Sykepleie i kommunehelsetjenesten utdrag by Fagbokforlaget

I denne antologien beskrives de to store sykepleietjenestene utenfor institusjon; helsesøstre og hjemmesykepleiere.

I KOMMUNEHELSETJENESTEN

Boken har en bred tilnærming og vil være nyttig for både bachelorstudenter, studenter i videreutdanning, masterstudenter, høyskolelektorer og forskere.

SYKEPLEIE

Foruten historiske og samtidige beskrivelser av disse sykepleietjenestene presenteres og diskuteres sentrale begreper og fenomener fra pasienters, pårørendes, helsepersonells og studenters perspektiv.

K A R I K . GL AV IN E . R . G J E V J O N (red.)

I Norge har kommunale helse- og omsorgstjenester en 150 år lang historie, som startet med menighetssøstrenes ideelle arbeid, og som i dag utgjør et tyngdepunkt i helsevesenet vårt. Kommunene skal sørge for at både friske og syke blir ivaretatt, og har ansvar for forebygging og helsefremming, pleie, omsorg og behandling. Sykepleiere har sentrale roller i dette arbeidet.

Redaktører:

Anbjørg Kolaas, UiO

EDITH ROTH GJEVJON ph.d., hjelpepleier, sykepleier og førsteamanuensis

ISBN 978-82-450-2014-4

,!7II2E5-acabee!

HELSESØSTERTJENESTE OG HJEMMESYKEPLEIE

KARI GLAVIN ph.d., sykepleier, helsesøster og professor

ED I T H

G L AV I N R OT H

Øvrige kapittelforfattere:

G JE VJON

(red.)

SYKEPLEIE I KOMMUNEHELSETJENESTEN

H E L S E S Ø ST E RT J E N E ST E OG H J E M M E SY K E P L E I E

L I S B E T H G R AV DA L K VARME ÅSE SNØTUN A N N - K R I S T I N FJ Ø R T O F T HILDE EGGE ANNE KJERSTI MYHRENE STEFFENAK ANNE ØVERLIE TRUDE HAUGLAND JENNY OWE MARY KALFOSS CHARLOT TE DELMAR I N G U N PA H R TORMOD KLEIVEN HELLE NORDESTGAARD M AT T H I E S E N E S T H E R H J Ä L M H U LT TORIL ØKLAND SIDSEL TVEITEN Forfatterne er i hovedsak ansatt ved eller har tilknytning til Høyskolen Diakonova, som fra 2017 blir en del av VID vitenskapelige høgskole.

SYKEPLEIE I KOMMUNEHELSETJENESTEN

K ARI E DITH

GL AV IN ROTH

G J E VJ O N

(red.)

SYKEPLEIE I KOMMUNEHELSETJENESTEN

H E L S E S Ã&#x2DC; ST E RT J E N E ST E OG H J E M M E SY K E P L E I E

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

I mine tidlige barneår bodde vi i Svelvik i Vestfold. Rett borti gata bodde søster Margit. Hun var en institusjon i lokalsamfunnet. Menighetssøsteren som syklet rundt i bygda om sommeren og brukte sparken flittig vinterstid. Alle visste at hun var til å stole på fordi hun kunne tilkalles til hjemmene der hennes fagkunnskap, kyndige hender og gode dømmekraft ble brukt når ulykker, problemer eller sykdom preget familier og hjem. Dette var i en periode da Menighetssøsterhjemmet var en plogspiss i å bringe trygg og god kompetanse til lokalsamfunnene ved å utdanne menighetssøstre. Etter hvert så heldigvis det offentlige sitt ansvar, og hjemmesykepleiere og helsesøster ble en viktig og naturlig del av bemanningen i alle kommuner. I dag ser vi, kanskje mer enn noen gang tidligere, behov for solid faglig kompetanse i kommunene for å kunne håndtere de utfordringene samfunnet vårt står overfor. For eksempel ser vi daglige oppslag i media som minner oss om to store utfordringer i lokalsamfunn som helsesøstre og hjemmesykepleiere skal rustes til å møte på en troverdig måte: integrering av flyktinger og asylsøkere, og mobbing blant barn og unge. For at disse store samfunnsutfordringene skal bli håndtert på en god måte, må både profesjonelle i tverrfaglige team og medmennesker som ansvarlige borgere i samfunnet trekke i lag. Med en rett bemanning av helsesøstre og bemanning i hjemmesykepleien vil hun eller han kunne være en trygghetsfaktor i lokalsamfunnet slik søster Margit var det i Svelvik for 55 år siden. Bidragsyterne i denne boken er tilknyttet fagmiljøet ved Høyskolen Diakonova, de fleste ansatt og noen som samarbeidspartnere. Diakonova, tidli-

sykepleie i kommunehelsetjenesten

gere Menighetssøsterhjemmet, har i 100 år hatt et spesielt fokus på kompetanse i sykepleien i kommunehelsetjenesten. Det er slik sett en glede for meg som rektor å ønske de faglige bidragene i denne læreboken velkommen. Den forsknings- og erfaringsbaserte kunnskapen boken formidler, står i en lang og stolt fagtradisjon som strekker seg helt tilbake til pionerene som så behovet for den faglærte sykepleien i hjemmene for 100 år siden. Kari Gran Bøe Rektor, Høyskolen Diakonova

Innhold

Innledning ............................................................................................

Del 1 Helsesøstertjeneste og hjemmesykepleie Kapittel 1

Utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon ...................

Kari Glavin, Åse Snøtun, Edith Roth Gjevjon og Lisbeth Gravdal Kvarme

Introduksjon ........................................................................................... Utvikling av hjemmesykepleien ................................................................... Helsesøstertjenesten og helsesøsterutdanning .............................................. Oppsummering ......................................................................................

16 16 25 32

Kapittel 2

Hjemmesykepleietjenesten ....................................................................

Edith Roth Gjevjon og Ann-Kristin Fjørtoft

Introduksjon ........................................................................................... Bakgrunn............................................................................................... Organisering, ledelse og bemanning............................................................ Hjemmesykepleierens arbeid ..................................................................... Avslutning .............................................................................................

38 38 40 44 49

Kapittel 3

Helsesøstertjenesten i helsestasjon .........................................................

Kari Glavin

Bemanning i helsestasjon .......................................................................... Helsesøsters arbeid i helsestasjonen ............................................................ Helsestasjonens betydning for barns helse .................................................... Foreldrestøttende arbeid ........................................................................... Veiledning om amming ............................................................................. Veiledning om ernæring og forebygging av overvekt ....................................... Helsesøsters arbeid med utsatte grupper ...................................................... Samarbeid med jordmor ........................................................................... Avsluttende kommentar ............................................................................

56 57 57 58 61 63 65 66 67

sykepleie i kommunehelsetjenesten

Kapittel 4

Helsesøstertjenesten i skolen..................................................................

Lisbeth Gravdal Kvarme

Innledning ............................................................................................. Helsesøsters arbeid i skolehelsetjenesten ...................................................... Studier om helsesøsters rolle i skolehelsetjenesten .......................................... Helsesøsters rolle i det helsefremmende og primærforebyggende arbeidet .......... Helsesøsters rolle i det sekundær- og tertiærforebyggende arbeidet ................... Bemanning av helsesøster i skolen ............................................................... Hvorfor er det viktig med en helsesøster i skolen? ........................................... Samarbeid ............................................................................................. Oppsummering ......................................................................................

73 74 74 75 77 79 80 80 81

Kapittel 5

Anvendelse av livskvalitet som begrep i kommunehelsetjenesten ...............

Mary H. Kalfoss

Innledning ............................................................................................. Bakgrunn............................................................................................... Teoretiske perspektiver ............................................................................. Teorier om QoL ....................................................................................... QoL-instrumenter og kartleggingsverktøy ..................................................... Helserelatert livskvalitet ............................................................................ Vurdering av QoL ..................................................................................... QoL for sykepleiere i kommunehelsetjenesten ................................................ Konklusjon .............................................................................................

86 87 90 91 93 94 95 96 97

Kapittel 6

Forebyggende intervensjoner av sykepleiere i kommunehelsetjenesten ......... 102 – beskrivelse av Public Health Intervention Wheel Kari Glavin og Jenny Owe

Introduksjon ........................................................................................... Public Health Intervention Wheel (PHIW) ...................................................... Rød sektor ............................................................................................. Grønn sektor .......................................................................................... Blå sektor............................................................................................... Oransje sektor ........................................................................................ Gul sektor .............................................................................................. Avsluttende kommentar ............................................................................

102 103 107 109 111 112 114 115

innhold

Del 2 Eksempler på helsefremmende og forebyggende sykepleietjenester til familier, barn og unge Kapittel 7

Gruppetilbudet på helsestasjon – helsesøstres praksis og erfaring .............. 122 Kari Glavin, Toril Økland, Sidsel Tveiten og Esther Hjälmhult

Innledning ............................................................................................. Metode ................................................................................................. Resultater .............................................................................................. Diskusjon............................................................................................... Styrker og svakheter ................................................................................. Konklusjon .............................................................................................

122 123 125 129 133 134

Kapittel 8

Muligheter og utfordringer ved gruppe som metode i skolehelsetjenesten .. 138 Hilde Egge og Lisbeth Gravdal Kvarme

Innledning ............................................................................................. Gruppe som metode i skolehelsetjenesten .................................................... Diskusjon, forslag til implementering og videre forskning ................................. Konklusjon .............................................................................................

138 139 144 150

Kapittel 9

Ungdoms psykiske helse ........................................................................ 153 Anne Kjersti Myhrene Steffenak

Innledning ............................................................................................. Helsetjenester til ungdom ......................................................................... Psykiske helseproblemer blant ungdom ........................................................ Forekomst av psykiske helseproblemer blant ungdom...................................... Bruk av medisiner mot psykiske lidelser blant ungdom ..................................... Helsesøsters rolle relatert til ungdom med psykiske helseproblemer ...................

