Balkan.

Også senere norske regjeringer fant det tidvis vanskelig å svelge at den norske militære innsatsen kunne være større enn den sivile. I Afghanistan ble det fra 2005 et eksplisitt politisk mål for den rødgrønne Stoltenberg II-regjeringen å skape «paritet» mellom den militære og sivile innsatsen, som også i Afghanistan var langt mer militær enn sivil. Denne målsettingen bunnet i stor grad i at den sivile innsatsen var mindre kontroversiell hjemme i Norge enn det militære engasjementet.29

IN TRODUKSJON

En av målsettingene med denne boken har vært å justere det skjeve bilde som har festnet seg i norsk utenrikspolitisk historieskriving fra Balkan-perioden, der militærmaktens rolle ofte har blitt underkommunisert. Vi forsøker samtidig å forklare hvordan og hvorfor norske politikere, byråkrater og offiserer besluttet å sende tusenvis av unge norske menn og kvinner for å skape fred og stabilitet i det tidligere Jugoslavia.

Soldatenes opplevelser og militæravdelingenes oppgaveløsning Opplevelsene til norske soldater og aktiviteten til norske avdelinger i operasjonsområdene på Balkan er hittil blitt viet lite plass i norsk forsvarshistorie.30 To sentrale målsettinger med boken har derfor vært å gi innsikt i opplevelsene til de tusenvis av norske balkanveteraner, samt å gi svar på spørsmålet: Hva gjorde faktisk norske militæravdelinger på Balkan?

Det har hittil manglet en samlet forskningsbasert fremstilling av innsatsen og opplevelsene til norske soldater på Balkan – denne boken sikter mot å fylle dette kunnskapshullet. En slik fremstilling har en viktig menneskelig dimensjon: Den gir synlighet og anerkjennelse til tusenvis av kvinner og menn som har risikert liv og lemmer for Norge, for «det internasjonale samfunnet» og for menneskene i et urolig hjørne av Europa. I arbeidet med boken har vi møtt, snakket med og intervjuet mange veteraner som i ulik grad er preget av opplevelsene fra Balkan.

Flere ga uttrykk for at det var viktig for dem at «balkanperioden» fikk sin rettmessige plass i norsk forsvarshistorie.

Operasjons- og avdelingshistorier fra det tidligere Jugoslavia er det også sparsomt med. I Norge er denne fagtradisjonen forbundet med norsk deltagelse under andre verdenskrig, samt med publikasjoner skrevet uten et akademisk utgangspunkt av personer som selv har arbeidet i Forsvaret. Forsvarets krigshistoriske avdeling (Fka) produserte for eksempel i tiårene etter andre verdenskrig en rekke skildringer av felttoget i Norge 1940. Disse publikasjonene tok gjerne for seg små og avgrensede geografiske områder, hvor kampene ble skildret i inngående detaljer og kronologisk rekkefølge. Ikke overraskende ble helhetsoversikten borte og strategiske og operasjonelle betraktninger var mangelfulle.31 Som

23

24

IN TRODUKSJON

Pakket og klar for gjensyn med Balkan? Det ser kanskje slik ut. Men denne militærbagens eier, Harald-David Meum, sier det best: «Et meget, meget kjært minne.» Bak seg har han tjenestegjøring i både IFOR og SFOR. Baggen er et godt eksempel på hvordan norske offiserers karriere fra 1990-tallet og utover ble stadig mer internasjonal.

Foto: Håvard Madsbakken/Forsvaret

en konsekvens av dette har samfunnsfaglige og faghistoriske arbeider gjerne betraktet feltet som snevert. De har de siste 40-årene isteden stort sett konsentrert seg om å analysere militærmakten i et bredt samfunnsmessig perspektiv.32 Et bredt perspektiv er i hovedsak et gode, men det kan også skape faglige blindsoner. I den grad Forsvarets innsats på Balkan vies plass, er fokuset rettet mot hvordan dette påvirket samfunn, stat og forsvar i Norge. I faglitteraturen om norsk utenriks- og forsvarspolitikk er hovedstudieobjektet beslutningstaking i Norge samt norsk deltagelse i internasjonale beslutningsorganer. Dette tilsvarer omtrent det som i Forsvarets doktriner omtales som det politisk-strategiske nivået, altså

