STARTA BAND UTAN Å KUNNE SPELE

FROM SCRATCH:

STARTA BAND UTAN Å KUNNE SPELE

I LØPET AV FEM ÅR HAR MEDLEMMANE I OSLOBANDET FROM SCRATCH GÅTT FRÅ IKKJE Å KUNNE SPELE EIT INSTRUMENT TIL Å HALDE KONSERT PÅ ØYAFESTIVALEN. ALT STARTA MED EIN BROSJYRE.

TEKST: OLE I.B. STORØ FOTO: HELEN RØSTUM Ideen om å lage eit band kom nokså tilfeldig for fem år sidan då Susanna, Alma og Hedda gjekk på vidaregåande skule saman.

– Susanna og Alma såg ein brosjyre for noko musikkgreier på ein kafé og fekk ein idé om å starte band. Etter kvart blei Hedda med, og i 2017 fann vi Ada via Instagram. Ingen av oss kunne spele eit instrument. Vi starta rett og slett «from scratch», og slik blei også bandnamnet til, seier musikarane til Faktafyk.

VERDIEN AV AKKS Det gjekk ikkje lang tid frå ideen om eit band var sådd, til kvartetten var i gong med å lage songar.

– Vi skreiv eigne låtar før vi kunne spele ordentleg. Vi la på instrument, fann på ting undervegs og jobba oss oppover derifrå.

– I starten øvde vi mykje saman og hjelpte kvarandre. Men vi har jo skjønt at det er lurt å øve ein del kvar for oss også, fortel dei.

For band i startgropa er det viktig at ein har tilgang til utstyr og ein stad å øve. From Scratch er tydeleg på kva for betyding AKKS – ein frivillig musikkorganisasjon som jobbar for at det skal vere kjønnsbalanse og likestilling i norsk musikkliv – hadde for dei.

– AKKS var viktige for oss. Dei har

FAKTA OM FROM SCRATCH Band frå Oslo. Etablert i 2015.

MEDLEMMER: Hedda Rungstad (trommer), Susanna Sørensen (gitar og vokal), Alma Lyngstad (bass og vokal) og Ada Rummelhoff (piano og keyboard).

UTGJEVINGAR: EP: Maybe We Should Go to Therapy (2017). Singlar: Type (2018), Undressing (2018), Real Horrorshow (2018), Waste My Youth (2019) og The Plague (2020).

SOSIALE MEDIER: Instagram: bandfromscratch. Facebook: From-Scratch

hjelpt oss mykje frå dag ein med øvingslokale, kurs og spelejobbar. Dei har verkeleg vore gode støttespelarar, er dei fire medlemmane einige om.

ETTERLYSER BETRE KONSERTSCENER Samstundes som From Scratch skryter av AKKS, er dei klare på at musikkscena her heime må bli betre.

– Det er dessverre ikkje så mange scener i Noreg. Det gjer det vanskeleg for unge og nye artistar å få spele konsertar og vise seg fram. Mange gir kanskje opp, fordi dei trur det er umogleg å få ein sjanse til å spele. Dette må det gjerast noko med.

Men sjølv om konsertplassane er få, er det er mange gode norske band. – Det er mykje bra musikk i Noreg. Til dømes Juno, Pom Poko, Hudkreft, Snærk og Tøfl. Vi er òg stor fan av Brenn. Kult at dei har fått så stor suksess. Og Girl In Red! Det er bra at musikk innafor ikkje heilt typiske sjangrar får meir merksemd, seier bandet og kjem med følgjande oppfordring til ungdom som drøymar om å spele i band:

– Berre prøv det! Det skader ingen. Og ikkje ver redd for å dumme dokker ut. Hugs at det skal vere morosamt!

DRØYMTE OM ØYA From Scratch har så langt gjeve ut ein EP og fleire singlar. Høgdepunktet i karriæra til no er utan tvil konserten på Øyafestivalen i hovudstaden i 2019.

– Det var veldig gøy å få spele konsert på Øya. Det var alltid ein drøym vi hadde. Fleire av oss har jobba frivillig på festivalen i mange år, så det var ekstra stas å faktisk kunne opptre der med så mange flinke og inspirerande artistar, seier dei.

Men det har vore fleire minnerike augeblikk å sjå tilbake på for dei unge Oslomusikarane:

– Det var hyggeleg å få vere med på by:Larm (musikk- og bransjefestival i Oslo, red.merk.). Vi fekk god respons frå publikum på konsertane våre, så det var kult. Og det var ein stor ære å få varme opp for Dreamwife på Café Mono i Oslo. Dei har vore, og er framleis, ein stor inspirasjon for oss. Elles var Trænafestivalen heilt fantastisk med fin natur og masse hyggelege folk.

TANGENTAR: Ada Rummelhoff.

BASSIST/VOKALIST: Alma Lyngstad.

TROMMESLAGER: Hedda Rungstad. Som band likar dei både konsert- og studioformatet.

– Å spele live er alltid gøy, fordi då har vi eit fysisk publikum. Det er ein fin måte å dele spelegleda vår på. Når vi er i studio, får vi fokusert meir på det musikalske uttrykket. Begge delar er viktige for oss som band, seier dei.

MEISTRINGSFØLELSE AV Å SPELE SAMAN Songane lagar dei i lag, og det er mykje forskjelleg som inspirerer dei til å skrive musikk.

– Ein av oss skriv tekst og lagar melodi, så legg vi på instrumenter. Vi formar songane som band og er ganske så samkøyrde. Tekstane er som oftast henta ut frå vanskelege periodar eller hendingar som har betydd ekstra mykje, fortel dei, og:

– Vi blir inspirert av filmar og preferansar frå populærkultur, men også litteratur vi oppdagar via studiane. Band som har vore viktige for oss, er ei fin blanding av Arctic Monkeys, Wolf Alice, Mitski, Radiohead, Kate Bush og Dreamwife.

Det å finne flyten i ein song og oppleve at noko magisk oppstår, er for musikarane i From Scratch ikkje så lett å sette ord på. Men:

– Vi får ei meistringskjensle av å jobbe hardt saman mot eit mål og til slutt kunne lage eit ferdig produkt, seier dei.

SAKNAR KONSERTAR Koronapandemien har ført til at band og artistar ikkje har fått spele så mange konsertar som dei ønskjer. Også for From Scratch har det siste året vore utfordrande.

– Det er ganske annleis og rart. Vi saknar å kunne spele konsertar og å gå på andre sine konsertar.

Likevel finn dei lyspunkt i tilværa:

– Vi har fått masse tid til å starte på nye songar og utvikle dei vi allereie har laga. Dessutan var vi så heldige å få spele på ei livesending frå Kulturkyrkja Jakob i Oslo i samband med «Brakkesyke» (strøymekonsertar på internett som oppstod under korona, red. merk.).

Medlemmane meiner òg at sosiale medium har ein viktig funksjon for å halde interessa for bandet oppe.

– Vi har prøvd å vere så aktive som mogleg, men vi kunne garantert ha vore enda betre. Det er viktig for oss å vise kven vi er, og korleis vi er saman som band.

– Heldigvis er vi så heldige å få samarbeide med unge, flinke fotografar, slik at vi får fine bilete vi kan leggje ut, legg dei til.

- Til slutt: Viss dokker fekk lov til å sette saman ein eiga festival, kva slags band og artistar ville dokker hatt på plakaten?

– Er det lov å seie oss sjølve? From Scratch, The Beatles, Kate Bush, Susanne Sundfør, Karpe og sist, men ikkje minst: Hildegard von Bingen.

LES MEIR OM FROM SCRATCH PÅ FAKTAFYK.NO

BOKUTDRAG

SAPIENS EN TEGNET HISTORIE - MENNESKEHETENS BEGYNNELSE

av Yuval Noah Harari og David Vandermeulen

Daniel Casanave (Illustratør) Anne Audhild Solberg (Oversetter) Cappelen Damm 2020

TOPPSAMLINGEN GJORDE LINN THERESE HISTORISK

PÅ TOPPEN av Store Midtmaradalstinden (2056 moh) en enestående junidag med Store Skagastølstinden (2405 moh) som den mest markerte toppen til venstre i bakgrunnen.

DA HUN VAR FEM ÅR, GIKK LINN THERESE HELGESEN (15) OPP SIN FØRSTE FJELLTOPP PÅ OVER 2000 METER OVER HAVET. TI ÅR SENERE HAR HUN REKORD SOM DEN YNGSTE TIL Å GÅ ALLE NORGES 377 TOPPER OVER 2000 METER.

TEKST: GURO THOBRU FOTO: MORTEN HANSEN, GLITTERTIND FORLAG Hun bestemte seg for å bli ferdig med totusentopp-samlinga før hun begynte i 10. klasse. I begynnelsen av august pakket hun sekken, dro med familie og noen venner til Leirvassbu og slo opp teltet. Neste morgen våknet de til regnvær som heldigvis ga seg, og i løpet av dagen besteg Linn Therese toppene Langvasshøe (2030 m) og Visbretinden (2234 m) i Jotunheimen.

