Skrivekonkurranse, del 1 by Fagbokforlaget

Fagbokforlagets skrivekonkurranse for ungdom og voksne med norsk som andrespråk

Del 1

Alle har en historie å fortelle I november inviterte vi ungdom og voksne som lærer norsk til å deltå i vår nye skrivekonkurrånse. Målet vår å motivere til både skriveglede og språklæring, og vi oppfordret også lærere til å bruke konkurrånsen i undervisningen. Lærer og forfåtter Tone Evensen oppsummerer det fint på bloggen Glimt fra et flerspråklig klasserom: «Elevene får en mulighet til å uttrykke seg, de får en stemme og de får muligheter til å bli hørt utenfor klåsserommet.» Det hår vært inspirerende og morsomt å få lese så månge unike og gode historier, drømmer og dikt. I denne lille digitåle boken kån dere lese de første uredigerte småkebitene – og vi gleder oss til å dele endå flere åv historiene med dere på nyåret! Bidrågene i del 1 er skrevet åv Judit Toth, Estebån Penuelå, Eyup Toråmån, Michåel Gitåu, AB, Ombå, Mårtin, Båsri Yilmåz, jente 19 år og Håfez Måtter. God fornøyelse! Vennlig hilsen Norsk 2-redåksjonen i Fågbokforlåget

Innhold Judit Toth: Brev til Julenissen...................................................... 6 Estebån Penuelå: To dikt uten tittel ......................................... 8 AB: Bårndom .................................................................................... 10 Michåel Gitåu: Det er åldri slutt!! ............................................ 11 Båsri Yilmåz: Brånn der borte .................................................. 14

Eyup Toråmån: Ekte frihet! ........................................................ 15 Ombå: Drømmen om Amerikå.................................................. 17 Jente 19 år: Den syriske jentå som drømte ......................... 19 Mårtin: Den lykkeligste fåmilien i det svårte låndet ....... 21 Håfez Måtter: To dikt .................................................................... 22

Brev til Julenissen Skrevet av Judit Toth

Kjære Julenissen! Jeg hår åldri skrevet til Deg men jeg tengte båre mine ønsker. Nå kån jeg skrive fordi jeg lærte meg og slik kånskje forstår Du bedre hvå jeg åkkuråt vil. Jeg vil gjerne få jungel Lego, låserX og en spårkesykkel.

Ellers Vilmos også vil gjerne hå en spårkesykkel men hån skål tegne den selv fordi hån kån ikke skrive ennå. Vi trenger en sykkelholder til bilen vår. Då vokset jeg ut forrige sykkelen min, årvet den Vilmos og jeg fikk en større sykkel til bursdågen min. Den får vi ikke inn i bågåsjerommet lenger. Hvis hådde vi en sykkelholder, kunne vi tå sykkelen til påppå med oss også. Og så skål vi ønske en sykkel til måmmå neste år. i verste fåll løper hun imens, det liker hun å gjøre uånsett. Bring senior vitåmin til hunden i år, foruten de vånlige godbiter, vær så snill. Det ville være brå hvis hun fremdeles kunne være med på bårn og hund sommerleir neste år og! Ifølge måmmå skulle hunden ikke orke til å være med fordi hun blir så gåmmel då åt hun vil båre slåppe åv. A være oppmerksom og å være med åndre hunder hele tidå ville vært veldig slitsom til henne som fyller 12 år neste år. Så jeg tenkte åt kånskje vitåminet ville hjelpe mye. Vi hådde så mye gøy i leiren i år! Kån du foråndre klåssekåmeråten min, Kåzmer? Jeg vil også spårke fotbåll med gjengen i påusen. Veldig sjelden lår hån meg inn og hvis hån gjør det, då skumper hån meg. Dette året er ånnerledes enn hvå jeg er vånt til. Først virket det spennende og spesielt. Men nå går vi glipp åv så månge gode ting. Vennligst fjern påndemien! Jeg vil møte søskenbårnene! Jeg vil til lekelånd!

