Smittet av vold utdrag by Fagbokforlaget

Hva gjør jobben med oss? Er du ansatt innenfor helseog sosialfeltet, er det sannsynlig at du møter sykdom, f attigdom, ensomhet, rusmisbruk, vold og død i en eller annen form og grad. Jobben kan være svært belastende, noe sykefraværs statistikken for disse yrkesgruppene – hjelperyrkene – er en indikasjon på. Vi påvirkes av det vi jobber med. Man blir preget av å arbeide med lidelse.

Per Isdal

Hva gjør jobben din med deg? Etter å ha jobbet med voldsmenn, voldtektsmenn og pedofile overgripere i 11 år stilte forfatteren av denne boka seg selv dette spørsmålet. Svaret var nedslående. Han opplevde for uroligende flashbacks, hadde hodepine og konsentrasjonsvansker. Han var sint, redd og resignert, hadde trukket seg tilbake og endret sosiale og k ulturelle preferanser. Han var blitt en person han ikke likte.

Smittet av vold

Hva gjør vi med det? Mange hjelpere opplever tilsvarende symptomer og forandringer, men kunnskapen om helserisikoen ved arbeidet har lenge vært mangelfull. I denne boka forklarer og d iskuterer Per Isdal begreper som sekundærtraumatisering, compassion fatigue, vikarierende traumatisering og utbrenthet. Han presenterer også en rekke strategier for forebygging og bearbeiding av store og/eller varige belastninger, og ivaretakelse av ansatte, kolleger og en selv. Smittet av vold er en personlig og p raktisk orientert fagbok. F orfatterens målsetting er å bidra til større e rkjennelse, åpenhet og mestring. Han henvender seg til alle som er, eller er på vei til å bli, en hjelper.

Per Isdal er psykologspesialist og psykoterapeut. Han var med på å etablere Stiftelsen Alternativ til Vold i 1987, og er i dag assisterende direktør og leder for ATV Stavanger. Han har skrevet boka Meningen med volden (2000) og ble i 2011 tildelt Den store psykologprisen av Norsk psykologforening.

Per Isdal

Smittet av vold Om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelperyrkene

«I 1998 holdt jeg for første gang et foredrag om hvordan hjelpere ble påvirket av å jobbe med vold. Etter 11 år i jobben hadde jeg begynt å skjønne at jeg ble preget av det jeg møtte. Det mørket jeg møtte i jobben, ble til mørke i meg. Rundt meg så jeg andre hjelpere på mitt eget fagfelt som ble enda mer preget av arbeidet enn meg. Noen forsvant, og kom aldri tilbake. Den gang tenkte jeg at det kunne være helsefarlig å jobbe for lenge eller for mye med vold.»

Smittet av vold

Per Isdal

Smittet av vold Om sekundĂŚrtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelperyrkene

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

En bok for hjelpere Jeg er selv en hjelper. Det var et valg jeg tok for 37 år siden da det var psykolog jeg bestemte meg for å bli. En blanding av tilfeldigheter og personlig interesse brakte meg inn på et særområde, jeg ble psykolog for dem som utøver vold. Det har jeg vært i 30 år nå. I 1998 holdt jeg for første gang et foredrag om hvordan hjelpere ble påvirket av å jobbe med vold. Etter 11 år i jobben hadde jeg begynt å skjønne at jeg ble preget av det jeg møtte. Det mørket jeg møtte i jobben, ble til mørke i meg. Rundt meg så jeg andre hjelpere på mitt eget fagfelt som ble enda mer preget av arbeidet enn meg. Noen forsvant, og kom aldri tilbake. Den gang tenkte jeg at det kunne være helsefarlig å jobbe for lenge eller for mye med vold. På min egen arbeidsplass – Alternativ til Vold – tok vi konsekvensen av dette. Vi forholdt oss til at vi jobbet med virkeligheter som kunne forgifte vårt eget sinn. Vi satte av mye tid til å finne ut hvordan vi kunne forebygge helseskader fra arbeidet. I årene som fulgte, holdt jeg flere foredrag om hva jobben gjør med hjelpere. Fra 2008 kalte jeg foredraget mitt «Smittet av vold». Rundt 2010 begynte det å ta helt av. Psykologforeningen i Trøndelag var den første yrkesgruppen som arrangerte et kveldsmøte med meg. I 2012 gjorde foreningen i Oslo og Akershus det samme. Det skjedde en fredag kveld på Litteraturhuset i Oslo. 300 psykologer fylte lokalene, i tillegg var det 100 som ikke kom inn. Da skjønte jeg at temaet «hva gjør jobben med oss» traff en nerve som lenge hadde lett etter en stemme. Jeg hadde åpnet et tabuområde som altfor lenge hadde vært lukket. Senere har jeg holdt foredraget mitt for tusenvis av hjelpere både i Norge, Sverige og Danmark. Overalt hvor jeg har snakket, har jeg møtt gjenkjennelse. Andre hjelpere, nesten alle, har merket det samme som meg. Jeg har etter hvert gått langt ut over min egen faggruppe. Jeg har snakket til leger, politifolk, barnevernsarbeidere, lærere, vernepleiere, sosialarbeidere, flyktningkonsulenter, advokater og dommere, krisesentermedarbeidere, kreftsykepleiere,

Smittet av vold

barnesykepleiere, prester, rusbehandlere, ungdomsarbeidere, ansatte i kriminalomsorgen, familieterapeuter, hjelpere i frivillige organisasjoner, erfaringskonsulenter, fosterhjems- og beredskapshjemforeldre, NAV-ansatte og mange flere. Alle jeg møtte, sa det samme: Sånn har vi det også! Dette fikk meg til å skjønne at jeg selv ikke var spesiell. Det jeg opplevde, gjaldt ikke bare dem som jobbet med vold og overgrep. Jeg satte ord og system på noe universelt: at hjelpere blir preget av å hjelpe, og at hjelperyrket er et risikoyrke. Dette er en bok for alle som har valgt å bruke sitt profesjonelle liv til å hjelpe andre. Boken har to hoveddeler: «Hva gjør jobben med oss?» og «Hva gjør vi med det?» Flere steder i boken har jeg «oppgavebokser». Noen av oppgavene kan være et godt grunnlag for diskusjoner i kollegagrupper. I boken er det også flere illustrasjoner. De er med fordi jeg selv alltid har likt fagbøker med bilder bedre enn dem uten. I appendiks til boken finner du det mest brukte kartleggingsverktøy for hjelperbelastning som brukes i verden: ProQOL. Test gjerne deg selv hvis du har lyst. Først og fremst håper jeg boken er lesbar. Jeg har alltid ment at psykologi må være forståelig. Derfor legger jeg stor vekt på å skrive på en måte som alle kan forstå. Jeg har tenkt at dersom jeg ikke klarer det, så er det fordi jeg ikke har forstått stoffet selv. Forståelse er i seg selv god medisin mot lidelse. Jeg håper derfor boken også kan fungere som en form for selvhjelpsbok for mange. Å skrive en bok skjer ikke i et vakuum. Det er flere jeg har stor grunn til å takke. Aller først den personen som fikk meg engasjert i voldsfeltet i utgangspunktet, kriminolog Kristin Skjørten. Deretter mine to viktigste kolleger og venner, psykolog Per A. Nørbech, som jeg startet ATV sammen med i 1987, og psykolog Marius Råkil, som jeg nå har jobbet sammen med i over 25 år. Det er helt uvurderlig å ha gode kolleger. Takk til organisasjonen ATV som lot meg hoppe av i fem måneder for å skrive denne boken, og til alle mine flotte, varme, kloke og engasjerte kolleger der. En særlig takk til mine nærmeste kolleger ved ATV-Stavanger. Faglig sett er det ingen tvil om at den som har betydd aller mest, er min kone Annette Bjelland (også hun psykolog). Mer enn noen andre har hun utfordret meg, diskutert, vært uenig, spilt inn nye momenter, og også lyttet og forstått. Kombinasjonen av motstand og kjærlighet er uslåelig!

