Verba Masonica 12 - 2015

VERBA MASONICA NYTT FRA FORSKNINGSLOGEN NIELS TRESCHOW

Nr. 12 • Årgang 4 • 2015

Norsk frimureris første befatning med fascismen om benådning for norske fanger. Ved dommen var Halvorsen 67 år gammel og hadde sittet 260 dager i varetekt.

Det kan være vanskelig å fastsette når norsk frimureri for første gang stiftet bekjentskap med fascismen. Men skal vi datofeste det, kommer vi neppe lengre tilbake enn 9. februar 1925. Da søkte den bergenske III-gradsbroderen Thorvald Halvorsen (1879–1950) sin moderloge, Oscar til de syv Bjerge, om dekning på grunn av hans forretningsmessige forhold til det fascistiske Italia.

Thorvald Halvorsen var honorær italiensk konsul i byen mellom de syv fjell, og etter at Mussolini forbød italiensk frimureri ved lov i 1925, ble frimurere som konsekvens uønsket i den italienske utenrikstjenesten, og Thorvaldsen søkte dekning «av hensyn til min stilling»[1]. For Logedirektoriet ble saken kinkig. Loven var klar – ingen kan melde seg ut av frimureriet på profant grunnlag – og konstitusjonen hadde vært fulgt konsekvent på dette punktet. Enden på visa ble likevel at man så på saken som «et unntak fra regelen» og gav Halvorsen dekning. Ikke desto mindre skapte saken presedens for senere tilsvarende dekningssøknader utover i mellomkrigstiden, hvor frimurere med nazitilknytning og forretningsforbindelser i Tyskland (eks. forretningsmennene Dietrich Hildisch og Olav Fehrmann) fikk dekning med samme begrunnelse, eller fikk opprettholdt sitt medlemskap i Ordenen, men utelatt av matrikkelen av andre grunner (eks. høyesterettsjustitiarius og hjemmefrontleder Paal Berg).

Halvorsen var en av Bergens store meséner i mellomkrigstiden og tilhørte en gammel bergensk skipsrederfamilie hvor hans far startet Englandsruten, men ble nektet statsstøtte og gikk konkurs. Bergenske Dampskib Selskab tok over, med statsstøtte, og drev ruten helt opp i vår tid. Sønnen overtok i 1911 og drev selskapet frem til et av Bergens største, med skipsrederi, kulltomt, transportfirma samt deltakelse i en rekke industrielle foretak. Han var en av stifterne av Store Norske Spitsbergen Kulkompani Verba Masonica nr. 12

Thorvald Halvorsen Foto: Bergens Sjøfartsmuseum sammen med Hilmar Reksten, og aktiv i en rekke kommersielle firmaer, foreninger og organisasjoner, varaordfører (1918) samt varamann (1918–21) til Stortinget.

I 1927 ble konsulatet utvidet til å gjelde hele Vestlandet og Nord Norge. Ved krigsutbruddet i september 1939 forbød Krigsforsikringen for Norske Skip å anløpe polske og tyske havner i Østersjøen. Halvorsen reagerte sterkt på forbudet da han «drev omfattende skipsfart i disse farvannene«[2]. I februar 1940 ble Halvorsen, med sine nære tyske forbindelser, valgt av Rederforbundet til å møte den tyske admiralstabssjefen og tysk UD i Berlin for å oppnå særbehandling av norsk skipsfart. Han hadde med seg hjem en tysk erklæring som han oppfattet som et løfte om å skåne norsk skipsfart mest mulig[3]. På tross av dette torpederte tyske ubåter flere norske skip enn skip fra noe annet nøytralt land frem til okkupasjonen. I november 1940 ble Halvorsen foreslått som formann for det nazifiserte Rederforbundet, men trakk sitt kandidatur. Under rettsoppgjøret ble han i 1946 dømt til 18 måneders fengsel og til å betale en erstatning på 1,8 millioner kroner. At han hadde meldt seg ut av NS i 1943, «… etter omsider å ha gitt etter for opinionen i Bergen», var i følge høyesterettsdommer Ernst Eckhoff ikke tilstrekkelig grunn til å la være å dømme ham etter landssvikloven.

Det ble lagt spesiell formildende vekt på hans omfattende virksomhet med å søke

Det var ingen tvil om Halvorsens politiske stilling og han meldte seg tidlig inn i NS. I mars 1937 reddet han nazipartiorganet «Fritt Folk» fra nedleggelse etter katastrofevalget for NS i 1936 og de påfølgende masseutmeldelsene av partiet[4]. Men på tross av dette drev han et omfattende veldedighetsarbeid. Mange talentfulle kunstnere, byens teater og småkårsfolk, arbeidere og sjøfolk, både hans egne og andres, var blitt hjulpet gjennom hele mellomkrigstiden.

Under rettsoppgjøret ble saken mot ham en av de mest omtalte, og hans skjebne delte nærmest Bergens befolkning i to. Han ble fradømt sitt firma og alt han eide. Hans kone fikk nervesammenbrudd og døde etter at vakter skjøt inn av vinduene hos ekteparet som satt i husarrest.

Halvorsen selv følte seg urettferdig behandlet: «Et år ga jeg 40.000 kr til Røde Kors fordi jeg trodde det var en god sak. Men da jeg selv i 1945 lå syk og forkommen i fengslet, så jeg ikke noe til Røde Kors. Det verste er ikke at jeg er blitt dømt og straffet, men at jeg har mistet troen på respekten for menneskene».