153 154 155 157 159 162

Del 3 Sykepleie i hjemmet Kapittel 10

Holdninger til aldring blant hjemmeboende eldre ..................................... 170 Mary H. Kalfoss

Innledning og bakgrunn ............................................................................ Teoretisk perspektiv ................................................................................. Metode ................................................................................................. Resultater .............................................................................................. Diskusjon............................................................................................... Konklusjon .............................................................................................

170 171 172 174 176 179

sykepleie i kommunehelsetjenesten

Kapittel 11

Muligheter og utfordringer ved bruk av livskvalitetsmålinger i hjemmesykepleietjenesten ................................................................... 182 Trude Haugland

Introduksjon ........................................................................................... Metode ................................................................................................. Resultater .............................................................................................. Diskusjon............................................................................................... Konklusjon ............................................................................................. Kliniske implikasjoner ...............................................................................

182 184 185 187 190 191

Kapittel 12

Meningsfull hverdag som et mål for arbeidet i hjemmetjenesten ................. 193 Ann-Kristin Fjørtoft og Ingun Pahr

Innledning og bakgrunn ............................................................................ Metode ................................................................................................. Resultat ................................................................................................. Diskusjon............................................................................................... Konklusjon .............................................................................................

193 195 197 203 207

Kapittel 13

Når profesjonell omsorg møter den eldre pasientens personlige liv ............. 212 – juridiske, etiske og faglige utfordringer i hjemmesykepleien Edith Roth Gjevjon

Bakgrunn............................................................................................... Faglig forsvarlig hjemmesykepleie ............................................................... Profesjonell omsorg i møte med pasientens personlige liv ................................. Avslutning .............................................................................................

212 214 218 222

Kapittel 14

Partnerens opplevelse av hjemmesykepleiens tilstedeværelse ved terminal sykdom ................................................................................................ 226 Anne Øverlie

Innledning og bakgrunn ............................................................................ Partnerens utfordringer............................................................................. Hjemmesykepleien .................................................................................. Diskusjon............................................................................................... Implikasjoner for praksis............................................................................

226 227 231 232 238

innhold

Kapittel 15

Indlagt i eget hjem, når døden nærmer sig ............................................... 242 Selvbestemmelse, ansvar og skyld i samspil med de nære relationer Helle Nordestgaard Matthiesen og Charlotte Delmar

Resume ................................................................................................. Indledning ............................................................................................. Baggrund .............................................................................................. Teoretisk analyseramme ............................................................................ Design og metode ................................................................................... Etik....................................................................................................... Fund ..................................................................................................... Selvbestemmelse, ansvar og skyld ............................................................... Diskussion ............................................................................................. Implikationer for praksis – Indlagt i eget hjem................................................. Konklusion .............................................................................................

242 242 243 244 245 247 247 249 252 254 255

Kapittel 16

Godhetens alminnelighet ....................................................................... 258 Et møtepunkt mellom sykepleie og diakoni sett i et lokalsamfunnsperspektiv Tormod Kleiven

Innledning ............................................................................................. Godhetens ontologi ................................................................................. Kommunehelsetjeneste og diakonalt menighetsarbeid – tjenesteforståelse .......... Samspill mellom formell og uformell omsorgsutøvelse ..................................... Drøfting – oppsummerende konklusjon ........................................................

258 260 263 266 269

Innledning Kari Glavin og Edith Roth Gjevjon

Kommunale helse- og omsorgstjenester har vært i endring siden innføring av kommunehelsetjenesteloven i 1982. Etter samhandlingsreformens forskyvning av oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten og fokus på forebygging og helsefremming utgjør nå kommunale helsetjenester utenfor institusjon tyngdepunktet i helsetjenestene våre. Kommunenes innbyggere skal i økende grad behandles for sine sykdommer i eget hjem fremfor i sykehus. Samtidig gir Folkehelsemeldingen føringer for kommunenes forebyggende og helsefremmende arbeid for å forhindre sykdom og utsette behov for langvarig pleie og omsorg. Kommunene er forpliktet til å ta på seg ansvaret for helsefremming og forebygging, behandling, pleie og omsorg for en variert gruppe mennesker – fra fødsel til død. Mangfoldet av mottakere i alle aldersgrupper, friske eller med ulike typer sykdommer, funksjonsnedsettelser og sosiale og personlige utfordringer fordrer høy og til dels avansert kompetanse hos kommunens helsepersonell. Den nye primærhelsemeldingen peker på at kommunehelsetjenesten skal styrkes, både gjennom økt kapasitet, økt kompetanse og økt kvalitet. Blant virkemidlene er økt satsing både på helsesøstertjenesten og på hjemmesykepleietjenesten. Helsetjenester utenfor institusjon er av politikere, forskere og fagfolk ansett å være en viktig del av løsningen på helsetjenestenes ressursutfordringer, men er også viktig for befolkningens livskvalitet. Hjemmet og familien betyr mye for oss. Dette er en bok som beskriver de to store sykepleietjenestene og retter seg mot de to dominerende grupper av sykepleiere utenfor institusjon i kommunene: helsesøstre og hjemmesykepleiere. Første del av boken inneholder seks

innledning

kapitler som beskriver disse tjenestene, fra tjenestenes opprinnelse og utvikling til hvordan disse tjenestene fremstår i dag. Vi gir et innblikk i oppgaver og hverdager med 150-års mellomrom, som er fjernt fra hverandre, samtidig som mye av virksomheten og tenkingen og mange av oppgavene tilsvarer det vi ser i dagens virkelighet. Denne delen viser også tydelig at kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon er blitt stadig mer avanserte og komplekse og krever høy faglig kompetanse. I denne boken belyses to tradisjonelle sykepleierroller i kommunehelsetjenesten. Det er viktig å merke seg at det i skrivende stund skjer en utvikling som sannsynligvis vil endre sykepleierrollen og sykepleiers ansvar og funksjon i kommunehelsetjenesten. I Primærhelsemeldingen skisseres flere slike, som primærhelseteam og roller vi kjenner internasjonalt som «nurse practitioner» og «family nurse». Selv om vi vil se nye roller, nytt ansvar og nye funksjoner i kommunehelsetjenesten, vil det fremdeles være behov for de «tradisjonelle» generalistene i tjenestene. Et samspill mellom de ulike rollene vil være avgjørende for å lykkes med å utvikle tjenestene i tråd med gjeldende behov i befolkningen. Helsestasjonstilbudet når fram til nesten alle barn de første leveårene uavhengig av foreldrenes sosiale posisjon og medvirker til utjevning av sosiale ulikheter med hensyn til helse. En velfungerende skolehelsetjeneste og ungdomshelsetjenste er viktig for at barn og unge skal ha en tilgjengelig helsetjeneste. Samfunnsutviklingen fører til nye helseproblemer hos barn og unge i form av psykosomatiske, psykologiske og atferdsmessige forstyrrelser. Barselkvinner sendes tidligere hjem fra sykehuset, og vi lever i et samfunn med økende flyktningeproblematikk. Helsesøstre er autoriserte sykepleiere med videreutdanning som bygger på Rammeplan og forskrift for helsesøsterutdanning fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet 1. desember 2005. Helsesøsters arbeidsområde i kommunehelsestjenesten er i hovedsak knyttet til helsestasjon, skolehelsetjenesten og ungdomshelsetjenesten. Helsesøstertjenesten favner vidt og skal håndtere komplekse problemområder. Å motta hjemmesykepleie blir for dem som mottar hyppige og langvarige tjenester, en del av hverdagen og livet; ikke bare for pasienten selv, men også for de pårørende rundt pasienten, som kan være familie eller venner. Å motta hjemmesykepleie og måten denne gis på, kan påvirke pasienters og pårørendes livskvalitet, og for noen kan det kanskje være vanskelig å finne mening i hverdagen. Hjemmesykepleie er en omfattende tjeneste der sykepleierne møter ulike

sykepleie i kommunehelsetjenesten

mennesker i alle aldre og i ulike situasjoner – helsemessig, personlig og sosialt. Dette fordrer klinisk sykepleiefaglig og medisinsk kompetanse, men også kompetanse i å møte mennesker der de er. Kunnskap om etikk og jus er i tillegg nødvendig for å gi riktig helsehjelp på riktig måte. Boken har en bred tilnærming og vil være nyttig for både bachelorstudenter, studenter i videreutdanning og masterstudenter, høyskolelektorer og forskere. Den kan også være nyttig for dem som arbeider i praksis i kommunal sykepleietjeneste utenfor institusjon.

del 1

HelsesĂ¸stertjeneste ogÂ hjemmesykepleie

Kapittel 1

Utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon Kari Glavin, Åse Snøtun, Edith Roth Gjevjon og Lisbeth Gravdal Kvarme

Introduksjon Sykepleie utenfor hjemmet har sine røtter i England, der Florence Nightingale organiserte distriktssykepleiere. Nightingale beskrev to oppdrag for sykepleiere: å pleie syke og å arbeide forebyggende for å holde folk friske (Green, 1993). Lillian Wald regnes som grunnleggeren av distriktssykepleie i USA fra slutten av 1800-tallet. Offentlige sykepleiere var først og fremst opptatt av å ta vare på de syke fattige i deres hjem. Gjennom sitt arbeid kom Wald frem til at mange sykdommer hadde sin opprinnelse i større samfunnsmessige problemer. Hun kanaliserte sykepleiernes innsats mot å forbedre miljøet gjennom å bedre sanitære forhold og øke muligheter for sysselsetting, utdanning og rekreasjon. Det var Wald som innførte begrepet «public health nursing» (Green, 1993; Ruel, 2014). I Norge sørget menighetssykepleiere og mannlige diakoner for sykepleietjenester i kommunene fra begynnelsen av det 19. århundre. Senere ble oppgavene splittet til å omfatte helsesøstre som fungerte som familie og skolesykepleiere (1947), og hjemmesykepleiere som sørget for sykepleie i hjemmet (1972). I dette kapitlet skal vi beskrive utviklingen av hjemmesykepleien og helsesøstertjenesten i Norge.

