Religioner i barnehagen (9788245051247)

Olav Hovdelien, Tonje Baugerud,

Silje Lyngar Einarsen og Katrine Giæver

Religioner i barnehagen

Hovdelien, Tonje Baugerud, Silje Lyngar Einarsen og Katrine Giæver

Religioner i barnehagen

Olav

Copyright © 2024 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved

1. utgave 2024 / 1. opplag 2024

ISBN: 978-82-450-5124-7

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Endre Barstad

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51 5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

De fleste i Norge har et forhold til barnehagen, enten ved at de har barn som går der, eller ved at de husker hvordan det var å gå i barnehagen den gang de selv var barn. I løpet av de snart femti årene som har gått siden den første norske barnehageloven ble vedtatt av Stortinget i 1975, har barnehagen fått en stadig større betydning som samfunnsinstitusjon. I dag har alle barn fra ettårsalderen lovfestet rett til barnehageplass i den kommunen de er bosatt, og i 2022 benyttet 93,4 % av alle barn i alderen 1–5 år denne plassen (SSB 2023a).

Den store oppslutningen om barnehagen stiller krav til barnehagelærerne som profesjonsutøvere og innholdet i barnehagens pedagogiske arbeid. Dette gjelder ikke minst håndteringen av fagområdet etikk, religion og filosofi (ERF) som er ett av barnehagens syv fagområder.

Religioner i barnehagen er skrevet med tanke på pensum for religionsdelen av kunnskapsområdet samfunn, religion, livssyn og etikk (SRLE) i barnehagelærerutdanningen. Den konkrete hensikten er å gi barnehagelærerstudenter relevant religionskunnskap, slik at de vil være godt rustet til å utføre sitt oppdrag som fremtidige barnehagelærere. Det forventes ikke av barnehagelærerne at de følger med på hva som til enhver tid regnes som den religionsfaglige forskningsfronten. Det som forventes, er at de har relevant kompetanse og tilstrekkelig med kunnskaper til å håndtere religionstematikk på en profesjonelt akseptabel måte. Forhåpentlig vil denne boken være et bidrag til dette. Det er også verdt å minne om at fagområdet ERF har en eksistensiell side. Her handler det ofte om spørsmål som det ikke uten videre finnes enkle og klare svar på, men som like fullt får implikasjoner både for de enkelte barnas liv og for samfunnet for

øvrig. Dette er også med på å gjøre tematikken som behandles i fagområdet ERF, både viktig og interessant.

Denne utgivelsen er en videreførelse av boken Minoritetsreligioner i barnehagen som kom ut i 2017. Seks av kapitlene er helt nye, mens de andre syv er bearbeidet og faglig oppdatert. Det er mange som på en eller annen måte har medvirket til at vi har fått skrevet denne boken. Først og fremst vil vi takke studenter og kolleger ved Institutt for barnehagelærerutdanning (BLU) ved OsloMet – storbyuniversitetet. Uten faglige diskusjoner i klasserommet og i andre sammenhenger hadde ikke dette blitt en bok. Vi ønsker ellers å takke forlaget ved

Laila Brantenberg for godt samarbeid.

Olav Hovdelien har skrevet kapitlene 1, 2, 5, 6, 8, 9, 11, 12 og 13.

Katrine Giæver har skrevet kapitlene 3 og 4.

Tonje Baugerud har skrevet kapittel 7.

Silje Lyngar Einarsen har skrevet kapittel 10.

Oslo, 4. mars 2024

Olav Hovdelien

6

6.3

6.4

7.3

7.5

7.6

Introduksjon – hva er religion?

Olav Hovdelien

Barnehagen er en samfunnsinstitusjon der barn møtes på tvers av kulturell, religiøs og sosial bakgrunn. I 2022 gikk 93,4 % av alle barn i alderen 1–5 år i barnehagen. Den store oppslutningen om barnehagen er et resultat av et vedtak i Stortinget som ble fattet i 2003, og som i ettertid er kjent som barnehageforliket. Dette vedtaket ryddet grunnen for full barnehageutbygging og førte senere til at retten til plass i barnehagen ble lovfestet i 2009 (Johansson 2020:13–16). Barnehagelovens § 2 slår i dag fast at barnehagen «skal formidle verdier og kultur, gi rom for barns egen kulturskaping og bidra til at alle barn får oppleve glede og mestring i et sosialt og kulturelt fellesskap». Sammen med etikk og filosofi inngår religion som et eget fagområde i barnehagen, kjent under forkortelsen ERF (se barnehagens fagområder i rammeplanen 2017). I løpet av de siste generasjonene har kristendommen gradvis fått mindre betydning i det norske samfunnet. Denne endringen kalles sekularisering. Men selv om Norge har gjennomgått en sekulariseringsprosess, er det fortsatt en betydelig andel av befolkningen som har et aktivt religiøst engasjement.

