Longyearbyen sykehus 1916 2016 utdrag by Fagbokforlaget

Rolf Hanoa

Operasjonsstua ved Longyearbyen sykehus en vinternatt i 2012. Behandling etter en snøscooterulykke.

Longyearbyen sykehus ble bygget av Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS i 1916 og drevet av gruveselskapet frem til 1981, da den norske stat overtok driften. Sykehuset ble en avdeling av Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i 2002. Store Norske har gjennom alle år gjort sitt for å opprettholde helsetjeneste og beredskap i Longyearbyen og Svea. Beredskap og behandling. I dag er Longyearbyen sykehus et lokalsykehus med akuttjeneste, skadeberedskap og poliklinikk, der generell kirurgi, allmennmedisin, tannhelsetjeneste, fysioterapi og forebyggende helsetjeneste er godt forankret. UNNs akuttmedisinske beredskap fra Tromsø, Sysselmannens redningshelikoptre og ambulanseflytjenesten mellom Svalbard og Tromsø støtter opp om sykehuset i Longyearbyen. Boken presenterer sykehusets hundreårige historie fra 1916 til 2016 med trinnvise endringer i samfunnet og helsevesenet. Rolf Hanoa (professor i arbeidsmedisin – Universitetet i Bergen) er spesialist i generell kirurgi og karkirurgi, og har fra 2003 vært overlege ved Nevrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål. Han har tidligere tjenestegjort som lege for Statens arbeidstilsyn på Svalbard, Kings Bay AS i Ny-Ålesund, Store Norske og Longyearbyen sykehus.

ISBN 978-82-450-2108-0

,!7II2E5-acbaia!

Rolf Hanoa

Longyearbyen sykehus 1916–2016 FRA GRUVESYKEHUS TIL UNIVERSITETSSYKEHUSET UNN Norsk helsetjeneste på Svalbard

Longyearbyen sykehus 1916â&#x20AC;&#x201C;2016

Rolf Hanoa

Longyearbyen sykehus 1916â&#x20AC;&#x201C;2016 Fra gruvesykehus til Universitetssykehuset UNN Norsk helsetjeneste pĂĽ Svalbard

Copyright © 2017 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-2108-0 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfotoer: forside – Longyearbyen sett fra Platåfjellet, bakside – Operasjonsstua 2012. Fotoer: Kari Schrøder Hansen. Øvrige fotografier tatt av / utlånt av: «Aktuell», Birger Amundsen, Aksel Bilicz, Sverre Bryne, Anders Christensen, Tore Dahlberg, Kjellrun Eggenfellner, Einar Ellingsen, Svein Friis, Kari Schrøder Hansen, Rolf Johansen, Ole Kristian Jørgensen, Odd Mydland, Norsk Lufttransport AS, Ole Magnus Rapp, Store Norske, Svalbard Museum, «Svalbardposten», Kjell H. Torp, Andreas Østlund. Foto tatt av Rolf Hanoa er merket RH. Til arbeidet med denne boken har Longyearbyen sykehus mottatt støtte fra: Helse Nord RHF Universitetssykehuset Nord-Norge HF Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Helsetjenesten på Svalbard ble etablert som en følge av kullgruvedriften. Longyearbyen sykehus’ 100-årshistorie kan bare forstås på bakgrunn av 100-årshistorien til Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (1916– 2016). Selv etter at staten overtok sykehuset i 1981, har Store Norske i stor grad definert behovene for en helsetjeneste på Svalbard. I tillegg har i løpet av de siste 35 årene fremveksten av et lokalt styre i Longyearbyen med forvaltning og offentlige tjenester, de statlige forskningsinstitusjonene, de private reiselivs-, service- og handelsbedriftene dannet rammen om et sivilsamfunn som har gitt sykehuset mange oppgaver. Sykehuset har i alle år avspeilet den medisinske utviklingen i de små lokalsykehus og primærhelsetjenesten på fastlandet. Norske myndigheter har ført en tydelig norsk helsepolitikk på Svalbard. Longyearbyen sykehus henvendte seg til undertegnede i 2013 med spørsmål om å skrive en beretning til sykehusets forestående hundreårsjubileum i 2016. I løpet av 2014 sørget Helse Nord (eier av Universitetssykehuset Nord-Norge) og Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS for bidrag som kunne finansiere arbeidet med boken. Forlagssjef Arno Vigmostad i Fagbokforlaget stilte fra

første stund forlagets ressurser til disposisjon for utgivelsen. Gjennom årene har jeg samlet og bearbeidet et stort materiale om arbeidsmiljø og helse tjeneste på Svalbard. Ulike oppgaver på Svalbard, bl.a. for Arbeidstilsynet i perioden 1979–88, som lege i Kings Bay i årene 1985–93, og som medisinsk rådgiver for Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS 2005–09, har gitt meg mulighet til systematisk å følge utviklingen ved Longyearbyen sykehus og på Svalbard i et videre perspektiv. Dessuten har arbeidet med boken «Kings Bay 1916–2016» medført en rekke arbeidsperioder på Svalbard gjennom årene 2008–16. Som overlege ved Nevrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål, har jeg gjennom årene hatt et medisinsk-faglig grunnlag for å bidra til internundervisningen på Longyearbyen sykehus. Dette er ikke en biografisk oppslagsbok om helsepersonell på Svalbard. Boken gir ikke en fullstendig oversikt over ansatte og aktører i sykehusets historie. Biografiene i denne boken er ment å belyse og fremheve mer generelle forhold. Dette er ikke en faghistorikers fremstilling, men en utviklingsbeskrivelse

Forord 5

der helsepolitiske og samfunnsendringer skisseres av en som selv har deltatt i helsearbeidet på Svalbard. Jon Sandmos bok «Hvit kittel – sort kull» om verkslegene på Svalbard i perioden 1905–80 er et standardverk om helsetjenesten på Svalbard. Jeg har hatt stor nytte av boken, som er referert til i en rekke sammenhenger.

Til god hjelp i arbeidet med denne boken har vært tidligere verkslege/kirurg Anders Christensen, tidligere overlege/kirurg Reidar Eikhaugen, avdelingsbetjent Eli Ytterdal Sørum, tidligere overlege/kirurg ved Longyearbyen sykehus Kari Schrøder Hansen, avdelingsleder/anestesi sykepleier Aksel Bilicz, kontorsjef Ottar Svendsen, og Per Kyrre Reymert ved Svalbard Museum.

