Forkortelser
AF – Akademikernes Fellesorganisasjon
AGEUS – Asociación General de Estudiantes Salvadoreños
AID – Arbeids- og idrettsdepartementet
AKP (ml) – Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene)
ANSA – Association of Norwegian Students Abroad
ASU – American Student Union
AU – Arbeidsutvalget (NSU/NSO)
AUF – Arbeidernes ungdomsfylking
AVH – Den allmennvitenskapelige høgskolen
BNUS – British National Union of Students
BSV-studentene – Barnevernpedagog-, Sosionom- og Vernepleierstudentene
CIA – Central Intelligence Agency
CIE – Confédération International des Étudiants
COSEC – Coordinating Secretariat (ISC)
DHL – Distriktshøgskolestudentenes Landsforbund
DKSF – Den konservative studenterforening
DNS – Det Norske Studentersamfund
DNSNU – De norske studenters nasjonale union
DSM – Demokratisk studentmakt
DUK – De utdanningssøkendes kontaktutvalg
EEC – European Economic Community
EF – Det europeiske fellesskap
FR – Fellesrådet for sosialhøgskolestudenter
FSA – Foreign Students´ Association
FSF – Faglig Studentfront
FSU – Foreign Students´ Union
G – Folketrygdens grunnbeløp
HF – Humanistisk fakultet/Historisk-filosofisk fakultet
HIACOM – Harvard International Activities Committee
HSL – Høgskolestudentenes Landsforbund
ICS – International Council of Students
ISC – International Student Conference
IUS – International Union of Students
KUD – Kirke- og undervisningsdepartementet
LAG – Latin-Amerikagruppene
LNL – Landslaget for Norges Lærerstudenter
LNS – Landslaget for Norges Sykepleierstudenter
LO – Landsorganisasjonen
NAVD – Nordische akademische Verein in Deutschland
NAVF – Norges allmennvitenskapelige forskningsråd
NAU – Nordisk Akademisk Union
NETS – Norsk elevsamskipnad for teknisk studerende
NGS – Norsk Gymnasiastsamband
NHH – Norges handelshøyskole
NHO – Næringslivets Hovedorganisasjon
NKS – Norges Kommunistiske Studentforbund
NLH – Norges landbrukshøgskole
NOM – Nordiskt Ordförande Möte
NOU – Norges offentlige utredninger
NS – Nasjonal Samling
NSA – National Student Association (USA)
NSA – Norges sosialdemokratiske arbeiderparti
NSF – Norsk studentforum
NSO – Norsk studentorganisasjon / Ny studentorganisasjon
NSSF – Nasjonal Samlings Studentfylking
NSU – Norsk Studentunion
NSU-H – NSU-høgskolene
NTH – Norges tekniske høgskole
NTL – Norsk Tjenestemannslag
NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
ONF – Organisasjon for norske fagskolestudenter
PF – Progressiv front
PFI – Pedagogisk forskningsinstitutt
RRF – Radikal fellesfront
SAIH – Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond
SiO – Studentsamskipnaden i Oslo
SF – Studentenes fellesutvalg
SF – Sosialistisk Folkeparti
ST – Studenttinget
STR – Studentrådet
StL – Studentenes Landsforbund
SUF – Sosialistisk Ungdomsforbund
SUF (m-l) – Sosialistisk ungdomsforbund (marxist-leninistene)
SV – Samfunnsvitenskapelig fakultet
SV – Sosialistisk Valgforbund/Venstreparti
U11 – Uranienborgveien 11
UGEMA – Union Générale des Etudiants Musulmans Algériens
UH-lov – Lov om universiteter og høgskoler
UH-sektoren – Universitets- og høgskolesektoren
UHR – Universitets- og høgskolerådet
USV – Universitetet SV (Sosialistisk Valgforbund/Venstreparti)
VELF – Vernepleierelevenes Landsforbund
WESIB – West European Student Information Bureau
Bondestudenter og nudelromantikk
Studietiden ble en skuffelse for Daniel Braut. Pengene forsvant fort, matmangelen gikk ut over konsentrasjonen, og han begynte å se sjuskete ut. Vennene holdt seg etter hvert på avstand. De likte seg ikke på Daniels hybel og var redde for at han skulle trygle om å få låne penger. Daniel tenkte på Paulus’ ord til tessalonikerne, om at den som ikke arbeider, heller ikke skal få mat. Men det smertet ham å innse at det var feil. For de fleste av studiekameratene kom ikke, som ham, fra enkle kår på bygda. Nei, de brydde seg ikke om arbeid, gjorde all slags ugagn og levde likevel godt takket være sine velstående fedre. Hva skulle han ikke gjort for å være i deres sted.
Arne Garborgs roman Bondestudentar fra 1883 følger Daniel Braut fra tidlig ungdom til studier i Kristiania og videre i livet. På en gård på Jæren vokser Daniel opp med hardt arbeid og en kristen konformitetskultur. Han drømmer om å studere, fordi han vil bli prest og slik unnslippe det harde arbeidet. For de fleste gutter fra hans bakgrunn er det en urealistisk drøm, men Daniel har en spesiell evne: han klarer å gi autoritetspersoner svarene de vil ha, heller enn å si sin egen mening. Denne evnen gjør at Daniel blir oppfattet som en evnerik gutt, og hans lærere hjelper ham inn på en vei Daniel trodde var forbeholdt rikfolk: veien mot universitetsstudier i Kristiania. Underveis forventer Daniel at som student skal han bli del
av en elite og få en sosial status som andre landsens gutter bare kan drømme om. Men når han kommer til universitetet, oppdager han at en student ikke er en student. Et tydelig klasseskille, både økonomisk og kulturelt, eksisterer mellom bondestudenter og bystudenter. For å overleve i denne klassedelte verdenen bruker Daniel samme strategi han hadde brukt for å løfte seg ut av bondesamfunnet, inn til storbyen og lærdommen. Han mener det som er forventet av ham, gjør seg selv til den det er forventet at han skal være. Til dels er målet med denne fornedrelsen å passe inn i fremmede miljøer, men først og fremst er det å oppnå godvilje for å få låne pengene han trenger til det aller nødvendigste.