Utvikling av hjemmesykepleien Pleie av syke i hjemmene har skjedd til alle tider. Her i landet var det vanlig at nærmeste familie skulle ta seg av dem som på ulike måter ikke kunne greie seg selv. Familiens kvinner tok hand om barn, syke og gamle ut fra erfaringer de

kapittel 1: utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon

hadde tilegnet seg og ellers lært av generasjonene før dem (Wyller, 1990; Solheim og Aarheim, 2004). Selv om sykepleie var hjemmets oppgave, ble det etter hvert også behov for annen hjelp. Den eksplosjonsartede veksten i medisinsk kunnskap på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, med blant annet identifiseringen av bakterier og økt kunnskap om smitte og hygiene, medførte at fremveksten av sykehusene kom i gang. Hospitalene var i starten få og små, og lite hyggelige oppholdssteder. Allerede i 1850-årene var mange leger misfornøyde med det ufaglærte pleiepersonalet i sykehusene, de hadde behov for å samarbeide med faglært personell (Melby, 1990; Solheim og Aarheim, 2004).

Med røtter i diakonissetradisjonen Mange kvinner var genuint opptatt av omsorg og pleie av syke. Noen fikk kjennskap til diakonissesaken fra Europa og dro til Tyskland for å utdanne seg til diakonisser. Blant disse var Rikke Nissen (1834–1892) og Cathinka Guldberg (1840–1919) som ble sentrale aktører da Kristiania Indremisjon startet Diakonisseanstalten «for utdannelse av christelige sykepleiersker» i 1868. Grunnleggelsen av Diakonisseanstalten innebar ikke bare starten på en organisert kvinnelig diakoni, men ble også opptakten til faglært sykepleie i landet vårt. Det som i tiden før første verdenskrig var gjort for å skaffe sykepleiehjelp til landsbygdene, skjedde på privat initiativ og gjennom innsats fra kirkelig og humanitært hold. Cathinka Guldberg og Rikke Nissens grunnleggende innsats innebar ikke bare grunnleggelsen av den første sykepleierutdanningen her i landet, men medvirket også til å bevisstgjøre behovet for sykepleie til befolkningen. I stadig flere bygder våknet forståelsen for at noe måtte gjøres. Diakonisseanstalten ble helt fra starten av utfordret på oppgaver utenfor institusjonens egne vegger. De første diakonissene var primært utdannet til arbeid i hjemmet, enten som sykepleier i menighetspleie og fattigpleie eller til privatpleie i velstående hjem. På den tiden ble de syke som hadde råd til det, behandlet og pleiet hjemme. De offentlige sykehusene, der de smittsomme sykdommene lett spredte seg, var stort sett et sted for fattige. Den første registrerte menighetspleien i Kristiania finner vi i Trefoldighet menighet i 1876. I årene som fulgte, forsøkte flere menigheter å skaffe sine syke hjelp på denne måten. I det lille skriftet «Om frivillig Fattig- og Sygepleie» ga prost Strømme i Elverum i 1897 blant annet rettledning i organisering av en menighetstjeneste for syke og trengende (Knudsen, 1976). Praktisk gjennom-

sykepleie i kommunehelsetjenesten

føring av ideene hans i egen menighet ble et viktig eksempel for å vekke sansen for menighetsansvar og initiativ i omsorgen for syke og fattige.

Fra menighetsdiakonisser til menighetssøstre I 1880-årene åpnet Diakonisseanstalten for at unge kvinner kunne delta en begrenset tid i den opplæringen diakonissene fikk. Det var gjerne den lokale sykepleierforeningen, fattigpleien eller indremisjonsforeningen som påkostet oppholdet for jenter fra bygdene. Disse reiste så tilbake for å ta seg av arbeidet blant syke i hjembygden. Opplæringen ble fra 1898 utvidet til ettårige kurs, og kvinnene fikk tittelen «menighetsdiakonisser». I en periode hadde vi derfor to typer diakonisser: de med minimum to års utdanning og menighetsdiakonissene som hadde gjennomgått kortere kurs ved Diakonisseanstalten. Diakonissene arbeidet oftest ved sykehusene, i menigheter i byene og ved Diakonisseanstaltens egne institusjoner, mens det ved århundreskiftet var over 70 menighetsdiakonisser i arbeid rundt om i bygdene (Knudsen, 1976; Melby, 1990). Etter hvert ble det klart at Diakonisseanstalten ikke kunne dekke det økende behovet for menighetsdiakonisser utover i landet. De kunne ikke gi avkall på fullt utdannede diakonisser til menighetene på bygdene. Dette hadde nok også sammenheng med utviklingen av den kvinnelige diakoniutdanningen. Det var stort frafall fra diakonisseutdanningen, noe som tydet på at det kunne være behov for en alternativ utdanning. Selv om Diakonisseanstalten årlig tok inn 16 menighetselever, var søkningen til utdanningen langt større enn opptakskapasiteten. Det kan også tyde på at mange kvinner ønsket utdanning som sykepleiere, men at ikke alle fant seg til rette i diakonisseutdanningen. Før århundreskiftet var det allerede startet fem skoler for utdanning av sykepleiere, og i 1919 var tallet kommet opp i 14 (Melbye, 1990, s. 29–30). Likevel søkte private sykepleierforeninger, indremisjonsforeninger og stadig flere kommuner etter menighetsdiakonisser (Knudsen, 1976, s. 11). I kampen mot tuberkulosen spiller de en viktig rolle, hvorfor Nationalforeningen yder 200 kr til uddannelse av hver menighedssøster.

Menighetsdiakonissene ble spredt utover store deler av landet. De hadde ikke som diakonissene noen fast tilknytning til Diakonissehuset. De hadde store

kapittel 1: utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon

utfordringer i arbeidet og kjente seg ofte alene, så etter hvert begynte de som var i nærheten av hverandre, å søke sammen. Til disse samlingene, som etter hvert ble årlige, kom også «distriktssøstre» med bakgrunn fra utdanninger ved ulike sykehus. Felles interesser som alderdomsforsørging og behov for regelverk for tjenesten bandt dem sammen. I 1906, under landsmøtet på Eidsvoll, ble derfor Norske Lutherske Menighetsdiakonissers Forening (LMDF) startet. Tallet på menighetsdiakonisser økte sakte, men sikkert. I 1910 var 125 søstre samlet til landsmøte på Hamar, men likevel var det ikke nok menighetsdiakonisser til å dekke etterspørselen. LMDF gjorde et fremstøt mot Diakonissehuset for å få dem til å øke kapasiteten på utdanningen, men det så de seg ikke i stand til. Menighetsdiakonissene tok dermed saken i egne hender. Det måtte utdannes flere søstre til arbeidet blant syke og gamle i menighetene. Etter iherdig innsats og med mange støttespillere var det derfor en stor merkedag da den nye institusjonen Menighetssøsterhjemmet – med sykehus og elevskole – kunne innvies 17. oktober 1916. Samtidig ble tittelen på søstrene endret fra menighetsdiakonisser til menighetssøstre, og det store målet for den nye institusjonen var tydelig formulert: «Hver bygd i Norge mindst én menighetssøster! Det er maalet!» (Menighetssøsterhjemmets årsmelding, 1917).

Vekst og utvikling Gjennom de første tiårene kunne etterspørselen etter menighetssøstre på ingen måte dekkes, selv om mange fikk sin utdanning. Mot slutten av 1920-årene, da depresjonstiden satte inn, gikk etterspørselen tilbake fordi det var knapt med penger rundt om i bygdene. Situasjonen snudde på nytt mot slutten av 1930årene, og i 1941 var det igjen stor mangel på menighetssøstre. Hovedgrunnen til dette var innføringen av 8-timers arbeidsdag på sykehusene og behov for flere ansatte. Mange menighetssøstre fant dermed veien til en bedre regulert tjeneste der. Dessuten hadde det blitt behov for flere menighetssøstre i helsesøsterarbeid, dels som helsesøstre og dels i kombinert funksjon. Mange steder på bygdene hadde det fremkommet ønske om å gjøre helsesøsterarbeidet til en gren av menighetssøstrenes arbeid da det ikke var arbeid nok til en helsesøster på heltid. Flere menighetssøstre fikk derfor stipend for å delta på kurs for helsesøstre, og mange ble etter hvert helsesøstre på heltid (Aschim, 1956; Knudsen, 1976).

