Minoritetsreligioner i barnehagen utdrag by Fagbokforlaget

moderne samfunn? Har religion noe å gjøre i offentlige institusjoner som barnehagen og skolen? Hvorfor trenger barnehagelærere kunnskap om religion? Hvordan bør religiøst mangfold håndteres i barnehagen? Hvorfor

OLAV HOVDELIEN (RED.), SILJE LYNGAR EINARSEN, KATRINE GIÆVER, KARI-METTE WALMANN HIDLE

Hva er religion? Hva er religionens plass i dagens sen-

markerer barnehager religiøse høytider? Dette er noen

Minoritetsreligioner i barnehagen er skrevet først og fremst med tanke på barnehagelærere og barnehagelærerstudenter. Boken vil også kunne være av interesse for andre som er opptatt av religion i barnehagen eller religion og samfunn mer allment.

ISBN 978-82-450-2026-7

,!7II2E5-acacgh!

MINORITETSRELIGIONER i BARNEHAGEN

av spørsmålene som blir tatt opp i denne boken.

OLAV HOVDELIEN er professor i religionsdidaktikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for barnehagelærerutdanning.

OLAV HOVDELIEN (RED.), SILJE LYNGAR EINARSEN, KATRINE GIÆVER, KARI-METTE WALMANN HIDLE

MINORITETSRELIGIONER i BARNEHAGEN

SILJE LYNGAR EINARSEN er høgskolelektor i RLE ved Institutt for Barnehagelærerutdanning, Høgskolen i Oslo og Akershus, og PhDstipendiat i religionsvitenskap ved Århus Universitet.

KATRINE GIÆVER er PhD-stipendiat ved Avdeling for pedagogikk og sosialfag på Høgskolen i Innlandet.

KARI-METTE WALMANN HIDLE er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved Universitetet i Agder.

OLAV HOVDELIEN (RED.), SILJE LYNGAR EINARSEN, KATRINE GIÃ&#x2020;VER, KARI-METTE WALMANN HIDLE

MINORITETSRELIGIONER i BARNEHAGEN

OLAV HOVDELIEN (RED.), SILJE LYNGAR EINARSEN, KATRINE GIÃ&#x2020;VER, KARI-METTE WALMANN HIDLE

MINORITETSRELIGIONER i BARNEHAGEN

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Målet med denne boken er å formidle nødvendig kunnskap om religion i barnehagelærerutdanningen og barnehagen. Den er ment å fylle et pensumbehov innen kunnskapsområdet samfunn, religion, livssyn og etikk (SRLE) etter Nasjonale retningslinjer for barnehagelærerutdanning fra 2012. Barnehagelærere trenger kunnskap om minoritetsreligioner i barnehagen, for det første for å kunne møte barna når religiøs eller eksistensiell tematikk kommer opp i barnehagehverdagen. Dernest er religionskunnskap en forutsetning for å kunne samarbeide godt også med foreldre og foresatte som tilhører religiøse minoriteter. For det tredje er slik kunnskap nødvendig for å kunne være med på å formidle kunnskap til de andre barna og de andre foreldrene, de som tilhører majoritetsreligionen eller ikke har noen religiøs tilhørighet. Selv om det er bare ca. 5 % av befolkningen som tilhører minoritetsreligioner, trenger alle som arbeider i barnehager i Norge i dag, kunnskap om dem for å kunne utføre oppdraget som barnehagelærer. Samtidig vil boken være av interesse for alle som er interessert i problemstillinger knyttet til religion og barneoppdragelse, og barnehagens forsøk på å manøvrere mellom hensynet til videreføringen av den kristne og humanistiske kulturarven, og integreringen av kulturelle og religiøse minoriteter. SRLE gir de grundigste verktøyene for kunnskap om integrering og håndtering av ulike typer mangfold i et komplekst kulturelt og religiøst mangfoldig storsamfunn som det norske. Vi håper ellers at boken kan være et bidrag til å bygge bro mellom de ulike perspektivene i kunnskapsområdet SRLE i barnehagelærerutdanningen – det samfunnsfaglige, det RLE-faglige og pedagogikken. Ellers kan det være verdt å minne om at religion og livssyn i barnehagen er et stort felt, for stort til at det lar seg samle mellom to permer. Noen avgrensninger bør nevnes eksplisitt. I boken ligger fokuset på minoritetsreligioner slik de fremstår i Norge i dag. I den grad det er tatt med perspektiver som belyser kristendommen som kulturarv og majoritetsreligion, er de tatt med for å utvide

minoritetsreligioner i barnehagen

forståelsen av minoritetsreligionene og deres stilling i Norge. I fremstillingen er det ikke tatt med noe om kristne minoriteter. Denne avgrensningen er gjort ut fra en forståelse av at de hører mer hjemme i en bok som har fokus på kristendom i barnehagen, enn i en bok om minoritetsreligioner. Dette kan naturligvis problematiseres, ikke minst fordi mange innvandrere er kristne som har funnet seg til rette i ulike migrantmenigheter, samtidig som de står overfor mange av de samme utfordringene som representantene for de minoritetsreligionene som er tatt med i boken. En tredje avgrensning gjelder sekulære eller ikke-religiøse livssyn, som sekulærhumanisme, slik denne er representert ved Human-Etisk Forbund eller andre ikke-religiøse livssynsorganisasjoner. Boken inneholder ikke en oversikt over sekulære livssyn og livssynsorganisasjoner. Når det gjelder oversiktsstoffet om enkeltreligioner, har vi også måttet gjøre et utvalg. Valget falt på de fire største religionene utenfor kristendommen i dagens Norge: islam, hinduisme, buddhisme og Jehovas vitner. I tillegg har vi tatt med en kort presentasjon av jødedommen på grunn av denne religionens spesielle stilling historisk og i dag. 24. april 2017 ble Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver fastsatt (Kunnskapsdepartementet 2017). Dette er en begivenhet for alle som er interessert i barnehagefeltet, siden det her legges føringer for i prinsippet alt som skal foregå av pedagogisk arbeid i barnehagen. Den nye rammeplanen trådte i kraft 1. august 2017, og erstatter dermed den forrige rammeplanen for barnehagen fra 2006 og den oppdaterte versjonen fra 2011. I arbeidet med denne boken har vi forsøkt å ta hensyn til endringene på religionsfeltet i den nye rammeplanen. Alle bidragsyterne har erfaring med å undervise ved barnehagelærerutdanningen, og har i den forbindelse hatt mange kunnskapsutvekslinger og gode diskusjoner med studenter og kolleger. Det er derfor mange som har bidratt til arbeidet med boken, direkte eller indirekte. Takk til forlaget ved forlagsredaktør Jannike Sunde for effektivt og godt samarbeid. Og takk til kolleger og andre som har gitt innspill og hjelp til arbeidet med boken: Pål Ketil Botvar, Levi Geir Eidhamar, Sigurd Hareide og Helje K. Sødal. De har naturligvis ikke ansvar for eventuelle feil og mangler i boken. Oslo, 1. september 2017 Olav Hovdelien (red.)

Innhold

Hva er religion? .....................................................................................

Olav Hovdelien

1.1 En samfunnsfaglig tilnærming til religion ................................................. 1.2 Ulike religionsdefinisjoner..................................................................... Substansielle religionsdefinisjoner: Rudolf Otto og Peter Berger ......................... Funksjonelle religionsdefinisjoner: Émile Durkheim og Thomas Luckmann............. Syv religionsdimensjoner: Ninian Smart ...................................................... Smart i barnehagen .............................................................................. Livssynsbegrepet ................................................................................. 1.3 Religion på tre samfunnsnivåer .............................................................. Storsamfunnsnivået ............................................................................. Individnivået ...................................................................................... Mellomnivået ..................................................................................... 1.4 Religionenes kompleksitet – et memento ................................................. 1.5 Oversikt over norske trossamfunn og livssynssamfunn ................................

