Vold og foreldreskap (9788245047790) by Fagbokforlaget

Henning Mohaupt er psykologspesialist ved Alternativ til Vold. Han har en PhD fra Universitetet i Oslo som omhandler foreldrerollen hos menn som går i terapi etter vold mot partner. Ved ATV har han over 15 års erfaring med terapi for voksne som bruker vold i nære relasjoner, og voksne og små barn som utsettes for slik vold.

ISBN 978-82-450-4779-0

VOLD OG FORELDRESKAP

I denne boken viser forfatteren hvordan foreldreskap og vold påvirker hverandre på ulike nivåer. Han drøfter vold og foreldreskap som relatert til henholdsvis individuelle faktorer som psykisk helse, relasjonelle faktorer som tilknytning, og samfunnsmessige faktorer som likestilling og kulturelle og historiske traumer. Videre beskrives hvordan vold og foreldreskap veves sammen i ulike livsfaser og i ulike stadier av familielivet. Et særlig søkelys settes på overgangen til foreldreskap hos kvinner og menn, bruddfasen, og skilsmisse i kontekst av vold. Voldens påvirkning for foreldreskapet hos menn som utøver vold og kvinner som er blitt utsatt for vold, tematiseres inngående. Terapeutiske intervensjoner og sikkerhetsarbeid rundt familier der det er vold i nære relasjoner, blir også beskrevet.

Henning Mohaupt

Vold i nære relasjoner påvirker foreldreskap, og dermed barns utvikling, negativt. Både foreldre som utøver vold i familien, og foreldre som utsettes for partnervold, preges i sin relasjon til sine barn.

Henning Mohaupt

VOLD OG FORELDRESKAP

Henning Mohaupt

VOLD OG FORELDRESKAP

Copyright © 2024 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave 2024 / 1. opplag 2024 ISBN: 978-82-450-4779-0 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: Jackson Simmer / Unsplash Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

Denne boken er skrevet for studenter og fagpersoner som skal møte familier som har blitt berørt av vold i nære relasjoner. I arbeidet med å hjelpe mennesker som utøver eller utsettes for vold i familien å forstå sine følelser og endre sine handlinger, spiller foreldreskap ofte en viktig rolle. Å gjøre voksne i risiko tryggere foreldre er også viktig forebyggingsarbeid med tanke på deres barns videre utvikling. Boken skal gi en dypere forståelse av hva som påvirker vold i familien, og hvordan volden på ulike måter kan være knyttet til foreldreskap og foreldre– barn-relasjoner. Den er dermed også relevant for fagpersoner som møter barn som lever med vold i familien. Selv om boken er skrevet med bakgrunn i klinisk psykologisk praksis og forskning, har jeg ønsket å utforme den slik at også andre faggrupper som i sitt virke møter følgene av vold i nære relasjoner for foreldreskap, kan synes den er nyttig. Boken baserer seg på femten år med klinisk arbeid ved Alternativ til Vold (ATV), og et forskningsprosjekt om hvordan fedre i voldsterapi opplever sin relasjon til sine barn, som varte i åtte av disse årene. Jeg vil uttrykke takknemlighet til ledelse og kolleger i Stiftelsen Alternativ til Vold, som sammen skaper en trygg og inspirerende arbeidsplass, hvor fagutvikling blir møtt med støtte og konstruktivt samarbeid. Takk også til mine kolleger i utdanningen av terapeuter i Child Parent Psychotherapy (CPP) ved BUP Bergen og RBUP i Oslo, som har utviklet min forståelse av betydningen av vold i nære relasjoner for foreldreskap og små barns oppvekstvilkår. Jeg vil gjerne takke en rekke fagpersoner for sine kommentarer og tilbake meldinger, som har bidratt til bokens endelige utforming. Takk til klinisk sosionom og familieterapeut Elise Bøgh Søreide ved ATV Stavanger og psykologspesialist Hilde Sundvor Brendalsmo ved BUP Tønsberg for sin gjentatte lesing og sine innspill til manuskriptet. Psykologspesialist Anja Gundersen ved ATV Nedre Romerike har bidratt med kommentarer og diskusjon rundt vold under graviditet

Vold og foreldreskap

og barseltid som har vært svært nyttige. Psykolog Barbora Schön Jakobsen ved ATV Tromsø har delt av sin kliniske erfaring og brukt sin kunnskap om publisering av fagstoff til å hjelpe meg med å fremstille bokens budskap. Psykologspesialist Liv Sand ved BUP Hinna, Helse Stavanger HF, og psykologspesialist Anna Norlén ved Ericastiftelsen i Stockholm har lest og kommentert teksten fra perspektivet til faggrupper som jobber med barn og unge, og kommet med detaljerte betraktninger, tilbakemeldinger og forslag. Tusen takk for oppmuntring, støtte og konstruktive tilbakemeldinger til alle som har lest og kommentert boken under utvikling! Sist, men ikke minst vil jeg rette en stor takk til alle menneskene jeg har møtt og møter i min kliniske hverdag som psykolog ved Alternativ til Vold, som tør å søke hjelp for et vanskelig problem, og åpne seg om sine erfaringer. Disse møtene har vært med meg i skriveprosessen og påvirket innholdet i denne boken. Det er deres erfaringer jeg har søkt å forstå, og formidle i håp om at de vil kunne komme andre fagpersoner, og dermed flere familier, til nytte. Stavanger, desember 2023 Henning Mohaupt

Innhold

Om monstre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Om familier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 19

Kapittel 1 Vold i nære relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vold, aggresjon og sinne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Voldshandlinger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Intensjonen bak voldshandlinger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vold i nære relasjoner – en definisjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Omfang av vold i nære relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vold i nære relasjoner preger samspillet i familien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vold i nære relasjoner som livsbetingelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vold i nære relasjoner som omsorgssvikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Psykologiske skadevirkninger av vold i nære relasjoner . . . . . . . . . . . . .

Traumeperspektivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tilknytningsperspektivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kjennetegn hos voksne som utøver og utsettes for vold i nære relasjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kjønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Omsorgssvikt og vold i egen oppvekst. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Psykisk helse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Beskyttende faktorer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Åpenhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Språk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Trygge relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sammenfatning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vold og foreldreskap

Kapittel 2 Teorier rundt vold i nære relasjoner og foreldreskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bokens teoretiske oppbygning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den sosialøkologiske utviklingsmodellen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Individteorier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Genetikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Epigenetikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Psykisk helse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Samspillsteorier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tilknytningsteori. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mentaliseringsteori. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Emotional security theory. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sosial læringsteori. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sosiokulturelle teorier – systemteorier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Feministisk teori . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vold og foreldreskap i en sosialøkologisk modell: Et illustrativt kasus. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvordan forstår vi problemene til Tomas?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3 Foreldreskap og foreldreatferd i kontekst av vold i nære relasjoner. . . . Foreldreatferd. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

57 57

Kjønnsforskjeller i foreldreatferd. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Arv og miljø påvirker foreldreatferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Risiko for svak foreldreatferd. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det biologiske perspektivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Epigenetikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hormoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Samspillsteorier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Partnervold i lys av tilknytningsteori . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Foreldrementalisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sosiokulturelle teorier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sosial læring som forståelsesramme for foreldreskap. . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sosial attribusjon og foreldreskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sosial læringsteoris relevans for vold i nære relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . .

Kulturelle normer preger foreldreskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sammenfatning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

73 74

Innhold

Kapittel 4 Overføring av vold i nære relasjoner mellom generasjonene. . . . . . . . . . . Biologiske mekanismer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Arvelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Alkohol- og ruseksponering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vold mot mor under graviditeten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Samspillsmekanismer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gjentakelse av ubearbeidede traumatiske opplevelser . . . . . . . . . . . . . . . .

Utrygg tilknytning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mentale modeller av foreldreskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Barn forholder seg aktivt til vold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sosial læring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjønnsroller og likestilling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Implikasjoner for klinisk praksis. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sammenfatning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

85 87 88 89

Kapittel 5 Vold under graviditet, barsel og ved overgang til foreldreskap . . . . . . . . . Partnervold under graviditeten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utsatt for vold og gravid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Psykiske skadevirkninger av voldsutsatthet under graviditeten. . . . . . . . .

Seksualisert vold under barseltiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bekymring for barnet binder kvinner i voldelige relasjoner . . . . . . . . . . . . .

Menn som bruker partnervold og overgangen til foreldreskap . . . . . .

Traumeperspektivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

100

Tilknytningsperspektivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

102

Mentaliseringsperspektivet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

103

Intervensjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sammenfatning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

104 106

Kapittel 6 Om foreldresamarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Foreldresamarbeid i kontekst av partnervold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

107

Foreldresamarbeidets betydning for barns utvikling. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

108

107

Foreldresamarbeid etter partnervold og samlivsbrudd. . . . . . . . . . . . . .

111

Barnefordelingssaker i kontekst av partnervold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

112

Vold og foreldreskap

Kjennetegn ved menns foreldresamarbeid etter vold og samlivsbrudd . .

115

Utfordringer knyttet til barnefordeling for voldsutsatte foreldre. . . . . . . . .

116

Voldsutsattes møte med hjelpeapparatet etter samlivsbrudd. . . . . . .

116

I skjæringsfeltet mellom barnelov og barnevernslov. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

117

Samarbeid på tvers av instanser i hjelpeapparatet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

118

Intervensjoner etter samlivsbrudd for voldspregede familier . . . . . . . . . . .

119

Sammenfatning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

119

Kapittel 7 Kulturelle og historiske traumers påvirkning på foreldreskap. . . . . . . . . . Historiske og kulturelle traumer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

121 122

Konsekvenser av kollektive traumer for utsatte grupper . . . . . . . . . . . . . . .

123

Konsekvenser av kollektive traumer for de som utøvde overgrep . . . . . . .

123

Betydningen av samfunnets respons til kollektive traumer. . . . . . . . . . . . .

124

Kollektive ACEs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

125

Kollektive traumer og forskjellsbehandling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

126

Historiske traumer, kulturell identitet og vold i foreldrerollen. . . . . . . .

127

Kulturelle traumer: Konsekvenser for foreldreskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

128

Historiske traumer: Konsekvenser for foreldreskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

128

Individuell traumatisering i kollektiv traumatisering. . . . . . . . . . . . . . . . .

129

Kollektive traumers innvirkning på foreldre–barn-samspill . . . . . . . . . . . . .

130

Kulturens betydning for traumeforståelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

132

Kliniske implikasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sammenfatning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

134

Kapittel 8 Vold mot barn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ulike former for vold mot barn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

136

Fysisk vold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

136

Psykisk vold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

137

132

135

Emosjonell vold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

137

Vold i oppdragelsesøyemed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

138

Seksualisert vold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

138

Kjennetegn ved foreldre som bruker vold mot sine barn . . . . . . . . . . . .

139

Foreldres alder og kjønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

139

Foreldres psykiske helse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

139

Innhold

Foreldres voldserfaringer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

140

Sosial persepsjon og empati. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

141

Sosial forståelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

142

Affektregulering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

143

Mentalisering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

144

Traumatisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

146

Relasjonelle faktorer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

147

Belastninger i familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

147

Partnervold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

147

Barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

147

Familiesammensetning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

148

Sosiale faktorer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sammenfatning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

149 150

Kapittel 9 Farsrollen hos menn som har brukt vold mot barnets mor. . . . . . . . . . . . . Mentaliseringsperspektivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

152

Vansker med å forstå egne og andres følelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

152

151

Vansker med å forstå hvordan foreldre og barn påvirker hverandre. . . . . .

153

Assimilering av barnets behov og følelser til egne behov. . . . . . . . . . . . . . .

154

Tilknytningsperspektivet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Traumeperspektivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

155 157

Traumatisering er vanlig blant menn med voldsproblemer . . . . . . . . . . . . .

157

Fritar traumehistorikk fra ansvar for voldsutøvelse? . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

158

Ubearbeidede relasjonelle traumer og risiko for voldsutøvelse . . . . . . . . .

158

Foreldresamarbeidet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

159

Betydningen av gjensidig respekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

160

Ensomhet innad i familien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

161

Kjønnsperspektivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

161

Holdninger til kjønnsroller i lys av oppveksttraumer . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

162

Lave forventninger til fedre som omsorgspersoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

162

Opplevelsen av mødre som sviktende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

163

163 165

Vold og foreldreskap

Kapittel 10 Morsrollen hos kvinner utsatt for partnervold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva gjør voldserfaringer med mødres psykiske fungering? . . . . . . . . . .

168

Voldsrelatert PTSD og morsrollen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

169

Voldsrelatert angst og morsrollen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

170

Voldsrelatert depresjon og morsrollen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

171

167

Suicidalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

172

Kliniske utfordringer knyttet til voldsutsatthet og morsrollen. . . . . . . .

