13 minute read
Kåseri av Sjur Håland
FOTO: May-Linda Schjølberg
Rop det ut!
Bonden hadde strevd med jord og bygningar i årevis. Arbeidet betalte seg. Garden stod etter kvart fram som eit mønsterbruk. Ein solblank vårdag sykla soknepresten forbi eine jordet der bonden stod og fylte frø i såmaskinen. Den geistlege steig av sykkelen. Dei to kom i drøs. Soknepresten skrøytte av det han såg. «Her har du hatt god hjelp av Vårherre», slo kyrkja sin representant fast, og sveipa armen over det nyharva, steinplukka og slette jordet. Det var mest som om presten velsigna åkeren i same rørsla. Bonden strauk seg over nakken med den eine ru neven med ein langt meir smålåten bevegelse. Han myste ein smule overraska på soknepresten, tenkte seg litt om, før han svarte: «Dæ kan så vera, men æg kan nok seia dæg såpass at det var ikkje rare greiene i den tida Vårherre dreiv åleine».
Om datostempelet er i ferd med å gå ut på denne forteljinga, er det likevel eit poeng eller to som er tidlause. Bonden treng framleis å fortelja soknepresten og alle andre kor maten kjem frå. Det kan synast som at stadig fleire meiner at jorda som er kultivert og driven gjennom generasjonar, bør tilbake til tida då våtmarker og biologisk mangfald rådde grunnen åleine, medan folk vandra frå stad til stad, åt nøter og røter og jakta vilt med pil og boge.
Me skal i 2021 praktisera jordvern, ta vare på restareal og leggja til rette for det biologiske mangfaldet, så klart. Det me må formidla til alt folket i same andedraget er at me ikkje fyller samfunnsoppdraget, brødposen og mjølkekjøla på butikken med berre nydyrkingsrestriksjonar og våtmarker. Bøndene som driftar jorda spelar på lag med naturen. Det har dei alltid gjort.
Kvifor i all verda skal me måtta stikka under ein stol at me her i dette fjellknauslandet, opp mot arktiske strok, importerer ein del av proteinråvarene i kraftfôr frå soya, berekraftdyrka i Brasil. Eg blir litt småirritert på at det blir venta at bønder som på beste vis, mest utan bruk av antibiotika og kjemisk plantevern, produserer mjølk, svinekjøt, kyllingfiletar og supernærande egg til menneskemat, nærast skal skjemmast over at ein liten del av innsatsen kjem på skipskjøl frå kollegar i eit anna land.
Medan forskingsmiljøa saman med landbruket utviklar lønsame og meir kortreiste proteinalternativ, kan matprodusentane retta ryggen og kjøpa mjøl til dyra sine med godt samvit. Ha gjerne i mente at me produserer store mengder mat til nasjonen som i hovudsak er basert på beiteressursane våre. Også det er ein praksis me skal vera stolte av og som me må terpa på i møte med opinionen.
Me brukar gjødselplanane som før og freistar etter beste evne å kombinere næringsbalanse med minimalt avsig til vassdraga. Klimaplan er eit nyord i landbruket som bøndene er i ferd med å ta i bruk. Samstundes fyller me diesel på traktorane våre. Det kjem me til å gjera ei heil stund til. Bøndene er verken bakstreverske eller klimaverstingar av den grunn.
Her førre dagen snakka eg med ein eldre bonde. Han har registrert at det framleis blir bygd nye kyllinghus i Rogaland. Kvart hus har kapasitet til å produsera 300 tonn med slaktekylling. Det er like mykje som den samla produksjonen av sau og lam frå sauebøndene i kommunen bonden bur i. Poenget hans er ikkje å setja produsentar opp mot kvarandre. Snarare tvert om. Det norske landbruket representerer eit enormt mangfald som me gjerne må fortelja andre om.
Medan enkelte bønder produserer meir landskapsstell enn mat, driv andre volumproduksjon. Enkelte set poteter og plantar kål i jorda. Me har mjølkebønder med 70.000 i mjølkekvote og bønder med 700.000 liter i mjølkekvote. Nokre greier seg fint med arbeid i skogen og 50 vinterfôra sauer, medan andre skaffar seg jord og mjølkekvote for å mangedobla produksjonskapasiteten.
