Rimbereids lyrikk by Fagbokforlaget

Øyvind Rimbereid er en av de aller fremste lyrikerne i norsk samtidslitteratur. I denne boken gir Per Thomas Andersen den første større tolkning av Rimbereids lyrikk, med vekt på langdiktene fra Solaris korrigert, Herbarium, Jimmen, Orgelsjøen og Lovene. Andersen er særlig opptatt av diktenes enestående poetiske originalitet og deres orientering mot hendelser som forandrer historien og samfunnet. Per Thomas Andersen er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Per Thomas Andersen

Rimbereids lyrikk Hendelser og poetiske øyeblikk

ISBN 978-82-450-2349-7

,!7II2E5-acdejh!

LANDSLAGET FOR NORSKUNDERVISNING

Rimbereids lyrikk

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 1

19/12/2017 14:12

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 2

19/12/2017 14:12

Per Thomas Andersen

Rimbereids lyrikk Hendelser og poetiske Ã¸yeblikk

LANDSLAGET FOR NORSKUNDERVISNING

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 3

19/12/2017 14:12

Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-2349-7 Utgivelsen er støttet av Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo Grafisk design: Bøk Oslo AS Omslagsdesign ved forlaget Omslagsbilde © texturefabrik Spørsmål om publikasjonen kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet av åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller etter avtale med Kopinor.

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 4

19/12/2017 14:12

Innhold

Innledning 7 «Forvirra i sanddynene, omtåga». Perspektiver på forfatterskapet 13 «Apocalyptsen skreikmare». Om Solaris korrigert (2004) 41 «Hør, som Fama skriker!» Om Herbarium (2008) 77 «Ser eg fotan høge». Om Jimmen (2011) 105 «For nå er du en bølge». Om Orgelsjøen (2013) 129 «Liksom kniven». Om Lovene (2015) 159 Avslutning og konklusjon 191 Litteratur 199

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 5

19/12/2017 14:12

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 6

19/12/2017 14:12

Innledning

Øyvind Rimbereid er født i 1966 i Stavanger, Norges ‘olje hovedstad’. Både hjemstedet og oljevirksomheten har preget hans diktning. Selv har han kommet til å prege utviklingen av norsk lyrikk siden 2000-tallet. Han er en av norsk samtids litteraturs mest sentrale poeter. Rimbereid tenker stort, han er produktiv, og han er original. Det er særlig to forhold som har vært avgjørende for min interesse for hans diktning. For det første syns jeg det er en interessant problemstilling å undersøke hvordan samtidspoesien går i direkte dialog med den dagsaktuelle livsverden og dens utfordringer. For det andre mener jeg det er verdt å utforske Rimbereids fornyelse av lyrikkens estetiske uttrykk i sjangerutfordrende tekstvarianter med mulig inspirasjon fra førromantiske former. Ikke minst viser disse trekkene seg i dikt som de senere år har kommet til å bli omtalt som langdikt. Jeg har derfor valgt å legge hovedvekt på et utvalg av slike dikt. Utvalgskriteriene er i og for seg enkle: Jeg har valgt dikt som jeg syns er av høy kvalitet, jeg har valgt tekster som jeg syns er estetisk originale og sjangerfornyende i en norsk kontekst, og jeg har valgt tekster som på ulike måter forholder seg til aktuelle problemstillinger i dagens samfunn. Rimbereid debuterte i 1993 med novellesamlingen Det har begynt. På 1990-tallet utga han bare prosabøker. Romanen Som solen vokser kom i 1996, og en ny novellesamling, Kommende år, ble utgitt i 1998. På 2000-tallet utga så Rimbereid