Bondestudentar er en roman om hvordan embetsstandens makt gjør et inautentisk liv til det eneste mulige for en bondesønn med høye ambisjoner. Kan hende var det et særegent personlighetstrekk ved Daniel Braut å gjøre seg til det andre forventet av ham. Men samtidig viser Garborg at om han ville ha sin universitetsutdannelse, kunne ikke Daniel gjøre annet enn å fornedre seg. Det var talentet for fornedrelse som brakte ham, og ikke de andre bondeguttene fra Jæren, til Kristiania og universitetet. Og det var fornedrelsen og lånene som holdt ham i live gjennom studiene. På denne måten er Bondestudentar også en roman om studentvelferd, og om fraværet av offentlige ordninger for denne. Og det er en roman om studenter som ikke kunne stå samlet i en kamp for felles krav, men som var splittet mellom dem som var født til å bli studenter, og dem som måtte fornedre seg for å bli det.
Et tiår før Bondestudentar kom ut, hadde Arne Garborg selv vært bondestudent i Kristiania. Norges eneste universitet, Det Kongelige Frederiks Universitet, var nærmest en ren embetsmannsskole der embetsmenns sønner utdannet seg til å selv bli embetsmenn. Den eneste tverrfakultære studentorganisasjonen var Det Norske Studentersamfund (DNS) – en selskapsklubb der de mest konservative blant embetsmannssønnene gjorde sitt beste for å hindre at politikk ble diskutert. Offentlige velferdstilbud til studenter fantes knapt. Mange av studentene kunne etter endt forelesning gå hjem til herskapelige villaer lenger vest i byen, med tjenere og velfylte matskap. Det kunne ikke bondestudentene.
Om Daniel Braut hadde kommet til hovedstaden et halvt århundre senere, er det ikke sikkert han ville hatt mer penger, mer mat eller en bedre hybel. Men det er sannsynlig at han ville følt seg mindre ensom og fortapt. På Garborgs og Brauts tid var bondestudentene fortsatt svært få. Deres kummerlige forhold gav derfor ikke opphav til organisering eller politisk handling. Gjennom det neste halve århundret økte antallet studenter i Kristiania fra drøyt 500 til rundt 3500, og det ble opprettet høyere utdanningsinstitusjoner i andre deler av landet.1 Året etter at Bondestudentar kom ut, tok det styresett slutt som har fått navnet «embetsmannsstaten». Studentmassen ble mer sammensatt, og ikke minst ble det flere bondestudenter. Der Daniel Braut hadde vært selvutslettende, kunne nye generasjoner bondestudenter være selvbevisste og kjempe for sine rettigheter. Om han hadde kommet til hovedstaden et halvt århundre senere, ville Daniel kanskje gått inn i Studentmållaget, eller i en mer radikal organisasjon som Mot Dag eller Clarté. Da norske studenter i 1936 dannet en nasjonal interesseorganisasjon, Norsk Studentsamband (NSS), spilte medlemmer av Mot Dag en viktig rolle. De fleste av disse var radikale sønner, og enkelte døtre, av gamle embetsmannsslekter. I tillegg til disse spilte studenter med artium fra landsgymnas – en ny type skole som skulle gjøre veien til studiene enklere for ungdom som Daniel Braut – viktige roller i den fremvoksende studentbevegelsen.2
I 1964 ble NSS erstattet av Norsk Studentunion (NSU), og i 2010 slo NSU seg sammen med Studentenes Landsforbund (StL) og dannet Norsk Studentorganisasjon (NSO). Disse organisasjonene har utgjort det nasjonale topplanet for det vi kan kalle «den norske studentbevegelsen». Sammen med deres institusjonelle, kulturelle og politiske omland utgjør NSS’, NSUs og NSOs historie denne bokens hovedtema. StL, samt de mange mindre organisasjonene for høgskolestudenter som gikk sammen til StL i 1996, er også del av fremstillingen. Siden StLs historie ble skrevet i forbindelse med sammenslåingen til NSO i 2010,3 har jeg likevel i samråd med bokkomitéen derfor valgt å legge mindre vekt på StL og de tidligere organisasjonene for høgskolestudenter. Noen lesere vil kanskje mene at andre studerende og deres organisasjoner – for eksempel
ved lærerskoler og sykepleierutdanninger – hadde fortjent en større rolle i fremstillingen. Disse studerende har i mye av sin historie ikke blitt regnet som studenter, og «student» har vært en eksklusiv betegnelse for studerende ved universiteter og vitenskapelige høgskoler.
Det betyr ikke at de studerende ved lærerskoler og sykepleierutdanninger ikke hadde fortjent en plass i denne fremstillingen. Imidlertid finnes det fra før av egne bokverk om disse gruppene,4 og et viktig poeng med prosjektet som har resultert i herværende bok, har vært å gjøre seg nytte av det særdeles omfattende arkivmaterialet etter NSS og NSU. Det har fra begynnelsen av vært klart at å gjøre en systematisk gjennomgang av dette materialet ville bli svært tidkrevende, noe som gjorde det nødvendig å tidlig ta tydelige grep for å avgrense prosjektet.