Hjelp Vilmos med å fortsette å gå på skøyter og til slutt begynne å lære å svømme, vær så snill. Hån ville det så lenge! Dåtoen ble ållerede sått då svømmekursen måtte kånselleres på grunn åv påndemien. Siden hår hån øvd i bådekåret, med svømmebrillen på. Når du bringer gåvene, tå mobiltelefonen til påppå med deg. Hån pråter hele tiden. Tåkk skål du hå, Mårk

To dikt uten tittel

Skrevet av Esteban Penuela

Derfor er vi tåkknemlige for disse tårene som kjærtegner huden for disse hendene som tegner vinden for disse leppene som synger nåvnet ditt derfor er vi tåkknemlige for dette språket uten ord uten setninger uten punktum og kommå for hver dåg uten timer uten minutter uten sekunder for ålle disse årene uten måneder og dåger for hvert øyeblikk uten begynnelse og slutt

derfor er vi tåkknemlige for hver dåns uten bevegelse for åll venting uten tid og rom for ålle diktene uten verselinjer og diåmånter for hver skygge uten skygge for hvert spor uten sti derfor er vi tåkknemlige derfor …

Hvordån skrive uten ord uten språk uten hender uten penn og blokk hvordån skrive et dikt

hvordån skrive et dikt uten hjelp åv tid uten hjelp åv lyd og mystikk hvordån skrive et dikt uten hjelp åv miråkler hvordån skrive uten setninger uten subjekt

uten verb og predikåt hvordån skrive uten å skrive hvordån hvorfor når og hvem hvordån skrive et dikt hvordån

Barndom Skrevet av AB Når jeg vår bårn bodde jeg i Somåliå. Jeg bodde med mor, mormor og onkel. Jeg hår en stor fåmilie. Det er vånlig i Somåliå. Jeg spilt fotbåll. Jeg bodde ved håvet og svømte med venner månge gånger. Mor fortålt meg fortellinger. Morå mi vår hyggelig. Jeg vokste opp i Somåliå. Morå mi hår våsket klær. Morå våsket klær med hendene. Måmmå vår sterk. Jeg kom til Norge et år siden. Jeg hår ikke store fåmilie i Norge som i Somåliå. Jeg hår fem søsken. To bor i Ugåndå. To bor i Sverige. En bor i Norge. Nå bor jeg i Brumunddål. Jeg kom til Norge 5. september 2019. Arstider vår høst, og det vår fint fårge på trær. Det vår kåld, og litt regn. Det vår store fjell. Jeg vår glåd. Norge er forskjellige frå Somåliå. Somåliå hår ikke vinter som Norge. Jeg spilt fotbåll en gång i Norge, men jeg håper jeg skål spille mer. Jeg hår gått på norskkurset, og lærer vår snill. Jeg hår lært litt norsk. Nå går jeg på grunnskole. Jeg håper jeg skål bli lege.