IN TRODUKSJON

regjeringen. I noe grad innbefattes også det militærstrategiske nivået, altså forsvarssjefen og hans stab i Oslo. Det operasjonelle og taktiske nivået blir derimot neglisjert eller utelatt. Førstnevnte nivå er der militære fellesoperasjoner planlegges og ledes i militære hovedkvarter, sistnevnte der hvor militære avdelinger løser oppdrag lokalt – på bakken, i luften eller på havet.33 Hva norske militæravdelinger og soldater faktisk gjorde «på bakken» i operasjonsområdene, gis med andre ord liten eller ingen oppmerksomhet i faglitteraturen. Det har vært en sentral målsetting med denne boken å rette på dette. Samtidig forsøker vi å unngå at helhetsoversikten forsvinner, gjennom hele tiden å plassere operasjonene og avdelingene inn i en bredere norsk og internasjonal politisk og samfunnsmessig kontekst. Tanken har vært å bygge en bro mellom den snevre avdelings- og operasjonshistorien og den bredere faglitteraturen rundt «krig og samfunn».

Vår målsetting har vært at de som interesserer seg for overordnede samfunnsmessige, politiske og strategiske spørsmål, skal kunne lese boken og samtidig få bedre innblikk i hva norske avdelinger og soldater faktisk gjorde på Balkan. Samtidig skal norske veteraner, som selv har opplevd historien på kroppen, kunne lese boken og få overblikk og en bedre forståelse av hvordan hendelsene de opplevde, passer inn i et større samfunnsmessig, politisk og strategisk bilde.

Hvor mange balkanveteraner har Norge?

Vi har så langt flere ganger brukt begrepene «veteran» og «balkanveteran». Men hva er en veteran, og hvor mange balkanveteraner har Norge? Å fremskaffe eksakte tall om antallet balkanveteraner i Norge er utfordrende. For det første fordi begrepet «veteran» til tider har vært omstridt og uklart. Det var først sent på 00-tallet at Norge tok mål av seg til å lage en helhetlig veteranpolitikk som også omfattet dem som hadde tjenestegjort i internasjonale operasjoner etter andre verdenskrig.34 Stortinget definerte i 2009 veteraner som «personell som på vegne av den norske stat har deltatt i en militær operasjon».35 Veteraner omfattet her både militært og sivilt personell, og det er operasjonens karakter som avgjør hvem som faller inn under veteranbegrepet. Ho-

25

26

IN TRODUKSJON

vedgruppen av veteraner har i dag likevel sin erfaring fra utenlandsoperasjoner.36 I stortingsmeldinger blir begrepet «veteran» i dag først og fremst brukt om personell som har deltatt i internasjonale militære operasjoner.37 Å tallfeste antallet veteraner fra internasjonale operasjoner på Balkan er likevel krevende. Afghanistan-utredningen oppga i 2016 at 14 338 norske soldater hadde tjenestegjort i alle operasjonene på Balkan siden 1992.38 Forsvarsdepartementet oppga videre i 2020 at omtrent 15 000 (avrundet) hadde tjenestegjort på Balkan. Det ble opplyst at dette gjaldt «unike personer, ikke deployeringer».39 Ved nærmere ettersyn fremstår disse tallene likevel som litt for høye. Tall skaffet til veie for Balkanprosjektet ved Forsvarets høyskole (FHs) fra Forsvarets personell- og vernepliktssenter (Fpvs) i 2019 viste at det likevel ikke var snakk om unike individer. Sannsynligvis hadde Forsvaret kommet til dette tallet gjennom å summere antallet unike individer i hver enkeltoperasjon på Balkan, uten å ta høyde for at samme person kunne ha tjenestegjort i mer enn én operasjon.40 Tallene Fpvs oppga til Balkanprosjektet i 2019, viste at 11 539 unike individer hadde deltatt i totalt 15 forskjellige operasjoner på Balkan som Fpvs hadde tallmateriale for. I gjennomsnitt hadde hver person omtrent to tjenestegjøringer.41 Men også tallmaterialet fra Fpvs var ufullstendig. Det manglet oversikt over personell fra Sjøforsvaret og Luftforsvaret som det virket naturlig å regne som balkanveteraner. For eksempel var den Nato-ledede maritime embargooperasjonen mot det tidligere Jugoslavia i Adriaterhavet utelatt. Personell og fartøyer fra Sjøforsvaret deltok her i første halvdel av 1990-tallet som en del av Natos stående maritime styrker. Personellet fra Luftforsvaret som deltok i Nato-operasjonen Allied Force, Natos luftkrig mot Forbundsrepublikken Jugoslavia i 1999, var heller ikke medregnet.