Innhold Del 1 Hva gjør jobben med oss?.................................................................... 13 Kapittel 1 «Smittet av vold» .................................................................................. 15 Jobber vi elsker ................................................................................ 16 Norges mest helsefarlige jobb ........................................................17 Et tabu .............................................................................................. 18 Yrkesutøvelse i utvikling .................................................................20 Kapittel 2 Hva gjør jobben med deg? ..................................................................... 23 Dumme spørsmål ............................................................................. 23 Et veldig godt spørsmål! ................................................................. 25 Mitt ærlige svar: Hva har jobben gjort med meg? ........................ 27 Sekundærtraumatisering, compassion fatigue, vikarierende traumatisering og utbrenthet hos hjelpere .................................. 28 Hva lærte jeg på hjelperskolen? Om flinkhet ................................ 29 «Ikke ta med jobben hjem» ............................................................. 31 Kapittel 3 Ansvar ..................................................................................................... 35 Arbeidsmiljøloven og arbeidsgivers ansvar ................................... 35 Ansvar for hverandre ....................................................................... 38 Ansvar for meg selv .........................................................................40 Ansvarsfraskrivelse ......................................................................... 41 Kapittel 4 Sterke inntrykk! ..................................................................................... 45 Normalisering ................................................................................... 46 Fotoalbumet – Hva møter jeg i jobben min?.................................. 47

Smittet av vold

Relasjon har en betydning............................................................... 53 Hva er det som fester seg i oss? .................................................... 54 Forberedelser – hvordan vi stålsetter oss for jobben ................. 56 Forberedt eller overrasket .............................................................. 57 Reaksjoner kommer etterpå ........................................................... 58 Konklusjon: Vi jobber i risikoyrker! ................................................. 59 Kapittel 5 Hva er belastende? ................................................................................ 61 Strukturelle og sosiologiske belastninger .................................... 62 Direkte belastninger ........................................................................ 64 Indirekte belastninger ....................................................................69 Gleder og berikelser ........................................................................ 70 Enkel belastningspsykologi ............................................................. 71 Kapittel 6 Forandring – Vareopptelling ................................................................ 79 Musikkavdelingen ............................................................................. 82 Medieavdelingen .............................................................................. 83 Bokhandelen .....................................................................................84 Filmavdelingen ................................................................................. 85 Avdelingen for nytelsesmidler ........................................................86 Hobbyavdelingen – avdeling for interesser, aktiviteter, spontanitet, nysgjerrighet og kreativitet ..................................... 87 Bevegelsen mot ensomheten – Avdelingen for sosiale behov, vennskap og samtaler .....................................................................88 Vareopptelling på arbeidsplassen – i terapirommet ....................90 Forandringene skyldes jobben ........................................................ 95 Forandringene er symptomer ......................................................... 95 Å leve med forandring .....................................................................98 Å skape mening i forandring ......................................................... 100

Innhold

Kapittel 7 Helserisikoen i arbeidet – kroppens reaksjoner, PTSD, sekundærtraumatisering og compassion fatigue............................. 103 Kroppens reaksjoner ..................................................................... 104 Rolig utenpå – urolig inni .............................................................. 107 Kroppen som informasjonskilde og forebyggingsfokus ............. 108 PTSD ............................................................................................... 109 PTSD for hjelpere ............................................................................112 Selvdiagnostisering ........................................................................115 Sekundærtraumatisering – hjelperens traumelidelse ............... 116 Sekundær traumatisk stresslidelse (STSD) ................................. 118 Sekundærtraumatisert – syk eller bare preget? ........................ 120 Vikarierende traumatisering ..........................................................121 Motoverføring ................................................................................ 125 Utbrenthet ..................................................................................... 128 Compassion fatigue ....................................................................... 130 Når hjelperen i oss ikke får hjelpe, ikke blir hørt eller ikke får anerkjennelse ................................................................... 134 «Å møte veggen»............................................................................ 136 Forekomst av compassion fatigue, sekundærtraumatisering og utbrenthet ................................................................................. 140 Konklusjon: preget, endret og i ytterste forstand syk av arbeidet ..................................................................................... 143 Oppsummering og forslag til belastningsmodell ........................ 145 Belastningstrekanten .................................................................... 147 Kapittel 8 Smittet – empatiens nevrofysiologi ...................................................151 Det fantastiske nervesystemet .................................................... 154 Speilnevroner ................................................................................. 158 Somatisk empati ............................................................................ 160

Smittet av vold

Del 2 Hva gjør vi med det? .......................................................................... 165

Kapittel 9 Å bryte ut av «kraftfeltet» ................................................................. 167 En treningssak ............................................................................... 173 Kapittel 10 Leirbålet ............................................................................................... 175 Kloke mennesker ............................................................................ 175 Leirbålet er et viktig indiansk symbol .......................................... 176 Vi må lage bålplasser – vi reagerer, men vi kan ikke bare reagere ............................................................................................177 Leirbål må være for alle ................................................................ 180 Private leirbål................................................................................. 180 Klagekoret ...................................................................................... 182 Kapittel 11 Leirbålmetode; «Kollegaleirbålet» .................................................... 185 Kapittel 12 Debrifing, veiledning og konsultasjon ............................................... 189 Debrifing ......................................................................................... 189 Veiledning ....................................................................................... 191 Konsultasjon ................................................................................... 193 Vi trenger både debrifing, veiledning og konsultasjonsmuligheter ...................................................................................... 194 Kapittel 13 Forebygging av kollegasmitte ............................................................ 197 Ringer i vannet – en modell for hensiktsmessig deling av opplevelser ................................................................................ 199 «Voldsfrie soner» ...........................................................................200 Kapittel 14 «Omsorgsledelse» – COS-modellen for hjelpere .............................203

Innhold

Kapittel 15 Hvordan tar vi imot belastninger? .....................................................209 Forventninger vi har med oss .......................................................209 Hva tenker vi om det som skjer? .................................................. 212 «Superhjelperen» ........................................................................... 214 Endring av skjema .......................................................................... 217 Kapittel 16 Ivaretakelse av hjelperen ................................................................... 225 Studentivaretakelse ......................................................................226 Medarbeiderivaretakelse ..............................................................228 Eksempel på en organisasjon som forebygger sekundærtraumatisering og compassion fatigue ........................................ 233 Hverandreivaretakelse .................................................................. 235 Selvivaretakelse .............................................................................238 Ivaretakelse fra profesjonelle ...................................................... 245 Kapittel 17 Selvmedfølelse ....................................................................................249 Kapittel 18 Personlig strategi – om menneskelighet vs. flinkhet ...................... 255 Kapittel 19 Dekompresjon – overganger mellom jobb og hjem ..........................259 Kapittel 20 Hvordan møter vi en kollega eller venn som er på vei over kanten? ........................................................................................265 Kapittel 21 Behandling av hjelpere ........................................................................269 Kapittel 22 Medfølelsens pris ................................................................................ 275