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 7

19/12/2017 14:12

innledning

fire diktsamlinger som bidro til å plassere ham som en av våre fremste samtidspoeter. Det er noe symfonisk, stortenkt, mangfoldig og komplekst ved Rimbereids dikt: Det nære, konkrete og personlige skrives inn i en temporalitet som har omfattende historiske dimensjoner, stemningen her og nå kontekstualiseres, og diktet frykter ikke for å knytte an til kunnskapsstoff der samtid, fortid og fremtid får belyse hverandre. Helt fra starten ser det ut til at Rimbereid som lyriker plasserer seg i direkte forlengelse av den førromantiske topografiske litteraturen, som vi i Norge kjenner best fra Petter Dass’ Nordlands Trompet. Topografisk diktning beskriver geografiske og klimatiske forhold, folkeliv og samfunnsbetingelser som gjelder for bestemte, avgrensede steder. Mest kjent er denne typen diktning fra 1500- og 1600-tallet. Dette er en tid da også leilighetsdiktning var en utbredt sjanger. Rimbereid kjenner åpenbart godt disse tradisjonene, noe vi kan se i den lange artikkelen «Om det topografiske diktet» i essaysamlingen Hvorfor ensomt leve (2006). Tittelen på Rimbereids første diktsamling, Seine topografiar (2000) kan godt tolkes bokstavelig som sentopografisk diktning. Han ser ut til å nykartografere sin by, Stavanger, og sin landsdel, Rogaland. Ikke bare er diktene skrevet på Stavanger-dialekt. Flere av dem handler også om Stavanger og omegn. Det starter med et praktfullt «hjemkomstdikt» som kartograferer stedet – ikke i forhold til nasjonen og dens kultur – men til verden: Vi ankommer stedet sammen med en ringmerket trekkfugl, som med lette vingeslag trekker tråder mellom det lokale og verden. Det dreier seg om en hjemkomst som har pågått i fem tusen år, og på den måten trekkes de store historiske perspektivene inn i diktet, fra antikkens tid med beleiringen av byen Mutina (Modena) til moderne bilister på europaveiene. Rimbereids mest kjente verk, langdiktet «Solaris korrigert» fra samlingen med samme navn (2004), er en fortelling 8

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 8

19/12/2017 14:12

innledning

om fremtidens Stavanger, men fremstillingen er verken en revitalisering av regionallitteraturen, en ny heimstaddiktning eller et nasjonalt prosjekt. Det er forbindelsene mellom det lokale, det globale og den nye makroregionen rundt oljevirksomheten i Nordsjøen som er gjenstand for Rimbereids fremstilling. Han har senere fulgt opp skildringen av det lokale hjemmemiljø blant annet i det dialogiske langdiktet Jimmen (2011). Men han har også videreført interessen for de globale samfunnsperspektiver i for eksempel samlingen Herbarium (2008), der han med utgangspunkt i ulike blomster blant annet skriver et formidabelt langdikt om tulipanen og Nederlands koloniale historie. Deretter kom Orgelsjøen (2011), som er bygd opp omkring orgelet som en sentral metafor. Hans seneste diktutgivelse er en omfattende fremstilling i et langdikt om jussens historie, Lovene (2015). (Diktboken Lenis plassar (2017) utkom etter at manuskriptet til denne boken var ferdig, og inngår ikke som materiale for analysene.) I 2005 ble Rimbereids tre første diktsamlinger gjenutgitt i en samlet utgave. I baksideteksten ble det gitt uttrykk for at de tre samlingene utgjorde ett felles lyrisk prosjekt som ble karakterisert på følgende måte: «I disse samlingene undersøker Rimbereid ulike samtidige og historiske landskap og henter frem både det topografiske og det fortellende diktet.» Påstanden virker ikke urimelig. Vel et tiår senere er det imidlertid også mulig å betrakte utviklingen i forfatterskapet på andre måter. Det dobbelte blikket på samtid og historie har vart ved gjennom hele det hittidige forfatterskapet. Det topografiske aspektet er tydelig i de tre første samlingene samt i Jimmen, men mindre fremtredende i Herbarium, Orgelsjøen og Lovene. Et trekk som knytter de tre første samlingene sammen, er bruken av et tradisjonelt lyrisk jeg med tett tilknytning til det biografiske jeg. Rimbereid bruker førsteperson pronomenet jeg/ eg, og skriver om hjemsted, familie, egne opplevelser og reiser

