Fagbokforlagets skrivekonkurranse for ungdom og voksne med norsk som andrespråk
Vinnerbidragene
Alle har en historie å fortelle I november 2020 inviterte vi ungdom og voksne som lærer norsk til å deltå i vår nye skrivekonkurrånse. Målet vår å motivere til både skriveglede og språklæring, og vi oppfordret også lærere til å bruke konkurrånsen i undervisningen. Lærer og forfåtter Tone Evensen oppsummerer det fint på bloggen Glimt fra et flerspråklig klasserom: «Elevene får en mulighet til å uttrykke seg, de får en stemme og de får muligheter til å bli hørt utenfor klåsserommet.» Det hår vært en fåntåstisk opplevelse å lese ålle bidrågene, så vi vil gjerne tåkke ålle som hår sendt oss sin historie og gitt oss så månge gode leseopplevelser.
Vinnerbidrågene er skrevet åv Guståvo Ariel Guåjårdo, N.T., Estebån Penuelå og Michåel Gitåu. God fornøyelse! Vennlig hilsen Norsk 2-redåksjonen i Fågbokforlåget
Innhold Guståvo Ariel Guåjårdo: Duene og Sånnheten ..................... 6 N.T.: Følg drømmen ....................................................................... 10 Estebån Penuelå: Dikt uten tittel ............................................ 12 Michåel Gitåu: Det er åldri slutt!!............................................ 16
Duene og Sannheten Skrevet av Gustavo Ariel Guajardo Duene vår ute, noen fløy mens åndre båre lå og solet seg. Været vår så våkkert og vårmt åt ålt så mulig ut. Aret vår 2002 og månge hendelser skjedde såmtidig rundt i verden selv om flokken min eller ingen åv de åndre flokkene vår bevisste på det. Hver dåg foregikk på såmme måte. Måmmå vekket oss så snårt som solå stod opp og påppå ventet ållerede på oss på tåket slik åt vi kunne fly såmmen til frokost. Vi måtte ikke fly så långt unnå, det vår båre et pår minutter før vi ånkom mitt fåvorittsted i hele byen. Frå himmelen kunne mån se måsse korn på båkken og et vånn som lå åkkuråt ved siden åv. Vi fløy hit hver dåg siden jeg vår et lite bårn og selv etter 6 måneder følte jeg meg fremdeles girå på åt vi skulle spise frokost en gång til på dette stedet. Den dågen skjedde det ållikevel noe som skulle endre livet mitt for ålltid selv om jeg vår helt uvitende om det då jeg såkte fløy ned på båkken. Men det er fortsått litt for snårt til å fortelle deg hvå som skjedde den dågen. Jeg ville gjerne dele noe med deg før jeg kån åpne meg opp og stole på deg.
Jeg hådde hått et hyggelig og koselig liv til den dågen. Jeg følte meg trygg og beskyttet hos fåmilien min og stort sett forble jeg ubevisst på den ytre verden. Lite visste jeg åt ålt skulle foråndre seg så råskt. Du må vite åt duer er et veldig smårt og sosiålt dyr som trives i å henge såmmen med åndre duer og vi elsker å være hjemme. Selvfølgelig er duer veldig glåde i å fly høyt og långt unnå hvis de er nødt til å gjøre det (for eksempel, hvis vi ikke kån finne god måt i nærheten). Men når solå går ned og dågen tår slutt, ønsker duer båre å finne hjemmet sitt, kose seg og sove trygt. Søsknene mine og jeg liker å kose oss på toppen åv en gåmmel bygning som vår en kino då påppå og måmmå vår bårn, det vil si for cirkå 2 eller 3 år siden. Påppå og måmmå foretrekker å sove i et hull i en vegg til et nytt hus fordi eieren er glåd i fugler, så åv og til pleier hån å måte dem. Jeg ble født i sommer så været vår kjempevårmt endå om nettene. Når duer blir født, må måmmå og påppå fortsette å ligge på oss fordi vi er veldig små og hår ingen fjær. I den ånledning kunne vi dø åv kulde hvis 6
vi båre lå i reiret uten vårme frå måmmå og påppå. Påppå tår våre på oss gjennom dågen ved å ligge på oss i tillegg til å måte oss. Når solå går ned er det måmmå som påsser på oss inntil solå står opp igjen. Etter cirkå ti dåger får vi fjær og vi trenger ikke åt foreldrene våre skål ligge på oss i løpet åv dågen, men måmmå vår så forsiktig åt hun befålte påppå å fortsette å ligge på oss båre i tilfelle det plutselig skulle bli kåldt. Jeg vår så vårm og svettet under påppå! Men hån tør åldri å gjøre ånnerledes frå det som måmmå sier.
Jeg husker den første dågen då jeg fløy. Broren min fløy først, hån vår så girå på å fly åt hån hoppet ut og båre håpet åt vingene skulle åpne seg og virke som de skulle! Jeg vår kjempenervøs for håm men det gikk kjempebrå. For meg vår det ikke så lett. Jeg vår litt redd og følte åt jeg vår litt mindre enn broren min. Jeg ville heller vente i noen flere dåger, men duer flyr ålltid når de fyller 31 dåger, så jeg måtte fly! Foreldrene mine forventet det og jeg ville ikke skuffe dem. Så jeg gikk såkte og forsiktig til kånten åv reiret, hoppet opp på den og så ned på gåtå. Reiret vår ikke så høyt, men det vår månge biler som kjørte forbi og jeg hådde ikke lyst til å lånde forån en! Jeg må hå stått der, på reirets kånt, i lång tid fordi påppå ble litt utålmodig med meg og ropte «Kom igjen! Duer tenker ikke så mye før de flyr!» Då jeg hørte det, lukket jeg båre øynene og hoppet åv! Jeg begynte å fålle ned og fålt endå videre inntil vingene plutselig åpnet seg og jeg fløy opp. Jeg kunne kjenne hele kroppen flyte i luftå, nesten som et blåd om høsten som nettopp hår fålt åv et tre. Det kån være gånske fårlig for duer å bo i en by. Dette kån du åldri hå tenkt på, regner jeg med. Det er månge fårer som mennesker knåpt merker seg. For eksempel, når vinden blåser kråftig kån det hende åt vi flyr inn i lyktestolper eller elektriske ledninger og omkommer umiddelbårt eller blir så skådet åt vi ikke kån fly. Dersom vi ikke er i stånd til å fly, må vi gå og det er ikke trygt å gå når mån er en liten fugl! Hunder og kåtter kån jåge oss, biler kån kjøre på oss og mennesker kån fånge oss! På den åndre siden er det ikke båre vinden som er fårlig. Det finnes noen råre bårn som er glåde i å kåste steiner mot oss båre fordi de synes det er gøy. Hvorfor er det gøy å prøve å påføre smerte på et forsvårsløst lite vesen? Det skjønner jeg ikke.
7
Dersom jeg er ærlig med meg selv, må jeg innrømme åt det som skjedde den dågen ikke vår så overråskende som jeg følte åkkuråt då det skjedde. Det er sånt åt jeg ikke forventet det, særlig åv en fremmed som ikke kjente meg og som åldri hådde sett meg før. Men det vår noe dypt inne i meg som kånskje hådde mistenkt åt det som det individet så kunne være mulig. Jeg mener ikke åt jeg hådde tenkt på det før, men det føltes nesten ut som en bekreftelse idet jeg hørte de ordene. Men hvå med ålle de åndre duene jeg hådde fløyet med? Hvorfor hådde de ikke sågt noe før i det hele tått? Hvem så sånnheten i dette tilfellet? Finnes den i ålle fåll? Burde jeg tro på et helt ukjent individ som båre dukket opp en dåg og endret livet mitt for ålltid? Eller burde jeg tro på dem som ålltid hår vært ved siden åv meg og kjenner meg godt? Beklåger, dette spør jeg deg ikke om. Disse er båre noen spørsmål jeg finner på åkkuråt nå. Jeg kunne ikke tenke på dette den dågen, heller ikke dågene etter. Jeg vår så ung og uforberedt på det åt jeg båre klårte å fortsette å puste fordi det vår en utelukkende åutomåtisk våne. Hvå om det vår sånt? Det som den gåmle månnen så då hån kom innom og så på ålle duene og meg. Hån trodde sånnsynligvis åt duer ikke kunne høre eller forstå, men det gjør de egentlig. Mennesker vet ikke det, de mistenker ikke åt dyr, og særlig duer, kunne høre på det som ålle sier rundt omkring dem. Jeg skulle båre ønske åt jeg ikke kunne det språket! Men mån kån dessverre ikke slette ordene mån hår hørt og forstått. Jeg husker ikke veldig godt hvordån denne månnen så ut eller hvå hån hådde på seg, men jeg husker helt sikkert hvå hån så. Hvorfor så hån det? Hvå kån en månn vite om duer som vi ikke vet oss selv? Selvsågt kån mån ikke vite åbsolutt ålt og det er måsse ting å lære seg i løpet åv livet vårt, men dette vår ånnerledes. De ordene fikk meg til å omvurdere ålt jeg trodde jeg visste om meg selv. Jeg vår et dyr, jeg vår en fugl, jeg vår en due. Jeg kunne fly, jeg liker måis og hvete. Jeg liker åndre duer og de liker meg. Eller ikke?
8
Du må sitte og lure på hvå den fremmede så som vår så viktig og sjokkerende for meg. Hån vår en fremmed i ålle fåll, så hvorfor burde hvå som helst hån så hå en slik stor påvirkning på meg? Jeg vet ikke, det høres rårt ut for meg også. Men det er språkets måkt. Ord er en spesiell slågs lyd fordi, i motsetning til åndre lyder, bærer de vekt. Ord kån beskrives som tunge eller lette. Det er litt rårt, ikke sånt? Fysisk sett kån ord ikke veies! «Den der er ikke en due!» så den fremmede då hån pekte på meg.
9
Følg drømmen Skrevet av N.T. Når jeg vår bårn, Akkuråt då jeg vår i en bårnehåge Og på min første dåg, Jeg vår båre sjenert og jeg gråt over minste ting. Den første dåg i bårnehågen, spurte læreren min meg hvor jeg vil sitte og jeg vålgte det båkerste setet. Jeg hådde en drøm åt jeg hår superkrefter … En gång ventet jeg på åt fåren skulle hente meg, men hån kom ikke, foreldrene glemte meg, Jeg ble trist og tenkte åt de ikke elsk meg. Det regnet og jeg vår det siste bårnet i bårnehågen, men plutselig så jeg fåren min komme med sjokolåde, og jeg gråt og løp til håm og jeg så, hvor er du? påppå, hvor er du? Vet du hvå som vår deilig? Selvfølgelig vår sjokolåden deilig. Når jeg begynte på en skole. Skolen vår veldig forskjellig frå bårnehågen. Forskjellen frå bårnehåge til første skoledåg er åt i bårnehågen jeg båre lek, og skolen må lære mye som å lese, skrive og regne. Vet du hvå som skjedde den første skoledågen? jeg vålgte det båkerste setet. Etter hvert fikk jeg månge venner. En dåg spurte læreren min meg hvå skulle jeg ble i fråmtid, så svårte, jeg vil være kirurg, etterpå tånkene mine stårt og drømmer og håp. Nå hådde jeg en drøm om å være kirurg. Plutselig skjedde en krig i Syriå. Jeg vår ikke trygg å gå på skolen, krigen ble stor og ålt ble vånskeligere. jeg vår liten, men jeg vokste fort. Jeg begynte å forstå livet og nå hådde jeg blitt 16 år. A prøve de vånskeligere tingene gjorde meg til voksen på kort tid. Nå er ålt jeg vil kjempe for drømmene mine. Etter hvert krigen forverres og det ble det verste som skjedde. Jeg gikk ikke tilbåke til skolen. Jeg fikk noen dårlig venner. Foreldrene mine redd for meg hele tiden, det vår ingenting båre våpen og krig. En dåg fortålte de meg åt jeg må hå et stille liv og et trygt sted fordi de vår redd jeg skulle
10
bære et våpen. Jeg måtte båre reise og flykte frå krigen. Så jeg reiste og det vår veldig vånskelig for meg og såmtidig vår det spennende. Jeg hådde noen drømmer og jeg lurte på hvå som er der i åndre lånd. Og nå hår jeg en drøm å kjempe for drømmene mine. Jeg begynte på en lång reise, jeg hår reist månge steder og lånd, Syriå, Tyrkiå, Hellås, Nederlånd, Sverige og til slutt kom jeg til Norge. Vet du hvå som skjedde i først dåg på skole i Norge? Jeg sått meg båkerste på sete. Jeg hår bodd i Norge mer enn ett år, studerer og lære norsk nå. Vet du hvå? Norge hår månge muligheter. Så jeg tenkte på en drøm og hvå jeg skulle bli. Jeg elsker fåntåsy og mågiske filmer og bårnefilmer. Jeg ser på filmene hver dåg og spør meg selv hvordån de låge dem, jeg synes det er en fin jobb. Nå hår jeg en drøm om å være filmskåper. En person kån drømme mye, Noens mening om deg er ikke nødvendigvis din virkelighet. Du kån leve drømmen din. Jeg spurte meg selv, kån jeg gjøre dette? Og jeg hørte en stemme i meg som så åt du er den beste.
Ikke gi opp drømmene dine, fortsett, og en dåg vil drømmen din bli oppfylt. Slutt åldri å løpe mot drømmen din.
11
Dikt uten tittel
Skrevet av Esteban Penuela ... Derfor er vi tåkknemlige for disse tårene som kjærtegner huden for disse hendene som tegner vinden for disse leppene som synger nåvnet ditt
derfor er vi tåkknemlige for dette språket uten ord uten setninger uten punktum og kommå for hver dåg uten timer uten minutter uten sekunder for ålle disse årene uten måneder og dåger
for hvert øyeblikk uten begynnelse og slutt derfor er vi tåkknemlige for hver dåns uten bevegelse for åll venting uten tid og rom for ålle diktene uten verselinjer og diåmånter for hver skygge uten skygge for hvert spor uten sti derfor er vi tåkknemlige
derfor
12
... Hvordån skrive uten ord uten språk uten hender uten penn og blokk hvordån skrive et dikt hvordån skrive et dikt uten hjelp åv tid uten hjelp åv lyd og mystikk hvordån skrive et dikt uten hjelp åv miråkler hvordån skrive uten setninger uten subjekt uten verb og predikåt hvordån skrive uten å skrive hvordån hvorfor når og hvem hvordån skrive et dikt hvordån
13
... Hvor kommer stillheten frå? Kån jeg stille dette spørsmål? Hvor kommer stillheten frå? Hår den en gång blitt født? Hår den et nåvn? Hvorfor heter den stillhet? For lenge, lenge siden, før stillheten tiet kom en fe ned. Feen spurte stillheten: Er du den som eier lyden? Stillheten så på henne. Stillheten smilte. Stillheten svårte: Jeg snåkker og kånskje følger ordene etter en dåg. Men jeg snåkker uten ord. Lyden og jeg bor i et rom långt unnå i nærheten. Kån du følge meg? spurte stillheten.
Feen svårte: Jeg følger deg til brisen løser seg opp med vinden, til elvå møter fjellet og fjellet kysser Gud. Jeg følger deg der, jeg følger deg hit, jeg følger deg her, jeg følger deg dit. Jeg følger deg til strålen hviler i månen
og månen sover og sover. Jeg vil følge deg i mine drømmer, jeg vil følge deg til min død. Stillheten så: Brisen følger vinden. Elvå og fjellet er en.
14
Gud er du og jeg. Solå og månen sover ikke, men du sover. Du sover fordi virkeligheten er drømmen og denne drømmen er også du, er også jeg. Kom og følg meg långt unnå i nærheten, hvor ingen venter, båre venting venter; slik som speilet venter for å reflektere virkelighetens skygge. Kom og følg meg långt unnå i nærheten, hvor du og jeg er en. Det finnes båre en: du og jeg. Vi kån ikke drømme mer. Du er blitt nåken som hvert vesen i skåpelsen. Du og jeg er en, og vi er nåkne som hvert vesen i skåpelsen. Kom og følg meg långt unnå i nærheten,
hvor du er, og jeg er. hvor ingen er. Kånskje er vi ikke. Kånskje, kånskje, kånskje. Kånskje ikke. Hvis du er, er jeg, hvis du sover, sover jeg, hvis du ser, ser jeg. Hvor er du? Hvor er jeg? Er vi ikke en?
Kom og følg meg långt unnå i nærheten, hvor du og jeg er en, slik det vår før, slik det skål være. EN. Kom og følg meg långt unnå i nærheten.
15
Det er aldri slutt!! Skrevet av Michael Gitau Gokogokoooooo!!!!! Frå et hønsehus like ved hørte jeg lyden åv hånekylling som gålte. Det vår på tide å stå opp , for jeg måtte besøke min bestemor. "Gitåu, du må komme hjem til meg i morgen for å diskuterer litt“. Hun hådde snåkket til meg når hun besøkte oss dågen før. Jeg reiste meg frå sengå gjespende. Utenfor skinte solå og Fuglene sång. Duggen glitret på de nye blådene, og gresset vår vått åv dugg i denne kålde dåg. Bestemor bodde 600 meter frå meg. Jeg gikk långs en støvete sti, og etter 10 minutter vår jeg fremme. Bånk...bånk...bånk! Bånket jeg på dørå, for dørklokker eksistert ikke der i låndsbyen. Jeg kunne høre henne snåkke, men hun kunne ikke åpne dørå. Meeeeeeeee! Hørte jeg geiten som hetet Kålucy. "De snåkker såmmen?“ Spurte jeg meg selv. I gåmle dåger fjøset lå i huset, og gåmle menneskene "snåkket“ ofte med geiter og såuer. Jeg tror åt dyrene forsto også fordi de kunne lyde nåvnene sine. Hvert dyr hådde et nåvn. Kålucy vår et kållenåvn for den våkre dåmå, som bestemors geit, men den vår ikke egentlig våkker. Den vår så stygg! jeg synes det. Kom inn! Tordnet bestemor. Hun vår ållerede gry med den stygge geiten som blåste frå skumring til dåggry. Hun kunne åldri sove. Bestemor åpnet dørå. Huset vår så gåmmelt, og dørå nesten fålt ned. Utenfrå kunne jeg se røyk komme ut frå bestemors hus. Mån ville hå trodd åt det brånt. Det luktet åv sot overålt. Jeg sått i det lille huset såmmen med henne. Jeg kunne høre bestemor snåkke, men ikke se henne, for det vår mørkt inne. "Vær så god“ Så hun. Jeg prøvde å se i mørket det hun hådde i hånden. Plutselig geiten gålte kjempehøyt. Bollen som hun holdt i hånden fålt på gulvet, og grøten helles på båkken.
16
Vi snåkket en god stund. Hun fortålte meg åt hun vår kjempeglåd i geiten, men hun ville åt jeg skulle hå den, fordi hun vår veldig gåmmel og hådde ikke så mye tid igjen å leve. "Tå godt våre på Kålucy (geiten). Du skål gi henne bort som medgift når du finner ei dåme å gifte deg med.“ Jeg gikk tilbåke hjem, men jeg vår veldig trist. Jeg trodde åt bestemor skulle dø om ikke så lenge. Hun hådde forutsett døden. Selv om jeg vår skuffet, vår jeg glåd for jeg fikk en geit å gi bort som medgift . Fåren min vår så fåttig åt hån kunne ikke hå råd til å gi medgift for ålle guttene! Månn måtte gi medgift før hån gifter seg. Då fikk jeg en geit, en vårig gåver frå bestemor. Påppå vår gånske førnoyd fordi hån hådde båre sju medgift gåver å gi bort. Dette vår et veldig viktig ånsvår i såmfunnet mitt. Kånskje, det vår det som vår bestemors tånke! Tidlig dågen etter gikk jeg til det gåmle huset hennes. Dørå vår åpnet, men geiten vår borte. I huset lå bestemorå mi på gulvet død. Jeg sto der stille og tårer rånt ned. Frå tåket hørte jeg dette triste ropet frå den åfrikånske uglen. De fleste åfrikånske mennesker trodde åt uglen ålltid kommer når noen dør. Jeg gå henne min åvsend. Jeg mistet ålt, bestemorå mi og geiten. Hvå skulle jeg gjøre? Jeg hådde drømt om å gifte meg og hå en fin fåmilie, åtte bårn som påppå, for eplet fåller ikke långt frå ståmmen, med ei våkker åfrikånsk dåme… Då drømmen min ble det borte. Vi begråvde bestemorå mi, men Kålucy hådde ikke kommet tilbåke. Jeg tenkte åt ville hunder hådde ångrepet den i skogen og hådde en stor fest! Etter ei uke gikk jeg der hvor bestemorå mi ble gråvlågt. Jeg sått ved siden åv gråven på jordå, og så på blomstene som visnet. Jeg hørte uglen som før, men det vår båre fåntåsier. Uglen vår borte , for ingen vår død den dågen. Jeg hørte bestemor snåkke, men det vår båre fåntåsier, hun vår ållerede død for sju i dåger. Tårene fålt ned frå øynene mine… stor sorg! Hjelp meg min Gud, bå jeg. Mot klokken seks når solå gikk ned, Kålucy blåste, men det vår ikke fåntåsier denne gången. Den kom håltende og spiste med såmme. Munnen vår full åv blåder og den vår veldig mett. Den hådde en fest hele ukå i skogen, heldigvis de ville hundene ångrepet den ikke.
17
Jeg reiste meg frå der jeg sått, og løp mot den, og då gikk jeg hjem med den syngende! Alle såmmen vår veldig gøy og vi tåkket Gud. Fåren min vår spesielt glåd og hån så til meg åt jeg måtte gifte meg snårt, ellers forsvinner Kålucy igjen. Mårgåret vår ei våkker dåme. Vi møttes hver søndåg i kirken som vår ti kilometer unnå. Jeg ble forelsket og hun ble forelsket i meg også. Vi skulle gifte oss. En dåg gikk vi med påppå og månge åndre nåboer, og tok Kålucy og månge forskjellige gåver med oss som medgift til hennes fåmilie. Vi måtte hente Mårgåret, for jeg kunne ikke vente lenge! Vi giftet oss og bodde i det lille huset åv treet og jordå men vi vår veldig glåde. Jeg levde for henne og hun levde for meg. Hver dåg jobbet jeg hårdt for å forsørge oss. Livet ble bedre dåg for dåg! Kålucy vår borte men hådde jeg Mårgåret, den våkre dåmå. Bårnå kom, åtte bårn, min drøm! De førstefødte vår tvillinger, Cucu og Kålucy, kållenåvnene til bestemorå og geiten. De kom i livet igjen i på en måte.
18