12 13 14 15 18 20 21 22 22 24 26 26 27

Del 1 Didaktiske perspektiver på religion i barnehagen 2

Religion og sekularisme i barnehagens verdiforankring .............................

Olav Hovdelien

2.1 Bakgrunnen for barnehagens formålsbestemmelse .................................... 2.2 Sekularisering .................................................................................... Også sekulariseringen skjer på tre samfunnsnivåer ........................................ Taylors sekularismetypologi .................................................................... 2.3 Hvordan skal barnehagens formålsparagraf forstås? ...................................

33 37 38 39 40

Om å ta barnas religiøsitet på alvor – religion og profesjonsutøvelse i barnehagen.........................................................................................

Katrine Giæver

3.1 Ledelse av verdiarbeid i barnehagen........................................................

minoritetsreligioner i barnehagen

3.2 Religionsarbeidets plass i barnehagen ..................................................... 3.3 Samarbeid med barnas hjem ................................................................. 3.4 Religion og identitet ............................................................................ 3.5 Barnehagen som sosial utviklingsarena .................................................... 3.6 Minoritetsreligioner og norsk jul ............................................................. 3.7 Mat, måltider og faste .......................................................................... 3.8 Avslutning .........................................................................................

48 50 52 53 57 60 64

Barnehagens arbeid med religion – en arena for integrering og demokrati ....

Kari-Mette Walmann Hidle

4.1 En viktig arena for integrering og demokratisering ..................................... Religiøst mangfold er en normaltilstand...................................................... Barnehagens formålsparagraf legger vekt på likebehandling ............................ Religiøst og livssynsmessig mangfold som ressurs .......................................... Religiøse symboler kan misbrukes ............................................................. 4.2 Religioner og livssyn i foreldresamarbeidet ............................................... Selvrefleksjon er nødvendig i møte med foreldrene ......................................... Planlagte samtaler som kilde til kunnskap ................................................... Besøk i barnas hjem som kunnskapsressurs ................................................. Konsekvenser for arbeidet ...................................................................... 4.3 Arbeid med religionsdelen av fagområdet etikk, religion og filosofi ................. Religiøse og livssynsmessige tradisjoner finner sted i lokalmiljøet ........................ Barnehagen har ansvar for at høytider blir markert ........................................ Livssynshumanisme er ikke religion ........................................................... Barnehagene har blitt bedre på høytidsmarkering ......................................... Samle ressurser til arbeidet med høytidsmarkering ........................................ Bruk religionskunnskap praktisk i barnas bomiljø ..........................................

68 69 70 71 73 74 75 76 78 79 80 81 82 84 84 85 86

Del 2 Oversikt over enkeltreligioner i Norge 5

Islam ....................................................................................................

Katrine Giæver og Olav Hovdelien

5.1 Trosinnhold og religiøs praksis ............................................................... Islams fem søyler ................................................................................. Barn imiterer de voksnes religiøse ritualer .................................................... 5.2 Ulike retninger innen islam.................................................................... 5.3 Muslimske høytider ............................................................................. Id al-fitr, lille id..................................................................................... Id al-adha, store id ...............................................................................

92 93 94 94 95 96 96

Innhold

5.4 Hvor stor er Norges muslimske befolkning? .............................................. 97 Etableringen av nasjonale grupper og organisasjoner ..................................... 98 5.5 Muslimsk barneoppdragelse ................................................................. 100 Barneoppdragelsens tre faser .................................................................. 101 Hva må barnehagen ta hensyn til? ............................................................ 101 6

Jødedommen ........................................................................................ 107 Olav Hovdelien

6.1 Jødedommens hellige tekster og noen sentrale trosforestillinger.................... 6.2 Jødiske høytidsdager ........................................................................... Shabbat ............................................................................................ Pesach, shavuot og sukkot ...................................................................... Rosh hashanna – jødisk nyttår ................................................................. Chanukka og purim .............................................................................. 6.3 Jødenes historie i Norge........................................................................ Synagogen i Bergstien og den jødiske barnehagen ......................................... 6.4 Hensyn å ta for barnehager med jødiske barn ............................................

108 109 110 111 111 112 112 114 115

Hinduismen .......................................................................................... 117 Silje Lyngar Einarsen

7.1 Tekstene og religionshistorien ............................................................... 7.2 Sentrale trosforestillinger ...................................................................... Dharma, karma, samsara og moksha ........................................................ Guder og gudinner ............................................................................... Vishnu .............................................................................................. Shiva ................................................................................................ Devi ................................................................................................. 7.3 Religiøs praksis i hinduismen ................................................................. 7.4 Markering av hinduistiske høytider i barnehagen ....................................... Lysfesten Divali ................................................................................... Holis fargelek...................................................................................... Lag risgrøt under Pongal ........................................................................ 7.5 Hindutempler i Norge .......................................................................... 7.6 Matregler ..........................................................................................

118 120 120 122 122 123 123 124 125 127 128 129 129 131

minoritetsreligioner i barnehagen

Buddhismen ......................................................................................... 133 Olav Hovdelien

8.1 Buddhas lære..................................................................................... Prins Siddharta blir Buddha – «den oppvåknede» .......................................... De fire edle sannheter og veien til frelse ....................................................... 8.2 Hovedretninger innen buddhismen ........................................................ Den sørlige buddhismen – theravada ......................................................... Den østlige buddhismen – mahayana ........................................................ Den nordlige buddhismen – vajrayana ....................................................... 8.3 Høytider innen buddhismen.................................................................. Vesak – Buddhas fødselsdag ................................................................... Vulan – festen til ære for de døde .............................................................. 8.4 Buddhismen i Norge............................................................................ 8.5 Buddhismen i barnehagen ....................................................................

134 134 135 136 137 137 138 138 138 139 140 141

Jehovas vitner ....................................................................................... 145 Olav Hovdelien

9.1 Jehovas vitners historie......................................................................... Vakttårnet som organisasjon og som publikasjon .......................................... Sterk medlemsvekst gjennom det meste av 1900-tallet .................................... Stor grad av gjennomtrekk i organisasjonen ................................................ 9.2 Jehovas vitners lære............................................................................. Sterk vektlegging av bibelstudier .............................................................. Vitnene motsetter seg blodoverføring......................................................... 9.3 Jehovas vitner i Norge og Skandinavia...................................................... 9.4 Jehovas vitner i barnehagen .................................................................. Tar avstand fra høytidsfeiringer – både religiøse og ikke-religiøse .......................

Forfatteromtaler

147 147 148 149 150 151 152 152 153 154

................................................................................... 157

Litteraturliste ........................................................................................ 159 Stikkord................................................................................................ 169

Hva er religion?

