Sykepleiens superhelter (9788245038224)

Forfatterne diskuterer hva som kjennetegner sykepleieteori, hvordan kunnskap utvikles til teori, og viser hvilket behov det vil være for sykepleieteori i fremtidens helsevesen. Sykepleiens superhelter henvender seg til alle sykepleiestudenter på bachelornivå og til undervisere og sykepleiere som veileder studenter i klinisk praksis. Med sitt fokus på forskning er boken også relevant for etter- og videreutdanninger innenfor sykepleiefag og helsefag.

ISBN 978-82-450-3822-4

Sykepleiens superhelter

Bente Martinsen, Pia Dreyer og Annelise Norlyk er bokens redaktører.

De andre bidragsyterne er Charlotte Delmar, Kari Martinsen, Kirsten Frederiksen, Kirsten Beedholm, Anita Haahr, Siri Lygum Voldbjerg, Mette Spliid Ludvigsen, Malene Beck, Britta Schmidt, Sine Maria Herholdt-Lomholdt, Hanne Mørkenborg Bové, Liv Fegran, Rikke Brændgaard Sørensen, Helle Kronborg Krogsgaard og Marit Kirkevold

Bente Martinsen, Pia Dreyer og Annelise Norlyk (red.)

Bente Martinsen, Pia Dreyer og Annelise Norlyk (red.)

I denne norske oversettelsen av den danske boken Sygeplejens superhelter hedres teoretikere som står bak sykepleiefagets viktigste tankegods. Boken viser hvordan sykepleieteori kan forbedre praksis og også styrke sykepleiens identitet. Boken består av 10 kapitler som kaster lys over sykepleieteoriens røtter og viser dens fortsatte relevans i klinisk sammenheng.

Sykepleiens superhelter Sykepleieteoretikere som styrker klinisk praksis

Bente Martinsen, Pia Dreyer og Annelise Norlyk (red.)

Sykepleiens superhelter Sykepleieteoretikere som styrker klinisk praksis

Copyright © 2022 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave 2022 / 1. opplag 2022 ISBN: 978-82-450-3822-4 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: ©shutterstock/Rawpixel.com Til norsk ved Ane Sjøbu © forfatterne og MUNKSGAARD, København 2021

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Dette er boken jeg skulle ønske jeg hadde da jeg var student. Jeg hadde trengt den, jeg som ivrig leste prosedyrer og naturvitenskapelige tekster, men ikke forsto hvorfor jeg skulle lese omsorgsfilosofi eller sykepleiens historie. Som sykepleieforsker og forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund er jeg glad jeg nå har boken tilgjengelig. For motivasjon til faglig argumentasjon i møte med samfunnsdebattanter, men også til refleksjon om sykepleiens utvikling.

Boken er så riktig i tiden, i krisen vi står i nå med pandemi, økt press på helsetjenestene og økt synlighet på sykepleiernes arbeid. Gjennom sykepleiens historie, som også kan leses i disse kapitlene, har krisene hatt ulike navn. Dødelighet blant sykepleiere, underfinansiering av helsetjenestene eller mangel på fagfolk med livsviktig kompetanse. Alltid har sykepleiernes ansvar- og kompetanseområde blitt utfordret. Det skjer også nå.

Boken er derfor så viktig. Forfatterne fremviser det som gir sykepleiefaget dets egenart, forstått ut fra utviklingstrekk og historisk kontekst. Gjennom praksisnære eksempler viser forfatterne hvordan teoretiske begreper kan brukes som faglig argumentasjon av betydning for pasient, pårørende og kvalitet i helsetjenesten, men også for samfunnets utvikling.

Organisering, finansiering, andre yrkesgruppers inntog samt teknologiutvikling utfordrer det vi forstår som sykepleiernes domene. Koronapandemien har i tillegg gjort helsetjenestenes problemer og muligheter svært synlige. Norge utdanner og beholder for få sykepleiere. Diskusjonene om hvilken kompetanse som er nødvendig i helsetjenestene, og dermed oppgavedeling, er tydelig fremme i mediebildet. Når politikere og

6

Sykepleiens superhelter

kommentatorer i media spør om vi kan klare oss med færre sykepleiere slik som andre land gjør, så er spørsmålene, som i tidligere tider, knyttet til omsorgens betydning i helsetjenestene.

100 år tilbake i tid var legestanden skeptisk til at kvinner skulle utdannes, og de var redd for at den kvinnelige føyeligheten ville forsvinne. Senere støttet legene sykepleiernes profesjonalisering av faget fordi de oppfattet kollegaene som viktige for pasientenes overlevelse. I perioder har det vært mangel på sykepleiere, slik som nå. Da som nå kommer spørsmål om lengde på utdanningen. Trengs det 3-årig universitetsutdanning for å utføre et praktisk arbeid som sykepleie? Er det nødvendig med masterutdanning for å arbeide som intensivsykepleier? Hva er poenget med omsorgsfilosofi i utdanningen, og hva er egentlig relevante teoretiske fag for et praktisk fag som sykepleie?