Dette er altså en bok om det nasjonale topp-planet i norsk studentbevegelse. Behandlingen av aktiviteten ved ulike læresteder er til tider svært skjev. Den viktigste årsaken til det er at det er det nasjonale perspektivet som styrer fremstillingen. Aktiviteter, prosesser og hendelser ved de enkelte læresteder er valgt ut på bakgrunn av deres betydning for studentorganiseringens nasjonale nivå. Lesere som ønsker en fyldigere dekning av de enkelte læresteder, kan i stor grad finne dette i den omfattende litteraturen som finnes om de ulike universitetene, høgskolene, studentsamskipnadene og studentersamfunnene.
Helt fra starten av har studentenes materielle vilkår – studiefinansiering og studentvelferd – vært hovedsaker for studentbevegelsen. Slik må det kanskje være, på grunn av hva det vil si å være student. I studietiden deltar studenter i hovedsak ikke i produksjonslivet. Derfor er de også uten den økonomiske kompensasjonen som blir deltagere i produksjonslivet til del. Og derfor er det et fundamentalt spørsmål i studentenes historie hva de skal leve av. Dette er en direkte årsak til at det å være student fra begynnelsen av hadde et sterkt preg av elite. Ikke hvem som helst kunne bli student, og en viktig årsak til dette var at ikke hvem som helst kunne tillate seg å tilbringe tid uten å være del av produksjonslivet. Et av de viktigste trekkene ved menneskehetens nyere historie er en sterk, vedvarende økning av produktiviteten. Dette har vært en nødvendig faktor for å
muliggjøre den sterke økningen av antall studenter som har skjedd i perioden denne boken omhandler. Produksjonsøkningen og studentøkningen har også ført til at det å være student har endret seg. Studier er ikke lenger forbeholdt en liten elite, men er blitt en normal fase i et livsløp, selv om sosial bakgrunn fortsatt påvirker hvem som blir student, hva slags student man blir, og hvordan man lever som student.
Ved semesterstart høsten 2013 lanserte NSO-leder Ola Magnussen Rydje begrepet «nudelromantikk» for å kritisere en kulturell stereotypi om studenter. Til Universitas sa han: «Den eneste samfunnsgruppen i Norge man romantiserer en dårlig økonomisk hverdag for, er studenter. Folk synes det er romantisk at vi må leve på nudler og vann, bare fordi vi er studenter.»5 I et leserbrev i Aftenposten kritiserte Rydje dem han kalte «glasurgenerasjonen», som mente om studenter at «har de råd til øl, har de råd til husleien også». Nylig hadde Lånekassen publisert tall som viste at samtidens studenter ikke hadde bedre økonomi enn studentene i 1975. Rydje tok derfor leseren med en tur tilbake i studenthistorien, til en kveld i 1975 da Åge Aleksandersen og «Prudence» spilte sin avskjedskonsert på Chateau Neuf. Rydje skrev at «stemningen var elektrisk den kvelden», takket være «tusenvis av brølende studenter og hyppig skåling». Med dette ville NSO-lederen vise frem hykleriet i glasurgenerasjonens nudelromantikk, for de tusenvis av studenter som skålte og brølte for «Prudence» i 1975, var nettopp representanter for glasurgenerasjonen.6
Både i 1975 og i 2013 hadde studentene bedre materielle kår enn Daniel Braut og Arne Garborg hadde hatt i sin studietid. Imidlertid er historien om studentenes levekår ikke en historie om sammenhengende vekst. Faktisk kunne Rydje ha tatt langt hardere i og sagt at studentene i 2013 hadde mye dårligere økonomi enn studentene i 1975. Det ville vært i tråd med en vanlig praksis i NSO, der man sammenligner summen av stipend og lån fra Lånekassen med folketrygdens grunnbeløp (G). I 2013 lå totalsummen fra Lånekassen rett over 1,1 G, og NSOs langsiktige mål for studiefinansieringen var at den skulle knyttes til 1,5 G. I 1975 lå imidlertid totalsummen fra Lånekassen godt over 1,5 G.7 Det blir likevel feil å si at studen-
tene i 1975 levde med den velstanden de i 2013 drømte om. For folketrygdens grunnbeløp skal reflektere utviklingen i den generelle kjøpekraften, som var langt høyere i 2013 enn i 1975. Riktigere blir det derfor kanskje å si at studenters kjøpekraft har stått stille mens den allmenne kjøpekraften har økt kraftig. Stipendandel, rente og andre faktorer medfører imidlertid at også denne påstanden må tas med en klype salt.
Studiefinansieringens og studentvelferdens historie er i det hele tatt komplisert og sammensatt, på måter som gjør det vanskelig å «måle» studentbevegelsens gjennomslag på meningsfullt vis. Hvordan studentbevegelsen har jobbet for gjennomslag på disse områdene, er sentrale temaer for denne boken. Samtidig er studentbevegelsens historie også veldig mye mer enn en serie kamper for flere studenthybler og bedre studiefinansiering. Det er blant annet en historie om hvordan en del studenter har ment at studentpolitikkens formål bør være å mobilisere for revolusjon og kommunisme. Det er en historie om at internasjonal solidaritet for noen har vært en studentpolitisk kjernesak, og at konflikter om dette har ført til splittelse av studentbevegelsen. Det er en historie om at studentrollen i utgangspunktet var forbeholdt menn, og studentpolitikken dominert av menn, frem til et feministisk gjennombrudd på 1970-tallet.
Det er en historie om politikere som åpner dørene for studenter, og politikere som holder dem lukket.