Da ble hun rett og slett historisk. Andre har gjort det samme, men ingen har samlet alle toppene innen de er 15 år.

Hvordan føltes det å stå på toppen av den siste du hadde igjen på lista?

– Det var veldig gøy, en veldig god følelse. Men det føltes ikke så veldig annerledes enn vanlige topper. Jeg vet ikke, det er litt rart å tenke på det, sier hun.

Linn Therese er vokst opp i Valdres, er omgitt av fjell og natur og har nå også utsikt til Jotunheimen.

– Noen trær er hugget ned, så det er endelig åpent for fjellutsikt fra vinduet hjemme, sier hun.

Det er også i Jotunheimen Galdhøpiggen, den første totusenmeteren hun gikk på, ligger. Fem år gammel gikk hun for egen maskin opp til 2469 meter over havet.

– Det er ganske lenge siden nå, men ett minne jeg har, er at venninna mi og jeg dro pappa opp etter armene, forteller hun.

– Det var bare for gøy, men å ha det gøy

På vei til Store Midtmaradalstinden, sammen med Leah Emilie Hannesdottir, en god turvenninne.

er litt av poenget med å gå på tur. Det og godteri i sekken. Ingen tur uten, sier hun.

TOPPJEGER Etter turen til Galdhøpiggen ballet det på seg.

En rekke fjell ligger to til fire timer unna hjemstedet, og den såkalte Valdreslista inneholder 160 topper i nærområdet.

Da Linn Therese var elleve år, hadde hun gått alle toppene på den lista, inkludert noen på over 2000 meter. Hun forteller at det var på denne tiden hun begynte å samle på topper, og det var på tide med et nytt luftig mål. Kanskje var det faktisk mulig at hun kunne bli den yngste til å bestige alle toppene i Norge på over 2000 meter? Og ikke bare det, men med en primærfaktor på ti!

Mange jakter norske fjelltopper over 2000 meter, men hvilke som er tøffest, defineres av primærfaktoren.

– Det går an å samle fra forskjellige lister, men på den jeg har, er primærfaktoren på minst ti meter.

Primærfaktoren er den minste høydeforskjellen man må stige ned fra en topp før man kan komme på en høyere topp. Faktoren brukes i forbindelse med definisjonen av fjelltopper og angir hvor mye en forhøyning i terrenget må rage opp over omkringliggende terreng for å bli regnet som en selvstendig topp – jo mindre primærfaktor, jo flere topper, skriver Store norske leksikon.

Med primærfaktor på 30 må du i Norge bestige 229 fjelltopper for å nå målet. Linn Therese valgte 10 meter som grense og måtte da opp i 377 stykker. På noen av turene har hun gapt over 10–12 topper på én dag.

Underveis har hun hatt delmål med premier, men selv om familien, og spesielt faren, er en stor pådriver for å gå på tur, har Linn Therese selv nå fullt eierskap til prosjektet. I 2018 da det var så varmt og fint vær, besteg familien mange av de vanskeligste toppene. I 2019 nådde de 350 topper, og da var det jo «bare» 27 igjen i 2020. Og hvilken bedre unnskyldning trenger man for å komme seg ut enn at man er tvunget til å være i landet på grunn av korona?

TRYGG I HØYDEN For lengre tid siden enn hun kan huske, ble det satt opp klatretårn i hagen. Når man kommer opp i slike høyder og antall topper som Linn Therese, blir det mye klatring. Da må man selv kunne klatre.

– Man kan selvfølgelig ha med seg en guide, men man kommer seg ikke opp med mindre man kan klatre. Man kan ikke være avhengig av noen andre for å gå opp og ned. – Hvordan var det å klatre første gangen på tur?

– Det var gøy. Den første ordentlige klatreturen jeg husker, var på Store Austabotntind da jeg var sju år. Jeg syntes det var skikkelig gøy med klatretau og sikringer.

Stort sett føler hun seg veldig trygg i fjellheimen. En gang iblant har hun vært redd, men det er ikke på grunn av høydeskrekk.

– Jeg har lite av det. Men faren for at det kan komme stein ovenfra, er jo der. Det kan være folk som utløser dem, men steiner kan også løse seg ut selv. Når man lukter den kruttrøyka og hører at steinene løsner, er det litt ubehagelig. Det er ikke bra å få stein på seg.

FINNES IKKE DÅRLIG VÆR, ELLER? Etter mange turer i fjellet har Linn Therese blitt god til å ta vare på seg selv, noe hun mener er en fordel i livet utenom turene også.

– Det har alltid vært sånn at vi passer på at det ikke går galt, men man har jo selv ansvar. Når man er supertrøtt og det er seint på kvelden, må man fortsette å gå og passe på å ikke snuble, sier hun og tenker på om det er andre erfaringer fra fjellturene hun bruker i livet.

En av fjellvettreglene er at det ikke er noen skam å snu. Den er viktig.

– Noen ganger er det faktisk lurt å snu, også generelt. Hvis man gjør et eller annet som er veldig vanskelig, og man finner ut at man skal snu, eller gi opp … Noen ganger er det greit. Hvis det er noe man selv har tenkt å gjøre, og så skjønner man at det blir for hardt, kan man vurdere å ikke gjøre det likevel. Ikke hele tiden kanskje, men noen ganger.

Det har skjedd at de har hatt skikkelig drittvær, og at turlysten ikke har vært på topp, men full sol er heller ikke optimalt.

– Regn er veldig trått å gå i, så det prøver vi å unngå. En regnskur går fint, men vi går ikke turer om det skal regne hele dagen. Egentlig er det helt greit når det ikke er så fint vær. Spesielt om våren er det slitsomt med for mye sol sammen med snøen, så da er det greit å ha litt gråværsdager også. I våres gikk vi en del turer i snøen, og det var fantastisk vær rundt påske, men det er så lett å bli solbrent når det er sol. Hun har fått med seg venner på tur flere ganger, men det er ikke mange på hennes alder som deler interessen i like stor grad. Heldigvis er turmiljøet i Valdres stort, og på nettstedet Peakbook myldrer det av andre turgåere som deler tekst og bilder fra turene sine. Linn Therese og foreldrene bidrar selv og får også inspirasjon derfra.

– Vi bruker ikke kart og bøker så mye når vi planlegger, for i kartet på Peakbook er det en egen oversikt.

TIL VENSTRE: OV: På Bukkeholsbrean sammen med Aud Villanger en septemberdag. OH: På vei opp siste kneika mot Vestre Holåtinden (2039 moh) i Breheimen, med Midtre og Austre Holåtinden i bakgrunnen. NV: Klatring mot Larstinden (2106 moh) på Dovrefjell sammen med Christian Nesset. I bakgrunnen ses Store Langvasstinden (2085 moh). NH: Deilig å slukke tørsten fra en rennende bekk. Her fra en tur til Skardstinden.

Nettstedet inneholder listene som Linn Therese har gått etter. Der kan man også se hvordan man ligger an i forhold til andre som går de samme listene. Peakbook fungerer i tillegg som en dagbok for å holde oversikt over turene man har gått.

PLAN FOR VINTEREN Når jeg snakker med Linn Therese, er det oktober og ikke så god sesong for fjellturer. Høstfargene kamufleres snart av et lett lag med snø.

– Jeg satser på å få noen fine randonnéeturer når snøen kommer, sier hun.

Randonnée er som topptur til beins, bare med ski som gjør at du kan gå opp på de samme skiene du bruker til å kjøre ned.

– Å kjøre på puddersnø er noe av det beste som finnes, sier Linn Therese.

Hun mener Sognefjellet på Vestlandet er et godt sted å begynne hvis man vil gå på topptur med ski.

– Mange går der, så man går seg ikke bort. Forholdene kan være veldig fine, og turene er heller ikke for lange, så man kan velge etter nivå, tipser hun.

Valdresflya er også veldig fint. Det er ikke så langt å gå, så der kan man gå mange forskjellige turer. Mange har begynt å gå på ski der også, sier hun.

GODT MED MAT OG DRIKKE Uansett årstid og vær er det noen ting Linn Therese bare må ha med på tur.

– Godteri, sier hun og ler. – Og så må jeg ha med gode klær så jeg ikke fryser. Det spørs på årstiden hva det er. Om sommeren går jeg i shorts og t-skjorte hvis det er fint vær. Om vinteren er det ull. Og det er viktig å passe på å drikke nok vann, så man ikke blir tørst.

Noen ganger setter familien opp telt før de skal gå; andre ganger er det dagsturer. Når de må overnatte i telt før de går på en topp, setter de opp en liten basecamp og lager mat på primus.

– Hvis det ikke er overnatting, har vi bare niste som vi smører hjemme, eller vi har med polarbrød og smøreost og lager underveis.

– Nå er du ferdig med det ene målet, hva er neste mål?

– Jeg har ikke noe spesielt turmål egentlig, men er veldig glad i turer der vi klatrer, og randonnéeturer om vinteren. Begge deler kommer jeg til å fortsette med. Og så håper jeg å få dratt på hytteturer med venner.

Ut i naturen skal hun uansett. På grunn av turene har hun blitt mer glad i den, forteller hun.