Diskusjoner om ansvar, kompetanseområde og oppgaveglidning gjelder ikke bare vår profesjon, men er nødvendige diskusjoner også for sykepleiens utvikling. Denne boken kan i så måte bidra til at sykepleierne kan argumentere for faget på nye måter og underbygge fagets plass i samfunnet vårt og i helsetjenestene fremover. Faglig argumentasjon ut fra sykepleiernes vitenskap, erfaringer og etikk blir særlig viktig i tiden fremover, både i klinikken og i samfunnsdebatter om helsetjenester, og for hvordan vi kan leve gode liv.

Sykepleierprofesjonen har en lang historie. Det er 200 år siden Florence Nightingale, pioneren i moderne sykepleie, ble født. Til tross for særskilte egenskaper innen matematikk og statistikk ble hun likevel beskrevet for ettertiden som mild og trøstende. Beskrivelsene av henne som engleliknende hadde trolig kjønnede og profesjonstruende årsaker. Det er mulig hun var mild, men Nightingale og hennes etterfølgere utviklet sykepleierkunnskap.

De beskrev et sykepleiefag som spilte på lag med legens behandling. Fag som hadde betydning for pasientens overlevelse og forebygging av sykdom. Fag som med riktig utdanning kunne skape verdighet, mestring, håp og lindring når kronisk sykdom eller død var uunngåelig.

Sykepleiefagets egenart er fortsatt den samme, men vi utfører sykepleie på ulike måter ut fra ulike kontekster. Sykepleiere er på vakt i alle deler av det lille, lange landet vårt. De gir trygghet, pleie, behandling, lindring, trøst og håp – til mennesker som trenger sykepleierne for ett døgn – eller for et helt liv. Til alle døgnets tider og over hele landet veves vaktturnuser sammen. Til en vev av omsorg som gjør Norge til det det er. Rikt på penger, men enda rikere på velferd, tillit, åpenhet og omsorg.

Forord

Sykepleiere arbeider pasientnært, men også organisatorisk. Vi skaper struktur, leder, mobiliserer, setter rammer, dokumenterer. I utøvelsen av faget vårt sørger vi for at helsesystemene fungerer. Faget er vårt fremste aktivum. Faglig argumentasjon er vår valuta for egen profesjons plass i helsetjenestene; pasientens sikkerhet og kvalitet i helsetjenestene avhenger av at sykepleierne faglig kan argumentere for sine vurderinger og tiltak.

Iveren etter profesjonalisering og utvikling av et eget kunnskapsgrunnlag har periodevis dratt diskusjonene mot rasjonell tenkning: filosofi, historie, naturvitenskap. Vekk fra omsorgsfilosofi, etikk og kritisk samfunnsvitenskapelig tenkning. Naturvitenskapens teorier og metoder er viktige deler av vårt fags kunnskap, men risikoen er at vi mister selve sykepleien av syne.

At sykepleiefagets egenart, som vitenskap, praktisk fag og etikk forvitrer. At sykepleiefagets grenser viskes ut og fremstår mer som teknikk og prosedyrer enn som fag.

Sykepleierne trenger begreper, beskrivelser og argumenter for å kunne fremvise konsekvensene av helhetlig og pasientsentrert sykepleie. Slik at de i kraft av sin kunnskap, sitt skjønn og profesjonens moral er i stand til å ta og ha oppgaver med selvstendig ansvar. Om sykepleierne, enten fordi de ikke kan sitt fag eller på grunn av tidspress, ikke gjør systematiske kartlegginger, vurderinger og tiltak ut fra fagets teorier, er det da sykepleie som utøves?

Det er sterke sammenhenger mellom bemanning, kvalitet og pasientsikkerhet. Dagens organisering og finansiering av helsetjenestene utfordrer utøvelse av sykepleie. Min påstand er at sykepleierne ikke slutter i yrket sitt bare på grunn av belastning eller lønn i seg selv, men fordi de bevisst eller ubevisst erfarer at omsorgens verdi står på spill. Når sykepleierne erfarer at de ikke lenger utfører sykepleie, så slutter de. Det er derfor ikke bare sykepleierne som slutter, det er selve sykepleien som forvitrer.

Når helsetjenestene settes under press, settes også kvalitet, pasientsikkerhet og etiske beslutninger under press. Dagens verdidebatter omhandler hvilke krav til kompetanse samfunnet skal sette for ansattes pleie og omsorg for eldre på sykehjem. Eller om psykisk syke eller personer med ruslidelser skal ha et samfunn som ivaretar fysisk, psykisk, emosjonell og sosial helse og ikke overlater dem til egen omsorg eller gir straff. Fremskrivninger om økt press på tjenestene i årene fremover varsler om harde prioriteringer av knappe ressurser. Prioriteringsdebatter er grunnleggende etiske. Omsorg er grunnsteinen i sykepleie, men også i samfunnet slik vi

7

8

Sykepleiens superhelter

kjenner det. Denne boken kan bidra til at sykepleierne forstår og fastholder sykepleiens kjerneverdier. Sykepleierne trenger analytiske og normative perspektiver til hjelp i sitt kliniske arbeid.

Når omsorgens plass blir utfordret i helsetjenestene, bør befolkningen være på vakt mot dehumanisering av samfunnet. Perspektiver basert på sykepleieteori er derfor også nødvendig for beslutninger av betydning for fremtidens samfunn. Til det trengs flere markante sykepleierstemmer, i klinikk, akademia, politikk og samfunnsdebatt.