Me kan også skrøyta litt av den norske landbruksmodellen som gjer alt dette mogleg. Norge har, enn så lenge, folkevalde som verdset både bønder og beitedyr. Frå det ytste havgapet til inste Agder.
Nå er ein ny vekstsesong i gang. Maten skal dyrkast og landskapet stellast.
Dette er historiene om norsk matproduksjon. Lik og del. Rop det ut!
Forsøkshverdagen i full gang
TEKST: Bethi Dirdal Jåtun FOTO: Anne Linn Olsen
F.v.: Jon Magne Sveinsvoll og Katrine Asheim har et godt samarbeid på forsøksgården.
F.v: Kathrine Asheim, Jon Magne Sveinsvoll, Stian Neverli Bjørnvik.
Forsøkshverdagen i full gang
Jens Randby, sjef plantekultur i FKRA Akkurat nå pågår et større forsøk med fokus på grovfôrkvaliteter og melkeytelse på Felleskjøpets Forsøksgard Klepp. Driftsleder husdyr, Katrine Asheim er tett på, godt hjulpet av makker Jon Magne Sveinsvoll.
– Med forsøksfjøset ligger vi et hestehode foran konkurrentene, noe som gjør at vi kan tilby de beste kraftfôrblandingene, - godt dokumentert og gjennomtestet, sier Jens Randby, leder for plantekulturområdet i Felleskjøpet Rogaland Agder og med overordnet ansvar for forsøksgården i Klepp. I tillegg til forsøksfjøset på melk har gården også et forsøksfjøs på gris, et forsøksfelt på eng, kornmottak, humlefjøs og utleielokaler til Jæren Hingst.
GODT TEAM De tre legger ikke skjul på at fjoråret, da forsøkene for alvor skulle være oppe og gå, var et krevende år. Enormt mye utstyr, spesialløsninger og koplinger, skapte situasjoner det var umulig å forberede seg på. Men teamet på forsøksgården har kommet atskillige skritt videre siden starten på fjoråret, noe dagens pågående grovfôrsforsøk er et tydelig eksempel på.
Driftsleder husdyr, Katrine Asheim er tettest på forsøkene og følger daglig opp med forespeilte fôringer, prøvetakinger av fôr og melk med tilhørende dokumentasjon. De er et team på fire som jobber på forsøksgården, der Jon Magne Sveinsvoll i tillegg til å bistå Katrine i fjøset, også har hovedansvar for jordbruk og maskiner. I tillegg kommer Fredrik Nevland som en viktig hjelper og Stian Bjørnvik, som leder forsøksfjøset på gris der et større forsøk nylig ble avsluttet.
OPPSYN 24/7 – Det er ganske mange detaljer å holde i, flere enn jeg først hadde sett for meg, sier Katrine ærlig. I så henseende er kameraene i taket på forsøksfjøset helt nødvendige. – De er uvurderlige. Med dem har jeg kontroll på fjøset døgnet rundt, sier hun.
Det samme har forskerne ved Felleskjøpet Fôrutvikling i Trondheim, som kan følge forsøksfjøset i Klepp omtrent minutt for minutt. – I utgangspunktet har vi et ukentlig møte, men som regel snakker vi sammen flere ganger i uken. Det skal ikke mer til at en ku beveger seg over i velferdsavdelingen før det slår ut på kurvene til forskerne som da lurer på hva som skjer, oppgir Katrine.
FORSØKSELEMENTER To store frysebokser står langs den ene veggen inne på fjøskontoret til Katrine. Her ligger viktige prøver av grovfôret, som tas hver eneste dag. Daglig kontroll og rengjøring av vektene som benyttes er også en vesentlig oppgave for at forsøksarbeidet skal gå sin gang.
Fôropptaket for hvert dyr registreres hver eneste dag, og grovfôret analyseres fortløpende med hensyn til tørrstoff, energi og protein.
Jon Mange Sveinsvoll bistår Katrine med ulike arbeidsoppgaver i fjøset, som for eksempel fôring eller bistand i forbindelse med dyrlegebesøk. – Det er viktig å gå hverandre til hånde, smiler han som så snart våren er i gang starter med utkjøring av husdyrgjødsel. – Vi må først få gjødselplanene på plass, se på eventuelle endringer i forhold til i fjor og gjøre justeringer, fortsetter han og forteller at han også ser fram til å så i et større område som de har ryddet for skog og klargjort til beite. – Hvordan merker du at dere jobber på en forsøksgård? – Kanskje mest i at vi ikke alltid kan gjøre ting på den enkleste måten, smiler han og legger til at forsøkene naturlig nok krever andre tilnærminger.
