Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori utdrag by Fagbokforlaget

ELINE THORNQUIST

Bokens overordnede tema er vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi – såkalte metavitenskaper – som beskjeftiger seg med analyser av forutsetningene for vitenskapelig virksomhet. Fordi det ikke er avgjort en gang for alle hva som regnes for vitenskapelighet, er det viktig å ha kunnskap om vitenskapshistoriske utviklingstrekk.

Boken er først og fremst skrevet for helsefagstudenter på forskjellige nivåer. Den retter seg også mot helsepersonell som vil utvikle sin evne til å forholde seg kritisk og undersøkende til forskning og teoriutvikling innenfor eget og andre fag, og mot dem som vil gå i gang med forskningsprosjekter.

Vitenskapsfilosofi O

Forfatteren viser at spørsmålet om valg av forskningsmetode ikke kan isoleres fra valg av vitenskapsteoretisk posisjon, og at metodiske tilnærminger må tilpasses det problemfeltet som skal undersøkes. Gjennom hele boken presiseres relevansen til helsefag, og det blir gitt viktige holdepunkter for dokumentasjons- og forskningsvirksomhet.

Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori

Forfatteren gjør rede for sentrale vitenskapsfilosofiske tradisjoner (rasjonalisme, empirisme, positivisme, fenomenologi og hermeneutikk) og legger vekt på å forklare hvordan de dels representerer tankemessig kontinuitet, dels radikale brudd.

Eline Thornquist er fysioterapeut, dr.philos. og professor emerita ved Høgskulen på Vestlandet. Hun har i mange år vært professor ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Bergen, nå Høgskulen på Vestlandet. Hun har variert erfaring fra klinisk virksomhet, undervisning og forskning. Interessefeltet er spesielt helsefagenes kunnskapsgrunnlag. Thornquist har skrevet en rekke artikler og fagbøker.

ELINE THORNQUIST

Det blir stadig oftere stilt krav til helsepersonell om å dokumentere praksis, og en legger mer og mer vekt på forskningsbasert kunnskap i helsesektoren.

vitenskapsteori F O R H E L S E FAG

ISBN 978-82-450-2464-7

,!7II2E5-acegeh!

Vitenskapsfilosofi O G

vitenskapsteori

ELINE THORNQUIST

Vitenskapsfilosofi O G

vitenskapsteori F O R H E L S E FAG

Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave 2003 2. utgave / 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-450-2464-7 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Rannveig Lohne Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord til 1. utgave

I de senere år har helsepersonell stadig oftere møtt krav om dokumentasjon og forskning. Det har skjedd parallelt med økende profesjonalisering og akademisering av flere fag – både utenfor og innenfor helsesektoren. Denne boken er et uttrykk for at helsefagene befinner seg i en ny epoke der de står overfor nye utfordringer og krav til skolering. Målet med boken er å stimulere interesse for spørsmål som knytter seg til kunnskapsutvikling og teoridannelse i helsefag, samt å tydeliggjøre forbindelsene mellom grunnleggende forutsetninger, fagutøvelse og forskning. Det overordnede tema er vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi. Vekt legges på å etablere en forståelse for at forskningsmetoder må betraktes i sammenheng med vitenskapsteoretisk posisjon, og at de må velges ut fra det problemfelt som skal undersøkes. Boken gir en kortfattet innføring i sentrale vitenskapsfilosofiske tradisjoner. Fellestrekk og forskjeller mellom dem tydeliggjøres, sammen med kontinuitet og brudd i tenkning. Gjennom hele boken presiseres relevansen til helsefag. Jeg takker lederen ved fysioterapeututdanningen ved Høgskolen i Bergen, Mildrid Haugland, som inspirerte meg til å gå i gang med dette arbeidet. Bergen, 2002 Eline Thornquist

Forord til 2. utgave

Det er 15 år siden denne boken kom ut første gang. Når den nå er revidert, er innhold, struktur og profil i all hovedsak beholdt. Enkelte temaer og teoretiske poeng er utdypet og belyst med aktuelle eksempler. Det gjelder særlig i kapitlene 1, 3 og 6. I tråd med disse endringene er litteraturlisten oppdatert og referansene underveis justert. For øvrig er samtlige kapitler bearbeidet i varierende grad. Jeg takker forlagsredaktør Liv Tønjum for godt samarbeid i forbindelse med begge utgivelser av boken. Bergen, 2018 Eline Thornquist

Innhold

Kapittel 1

Innledning ............................................................................................ Sentrale begreper og sammenheng ............................................................. Ontologi og epistemologi ........................................................................ Dokumentasjon og forskning ................................................................... Metodologi – metode – teknikk ................................................................. Innhold: en skisse og begrunnelser for valg ................................................... Rasjonalisme ....................................................................................... Empirisme – og tradisjoner i kjølvannet........................................................ Fenomenologi ...................................................................................... Hermeneutikk ...................................................................................... Fokus og vektlegging .............................................................................

11 16 16 17 18 19 21 21 22 23 24

Kapittel 2

Rasjonalisme ........................................................................................ Descartes’ filosofi: hovedtrekk og samtid ...................................................... To former for dualisme ............................................................................ Gud, religion og den fremvoksende naturvitenskap ......................................... Epistemologisk dualisme ........................................................................... Kritikk av det isolerte subjekt ...................................................................... Aktuelle eksempler ................................................................................ Det mekanistiske natursyn ......................................................................... Kroppen: materie – maskin – oppdeling ........................................................ Todelingen av mennesket ........................................................................ Levende materie = død materie = fragmentering............................................. Ontologisk posisjon – kritikk og kontinuitet ................................................... Utvendighetstenkning og avpersonifisering .................................................. Tunge tradisjoner og utfordringer .............................................................. Forholdet mellom kropp og kunnskap .......................................................... Hva kan vi lære av Descartes? .....................................................................

25 25 27 28 29 32 34 36 37 37 38 40 42 43 45 47

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori Kapittel 3

Empirisme og positivisme ...................................................................... En sammenfatning: sentrale kjennetegn ....................................................... Vitenskapelig ideal ................................................................................ Innflytelse og kritikk ............................................................................... Erfaringsfilosofi – første periode .................................................................. John Locke: «tabula rasa» og kunnskapens to kilder......................................... David Hume: ekte kunnskap og årsaksforestilling............................................ Positivisme – et forsøk på samfunnsvitenskap ................................................ Positivisme: fem betydningsnyanser ........................................................... Loven om de tre stadier og vitenskapelighet................................................... Vitenskap – rangorden – samfunnsutvikling .................................................. Wienerkretsen – korrespondansetenkning og demarkasjonslinje........................ Rasjonalisme og empirisme/positivisme: fellestrekk og forskjeller ....................... Hovedpunkter i kritikken av empirisme/positivisme ........................................ Erfaring og erkjennelse ........................................................................... Tesen om enhetsvitenskapen .................................................................... Naturvitenskap og positivisme – sentrale distinksjoner ..................................... Faglig selvforståelse og gjenstandsfelt ........................................................ Vitenskapsteoretisk posisjon og forskningstilnærming ..................................... Et eksempel fra dagspressen: sjalusi ........................................................... Tall – mening – skalering ......................................................................... Et eksempel fra fagpressen: depresjon ......................................................... Kroppen og arven fra empirismen/positivismen ............................................. Epidemiologi: korrelasjoner og kontekst....................................................... Historisk skisse og dagens utfordringer........................................................

49 49 51 51 53 53 55 60 61 62 65 67 72 74 74 77 80 81 82 82 84 86 90 92 97

Kapittel 4

Fenomenologi ....................................................................................... 101 Særtrekk og misforståelser ........................................................................ Sentrale tema og nøkkelbegreper ................................................................ Konstitusjonsfilosofi og subjektivitet ........................................................... Intensjonalitet og livsverden ..................................................................... «Krisen i de europeiske vitenskaper» ............................................................ «Naturlig» versus «naturalistisk» innstilling ................................................... Erfaring – sansning – persepsjon ................................................................. Forventning – helhet – vesen..................................................................... Å med-gi ............................................................................................ Fokusering – forgrunn – bakgrunn ............................................................. Tid og rom .......................................................................................... Typifikasjoner og sosialt liv .......................................................................