Olav Hovdelien

Hvis vi søker etter opprinnelsen til begrepet religion, ser vi at det har latinske røtter, men at det allerede i klassisk romertid for nesten to tusen år siden ble forstått på forskjellige måter. Til dels ble religion forstått som en betegnelse på det «å lese om igjen», og dels i retning av «å binde sammen» (jf. Furseth og Repstad 2003:26). Ingen av disse betydningene er helt treffende for forståelsen av hva religion handler om i dag, hverken i dagligtalen eller i faglige fremstillinger. I tidligere tider var religion nærmest synonymt med kristendom i Norge, i sin lutherske form. Det har endret seg gradvis i løpet av etterkrigstiden, ikke minst som resultat av økende innvandring fra ikke-vestlige land. Innvandrerne har introdusert andre religioner og religiøse skikker enn dem vi har vært vant til her til lands tidligere. Samtidig har andelen av befolkningen som har et uttalt sekulært eller ikke-religiøst livssyn, økt, men uten at økningen kommer særlig tydelig frem i statistikk over nordmenns religiøse tilhørighet. Relativt få har meldt seg ut av Den norske kirke, selv blant de som er alt annet enn flittige kirkegjengere. Men hva er religion egentlig? Hva er religionens rolle i dagens samfunn? Hvorfor trenger barnehagelærere kunnskap om religion? Hvordan håndteres religiøst mangfold i barnehagen? Hvorfor markerer barnehager religiøse høytider? Dette er noen av de spørsmålene som blir tatt opp her i boken. Dette innledningskapitlet er strukturert på følgende måte: I det første delkapitlet redegjøres det for hva det ligger i en samfunnsfaglig tilnærming til religion (1.1). Dette følges opp med en mer inngående drøftelse av innholdet i religionsbegrepet (1.2). Tredje delkapittel handler om hvordan fenomenet

minoritetsreligioner i barnehagen

religion opptrer på ulike samfunnsnivåer (1.3), mens fjerde delkapittel er en påminnelse om religionenes indre mangfold (1.4). Kapitlet avsluttes med en oversikt over norske trosog livssynssamfunn, med utgangspunkt i data fra Statistisk sentralbyrå (1.5).

1.1

En samfunnsfaglig tilnærming til religion

Felles for spørsmålene som er nevnt ovenfor, er at de handler om religion som samfunnsfenomen. Det gjelder enten de handler om religion i forbindelse med innvandrere og integrering, eller om kristendommens fortsatte stilling som majoritetsreligion i det norske samfunnet. Spørsmål av denne typen er ikke særlig sterkt knyttet til de ulike religionenes trosinnhold, eller hvorvidt religionene er uttrykk for sannhet eller ikke. Da er vi inne på det som er perspektivet på fenomenet religion i denne boken. Det rådende perspektivet her kan betegnes som sosiologisk eller samfunnsfaglig. En samfunnsfaglig tilnærming til religion bruker det samme teoritilfanget og de samme metodene som en som vil studere det økonomiske livet, kriminalitet eller politisk sosiologi, eller andre fenomener og forhold i samfunnet for den saks skyld. Enkelt sagt er samfunnsvitere som studerer religion, opptatt av hvordan religionen påvirker det øvrige samfunnslivet, og hvordan samfunnslivet kan prege og forme religiøst liv (Furseth og Repstad 2003:16). Vi kan si at den tilnærmingen som er skissert her, i hovedsak er en deskriptiv eller beskrivende tilnærming til religion. Vi er opptatt av å beskrive og fortolke religionens rolle i samfunnet generelt, og barnehagen spesielt, ikke å vurdere religionene normativt. I det følgende vil vi derfor ikke komme med verdidommer og vurderinger av religionenes sannhetspretensjoner. I så måte gjør vi den amerikanske religionssosiologen Peter L. Bergers ord til våre egne når han skriver «at der i hele argumentationen er sat faste parenteser om ethvert spørgsmål vedrørende den endelige sandhed i de religiøse påstande om verden.» (Berger 1997:vii). Vi skal hverken holde en andakt eller det motsatte. Han får støtte av den norske religionssosiologen Pål Repstad, som betegner sin posisjon som religionsforsker som metodologisk agnostisisme, der agnostisisme betyr at man ikke tar stilling til Guds eksistens eller religionens sannhet (Repstad 2000:19).1 1 Standard innføringsbøker for en slik tilnærming til religion er Inger Furseth og Pål Repstad: Innføring i religionssosiologi og Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt (red.): Religion i dagens Norge. Mellom sekularisering og sakralisering.

1: hva er religion? 13

Det vi først og fremst ønsker med denne boken, er å presentere ulike religioner med vekt på den norske konteksten, samt hva det er viktig å tenke på i forbindelse med de enkelte religionene i barnehagesammenheng. Dernest er hensikten å tematisere viktige prinsipielle sider ved religion og dens plass, både i samfunnet generelt og i barnehagen mer spesifikt. Dette er diskusjoner som det er viktig at barnehagelærere har kjennskap til for å kunne oppfylle barnehagens samfunnsmandat og ivareta foreldrenes ønsker og barnas behov. For det er nettopp foreldrenes ønsker for oppdragelsen av sine barn, og hensynet til barnas beste og deres behov for å orientere seg i samfunnet og verden rundt seg, som er de viktigste grunnene til at religion har en naturlig plass i barnehagen. Derfor er det nødvendig for barnehagelærere å ha relevant religionskunnskap (jf. barnehagelovens § 1). Når det gjelder behandlingen av barnehagedidaktiske spørsmål, vil fremstillingen her være normativ i den forstand at den tar utgangspunkt i føringer i de nasjonale retningslinjene for barnehagelærerutdanning fra 2012 og gjeldende barnehagelovgivning.

1.2

Ulike religionsdefinisjoner

Religion er et av de begrepene som brukes med stor selvfølgelighet i dagligspråket, og som de aller fleste har et mer eller mindre reflektert forhold til. I religionsfaglige sammenhenger er det nødvendig å komme frem til en mer presis religionsforståelse. Faglige forsøk på å definere religionsbegrepet deles gjerne inn i to hovedgrupper, som gjerne omtales som henholdsvis substansielle og funksjonelle religionsdefinisjoner. Enkelt sagt er substansielle definisjoner opptatt av å beskrive hva religion er, gjerne ved å regne opp sentrale kjennetegn ved religionens innhold, og dette innholdet tar som oftest utgangspunkt i menneskers tro på bestemte fenomener som går ut over det hverdagslige eller sansbare. Funksjonelle definisjoner fokuserer på hva religion gjør, hvilken funksjon religion har, gjerne med fokus på religion som samfunnsintegrerende kraft (samfunnslim) eller som bidrag til å gi mening og sammenheng i tilværelsen. Det kan være verdt å minne om at, som Berger påpeker: «Det ligger i definitioners natur, at de hverken kan være ‘sande’ eller ‘falske’, men kun mere eller mindre anvendelige.» (Berger 1997:154). Definisjoner er å anse som analytiske redskaper som er til hjelp for oss når vi skal forstå ulike fenomener i virkeligheten, hverken mer eller mindre.

minoritetsreligioner i barnehagen

Substansielle religionsdefinisjoner: Rudolf Otto og Peter Berger En klassiker blant de substansielle religionsdefinisjonene finner vi hos den tyske protestantiske teologen og religionshistorikeren Rudolf Otto (1869–1937). Otto var særlig opptatt av å bestemme den religiøse opplevelses særpreg. I boken Det hellige (Otto 1917) la han frem en religionsteori som skulle få stor innflytelse. Otto hevder her at det han betegner som «det hellige» er kjernen i all religion. «Det hellige» er paradoksalt og overveldende og «helt annerledes», sier Otto. For å bestemme religionsbegrepet nærmere benytter han noen ord og uttrykk hentet fra latin. Det hellige er det numinøse (fra numen, en ubestemmelig guddomsmakt), det er et mysterium tremendum et fascinosum, det vil si et mysterium som fyller oss med ærefrykt og fascinasjon (Otto 1917, sitert fra Kværne 2009). Selv om Otto her knytter an til et språk som er fremmed for de fleste av oss, når han skal forsøke å beskrive hva religion handler om, er ellers en av de sterkeste sidene ved substansielle religionsdefinisjoner at de ligger nokså nær opp til hvordan begrepet religion brukes i dagligtalen. Det kommer for eksempel ganske tydelig frem i religionsdefinisjoner som inneholder en eller annen variant av at religion er tro på noe oversanselig, det vil si en forestilling om det hellige, til forskjell fra det profane, eller verdslige, uten at det dermed tas stilling til hvorvidt det hellige viser til noe empirisk forankret utover i de troendes forestillingsverden. Et annet kjent eksempel på en substansiell religionsdefinisjon finner vi hos Peter Berger. Han definerer religion som «oprettelsen af et helligt kosmos» i sin innflytelsesrike bok fra 1967, som i dansk/norsk utgave har tittelen Religion, samfund og virkelighed (Berger 1997:157). Berger presiserer i den forbindelse at han bruker den helt avgjørende kategorien «det hellige» på samme måte som den er blitt teoretisk utviklet og forankret av Otto. Ved å knytte an til Ottos kategori om «det hellige» knytter Berger samtidig an til ulike religioners oppfatning av dette, slik det foreligger empirisk som en del av de troendes forestillingsverden. Med han gjør altså ikke noe forsøk på å «gå bakom» de troendes forestillinger og vurdere deres sannhetsgehalt (jf. samfunnsvitenskapens parentes rundt spørsmålet om sannhet i teologisk eller filosofisk forstand). I likhet med Ottos religionsdefinisjon kan Bergers forståelse av religion som opprettelsen av et hellig kosmos virke i overkant abstrakt.