På tross av den strenge dommen betalte Halvorsen alt, fikk rederiet og kulltomten tilbake og reiste sitt firma på nytt. Halvorsen døde før Høyesterett hadde behandlet ankesaken hans. Det er ingen hemmelighet at mange hederlige bergensere skammet seg over den måten Halvorsen ble behandlet på. Noe også den store deltakelsen ved hans bisettelse viste ved de mer enn 400 kranser som fulgte båren[5].

[1] Brev fra Thorvald Halvorsen til Oscar/Bergen, Bergen 09021925, Logedirektoriets protokoll, Ordenens Historiske Arkiv, Oslo.

[2] DnK, Ms 36 Db 28, BDS, 7/10 1939, Bergens Sjøfartsmuseum.

[3] Thowsen s 72-73 [4] Loock s 118.

[5] Artikkel om Thorvald Halvorsen, Bergens Sjøfartsmuseum, webside.

1

Layout: Kristoffer Sandven

Av DM Helge Bjørn Horrisland

Per scientiam ad certitudinem

Gjennom kunnskap til visshet

Skal jøder ha adgang?

Av DM Helge Bjørn Horrisland Det nærmeste vi kommer antisemittiske uttalelser innen norsk frimureri før krigen var en del uttalelser som falt på det siste OM-møte i DNFO i oktober 1939. Svenskene hadde i juli samme år sendt en uttalelse til samtlige loger der det ble understreket at jøder ikke hadde adgang til svenske logemøter selv om de tilhørte anerkjente storloger.

Det var sterke krefter i sving for å begrense all kontakt med utenlandske storloger til søsterordenene i Danmark og Sverige.

Kansellarius Olaf Brinchmann-Hansen (X grad Leoparden) reflekterte til sin frimurervenn i Stockholm storarkivar Lindberg: «…Hva du skriver om brytning mellom liberale og reaksjonære innen vår bevegelse interesserer meg meget. Du vet jeg tilhører den liberale retning som gjerne ser gardinene trukket atskillig mer til side fra våre vinduer utad enn tilfellet er nå... Jeg beklager meget at den reaksjonære fløy har seiret hos dere – foreløpig, og jeg beklager ganske særlig at dine utarbeidede historiske artikler skal slutte. Her er vi ennå mer reaksjonære og har ikke en

gang noe meddelelsesblad. Toppen anser seg ikke dyktige nok til å redigere det, og da har den heller ikke tro på at andre kan gjøre det…»[1] Heldigvis for norsk frimureris rennomé etter krigen ble det ikke fattet noe vedtak i denne saken. Derimot påla stormester Rønneberg logene å sikre akter og utstyr hvis en krigssituasjon skulle inntreffe. Stamhuset fikk intet liknende pålegg og var totalt uforberedt på okkupasjonen. Søkningen til logene var også et hett tema. Den økonomiske oppgangen i 1890-årene sammenfalt med opprettelsen av DNFO, flere nye johannesloger og nytt stamhus. Leoparden opptok i 1899 ikke mindre enn 124 nye brødre eller like mange som Leoparden, Søilene og Rosene tar opp til sammen for tiden. Toppen ble nådd i 1923 med 434 nye brødre, samme år som hyperinflasjonen brøt alle økonomiske prognoser og førte til økonomiske nedgangstider som først for alvor ble overvunnet etter krigen. Man ser det i nedgangen av søkende. Langsommere i de første årene fordi man hadde opparbeidede reserver å tære på, senere i raskere tempo.

Tilbakegangen i medlemstallet ble etter

hvert drastisk. Den startet for alvor i 1928 og ble særlig merkbar fra 1930. I 1934 var økningen i medlemsstokken bare på 78 og i 1936 og 1937 helt nede på 65. Bunnrekorden ble nådd i 1939, da man for første gang i DNFOs historie hadde netto nedgang i medlemskapet med 16. Søkningen ble nesten halvert (45%) på ti år. Men nedgangen skyldtes ikke bare konjunkturene. I 1930-årene opplevde man også de største angrepene mot frimureriet i nyere historie med fremveksten av nazismen og de hatske angrepene fra antimasoniske grupperinger som Ludendorff-bevegelsen.

I tillegg var mellomkrigstiden preget av en omfattende sekularisering i åndslivet og menighetslivet.

Den Norske Storloge Polarstjernen opplevde ennå trangere tider, med netto medlemsnedgang gjennom store deler av 1930-tallet og halvering av totalt medlemstall. Derimot hadde man logedøren åpen både for jøder og andre ikke-kristne troende. Blant jødene som ble deportert til Auschwitz i 1942 var to medlemmer av Den Norske Storloge Polarstjernen og ytterligere tre jødiske brødre fra utenlandske storloger som oppholdt seg i Norge.

[1] Brev fra Brinchmann-Hansen til svensk storarkivar Lindberg, Oslo 07111939, mappe 189 Korrespondanse Norge, Ordensarkivet, Stockholm.

Forskningslogens nye plassering i Ordenen Forskningslogen Niels Treschow ble i begynnelsen av 2015 flyttet fra sin tidligere plassering som siste Johannesloge, til ny plassering direkte under Ordenens Stormester.

Dette betyr at Forskningslogen får gang og sete rett etter Provinciallogene. Den nye plasseringen er en svært hyggelig og viktig anerkjennelse av Forskningslogens arbeide og markerer det faktum at Forskningslogen er en landsdekkende loge som skal arbeide for alle brødres opplysning.