Den norske kirke har fortsatt en egen plass i grunnloven. Fortsatt er det et flertall av befolkningen som tar del i religiøse ritualer i forbindelse med familiehøytider eller ritualer som dåp, konfirmasjon, ekteskapsinngåelse eller kirkelig gravferd. Religioner også blitt aktualisert i løpet av de siste tiårene som følge av innvandring, særlig fra ikke-vestlige land. Innvandringen har ført til at andre religioner enn kristendommen har etablert seg og i økende grad gjør seg gjeldende i samfunnet.

I dag er det derfor ikke lenger selvsagt at det er kristendom det handler om når religion tematiseres i nyhetsbildet og i offentligheten for øvrig. Ofte kan det handle om islam eller andre religioner.

1.1 Om å definere religion

Det finnes mange måter å forstå religion på, men det finnes ingen faglig enighet om hva som er den mest hensiktsmessige forståelsen. Religion et krevende begrep å forholde seg til, men det er nå engang dette denne boken tematiserer. De fleste har en oppfatning av hva religion handler om, enten de er medlem av et trossamfunn eller kanskje har et negativt forhold til alt som har med religion og religiøsitet å gjøre. Du vil møte mange forskjellige måter å forholde seg til religion på som barnehagelærer. Kunnskapsnivået og engasjementet vil også variere sterkt. Barnehagen er likevel forpliktet til å ha et best mulig samarbeid med barnas hjem uavhengig av hvilket forhold de har til religion og religiøsitet. Praktisk talt alle barnehageavdelingene i Norge vil i dag være preget av at et mangfold av religioner og trostradisjoner er representert i barnegruppen.

I tillegg vil det være et internt mangfold innenfor disse igjen. Selv innen kristne barnehager i betydningen barnehager som har en utvidet kristen formålsparagraf, eller barnehager som har valgt å knytte an til en annen religiøs eller livssynsmessig tradisjon enn kristendommen, vil det alltid være variasjoner når det gjelder hvor sterkt involvert barnas familie er, og hvor mye tid de bruker på religiøse aktiviteter. Noen barn er vokst opp med at familien ber bordbønn ved hvert måltid de spiser sammen, og er kanskje aktive i den lokale katolske kirken i byen. Andre familier er kanskje aktive i den lokale moskeen. Andre igjen har knapt hatt noe som helst med religion å gjøre så langt i livet, og de ønsker heller ikke det. En barnehagelærer må dermed forvente seg en religiøst og livssynsmessig mangfoldig barnegruppe i nær sagt enhver forstand. Da blir foreldresamarbeidet viktig for å få kunnskap om hva de forventer seg av barnehagen når det gjelder spørsmål som har med religion å gjøre. En vanlig måte å bestemme et begreps innhold på er å se på dets opprinnelse, det som kalles begrepets etymologi. Hvis vi søker etter den etymologiske opprinnelsen til begrepet «religion», ser vi at dette har latinske røtter, men at det allerede i klassisk romertid for nesten to tusen år siden ble forstått på forskjellige måter. Til dels ble religion brukt som en betegnelse på det «å lese om igjen» (etter den latinske verbformen relegere), og dels i retning av «å binde sammen» (etter verbformen religare) (Bøe og Kalvig 2020:14). Ingen av disse betydningene er helt treffende for forståelsen av hva religion handler om i dag. De er kanskje i beste fall påminnelser om at forsøkene på å bestemme innholdet i religionsbegrepet har en lang forhistorie.

Edward Tylor (1832–1917), som regnes som en grunnlegger av den moderne vitenskapelige kulturforskningen, formulerte en definisjon av religionsbegrepet som er blitt stående som en slags minimumsdefinisjon. Religion er troen på åndelige vesener, slo Tylor fast (Tylor 1974). Enkle definisjoner er greie å huske, og Tylors definisjon av religion kan være fin å begynne med for den som forsøker å orientere seg i dette feltet for første gang. Den er kort og kan fortsatt være ganske treffende selv i dag 150 år etter at den ble formulert.

1.2 To hovedgrupper religionsdefinisjoner

I den religionsfaglige diskusjonen deles gjerne aktuelle religionsdefinisjoner inn i to hovedgrupper. Disse omtales som henholdsvis substansielle og funksjonelle religionsdefinisjoner. Enkelt sagt vil substansielle definisjoner handle om hva religion er, mens de funksjonelle definisjoner tar utgangspunkt i hva religion gjør. Substansielle religionsdefinisjoner tar som ofte utgangspunkt i menneskers gudstro, eller det å forholde seg til en åndelig oversanselig virkelighet gjennom bestemte trosforestillinger og tilhørende religiøse praksiser. Eller som vi så hos Tylor, som tok utgangspunkt i at religion handler om tro på åndelige vesener. Den andre definisjonsgruppen, funksjonelle religionsdefinisjoner, handler om hvilken plass religion har som integrerende samfunnskraft, eller det som binder samfunnet sammen til en meningsfull helhet. Andre funksjonelle definisjoner vil ta utgangspunkt i hva som gir enkeltmennesker mening i tilværelsen. Vi skal nedenfor se nærmere på noen religionsdefinisjoner av begge typene.

Substansielle definisjoner

En klassiker blant de substansielle religionsdefinisjonene finner vi hos den tyske teologen og religionshistorikeren Rudolf Otto (1869–1937). Otto var i sin forskning særlig opptatt av å bestemme den religiøse opplevelses særpreg blant andre opplevelser og kulturelle uttrykk. I boken Det hellige argumenterer Otto for at «det hellige» er paradoksalt og overveldende og «helt annerledes». Det lar seg ikke uten videre fange inn av vår moderne forestillingsverden. For å bestemme religionsbegrepet nærmere benytter Otto derfor noen ord og uttrykk hentet fra latin, et språk han som teolog var fortrolig med. «Det hellige» er det numinøse (fra numen, en ubestemmelig guddomsmakt), det er et mysterium tremendum et fascinosum, det vil si et mysterium som fyller oss med ærefrykt og fascinasjon, mente Otto (Otto 1958).

1: i ntroduksjon – hva er religion? 15

Otto bruker latin istedenfor sitt morsmål tysk for å formidle at det er snakk om noe helt annet enn det som erfares i dagliglivet. Selv om han her benytter et språk som er fremmed for de fleste av oss, når han skal forsøke å beskrive hva religion handler om, er en av de sterkeste sidene ved substansielle religionsdefinisjoner at de ligger nokså nært opp til hvordan begrepet religion brukes i dagligtalen. Dette kommer for eksempel ganske tydelig frem i religionsdefinisjoner som inneholder en eller annen variant av at religion er tro på noe oversanselig, det vil si en forestilling om det hellige til forskjell fra det profane, eller verdslige, uten at det dermed tas stilling til hvorvidt det hellige viser til noe empirisk forankret utover i de troendes forestillingsverden.

Et annet kjent eksempel på en substansiell religionsdefinisjon finner vi hos religionssosiologen Peter Berger (1929–2017). Berger var en av sin generasjons fremste amerikanske samfunnsforskere og kanskje aller mest kjent for boken Den samfunnsskapte virkelighet (2016 [1966]) som han gav ut sammen med sin samarbeidspartner gjennom mange år, den slovenske religionssosiologen Thomas Luckmann. Begge forfatterne av Den samfunnsskapte virkelighet var opptatt av religion, men når de skulle formidle hva religion handler om, endte de opp med å publisere hver sin bok, som begge i ettertid er blitt klassikere. Berger gav ut boken The Sacred Canopy, som i dansk/norsk utgave har tittelen

Religion, samfund og virkelighed (Berger 1997 [1967]), mens Luckmanns bok fra samme år har tittelen Den usynlige religionen på norsk (Luckmann 2004 [1967]).

Berger definerer religion som «opprettelsen av et hellig kosmos» (Berger 1997:157). Han presiserer i den forbindelse av han bruker den helt avgjørende kategorien «det hellige» på samme måte som den er blitt teoretisk utviklet og forankret av Rudolf Otto. Ved å knytte an til Ottos kategori om «det hellige», knytter Berger samtidig an til ulike religioners oppfattelse av dette, og altså slik det foreligger empirisk som en del av de troendes forestillingsverden. Han gjør altså heller ikke noe forsøk på å «gå bakom» de troendes forestillinger og vurdere disses sannhetsgehalt.

I likhet med Ottos religionsdefinisjon kan også Bergers forståelse av religion som «opprettelsen av et hellig kosmos» virke abstrakt og vanskelig å forstå. Vi skal derfor ta med en substansiell religionsdefinisjon til før vi går over til å se nærmere på den andre definisjonstypen, funksjonelle religionsdefinisjoner. Denne finner vi hos den norske religionssosiologen Pål Repstad (1947–). Repstad bestemmer innholdet i religionsbegrepet som «livstolkninger og praksis som

regner med en virkelighet som går ut over det dennesidige, hverdagslige, rasjonelle – ut over det som vi kan gripe og forstå med fornuft og sanser» (Repstad 2000:24). Han argumenterer med at det er hensiktsmessig å forholde seg til et religionsbegrep som er i samsvar med vanlig språkbruk (dagligtale). Repstads religionsdefinisjon har da også den fordel at den er forståelig også for de som ikke har en oppfatning av hva «det hellige» kan innebære, som hos Otto, eller hva et «hellig kosmos» kan innebære, som hos Berger.

Funksjonelle definisjoner

Funksjonelle religionsdefinisjoner representerer et alternativ til den typen religionsdefinisjoner som vi har sett på så langt. Enkelt sagt fokuseres det altså i disse definisjonene snarere på hva religion gjør, ikke som i substansielle religionsdefinisjoner på hva religion er. Dette skjer for eksempel ved å ta utgangspunkt i hva slags nytte, oppgaver eller hva slags funksjon religion anses å ha for enkeltpersoner eller samfunn, derav betegnelsen funksjonelle religionsdefinisjoner. En klassisk representant for en funksjonell religionsforståelse finner vi i den franske sosiologen Émile Durkheim (1858–1917). I boken Det religiøse livs elementære former (2001 [1912]) søker Durkheim å forklare hva religion er, ved å sammenligne forskjellige religiøse former og finner ikke helt overraskende ut at religionene er svært ulike. De har forskjellig antall guder, måter å se Gud på, og noen av dem har ikke en gang en guddom i sentrum for religionen, slik som buddhismen. Han finner likevel at religion uansett hvilken form den opptrer i, inneholder to karakteristiske former, derav tittelen på boken fra 1912. For det første innebærer religion at verden deles inn i en «hellig» og en «profan» eller verdslig del. Dernest knytter alle religioner an til riter, hellige handlinger, som står i forbindelse med det hellige.

Utgangspunktet for Durkheim var en studie av det australske urfolket, aboriginene, og deres, ut fra Durkheims forståelse, primitive religion. Aboriginene hadde en form for «totemsk» religion, der hver familie eller klan hadde et spesielt naturlig objekt knyttet til seg: en stein, en innsjø eller et dyr. Dette var objekter det egentlig ikke knyttet seg noe spesielt ved, men de ble behandlet med respekt på grunn av det de representerte. Dette fungerte som et symbol for gruppen, et «totem». Enkelt uttrykt er Durkheims konklusjon at når aboriginene dyrket sin religion, dyrket de i virkeligheten sitt eget samfunn. Det guddommelige er noe vi er avhengige av samtidig som det er uavhengig av oss, akkurat slik som

1: i ntroduksjon – hva er religion? 17

samfunnet. Aboriginenes primitive religion reflekterte den enkle sosiale organiseringen av deres samfunn, og følgelig ville religionene bli mer komplekse etter hvert som den sosiale organiseringen ble mer kompleks.

Enklere sagt har mennesket, ut fra Durkheims forståelse, utviklet stadig mer innfløkt religion fordi samfunnet er blitt stadig mer komplekst. Og når religionene begynte å miste sin kraft i moderne samfunn, skyldes dette at deres uttrykk er blitt erstattet av vitenskapens forklaringskraft. I en viss forstand kan vi ut fra denne måten å tenke på si at vitenskapen er den nye religionen. Durkheim mente at både religion og vitenskap var forklaringsmodeller som var vokst ut av sosiale strukturer, og at begge har til hensikt å utvikle kunnskap om tilværelsen og være en integrerende samfunnskraft.

De funksjonelle religionsdefinisjonene har måttet tåle mye kritikk, blant annet fra Peter Berger. Kritikken har blant annet gått på hvor hensiktsmessig en funksjonell definisjon som nærmest inkluderer de fleste menneskelige aktiviteter, kan være, og at dette dermed er en religionsforståelse som ligger langt fra den som er gitt i dagligtalen. I kapitlene som følger, kommer vi derfor for det meste til å forholde oss til en substansiell religionsforståelse, slik som den det er redegjort for ovenfor med utgangspunktet i forskningen til Otto og Berger. Men før vi kommer så langt, skal vi supplere diskusjonen med en tredje type religionsforståelse, representert ved Ninian Smart.

1.3 Ninian Smarts syv religionsdimensjoner

Den skotske religionshistorikeren Ninian Smart (1927–2001) utviklet i løpet av en lang forskerkarriere en religionsmodell som har fått stor innflytelse på hvordan religion blir forstått. Dette gjelder også fordi Smarts religionsmodell har en pedagogisk fremstilling som gjør den relativt enkel å forstå til tross for at den bygger på grundige forskningsstudier.

Som religionsforsker er Smart interessert i å beskrive hva religion er, og ikke i å komme med vurderinger av religionenes sannhetsgehalt. Formålet er en deskriptiv beskrivelse av fenomenet religion. Smart utviklet en religionsmodell der religion blir beskrevet ved hjelp av syv dimensjoner som til sammen utgjør en helhetlig beskrivelse av en religion. Til grunn for denne religionsmodellen ligger det utstrakte studier av mange ulike religioner. «Jeg tror at ved å se på mønstrene som religionene manifesterer seg ved, kan vi lære å forstå hvordan

de fungerer og levendegjør den menneskelige ånd i historien», skriver Smart i innledningen til boken Dimensions of the Sacred fra 1996 (Smart 1996:1).

Hovedideen hos Smart er at ulike religioner og retninger innenfor disse legger forskjellig vekt på hver av dimensjonene, men at alle er representert i en religion eller i en religiøs tradisjon. Smart presiserer at han i og med sin metode tar utgangspunkt i at ingen form for tro er sann eller falsk. Slike vurderinger hører ifølge ham ikke hjemme i en slik form for klassifisering som han legger opp til. Hans utgangspunkt er å beskrive religioner på en måte som gjør at deres tilhengere vil kunne kjenne seg igjen. I så måte skriver Smart seg inn i den religionsfenomenologiske forskningstradisjonen (jf. Smart 1996:1). I tillegg til dette beskriver Smart også hvordan hans religionsmodell kan være anvendelig til å analysere og beskrive sekulære livssyn, som marxisme eller sekulærhumanisme.

Noe av Smarts hensikt for øvrig er å motvirke den tradisjonelle religionsvitenskapens tendens til å ta utgangspunkt i kristendommen som en slags standardreligion som andre religioner vurderes opp mot (Smart 1996:2). Smart gir dimensjonene dobbeltnavn som hjelp til å tydeliggjøre dem og sørge for at de ikke blir for smale. De syv grunnleggende dimensjonene er følgende, rekkefølgen er uvesentlig:

(1) Den rituelle eller praktiske dimensjonen som handler om hva de troende gjør som troende, religionsutøvelsen. Hvilke handlinger er sentrale, hjemme og i trosfellesskapet. Dette inkluderer bønn, meditasjon, pilegrimsturer, offer og andre hellige handlinger (riter) eller helbredende aktiviteter innen de ulike religionene og religiøse tradisjonene. Noen vil vektlegge denne dimensjonen sterkt og si at religion først og fremst er praksis, og at gudsdyrkelse står sentralt i de fleste religionenes praksis.

(2) Den læremessige eller filosofiske dimensjonen, også kalt den dogmatiske dimensjonen, som handler om læren i en religion, trosinnholdet. Av ulike grunner utvikler religioner trosforestillinger og filosofiske oppfatninger. Denne dimensjonen handler om det de troende tror på. Den vil også stå i et nært forhold til den rituelle eller praktiske dimensjonen, siden filosofisk refleksjon av en viss type bistår den religiøse i å forstå innholdet i de religiøse handlingene. Denne dimensjonen er klart mer til stede i noen religiøse tradisjoner enn andre. Innenfor kristendommen vil for eksempel klassisk lutherdom vektlegge denne sterkt.

(3) Den mytiske eller narrative dimensjonen som handler om religionens fortellinger, fortellinger som skaper identitet og utgjør felles referanserammer

for de troende. Alle religioner har sine fortellinger. Tenk bare på hvilken sentral plass fortellingen om Jesu korsfestelse, død og oppstandelse har innen kristendommen, eller den plassen fortellingen om Buddhas oppvåkning har innen buddhismen. Disse fortellingene står helt sentralt innen religionene.