sykepleie i kommunehelsetjenesten

Menighetssøstertjeneste i etterkrigstiden Menighetssøstrene hadde sitt arbeid blant syke og gamle i menigheter rundt om i hele landet, i bymenigheter, men først og fremst på bygdene. Her var de ofte i stillinger som kombinerte helsesøsteroppgaver og hjemmesykepleie. Men menighetssøstrene var opplært til å tenke helhetlig, og defor ble både familien og nærmiljøet til den hjelptrengende en del av menighetssøsterens ansvarsområde. En fortelling fra tjenesten til en menighetssøster fra Midt-Norge kan si litt om tjenestens mangfold: Ei natt ringde telefonen. Eg var i pleie hos ein gamal mann som hadde lungebetennelse. No var han i betring. Det var doktoren som ringte: – Her trengs hjelp til ein mann som har fått hjarteinfarkt. Han bur så veglaust til nå på vinteren at eg trur det er best at han får ligge heime. Er redd at ein transport herifrå til sjukehuset kan verta for drygt for han no, sa doktoren. Kom fortast råd! Eg sender bil! Så var det berre å vekke nokon i huset der eg var, takke for meg og dra av garde. Etter vel ei mils biltur tok ein kar med hest og slede over. Det bar oppover bratte bakkar på ein dårleg brøyta veg til vi nådde ein einsleg gard. Her låg ein mann i sine beste år, truleg vel 40 år, med hjarteinfarkt. Kona var gravid. 3 smågutar sov på loftet. Eg, ung og uerfaren, skulle vera den som visste og kunne! Men doktoren hadde sendt meg. Så no var eg her og måtte gjera mitt beste. Eg hadde visst ikkje lært så mykje om hjarteinfarkt heller på den tida. Men eg trur alle hadde meir realistisk innstilling til liv og død da enn folk flest i dag. Pasienten var nok ein del engsteleg, verka uroleg. Utover morgonen kom det fram at det var heilt kvardagslege problem som uroa han: Kva med fjøset? Kven skulle mjølke den kua som var så skvetten at det rett som det var gav mjølkaren eit spark? Dei skulle få fjøshjelp, men for han hasta det. Han kunne ikkje sleppe den gravide kona bort i dette. Til slutt fann eg ut at eg måtte tilby meg å prøve. – Eg er vant med kyr, sa eg, kan eg få lov å gjera eit forsøk på å mjølke denne kua? Han slo seg til ro med det og var vel nøgd då eg kom inn med mjølka og fortalde at alt gjekk bra. Pasienten var letta for ei unødig plage og eg var ei erfaring rikare. Men det var einaste gongen på dei 4 åra som menighetssøster at eg fekk bruk for mine ferdigheter i mjølking! Sjukdomsforløpet vidare hugsa eg ikkje, eller kor lenge eg var der, men mannen kom i alle fall velberga frå det heile utan ein einaste spesialist – og truleg utan ein einaste laboratorieprøve!

kapittel 1: utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon

Ein fin vårdag i april vart eg på nytt kalla til denne heimen. Då var det jordmora som ringde. – Vi har fått ei lita jente her i dag, sa ho. No vonar eg du kan koma hit og ta over stellet av mor og barn. Dei får anna hjelp til å stelle hus og fjøs. Ja, dette ville eg gjerne. No var snøen borte og eg traska opp bakkane i glad forventning. Skulle få hjelpe eit nytt liv i starten på livsvegen. Ei fin avveksling frå det som mest opptok kvardagen, sjukdom og død. Då eg kom fram viste det seg at det faktisk var tre som trong hjelp. Mannen låg sjuk igjen, no med magesår. Her låg kone og mann side om side i ektesenga og fekk all den «oppvartning» som situasjonen tilsa. Ulcuskur på den tida var graut, fiskebollar og fint brød, mange måltid om dagen! Dei to andre skulle også ha sitt. Eingongsutstyr var ikkje oppfunne. Bleievasken måtte foregå på kjøkkenet. Vårsola tok seg av bleiking og tørk. Dagane gjekk fort og alle trivdes. Veslejenta vaks til og fekk namnet Anne. Dette er eit glimt frå kvardagen åt ei menighetssøster på landsbygda i 1950-åra. Utfordringane var mange – og varierte. Eit Guds under at alt gjekk bra! (Snøtun, 2006, s. 124).

Oppgavene besto gjerne i kroppsvask med hår- og fotstell av akutt og kronisk syke hjemmeboende mennesker. Sengeskift, sårstell og medisinering hørte også med. Å følge pasienter til lege og sykehus, samt ha kontakt med legene i distriktet var en viktig del av tjenesten. Menighetssøster ble budsendt til mennesker med psykiske lidelser som bodde hjemme, både når disse ble ekstra urolige, og når familien trengte avlastning. Og selvsagt ble hun tilkalt ved ulykker av alle slag, både selvmord, arbeidsulykker og drukningsulykker. Å stelle og våke over dødssyke pasienter som lå hjemme, hørte med, og det var vanlig at menighetssøster stelte og la den døde i kisten. Dette ble gjerne omtalt som «den siste tjeneste» og innebar ofte både å holde båreandakt og delta i begravelsen. Den gangen var det ikke så vanlig med særlig omsorg for de pårørende, men menighetssøster hadde gjerne bodd i hjemmet til den døende, så da var det bare naturlig at hun hadde kontakt med familien i tiden rundt og etter begravelsen. Menighetssøstrene hadde ikke ansvar bare for syke. Gamle og ensomme skulle ha tilsyn og besøk, og da var det ikke snakk om å ha dårlig tid – det måtte være tid til både kaffe og prat, og gjerne også bibellesning og bønn. Utdeling av mat, klær og innimellom penger til mennesker som hadde det vanskelig, var også en del av tjenesten, gjerne i samarbeid med sosialkontoret i kommuner

sykepleie i kommunehelsetjenesten

som hadde slike. Flere steder var menighetssøster en naturlig medarbeider for helsesøster ved hjemmebesøk, vaksinering og barnekontroller. Mange menighetssøstre tok etter hvert helsesøsterutdanning og gikk over i slike oppgaver. Menighetssøster hadde også diakonale tjenester i menigheten. Hun skulle være med på eldretreff, dele ut blomster og julehefte til eldre og syke, lede ungdomsklubb, barneforening eller søndagsskole. Noen hadde ansvar for feriekoloni for både eldre og barn, de skulle delta i menighetspleieforeninger som samlet inn midler til lønnen deres, og misjonsforeninger og sorggrupper der det etter hvert dukket opp slike. Til tider innebar tjenesten også faste oppgaver i forbindelse med gudstjenester. Det var få faste ordninger for hvem som skulle få hjelp, og hvordan tjenestene skulle formidles. Noen tok selv kontakt med menighetssøster, ellers kunne pårørende eller naboer formidle behovet for hjelp. Forespørsler kunne også komme gjennom menighetskontoret, helselaget eller sanitetsforeningen. Legene var naturlige oppdragsgivere, og det samme ble etter hvert sosialkontorene (Snøtun, 2007).

Utviklingen av offentlig finansiert hjemmesykepleie Gjennom hele mellomkrigstiden og langt inn i etterkrigstiden sto frivillige organisasjoner, noen menigheter og kommuner for forskjellige former for hjelp til vanskeligstilte personer og familier, og sykepleietjenester var en del av tilbudet. Flere menigheter hadde både én og to menighetssøstre i tjeneste, men det ble stadig vanskeligere å drive arbeidet fordi behovene og utgiftene bare ble større. Norske Kvinners Sanitetsforening tok i 1952 opp spørsmålet om å få deler av utgiftene til hjemmesykepleien dekket av trygdekassen. Likevel var det først i 1959 at Stortinget gjorde vedtak om noe statsstøtte til hjemmesykepleietjenestene, og selv da var tilbudet i første rekke rettet mot pasienter utskrevet fra sykehus. Loven om kommunale helsetjenester, som ble iverksatt fra 1984, har en lang forhistorie med røtter helt tilbake til sunnhetsloven av 1860. Med Karl Evang som pådriver ble det gjort utredninger av finansieringsordninger og oppgave- og ansvarsfordeling av helsetjenesten utenfor institusjon (NOU 1979: 10; NOU 1979: 28), som ledet frem til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Prosessen frem mot offentlig finansiert hjemmesykepleie beskrives i det følgende. Se også historisk tidslinje.

kapittel 1: utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon

Tabell 1.1 Historisk tidslinje for utviklingen av offentlig finansiert hjemmesykepleie 1860 Sund hetsloven vedtas i Stortin get.

1952 Sanitets foreningen etterspør refusjon av utgifter til hjemme sykepleie.

1959 Stortings vedtak om stats støtte til hjem mesyke pleietje nester for pasienter utskrevet fra syke hus.

1979

1971

1972

1982

2009

2012

Nyhus utvalget: Utred ning av finan sierings ordnin ger og opp gave og ansvars fordeling.

Stortings vedtak om 75 % refusjon til drift av hjemme sykepleie.

Midler tidige retnings linjer for drift av hjemme sykepleie.

Kommune helsetje nesteloven vedtas i Stortin get.

Sam hand lingsre formen vedtas i Stortin get.

Lov om kom munale helse og omsorgstje nester erstatter kommune helse tjeneste loven og sosial tjeneste loven.

Selv om det i etterkrigstiden ble klart at pleie i hjemmene avlastet institusjonene og sparte det offentlige for utgifter, ble aldri hjemmesykepleie i denne perioden noen omfattende tjeneste. Det var institusjonsomsorgen som ekspanderte, og som politikerne var mest opptatt av. Mangelen på både leger og sykepleiere var et alvorlig problem i 1960-årene. Med iverksettelsen av sykehusloven fra januar 1970 innebar de nest ti årene en kraftig heving av standarden på sykehusene, med fornyelse og spesialisering, samt en økning i tallet på somatiske sykehjemsplasser. Det medførte at helsepersonell fra distriktene trakk mot sykehusene. Av de yrkesaktive sykepleierne økte andelen i sykehusene fra 70,5 % i 1955 til 85,5 % i 1971. Bare 4,6 % av de yrkesaktive arbeidet i 1971 i hjemmesykepleien (Solheim & Aarheim, 2004). Finansieringsordningene i distriktshelsetjenesten var et omfattende problem. Det lønte seg for kommunene å ha pasienter i sykehjem fordi da ble alle kostnader dekket av fylkeskommunen. Dette gjorde at sykepleieoppgaver utenfor institusjon ikke ble tilstrekkelig finansiert. Sykehusloven stimulerte finansieringsordninger som kom sykehusene til gode, og institusjonshelsetjenesten ble veldig dyr. Konsekvensen ble at distriktshelsetjenesten ble tappet både for personale og økonomiske ressurser. Menighetssøstre og distriktssykepleiere avdekket og kommuniserte store behov for ressurser. De så at det ble umulig – både menneskelig og økonomisk – for menigheter og private organisasjoner å dekke de reelle behovene for helsehjelp. Sykepleiere hadde mange ganger tatt til orde for å styrke hjemmesykepleietjenesten, men det ble ikke gjort noe særlig