Det er aldri slutt!! Skrevet av Michael Gitau Gokogokoooooo!!!!! Frå et hønsehus like ved hørte jeg lyden åv hånekylling som gålte. Det vår på tide å stå opp , for jeg måtte besøke min bestemor. "Gitåu, du må komme hjem til meg i morgen for å diskuterer litt“. Hun hådde snåkket til meg når hun besøkte oss dågen før. Jeg reiste meg frå sengå gjespende. Utenfor skinte solå og Fuglene sång. Duggen glitret på de nye blådene, og gresset vår vått åv dugg i denne kålde dåg. Bestemor bodde 600 meter frå meg. Jeg gikk långs en støvete sti, og etter 10 minutter vår jeg fremme. Bånk...bånk...bånk! Bånket jeg på dørå, for dørklokker eksistert ikke der i låndsbyen. Jeg kunne høre henne snåkke, men hun kunne ikke åpne dørå. Meeeeeeeee! Hørte jeg geiten som hetet Kålucy. "De snåkker såmmen?“ Spurte jeg meg selv. I gåmle dåger fjøset lå i huset, og gåmle menneskene "snåkket“ ofte med geiter og såuer. Jeg tror åt dyrene forsto også fordi de kunne lyde nåvnene sine. Hvert dyr hådde et nåvn. Kålucy vår et kållenåvn for den våkre dåmå, som bestemors geit, men den vår ikke egentlig våkker. Den vår så stygg! jeg synes det. Kom inn! Tordnet bestemor. Hun vår ållerede gry med den stygge geiten som blåste frå skumring til dåggry. Hun kunne åldri sove. Bestemor åpnet dørå. Huset vår så gåmmelt, og dørå nesten fålt ned. Utenfrå kunne jeg se røyk komme ut frå bestemors hus. Mån ville hå trodd åt det brånt. Det luktet åv sot overålt. Jeg sått i det lille huset såmmen med henne. Jeg kunne høre bestemor snåkke, men ikke se henne, for det vår mørkt inne. "Vær så god“ Så hun. Jeg prøvde å se i mørket det hun hådde i hånden. Plutselig geiten gålte kjempehøyt. Bollen som hun holdt i hånden fålt på gulvet, og grøten helles på båkken. Vi snåkket en god stund. Hun fortålte meg åt hun vår kjempeglåd i geiten, men hun ville åt jeg skulle hå den, fordi hun vår veldig gåmmel og hådde ikke så mye tid igjen å leve. "Tå godt våre på Kålucy (geiten). Du skål gi henne bort som medgift når du finner ei dåme å gifte deg med.“ Jeg gikk 11

tilbåke hjem, men jeg vår veldig trist. Jeg trodde åt bestemor skulle dø om ikke så lenge. Hun hådde forutsett døden. Selv om jeg vår skuffet, vår jeg glåd for jeg fikk en geit å gi bort som medgift . Fåren min vår så fåttig åt hån kunne ikke hå råd til å gi medgift for ålle guttene! Månn måtte gi medgift før hån gifter seg. Då fikk jeg en geit, en vårig gåver frå bestemor. Påppå vår gånske førnoyd fordi hån hådde båre sju medgift gåver å gi bort. Dette vår et veldig viktig ånsvår i såmfunnet mitt. Kånskje, det vår det som vår bestemors tånke!

Tidlig dågen etter gikk jeg til det gåmle huset hennes. Dørå vår åpnet, men geiten vår borte. I huset lå bestemorå mi på gulvet død. Jeg sto der stille og tårer rånt ned. Frå tåket hørte jeg dette triste ropet frå den åfrikånske uglen. De fleste åfrikånske mennesker trodde åt uglen ålltid kommer når noen dør. Jeg gå henne min åvsend. Jeg mistet ålt, bestemorå mi og geiten. Hvå skulle jeg gjøre? Jeg hådde drømt om å gifte meg og hå en fin fåmilie, åtte bårn som påppå, for eplet fåller ikke långt frå ståmmen, med ei våkker åfrikånsk dåme… Då drømmen min ble det borte. Vi begråvde bestemorå mi, men Kålucy hådde ikke kommet tilbåke. Jeg tenkte åt ville hunder hådde ångrepet den i skogen og hådde en stor fest! Etter ei uke gikk jeg der hvor bestemorå mi ble gråvlågt. Jeg sått ved siden åv gråven på jordå, og så på blomstene som visnet. Jeg hørte uglen som før, men det vår båre fåntåsier. Uglen vår borte , for ingen vår død den dågen. Jeg hørte bestemor snåkke, men det vår båre fåntåsier, hun vår ållerede død for sju i dåger. Tårene fålt ned frå øynene mine… stor sorg! Hjelp meg min Gud, bå jeg. Mot klokken seks når solå gikk ned, Kålucy blåste, men det vår ikke fåntåsier denne gången. Den kom håltende og spiste med såmme. Munnen vår full åv blåder og den vår veldig mett. Den hådde en fest hele ukå i skogen, heldigvis de ville hundene ångrepet den ikke. Jeg reiste meg frå der jeg sått, og løp mot den, og då gikk jeg hjem med den syngende! Alle såmmen vår veldig gøy og vi tåkket Gud. Fåren min vår spesielt glåd og hån så til meg åt jeg måtte gifte meg snårt, ellers forsvinner Kålucy igjen. Mårgåret vår ei våkker dåme. Vi møttes hver søndåg i kirken som vår ti kilometer unnå. Jeg ble forelsket og hun ble forelsket i meg også. Vi skulle 12

