Sinte, unge og villfarne menn by Fagbokforlaget

Boken retter søkelyset mot samtidens utsorterte – taperne, de sinte og villfarne. Mye av det vi ser av uro og fiendtlighet, kan forstås som resultat av en feilslått politikk, der unge mister retningen på livet.

Arne Klyve

Sinte, unge, villfarne menn Vårt medansvar

Sinte, unge, villfarne menn er et fenomen som springer ut av store og hastige endringer i økonomien, et prekært arbeidsliv og Vestens ulykksalige kamp mot terror. I konkurransesamfunn som hyller vinnere, er omtanken for taperne mindre. Boken henvender seg til lærere, skolens støtteapparat, sosialog helsearbeidere, samfunnsvitere, politi og studenter. Arne Klyve er samfunnsviter og arbeider i rusfeltet og ved kompetansesenter for læringsmiljø. Han har tidligere redigert og skrevet flere bøker om utfordrende unge.

Sinte, unge, villfarne menn

Tidsskriftet Sykepleien: «Det er sjelden en fagbok har gjort så stort inntrykk på meg som denne. Boken handler om de unge menn som i større og større grad faller utenfor det samfunnsmessige fellesskapet. Den fokuserer på et glemt tema i offentlig debatt i Norge. Jeg anbefaler boken til alle som har med ungdom å gjøre, men vel så mye til politisk opptatte som vil lære å ta til seg appellen om å skape et samfunn båret oppe av anerkjennelse.» (Karl-Henrik Nygaard, rådgiver)

Tidsskriftet Utdanning: «Kanskje kan bokas engasjement og sterke meninger få andre til å tvile, til å reagere og ikke minst bli seg bevisst eget ståsted.» (Per Arneberg seniorkonsulent i Utdanningsforbundet og lærebokforfatter i pedagogikk)

Arne Klyve www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1646-8

,!7II2E5-abgegi!

Tidsskriftet Rus & Samfunn: «Arne Klyve vet hva han vil og hvor han skal. Men han skriver i en sjeldent vár tone. Han uttrykker seg usedvanlig godt, og han ønsker en balansert og nyansert debatt.» (Nina Jon, kriminolog)

Arne Klyve

Sinte, unge, villfarne menn V책rt medansvar

Copyright © 2016 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-1646-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsillustrasjon og -design: Rannveig Lohne, www.lohneranger.no Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord Den store majoriteten i Norge har rød løper og medfødte springbrett til materielt gode liv. Velferden er høy, tilgangen til informasjon er rik, og vi stoler i betydelig grad på hverandre. Det betyr at vi skulle ha alle forutsetninger for et raust og inkluderende samfunn, med vide grenser for normalitet. Nettopp på grunn av vår privilegerte posisjon på kloden hviler det et stort ansvar på de fleste av oss til å bidra til global rettferdighet og grenseløs solidaritet. Vissheten om vårt medansvar for at store deler av jordens befolkning holdes i fattigdom og nød, er ubehagelig og plagsom. Denne nyutgaven av Sinte unge menn i kunnskapssamfunnet (2009) har et tydeligere klasseperspektiv, ikke minst med det polariserte Europa som bakteppe, med svært usikre jobber, en postdemokratisk utvikling og stadig økende forskjeller. Boken har et stort spenn: fra sinne mot Vesten, det europeiske sinnet, via 22. juli 2011 til viktigheten av kvalitet i barnehagen. I dette spennet fra makroplan til mikroplan er det både tydelige og utydelige forbindelseslinjer. «Hvordan har vi som samfunn kommet dit at unge mennesker opplever at deres helt basale eksistensielle og sosiale behov – for identitet, mening og anerkjennelse er så utilfredsstilte at de tyr til ekstreme former for utmelding av dette samfunnet, og for voldsutøvelse mot det, for derigjennom å oppleve at de omsider har et liv med mening, retning og anerkjennelse?» spør filosofen Arne Johan Vetlesen.1 Dette er bokens hovedtema. Lykkes du ikke i en verden som vår, er det dine egne valg og ditt eget tankesett det er noe galt med. Dette tvilsomme budskapet pålegger den oppvoksende generasjon et stort og ensomt ansvar for fremgang og lykke. For mange av de unge som ikke når opp, fører 1

Det er dette temaet sosiologene burde vie seg til i stedet for «generasjon lydig»-debatten, skriver Arne Johan Vetlesen i kronikken «Bjellene bør ringe» i Klassekampen 7. juli 2015.