102 107 108 109 112 114 118 118 121 123 126 128

innhold

Intersubjektivitet ..................................................................................... Forskjellige tilnærminger til intersubjektivitetsproblematikken ............................ Sosialitet og intersubjektivitet ................................................................... Kropp og intersubjektivitet ....................................................................... Kroppsfenomenologi ................................................................................ Kropp – subjektivitet – tvetydighet.............................................................. Intensjonalitet og tilgang til verden ............................................................ Kropp og verden – dobbeltstruktur ............................................................. Bevegelse – persepsjon – sosialitet ............................................................. Kroppslig kunnskap og kompetanse ........................................................... Hjelpemidler: handlingsrom og erfaringsverden ............................................. Kliniske møter ......................................................................................... Kropp som uttrykk og historie ................................................................... Innsikter – innvendinger – potensialer ......................................................... Kritiske momenter ...................................................................................

132 133 133 136 138 139 142 144 146 148 151 154 154 158 161

Kapittel 5

Hermeneutikk ....................................................................................... 167 Hovedtradisjoner og hovedtrekk ................................................................. Utviklingstrekk ........................................................................................ Meningsfulle fenomener – feltet utvides ....................................................... Sentrale begreper .................................................................................... Tradisjonell hermeneutikk: metodeorientering ............................................... Wilhelm Dilthey: historie og åndsvitenskap.................................................... Åndelige fenomener og symbolinvolverende virksomheter ............................... Forskjellige saksforhold og vilkår for forståelse ............................................... Kulturell distanse ..................................................................................... Filosofisk hermeneutikk: ontologisk vending.................................................. Martin Heidegger: væren-i-verden – fundamentalontologi ................................ Brudd med kogito-tradisjonen .................................................................. Gjøremål og brukende omgang med tingene................................................. Medværen – medeksistens ....................................................................... Væren og vitenskap ............................................................................... Hans-Georg Gadamer: språk – tradisjon ....................................................... Tradisjonstilhørighet og språklig paradigme ................................................. Kritikk av den tradisjonelle hermeneutikken .................................................. Språk – dialog – overskridelse ................................................................... Horisontsammensmelting – vitenskapelig fortolkning ...................................... Innvendinger rettet mot den filosofiske hermeneutikk ...................................... Paul Ricoeur: dybdehermeneutikk – tekstens autonomi....................................

168 168 169 170 172 174 176 177 179 180 183 185 187 189 190 193 194 196 198 200 202 205

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori

Tekstorientering.................................................................................... Omveiens hermeneutikk ......................................................................... Språkvitenskap – diskurs ......................................................................... Forholdet mellom tale og skrift: distansering av teksten .................................... Skrift og forandringer ............................................................................. Bevissthet og visshet .............................................................................. Handling og tekst – handling som tekst ....................................................... Fortolkning: prosess og prosedyrer ............................................................. Kropp som hermeneutisk felt – kropp som tekst .............................................. Det særegne ved helsearbeid ..................................................................... Kropp, sosialitet og kultur: ulike koplinger.....................................................

206 207 209 211 212 214 218 219 222 222 224

Kapittel 6

Sammenheng: vitenskapsteori og forskningsvirksomhet ........................... 229 Noen grunnleggende avklaringer ................................................................ Vitenskapelighet og tilnærmingsmåter ........................................................ Kvalitativ og kvantitativ forskning ................................................................ Om mening, tekst og tall: et eksempel ......................................................... Om mening, tekst og tall: et eksempel ......................................................... Om mening, tekst og tall: et eksempel ......................................................... Meningsfylte fenomener – forskningsmessige implikasjoner .............................. Aktør- og forskerperspektiv, nærhet og avstand .............................................. Erfaringsnær og erfaringsfjern: et eksempel .................................................. Handling: hensikt, mening og sammenheng .................................................. Praksisforskning – tradisjon og fornyelse ....................................................... Sentrale spørsmål og utfordringer.............................................................. Språk og teori: fornyet aktualitet ................................................................. Perspektiv og blikk................................................................................. Innsikt og utsikt ....................................................................................

229 233 236 238 241 243 244 246 249 252 255 257 258 259 262

Litteraturliste ........................................................................................ 265 Stikkordregister .................................................................................... 283 Personregister ...................................................................................... 287

Kapittel 1

Innledning

Denne boken gir en kortfattet innføring i vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori, ofte omtalt som «metavitenskaper». Som selve ordene «vitenskapsteori» og «vitenskapsfilosofi» tilsier, dreier det seg om teoretisk og filosofisk refleksjon over kunnskap og vitenskap. En søker blant annet klarhet i hva som kjenne tegner vitenskapelig tenkning og metode, hva som er kriterier for vitenskap, hva som gjelder som gyldig kunnskap, og hvordan slik kunnskap kan oppnås. Disse fagområdene beskjeftiger seg altså med en form for forutsetnings analyser av vitenskapelig virksomhet. Verken kunnskap eller vitenskap er enty dige begreper. Hva som forbindes med kunnskap og vitenskapelighet, er ikke fastlagt en gang for alle, men endres med historiske og samfunnsmessige forhold. På denne bakgrunn er det viktig å ha et visst kjennskap til hva som har vært sentrale omdreiningspunkter i debattene. I vitenskapsfilosofi rettes oppmerksomheten mot filosofitradisjoners tenk ning gjennom tidene; på de oppgaver vitenskapelige teorier settes til å løse i den konkrete historiske situasjon hvor de ble introdusert (Johannessen 2001:9–16). Vitenskapsteori er et videre begrep. Her er emnet vitenskap i alle dens aspek ter. Vitenskapsteori er en relativt ung disiplin som er utviklet etter hvert som vitenskap har fått en mer sentral plass i samfunnet. Nettopp fordi forskning i dagens postindustrielle samfunn tillegges økende vekt og forskningsresultater etterspørres på stadig flere områder, er det grunn til å rette kritisk søkelys mot hvordan vitenskap, samfunnsutvikling og politikk virker gjensidig på hverandre.

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori

Mange og viktige spørsmål kan formuleres med slike forhold som utgangs punkt, men de vil i begrenset grad bli berørt i denne boken.1 Her vil først og fremst de grunnleggende forutsetningene for dokumentasjons og forsknings virksomhet stå i sentrum. Før jeg går videre vil jeg likevel antyde noen saksfelt som har høy relevans for helsepersonell. Spesielt aktuelle temaer i vår tid reiser seg i forbindelse med teknologi, både fordi utvikling og bruk av avansert teknologi er et konstituerende trekk ved moder niteten, og fordi utvikling av teknologi og kunnskap henger tett sammen. Videre er det velkjent at bruk av teknologi har både tilsiktede og utilsiktede virkninger. Fra helsevesenet er det nærliggende å vise til teknologi som benyttes i diagnos tikk og behandling, samt til informasjonsteknologi og velferdsteknologi. Bruken av stadig mer raffinert og inngripende teknologi i klinisk arbeid har utvidet medisinens handlingsområde og samtidig medført forskyvninger i det som tidligere ble sett på som en stabil og grunnleggende grense mellom natur og kultur jf. transplantasjonskirurgi, fertiliserings og fostermedisin, genteknologi og kosmetisk kirurgi. Denne utviklingen utfordrer våre forestillinger om hva som er naturgitt og hva som er valgbart, og den stiller oss overfor nye spørsmål av faglig, etisk og politisk karakter.2 Når det gjelder informasjonsteknologi, har den på kort tid endret måten vi samarbeider og kommuniserer på i samfunnet generelt. I helsevesenet er innføring av elektronisk pasientjournal ett eksempel på denne utviklingen. Et annet er at