Rolf Hanoa Longyearbyen Desember 2016

Longyearbyen sykehus 1916–2016

Innhold

Kapittel 1

Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S – drift og hendelser 1916–2016

Kapittel 2

Verkslegene og gruvesykehuset 1905–30

Kapittel 3

Verkslegene og gruvesykehuset 1930–45

Kapittel 4

Sykehusbygningene i Longyearbyen

Kapittel 5

Gruvesykehuset 1945–60

Kapittel 6

Gruvesykehuset 1960–81

Kapittel 7

Sykdoms-/skadetilstander av spesiell historisk betydning i Svalbardsamfunnet

Kapittel 8

Statssykehuset 1981–1991. Sykehus og samfunn i forandring

Kapittel 9

Bedre arbeidsforhold, endring av prioriteringer 1991–2000

Kapittel 10

Lokalsykehus og universitetssykehus 2000–2016

Kapittel 11

Kirurgisk beredskap, akuttberedskap, legevakt, primærhelsetjeneste

Kapittel 12

Longyearbyen sykehus – historisk oversikt 1916–2016

100

Kapittel 13 Store ulykker og hendelser der helsetjenesten og beredskapen i særlig grad har vært berørt

102

Kapittel 14

Noen av sykehusets medarbeidere

109

Kapittel 15

Gruvearbeidernes bedriftshelsetjeneste og arbeidsmiljø

115

Kapittel 16

Ambulanse-, søk- og redningstjeneste

123

Kapittel 17

Tannhelsetjenesten på Svalbard

132

Kapittel 18

Svea: gruvedrift og helsetjeneste 1917–2016

137

Kapittel 19

Ny-Ålesund: helsetjenesten 1917–2016

143

Kapittel 20

Andre sykehus, sykestuer og sykerom/-lugarer på Svalbard

157

Kapittel 21

Svalbardetater og samfunnsfunksjoner

160

Kapittel 22

Helselovgivningen på Svalbard 1920–2016

168

Kapittel 23

Medisinske og helseadministrative ord og uttrykk

176

Kapittel 24

Kullgruvenes ord og uttrykk

191

Kapittel 25

Longyearbyen 1916–2016: steder, bygninger, institusjoner

199

Stikkordregister

207

Geografisk oversikt

Svalbard – øygruppen Spitsbergen er den største av øyene. Nordaustlandet er den nest største. Golfstrømmen kommer inn på vestsiden av Spitsbergen fra sør. Longyearbyen ligger nær et geografisk midtpunkt på øya. Kart: Andrine Kylling, Sysselmannen.

Gruvebyer og stasjoner på Svalbard 2016 Barentsburg – kullgruvedrift – ca. 400 innb. Bjørnøya – værvarslingsstasjon – ca. 8 innb. Grumant – på kysten mellom Barentsburg og Longyearbyen. Kullgruvedrift til 1960 – nå: ingen fast bosetting Hopen – værvarslingsstasjon – 4 innb. Hornsund – forskningsstasjon – 9 innb. om vinteren, flere om sommeren Isfjord – tele- og radiostasjon til 1999, nå turiststasjon Longyearbyen – kullgruvedrift, forskning, handel, tjenesteyting, administrasjon – ca. 2100 innb. Ny-Ålesund – kullgruvedrift til 1963, nå forskning – ca. 40 innb. ved årsskiftet, mange flere i sommersesongen Pyramiden – kullgruvedrift til 1998, fraflyttet 1998, – gjenopptatt som turiststasjon – ca. 5–10 innb. Svea – kullgruvedrift til 2016. Driftshvile, vedlikehold, turiststasjon – 30 innb. som pendler fra Longyearbyen (inkludert i de ca. 2100)

Longyearbyen sykehus 1916–2016

Kapittel 1

Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S – drift og hendelser 1916–2016

Kulldriften la grunnlaget for bysamfunn Gruvedrift ga byutvikling. På Svalbard har det vært næringsdrift knyttet til fangst og fiske gjennom fire hundre år. Med fangst, sjøfart og gruvedrift i første halvdel av 1900-tallet vokste stasjoner for telegrafi og værvarsling frem (Grønfjorden, Bjørn øya, Hopen, Isfjord og gruvebyene). Med kulldriften kom spiren til bysamfunn. Longyearbyen, Ny-Ålesund, Tunheim (på Bjørn øya), Barentsburg, Grumant og Pyramiden fant sin form. Svalbardtraktaten (1920), Norges overtagelse av Svalbard (1925), Bergverksordningen og annen norsk lovgivning bidro til at bysamfunnene vokste frem med regler for de fysiske og organisatoriske forhold på arbeidsplassene og i bebyggelsen ellers (1, 2). Store Norske fødte Longyearbyen sykehus. Gruvedriften fra 1905 og utover i Longyeardalen la grunnlaget for et lite bysamfunn. Da Store Norske overtok det amerikanske gruveselskapet i 1916, fikk bysamfunnet et sterkere preg av norske standarder. Store Norskes ledelse innså fra første stund at

byen trengte et sykehus som kunne avløse amerikanertidens sykestue. På meget kort tid reiste selskapet et lite, men etter datidens målestokk tidsmessig lokalsykehus. Sykehuset skulle dekke behovene til gruveselskapet og gruvebefolkningen. Da norsk lovgivning trådte i kraft, representerte sykehuset en lovpålagt forutsetning for å kunne drive bergverk. Samtidig var kullgruvedriften en forutsetning for å kunne finansiere og bemanne sykehuset. Det var kullgruvene som ga sykehuset arbeidsoppgaver. Tiden som gruvesykehus der sykehuset var nær knyttet til det som foregikk i Store Norske, varte ennå lenger enn til da staten overtok sykehuset i 1981. Gruvedriften formet sykehusets historie. Historien til Longyearbyen sykehus må sees i lys av historien til Store Norske. Her presenteres noen hovedtrekk og hendelser i Store Norskes dramatiske og for Norge viktige 100 år. Oppregningen er ikke fullstendig. En rekke forhold kommer tydeligere frem i de følgende kapitler om sykehusets virksomhet.

Kapittel 1: Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S – drift og hendelser 1916–2016 9

Årstall og hendelser i Store Norske 1916–2016 1916

15. juli: Det amerikanske flagg ble firet i Longyear City. Ingeniør Sigurd Westby heiste det norske flagg.

1916

30. november: Store Norske Spitsbergen Kulkompani Aktieselskap stiftet på konstituerende generalforsamling i Oslo.

1919

Mai: Avdelingskontoret i Harstad tatt i bruk.

1920

3. januar: Kullstøveksplosjon i Gruve 1 hvor 26 personer omkom.

1921

Lagringsanlegget på Hotellneset tatt i bruk. Gruve 2a i drift.

1922

6. juni: Lasteanlegget på Hotellneset igangsatt.

1925

14. august: Norge overtok suvereniteten over Svalbard. Dagen markert på Skjæringa i Longyearbyen.

1933

16. mars: Overenskomst med Staten innebar bl.a. at Staten fikk 2 av 5 medlemmer i styret.

1934

23. juni: Overenskomst med Staten om kjøp av Sveagruva.

1938

24. januar: Generalforsamlingen vedtok videre utbygging av Gruve 1 (1b) med den bebyggelse som senere ble kalt Sverdrupbyen.

Annen verdenskrig 1941

3. september: Longyearbyens befolkning evakuert til Storbritannia, 765 personer (hvorav 570 menn, 140 kvinner og 55 barn).

1942

Mai: Reokkupasjon av Svalbard (operasjon Fritham).