sykepleie i kommunehelsetjenesten

før myndighetene forsto det meningsløse i at dyre sykehussenger skulle fylles av mennesker som ville ha det like godt, og ofte bedre, i sine egne hjem om de kunne få nødvendig hjelp (Nordhus, 1986; Solheim & Aarheim, 2004). I 1971 fikk de kommunale hjemmesykepleietjenestene plass i folketrygden. Det innebar refusjon fra folketrygden til drift av hjemmesykepleie med dekning av 75 % av utgiftene – en stor økning i forhold til tidligere. For menighetssøstrene betydde det på den ene siden mindre frihet når arbeidet måtte samordnes med de kommunale tjenestene. På den annen side ble det større grad av ansvarsdeling, bedre regulert arbeidstid, bedre lønn og større sykepleiekollegialt fellesskap. Hjemmesykepleien ble på samme tid innlemmet i det offentlige helsevesenet (St.meld. nr. 45 (1972–73)), og hjemmet kom på nytt på det politiske kartet som arena for behandling og pleie (Solheim & Aarheim, 2004). De fleste kommunene i landet opprettet hjemmesykepleie fra begynnelsen av 1970-årene. Det var ingen lett omlegging. Legene hadde blitt stadig mer institusjonsleger, og hjemmesykepleien var avhengig av legetilsyn. I 1982 hadde likevel alle norske kommuner opprettet fast hjemmesykepleietjeneste, selv om det kvantitative tilbudet i den enkelte kommune ennå var lite. Det var få hjemmesykepleiere ansatt, og det var sjelden tilbud om hjelp utenom normal arbeidstid (Bølstad, 1985; Solheim & Aarheim, 2004). Trass i ulike tiltak fra myndighetenes side hadde utjevningen mellom institusjonshelsetjenesten og distriktshelsetjenesten, som var målet for helsepolitikken i 1970-årene, ikke slått til ved utgangen av tiåret. Siden institusjonene var fylkene sitt ansvar, kunne kommunene fortsatt profittere på å ha en utbygd institusjonshelsetjeneste fremfor å bygge ut primærhelsetjenesten. Hjemmesykepleie og helsesøstertjenesten ble lovpålagte tjenester, og forebyggende helsearbeid og pleie i hjemmene ble formelt styrket da kommunehelsetjenesteloven ble vedtatt 19. november 1982. Denne ble i 2012 erstattet av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Etter at hjemmesykepleie ble en lovpålagt tjeneste, har utviklingen vært formidabel. Antall mottakere av hjemmesykepleie har økt kraftig de siste 20 årene, fra 25 000 i 1992 til mer enn 200 000 i 2014 (Mørk, 2015). De fleste av dagens pasienter er eldre, men andelen yngre mottakere øker. Pasientene i hjemmesykepleien representerer et mangfold, fra nyfødte barn til de eldste eldre. Årsakene til behov for helsehjelp er mange, som medfødt eller ervervet funksjonshemming, kroniske somatiske og mentale lidelser, rusproblemer og sosiale utfordringer, og et ønske om å dø hjemme.

kapittel 1: utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon

Hjemmesykepleien i dag er kompleks og omfattende. Etter Samhandlingsreformen (St.meld. nr. 47 (2008–2009)), som blant annet førte til at kommunene overtok det finansielle ansvaret for utskrivningsklare pasienter, har kommunene måttet ta imot flere og mer pleietrengende pasienter (Romøren et al., 2011). Spesielt eldre skrives raskere ut fra sykehus, og kommunenes hjemmesykepleietjeneste må håndtere mer komplekse oppgaver enn tidligere (Grimsmo, 2013), som respiratorbehandling, intravenøs behandling og stell av sentralt venekateter, samtidig som forebygging og helsefremming står sentralt. Dagens hjemmesykepleie belyses ytterligere i kapittel 2 og i del 3 i boken.

Helsesøstertjenesten og helsesøsterutdanning Sundhedsloven av 1860 er en milepæl i det forebyggende helsearbeidets historie. Sundhedsloven ga retningslinjer for distriktslegenes arbeid. De offentlige legene hadde ansvaret for at det forebyggende helsearbeidet ble utført etter lover og forskrifter. De hadde mange oppgaver å ivareta, derfor ble ofte det forebyggende arbeidet forsømt til fordel for det kurative. Distriktslegen trengte en medhjelper for å ta seg av det forebyggende helsearbeidet. Etter hvert som man fikk mer kunnskap om forebygging av blant annet infeksjonssykdommer, ble det viktig å få formidlet til folk flest hvordan disse sykdommene kunne forebygges. Den gryende helseopplysningsbølgen, som ble en viktig del av helsesøstertjenesten, startet med de frivillige organisasjonenes, menigheters og enkeltpersoners innsats og interesse for å spre opplysning (Solberg, 1995; Glavin & Kvarme, 2003). I 1836 grunnla ekteparet Fliedner Diakonissehusets skole i Kaiserswerth i Tyskland, der de lærte piker til å stelle de syke. Florence Nigthingale var en av elevene (Mathisen, 1993). I 1860 startet hun en sykepleierskole ved St. Thomas Hospital i London. Hun så betydningen av det forebyggende helsearbeidet. Nightingale arbeidet med å utdanne og etablere et system av helsesøstre (health visitors) som skulle oppsøke kvinner og barn i hjemmene. Barnets og morens helse skulle stå i fokus. Slik bidro hun til å legge grunnlaget for etableringen av helsesøstertjenesten (Kirkevold & Ekern, 2001; Solvang, 2002). Navnet «helsesøster» er i Norge omtalt for første gang i bladet «Menighetssøsteren» (Andersen, 1925). Norsk Sykepleierskeforbund tok i 1925 initiativ til å opprette «kurs for overordnede og undervisende sykepleiersker, samt sosialarbeidere» (senere Norges Sykepleierhøgskole) (Glavin & Kvarme, 2003). Karl

sykepleie i kommunehelsetjenesten

Evang ble helsedirektør i 1938. I 1939 nedsatte Sosialdepartementet et utvalg som skulle utarbeide et forslag til lov om offentlig utdanning av sykepleiere. Utvalget skulle også fremme forslag til utdanning av helsesøstre (Solberg, 1995). Etter krigen kom Evang i en posisjon som ga både faglig og politisk myndighet til å utforme helsevesenet. Han var en av pådriverne for å få startet en helsesøsterutdanning i Norge (Jákupsstovu & Aarseth, 1996). Helsesøstrene skulle avlaste de offentlige legene og helserådene, blant annet ved å være «helsemisjonærer i hjemmene» (Evang, 1947; Glavin & Kvarme, 2003; Sollesnes & Tønjum, 2008). At forebyggende arbeid også er økonomisk lønnsomt, var det ikke tvil om på denne tiden: Hva helsesøstrenes arbeid betyr for samfunnet, får en inntrykk av når en hører at verdens største livsforsikringsselskap, Metropolitan Life Insurance Co, ansatte helsesøster alt i 1909 – med det resultat at levealderen hos de forsikrede, som regelmessig ble besøkt av dem, er blitt forholdsvis meget høyere enn blant arbeidere i tilsvarende grupper som ikke har hatt veiledning av helsesøster, og gjennomsnittlig har selskapet på denne måten tjent en million dollar pr. år etter at alle utgiftene til helsesøster er betalt. (Dagbladet 26.04.1947)

Like etter den annen verdenskrig fikk søster Borghild Kessel et Rockefellerstipend av Helsedirektoratet for å kvalifisere seg til å starte helsesøsterutdanning i Norge. Rockefeller Foundation delte ut stipendier til norske sykepleiere slik at de kunne videreutdanne seg i forebyggende helsearbeid (Hvalvik, 2002). Statens helsesøsterskole ble åpnet i januar 1947, og Kessel var den første rektoren. Helsesøstre kalles i den første tiden pionerhelsesøstre (Evang, 1947; Glavin & Kvarme, 2003). Pionerhelsesøstrene arbeidet som helsesøstre i land- og bykommuner etter annen verdenskrig. Det forebyggende helsearbeidet var en del av det arbeidet menighetssøstrene og andre sykepleiere i frivillige organisasjoner utførte sammen med det kurative arbeidet. Da det offentlige overtok ansvaret, ble det ansatt helsesøstre i distriktene som skulle ta seg av de forebyggende oppgavene sammen med distriktslegene (Ellefsen, 1995). De første pionerhelsesøstrenes arbeid omfattet helsestasjonsarbeid, hjemmebesøk, skolehelsetjeneste, tilsyn med psykiatriske pasienter, inspeksjoner, helserådsarbeid og tuberkulosearbeid. Helsestasjonsarbeidet besto av kontroll av mor og barn, veiing, måling, rådgiving og vaksinering. Tuberkulosearbeidet var svært tidkrevende, og det

kapittel 1: utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon

innebar blant annet å ta årlige pirquetprøver av alle skolebarn og lærere, samt av betjeningen på hoteller. De som var smittet, måtte følges opp med kontroll og skjermbildefotografering. Tilsyn med psykiatriske pasienter som var plassert i private hjem med tilsyn i stedet for i institusjon, var også en oppgave pionerhelsesøstrene hadde ansvaret for. Dette arbeidet var mange steder et forsømt område. Arbeidsdagene var lange, ofte med skolehelsetjeneste om formiddagen og helsestasjonsarbeid om kvelden. Helsesøstrene organiserte mye av arbeidet selv; det fantes verken arbeidsinstruks eller metodebøker. I Oslo benyttet helsesøstrene lørdagene til å skrive metodebok for tjenesten, der de arbeidet fram ett kapittel hver. Månedsrapport og årsrapport ble også skrevet av helsesøstrene. Kontroll og inspeksjon var en del av tjenesten. Helsesøstrene hadde opptil 17 skoler i distriktet og 70 steder som skulle inspiseres: butikker, hoteller, campingplasser, frisører, badebassenger, feriekolonier og aldershjem. Drikkevannsprøver og kontroll av søppel og renovasjon var også en del av arbeidet. Helsesøstrene bidro blant annet til at det ble innført søppeltømming i kommunene, selv om pålegg om hygieniske forbedringer ikke alltid ble like godt mottatt (Glavin & Kvarme, 2003). Helsesøstrene var opprinnelig kommunalt ansatte, men fra 1963 ble de ansatt i fylkeskommunene. Det ble også opprettet stillinger som fylkeshelsesøster. Dette hadde stor betydning for helsesøstrenes arbeid fordi samarbeid og samordning innen det enkelte fylket bidro til et mer enhetlig tilbud til befolkningen. Frem til 1974 ble de fleste helsestasjoner drevet av frivillige organisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening og Nasjonalforeningen for folkehelsen. Da helsestasjonsloven trådte i kraft i 1974, tok det offentlige over ansvaret for helsestasjonene (Jákupsstovu & Aarseth, 1996).