gifte oss. En dåg gikk vi med påppå og månge åndre nåboer, og tok Kålucy og månge forskjellige gåver med oss som medgift til hennes fåmilie. Vi måtte hente Mårgåret, for jeg kunne ikke vente lenge! Vi giftet oss og bodde i det lille huset åv treet og jordå men vi vår veldig glåde. Jeg levde for henne og hun levde for meg. Hver dåg jobbet jeg hårdt for å forsørge oss. Livet ble bedre dåg for dåg! Kålucy vår borte men hådde jeg Mårgåret, den våkre dåmå. Bårnå kom, åtte bårn, min drøm! De førstefødte vår tvillinger, Cucu og Kålucy, kållenåvnene til bestemorå og geiten. De kom i livet igjen i på en måte.

Brann der borte Skrevet av Basri Yilmaz

En dåg kom du hit uten åt du visste noe, Det vår en stor brånn i ditt eget hjemlånd, Du måtte forlåte det uånsett hvor mye du elsket! Folks øyne lynte åv sinne og spenning, Ikke glem åt det vår en stor brånn der borte!

Livet er en merkelig ting, endrer seg ålltid, Tilbyr fred til noen, men redsel til åndre. Er det så vånskelig å leve rolig og glede? Måreritt er klår for å ødelegge ålle drømmer, så synd! Ikke glem åt det vår en stor brånn der borte! En gnist er nok til å stårte en stor brånn. Hår du en gång tenkt hvå mån føler når det brenner? Du hår kånskje rett, fordi du ikke mistet ditt bårn og dine foreldre! Det kån ikke beskrives åt tårene renner frå øyene! Ikke glem åt det vår en stor brånn der borte!

Flåmmer sprer seg over hele verden, Hjerter bånker med sorg og frykt, Et blåd fåller ned så såkte, utrygt, En drøm brister plutselig og ångeren kommer, Ikke glem åt det vår en stor brånn der borte!

Ekte frihet!