1943

8. september: Slagskipet «Scharnhorst» og to tyske jagere angrep Longyearbyen. Store ødeleggelser. Men i Sverdrupbyen lå Gruve 1b og størstedelen av bebyggelsen uskadd.

1944

August: Svea ble brent ned til grunnen av personell fra tysk undervannsbåt.

Frigjøringen 1945

Juni: Start på gjenoppbyggingen etter krigen (2, 3).

1946

Etableringen av Nybyen startet.

1947

Funksjonærmesse, kontor, sykehus samt 3 familieboliger fullført på Haugen.

1948

Januar: Stormessa tatt i bruk. November: Første nummer av Svalbardposten kom ut.

1949

Juli: Driften i Svea innstilt. Ultimo oktober: «Don» 3000 tonn og «Ingertre» 2000 tonn totalforliste på nordsiden av Isfjordmunningen. Ingen menneskeliv gikk tapt.

1952

Januar: Eksplosjonsulykke i Gruve 2 hvor 6 personer omkom.

Longyearbyen sykehus 1916–2016

Gruve 2a Gruveingeniør Einar Sverdrup (1895–1942) til venstre begynte i Store Norske i 1923. Her på befaring (1924). Strossehøyden trolig 80 cm. Til arbeidslys brukte arbeiderne karbidlampe (litt til høyre på fotoet). De hadde på den tiden ikke verneutstyr som hjelm, redningsmaske (selvredder), støvmaske, knebeskyttere. Tømmerstempelet helt til høyre er knekt av bergtrykket. Foto: utlånt av Svalbard Museum.

Et Bergenselskap 1953

Mars: Store Norskes hovedkontor flyttet fra Oslo til Bergen (3). 11. juni: Snørasulykke på Haugen. 3 personer omkom. Flere bygninger ødelagt. 20. juni: AS Sundt & Co overtok butikksalget.

1954

Sommeren: Et kombinert sorterings- og skeideverk ved Hotellneset tatt i bruk.

1959

Gruve 5 i drift (Olav Vs gruve) (4).

1962

5. november: Eksplosjonsulykke i Kings Bay i Ny-Ålesund. 21 døde.

1964

Høsten: Oppredningsverket i drift.

1966

Undersøkelser i Gruve 7 startet.

1967

15. desember: «Stortingsproposisjon nr. 51 (1967–68) Norsk Virksomhet på Svalbard i fremtiden». 32 mill. kroner til Gruve 6.

1969

1. mars: Direkte telexforbindelse mellom hovedkontoret i Bergen og gruvekontoret i Longyearbyen. 31. juli: M/S «Wenny» 12 000 tonn totalforliste på sydtur 100 nautiske mil nord for Andøya. 9 mennesker mistet livet. August: Gruve 6 åpnet for produksjonsdrift.

Kapittel 1: Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S – drift og hendelser 1916–2016 11

1971

Mars: Gruve 3 åpnet for produksjonsdrift. 6. august: Det stedlige Svalbardråd opprettet ved kgl. resolusjon.

1973

2. februar: «Stortingsproposisjon nr. 79 (1972–73) Statens engasjement i fortsatt gruvedrift på Svalbard».

1975

2. september: Svalbard Lufthavn offisielt åpnet.

Staten overtok helt 1976

Mai: Stortinget bevilget midler til statlig overtagelse av de privateide aksjer i Store Norske. Staten satt fra da med 99,9 % (5).

1977

25. mars: Stortingsproposisjon nr. 144 (1976–77) vedrørende kulldriften på Svalbard.

1980

1. januar: Etter anmodning fra Norges Bank opphørte selskapets fremstilling av egne betalingsmerker (svalbardpenger).

1982

1. januar: Staten overtar sykehuset og helsetjenesten. 20. mai: Svalbard tilknyttet det nasjonale og internasjonale fjernvalgnett for telefon.

1983

21. juni: Ny kraftstasjon innvies. Juli: Store Norskes kontor i Bergen opphørte.

1984

1. juli: Avdelingskontoret i Harstad opphørte. 21. desember: Stortingsproposisjon nr. 46 vedrørende utbygging av Sveagruva (mellomalternativet) og Rammeplan for Longyearbyen 1985–89.

1985

Norsk Hydro og Store Norske inngår samarbeidsavtale om undersøkelser etter og eventuell utvinning av naturressurser.

1987

St.prop. nr. 61 om Store Norske: Driftshvile i Svea og reorganisering av selskapet vedtatt av Stortinget.

1989

Store Norske skilte ut to datterselskap fra 1.1.1989, Svalbard Samfunnsdrift AS og Svalbard Næringsutvikling AS. For reiseliv, innkvartering og bespisning ble dannet eget selskap, Spitsbergen Travel AS. Samtidig ble Svalbard Næringsbygg AS opprettet.

1993

1. januar: Store Norske solgte datterselskapene Svalbard Samfunnsdrift AS og Svalbard Næringsutvikling AS til Staten ved Nærings- og energidepartementet for 110 mill.

1996

Gruve 3 var utdrevet, og driften stoppet 2. november.

1996

Store Norske fikk overlevert sitt nye administrasjonsbygg ved Gamlekaia.

1997

Store Norske omorganiserte boligmassen til en egen stiftelse. De ansatte måtte fra da betale husleie, strøm og varme. Ordningen med brakkesjefer falt bort.

Longyearbyen sykehus 1916–2016

Adm bygg

Administrasjonsbygg SNSK

Sprengstoff

Fam. bolig

Vintersjef, bolig Fam. bolig

Kontor

Telegrafen Wc

Butikk Fjøs . me ssa

Form

Sykehus Stiger/ form. bolig

Stall

Grisehus

Brakke I

Brakke, hestekjører

Bakeri Stor m

essa

Wc Brakke III

Oppverterbrakke

Brakke II Brakke IV «Gammelfemma»

Kokkebrakke

Longyearbyen ca. 1920 Skjæringa vest for Longyearelva sett fra vest. Det gamle sykehuset (merket Sykehus) til venstre i fotografiet. Foto: Store Norske.

Svea i fokus 1997

Driften i Svea gjenopptatt.

1999

Ved revidert nasjonalbudsjett i 1999, St.prp. nr. 67 for 1999, bevilget Stortinget midler til undersøkelsene i Svea Nord. Åpningsarbeidene i Svea Nord igangsatt.

2000

Svea Vest var utdrevet, og driften stoppet 30. november.

2001

Stortinget besluttet i desember permanent drift av Svea Nord.

2002

For første år siden begynnelsen av 70-tallet gikk kulldriften med overskudd.

2003

Oktober: Produksjonen nådde 459 820 tonn. Store Norske hadde aldri produsert så mye på en måned.

2004

September: Den 5,6 kilometer lange transporttunnelen fra Svea Nord til Svea ble åpnet av næringsminister Børge Brende.

2005

Ved gjennomslag i Svea sommeren 2005 oppsto en situasjon med oksygenmangel. En gruvearbeider omkom. De andre fikk reddet seg ut.

Brannen i Svea 2005

30. juli: Brann brøt ut i hovedstollen i Svea Nord. Et omfattende slukningsarbeid pågikk i flere måneder.