1: hva er religion? 15

Vi skal ta med en substansiell religionsdefinisjon til før vi går over til å se nærmere på den andre definisjonstypen. Denne definisjonen finner vi hos religionssosiologen Pål Repstad. Han bestemmer innholdet i religionsbegrepet som «livstolkninger og praksis som regner med en virkelighet som går ut over det dennesidige, hverdagslige, rasjonelle – ut over det som vi kan gripe og forstå med fornuft og sanser» (Repstad 2000:24). Han argumenterer med at det er hensiktsmessig å forholde seg til et religionsbegrep som er i samsvar med vanlig språkbruk (dagligtale). Hans religionsdefinisjon har da også den fordel at den er forståelig også for de som ikke har en oppfatning av hva det ligger i «det hellige», som hos Otto, eller hva et «hellig kosmos» kan innebære, som hos Berger. Dette gjør at Repstads religionsdefinisjon kommuniserer kanskje vel så bra i en innføringsbok om religionskunnskap som de nevnte klassikerne.

Funksjonelle religionsdefinisjoner: Émile Durkheim og Thomas Luckmann Hva slags alternativ er det så de som sverger til funksjonelle religionsdefinisjoner, har å bidra med? For det første er det slik at disse definisjonene ikke fokuserer, slik som substansielle religionsdefinisjoner, på hva religion er, men snarere på hva religion gjør. Det gjør de for eksempel ved å ta utgangspunkt i hva slags nytte eller oppgaver eller hva slags funksjon religion anses å ha for mennesker eller samfunn. Slike definisjoner kan kanskje sammenlignes med å si at en bil er et fremkomstmiddel, i stedet for å begynne å beskrive hvordan biler ser ut. Et kjent eksempel på en slik funksjonell religionsdefinisjon er å definere religion som noe i retning av menneskers forsøk på å skape mening i tilværelsen eller i sitt eget liv (jf. Furseth og Repstad 2003:28). I analytisk forstand er nok dette likevel en definisjon som er i videste laget for en religionsforsker. Det samme kan kanskje sies om den amerikanske religionsforskeren Robert Bellahs tilnærming, når han tar utgangspunkt i følgende religionsdefinisjon: «Religion er et sett symbolske forestillinger og handlinger der menneskene får et forhold til sine ytterste eksistensvilkår» (Bellah 1972, sitert fra Furseth og Repstad 2003:34). Det er ikke intuitivt opplagt hva Bellah henviser til når han snakker om menneskenes «ytterste eksistensvilkår», men vi forstår at hans religionsbegrep er ganske vidt. Og som sagt kan dette være hensiktsmessig i visse faglige sammenhenger, avhengig av hva man fokuserer på.

minoritetsreligioner i barnehagen

En viktig representant for en slik funksjonell religionsforståelse er ellers den franske sosiologen og religionsforskeren Émile Durkheim. Durkheim regnes som en av sosiologiens grunnleggere, og han har hatt stor innflytelse på så vel sosiologien generelt som religionssosiologien mer spesifikt. Han nevnes gjerne i den forbindelse i samme åndedrag som de tyske teoretikerne Karl Marx og Max Weber. I boken Det religiøse livs elementære former (1912) søker Durkheim å forklare hva religion er, ved å sammenligne forskjellige religiøse former, og finner ikke helt overraskende ut at religionene er svært ulike. De har forskjellig antall guder, måter å se Gud på, og noen av dem har ikke engang en guddom i sentrum for religionen, slik som buddhismen. Han finner likevel at religion, uansett hvilken form den opptrer i, inneholder to karakteristiske former, derav tittelen på boken fra 1912. For det første innebærer religion at verden deles inn i en hellig og en profan eller verdslig del. Dernest knytter alle religioner an til riter, hellige handlinger, som står i forbindelse med det hellige. Utgangspunktet for Durkheim var en studie av det australske urfolket aboriginer, og deres – ut fra Durkheims forståelse – primitive religion. Aboriginene hadde en form for totemsk religion, der hver familie eller klan hadde et spesielt naturlig objekt knyttet til seg: en stein, en innsjø eller et dyr. Dette var objekter det egentlig ikke var knyttet noe spesielt til, men de ble behandlet med respekt på grunn av det de representerte. Hver klan hadde et totem, og de fungerte på mange måter som et symbol for gruppen. Enkelt uttrykt er Durkheims konklusjon at når aboriginene dyrket sin totemske religion, dyrket de i virkeligheten sitt eget samfunn. Det guddommelige er noe vi er avhengig av, samtidig som det er uavhengig av oss, akkurat slik som samfunnet. Aboriginenes primitive religion reflekterte den enkle sosiale organiseringen av deres samfunn, og følgelig vil religionene bli mer komplekse etter hvert som den sosiale organiseringen blir mer kompleks. Enkelt sagt har mennesket utviklet stadig mer innfløkt religion fordi samfunnet er blitt stadig mer komplekst. Og når religionene begynte å miste sin kraft i moderne samfunn, skyldes det at deres uttrykk er blitt erstattet av vitenskapens forklaringskraft. I en viss forstand kan vi ut fra denne måten å tenke på, ifølge Durkheim, si at vitenskapen er den nye religionen. Durkheim mente at både religion og vitenskap var forklaringsmodeller som var vokst ut av sosiale strukturer, og at begge har til hensikt å utvikle kunnskap om tilværelsen og være en integrerende samfunnskraft.

1: Hva er religion? 17

En annen funksjonell religionsdefinisjon som har fått stor innflytelse, er gitt av Peter Bergers samarbeidspartner gjennom mange år, den slovenske religionssosiologen Thomas Luckmann. I boken Den usynlige religionen, som opprinnelig ble utgitt i 1967, er Luckmann opptatt av å unngå en religionsforståelse som leder oss «til å tro at religion er et unntaksfenomen i samfunnet» (Luckmann 2004:55). Ved å definere religion som «den menneskelige organismes overskridelse av sin biologiske natur» går Luckmann inn for en videre definisjon av religionsbegrepet, der dannelsen av selvet omtales som en religiøs prosess, og der poenget er at mennesker utvikler sin selvforståelse ved å plassere seg inn i et meningsfylt hele (jf. Furseth og Repstad 2003:33). Enklere sagt er Luckmann i sin definisjon opptatt av det som gir mennesket sammenheng og mening i tilværelsen. På bakgrunn av dette er han tilbøyelig til å se enhver virkelighetsforståelse som skaper mening og former den enkeltes identitet, som religiøs. Da blir det nødvendigvis snakk om en svært vid religionsdefinisjon, noe som blant annet gjør den egnet til å også fange opp ikkeinstitusjonalisert religion, eller det som noen ganger omtales som «religion under radaren». Han advarte allerede på 1960-tallet om at religionssosiologien overså den nyreligiøse oppblomstringen og nyorienteringen som ble tydelig særlig fra 1980-tallet og fremover. Hverken Durkheims religionsforståelse eller Luckmanns funksjonelle religionsforståelse ligger tett opp til den måten begrepet religion brukes på i hverdagsspråket. De funksjonelle religionsdefinisjonene har da også måttet tåle mye kritikk. Luckmanns samarbeidspartner Peter Berger stiller for eksempel spørsmål ved hvor hensiktsmessig en funksjonell definisjon som nærmest inkluderer de fleste menneskelige aktiviteter, kan være. Det forhindret likevel ikke at de to har skrevet flere bøker sammen. Berger uttrykker sin kritikk på denne måten: Allikevel sætter jeg spørgsmålstegn ved anvendeligheden af en definition, der gør religionen lig med den menneskelige tout court. En ting er at utpege den menneskelige evne til selv-overskridelse som religionens antropologiske forudseætning, men noget helt andet er at sætte lighedstegn imellem dem (…) Efter min mening er der således ikke vundet meget ved at kalde f.ex. den moderne videnskab en form for religion. (Berger 1997:156–157)