173

Relasjonelle oppveksttraumer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

174

Relasjonen til en voldsutøvende (eks)partner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

175

Hvordan preger partnervold samspillet mellom mor og barn?. . . . . . .

176

Barnets måter å skape mening på kan retraumatisere mor. . . . . . . . . . . . .

177

Betydningen av den utvidede sosiale kontekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

178

Likestillingsidealer og voldsutsatte mødre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Intervensjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sammenfatning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

179 180

Kapittel 11 Terapeutisk arbeid rundt foreldreskap i kontekst av familievold . . . . . . . Sikkerhetsarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

183

Politiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

184

Krisesentrene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

185

182

183

Barneverntjenestene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

186

Sikkerhet i den digitale tidsalder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sikkerhetsbetraktninger rundt terapi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

186

Sikkerhetsarbeid i individuelle terapier etter partnervold . . . . . . . . . . . . . .

187

Sikkerhetsarbeid i parterapi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

188

Sikkerhetsarbeid i foreldre–barn-intervensjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

188

Ulike terapimodeller gjenspeiler ulike måter å forstå vold på. . . . . . . . Terapeutisk holdning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

189

186

190

Vold er en måte å organisere nærhet på . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

191

Endring av voldelig atferd. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

192

Hvorfor trenger personer som utøver vold, hjelp? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

192

Voldsproblemet må eies av den som utøver volden . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

193

Emosjonsfokusert endring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

194

Innhold

Traumefokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

194

Traumebehandling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

195

Traumebevisst omsorg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

195

Relasjonsfokus. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

196

Relasjonell psykoterapi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

196

Parterapi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

197

Foreldre–barn-intervensjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

198

Gruppebehandling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sammenfatning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

199 200

Kapittel 12 Vold og foreldreskap – hovedlinjer og veien videre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

201

Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

205

Stikkord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

229

Om monstre

Det er leggetid i de tusen hjem. Alle monstrene har inntatt plassene sine under barnesengene. Anna på 5 år er urolig. Hun vet at pappa straks er ferdig med godnatthistorien, og da skal han gå ut av rommet. Da vil hun være helt alene med monsteret, som hun allerede vet er der. Hun vrir litt på seg. Pappa stopper opp. «Er det noe, Anna?», spør han, og smiler. Når pappa smiler, blir Anna litt trygg. Og hun føler at hun vil si det til ham. «Pappa … du vet, monsteret. Jeg tror det er der.» Pappa ser alvorlig på Anna. Han er veldig alvorlig, og samtidig kjenner Anna at han leker, fordi han er aldri så alvorlig ellers. Ikke på den måten. «Er det det?», hvisker han. «Du, jeg tror jeg må snakke med det!» Og vipps, så er pappa under sengen. Anna hører hvordan han snakker med monsteret. Han snakker et tullespråk, og så skifter han stemmen sin, sånn at det av og til er han og av og til monsteret som snakker. Anna lytter, og må le. Så stikker pappa opp hodet fra under sengen og sier, like alvorlig: «Anna! Vi har et problem. Monsteret sier at han er redd deg! Han klarer ikke å sove. Han vil til Mamma.» Anna fniser. Sammen roper de på mamma. Mamma kommer inn. Pappa forteller alvorlig om hvor redd monsteret under sengen er for Anna, og at det helst vil sove i mamma sin seng i natt. Mamma ler kort, men så endrer hun stemmen, og blir veldig omsorgsfull. «Selvfølgelig, lille monster, bare kom! Jeg vet jo at Anna kan være litt skummel, spesielt om natten.» Hun kryper under sengen og tar imot den støvete sokken pappa har funnet der nede. Hun trykker den til sitt bryst som om det var en baby, og bysser den. «Stakkars lille redde monster!», sier hun. Så går hun ut. Pappa blir en liten stund til hos Anna. Hun sovner, og er ikke det minste redd lenger. Teo er 6 år gammel. Han har visst at monsteret er på plass under sengen allerede en time før han skulle legge seg – fordi monsteret alltid er der. Han har vært urolig, og har protestert, ble sint når mamma sa at han skulle på badet. Han gjorde motstand når hun ville pusse tennene hans, og løp fra henne når hun fant

Vold og foreldreskap

frem pysjen til ham. Han ville utsette å måtte legge seg lengst mulig. Nå ligger han i sengen og føler seg veldig liten. Han vet at mamma ikke liker det, men han klarer bare ikke å være alene med monsteret. Han sier «Mamma. Jeg er redd for … du vet. Kan jeg sove hos deg i natt?». Teos mor er sliten. Det er seks måneder siden de flyttet hit, etter at de kom fra krisesenteret. Teos far hadde vært voldelig mot henne, og hun måtte bare komme seg ut av det forholdet – ikke minst for Teo sin del. Men hvorfor er Teo fremdeles redd? Har dette evige monsteret under sengen hans noe å gjøre med det han har opplevd, eller er det noe som alle barn har? Han er så urolig, og så kan han bli så sint. Da ligner han på faren sin, og det skremmer henne. Hun vet ikke hva hun skal si. Kanskje faren til Teo hadde rett de gangene han sa at hun var en dårlig mor – hun klarer jo åpenbart ikke å hjelpe ham. Han får det jo bare verre av å være med henne alene. Hun synes selv at nettene er vanskelige. Ofte har hun mareritt, da drømmer hun om kvelertaket. Hun vil ikke at noen skal vite om at hun fremdeles er redd. Teo ser på mamma. Hun svarer ikke på spørsmålet hans, men stirrer bare tomt foran seg. Hun fikler med hendene og stryker de mekanisk mot halsen sin. Han liker ikke når hun blir slik, han føler seg veldig alene da. Han slår mamma i siden. Hun skvetter til. «Ikke slå meg!», sier hun strengt. Nå er hun sint. «Du må sove nå, Teo. Det finnes ingen monstre. Hvor mange ganger skal jeg måtte si det til deg?» Så går hun ut, og Teo ligger våken i mørket. Monsteret har akkurat blitt litt større. Adrian er 4 år gammel. Det har vært en fin kveld. De har lekt sammen, mamma, pappa og han. Pappa laget middag, og så på barne-tv med ham. Nå legger mamma ham. Hun leser bok. Adrian vil ikke at det skal ta slutt. Det er ikke alltid at dagene er så fine. Han vil at mamma skal være hos ham, det er trygt og nært. Dessuten lurer han på om det vil være et monster under sengen når hun går. Han sier det til mamma. Mamma ler nervøst. «Adrian! Hvor har du det fra? Det er ingenting å være redd for!» Mamma vet at pappa ikke liker det når Adrian er redd, spesielt for ting som ikke finnes. Da kan pappa bli sint. Adrian insisterer. «Det er et monster under sengen. Det har lysende blå øyne, og lager masse lyd om natten … det er skummelt!» Pappa er i stuen. Han hadde en fin kveld, men nå synes han at leggingen tar lovlig lang tid. Hvorfor kan hun ikke bare legge gutten som andre mødre gjør? Hans mor var også sånn, annerledes, rar, hun drakk også. Hvorfor må de alltid trekke det ut, snakke om alt mulig? Det vil bare gjøre Adrian myk, og da blir han garantert plaget av andre barn på skolen, det vet han alt om. Og hvorfor vil Adrian