2006

April: Produksjonen startet igjen i Svea Nord etter brannen.

2007

Årsproduksjonsrekord – 4 073 345 tonn kull. Fra 15. januar kunne gruveansatte i Svea som ønsket det, skifte fra 7 dager på / 7 dager fri til 14 dager på / 14 dager fri. De fleste som pendlet til fastlandet, valgte 14/14.

Kapittel 1: Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S – drift og hendelser 1916–2016 13

2008

Store Norske presenterte planer for videre utbygging av gruveanlegget i Svea i Lunckefjell.

Finanskrisen 2008

Krisen medførte lavere kullpriser og behov for å redusere Store Norskes kostnader.

2009

Stortingsmelding nr. 22 (2008–09), Svalbardmeldingen, ga støtte til fortsatt kulldrift i Svea, men prioriterte sikkerhet og miljø.

2013

Lavere kullpriser tvang Store Norske til vesentlig bemanningsreduksjon.

2014

Lave priser fremtvang ytterligere vesentlig bemanningsreduksjon.

2015

Staten garanterte for store lån til Store Norske for å sikre driften og mulighet for å dekke akkumulert underskudd. Staten kjøpte Store Norskes eiendommer.

Driftshvile i Svea 2016

Ytterligere bemanningsreduksjon gjennomført. Store Norske iverksatte driftshvile for gruvene i Svea, men beholdt vedlikeholdsmannskap, og økte aktiviteten i Gruve 7 i Longyearbyen.

Gruvene i Longyearbyen og Svea: Driftsperioder 1916–2016 Gruve 1a: 1916–20 Gruve 1b: 1939–58 Gruve 2a: 1921–68 Gruve 2b: 1937–68 Gruve 3: 1971–96, senere – Nordisk genbank, turistgruve Gruve 4: 1966–70 Gruve 5: 1959–72 Gruve 6: 1969–81 Gruve 7: 1972 – fortsatt i drift, leverer kullene til Longyearbyen Energiverk bl.a. Svea Vest: 1934–2000 Svea Nord: 1999–2016 Lunckefjell: 2013–16 – offisielt åpnet 2014, driftshvile fra 2015 (6)

Longyearbyen sykehus 1916–2016

Gruver og driftsperioder i Longyearbyen 1905–2016 Gruvenavn

Hoh.

Driftsperioder*

Type drift**

Transport

Kullag

Gruve 1a

230 m

Oppf. 1905, drift 1906–20

Først rom og pilar, så str.dr.

Taubane

Gruve 1b

185 m

Drift 1939–58, stans 1954–55

Avans. str.dr

Taubane

0,7–0,9 m

Gruve 2a

274 m

Oppf. 1913 og fra 1918. Drift 1921–68

Avans. str.dr.

Taubane

0,7–1,0 m

Gruve 2b

230 m

Oppf./drift 1937–68

Avans. str.dr.

Taubane

0,7–1,0 m

Gruve 3

160 m

Oppf. 1969, drift 1971–96

Retir. str.dr.

Bil

0,8–0,9 m

Gruve 4

160 m

Oppf. 1954–60, drift 1966–70

Gruvebane og taubane***

0,7–0,8 m

Gruve 5

260 m

Oppf. 1956, drift 1959–72

Retir. str.dr.

Taubane

0,7–0,8 m

Gruve 6

323 m

Prøvedr. 1964–65, oppf. 1967–69, drift 1969–81

Retir. str.dr.

Taubane

0,7–1,0 m

Gruve 7

390 m

Oppf. 1966–72, drift 1972–

Mek. str.dr. 1975-, rom og pilar

Bil til Gruve 6/ taubane, fra 1987 bil hele veien

1,4–1,6 m

* All gruvedrift lå nede 1941–45. ** Forkortelser: oppf. = oppfaring., avans. = avanserende, retir. = retirerende, mek. = mekanisert, str.dr. = strossedrift. *** Gruvebane under Larsbreen til Gruve 2b og den andre veien under Longyearbreen til Gruve 1b. **** Tabellen er hentet fra kulturminneheftet «Longyearbyen» (7). ***** Kullgruveterminologi – se kapittel 24.

Kapittel 1: Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S – drift og hendelser 1916–2016 15

Stormessa på Skjæringa En sommersøndag ca. 1935. Samling utenfor Stormessa til middag. Foto: tilhører familien Bjørnsvik. Utlånt av Svalbard Museum.

Kilder 1. Westby S. Store Norske Spitsbergen Kul-

5. Kvello JK. Store Norske Spitsbergen Kul-

kompani 1916–1945. Longyearbyen: Store

kompani. Om å arbeide i en politisk bedrift på

Norske, 2003.

Svalbard 1970–2000. Longyearbyen: Store

2. Hoel A. Svalbard. Bind II. Oslo: Sverre Kildahls Boktrykkeri, 1966: 775–1022. 3. Gjesdal COG. Store Norske 1916–76. Bergen: Store Norske Spitsbergen Kulkompani 4.

Norske, 2004. 6. Store Norske. Årsberetning og regnskap 2015. Longyearbyen, 2016. 7. Reymert PK. Longyearbyen. Fra company

A/S, 1976.

town til moderne by. Longyearbyen: Syssel-

Kvello JK. Store Norske Spitsbergen Kulkom-

mannen, Miljøvernavdelingen, 2013.

pani. Fra privat til statlig eierskap. 1945–75. Longyearbyen: Store Norske, 2006.

Longyearbyen sykehus 1916–2016

Kapittel 2

Verkslegene og gruvesykehuset 1905–30

Legetjenesten i kullselskapene 1905–16 Kullindustriens historie på Svalbard har vært sterkt omskiftelig og ofte dramatisk. Svalbards leger har vært med i hendelsene. Verkslegene var ansatt av kullselskapene og tjente Svalbard-befolkningen. Den spede begynnelse. Skipper Søren Zakariassen fra Tromsø med jakten «Haabet» tok i 1899 ut 600 hl kull fra en forekomst i dagen på Bohemanneset i Isfjorden. Uthenting av mindre mengder kull på denne måten på sommerstid hadde vært gjort av flere ekspedisjoner til Svalbard. Etablering av ulike mindre gruveselskaper hadde ikke ført til helårsdrift. Vinterdrift fra 1905. Først i 1905 åpnet det bergensk-engelske The Spitzbergen Coal and Trading Compani Ltd. en liten gruve og førte opp bebyggelse på nordsiden av Adventfjorden med sikte på vinterdrift (1). Johan Andreas Ulstad fikk stillingen som verkslege. På et legekontor mottok han og behandlet pasientene; leiren hadde intet sykerom for sengeliggende syke. Longyear City. I 1906 etablerte det amerikanske selskapet The Arctic Coal Company