Det er en historie om nettverk og intriger og om maktkamp mellom samband og samskipnad. Det er en historie om konflikter mellom «moderate» og «radikale» nazister i deres forsøk på å vinne studentene for nazismen. Det er en historie om at studentpolitikkens karakter kan omdefineres på kort tid. Det er en historie om at en del studentpolitikere har ment at fagenes innhold kan overlates til de faglig ansatte, mens andre har ment fagkritikk bør være studentorganiseringens hovedoppgave. Det er en historie om noen få anledninger der det har lyktes å mobilisere til «studentopprør», og om lange perioder der de tillitsvalgte har vært frustrerte over studentenes lave engasjement. Det er en historie om reformer studentbevegelsen har motarbeidet, og om reformer den har applaudert – om EF-motstand, moms og 11 måneders studiestøtte. Det er
en historie om poststrukturalisme, punkrock, skipsforlis, smugling og etterretning; om Bjørnstjerne Bjørnson, Einar Gerhardsen og Gerd-Liv Valla; om pandemi, gratisprinsipp og trakassering. Og ikke minst er det en historie om en lang rekke omorganiseringer og skarpe uenigheter om hvilken organisasjonsform som egner seg best til å fremme studentenes interesser.
Begreper, tilnærminger, konflikter
Stein Rokkan utarbeidet et begrepsapparat for å forstå interesseorganisasjoners muligheter for å oppnå gjennomslag i en norsk politisk kontekst. Ofte oppsummeres Rokkans tilnærming med frasen «Stemmer teller, ressurser avgjør». Med dette mente Rokkan at selv om det parlamentariske demokratiet er reelt nok, er det også mange avgjørelser som tas i forhandlinger mellom samfunnsgrupper, og mellom enkelte samfunnsgrupper og staten, i tillegg til at rammene for det parlamentariske demokratiets avgjørelser i noen grad er skapt av slike forhandlinger. Og disse forhandlingene mellom samfunnsgrupper – hvorav lønnsforhandlingene og jordbruksoppgjøret er de mest velkjente og viktigste – avgjøres i stor grad av hvilke ressurser hver gruppe råder over, og som de kan true med å trekke tilbake: Arbeiderne råder over arbeidskraften; kapitaleierne/ arbeidsgiverne råder over ressursene det arbeides på og med; og bøndene produserer maten som holder liv i hele samfunnet. Disse tre gruppene råder over ressurser som hele samfunnet er avhengig av, og de kan derfor oppnå mye ved å true med å holde ressursene tilbake. Andre grupper råder ikke over de samme typer ressurser og har dermed vanskeligere for å få gjennomslag for sine krav. En slik gruppe, mente Rokkan, var studentene:
Men hva med dem som ikke så lett lar seg mobilisere eller som ikke kontrollerer ressurser av avgjørende betydning for systemets funksjon – barn, ungdom, kulturelt eller fysisk funksjonshemmede og gamle? Skoleelever, studenter og pensjonister kan nok true med streik i visse tilfeller, men deres
aksjoner får liten virkning fordi de ikke kontrollerer vitale ressurser og dermed ikke truer systemet. Det som teller mest for slike svake og marginale gruppe av befolkningen, er statens styrke og evne til å skape solidaritet. De kan ikke fremme sine saker gjennom den korporative kanal ved trusselen om å holde tilbake viktige ressurser, men de kan i det minste gjøre seg gjeldende gjennom den valg-territorielle kanalen. Om de ikke alle har stemmerett, kan de iallfall vekke moralske forpliktelser blant de som har det, og de kan påvirke valgresultatet for partier som konkurrerer om støtte på massenivå. Uansett hvor lydhøre partiene og staten kan være overfor krav fra marginalgruppene, kan svært lite oppnås utelukkende gjennom den valg-territorielle kanal. For å få gjennomslag for disse nye oppgavene, må staten forhandle med ressursgruppene innen det korporative produksjons- og distribusjonssystemet.8
Stemmer det, som Rokkan sier, at studenter ikke rådet over ressurser som var betydelige nok til at de kunne brukes for å oppnå gjennomslag? Fikk studentene gjennomslag? Hvordan arbeidet de for å oppnå gjennomslag?
Disse spørsmålene ligger til grunn for mye av denne boken. Men er interesser og ressurser konstante størrelser uavhengig av historisk kontekst? Til dels må svaret være ja. Fagbevegelsen har alltid kjempet for høyere lønn og helsefremmende arbeidsforhold. Det virker umulig å tenke seg en historisk kontekst der disse tingene ikke står sentralt for fagbevegelser. Eller en kontekst der begreper som lønn eller arbeidsforhold ikke lenger har en gjenkjennelig mening. Lignende konstanter kan man kanskje finne i studentorganiseringens historie, i form av studiefinansiering og studieforhold ved lærestedene. Allerede her ser vi imidlertid begrensningene i å tenke på interesser som noe historisk konstant. For med unntak av omtrent de siste 100 årene har studenter stort sett ikke organisert seg for å jobbe for bedre studiefinansiering. Det henger sammen med at det å bli student ofte kun var mulig for barn av en økonomisk elite. I denne boken kommer vi også til å se at idéer om hva som er i studentenes interesser, og hvilke ressurser studenter besitter, har
endret seg på måter som ikke nødvendigvis lar seg forklare med endringer i studenters sosiale posisjon.