Om monstre

helst at mamma skal legge ham? Han kan føle seg utenfor iblant. Han reiser seg og går opp trappen, inn på barnerommet. «Nå? Er dere fortsatt våkne?», spør han. Mor ser ikke på Adrian og ikke på far, og hun smiler, men Adrian ser at det ikke er et ekte smil. «Adrian trodde at det var et monster under sengen, men nå er det borte», sier hun. Hvorfor sier mamma det?, lurer Adrian. Det stemmer jo ikke. «Hva er det du gjør?», sier far strengt til mor. «Jeg har jo sagt at du stresser ham med dine evige leggeritualer. Han trenger det ikke.» Nå ser Adrian at mor er redd. «Ja, men …» stotrer hun. «Ikke noe ja, men!», sier far med høy stemme. «Herregud! Du ødelegger jo gutten. Kom deg ut!» Mor går. Far ser kort på Adrian. «Du må ikke høre på mamma, Adrian, det der med monstre er bare tull.» Adrian tør ikke å si at det var han som begynte med monstrene. Far går ut. Nå er det stille i huset, men Adrian er lysvåken. Det er noe veldig, veldig skremmende overalt, mye verre enn monsteret under sengen. Han hører stemmene, den stille, lyse, stammende til mor, og stemmen til far som blir sintere og sintere. Så smeller det i veggene nede, en gang, igjen, og igjen. Så hører han at mor skriker, og far brøler. Så blir det stille. Helt stille. Monsteret er ikke der lenger, men det er ikke noe annet heller. Adrian lurer på om han er helt alene i verden, han føler seg helt tom. Så kommer blå blinkende lys inn gjennom vinduet. Nye stemmer i huset. Adrian er ikke sikker på om han er våken. Døren åpnes, og noen ser inn. Det er noen han ikke kjenner, en dame. Mamma er bak. Hun har kun et øye som er åpent, det andre er lukket på en rar måte. Adrian skjønner at hun er skadet, men han forstår ikke hva som har skjedd. Han hater seg selv for at han ville være nær mamma. Og han hater mamma for at hun gjorde at han ville være nær henne. Han har lyst til å skrike. Han føler at han er et monster.

Om familier

Hva bidrar til vold og aggresjon i foreldrerollen? Hvordan er det å være forelder når man har et volds- eller aggresjonsproblem? Hvordan er det å ta seg av et barn samtidig som man blir utsatt for vold fra sin partner? Hva kjennetegner separasjon og skilsmisseprosessen i familier der det har forekommet vold i nære relasjoner? Og hvordan påvirker familiehistorikken og den kulturelle og historiske konteksten man har vokst opp i, opplevelsen av foreldrerollen og vold i nære relasjoner? Formålet med denne boken er å utvide leserens forståelse av hvordan vold i nære relasjoner og foreldreskap henger sammen, påvirker hverandre, og kan brukes som inngangsport for forandringsarbeid. Vår tid kjennetegnes av et mangfold av familiekonstellasjoner. Den tradisjonelle kjernefamilien med mor, far og barn, hvor mor og far er gift er ikke lenger enerådende. Det finnes samboerpar med barn, steforeldre, familier med ulike samværsordninger, foreldre som har giftet seg på nytt og fått stebarn i tillegg til sine egne barn, og eventuelt nye med sin nye partner. Det finnes homofile foreldre som har biologiske barn, adopterte barn eller barn de har fått med donor. Det finnes aleneforeldre, barn som har to biologiske og en eller flere sosiale foreldre. Vold i nære relasjoner finnes i alle typer familier. Samtidig er vold i nære relasjoner et forskningsområde hvor man har vært opptatt av kjønn. Mye av forskningen omhandler vold i heteroseksuelle parforhold og i familier som består av mor, far og barn. Når det gjelder forskning på vold i nære relasjoner og foreldreskap i homofile parforhold, finnes det nesten ingen forskning. Dette er bekymringsfullt, fordi en gruppe i befolkningen ikke er representert i kunnskapsgrunnlaget rundt et tema mange foreldre trenger hjelp med. Dermed er heller ikke hjelpeapparatet godt nok rustet til å forstå denne gruppens utfordringer og behov. Den forskningen som finnes rundt vold i nære relasjoner i LGBT+-samfunnet, tyder på at mennesker som inngår i homofile og biseksuelle parforhold, rapporterer å ha opplevd mer partnervold i sitt liv enn heterofile mennesker (Kar et al., 2023).