Smittet av vold

Kapittel 23 Festbål .................................................................................................. 281

Appendiks ............................................................................................285 Vedlegg 1 Alternativ til Volds policy/strategidokument ................................... 287 Vedlegg 2 ProQOL – versjon 5 ............................................................................. 291 Vedlegg 3 Skåring av ProQOL: Professional Quality of Life ..............................293 Vedlegg 4 Hva er skåren min på ProQOL? ...........................................................296 Bildeliste ..............................................................................................298 Referanseliste......................................................................................299 Stikkordregister ..................................................................................303

Del 1

Hva gjør jobben med oss? Intervjuer: Hvis du hadde visst det du vet i dag (om belastninger), ville du valgt det samme yrket om igjen? Per:

JA! Absolutt.

Intervjuer: Når du vet det du vet i dag, ville du da anbefale dine barn å velge samme yrkesvei som deg? Per:

NEI!!!! (Radiointervju, NRK P2, 2014)

Kapittel 1

«Smittet av vold» Jeg fikk disse spørsmålene i radiointervjuet fordi jeg i flere år hadde reist rundt og holdt foredrag om hvordan terapeuter og hjelpere ble påvirket av det de jobbet med. Jeg tok utgangspunkt i meg selv og hvordan mer enn 25 års arbeid med vold hadde påvirket meg. Foredraget hadde navnet «Smittet av vold». Med årene begynte jeg å merke at den volden jeg hver dag møtte hos mine klienter, gjorde noe med meg. Jeg tok farge av det jeg jobbet med. Det smittet over på meg, på tankene mine, følelsene mine og kroppen min. Dette hadde jeg ikke vært forberedt på da jeg gikk inn i yrket. Ingen hadde egentlig fortalt meg at jeg kom til å bli smittet, og heller ikke hva jeg kunne gjøre med det. Hvordan jeg kunne «avgifte» meg selv eller bevare min egen sunne sjel. I ettertid skjønner jeg at de valgene jeg selv har tatt i mitt yrkesløp, ikke har vært de lureste. Jeg har arbeidet med det samme hele tiden. Alle mine klienter har kommet til meg med vold. Mine klienter har vært menn som mishandler kvinner, ungdom som er voldelige, voldtektsmenn, rusmisbrukere med voldsproblemer og fengselsinnsatte med voldsproblemer. Variasjon er en viktig helsefaktor. Hjelpere og terapeuter er som fabrikkarbeidere. Hvis en fabrikkarbeider står og skrur i den samme skruen år etter år, vil kroppen hans bli syk av det. Det er ikke det lureste man gjør å jobbe med det samme hele sin karriere, enten det er med voldsutøvere, mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser, svært premature barn eller døende kreftpasienter. Jeg ser allikevel lyst på erfaringen i dag. Å få forståelse av at og hvordan vi blir «smittet» av arbeidet, og i neste omgang hvordan vi som organisasjoner, kollegagrupper og individer kan redusere de negative helsekonsekvensene, er

Smittet av vold

avgjørende for at vi skal kunne leve godt med yrket vårt. Det er også avgjørende for at våre klienter og våre nære skal leve godt med oss.

Jobber vi elsker Jeg var en lykkelig mann den dagen jeg begynte som psykolog. Yrket hadde jeg valgt ut fra interesse og kjærlighet. Psykolog var noe jeg ønsket å bli. Og det bare fortsatte. Jeg syntes jobben min var fantastisk, jeg følte meg heldig. Det var spennende, givende og utfordrende. Jeg synes fortsatt det, og er glad for at jeg har den jobben jeg har. Riktignok har det gått i bølger og daler. Det har vært tider der jeg synes det har vært bare vondt og tungt. Hovedbildet er allikevel at jeg virkelig liker jobben min. Det ligger en høyere mening for mange i å være til hjelp, og de fleste av oss har valgt utdanning og yrke ut fra ønsket om nettopp å være til hjelp. Yrket går inn i kjernen av oss som empatiske vesener. Det er et grunnleggende menneskelig behov å hjelpe dem som lider eller har det vondt. Våre yrkesgrupper er i liten grad motivert ut fra økonomiske hensyn. Ville vi tjene penger, så burde de fleste av oss ha valgt helt andre yrker. Hjelpeønsket er drivkraften. Det er gjennomgående for hjelpere at de liker jobben sin (Teater og Ludgate, 2014). Høy belastning og sykdomsrisiko går overraskende nok hånd i hånd med tilfredshet med yrket. Min kone, som også er psykolog, skrev sin hovedoppgave om terapeuter. Om hvorfor de ble terapeuter, og hvordan de hadde det med yrket. Hun intervjuet psykoterapeuter som alle hadde jobbet som terapeuter i mer enn 25 år (Bjelland, 1991). Hennes resultater var talende, og hun hadde to hovedfunn:

. .

Alle terapeutene var meget tilfreds med sitt yrke og hadde det bra. Alle terapeutene var bekymret for sine kollegers helse siden det var et så krevende yrke.

Resultatet er kanskje symptomatisk for terapeuter. Vi er svært gode til å se andres smerte, men kanskje tilsvarende dårlige til å se og anerkjenne vår egen. For mange er yrkesvalget et personlig valg ut fra erfaringer de har hatt i livet. Noen kan være motivert ut fra en «arvelig belastning». De kommer for eksempel fra familier av hjelpere. Det å hjelpe er en del av den kulturen de er oppdratt i.

«Smittet av vold»

Yrket får en særlig mening gjennom de erfaringer en har med seg. Kombinasjonen av smertefulle erfaringer og opplevelse av god eller dårlig hjelp ser ut til å være en sterkt motiverende faktor. På noen arbeidsplasser har det også vært slik at egne erfaringer er et krav for å få stillingen. Lenge var det slik på landets støttesentre mot incest. I det siste tiåret har det blitt etablert en ny stillingsbetegnelse innenfor psykisk helsevern og rusomsorg: erfaringskonsulent. Her er tanken at å møte mennesker som har egne erfaringer, skal være bra og viktig for den som mottar helsehjelpen. Dette kan sikkert være bra for mange av klientene innenfor disse omsorgene, men hva vet vi om hvor bra det er for dem som går inn i disse jobbene? Den sveitsiske psykologen og psykoanalytikeren Alice Miller har vært blant de som problematiserer yrkesvalget til terapeuter. I sin bok Barneskjebner (Miller, 1988) er hun særlig opptatt av psykoterapeuter, men kanskje hennes hypoteser også kan gjelde flere andre hjelpere. Miller mener at alle som velger å bli psykoterapeuter, har med seg en historie. Hun sier at vi tidlig har tatt på oss roller som hjelpere, av nødvendighet og ikke av valg, og at denne barndomsrollen styrer yrkesvalget. Vi fortsette å gjøre noe vi var nødt til som barn. Som «mors lille hjelper», «diplomaten» i konflikten mellom mor og far eller «pårørende» til foreldre med psykisk sykdom. Miller mener at vi gjennom vårt yrkesvalg repeterer barndomsavmakten i yrkesveien. Hun mener at vi fortsetter å gjøre det som ga oss mestringsfølelse og anerkjennelse i et vanskelig barneliv. Dette gjør oss sårbare for å utvikle depresjon og andre psykiske plager som yrkesutøvere. Sårbarhet eller ei, fortsatt er det slik at hjelpere nok er en særlig motivert yrkesgruppe.