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 9

19/12/2017 14:12

innledning

han har gjort. Dette skjer sjelden i det senere forfatterskapet. Endringen finner sted i samlingen Solaris korrigert. Titteldiktet markerer omslaget. Her møter vi riktignok fremdeles et lyrisk jeg (aig). Men nå dreier det seg ikke lenger om et jeg med forbindelse til dikterens biografi. Jeget i «Solaris korrigert» er et dramatisert, fiktivt jeg i en fortelling. De øvrige, kortere diktene i samlingen kan inneholde et mer tradisjonelt lyrisk jeg, som i de foregående samlingene. Men det er sjelden vi finner dette i de senere samlingene. Når Rimbereid senere bruker førstepersonspronomenet, er det som regel i tråd med titteldiktet «Solaris korrigert». Eksempelvis møter vi i samlingen Jimmen to dramatiserte, fiksjonelle jeg-figurer, en hest og hans herre. Men det tradisjonelle lyriske jeg forsvinner nærmest ut av Rimbereids senere samlinger. På denne bakgrunn kan man argumentere for at det finner sted et skille i forfatterskapet i og med samlingen Solaris korrigert. Titteldiktet innleder en ny tendens og et nytt lyrisk prosjekt som igjen inkluderer tre samlinger, det vil si titteldiktet «Solaris korrigert» samt Herbarium og Jimmen. Flere kommentatorer har vært inne på at det kan spores en forbindelse mellom Solaris korrigert og Jimmen. Det går også an å inkludere Herbarium i denne sammenhengen dersom man legger hovedvekten på endrende historiske hendelser. Den sentrale historiske hendelsen i Solaris korrigert og i Jimmen er oljealderens endring av Stavanger-regionen, først sett fra en fjern projisert fremtid, dernest fra en nærmere fortid. Midt imellom står så Herbarium med sitt hoveddikt «Tulipan. Mani», som handler om hvordan hurtig økonomisk oppsving (og påfølgende nedgang) påvirker samfunn. Med et slikt perspektiv kan man betrakte disse tre samlingene som et litterært triptykon om den store begivenheten i det senmoderne Norge, en tungvektig «telling of the tribe», som Ezra Pound kalte sitt langdikt The Cantos. Rimbereids fortelling handler om Norge i oljealderen. 10

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 10

19/12/2017 14:12

innledning

Vanligvis leses Rimbereids dikt ut fra stedskategorier. Han skriver topografisk diktning. Det gjør han på originale måter med forbløffende resultater. Jeg vil imidlertid legge hovedvekten på det jeg kaller Hendelser i Rimbereids forfatterskap, forstått som events slik Slavoj Žižek beskriver dem i verket Event. A Philosophical Journey through a Concept (2014), det vil si som begivenheter i historisk, vitenskapelig, filosofisk, religiøs, estetisk, politisk eller personlig forstand.1 Jeg vil studere dette aspektet ved forfatterskapet i de tekstene jeg oppfatter som mest originale i forfatterskapet, nemlig langdiktene. Det innebærer at jeg vil starte med en drøfting av Žižeks event-begrep og dets relevans. Jeg vil også diskutere langdiktsjangeren, slik den er blitt drøftet i mange faglige sammenhenger i løpet av de senere årene.

Jeg bruker begrepet Hendelse som oversettelse av Slavoj Žižeks event-begrep, og markerer med stor forbokstav at det er denne bestemte begrepsbetydningen jeg refererer til.

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 11

19/12/2017 14:12

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 12

19/12/2017 14:12

første kapittel

«Forvirra i sanddynene, omtåga». Perspektiver på forfatterskapet

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 13

19/12/2017 14:12

«forvirra i sanddynene, omtåga»