NYTTEVERDIEN – Akkurat dette forsøket krever blant annet produksjon av grovfôr av forskjellig kvalitet, med ulik fortørkingsgrad og høstetidspunkt for å nevne noe, sier Jens Randby som er veldig godt fornøyd med folkene på gården.
Siden starten har gården fått en større melkekvote og har nå 600.000 liter. Arealet tilhørende gården er på rundt 650 mål. – Det viktigste med forsøksgården er nytteverdien for bøndene. De forsøkene vi gjør her skal gi bedre fôr og bedre økonomi for bonden, fastslår Jens Randby.
Asbjørn Mæland, salgskonsulent I-mek
Første i Norge med
UV-BELYSNING
Det nye kyllinghuset til Per Sanne på Sola i Rogaland er landets første med UV-belysning. Huset på 2.500 m2 har også vinduer, LPC-vifter og et varmesystem som kombinerer gassvarme og varmepumpegjenvinning. »
TEKST: Bethi Dirdal Jåtun FOTO: Anne Linn Olsen
Per Sanne, kyllingbonde
Da Per Sanne begynte med slaktekylling i 2000, var det med en konsesjon på 80.000. I dag har han 280.000. Første innsett i det nye huset var 24. september i fjor. Da var alt nytt. Nå begynner han å komme inn i de nye systemene som alle gir langt flere muligheter enn han hadde i det som nå er blitt «det gamle kyllinghuset».
LITT ETTER LITT – Det er en god del ting å sette seg inn i, ja. Bare ventilasjonsanlegget har utallige justeringsmuligheter, sier bonden fra sitt romslige og lyse kontor i kortenden av det nye kyllinghuset som fortsatt lukter nytt.
Det er både godt og betryggende å få hjelp og bistand fra salgskonsulent og teknikere i FKRA-systemet i starten. Asbjørn Mæland, som prosjekterer fjørfe-driftsbygninger i FKRA, har samarbeidet tett med bonden både før og etter at det nye kyllinghuset stod ferdig i september i fjor: – Det er vanvittig mye informasjon som skal formidles, og vi må bli flinkere til å porsjonere denne ut. Ett kvarter om gangen er nok, og så må heller bonden selv få sitte og trykke og bli vant med de nye systemene på egenhånd før vi kommer inn med neste informasjonsbolk, mener han.
Erfaringsmessig trenger bonden ifølge Mæland fire-fem innsett før ting begynner å sitte. Noen trenger også opp mot året.
BRA BÅDE FOR RØKTER OG DYR Asbjørn liker å være tett på prosjektene. Under byggeprosessen var han innom Per et par tre ganger i uka på vei hjem fra jobb. Nå blir det sjeldnere, men han svinger gjerne innom for en prat. Kyllinghuset i Sola har mye nytt utstyr, noe som gjør det ekstra interessant for salgskonsulenten å følge med på.
Bonden trives godt i det nye kyllinghuset der både luft og strø er friskere enn i det gamle. Dessuten har han fått vinduer og UV-lys, noe som gir et bedre miljø for både røkter og dyr.
At UV-lys ble valgt, skyldes signaler fra flere dyrleger om at kjedene ville komme med krav om UV-lys i kyllingproduksjonen. – Per og veterinæren i Nortura, som han leverer til, var blant de første som nevnte dette for oss. UV-strålene gir bedre tilvekst på kyllingen. Det er som sola for oss mennesker, sier Asbjørn som i fjor prosjekterte tre kyllinghus. I år regner han med at det blir opp mot ti. Åtte er allerede under bygging. – Er det nødvendig med vinduer så lenge huset har UVbelysning? – Flere dyrleger mente at det ikke var det, men et nytt møte mellom Animalia, Dyrevernalliansen og dyrlegene i desember 2019 resulterte i at vinduene kom tilbake igjen. Vi gikk derfor både for vinduer og UV-lys i dette huset, smiler Asbjørn og får et bekreftende nikk fra bonden.