Den nye plasseringen har også medført en endring i gang og sete for Ordførende Mester. Under Ordenens Store Høytid ble Forskningslogens Ordførende Mester, Kjell Juveth Johansen, forfremmet til Ridder og Kommandør med det Røde Kors.

Størsteparten av Forskningslogens embedsverk var tilstede for å overvære denne svært hyggelige begivenheten.

2

Ordenens Stormester Tore Evensen og Ordførende Mester i Forskningslogen Niels Treschow, Kjell Juveth Johansen. Foto: Kristoffer Sandven Verba Masonica nr. 12

www.frimurer.no/forskningslogen

Sions Vises Protokoller – en seiglivet bløff Av DM Helge Bjørn Horrisland I 1894 skrev den russiske emigranten Pjotr Ratschkovski den opprinnelige «Sions Vises Protokoller» i Paris, et forfalsket tekstdokument i form av en hemmelig møteprotokoll fra en første sionistkongress i Basel. Teksten beskriver en angivelig plan om jødisk verdensherredømme med bl.a. frimurere som medhjelpere, og har blitt brukt av antisemitter og frimurermotstandere som «bevis» i kampen mot jødenes påståtte, samfunnsødeleggende sammensvergelser i alle år siden.

for å rettferdiggjøre jødehat og nazisme i dagens samfunn.

Teksten forutsetter at leseren tror at frimurerne er et hemmelig samfunn med en skjult politisk agenda. «Protokollene» hevder at denne skjulte agenda i sin tur er fjernstyrt av det jødiske eldstefellesskap; altså har man en konspirasjonsteori inne i en annen konspirasjonsteori. Både frimurere og «liberale tenkere» fremstilles som blotte redskaper i de eldstes hender, som til slutt er ment å resultere i et jødisk teokrati. «Protokollene» beskriver et kom-

I 1905 offentliggjorde den russisk-ortodokse presten Sergej Nilus (1869–1929) teksten i sin helhet, som vedlegg til tredjeutgaven av sin bok Den store og den lille: «Antikrists komme og Satans herredømme over jorden».

Sions Vises Protokoller ble endelig avslørt som en bløff i en artikkelserie i londonavisen The Times så tidlig som i 1921. Likevel presenterte tyske nazister verket i skolene i Det tredje riket på 1930-tallet som uttrykt sannhet. «Protokollene» ble også brukt til å legitimere holocaust og masseutryddelse av jøder under andre verdenskrig. Den falske teksten har fortsatt politisk kraft, særlig i Midtøsten i konflikten mellom arabiske grupperinger og jøder i Israel. Sions vises protokoller blir også brukt av nynazister

Verba Masonica nr. 12

I januar 1920 utgav den antisemittiske forleggeren Ludwig Müller von Hausen (1851–1926) under psevdonymet «Gottfried zur Beek» den første tyske oversettelsen av «Sions Vises Protokoller» som han hadde fått tilsendt året før fra russiske emigranter. Det ble en braksuksess. Frem til 1938 ble heftet utgitt i 22 opplag.

Blant hans egne tilføyelser er tanker om frimureriet som stammet fra Bjørnstjerne Bjørnsons hatske frimurerartikler fra 1890-årene, som påvirket von Hausens holdning til det kristne europeiske frimureri i Skandinavia og Tyskland og som ble brukt i hans polemiske konspirasjonsteoretiske anklager mot frimureriet[1]. Han er den eneste av de store europeiske frimurermotstanderne fra mellomkrigstiden som brukte de frimureriske forholdene i Norge som bakgrunnsteppe for noen av sine postulater.

Det var Nilus som introduserte løgnen om «protokollenes» opprinnelse på den første sionistkongress i Basel i 1897. Det er også han som bringer frimureriet inn som jødenes hjelper og forlengede arm. I 1911 ble trykksaken publisert første gang som selvstendig hefte på russisk, deretter oversatt til flere språk og fikk stor spredning og betydning for synet på jødene i mellomkrigstiden.

Sions Vises Protokoller er et tidvis ordrett plagiat av tekster og idéer lånt, bearbeidet og utviklet fra franske og prøyssiske romaner som kom på 1850- og 1860-tallet.

Opprinnelig handlet det om konspiratoriske jesuitter, siden om samfunnskritisk satire uten tanke på rase eller religion, men snart om ekstrem antisemittisme.

og i 1944 kom en utgave med forord av frimurermotstanderen Ørnulf Myklestad.

Denne utgaven er sterkt redigert og preget av krigsbegivenhetene. Boken ble gjenutgitt på norsk i 1999 av Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse.

mende «kongedømme» og går i stor detalj inn på hvordan det skal styres. Men selv i dette kongedømme vil de eldste avstå fra åpen politisk kontroll; de vil gjøre seg gjeldende via åger og pengemanipulasjoner. Selv «jødenes konge» vil bare være en galleonsfigur.

«Protokollene» ble første gang utgitt i Norge i 1920 med tittelen «Den Nye Verdenskeiser. Sions Lærde Ældstes Protokoller» og var oversatt fra den engelske Nilusoversettelsen. Under andre verdenskrig ble det utgitt i stadig nye opplag av den nazistiske okkupasjonsmakten.