Vold og foreldreskap

Det er altså grunn til å tro at også i familier med samkjønnede foreldre vil vold i nære relasjoner kunne prege foreldreskap. Adoptivfamilier er også en gruppe som ofte rapporterer store utfordringer med barn som antas å ha traumeerfaringer fra den perioden i livet før de ble adoptert. Disse barnas traumeatferd omfatter ofte utrygge eller desorganiserte tilknytningsstrategier, som kan prege adoptivfamilien og dynamikken mellom familiens medlemmer negativt (Dozier & Rutter, 2008; Van den Dries et al., 2009; Ward et al., 2022). Slike spenninger kan bidra til vedvarende belastning og øke risiko for aggresjon mot adoptivbarn og mellom foreldre. Samtidig er adoptivforeldre ofte eldre, mer ressurssterke og har mer stabile parforhold enn andre familier, noe som reduserer risiko for at det forekommer vold i nære relasjoner (Ward et al., 2022). Også for denne gruppen foreligger det lite forskning rundt sammenhenger mellom foreldreskap og vold i nære relasjoner. I denne boken beskrives foreldreskap og vold i familier med et heteronormativt språk. Det refereres altså i all hovedsak til mødre og fedre. Dette gjøres fordi kunnskapsgrunnlaget boken er bygget på, er forskning, som er heteronormativ. Jeg håper at alle typer familier som har opplevd vold i nære relasjoner, kan kjenne seg igjen i fenomenene som beskrives. Usikkerhet og angst i parrelasjoner og foreldre–barn-relasjoner, aggresjon, følelser av tilkortkommenhet, relasjonstraumer og utrygg tilknytningshistorikk er erfaringer mange mennesker bærer på. Budskapet denne boken ønsker å formidle, er at summen av våre relasjonelle erfaringer preger vår forståelse av oss selv, våre barn, vår samlivspartner, familie, barndom og foreldreskap. Jeg vier et kapittel til foreldreskap hos menn som bruker partnervold (kapittel 9), og et til foreldreskap hos kvinner som utsettes for slik vold (kapittel 10). Jeg har valgt å ikke skrive disse kapitlene kjønnsnøytralt fordi det er grunnlag for å si at det er noen fundamentale forskjeller knyttet til å være mor og voldsutsatt fra en mannlig partner, og å være far og voldsutsatt fra en kvinnelig partner. Det handler om omfang, hvor menns alvorlige vold mot kvinner forekommer langt hyppigere enn omvendt, om voldens skadepotensial, om sosialisering som gir kvinner mindre rom til å sette grenser for partnervold, og ikke minst om sår barheten knyttet til graviditet, fødsel og barsel, som setter kvinner i en annerledes posisjon enn menn. Noen vil etterlyse et særskilt søkelys på voldsutsatte fedre og voldsutøvende mødre. Jeg har ikke eksplisitt skrevet om dette, siden jeg har begrenset klinisk erfaring med disse gruppene, og siden forskningsgrunnlaget på disse to områdene er svært begrenset. At både menn og kvinner utøver og

Om familier

utsettes for vold i nære relasjoner, og at både menn og kvinner preges av dette i forelderrollen, er det ikke tvil om. Allikevel er vold i nære relasjoner et kjønnet problem, og rammer kvinner som omsorgspersoner hardere enn menn, som jeg kommer til å vise til spesielt i kapitlene 1, 5 og 10. Jeg tenker allikevel at også fedre som har blitt utsatt for partnervold, kan kjenne seg igjen og dra nytte av mange av beskrivelsene i kapittelet om voldsutsatte mødre, og at mødre med voldsproblemer kan gjenkjenne seg selv i tematikken som belyses i kapittelet om voldsutøvende fedre. Boken innledes med et kapittel 1 om vold i nære relasjoner. Kapittel 2 omhandler teorigrunnlaget for å beskrive hvordan vold i nære relasjoner påvirker foreldreskap. Her vil jeg ta utgangspunkt i alt fra individuelle faktorer og samspillsmønstre, til kulturelle og samfunnsmessige faktorer. De følgende kapitler er strukturert deretter. Bokens faglige budskap illustreres flere steder av sitater. Disse sitatene stammer til dels fra forskningsintervju, og har blitt innhentet med samtykke for publisering i faglig tekst. Andre sitater stammer fra kliniske møter. I alle tilfeller er sitatene omskrevet, og sammensatt av flere ulike personers historier, slik at de ikke kan føres tilbake til de personene som har delt sin historie.

Kapittel 1

Vold i nære relasjoner

Å vokse opp med vold mellom foreldrene er skadelig for barns emosjonelle, kognitive og sosiale utvikling (Perry & Dobson, 2013). Voksne og barn som utsettes for vold, utvikler psykiske og somatiske helseplager langt oftere enn gjennomsnittet av befolkningen, som for noen varer livet ut (Anda et al., 2005). I tillegg øker tilstedeværelse av vold i nære relasjoner sannsynligheten for flere samtidige risikofaktorer, herunder foreldrenes rusproblemer og psykiske helseutfordringer (Fellitti, 2019). I tråd med dette viser en omfattende amerikansk studie, The Adverse Childhood Experiences (ACE) Study at vold i nære relasjoner og relaterte risikofaktorer i barndommen eksponentielt øker sannsynligheten for at man i løpet av livet utvikler alvorlige psykiske lidelser som depresjon og selvmordsatferd, somatiske lidelser som kreft og hjerte-kar-sykdommer, ruslidelser, samt relasjonelle problemer inkludert utøvelse av vold (Anda, 2005; Fellitti, 2019). Studien viser at de fleste mennesker vil ha en til to ACEs og håndtere dette bra, ved hjelp av beskyttende relasjoner. Har man derimot fire eller flere ACEs tidlig i livet, er det økt sannsynlighet for å utvikle helseproblemer. Siden vold i nære relasjoner ofte opptrer sammen med andre risikofaktorer, er det derfor en kontekst med høyt skadepotensial (Anda et al., 2005). Dermed blir vold i nære relasjoner et samfunnsproblem, og forebygging av vold en samfunnsoppgave. Foreldrerollen hos voksne som utøver og utsettes for vold i nære relasjoner, er en inngangsport for forebygging og behandling av vold i familien (se også kapittel 2 & 3). Partnervold mellom voksne inntreffer ofte for første gang under graviditeten og i barns første to leveår, eller forverres i parforhold hvor volden allerede var til stede (Levendovsky et al., 2018). Samtidig blir de yngste barna mest omfattende og varig preget av partnervold mellom omsorgspersoner i sin utvikling. Det er derfor unge foreldre og de minste barna som er mest avhengig av at det finnes et godt informert hjelpeapparat som kan ta imot deres behov og støtte dem i å stoppe volden (se også kapittel 5). Også eldre foreldre som har utøvd vold mot en partner, vil ha behov for å utvikle sine foreldreferdigheter. Selv når parforholdet og dermed volden har opphørt i noen familier, er ikke en forelder som har utsatt den andre for vold, en trygg