(med Frederick Ayer og John M. Longyear som eiere) en gruveby på sørsiden av Adventfjorden (Longyear City, senere Longyearbyen). Helårsdrift kom i gang fra 1906 (1). Legeekteparet Julie og Elias Birger Kinck fikk ansettelse i hvert sitt gruveselskap (Julie i The Arctic Coal og Elias i The Spitzbergen Coal), men begge skulle bo på nordsiden av fjorden (ferden over fjorden kunne være strevsom) (2, 3). I 1907 returnerte Julie til fastlandet, mens Elias da skulle være verkslege for begge gruveselskapene. Dr. Harald Figenschou tok stillingen fra 1908. I Longyear City praktiserte gruveselskapet totalforbud av alkohol for å hindre uro, slåssing og arbeidsulykker. Dr. Ole Andreas Lundbye med frue overtok sommeren 1909 etter Figenschou, men reiste brått ned i september pga. sykdom. Dr. Figenschou hadde mulighet for å komme opp igjen og var på plass senhøstes. En jevn utvikling. I 1909 hadde gruveselskapet i Longyear City bygget ferdig en kraftstasjon som muliggjorde å bygge fjellheis opp til gruva, og elektrisk gruvetog som erstatning for hester som trakk kullvogner (1). Dr. Henrik August Dørge fungerte som sommervikar i 1910, etterfulgt av dr. Evald Hagbart Markussen. Fra 1911 innehadde Erik Sverre Paulsson stillingen.

Kapittel 2: Verkslegene og gruvesykehuset 1905–30 17

Han betjente en befolkning som da omfattet gruvebefolkningen i Longyear City, besetningen ved den norske telegrafstasjonen i Green Harbour (i funksjon fra 1911), gruveansatte på østsiden av Adventfjorden, i Coles Bay og på Kapp Heer, pluss fangstfolk. En arbeidsulykke ved lasteanlegget førte til at verkslegen måtte amputere benet på en arbeider. Norske og britiske leger. Ledelsen i Arctic Coal hadde etter hvert dannet seg det inntrykk at norske leger rekruttert gjennom Lægeforeningen var vanskelige å ha med å gjøre, stort sett rusavhengige og krevde høy lønn. Derfor rekrutterte de den britiske lege Thomas Aulay Macaulay for 1912–13 og 1914–15. Vinteren 1913 reponerte dr. Macaulay en luksert skulder (skulder ute av ledd; arbeideren hadde falt på vei til Green Harbour) i kloroform- og eternarkose. Dr. George Cruickshank tjenestegjorde 1913–14. Av mer krevende oppgaver fikk han bl.a.: en arbeider med livstruende tuberkulose (dødsfall); en annen med alvorlig skade i benet (med amputasjon) etter kast på trallebanewire; tilfeller av alvolig sinnslidelse; livstruende skjørbuk (dødsfall). Verkslegens oppførsel (ubehagelig fremferd, upassende tale, trusler mot ledelsen) hadde Arctic Coal-ledelsen mye å utsette på. Var han virkelig utdannet lege, ble det spurt i ettertid. Arbeideravisen «Nordlys» i Tromsø brakte i 1913 en omtale av forholdene i Longyearbyen. Avisen kritiserte dårlige arbeidsforhold med ulykkesrisiko, et markert sosialt klasseskille, sviktende kosthold og kritikkverdig helsetilbud. 1. verdenskrig. Høsten 1914 kom krigen. Arc tic Coal fortsatte driften. Produksjonsmessig

hadde gruveselskapet en god vintersesong. Sommeren 1915 avviklet Arctic Coal driften, og holdt fra høsten bare en liten vaktstyrke. Verkslegen returnerte til England. Arctic Coal forhandlet om salg av selskapet.

Verkslegene i Store Norske 1916–17 Store Norske overtar. Det Norske Spitsbergensyndikat avtalte våren 1916 overtagelse av eiendommene og rettighetene i Longyear City (1, 4). Den formelle overtagelse skjedde 1. september. Den 30. november 1916 ble det norske selskapet stiftet som Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. Store Norske ga et nytt sykehus førsteprioritet. Byggingen startet i august. Sykehuset (den første bygning oppført av Store Norske) sto ferdig til innflytting i november. Carsten Smith med medisinsk embetseksamen fra 1914 tiltrådte sommeren 1916 som den første verkslege i Store Norske. Verkslegen og diakon Hjalmar Johnsen hadde gode arbeidsforhold etter datidens standard. Sosiale forhold. Ledelsen i Arctic Coal hadde praktisert strengt alkoholforbud. Ledelsen i Store Norske brøt med dette, og innførte kvoter (adgang til øl og brennevin faste dager i måneden). Funksjonærene holdt til ved bebyggelsen nærmest Skjæringa, mens formenn holdt til lenger inn i dalen, og arbeiderne med sin messe innerst (5). Verkslegen hørte blant høyere funksjonærer, som alle spiste i sjefsmessen (med bedre mat enn i arbeidermessa, og en sigar og et glass konjakk etter middagen). Den sosiale avstand mellom verkslege og arbeidere var åpenbar (og som det skulle være). I 1917 forhandlet Store Norske og Spitsbergen Samorganisasjon om

Longyearbyen sykehus 1916–2016

tariffavtale. Det brøt ut streik (stoppet av marinesoldater). Verkslegen kunne ikke forlate byen når driften pågikk. Driften i gruva foregikk på to skift (dag 0630 til 1500, natt 1530 til 2400, søndag ingen drift). Store Norske åpnet i september 1916 verdens nordligste kino, med adgang for alle. På lørdagskveldene nøt arbeiderne sin ølkvote i arbeidermessa. Mange spilte kort på fritiden. Store Norske holdt en vinterstyrke på 141 personer (hvorav 31 kvinner og barn).

Verkslegene i Store Norske 1917–25 Sommeren 1917. To arbeidere som døde av sykdom våren 1917, ble begravet på den nye gravplassen i Longyeardalen. Den 2. juli gikk arbeiderne til streik og slo av kraftforsyningen. Bedriftsledelsen oppfattet situasjonen som truende og tilkalte marineskipet «Farm» med en militærstyrke på 25 mann. Ledelsen sendte de streikende arbeidere ned til fastlandet. Dr. Nils Haldorsen Lønningdal avløste Carsten Smith i juli 1917. Samme sommer etablerte Kings Bay Kull Comp. A/S sin helsetjeneste i Ny-Ålesund. Vinteren 1917–18. Lønningdals overvintring skulle ikke bli uten hendelser. Et uhell med fjellheisen på høsten førte til fem skadde, to alvorlig. Sprengning i kullgruva på Kapp Heer ga to arbeidere alvorlig hodeskade; det tok åtte dager å få pasientene til Longyear City. Den 15. november brant arbeidermessa ned. Utpå vinteren døde to arbeidere av tuberkulose. To arbeidere fra Green Harbour led av skjørbuk. Spanskesyken. Vintersjef Sigurd Westby omtalte spanskesyken i sin dagbok den

Longyearbyen sykehus Ca. 1925. Sett nordfra. Sykehuset sto ferdig i 1916. Vår Frelsers kirke (bygget i 1921) i bakgrunnen til høyre. Gruve 1 lå i fjellsiden opp til høyre. Foto: ukjent fotograf. Utlånt fra Svalbard Museum.