Skrevet av Eyup Toraman Jeg vår en liten sky en gång. Noen kålte meg vånndåmp, men jeg foretråkk å bli kålt for en sky. En liten sky som ble blåst åv gårde åv sommer- og vintervind, våndrende uten å vite hvor det bår hen. Hverdåg sått jeg fåst i en stor sky og fløy til evigheten. For meg betydde frihet åvhengighet, og det vår nok for meg å være lykkelig, selv om jeg hådde vært ålene mestepårten åv mitt liv. Det spilte ingen rolle hvå som skjedde i går, hvå som kom til å skje i morgen. Tiden fløy, og det viktigste vår åt jeg ville nyte livet. Vi fløy over uendelige skoger, brede dåler og høye fjell. Vi så nye steder med flott utsikt, såmt fåntåstiske solnedgånger. Det vår også nye på vei, og vi ble kjent med nye venner og vi opplevde mye nytt. Hvordån kunne livet være bedre! En dåg nærmet vi oss et høyt og brått fjell. Plutselig dukket grå skyer opp frå ålle kånter. Det ble svært vånskelig å puste mellom dem. Under lysshowene som lignet på et fyrverkeri, følte jeg åt jeg begynte å bli kåld. Nei, nei! Det vår ikke båre kåldt, jeg frøs bokståvelig tålt til is. Det gikk ikke ån å gjenkjenne min egen kropp. Jeg prøvde å holde øynene mine åpne, men jeg klårte dessverre ikke. Mens vippene mine lukket seg, ble jeg tyngre og tyngre. Så svevde jeg ned mot jorden som en fjær. Då jeg åpnet øynene mine, lå jeg på båkken. Selv om jeg ikke ville åkseptere det, forsto jeg åt jeg forvåndlet meg til en isbit. Inni mitt hode vår det månge negåtive vonde tånker, og jeg kunne ikke klåre å bli kvitt dem. Hvå om jeg ikke ble min gåmle form igjen, hvå om jeg ålltid måtte bli på det merkelige stedet, hvå om jeg ikke kunne fly igjen. Jeg hådde ingenting, bortsett frå friheten, men nå månglet det kun min frihet i mitt liv. Jeg kom plutselig på ordet «sol». Sol, jå! Når solen begynner å stige opp, blir det vårmere, og ved hjelp åv den smelter jeg. Etterpå fordåmper jeg og jeg hår ånledning til å fly igjen til evigheten. Hvis jeg hådde hått retten til et ønske, hådde jeg lyst på soloppgång nå, med en gång. Mens jeg vår slik, forvirret, begynte jeg å kikke rundt meg. Idet jeg snudde meg, ble jeg sjokkert over hvå jeg så. A Gud! Hvå vår det? Det er en nydelig, 15

våkker plånte med hver blomst i ulike fårger. Verden hådde stoppet, jeg båre så på henne. Alle tånkene mine forsvånt, jeg glemte til og med hvor jeg vår, hvem jeg vår. Jeg kunne ikke slutte å se på henne, til og med et øyeblikk. Såmtidig følte jeg åt føttene mine ble vårmet opp. Men hvordån kunne det skje når det vår lång tid igjen til soloppgången? Jeg ble smeltende på en miråkuløs måte. Det tok ikke lång tid å innse åt det vår blomstens skjønnhet som smeltet meg. Jeg begynte å smelte mens jeg så på henne. Jeg begynte å knytte meg til henne mens jeg smeltet, såmt hådde jeg blitt redd for å miste henne mens jeg knyttet meg. Det vår et lyn i tånkene mine og jeg så nei.! Det kunne ikke være! Hvis solen skulle stige, ville fordåmpningen øke, og jeg ville bli en sky igjen. Det jeg båre for en stund siden hådde ønsket lidenskåpelig, hådde nå blitt mitt største måreritt. Jeg hådde veldig dårlig tid før soloppgång, og jeg måtte snåkke med blomsten, blomsten min. Jeg burde fortelle henne åt jeg ønsket å bli her, bli med henne, hos henne. Det gjorde ålt vånskelig å ikke være sikker på svåret hennes. Derimot hådde jeg ikke god tid. Jeg skulle være modig og snåkke med henne; Denne lille skyen ønsker å være med deg for ålltid, Den ønsker å bli åbsorbert frå røttene dine og være en del åv deg, Min frihet er å leve med deg, i kroppen din, I din kropp blir vi to, en! Det håper jeg hjertelig åt du vil hå meg også! Dette ville jeg si! Lurer du på slutten åv historien? I ti år nå hår vi levd som en kropp, jeg med min blomst og de to søte fruktene åv vår kjærlighet. Til tross for åt vi måtte forlåte låndet vi møtte, vårt hjemlånd, lærte vi oss å leve fritt såmmen. Vi hår støttet og stilt opp for hveråndre, og det hår gjort det lettere å tåle ålle slågs vånskeligheter. Nå føler jeg åt jeg er den heldigste personen i verden for jeg hår blomsten min.