I Øyvind Rimbereid åpner sitt lyriske forfatterskap ikke med en ode til nattergalen, som vi kjenner fra Keats, men til duen, brevduen. Diktet har tittelen «Berebølger» og åpner samlingen Seine topografier (2000). Det handler ikke om sammensmeltning mellom et transcendentalt subjekt og naturen. Det handler om duer som har kunnet navigere i verden i tusener av år, som bestandig har vært i stand til å finne hjem med en viktig melding festet til en ring om foten. «Brutus såg henna stiga taus øve kanten te Modena.» En nedskutt krigspilot eller soldatene i skyttergraver, de har kunnet sende håpets melding hjem der ingen annen postgang fungerte. Men så hender det noe. Plutselig fungerer det ikke lenger. Noe avgjørende har skjedd: Men gradvis, fordi litt for ofte, fordi te slutt hadde litt for mange merkt seg denne avgjørande feilen: Stadig funne igjen forvirra, i stranddynene, omtåga på markene, i baggårdane i svimmel ring, fra euroveiane meldingar om bilistar som har sett retningslause nattglimt. (s. 9–10)

Og teorien? spør diktet. Jo, svarer det, luften er for full av elektriske bølger: Jo, teorien blant ornitologar om denne gamle navigasjonen, brått stranda, tumlande omkring som vindskeive vrag: At atmosfæren ikkje e dimensjonert, kver kubikkmeter luft allerede nå tetta te av berebølger, av ny elektrisk støy (s. 10)

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 14

19/12/2017 14:12

perspektiver på forfatterskapet

Vi står overfor en avgjørende historisk hendelse, poetisk fanget i et bilde som er nært i slekt med den store poetiske tradisjon (fugl som poetisk bilde), men som denne gangen er dokumentarisk og historisk situert, og har politisk (økokritisk) sprengkraft: Etter mitt skjønn et kunstnerisk varsel om det som var på vei i et stort lyrisk forfatterskap.

II En Hendelse er en virkning som overskrider sine årsaker. Det er noe mirakuløst ved Hendelser, både de små som skjer i hverdagslivet, og de store som finner sted i de sublime sfærer. Hendelser bestemmer selv sine årsaker i ettertid. Hendelser endrer måten vi oppfatter virkeligheten på, og vårt engasjement i den. Det er Slavoj Žižek som presenterer disse tankene i boken Event. A Philosophical Journey through a Concept (2014). Han henviser til historiske Hendelser, religiøse, filosofiske, vitenskapelige og private Hendelser. Vitenskapshistorisk trekker Žižek frem endringen i synet på bevegelse fra middelalderens impetus-teori til Galileis inertia-forklaring. Som et eksempel fra religionenes verden nevner han fortellingen om menneskets Fall i Edens hage. Filosofisk regner Žižek med tre grunnleggende Hendelser, nemlig Platons introduksjon av den metafysiske idealisme, Descartes’ insistering på prinsippet om subjektivitet og Hegels begrunnelse for en radikal historisitet. På det personlige plan mener Žižek at en k jærlighetsopplevelse kan være en Hendelse som overskrider sine årsaker, og som selv bestemmer sine grunner i ettertid: «Jeg blir ikke forelsket av presise årsaker (leppene hennes, smilet…) – det er fordi jeg allerede er forelsket at leppene hennes osv. tiltrekker meg. Dette er grunnen til at også kjærligheten har Hendelseskarakter. Den er en manifestasjon 15

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 15

19/12/2017 14:12

«forvirra i sanddynene, omtåga»