– Norge har utrolig fin natur. Å se soloppganger og solnedganger fra fjellet, for eksempel, er veldig, veldig fint.

FEM TIPS TIL DEG SOM VIL GÅ PÅ TUR

• Ta på klær etter vær. Å fryse er ikke gøy.

• Gå turer du tror at du kan mestre, slik at du ikke får dårlige opplevelser.

• Ta med noen du liker å være sammen med på tur.

• Prøv forskjellige turer, ikke bare gå der du pleier. Gå gjerne litt ulike typer turer som: Fottur, skitur, sykkeltur, trugetur, badetur osv.

ARVEN ETTER 22. JULI

HVA VET DAGENS 16-ÅRINGER OM TERRORANGREPET 22. JULI 2011? VI SAMLET 16-ÅRINGENE ANNE-MARTE THORKILDSON OG THERESE TØFTE-FURU TIL SAMTALE MED UTØYA-OVERLEVENDE OG AUF-LEDER ASTRID HOEM (26).

TEKST: LASSE LØNNEBOTN FOTO: THOMAS KLEIVEN UNIVERSITETET I OSLO FRITT ORD: LILJA C. HENDEL

«Det er krig. Hele Norge er under angrep.»

Det var den umiddelbare tanken til Astrid Hoem da hun på ettermiddagen 22. juli 2011 hørte skuddene på Utøya. Astrid, som da var 16 år, hadde hørt om bomben i Oslo noen timer før, og nå var det skyting på AUFs sommerleir i Tyrifjorden.

Hun rakk ikke å tenke mer og rakk knapt å bli redd. Hun var bare 40–50 meter unna terroristen da skytingen begynte. Først trodde hun at det var noen som fyrte av kinaputter, noe som ville vært en elendig spøk, men da hun så reaksjonene rundt seg, innså hun alvoret. Snart så hun alle båtene på vannet og helikoptrene som svirret i lufta. Dette var et angrep. Hvor mange terrorister var det? Hvem var de? Hun ante ikke. Det var bare å løpe.

De var flere som løp sammen, og Astrid løp og løp uten å se seg tilbake. Da hun kom til den smale «Kjærlighetsstien» like ved vannet, klatret hun ned den bratte skråningen og gjemte seg i et lite søkk. Der satt hun og ventet. Og ventet. Snart kom skuddene nærmere, braket fra geværskuddene var som et tordenvær. Brått sto terroristen på stien ovenfor og så ned skråningen. Blikket var kaldt, uanfektet. Han løftet geværet, siktet og avfyrte flere skudd. Astrid så at en jente ble truffet og falt i vannet, andre fikk også skuddskader. Selv kjente Astrid at hjertet pumpet i brystet, det var helt uvirkelig det som skjedde. Var hun den neste som skulle bli skutt? Var dette dagen hun skulle dø? Skulle hun dø før hun hadde levd?

I dag, snart ti år etter, sitter Astrid og forteller denne historien for Therese Tøfte-Furu (16) og Anne-Marte Thorkildson (16), som går i 1. klasse på henholdsvis F21 og Valle Hovin videregående skole i Oslo. De blunker knapt da de hører Astrids gjenfortelling av de dramatiske timene.

De sitter utenfor høyblokka i regjeringskvartalet som ble rammet av bomben i Oslo sentrum. Et minnesmerke over de 77 som døde den dagen, står noen meter unna, like foran et basseng av symbolske glasskår fra angrepet. Bombeangrepet på regjeringskvartalet og massedrapet på ungdom på Utøya er de verste terrorhandlingene i Norge etter andre verdenskrig. Eksperter mener at hendelsen har endret Norge for alltid.

Men hva kan dagens 15–16-åringer om 22. juli? Og hvordan forholder de seg til det? Hva lærer de på skolen? Og hva skal til for å hindre at noe liknende skjer igjen? Astrid: – Det jeg tenker mest på i dag, er alle de vennene mine som skulle vært 25–26 år nå, som skulle levd voksenlivet, vært i jobb og kanskje fått barn. Og som i stedet ble drept. Min bestevenninne, Guro, var en av dem. Hun var så smart, og lenge var jeg sikker på at hun hadde gjemt seg og ville dukke opp. Men hun gjorde aldri det. Hun ble drept.

Therese: – Det er sterkt å høre deg snakke om det som skjedde, og for oss som er unge i dag, er det viktig å lære om 22. juli. Jeg husker at jeg var seks år og satt sammen med mamma og pappa i nattkjolen og så på nyhetene. Da tenkte jeg at «dette kan ikke skje i Norge».

Anne-Marte: – Jeg var på ferie med familien i Danmark og husker lite av den dagen, men vi har lest mye om det på skolen senere. Det er imponerende at du forteller om den dagen så klart og tydelig.

Astrid: – I flere år etter var jeg irritert på hvordan vi snakket om 22. juli. Det var et politisk motivert terrorangrep, utført av en midt iblant oss, som hadde gått på de samme skolene og spilt på de samme fotballagene. Likevel snakket vi mest om at terror skjer mest i andre land. Vi tok ikke et ordentlig oppgjør med det faktum at terroristen var en etnisk norsk mann fra Oslo vest.

– Hva har dere lært på skolen om 22. juli, Therese og Anne-Marte?

Therese: – I 10. klasse i fjor hadde vi et seksukers-prosjekt om 22. juli. Vi gikk i dybden på det som skjedde, leste bøker og analyserte hvordan én person kunne gjøre

noe så drastisk. På slutten av prosjektet besøkte vi 22. juli-senteret, og det gjorde sterkt inntrykk. Det fikk meg til å innse at terror også kan skje i Norge – og at vi kan gjøre mye for å forhindre nye terrorangrep. Hatet som motiverte terroristen, minnet meg om viktigheten av toleranse.

Anne-Marte: – Besøket på 22. juli-senteret gjorde at alt kom mye nærmere, særlig da vi så bildene og videoene av ofrene. Det gjorde tragedien mye sterkere.

Therese: – Jeg glemmer aldri besøket på 22. juli-senteret. Da jeg så bildene av alle som ble drept, begynte jeg å gråte. Jeg tenkte at de kunne vært vennene mine.

Astrid: – Jeg har fortalt mye om Utøyaopplevelsen for skoleklasser på 22. julisenteret. Da har elevene kommet med mange gode spørsmål og smarte tanker. Det har vært meningsfullt i det som var meningsløst. Hvis vi skal overholde løftet om ikke å glemme, er det viktig å fortelle om det som skjedde. Særlig nå som det kommer nye generasjoner som ikke var født i 2011.

Det var andre gang Astrid var på AUFs sommerleir. Hun bodde i Kristiansund, og sommeren 2011 kom hun til Oslo 21. juli og møtte andre AUF-ere. En glad gjeng tok bussen til Hole og båten videre til Utøya, der Astrid satte opp teltet og begynte å skrive en tale om feminisme, som hun skulle framføre for Gro Harlem Brundtland dagen etter. Hun skrev til langt på natt, før hun la seg til å sove.

Dagen etter var som alle andre dager på Utøya. Først regn, så sol. Smil, glede og politiske diskusjoner. Musikk og vafler. Et fantastisk fellesskap på verdens tryggeste sted. Landsmoder Gro kom og dro igjen. Så hørte hun om bomben i Oslo, men tenkte at Utøya var et trygt sted. Det var fredag ettermiddag, og politiske temaer skulle gli over i hyggelige stunder rundt sommerbålet.

Så smalt det.

Og ut av intet lå Astrid i dekning. Redd og i livsfare.

Astrid: – «Nå må jeg lukke øynene, for ellers får jeg aldri disse horrible bildene ut av hodet», tenkte jeg da jeg lå der. Samtidig ville jeg også se hva som skjedde. Jenta som ble skutt ved siden av meg, sa: «Hils mamma og pappa og si at jeg elsker dem.» Så falt hun i vannet. Heldigvis overlevde hun. Vi var mange som gjemte oss der. En stund var jeg redd for å dø. Det var langt til fastlandet, og jeg ville aldri klart å svømme helt over.

– Jeg sendte en melding til moren min: «Jeg elsker dere over alt på jord, dere er verdens beste foreldre.» Hun svarte aldri, for hun visste ikke hva som skjedde før en stund etter. Etter hvert hørte vi at terroristen gikk videre, men vi turte ikke bevege oss. Så hørte vi flere skudd i det fjerne og ble redde for de andre på øya. Først en time etter at terroristen var tatt, turte vi å bli tatt imot av redningsmannskapet.

– Hva er det viktigste du vil si til ungdommen om 22. juli?

Astrid: – Vi er en del av historien og kan påvirke det som skjer. Etterspillet etter 22. juli lever ennå, og hvis målet er å bli et mer tolerant samfunn, så må vi snakke om de vanskelige tingene – både i samfunnsdebatten og rundt middagsbordet. For terror kan skje igjen. Det er ikke lenge siden terrorforsøket mot en moské i Bærum, og akkurat som 22. juli ble det utført av en hvit, norsk mann. Det er vanskelig å forstå hvordan dette landet kan utvikle ekstremister og terrorister, derfor må flere snakke om 22. juli.