Vold og foreldreskap

samværsforelder. Vold i nære relasjoner skaper utrygghet langt ut over selve voldshendelsen. Dette krever at den som har utøvd volden, erkjenner sine handlinger, tar ansvar for dem, opparbeider en forståelse av hvordan volden har preget dem som ble utsatt for den, og kan tydelig dele denne forståelsen i ord og handling med dem. Ikke minst etter samlivsbrudd etter familievold er det derfor viktig å bidra til et trygt foreldresamarbeid ved å tydeliggjøre konsekvensene volden har hatt på barn og den utsatte forelderen. Mange voksne som har utøvd vold i familien, har selv vokst opp med vold og omsorgssvikt og mangler trygge relasjonelle erfaringer de kan bygge sitt foreldreskap på. Dette gjelder like mye voksne som utsettes for partnervold. Også de vil ofte bli preget av volden på en måte som gjør at deres foreldreskap blir negativt påvirket (se også kapittel 6, 9 & 10). Behandling av foreldre som utøver eller utsettes for vold i nære relasjoner, krever tydelighet fra hjelpere. Her er språk og kunnskap avgjørende. En humanistisk holdning til foreldre som har utøvd vold mot partner eller barn, innebærer at man er både tydelig, konfronterende og ivaretakende på samme gang. Tydelighet krever at man ikke omskriver vold, men kaller voldshandlinger ved sitt navn. Konfrontasjon innebærer at man tematiserer det ubehagelige, og holder opp konsekvensene som følger av relasjonell vold. Ivaretakelse innebærer at man møter foreldre som utøver vold i nære relasjoner, som mennesker med en historie som gjør nærhet til noe utrygt (se også kapittel 7 & 11). Vold i nære relasjoner er et fenomen som ingen ønsker å identifisere seg med. De som utøver vold i nære relasjoner, har som regel et behov for å frasi seg ansvar for sine handlinger, og nedtone voldens konsekvenser (Cavanagh et al., 2001). De som utsettes for vold i en nær relasjon, kan kjenne på skam og selvforakt for å ha tillatt voldshandlinger mot seg selv over tid. Dette medfører at vold i nære relasjoner har vært og fremdeles er tabuisert. Det som er tabu i et samfunn, har en tendens til å bli omskrevet og dermed utydelig. Man unngår ofte å tematisere volden. For eksempel kan terapeuter spørre om noen har blitt «for sint» mot sin partner eller sine barn, når de egentlig lurer på om noen kan ha utsatt familiemedlemmer for vold. En annen måte å distansere seg fra volden på, er å redusere mennesker med voldsproblemer til å være «voldsutøvere», og snakke om voldsproblemet som noe som definerer hele personligheten til den det gjelder. På den måten kan man som hjelper skape en mental avstand til de man skal hjelpe, og miste de fellesmenneskelige utfordringer som ligger bak volden, ut av syne (se også kapittel 11). Det gjelder å finne en balanse der man ser på den som utøver vold, som menneskelig og sårbar, samtidig som man er

Kapittel 1: Vold i nære relasjoner

tydelig på å benevne handlinger som utgjør former for vold og kontroll, og deres konsekvenser. Språk, tydelighet og åpenhet er noen av de fremste verktøyene hjelpere har i møte med familier som har blitt preget av vold i nære relasjoner. Det er med disse virkemidlene man kan oppnå forandring ved at man gjør det mulig for mennesker å snakke om og utforske volden og dens plass i deres liv. I tillegg skremmer og isolerer vold, og selvfølgeligheten vold utøves med, sår tvil om den virkelig har forekommet. Som hjelper i møte med familievold kan man bli redd, forvirret og føle seg ensom og usikker i sine vurderinger. En tydelig forståelse av hva vold i nære relasjoner er, hjelper en til å stå stødig i arbeidet med foreldre som utøver eller utsettes for vold. Derfor kreves en begrepsavklaring rundt hva som utgjør vold i nære relasjoner, og hva som utgjør sinne og aggresjon.

Vold, aggresjon og sinne Sinne, vold og aggresjon blir ofte brukt om hverandre, men er ulike fenomener. Sinne er en følelse som kan være mer eller mindre reflektert. Som alle følelser har sinne en kroppslig opplevelseskomponent og en handlingstendens. Vi kan kjenne sinne i kroppen, og vi kan da føle en trang til å uttrykke sinne. Denne trangen kan reflekteres over og styres, eller bli impulsivt uttrykt i atferd (Scherer, 2005, 2009). Aggresjon er et atferdsmønster knyttet til spontant sinne. Funksjonen til aggresjon er ofte frykthåndtering og posisjonering (Ekman, 1984). Følelser er deler av en meningsskapende prosess, og et ledd i kommunikasjon (Køster, 2018). Både aggresjon og sinne har dermed en signaleffekt til den som opplever følelsen, og til omgivelsene. Vold, derimot, er systematisk og instrumentell bruk av aggressive og kontrollerende handlinger for å organisere en sosial struktur, som kan være et kjæreste forhold, en familie eller et samfunn. Ved vold ønsker man typisk å oppnå regulering av egne følelser og behov på bekostning av andres integritet og frihet. En mann i voldsbehandling beskrev seg selv som far på følgende måte: Hva slags person er du? Dominant, hver eneste dag. Det handler om at jeg tar regien og styrer og forteller hvordan ting er eller skal være. Det er lite rom for debatt. Altså, jeg gir beskjeder og styrer løpet kanskje litt hardt. Jeg åpner ikke for medvirkning. Og hvis jeg først har satt ut en kurs, så blir det den kursen. Vanskelig å korrigere seg selv, selv om en kjenner at «her kunne jeg strengt tatt bare gitt etter» eller «det er ikke så viktig, denne kampen trenger jeg ikke å ta». Men så blir det sånn at jeg tar den likevel.

Vold og foreldreskap

Det som kjennetegner beskrivelsen, er at andres behov fremstår som irrelevante og underordnet for denne mannen. Vold består altså både av voldshandlinger og av underkjennelse av andres behov, intensjoner og virkelighetsoppfatning. Vold i nære relasjoner er bruk av vold i tilknytningsrelasjoner, hvor underkjennelses aspektet rammer særdeles hardt. Dette siden tilknytningsrelasjoner normalt preges av gjensidighet som sikrer emosjonell trygghet, beskyttelse, og omsorg for barn i forelder–barn-relasjonen, og mellom voksne i en intim relasjon. Vold i tilknytningsrelasjoner preges av mangel på gjensidighet, noe som påvirker beskyttelse og omsorg negativt. I tillegg gjenspeiler voldsbruk ofte utrygge mentale representasjoner av nærhet, foreldreskap og omsorg. Volden drives altså av følelser, tanker og holdninger hos både de som utøver og utsettes for vold, som vedlikeholder voldsdynamikken (Denzin, 1984). Det er disse mentale dimensjoner som gir mulighet til endring gjennom terapi. Den som utøver volden, opplever ofte voldsutøvelsen som nødvendig for å opprettholde en sosial struktur, og sin posisjon i den. I følgende eksempel beskrev en far i voldsterapi relasjonell atferd, som å lytte og utforske barnets posisjon, som svakhet. Hvordan håndterer du ditt sinne? Ikke godt. Jeg er ikke flink med det. Å håndtere det. Stahet. Jeg er flink etterpå. Å prøve å hjelpe og fikse i det. Men akkurat der og da er jeg så sint at der skal jeg i hvert fall ikke vise svakhet.