Etter Rokkan har medie- og samfunnsvitere identifisert en økning i former for politisk påvirkning som ikke lar seg direkte utlede av «Stemmer teller, ressurser avgjør»: lobbyvirksomhet og påvirkning via media.9 Dette skal vi se også har vært viktig i studentbevegelsens historie. Et trekk som kanskje kan være til dels særegent for studentbevegelsen, er at lobbyvirksomhet og mediearbeid har inngått i en symbiose med arbeid for å mobilisere studenter til demonstrasjoner, slik at mobilisering av studenter har vært avgjørende for at lobbyvirksomhet og medie-arbeid skal lykkes. Denne boken vil benytte begrepet «ressurs» på en måte som er inspirert av Rokkan, men som også favner bredere, slik at for eksempel personlige nettverk eller evne til å mobilisere studenter kan forstås som en ressurs. Denne boken vil også legge stor vekt på historiske endringer i studentrollen og hvilken betydning de har fått for studentorganiseringen. Dette kommer til syne ved at kapittelinndelingen er ment å reflektere distinkte «epoker» – én epoke, ett kapittel. Selvsagt avløser ikke epoker hverandre på noen ryddig måte, og epoker er ikke objektivt eksisterende i historien. Snarere er epoker konstruert av historikere og andre historiefortellere. I virkeligheten kan trekk ved en epoke oftest gjenfinnes også i tidligere eller senere epoker, og det å identifisere presist når en epoke begynte eller sluttet, er nesten alltid umulig. Til tross for disse innvendingene har jeg valgt å bruke epoke-perspektivet fordi det er analytisk nyttig og leservennlig. Så er det opp til både forfatter og leser å ikke la seg blinde av epokene. Før studenter organiserte seg for å kjempe for sine egne rettigheter som studenter, var det ikke slik at studenter ikke engasjerte seg politisk. Tvert imot har studenter i ulike sammenhenger spilt viktige roller i ulike politiske bevegelser, lenge før de begynte å kjempe for studentvelferd og studiefinansiering.10 Etter at organiseringen for studenters egne rettigheter begynte, har imidlertid en sentral konfliktlinje gått mellom tilhengere og motstandere av det som har vært omtalt som et «student as such»-prinsipp. «Student as such» betegner en oppfatning om at studentpolitikk kun skal beskjeftige seg med saker som direkte angår studenter. Ofte bruker
ikke tilhengere av «student as such» dette begrepet for å navngi prinsippet. Selve begrepet har sin opprinnelse i det internasjonale studentsamarbeidet rett etter annen verdenskrig, og det var også i denne perioden prinsippet fikk sin hittil største utbredelse.
Mellom 1948 og 1950 ble det klart at International Union of Students (IUS) var styrt av Sovjetunionen. Som respons dannet en del «vestlige» studentunioner, med den amerikanske i førersetet, den løsere organiserte International Student Conference (ISC).
Selve begrepet «student as such» synes å ha kommet i bruk etter at ISC vedtok at et slikt prinsipp skulle ligge til grunn for dens virksomhet.11 Idéen om at studentpolitikk kun skal handle om studentsaker, hadde imidlertid sin opprinnelse tidligere. I Norge ser den ut til å ha blitt lansert av Den konservative studenterforening (DKSF) midt på 1930-tallet, og avvist eller ignorert av resten av det studentpolitiske landskapet.12 I amerikansk studentpolitikk hadde idéen sin opprinnelse blant liberale antikommunister. I 1935 hadde amerikanske studenter dannet American Student Union (ASU). Blant disse studentene var det kommunister, sosialister og liberalere. I 1939 hadde kommunister flertall i ledelsen. Den høsten støttet ASU-ledelsen Sovjetunionens invasjon av Finland og legitimerte Stalins ikkeangrepspakt med Hitler. Flere av kommunistene i ledelsen hadde tidligere benektet at de var medlemmer av kommunistpartiet. Hendelsene høsten 1939 førte til at ikke-kommunistene forlot organisasjonen og forsøkte å danne en ny amerikansk studentunion. De ville sikre at en ny organisasjon ikke som ASU skulle overtas av kommunister. Som en strategi for å sikre at så ikke skulle skje, bestemte de at organisasjonen ikke skulle beskjeftige seg med «politikk» eller «ideologi», men med praktiske saker som direkte angikk studenter – saker som kunne klassifiseres som «student as such» eller «student as student».13 Denne nye amerikanske studentunionen ble dannet i 1947, under navnet National Student Association (NSA). NSA var en formelt demokratisk organisasjon, men fra begynnelsen av jobbet amerikansk etterretning for at den skulle fungere som et verktøy for amerikansk utenrikspolitikk.14 Blant flere av de europeiske, nasjonale studentunionene hadde «student as such»-prinsippet appell, blant annet på grunn
av erfaringer fra dannelsen av en felles europeisk studentunion, Confédération International des Étudiants (CIE), i tiden rett etter første verdenskrig. I denne hadde flere av de nasjonale utsendingene fulgt en nasjonalistisk linje som hadde ødelagt samarbeidsklimaet.