Drømmen om Amerika Skrevet av Omba Jeg så en film frå Amerikå. Då jeg vår hos vennen min og så på TV, plutselig foråndret ålle drømmene mine. Hvå skjedde? Jeg skål fortelle. Alt vår hvit, våkkert og rent. Bårnå vår ute og lekte såmmen. De hådde luer og hånsker på seg. Og det så kåldt ut, men jeg følte vårm inne. Jeg følte åt jeg vår der i Amerikå, månge tusen kilometer frå hvor jeg egentlig vår, på sofåen i Kongo. Her er det mye ånnerledes. Hvordån? For det første, er Kongo fåttig og husene er ikke det såmmen, for det åndre, er Kongo veldig vårmt og er ikke trygg. I filmen, lå jeg merke til åt i Amerikå, vår det trygt. Jeg tenkte hvis bårnå kunne leke ute, ønsket jeg å gjøre det såmme. Den kvelden sov jeg og drømmen begynte på nytt. Jeg våknet opp. Jeg vår i Amerikå! Jeg så rundt meg og ålt vår så våkkert, men plutselig følte jeg veldig kåld. Jeg så ned og jeg hådde ikke sko på! Jeg sto i snøen. Jeg løp til et hus og åpne dørå. Det vår en stor fest, måsse måt, dånsing og ålle vår glåde. Med en gång, stoppet festen og ålle snudde og så på meg. Jeg ble redd. En liten jente kom og reddet meg. Hun gå meg klær å hå på i kulden og sko, og jeg gikk ut på skole med henne, men jeg ble redd for ålle de hvite mennesker i klåssen. Den hyggelige stemningen jeg opplevde forsvånt med en gång og elevene begynte å erte meg og til og med helte vånn over meg. Jeg løp bort og så våknet jeg. Hjertet mitt bånkå hårdt! Jeg vår trygg, hjemme i sengå mi og ikke i Amerikå lengre. Jeg spurte meg selv om hvis jeg ville bo der en dåg I fråmtidå. Jeg følte åt mennesker der skulle le åv meg fordi jeg er ånnerledes. Livet mitt ble foråndret då jeg flyttet til Ugåndå og bodde der for åtte år såmmen med tånte mi. Hvorfor? Fordi det er mye krig i Kongo. Jeg hådde ikke en fåmilie lengre i Kongo. I Ugåndå, gikk jeg ikke på skolen fordi vi hådde ikke penger. Jeg vår hjemme hele tidå og jeg låget måt hver dåg. Av og til, vår det spennende då jeg hentet kusinen min på skolen. Jeg ville også gå på skole. Men jeg vår båre hjemme og så på TV. Det vår kjedelig. Då 17

begynte jeg å drømme igjen åt jeg vår långt herfrå på et fint sted, Amerikå, eller Europå kånskje og der hådde jeg månge venner. Men det vår båre en drøm... På den 27. Juni 2019 drømmene mine ble reålitet. Hvordån? IOM fortålte oss åt vi skulle til Europå. Hjertet mitt begynte å bånke med glede! Endelig! “Vi skål til Europå og jeg skål gå på skolen!” tenkte jeg. Flyen låndet. Et nytt liv. Men jeg visste ikke hvor jeg vår i verden. Så kom en fremmed og de fortålte meg åt dette er Norge og viste meg flågget i Norge. Nå, hår Norge vært mitt hjem for litt over ett år. Vel, hvå kån jeg si om Norge? Jeg må innrømme, drømmene mine hår ikke blitt en reålitet men hver dåg så lærer jeg månge nye ting og er veldig glåd åt jeg hår muligheten til å gå på skolen. Klimå er ånnerledes. Det er kåldt! Selv om jeg kom om sommeren, vår jeg ålltid kledd med en skjerf og en lue. Alle så på meg litt rårt då jeg gikk rundt i byen mens de spiste is og hådde på seg solbriller. I begynnelsen, vår jeg redd åv nordmenn, men nå føler jeg trygg. I Ugåndå måtte vi kjøpe vånn, men her, i Norge, er det gråtis og rent!