minoritetsreligioner i barnehagen

Syv religionsdimensjoner: Ninian Smart Den skotske religionshistorikeren Ninian Smart (1927–2001) utviklet i løpet av en lang forskerkarriere en religionsmodell som har fått stor innflytelse, ikke minst i kraft av hans pedagogiske fremstilling. Smart er interessert i å beskrive hva religion er, og i likhet med oss, ikke å komme med vurderinger om religio nenes sannhetsgehalt. I den forbindelse har han utviklet en oversiktlig modell der han skiller mellom syv grunnleggende religionsdimensjoner. Til grunn for denne modellen ligger utstrakte studier av mange ulike religioner. «Jeg tror at ved å se på mønstrene som religionene manifesterer seg ved, kan vi lære å forstå hvordan de fungerer og levendegjør den menneskelige ånd i historien», skriver Smart i innledningen til boken Dimensions of the Sacred (Smart 1996:1, min oversettelse). Hovedideen hos Smart er at ulike religioner og retninger innenfor dem legger forskjellig vekt på hver av dimensjonene, men at alle er representert i en religion eller i en religiøs tradisjon. Smart presiserer at han i og med sin metode tar utgangspunkt i at ingen former for tro er sann eller falsk. Slike vurderinger hører ifølge ham ikke hjemme i en slik form for klassifisering som han legger opp til. Hans utgangspunkt er å beskrive religioner på en måte som gjør at deres tilhen gere vil kunne kjenne seg igjen. I så måte skriver Smart seg inn i den religions fenomenologiske forskningstradisjonen (jf. Smart 1996:1). I tillegg beskriver Smart hvordan hans religionsmodell også kan være anvendelig til å analysere og beskrive sekulære livssyn, som marxisme og sekulærhumanisme. Noe av Smarts hensikt for øvrig er å motvirke den tradisjonelle religionsvitenskapens tendens til å ta utgangspunkt i kristendommen som en slags standardreligion, som brukes som et sammenligningsgrunnlag som andre religioner vurderes opp mot (Smart 1996:2). Smart gav dimensjonene dobbeltnavn for å tydeliggjøre og for at de ikke skal bli for smale. De syv grunnleggende dimensjonene er følgende – rekkefølgen er uvesentlig: 1 Den rituelle eller praktiske dimensjonen handler om hva de troende gjør som troende, religionsutøvelsen, hvilke handlinger som er sentrale, hjemme og i tros fellesskapet. Det inkluderer bønn, meditasjon, pilegrimsturer, offer og andre hellige handlinger (riter) eller helbredende aktiviteter innen de ulike religionene og religiøse tradisjonene. Noen vil legge sterk vekt på denne dimensjonen, og si

1: hva er religion? 19

at religion først og fremst er praksis, og at gudsdyrkelse står sentralt i de fleste religionenes praksis. 2 Den læremessige eller filosofiske dimensjonen, også kalt den dogmatiske dimensjonen, handler om læren i en religion, trosinnholdet, det de troende tror på. Av ulike grunner utvikler religioner trosforestillinger og filosofiske oppfatninger. Det er et nært forhold mellom denne dimensjonen og den rituelle eller praktiske dimensjonen, siden filosofisk refleksjon av en viss type bistår den religiøse i å forstå innholdet i de religiøse handlingene. Denne dimensjonen er klart mer til stede i noen religiøse tradisjoner enn i andre. Innenfor kristendommen vil for eksempel klassisk lutherdom legge sterk vekt på den. 3 Den mytiske eller narrative dimensjonen handler om religionens fortellinger, fortellinger som skaper identitet og utgjør felles referanserammer for de troende. Alle religioner har sine fortellinger. Tenk bare på hvilken sentral plass fortellingen om Jesu korsfestelse, død og oppstandelse har innen kristendommen, eller fortellingen om Buddhas oppvåkning har innen buddhismen. Religionene klarer seg ikke uten disse fortellingene. 4 Erfarings- eller følelsesdimensjonen handler om religiøse erfaringer og følelser og opplevelser. Det er store variasjoner både innad i de ulike religionene og på tvers, med tanke på hvor viktig erfaring og følelser er. Innen islam legger sjiaretningen mer vekt på dette enn sunniislam. Tilsvarende legger den pinsekarismatiske retningen innen kristendommen vekt på personlige erfaringer og spiller mer på følelser i sine gudstjenester og møter, mens klassisk lutherdom er mer kognitivt orientert. Det kan dreie seg om grensesprengende erfaringer, som når apostelen Paulus møtte den oppstandne Kristus på vei til Damaskus, eller dagligdagse erfaringer i form av opplevelse av mening, skjønnhet eller trygghet i forbindelse med religion. 5 Den etiske eller juridiske dimensjonen handler om levesett og spørsmål knyttet til rett og galt, godt og ondt, og hvordan dette begrunnes. Et eksempel er hvordan toraen brukes som lovbok innen ortodoks jødedom. Buddhismen har sine fire edle sannheter, som gir retningslinjer for hvordan man bør leve, islam har sharia, osv. Alle religioner har nedfelt normer og retningslinjer om hvordan

minoritetsreligioner i barnehagen

man bør leve, og de blir gjerne overlevert som del av hellige skrifter eller som tolkninger av dem. 6 Den organisatoriske eller sosiale dimensjonen handler om hvordan fellesskapet av de troende fungerer, hvordan religiøse retninger er organisert, og alt det sosiale som oppstår i forbindelse med religiøs aktivitet. Enhver religiøs tradisjon vil manifestere seg i et samfunn, enten som en separat organisasjon med prester og andre religiøse «eksperter», eller som grupperinger i samfunnet. 7 Den materielle eller estetiske dimensjonen handler om at religionen alltid også har en materiell, fysisk, synlig form, representert ved kirker, templer, hellige steder, osv. Enhver religion vil uttrykke seg materielt. Tenk bare på kristendommens kirker og katedraler, islams moskeer og jødedommens synagoger. Tilsvarende har religionene som oftest en sterkt utviklet estetisk tradisjon, for eksempel de ortodokse kirkenes ikontradisjon og Den katolske kirkes tradisjon med helgenstatuer og rik kirkeutsmykning. Poenget med religionsdimensjonene er å bruke dem som en modell og et teoretisk utgangspunkt for å øke forståelsen av den enkelte religion, slik denne opptrer i empirisk forstand. Det er helt avgjørende at man hele tiden er seg bevisst at de ulike religionene og religiøse tradisjonene er mangfoldige i nærmest enhver forstand. Individer vil alltid i en viss betydning ha sin egen oppfatning av hva religionen de tilhører, handler om, og hva som er viktig. Tilsvarende vil religiøse praksiser alltid være preget av den kulturen religionen praktiseres i. Den som for eksempel går til en katolsk messe i Oslo en morgen, og til en katolsk messe på Sri Lanka påfølgende uke, vil oppleve dem som svært ulike, til tross for at messenes liturgiske oppbygning er så å si identisk.