Utviklingen av helsestasjonstjenesten I Norge var det flere forløpere for dagens helsestasjon, som barnepleiestasjoner drevet av menigheter og spedbarnsklinikker drevet av Norske Kvinners Sanitetsforening. Den første helsestasjonen for mor og barn i Norge ble åpnet i 1911 av professor T.B.C. Frølich. Barnepleiestasjonen, som den het, ble drevet av Tøyen menighet i Oslo. Målet var å oppmuntre mødre til å amme barna sine, og det ble delt ut tran og melk til mødrene. Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) ble stiftet i 1896 av Fredrikke Marie Qvam. Foreningens formål var å arbeide for å bedre folkehelsen, utdanne sykepleiere, spre kunnskap om tuberkulose

sykepleie i kommunehelsetjenesten

og andre folkesykdommer og opparbeide syke- og nødmateriell. Sanitetskvinnene har hatt en sentral rolle i fremveksten av helsestasjoner i Norge. I starten var målgruppen mødre som ikke ammet. Sanitetsforeningen åpnet sin første kontrollstasjon for mor og spedbarn i Oslo i 1914. Kontrollstasjonenes oppgaver var å gi råd om barnets pleie og ernæring, og barnet ble undersøkt og veid. De frivillige organisasjonenes innsats i det forebyggende helsearbeidet har vært og er betydelig. De første sykepleierne som arbeidet utenfor sykehus, var knyttet til humanitære og religiøse organisasjoner (Glavin & Kvarme, 2003). I noen byer etablerte mødrehygienekontorene også helsestasjoner (Statens helsetilsyn, 1998a). I 1924 ble det opprettet mødrehygienekontor i Oslo av Katti Anker Møller. Her kunne mødrene få veiledning om spedbarnsstell og prevensjon (Haavet, 1999). Navnet ble etter hvet endret fra «kontrollstasjoner for mor og barn» til helsestasjoner. I 1935 hadde NKS 40 helsestasjoner spredt rundt i landet, og organisasjonen drev mer enn halvparten av helsestasjonene i Norge frem til det offentlige overtok i 1972 (Schram, 1946; Glavin & Kvarme, 2003). I 1972 ble lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m.v. (helsestasjonsloven) vedtatt. Loven trådte i kraft 1. april 1974, og det offentlige overtok driften av helsestasjonene. På dette tidspunktet drev NKS 615 helsestasjoner, det vil si mer enn halvparten av helsestasjonene i Norge, mens Nasjonalforeningen for folkehelsen drev 430 helsestasjoner (Framdal, 2016, Nasjonalforeningen for folkehelsen, 2016). Som vi ser, har frivillige organisasjoner hatt en sentral rolle i utviklingen av helsestasjonen i Norge. Jákupsstovu og Aarseth (1996) beskriver tre ulike kulturer som har preget helsestasjonsvirksomheten: 1

Helsestasjonen som servicestasjon Her blir opplegget lagt opp etter brukernes behov, og det sosiale samlingssted blir vektlagt. «Huslegefunksjonen» og helseopplysning er sentralt. 2 Helsestasjonen som overvåkingsstasjon Her er fokus på å overvåke barna slik at de får den nødvendige omsorg, gjennom å skape tillit og opplyse mødrene om barnas behov. 3 Helsestasjonen som medisinsk kontrollstasjon Her er det medisinsk kunnskap som styrer det offentlige sikkerhetsnettet for å styrke folkehelsen. Medisinske diagnoser blir vektlagt i barnekontrollene.

kapittel 1: utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon

I begynnelsen av 1970-årene ønsket myndighetene å styre helsestasjonsvirksomheten gjennom direktiver og detaljstyring. Det ble likevel satset mer enn før på å øke helsesøsters faglige kvalifikasjoner. Denne perioden ble kalt «Bogenperioden», etter psykolog Birgit Bogen. Hennes og barnepsykiater Hilchen Sommerschild Sundbys arbeid ved helsestasjonene i Akershus har betydd mye for helsesøstertjenestens arbeid på det mentalhygieniske feltet. Kurstilbudet var rikt, og det kom ny litteratur om forebyggende arbeid innen psykisk helse (Bogen et al., 1972). Behovet for forebyggende arbeid på dette området kom tydeligere frem i denne perioden. Gjennom forskning og prosjektarbeid ble blant annet samtalegrupper innført som prøveprosjekt. Det ble skrevet flere bøker om disse prosjektene, og den første var Helsestasjonen i støpeskjeen (Bogen et al., 1972). I 1970-årene ble det lagt vekt på å styrke helsesøsters kompetanse og faglige kvalifikasjoner. Tilbud om prevensjonsveiledning, svangerskapskontroll og fødselsforberedende kurs i helsestasjonsvirksomheten ble bygd ut (Glavin & Kvarme, 2003). Helsestasjonene var fremdeles helsesøstrenes domene, og de var administrative ledere av virksomheten. Helsedirektoratet presenterte helsestasjonsvirksomheten i Håndbok for helsestasjoner fra 1977 (Mork & Haugen, 1977). Boken ga en samlet oversikt over fagmedisinens ønsker og ambisjoner om å styre helsestasjonsvirksomheten i 1970-årene. Den inneholdt lover og forskrifter for helsestasjoner, i tillegg til fagartikler. Den første veilederen for helsestasjonsvirksomheten fra myndighetene kom i 1990, den inneholdt en oversikt over innholdet i konsultasjonene på helsestasjonen (Statens helsetilsyn, 1990). I 1998 utga Helsetilsynet Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (Statens helsetilsyn, 1998b). Der står det innledningsvis: «Veilederen definerer det faglige innholdet i tjenestene for barn og unge 0–20 år. Ved å følge veilederens anbefalinger, vil helsepersonell kunne bidra til å oppfylle regelverkets krav om faglig forsvarlig virksomhet.» Helsetilsynet mente det ville føre til større likhet i tilbudet til befolkningen dersom veilederens anbefalinger blir lagt til grunn for arbeidet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I forbindelse med utgivelsen av Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten utga Helsetilsynet tre publikasjoner i sin utredningsserie som inneholdt mye relevant kunnskap for tjenesten og utfylte innholdet i veilederen: Undersøkelser i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (Statens helsetilsyn, 1998c), Somatiske undersøkelser av barn og unge fra 0–20 år (Statens helsetilsyn, 1998d) og Helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unge 0–20 år (Statens helsetilsyn, 1998e). Veilederen fra 1998 ble erstattet av

sykepleie i kommunehelsetjenesten

forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (2003) og veileder til forskriften (Helsedirektoratet, 2004). Da ble helsestasjons- og skolehelsetjenesten forskriftsfestet. Først nå i 2016 kommer det retningslinjer for helsestasjonstjenesten (Helsedirektoratet, 2016).

Utviklingen av skolehelsetjenesten Skolehelsetjenesten har sine røtter i helsesøstertjenesten, som igjen har sine røtter i diakonissetjenesten (Selekman, 2006). Allerede i 1837 startet diakonissene med skolehelsetjeneste i Frankrike. I USA startet man med medisinsk undersøkelse av skolebarn i 1894 i Boston. Utgangspunktet var å forebygge den tidens smittsomme sykdommer. Det var mange som har immigrert til USA der foreldrene var fattige, hjemløse og ikke kunne engelsk. Linda Rogers bidro til å starte skolehelsetjeneste i USA. Målet med arbeidet var å forebygge sykdommer og bidra til at barna gikk på skolen (Selekman, 2006). Helsearbeidet i skolen i Norge startet så smått i 1860-årene, da det ble obligatorisk med allmenn skolegang for alle barn. Skolen var den første instansen som satte søkelyset på barns rettsikkerhet og levekår. På denne tiden var man opptatt av at skolen kunne gjøre barn syke, og derfor trengte de en skolelege (Alsvik, 1991; Glavin & Kvarme, 2003; Schiøtz, 2003). Senere ble man mer opptatt av at skolen var et egnet sted for å drive forebyggende helsearbeid. I 1889 kom helsetjenesten i skolen inn i noe fastere former, da lovgivningen åpnet adgang til å ansette skolelege ved folkeskolene i byene. Skolelovene la ansvaret for å føre tilsyn med de hygieniske forholdene til sunnhetskommisjonene. På begynnelsen av 1900-tallet ble det ansatt skoleleger i Oslo og Bergen. De skulle undersøke barn som ble henvist fra læreren på bakgrunn av mistanke om sykdom eller underernæring (Alsvik, 1991; Myhre, 1994). I 1918 ble Carl Schiøtz ansatt som skolelegesjef i Oslo. Han satte skolehelsearbeidet i system og innførte årlige høyde- og vektkontroller av alle skolebarn i folkeskolen. I tillegg skulle de ha to legeundersøkelser i løpet av tiden på folkeskolen. Schiøtz fikk ansatt skolesøstre og organiserte friluftsskoler og ferieopphold for barn (Glavin & Kvarme, 2003; Schiøtz, 2003). Skolehelsetjenesten ble utformet i 1920-årene, i en tid preget av infeksjonssykdommer og sykdommer knyttet til underernæring og feilernæring (Irgens, 1982). Allerede i 1950-årene var sykdomspanoramaet blant barn og unge endret fra somatiske helseproble-

kapittel 1: utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon

mer til psykososiale problemstillinger, uten at arbeidsmetodene i skolehelsetjenesten ble vesentlig endret av den grunn (NOU 1979: 53). Da lov om helsearbeid i skolen m.v. kom i 1957, var helsesøster og lege stort sett alene om å drive det sykdomsforebyggende arbeidet (Sollesnes & Tønjum, 2008). Elvbakken (1994), gjengitt i (Sollesnes & Tønjum, 2008), oppsummerer skolehelsetjenestens utvikling i fire faser. I den første fasen, fra slutten av 1800-tallet til 1930, var helsespørsmål fremtredende i skole- og sosialpolitikken. Helsespørsmål forstås som miljørettet helsevern, skolehygieniske tiltak og universelle tiltak. I den andre fasen frem til midten av 1970-årene ble det lagt mest vekt på individuelle helsekontroller. I den tredje fasen ble helsekontroller tonet ned til fordel for psykososiale problemstillinger, og i den siste fasen, fra 1990-årene, er igjen helsespørsmål sentrale (Sollesnes & Tønjum, 2008).