God fornøyelse med boken!

Lill Sverresdatter Larsen

Innhold

Bokas redaktører . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

Kapittel 1 Sykepleieteori i fremtiden – perspektiver på verdien av sykepleieteori i utøvelsen av sykepleie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17

Marit Kirkevold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17

Flere gamle og skrøpelige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

18

Personsentrert omsorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21

Grunnleggende behov og egenomsorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23

Kliniske resonnementer, systematiske vurderinger av pasientens behov og klinisk beslutningstaking i et sykepleiefaglig perspektiv

25

Har vi de sykepleieteoriene vi trenger? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

26

Hva med andre teorier i sykepleien? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29

Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

30

Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

31

Kapittel 2 Min reise med Løgstrup – i filosofi og sykepleie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

35

Kari Martinsen

«Fra Marx til Løgstrup» og videre frem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

36

Mitt møte med Løgstrups tankeverden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

37

Filosofi og tenkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

38

10

Sykepleiens superhelter

Å vandre i Løgstrups fotefar – hvordan lese hans tekster? . . . . . . . . . . . .

40

Hvordan lese mine tekster? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

43

Kan mine tekster brukes til noe? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

45

Ontologisk etikk: om å ta vare på . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

46

Når det forunderlige «mere» bryter gjennom i en vaskesituasjon . . . . . .

48

Rom, tid og nærvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

49

Sansende oppmerksomhet, fantasi og kunnskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

51

Det som er utenfor hendenes makt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55

Spontanetikken i Løgstrups tenkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

57

Etikk og skapelsesfilosofi – et svar til mine kritikere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

58

Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

60

Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

63

Kapittel 3 Med livsverdensstyrt omsorg på akuttavdelingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

65

Hanne Mørkenborg Bové og Annelise Norlyk

Bakgrunn for utviklingen av teorien om livsverdensstyrt omsorg . . . . . .

66

Presentasjon av teorien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

67

Fem områder i livsverdensstyrt omsorg som gjør det mulig å forstå pasientens livsverden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

69

Livsverdensstyrt omsorg i en akutt sykepleiefaglig kontekst . . . . . . . . . . . .

71

Livsverdensstyrt omsorg som eksistensiell ramme i klinisk sykepleie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

73

Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

79

Refleksjonsspørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

80

Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

81

Kapittel 4 Med Benner på nevrologisk avdeling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

83

Anita Haahr og Bente Martinsen

Et fenomenologisk perspektiv på mennesket og på omsorg . . . . . . . . . . . . .

86

Omsorg som sykepleiens fundament . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

89

Sykdom og lidelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

90

Stress og mestring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

92

Om sykdom og livsfaser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

94

Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

94

Innhold

Refleksjonsspørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

96

Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

97

Kapittel 5 Med Meleis på klinikk for ungdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

99

Mette Spliid Ludvigsen og Liv Fegran

Problemstillinger i eksemplet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Casens problemstillinger i lys av Meleis’ overgangsteori . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Endringstriggere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Egenskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 Betingelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Terapeutiske og forebyggende intervensjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Reaksjonsmønstre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Refleksjonsspørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Kapittel 6 Grunnleggende sykepleieprinsipper i utdanningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Rikke Brændgaard Sørensen, Helle Kronborg Krogsgaard og Siri Lygum Voldbjerg

Bakgrunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Grunnleggende sykepleie som begrepsramme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Refleksjonsspørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Kapittel 7 Med Martinsen på medisinsk avdeling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Sine Maria Herholdt-Lomholdt og Charlotte Delmar

Fenomenologiske åpninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Å komme i berøring med ‘det hellige’ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 Lones møte med ‘det hellige’ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Sykepleie og ‘det hellige’ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 Å møte ‘det hellige’ med varsom tilbakeholdenhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 Sansningens betydning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148 ‘Det hellige’ i andre sykepleiefilosofiske utlegninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149

11

12

Sykepleiens superhelter

Sykepleie er også å tre til side – en avrunding . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Refleksjonsspørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Kapittel 8 Med Henderson på intensivavdelingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Pia Dreyer og Britta Schmidt

Bakgrunnen for teorien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Grunnleggende prinsipper for sykepleie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 Sykepleiens kontekst på intensivavdelingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Sykepleie med Hendersons teori . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Hvorfor teorien rommer mer enn pasientens 14 grunnleggende behov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Refleksjonsspørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 Kapittel 9 Med Orem i et pasientforløp på tvers av sektorer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Annelise Norlyk og Malene Beck

Egenomsorg i et historisk perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 Egenomsorg – ny tenkemåte presentert av Dorothea Orem . . . . . . . . . . . . . 178 Egenomsorg – en teori om at mennesker har omsorg for seg selv . . . . . 179 Sykepleieren som støttespiller i et liv med sykdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Egenomsorg skaper grobunn for pasientperspektivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 Kritikk av egenomsorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Egenomsorgens relevans i moderne sykepleie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Refleksjonsspørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Kapittel 10 Fra kunnskap til teori – sykepleieteorier i et historisk perspektiv. . . . . 191 Kirsten Beedholm og Kirsten Frederiksen