I dag ser vi på Bjørnstjerne Bjørnson som en norsk nordmann fra Norge, men i sin samtid var han først og fremst erklært européer med til dels radikale nasjonalistiske tendenser, et kjent navn over hele Europa, hvor hans mange artikler og taler ble lest av intellektuelle fra St. Petersburg til Lisboa.

I årene frem til sin død utvidet Müller von Hausen sine konspirasjonspolemikk til tysk frimureri som i følge ham hadde satt sine internasjonale interesser til verdensfrimureriet foran de nasjonale hensyn og derved begått landsforræderi.

[1] Die Hohenzollern und die Freimaurerei. Auf Vorposten, Charlottenburg 1924. Die altpreußischen Logen und der National-Verband deutscher Offiziere. Auf Vorposten, Charlottenburg 1924.

Elke Kimmel: Müller von Hausen, Ludwig [Pseudonym: Gottfried zur Beek]', i, Wolfgang Benz (red.): Handbuch des Antisemitismus, bind 2, Personen, Berlin 2009.

Den antifrimureriske gruppen Norsk Front innen NS laget en utgave i 1940,

3

Per scientiam ad certitudinem

Gjennom kunnskap til visshet

Frimurerflyktninger i Norge Av DM Helge Bjørn Horrisland Fra Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933 og frem til utbruddet av 2. verdenskrig flyktet en halv million mennesker fra Tyskland og okkuperte Østerrike og Tsjekkoslovakia. Ca 95% av flyktningene var jøder. Resten ble definert som «politiske flyktninger» det vil si kommunister, sosialister av forskjellige avskygninger, pasifister og andre motstandere av nazi-regimet deriblant frimurere. I en særstilling var frimureriet i Østerrike der nesten 70% av medlemmene var jøder.

Flere av frimurerflyktningene forsøkte å få oppholdstillatelse i Norge ved å henvende seg til Den Norske Frimurerorden og Den Norske Storloge Polarstjernen.

Begge storloger diskuterte konkrete søknader om hjelp som kom på bordet, men vedtok ikke å engasjere seg. Ikke desto mindre fantes det utenfor skandinavisk frimureri atskillige andre storloger som med henvisning til de klassiske frimureriske grunnsetninger engasjerte seg utfra barmhjertighetsbudet.

Sommeren 1939 deltok læreren O. T. Seim på et kurs ved Den Internationale Høgskole i Helsingør i Danmark der han ble kjent med den tyske flyktningen Helmut Ranft som hadde fått midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse i Danmark for å holde foredrag ved folkehøgskolen.

Vel tilbake i Ørgenvika på Vestlandet begynte den norske læreren å korrespondere med den tyske foredragsholderen.

Ranft hadde et kjempeproblem. Han var tysk flyktning, og danskene hadde nektet ham permanent opphold. Han risikerte å bli tvangssendt tilbake til Tyskland. I Danmark hadde han giftet seg med sin jødiske kjæreste og ved tilbakesending risikerte han fire års fengsel og at hans kone havnet i konsentrasjonsleir. Ranft var antinazist og hadde aldri lagt skjul på sine meninger, noe som fremkom klart i hans foredrag i Danmark. Her er noen titler: Hva er antisemittismen – i særdeleshet antisemittismen i Tyskland? Hvorledes ser det i virkeligheten ut i Tyskland?

Hitlers bedrag overfor verden og det tyske folk. Ranft hadde norsk mor og tysk far

4

Tyske flyktninger etter grensepassering til Sveits.

og mente derfor at han hadde gode muligheter for å skaffe seg norsk statsborgerskap, da han 31. august 1939[1] søkte Justisdepartementet. Men den gang ei, for Fremmedpolitiet som undersøkte saken, henvendte seg slik praksis den gang var til Gestapo i Berlin(!) som selvsagt var interessert i å få kloa i flyktningen, og gav tilbakemelding til Oslo at flyktningen, jo han var så god tysk statsborger som noen.

Dermed kunne de norske immigrasjonsmyndighetene med god samvittighet etter datidens praksis si nei til Ranfts søknad.

Han hadde allerede et statsborgerskap[2].

Men Ranft anket søknaden og hevdet at han aldri hadde vært tysk statsborger. Han var født i København, og døpt i Gamle Aker Kirke i Kristiania mens faren arbeidet som privat språklærer og forfatter med fast bopel i Oslo. Først etter sønnens fødsel ble faren ansatt ved det tyske konsulatet i København.

Ranft kunne dokumentere at han aldri hadde vært innført i konsulatregisteret[3] og i hjembyen Jena var han ikke oppført i folkeregisteret som tysk statsborger.

Han hadde riktignok tysk pass fordi tyske myndigheter anså ham som rikstysk, men han hadde aldri formelt fått tysk statsborgerskap. Farens diplomatarbeid førte familien rundt om i verden, Praha, Smyrna,

Fiume osv. Sønnen gikk inn i den tyske kolonialtjenesten i Sydvestafrika, men ble hjemkalt etter ett års tid på grunn av utbruddet av 1. verdenskrig og måtte trekke i uniform.