Voldshandlinger De mest brukte kliniske definisjoner av vold beskriver voldshandlinger. De fleste voldsdefinisjoner refererer også til en klar rollefordeling. Dette er viktig, siden de som utøver volden, bør holdes ansvarlig for det. Det gir også utsatte muligheten til å forstå at de blir utsatt for vold ved å gjenkjenne voldshandlinger. En hyppig brukt definisjon av vold er formulert av Per Isdal (2018): «[V]old er bruk av enhver form for makt som gjennom at den smerter, skader, skremmer og krenker, påvirker et annet menneske til å slutte å gjøre noe det vil eller gjøre noe mot sin vilje» (Isdal, 2018, s. 45).

Voldshandlingene er en konkretisering av voldsproblemet, som gir den som utøver og de som utsettes for dem, og klinikeren, et synlig holdepunkt for å beskrive volden. De gir en inngangsport for forandringsarbeid, og de kan brukes som målepunkt for å se om voldsatferd har blitt redusert. Denne forståelsen gjør det

Kapittel 1: Vold i nære relasjoner

mulig å holde personer som utøver vold, ansvarlig for sine handlinger. Å hjelpe dem med å ta ansvar for egen voldsbruk er en sentral del av de fleste former for voldsbehandling. Isdal (2018) utdyper voldshandlingenes konsekvenser, henholdsvis frykt og identitetstap (psykisk vold), kroppslig skade eller smerte (fysisk og seksualisert vold) og ødeleggelse (materiell vold). Isdals definisjon understreker altså også hvordan den utsattes opplevelse må tillegges vekt når en skal definere vold i nære relasjoner. Voldshandlinger innebærer alltid former for aggresjon, men ikke all aggresjon kan kalles for vold. I noen utviklingsfaser er aggresjon både naturlig og håndterbart innen familien, både hos voksne og barn. Barn kan slå sine søsken eller foreldre, uten at dette bør kalles for vold. Voksne kan vise aggresjon overfor sine barn, som ved kjefting, uten at dette nødvendigvis er vold. Intensjonen bak voldshandlinger Intensjonen bak vold er en psykisk størrelse som kommer forut for handlingen. For de utsatte er opplevelsen av å kunne bli gjenstand for vold fra sin nærmeste kanskje det mest skadelige, både ved å kjenne på sin nærmestes intensjon om å bruke vold, og ved stadig å måtte få oversikt over om en slik intensjon er under utvikling (Glaser, 2002). Intensjonen er usynlig, flyktig, og forsvinner derfor ofte når man definerer voldens skadevirkninger. De psykiske aspekter ved vold er vanskelig for de utsatte å beskrive. Det er ofte usikkerhet knyttet til om en bare har misforstått eller innbilt seg at man har blitt utsatt for psykisk vold. For hva var intensjonen til den som utøver volden når voldens essens har vært formidlet i et blikk, eller en kommentar med truende tonefall? Mange mennesker som har brukt vold, fraskriver seg i ettertid et psykologisk eierskap til sin voldsatferd ved å si at de ikke husker episoden, at de hadde en black-out, var beruset, eller lignende (Cavanagh et al., 2001). Ved å posisjonere seg som noen som ikke hadde som intensjon å bruke vold, definerer man seg som ikke voldelig (Hearn, 1996, s. 105). I terapi ser man ofte at hvis man ber en person å fortelle om en voldsepisode gjentatte ganger, blir intensjonen med volden mer tilgjengelig (Partanen et al., 2006). Å tydeliggjøre intensjonen bak volden kan altså bli en inngangsport til forandring.

Vold i nære relasjoner – en definisjon Vold i nære relasjoner defineres i denne boken som systematisk og instrumentell bruk av ulike former for aggresjon for å kontrollere relasjoner mellom mennesker som står i et tilknytningsforhold til hverandre. Denne definisjonen understreker voldens konsekvenser for foreldreskap, og reflekterer en klinisk tilnærming til vold i nære

Vold og foreldreskap

relasjoner relevant for helsepersonell. Andre faggrupper, som politikere, jurister, sosialfaglige yrkesgrupper og pedagoger, vil sannsynligvis definere vold i nære relasjoner noe ulikt i sitt arbeid. Det er ønskelig at det ikke er enighet rundt én enkel definisjon av vold i nære relasjoner. Dette bidrar til diskusjon, dialog, forskning og bedre forståelse av et komplekst fenomen. Kontrollaspektet ved vold i nære relasjoner er fremhevet i denne definisjonen. Etablering av et kontrollregime (coercive control) inngår ofte i utøvelsen av vold i nære relasjoner, og omfatter isolasjon, begrensning og detaljstyring av en samlivspartner (Katz, 2019). Dette kan skje i utstrakt grad uten at det kan knyttes til tydelig avgrensede aggressive handlinger. Det som skiller vold i nære relasjoner fra aggresjon, er at volden handler om makt, tvang og underkjennelse av den andre. Volden har som mål å tvinge en annen til å innordne seg, og til å utviske deler av den andres personlighet. Aggresjon, derimot, er et emosjonsuttrykk og en form for kommunikasjon. Selv om aggresjon kan oppleves skremmende og ubehagelig, er ikke aggresjon alltid lik vold i nære relasjoner. Omfang av vold i nære relasjoner Hver tiende kvinne og 3 prosent av alle menn i Norge angir å ha blitt utsatt for alvorlig fysisk partnervold en gang i livet. Hver tjuende kvinne bekrefter å ha blitt utsatt for voldtekt ved tvang av en samlivspartner (NKVTS, 2023). I Norge angir hver femte ungdom mellom 12 og 16 år å ha blitt utsatt for fysisk vold i hjemmet, og 4 prosent av ungdommene har opplevd alvorlig fysisk vold som å bli sparket, banket opp eller slått med en gjenstand (Hafstad et al., 2020; Hafstad & Augusti, 2019). Enda flere bekrefter å ha blitt utsatt for former for psykisk vold av sine foreldre. Vold i nære relasjoner omfatter både voldshandlinger, en voldelig intensjon, en relasjonell dynamikk, og en kontekst eller livsbetingelse. Vold i nære relasjoner preger samspillet i familien Vold i nære relasjoner kjennetegnes av en særegen relasjonell dynamikk. Den kan derfor med fordel forstås og behandles relasjonelt. Når familievold opptrer over tid, defineres familiens rutiner av den stadige muligheten for vold. De utsattes opplevelse av å kunne bli hatet tvinger dem ofte til å internalisere mentale representasjoner av å være ansvarlig for volden, som den som utøver volden formidler. Det kan bidra til at voldsutsatte voksne og barn tenker at «jeg er jo vanskelig iblant, så kanskje jeg fortjente å bli slått». Omvendt får de voldsutsattes representasjon av den som utøver volden, vedkommende til å internalisere en representasjon av