Utviklingen av ungdomshelsetjenesten Helsestasjon for ungdom er å betrakte som nykommer i kommunehelsetjenesten. Under 1980-årenes innsats mot hiv og aids ble det etablert flere rådgivningskontor. Disse utviklet seg etter hvert til prevensjonskontor og senere til helsestasjon for ungdom. Helsestasjon for ungdom hadde i løpet av 1990-årene en betydelig vekst innenfor kommunenes primærhelsetjeneste. I 1991 hadde 12 kommuner i Norge dette tilbudet, i 2001 var det over 200 helsestasjoner for ungdom, og 2005 var ca. 300 helsestasjoner for ungdom etablert som kommunal eller interkommunal virksomhet (Statens helsetilsyn, 2001; Glavin & Helseth, 2005). Denne raske utviklingen skyldes blant annet store ungdomskull i 1990årene – ungdom ble mer synlige, dokumentasjon av økt forekomst av helseproblemer blant ungdom, ungdommens behov tas på alvor, og brukerperspektivet gjøres gjeldende, behov for egen helsetjeneste for ungdom er påpekt av ungdommen selv og av ulike fagmiljøer. Det kom også politiske føringer som vektla økt innsats overfor ungdom, blant annet Handlingsplan for å forebygge uønskede svangerskap og abort (2004–2008) (Helsedepartementet, 2004), Opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2006 (St.prp. nr. 63 (1997-98)) og Regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse; «… sammen om psykisk helse …» (Helsedepartementet, 2003). Ildsjeler lokalt iverksatte helsetjeneste for ungdom på bakgrunn av de uttalte behovene, og blant disse ildsjelene var helsesøstrene sentrale. I tillegg kom det etter hvert statlige stimuleringsmidler til kommunene til etablering av helsestasjon for ungdom (Økland & Glavin, 2005). Ungdoms-

sykepleie i kommunehelsetjenesten

tiden er helt spesiell, med spesifikke problemer og behov. Det er derfor viktig at helsepersonell har kompetanse på dette området. Helsesøster har kompetanse og erfaring i arbeidet med barn og ungdom og har en viktig rolle i helsestasjon for ungdom (Bratlie, 1997). Helsestasjon for ungdom er ofte et tilbud til aldersgruppen 13–24 år. Noe av begrunnelsen for dette er at antall aborter er høyest i aldersgruppen 20–24 år (Statens helsetilsyn, 2001). Fra 2016 har helsesøstre også rett til å forskrive alle typer prevensjonsmidler til alle kvinner, noe som kan være et verdifullt bidrag i arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap og abort. Når det gjelder seksuelt overførbare sykdommer, er ungdom under 24 år spesielt utsatt. Helsestasjon for ungdom har en unik mulighet til å drive helsefremmende og forebyggende arbeid overfor en gruppe som er på vei inn i voksenlivet og foreldrerollen. Dette arbeidet er derfor en viktig del av det barne- og familiearbeidet som drives i helsestasjonens regi (Økland & Glavin, 2005). I 2016 kommer det for første gang egne retningslinjer for helsestasjon for ungdom. Noen av helsesøstertjenestens arbeidsområder, oppgaver og funksjon i dag beskrives i kapittel 3, 4, 6 og i del 2 av denne boken.

Oppsummering Dette kapitlet beskriver utviklingen av kommunens sykepleietjeneste utenfor institusjon. Før vi fikk etablert et offentlig helsevesen, var det tradisjonelt sett familiens, i betydningen kvinnenes, oppgave å drive helsestell for barn og gamle. Sykepleietjenesten utenfor institusjon ble bygget opp av diakonisser og menighetssøstre, og mye av arbeidet sykepleiere og helsesøstre utfører i kommunene i dag, likner disse pionerenes arbeid, som ivaretakelse av grunnleggende behov og forebyggende og helsefremmende arbeid. Men i takt med medisinske fremskritt og økt levealder blir sykepleiernes ansvarsområder og oppgaver større og mer avanserte. Menighetssøstrenes meget selvstendige rolle, med et stort arbeidsområde og en fleksibel arbeidsdag, har endret seg til en vedtaksstyrt hverdag i hjemmesykepleien, der sykepleierrollen synes å være noe utydelig. Arbeidsområdet er fremdeles stort og oppgavene mange og ofte avanserte, og myndighetene tar til orde for en satsing på masterutdanning i avansert sykepleie for hjemmesykepleiere (Meld. St. 26 (2014–2015)). Hjemmesykepleien er fremdeles under utvik-

kapittel 1: utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon

ling og er i ferd med å bli en sentral tjeneste i norsk helsevesen, der komplekse og avanserte oppgaver overføres fra spesialisthelsetjenesten til pasientens hjem. Helsesøsterrollen har hatt en annen utvikling, der videreutdanning, i nær fremtid på masternivå for alle, har gitt helsesøster en selvstendig og viktig funksjon i det norske samfunnet. Helsesøster følger oss fra fødselen til etter videregående skole og helsestasjon for ungdom, og er en sentral del av vår oppvekst. I dag utfører helsesøster stadig mer avanserte oppgaver som tidligere kun ble utført av lege, som å legge inn spiral og p-stav og å forskrive alle typer prevensjonsmidler (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015). I Norge er det et klart skille mellom helsesøsters og hjemmesykepleiers ansvarsområder og hvem som mottar tjenestene deres. Helsesøstre arbeider for det meste forebyggende og helsefremmende med fokus på barn og unge fra 0 til 20 år. Hjemmesykepleierne har ikke slike grenser for alder, men hovedtyngden av mottakerne av hjemmesykepleie er gamle mennesker med behov for helsehjelp knyttet til grunnleggende behov (Mørk, 2015). Antall yngre mottakere øker imidlertid raskt (Mørk, 2015). Utviklingen vi ser i helsetjenestene våre nå og fremover, krever at hjemmesykepleierens rolle blir tydeligere og med et større fokus på avansert kompetanse, inkludert helsefremming og forebygging. Noen tar også til orde for forskrivingsrett for visse typer medikamenter (Hofstad, 2015). I andre land, som i USA og i Irland, er «public health nurse» en betegnelse på en sykepleier som har et ansvarsområde som strekker seg fra «krybbe til død» (Glavin et al., 2014). Dette inkluderer både klinisk helsehjelp lik den vi gir i hjemmesykepleien, og forebyggende og helsefremmende arbeid lik den vi gir i helsestasjon – men av samme person, en «public health nurse». Senere i boken vil vi presentere et rammeverk som beskriver forebyggende intervensjoner som gjennomføres av helsesøstre og hjemmesykepleiere, «Public Health Intervention Wheel», og som kanskje også kan være et relevant og interessant innspill til dagens diskusjon om fremtidens sykepleierrolle i kommunehelsetjenesten.

Referanser Alsvik, O. (1991). Friskere, sterkere, større, renere. Om Carl Schiøtz og helsearbeidet for norske skolebarn. Hovedfagsoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo: Historisk institutt. Andersen, E. (1925). Helsesøster i De Forente Stater og i Norge. Menighetssøsteren, 7.

sykepleie i kommunehelsetjenesten

Aschim, J. (1956). Utsendt til tjeneste. Oslo: Indremisjonstrykkeriet. Bogen, B., Solum, L., Storvik, O. & Sundby, H.S. (1972). Helsestasjonen i støpeskjeen: Nye muligheter for psykisk forebyggende arbeid. Oslo: Universitetsforlaget. Bratlie, E. (1997). Hvorfor helsestasjon for ungdom? Helsesøster som en ressurs? Helsesøstre, 1. Bølstad, J. (1985). Hjemmesykepleie. Kommunehelsetjenestens grunnpilar. Oslo: Tano. Ellefsen, B. (1995). Når organisasjon og yrke møtes. En sammenlignende studie av sykepleiere i tre deltjenester i kommunen. Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi. Elvbakken, K.T. & Riise, G. (red.) (2003). Byen og helsearbeidet. Bergen: Fagbokforlaget. Evang, K. (1947). Staten oppretter helsesøsterskole. Tale ved åpningen av Statens Helsesøsterskole på Sophies Minde i Oslo 20. januar 1947. Gjengitt i Liv og helse. Evang, K. (1974). Helse og samfunn. Sosialmedisinsk almenkunnskap. Oslo: Gyldendal. Evang, K. (1976). Health Services in Norway. Oslo: Universitetsforlaget. Framdal, B. (2016). Sanitetskvinnenes ukjente helsesuksess. Fredrikke, 1(101), 14–15. Glavin, K. & Helseth, S. (2005). Kunnskap i tråd med samfunnes behov. Sykepleien, 5(93), 56–57. Glavin, K. & Kvarme, L.G. (2003). Helsesøstertjenesten, Fra menighetssykepleie til folkehelsevitenskap. Oslo: Akribe. Glavin, K., Schaffer, M.A., Halvorsrud, L. & Kvarme, L.G. (2014). A comparison of the cornerstones of public health nursing in Norway and in the United States. Public Health Nursing, 31(2), 153–166. Green E.B. (1993). Legacy of Leadership. Minneapolis: University of Minnesota. Grimsmo, A. (2013). Hvordan har kommunene løst utfordringene med utskrivningsklare pasienter. Sykepleien Forskning, 8, 148–155. Haavet, I.E. (1999). Norsk og svensk familiepolitikk 1900–1940. I M. Janfelt (red.), Den privat-offentliga gränsen. Det sociala arbetets strategier och aktörer i Norden 1860–1940. Nord 1999: 9. Forskningsprogrammet Norden og Europa. Helse- og omsorgsdepartementet (2015). Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Ikrafttredelse 01.07.2003 Helse- og omsorgsdepartementet (2015). Forskrift om endring i forskrift av 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 2-5 2015. Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1998-04-27-455. Helsedepartementet (2003). Regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse … sammen om psykisk helse … Oslo: Helsedepartementet. Hentet fra: https://