6 SINTE, UNGE, VILLFARNE MENN

et slikt individualistisk menneskesyn til fortvilelse, uro eller diffus utilfredshet, for andre til sinne eller kokende raseri. Det er dette sinnet, enten i form av destruktiv utagering eller resignasjon, som er bokens anliggende. Dette er ikke en bok om sinnemestring. Det er heller ikke en bok for fagfolk og foreldre om hvordan vi kan håndtere barn og unges raseriutbrudd. Det er en bok som forsøker å beskrive de underliggende kreftene til sinnet i den vestlige verden og sinnet mot den vestlige verden. Det er en bok som går utover og som leter etter sosiale og strukturelle forståelser til en stadig økende gruppes frustrasjoner og sinne. Boken har sitt hovedfokus på gutter og unge menn som befinner seg i ytterkanten av konstruktive fellesskap. Er vi i ferd med å avlyse fremtiden for en betydelig del av kontinentets unge mennesker? Hvilken klode og hva slags samfunn ønsker vi for oss selv og våre barn og barnebarn? Temaet innrammes av søkelys på fenomener som globalisering, konkurranse, fellesskap og solidaritet. Trenger vi et nytt solidaritetsbegrep som i større grad inkluderer ukjente andre? Jeg har i hele mitt yrkesaktive liv hatt barn, ungdom og yngre voksne i fellesskapets randsone som tema, både fra praksisfeltet (spesialskole og utekontakt) og kompetanseutvikling innen rusfeltet. Det slår meg at mangel på anerkjennelse er fellesnevneren og kanskje den største risikofaktoren og hindringen for menneskelig oppblomstring. Kimen til ubehag har utspring i en fornemmelse av at norske politikere, med hederlige unntak, mangler politisk mot, lyst og evne til annet enn omstilling og skadebegrensning.

Innhold Om boken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 1

Inngang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rusfaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tvil som kunnskapskilde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kunnskapssamfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kunnskapsløftet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mange sinnsstemninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kjønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 2

Menneskesyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konkurranse, vekst og egoisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det gode liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Å være velkommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3

Klassesamfunn og ulikhetens pris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Prekariatet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 4

Sinte, unge, villfarne menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sinne mot vesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Norges internasjonale rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De sinte i Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sinte unge menn i Tyskland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det høyreekstreme sinnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Å legge lokk på rettferdig sinne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skolemassakrer – konkurransenederlagets sprengkraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ungdommens råskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

102

Kapittel 5 8

Anerkjennelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

107

SINTE, UNGE, VILLFARNE MENN

Tankeeksperiment om rettferdighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

117

Anerkjennelse i hjemmet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

118

Anerkjennelse i skolehverdagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

120

Anerkjennelse i venneflokk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

122

Kapittel 6

Sosial inkludering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

125

Globalisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

131

Fellesskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

135

Solidaritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

139

Oppdragelse til solidaritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

144

Diagnoser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

147

Samfunnsdiagnosen USA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

152

Kapittel 7

Utgang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

155

Det farløse samfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

156

Politikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

157

Intervensjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

158

Appendiks

Aktuelle fagetiske tvilstema . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

163

Forbud mot heldekkende ansiktsplagg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

164

Brukerrom med tilsyn/sprøyterom for opiatavhengige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

166

Multikulturalisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

167

Straffelovens § 202a: Forbud mot kjøp av seksuelle tjenester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