8. juli 1918 (3). Den 27. juli møtte bare 20 mann av 200 opp på arbeid; det første dødsfall inntraff 8. august. Sykdommen herjet både i Longyearbyen og på anlegget ved Hjorthamn på den andre siden av Adventfjorden. I alt syv mann døde i 1918 og ble gravlagt på gravplassen i Longyearbyen, mens fire fikk sin gravplass på fastlandet (se kapittel 7). 1918–19. På høsten omkom en yngre gruvearbeider i et blokkfall, og noe senere – en gruvearbeider i et ras. På våren måtte Lønningdal rykke ut til Kapp Heer der en kullstøveksplosjon hadde drept en mann og skadd fem andre. Lønningdal fikk avløsning sommeren 1919. 1919–21. Dr. Olaf Peter Lie hadde variert legeerfaring og dessuten tannlegeutdannelse.

Kapittel 2: Verkslegene og gruvesykehuset 1905–30 19

Store Norske-legene 1916–41 Navn

Tjenestetid i LYR sykehus

Stilling

Carsten Smith

1916–17

verkslege

Nils Lønningdal

1917–19

verkslege

Olaf Peter Lie

1919–21

verkslege/tannlege

Just Broch

1921–23

verkslege

Nils Ingemann Kile

sommer 1922

verkslegevikar

Georg Thorleif Limseth

1923–24

verkslege

Magne Mortensson-Egnund

1924–25

verkslege

Ottmar Fleischer

1925–27

verkslege

Aage Steenberg Johansen

1927–28

verkslege

Sverre Johannes Braathen

1928–30

verkslege

Johan Friis

1930–32, 1936–38

verkslege

Harald Gade

1932–34

verkslege

Sverre Winge

1934–36

verkslege

Jan L’Abée Lund

1935–36 (1½ år i Svea)

stud.med.

Johan Lindqvist

1938–40

verkslege

Kåre Toreid

1939–40

stud.med.

Hilmar Myrhaug

1938, 1940–41

verkslege/tannlege

Sevald Bertelsen

1940–41

stud.med.

Arne Reidar Eriksen

ansatt 1941, ikke tiltrådt

verkslege

* Opplysningene gjenfinnes i verket «Norges Leger» (7). ** Se også tabellene Store Norske-legene 1945–60 og 1960–81 og Sykehuslegene 1981–2000 og 2000–2016. *** Norske militære leger på Svalbard under krigen er oppført i tabell på s. 33.

Han ble ansatt som verkslege og tannlege (6). Ektefellen fikk stilling som sykepleier. I tillegg ansatte Store Norske sykepleierne Pauline Berg og Fredrikke Zwilgmeyer. Store Norskes vinterstyrke høsten 1919 utgjorde 290 personer (hvorav 37 kvinner og barn) (1). Selskapet hadde bygget flere familieboliger (for funksjonærfamilier). To nye 28-mannsbrakker skulle erstatte en av

de gamle 40-mannsbrakkene. I de nye husene bodde arbeiderne på, 4-, 6- og 8-mannsrom. Hvert av de nye husene hadde kullfyrt sentralvarme. Gruveeksplosjonen 1920. Natten til 3. januar inntraff en kraftig eksplosjon i gruve 1 (1, 4). Folk som arbeidet ute (i 25 minusgrader og østlig storm), hørte et dumpt

Longyearbyen sykehus 1916–2016

drønn. Lampene blunket før de sluknet. Redningsmannskapene møtte tett røyk ut av hovedstollen og sammenraste bygg rundt gruveåpningen. Gruvearbeidere, hester, kullvogner og utstyr var blåst ut av hovedstollen. 35 mann jobbet på nattskiftet. Redningsmannskapene fant tre skadde og seks uskadde utenfor gruva. De tre skadde: en med komplisert høyre leggbrudd, en annen med røykskader og ellers mindre skader, en tredje med forfrysninger etter kaving i snøen utenfor gruva. De tre fikk behandling på sykehuset. Verkslegen måtte undersøke de omkomne som ble brakt ut, for i hvert tilfelle å fastslå dødsårsaken (6). Dr. Lie mente en kullstøveksplosjon hadde funnet sted. Mange av de omkomne hadde tegn på kull osforgiftning. Brannen fortsatte. Redningsmannskapene brukte de nye surstoffapparatene slik at de kunne lete i den brennende gruva; i august greide gruvearbeiderne å slukke brannen slik at ennå noen av de siste omkomne kunne hentes ut. I alt 26 menn omkom; fire fikk hvile på gravplassen i Longyearbyen, mens 22 ble sendt til begravelse på fastlandet. Praktiske følger av gruveeksplosjonen. I tillegg til de 26 omkomne og de tap det medførte hos arbeidskamerater og pårørende, kom gruveselskapets materielle tap. Gruve 1 sto uten produksjon. Gruve 2 hadde innkjøringsproblemer. Verdifullt utstyr hadde gått tapt. Det påløp store utgifter til det langvarige slokningsarbeidet og gjenoppbygging av gruveanlegget. Etter ulykken engasjerte gruveledelsen seg i å utarbeide sikkerhetsforskrifter for gruvene. Forskriftene omhandlet bl.a. bruk av surstoffapparater (redningspatruljen), ledelse av redningsarbeidet

Gjennomlysing av lungene ved Longyearbyen sykehus i 1925. Dr. Magne Mortensson-Egnund i midten, sykepleier C arla Thurin til høyre, tannlege Alf H. Godal t.v. Dr. Mortensson-Egnund var nyutdannet lege da han begynte i Store Norske. Senere utdannet han seg til spesialist i reumatologi. Foto: Svalbard Museum.

og kunstig åndedrett. Dette ble en forløper for senere norske lovregler på området (se arbeidsmiljølovgivning på Svalbard). Longyear City kirke. Store Norske hadde sørget for tomt, delvis finansiering av bygget og del av prestelønnen. Innvielsen skjedde den 28. august 1921. Kirken skulle bli en viktig samarbeidspartner for verkslege og sykehus i de mange vanskelig situasjoner som kom (se Svalbard kirke). Sykehuset 1921–23. Sykehuset fikk et påbygg (en ekstra etasje i den ene enden av bygget). Hver av sykepleierne fikk en liten leilighet der. Verkslege Lie reiste på slutt sommeren 1921. Han skrev som en oppsummering en artikkel i Tidsskrift for