Smart i barnehagen Vi skal vende tilbake til Smarts religionsdimensjoner flere steder i kapitlene som følger. Den pedagogiske ryddigheten i Smarts religionsmodell gjør den relevant også i barnehagesammenheng. Helje Kringlebotn Sødal skriver i boken Kristen tro og tradisjon i barnehagen at små barn har forskjellige forutsetninger for disse dimensjonene: «Det konkrete og opplevelsesbaserte er enklest for dem, og den dogmatiske eller filosofiske dimensjonen er vanskeligst. Enkelte av dimensjonene kan ha en viss plass i barnehagen, andre har det ikke» (Sødal 2014a:74).

1: hva er religion? 21

Barnehagebarn har ikke kognitive forutsetninger for å ta inn over seg religiøse læremessige eller filosofiske spørsmål, spørsmål som kan være krevende å forholde seg til også for voksne. Men barn kan få utbytte av å besøke et hellig rom, for eksempel, noe som innebærer vektlegging av det Smart kaller den materielle eller estetiske dimensjonen. Eller de kan få møte religiøse fortellinger fra kristendommen i forbindelse med kristne høytidsmarkeringer. Da ligger fokuset på det Smart betegner som den mytiske eller narrative dimensjonen ved religion. Det vil kunne være en naturlig del av formidlingen av innholdet i disse høytidene. Det samme vil kunne gjelde for fortellinger fra andre religioner når det er barn med slik tilhørighet i barnegruppen, eller når man ønsker å gi barna et møte med en fortelling fra en annen religion enn den de møter vanligvis.

Livssynsbegrepet Til slutt i dette delkapitlet som handler om religionsbegrepet, skal vi se kort på et beslektet begrep som også blir mye brukt i religionsfaglige sammenhenger, nemlig begrepet livssyn. «I daglegspråket har omgrepet ‘livssyn’ ofte vage grenser. Til dømes kan ordet av og til inkludera både religionar og ideologiar, og ein kan såleis få inntrykk av at alle desse tre orda refererer til same slags fenomen», skriver idéhistorikeren Per Magne Aadnanes i det som må kunne karakteriseres som en klassiker på feltet, boken Livssyn (Aadnanes 2012:12). I sin diskusjon av begrepet livssyn, og avklaringen opp mot religionsbegrepet, lander Aadnanes på at livssynsbegrepet i en viss forstand er videre enn religionsbegrepet, siden det enkelt sagt er det slik at alle religioner er uttrykk for livssyn, men ikke alle livssyn er religiøse. Det finnes også sekulære, eller verdslige, livssyn, for eksempel sekulærhumanisme av den typen Human-Etisk Forbund forfekter. Aadnanes beskriver også livssyn som en kognitiv størrelse. Ved å knytte dette til Smarts religionsdimensjoner kan vi si at religionsbegrepet favner videre enn det rent kognitive livssynsbegrepet, som stort sett kan avgrenses til den læremessige eller filosofiske dimensjonen hos Smart. Det kan virke litt forvirrende, men vi kan altså si at livssynsbegrepet hos Aadnanes er både smalere og videre enn religionsbegrepet, slik det er beskrevet ovenfor. Innholdsmessig kan begrepet livssyn sies å omfatte følgende tre hovedområder, ifølge Aadnanes: 1 virkelighetsoppfatning, en oppfatning av hva som er virkelig, om det finnes en gud osv., 2 menneskesyn, en oppfatning av hva slags vesen mennesket er, om det har et liv etter døden, om menneskelivet har en gitt

minoritetsreligioner i barnehagen

mening osv., og 3 verdi- og moraloppfatning, en oppfatning av hva som er godt, rett og vakkert (Aadnanes 2012:22). Ut fra en slik definisjon av begrepet livssyn har alle mennesker et livssyn, mer eller mindre konsistent eller sammenhengende, og mer eller mindre reflektert og artikulert. Samtidig er livssyn et kollektivt begrep som refererer til en livssynstradisjon, som i norsk sammenheng ofte vil være knyttet til en institusjon. Livssynet katolisisme, eller katolsk kristendom, vil for eksempel være nær knyttet til Den katolske kirke, som i dette tilfellet er å regne som en religiøs livssynsorganisasjon. I vår sammenheng møter vi livssynsbegrepet allerede i navnet på det ene faget som utgjør en del av kunnskapsområdet samfunn, religion, livssyn og etikk. Ut fra denne betegnelsen er det naturlig å forstå livssyn som noe annet enn religion, men også som noe annet enn etikk. Det er nok også det som er hovedideen bak dette navnet, begrepet livssyn er tatt med her for å poengtere at det finnes sekulære, ikke-religiøse livssyn. Dette gir mest mening for den som forholder seg til substansielle religionsdefinisjoner. Når det gjelder de funksjonelle religionsdefinisjonene vi har sett på ovenfor, henholdsvis Durkheims og Luckmanns, gir det liten mening å skille ut et eget livssynsbegrep fra religionsbegrepet.

1.3

Religion på tre samfunnsnivåer

Innen samfunnsvitenskapen er det ofte hensiktsmessig å bruke faglige modeller for å forenkle virkeligheten og gjøre den analytisk mer håndterbar. En helt enkel samfunnsmodell er å peke på at samfunnet består av tre nivåer: storsamfunnsnivået (makronivået), individnivået (mikronivået) og et mellomnivå (mesonivået). Nedenfor skal vi se at en slik modell blant annet kan være med på å hjelpe oss til å få bedre tak på hva vi mener når vi snakker om religiøs kompleksitet.

Storsamfunnsnivået Et samfunn, eller et storsamfunn, som sosiologisk begrep betegner en ordning mellom mennesker som er så omfattende at den om nødvendig kan være selvproduserende og selvrekrutterende, slår Dag Østerberg fast i Sosiologiens nøkkelbegreper (Østerberg 2003:141). Dermed har vi fått fastlagt det øverste analytiske samfunnsnivået i samfunnsmodellen, storsamfunnsnivået. Det kan i mange tilfeller knyttes til nasjonalstaten. Storsamfunnsnivået vil altså i vår sammenheng som oftest referere til Norge. Det er et kjennetegn ved nasjonalstaten

1: hva er religion? 23

at den omfatter et kulturelt rammeverk som er kjent for innbyggerne, og som tydeligst kommer til uttrykk i lovverket og håndhevelsen av det. Barnehageloven er et eksempel på en del av et slikt lovverk, med rammeplanen for barnehagen som tilhørende forskrift, det vil si autoritativ utdypning og konkretisering av barnehageloven. Et eksempel på religion på storsamfunnsnivå er ordningen med statskirker. Som statskirke utgjorde Den norske kirke utvilsomt det helt dominerende trosog livssynssamfunnet på norsk mark, helt fra reformasjonstiden på 1500-tallet og frem til et visst trosog livssynsmangfold vokste frem fra 1800-tallet. Repstad beskriver denne utviklingen på følgende måte: Det som så karakteriserer 1800-tallet er religiøs pluralisering. Det blir en oppsplitting både mellom dem som regner seg som kristne og dem som ikke gjør det (selv om vi den gang som nå har en stor «mellomgruppe»), og det blir en oppsplitting blant de kristne. Noen går ut av statskirken og danner egne trossamfunn etter at Dissenterloven fra 1845 hadde gitt adgang til det. Av større betydning er den oppsplitting som skjer innen rammen av statskirken. En rekke grupper ned gjennom hele århundret markerer et særpreg og i større og mindre grad en opposisjon til statskirken – men uten å bryte med den. (Repstad 1984:76)