Profesjonskamp og faglig kunnskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 Fremveksten av verdslig sykepleie og kampen om fagligheten . . . . . . 192

Innhold

Behovet for sykepleiespesifikk kunnskap i klinikk og utdanning . . . . . 194 De første lærebøkene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Lærebøker etter 1950 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Hvorfor er teoretisk kunnskap så viktig i profesjonskamp? . . . . . . . . . . . . . . . 201 Betydningen av medisinsk dominans . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Viljen til å frigjøre seg fra den medisinske dominansen – lærebøker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204 Viljen til å frigjøre seg fra den medisinske dominansen – empirisk forskning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Viljen til å frigjøre seg fra den medisinske dominansen – sykepleieteorier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 Forfatteroversikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219

13

Bokas redaktører Bente Martinsen er ansatt som lektor i sykepleie ved Institut for Folkesundhed på Aarhus Universitet. Martinsen har gjennom mange år hatt en forskningsinteresse i opplevelsen å være avhengig av pleie og leve med ulike grader av funksjonsnedsettelse. Et annet omdreiningspunkt for Martinsens forskning er aldring og livet med demens, og hun har også en brennende interesse for hva som utgjør det gode liv for eldre både i eget hjem og på pleiehjem. Martinsens forskning er kvalitativ og bygger hovedsakelig på en fenomenologisk forskningstradisjon.

Pia Dreyer er professor i sykepleie, cand.cur., ph.d. og ansatt ved intensivavdelingen på Aarhus Universitetshospital og ved Institut for Folkesundhed på Aarhus Universitet samt professor II ansatt ved Universitetet i Bergen.

Dreyers forskningsområder kretser rundt intensivsykepleie og behandling samt hjemmerespiratorpleie og behandling. Hennes forskning har oftest et metodologisk utgangspunkt i en fenomenologisk, hermeneutisk forståelsesramme. Nå handler forskningen hennes om intensivpasientens omgivelser og hvordan best støtte opp om både pasientens og de pårørendes retrett til et aktivt og verdig liv.

Annelise Norlyk er professor i sykepleie og utdanningsleder på kandidatutdanningen i sykepleie og på masterutdanningen i klinisk sykepleie ved Institut for Folkesundhed på Aarhus Universitet. Forskningen hennes tar utgangspunkt i en fenomenologisk forståelsesramme. Hun har blant annet fordypet seg i pasienters og pårørendes erfaringer når pleie og behandling flyttes fra sykehus til kommuner og inn i innbyggerens eget hjem. Nå dreier Norlyks forskning seg om hvordan fremtidens kommunale hjemmepleie kan organiseres slik at den både tar hånd om stadig flere komplekse pleieforløp og støtter opp om eldre menneskers velferd og verdighet.

Kapittel 1

Sykepleieteori i fremtiden – perspektiver på verdien av sykepleieteori i utøvelsen av sykepleie Marit Kirkevold

Innledning Det er vanskelig å spå om fremtiden. Idet dette kapitlet ble skrevet ferdig, opplevde en hel verden at livet endret seg raskt og brutalt etter hvert som covid-19-pandemien spredte seg fra land til land. Få eller ingen hadde forestilt seg hvordan koronapandemien skulle gripe tak i og holde strupetak på nesten hele kloden. Heller ikke i Skandinavia var vi forberedt, og vårt helsevesen ble rystet av mangel på essensielt smittevernutstyr. Særlig eldre på sykehjem var svært utsatt. Vi trodde de store pandemiene hørte fortiden til.

Derfor var det de ikke-smittsomme sykdommene som var i helsepersonells og helsepolitikeres oppmerksomhet. I 2020, sykepleiernes og jordmødrenes år, ble sykepleiefagets aktualitet svært tydelig for alle – fra politikere til den enkelte pasient og pårørende. Grunnleggende sykepleie og høyspesialisert sykepleie skulle på en og samme tid ytes og fordeles til en gruppe alvorlig syke mennesker som økte i galopperende fart. Samtidig ble mange andre syke menneskers behov satt helt eller delvis til side enten fordi behandlinger ble utsatt, sykepleie- og omsorgstjenester måtte reduseres, og/eller pasienter isoleres. Rasjonering av sykepleie ble nå en meget krevende øvelse som sykepleiere ble tvunget til å praktisere kontinuerlig rundt omkring i verden.

Selv om situasjonen har bedret seg noe siden pandemiens første fase, er dette fremdeles aktuelle problemstillinger i større eller mindre grad og det vil fortsette grunnet betydelig sykepleiemangel både i Norge og rundt omkring i verden forøvrig. Så kan man stille spørsmålet: Er sykepleieteori da et relevant tema?