av et sirkulært mønster der Hendelsenes virkning retroaktivt bestemmer sine årsaker og grunner.»2 Žižek gir også kunstneriske eksempler. Et av dem er Stanislav Lems klassiske science fiction-roman Solaris fra 1961 og Andrej Tarkovskijs filmatisering fra 1972. Solaris er en ukjent og merkelig planet med en oseanisk overflate. Alle forsøk på å kommunisere med planeten slår feil. Men så kommer forskerne til at Solaris er en gigantisk hjerne som på en eller annen måte er i stand til å lese menneskenes tanker. På den måten kommer Solaris til å handle om hovedpersonens indre reise. Det skjer en estetisk fortolkningshendelse som endrer rammene for forståelse. Slik jeg forstår Žižek, oppfatter han også det menneskelige subjekt som evental; det består ikke av en uforanderlig substans, men av hendelser som hele tiden kan endre forståelsesrammene for vår tilværelse i verden. Žižek betrakter psykoanalysen som et anvendelig redskap til å beskrive psykologiske Hendelser i subjektets utvikling. Žižeks begrep event er et begrep han mener å kunne bruke til å foreta en filosofisk reise. Samtidig er begrepet vel kjent fra litteraturvitenskapen, særlig fra klassisk narratologi. Men Žižeks event har helt andre dimensjoner enn de typene hendelser som narratologer beskriver og klassifiserer i litterære fortellinger. Det dreier seg ikke om tilbakeblikk og frempek. Snarere minner Žižeks begrep om poetiske øyeblikk, erkjennelsesøyeblikk som har endringskraft og får oss til å oppdage noe nytt, forandre oss eller endre livsbane og selvoppfatning. Mange diktere skriver om eller skriver frem slike poetiske hendelser. Det tradisjonelle, romantiske synet på lyrikk går i store trekk ut på at lyriske dikt er uttrykk for det lyriske jegets personlige erfaringer i privilegerte poetiske øyeblikk. Når Keats skriver sitt dikt «Ode to a Nightingale», er, som Tom Furniss

Žižek 2014, s. 4.

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 16

19/12/2017 14:12

perspektiver på forfatterskapet

og Michael Bath skriver, «the very event itself – a poet listening in solitude to a nightingale, surrounded by woods and flowers – […] especially poetic»3. Det skyldes den litterære tradisjonen. Ifølge den samme tradisjonen dreier diktet seg ikke om fuglekvitter. For one brief moment, the speaker apparently feels that poetry has indeed transported him from the human world to the realm of the nightingale: ‘Already with thee! Tender is the night.’ The speaker feels that this intense moment of poetic communication is a perfect moment to die, and so leave the world and its woes for ever: ‘Now more than ever seems it rich to die’.4

Den intense poetiske hendelsen forandrer opplevelsen av liv og død. Kanskje mest i øyeblikket – men diktet formidler Hendelsen og tar vare på den ut over det epifane øyeblikk. Romantisk poetikk bygger på ideen om dikteren som et privilegert jeg med en særlig følsomhet og evne til å oppleve epifane øyeblikk eller poetiske hendelser. Poetikken impliserer forestillingen om at den følsomme leser på sin side blir beveget av diktets ord og kan oppleve en lignende henrykkelse som den diktet gir uttrykk for. Žižeks event-begrep er annerledes fordi det ikke er knyttet til forestillinger om et metafysisk slektskap mellom jeget og naturen eller mellom beslektede sjeler. Det fins likevel en likhet, nemlig ideen om overskridende hendelser, om det mirakuløse ved omveltende events. For Žižek dreier det seg i siste instans om politisk overskridelse, samfunnsmessig omveltning, revolusjon. Hans spørsmål er hvorfor den politiske omveltning ikke inntreffer i vår tid, i en historisk situasjon der alle forutsetninger for politisk endring synes å være til stede:

3 4

Furniss & Bath 1996, s. 6. Furniss & Bath 1996, s. 7.

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 17

19/12/2017 14:12

«forvirra i sanddynene, omtåga»

Now the economic downturn and social disintegration the Left was waiting for is here, and protests and revolts are popping up all around the globe. But what is conspicuously absent is any consistent Leftist reply to these events, any project of how to transpose islands of chaotic resistance into a positive program of social change.5

III En aktiv bruk av event-begrepet finner vi ikke bare hos Žižek. Det fins en omfattende fagfilosofisk diskusjon om definisjonen av begrepet event. Blant de mange sentrale navn i den diskusjonen kunne man nevne Donald Davidson, Kaegwon Kim, David Lewis, Alain Badiou og Willard Quine. Blant disse er det ingen tvil om at Badiou er den Žižek har hentet mest inspirasjon fra. Det fins også en parallell psykologisk og en lingvistisk fagdebatt. En representativ antologi frem mot utgivelsestidspunktet (1996) er Roberto Casati og Achille Varzi (red.) Events (Darsmouth, Aldershot). Men mye har skjedd innenfor feltet også etter dette tidspunktet. Det er ikke min hensikt å gå inn på de filosofiske eller lingvistiske fagdiskusjonene. Det ville neppe tjene noen hensikt i forbindelse med analyser av Øyvind Rimbereids lyrikk. Det er tilstrekkelig kort å nevne at problemstillingene ser ut til vesentlig å ha dreid seg om definitoriske avgrensninger mellom for eksempel events og objects, events og facts, events og properties og lignende.6 Event-begrepet er imidlertid også blitt brukt innen det litteraturvitenskapelige fagfelt, og ikke bare innenfor tradisjonell narratologi. Blant andre bruker litteraturprofessor