Kapittel 1: Vold i nære relasjoner

seg selv som skremmende, som han ikke vil vedkjenne seg (Denzin, 1984; Dutton, 2007). Dette gjenspeiles i utsagn som «jeg ble kanskje for sint, men jeg er ikke voldelig» (Cavanagh et al., 2001). Ofte fører hans fornemmelse av de utsattes frykt til forsøk på å tvinge dem til å vise nærhet og trygghet for å avkrefte denne fornemmelsen. Når de utsatte da viser utrygghet eller avvisning, kan det føre til ny vold, i et forsøk på å «fjerne» de utsattes oppfatning av ham som farlig (Denzin, 1984). Når disse mønstre er etablerte, blir volden en kontekst man lever i. Dette betyr ikke at de utsatte er ansvarlig for aggresjonen de utsettes for. Det kan være livsfarlig å ikke tilpasse seg kravene til den som utøver volden. Andre ganger er voldsutøvelsen så manipulativ at det for utsatte oppleves naturlig å oppgi sine behov til fordel for hans. Allikevel kjennetegner samspillet mellom vold og aggresjon og de utsattes flytting av grenser forskjellen mellom vold i nære relasjoner og enkelte aggressive handlinger (Denzin, 1984). Vold i nære relasjoner som livsbetingelse Den voldsutsattes posisjon blir å tilpasse seg volden som betingelse. Det kan være ved underkastelse, medgjørlighet eller motstand, men det er volden som definerer den utsattes posisjon og handlingsrom, og legger premisser for den voldsutsattes muligheter til å utfolde seg. Slik former volden også de utsattes identitet, og dette påvirker også foreldrerollen. Vold i nære relasjoner skaper frykt, som begrenser erfaring og meningsdannelse. Konteksten volden opptrer i, er ofte preget av relasjonell tomhet. Spissformulert kan en si at i en familie der det er vold, er det kun plass for én personlighet. Skadevirkningene av dette begrensede relasjonelle rommet er dramatiske for de som lever i det, og vel så skadelige som den frykten og smerten som voldshandlingene skaper. Det er vanlig at kvinner som kommer til terapi etter å ha brutt ut av et voldelig parforhold, sier: «Jeg vet egentlig ikke hvem jeg er lenger.» Dette kan forstås som konsekvens av at man i frykt for ny vold stadig måtte sette seg inn i en voldelig partners sinnstilstand heller enn å kjenne etter hvordan man selv hadde det. Det kan også være en følge av at man ikke fikk den speilingen en er avhengig av for å oppleve seg selv som en person med betydning. Opplevelsen av at vi i kraft av den vi er betyr noe for andre, er nødvendig for å oppleve at vi i det hele tatt er noen. Det er derfor at isolasjon regnes som en form for tortur. Vold i nære relasjoner isolerer de som utsettes for den. Da mangler de en trygg kontekst de kan utvikle seg i, for eksempel i forelderrollen. Når vi ser på hvordan vold preger foreldreskap og utvikling, er dette mangelperspektivet sentralt. Spesielt små

Vold og foreldreskap

barn er helt avhengige av å oppleve at andre møter dem som individer med egne gryende følelser, intensjoner og opplevelser. Blir det lille barnet ikke speilet, vil det prege dets personlighetsutvikling, selvforståelse og psykiske helse negativt (Sjøvold & Furuholmen, 2020). Vold i nære relasjoner betyr ofte at verken den utøvende eller den utsatte forelderen kan speile barnet på en adekvat måte. Man tenker at dette er et viktig bidrag til at barn som lever med vold, oftere enn andre barn utvikler mentale forstyrrelser, noen ganger så alvorlige at de kan minne om utviklingsforstyrrelser. Vold i nære relasjoner som omsorgssvikt Vold i nære relasjoner opptrer ofte sammen med ulike former for omsorgssvikt. Omsorgssvikten kan være aktiv neglisjering, og en bevisst voldshandling. Verdens helseorganisasjon inkluderer å unnlate å gi medisinsk hjelp og pleie til syke familiemedlemmer i sin definisjon av familievold (WHO, 2012). Omsorgssvikten som følger av vold, kan også opptre uten refleksjon eller intensjon. Partnervold og vold mot barn preges i mange tilfeller av begrenset forståelse av andres opplevelser, følelser, intensjoner og tanker hos den som utøver volden (Covell et al., 2007; Mohaupt et al., 2020). Dermed vil den som utøver volden, ofte heller ikke respondere på sine nærmestes emosjonelle behov. Dette kalles også emosjonell neglekt (Brandtzæg & Torsteinson, 2023). Andres følelser og intensjoner blir imidlertid av betydning når de oppleves truende for den som utøver volden. Da kan denne personen bli overopptatt av hva andre føler og tenker, ikke for å forstå den andre for den andres del, men for å avverge en opplevd trussel mot selvet (Fonagy, 2004).

Psykologiske skadevirkninger av vold i nære relasjoner Vold undergraver de utsattes virkelighetsoppfatning ved å underkjenne deres opplevelser, og sår dermed tvil om deres verdi som menneske. Den eroderer deres tro på egne evner og muligheter. Akkurat som i et diktatur vil de som utsettes for intim vold, ofte oppleve det tryggest å overlate styringen til aggressor. At utsatte kan gi opp sin subjektivitet til fordel for å opprettholde et relasjonelt bånd er vanlig, men underkommunisert. Erfaringen av å miste et naturlig forhold til hvem man er, er kanskje den mest varige og ødeleggende psykiske langtidsvirkningen av å ha blitt utsatt for vold i nære relasjoner. Denne skadevirkningen opptrer som en konsekvens av at vold i nære relasjoner skader på to grunnleggende måter: Den traumatiserer, og den preger tilknytningen.

ISBN 978-82-450-4779-0

VOLD OG FORELDRESKAP

Henning Mohaupt

VOLD OG FORELDRESKAP