1 I de senere tiår har forskning om forskning fått vind i seilene: Samfunnsforskere gjør i økende grad selve den vitenskapelige virksomheten i ulike fag til gjenstand for systematiske undersøkelser. Søkelyset rettes mot vitenskap som praksis – som skapende virksomhet: En kaster lys over vitenskapens produk ter ved å se nærmere på forskningsprosessen – på hvordan det empiriske materiale, data, resultater og forskningsfunn utvikles, etableres og konstrueres («science about science»). Av sentrale og kjente studier som kan nevnes her, er Latour og Woolgar (1986), Latour (1987), KnorrCetina (1999) og Mol (2002). 2 Litteraturen på feltet er etter hvert svært omfattende. To klassikere må nevnes: Reiser (1978) og Jonas (1997); den første for en god historisk oversikt over utviklingen i medisin, den andre for etisk nytenkning, kalt «ansvarsetikk». For publikasjoner med vekt på ulike former for utilsiktede virknin ger, se Callahan og Hanson (1999), Mol (2000), Bertilsson (2003), Hofmann (2009), Welch, Schwartz og Woloshin (2011). Det er nå utviklet teknologi som gjør det mulig å gripe inn i livsprosesser og arvematerialet på måter som var fullstendig ukjent for bare få år siden. Et nytt forskningsfelt – trans humanisme – har vokst frem der målet ikke bare er å forbedre kroppsdeler eller enkeltfunksjoner, men å skape en bedre utgave av arten mennesket ved hjelp av teknologi. I Norge er det først og fremst filosofen Ole Martin Moen som har vært talsperson for transhumanisme (Moen 2014). For oversikts litteratur på den internasjonale arena, se Misra (2013), og for kritiske røster se Tabery (2009) og Nobel (2017).

kapittel 1: innledning 13

befolkningen i økende grad henter opplysninger om sykdom og tilbud i helse tjenesten via elektroniske medier (nettsider, blogger, sosiale medier), og de stiller med andre forventninger og krav til hva helsetjenesten kan utrette enn i tidligere tider. Dermed melder mange nye spørsmål seg om taushetsforpliktelser og til gjengelighet av informasjon knyttet til pasientjournaler, og om kvalitetskontroll og ansvarstilskriving med henblikk på tilbud og tjenester i helsevesenet. Hva angår velferdsteknologi pekes det i dag på store muligheter for effektivi sering ved at ulike former for teknologi kan brukes til å understøtte og forsterke brukeres trygghet, selvstendighet og aktivitet slik at helsepersonells innsats dels kan erstattes og dels utfylles. Fra flere hold advares det imidlertid mot urealist iske forventninger og utvikling av et kaldere samfunn, og det argumenteres med at teknologi aldri kan erstatte direkte møter og menneskelig kontakt. Tilsvar ende etterlyses et videre og mer langsiktig blikk på virkningene av tiltak som iverksettes. (Se for eksempel Jonas 1997, Blaxtar 2009, Carel og Cooper 2012, Valeur 2015 og Holm 2017.) Et annet felt med høy relevans for helsevesenet er utdannings og forsknings politikk. Siden 1970tallet har universitets og høyskolesektoren gjennomgått en rekke radikale strukturreformer, preget av en voksende høyskolesektor og en økende samkjøring av universiteter og høyskoler (Kyvik 1999, 2002, 2009, 2014 og Slagstad 2015).3 1970tallet var en brytningstid på mange felt, og for helsepersonell var de første årene på 1970tallet preget av en skarp strid om utdanningenes innhold, organisering og fremtid. I årene som fulgte ble de kortere yrkesrettete utdan ningsinstitusjonene oppgradert med større vekt på teoretisk kunnskap og for malisert opplæring. Denne perioden ble fulgt av noen år med sammenslåings prosesser der flere utdanninger ble etablert i større flerfaglige regionale enheter som fikk status som høyskoler. Neste sentrale skritt mot en økende formalisering og akademisering fant sted med høyskolereformen i 1994 og den nye felles loven om universiteter og 3 Før 1970tallet ble høyere utdanning i Norge – som i de fleste andre europeiske land – stort sett gitt ved universiteter og vitenskapelige høyskoler. Kortere yrkesrettete utdanninger foregikk i egne selvstendige fagskoler, og ble ikke regnet som høyere utdanning. Det kan derfor føyes til at det egentlig ikke er korrekt å snakke om en «høyskolesektor» på 1970tallet der helsefagutdanningene var inkludert, men for enkelthets skyld gjør jeg det her.

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori

høyskoler i 1995. En felles stillingsstruktur ble innført med krav om forsknings kompetanse for fast ansatte. Økt vekt ble lagt på vitenskapelig publisering, og undervisningen skulle også ved høyskolene være forskningsbasert.4 Etter den tid er forskningskompetansen blant de ansatte ved høyskolene blitt betydelig styrket, og publiseringsomfanget har økt betraktelig. Hvilke virkninger dette har hatt for utdanningenes kvalitet og relevans, er det imidlertid grunn til å spørre seg om. I relasjon til helsefagene uttrykkes ikke minst bekymring for om akademi seringen har gått på bekostning av fagenes praktiske og kliniske profil. I økende grad rettes kritisk søkelys både mot studentenes og de faglig ansattes praktiske kompetanse (Hoel, Hanssen og Husebø 2012, Kyvik 2014, Terum og Smeby 2014, Thornquist 2014 og Messel og Smeby 2017). Det spenningsfeltet som var i ferd med å utvikles mellom en akademisk og praktisk kunnskapstradisjon på slutten av 1980tallet, er blitt forsterket gjennom de påfølgende tiårenes reformer. Myndighetene har i liten grad sondret mellom profesjonsfag og tradisjonelle akademiske disipliner ved å innføre rammer for hele sektoren som ikke har tatt høyde for forskjeller og særtrekk ved de ulike utdanningene (Grimen 2009, Hoel, Hanssen og Husebø 2012, Thornquist 2014, Slagstad 2015 og Thue 2017). Samtidig er forskningsetikk blitt et tema som vies stigende oppmerksomhet og interesse. Det innføres stadig nye tiltak for styring, regulering, kvalitetssikring og evaluering av forskningsaktivitet. Det er det gode grunner til: At det lenge har foregått selektiv og interessebasert forskning og publisering, er offentligheten blitt kjent med blant annet gjennom mange avsløringer fra legemiddelindustrien og tobakksindustrien, men det er først fra årene rundt tusenårsskiftet at ulike former for forskningsjuks og systematisk publiseringsskjevhet («bias») er tatt opp på bredere basis i fagmiljøene (Reyter 2003, Nydal og Solberg 2006, Rekdal 2012 og Reyter, Førde og Solbakk 2014). Tilbake til bokens tyngdepunkt: Det er nettopp de senere tiårenes krav til dokumentasjon og forskning – akademiseringen av helsefag – som er bakgrun nen for at denne boken er skrevet (jf. forordene). Mitt primære anliggende er

4 Teksten i fellesloven for universiteter og høyskoler er typisk i så måte. Den er preget av universitets kulturen, mens høyskoleprofesjonenes yrkesrelevans vies liten oppmerksomhet (Karseth 2012).

kapittel 1: innledning 15

å skape forbindelser, ikke bare mellom grunnlagsspørsmål og dokumentasjon/ forskning, men også mellom grunnlagsspørsmål og praksis. I alle praktiske og kliniske fag er det viktig å stimulere en utvikling som frem mer samsvar mellom konkret fagutøvelse og den systematiserte og skriftlige fag utvikling. Det er et mål å få til en vekselvirkning der praksis og ulike former for dokumentasjon og forskning gjensidig informerer hverandre. Det krever en viss innsikt i grunnlagsproblematikk. Slik innsikt gjør det mulig å foreta teoretiske avklaringer knyttet til fagutøvelsen og dens «objekter», og det er en forutsetning for fruktbar dokumentasjon og forskning. Slike avklaringer har imidlertid fått begrenset oppmerksomhet hittil, og det gjenspeiler seg i mye medisinsk og helsefaglig litteratur og forskning. Denne boken kan betraktes som et bidrag til å bedre denne situasjonen. En tilføyelse: Her skriver jeg «medisinsk og helsefaglig» i tråd med innarbeidet språkbruk. At betegnelsen «helsefag» vanligvis ikke inkluderer medisin, henger rimeligvis sammen med at medisin lenge har hatt status som vitenskapelig disi plin. Medisin kan ikke forstås uten referanse til vestlig kulturarv mer generelt, og moderne medisin, biomedisin, skolemedisin eller vitenskapelig medisin – begre pene brukes om hverandre – vokste frem som en del av de moderne naturviten skapene i opplysningstiden (Reiser 1978, King 1982 og Lock og Gordon 1988). Medisin har således vært premissgivende for hele helsevesenet. De øvrige helsefag har i all hovedsak vært praktisk/kliniske virksomheter med begrenset egenprodusert forskning frem til siste del av det 20. århundre, og de har i stor – om enn varierende – grad lent seg mot medisinsk kunnskap og tenkning. Helse fagenes akademiske tilknytning er med andre ord ganske ny. Det er derfor påkre vet å fremme en erkjennelse i helsefagmiljøene om at det tar tid og krever innsats fra mange – på mange felt – å bygge opp en solid og velforankret forskningstradi sjon som både ivaretar fagenes særpreg og utvikler en nødvendig kritisk distanse. I det videre bruker jeg begrepet «helsefag» hovedsakelig med referanse til alle helseprofesjoner unntagen medisin. Det har nettopp sammenheng med for skjellen i kunnskapsgrunnlag og vitenskapelig status mellom medisin og andre helsefag, forskjeller som medfører ulike utfordringer med hensyn til kunnskaps utvikling og forskning.5 5 Jeg vil likevel legge til at det også er fellestrekk ved alle helsefag, inkludert medisin, og de har flere felles utfordringer. Det kommer tydelig frem etter hvert i denne boken.