5 6

Žižek 2014, s. 160. Se Stanford Enyclopedia of Philosophy, nettutgave.

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 18

19/12/2017 14:12

perspektiver på forfatterskapet

Derek Attridge begrepet i boken The Singularity of Literature (2004). I motsetning til hos Žižek er konteksten i Attridges bok spesifikt estetisk og i det store og hele begrenset til litteratur. Han er på jakt etter «the literary event». For Attridge innebærer bruken av event-begrepet først og fremst at et litterært verk er noe annet enn et objekt: This is what a literary work «is»: an act, an event, of reading, never entirely separable from the act-event (or act-events) of writing that brought it into being as a potential readable text, never entirely insulated from the contingencies of the history into which it is projected and which it is read. (s. 59)

Attridges event-begrep kan tilsynelatende minne om Žižeks i den bestemte forstand at også han legger stor vekt på endringskraft. En litterær event har sitt utgangspunkt i privat kreativitet, og det som blir skapt, er originalitet, dvs. en særlig form for originalitet som er «a product of genius» (s. 36), hevder Attridge. Han mener et originalt kunstverks endringskraft er betydelig: It will be obvious that by «original» we do not mean any difference between a given work and its predecessors in a certain field. Originality that is highly valued – as distinct from mere novelty – entails a particular kind of difference from what has gone before, one that changes the field in question for later practitioners.

Åpenbart er det ikke bare på eget felt at originalitet har endringskraft. Et originalt verk endrer hele det kulturelle feltet: «After the creation and reception of an original work, the cultural field is different» (s. 36). Av en artikkel fra 2002 fremgår det at denne endringskraften er et eksklusivt kriterium for litteratur: «If the text comforts and reassures by simply 19

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 19

19/12/2017 14:12

«forvirra i sanddynene, omtåga»

confirming prejudices according to some well-known verbal formula (…) it cannot be called (…) literature.»7 Men selv om hele Attridges argumentasjon foregår på det estetiske feltet, er det åpenbart at han regner med endringskraft langt ut over estetisk produksjon. I likhet med originalitet på andre felt kan estetisk originalitet føre til endring av selve de kulturelle normene i et samfunn: If an invented entity – a philosophical argument, a scientific theory, a political institution, a work of art – is wholly accomodated by the culture, it may through this accomodation bring about permanent alterations in cultural norms (…). (s. 42)

Selv om Attridge langt på vei fremstiller seg selv som resepsjonsestetiker, har han absolutt synspunkter også på skapelsen av kunst. Han mener ikke bare at virkelig originalitet er geniers verk; han vakler også litt mellom å kalle geniets kreativitet en act eller en event. Det skyldes at original oppfinnsomhet er noe som skjer med skaperen: As we have seen, to call the process whereby an inventive artifact comes into the world an act is to misrepresent it; it is as much an event that happens to the inventor, and to the culture within which the invention take place, as it is a willed action of a concious individual. (s. 55)

Ideen om en mystisk, overindividuell inspirasjon ligger på lur like under overflaten i Attridges tekst. Sammen med hoved begreper som originalitet og geni er det således ikke merkelig at man kommer til å oppfatte Attridges kunstsyn som et

7 Attridge, Derek: «Singular Events: Literature, Invention, and Performance», i Elizabeth Beaumont Bissell (red.): The Question of Literature, Manchester 2002, s. 62.