Etter krigen fikk han som mange andre problemer med arbeid. Han var ansatt i kommuneadministrasjonen i Schleswig og en tid i en regional bondeorganisasjon i Pommern. Fra 1926 jobbet han som freelance forfatter og foredragsholder. I 1932 fikk han ansettelse som lærer i geopolitiske fag ved folkehøyskolene i Jena og Erfurt. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 meldte Ranft seg inn i det nazifiserte Reichskulturkammer for å få beholde jobben. Men han var allerede ansett som en opponent i det hans fagkrets beveget seg rundt emner som «de farvede racers frihetskamp efter verdenskrigen» og «undertrykkelse af andre racer». I Jena fant Ranft sin livsledsagerske, en kristen dame av jødisk avstamning og etter Krystallnatten i 1938 med den første bølgen av jødiske massearrestasjoner, flyktet det forlovede paret. Gjennom tidligere kontakter fikk Ranft midlertidig opphold i Danmark som gjesteforeleser ved Den Internasjonale Høyskole i Helsingør. Den danske staten gav tillatelse til at paret fikk gifte seg. Giftermålet gjorde tilbakereise

Verba Masonica nr. 12

www.frimurer.no/forskningslogen

til Tyskland umulig. Oppholdstillatelsen i Danmark var gått ut, det samme arbeidstillatelsen. Pengemidlene var slutt. Fru Ranfts betydelige midler i Tyskland var konfiskert av myndighetene. På nytt avviste de norske justismyndighetene Ranfts søknad, og som et siste fortvilet forsøk, skrev han brevet til DNFO fordi han selv var tysk frimurer[4] og fordi hans bestefar hadde vært norsk frimurer[5]. Som medlem av en tysk Zür Sonne-loge hadde det selvsagt vært mer logisk om Ranft hadde henvendt seg til Den Norske Storloge Polarstjernen. Men enten kjente han ikke til denne, eller så hadde hans hjemmelsmann Seim ikke vist om det.

Hva slags forhold hadde norsk frimureri til flyktningeproblematikken i 1930-årene?

Svaret til Ranft på henvendelsen sier det meste. Fra DNFO fremgikk det klart at «Landslogen ifølge sine statutter ikke har anledning til at befatte sig med spørsmaal av den art»[6]. Slik er Ordenens lover den dag i dag. Imidlertid er det til dels meget annerledes praksis innen andre storloger.

Under siste verdenskrig fikk norske frimurere meget verdifull hjelp også i statsrettslige henseender fra nasjonale ordener i USA, Storbritannia og Canada.

Hva så med Den Norske Storloge Polarstjernen? En tsjekkisk frimurerflyktning med bosted Stockholm, Paul Pankowski, henvendte seg til Frimurerhuset i Oslo og ville bli affiliert i en av polarstjernelogene i Oslo. Logen hans «Wahrheit und Eintracht zur aufgehende Sonne» i Praha var blitt oppløst av tyskerne og han manglet logetilknytning i og med at humanistisk frimureri ikke fantes i Sverige.

Polarstjernens storsekretær Trygve Fladnes skrev til stormester Kristian Bay: «Da affiliering av disse flyktninger er en meget vanskelig sak, bortsett fra at br Pankowski jo også kan være jøde, oversender jeg skrivelsene… Da det vel er utelukket at denne broder kan fremlegge et dekningsbevis fra den loge han tilhørte, vil han altså ikke evt kunne oppfylle de bestemmelser som er gitt i vår forfatning, og således av den grunn kunne avises, finner jeg likevel at spørsmålet er av større rekkevidde enn bare behandling av dette andragendet, i det vi vel bør ta stilling til om spørsmålet politiske flyktninger i det hele tatt».

Stormester Bay svarte: «Stormester anser

Verba Masonica nr. 12

det ikke hensiktsmessig eller ønskelig at storsekretær tar stilling til flyktningespørsmålet. Henvises til nærmere undersøkelse eller behandling i den loge som han henvises til[7]».

Jødisk Hjelpeforening i Oslo ba i desember 1939 Polarstjernen om økonomisk støtte til en 63 år gammel tsjekkisk frimurerflyktning Dr. Fritz Neumann fra Brünn som var medlem av logen Zu den wahren vereinigten Freunden i Praha og medlem i tsjekkisk frimureris flyktningekomite Menschenliga für Freiheit und Recht.

Neumann var helt uten økonomiske midler og Hjelpeforeningen hadde måttet gi en økonomisk garanti for å få han inn til Norge[8].

Bay var på forhånd informert av OM Lauterbach i den danske humanistiske logen Christian til Palmetræet at en slik henvendelse ville komme. I brev til Olav Kyrre skrev Bay: «…Å forsøke å skaffe utenlandske emigranter innreisetillatelse til vårt land er en meget alvorlig affære, i det man risikerer å påta seg økonomisk ansvar for vedkommende hvis han senere skulle komme i nød og falle det offentlige til byrde. Det må derfor ansees utelukket at vi tørr påta oss å bistå i en sådan sak…»[9].

I sitt svar til den jødiske hjelpeforeningen sa Bay at de norske polarstjernelogene hadde brukt av sine begrensede midler til å støtte hjelpearbeidet for tyske, østerrikske og tsjekkiske frimurerflyktninger gjennom den internasjonale hjelpekomiteen som den sveitsiske storlogen Alpina administrerte. «…våre midler er beskjedne og kravene er store, så vi har ikke anledning til å påta oss ytterligere økonomiske forpliktelser. Men for å vise vår gode vilje er det fra logene våre stilt til rådighet kr 100 til støtte for dr. Neumann…»[10]. I et takkebrev skrev Jødisk Hjelpeforening: «…

Vi forstår meget godt at det i disse tider stilles store krav til Dem fra nødstedte frimurere. Vi på vår side gjør hva vi kan for ulykkelige flyktninger, men de midler vi kan skaffe til veie er så altfor små i forhold til de krav som stilles til oss, og vi må derfor søke alle utveier…Vi nevner dette for at De skal forstå hvorfor vi har henvendt oss til Dem…»[11].