18

Sykepleiens superhelter

Jeg er ingen spåkone, men vil likevel i dette kapitlet prøve meg på å spå om sykepleieteoriers betydning også i fremtiden. Det vil jeg gjøre ved å ta utgangspunkt i noen av de trendene som vi vet vil prege samfunnet vårt i de kommende 20 år. Samtidig er det viktig å være ydmyk – det har de siste par årenes erfaringer vist. Men både historien og den aktuelle situasjonen vi befinner oss i, viser at sykepleie er og blir en helt essensiell del av samfunnets maskineri for å håndtere kriser – det være seg pandemier som koronapandemien eller den personlige krisen som rammer enkeltmennesker og familier når sykdom rammer og helsen står på spill. Det er min påstand at gode sykepleieteorier er helt avgjørende for at morgendagens sykepleiere skal være rustet til å yte sykepleie som er relevant og av høy kvalitet i de mange ulike situasjonene som de befinner seg i. Det skal jeg prøve å underbygge på de neste sidene.

Flere gamle og skrøpelige Vi vet at antall personer som lever lenge, og som dermed kommer til å leve med konsekvensene av langtkommen aldring i kombinasjon med multisykelighet, er sterkt økende i de fleste land. Dette gjelder også i Skandinavia. Samtidig vet vi at helsetjenesten endrer seg i rask takt mot færre sykehussenger, kortere liggetid og mer behandling og pleie i hjemmet eller i sykehjem og liknende institusjoner. Det innebærer at sykepleiere som jobber i de hjemmebaserte tjenestene og i sykehjem og andre helsetjenester utenfor sykehusene, vil stå overfor stadig mer komplekse pasientsituasjoner med krav til mer avansert sykepleie. Samtidig vet vi at sykepleiermangel vil være en økende trussel i årene som kommer. Dette er en forutsett krise på verdensbasis (Appleby, 2019; ICN, 2006; OECD, 2008).

Dette krever kunnskaper og ferdigheter som gjør at sykepleiere klarer å identifisere og vurdere pasienters sammensatte behov og kan planlegge sykepleie og gjennomføre den i samarbeid med andre yrkesgrupper, inklusive helsefagarbeidere, assistenter, pasienten selv og dennes familie og/eller nettverk. I det følgende vil jeg prøve å belyse hvorfor jeg tror sykepleieteori vil være viktig også i fremtiden, ved å ta utgangspunkt i en konkret case (Fuglehaug & Dommerud, 2020).

Kapittel 1: Sykepleieteori i fremtiden

Casen om fru Graf I januar 2020 ble det publisert en artikkel om Marie-Louise von Heimburg Graf (91 år) i A-magasinet, i Norges største avis Aftenposten. Artikkelen handlet om en til da stort sett selvhjulpen eldre dame som hadde falt hjemme, kom på sykehus og fikk behandling og deretter ble sendt til en kommunal rehabiliteringsenhet for gjenopptrening. Hun hadde hjertesvikt, men var i god allmenntilstand. Behandlingen innebar å gå med nakkekrage i 12 uker. Legene på sykehuset informerte henne og familien om at skaden kunne ha dødelig utgang grunnet hennes alder i kombinasjon med nakkeskaden, men understreket også at hun kunne bli helt bra igjen. EKG-prøvene var helt fine. Det var også de øvrige undersøkelsene av livsviktige organer. Ved ankomst til rehabiliteringssenteret vurderes fru Graf å være i høy risiko for underernæring (160 cm høy, 55 kg). 47 dager senere dør fru Graf, underernært og dehydrert.

Kan betydningen av sykepleieteori overhodet være til hjelp for å forstå hva som skjedde i denne saken? Og vil diskusjonen i tilfelle også ha relevans for fremtiden? Det håper jeg å kunne vise. Før vi går inn i den diskusjonen, er det viktig for meg å understreke at jeg ikke har som mål å gå inn i hva som er årsaken til at fru Graf døde, og heller ikke dele ut skyld og ansvar for utfallet i denne saken. Dette er det myndighetenes oppgave å ta seg av.

Målet med å gå inn i denne saken er å belyse kompleksiteten som sykepleiere og annet helsepersonell står overfor i møte med pasienter som fru Graf. Hun er nemlig en ganske typisk representant for en økende gruppe eldre pasienter som helsevesenet vil stå overfor i de kommende årene. Når familien til fru Graf har valgt å gå offentlig ut med historien, mener jeg det er viktig å lese og analysere den grundig for å lære av den.

I diskusjonen av denne historien, og i resten av dette kapitlet, velger jeg å ta utgangspunkt i følgende definisjon av sykepleieteori: En sykepleieteori er en teori «som forsøker å definere hva sykepleie er og bør være» (Kirkevold, 1998, s. 38). Denne definisjon er med hensikt vid og åpen. Den legger vekt på viktigheten av å ha en klar forståelse av hva sykepleie er og bør være. Selv om det ikke sies klart i utsagnet ovenfor, åpner definisjonen for at sykepleieteorier skal være et hjelpemiddel for å forstå og ramme inn kompliserte situasjoner som sykepleiere og annet omsorgspersonell står overfor i praksis, for å kunne bestemme og prioritere hvilke sykepleietiltak som må iverksettes, og samtidig se disse i sammenheng med pasientens totale situasjon. Dette

19

20

Sykepleiens superhelter

er mitt utgangspunkt når jeg i dette kapitlet diskuterer om vi trenger sykepleieteori også i fremtiden. Denne definisjonen av sykepleieteori faller ikke sammen med klassiske vitenskapelige teorier (som i parentes bemerket også er avgjørende for å yte god sykepleie). Derimot velger jeg her å vektlegge en forståelse av sykepleieteori som et verktøy for å sikre et profesjonelt blikk eller perspektiv på fokus, mål og vesentlige handlinger som skal til for å yte god sykepleie i konkrete situasjoner, der situasjonens kontekst også tas med som avgjørende for å forstå hva situasjonen krever i et sykepleiefaglig perspektiv.