Norges mest helsefarlige jobb Sykefraværsstatistikken i Norge viser hvem det er som har landets mest belastende og helsefarlige jobber. Ifølge NAVs statistikker (sist publisert i 2014) er det gruppen helseog sosialarbeidere som ligger på toppen. Med god margin. Sykefraværet er fremdeles klart høyest innen helse og sosiale tjenester (7,9 %), som sysselsetter hver femte arbeidstaker. (www.nav.no)

Smittet av vold

Nå sier statistikk ingenting om årsaker, men en måte å tolke statistikken på er at det å arbeide med mennesker er det mest helsefarlige arbeidet som finnes. Det er ikke sikkert at det har vært vanlig å koble denne delen av sykestatistikken til egenskaper ved selve arbeidet. Snarere har det kanskje vært en form for bagatellisering av disse tallene. Fraværstallet har noen ganger blitt knyttet til ideer om at helseog sosialfeltet først og fremst har tradisjon for å være kvinnearbeidsplasser. Underforstått at kvinner kanskje er noe svakere enn menn. Eller at kvinnelivet med barnefødsler, menstruasjoner og store omsorgsoppgaver utenfor hjemmet gjør kvinner mer utsatt for smitte, belastningsskader og sykdom. Kjønnssammensetningen i sektoren påvirker det egenmeldte sykefraværet. Kvinner har 30 prosent høyere egenmeldt sykefravær enn menn. Kvinner har en annen stillingsstruktur enn menn. (www.helsenorge.no)

Men hva hvis sykestatistikken er et resultat av de reelle arbeidsbelastningene i ulike sektorer? At det mest krevende som finnes, er et daglig arbeid i kontakt med mennesker i lidelse og smerte? De siste 30 års forskning mer enn antyder at det å jobbe med mennesker er særskilt belastende, og langt mer enn vi har vært klar over. Mennesket er konstruert for å «ta inn» andre, for å bli påvirket og beveget av andre og deres reaksjoner. I vid forstand kan vi se på denne evnen som menneskets enorme kapasitet for empati med sine artsfeller. Som et avansert sosialt dyr er vår (og vår arts) overlevelse avhengig av det. De mennesker som ikke lar seg bevege av andre, har i vår kultur blitt sett på som avvikende. Blant disse finner vi psykopatene. Psykopater er individer som er i stand til å påføre andre lidelse uten å la seg merke av det.

Et tabu Tabu, forbud, forestilling om at en gjenstand, et begrep, en person eller en gruppe ikke må nevnes eller røres ved. (www.snl.no)

«Smittet av vold»

Psykisk helsevern er det feltet jeg selv har arbeidet mest innenfor, og det feltet jeg kjenner best innenfor helseog sosialområdet. Jeg føler meg ganske trygg når jeg påstår at hjelpernes egne psykiske vansker eller reaksjoner har vært et stort tabu. Hjelpernes reaksjoner har i liten grad blitt snakket om, det har ikke vært tatt opp i undervisningen av helsearbeidere, og har knapt nok blitt skrevet om (i Norge). Egentlig er tabuiseringen av hjelpernes reaksjoner paradoksal. De faggruppene som arbeider med psykiske problemer, burde være de første som forstod at, og hvordan, mennesker blir påvirket av å møte andre mennesker. Psykisk helsevern burde også være det feltet som hadde den største aksept for psykiske belastninger. Men slik er det ikke. Med noen få unntak har det vært en nær sagt total taushet rundt de vansker yrkesutøvere kan få av å jobbe med andre menneskers lidelse. Et behandlingsmessig unntak i Norge er institusjonen Modum Bad, som fra slutten av 50-tallet tilbød behandling av sjelesørgere og leger som hadde fått psykiske vansker. Psykologien og psykiatrien har bare hatt ett begrep som sier noe om at terapeuter kan få følelsesmessige reaksjoner i møte med pasienter. Det begrepet er motoverføring. Motoverføring, i psykiatri og klinisk psykologi begrep som omfatter alle de følelser og væremåter, bevisste som ubevisste, som en pasient vekker i en behandler. (www.snl.no)

Begrepet har sin opprinnelse i psykoanalysen og ble tidligere brukt for å beskrive de reaksjoner en terapeut kan få når pasienten trigger ubearbeidede erfaringer i terapeutens eget liv. Begrepet har gjennom alle tider vært omdiskutert. Sigmund Freud selv hadde et ganske negativt syn på motoverføringer. Han mente at det var terapeutens ansvar å ha bearbeidet sine egne psykiske konflikter. Motoverføring var således et tegn på en «umoden» terapeut. Andre retninger innenfor psykodynamisk psykologi har sett på motoverføring som et viktig terapeutisk virkemiddel (Knutson, 2004). Selv tror jeg allikevel at Freuds noe negativt ladde forståelse av motoverføring er det som mest har preget psykisk helsevern. Gjennom årene har jeg møtt og undervist en rekke andre faggrupper innenfor helseog sosialfeltet. Helsepersonell innenfor

Smittet av vold

somatisk medisin (kreftomsorg og barnesykepleiere), leger, bistandsadvokater, barnevernsarbeidere, NAV-ansatte, politi og kriminalomsorg. Det samme går igjen på alle disse feltene: yrkesutøverens egne vansker er ikke noe det snakkes om. Vanskene er ikke et tema det undervises om. Hjelperens reaksjoner er også her et tabu. Tabuets største effekt for hjelperen er at han eller hun må gå alene med sine reaksjoner. Hjelperne lider i stillhet. Ensomhet er noe vi vet er med på å forsterke den negative effekten av belastninger. Mitt eget arbeidsfelt kjenner betydningen av tabuisering. Seksuelle overgrep, kvinnemishandling og vold mot barn har vært store sosiale tabuer i vår kultur. Tabuet i seg selv har blitt ansett som en vesentlig side av belastningen. Her er anbefalingen soleklar, det tabubelagte skal tales i hjel, og ikke ties i hjel (www.sentermotincest.no). Slik bør det også bli når det gjelder de belastningskonsekvensene av å hjelpe som jeg skriver om i denne boken. Tabuet må brytes, det må tales i hjel! Alle hjelpere vil på en eller annen måte farges og preges av sitt arbeid med mennesker. Å merke at vi reagerer, og være åpen om det er ikke svakhet, det er profesjonalitet.