169

Salg av gatemagasin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

171

Tiggeforbud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

172

Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

175

Kapittel 4

Sinte, unge, villfarne menn hva er vel det å knuse et par vinduer sammenlignet med å ødelegge fremtiden til mange mennesker .73

Å omtale noen som sinte, kan fort bli en ekskluderende hersketeknikk, på samme måte som vi utdefinerer unge mennesker som «verstinger», «umotiverte» eller «unge med atferdsvansker». Slike negative kategorier skygger for røttene til folks væremåter, og vi snakker om kategorienes makt eller tvangstrøye. Det er ikke noe galt i det å bli sint, og det er en høyst naturlig reaksjon på urettferdighet eller ydmykelse. Så lenge det finnes undertrykking, vil det finnes desperate, utstøtte og sinte unge menn og kvinner. En politikk som bygger på voksende økonomiske forskjeller, økt konkurransekamp i skolen og store vansker for unge mennesker med å skaffe seg lønnsarbeid, vil alltid avle sosial uro, nedtrykthet, rastløshet og depressive symptomer. Å være utestengt fra faste holdepunkter og etter hvert en rolle i arbeidslivet, smadrer troen på egenverdet. Og akkurat det har vi vært vitne til i land som England, Frankrike, Tyskland, Danmark, Sverige, Spania og Hellas. Bak opptøyer og sinne ligger redsel for dagen og morgendagen. Vi er i ferd med å mishandle unge mennesker i hopetall. De etterlates uten utsikt til et normalt voksenliv med jobb, bolig og familie. De som kunne blitt medborgere, blir navnløse masser av «motborgere». Omfanget av «motborgere» og destruktive handlinger som oppstår, er et baro meter på samfunnsutviklingen . Det forteller langt mer enn én enkelt ungdom som slutter seg til en kriminell gjeng, et tungt rusmiljø, et voldsmiljø eller en muslimfiendtlig gruppe . Bak den unge eksplosive eller resignerte mannen står en rekke medansvarlige . Politikere som drar oss inn i meningsløse kriger, eller

Fra kronikken «Den daglige volden» av Nina Power, britisk filosof og feminist. Klassekampen 30. mai 2013.

som understøtter hets mot religioner . Politikere som skaper større ulikhet . Poli tikere som mener at velferdstjenester i barnehage, skole og helse er en vare på lik linje med hårklipp, og som lar internasjonale kommersielle velferdsprofitører og bakmenn få sugerør inn via oppkjøpsfond74 registrert i skatteparadiser gjemt unna offentlig innsyn . Beslutningstakere som lar en alvorlig konkurransekamp utfolde seg i skolen, og som ikke sørget for at ungdommen fullførte skolen rakrygget . De som ikke lot han få en jobb han kunne klare, og de som sa at han manglet boevne og derfor ikke kunne få et sted å bo .

58 SINTE, UNGE, VILLFARNE MENN KAPITTEL 4

En sint ung mann er ingen entydig kategori. Sinnet kan som nevnt ta mange retninger, både konstruktive og destruktive. «Ung» er også et tøyelig begrep, en elastikk som også betegner en innstilling til livet. Men her, i denne sammenheng, innebærer det aggresjon som følger av samfunnsmessig utstøting i skole, arbeidsliv og andre fellesskap, og som i hele den vestlige verden spesielt rammer gutter og unge menn i våre dager. I praksis handler det gjerne om unge gutter og menn mellom 12 og 23 år. Denne alderen faller sammen med det som i tidlig intervensjon på rusområdet kalles «sviktsonen».75 Ungdommene har opplevd varierende mengder konkurransenederlag, og føler gjerne at nåtiden er for komplisert og fremtiden bortimot avlyst. Hverdagene er som regel preget av fattigdom, lav mobilitet og knuste håp. Disse unge havner ofte på kant med makten og motmakten de tyr til, og blir gjerne møtt med klisjeaktige ytringer om en tid i moralsk forfall. Konkurransenederlagene i skolen, perspektivløsheten og det å være ubemidlet og prisgitt varierende velferdsordninger er svært ydmykende for alle som rammes. Selvaktelsen krenkes, og voksenidentiteten kompliseres. Disse guttene havner fort i onde sirkler. De kan verken forsørge seg selv eller en familie, og de har synkende verdi både på arbeidsmarkedet og kjønnsmarkedet. Ender de opp som enslige menn, har de dårligere helse, de har oftere rusproblemer, og mange er ufrivillig barnløse.76 Hvilken ung kvinne vil ha en arbeids74

75 76

Fra boken Velferdsprofitørene av Linn Herning (2015). Oppkjøpsfond samler kapital fra private og institusjonelle aktører over hele verden. Deretter kjøper, omorganiserer og selger de etablerte selskaper. Normal levetid for et finansielt oppkjøpsfond er ti år. Investeringshorisonten er gjerne tre til sju år. Formålet er enkelt: kjøpe billig, selge dyrt (Herning, 2015:21–22). Sosial- og helsedirektoratet (2007:33). Dette er ungdom som gjerne faller ut av skolen, utvikler kriminell atferd og/eller tester rusmidler tidlig. Sosiolog An-Magritt Jensen i «Ekko» i P2, 9. mai 2014.

59 SINTE, UNGE, VILLFARNE MENN

løs ung mann som kjæreste og eventuell fremtidig far til felles barn? Unge gutter i outsiderposisjoner oppsøker gjerne andre som ligner på dem selv, og fastholdes gjerne i en kultur av likesinnede med mangelfull skolegang, rusmisbruk og småkriminalitet. Det handler altså om klasse, kjønn, utstøting og destruktiv motmakt. Forsker og sosialantropolog Inger-Lise Lien ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, har skrevet boken I bak vendtland – kriminelle liv (Lien, 2011). Gjennom kvalitative intervjuer med innsatte avdekkes en verden av forståelser som rører seg, spesielt i unge maskuline outsidermiljøer. Bokens allsidige tilfang hekter tematikken inn i den psykologiske og samfunnsmessige sammenhengen der disse subkulturene opererer. De langsiktige og samfunnsmessige faktorene bak strevsomme hverdager kommer tydelig frem i livshistoriene med mye fortvilelse og fremtidsangst. Vi leser om kriminalitetens risikofaktorer både på mikronivå og makronivå. Gjengtilhørighet som springer ut av blant annet migrasjon og foreldres lave oppdragerkapital og svake sosiale kontroll i en ny kultur, trer frem som høyrisikofaktorer på veien inn i kriminalitet. Marginaliserte posisjoner, og spesielt oppvekst med fraværende fedre, kjennetegner mange av de unge i bakvendtland. Vi vet også fra annen faglitteratur at manglende fremtidshåp og savn av far i oppveksten kan føre unge gutter inn i destruktive miljøer. Historiene skaper tanker om at med disse unge kriminelle guttene kunne det gått annerledes. Bakgrunnsfaktorer for marginalisering og utenforskap i disse miljøene er: gutt, mange brødre, svakt foreldreskap, flyktningbakgrunn og lav skoletrivsel. Mange faktorer virker sammen. Det er en type determinisme, en forutbestemthet som er indirekte, sammensatt og kompleks. Majoriteten av de innsatte har startet sin kriminelle løpebane tidlig, i 12–13-årsalderen, og de har bak seg hyppige flyttinger og miljøskifte i ungdomsårene. Vi møter informanter med panserkarakter, som lever et skyggeliv. Enkelte ser en utgang fra det kriminelle livet ved å komme seg oppover i pyramiden på den kriminelle rangstigen, der presset og synligheten er mindre. «Vi får den selvmotsigelse at sinnemestringsprogrammer kan være virkemidler til å øke selvkontrollen slik at en kan lykkes bedre innenfor det kriminelle liv» (Lien, 2011:125–126).