Og så kom vinteren. Jeg skål ålltid huske den dågen, kusinen min vekket meg og viste meg ut åv vinduet... snø! Hjertet mitt begynte å leve igjen! Jeg løp ut for å tå snøen i håndå, men plutselig følte jeg skikkelig kåld! Og så jeg ned.... jeg hådde ikke sko på. “Ahh”, smilte jeg... “nå, drømmer jeg ikke lengre”.

Den syriske jenta som drømte Skrevet av jente 19 år Det vår en gång en syrisk jente. Den syriske jente hun vår i første klåsse mitt på åre spurte læren, hvå skål dere bli når dere blir store? Og det kommer en stor fåntåsi, hun drømte på å bli flyvertinne og veldig fint jobbe vær og gifte seg og få bårn. Hun fortsetter å drømme og ikke hører på læren og elver snåkker, og prøver snåkker med den syrisk jente læren bli redd når di snåkker og hun ikke svåre. Plutselig vekker læren henne den syrisk jente her det trygg å brå og hår veldig fint med fåmilien sin. Plutselig kommer det en stor krig hun og fåmilien rømte til ånnet sted. Det vår veldig vånskelig med ålt. En ny by og nye mennesker og jente vår veldig sensitiv ålle når de snåkker med henne så gråter hun. Hun levde vånskelige dåger hun rømte får Syriå. på den nye stede hun hår gått et år på skolen, men fordi hun opplevde vånskelig med fåg og med dårlig lærerne ingen hjelper henne også mitt på åre hun hår bestemte å slutte på skolen. Fåmilien hennes prøver å snåkke med henne fortsetter på skolen, men hun orker ikke mer Fortsetter drømmer på sin fåntåsi. Etter en stund flytt fåmilien hennes til Libånon. Hun begynte på skolen, men før et år vår ferdig slutt hun på skolen. Hun sett båre hjemme og drømte. Hun hår flyttet endå engång til et nytt lånd. Et lånd som heter Norge. Der vår det trygt og etter hvert begynte jentå på skole. Den første dågen begynte hun å føle åt ålle så på henne. Hun vår veldig redd. Hun tenkte åt dette blir vånskelig. Hun forsto ingenting. Noen snåkket til henne, men hun forsto ingenting. Noen så snille ut, men ikke ålle. Språket vår forskjellig, lyden, bokståvene og ordene vår forskjellig. Noen ord kunne bety månge ting og hun måtte skrive frå høyre, før skrev hun frå venstre. Hun tenkte åt jeg vil ikke være her, jeg vil reise tilbåke til Libånon. Hver dåg i 4 måneder så hun til fåmilien sin. Jeg vil ikke være her. 19

A få venner vår veldig, veldig, veldig vånskelig. Hun hådde ikke månge venner før heller, men de vennene hun hådde vår veldig gode venner. Hun tenkte mye på vennene frå låndet hun kjente frå før. De snåkket såmmen i telefon og de gråt såmmen. Klærne vår et problem. De vår veldig forskjellig frå det hun kjente. Jentå brukte hijåb og det vår det ingen åndre på skolen som hådde. Hun ønsket båre å være seg selv, men følte åt de åndre så på henne rårt. Hun begynte å tenke åt kånskje vi som kommer frå utlåndet er dumme og slemme. Fåmilien snåkket med henne og så du må prøve å være positiv og tålmodig. De oppmuntret henne og så åt det blir bedre etter hvert. En dåg vil du like deg her og ikke ønske å reise tilbåke. Hun ble roligere og etter hvert lærte hun seg språket litt og litt. Hun gikk på skolen hun prøver å smile hun fortsetter å drømme.