Resultatet av den utviklingen Repstad beskriver, er det mangfoldet vi i dag finner blant medlemmene i dagens kristne trossamfunn, i form av grupperinger både innenfor Den norske kirke og utenfor. Det er først i løpet av de siste tiårene at Den norske kirke ikke lenger har over 90 % av befolkningen blant sine medlemmer. Så sent som i 1960 var for eksempel andelen statskirkemedlemmer 96 % (Repstad 1984:71). Det er ellers verdt å merke seg at når oppslutningen om Den norske kirke i 2016 har sunket til 71,5 % av befolkningen, henger det ikke først og fremst sammen med at mange har meldt seg ut av kirken, men med økende innvandring. I 2015 var andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn 15,6 %. De færreste av dem har meldt seg inn i Den norske kirke. Hvis vi tar høyde for dette, har det vært mye mindre nedgang i andelen etnisk norske medlemmer i Den norske kirke enn det ved første øyekast kan se ut til. På den annen side vil det med tanke på den økende innvandrerandelen i befolkningen bli gradvis mer problematisk å forstå Den norske kirke som en

minoritetsreligioner i barnehagen

samfunnsinstitusjon som hører hjemme på storsamfunnsnivå, mens alle andre kirker og trossamfunn tilhører mellomnivået i samfunnet. Det var uansett utviklingen i retning av mer pluralisering som førte til at Stortinget vedtok å endre grunnloven 21. mai 2012. Det som skjedde denne dagen, var for det første at paragraf 2, som siden religionsfriheten ble tatt inn i 1964, hadde hatt følgende formulering: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpliktede til at oppdrage sine Børn i samme.» Nå ble den endret til: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Dernest ble det vedtatt en endring i paragraf 16, for å garantere at Den norske kirke forblir en folkekirke, samtidig som kirken fortsatt sikres finansiering fra den norske stat. Paragraf 16 i Grunnloven lyder nå slik: Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle trosog livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

Fra og med 21. mai 2012 er dermed det kristne hegemoniet på storsamfunnsnivå formelt brutt. Ledelsen av Den norske kirke stilte seg bak endringen, og så frem til å endelig være herre i eget hus. De påpekte at den verdimessige kontinuiteten var intakt og ble videreført i den nye utgaven av Grunnloven, i og med henvisningen til «vår kristne og humanistiske arv» i paragraf 2. Det var også bred politisk enighet bak endringen av Grunnloven forsommeren 2012, blant partiene som er representert på Stortinget. Samtidig er det fortsatt slik at Grunnloven inneholder en egen «folkekirkeparagraf», paragraf 16, noe som gjør at kirken, selv om det ikke lenger er snakk om en statskirke på samme måte som tidligere, fortsatt har nærmere tilknytning til den norske staten enn andre trossamfunn. Slik sett finnes det fortsatt religiøse bindinger på storsamfunnsnivå i Norge.

Individnivået Hvis vi begynner i den andre enden, kan vi raskt slå fast at det nederste samfunnsnivået som det er aktuelt å analysere samfunnet ut fra, består av samfunnets enkeltindivider. Dette nivået kan dermed betegnes som individnivået. Det norske

1: hva er religion? 25

storsamfunnet utgjør en omfattende helhet av sosiale relasjoner og strukturer, basert på at den store mengden individer til dels samles om det som litt løst kan betegnes som den norske kulturen, dels har ulik kulturell tilhørighet basert på blant annet etnisk og religiøs tilknytning. Religion på individnivå kan få sitt utslag i ekstrem religiøs individualisme. Den religionssosiologiske termen for slik ekstrem religiøs individualisme er sheilaisme, etter et begrep som den amerikanske religionsforskeren Robert Bellah med flere introduserte i boken Habits of the Heart (Bellah mfl. 1996). Han beskriver denne formen for religiøs individualisme slik: I forbindelse med arbeidet med Habits of the Heart intervjuet vi en ung kvinne som hadde kalt opp sin egen religion etter seg selv. Sheila Larson er en ung sykepleierske som har mottatt en god del terapi og beskriver sin tro som «sheilaisme». Dette åpner opp for muligheten av at det er mer enn 235 millioner amerikanske religioner, en for hver av oss. «Jeg tror på Gud», sier Sheila. «Jeg er ikke en religiøs fanatiker. Jeg kan ikke huske forrige gang jeg var i kirken. Min tro har hjulpet meg lenge. Det er «sheilaisme». Bare min egen lille stemme. (Bellah 1986, min oversettelse)

Ved å definere det hun kaller sin egen «sheilaisme», gir Bellahs informant uttrykk for en rendyrket individualisme, men det er en individualisme med gode hensikter. Hun fortsetter slik, ifølge Bellah: «Jeg tror Gud vil at vi skal ta vare på hverandre.» En privatreligiøs individualisme bryter tilsynelatende med forestillingen om at religion som kulturelt fenomen er samfunnsbestemt. For å si med Østerberg og Engelstad (1995:381): «At hver enkelt samfunnsdeltaker skulle ha sin egen religion, er omtrent like sannsynlig eller like usannsynlig som at hvert menneske skulle ha sitt eget språk.» Individualiseringen har sine grenser. Religionsutøvelse skjer i samhandling med andre mennesker. Det er samtidig viktig å minne om at mye religiøst liv har forholdsvis svak tilknytning til religiøse institusjoner som kirker, bedehus eller moskeer (Repstad 2000:26). Tendensen i retning av økt religiøs privatisering henger sammen med gjennombruddet av det moderne, samtidig som mye av den privatiserte religiøsiteten har med seg forestillinger og praksiser som den har hentet fra organisert institusjonell religion. Ifølge Repstad er det i tillegg en tendens til at religionen blir mer deregulert, i betydningen at folk ikke nødvendigvis tror mindre enn

minoritetsreligioner i barnehagen

tidligere, men det man tror, er mindre kirkestyrt enn før (Repstad 2000:35). Litt tabloid kan vi kanskje kalle dette «koldtbordisering» av religion, der den religiøse velger ut en del av trosinnholdet i en religion og fastholder det, eventuelt blandet med religiøse forestillinger hentet fra andre steder. Det er altså en tendens til at mange folk er religiøse, men på sin egen personlige måte. Forestillingen om at man kan være en god kristen uten å gå i kirken eller på religiøse møter, er et eksempel på det.

Mellomnivået For å få fanget opp et samfunns flerkulturalitet, innbefattet flerreligiøsitet, er det nødvendig å innføre et tredje nivå som kan kalles samfunnsinstitusjonsnivået eller sivilsamfunnsnivået, eller rett og slett mellomnivået, alt ettersom hva det legges vekt på. Mangfoldet av ulike grupperinger på dette mellomnivået er stort og uoversiktlig, og alle forsøk på å ordne dette kulturelle og religiøse mangfoldet blir ufullstendige og foreløpige. Samtidig er det nødvendig å operere med et slikt nivå for å synliggjøre at et storsamfunns flerreligiøsitet ikke fremkommer hvis vi bare snakker om to nivåer, det vil si storsamfunnsnivået og individnivået. Alle religiøse organisasjoner som vi har i Norge, vil kunne regnes til dette nivået, enten det gjelder religiøse organisasjoner med tilknytning til Den norske kirke, frikirkeligheten eller religiøse organisasjoner og grupper tilhørende andre religioner enn kristendommen. Dette er det nivået som får kortest omtale her i første omgang, og det nivået vi skal bruke mest tid på i resten av boken.