60 SINTE, UNGE, VILLFARNE MENN KAPITTEL 4

Utagerende væremåter symboliserer ofte den taperstatusen som middelklassen i stigende grad vender ryggen. Vi lukker disse ungdommene ute og kriminaliserer dem. De blir udetonerte bomber under velferdsstaten som majoriteten ønsker å holde på avstand fordi vi ikke orker å se dem. Majoritetssamfunnet ser gjerne med skepsis på prekariatet. De er late, retningsløse og sosialt uansvarlige, og de har det bedre enn fortjent. De kan vel gå i terapi eller lese selvhjelpslitteratur, og de må i det minste være positive og takknemlige for at de i hvert fall har litt arbeid. Noen låser seg i gammeldags maskulinitet, en slags villfaren mannlighet, der en gjerne tror en må flotte seg med statussymboler og fysisk styrke. Tragisk nok henger mange fast i gamle kjønnsrollestereotypier og gjør seg enda mindre attraktiv i samfunn som tilstreber kjønnsrettferdighet. Etter det patriarkalske samfunnets sammenbrudd i postmoderne likestillingsland er mange menn kommet i villrede. De mangler alle kapitalformer, økonomisk, sosialt og kulturelt, og de blir globaliseringens stedbundne som ikke får delta i den grenseløse flyten av innbilte muligheter. Å være stedbundet i en global verden er tegn på sosial deprivasjon og degradering, ifølge sosiologen Zygmunt Baumann (2002:8). Den som ikke adopterer den nye og positive mannsrollen, fremstår gjerne som en vulkansk blanding av avmakt og sinne. Et liv som parkert blir stadig mer skremmende og utiltalende, og forsterker eget sinne. Hovedforklaringen på fenomenet sinte unge menn er definitivt av strukturell art eller systemfeil. I dag er du helt avhengig av å ha utdanning for å bli integrert i kunnskapssamfunnet. Men svært mange gutter faller ut av videregående skole, spesielt på yrkeslinjene, som også er preget av et sterkt teoritrykk. Dette er gutter med andre talenter og gjerne «kloke hender»77 som skolen ikke klarer å forløse. Mange er minoritetselever som strever med manglende forkunnskaper og språk. Noen unge mangler elementær foreldreoppbakking. Kulturkollisjonen i skolen blir stor for barn som kommer fra «kapitalfattige»

Kloge hænder er tittelen på boken til Mattias Tesfaye (2013). Han problematiserer blant annet det at mange anser kunnskapssamfunnet som utelukkende å være boklig kunnskap, versus dem som mener det er vesentlig å utvikle praktisk kompetanse.

Sosiolog Patrick Lie Andersens masteroppgave, Sosial ulikhet i enhetsskolen – betydningen av klasse og kulturell kapital for skoleprestasjoner (2009), bekrefter funn som lenge har vært kjent. Han har sammenlignet avgangskarakterene til omkring 280 000 10.-klassinger i perioden 2002–2006 med foreldrenes klassebakgrunn. Resultatene er entydige. Direktørbarna får langt bedre karakterer enn arbeiderbarna. I et Bourdieu-inspirert kapitalperspektiv finner han også at foreldre med mye kulturell kapital synes å være viktigere enn foreldrenes økonomisk kapital. Barn av foreldre i humanistisk-sosiale kategorier (lærere, forfattere, leger) klarer seg bedre enn barn av foreldre med fra teknisk-økonomiske yrker (direktører, økonomer). Her hentet fra Dagsavisen 3. juli 2009, «Skolen gjør klasseulikheter til klasseforskjeller». NOVA-rapport nr. 6/2009 ved Tormod Öia.