kapittel 1: utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon

www.regjeringen.no/globalassets/upload/hod/vedlegg/strategiplan_for_barn_ og_unges_psykiske_helse.pdf. Helsedepartementet (2004). Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort 2004–2008. Oslo: Helsedepartementet. Hentet fra: https://www. regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/hd/pla/2004/0001/ddd/pdfv/201350handlingsplan.pdf. Helsedirektoratet (2004). Kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons og skolehelsetjenesten. Veileder til forskrift av 3. april 2003 nr. 450. Oslo: Helsedirektoratet. Helsedirektoratet (2016). Nasjonal retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom. Høringsutkast. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra: https://helsedirektoratet.no/ nasjonal-faglig-retningslinje-for-helsestasjon-og-skolehelsetjenesten. Hofstad, E. (2015). Tett på Steinar Madsen – Medisinmannens resept. Hentet fra: https://sykepleien.no/2015/04/medisinmannens-resept. Hvalvik, S. (2002). Bergljot Larsson og den moderne sykepleien. Doktoravhandling. Oslo: Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Institutt for sykepleievitenskap, Universitetet i Oslo. Irgens, L.M. (1982). Skolehelsetjenesten i Norge. Socialmedicinsk tidsskrift, 3, 156–162. Jákupsstovu, B.í. & Aarseth, T. (1996). Norsk helsestasjonsvirksomhet: nasjonal politikk og lokal policy-utforming av forebyggende arbeid for barn. Rapport nr. 9603. Volda: Møreforskning. Kirkevold, M. & Ekern, K.S. (2001). Familien i sykepleiefaget. Oslo: Gyldendal Akademisk. Knudsen, F. (1976). Tro – virksom i tjeneste. Oslo: Luther Forlag. Martinsen, K. (1984). Freidige og uforsagte diakonisser, Et omsorgsyrke vokser fram 1860–1905. Oslo: Aschehoug/Tanum-Norli. Martinsen, K. (2000). Øyet og kallet. Oslo: Fagbokforlaget. Martinsen, K. (2003). Omsorg, sykepleie og medisin. Oslo: Universitetsforlaget. Mathisen, J. (1993). Sykepleiehistorie. Oslo: Universitetsforlaget. Melby, K. (1990). Kall og kamp, Norsk Sykepleierforbunds historie. Oslo: J.W. Cappelens Forlag. Meld. St. 26 (2014–2015). Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/ dokumenter/meld.-st.-26-2014-2015/id2409890/?q=fremtidens%20primærhelset jeneste&ch=1#match_0. Menighetssøsterhjemmet (1918). Aarsberetning for 1917. Kristiania: O. Christiansens Boktrykkeri.

sykepleie i kommunehelsetjenesten

Mork, T. & Haugen, G. (1977). Håndbok for helsestasjoner. Oslo: Helsedirektoratet. Myhre, J.E. (1994). Barndom i storbyen. Oslo: Universitetsforlaget. Mørk, E. (2015). Kommunale helse- og omsorgstjenester 2014. Statistikk om tjenester og tjenestemottakere. Rapport 2015/42. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Nasjonalforeningen for folkehelsen (2016). Vår historie. Hentet fra: http:// nasjonalforeningen.no/om-oss/om-nasjonalforeningen/var-historie/ [lesedato: 24.03.16]. Nordhus, I.H. (1986). De fleste gamle er kvinner: eldreomsorg fra et kvinneperspektiv. Bergen: Universitetsforlaget. NOU 1979: 10. Helsepolitikken. Oslo: Kommunal- og arbeidsdepartementet. NOU 1979: 28. Helse- og sosialtjenesten i lokalsamfunnet. Oslo: Sosialdepartementet. NOU 1979: 53. Skolehelsetjenesten. Oslo: Sosialdepartementet. NOU 1991: 10. Flere gode leveår for alle – Forebyggingsstrategier. Oslo: Sosialdepartementet. Romøren, T.I., Torjesen, D.O. & Landmark, B. (2011). Promoting coordination in Norwegian health care. International Journal of Integrated Care, 11(5), e127. Ruel, S.R. (2014). Lillian Wald. A pioneer of Home Healthcare in the United States. Home Healthcare Nurse, 32(10), 597–600. Schiøtz, A. (2003). Folkets helse – landets styrke 1850–2003. Det offentlige helsevesen i Norge 1603–2003. Oslo: Universitetsforlaget. Schram, C.W. (1946). Veiviser til velferdsamfunnet 1896–1946. Oslo: Norske Kvinners Sanitetsforening. Selekman, J. (2006). School Nursing: A Comprehensive Text. National Association of School Nurses, NASN. Skogheim, D. (1993). Gå foran, vis vei! Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke gjennom 50 år: 1943 –1993. Oslo: Scanbok. Snøtun, Å. (2006). … når kjærligheten driver oss … Menighetssøsterhjemmets Diakonifellesskap 100 år 1906–2006. Oslo: Menighetssøsterhjemmet. Snøtun, Å. (2007). Det var menighetssøstre dei var. Oslo: Universitetet i Oslo, Det teologiske fakultet. Solberg, K.N. (1995). Helsestasjonen i et sosialtpolitisk perspektiv. Gøteborg: Nordiska Hälsovårdshögskolan. Solheim, M. & Aarheim, K.A. (red.) (2004). Kan eg komme inn? Verdiar og val i heimesjukepleie. Oslo: Universitetsforlaget. Sollesnes, R. & Tønjum L. (2008). «Så var det alle disse jeg hadde i øyekroken». En studie av helsesøsters arbeid i skolehelsetjenesten fra rundt 1960 til idag. Norsk Tidsskrift for Helseforskning, 2(4), 1–16. Solvang, B.B. (2002). Fra søster til sykepleier. Sykepleierutdanningen i Hedmark 75 år. Oslo: Akribe.

kapittel 1: utvikling av kommunale sykepleietjenester utenfor institusjon

Statens helsesøsterskole (1957). 10-årsjubileum for helsesøsterskolen. Oslo: Spesialtrykk. Statens helsetilsyn (1990). Veileder for helsestasjonsvirksomheten, barn 0–7 år. Oslo: Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyn (1998a). Undersøkelser i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Utredningsserie 4-98. IK-2618. Oslo: Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyn (1998b). Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Veiledningsserie 2-98. IK-2617. Oslo: Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyn (1998c). Undersøkelser i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Utredningsserie 4-98. IK-2618. Oslo: Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyn (1998d). Somatiske undersøkelser av barn og unge fra 0–20 år. Utredningsserie 1-98. IK-2611. Oslo: Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyn (1998e). Helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unge 0–20 år. Utredningsserie 5-98. IK-2621. Oslo: Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyn (2001). Faglige retningslinjer for helsestasjon for ungdom. Høringsutkast til utredningsrapport. Oslo: Statens helsetilsyn. Statens utdanningssenter for helsepersonell (1972). Festskrift ved 25 års jubileum for helsesøsterskolen. Oslo: Statens utdanningssenter for helsepersonell. St.meld. nr. 45 (1972–1973). Midlertidige retningslinjer for opprettelse og drift av hjemmesykepleie. St.meld. nr. 47 (2008–2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet (2009). Hentet fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stmeld/2008-2009/ stmeld-nr-47-2008-2009-.html?id=567201. St.prp. nr. 63 (1997–98). Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999–2006. Oslo: Sosial- og helsedepartementet. Wyller, I. (1990). Sykepleiens historie i Norge. Oslo: Gyldendal. Økland, T. & Glavin, K. (2005). På ungdoms premisser. Helsestasjon for ungdom. Oslo: Akribe.

I denne antologien beskrives de to store sykepleietjenestene utenfor institusjon; helsesøstre og hjemmesykepleiere.

I KOMMUNEHELSETJENESTEN

Boken har en bred tilnærming og vil være nyttig for både bachelorstudenter, studenter i videreutdanning, masterstudenter, høyskolelektorer og forskere.

SYKEPLEIE

K A R I K . GL AV IN E . R . G J E V J O N (red.)

Redaktører:

Anbjørg Kolaas, UiO

EDITH ROTH GJEVJON ph.d., hjelpepleier, sykepleier og førsteamanuensis

ISBN 978-82-450-2014-4

,!7II2E5-acabee!

HELSESØSTERTJENESTE OG HJEMMESYKEPLEIE

KARI GLAVIN ph.d., sykepleier, helsesøster og professor

ED I T H

G L AV I N R OT H

Øvrige kapittelforfattere:

G JE VJON

(red.)

SYKEPLEIE I KOMMUNEHELSETJENESTEN

H E L S E S Ø ST E RT J E N E ST E OG H J E M M E SY K E P L E I E