(4) Erfarings- eller følelsesdimensjonen som handler om religiøse erfaringer og følelser og opplevelser. Det er store variasjoner både innad i de ulike religionene og på tvers med tanke på hvor viktig erfaring og følelser er. Innen islam vil sjiaretningen vektlegge dette mer enn sunniislam. Tilsvarende vil den pinsekarismatiske retningen innen kristendommen vektlegge personlige erfaringer og spille mer på følelser i sine gudstjenester og møter, mens klassisk lutherdom vil være mer kognitivt orientert. Det kan være snakk om grensesprengende erfaringer, som når apostelen Paulus møtte den oppstandne Kristus på vei til Damaskus, eller dagligdagse erfaringer i form av opplevelse av mening, skjønnhet eller trygghet i forbindelse med religion.

(5) Den etiske eller juridiske dimensjonen som handler om levesett og spørsmål knyttet til rett og galt, godt og ondt, og hvordan dette begrunnes. Et eksempel på dette vil være hvordan Toraen brukes som lovbok innen ortodoks jødedom. Buddhismen har sine fire «edle sannheter» som gir retningslinjer for hvordan vi bør leve. Islam har sharia, osv. Alle religioner har nedfelt normer og retningslinjer for hvordan vi bør leve, som gjerne blir overlevert som del av hellige skrifter, eller som tolkninger av disse.

(6) Den organisatoriske eller sosiale dimensjonen som handler om hvordan fellesskapet av de troende fungerer, hvordan religiøse retninger er organisert, og alt det sosiale som oppstår i forbindelse med religiøs aktivitet. Enhver religiøs tradisjon vil manifesteres i et samfunn, enten som en separat organisasjon med prester og andre religiøse «eksperter» eller som grupperinger i samfunnet.

(7) Den materielle eller estetiske dimensjonen som handler om at religionen alltid også har en materiell, fysisk, synlig form representert ved kirker, templer, hellige steder osv. Enhver religion vil uttrykke seg materielt. Tenk bare på kristendommens kirker og katedraler, på islams moskeer eller jødedommens synagoger. Tilsvarende har religionene som oftest en sterkt utviklet estetisk tradisjon, som for eksempel de ortodokse kirkenes ikontradisjon eller Den katolske kirkes tradisjon for helgenstatuer og en rik kirkeutsmykning. Poenget med religionsmodellen til Smart er altså å bruke den som et teoretisk utgangspunkt for å øke forståelsen av den enkelte religion slik denne opptrer i empirisk forstand. Ikke

minst innen religionsdidaktikken kan det være bra å minne lutherske kristne om at religion kan handle om så mangt, og langt mer enn en religions lærespørsmål.

Smart i barnehagen

Den pedagogiske ryddigheten i Smarts religionsmodell gjør den relevant også i barnehagesammenheng. Helje Kringlebotn Sødal påpeker i sin fremstilling at små barn har forskjellige forutsetninger for disse dimensjonene: «Det konkrete og opplevelsesbaserte er enklest for dem, og den dogmatiske eller filosofiske dimensjonen er vanskeligst. Enkelte av dimensjonene kan ha en viss plass i barnehagen, andre har det ikke» (Sødal 2014:74). Barnehagebarn har ikke kognitive forutsetninger til å ta inn over seg religiøse læremessige eller filosofiske spørsmål, spørsmål som kan være krevende å forholde seg til også for voksne. Dette utelukker ikke at barn har utbytte av at filosofi tematiseres i barnehagen i form av barns egeninitierte undring over eksistensielle spørsmål, eller ved at det legges til rette for mer planlagte filosofiske samtaler i barnegruppen. Barn vil også kunne ha glede og utbytte av å besøke et hellig rom, for eksempel en kirke i nærmiljøet. En slik aktivitet vil kunne innebære en vektlegging av det Smart kaller den materielle eller estetiske dimensjonen ved religion. Eller de kan få møte religiøse fortellinger i forbindelse med høytidsmarkeringer. Da ligger fokuset på det Smart betegner som den mytiske eller narrative dimensjonen. Det vil kunne være en naturlig del av formidlingen av innholdet i disse høytidene. Det samme vil kunne gjelde for fortellinger fra andre religioner når det er barn med slik tilhørighet i barnegruppen, eller når man ønsker å gi barna et møte med en fortelling fra en annen religion enn den de møter til vanlig.