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori

Sentrale begreper og sammenheng I det følgende vil jeg kommentere noen sentrale begreper som det stadig refereres til i litteratur om forskning og vitenskap.

Ontologi og epistemologi • Med ontologi menes vesenslære, læren om det værende. Ontologiske spørs mål handler altså om hva som finnes i verden, og hva som er tingenes egen skaper og sanne natur; om hva som er og dets beskaffenhet. • Med epistemologi menes erkjennelsesteori eller lære. Epistemologiske spørs mål handler om kunnskap og hva vi kan vite eller erkjenne.6 Spesiell vekt vil bli lagt på spørsmål knyttet til kunnskap, altså på erkjennelses teori eller epistemologi. Her dreier det seg om spørsmål av typen: Hva er viten skapelig viten? Hva er sannhet, gyldighet og objektivitet? Og hvordan kan slik kunnskap oppnås – etableres? Men fordi kunnskap og vitenskap jo handler om noe, vil også det som kalles ontologiske spørsmål bli drøftet, det vil si spørsmål om hva som finnes i verden, hva som er virkelig, hva som er til, om tingenes sanne natur. Hva er et menneske? Hva er en kropp? Hva er sykdom? Spørsmål av ontologisk og epistemologisk art ligger altså under eller bak valg av konkrete metoder og design. Et problem i helsefaglig forskning er at det ofte hoppes over dette nivået; forskningsmetoder betraktes som redskaper uten sammenheng med grunnlagspørsmål. Det er i det hele tatt en tendens til at vitenskap reduseres til metodespørsmål. Dessuten opereres det ofte med et metodehierarki der visse metoder fremstilles som mer vitenskapelige enn andre – uavhengig av problemfelt og de fenomener metoden skal være et hjelpemiddel til å utvikle kunnskap om. Slike oppfatninger har vært en hemsko for fruktbar kunnskapsutvikling i helsesektoren. Ikke minst på denne bakgrunn har boken fått sin profil og sine tyngdepunkter. Det har også vært avgjørende at mange metodebøker neglisjerer grunnlagsspørsmål. I denne boken er utgangspunktet at vitenskapelighet ikke

6 Både ontologi og epistemologi har gresk etymologi: On betyr væren, og episteme betyr viten/kunn skap/erkjennelse. Og betegnelsen logos brukes om ord, tale, teori og lære.

kapittel 1: innledning 17

er knyttet til noen bestemt metode; her forbindes vitenskapelighet med hele forskningsprosessen, fra valg av tematikk til siste punktum er satt. Målet med vitenskapelig virksomhet er primært å utvide vår erkjennelse ved å etablere ny kunnskap. Og en grunnleggende regel for vitenskapelig virksom het er at forskningsmetoder må tilpasses de fenomener som skal undersøkes og de problemstillinger som skal belyses. Ettersom det finnes vesensforskjel lige fenomener i verden, kan en ikke nærme seg dem metodisk som om de var like. Kort sagt, forskning må være gjenstandsspesifikk. Videre, problemstillinger kommer ikke av seg selv. Våre oppfatninger og tankemodeller om kunnskap og fenomener i verden – våre epistemologiske og ontologiske grunnleggende antakelser – styrer vårt blikk. De får oss til å stille noen typer spørsmål og se bort fra andre. De er bestemmende for hva vi finner interessant og viktig, hva vi betrakter og etablerer som gyldig kunnskap, og hvordan vi går frem for å utvikle slik kunnskap på systematisk vis.

Dokumentasjon og forskning Forskning er generelt sagt virksomhet som er kjennetegnet ved bevisste valg, systematikk, ordnet kunnskap og eksplisitte redegjørelser og begrunnelser. Når det gjelder hva slags systematikk og orden, og hvor omfattende og velbegrun nede slike redegjørelser skal være, berøres skillet mellom dokumentasjon og forskning. Dokumentasjon brukes grovt sagt på to måter i dagligtale og faglig sammen heng:

• Som et overordnet begrep – et paraplybegrep – som omfatter systematisert kunnskapsutvikling på alle nivå, fra journalskriving til avansert forskning.

• Som et begrep på et lavere og mindre ambisiøst nivå enn forskning. «Det er et dokumentasjonsarbeid, ikke forskning», sier vi for eksempel, det være seg om en evalueringsrapport om en opplysnings og helsekampanje eller et utdanningspolitisk tiltak. I denne boken bruker jeg begrepene dokumentasjon og forskning dels om hver andre som synonymer, dels i den andre av de nevnte betydninger for å tydelig gjøre at faglig systematisering kan skje på flere nivå. Dokumentasjon lyder i de flestes ører mindre ambisiøst enn forskning, og det er ingen grunn til å utgi

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori

enhver form for systematisert arbeid som forskning – som vitenskap. Helse fagene kan lett komme i miskreditt hvis begrepet forskning brukes på en utvan net måte. Det er en tendens i dag til å presentere og omtale de enkleste former for systematisering av informasjon – kvantitativ eller kvalitativ – som forskning. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi kaller arbeider som i liten grad omfatter teoretiske, metodologiske og metodiske redegjørelser, refleksjoner, resonne menter og argumenter, for forskning og vitenskap.7 I tråd med det jeg nå har sagt, er det ingen grunn til å bøye seg i støvet for alt som utgis for å være forskning. En av målsettingene med denne boken er da også å skjerpe leserkompetansen. I en tid da vi overstrømmes av informasjon, publiseringspresset øker og publiseringsmengden er enorm, er kritisk vurderingsevne viktigere enn noen gang. På denne bakgrunn vil jeg fremheve et sentralt kjennetegn ved den aka demiske tradisjon: det kritiske potensialet som ligger i en høyt utviklet bevisst het om språkets funksjon. Slik skapes motvekt mot forenklinger og fordreide forestillinger, ikke bare i vitenskapelige artikler og forskningsprosjekter, men i tekster generelt, det være seg i sosiale medier, i nyhetsformidling, bokanmeld elser og reklame.

Metodologi – metode – teknikk Det kan være nyttig å operere med en tredeling i relasjon til forskning – et skille mellom flere nivå i denne rekkefølgen: metodologi – metode – teknikk. Metodologi refererer til et grunnleggende epistemologisk nivå. Det handler om å knytte forbindelse til grunnleggende spørsmål om forholdet mellom teori og empiri, hvordan en oppnår gyldig viten, samt hva vitenskapelig viten i det hele tatt er. En slik utvidet forståelse av metodologibegrepet er vanlig i fag og disipliner med lang akademisk tradisjon, men mange bruker ikke metodologi begrepet i det hele tatt, eller «metode» og «metodologi» brukes som synonymer. Her berøres etter min oppfatning roten til mange av de problemer som opp står i tilknytning til forskning og debatter om vitenskap, som for eksempel at

7 Kravene som forskningsarbeid blir vurdert ut fra, har nettopp å gjøre med i hvilken grad forskere begrunner og tydeliggjør sine valg og skritt i forskningsprosessen. Sentrale stikkord er transparens, refleksivitet og posisjonering. Hva som legges av innhold i dem, kommer vi tilbake til, se spesielt kapittel 6.

kapittel 1: innledning 19

debatter om kvalitativ og kvantitativ forskning så ofte blir skinndebatter og pre get av misforståelser. Dette kommer vi tilbake til (se spesielt kapittel 6). Metodebegrepet dekker de fremgangsmåter og prosedyrer som benyttes i forskning – i innsamling og bearbeiding av informasjon – datamaterialet. Eksempelvis spør vi: Hvordan har du tenkt å gå frem for å få svar på dine spørs mål, på din problemstilling, hvordan vil du teste dine hypoteser? Vil du bruke intervju eller observasjon? Intervju og observasjon er metodene som så må presiseres nærmere: Hva slags intervju vil du bruke? Strukturert, halvstrukturert eller en mer åpen form der informant bes om å fortelle hendelser av en bestemt art? Dette er spørsmål på metodenivå. Teknikk dreier seg om metodiske hjelpemidler. Eksempelvis brukes lydbånd ved intervju eller videokamera i forbindelse med observasjon. Da er vi på tek nikknivå. Ikke sjelden omtales video som metode. Men det er hensiktsmessig å ikke redusere metoder til et spørsmål om hvilke tekniske hjelpemidler en tar i bruk. Hovedvekten i denne boken ligger altså på det metodologiske plan. Som nevnt vil jeg prøve å antyde forbindelseslinjer både til praksis – konkret fagutøv else, og til metodespørsmål i dokumentasjon og forskningsvirksomhet.