Anne-Marte: – En av mine lærdommer har vært å være bevisst på hvordan jeg snakker om andre, og ikke snakke

fordomsfullt. Så følger jeg mye med på nyhetene. Har det skjedd noe spesielt, er det fint å snakke med venner og høre hva de tenker.

Therese: – Vi snakker ofte om rasisme og trakassering i venneflokken. Black Lives Matter-kampanjen har vært et stort tema. Det er interessant å lese at eldre generasjoner har vokst opp med et helt annet tankesett om rasisme, og at mange har funnet seg i det. Nå står flere opp mot rasisme.

I 2019 viste en forskningsrapport at norske skoleelever lærer lite om ideologien som lå bak terroristens handlinger 22. juli. Forskeren bak rapporten, Trine Anker, antydet at det skyldtes lærernes «berøringsangst» og at tematikken kan være for belastende for flere lærere.

Astrid: – 22. juli bør absolutt bli en større del av skoleundervisningen. Vi må snakke om det som skjedde, for å lære av historien så den ikke gjentar seg. 22. juli handler ikke bare om det grufulle som skjedde den dagen, det handler også om rasisme og ekstremisme – og hvordan vi skal bekjempe det. Da må det inn i lærerplanen.

Anne-Marte: – Ja, jeg er enig.

Therese: – Vi hadde en engasjert lærer i 10. klasse som lærte oss mer enn det som sto i lærebøkene. Hvis det skjedde noen ting i verden, tok hun det opp og belyste det nærmere. Det gjorde klasseromsundervisningen mer interessant. Det var hun som satte i gang 22. juli-prosjektet.

Astrid: – Flere overlevende etter 22. juli har fått drapstrusler. Noen har fått høre at de «skulle blitt drept på Utøya» etter å ha uttalt seg om innvandring, for eksempel. Begge de tidligere AUF-lederne, Ina Libak og Mani Hussaini, har opplevd det. Hets og hat er en del av debatten etter 22. juli, og det er skummelt.

Anne-Marte: – Er det fremdeles vanskelig

MINNESMERKE: Astrid (t.h.) og 16-åringene Anne-Marte og Therese foran minnesmerket med navnet på de døde etter 22. juli-terroren. Øverst står navnet på Astrids bestevenn som døde på Utøya, Guro. å snakke om 22. juli?

Astrid: – Ikke nå lenger. Men å ta innover seg alle de unge menneskene som døde, er fremdeles tøft. Da jeg begynte på videregående den sommeren 2011, ville jeg ta avstand fra det. Jeg ville ikke være «Astrid Hoem, den overlevende», for det hadde jeg vært i lokalavisa hele sommeren. Jeg ville bare være en vanlig 16-åring som startet på videregående. Men ti år etter er jeg usikker på hvor godt vi har forstått det som skjedde. Vi hører statsråder som uttaler seg på grensen til rasistisk, som oppildner til farlige holdninger. Å dehumanisere andre mennesker kan gi grobunn for vold. Anne-Marte og Therese nikker samstemt.

Astrid: – Jeg er bare én person, men hver og en kan påvirke historien. Ditt engasjement nytter. Det nytter å si fra hvis du opplever noe ekstremistisk eller rasistisk. I Black Lives Matter-kampanjen har 16-åringer vært mye flinkere til å delta enn 50-åringer.

– Mange 16-åringer skjønner mer enn 40–50-åringer, sier Astrid Hoem, som nå er leder av AUF. Her med Anne-Marte (t.v.) og Therese foran høyblokka i regjeringskvartalet.

Anne-Marte: – Vi opplever at det er enklere å bidra enn før. Hvis du ikke kan delta på en demonstrasjon, kan du vise engasjement i sosiale medier og være en stemme der.

Det blir stille en liten stund.

Therese: – Får du lyst til å dra tilbake til Utøya?

Astrid: – En måned etter, i august 2011, var jeg tilbake. Da var også foreldrene mine med. Det var egentlig litt irriterende, for jeg tenkte at «dette er mitt sted». Siden da har jeg vært på Utøya 10–15 ganger hvert år. Fremdeles er det et sted som rommer mine verste minner. Men også mange av de beste.

Anne-Marte: – Hvordan er det å se noen bli drept?

Astrid: – Før 22. juli tenkte jeg hvor vondt det må være å oppleve en katastrofe eller terrorhandling. Nå vet jeg at det er ikke sånn. Etter 22. juli, og særlig etter Guros begravelse, var jeg hverken sint eller trist. Jeg hadde ingen følelser igjen. Alt var bare tomt. Sorg er ikke som på film, du sitter ikke i senga og gråter mens du spiser is. Noen ganger er sorgen så sterk at du ikke klarer å kjenne på følelsene. Anne-Marte: – Jeg så Netflix-filmen om 22. juli, og der ble hovedpersonen skutt. Det gjorde inntrykk, særlig når du vet at dette faktisk har skjedd.

Therese: – Det fikk meg til å innse at alle har sin egen historie. Vi lever hvert vårt liv og har vår egen verden. Og 77 mennesker døde den dagen, 77 mennesker som ikke fikk fullført sin opplevelse av verden. Det kunne like godt ha skjedd meg selv.

Astrid: – Etter 22. juli var det mye som gikk feil. Situasjonen i moskeen i Bærum viser at det ikke bare er 22. juli-terroristen vi ikke fanget opp, det kan være flere terrorister der ute. Beredskapen

er ikke god nok, og vi har ikke tatt et ordentlig oppgjør med ekstreme holdninger. Ja, vi skal ha ytringsfrihet, men de må møtes med motargumenter. Og kanskje trenger ikke de ekstreme ytringene så mye taletid.

Ettertenksomheten slår inn over både Astrid, Therese og Anne-Marte. Like etter står de lenge sammen og betrakter minnesmerket med alle navnene på ofrene. Guro, Astrids beste venninne, som ble drept på Utøya, er et av navnene som står først.

Astrid: – Jeg er optimistisk når jeg ser dagens ungdomsgenerasjon. Klimakrisen, Black Lives Matter-kampanjen, hverdagsrasisme, ekstremisme … Mange 16-åringer skjønner mer enn 40–50-åringer. Jeg vil si takk til alle skoleelevene som klimastreiker, for sånne engasjerte ungdommer vil vi ha.

Therese: – Det er mye som skal fikses av kommende generasjoner, spesielt klimaendringene. Jeg tror mange på min alder opplever at dagens regjering ikke tar nok hensyn til vår fremtid.

– Hva skal dere bli når dere er voksne?

Therese: – Jeg vet ikke. Det eneste jeg er sikker på, er at jeg skal ta realfag.

Anne-Marte: – Aner ikke! Men jeg skal gå videre med samfunnsfag.

Astrid: – Vel … Jeg er 26 og vet ennå ikke hva jeg skal bli når jeg er voksen. Så det er håp! VI HAR SKUSLET BORT MULIGHETEN ETTER 22. JULI

Lærdommene etter 22. juli-terroren er dessverre for få. Og terroristens ideologi lever ennå, mener professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen.

– Jeg tror mange ser på 22. juli som en enkelthendelse, på linje med en naturkatastrofe. Vi har ikke trukket terrorhandlingen inn i en bredere analyse og tatt et oppgjør med terroristens ideologi. Fremdeles ser vi strømninger i samfunnet om skepsis til fremmede, ideer om rasens renhet og islamofobi. Hvis vi ønsket oss et mer tolerant samfunn etter 22. juli, vil jeg nesten si at det motsatte har skjedd, sier Hylland Eriksen.

Til tross for at 22. juli-terroristen var «en av oss», en etnisk nordmann født og oppvokst i Norge, ser Hylland Eriksen en tendens til at fremmedfrykten i Norge har økt.

– Hvis vi ser på den politiske utviklingen, har vi heller beveget oss mot en mer restriktiv innvandringspolitikk og en politikk som ikke tar hensyn til minoritetsgrupper. Det er ingenting som tyder på at fremmede mennesker føler seg mer hjemme i Norge. Den muligheten har vi skuslet bort etter 22. juli.

– Hva er det viktig å lære dagens unge om det som skjedde 22. juli?

– Det er viktig å vite hva som var terroristens motivasjon. Han representerte en ideologi om hat og fordommer, og sto for en renhetstankegang om den norske kulturen som er i utakt med den moderne verden. Vi må lære oss å leve med mangfold. Og vi må lære oss å leve med uenigheter. Vi må kunne være uenige uten å slå huet ned i magen på hverandre.

– Hvorfor er det viktig ikke å glemme terrorhandlingen for ti år siden?

– Noen ting bør man faktisk glemme, for du bør ikke grave deg ned i fortidens tragedier. Av og til er det positivt å legge fortiden bak seg. Men for å forstå nåtiden kan 22. juli stå som et symbol på hvor farlig det kan være å fremme et homogent samfunn og en etnisk, ren rase. Det kan føre til alvorlige hendelser, som den 22. juli.