Smart utvidet senere sin religionsmodell med ytterligere to dimensjoner: en politisk og en økonomisk dimensjon. Dette viser kanskje noe av svakheten med hans religionsmodell. Det er ikke mulig å få med alle dimensjoner til et så mangefasettert fenomen som religion, historisk og dagsaktuelt. Det er i det hele tatt vanskelig å sette opp grenser for hva som hører til religionens kjerne, det religion «egentlig» handler om. I løpet av de siste tiårene har det vokst frem en sterkere vektlegging av religion som «levd religion». Det vil si en vektlegging av folks religiøse praksiser, ofte løsrevet fra organisert religion og bestemte navngitte religioner. På den måten vil en tilnærming til religion som fokuserer på «levd religion», kunne virke perspektivutvidende, og kanskje tilføre noe nytt til den kanskje mer sedvanlige forståelsen av hva religion kan handle om.

1.4 Hverdagsreligion og levd religion

Hverdagsreligion eller levd religion (på engelsk: lived religion) er blitt etablert som et eget tema innen religionsforskningen i løpet av de siste tiårene. Sentrale forskere på feltet er amerikanerne Meredith B. McGuire og Nancy Ammerman Begge har gitt viktige forskningsbidrag (jf. McGuire 2008, Ammerman 2007).

Utgangspunktet var en reaksjon på det sterke fokuset innen forskningen på religion slik den blir definert av religiøse organisasjoner. Det vil si forskning der ofte autoritative læresystemer og medfølgende praksiser er blitt vektlagt på bekostning av hvordan religion faktisk blir levd og praktisert i folks hverdagsliv. Hvis religionsforskningen dreier i retning av mer vektlegging av slik praktisk levd religion, vil vi kunne få en utdypet og ikke minst mer nyansert forståelse av hva religion handler om i den enkeltes liv, argumenterer McGuire i boken

Lived Religion. Faith and Practice in Everyday Life. Ofte er det noe ganske annet enn og dramatisk forskjellig, og på uforutsette måter, fra andre som er medlemmer i den samme religiøse organisasjonen (McGuire 2008:3). McGuire skriver: «Ingen av de jeg intervjuet, uttrykte en type religiøs tro og praksis som samsvarte med standard sosiologiske forventninger til individenes religiøse verdener. Som jeg og mange andre forskere har oppdaget, er disse standarduttrykkene totalt inadekvate» (McGuire 2008:4, min overs.). For McGuire, som var en erfaren religionsforsker før hun begynte å forske systematisk på hverdagsreligion, førte dette til at hun oppfordret religionsforskere, og særlig sosiologer, til å revurdere sine antagelser omkring individers religiøse liv. Hun spør:

Hva kan vi komme til å oppdage hvis vi i stedet for å begynne med religiøs tilhørighet eller organisatorisk deltagelse, fokuserte først på individene og de erfaringene de anser på viktigst, og de konkrete praksisene som utgjør deres personlige religiøse erfaring og uttrykk? Hva om vi anser religion, på individnivået, som en evigskiftende, mangefasettert, ofte rotete – til og med selvmotsigende – sammensmeltning av tro og praksiser, og som ikke nødvendigvis er de samme som det de religiøse institusjonene anser for å være viktige? (McGuire 2008:4, min overs.).

Her har McGuire lansert et program for forskningen sin som deretter ble konkretisert, og senere resulterte i boken Lived Religion. Denne tilnærmingen har

fått henne til å stille kritiske spørsmål til religionssosiologiens kjernebegreper, som «religion», «religiøsitet», «religiøse tradisjoner», «religiøse forpliktelser», «omvendelse» og «religiøs identitet». Hennes konklusjon er at vi burde slutte med å se på religion som noe fastlagt en gang for alltid, eller noe som eksisterer som et tidløst og enhetlig fenomen (McGuire 2008:5). Hun konkluderer med at religioner ikke bare forandrer seg over tid, men også det folk forstår som «religion», forandrer seg. Dette har medført at det er nødvendig å tenke nytt om religionsforskningens begrepsdannelser og forskningsverktøy, siden mye av det vi har ansett som empirisk belegg, ikke egentlig har ført oss særlig mye nærmere folks religiøse tro og praksiser. I stedet for å begynne med abstrakte antagelser om religion generelt, eller om spesifikke religioner, tar McGuire til orde for at forskerne bør se på religiøse uttrykk, slik disse blir praktisert i all sin kompleksitet og dynamikk (McGuire 2008:5).