Det norske lovverket krever per i dag verken vinduer eller UV-lys. Men så lenge kjedene har klare forventninger, er det vanskelig å overse. Både Rema 1000 og Mc Donald´s krever for eksempel at vindusarealene i et kyllinghus skal være tre prosent av golvarealet.
KOMBINERT VARMELØSNING Én ting Per Sanne visste at han skulle ha i det nye kyllinghuset på gården i Sola, var en varmegjenvinner. Varmesystemet i huset er en kombinasjon av gassvarme og varmepumpegjenvinning. – En forholdsvis ny måte å gjøre det på, fastslår Asbjørn som så langt er godt fornøyd med løsningen.
Asbjørn Mæland viser frem fôrskålen Landmecos Kick-off 330°.
Sammen med FKRA-teknikerne, elektriker og rørlegger, jobber han for å finne de beste løsningene for bonden. – Vi følger markedet tett og ser også på hva som gjøres i andre land, om det er noe der vi kan plukke med oss, forteller han. Et viktig mål er å optimalisere huset i forhold til spart energi. – Dette er det første kyllinghuset vi har satt opp med varmepumpe sammen med gasskjele som varmekilde, oppgir Asbjørn og forteller at varmegjenvinneren reduserer cirka 50 prosent av energikostnaden og varmepumpa ytterligere cirka ti. – Slik vi har bygd dette kyllinghuset kan Per velge mellom gass eller strøm eller en kombinasjon av begge. En bryter er satt opp for formålet, - der kan han velge. – Akkurat i dag er det kun varmepumpa som går. Den klarer å tilføre det som trengs, og da er det den mest økonomiske løsningen, oppgir bonden.
Kyllinghuset til Per Sanne har også golvvarme, noe de fleste nye hus settes opp med i dag. Det er ikke bare en effektiv løsning for å varme opp gulvet og sikre gode forhold og tørt strø, men også en sikkerhet dersom romvarmen mot formodning skulle ryke.
LPC-VIFTER I taket og på den ene kortveggen i det nye kyllinghuset har bonden valgt vifter av typen Skov 820 LPC. To klynger på tre er plassert i taket, i tillegg kommer én stor en på kortveggen. – Disse fungerer etter det som kalles «dynamisk multistep». Så snart den ene vifta i klynga er oppe i 50 prosent, settes nabovifta i gang på 50 prosent, mens den første justeres ned. Så snart alle sju viftene er oppe i 50 prosent, bruker de bare 25 prosent strøm. Dette systemet gjør at viftene bruker mindre strøm enn de normalt ville ha gjort, forklarer Asbjørn.
Kyllinghuset i Sola må kunne beskrives som et «high tech»-hus. Utstyret er valgt med tanke på energieffektivisering og gode løsninger for framtida. Også fôrskålene er valgt med omhu. Kyllingene hos Per Sanne fôres i Landmecos Kick-off 330°, noe som gir en spesielt god fôrtilgang. – Ved å vri røret blir skåla overfylt med 0,5 kilo ekstra, noe som gjør at kyllingene veldig fort finner fram til hvor mjølet er. Jeg slipper da også å strø ekstra på golvet, påpeker bonden som legger til at disse også er enklere å rengjøre enn de ordinære fôrskålene.
Totalt har bonden investert rundt 10 millioner kroner i det nye kyllinghuset. I tillegg til slaktekyllingproduksjon driver han også med ammeku og poteter.
OGSÅ NATUREN SPILLER INN Selv om han så langt er godt fornøyd og forteller at han får hjelp når han trenger det, er FKRAs Asbjørn Mæland fortsatt spent på hvordan huset vil utvikle seg videre. – Her er mye nytt. Dessuten spiller også naturen rundt kyllinghuset inn. I dette huset får vi en skjev ventilasjon på grunn av sola som varmer opp den ene langsiden og ikke den andre. Det gir en skjevhet i systemet som vi må inn og justere. Vinddragene spiller også inn, forklarer han.
Det er nok ikke siste gang Asbjørn Mæland stopper innom Per Sanne for å ta en titt og høre hvordan det går i det nye kyllinghuset som han er opptatt skal funke etter formålet – og helst enda bedre. Hvert nytt kyllinghus innebærer dessuten ny kunnskap og erfaring for framtidens løsninger der FKRA ønsker å ligge i fremste rekke.