Sykepleieteori er i denne forstand normativ – den skal gi retning til hvordan situasjoner bør forstås og rammes inn, hva som er viktige mål og oppgaver i situasjonen, og hva som peker seg ut som faglig og moralsk riktige og forsvarlige handlinger i situasjonen. Denne typen teorier er forskjellig fra mer klassiske vitenskapelige teorier fra naturvitenskapene, samfunnsvitenskapene og humaniora. Men de vitenskapelige teoriene må sykepleiere ha som grunnleggende kunnskap for å kunne forstå og bruke sykepleieteorier i sin praksis. Det skal også påpekes at sykepleieteorier ut fra denne definisjonen kan ha ulikt abstraksjonsnivå, fra å være mer generelle og overordnede til mer avgrensede og spesifikke. I min forståelse av sykepleieteori inngår ikke teorier nødvendigvis i et hierarki fra generelle til spesifikke. Derimot forstår jeg ulike teoriers relasjon mer som et nettverk – de henger mer eller mindre løst sammen og kan spille på hverandre og understøtte hverandre på ulike måter (Risjord, 2010).

Hvis vi vender tilbake til fru Graf i lys av sykepleieteori, vil jeg dvele ved tre forhold i denne situasjonen slik den presenteres i A-magasinet, for å belyse hvorfor jeg tror sykepleieteori vil være viktig også i fremtiden. Vi må selvfølgelig huske at den fremstillingen ikke er fullstendig eller basert på helsepersonellets opplysninger, men like fullt gir fremstillingen utgangspunkt for følgende relevante refleksjoner:

• Hvem var fru Graf, og hvilken betydning burde det ha for den sykepleiefaglige oppfølgingen av henne?

• I hvilken grad var fru Graf i stand til å ivareta sine grunnleggende behov, og hvilken tilrettelegging var eventuelt nødvendig for å møte hennes grunnleggende behov?

• Hva var den helsemessige situasjonen til fru Graf, og hvilke implikasjoner burde det ha hatt for den sykepleiefaglige oppfølgingen?

Kapittel 1: Sykepleieteori i fremtiden

Personsentrert omsorg Helt tilbake til 1960- og 1970-årene, da de første sykepleieteoriene ble formulert, har fokus på enkeltindividets særegne situasjon hatt stor plass i sykepleien. I de tidlige årene omtalte man dette som individuell eller individualisert sykepleie, og man vektla at sykepleien måtte ta utgangspunkt i den enkeltes situasjon og behov. Tidlige representanter for dette synet var Hildegard Peplau (1952), Virginia Henderson (1966), Joice Travelbee (1966), Ernstine Wiedenbach (1964) og Ida Orlando (1961). Disse forfatterne hadde sin kliniske erfaring delvis fra somatikken og delvis fra psykiatrien. Men uansett forskjellig ståsted og ulik bakgrunn og inspirasjonskilder var de alle opptatt av at sykepleien måtte utformes med utgangspunkt i den enkeltes behov og situasjon.

Etter hvert som fenomenologisk tenkning fikk mer innpass i sykepleien i 1970 og 1980-årene (Martinsen, 1981, 1988a, b, 1989), ble pasientens perspektiv og erfaringer vektlagt enda sterkere, og vi fikk et utvidet repertoar av begreper for å sette ord på pasientens opplevelser av sin situasjon. For eksempel ble kroppserfaringer viktige på egne premisser selv om de adskilte seg fra objektive symptomer. Man begynte å forstå at åndenød kunne være høyst reell selv om oksygenmålinger i blodet viste at pasienten ikke manglet surstoff, og man begynte å forstå at subjektiv smerte og objektiv vevsskade ikke nødvendigvis korrelerte. Dette nye perspektivet førte til nye sykepleieteorier som videreførte mye av tankegodset til de tidlige sykepleieteoriene om individuell sykepleie til den enkelte pasient, men som også tilførte et nytt og mer velartikulert filosofisk perspektiv med utgangspunkt i hermeneutikk og fenomenologi (Martinsen, 1993, 1996). I de senere år har sykepleieteorier tatt inn tenkning hentet blant annet fra psykologi og tatt i bruk begreper som personsentrert sykepleie og omsorg (McCormack & McCance, 2016).