Sannsynligvis skyldes dette ulike praksiser for å rapportere deltagelse i operasjoner for forsvarsgrenene, samt muligens også at personellet ikke var utstasjonert i et land i det tidligere Jugoslavia. Totalt utgjør disse sjøog luftoperasjonene nok personell til at vi kan slå fast at mer enn 12 000 unike personer må ha gjort tjeneste på Balkan fra 1992 til 2005 – perioden denne boken omhandler. Da Norge ikke har sendt større militære avdelinger til Balkan siden 2005, har antallet balkanveteraner kun økt i beskjeden takt siden.

IN TRODUKSJON

Interesser og idealer: hvorfor et militært balkanengasjement?

Det militære balkanengasjementet kostet norske skattebetalere milliarder av kroner og eksponerte norske menn og kvinner for både ubehag, skade og død. Hvorfor besluttet norske politiske ledere at landet skulle delta militært på Balkan? Årsakene var sammensatte, men kort oppsummert kan vi slå fast at det dreide seg om en kombinasjon av interesser og idealer. Som forsvarsminister Bjørn Tore Godal uttalte i 2001, da han måtte rettferdiggjøre å bruke flere milliarder forsvars- og bistandskroner på Balkan: «Vi ser det som en investering i fred i Europa, og en investering i Norges sikkerhet.»42 For skiftende norske regjeringer ble det oppfattet som en sikkerhetsutfordring for Norge at det foregikk aktive krigshandlinger i en del av Europa. Samtidig ble motivasjonen stadig sterkere knyttet til norsk alliansepolitikk og – i mindre grad – europapolitikk. Å sende norske styrker til Balkan var en måte å sikre at Nato besto som forsvarsallianse, samt demonstrere at Norge var en god alliert som bidro til å møte felles sikkerhetsutfordringer. Bidragene kunne også gi Norge en viss innflytelse i internasjonale fora.

Samtidig var både norske ledere og befolkningen opprørt over lidelsene de nærmest daglig ble eksponert for gjennom aviser, radio og fjernsyn på 1990-tallet. Som det ofte ble påpekt: noe lignende hadde Europa ikke opplevd siden andre verdenskrig. Srebrenica-massakren i juli 1995 ble et viktig moralsk vendepunkt. Etter dette støttet selv det Natokritiske partiet sv opp om norsk militær maktbruk på Balkan. Under opptakten til Kosovokrigen uttalte partiets utenrikspolitiske talsmann, Erik Solheim, at Norge ikke kunne «sitte med hendene i fanget å se på at 300 000–400 000 flyktninger venter på vinterkulda midt i hjertet av Europa».43

Struktur og periodisering Boken er strukturert for å kunne gi en hovedsakelig kronologisk fremstilling. Den er videre inndelt i tre distinkte perioder, som hver var karakterisert av større skifter i omgivelsene de norske soldatene opererte i. Disse var både organisatoriske og geografiske. De tre viktigste endrin-

27

28

IN TRODUKSJON

gene var henholdsvis Norges valg om å sende militære Fn-avdelinger til Balkan i starten av 1992, overgangen fra Fn-tjeneste til Nato-tjeneste i Bosnia i desember 1995, og deretter den geografiske overflytningen av det militære hovedbidraget fra Bosnia til Kosovo høsten 1999. Bokens tre hoveddeler er bygget opp rundt disse endringene. Hver av delene er videre bygget opp av tre til fire kapitler, som også er periodisert basert på kontinuitet og endring med hensyn til omgivelsene, strukturen og det geografiske tyngdepunktet til det norske styrkebidraget. Bokens siste del avslutter med tilbaketrekningen av den siste større norske militæravdelingen fra Kosovo sommeren 2005.