Han tror norsk ungdom reflekterer godt om disse temaene, men:

– Det er avgjørende hvordan du rammer inn og grupperer hendelsene i dine egne erfaringer. Vi er utstyrt med positive og negative instinkter, og et av de positive er at vi reagerer på urettferdighet. Hvis en minoritetsgruppe i en skoleklasse ikke skulle få samme behandling som andre, for eksempel, kan 22. juli vise seg som en nyttig erfaring for å reagere på forskjellsbehandling.

VILLE VISE AT MANGE FLERE VAR BERØRT

Sara Johnsen og Pål Sletaune sto bak NRK-serien 22. juli, som etter at den ble sendt vinteren 2020, har fått fantastiske anmeldelser og flere priser. I dramaserien viser de hvordan en rekke yrkesgrupper ble berørt av terrorhendelsen.

– Hendelsen sa noe om landet vårt, om hvordan vi fungerer, og hva som er viktig når noe ekstremt skjer. Vi valgte å ta perspektivet til mange av dem som ble indirekte berørt, sier Sara Johnsen.

De var svært bevisste på å ta hensyn til sensitiviteten i stoffet, og at karakterene skulle være så sanne som mulig.

– Vi ville si noe om systemene i Norge og vise hvordan vi er helt avhengige av tilliten mellom borgerne og staten. Terror river ned tilliten i samfunnet, og vi ville vise hvordan det jobbes for å rette den opp.

I TV-serien fulgte vi både sykehusansatte, begravelsesagenter, journalister, renholdere og barnehagelærere i tiden før, under og etter de dramatiske dagene i 2011. Mange har særlig framhevet de sterke scenene fra sykehuslivet.

– Vi ville være så detaljerte som mulig og vise hvor forferdelig det er når noen dør. Men det trenger ikke å vises med mye blod og overdreven action. – Hva var det mest krevende med å lage en TV-serie basert på det som mange forbinder med noe traumatisk?

– Det var vanskelig å strukturere tidslinjen i serien, og vi var spente på om seerne ville klare å følge med på de ulike karakterene – som ikke er typiske TV-seriekarakterer, men med i kraft av sitt yrke. Dessuten var det krevende å basere alt på sannheten.

Men det var ikke bare heltehistoriene de ville få fram. I serien viste de fram en blogger som selv ikke hadde noen anelse om at han hadde drevet fram terroren den dagen.

– Det høyreekstreme tankegodset som lå til grunn for terroren 22. juli, syntes vi var viktig å få fram. Og derfor hadde vi med en rollefigur som delte tankegodset til terroristen. Vi kunne laget flere episoder enn vi gjorde, for det finnes mange ufortalte historier om 22. juli. Og jeg tror det vil komme mange flere framover.

– Hvordan syns du dagens ungdomsgenerasjon forholder seg til 22. juli-terroren?

– Det virker som de tar det alvorlig, og at skoleelever er oppriktig interessert i å vite mer om hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Det er fint å se.

BOKUTDRAG

VI PUSTER FORTSATT

av Yohan Shanmugaratnam

Forlaget Manifest 2020 Forfatterportrett: Brian Cliff Olguin Bokutdraget er illustrert med foto fra Getty Images

Lyden lignet på tonen som pleide å komme fra tv-en etter dagens sending, når pausebildet dukket opp på skjermen. Som barn kunne jeg sitte i mørket i stua med halvåpen munn og tenke at bildet så ut som en klode bygd av Lego, og at lyden hørtes ut som en alarm. Jeg satt der og så for meg at den kunstige kloden snart kom til å sprenge, akkurat som Dødsstjernen i Star Wars, helt til noen kom og sa jeg måtte legge meg, og skrudde av apparatet sånn at bildet og pipelyden forsvant.

Men den julidagen i 2011, da lyden dukket opp igjen, ble den hengende igjen i øregangene mine. Den fortrengte støyen rundt oss, fra glass som glapp fra ødelagte rammer og sirener som nærmet seg. Vi sto ved Youngstorget, rett nedenfor Regjeringskvartalet. Dere satt i barnevognene deres, moren deres og jeg skjønte at dere var uskadde, men det var også det eneste vi skjønte.

Jeg så at butikkvinduene lå smadret på bakken. Da jeg flyttet blikket opp mot Regjeringskvartalet, der vi akkurat hadde vært, så jeg bare røyken som steg opp derfra. Mamma prøvde å ringe en hun jobbet med, som vi akkurat hadde vært sammen med inne på departementet og vinket farvel til et øyeblikk tidligere. Jeg tenkte at jeg måtte ringe en kollega i avisa for å fortelle om det jeg hadde sett, selv om jeg ikke visste hva det var og ikke ante hva jeg skulle si. Jeg fant fram telefonen for å søke henne opp, og prøvde tre, fire og fem ganger før tommelen traff navnet hennes på skjermen, fordi hendene mine ristet så kraftig. Jeg husker ingenting av den samtalen.

Jeg la på og så opp igjen. Selv om det var midt på sommeren, begynte det å dale noe hvitt ned fra himmelen – det var papirer, notater som noen hadde skrevet og som noen skulle lese, men som nå fløt retningsløst rundt i lufta, som små flak i en enorm snøkule. Sikten var fortsatt sperret av en røyksky, men rett før jeg skulle snu meg vekk oppsto det et hull i røyken, og gjennom det hullet så jeg de knuste vinduene i Høyblokka.

Det begynte å komme skadde folk og ambulanser, så vi dro fra Youngstorget og til en lekeplass med husker like ved der vi bodde den gangen. Vi plasserte dere på huskene og prøvde å finne ut hva som hadde skjedd. Vi svarte på telefonanrop fra familie og ringte venner, mens dere husket, husket og husket.

Husker dere noe av dette?

SYNLIG: En plakat som illustrerer drapet på George Floyd hang på Times Square 1. november 2020 i New York City. Kunstverket på tavlen ble malt av Donald Perlis og inkluderer et sitat av Dalai Lama som lyder "Vær snill når det er mulig. Det er alltid mulig".

1.

Jeg har valgt å snakke direkte til dere, selv om jeg vet at det er flere i rommet.

Jeg håpet at denne historien ville bli lettere å fortelle hvis jeg kunne se for meg dere barna når jeg skrev, og ikke en eller annen slitsom synser på Facebook eller enda en kynisk kjekkas på Twitter. Kanskje jeg vil greie å samle tankene bedre på denne måten, og skille det viktige fra det uviktige.

Da dere fortsatt var ganske små og lå i senga vår, ble jeg noen ganger liggende og se på ansiktene deres mens dere sov. Jeg kunne nesten se øyevippene gro, nesene vokse og leppene ta form. Jeg stirret på fjesene deres og turte ikke å se vekk eller blunke, fordi jeg var redd for at hvis jeg gjorde det, kom dere til å forsvinne. Til slutt måtte jeg snu meg bort, men jeg fikk fortsatt ikke sove. Jeg skriver vel disse ordene for å bremse tida, før dere vokser helt opp. Dere som ikke kunne snakke eller gå, viser meg plutselig TikTok-videoer dere har lagd sammen med klassekamerater. I en av videoene roper dere ut navnene på landene foreldrene deres kommer fra. Først roper dere hver for seg. Noen roper Norge, en annen roper Nigeria. En roper Sverige, en roper Somalia. En roper Pakistan, en roper Palestina. Ingen kan gjøre som dere og rope Norge, Japan og Sri Lanka. Og til slutt hopper alle inn i samme bilde og roper: Norge!

Denne boka handler om rasisme. Men den handler

MARKERING: Angela Harrelson (t.h.), tanten til George Floyd, og Paris Stevens, kusinen til George Floyd, markerer bursdagen hans ved et minnesmerke kjent som "George Floyd Square" 14. oktober 2020 i Minneapolis, Minnesota.

også om røtter – mine røtter, og dermed også deres. De to tingene, rasisme og røtter, er hver for seg uhåndterlige størrelser. Men kanskje er de lettere å snakke om når man ser dem i sammenheng. For rasisme er, når det kommer til stykket, en måte å sette noens røtter over andres på, selv når de er sammenfiltret.

Det dere skal lese er ikke en rapport, en studie eller en avhandling. Det er øyeblikksbilder fra mitt møte med Norge, og Norges møte med meg. Dette er mitt forsøk på å få ned på papiret erfaringer fra mitt liv som innvandrerbarn i Norge på 1980- og 90-tallet, erfaringer jeg er redd skal forsvinne, når jeg ser på debatter som raser om det flerkulturelle Norge og integrering i dag. Jeg vil at dere skal vite hvordan det var for meg – det som var bra, det som var dårlig, det som bare var, og det jeg fortsatt ikke forstår. Dette er også et forsøk på å beskrive hvordan Norge og verden har endret seg i løpet av livet mitt, og på å skjønne hvordan vi havnet der vi er, så dere kanskje kan finne ut hvordan vi skal komme oss videre.

Denne boka er ikke en brannfakkel, men en tidskapsel.