Innhold: en skisse og begrunnelser for valg Vi starter med å gå tilbake i historien – til 1600tallet og fremover – for å se på utviklingen av enkelte sentrale tradisjoner som vi har bak oss i tid, men som fortsatt preger helsevesenet. Disse tradisjonene er en del av vår allmenne kultur og kunnskapsarv. Å kjenne historien er en forutsetning for å forstå hva vi selv er bærere av, og en hjelp til å kunne ta bevisst stilling til hva vi vil videreføre og videreutvikle. I det følgende vil jeg kort nevne hvilke tradisjoner som er valgt ut, og deretter skissere hovedtrekk ved dem. Hensikten med dette er å gi en slags referanse ramme for videre lesning. Fire hovedtradisjoner omtales i kronologisk rekke følge: rasjonalisme, empirisme/positivisme/logisk positivisme, fenomenologi og hermeneutikk. Fra rasjonalismen vil jeg konsentrere oppmerksomheten om Descartes’ filosofi. Den har preget – og preger – tenkningen i vestlig kulturkrets generelt. Filosofen Hans Skjervheim (1926–1999) sier det så sterkt som at de moderne

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori

vitenskapene har utviklet seg «innanfor ein meir eller mindre kartesiansk hori sont» (2001:258).8 Når det gjelder de empiristiske og positivistiske retningene, understrekes det fra filosofisk hold at dette er tradisjoner som langt på vei definerer premissene for det 20. århundrets vitenskapsfilosofi. De øvrige tradisjoner «forholder seg til deres analyserammer og resultater, og utgjør således en reaksjon på dem», skriver Johannessen (2001:18). Som mange andre understreker han at senere tradisjoner og posisjoner blir uforståelige hvis en ikke har et godt grep om hva disse erfarings orienterte retningene sto for. Det har jeg tatt konsekvensen av, og vier dem stor plass. At moderne medisin i hovedsak er forankret i en empiristisk/positivistisk tenkning, er ytterligere en grunn til å gi disse retningene omfattende omtale. Med utviklingen av fenomenologi og senere former for hermeneutikk ble det reist tungtveiende innvendinger mot kartesianismen og empirismen/positivis men. Spesielt ble det lagt vekt på å tilbakevise empirisme og positivisme som holdbare posisjoner. I tillegg ble kvalitativt andre vitenskapsteoretiske ståsteder utviklet; fenomenologi og hermeneutikk representerer alternativer. Disse tradi sjonene møtes med økende interesse fra ulike fag for tiden, og det tilsier at det er viktig å ha kjennskap til dem. Både fenomenologi og hermeneutikk omfatter flere retninger som jeg vil redegjøre for.9

8 Her benyttes uttrykket den «kartesianske» horisont som kan gjenfinnes i mye litteratur. Ordet kommer av Cartesius som er den latinske versjon av Descartes. På norsk brukes k, ikke c; på engelsk «Cartesian». Siden det finnes flere utgaver av Skjervheims bok «Deltakar og tilskodar og andre essay», viser jeg til de essay som det refereres til. Sitatet over står i «Det filosofiske grunnlaget for psykoterapien» 2001, s. 251–261. 9 Thomas Kuhns teorier om vitenskapelige revolusjoner formidlet i boken «The structure of scientific revolutions» (1970) [1962] har skapt mye oppmerksomhet og debatt. Boken legger først og fremst vekt på vitenskapshistorie, og jeg har derfor valgt å bare vise til den i en note. Kuhn argumenterte sterkt mot den utbredte oppfatning at vitenskapelig utvikling er kumulativ, altså at ny forskning bygger på tidligere studier slik at kunnskapsutviklingen gradvis når et høyere nivå. Han fremhevet derimot at vitenskapen er preget av revolusjoner og brudd, med utviklingen av nye paradigmer, som er betegnelsen han brukte. Paradigmebegrepet er nært knyttet til et annet begrep hos Kuhn, normalvitenskap, som viser til en periode der forskere trofast følger bestemte tenke og fremgangsmåter – paradigmer. Endringer tvinges frem over tid når det pekes på svakheter og begrensinger. Da skjer en revolusjon ved at den eksisterende «normalvitenskapelige» periode oppløses, og nye paradigmer etableres og blir premissgivende for forskningen. Kuhns paradigmebegrep er omdiskutert blant annet fordi han brukte det opprinnelig (1962) på mangfoldige måter. Senere (1970) omtalte han to hovedbetydninger knyttet til i) struktur, det vil si ordnende elementer av forskjellig slag, også kalt «faglig matrise», og ii) konkrete og mønstergyldige løs ninger av vitenskapelige problemer i en gitt disiplin. Sammenfattende kan en si at et paradigme fastsetter reglene for forskning, og danner følgelig også målestokken for vitenskapelighet. For gode redegjørelser, se Fjelland 1999, s. 107–129, Kaiser 2000, s. 95–103, og Lie, Svendsen og Gamlund 2015, s. 63–68.

kapittel 1: innledning 21

Rasjonalisme Denne tradisjonen er kjennetegnet ved at det er fornuften – bevisstheten, men neskets intellekt – som anses å være kilden til kunnskap. Derav navnet rasjona lisme: ratio = fornuft. Et spesielt sentralt navn her er René Descartes (1596–1650).10 Vi er i tiden da det nye og ekspansive Europa vokser frem sammen med moderne naturvitenskap. Descartes regnes som selve opphavsmannen til filosofi i nyere tid – som en av pionerene som var med på å legge grunnlaget for moderne naturvitenskap. Des cartes’ hovedanliggende var å komme frem til absolutt sikker kunnskap. Men han forbindes oftest med en kropp/sjel-dualisme – med oppsplittingen av mennesket i to uavhengige substanser: kroppen som ren natur på den ene siden – som mate riell substans – og bevissthet på den andre siden – immateriell substans. Denne tenkningen om kroppen som ren fysikk, og Descartes’ kategoriale skille mellom det materielle/fysiske og det mentale, inngår i et mer omfattende mekanistisk verdensbilde. På Descartes’ tid endret tenkningen om naturen seg parallelt med fremveksten av moderne naturvitenskap. Naturen, inkludert kroppen, ble betraktet som mekaniske systemer – automater – og forklart i matematiske termer. Kropp/sjeldualismen og det mekanistiske verdensbildet har preget vår kul turkrets på mange vis, ikke minst gjelder det helsevesenet. Vi kommer tilbake til dette, og til Descartes’ hovedanliggende med å etablere sikker kunnskap.

Empirisme – og tradisjoner i kjølvannet Det som kjennetegner empirismen, er at erfaring anses som kilden til kunnskap. På denne bakgrunn fremstilles tradisjonen som en motsats til rasjonalismen. Empirismen utvikles på 1700tallet. Grunntankene i denne videreføres i det som kalles positivisme på 1800 og 1900tallet, og av medlemmene i den såkalte Wienerkretsen i 1920årene og deres tenkning som betegnes som logisk positivisme eller logisk empirisme. Felles for disse ulike variantene av erfaringsorien terte retninger fra 1700tallet til godt ut på 1900tallet, er at erfaring oppfattes i en bestemt betydning: Det tas utgangspunkt i fysiske objekter og i bestemte

10 Andre sentrale navn i rasjonalismen er Thomas Hobbes (1588–1679), Baruch de Spinoza (1632–1677) og Gottfried Leibniz (1646–1716). Når det gjelder Karl Popper (1902–1994), som er en representant for kritisk rasjonalisme, vil jeg berøre hovedpunkter ved hans tenkning i forbindelse med omtale av andre retninger. Se spesielt kapittel 3 om vitenskapens teoriavhengighet.