1.4

Religionenes kompleksitet – et memento

Det religiøse livet i Norge er mer komplekst enn det man kanskje kan få inntrykk av nedenfor i Del 2 av boken, der ulike minoritetsreligioner presenteres etter hverandre og behandles i hvert sitt kapittel. Et eksempel på hvor komplekst temaet minoritetsreligioner i barnehagen er, kommer frem hvis vi fokuserer på det store interne mangfoldet som finnes innen hver religion. Selv om en familie har tilhørighet til en religion, kan vi ikke uten videre gå ut fra at de er opptatt av hverken religionenes lære eller praksiser. Vi kan for eksempel ikke gå ut fra at muslimer ber fem ganger på visse tider om dagen vendt mot Mekka. Det er bare et mindretall av de som regner seg som muslimer i Norge, som følger denne praksisen nøye. Heller ikke er det slik at flertallet av muslimene går i moskeen

1: hva er religion? 27

og ber fredagsbønn. Det religiøse mangfoldet viser seg altså ikke bare i og med ulike retninger og religiøse tradisjoner innen hver religion. Vel så viktig er det interne mangfoldet, slik det gir seg utslag i ulik grad av religiøst engasjement og i ulik grad av lojalitet overfor autoritativ lære og praksiser. Den beste måten for å skaffe seg kunnskap om hvordan foreldrene til et barn forholder seg til en gitt religion eller religiøs tradisjon, er naturligvis å spørre dem. Mange representanter for minoritetsreligioner vil være glade for å bli spurt, og setter pris på at barnehagen er opptatt av å ta vare på barnet deres også i religiøse spørsmål.

1.5 Oversikt over norske trossamfunn og livssynssamfunn På grunn av at det gis statlig tilskudd til registrerte trossamfunn ut fra antall medlemmer, finnes det en relativt god oversikt over organiserte trossamfunn og livssynssamfunn i Norge. Det gjelder både de kristne kirkene og kirkesamfunnene og registrerte trossamfunn knyttet til andre religioner og livssyn enn det kristne. I tillegg kommer kommunal støtte på omtrent samme nivå (jf. Jacobsen 2011a:15). Det dreier seg om ca. 800 kroner til sammen i økonomisk støtte per medlem per år. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at av Norges ca. 5,3 millioner innbyggere var det i 2016 omtrent 78 % av befolkningen som var medlem i enten Den norske kirke (71,5 %) eller i kristne kirker og kirkesamfunn utenfor Den norske kirke (6,6 %). I tillegg er ca. 5 % medlemmer i trosog livssynssamfunn som mottar offentlig støtte, men som ikke er knyttet til kristendommen, ca. en kvart million personer. Det er disse 5 %-ene denne boken handler om. Tilskuddsordningen fra statlige og kommunale myndigheter gjør at mange flere er registrert som medlemmer i Norge enn de fleste andre land, siden det er i trosog livssynssamfunnenes egeninteresse økonomisk sett å ha flest mulig registrerte medlemmer. Det er likevel begrenset hva slags kunnskap det er å hente om de ulike trosog livssynssamfunnene fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Medlemsregistrene sier for eksempel hverken noe om trosinnholdet eller om det enkelte medlems religiøse eller livssynsmessige engasjement. Men til tross for sine begrensninger gir trossamfunnenes medlemsregistre et innblikk i religiøs tilhørighet og forekomsten av ulike trosretninger. Statistikken for 2016 viser at omtrent 622 000 personer var medlem i trosog livssynssamfunn som var

minoritetsreligioner i barnehagen

mottakere av statstilskudd, utenfor Den norske kirke. Tabellen nedenfor gir en oversikt over dem. Medlemmer i trosog livssynssamfunn som mottar offentlig støtte og står utenfor Den norske kirke, etter religion eller livssyn. Per 1. januar 20162 Medlemmer

Prosentandel

Endring 2015–2016

I alt

622 042

100,0

11,3

Baha’i

1149

0,2

1,3

Buddhisme

18 817

3,0

4,7

Hinduisme

8882

1,4

8,6

Islam

148 189

23,8

5,1

Jødedom

770

0,1

3,1

Kristendom

349 083

56,1

17,7

Sikhisme

3545

0,6

3,4

Livssyn

89 758

14,4

1,7

Andre trus- og livssynssamfunn

1849

0,3

6,0

«Kristendom» i tabellen ovenfor henviser dermed til kristne kirker og kirkesamfunn utenfor det som tidligere var den norske statskirken. I 2015 var det ca. 350 000 personer i Norge som stod som medlemmer i dem, og Den katolske kirke er klart størst, med om lag halvparten av denne gruppen i sine medlemsregistre. Siden kristendommen er å regne som majoritetsreligion i Norge, behandles ikke denne gruppen her. Unntaket er Jehovas vitner. Jehovas vitner har sitt utspring i kristendommen, men regnes vanligvis som en egen religiøs tradisjon. Mer om dette i kapittel 9. Ellers viser tabellen at islam er den nest største religionen i Norge, med 148 000 registrerte medlemmer i moskeenes medlemsregistre. De er fordelt på et etter hvert ganske stort antall muslimske organisasjoner og moskeer spredt over hele landet, men med størst konsentrasjon i Østlandsområdet og i de største byene. Vi kommer tilbake til en presentasjon av islam i kapittel 5.

2 SSB 2017, «Fleire medlemmer i trus- og livssynssamfunna», https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/ statistikker/trosamf (lastet ned 1.8.2017).

1: hva er religion? 29

Betegnelsen «livssyn» i tabellen gjelder Human-Etisk Forbund. Siden dette er et sekulært, ikke-religiøst livssyn, behandles det ikke i denne boken. Jødedommen (770 medlemmer), hinduismen (8882 medlemmer) og buddhismen (18 817 medlemmer) behandles i henholdsvis kapitlene 6, 7 og 8. Nå følger først tre kapitler som tar for seg ulike didaktiske perspektiver på religion og religiøse minoriteter i barnehagen.

Forslag til videre lesning Berger, P. (1997). Religion, samfund og virkelighed. Oslo: Vidarforlaget. Botvar, P.K. og Schmidt, U. (red.) (2010). Religion i dagens Norge. Mellom sekularisering og sakralisering. Oslo: Universitetsforlaget. Furseth, I. og Repstad, P. (2003). Innføring i religionssosiologi. Oslo: Universitetsforlaget. Luckmann, T. (2004). Den usynlige religionen. Trondheim: Tapir. Repstad, P. (2000). Religiøst liv i det moderne Norge. Et sosiologisk kart. 2. utgave. Kristiansand: Høyskoleforlaget. Smart, N. (1996). Dimensions of the Sacred. An Anatomy of the World’s Beliefs. London: HarperCollins Publishers. Aadnanes, P.M. (2012). Livssyn. 4. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

OLAV HOVDELIEN (RED.), SILJE LYNGAR EINARSEN, KATRINE GIÆVER, KARI-METTE WALMANN HIDLE

Hva er religion? Hva er religionens plass i dagens sen-

markerer barnehager religiøse høytider? Dette er noen

ISBN 978-82-450-2026-7

,!7II2E5-acacgh!

MINORITETSRELIGIONER i BARNEHAGEN

av spørsmålene som blir tatt opp i denne boken.

OLAV HOVDELIEN er professor i religionsdidaktikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for barnehagelærerutdanning.

OLAV HOVDELIEN (RED.), SILJE LYNGAR EINARSEN, KATRINE GIÆVER, KARI-METTE WALMANN HIDLE

MINORITETSRELIGIONER i BARNEHAGEN

SILJE LYNGAR EINARSEN er høgskolelektor i RLE ved Institutt for Barnehagelærerutdanning, Høgskolen i Oslo og Akershus, og PhDstipendiat i religionsvitenskap ved Århus Universitet.

KATRINE GIÆVER er PhD-stipendiat ved Avdeling for pedagogikk og sosialfag på Høgskolen i Innlandet.

KARI-METTE WALMANN HIDLE er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved Universitetet i Agder.