Denne utviklingen legger enda tydeligere vekt på personen og ikke bare pasienten, noe som allerede var understreket i de tidligere teoriene. Dette viktige skillet er avgjørende for at vi skal forstå fru Grafs situasjon og historie. Personsentrerte teorier, både i og utenfor sykepleien, fremhever at en person er et menneske med erfaringer, verdier, en historie og autonomi som eksisterer i en sosial og historisk sammenheng. Dette vil prege hva som er viktig for vedkommende, og hvilke verdier, behov og preferanser vedkommende har, blant annet når det gjelder helsehjelp, sykepleie og omsorg. Som helsepersonell må man ut fra dette perspektivet aldri redusere

21

22

Sykepleiens superhelter

en person til kun å være pasient (det vil si en person i behov av hjelp fra helsevesenet). I konkrete møter mellom en pasient og helsepersonell, for eksempel en sykepleier, må man derfor både identifisere hvilke konkrete behov for hjelp pasienten har, og samtidig forstå dette med utgangspunkt i den personen en har foran seg. Å være pasient er kun en liten del av det en person er. Å redusere en person til en pasient er dermed å se bort fra helt avgjørende aspekter ved personen og dennes livssituasjon.

Hva betyr dette hvis vi går tilbake til fru Grafs situasjon? Når vi leser om fru Graf, så fremstår hun ved innleggelsen på rehabiliteringssentret som en 91 år gammel aktiv dame med god allmenntilstand og et aktivt sosialt liv.

Hun har planer for fremtiden (har bestilt billett til Tyskland for å delta på et årlig slektsstevne), klarer seg stort sett selv hjemme, har mange venninner som hun går daglige turer sammen med, og har god kontakt med familien sin. Hennes plan er å komme hjem og fortsette livet sitt så raskt som mulig.

I omtalen av fru Grafs opphold på rehabiliteringssenteret er det ingenting som tyder på at sykepleien er lagt opp i henhold til hvem fru Graf var før hun kom inn, og hvilket mål hun selv hadde med livet sitt. Vi kan ikke konkludere med at en systematisk kartlegging av fru Grafs mål, ønsker, verdier og behov ikke ble foretatt, men det er ingenting i fortellingen som gir inntrykk av det. En systematisk kartlegging av fru Grafs samlede situasjon, med utgangspunkt i for eksempel et livshistorieintervju (Fossland & Thorsen, 2010), ville kunne gitt sykepleien til fru Graf en personsentrert tilnærming.

Hadde personalet ved rehabiliteringsavdelingen hatt en slik systematisk tilnærming, er det sannsynlig at både fru Graf og hennes pårørende hadde opplevd at sykepleien tok utgangspunkt i hennes mål og preferanser og hennes opplevelse av den aktuelle situasjonen. Personsentrerte sykepleieteorier ville hjulpet personalet til å fokusere på dette i sin omsorg for fru Graf. Uten et slikt perspektiv i den faglige bagasjen er denne dimensjonen lett å overse i en travel hverdag.

I de senere år har Norge og mange andre land styrket pasientens rettigheter når det gjelder autonomi og medbestemmelse knyttet til medisinsk behandling og pleie. Dette innebærer at sykepleiere og annet helsepersonell i mye større grad enn tidligere er forpliktet til å planlegge behandling, rehabilitering og omsorg i nært samarbeid med pasienten. Også pårørende har fått styrket sine rettigheter til medvirkning. Da blir det svært viktig at vi har gode redskaper som kan hjelpe oss med å ivareta pasientens rettigheter og

Kapittel 1: Sykepleieteori i fremtiden

etablere godt samarbeid med pasienter og pårørende. Sykepleieteorier som gir økt forståelse for hva som skal til for å lykkes, vil være et viktig bidrag og vil kunne danne grunnlag for å utvikle gode praktiske tilnærminger for å virkeliggjøre denne forpliktelsen i konkrete situasjoner. Mye forskning har vist at eldre pasienter har særlige utfordringer knyttet til ivaretagelsen av autonomi og medbestemmelse (Nyborg et al., 2016, 2017a, b; Smebye et al., 2012). Konkrete teorier som forklarer hvorfor og peker på fremgangsmåter for å lykkes, vil øke kvaliteten på sykepleien til denne pasientgruppen. Dette vil uten tvil være situasjonen også i fremtiden.

Grunnleggende behov og egenomsorg Historien om fru Graf handler i stor grad om ernæring og ernæringssvikt.

Når hun ankommer rehabiliteringsenheten, vurderes hun å være i ernæringsmessig risiko. Høyde 160 cm og vekt 55 kg gir en KMI (kroppsmasseindeks) på 21,5. KMI under 22 hos personer over 70 år defineres å innebære ernæringsmessig risiko. Dette bygger på empiriske undersøkelser og vitenskapelig teori (Helsedirektoratet, 2012). Men det iverksettes ikke spesielle tiltak, hun får normal kost.

Historien handler også om hvorvidt fru Graf er i stand til å ivareta sin egenomsorg med hensyn til inntak av mat. Ifølge fortellingen får hun maten servert på rommet og inntar måltidene sittende i en lav lenestol. Hun sliter med å spise grunnet vansker med å nå maten, dele den opp fordi hun er svak i armene, men også grunnet vansker med å svelge på grunn av nakkekragen.

Hun spiser derfor lite.

Ivaretagelse av grunnleggende behov har vært ansett for å være en helt essensiell sykepleiefaglig oppgave helt fra Nightingales beskrivelse av hva sykepleie er og ikke er (Nightingale, 1969). Virginia Henderson (1966) beskrev ivaretagelse av menneskets grunnleggende behov som sykepleiefagets kjerne.