[START DEL]

DEL I FN-TJENESTE PÅ BALKAN 1992–1995

30

Krigene i det tidligere Jugoslavia (1991–1995) var de mest blodige og ødeleggende Europa hadde opplevd siden andre verdenskrig. Særlig hardt rammet ble de tidligere jugoslaviske delrepublikkene Kroatia og Bosnia-Hercegovina, hvor partene gjorde ustrakt bruk av etnisk rensing for å gjøre områdene de kontrollerte, etnisk homogene. I Bosnia ble mer enn 100 000 mennesker drept og over to millioner fordrevet fra sine hjem.1 I løpet av omtrent fire år – fra mars 1992 til januar 1996 – tjenestegjorde omkring 3500 norske soldater i Fn-styrkene United Nations Protection Force (UnproFor), United Nations Preventive Deployment Force (UnpreDep) og United Nations Peace Forces (UnpF). Langt på vei de fleste av disse tjenestegjorde i UnproFor i Bosnia-Hercegovina.2 Krigene på Balkan var kompliserte. De hadde trekk av å være borgerkriger mellom grupper i delrepublikkene langs etniske, religiøse og økonomiske konfliktlinjer. Samtidig var de i realiteten internasjonaliserte væpnede konflikter, hvor flere stater både i og utenfor det tidligere Jugoslavia på ulike måter støttet partene. Dette kompliserte politiske og militære landskapet måtte de norske Fn-soldatene navigere i som best de kunne, med begrenset militære evne og myndighet, men med mye ansvar pålagt dem av ambisiøse Fn-mandater som var oppstått som kompromisser etter lange forhandlinger mellom stormaktene i Fns sikkerhetsråd.

Fra sommeren 1992 pågikk det tilsynelatende en borgerkrig i Kroatia og en i Bosnia-Hercegovina, henholdsvis mellom de internasjonalt anerkjente kroatiske og bosniske regjeringene og serbiske utbryterrepublikker. I realiteten var det imidlertid én konflikt med minst tre parter.

Den militært sterkeste parten var den serbisk-dominerte Forbundsrepublikken Jugoslavia, bestående av delrepublikkene Serbia og Montenegro.

Forbundsrepublikken påberopte seg å være etterfølgerstaten etter Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia, og ble derfor i samtiden ofte omtalt som Rest-Jugoslavia. Under Slobodan Miloševićs lederskap ga den serbisk-dominerte forbundsrepublikken omfattende støtte til de serbiske utbryterrepublikkene i Kroatia og Bosnia, og utøvet en stor grad av de facto kontroll over disse serbiske utbryterstatene. Serbernes mål var å etablere levedyktige serbiske statsdannelser i nabolandene som på sikt kunne inkorporeres i et Stor-Serbia. Den serbisk-dominerte rest-jugoslaviske hæren, Vojska Jugoslavije (vJ), deltok i liten grad med

31

Generaloberst Ratko Mladić (til venstre) og president Radovan Karadžić (til høyre) var den selvoppnevnte serbiske utbryterrepublikken Republika Srpskas øverste militære og politiske ledere. Etter Bosniakrigen ble begge dømt til lang fengselsstraff

for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY). Bilde fra april 1995.

Foto: Sava Radovanović/NTB Scanpix

større kampavdelinger i Kroatia og Bosnia, men ga utstrakt finansiell og logistisk støtte til utbryterrepublikkenes styrker.

De norske Fn-soldatene i Bosnia skulle særlig stifte bekjentskap med den serbiske utbryterrepublikken i Bosnia, Republika Srpska, og den bosnisk-serbiske hæren, Vojska Republike Srpske (vrs). Republikkens fremste politiske og militære ledere var president Radovan Karadžić og generaloberst Ratko Mladić. Bosnia-serberne utgjorde en minoritet av befolkningen i Bosnia-Hercegovina, men kontrollerte lenge to tredeler av Bosnias territorium. De gjennomførte omfattende etnisk rensing av de store områdene de hadde erobret.3 Karadžić og Mladić ble i 2016 og 2017 dømt for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot men-

32

neskeheten av den Den internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICtY).

Den nest sterkeste parten i den internasjonaliserte konflikten var Kroatia under president Franjo Tudjman, som ønsket å re-inkorporere den serbiske utbryterrepublikken i Kroatia, samt om mulig også inkorporere deler av Bosnia der det bodde mange etniske kroater i et StorKroatia. Den regulære kroatiske hæren, Hrvatska vojska (Hv), deltok tidvis direkte i kampene inne i Bosnia-Hercegovina. Kroatia ga også utstrakt støtte til og utøvet en stor grad av kontroll over den kroatiske utbryterrepublikken i Bosnia, Herceg-Bosnia, og den kroatisk-bosniske utbryterrepublikkens væpnede styrker, Hrvatsko vijeće obrane (Hvo).

Den militært svakeste parten var den bosnjakisk-dominerte bosniske regjeringen ledet av president Alija Izetbegović, som sloss for å unngå en oppsplitting av Bosnia-Hercegovina. Den bosniske regjeringshæren, Armija Republike Bosne i Hercegovine (arBiH), var innledningsvis tallmessig overlegen vrs, men langt dårligere organisert, trent og bevæpnet.

Dette bedret seg gradvis i løpet av krigen. De norske Fn-soldatene ble på bakken i Bosnia ofte tvunget inn i de facto partnerskap med styrker som var lojale mot den bosniske regjeringen.

Forholdet til Norges allierte kompliserte også deltagelsen i Fn-operasjonene på Balkan. Norges viktigste allierte i Nato, Usa, deltok ikke i UnproFor i Bosnia, og Kroatia og la ikke skjul på sin sterke sympati og støtte til den bosniske og delvis også kroatiske regjeringen. Storbritannia og Frankrike, Natos viktigste europeiske medlemsland, var derimot de største bidragsyterne til UnproFor, og hadde et langt mer ambivalent forhold til den bosniske og kroatiske regjeringen. Mange land i og utenfor Nato hadde også ulike syn på konflikten og bidro med direkte eller indirekte støtte til de ulike partene. Dette politiske bakteppet gjorde at norske politiske og militære myndigheter hjemme i Norge og norske Fn-soldater på Balkan måtte navigere i et komplekst og tidvis uoversiktlig politisk og militært landskap.

ØSTERRIKE Balaton

UNGARN Ljubljana SLOVENIA

Zagreb

Vojvodina (autonom provins)

KROATIA

ROMANIA

Novi Sad Beograd

Serbia

BOSNIA-HERCEGOVINA Sarajevo

FORBUNDSREPUBLIKKEN JUGOSLAVIA

Adriaterhavet

Podgorica

Priština

BULGARIA

Montenegro

Kosovo (autonom provins)

Skopje DEN TIDLIGERE JUGOSLAVISKE REPUBLIKKEN MAKEDONIA

ITALIA ALBANIA

HELLAS

Kart over de internasjonalt anerkjente grensene i det tidligere Jugoslavia ca. 1993.

Kilde: Central Intelligence Agency; Library of Congress

KRIG I EUROPA

– Johan Jørgen Holst på Stortingets talerstol 1. februar 1993

FORSVARET PÅ BALKAN, 1992–2005

«For første gang etter den andre verdenskrigen er det nå krig i Europa …

Nasjonalismens flammer er igjen tent og kan nok en gang sette Europa i brann.»

Mellom 1992 og 2005 gjorde mer enn 12 000 norske menn og kvinner tjeneste i internasjonale militæroperasjoner på Balkan.

De skulle skape fred og få slutt på den etniske rensningen i «Europas urolige hjørne».

ISBN 978-82-450-3379-3

FORSVARET PÅ BALKAN, 1992–2005 HÅKON LUNDE SAXI MARTIN LAU SLÅTTEN

Håkon Lunde Saxi er førsteamanuensis ved Seksjon for militærstrategi og fellesoperasjoner ved Stabsskolen / Forsvarets høgskole.

Martin Lau Slåtten er forsker ved Senter for sivil-militære relasjoner ved Institutt for forsvarsstudier / Forsvarets høgskole.

HÅKON LUNDE SAXI MARTIN LAU SLÅTTEN

Denne boken gir den første samlede fremstillingen av Forsvarets engasjement på Balkan, fra tiden som fredsbevarere i FNs tjeneste til krig under NATOs ledelse. Den forteller om 13 år med skremmende og brutale krigshandlinger. Den gir innsyn i regjeringens diskusjoner og offiserers og byråkraters overveielser. Men først og fremst får du et enestående innblikk i norske soldaters opplevelser på Balkan.

KRIG I EUROPA