Kun på ett område engasjerte DNFO seg i flyktningespørsmålet. På den hu-

manitære siden engasjerte DNFO seg i Finlandshjelpen i 1939, ikke minst fordi daværende SMP, Ivar Aavatsmark, ledet hjelpeaksjonen som gav støtte til finske sivile etter at Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen var brutt ut. Den Norske Storloge Polarstjernen hadde gjennom hele mellomkrigstiden deltatt i humanitære frimurertiltak gjennom medlemskapet i den internasjonale frimurerorganisasjonen AMI og støttet også den sveitsiske storlogen Alpina direkte i et større hjelpetiltak overfor østerrikske og tsjekkiske frimurerflyktninger.

[1] Brev H. Ranft til Justisdepartementet, Søknad om norsk statsborgerskap, 31081939, Ordensarkivet, Oslo.

[2] Brev Justisdepartementet til H. Ranft, Søknad om norsk statsborgerskap, 20091939, Jnr. 696439G, Ordensarkivet, Oslo.

[3] Oversikt over barn av tyske diplomater født utenfor Tysklands grenser.

[4] Medlem av JL «Friedrich zur ernsten Arbeit», Jena (Grossloge zur Sonne, Bayreuth). : Stiftet av fjorten utbrytere av Jenas første frimurerloge, «Carl August zu den drei Rosen» (Grossloge Hamburg senere 3 Weltkugeln). 1933: Tvangsoppløst.

[5] Kjeld Michael Riiser, VII grad Leoparden, salmagermester, Christiania.

[6] Brev Storsekretær Eivind Løwig-Hansen til O.T. Seim, 07121939, J.nr. 737/39, Korrespondanseprotokoll 1939-40, Ordenens Historiske Arkiv, Oslo.

[7] Brev fra stormester Bay til storsekretær, Oslo 23021939, mappe «Stormesterens uttalelser om forholdet til andre loger 1920-1939», boks 3, Polarstjernearkivet, OHA, Oslo.

[8] Brev fra Jødisk Hjelpeforening til stormester Bay, Oslo 08121939, Ad. Dr. Fritz Neumann, undermappe 1938, hovedmappe Div korrespondanse 1939-1940, boks 529, Polarstjernearkivet, Ordenens Historiske Arkiv, Oslo.

[9] Brev fra stormester Bay til Kyrre, Oslo 0812 Brev fra Willars Nielsen til stormester Bay, Oslo 15061939, undermappe 1939, hovedmappe Div korrespondanse 1939-40, boks 529, Polarstjernearkivet, Ordenens Historiske Arkiv, Oslo. Brev fra Willars Nielsen til stormester Bay, Oslo 15061939, undermappe 1939, hovedmappe Div korrespondanse 1939-40, boks 529, Polarstjernearkivet, Ordenens Historiske Arkiv, Oslo. 1939, undermappe 1939, hovedmappe Div korrespondanse 1939-40, boks 529, Polarstjernearkivet, Ordenens Historiske Arkiv, Oslo.

[10] Brev fra Den Norske Storloge Polarstjernen (stormester Bay) til Jødisk Hjelpeforening, Oslo 21121939, Ad. Dr. Fritz Neumann, Stormester Bays tale ved Kyrres årsfest, Oslo 27091938, undermappe 1939, hovedmappe Div korrespondanse 1939-1940, boks 529, Polarstjernearkivet, Ordenens Historiske Arkiv, Oslo.

[11] Brev fra Jødisk Hjelpeforening til stormester Bay, Oslo 22121939, undermappe 1939, hovedmappe Div korrespondanse 1939-1940, boks 529, Polarstjernearkivet, Ordenens Historiske Arkiv, Oslo.

5

Per scientiam ad certitudinem

Gjennom kunnskap til visshet

Hva mente Hitler om frimureriet?

Av DM Helge Bjørn Horrisland I 1924 utga Hitler første del av «Mein Kampf», og bekreftet frimureriet som en av nazismens hovedfiender på tre steder i boka. Hitlers forhold til frimureriet var ikke hans egne meninger.

Dette var tankegods som ble fremført av to av hans samtidige, forfatteren Friedrich Wichtl og nazismens egen filosof Alfred Rosenberg, og som gjennom mellommenn som Hitlers politiske mesén, frimurermotstanderen Dietrich Eckhart fikk stor innflytelse på nazipartiets leder, og befestet frimurerparanoiaen i Hitlers tenkemåte.

Nazismens hovedfiende nr. 1 var jødedommen, der de humanistiske tankene fra Opplysningstiden med sitt budskap om at alle mennesker er skapt like, ble avfeiet som en slags hypnose som jødedommen hadde kastet over den vestlige verden ved hjelp av de kristne kirkesamfunn. Jødene hadde gjennomført en masseforføring av det liberale demokrati, i siste instans med marxismen som redskap. Ved å hevde prinsippet om menneskelig likhet hadde jødedommen klart å frarøve arieren sin rettmessige plass som den fremste menneskerase.

Hitler brukte sin bok «Mein Kampf» som et forsøk på å gi arieren selvrespekten tilbake som verdens herskende rase, ved å fremheve prinsippet om rasenes ulikhet.

