16
personlig
tekst: torill helene heidal landaasen foto: ranveig nordgaard
Kommandør Ingrid Lyster bor i dag på Ensjøtunet Omsorg + som drives av Frelsesarmeen i Oslo. – Gleden over kallet har aldri tatt slutt, sier hun når hun ser tilbake på livet.
kunnskapsløftet Ingrid Lyster var den første kvinnelige sjefsekretæren i Frelsesarmeen i Norge og hadde Armeens nest høyeste rang da hun gikk av med pensjon. Men kommandørens hjerte er lagt igjen i et klasserom i Afrika. Ingrid Lyster er i fin form bak rullatoren etter en tid med turbulent helse. Den ferske 90-åringen smiler velkommen, svinger rullatoren rundt og leder an inn i leiligheten med lette skritt, til tross for beinskjørheten som har satt seg i kroppen. Hun slår av nyhetsoppdateringen på tven og legger avisen og en stabel bøker til side før hun gjør seg klar til å åpne sin egen minnebok; et tilbakeblikk på et liv i Guds og i Frelsesarmeens tjeneste. et liv med bøker – Jeg hadde ingen planer om å følge i mine foreldres fotspor, er det første Lyster slår fast. Foreldrene var begge offiserer i Frelsesarmeen, noe som også påvirket Lyster og hennes tre yngre søsken. – Foreldrene våre var strålende mennesker, men vi hadde det ganske fattigslig som barn. Og foreldrene mine gikk alltid i uniform, noe jeg syntes var leit. Spesielt når de kom til skolen. Jeg var redd for å stikke meg ut. Mens venninnene hennes fløy frem til botsbenken og ble bedt for i møtene på Frelsesarmeen, ble Lyster sittende igjen i benken. – Jeg husker vi var på frelsesmøter for barn, og jeg har hørt mange si at de møtte Gud på en spesiell måte allerede i tolv års alderen. Jeg hadde det aldri slik. Jeg trodde på Gud, men ville ikke inn på den veien som ledet til å bli offiser. Jeg syntes det var for mange oppofrelser. Lyster brukte heller tiden på en an-
nen stor kjærlighet, nemlig kjærligheten til bøker. – Jeg leste hele tiden, og som barn drømte jeg om et liv hvor jeg kunne ha med bøker å gjøre. På et tidlig repertoar stod Tolstoj og Dostojevskij. – Deres bøker lærte meg mye om livet, ikke minst om livet andre steder i verden, sier Lyster, og ante lite om at hun en dag skulle få god bruk for en slik kunnskap. Leseinteressen hjalp henne også på skolen, og Lyster ble flink i de fleste fag. – På skolen spurte medelevene om jeg kunne forklare dem mattestykkene. Da skjønte de dem bedre enn når læreren forklarte. Lyster ler litt, men vet at hun allerede da fikk en selvtillit og en mestringsfølelse, en tro på seg selv til å formidle. måtte knele Lyster satset på videre skolegang. Målet var en god utdannelse. Etter et år på Otto Treiders handelsskole, tok hun artium på kveldstid etter å ha jobbet som kontordame hele dagen. – Dette var under krigen, og det var ikke så mye å ta seg til på fritiden. Jeg begynte å gå på møter for voksne på Frelsesarmeen. Da begynte Gud å tale til meg. Ikke direkte, men jeg ble ledet inn på tanken om Krigsskolen (nå kalt Offisersskolen red.anm.). Jeg følte at det var tid for botsbenken. 20 år gammel knelte hun foran i Frelsesarmeens lokale på Vålerenga og ga livet sitt til tjeneste for Gud.