På det tidspunktet jeg fortalte dere barna at jeg skulle skrive denne boka, demonstrerte folk overalt i verden med plakater av George Floyd. Den svarte amerikaneren ble drept av en hvit politimann, etter å ha blitt mistenkt for å ha forsøkt å kjøpe en pakke sigaretter med en falsk 20-dollarseddel. Det var det livet hans

var verdt, 20 dollar som kanskje var falske. En verdiløs papirbit.

Politimannen ble filmet mens han hadde kneet sitt på halsen til Floyd, mens Floyd hveste: «Jeg får ikke puste». Jeg vet at dere så hele den videoen usladdet, selv om jeg sa at dette ikke var noe dere trengte å se, bare vite om. Nå som dere og resten av verden uansett har sett den, kan vi like godt snakke om den. Alt er galt med den videoen. Blikket til Derek Chauvin, politimannen som sitter på Floyd. Betjenten som står rett ved siden av uten å gjøre noe, med det plagede ansiktsuttrykket til en som uheldigvis har kommet over en påkjørt, døende grevling. Egentlig er det ham vi skal huske, fordi de fleste av oss, i alle fall de av oss som tør å innrømme det, har en sånn uniformert tilskuer inni oss.

Floyd sa 20 ganger at han ikke fikk puste, til han ikke lenger pustet. Men han rakk også å si noe mer. Han tenkte på moren, som nylig hadde dødd, og sine egne barn, som han håpet skulle få leve. Han sa: «Mamma, jeg elsker deg. Si til barna mine at jeg elsker dem.» Og så sa han, mens han fortsatt levde: «Jeg er død.»

«Jeg får ikke puste». De ordene som Floyd brukte noen av sine siste åndedrag på å si, ble et slagord. De ordene Floyd til slutt knapt greide å hviske, ropte folk ut i gatene. De marsjerte i Minneapolis, der han ble drept, men også i New York, Los Angeles, Atlanta og andre byer, folk i alle farger, overalt, også små steder selv Gud hadde glemt og der folk ikke hadde for vane å demonstrere. Det var en historisk sosial bevegelse i USA, en antirasistisk vekkelse, med mange, mange hvite i rekkene. Fordi Floyd ikke lenger fikk puste, begynte folk å puste for ham.

De ropte også navnene til andre som hadde blitt drept, men som bare ble glemt. Breonna Taylor, 26-åringen som ble skutt minst åtte ganger av politiet da de raidet leiligheten hennes i Kentucky. Ahmad Arbery, som ble jaget som et dyr og skutt da han var ute og jogget i Georgia. Eric Garner, som ble lagt i bakken av politifolk i New York og kvalt, akkurat som Floyd, mens han gjentok elleve ganger at han ikke fikk puste. Og det finnes mange videoer, men det er én av de videoene som er vondere å se på enn de andre. Det er et kornete opptak fra fire år før Floyds død, i samme delstat, som viser hva som foregikk i baksetet på en politibil etter at en politimann akkurat hadde skutt og drept Philando Castile. Castile, som også var svart, ble drept mens han satt i bilen sammen med kjæresten og parets datter på

MARKERING: En plakat som hedrer George Floyd ble sett under en bursdagsfeiring for Floyd på et minnesmerke kjent som "George Floyd Square" 14. oktober 2020 i Minneapolis, Minnesota. Floyd, som ble drept på stedet av politiet i Minneapolis 25. mai, ville ha blitt 47 år.

fire år. Politimannen skjøt Castile fordi han trodde sjåføren var i ferd med å trekke en pistol. Det var ikke det Castile gjorde, han skulle finne frem lommeboka.

De etterlatte ble plassert i en politibil, og i overvåkingsvideoen ser man at Castiles kjæreste er bakbundet, og at hun vugger og skriker i baksetet mens datteren trygler moren om at hun må slutte å banne, fordi hun er redd hennes eneste gjenlevende forelder også skal bli «shooted». Og så sier jenta at hun kan trøste moren, og omfavner henne, men moren kan ikke holde datteren fordi hun selv er bakbundet. «Jeg skulle ønske denne byen var tryggere», sier barnet. «Jeg vil ikke at det skal være sånn mer.» Og så ber de til Gud om et livstegn fra pappa. Da var Philando Castile allerede død.

George Floyds død ble et speil som spredte lys inn i andre hjørner av den globale ghettoen. Noen malte et portrett av Floyd på Israels apartheidmur på Vestbredden. Folk i slummen i Brasil marsjerte bak banneret «Vidas Negras Importam», som er Black Lives Matter på portugisisk. Enda flere begravde navn ble brakt fram igjen: Adama Traoré, som døde i varetekt i Paris. Iyad al-Halak, en autistisk palestiner som ble skutt og drept av israelsk politi i det okkuperte Øst-Jerusalem, på vei til spesialskolen sin. João Pedro Matos Pinto, 14-åringen som ble myrdet av brasiliansk politi under et narkoraid i Rio de Janeiro.

I Norge gikk folk i tog med bilder av Eugene Ejike Obiora, nigerianeren som endte sitt liv på et sosialkontor i Trondheim, etter at en politimann la ham i mageleie og tok strupetak på ham. I folks Instagram-storyer dukket det også opp bilder og tegninger av Arve Beheim Karlsen, en indiskfødt gutt som ble funnet druknet i Sogndalselva, etter å ha blitt jagd av folk som ifølge et vitne ropte «drep negeren!» Vi så også ansiktet til norsk-ghanesiske Benjamin Hermansen, som ble drept av nynazister, og Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, som var adoptert fra Kina og ble myrdet av sin rasistiske bror.

Det var ikke bare slagordene, demonstrantene og ansiktene som kom fram. Historiene kom også, historier om det nordmenn liker å kalle hverdagsrasisme, som for noen kanskje høres like trivielt ut som taco-tirsdag, men som for dem som utsettes for den, kan føles som en stadig tilbakevendende dommedag.

Det påfallende med disse historiene, som ble fortalt av

folk som var helt forskjellige, var hvor like de var, og hvor like de har vært over tid og på tvers av landegrenser. Linda Tinuke Strandmyr fortalte VG at hun sto foran speilet som niåring og ville vaske vekk brunfargen fra huden, fordi hun hatet hvordan hun så ut. Historien hadde kanskje vært lettere å klikke videre fra og glemme hvis bare en av VGTVs reportere hadde dukket opp og kommentert at dette bare var et uheldig enkelttilfelle, men det er ikke det. Arbeiderparti-politikeren Kamzy Gunaratnam skrev i tekstsamlingen Third Culture Kids året før at hun hadde prøvd å skrubbe bort hudfargen sin da hun var barn. Hvor mange flere er det? Hvor mange unger har sittet i hvert sitt badekar, i forskjellige byer og land, og beveget såpestykket over armen for å vaske seg bort? Hvorfor gjorde de det?

I familiebiografien En dråpe midnatt forteller Jason Diakité, som dere kanskje kjenner som rapperen Timbuktu, en lignende historie. Han vokste opp i Skåne i Sverige, med en svart far og en hvit mor. Da han var åtte år, satt Diakité og så på noen små, hvite pigmentflekker på den ene hånda si. Flekkene så ut som en øygruppe i et hav av mørke. Så tenkte han at de flekkene kanskje betydde at det fantes noe hvitt under alt det brune. Hadde han bare hatt flere sånne flekker, kunne han faktisk vært hvit. Han kunne blitt usynlig, tenkte han.

Usynlig. Vi blir fortalt at alle barn vil bli sett. Men noen barn vil heller bli oversett. Hvorfor vil de det?

Det er en annen ting med historiene om den rasismen som er så hverdagslig at den til slutt blir som enda en enslig sokk i klesvasken. Nemlig at de som forteller, skynder seg å bemerke at det helt sikkert er noen som har opplevd noe mye mer dramatisk, som om deres egne liv egentlig ikke har så mye å si. Jeg har tenkt sånn selv, og derfor egentlig ikke snakket så høyt. Andre har sagt det samme. Det er alltid noen andre som har hatt det verre, som har fått styggere kommentarer og hardere slag. Derfor ventet vi heller på at noen av de andre skulle snakke. Vi holdt pusten.

Og så sluttet George Floyd å puste.

Det var akkurat som om han, rett før han utåndet, satte ord på en følelse som millioner andre hadde hatt lenge, så langt borte som i Norge, selv om de aldri hadde vært i USA eller blitt kvalt av en politibetjent. Hva var den følelsen? Hvor kom den fra? Hva var det som fikk norske tenåringsjenter i hijab til å rope ut de siste ordene til en 46 år gammel svart amerikaner, på den andre siden av Atlanteren? Hva var det som gjorde at jeg, som har like lite til felles med Floyd som de jentene, også kjente at lufta ble litt klarere da utbruddet kom?

BLIR HANDY: Sebastian Hestø hadde ikke trua på at han skulle klare videregående skole. Nå ser det annerledes ut.

Fire videregåendeelever står foran rammeverket til det som skal bli en redskapsbod. De diskuterer vinkler og om det er i vater før de skal gyve løs på resten av snekkerjobben. Redskapsboden er en bestilling fra en kunde. Det er elevenes oppgave å bygge den, gi riktig pris og levere produktet til avtalt tid.