I denne sammenhengen ble frimureriet karakterisert som en slags forræder av den ariske rase. Hitler innrømmet at frimurerbevegelsen bestod mest av ariere, men de hadde forrådt sine egne og latt seg bruke sammen med kirkesamfunnene av jødene, i indoktrineringen av den vestlige verden med budskapet om humanismens fortreffelighet.

Sitater om frimureri I det 10. kapittel i «Mein Kampf» skisserer Hitler nazibevegelsens fiender på bakgrunn av deres påståtte ansvar for at Tyskland tapte 1. verdenskrig. På to plasser i dette kapittelet er frimureriet nevnt.

Det er de eneste henvisningene til at vår bevegelse skulle være en av nazismens hovedfiender.

6

Antisemittiske og frimurerfiendtlige innslag ved folkefest i den tyske byen Lessing an der Saale i 1936. Foto: Bundesarchiv.

Sitat 1 Hitler beskriver hvordan jødene arbeider for å sikre seg verdensherredømmet: «For å styrke sin (jødens) posisjon, forsøker han å rive ned de rasebestemte og sivile barrierer som for en begrenset tid hindrer ham.

Han kjemper med alle sine krefter for toleranse, og i frimureriet, som har overgitt seg til ham fullstendig, har han et utmerket instrument, som han bruker for å nå sine mål. Regjeringskontorene og de høyere lag av det politiske og økonomiske borgerskapet blir brakt inn i jødens nett av frimureriets kontaktnett og trenger ikke ane hva som skjer».

Sitat 2 I neste avsnitt utdyper Hitler hvordan frimureriet blir brukt i jødenes tjeneste: «Bare de dypere lag av folket, som har begynt å våkne og kjempe for sine rettigheter og sin frihet, har unngått å bli fanget inn av disse metodene. Og dette er viktigere enn noe annet; for jøden vet at hans sjanse til å få den dominerende rollen, eksisterer kun hvis han har noen foran seg som kan vise vei. Og denne veiviseren finner han innen borgerskapet – i dennes bredeste utforming.

Men disse hanskemakerne og linveverne kan ikke fanges inn i det finmaskede nettet som

frimureriet er. Nei, for dem må hardere og mer drastiske midler tas i bruk. Derfor blir frimureriet forsterket av et annet våpen i jødens tjeneste – pressen...»

Sitat 3 Et par sider senere utdyper Hitler hvordan frimureriet skal ha blitt brukt av jødene for å få innpass i de styrende statlige organer: «Den pasifistiske paralyseringen av det nasjonale selvforsvarsinstinktet som frimureriet startet blant intelligentsiaen, blir ført videre i de brede folkemasser og til borgerskapet av de store aviskonsernene som i dag uten unntak er jødisk eiet…».

Hva er det egentlig Hitler mener i disse sitatene? Hans politiske utgangspunkt er at det eksisterer en kamp om verdensherredømmet mellom to parter eller rettere to menneskeraser, jødene og arierne. Selv ser han seg og den nazistiske bevegelse som et redskap for arierne i denne kampen. De skal overvinne jødene og dermed sikre seg verdensherredømmet. I denne kampen er frimurerne sentrale fordi de utgjør en sterk bevegelse i den ariske verden. Men som bevegelse har frimurerne forrådt sine egne. De har latt seg influere Verba Masonica nr. 12

www.frimurer.no/forskningslogen

Ny frimurer forskningsgruppe innstiftet i Bodø Tekst/foto: FBB Kristoffer Sandven Fra og med 7. april 2015 er Forskningslogen Niels Treschows Forskningsgruppe i Bodø i gang, som den sjette og minste av «logeenhetene» i det etter hvert ganske så mangfoldige logefellesskapet i Bodø.

Selve opprettelsen av gruppen foregikk i et logemøte i I grad. Ordførende Mester Kjell Juveth Johansen ledet møtet med bistand fra DM Helge Bjørn Horrisland (for anledningen ABB), FBB Kristoffer Sandven, og embedsmenn hentet fra den nye forskningsgruppen.

Jarle Saksenvik ble utnevnt og installert som gruppens leder. Rolf Salvesen er nestleder og Kjell Krey Dagsloth gruppens sekretær. Under møtet overrakte Ordførende Mester en hammer til Jarle Saksenvik og ønsket ham og gruppens styre lykke til med arbeidet.

Møtet forløp forøvrig som et normalt møte i Forskningslogen. Vi var dessuten så heldige å få høre vakker sang fra Bodø Frimurer Sangforening, under kyndig ledelse av Trond Kverno.

Dagens foredragsholdere var de lokale brødre Gunnar Dahl og Knut Jarnæs, som har arbeidet med undersøkelser rundt den første tilblivelse av organisert frimureri i Nordland før 1900, samt utviklingen videre. Dette var den første frimureriske organisering i Nord-Norge overhodet, som bl.a. førte til innstiftelsen av Nordlands Broderforening i 1899. Arbeidet der ble spiren til alt frimureri i Nordland fylke.

Frimurer Forskningsgruppens leder Jarle Saksenvik, Ordførende Mester i Forskningslogen Niels Treschow Kjell J. Johansen, nestleder Rolf Salvesen og sekretær Kjell Krey Dagsloth.