I tiden rett etter annen verdenskrig rådet en utbredt oppfatning om at krigen var forårsaket av nasjonalisme, og at internasjonalt samarbeid kunne hindre fremtidige kriger. Dette, i kombinasjon med erfaringene fra CIE, gjorde at det å begrense samarbeidet til rene studentspørsmål kunne fremstå som en lokkende idé.15 For flere av initiativtagerne og de ledende personene var hele hensikten med ISC å fremme amerikanske interesser i den kalde krigen. Flere av de ansatte og tillitsvalgte var imidlertid ikke klar over at nesten hele organisasjonens budsjett kom fra den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA, noe som først skulle bli offentlig kjent mot slutten av 1960-tallet. Både de som visste, og de som ikke visste at det var et kaldkrigsprosjekt, ville unngå at ISC skulle fremstå som nettopp det. For det formålet var «student as such»-prinsippet nyttig.16 Helt fra prinsippet ble lansert, har en av de viktigste konfliktene innad i studentbevegelsen gått mellom tilhengere og motstandere av «student as such». Det har vært perioder med tilsynelatende enighet om at studentpolitikken skal bygge på «student as such». Og det har vært perioder med tilsynelatende enighet om at studentpolitikken ikke kan bygge på «student as such». Hver gang det har sett ut som om en slik enighet foreligger, har enigheten etter en tid blitt utfordret og gått i oppløsning. Beskrivelse av disse skiftene, og forsøk på å forklare dem, står sentralt i denne boken. «Student as such»-perspektivet er så sentralt også fordi det griper inn i langt mer enn hvilke saker studentbevegelsen skal mene noe om. Det henger direkte sammen med viktige motsetninger vedrørende arbeidsmåter og internasjonal tilknytning: Skal den nasjonale studentorganisasjonen spille en aktiv rolle i internasjonalt studentsamarbeid, eller begrense dette så langt som mulig? Skal studentenes nasjonale tillitsvalgte representere studentene overfor makthavere og den offentlige opinion? Eller skal de opplyse, bevisstgjøre og mobilisere studentene?
Kapitlene
Denne boken består av ti kapitler. Utenom dette introduksjonskapittelet tar hvert kapittel for seg en kronologisk avgrenset periode i norske studenters og den norske studentbevegelsens historie. Til sist i hvert kapittel finnes «avsluttende betraktninger» som særlig forsøker å gi en oppsummert forståelse av periodens studentpolitikk ved å beskrive og forklare den ved hjelp av det Rokkan-inspirerte ressurs-begrepet: Hvilke ressurser forsøkte studentbevegelsen å mobilisere for å få gjennomslag for sine krav i perioden? Og i hvilken grad lyktes dette?
Kapittel 2 drøfter perioden frem til 1905. Da Norge i 1811 fikk sitt første universitet, var dets fremste funksjon å reprodusere embetsmannsstanden. Studentenes sosiale bakgrunn i denne standen er en viktig del av årsaken til at de ikke organiserte seg for å stille krav om studentvelferd, studiefinansiering eller studiekvalitet. Heller enn å oppfatte seg som en særskilt sosial gruppe oppfattet studentene seg trolig som del av en større samfunnselite. I siste tredel av 1800-tallet ble det norske samfunnet transformert av fremveksten av modernitetens institusjoner, idéer og teknologier. I politikken oppsto en bred Venstre -koalisjon med mål om å demokratisere staten og fravriste embetsmennene deres makt. Striden mellom Venstre og de konservative embetsmennene kom også til Det Norske Studentersamfund (DNS). Resultatet ble innføringen av eksplisitt politiske debatter og politiske foreninger i DNS. Etter å ha lyktes med politiseringen av Samfundet fremmet venstresiden i DNS på 1890-tallet krav om studenters medvirkning i styringen av universitetet. Disse kravene kan sies å representere den moderne studentpolitikkens og studentbevegelsens fødsel, og de resulterte i at universitetsloven av 1905 lovfestet studentutvalg som organ for studenters innflytelse på universitetet.
Kapittel 3 tar for seg hvordan studenter fra 1920-tallet for første gang organiserte seg for å kreve bedre studentvelferd og studiefinansiering. Og det spør hvorfor studenttillitsvalgte i 1936 dan-
net Norsk Studentsamband (NSS). Kapittelet vektlegger særlig tre forklaringsfaktorer for opprettelsen av NSS: for det første at et behov for studentvelferd oppsto på slutten av 1800-tallet og økte ut over på 1900-tallet etter som studenttallet økte og en større andel av studentene ikke kom fra velstående familier; for det andre de taktiske og ideologiske overveiningene innad i den radikale gruppen Mot Dag, som fra midten av 1920-tallet tok viktige initiativer for å styrke studentvelferden i Oslo; for det tredje «de store kompromissenes tid» midt på 1930-tallet. Tidsånden som da ble skapt, gjorde det mulig for radikale motdagister og andre studentpolitikere å komme sammen i arbeidet for studentenes interesser. Kampen for studentvelferd i årene forut for dannelsen av NSS fikk betydelig grad av gjennomslag. Ressursen som først og fremst ble mobilisert for å oppnå slikt gjennomslag, var studentenes tilgang til offentligheten og deres tilhørighet til en nasjonal elite. Studentenes elitetilhørighet ble altså for første gang mobilisert for å kreve studentvelferd – på et tidspunkt da den også var under større press enn noen gang før.