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori

egenskaper ved disse objektene; erfaring dreier seg om det observerbare, kon staterbare, målbare – det som kan telles, veies og måles. Med August Comte (1798–1857), grunnleggeren av positivismen, anven des empiristisk tenkesett og tilnærmingsmåte på samfunnet – på sosiale og menneskelige problemer. Comte ville bygge samfunnsvitenskap på det han kalte det positivt gitte, som nettopp var det målbare og sikre. Derav navnet positi visme. Målet var å komme frem til lovmessighetene i samfunnet på samme måte som fysikken finner frem til lovmessigheter i naturen.11 Et kjennetegn ved de retningene som springer ut av empirismen, er tesen om enhetsvitenskap: Alt skal underlegges én form for vitenskapelig metode; alt skal undersøkes og forklares på samme måte og alle vitenskapelige utsagn skal uttrykkes i ett og samme språk. Og dette språket var matematikkens språk. Fysikken var idealet for all vitenskap.

Fenomenologi Også fenomenologi er en erfaringsorientert tradisjon, men her opereres det med en kvalitativt annen oppfatning av erfaring og kunnskap enn innenfor empiris men og positivismen. Oppmerksomheten rettes mot verden slik den erfares for subjektet; ikke mot verden i seg selv uavhengig av personen som erfarer den. Fenomenologien analyserer og klarlegger hvordan verden konstitueres av vår bevissthet, og kalles derfor ofte en bevissthetsfilosofi eller konstitusjonsfilosofi. Det fremheves at bevisstheten er karakterisert ved en form for rettethet eller intensjonalitet. Den er intensjonal i den forstand at den aldri er tom, den er alltid rettet mot noe. Vi har å gjøre med en fra–tilstruktur: Menneskets bevissthet er rettet mot noe og fra noen, og det er også alltid en bevissthet om noe. Mens målet i de empiristiske/positivistiske retningene er en fullstendig eliminering av det subjektive, står fenomenologien for det motsatte: Subjekti vitet anses som forutsetning for forståelse overhodet. Skjervheim skriver at det som særmerker fenomenologien, «er den vekta som vert lagt på den menneskelege subjektiviteten», og så fortsetter han: «Men nå kan denne vendinga mot

11 John Locke (1632–1704) og David Hume (1711–1776) fremholdes vanligvis som typiske represen tanter for empirismen, August Comte som nevnt for positivismen og Otto Neurath (1882–1945) og Rudolf Carnap (1891–1970) for Wienerkretsen.

kapittel 1: innledning 23

subjektiviteten svært lett mistydast. Det avgjerande er korleis ein oppfattar omgrepet ‘subjektiviteten’» (2001:111).12 Og nettopp dette kommer vi tilbake til. Edmund G.A. Husserl (1859–1938) regnes som grunnleggeren av fenomeno logi, og hans fenomenologi har utviklet seg til en av hovedstrømningene i vår tids filosofi. Av sentrale filosofer som viderefører Husserls tanker, vil jeg nevne Alfred Schutz (1889–1959), som er kjent for å gi fenomenologien en sosial for ankring, og Maurice MerleauPonty (1908–1961), som er kjent for å knytte den menneskelige subjektivitet til kroppen. MerleauPonty står i en særstilling; hans bidrag har spesiell relevans for helsefagene.13 Det er for øvrig interessant å merke seg at en fenomenologisk nyorienter ing har gjort seg gjeldende i samfunnsfag og humaniora de siste par tiårene. Særlig gjelder det kroppsforståelse, noe som har konsekvenser for hvordan samfunnsvitere forholder seg til grunnproblemer relatert til forholdet mellom samfunnsmessige strukturer og aktørers handlinger, og derigjennom til hvordan sosialt liv videreføres og gjenskapes (reproduseres).14

Hermeneutikk Hermeneutikk omtales vanligvis som fortolkningslære. Her beskjeftiger en seg med spørsmål knyttet til forståelse og fortolkning, ikke minst med hva som er vil kår og fruktbare fremgangsmåter for å oppnå forståelse og gyldige fortolkninger.15 Både gjenstandsfeltet og fokus i hermeneutikken har endret seg gjennom tidene. Opprinnelig var gjenstandsfeltet religiøse og juridiske tekster. Oftest nev nes bibeltolkning når det snakkes om den klassiske hermeneutikk. Senere har det skjedd en utvidelse av gjenstandsfeltet: En har gått fra «kanoniske» tekster som Bibelen til alle slags skriftlige produkter, og videre til å inkludere ulike former for meningsfulle uttrykk – kunst, arkitektur, sosiale institusjoner og menneskelig handling og samhandling. 12 Sitatet fra Skjervheim står i essayet «Subjektivitet og sanning» 2001, s. 112–24. 13 Et sentralt navn er også Martin Heidegger (1889–1976). Han omtales både som fenomenolog og hermeneutiker, og representerer en tankemessig overgang fra fenomenologi til hermeneutikk. Sentrale kjennetegn ved Heideggers tenkning blir først og fremst omtalt i kapittel 5 om hermeneutikk. 14 Forfatterskapet til sosiologen og antropologen Pierre Bourdieu (1938–2002) kan nevnes spesielt da det har fungert som inspirasjonskilde for utallige akademikere i mange land. Hans bidrag nevnes derfor flere steder i denne boken. Se litteraturlisten. 15 De mest kjente hermeneutikere er Friedrich Schleiermacher (1768–1834), Wilhelm Dilthey (1833–1911), Martin Heidegger (1889–1976), HansGeorg Gadamer (1900–2002) og Paul Ricoeur (1913–2005).

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori

Med hensyn til fokus var det først et mål å tilegne seg den opprinnelige mening: Utfordringen var å gripe forfatterens intensjoner og komme frem til den mest korrekte fortolkning. Etter hvert ble denne mer metodisk orienterte hermene utikk – også kalt «tradisjonell» hermeneutikk – kritisert, og en såkalt «filosofisk» hermeneutikk vokste frem. Her fremheves det at forståelse er et grunntrekk ved mennesket: Mennesket er i verden som forstående og fortolkende vesener. Vi har å gjøre med et perspektivskifte fra metode og epistemologi til ontologi. Nyere hermeneutiske retninger kommer i tillegg, ofte omtalt som «dybde hermeneutikk». Her videreutvikles tanker fra den filosofiske hermeneutikken samtidig som metodiske spørsmål tas opp i fornyet form. Det legges vekt på at tekster er selvstendige produkter som kan fortolkes løsrevet fra forfattere og deres intensjoner. Tekstens autonomi understrekes; tekster har et objektivt liv som overskrider forfatternes intensjoner og forstås ut fra vår tid. Tekst er her forstått i en utvidet forstand, og omfatter alle former for meningsfylte fenomener. I tillegg til de fire hovedtradisjonene som jeg har nevnt, vil jeg berøre noen hovedtrekk i det som kalles kritisk teori. Her står sosialfilosofen Jürgen Haber mas (1929–) spesielt sentralt. Han omtales iblant som hermeneutiker, men da i en bestemt betydning. Argumenter fra hans forfatterskap vil bli nevnt når de ulike tradisjonene omtales.

Fokus og vektlegging Vekt vil som nevnt bli lagt på hovedtrekk ved de enkelte tradisjonene og de viktigste retningene innen hver av dem. Det betyr nødvendigvis mange foren klinger. Ettersom dette skal være en kortfattet innføring, må det bli slik. Boken gir visse referanserammer, og forhåpentligvis inspirerer det til videre lesing. Fel lestrekk og forskjeller tydeliggjøres, og jeg vil prøve å få frem det særegne ved hver tradisjon og retning samt antyde kontinuitet og brudd i tenkning. Videre vil nøkkelpunkter i kritikken som er rettet mot de ulike tradisjonene, bli skissert. I tillegg vil jeg etablere forbindelseslinjer til helsefagene. Hovedhensikten er å aktualisere grunnlagsspørsmål i relasjon til både fagutøvelse og forskning. Jeg håper å stimulere leserne til å reflektere over hvor de ulike fagfelt, tradisjoner og spesialiteter henter sin inspirasjon fra, og til å forholde seg undersøkende til eget og andre fags kunnskapsgrunnlag med tanke på å identifisere uuttalte og under liggende antakelser av epistemologisk og ontologisk art. Samtidig har jeg bestrebet meg på å gi noen holdepunkter for dokumentasjons og forskningsvirksomhet.