Siden er det kommet flere beskrivelser av ivaretagelse av grunnleggende behov i et sykepleieperspektiv. Dorothea Orem (Orem et al., 2001) introduserte begrepet egenomsorg og beskrev hvordan mennesker og familier ivaretar helse og grunnleggende behov som en del av hverdagslivet. Hun understreket at mennesker og familier som er friske, stort sett er i stand til å ivareta sin helse og sine grunnleggende behov, men at alder og modenhet, kunnskap, ferdigheter og vilje påvirker evnen til egenomsorg. Samtidig beskriver hun

23

24

Sykepleiens superhelter

hvordan evnen til å ivareta grunnleggende behov og egen helse kan trues av sykdom, alderdom og funksjonssvikt. Interessant i Orems sykepleieteori er vektleggingen av at den enkelte ofte inngår i en familiekontekst, og at man derfor må forstå egenomsorg og behov for hjelp i en sosial kontekst.

Orems teori er relativt generell og kan være vanskelig å knytte til konkrete situasjoner. Det er derfor utviklet noen mer avgrensede sykepleieteorier med utgangspunkt i denne for å forstå de spesielle egenomsorgsutfordringene som bestemte grupper erfarer. For eksempel har Riegel et al. utviklet én teori om egenomsorgssvikt knyttet til hjertesvikt (2016) og én teori knyttet til kroniske sykdommer mer generelt (2019). Disse teoriene, som baserer seg både på Orems generelle teori og på empiriske studier av hjertesviktpasienter og andre grupper med kroniske lidelser, konkretiserer hvilke egenomsorgsbehov disse pasientene kan ha, og hvordan sykepleiere kan bistå pasientene til å utvikle den nødvendige egenomsorgskapasiteten. Det meste av forskningen og teoriutviklingen innen egenomsorg fokuserer på situasjoner med helsesvikt og egenbehandling. Riegel et al. sine teorier fokuserer på monitorering av egen sykdom og gjennomføring av den forordnede behandlingen. Dette er viktig for å kunne forstå og støtte pasienter og pårørende i håndtering av helsesvikt og egenbehandling. Men vi mangler gode egenomsorgsteorier som ser nærmere på generell egenomsorg for eksempel blant eldre, og hvordan de vurderer og fatter beslutninger når det gjelder ivaretagelse av egen helse.

Vender vi tilbake til fru Graf, så fremgår det ikke om det ble gjort en systematisk vurdering av hennes evne til egenomsorg og hvilken type tilrettelegging og støtte hun eventuelt trengte for å ivareta sine grunnleggende behov. Men i lys av beskrivelsen om hvordan hun ble servert mat og drikke, synes det ikke som om dette ble tilfredsstillende ivaretatt. I et sykepleieperspektiv er både pasientens ernæringsbehov, kroppslige funksjon, mentale og emosjonelle funksjon, samt personlige preferanser grunnleggende for å yte god sykepleie knyttet til ernæring. En systematisk vurdering av fru Grafs egenomsorgskapasitet, og eventuelle begrensninger, og hennes spesifikke ønsker og preferanser i forbindelse med mat og måltider ville kunne bidratt til å tilrettelegge måltidet slik at hun bedre kunne ivaretatt sitt ernæringsbehov, og eventuelt om hun trengte hjelp under måltidet. Her finnes det noen gode redskaper som kunne støttet sykepleierne i å gjøre en slik vurdering, men det teoretiske perspektivet ville ha hjulpet personalet til å sette grunnleggende behov og egenomsorg i fokus.

Forfatterne diskuterer hva som kjennetegner sykepleieteori, hvordan kunnskap utvikles til teori, og viser hvilket behov det vil være for sykepleieteori i fremtidens helsevesen. Sykepleiens superhelter henvender seg til alle sykepleiestudenter på bachelornivå og til undervisere og sykepleiere som veileder studenter i klinisk praksis. Med sitt fokus på forskning er boken også relevant for etter- og videreutdanninger innenfor sykepleiefag og helsefag.

ISBN 978-82-450-3822-4

Sykepleiens superhelter

Bente Martinsen, Pia Dreyer og Annelise Norlyk er bokens redaktører.

De andre bidragsyterne er Charlotte Delmar, Kari Martinsen, Kirsten Frederiksen, Kirsten Beedholm, Anita Haahr, Siri Lygum Voldbjerg, Mette Spliid Ludvigsen, Malene Beck, Britta Schmidt, Sine Maria Herholdt-Lomholdt, Hanne Mørkenborg Bové, Liv Fegran, Rikke Brændgaard Sørensen, Helle Kronborg Krogsgaard og Marit Kirkevold

Bente Martinsen, Pia Dreyer og Annelise Norlyk (red.)

Bente Martinsen, Pia Dreyer og Annelise Norlyk (red.)

I denne norske oversettelsen av den danske boken Sygeplejens superhelter hedres teoretikere som står bak sykepleiefagets viktigste tankegods. Boken viser hvordan sykepleieteori kan forbedre praksis og også styrke sykepleiens identitet. Boken består av 10 kapitler som kaster lys over sykepleieteoriens røtter og viser dens fortsatte relevans i klinisk sammenheng.

Sykepleiens superhelter Sykepleieteoretikere som styrker klinisk praksis