Yrkesutøvelse i utvikling Når noen blir syke av arbeidet, så vil årsaken alltid være et samspill mellom flere faktorer. Det ligger i arbeidets faktisk art, de rammene vi har for å utøve vårt arbeid, og egenskaper hos hjelperen selv vil spille inn. Det sier seg selv at når rammene for å utføre arbeidet endres, så vil det påvirke helsen hos de ansatte. En viktig forebyggende faktor er kompetanse. Det betyr at hjelpere må gis kompetanse til å utføre faget sitt gjennom kurs og utdanning (Mathieu, 2012). Kompetente yrkesutøvere er sterkere yrkesutøvere. Når vi ser på utviklingen i norsk helsevesen, er det grunn til bekymring. Et eksempel på bekymringsfull prioritering finner vi i Helse Sør-Øst, som i nedskjæringstider stoppet all kursvirksomhet for alle sine ansatte i størstedelen av budsjettåret 2015. Stadige innstramninger går ut over muligheten for kompetanseheving og blir en trussel for de ansattes helse. I neste omgang vil en slik prioritering også gå ut over den hjelp som ytes av medarbeiderne. Florio (2010) reflekterer rundt dette i sin bok Burnout and Compassion Fatigue – A Guide for Mental Health Professionals and Care Givers.

«Smittet av vold»

The standards of expectation assigned to helping professionals – in addition to clinical work and expertise, such as paperwork, referrals, treatment plans, and billing – all make it very difficult for a clinician to effectively gauge his or her emotions, seek guidance, and take time to evaluate his or her own risk for compassion fatigue. (Florio, 2010, s. 26)

Utviklingen innenfor helsevesenet og annen offentlig omsorg ser ut til å gå i retningen av at hjelpen skal gis fortere, flere skal behandles på kortere tid, og hjelpen skal i større og større grad manualiseres og styres. Mange ansatte opplever at de skal jobbe mer og mer med stadig mindre egenstyring og medinnflytelse over organiseringen av arbeidet. Dette skjer gjennom økt bruk av tidsstudier, gjennom pakkeforløp og kortere behandlingstid. Mange medarbeidere opplever også stadig økende krav til tidkrevende registrering og dokumentasjon. Økonomien har blitt det viktigste styringsprinsippet. New Public Management (NPM), som disse metodene og prinsippene har blitt kalt med en fellesbetegnelse, har mange motstandere. Denne formen for «offentlig kapitalisme» inneholder en rekke elementer som kan skape større grad av uhelse:

. . . .

Flere pasienter per ansatt vil gi hver enkelt ansatt større grad av eksponering for lidelse. Kortere tid med hver pasient gir større potensial for å føle at man ikke får hjulpet nok. Stor grad av opplevd ytre kontroll øker opplevelsen av hjelpeløshet og mangel på påvirkningsmulighet. Økende pålegg om telling og registrering, det vil si økende krav til å bruke tid til annet enn pasientbehandling, oppleves sjelden meningsfullt for den som jobber tettest på pasienten.

Det er grunn til å anta at slike vilkår vil resultere i flere belastningslidelser og mer utbrenthet innenfor våre felt. Skottland har gått bort fra NPM-styring av sykehusene, og konsekvensene ser ut til å ha blitt

Smittet av vold

. . .

bedre og mer behandling mer tilfredse ansatte mer tilfredse pasienter (Eilertsen, 2009)

Et samfunnsmessig dilemma når det kommer til organiseringen av helsevesenet, vil være hvordan vi skal sikre at alle innbyggere får likeverdig og god hjelp uten at det går ut over helsen til de ansatte og dermed kvaliteten på den behandlingen, hjelpen og omsorgen vi yter. For meg er løsningen på dilemmaet at økende krav til ytelse innenfor helseog sosialfeltet må følges opp med 1) fortsatt og økt fokus på medinnflytelse for de ansatte i helseog sosialvesenet 2) økt prioritering på helseforebyggende tiltak innenfor disse feltene

Kapittel 2

Hva gjør jobben med deg? I finally came to the understanding that my exposure to other people’s trauma had changed me on a fundamental level. There had been an osmosis: I had absorbed and accumulated trauma to the point that it had become part of me. (Lipsky og Burk, 2009, s. 23)

Dumme spørsmål Denne bokens tilblivelse begynte for mange år siden på grunn av dumme spørsmål. Jeg fikk så mange dumme spørsmål. Mer korrekt vil det være å si at det var spørsmål som jeg opplevde som dumme. Jeg ble så lei av dumme spørsmål. Og irritert. Jeg kunne nesten ikke gå noe sted eller møte noen uten å få dumme spørsmål. Jeg fikk spørsmålet av fremmede, av venner, av gamle studiekamerater, av alle. Jeg fikk det selvfølgelig av moren min, for mødre stiller alltid «dumme» spørsmål. Det aller verste var at det var det samme dumme spørsmålet hele tiden. Hvordan orker du å jobbe med de fæle greiene der?

Dumme spørsmål får ofte dumme svar. Jeg forstod ikke spørsmålet, for jeg syntes jeg hadde en fantastisk fin jobb. At spørsmålet kom igjen og igjen, opplevde jeg derfor som rent mas. En av de mange som spurte, var broren min. Han er en av dem som overhodet ikke har peiling på hva jeg driver med. Han jobber med noe totalt annet enn jeg. Han er bilsportsjournalist. Er det noe som kveles i hans liv, så er det bare motorer. Når han og andre spurte, småkokte det litt inne i meg:

Smittet av vold

Indre dialog: Jeg er så utrolig lei av det teite spørsmålet, forbanna enkle mennesker. Æsj!

Men utenpå var jeg selvfølgelig psykolog, nesten alltid. Som psykolog er jeg respektfull, empatisk, varm og nær. På tross av den indre irritasjonen kunne jeg da svare: He, he. Nei, det er faktisk en fin og spennende jobb. Og så må du jo huske at jeg har trening i å takle dette.

Kanskje det etter hvert ble litt som å få det vanlige spørsmålet når man treffer en bekjent: «Hvordan er det med deg?» Da skal man svare: «Jo, takk, bare bra.» Med skam å melde kunne allikevel svaret mitt variere noe avhengig av kontekst. Hvis det var en (attraktiv) kvinne som spurte, kunne jeg kanskje svare noe sånn som: He, he. Jo, det er faktisk ganske tøft. Jeg har noen av de aller voldeligste klienter i hele Norge, og det er grusomme ting de kan fortelle. Men som psykolog synes jeg det er viktig at det er noen som orker å jobbe med disse folkene. Personlig synes jeg det er en veldig spennende og meningsfylt jobb, og jeg tror at den passer virkelig godt for meg!

Jeg har med årene erfart at alle yrkesgrupper som jobber med mennesker med lidelser og problemer, får det samme spørsmålet. Eller varianter av det. Jeg stiller noen ganger selv dette dumme spørsmålet til andre, uten å tenke meg om. Kreftsykepleiere får det, bistandsadvokater får det, ansatte i psykisk helsevern får det. Alle får det. Selv er jeg på mange måter heldig, siden yrket mitt har ganske høy anseelse. Ansatte på andre områder kan ha det verre. Områder som folk har sterke meninger om, som barnevern, NAV eller UDI. Der kan spørsmålet samtidig inneholde sjikane: Hvordan kan du være så idiot at du jobber på det jævlige stedet?