Kapittel 2

Rasjonalisme

Felles for rasjonalistene er som nevnt at de betoner fornuften som erkjennelsesog kunnskapskilde. Ifølge dem er det den menneskelige fornuftsevne som gjør det mulig å skille mellom sant og usant. Sanseerfaringer, derimot, betraktes som villedende og lite pålitelige. Her konsentreres oppmerksomheten om Descartes (1596–1650) ettersom han utviklet et omfattende tankesystem som har satt dype spor i vestlig tenkning.

Descartes’ filosofi: hovedtrekk og samtid Når jeg i første kapittel har skrevet at Descartes regnes som en av grunnleggerne av moderne naturvitenskap, vil jeg nå presisere at det gjelder den moderne matematiske naturvitenskap. For Descartes var naturvitenskap egentlig matematikk. Den matematiske fremgangsmåte var metodeidealet. Det henger sammen med en overbevisning om at matematikken beskriver virkeligheten slik den er, uavhengig av menneskers måte å oppleve den på; den har en objektivt gyldig anvendelse. «Det ligger et særegent natursyn til grunn for denne oppfatningen», skriver filosofen Petter Nafstad (1996:175). Han fortsetter: Materiens sansbare egenskaper er egentlig uviktige i vitenskapelig sammenheng. Vitenskapen om naturen er en vitenskap om det rent tenkbare, som sees i motsetning til det sansbare (1996:175).

Ifølge Descartes er det utstrekning – extensio – som er vesensegenskapen ved den fysiske verden – den menneskelige kropp inkludert, og han ryddet med

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori

dette grepet veien for en naturvitenskap basert på et geometrisk og matematisk språk – på et mekanistisk verdensbilde. For å forstå Descartes’ tenkning og hans innflytelse må vi se på hans samtid. Historiske, materielle og sosiokulturelle sammenhenger er alltid viktige for å forstå utviklingen av tenkemåter – forstå under hvilke betingelser visse former for tenkning har spesielle muligheter for vekst og videreutvikling, eller det motsatte. Her kan vi skissere noen hovedpunkter som kjennetegner tiden Descartes levde og virket i:

• Nå vokste det moderne Europa frem: Oppdagelsesreiser og jordomseilinger åpnet for en begynnende verdenshandel. Handel, håndverk, skipsfart, finanser hadde gode vekstvilkår. Kolonier og markeder ble etablert i andre deler av verden. Grunnlaget ble lagt for Europas senere verdensherredømme. • Kirken og teologien hadde hegemonisk makt: Det var religionen, Kirken og presteskapet som sto for sannheten og definerte folks virkelighetsoppfatning. I vår sekulære tid er dette vanskelig å forestille seg. Vi har så lenge stolt på at det er vitenskapen som gir oss sannhet; det er vitenskapelig kunnskap som har størst prestisje, og den overskygger andre former for kunnskap og innsikt. Men da var det altså Kirken som representerte kunnskapen og sannheten, og som skilte ikke bare mellom rett og galt, men også mellom sant og usant. Mye av det vitenskapen sto for, stred mot religionens dogmer, og den nye vitenskapen ble sterkt motarbeidet. Det utviklet seg følgelig et anstrengt forhold mellom religionen/Kirken/presteskapet og vitenskapen som vokste frem.

• Fremveksten av den moderne naturvitenskap snudde opp ned på datidens verdensbilde. Jeg minner om striden rundt det geo- og heliosentriske verdensbilde. Kopernikus (1473–1543) oppdaget at jorden ikke er universets sentrum, men tvert imot at jordkloden og de andre planetene beveger seg rundt solen. Det dreide seg om en total reorientering i virkelighetsoppfatning.16 16 Kuhn (1970) omtalte denne reorienteringen som så banebrytende at den er skoleeksempel på et paradigmeskifte. Kuhns paradigmebegrep brukes nettopp om grunnleggende endringer, jf. begrepsbruken hans: «revolusjon», «brudd», «anomalier» (se kapittel 1). Det dreier seg om usammenlignbare – inkommensurable – tankemodeller og forestillinger som en altså må velge mellom; de kan ikke forenes, og heller ikke utfylle hverandre.

kapittel 2: rasjonalisme 27

Galileo Galilei (1564–1642) og Isaac Newton (1642–1727) var sentrale når det gjaldt å fremme fysikk og mekanikk, og bidro til utviklingen av det mekanistiske verdensbildet.17 Den moderne vitenskap er nettopp kjennetegnet ved en økende mekanisering av verdensbildet. Maskinen representerte etter hvert forbildet for tenkningen om alle andre fenomener; en tenkning Descartes i høyeste grad bidro til.

To former for dualisme Descartes forbindes ofte med kropp/sjel-dualisme – med oppsplittingen av mennesket i to uavhengig eksisterende enheter: kroppen som materie og bevisstheten/sjelen som noe ikke-materielt. Og denne kroppen ble altså betraktet som en del av den geometrisk-fysiske og mekaniske verden – fullstendig avsondret fra menneskelig bevissthet og erkjennelse. Kroppen, skrev Descartes, består av «res extensa» (en romlig substans som har utstrakthet og derfor kan måles), mens sjelen består av «res cogitans» (en substans som er mental, uten utstrakthet og derfor umålbar).18 Mennesket i Descartes’ filosofi besto med andre ord av materie pluss ånd. Før vi går inn i Descartes’ filosofi, er det to viktige ting å merke seg:

• Tenkningen om en kropp/sjel-dualisme skriver seg tilbake til antikken, men fikk med Descartes en fornyet filosofisk forankring. • Descartes opprinnelige anliggende gjaldt kunnskap. Hans store spørsmål var dette: Hvordan komme frem til sikker kunnskap? Kropp/sjel-dualismen inngikk som et element i dette primære anliggendet.

17 Det er oftest Galilei og Descartes som regnes som grunnleggerne av moderne naturvitenskap. Derfor noen ord om Galilei: Han mente at Gud hadde skrevet «naturens bok» på et bestemt språk, matematikkens språk. Matematikken var med andre ord nøkkelen til naturens hemmeligheter, og følgelig måtte alle vitenskapelige teorier bygge på målbare størrelser og beskrives matematisk. Galilei er kjent for å rette sin kikkert mot stjernehimmelen i stedet for hengi seg til spekulasjoner. Han understreket betydningen av systematiske observasjoner og induksjon. Men Galilei fremhevet samtidig at vi ikke kan stole blindt på observasjoner, fordi våre sanser kan bedra oss. I sin interesse for matematikk var Galilei altså på linje med Descartes, og han uttrykte også en viss mistillit til våre sanser. I synet på forholdet mellom observasjon og fornuft sto de to imidlertid på hver sin side. Se for eksempel Sivertsen (1996) og Fjelland (1999). 18 Direkte oversatt betyr «res extensa» og «res cogitans» henholdsvis den utstrakte og den tenkende ting, enhet eller substans.

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori

Descartes etablerte også en annen form for dualisme som har fått mye oppmerksomhet og kritikk fra filosofisk hold, og som det følgelig er sentralt å få tak i: det fundamentale skillet mellom det tenkende subjekt og verden. Descartes opererte med et «verdensløst» subjekt – et subjekt som sto utenfor verden og betraktet den. Vi har altså å gjøre med to former for dualisme: en ontologisk og en epistemologisk dualisme. Jeg skal omtale begge. Først en kommentar om det sentrale utgangspunkt for Descartes’ tankesystem.