Forskningslogen Niels Treschow har rundt regnet 80 medlemmer i Bodølogene, og disse er automatisk medlemmer av den nye Frimurer Forskningsgruppen. Den nye frimurergruppen er en underavdeling av Forskningslogen, som sorterer direkte under Ordenens Stormester. Den er derfor ikke å regne som en del av Tromsø Provincialloge. Gruppen forventes likevel å bli en viktig del av logefellesskapet i Bodø.

Frimurer Forskningsgruppen kommer i første omgang til å holde ett møte hvert

halvår og de er allerede i gang med å forberede nye foredragstema.

Provincialmester i Tromsø, Per Trygve Kongsnes, var også tilstede på møtet. I sin hilsningstale ved taffelet gratulerte han opphavsmennene med et verdifullt initiativ for å utbre frimurerkunnskapen, ikke bare blant brødrene i Bodø, men i hele den nord-norske provinsen. «Jeg vet at det er både vilje og evne til stede, og da vet jeg at det vil lykkes», sa Provincialmesteren.

Forts. fra forrige side

og overmanne av jødisk tankegods og latt seg bruke for å øke den jødiske innflytelsen spesielt i de toneangivende kretser i den vestlige verden. Og siden jødene er nazistenes hovedfiender og frimureriet er et redskap i jødenes hender, blir frimurerbevegelsen indirekte en fiende av sin egen rase og derfor også en motstander og fiende av nazismen.

Verba Masonica nr. 12

7

Per scientiam ad certitudinem

Gjennom kunnskap til visshet

Forskningslogen Niels Treschow ble innviet i Ordenens Stamhus i Oslo den 1. november 2003. Alle medlemmer av Den Norske Frimurerorden med III grad eller høyere kan bli korresponderende medlemmer av Forskningslogen. I tillegg har Forskningslogen 27 faste medlemmer, som utnevnes av Ordenens Stormester. En del av disse utgjør logens embedsverk.

Logens valgspråk er Per scientiam ad certitudinem (Gjennom kunnskap til visshet).

Logens våpenskjold er basert på Niels Treschows frimurerskjold. En kopi av dette befinner seg museet i Den Norske Frimurerordens Stamhus. sekr@treschow.dnfo.no www.frimurer.no/forskningslogen

Symposium 2016 Forskningslogen Niels Treschow vil i 2016 arrangere sitt tredje Forskningssymposium i Oslo. Arrangementet vil foregå helgen 11.–12. november 2016 i Stamhuset.

Som sist vil symposiet bestå av en lang rekke korte foredrag om frimureriske emner. De fleste foredragene vil være åpne for alle, men det vil også bli noen gradsbundne foredrag. Nytt av året er at det vil bli avholdt parallelle foredrag for å få inn flere emner.

Mer informasjon om arrangementet følger neste år.

Ordenen selv staar utenfor alle politiske og sociale partier.

Arbeide eller propaganda for hvilketsomhelst politisk eller socialt parti er helt utelukket. Men: Omtanke for dem, der har det ondt, og kjærlighet til næsten er et grundprincip i alt sandt frimureri.

OSM Hans Jondal Rønneberg, mars 1940

Forskningskalender 2015 Fre. 17.–søn. 19. apr.: Eckleff: Forskningssymposium i Göteborg.

Mer info: http://bit.ly/cfe2015 Fre. 29.–Lør. 30. mai: World Conference on Fraternalism, Freemasonry and History, Paris.

Krigsskyene samles

Nyttårslogen i Søilene i januar 1940 bar preg av at krigsskyene samlet seg: Malmtunge klokkeklemt nylig har runget Over det år som i tiden skred inn.

Orglenes brusende tonevell sunget Fred over tusen av angstfylte sinn.

Verden der ute går vildsomme stier Ut mot en fremtid den intet vet om.

Målet – blir målet et sjelslivs verdier, Eller en livsskjebne, jordvendt og tom?

Måtte det, selv under kamp og i møye, Gjennom en verden, oppreven og sår, Gis oss å høynes i Mesterens øye, Binde vår kjede, så styrket den står!

Ingen vet dagen når arbeidet ender.

Alle vi vet, at vårt liv har en kveld.

Hellige Mester, som årene kjenner, Sign du, dem for oss! Din dom bli vårt hell! ss 8

Lør. 19. sept:

Treschow (I grad): «Dovrekapitlet» (Leif Endre Grutle), Oslo.

Lør. 31. okt:

Münter (I grad): Tema ikke bestemt, Aarhus.

Lør. 21. nov:

Treschow (VI grad): «Om vær og vind i Andreas-frimureriet» (Kjell J. Johansen), Oslo.

Skrivende brødre søkes!

Sitter du på instruksjoner du har holdt og som andre kan få glede av? Send dem inn til Nevnden!

Nevnden for frimurerisk forskning er den enheten i Ordenen som kvalitetssikrer manus for utgivelse i Ordensbiblioteket (og dermed også i våre øvrige logebibliotek). Det er stadig behov for interessante instruksjoner i moderne språkdrakt, som formidler frimureriets verdier og de ulike gradenes innhold til brødrene på en forståelig måte.

Nevnden ønsker fortrinnsvis instruksjonsforedrag (dvs. instruksjoner holdt i instruksjonsloger og instruksjonsmøter).

Vanlige, korte taler holdt i receptionsloge (og taffeltaler) blir normalt for korte for utgivelse.

Ved henvendelse vil du få tilsendt en nyttig sjekkliste for skrivende brødre som ønsker å få sitt materiale utgitt.

Send inn dine instruksjoner til: nevnden@dnfo.no

Verba Masonica nr. 12