Kapittel 4 handler om Studentsambandets virksomhet i tiden frem til den tyske okkupasjonen, samt om forsøket under okkupasjonen på å danne et nazistisk Norsk Studentsamband. Det nystartede NSS hadde høye ambisjoner, og i de første årene et høyt aktivitetsnivå. Det utgav et Norsk Studentblad, bidro i prosessen som kulminerte med opprettelsen av Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) i 1939, lanserte planer om en nasjonal samskipnad, og arrangerte Nordisk studentmøte i Oslo. Likevel sank aktiviteten i NSS til et minimum allerede før okkupasjonen i april 1940. Det kan ha å gjøre med at organisasjonen, uten et fast sekretariat, ikke var rustet for de store oppgavene. En annen årsak kan ha vært at de studenttillitsvalgte, etter seieren med opprettelsen av SiO, prioriterte andre oppgaver høyere enn det interessepolitiske arbeidet: kamp mot fascismen og solidaritet med Finland i vinterkrigen. Nasjonal Samlings (NS) forsøk på å danne et nazistisk Norsk Studentsamband har tidligere blitt forstått som et forsøk på å trekke studentene inn i en fascistisk ensretting av samfunnet. Det er trolig en viktig del av forklaringen, men dette kapittelet åpner også for dels å forstå det nazistiske NSS som en konsekvens
av den brede konsensusen om at det var behov for bedre utbygget studentvelferd. På grunn av protestene mot tvangsorganisering av lærerne våren 1942 var det grunn til å vente noe lignende ved opprettelsen av et NS-styrt NSS. Etter opprettelsen sommeren 1942 ble derfor det nazistiske studentsambandet holdt hemmelig frem til våren 1943, da sambandets kontorsjef mente å se en mulighet til å skape oppslutning om NSS. Planen slo imidlertid feil, og de fryktede protestene ble en realitet. Samtidig opprettholdt SiO sin aktivitet og spilte en viktig rolle i å skaffe studentene mat under okkupasjonen. Dette bidro til at SiO hadde en sterk stilling da freden kom.
Kapittel 5 handler i stor grad om konsekvensene for studentbevegelsen av SiOs sterke stilling. Personlige nettverk spilte en viktig rolle i styringen av Norge i den tidlige etterkrigstiden. I studentverdenen hadde ingen så gode forbindelser til maktens tinder som Erling Fjellbirkeland, SiOs sekretær. For flere studenttillitsvalgte fremsto disse forbindelsene som den beste ressursen studentene hadde til rådighet for å få gjennomslag for sine krav. Det kom dermed til en maktkamp – mellom NSS på den ene siden og SiO med sine allierte på den andre – om hvem som skulle fremme studentenes interesser på det rikspolitiske planet. Den kampen gikk SiO seirende ut av. NSS fikk dermed sin viktigste rolle i det internasjonale studentarbeidet – som på ulike måter var preget av den kalde krigens begynnelse. Under innflytelse av idéer om «brobygging» mellom øst og vest jobbet NSS for studentutveksling med Sovjetunionen. Samtidig ble NSS og resten av studentverdenen preget av strid om hvorvidt enkelte hadde gått så langt i brobyggingen at man heller kunne snakke om «kommunistisk infiltrasjon». Etter hvert ble arbeidet for studentutveksling med land i Asia, Afrika og Sør-Amerika viktigere enn utvekslingen med Sovjetunionen. Dette arbeidet bygget blant annet på en idé om at det ville gagne disse landenes utvikling å lære om det norske samfunnet. Antallet studenter som kom på utveksling, var lavt, og det viktigste NSS oppnådde på 1950-tallet, ble det store arbeidet sambandet gjorde for ungarske flyktning-studenter. SiOs arbeid for norske studenters interesser var først og fremst effektivt i de tidlige etterkrigsårene, før gjennomslaget deretter ble mindre.
Fra midten av 1950-tallet ble flere studenttillitsvalgte frustrert over manglende gjennomslag og misfornøyd med hvordan studentpolitikken var organisert. De ville ha en mer slagkraftig nasjonal interesseorganisasjon. Kapittel 6 handler om arbeidet for å skape en slik organisasjon, og om arbeidet den nye Norsk Studentunion (NSU) gjorde etter at den avløste NSS i 1963–64. I et lengre perspektiv kan overgangen fra NSS til NSU forstås som en følge av at etterkrigstidens nettverksbaserte statsstyring ble mindre viktig mens de store interesseorganisasjonene ble mer integrert i de politiske prosessene fra midten av 1950-tallet. Det var en integrasjonsprosess studentene ville ta del i. Den mest direkte utløsende årsaken til opprettelsen av NSU var imidlertid at utenlandsstudentenes organisasjon, ANSA, ønsket å ta del i den nasjonale studentorganiseringen. Samtidig var det i NSU en rekke radikale studenter som var opptatt av internasjonal solidaritet. Dette førte til at «student as such»prinsippet ble en verkebyll, da de konservative studentene som dominerte ANSA, ønsket at studentorganiseringen skulle begrense seg til rent interessearbeid. Linjen NSU valgte i dette interessearbeidet, kan forstås som uttrykk for at studentrollen hadde endret seg. Studentrollen hadde lenge vært nært knyttet til studentenes opphav, gjerne i velstående familier, og deres fremtid, i et embete eller en profesjon. Nå var den i ferd med å løsrives. Studenten var ikke lenger primært en embetsmanssønn eller en fremtidig jurist eller lege. Studenten var primært student. Denne prosessen hadde vært i gang siden sent på 1800-tallet, men var nå i ferd med å fullbyrdes og komme til sterkere politisk uttrykk. Dette er også den historiske konteksten Stein Rokkan utviklet sin hypotese i, om at «stemmer teller, ressurser avgjør». Studentene fikk merke at de manglet ressurser av den typen Rokkan vektla, samtidig som de hadde mistet mye av den elitetilhørigheten de tidligere hadde benyttet til sin fordel. Ut over på 1960-tallet var det stadig flere både innenfor og utenfor NSU som begynte å tvile på om studentene var tjent med å jobbe innenfor organisasjonsdemokratiets trange rammer. Ikke minst bidro reformforslagene fra den regjeringsoppnevnte Ottosenkomitéen til dette. I 1968 gikk ANSA ut av Studentunionen da den vedtok et internasjonalt mandat som tydelig brøt med «student
as such»-prinsippet. NSU på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet har tidligere blitt sett som en bastion for en sosialdemokratisk korporatisme og som en motpol til den nye radikalismen som vokste frem andre steder i studentverdenen. Kapittel 7 viser at dette i beste fall er et unyansert bilde. Studentunionen ble ikke bare påvirket av, men spilte også en aktiv rolle i det som kan kalles et radikalt studentpolitisk paradigmeskifte. Én konsekvens av dette ble ytterligere endringer i forståelsen av studentrollen. 1970-tallets radikale studentpolitikk tok avstand fra tidligere tiders elitisme, og ønsket om enhet med andre grupper – gymnasiaster, arbeidere og andre – ble et særtrekk. Andre særtrekk ved perioden, ikke minst etter at sosialistiske studenter vant kontrollen over NSU fra 1974, ble feminisme og fagkritikk. Et fellestrekk ved de mange nye elementene ved periodens NSU-politikk var at studentpolitikkens rammer, som tidligere ble akseptert som gitte, nå ble forsøkt sprengt og omdefinert. For flere av sakene som var sentrale for NSU i perioden, er det nærmest umulig å vurdere i hvilken grad Studentunionen oppnådde gjennomslag. På andre områder kan man imidlertid se konturer av suksess. Det er dermed grunn til å stille spørsmål ved tidligere påstander om at det studentpolitiske paradigmeskiftet medførte at studentbevegelsen sa fra seg muligheten til å oppnå gjennomslag.