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 20

19/12/2017 14:12

perspektiver på forfatterskapet

ektefødt barn av romantikken, skjerpet av modernismens begeistring for alt nytt og avantgardens selvbilde. Dette er imidlertid noe han føler behov for å benekte: Originality has sometimes been treated as though it were a defining feature of modern art – Pound’s ‘Make it new!’ – or as a brainchild of the Romantic period – Wordsworth’s ‘great and original writer’ who must ‘create the taste by which he is to be relished’ – but it has unquestionably been (though not always under that name) at the heart of Western artistic practice and reception (…). (s. 37)

Attridge gjør imidlertid selv oppmerksom på at den som først ga filosofisk uttrykk for kunstteori av dette slaget, var Kant. Når han skal eksemplifisere, er han tilsvarende tydelig: To listen to a series of symphonies by Haydn and Mozart and then to the opening bars of Beethoven’s Eroica is not only to be swept into a rythmic and harmonic world of immense suggestiveness but also to register, with unmistakable pleasure, the extraordinary achievement of bringing such music into being at a particular point in the history of symphonic style. (s. 40)

Beethovens brudd med og overskridelse av Haydns og Mozarts wienerklassisisme er nettopp et av arnestedene for romantikkens gjennombrudd. Og Attridges kunstsyn får noen oppsiktsvekkende konsekvenser. Beethoven passer inn i hans system, Mozart og Haydn ikke. Mozart brøt ikke normer og sprengte ikke kjente systemer. Han var mesteren over alle mestre i å artikulere velkjente normer på måter som ingen kunne gjøre ham etter. Det samme gjelder for Johann Sebastian Bach. Og Händel og en rekke andre av musikkhistoriens aller største. Bach brøt aldri en norm. Jo, én gang. Han brukte parallelle kvinter i én av sine pasjoner nøyaktig på det sted der Judas 21

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 21

19/12/2017 14:12

«forvirra i sanddynene, omtåga»

forråder Jesus. Parallelle kvinter var en dødssynd i den funksjonelle harmonikkens normsystem. Parallelle kvinter var det mest pinlige man kunne komponere. Men ellers, ingen normbrudd hos Bach. Han etterlot ikke sin kultur forvandlet og i sjokk. Det var heller aldri verken intensjon eller virkning av all kirkekunst i vestlig tradisjon å bryte normer. Heller ikke i ikonkunsten handlet det om å overskride normer. Tvert imot var intensjon og resepsjon i samsvar med en ganske fastlagt religiøs tradisjon. Å projisere romantikkens og avantgardens transcenderende kunstforestilling bakover i historien, slik Attridge gjør, har åpenbart uheldige konsekvenser. Beethoven er en original og genial kunstner; Mozart, Bach og en rekke andre store kunstnere blir imitatorer som «comfort and reassure by simply confirming prejudices according to some well-known» normsystemer. Terry Eagleton kaller Attridges kunstteori for «a naively avant-garde gesture».8 Hans synspunkt representerer et estetisk ståsted som er «unique to the twentieth century». Like fullt påstår Attridge at den er gyldig for vestlig kunst overhodet. Etter mitt syn absolutterer Attridge noe ganske tidsbestemt i kunstens og litteraturens historie, gjør det til et kriterium for hva som skal kalles litteratur – og kommer derved implisitt til å utelate mye av det som det tross alt er ganske utbredt enighet om å kalle stor kunst. Det er jo ikke slik at kun Beethoven er original, mens Mozart ikke er det. Mozarts originalitet ligger kanskje på et annet felt enn Beethovens, Bachs originalitet på et annet felt enn Schönbergs. De bringer etablerte estetiske former til fullkommenhet ved å artikulere dem med en originalitet som er uovertruffen. Men de er ikke normbrytere som Beethoven og Schönberg. Kunst har gjennom tidene hatt mange ulike funksjoner. Eagleton oppsummerer noen av dem i sin bok:

For en diskusjon av Attridges o.a. litteratursyn, se Eagleton, Terry: The Event of Literature, Yale University Press, New Haven & London 2012, s. 91 ff.

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 22

19/12/2017 14:12

perspektiver på forfatterskapet

(…) Literature has had a much more chequered history of functions, all the way from consolidating political power to glorifying the Almighty, providing moral instruction to exemplifying the transcendent imagination, serving as a form of resatz religion to augmenting the profits of large commercial corporates. One of the most vital functions of the work of art since Romanticism has been to exemplify that which is gloriously, almost uniquely free of function, and thus, by virtue of what it shows rather than what it says, act as an implicit rebuke to civilization in thrall to utility, exchangevalue and calculative reason. The function of art on this viewpoint is to have no function.9

Hva Attridge gjør, er altså å sementere dette etterromantiske kunstbegrepet og projisere det bakover i historien. Alle de andre funksjonene kunsten måtte ha hatt, mener Attridge, så vidt jeg kan se, beror på et instrumentelt språksyn, og han vil ekskludere den slags språk fra kunstbegrepet. Med hensyn til Attridges event-begrep mener jeg det er vanskelig å bygge videre på nettopp av de grunnene jeg her har gitt. Likheten med Žižek er kun tilsynelatende – selv om Attridge sier han oppdaget likheter mellom sine synspunkter og Alain Badiou etter at han var ferdig med sin bok. Badiou er opplagt en av Žižeks referanser. Den viktigste forskjellen mellom Žižek og Attridge er at Attridge i sine argumenter og eksempler holder seg innenfor det estetiske feltet. Hans utsagn om kulturer generelt befinner seg på påstandsnivå. Žižeks synspunkter handler om kultur og samfunn generelt; inkludert kunstfeltet. Når det gjelder Rimbereid, er det for meg viktig å understreke at han ikke bare skaper litterære events, slik Attridge ville definere dem. Han skriver om historiske events av Žižeks

Eagleton 2012, s. 24.

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 23

19/12/2017 14:12

«forvirra i sanddynene, omtåga»

type. Hans dikt er originale, men de er nok ikke i nærheten av den endringskraften Attridge synes å forlange av et originalt kunstverk. Rimbereids verk er litterære begivenheter lokalt i norsk samtidsprosa, muligens til og med i norsk og nordisk lyrikkhistorie. Men de omskaper ikke skandinavisk kultur. De etterlater ikke Norge forandret og i sjokk over normer som ikke lenger er gyldige. Selv overfor et forfatterskap som er blant samtidens mest originale, og som våger å gi seg i kast med mange av samtidens store utfordringer, må man konstatere at Attridges overdrivelser ikke gir mening. Jeg mener Eagleton har rett. Det dreier seg om «a naively avantgarde gesture» og en rest fra romantikken. Rimbereids poesi er original blant annet nettopp på den måten at den er estetisk inspirert av førromantisk diktning og kunstteori.

IV Den samme evnen til å skape eller skildre poetiske events som Keats, men med utgangspunkt i en event-forståelse som snarere er i slekt med Žižeks enn Keats’ – dét er hva vi møter hos poeten Øyvind Rimbereid. Etter mitt skjønn utfolder Rimbereid sitt poetiske talent på mest originalt vis i en rekke uvanlig omfattende dikt som hadde sine forløpere i «Orkanen i Danmark» og «Synagoge» fra samlingen Seine topografiar. Denne typen tekster er senere blitt fulgt opp i forfatterskapet: I Trådreiser finner vi diktet «St. Petersburg-vatn»; i Solaris korrigert står titteldiktet sentralt; i Herbarium er det «Tulipan. Mani» som utmerker seg; i Jimmen er hele samlingen ett dikt; og i Orgelsjøen er det grunn til å fremheve «Orgelet som ikke fins». Lovene inneholder det hittil mest omfattende diktet, «Hva veier et liv. Lex humana».

100113 GRMAT Oeyvind Rimbereids lyrikk 170101.indd 24

19/12/2017 14:12

Per Thomas Andersen

Rimbereids lyrikk Hendelser og poetiske øyeblikk

ISBN 978-82-450-2349-7

,!7II2E5-acdejh!

LANDSLAGET FOR NORSKUNDERVISNING