Noen får ikke engang spørsmål, men mottar folks oppfatninger som konstateringer. Folk som jobber med kreft og palliativ omsorg (omsorg for døende), kan få høre:

Hva gjør jobben med deg?

Stakkars deg, det må jo være forferdelig.

Slike utsagn er ganske provoserende å høre igjen og igjen når man synes man har en flott, viktig og givende jobb. Hvilke «dumme» spørsmål får du?

Et veldig godt spørsmål! I woke up one day, after years in practice, and realized I did not look forward to my time at work anymore. It was a subtle change that took place over time and then WHAM! It hit me. (Todaro-Franceschi, 2013, s. xv)

På tross av min irritasjon, eller kanskje på grunn av den, vokste det sakte fram en mistanke i meg. Kanskje dette var et veldig godt spørsmål? Hvordan orker jeg å jobbe med disse fæle greiene her? Hva gjør det med meg? Et sted inni meg visste jeg at det ikke bare var lett å forholde seg til sterke historier om vold hver eneste dag. Jeg ville bare ikke helt innrømme det for meg selv. På tross av at jeg hadde mareritt om vold hver natt i mange år, og på tross av at jeg merket at jeg selv ble mer og mer irritabel, klarte jeg ikke å innse hva som var i ferd med å skje. På tross av at jeg selv fikk «voldstanker», og på tross av at jeg mye lettere enn før tok til tårene når noe var trist eller rørende, skjønte jeg ikke at jeg var blitt preget av jobben. Når alle og enhver stiller dumme spørsmål, er det kanskje fordi det er det mest åpenbare spørsmålet som finnes. Selv et barn kan skjønne at det å jobbe med grusomhet, lidelse, elendighet og død, gjør noe vondt med den som jobber med det. Kanskje broren min var akkurat som gutten i eventyret «Keiserens nye klær»? Han som sier noe som er helt åpenbart, men som ingen verken vil innrømme eller snakke om? Noen ganger kom det fra et overraskende hold. Jeg begynte å legge merke til at også en del av klientene mine stilte det samme spørsmålet. Pasientene mine forstod altså at det måtte være tøft å være terapeut. Det er på ingen måte

Smittet av vold

uvanlig at pasienter eller klienter har omtanke for sine hjelpere, men allikevel var det litt uventet at «voldsmenn» skulle synes synd på meg. Disse opplevelsene satte i gang en tankeprosess hos meg. Prosessen førte fram til en idé om at jeg kanskje burde stille dette «dumme» spørsmålet til meg selv, og prøve å gi et ærlig svar. Nå tenker jeg at alle hjelpere bør gjøre det. Alle hjelpere bør stoppe opp og virkelig kjenne etter hva svaret på disse spørsmålene er: Hva gjør jobben med meg? På hvilken måte har det jeg jobber med påvirket meg som menneske? Hvordan får jeg til å jobbe med det jeg gjør? Hvordan har jeg det, egentlig? Elleve år etter at jeg begynte som «voldsterapeut», ble jeg bedt om å si noe på et kurs om hva jobben gjør med oss. Det ble foranledningen til at jeg for første gang virkelig satte meg ned og stilte meg spørsmålet. På dette punktet i karrieren var jeg nok inne i en av mine tyngste perioder som terapeut. Jeg slet med håpløshetsfølelse, sinne og uro. Jeg satte meg ned en kveld og prøvde å svare så ærlig jeg kunne på hva jobben hadde gjort med meg. Jeg skrev et svar. Det var ganske lett å skrive det, men mye verre å lese det etterpå. Da så jeg meg selv svart på hvitt, og det var vondt. Jeg skrev: Nei, jeg blir jo egentlig både sjuk og dårlig av alt det fæle jeg hører og står i. Jeg har blitt forandret som menneske, har mareritt om vold de fleste netter. Får stadig flashbacks med fæle bilder inne i hodet mitt. For eksempel når jeg steller barnet mitt på stellebordet, så kan det «flashe» opp bilder av overgrep som jeg har hørt om tidligere i uken. Jeg sliter både med hodepine og konsentrasjonsvansker, og litt problematisk fordøyelse. Jeg har egentlig mistet alt håp og tror at det jeg gjør er fullstendig nytteløst. Ingen pasienter blir bedre. Noen ganger har jeg lyst til å ta livet av klientene mine, og jeg får også innimellom fæle tanker om å skade dem jeg er glad i. I form av plutselige innskytelser om å slå. Jeg føler at det er voldsutøvere, pedofile og voldtektsmenn overalt, og jeg tør ikke slippe ungene mine ut av huset. Jeg er mye sint hjemme, jeg krangler på jobben og synes at alle andre egentlig er idioter. Jeg gråter mye lettere enn før. Jeg hater mye og mange. Jeg orker ikke lenger omgås folk, men vil heller være alene hjemme og se på drit på TV. I tillegg har jeg fått rare smaker, slik som for eksempel at jeg har begynt å like køntry og romantiske komedier. Jeg skammer meg! Men ellers har jeg det fint.

Hva gjør jobben med deg?

Egentlig visste jeg dette fra før, men jeg hadde vært flink til å unnlate å tenke på eller kjenne etter disse erkjennelsene. Jeg både visste og visste ikke hvordan jeg hadde det. Senere har jeg forstått at det er slik for mange hjelpere.

Mitt ærlige svar: Hva har jobben gjort med meg? Fra andre hjelpere har jeg fått et utall av historier både i muntlig og skriftlig form som forteller mye av det samme. Andre hjelpere på andre felt merker og opplever det samme som meg. Som om det finnes en universell lov om hva som skjer med hjelpere. Flere hjelpere har delt sine historier med meg. En traumeterapeut som jobbet med flyktninger fortalte: Jeg har alltid brent for det å hjelpe traumatiserte og flyktninger, og fikk til slutt drømmejobben min. Men etter det ene året hvor vi måtte ta imot så mange, så kom jeg til et punkt der jeg fikk flyktninger langt opp i halsen. Jeg hadde lyst til å spy hver gang det kom en ny klient. Jeg ble også sintere og sintere og tristere og tristere. Det fikk de der hjemme merke.

En ansatt i en barnevernsinstitusjon sa: Jobben tar hele meg. Jeg orker ingenting utenom jobben. Orker ikke folk, eller venner eller noen ting. Jeg er egentlig fullstendig ensom. Men jeg synes ikke det gjør noe, det er jobben som er viktig, som er livet mitt. Men jeg sover så dårlig. Nå påstår de på jobben at jeg har et alkoholproblem, det er ikke jeg enig i. (Han fortalte etter hvert at han hadde utviklet et forbruk på 1–3 flasker vin per dag.)

En psykolog delte følgende historie: Jeg er også symfoniker, og har elsket klassisk musikk. Etter tre år i jobben på poliklinikken har jeg begynt å høre på «Ole Ivars». Jeg skammer meg over den jeg er på vei til å bli.