Sebastian Hestø er en av elevene. 19-åringen forteller at han har konsentrasjonsproblemer og at han i perioder sliter med å sitte stille. Det er en av årsakene til at han ikke trives med teoretisk undervisning på skolebenken. Han droppet til slutt ut fra service og samferdsel på Bjertnes videregående skole i Nittedal.

– Det var veldig mye teori og vanskelig å følge med på undervisningen. Jeg sluttet å ta skolen seriøst og satt mye hjemme, forteller han.

Da han fikk utdelt praksisplass på service og samferdsel, møtte han ikke opp. Han dro heller til Oslo for å slenge rundt i byen. For et halvt år siden hadde ikke Sebastian Hestø sett for seg at han skulle lære å bygge en redskapsbod. SKOLE PÅ BYGGEPLASS I 1997 startet Veidekke prosjektet «Skole på byggeplass». I dag er dette et samarbeid mellom Veidekke Entreprenør, Viken fylkeskommune og Jessheim videregående skole (se faktaboks). Hovedmålgruppa er ungdom fra 18 til 24 år som har prøvd seg en eller flere ganger på videregående opplæring uten å ha fullført, men som er motiverte for å ta fagutdanning innen tømrer- eller betongfaget. Undervisningen foregår for det meste med praktisk læring. En dag i uka er det teoretisk undervisning med lærere fra Jessheim videregående

skole i lokalene til «Skole på byggeplass» på Jessheim.

ELEVER MED UTFORDRINGER Stadig flere ungdommer gjennomfører videregående opplæring. 88 prosent av elevene som begynte i et studieforberedende utdanningsprogram i 2013, fullførte i løpet av fem år. For elever som begynte i yrkesfaglige utdanningsprogrammer, fullførte 68 prosent i løpet av seks år, ifølge Utdanningsdirektoratet. Det betyr samtidig at nesten én av tre ikke fullfører yrkesfag innen seks år.

Asle Hermansen er daglig leder og lærer på «Skole på byggeplass» i Veidekke. Han jobbet i mange år på anleggsplasser som borer og skytebas, og har fagbrev i fjell- og tunnelfaget samt svennebrev i tømrerfaget. Hermansen underviste også i mange år i betongfaget på Hellerud videregående i Oslo.

I år har «Skole på byggeplass»-klassen hans 14 elever. Grunnen til at bedriften har engasjert seg i arbeidet, er at det har vist seg vanskelig å skaffe nok faglærte arbeidstakere i de yrkesfagene «Skole på byggeplass» tilbyr, og at Veidekke ønsker å ta samfunnsansvar med å få ungdom til å fullføre utdanningen og å komme seg i jobb. Og grunnene til at elevene her sliter med skolegangen er mange, forteller Asle Hermansen.

– Det er stort innslag av elever med dysleksi og lese- og skrivevansker. Det er tett med ADHD-diagnoser, og en god del av elevene har vært i klammeri med myndighetene. Noen har også sonet mens de har vært elever hos oss, sier han. BURDE VÆRT FLERE ALTERNATIVER Asle Hermansen sier det er tragisk at mange vanlige, friske ungdommer får stempelet på seg som «mislykket» på videregående.

– Mange møter her med liten tro på egne evner til skoleprestasjoner. De fleste elevene sier at de ønsker å jobbe, og vi prøver å få dette til å være som en arbeidsplass. Vi kaller oss ikke lærere, men for arbeidsledere, sier han.

Tallene i samfunnet forteller oss at det er flere gutter enn jenter som faller utenfor i skolen, og at det er flest gutter som sliter med de utfordringene som det elevene her har, sier Asle Hermansen. Han legger ikke skylden på skolesystemet eller på læreplanen. «Skole på byggeplass» har akkurat de samme fagene og lærerplanene som elever på ordinære videregående skoler har. Hermansen mener at det heller burde vært flere alternative opplegg.

– Det handler om organiseringen av opplæringen. Den tradisjonelle skolen klarer ikke alltid å utnytte den energien og aktiviteten disse elevene her har. Det er kanskje ikke så smart å samle 800 elever mellom 16 og 19 år på en skole og tro at nå skal de skjønne alvoret, sier han.

EN GYLLEN MULIGHET Sebastian Hestø tar drillen og skrur inn noen skruer på konstruksjonen til redskapsboden. Før jul må elevene bestemme seg for om de velger tømrer- eller betongfaget. Hestø har allerede bestemt seg for å bli tømrer. De fagene han mangler fra vg1 fordi han droppet ut, tar han opp igjen her på skolen før jul. En dag i uka har elevene også teoretisk undervisning. Det er mye å henge fingrene i, men Sebastian Hestø trives.

– Dette er en gyllen mulighet til å komme seg videre i livet og faktisk gjøre noe. Her er det mye praksis, og det er praksis som jeg trives med. Det å gjøre handy ting er noe jeg aldri har klart før, sier eleven.

Sebastian Hetsø mener den tette oppfølgingen fra lærerne og den praktiske undervisningen gjør det lettere for ham å lære.

– Det er ikke like lett for alle å forstå ting på samme måte. Jeg får mer interesse for fagene når lærerne ønsker at du skal klare det, sier han.

Han har tenkt mye på mulighetene til å få seg en jobb etter læretiden. Utsiktene til jobb og inntekt er en sterk motivasjon for å fullføre byggteknikk.

– Det er viktig å kunne forsørge seg selv og å ha en stabil økonomi. Jeg tenkte egentlig ikke at det var mulig for meg, sier han.

SKAPER ARBEIDSLAGSFØLELSE Asle Hermansen tror størrelsen på elevgruppa på «Skole på byggeplass» gjøre det lettere for lærerne å gi dem den oppfølgingen elevene trenger. Aldersspredningen på elevene er også positiv med tanke på arbeidslivet som møter dem i framtida, mener Hermansen. Han sier at en vanlig videregående skole fort blir som en «aldersgetto»,

PRAKTISK LÆRING: Asle Hermansen er lærer i Veidekke på «Skole på byggeplass». Noe av nøkkelen til at elevene lykkes her er at skolen ligner på arbeidslivet, mener han.

og at dette kan hindre den utviklingen mange unge opplever når de blir en del av arbeidslivet, forklarer han.

– Her møter de virkeligheten i arbeidslivet når de er på skolen. Vi skal holde tidsfrister, levere produkter og passe på at vi møter opp. Hvis ikke alle møter opp, så klarer vi ikke å rekke fristen. Vi ser på oss som et arbeidslag som er avhengig av hverandre, sier han.

BERGER LIV Asle Hermansen forteller at mange av elevene på «Skole på byggeplass» har hatt flere år der de ikke har gjort noen ting. Han tror det ville fortsatt hvis elevene ikke fikk en ny sjanse.

– Hvert år har vi elever som sier at «dere berga livet mitt». De sier ikke det som tom prat. Dette har gitt dem sjansen til å starte på nytt. Det er et privilegium å ha en jobb der jeg kan høre det hvert år, sier Hermansen.

Går alt som planlagt, skal Sebastian Hestø ut i lære som tømrer fra og med neste sommer. Nå gleder han seg til stå opp om morgenen og ser fram til arbeidslivet som venter ham. Uten denne muligheten, tror han ikke framtidsutsiktene ville vært like lyse som nå.

– Jeg hadde sikkert sittet hjemme og ikke gjort noen ting, avslutter Sebastian Hestø.

GJENNOMFØRING AV VIDEREGÅENDE OPPLÆRING

• 78,1 prosent av elevene gjennomfører med studie- eller yrkeskompetanse i løpet av 5-6 år.

• Det har aldri vært flere som gjennomfører.

• Gjennomføringsandelen er høyest i Sogn og Fjordane (83 prosent) og lavest i Finnmark (67 prosent).

• 13,7 prosent av ungdom i alderen 16–25 år har verken bestått eller befinner seg i videregående opplæring.

• 88 prosent av elevene som begynte i et studieforberedende utdanningsprogram i 2013 fullførte i løpet av fem år.

• For elever som begynte i yrkesfaglige utdanningsprogrammer, fullførte 68 prosent i løpet av seks år.

Kilde: Utdanningsdirektoratet

SKOLE PÅ BYGGEPLASS

• I løpet av 23 år har Veidekke organisert 33 skoleklasser for yrkesfag.

• Over 350 elever har fått muligheten til fullverdig fagopplæring.

• Over 210 elever har startet opp som lærlinger i ett av de store byggfagene.

• Elevene tas inn på bakgrunn av motivasjon og intervjuer.

• Det tilbys Vg2 Byggteknikk, enten tømrerfaget eller betongfaget.

• Fra 2012 til 2019 var både Akershus og Hedmark fylkeskommune oppdragsgivere. Nå er det Viken fylkes kommune i samarbeid med Jessheim videregående skole.

• Skole på byggeplass garanterer inntil åtte læreplasser i året.

• Antall elever ut i lære mellom 2012 og 2019 var 70 elever.

Kilde: Veidekke

BOKTIPS

UNGE AKTIVISTER:

STREIK FOR KLIMAET Greta Thunberg Oversatt av Lene Stokseth Cappelen Damm 2019

I august 2018 bestemte Greta Thunberg seg for ikke å gå på skolen. Handlingen utløste en global bevegelse for tiltak mot klimakrisen. Talene hennes har skapt historie, og i Streik for klimaet er talene samlet. Boken er et rop for å få folk til å våkne og kjempe for planeten - og vår felles framtid.

UNGE AKTIVISTER:

VI ER KLIMAET - ET BREV TIL VERDEN Kyra Gantois og Anuna De Wever Oversatt av Bodil Engen Spartacus 2019

Belgiske Anuna De Wever og Kyra Gantois lot seg inspirere av Greta Thunberg. I januar 2019 samlet de elever til en protest mot dagens klimapolitikk. Det var ikke plass nok på torget til de 3000 elevene som dukket opp. En uke senere var de 12 500, neste uke 35 000. Dette er deres manifest for framtida.

KLIMAOPPRØRET! Gaute Eiterjord Aschehoug 2020

Gaute Eiterjord gir deg svaret på dei viktigaste spørsmåla i miljø- og klimakampen. Han slår ned mytar frå klimafornektarar, svarer nettrolla og forklarer kva forskarane eigentleg seier.

PÅ NATURENS SKULDRE. HVORDAN TI MILLIONER ARTER REDDER LIVET DITT Anne Sverdrup-Thygeson Kagge Forlag 2020

Vi er tettere innvevet i naturens flettverk enn vi tror. Millioner av arter gir oss mat, medisin og et levelig miljø, i tillegg til at naturen gir oss kunnskap og glede. Boka inneholder spennende og tankevekkende fortellinger om naturen. Skal vi sikre vår egen framtid, må vi endre måten vi lever på og spille på lag med naturen.

VIRUSVÅR – UNGE STEMMER OM EN NY VIRKELIGHET Pax forlag 2020

I Virusvår skriver 24 ungdommer fra 13 til 20 år fra ulike kanter av landet om opplevelser, tanker og inntrykk fra den spesielle våren 2020 da Norge brått stengte. De skriver om skole, ensomhet, foreldre, savn, smitteregler, venting, virus, avstand, døgnrytme, klemmer, isolasjon, avlyste fester, lyspunkt, krise, framtid, Netflix, motivasjon, nyheter, dugnad, karantene og mye mer. Tekstene er inspirert av et virus, en pandemi, av hjemmeskole, av unntaksregler, avstand og smittevern. Boka er et resultat av en skrivekonkurranse blant ungdom utlyst av DUS - Den unge scenen.

22. JULI:

MENSEN Agnes Ravatn, Marit Larsen m.fl. Illustrert av Rune Markhus Gyldendal 2016

Hva er det halve klodens befolkning opplever, men som vi nesten aldri snakker om? Som er såpass pinlig at få vil avsløre at de har det, og såpass fremmed og truende at bilder av det sensureres på Instagram? Hva er det som ifølge flere verdensreligioner gjør deg uren, og som i tillegg fører til avbrutt skolegang for tusenvis av jenter hvert år? Vi snakker selvfølgelig om mensen. Her finner du 22 ulike og personlige bidrag i den første norske boka om mensen.

RETTSNOTATER 22. JULI-RETTSSAKEN, OSLO TINGHUS 2012 Kristopher Schau No Comprendo Press 2012

Kristopher Schau fulgte den ti uker lange 22. juli-rettssaken i Oslo tinghus og skrev om den for ukeavisen Morgenbladet. Boka inneholder artiklene han skrev, en upublisert artikkel og kommentarer. Hver uke gjorde han opp status for hvordan han selv opplevde rettssaken, ikke som nyhetsreporter/journalist, men som forfatter og medmenneske.

EN AV OSS. EN FORTELLING OM NORGE Åsne Seierstad Kagge forlag 2013

Det var ikke en fremmed terroristgruppe som sto bak det største angrepet på Norge i fredstid, men en ung mann fra Oslo. Siden 22. juli 2011 har Norge prøvd å forstå hva som drev massedrapsmannen. Gjennom et unikt kildemateriale skildrer Seierstad en gutt og en mann som i mange år strevde med å finne sin plass innenfor samfunnets rammer, men som endte med å bryte dem på det mest brutale vis. Dette er også en fortelling om dem som ble berørt.

22. JULI:

15:25 Aina Ertzeid Forlaget Oktober 2019

Fredag 22. juli 2011 sprengte bilbomben i regjeringskvartalet klokken 15.25.22. I dette kvartalet hadde Norges statsminister, regjering og flere departementer kontor. Terrorhandlingen drepte åtte mennesker, 200 personer ble skadet, og bomben førte til store materielle skader. Aina M. Ertzeid var i Høyblokka da det smalt. 15:25 er en roman om livet i høyblokka før 22. juli, om forventningene som stilles til dem som ble rammet, og om hvordan forhistorien kan være avgjørende for tiden etterpå.

IDRETT:

IKKJE VER REDD SÅNNE SOM MEG Sumaya Jirde Ali Samlaget, 2018

Sumaya Jirde Ali kom til Bodø som barn og blei behandla som alle andre, ho kjende at ho høyrde til. I boka fortel ho om dei bekymringslause dagane i barndommen. Ho fortel om sjokket då ho fekk høyre om attentatet i Oslo 22. juli 2011, og kva det gjorde med synet hennar på eigen identitet og tilhøyrsel. Ho skildrar kjensla av skam og sjølvforakt, av å bli umenneskeleggjort og lengselen etter å høyre til. Vi får også innblikk i kva ho gjer for å motverke hat, halde oppe motet og stå for det ho meiner.

CAMILLA UTEN FILTER Camilla Herrem Kagge Forlag 2020

Dette er historien om Camilla Herrem, en av landets beste håndballspillere. Hun er forbildet hundrevis, kanskje tusenvis, av håndballjenter og -gutter over hele landet måler seg mot. Vi blir med bak kulissene i fire klubber i fire land, fra Trondheim til Romania, Danmark og Makedonia. Her er historien om den omsorgsfulle og kravstore toppidrettsutøveren og om mesterskapene der Herrem flere ganger er blitt kåret til verdens beste kantspiller.

11 METER - STRAFFESPARKETS HISTORIE Nils Henrik Smith Kagge 2020

Nervepirrande, dramatiske, kontroversielle - straffespark har ein heilt særmerkt plass i fotballfolk sine hjarta. Meir enn tjue år etter at det hendte, kan alle nordmenn stadig hugse kor dei var då Kjetil Rekdal scora på straffe mot Brasil. 11 meter er eit oppkome av ukjende, ofte absurde anekdotar, fortalt med lidenskapen til ein ekte fotballkjennar.

MUSIKK:

ALLE SANGER HANDLER OM DEG Sondre Lerche Flamme 2019

Alle sanger handler om deg består av entusiastiske og personlige essays om musikk. Ifølge Lerche finnes det ingen guilty pleasure i musikken. Bare pleasure. Vel så viktig som musikken vi kjenner og elsker, er de mer tilfeldige musikalske møtene utenfor komfortsonen. Det er heldigvis slik at musikk som noen kan finne ubrukelig kan bety alt for naboen, eller millioner av mennesker. Denne bokens tekster omfavner dette.-

DA MUSIKKEN STILNET Arvid Skancke-Knutsen og Per Ole Hagen (foto) Absolutt forlag 2020

Korona har ført til store konsekvenser for musikkbransjen. I denne boka dokumenterer fotograf Per Ole Hagen og skribent Arvid Skancke-Knutsen hvordan pandemien rammet ulike aktører i norsk musikkliv. Da musikken stilnet er imidlertid ikke en svanesang, men en hyllest til nytenkningen og kreativiteten som oppsto da konsertsteder måtte stenge og hele næringskjeden rundt musikken mistet sitt opprinnelige inntektsgrunnlag.

DROPOUT:

KREATIVITET – HJERNEVITENSKAPEN BAK IDEENE OG HVORFOR DAGDRØMMERNE SKAL REDDE VERDEN Hilde Østby Cappelen Damm 2020

En fortelling om kreativitetens historie og hvordan hjernene våre egentlig er skrudd sammen. Dette er en bok om barns utemmede fantasi, om vennskap på tvers av tid og rom, om dødens meningsskapende potensial, og om hvordan kreativiteten gjemmer seg der du minst av alt venter å finne den. Til syvende og sist handler det om at vi må verne om vår mest menneskelige egenskap: Skal vi løse de utfordringene vi som art står foran, er vi nemlig avhengig av alle gode ideer vi kan få.

MED BERRE NEVANE: EIT FORSVAR FOR PRAKTISK ARBEID Siri Helle Samlaget 2020

Dette er ei historie om å bygge eit lite, men heilt nødvendig hus på eiga hand og kjenne ei intens meistringsglede over å gjere ting sjølv. I dag har vi gått frå å vera praktikarar til teoretikarar, frå å vere produsentar til konsumentar. Kva skjer med oss når vi ikkje lenger brukar hendene? Kva skjer med samfunnet?