Kapittel 2: Verkslegene og gruvesykehuset 1905–30 21

Den norske lægeforening (8). Han pekte på betydningen av helsekontroll/seleksjon av dem som søkte om jobb i Store Norske. Lie kritiserte de hygieniske forholdene i leiren og blant arbeiderne. Kvinner i gruvesamfunnet frarådet han (dog hadde han selv hatt med sin kone). Medisinsk bruk av alkohol fant han ingen indikasjon for. Dr. Lie ble avløst av dr. Just Broch som også hadde med sin kone. Dr. Broch møtte større og mindre oppgaver: 1. fangstmenn med skade eller sykdom, 2. skibbrudne fra Agardh – utslitte etter ti mils marsj (september 1921), 3. dødelig vådeskudd (stuerten i formannsmessen). Dr. Nils Ingemann Kile fungerte som sommervikar i 1922. Dr. Broch returnerte i september. Senhøstes omkom en erfaren gruvearbeider under blokkfall i Gruve 2 (gravlagt i Longyearbyen). I januar 1923 fikk en gruvearbeider moderat bekkenskade ved klem mellom kullvogn og stempel. Fire kvinner fødte på sykehuset våren 1923. 1923–25. Georg Thorleif Limseth avløste Just Broch sommeren 1923 (2). Limseth fullførte legestudiet i 1922. Han flyttet til Spitsbergen med sin kone, anestesisykepleieren Ida Wilhelmine Haslund. Hun fødte en datter i Longyearbyen våren 1924. Store Norskes kullproduksjon hadde vinteren 1923–24 resultert i 152 000 tonn, gunstig for selskapet. Sommeren 1924 skjedde to arbeidsulykker: 1. En gruvearbeider fikk klemt en fot i transportbåndet, resultatet ble til slutt amputasjon i Tromsø. 2. Et ras i Gruve 2 tok livet av en gruvearbeider som skjøv kullvogner. Store Norske arrangerte sommeren 1924 en overdådig avskjedsmiddag for Svalbards første prest Thorleif

Østenstad. Dr. Magne Mortensson-Egnund avløste i 1924 dr. Limseth. Familien med tyskfødt ektefelle Elsa Erna Schultz og tre måneder gamle datteren Karen kunne flytte inn i en ny verkslegebolig like ved sjefsmessen og sykehuset. Store Norske kunne 1924–25 notere vel så stor kullproduksjon som året før. Vinterbefolkningen omfattet 511 (hvorav 29 kvinner og 47 barn). På sykehuset fikk dr. Mortensson-Egnund bistand av sykepleier Carla Thurin, tannlege Alf Godal, en pike og altmuligmann «Sykehus-Jens». Vådeskudd. Et vådeskudd den 18. august 1924 endte med dødsfall (2). En funksjonær hadde mistet en ladd pistol som falt mot gulvet og gikk av. Skuddet traff ham i lysken, gikk gjennom buken og ut i ryggen. Sykepleier Carla tilkalte verkslegen, som tilkalte dr. Abs i Barentsburg til assistanse. De gjorde to forsøk på å operere pasienten, som døde noen dager etter skuddet. Pasientens ektefelle hadde sittet ved sykesengen og fulgte båren på kullskipet «Ingeren» til fastlandet. Sosiale forhold. Det sosiale liv artet seg forskjellig for de ulike sosiale klasser i Longyear City (5). Møtestedet var arbeidermessen, formannsmessen eller sjefsmessen avhengig av hvor en hørte til. I sjefsmessen samlet funksjonærene seg om lesing, kortspill, sang, høytlesing og foredrag. Der hadde de biljardbord og røykesalong. Messen serverte velsmakende mat. Vin og konjakk kunne nytes. Ved spesielle anledninger iførte man seg antrekk. For arbeiderne derimot sto kvaliteten på maten som et tilbakevendende diskutabelt tema. Det oppsto situasjoner

Longyearbyen sykehus 1916–2016

der arbeiderne mente maten var uspiselig (usmak på kjøtt eller fisk). Matstreiker hadde inntruffet med visse mellomrom så lenge gruvesamfunnet hadde eksistert. En matkomité fremførte klagene. Verkslegen måtte bedømme om maten var helsefarlig. Han inntok sjelden plass på barrikaden. Høyere funksjonærer kunne glede seg over vesentlig bedre boforhold enn gruvearbeidere. Røntgenutstyr. Allerede Store Norskes første verkslege Carsten Smith hadde påpekt behovet for røntgenutstyr. Endelig i mai 1925 hadde saken passert alle barrierer. Utstyret kunne hentes fra kullskipet «Forsete» ved kaia. Sykehuspersonalet kom raskt i gang med å bruke det. Bruddbehandling og lungeundersøkelse bl.a. krevde røntgenbilder. Norge overtok Svalbard 1925. Den 9. februar 1920 undertegnet USA, Storbritannia, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Sverige og Norge Svalbardtraktaten. En langvarig prosess med avklaring av interessekonflikter mellom ulike norske og utenlandske gruveselskaper og nasjoner fulgte. Norge ønsket mest mulig kontroll med eiendommer og gruveselskaper. Svalbardtraktaten dannet grunnlaget for den norske Svalbardloven og videre norske lover (inkludert Bergverksordningen) som skulle gjelde for alle på Svalbard. Store Norske måtte forberede overtakelseshøytideligheten. Den skjedde på Skjæringa den 14. august 1925 med heising av splittflagget. Offiserer og gaster fra oppsynsskipet «Heimdal» paraderte. Ekspedisjonsfartøyet «Farm» og kullskipet «Ingerto» lå ved kai. Justisminister Paal Berg holdt tale. Store Norske arrangerte aftens for gjestene (4).

Fra Sykehuset deltok verkslegen og frue, og tannlege Alf Godal. Fra da skiftet byen navn fra Longyear City til Longyearbyen. Sysselmannen. Sysselmannsordningen ble etablert i 1925. Sysselmannen skulle utøve norsk myndighet over hele Svalbard. Sysselmannen fikk god kontakt med gruvesamfunnene. Han var fra starten stasjonert ved telegrafstasjonen i Grønfjorden (se Sysselmannen i kapittel 21). Bergverksordningen for Svalbard. Den er hjemlet i Svalbardtraktaten. Forskrift av 7. august 1925 om bergverksordningen på Svalbard, sjette kapittel, omhandler arbeidervern. De lovbestemmelser om arbeidervern som gjaldt for bergverksdrift i Norge, skulle også gjelde for Svalbard. Bestemmelsene stilte krav til boliger, til å ha sykehus og sykehusutstyr, til beholdning av proviant og klær, erstatning til arbeidstakeren ved sykdom og skade. Bergverksordningen ga Bergmesteren myndighet. Den første bergmesteren trådte i funksjon i 1926. Fra 1927 hadde Bergmesteren fast bopel i Grønfjorden om sommeren og sitt eget fartøy (M/S «Makrellen») (se Bergmesteren i kapittel 21). Bergmesteren fikk oppgaven som lokalt arbeidstilsyn. Det statlige arbeidstilsynet i Oslo var overordnet.

Verkslegene i Store Norske 1925–30 1925–26. Dr. Mortensson-Egnund ble avløst av Ottmar Fleischer i 1925. Fleischer hadde tysk lisens, men hadde ennå ikke avlagt medisinsk embetseksamen. Han kom fra sommerengasjement i Grumant der Anglo-Russian Grumant Ltd. trappet ned

Kapittel 2: Verkslegene og gruvesykehuset 1905–30 23

sin gruvedrift. Fleischer hadde disse medarbeiderne: sykepleier Esther Johansen, sykepleier Anne Skollerud, «Sykehus-Jens» som fungerte som medhjelper ved operasjoner og altmuligmann, en pike (hushjelp). Våren 1926 kom flere fødsler. En kvinne fra Hiorthhamn hadde et komplisert svangerskap og en vanskelig fødsel. Da hverken hun eller mannen arbeidet for Store Norske, fikk de en betydelig regning fra Sykehuset.