Som det hadde skjedd midt på 1950-tallet og mot slutten av 1960-tallet, vokste det også mot slutten av 1970-tallet frem frustrasjon over at den måten man hadde valgt å drive studentpolitikk på, ikke gav de ønskede resultater. Frustrasjonen denne gang gav imidlertid ikke opphav til noen kraftfull respons. Gjennom 1980-tallet fortsatte NSU å være dominert av en radikalisme av samme type som hadde dominert i det foregående tiår. Men studenter flest var likegyldige. Kapittel 8 handler om denne «passivitetens vår». Til dels hadde nok passiviteten blant studentene med allmenne kulturendringer å gjøre. Allmenne kulturendringer kunne imidlertid ikke de studenttillitsvalgte gjøre noe med. Det de kunne gjøre noe med, var studentorganiseringen. På 1980-tallet begynte folk i og rundt NSU å kritisere «organisasjonsjungelen» på lærestedene og å hevde at denne var årsaken til at studentene ikke engasjerte seg. Dette ble opphav til en prosess med omorganisering på lærestedene,
som etter hvert endte opp i en ny type organer: studentparlamentene. I et lengre perspektiv kan oppgjøret med organisasjonsjungelen ses som en begynnelse på veien mot det NSO vi kjenner i dag. Mens studentpolitikerne var opptatt med omorganisering på lærestedene, ble rikspolitikerne opptatt av å omdanne lærestedene, med markedet som ideal. NSUs respons var preget av usikkerhet og utprøving. Fra slutten av 1980-tallet begynte en kraftig økning i antallet søkere til høyere utdanning. Dette førte til trengsel på lærestedene og til at stadig flere søkere ble stående uten studieplass. Høye renter, lav stipendandel og høy arbeidsledighet betydde dessuten at norske studenter sjelden hadde hatt så mørke fremtidsutsikter som ved inngangen til 1990-tallet. Samtidig opplevde NSU at politikerne ikke tok dem på alvor. Dermed tok de i bruk et virkemiddel som mange hadde trodd hørte fortiden til: Høsten 1993 kom det til Norges største studentdemonstrasjoner noen sinne. Kapittel 9 handler dels om årsakene til disse demonstrasjonene, men langt mer om følgene av dem. Den viktigste konsekvensen var at politikerne plutselig ble villige til å snakke med NSU. Paradoksalt nok førte suksessen for utenforskapets virkemiddel, demonstrasjoner, til et stort gjennombrudd i NSU for innenforskapets virkemiddel: lobbyvirksomheten. En dobbel strategi bestående av demonstrasjoner og lobbyvirksomhet ble nå i flere år styrende for NSU, og gav betydelige resultater, ikke minst i form av økt stipendandel. Imidlertid ble det etter hvert mindre oppslutning om demonstrasjonene, og en ny, dobbel strategi vokste frem, bestående av lobbyvirksomhet og et stadig mer profesjonelt arbeid mot media. I løpet av 1990-tallet ble NSU mindre radikalt enn det hadde vært, noe som kan ha bidratt til, og kanskje til dels ha vært forårsaket av, Studentunionens integrering i det etablerte politiske liv. Den moderate vendingen og integreringen i det etablerte førte dessuten til at «student as such» igjen ble det styrende prinsipp for unionens virksomhet. Da det ved årtusenskiftet kom et stort, statlig reformfremstøt, var NSU – og den nye, store organisasjonen for høgskolestudenter, StL – tettere involvert i samarbeid med sentrale politikere enn noen gang før. «Kvalitetsreformen» fullbyrdet på et vis en prosess som hadde begynt med studentopprøret i 1993: NSU og StL ble tett integrert i
ISBN 978-82-450-4928-2
Norsk studentorganisasjon ble opprettet 1. juli 2010 da Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund ble slått sammen til én organisasjon. Denne boken forteller historien om hvordan studentene har organisert seg, fra Det Norske Selskab ble opprettet på en kro i København i 1772, til i dag. Særlig vektlegger den perioden etter dannelsen av Norsk Studentsamband i 1936. Forfatteren undersøker hvilke virkemidler studentbevegelsen har benyttet for å nå sine mål, og legger vekt på hvordan studentenes stadig skiftende sosiale posisjon har gitt seg utslag i ulike typer studentpolitikk.
Åsmund Borgen Gjerde er postdoktor
ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.