– Endret det deg? – Ikke på den måten at jeg plutselig ble veldig karismatisk eller noe slikt. Jeg har alltid vært veldig fornuftspreget. Men jeg fikk en stor glede og begynte å se på livet på en annen måte. Jeg ble bevisst det å gå i ferdiglagte gjerninger, som det står om i Bibelen. Nådegavene er viktig i en tjeneste. Men jeg har stor tro på at vi også kan sette våre naturlige gaver inn i Guds rike, og for meg har det å undervise vært en slik gave. Det var misjonsarbeidet i Frelsesarmeen som nå ble lagt på Lysters hjerte. Ordene fra Jesaja 55 løste noe i henne: «For med glede skal dere dra ut.» Så i 1946 pakket hun kofferten og reiste til Frelsesarmeens Krigsskole i England hvor hun studerte sammen med 250 andre kadetter fra hele verden. I tillegg til å bli stødig i engelsk, ble hun også mer stødig på kursen fremover. – Jeg ønsket å dra til Afrika og undervise. Men da jeg kom tilbake til Norge etter Krigsskolen, ble jeg sendt til Drøbak! ler Lyster. destinasjon nigeria Ordren der ble imidlertid kort, da hovedkvarteret etter et halvt år beordret henne til Krigsropets redaksjon. Det var få som hadde artium på den tiden, og Krigsropet trengte en stødig redigerer og skribent. Selv om hun trivdes, var det noe som ikke ga henne fred – nemlig misjonskallet, og i 1952, etter fem år i redaksjonen, ble den veien åpnet. Destinasjonen ble Nigeria, et
17
personlig
Kommandør Ingrid Lyster gir oss glimt fra et liv i misjonens tjeneste hvor hennes egen utdannelse har vært avgjørende. (Foto: Privat)
vanskelig område sett ut fra klimatiske forhold som den ekstreme varmen, men skreddersydd for Lyster som hadde handelsskole og praksis i regnskap. Ordren var for to og et halvt år. – Jeg hadde et bilde av et uopplyst Afrika, men noe av det første som møtte meg der var Nigerian Festival of the Arts. Der sang et guttekor den 23 salme, «The God of love my shepherd is», Herren er min hyrde. Det er noe av det vakreste jeg har hørt. Lysters bilde av Afrika ble gjort til skamme, og salmen ble på mange måter et løfte. Gjennom det som ble 20 år i Afrika, et kontinent som også har vært preget av konflikter og kriminalitet, følte hun seg trygg. Tiden i Nigeria gikk stort sett med til å føre bøker, og hun savnet stadig mer å ha en jobb som hadde med mennesker å gjøre. Tilbake i Norge fikk hun derfor permisjon fra offiserstjenesten for å ta lærerskolen. På den måten rustet hun seg til ytterligere misjonstjeneste.
18
hovedgjerning som lærer ved Frelsesarmeens institusjoner, først ved Howard, deretter Bradley, Chikankata, Mazowe og til sist Usher. Internatskolene utdannet barn og unge, både gutter og jenter, fra barneskole til og med høykolenivå. – Jeg var glad for erfaringen fra de ulike skolene før jeg reiste til Usher hvor jeg ble i åtte år, seks av dem som rektor. Da jeg kom var Usher en barne- og ungdomsskole, men ble utvidet til videregående skole for jenter mens jeg var der. Rektorstillingen forutsatte derfor at jeg tok en bachelorgrad i historie og engelsk ved universitetet i SørAfrika. Etter hvert som guttene i landet fikk mer utdannelse, ble det viktig for dem å få en kone som også hadde det. Pågangen til skolen var derfor stor. – Disse årene var banebrytende for meg. Det at jeg fikk være med å hjelpe jentene i Afrika til å se opp, se videre, ikke bare til å lære seg å sy og hekle og være koner for sine menn, men til å arbeide på sin egen utvikling. Jeg var jo bygger samfunnet misjonær, jeg ønsket å fortelle om Gud Etter fullført lærerskole ble Lyster beor- og Jesus. Men jeg så også at de trengdret til Rhodesia, hvor hun ble i femten te andre ting, et fundament. Mange i år over tre perioder. Der fikk hun sin Afrika manglet utdannelse. Gjennom å