61 SINTE, UNGE, VILLFARNE MENN

familier, og velutdannede familier får et digert forsprang. Jo lavere utdanning foreldrene har, jo mindre del av elevene fullfører skolen. En ungdomsskoleelev med arbeiderklassebakgrunn har markant svakere sjanse til å gjøre det godt på skolen enn unge med foreldre fra mellomlagene eller eliten.78 Klassebakgrunn, familieforhold og kjønn er vesentlige dimensjoner i dagens og morgendagens skole. At foreldrene fortsatt er ungdommenes viktigste støttespiller, er en av konklusjonene i en studie av unge i alderen 14–16 år.79 Det ser ut til at foreldrene er de viktigste samtalepartnerne omkring fremtid, politikk og meningsdannelse, og gutter oppgir fedrene som sine viktigste forbilder, jenter oppgir mødrene. Noen unge menn fikk til dels store vansker i overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn (rundt 1980), og dette er et økende vestlig fenomen. De føler seg verdiløse, uvelkomne og avmektige og strever med å skape seg voksenidentitet. For unge mennesker er det kanskje tre forhold som forbindes med det å skape seg voksenidentitet. For det første må du manøvrere mot, eller stige inn i lønnsarbeid. For det andre må du være i ferd med å løsrive deg fra foreldrene dine, hvis du da er så heldig at du har noen å rive deg løs fra. Og for det tredje kan du kjøpe og nyte din egen alkohol. Når lønnsarbeidet glipper og løsrivelsen utsettes og forvanskes, kan alkohol få sterkere betydning, spesielt for gutter. Etter alt å dømme er det kvinner som lettest tilpasser seg den nye tiden og finner nytt arbeid i servicesektoren. Jenter kan også lettere skape seg voksenidentitet utenfor arbeidslivet, for eksempel i en omsorgsrolle for barn. Kjønnsrollene står fortsatt

62 SINTE, UNGE, VILLFARNE MENN KAPITTEL 4

sterkt i vår vestlige kultur. En jente utenfor lønnsarbeidet er ikke per definisjon en mislykket jente på samme måte som en gutt. I skolen gjør som nevnt guttene det stadig svakere sammenlignet med jentene, og dette er en trend i alle vestlige land. Det kan kanskje forklares med læringsmetoder, at jentene tar mer ansvar for egen læring, at innholdet appellerer sterkere til jentene, og at det er overvekt av kvinnelige lærere.80 Denne utviklingen bekymrer beslutningstakere, og prosjekter som «gutter på randen», initiert av Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) etableres. Det fører til overskrifter som «vi har fått en jenteskole», «skolen er for feminin» og «rosa skole». Mest sannsynlig ligger hovedforklaringen utenfor skolen. De nordiske landene skårer bedre enn andre vestlige land med tanke på små forskjeller (kraftig økende i Sverige), sterke fagforeninger og universelle velferdsordninger.81 Men det varsles at denne modellen er truet i form av at arbeidsledigheten vil øke noe, organisasjonsgraden vil synke betydelig, og ulikheten vil øke noe. Den nordiske modellen, som også har vært et forbilde for sosialdemokrater i Europa etter krigen, er nå i ferd med å bli rigget ned. Den markedsliberalistiske tvangen som pålegges alle EU-land og EØS-land, og den globale kapitalismen som bygger på sosial og økonomisk individualisme, skaper økende uro og utrygghet for millioner av mennesker. Når vi ser hvordan hele sivilsamfunn og velferdsstater, som Hellas, Spania og Portugal, demonteres, må vi hente frem gamle begreper for å forstå hva som skjer, skriver Halvor Fjermeros i boken Uro i Euroland (2014). «Det som utspiller seg foran øynene våre er en klassekrig, der det er elitene, ikke de navnløse ‘masser’, som fører an i klassekampen» (ibid.:21).

80 81

I norske barneskoler er det i dag 20 prosent menn, og i barnehagene utgjør menn bare 10 prosent av personellet. Dag Furuholmen i Dagbladet 10. april 2015. NordMod-rapporten Den nordiske modellen mot år 2030, FAFO.

Arne Klyve

Sinte, unge, villfarne menn Vårt medansvar

Sinte, unge, villfarne menn

Arne Klyve www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1646-8

,!7II2E5-abgegi!