Verkslegene i Sulitjelma Mange bergverk på fastlandet hadde gjennom tidene hatt verkslege. Bergverksloven av 1842 påla bergverkene å ha fattig- og sykepleie. Sulitjelma, ett av de geografisk mest isolerte gruveanlegg, hadde hatt verkslege og eget sykehus. Sykehuset i Sulitjelma ble oppført i 1898 og overtatt av Fauske kommune i 1982. Gruvedriften opphørte i 1991 etter vel hundre års drift. Tryggve Lillejord (verkslege i

Ulykker og ulykkesforsikring. I «Protokol for Ulykker» hadde overingeniøren oppført to alvorlige ulykker i juli 1926: 1. En gruvearbeider falt foran en løpsk kullvogn som kjørte over bena og hoftene. Han døde rett etter. 2. En gruvearbeider forsøkte å hekte av bremsewiren, ble slept med kullvognen og kom mellom vognen og conveyor. Dette medførte mange ribbensbrudd, sterkt skadde lunger, og død neste dag. Store Norskes skadestatistikk for perioden 1916–29 talte 33 dødsfall, hvorav 30 i gruva. Store Norske hadde i sine arbeidskontrakter bestemmelse om pliktig ulykkesforsikring. Arbeideren dekket halvparten av premien, Store Norske dekket den andre halvparten. Dødsfall og varig invaliditet medførte en utbetaling på kr. 7500, mens midlertidig arbeidsuførhet ga kr. 5 per dag. Med hjemmel i Bergverksordningen for Svalbard fastsatte norske myndigheter i 1928 forskrift om arbeidsgivers plikt til ved arbeidstakers sykdom og skade å yte sykepleie (gratis behandling og medisiner), sykepenger ved arbeidsudyktighet og erstatning ved skade og dødsfall som følge av skade. Myndighetene økte derved arbeidstakers rettigheter. Svea. Sveagruva ble anlagt i 1917 (1). Den 12. mai 1925 oppsto brann i gruva.

Store Norske 1970–72) hadde tidligere vært verkslege i Sulitjelma. Sykehuset i Sulitjelma var den siste allmenne helseinstitusjon som ble drevet av et norsk gruveselskap på fastlandet.

Slukking pågikk hele sommeren. Brannen førte til at kullproduksjonen opphørte; selskapet stanset kraftstasjonen. Nya Svenska Stenkolaktiebolaget Spetsbergen vurderte i 1933 å selge gruveanlegget i Svea. Både Kings Bays styre og styret i Store Norske engasjerte seg i spørsmålet om kjøp. Det ble Store Norske som overtok Svea; Stortinget bevilget i 1934 et lån på én million kroner til dette formål (se kapittel 18). 1926–30. Store Norskes årsproduksjon nådde 1926–27 over 200 000 tonn. Selskapet fikk solgt hele kullageret. Sommeren 1927 overtok nyutdannede Aage Steenberg Johansen verkslegestillingen etter dr. Fleischer. Sykehusets øvrige personale ble sykepleier Sigrid Øiseth, sykepleier Clara Simonsen, «Sykehus-Jens» og en pike. Dr. Johansen fikk sommeren 1928 avløsning av nyutdannede dr. Sverre Johannes

Longyearbyen sykehus 1916–2016

Braathen. Helse- og Socialdepartementet hadde på forespørsel opplyst at verkslegetjeneste hos Store Norske ville gi ansiennitet som distriktslegetjeneste, ved søknad om distriktslegestilling. Vinteren 1928–29 hadde Braathen som sykehusmedarbeidere sykepleier Clara Thurin, «Sykehus-Jens» og en pike. Store Norske opplevde et vanskeligere kullmarked i Europa. Prisene hadde falt. Store Norske ønsket støtteordning fra myndighetene. Selskapet hadde påbegynt undersøkelser og oppfaring av nye Gruve 3 ved Blomsterdalen.

Kilder 1. Hoel A. Svalbard. Bind II. Oslo: Sverre Kildahls Boktrykkeri, 1966: 585–688, 775– 860. 2. Sandmo J. Hvit kittel – sort kull. Om verkslegene på Svalbard i perioden 1905–80. Longyearbyen: Store Norske, 2005. 3. Leivestad Ø. Longyear City Hospital. 75 års helserøkt i Adventfjorden. Del I, 1905–16. I: Ingstad H et al., red. Polarboken 1979–80. Oslo: Norsk Polarklubb, 1980. 4. Westby S. Store Norske Spitsbergen Kulkompani 1916–1945. Longyearbyen: Store

Branner. Den 23. august 1927 brøt det ut brann i formannsmessen i Longyearbyen (bygning fra 1913). Bygningen brant ned til grunnen. Til alt hell rammet ikke brannen flere bygninger. I påsken 1928 tok det fyr i gamlemessen (bygning fra 1909). Vindstille hindret brannen i å spre seg.

Norske, 2003. 5. Evjen B. Kull, karer og kvinnfolk. Longyear byen 1916–1975. Oslo: Unipax, 2006. 6. Leivestad Ø. Longyear City Hospital. Del 7, 1919–21. I: Brekke A et al., red. Polarboken 1997–98. Oslo: Norsk Polarklubb, 1998. 7. Larsen Ø, red. Norges Leger. Bind I–V. Oslo: Den norske lægeforening, 1996.

Skjørbuk. I april 1926 ble en fangstmann funnet død i sin fangsthytte på Bohemanneset på nordsiden av Isfjorden (9). Verkslegen i Longyearbyen konstaterte skjørbuk (se kapittel 7).

8. Lie O. «Spitsbergiana». Nogen ord til mulige Spitsbergen-læger. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1921;15: 675–82. 9. Vår Frelsers Kirke. Meldinger til Statistisk sentralbyrå om levendefødte, dødfødte, inngåtte ekteskap, døde. 1920–29. Medicinal

Vår Frelsers kirke. Kirken førte fra 1920 protokoll over bl.a. levendefødte, dødfødte, inngåtte ekteskap og døde for hvert år. Sognepresten sendte opplysningene om dette på egne skjemaer til Statistisk sentralbyrå i Oslo (9). Opplysningene ga informasjon om lokalsamfunn og leveforhold.

direktørens arkiv.

Kapittel 2: Verkslegene og gruvesykehuset 1905–30 25

Rolf Hanoa

Operasjonsstua ved Longyearbyen sykehus en vinternatt i 2012. Behandling etter en snøscooterulykke.

ISBN 978-82-450-2108-0

,!7II2E5-acbaia!

Rolf Hanoa

Longyearbyen sykehus 1916–2016 FRA GRUVESYKEHUS TIL UNIVERSITETSSYKEHUSET UNN Norsk helsetjeneste på Svalbard