få det så jeg at mange skikket seg bra, at de kom seg videre i livet, både når det gjaldt gudstro og ved at de mestret noe selv. Bare det å lese i Bibelen forutsetter skolegang. Utdannelse bygger ikke bare den enkelte, men hele samfunnet. Lyster har i dag tidligere elever som jobber over hele verden, som i Canada, Sør-Afrika og England. Mange i høye stillinger. – Jeg har mange å være stolt av! Tiden i Rhodesia var heller ikke uten farer, og konfliktene toppet seg mot slutten av 1970-tallet. Hele det tiåret var preget av geriljakrigen hvor den svarte opprørshæren kjempet mot det hvite mindretallet som styrte. Før landet ble selvstendig i 1980 under navnet Zimbabwe, ledet av Robert Mugabe fra opprørsstyrken, fikk Lyster høre at to frelsessoldater var blitt drept da geriljaen brøt seg inn på Usher. Da var hun selv tilbake i Norge. – Geriljaen stengt flere skoler og tok med seg mange av de eldste barna til leirer for geriljasoldater. Usher lå heldigvis i et roligere område av landet. Jeg opplevde aldri noe slikt når jeg var der, selv om vi var under overvåkning. Men vi kunne ikke isolere oss, vi måtte
personlig
Å løfte barn og unge gjennom utdannelse har vært en livsgjerning. Her ser vi henne med elever både fra Rhodesia og Vålerenga. (Foto: Privat/Frelsesarmeens arkiv)
være en del av samfunnet. banebrytende Tilbake i Norge får Lyster ordre til Jeløy folkehøyskole, før hun bli samfunnsog misjonssekretær ved hovedkvarteret. Den uventede ordren kom i 1979 da hun ble utpekt til å være den første kvinnelige sjefsekretæren i landet. Det vil si nestleder for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene. Eller enklere sagt, sjefens høyre hånd. Utnevnelsen kom fra det internasjonale hovedkvarteret i London. – Det var med stor forbauselse jeg fikk den stillingen. Vi har alltid visst at kvinner har hatt lederstillinger i Frelsearmeen. Likevel er det mer vanlig at kvinner får toppstillinger nå, enn for tretti år siden. For Lyster ble jobben en stor utfordring, først og fremst fordi hun var den første kvinnen i stillingen. – Jeg hadde heller ikke en ektefelle som kunne støtte meg. Det var ingen som ventet med middag og tøfler når jeg kom hjem, smiler Lyster. – Men jeg fikk reise mye, og engelskkunnskapen min var til stor hjelp i den internasjonale korrespondansen. Og
jeg hadde som en policy at jeg aldri skulle si nei om noen ønsket en samtale. Jeg talte for en god personalbehandling hvor den enkelt offiser skulle bli hørt. Det har vært viktig for meg å være et medmenneske og ha åpne øyne for det utradisjonelle. For Lyster har hatt sine hjertesaker. Hun vakte oppsikt da hun skrev om kvinners stilling i Frelsesarmeen. – I navnet var vi likestilt, men ikke i praksis. Jeg ønsket at vi skulle ha like muligheter.
alle, de gjorde noe med fellesskapet på tvers av territorier og land. Etter tre og et halvt år som leder ved colleget, gikk Lyster av med pensjon med kommandørs rang. Drømmen om å få leve et liv med bøker var blitt oppfylt – en drøm som fremdeles ikke er over. Lysters leilighet på Ensjø rommer både skjønnlitteratur, historiske bøker og Armé-litteratur. – Nå som jeg må sitte så mye, løfter bøkene meg, sier Lyster. – Du har levd som enslig. Var det et bevisst valg? – Å gifte seg passet aldri inn. Gud har aldri diktert meg, men livet mitt gikk i en retning. Jeg er ikke et dydsmønster som tenker at alt jeg har gjort har vært riktig. Men jeg har levd et rikt liv hvor troen har vært bærende. Jeg tror at jeg er i Guds hender, uansett hva fremtiden vil bringe. Jesus sier i Johannes 14: «Når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.» Det er min trygghet.
en prestigefylt avslutning Selv om undervisning ikke var en av oppgavene som sjefsekretær, var hun med å utnevne og sende norske offiserer til etterutdanning ved Frelsesarmeens International College i London, et college hun senere skulle lede. Lyster fikk sin siste, heller prestisjefylte, ordre dit. – Vi hadde noen ukers kurs for Frelsesarmeens ledere verden over. De fra usa hadde fine hus og biler som de gjerne skrøt av, mens en offiser fra India, med samme rang og tillit i Armeen, torill.helene.landaasen@freslsesarmeen.no brukte sykkel som fremkomstmiddel. Møtene mellom disse gjorde noe med
19