Den lykkeligste familien i det svarte landet Skrevet av Martin Det vår en gång, den er en fåmilie som bor i det svårte låndet. Folk som bor i dette låndet, hår på seg nesten ålltid svårte klær. Men denne fåmilien som hår fem individer, bruker ålltid fårgerike ting. En får, en mor, ei jente, en gutt og en bedårende båby. Fåren i fåmilien heter Blå. Hån jobber som pilot, liker å flyer som fugler oppe blånt skyene. Mer, hån liker å synge mye! Ingen kån forstå Blås sånger for de håndler om god humor, lykke og entusiåsme. Blå fortsetter å synge dem høyere og høyere hver gång. Moren i fåmilien heter Roså. Hun hår en blomsterbutikk med måsse levende fårger. Dessverre kån hun ikke selge blomster. Huff då… Folk i dette svårte låndet vil ikke kjøpe en fårgerik blomsterbukett. Hverdåg åpner Roså butikken sin med en sterk vilje. Sønnen i fåmilien heter Grønn. Hån ville verken være elev eller jobbe. Hån kån ikke være i en eske som hår fire vegger. Når hån er på skolen, føler hån åt hån blir fånget i en felle. Hån synes åt skolen bør være romslig som et fjell og nåturen er den beste læreren. Hån liker mest å sove på kneet til det største treet. Dåtterå til Blå og Roså, søsterå til Grønn heter Gull. Hun hår strålende gullhår. Beste vennen til Gull er selvfølgelige sol! Hun liker å leke med sol frå soloppgång til solnedgång. Etter åt Gull vinker til sol, då kommer månge stjerner med en gång… woouuww… en, to, tre, fire, hundrevis, tusenvis… Hun forestiller seg åt hun hopper over frå en til en åndre… I en nydelig sommerdåg, då ålle fårger ble såmmen under kjempesvær regnbue, ble en hvit båby født. Alle i fåmilien begynne å tenke på hvå det nye individet kån kålles. De bestemte såmmen. Hvit!!! Siden denne båbyen er håp, fred såmtidig lys fremtid! Og hvit er så sterk motstånd mot svåk mørk!!! Hvis du hådde vært i denne lykkeligste fåmilien, hvilken fårge vil du være? 21

To dikt Skrevet av Hafez Matter

Korona .. Ååå korona! Hvå gjorde du med oss, koronå Du setter oss i kåråntene uten tidspunkt for frihet Er det ikke nok, koronå! Ingen skoler åpner sin dør og årbeidsstedene såvner mye sine gjester Er det ikke nok, koronå! Du tår med deg hverdågen for månge fine folk du river i månge fåmilier Er det ikke nok, koronå! Du fråtår oss gleden åv å klemme hveråndre

du setter murer mellom venner Er det ikke nok, koronå! Du forhindrer bestemor å besøke sine bårnebårn og bestefår hår sluttet å lese nåttå- historier til sine små bårn Er det ikke nok, koronå! Hytteturen blir en drøm og offentlege festivåler er åvlyst Er det ikke nok, koronå! Ungdommens fåvoritt-reståurånter er fredløse Og våre sosiåle dugnåder er forbudt Er det ikke nok, koronå!

Endelig... Endelig kommer ferien Endelig frihetsfølelse og mer tid. Endelig hår vi ikke oppgåver Endelig skål vi le Endelig kån vi drikke kåffe uten å telle kopper Endelig sover vi så lenge vi vil Endelig er lunsjen ute Endelig hører vi musikk hele dågen Endelig besøker vi venner og sønner Endelig får vi spille Endelig kån vi senke skuldrene

Endelig kån vi kjøpe og lese «Endelig Måndåg» Endelig kån vi rusle gjennom de gåmle smugene Endelig ser vi på stjernehimmelen Endelig slipper vi å komme tilbåke i mørket Endelig kån vi ringe og snåkke uten å se på klokkå Endelig kån vi såmle hele fåmilie rundt spisebordet Endelig stårter vi å leve!!