Gud, religion og den fremvoksende naturvitenskap Hele Descartes’ tenkning var basert på at Gud eksisterer og står bak alt.19 Descartes var som andre på sin tid en dypt religiøs person, og det gjaldt å ikke komme på kant med Kirkens menn. Han «løste» forholdet mellom Kirken og naturvitenskap ved å si at den åndelige verden tilhører religionen og Kirken, og at menneskets åndelige liv er skilt fra naturen – materien. Dermed kunne materien – løsrevet fra menneskelivet – stå til rådighet for naturvitenskapen. Naturvitenskapen ble altså «frigjort» fra religiøst og politisk hegemoni, og slik ble inngrep i naturen legitimert. Med et gjennomført oppsplittet verdensbilde ble det mulig å få til en fredelig sameksistens mellom naturvitenskap og teologi.20 Descartes selv var opptatt av medisin, og ga uttrykk for at særlig medisinen ville ha nytte av hans filosofi.21

19 Hans såkalte gudsbevis og resonnementet knyttet til vissheten om Guds eksistens går jeg ikke inn på her, men nevner det i en note som en logisk forlengelse av Descartes’ metodiske tvil. For en relativt kortfattet redegjørelse, se Utaker 1983, s. 30–45. 20 Det jeg gjengir her, er i tråd med offisiell historieskrivning. Ofte fremstilles det mekanistiske og oppsplittede verdensbilde nærmest som et direkte «resultat» av Kirkens sterke posisjon og det anstrengte forholdet mellom den fremvoksende naturvitenskap og Kirken, men det blir galt. Poenget er å få frem at Kirken, religionen og presteskapet utgjorde viktige betingelser for en slik utvikling. Ser vi tilbake i historien, er det mange eksempler på at religiøse og sosiale forhold har vært av stor betydning for verdensbildet og vitenskapens utvikling. Et nærliggende eksempel i denne sammenheng: Galileo Galilei var i disputt med Kirken om den nye kosmologi som skapte uro i befolkningen. De sosiale og religiøse konsekvenser av å skyve jorden ut av universets sentrum ble brukt som argumentasjon mot Galileis teorier. 21 Her kan det være på sin plass å minne om at medisinen på den tiden hadde lite å tilby av terapeutisk betydning. Det var først på midten av 1800-tallet – da bakteriologien vokste frem – at medisin forlot humoralpatologien med antakelsen om at sykdom skyldes ubalanse mellom de fire kroppsvæskene (blod, slim/sekret, gul og svart galle). For kortfattet omtale av humoralpatologi, se King (1982) og Wulff og Gøtzsche (2000).

kapittel 2: rasjonalisme 29

Så til Descartes’ primære anliggende som var sikker kunnskap, nettopp fordi dette var startpunktet for hele hans tankesystem.

Epistemologisk dualisme Hva var det så som kjennetegnet datidens verdensbilde? Hellesnes skriver: Den tradisjonelle kosmologi bar i seg en samordna oppfatning av alle dei realitetsområda folk meinte å kjenne til; det galdt universet, den levande natur og menneskeslekta. Dessuten det guddommelege og himmelske. Den geosentriske teorien var ein vesentleg del av det heile: Jorda var sentrum i universet … verdsrommet var endeleg og avgrensa av Guds himmel; dit kjem dei frelste etter døden. Alt som er går inn i eit velordna og harmonisk kosmos. Ved å kjenna sin plass i heilskapen og ved å handla slik ein skal, gitt nettopp denne plassen, lever ein i samsvar med Guds viselege ordning av det verande (1999:35–36).22

Men etter som den moderne naturvitenskapen vokste frem, ble denne tradisjonelle kosmologien mindre og mindre troverdig. Den moderne naturvitenskapen snudde opp ned på datidens verdensbilde. «Alt var i ferd med å bryte saman samstundes», skriver Hellesnes (1999:36). Og igjen: Verdensbildet var fundamentalt religiøst. Kirken og teologien hadde definisjonsmakten. Det som altså kjennetegnet denne tiden, var en slags oppløsning; det var ikke lenger ideologisk konsensus. Tilliten både til sanseerfaring og fornuft ble rystet. Den innsikt som kom med den nye naturvitenskapen, skriver Hellesnes, var at realiteten ikke er umiddelbart gitt, og ingenting viser seg slik det egentlig er (1999:38). Descartes’ håp var at en kunne resonnere seg ut av kaoset med intellektuelle midler, og han reflekterte grundig over skillet mellom det virkelige og det tilsynelatende. Utgangspunktet hans var at det kan tviles på alt, for ingenting er slik det synes å være. Det er dette som omtales som hans metodiske tvil. Problemet Descartes sto overfor, var at alle mennesker har erfaringer som de ikke alltid kan stole på. Drømmer kan virke virkelige, men er det ikke. Og hvordan kan vi vite at vi ikke drømmer når vi er våkne? Sansene kan bedra oss, 22 Denne kosmologien var med andre ord teleologisk, det vil si den var basert på forestillingen om at naturen og alt som er i den, er målstyrt, at den styres ut fra visse hensikter, og her sto Gud bak alt.

Vitenskapsfilosofi og Vitenskapsteori

vi kan være ofre for optiske illusjoner, osv. Gitt slike erfaringer, hvordan kan en så bli helt sikker på noe? Og hva skulle det være? Ved å tvile på alt ville Descartes forsøke å komme frem til det som var umulig å tvile på. Han satt til sist igjen med tvilen; at han tvilte – tenkte – kunne han ikke tvile på. Descartes vendte altså oppmerksomheten mot selve tenkeevnen; poenget var å bli sikker. Han drev tvilen til det ekstreme for så å komme ut på andre siden med påvisning av en sikker basis. Det faste punkt han etablerte, var: «Cogito ergo sum» – jeg tenker, altså er jeg; et av de mest kjente utsagn i filosofiens historie. Descartes ville med sin radikale refleksjon begynne forfra med alt – for å finne en sikker grunn, et slags «arkimedisk punkt».23 Og denne grunn er tenkningen som går ut fra seg selv: Det tenkende jeg’s visshet om seg selv er den absolutte begynnelse eller prinsippet for den filosofiske refleksjon. «Det at ‘jeg er’ eller ‘jeg eksisterer’ er det eneste sikre – ‘det arkimediske punkt’ er en nødvendig sannhet som er avhengig av å bli formulert i 1. person entall», skriver filosofen Arild Utaker (1983:34). Han fortsetter: … så langt er Descartes alene … Det trenger ikke være noe som eksisterer utenfor ham, og han kan være uavhengig av enhver annen eksistens. I så måte kan vi se på Descartes som en filosof som har forsøkt å sette i scene sin egen fødsel nettopp i sin søkning etter den absolutte begynnelse eller det første punkt (1983:37).24

Descartes’ filosofi representerer altså en vei fra usikkerhet til sikkerhet, og han mente at fornuftsinnsikten er sikker, mens sanseerfaring er usikker. Hans teori om sann kunnskap innebærer en indre mental representasjon av en ytre realitet.

23 Uttrykket «arkimedisk punkt» skriver seg fra den greske fysiker og matematiker Arkimedes (287–212 f.Kr.), som blant annet er kjent for sitt utsagn «Gi meg et fast punkt hvor jeg kan stå, og jeg skal dreie jorden». 24 Men denne muligheten innebærer samtidig en fare for at Descartes gjør seg selv til Gud, noe han for all del forsøkte å unngå, skriver Utaker, og fortsetter: «Hvis jeg var uavhengig av enhver annen eksistens, og selv var opphavet til min væren, da ville jeg visselig ikke tvile på noe … for da ville jeg tilskrevet meg selv alle de fullkommenheter som jeg har forestilling om, og da ville jeg vært Gud» (tredje meditasjon). Men Descartes mener at han ikke er fullkommen (han tviler og han tar feil). Følgelig kan han ikke være en selvstendig eksistens uavhengig av enhver annen eksistens. Han kan ikke være sin egen årsak. … Fra sin egen eksistens må Descartes derfor slutte til en annen eksistens. Dette er en slutning som kan reformuleres som ett av Descartes’ gudsbevis: «Jeg eksisterer, ergo er Gud til» (1983:30).

ELINE THORNQUIST

Vitenskapsfilosofi O

Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori

ELINE THORNQUIST

Det blir stadig oftere stilt krav til helsepersonell om å dokumentere praksis, og en legger mer og mer vekt på forskningsbasert kunnskap i helsesektoren.

vitenskapsteori F O R H E L S E FAG

ISBN 978-82-450-2464-7

,!7II2E5-acegeh!