Noen tusen år med religiøse tradisjoner og også organisert institusjonell religiøsitet har satt sine spor i menneskers forestillingsverden. Den som skal uttrykke seg eller formidle noe, er avhengig av å gjøre dette i et språk som er kommunikativt. Dette gjelder også for religiøse forestillinger. Selv de mest innbarkede religiøse individualister vil måtte knytte an til kjente forestillinger på en eller annen måte for å kommunisere sine trosforestillinger og medfølgende praksiser. Da er det kanskje ikke til å undres over at det de ser og hører og gjør, ofte er formet av de institusjonene som har overlevert de dominerende religiøse tradisjonene på disse stedene, selv om denne koblingen kan være subtil, som Ammerman skriver:

Selv intense «personlige» mystiske erfaringer inneholder sannsynligvis viktige koblinger til og symboler lånt fra dagens etablerte teologier. De eksisterende tradisjonene er på ingen måte de eneste bestanddelene av folks religiøse repertoar, men de er fortsatt sterkt nærværende (Ammerman 2007:220, min overs.).

I den forskningstilnærmingen som ligger til grunn for hverdagsreligion og «levd religion», ligger det også implisitt en kritikk av den måten religion ofte er blitt formidlet på i skoleverket og andre steder. Det vil si det som ofte kalles verdensreligionsmodellen, der kunnskapsformidlingen konsentreres rundt et knippe såkalte verdensreligioner som presenteres som religiøse «pakkemodeller»

1: i ntroduksjon – hva er religion? 23

(jf. Repstad 2018:34). Problemet med «verdensreligionsmodellen» er at den kan stå i veien for forståelsen av at det interne mangfoldet når det gjelder både trosinnhold, religiøs praksis og graden av personlig engasjement som er til stede hos de som har tilhørighet i de ulike religionene. Dette gjør også at det er mange av disse som i liten grad kjenner seg igjen i lærebokfremstillinger av sin egen religion.

Levd religion i barnehagen

Det kan være didaktisk utfordrende å finne gode metoder for å synliggjøre religiøst og livssynsmessig mangfold i barnehagen, skriver Ragnhild Laird Iversen i en fremstilling med henvisning til «levd religion» (Iversen 2021:190). Ifølge henne er problemet ofte at barn, særlig de som har innvandrerbakgrunn, ikke kjenner seg igjen i religioner slik de presenteres, ofte som normative og ensrettede størrelser. De religiøse praksisene og ofte også det læremessige grunnlaget er gjerne langt mer mangfoldig enn det som kommer frem i beskrivelser som er gitt i lærebøker og lignende. Kort sagt lever folk også de religiøse livene sine i praksis på mange forskjellige måter. Som vi har sett, er den relativt ferske forskningsmessige tilnærmingsmåten som kalles «levd religion», en måte å forsøke å korrigere dette misforholdet på. Iversen argumenterer for at dette kan være et nyttig perspektiv «for å unngå å behandle barns religiøse tilhørighet mer statisk enn den er».

Vi kan ikke «forvente at barn lever ut miniversjoner av voksnes religion», skriver Iversen (Iversen 2021:191). Løsningen hennes ligger i en metodisk tilnærming der ulike konkreter (artefakter) presenteres for barna i den hensikt å gi barna en anledning til å gjenkjenne ulike kulturuttrykk og å dele erfaringene med hverandre. Eksempelvis kan barna bli presentert for «religiøse» lyder, som lyden av kirkeklokker eller av muslimske bønnerop. Lydene kan så kontekstualiseres i samtaler med barna og knyttes til måltider, årstider, høytider osv. På denne måten får barna anledning til å ta med seg noe konkret som de kjenner fra før, inn i samtaler som har religiøs kunnskapsformidling som sikte.

Religion spiller en nøkkelrolle i dagens samfunn i forbindelse med spørsmål som handler om kultur, identitet og verdier. Barnehagelærere trenger kunnskap om religion for å kunne håndtere religionstematikk på en profesjonelt akseptabel måte, og fremme respekt og forståelse for mangfoldet som finnes blant barna. Rammeplanen legger i den forbindelse vekt på at barnehagen skal la barna få kjennskap til fortellinger, tradisjoner, verdier og høytider i ulike religioner og livssyn. Barna skal også få erfaringer med at kulturelle uttrykk har egenverdi.

Religioner i barnehagen er skrevet for barnehagelærerstudenter og ferdigutdannede barnehagelærere, som møter problemstillinger knyttet til religion i sin profesjonsutøvelse. Boken er også relevant for andre med interesse for religionens rolle i samfunnet.

Forfatterne er Olav Hovdelien, Tonje Baugerud, Silje Lyngar Einarsen og Katrine Giæver.