En lege fortalte: Jeg er sliten hele tiden, og orker ingenting. Jeg har elsket jobben min, men nå gjør det vondt i hele kroppen hele tiden. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal holde ut

Smittet av vold

til pensjonsalderen (21 år fram i tid). Jeg har det egentlig jævlig og klarer heller ikke å gi noe til de der hjemme.

En kreftsykepleier skrev til meg: Før var jeg glad og sosial. Nå orker jeg ikke lenger det. Jeg vil helst slippe å møte folk. Det eneste jeg orker, er å se på meningsløse ting på TV. En dag spurte sønnen min meg: «Hvorfor ser du alltid så trist ut, mamma?» «Jeg er da ikke trist», svarte jeg. Men han hadde rett, egentlig er jeg nok det.

De historiene jeg har blitt fortalt, er historier om liv som forandrer seg til det verre fordi man hjelper andre. Jeg utviklet et nytt spørsmål: Er slike belastninger prisen vi må betale for å være hjelpere?

Sekundærtraumatisering, compassion fatigue, vikarierende traumatisering og utbrenthet hos hjelpere På slutten av 90-tallet kom den første litteraturen om hvordan hjelpere og terapeuter blir påvirket av jobben sin. Pioneren Charles R. Figley kom ut med boken Compassion fatigue: Coping with secondary traumatic stress disorder in those who treat the traumatized (1995). Figley hadde i mange år jobbet som psykoterapeut med klienter som var traumatiserte. På 80-tallet begynte han å legge merke til at pårørende til psykisk syke utviklet noen av de samme reaksjonene og vanskene som den de var pårørende til. Figley kalte dette sekundærtraumatisk stress. På samme tid registrerte han at mange av hans kolleger også utviklet psykiske vansker på samme måte som de pårørende. I 1995 lanserer han begrepet sekundærtraumatisk stresslidelse (STSD). Det han da sier, er at terapeuter utvikler traumesymptomer av å jobbe med traumer. Symptomene på STSD er de samme som symptomene på PTSD (posttraumatisk stresslidelse) Samtidig lanserer har begrepet compassion fatigue. Med compassion fatigue mener Figley den gradvise og tiltagende (kumulative) slitasjen på hjelperes evne til å føle med, engasjere seg i og bry seg om sine pasienter. Det finnes ikke noe godt norsk ord for det samme. Figley sier at compassion fatigue er terapeuters og hjelperes unike blanding av sekundærtraumatisering og utbrenthet. Samme år, i 1995, lanserte psykoterapeutene Pearlman og Saakvitne begrepet vikarierende traumatisering i sin bok Trauma and the Therapist:

Hva gjør jobben med deg?

Countertransference and Vicarious Traumatization in Psychotherapy with Incest Survivors. Begrepet ligner på sekundærtraumatisering, men vikarierende traumatisering fokuserer mer på det samspillet som skjer i en terapeutisk relasjon mellom klient og terapeut. De mener at vi tar opp i oss andres lidelse nesten som om den har rammet oss selv. Gjennom vår innlevelse og empati blir vi «vikarer» i møte med den urettferdighet og de krenkelser våre klienter har opplevd. For min egen del ble disse begrepene viktige ord og knagger for å kunne forstå noen av de forandringene og symptomene jeg selv opplevde. Begrepene er utførlig behandlet i kapittel 7 og 8 i denne boken.

Hva lærte jeg på hjelperskolen? Om flinkhet Etter mer enn 10 år hadde jeg kommet fram til den erkjennelse at jobben gjorde mye med meg. Da begynte jeg å tenke tilbake på utdanningen min. Selv gikk jeg på psykologskolen, eller det som heter profesjonsstudiet i psykologi. Hvordan hadde skolen min forberedt meg på jobben? Hvordan hadde utdanningen forberedt meg på hva arbeidet kom til å gjøre med meg, og hva jeg kunne gjøre med det? Etter å ha tenkt grundig gjennom det kom jeg fram til at skolen min ikke hadde forberedt meg i det hele tatt på disse aspektene ved jobben. Universitetet hadde ikke lært meg noe om hvordan arbeidet kom til å virke inn på meg, heller ikke om hvorfor den kom til å gjøre mye med meg. Og selvfølgelig hadde jeg heller ikke lært noen ting om hva jeg kunne gjøre for å forebygge de konsekvenser jobben kunne få for min egen psykiske og fysiske helse. Jeg ble ikke forberedt på virkeligheten gjennom studiet! Flinkhetsidealet sto veldig høyt på skolen min. I utgangspunktet var alle studentene flinke barn og ungdommer, og vi ønsket også å bli veldig flinke psykologer. Vi ville gjerne klare alt og tåle alt. Vi ønsket å gå inn i enhver situasjon og møte alle klienter med gode og virksomme psykologiske intervensjoner. I prinsippet skulle det være like greit å snakke med en medstudent som det skulle være å møte et torturoffer eller en morder. Flinkhet handlet om at vi ikke selv på noen måte skulle ha reaksjoner på eller vansker med det vi møtte. Flinkhet handlet egentlig om at vi ikke skulle ha følelser, bare mestring. Flere av lærerne ble våre helter og idealer. Jeg husker en flott professor vi hadde som underviste oss i klinisk psykologi. En dag fortalte hun oss en historie fra terapeutvirkeligheten sin:

Smittet av vold

Jeg fikk inn en ny pasient på kontoret mitt en dag. Jeg hadde bare møtt han en gang tidligere, så jeg kjente han ikke godt. Han kommer farende inn og setter seg i stolen sin. Jeg lukker døren og setter meg i min. Idet jeg setter meg, drar han fram en avsagd hagle fra bagen sin. Han retter den mot hodet mitt og sier rasende og uregulert: «Sier du et galt ord i denne timen, så blåser jeg huet av deg!»

Jeg husker at jeg som student ble ganske urolig av bare å høre denne historien. Men vår professor var fantastisk. Hun svarte han på en helt riktig måte. Hun var selvfølgelig dypt rotfestet i psykologenes fagetiske retningslinjer, som blant annet innebærer en grunnleggende respekt for alle vi møter. Hun hadde lang erfaring. Hun hadde en teoretisk overbygging og sikkert også en evidensbasis (den gangen fantes det ikke nasjonale retningslinjer for slike situasjoner). I tillegg hadde hun med seg et brukermedvirkningsperspektiv. Så hun svarte, rolig, med varme og empati i stemme og blikk: Jeg håper du har forståelse for at jeg ikke kommer til å si så mye denne timen!

I sannhet et flott svar. Sannsynligvis det beste og «flinkeste» hun kunne si og gjøre i den situasjonen for å redde sitt eget liv. Jeg ble enormt imponert, og der og da lettet. Så flink psykolog ville jeg gjerne bli selv. Men dette var den eneste historien som ble fortalt. Den andre historien ble ikke nevnt. Det kunne vært historien om at

. . . .

hun trodde hun skulle dø hun ble så redd at hun tisset på seg hun fikk problemer i ettertid med søvn, trygghet og tillit hun hadde vansker med å være på kontoret sitt i et halvt år etterpå

Historien om at hun også var et vanlig menneske med normale følelser og reaksjoner, ble ikke fortalt. Det eneste ordet som fantes på psykologskolen som sa noe om at vi kunne få følelser, var ordet «motoverføring». Miljøet jeg gikk i, syntes nok at motoverføring var et spennende fenomen, men ingen av oss ønsket egentlig å få det selv. Vi ville helst være perfekte psykologer, og da skulle vi ikke ha noen former for «grumsete» følelser, naive og uerfarne som vi var.

Hva gjør jobben med deg?

«Ikke ta med jobben hjem» Som studenter fikk vi råd og veiledning om hva vi burde gjøre når vi begynte å jobbe som terapeuter. De samme rådene fikk vi gjerne av eldre kolleger og veiledere da vi kom ut som nyutdannede i jobb. Noe nesten alle hjelpere har fått høre, er dette: Pass på å ikke ta med deg jobben hjem!

Veilederen til en kollega av meg fortalte i tillegg hvordan hun gjorde det. Hun jobbet i barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) med psykisk syke barn: Jeg tenker på jobben fram til første rundkjøringen etter arbeidsstedet, etter den rundkjøringen tenker jeg ikke på jobben lenger.

Rådet om ikke å ta med jobben hjem hørtes ganske fornuftig ut. Jeg syntes i hvert fall det, så det ville jeg prøve. Men jeg var sjanseløs. Jobben ble med meg hjem enten jeg ville eller ikke. Jeg klarte ikke å la være å tenke på klientene mine på ettermiddag og kveldstid. Jeg hadde med meg uro og bekymring hjem. Jeg klarte ikke å slappe helt av når jeg var bekymret for om en av mine klienter kunne skade noen eller ta livet av seg i løpet av helgen. Jeg klarte ofte ikke å være helt til stede hjemme, for tankene mine var igjen på jobben. Jeg fikk ikke til det jeg hadde fått beskjed om at en psykolog bør få til – jeg tok med meg jobben hjem. Det fikk meg til å føle meg som en litt svak psykolog. Jeg ante jo ikke at de fleste andre har det på akkurat samme måten. Susanne Bang har en praktfull tittel på sin bok om det å være terapeut, Rørt, rammet og rystet (Bang, 2003). Hun jobbet mange år på poliklinikk for torturofre i København. Et av hennes poenger er at vi som hjelpere møter så sterke og vonde virkeligheter at vi blir både rørt, rammet og rystet av det vi jobber med. Arbeidet som hjelper i møte med smerte, lidelse, brutalitet og avmakt, er først og fremst et emosjonelt krevende arbeid. Vi blir berørt og aktivert hver eneste dag. Det finnes ingen av og på-knapp for følelser. De er i sin natur autonome. Følelser lever sitt eget liv. De fleste av oss er heller ikke psykopater, som er i stand til ikke å føle eller kjenne andres smerte. Jobben blir med oss hjem, selv om vi ikke ønsker det. Min påstand er at det er umulig ikke å ha med seg jobben hjem.

Smittet av vold

På mange måter er derfor rådet om ikke å ta med seg jobben hjem det verst tenkelige. Å si noe slikt er både ufaglig og umenneskelig. Rådet blir bare en ytterligere belastning. Egentlig synes jeg at alle «hjelper-lærere» som sier dette i sin undervisning, burde avskjediges på dagen. Grunnen til at jeg sier det så sterkt, er at jeg mener lærere som kommer med slike utsagn, demonstrerer at de ikke har skjønt hva jobbene de utdanner folk til, faktisk går ut på. Det vi kunne trenge å bli forberedt på, er dette: Du kommer til å ha med deg jobben hjem.

Et slikt utsagn hadde vært en viktig melding som virkelig ville forberedt meg på det som kom til å skje. I tillegg skulle vi lært gode måter eller metoder for å ha med jobben hjem på. Slik at det ikke fikk prege våre private relasjoner eller oss selv for mye. Det er snart 30 år siden jeg selv gikk ut av psykologskolen, og kanskje har mye blitt bedre siden den gang. Men dessverre, det ser ikke ut som det. Det dagens studenter forteller meg, er at de i like liten grad som meg lærer noe om hvordan de kommer til å bli påvirket av jobben, og hva de kan gjøre med det. De aller siste årene har det på noen utdanningssteder blitt løftet fram «selvivaretakelse» som tema. Når jeg får beskrevet hva som formidles i den undervisningen, blir jeg bekymret for at studentene bare lærer enda en ting som de må bli flinkere til. Flinkhet blir universalløsning på alt. Det vi kunne trenge å lære, er at psykologer og hjelpere også er vanlige følende og sårbare mennesker. Psykologskolen er på ingen måte spesiell. Jeg har som nevnt undervist et utall av faggrupper i flere forskjellige land. De forteller gjennomgående (med et par hederlige unntak) at de lærte like lite som meg. I utdanningen ble det ikke nevnt et ord om belastningene, og ikke sagt et ord om hvordan de kunne unngå å bli syke. For noen grupper er dette spesielt skremmende (f.eks. barnevernspedagoger), med tanke på at de troner aller høyest på sykefraværsstatistikken i Norge. Størst inntrykk på meg gjorde en barnesykepleier jeg møtte. Hun fortalte følgende: Da jeg begynte i jobben med alvorlig syke og døende barn, fikk jeg høre av avdelingslederen min at den dagen jeg ikke felte en tåre når et barn døde, den dagen hadde jeg blitt profesjonell!

Hva gjør jobben med deg?

Hva lærte du på skolen din? Hvordan ble du forberedt på hva jobben kunne gjøre med deg, og hva du kunne gjøre med det?

Jeg har ofte lurt på hvorfor arbeidsbelastninger ikke er tema i våre utdanninger. Manglende kunnskap og forskning på området har vært en viktig årsak til at vi har oversett belastningene som ligger i det å hjelpe. Noe av svaret ligger åpenbart i en samfunnskultur med en lang tradisjon med fortielse av psykiske problemer. Hjelperens egne vansker har vært et tabu. Og som alle andre tabuer underkommunisert, fortiet og usynliggjort. Det kan også ha noe å gjøre med at mange av dem som underviser ved våre høgskoler og universiteter, har liten erfaring med praksisfeltet, eller at det er så mange år siden de jobbet der, at de ikke lenger husker hvordan det var. En annen mulig faktor kan ligge i det at det i større og større grad er akademiske ferdigheter som forskning som gir fagfolk faste stillinger ved høgskoler og universiteter. Kan det være at utdanningsstedene gjennom dette rekrutterer ansatte som har sine styrker på det kognitive og fornuftsmessige området, og ikke nødvendigvis på det emosjonelle og relasjonelle området? Sykepleieren Vidette Todaro-Franceschi påstår i sin bok Compassion Fatigue and Burnout in Nursing (Todaro-Franceschi, 2013) at compassion fatigue og utbrenthet er en vanlig grunn til at sykepleiere prøver å komme vekk fra «gulvet» gjennom å søke videreutdanning, undervisningsjobber eller administrative stillinger. De er utbrent og vil bort fra belastningene, og samtidig gjør skammen det umulig for dem å bruke disse egenerfaringene i undervisningen. Det er ikke urimelig å tenke at dette også kan gjelde andre yrkesgrupper.

Per Isdal

Smittet av vold

Per Isdal

Smittet av vold Om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelperyrkene