Grafill magasin - Issue Three by Grafill

INNHOLD

Graphiq Design Collective

Hva er det beste med yrket ditt?

Typotendenser

Hanna Bergman

Hvilken kreativ person ville passet som USAs neste president?

10 Å visualisere musikk 18

Kvinner i norsk grafisk designs historie: Sissel Biong

Aslak Gurholdt Rønsen om multikunstneren Arild Kristo

Møt Kari

Espen Friberg

66 Ludvig Bruneau Rossow om Visueltprofilen

Hva er ditt drømmeprosjekt?

Derek Ercolano

Nominert i Visuelt

Visuelt juryen

Team Young Lions Design 2016

36 Bokkunstprisvinner Espen Holtestaul Birgers Oterutleie

Klassikerprisvinner Junn Paasche-Aasen

Hvilken kulturell destinasjon vil du helst besøke i sommer?

Tegning, form og farge

GRAPHIQ DESIGN COLLECTIVE 18. JANUAR.2016

I jungelen av designere og oppdragsgivere kan det være vanskelig å vite hvor man burde starte søken etter den ideelle samarbeidspartneren. Graphiq Design Collective har som oppgave å koble potensielle kunder med grafiske designere på en enkel måte, og ønsket er å gjøre prosessen både lettere og mer praktisk for begge parter. — Av Dorthe Smebye

Hvordan får jeg tak i en grafisk designer som passer mitt budsjett? Hvor finner jeg passende kunder til bedriften min? Og hvor bør jeg henvende meg for å generere jobber som designer? Trondheims-baserte Graphiq Design Collective mener de sitter på svarene, og ble startet i september i år av Jakob Palmers og Erik Sandsmark som møttes da de begge utdannet seg på NTNUs entreprenørskole.

- I tillegg hadde jeg sett meg møkk lei det eldgamle faktura sirkuset, da jeg fortsatt har til gode å møte en oppdragsgiver som har betalt fakturaen i tide. Derfor har vi integrert en betalingsløsning på nettsiden som skal gjøre slutt på dette problemet. Selv om det eksisterer flere tjenester på nett for kjøp av grafisk design, gjerne fra utlandet, mener Palmers og Sandmark at både språkforskjeller og avstand kan gjøre samarbeidet tyngre enn nødvendig.

- Vi mener design er en essensiell del av all virksomhet. Derfor brenner vi for at alle bedrifter, fra regnskapsførere til konsulentselskaper, skal ha fokus på design da vi mener det fører til bedre produkter og tjenester - og dermed også økt salg for bedriften, sier Erik Sandsmark.

- Vi har snakket med mange som har prøvd slike tjenester, og som er svært misfornøyde både med prosessen og resultatet. Det folk vil ha er en designer som de kan velge å møte og ha et forhold til, sier Jakob Palmers. Målet er derfor å tilby grafiske designere i ditt nærområde, for et tettere, mer effektivt og enklere samarbeid.

- Målet vårt med Graphiq Design Collective er at alle bedrifter, både små og store, skal ha råd til og tilgang på designtjenester. I tillegg ønsker vi å hjelpe designere med å få arbeid slik at de kan bruke tiden sin på det de er best til nemlig å designe.

Som interesseorganisasjon for profesjonelle utøvere er Grafill opptatt av at det å levere en designtjeneste er mye mer enn hva man tar seg betalt. Vi var derfor nysgjerrige på hvordan Graphiq Design Collective stilte seg til problematikken, da fokuset på hva utøverne tar som timespris er et av hovedelementene på nettsiden deres.

TO SIDER AV SAMME SAK

Med Jakob Palmers bakgrunn fra Høgskolen i Oslo og Akershus har han ofte vært i situasjoner hvor han har hatt behov for å hyre inn en grafisk designer, men ikke ant hvor han skal få tak i en til en pris som har matchet det aktuelle prosjektet. Erik Sandsmark har derimot opplevd å sitte på den andre siden av bordet, og har med sin bakgrunn fra Industriell design på NTNU ofte vært på kundejakt.

- Slik det foregår med bestilling på siden vår er at en oppdragsgiver tar kontakt med en designer basert på nettopp deres referanser og timespris. Deretter diskuterer de fram en oppdragspris basert på designerens anslag av mengde jobb og oppdragsgiverens budsjett. Hvis designeren anslår at det tar 30 timer og vedkommende tar en timespris på 1000 kroner blir de enige om en oppdragspris på 30 000. Når oppdraget er utført kan oppdragsgiver enkelt betale designeren ved å betale

- Vi har selv opplevd problemet fra hver vår side, Jakob som kjøper og jeg som selger av design. Jakob har opplevd hvor vanskelig det er å finne en riktig designer, og jeg har opplevd hvor krevende det kan være å skaffe oppdrag, sier Sandsmark. 2

for 30 timer i betalingssystemet, sier Sandsmark. Med andre ord er det ikke bare oppdragsgiver som bestemmer antall timer man vil betale for, da dette avgjøres i enighet mellom oppdragsgiver og designer.

Har dere støtt på noen spesielle utfordringer i etableringsprosessen? - Tjenesten er fortsatt i en tidlig utviklingsfase - de mest essensielle funksjonene er på plass men det er fortsatt en del som skal implementeres. Vi vet at kommunikasjonsplattformen ikke er optimal, og dette er noe vi jobber med nå. På sikt ønsker vi å utvikle et komplett samarbeidsverktøy mellom designere og oppdragsgivere. I tillegg ser vi på muligheten for å integrere et regnskapssystem som gjør at designerne skal slippe å bruke tiden sin på økonomi. Vi er så heldige å ha aktive brukere som stadig gir oss tilbakemeldinger på hvordan vi kan gjøre tjenesten enda bedre.

- Det å anslå antall timer når du skal betale er simpelthen en praktisk måte å gjennomføre betalingen på. Vi har en åpen diskusjon med våre brukere når det kommer til muligheten å fjerne timespris fra forsiden, for å komme fram til den beste løsningen for alle. Og om det er designere der ute som har tilbakemeldinger på dette vil vi gjerne høre det - ta kontakt! PERSONLIG OG KORTREIST

På kort tid har plattformen knyttet til seg 38 designere, hvorav 16 er lokalisert i Trondheim, 14 i Oslo, seks i Bergen, én i Nordland og én i Cape Town. Graphiq Design Collective er på denne måten å regne som et av Trondheims største byråer for visuelle tjenester, og det er tydelig at de to har funnet fram til en nisje som har vært savnet i bransjen.

I januar går turen fra Trondheim til Oslo, hvor bedriften skal ekspanderes ytterligere før resten av Skandinavia står for tur i 2016. - Vi skal sitte på StartupLab i Forskningsparken, og skal møte både nye designere og kunder. Her kommer vi til å fokusere på hvordan vi kan få tjenesten til å bli et naturlig valg dersom du har behov for en designer - først i Norge og deretter globalt.

- Alle bedrifter vi snakker med sier at dette er noe de trenger. Det er allerede flere selskaper som har funnet og betalt designere for oppdrag via nettsiden vår. De har vært veldig fornøyd med å kunne ta direkte kontakt med en designer, møte dem og diskutere oppdraget. Og dette igjen har ført til gode resultater, sier Sandsmark.

01 w ww.graphiq.design

TYPOTENDENSER I en serie har vi snakket med folk som har en særegen interesse for skriftsnitt, bezierkurver og bokstavmellomrom. De som kanskje får gåsehud av en velkonstruert to-etasjers ’g’, og kjenner blodet bruse litt ekstra når de ser perfekt vinklede seriffer. Noen har type design og typografi som arbeid og andre som hobby og fritidsinteresse, men felles for dem alle er en begeistring for bokstaver og tegn. – Av Dorthe Smeby

TYPOTEDENSER

TYPOTENDENSER: THE PYTE FOUNDRY 25. JANUAR 2016

Ellmer Stefan har vært interessert i typografi siden tidlig i tenårene, da han begynte som lærling i førtrykk etterfulgt av studier i grafisk design på Academy of Applied Arts i Wien og type design i Leipzig. Siden 2011 har han jobbet freelance som grafisk designer i Oslo med fokus på både type design og typografi, og startet The Pyte Foundry i begynnelsen av 2016.

- The Pyte Foundry is an offspring of another project of mine entitled “Queneau”: I was fascinated by a book called “Exercises in Style” by the French writer Raymond Queneau, in which he is retelling the same short story using 99 different stylistic manners, sier Ellmer. - I wanted to translate this idea into type design and conducted a component-based setup for an Uppercase alphabet. At about the same time I became interested in the highly imaginative typographic styles of the Victorian era: the richness found in the designs of the 19th century, sometimes bordering to absurdity, is something I find truly appealing. The fact that, in that period, basic shapes were often modified and ornamented in various ways, also made a nice bridge to the modular approach of the system I had at hand.

til den essayistiske skrivemåten til Michel de Montaigne, som levde på omtrent samme tid. I The Pyte Foundryprosjektet har den historiske referanserammen ikke bare utslag på utformingen, men produksjonsmetoden og det stilistiske mangfoldet som øker over tid er også i stor grad en del av konseptet.

Istedenfor å la egenprosjektet renne ut i sanden bestemte Ellmer seg for å legge ut fontene fortløpende på nettet, og et nytt skriftsnitt presenteres hver mandag hele 2016 på thepytefoundry.net. Fontene er gratis, men er kun tilgjengelige for nedlastning i én uke.

- Usually in my personal projects the initial design briefs are unhealthily loose - often it is just formal extrapolation through sketching, a fascination for a certain historical period, reflections about the limitation given by a certain medium or the skeuomorphic imitation of other media within type, sier han.

- This may sound, especially in regard to business planning, like a “Tour de Farce”; what this project for sure does - besides from keeping me in permanent drawing mode - is to teach me how to produce, how to publish, and how to transform an otherwise deadline-less personal project into a manifold of type styles, that I otherwise most probably never would have designed.

- And I always try to feed my letters with character, to get across a pinch of my idiosyncratic view on that type thing. Even the plainest of shapes, like an “o” in a geometric grotesque, can have more or less attitude. Or even a bit more!

RELEVANS OG KONTEKST

Når en ny font skal bli til finner Ellmer det nyttig å definere en kontekst utenfor typografiens verden, for bedre å kunne danne seg et helhetsbilde av hvordan skriften vil fremstå. For skriftsnittet Essay ønsket han for eksempel å forene formspråket til den franske renessanse-antikvaen med ånden

Hva er det viktigste å tenke på når man lager en ny font? - Relevance, I guess! A typeface should have a well considered “raison d’être”. That said; the typefaces issued by The Pyte Foundry are just in part confirming to that rule.

TYPOTEDENSER

Hva ønsker du folk skal bruke fontene du lager i The Pyte Foundry til? - Those weekly typefaces released through The Pyte Foundry will remain caps-only and come with a rather restricted character set - that, of course, also restricts their area of use. They also come with a good deal of flavor, so those are quite the opposite of “your universal, pseudo-neutral workhorse typefaces”. One conceptual aspect of the project is the fact that, as the “Family of Pytefaces” will grow over time, more combinations will be possible and a more concise reference to Victorian display typography will be made. As for potential usages: of course, I want someone to design and letterpressprint posters announcing the Circus, the Diorama, or 24 Educated Ponies coming to Town with those typefaces.

cultural values. In addition, it was the ongoing argument between personal expression and the conventional nature of the alphabet that I found, and still find, attractive and challenging. The vibrance between the black of a typographic shape and the white constituting that shape, the pulsating force between the concrete and the abstract is … yes, I will stop there …

LIDENSKAP FOR TEGN

- There is no master plan when it comes to the order or nature of the designs. The project forces me to keep experimenting, to keep drawing a wide variety of different styles - so I mostly sketch, decide if it is worth it, finish it and release it. The immediate nature is an important factor in this case, sier han.

På thepytefoundry.net har det per dags dato blitt utgitt fire ulike fonter, hvor tre allerede har gått ut på dato og blitt fjernet fra siden. Skriftsnittene Prhyme, Alcove og Mortar er nå historie, mens Plakat kom ut mandag 25. januar. Strategien for de neste 47 ukene er åpen, og byr på en god del ekstra margin for kreativ utforsking.

Det er den fanatiske læreren Mr. Schwingenschuh på Academy of Applied Arts i Wien og hans kurs i semiotikk og typografi som får deler av æren for Ellmers interesse. Det var også her han ble besatt av bokstaver, som han selv beskriver som kjernen i all visuell kommunikasjon. - I recall being seriously enchanted hearing and thinking about typefaces as this “magical interface between matter and spirit”, sier han.

- But that does not mean that the designs are just idiosyncratic whatevers - I want to keep the alphabets within a historical frame of reference (heavily ornamented Victorian frames, of course!) as well as, remain relevant for contemporary graphic design.

- I was intrigued by the subtle nuances within type and the importance of minute details in order to convey 6

TYPOTEDENSER

TYPOTENDENSER: FRISSO 22. MARS 2016

Carl Fredrik Angells lidenskap for typografi kommer til syne i form av sirlig illustrerte bokstaver, tegn og ornamenter med en imponerende detaljerikdom. Selv får han frysninger av riktig fine, steinhuggede romerske kapiteler.

27 år gamle Carl Fredrik Angell fra Rykkinn går som regel bare under kunstnernavnet Frisso, og har spesialisert seg på håndtegnet typografi samt skilt- og typedesign. Fra basen i Oslo jobber han med design av bokstaver i form av logoer, skilt og emballasjedesign, som han også kombinerer med illustrasjon for kunder som Leo Burnett, Tine og Penguin Books. Med skriftbilder så intrikate at man må stirre på dem over lang tid for å få med seg alle detaljene, er det ikke vanskelig å forstå at Frissos stødige hånd har blitt ettertraktet vare.

startet å fokusere på håndtegnet typografi som fag, med en praksisperiode som åpnet for muligheten til å kunne leve av å tegne og male bokstaver. Etter grundig research kom han over skiltmalerne Josh Luke og Meredith Kasabian fra Best Dressed Signs, som hadde mulighet til å ta han inn som lærling i tre måneder i butikken i Boston. Med en business dedikert til håndmaling av tavler, skilt og veggmalerier har duoen funnet en unik analog nisje i et marked preget av digitale løsninger, og hadde verdifull ekspertise å dele.

- Å tegne er noe jeg har gjort så lenge jeg kan huske, sier Carl Fredrik. - Jeg er vokst opp med en bror og en søster som også er designere, og min fem år eldre bror hadde også en stor interesse for tegning. Han var meget dyktig, og jeg pleide å herme etter alt han tegnet og gjorde - noe som sikkert har hatt en stor innflytelse på min utvikling som illustratør. Men gode gener fra bestefar Karsten Tomren, som i sin tid blant annet designet Idun-logoen, har nok også mye av skylden for at vi alle har blitt designere.

- I USA lærte jeg det jeg måtte kunne for å kunne fortsette utviklingen på egenhånd her hjemme. Å få undervisning i hvordan bokstaver males med enkelte penselstrøk, som Casuals og Romerske kapiteler, gjør at man får en meget god forståelse for hvorfor bokstavene ser ut som de gjør, sier han.

Fascinasjonen for typografi har imidlertid alltid ligget til grunn, selv om interessen for bokstaver ikke ble fokusert på som fag før i senere tid.

- Jeg vil anbefale på det sterkeste å lære hvordan man maler de grunnleggende stilgruppene hvis man skal jobbe med typografi. Det var en video av Dan Madsen fra Dusty Signs som maler et skilt på gamlemåten som gjorde at jeg bestemte meg for at det var dette jeg ville gjøre i min praksis. Å se han arbeide med de forskjellige penslene og hvordan han malte bokstavene sylskarpt med bare noe enkle presise strøk gjorde at jeg var nødt til å lære det.

- På barneskolen var jeg veldig bevisst på hvordan håndskriften min så ut, og jeg forandret ofte hvordan jeg skrev enkelte bokstaver for estetikkens skyld, sier han. - I senere tid fikk jeg vekket en ny forkjærlighet i bokstaver gjennom graffiti, som var et veldig godt verktøy for oppbygning av bokstavforståelse. ETTERTRAKTET INTERNSHIP

- Hvordan er prosessen når du tegner bokstaver? - Hele arbeidet er viet blyant og papir, fra første skisse til sluttresultat, som jeg så rentegner for hånd med sort tusj

Det var i løpet av studier ved masterprogrammet til Designskolen Kolding i Danmark at Carl Fredrik bevisst 7

TYPOTEDENSER

eller penn. Hvis det for eksempel er en logo jeg jobber med, blir designet scannet og tracet i Illustrator. For å beholde et hint av håndverk i den digitale filen følger jeg slavisk min håndtegnede strek når jeg vektoriserer et design. På denne måten tar jeg vare på de ørsmå skavankene som gir det hele litt mer personlighet. Alle bokstaver blir tegnet fra scratch hver gang jeg starter på et design, så det aldri vil være noe som er 100 prosent likt et tidligere arbeid.

muligens ikke på det å kunne konstruere bokstaver som en nødvendighet, når man bare kan velge og vrake i fonter. Men dette fører også til at det blir vanskeligere å skille en god font fra en som er faglig dårlig utført. Det er meget viktig å vite hvorfor og hva det er som gjør at en font fungerer. Så det å kunne alle de riktige begrepene vil uansett ikke gjøre deg til en bedre designer visuelt sett. Hva er din favorittfont? - Jeg kan ikke akkurat si jeg har en favorittfont, da jeg aldri bruker fonter. Det er så mange forskjellige skrifttyper og stiler der ute at det er vanskelig å peke ut én, men jeg må si at romerske kapiteler er kanskje de meste elegante bokstavene. Å se godt utformede romerske kapiteler hugget i sten er definitivt noe som kan sende frysninger ned ryggraden min. Scripts er også en stil jeg liker å jobbe med, da man er litt friere i utformingen. Alt handler om å få en fin kurve i linjene og at bokstavene flyter godt med hverandre. Det er også her en bakgrunn med graffiti kommer godt med! Men alt går i perioder med meg, så om noen måneder har jeg nok en annen mening…

BEGREPER OG TYPO-FORSTÅELSE

Det er ikke til å stikke under en stol at begreper innen typografi ofte brukes feil, og det er lett å kaste om seg med ord som høres riktigere ut på tungen enn de er i fagets virkelige verden. Carl Fredrik sier seg enig i tematikken, men understreker at en forståelse for bokstavene uansett vil være viktigere i arbeidslivet enn teorien. - Den vanligste begreps-feilen er kanskje at folk flest kaller alt for fonter, noe som er feil når man jobber med for eksempel en logotype der det bare er fem bokstaver som blir designet for å utforme et navn. En font er egentlig en samling glyffer med et felles design uttrykk som utgjør et alfabet eller en skrifttype, sier han. - Men til syvende og sist er det viktigste er at de som jobber med typografi gjør en god jobb og viser faglig kunnskap visuelt. Man ser med én gang om et design er blitt gjort av en som har peiling eller ikke. Mange av dagens designere ser

01-03 t hepytefoundry.net 04-06 w ww.byhands.no/illustrators/ frisso-carl-fredrik-angell/

TYPOTEDENSER

Å VISUALISERE MUSIKK Hvordan går man frem når man skal overføre musikk til visuelt materiale? For noen fremtoner lyder og toner seg som noe konkret og figurativt, mens det for andre høres mer ut som abstrakte former og vage skikkelser. Vi har snakket med tre formgivere som behersker kunststykket, med det til felles at de alle klarer å transformere klang og noter om til noe vi kan se. Nederlandske Merijn Hos er førstemann i rekken, som med sin psykedeliske stil får musikken til artistenehan jobber for til å tyte rett ut av albumcoveret og inn i øregangene. — Av Dorthe Smeby

Å VISUALISERE MUSIKK

Å VISUALISERE MUSIKK: MERIJN HOS 28. JANUAR 2016

Portfolioen til Merijn Hos kan best beskrives som et fyrverkeri av former og farger, og treffer deg som et knips på nesen med uttrykk som spenner fra sarte, monokrome blyanttegninger til voldsomme former i sprakende kulører, enkle flater, mønstre og intrikat klipp-og-lim-estetikk. Med illustrasjonsutdannelse fra The School of Visual Arts i hjembyen Utrecht arbeider Merijn som både illustratør, kunstner og sporadisk art director. Det er også herfra han driver sitt enmanns-studio, som siden oppstarten i 2004 har holdt et stort antall soloutstillinger og opparbeidet seg en imponerende klientliste som inkluderer blant andre Dazed & Confused, Nike, New York Times, Kinfolk, Coca Cola og Wired Magazine. Med en stil som balanserer mellom detaljert figurativt og det halvveis abstrakte har Merijns estetikk tiltrukket seg oppmerksomhet fra mange kanter, og også ført til representasjon av de velkjente agentbyråene Mario Hugo i New York og Pekka i Helsinki.

animasjon og art direction, for både festivaler og artister innen mange ulike musikktyper og sjangere. Han har blant annet jobbet for den nederlandske musikkfestivalen Down The Rabbit Hole de tre siste årene, som i 2016 inkluderte både plakater, webdesign, artworks og en liten kortfilm med voldsom maksimalisme og 70-tallsfarger. For på LP-coveret til artisten Chris Moss sitt album Acid skapte han derimot en rekke sarte, organiske blyanttegninger, mens kunstplakatene laget for Redbull Music Academy er preget av en symmetrisk og ryddig kollasj-stil. - Når jeg mottar musikken jeg skal visualisere setter jeg på albumet relativt fort, for så raskt som mulig å få et inntrykk av hvordan musikken føles, sier han. - Etter det begynner jeg å jobbe med idéer som åpenbarer seg, og etter en stund får jeg behov for å høre albumet nøye på nytt, fundere over navnene på de ulike sporene og liknende. Mesteparten av tiden fungerer dette bra, og setter meg i modus så jeg kan jobbe ut en av idéene som så justeres og prøves ut. Selv synes jeg dette er en god måte å jobbe på, for å kunne komme opp med noe uventet som resultat.

- Jeg fordeler tiden min på utstillingsarbeider og kommersielle prosjekter, hvor sistnevnte som regel befinner seg innen musikk, reklame og ulike redaksjonelle oppdrag, sier Merijn. Inspirasjon finner han både i bøker, på internett og gjennom samtaler med venner. Særlig interessert er han likevel i 1960og tidlig 70-talls illustrasjon og design, samt Naïve og Folk art. (- I love simple and pure things). Sitt eget visuelle uttrykk beskriver Merijn som quirky, muntert, litt psykedelisk og figurativt abstrakt - noen ganger også med en mørkere side. Og med en eksperimentell tilnærming til faget som grunnlag blir resultatet en miks av teknikker og forskjellige medier - fra kollasj til maling og fra installasjon til digitalt.

Selv om musikkens stilretning absolutt påvirker arbeidet og den endelige uttrykket prøver Merijn å holde unngå klisjeer og forutinntatte tanker om hvordan en sjanger skal visualiseres. - Jeg prøver å holde meg unna de tradisjonelle stilene og fremstillingene av hva ulike sjangere ser ut som, men som regel følger jeg bare magefølelsen, sier han. - Å jobbe for mindre plateselskaper gir dessuten muligheten til å lage mer eksperimentelt arbeid - jo større artisten er jo mindre frihet får man som regel fra managementet.

- Jeg har aldri sett på meg selv som en tradisjonell illustratør som kun jobber innenfor ett spesielt felt eller én retning - jeg liker så mange ulike utfordringer som mulig. Og siden jeg fort blir distrahert er dette en utmerket måte for meg å holde fokus på.

Hvor viktig er det visuelle for deg når du selv kjøper musikk? - For meg personlig er coveret nesten like viktig som musikken, og jeg har definitivt endt opp med å kjøpe enkelte album kun på grunn av utseendet. Og som regel når jeg er tiltrukket av coveret er ikke musikken ille heller!

I MUSIKKMODUS

Musikk-porteføljen inkluderer albumcovere, plakater, 11

Å VISUALISERE MUSIKK

Å VISUALISERE MUSIKK: ANETTE MOI 29. FEBRUAR 2016

Bjørner i tangatruse, hunder som leser avisen på senga og en fargepalett som gir følelsen av å ha stirret for lenge direkte på solen. Anette Mois surrealistiske illustrasjons-univers er både humoristisk, detaljerikt og iøyenfallende.

I SONEN

- Jeg har alle slags oppdrag - alt fra plakater og redaksjonelle illustrasjoner til maleoppdrag, sier Anette. - Jeg jobber med både kommersielle og private kunder, og gjør min egen greie i tillegg. Jeg lager også en del plakater, t-skjorter og liknende som jeg selger på webshoppen min, og har litt utstillinger her og der. 31 åringen, som også er det nyeste tilskuddet i stallen til illustrasjonsagenturet By Hands, kan fortelle at reaserach-fasen har svært mye å si når hun skal illustrere musikkrelaterte jobber. - Når jeg lager plakater for festivaler og annet musikkrelatert undersøker jeg tidligere musikkplakater, sjekker ut artistene som skal være med og gjør grundig research på selve arrangementet. Og jeg hører såklart på musikken som jeg lager visuals for mens jeg tegner - det får meg inn i sonen!, sier hun.

for Tommy Tee som var veldig morsomt og naivt, noe jeg føler absolutt hiphop kan være. Men nå er jo min strek litt sånn nesten uansett hva jeg prøver på, så det er kanskje litt vanskelig å unngå... Men sjangeren har helt klart mye å si for det ferdige resultatet.

- Jeg trenger ikke være godt kjent med musikken jeg jobber med, jeg gjør research og hører på musikken og finner ut hvordan illustrasjonen kan se ut underveis.

Selv beskriver hun stilen sin som naiv, fargerik og morsom, noe som også gjenspeiles i hennes mange faglige forbilder.

OMGIVELSER OG PROSESS

- Jeg elsker streken til Jean Jullien og synes han kommer på mange gode og inspirerende ideer til veldig bra illustrasjoner. Jeg digger også Olimpia Zagnoli og hennes lekre, fargerike strek. Jeg har også alltid likt David Shrigley - jeg var på en utstilling med han i London i 2012 og gikk rundt og lo høyt. Jeg elsket det! Et annet forbilde er Andy Rementer, som har veldig fine illustrasjoner og er dyktig med fargebruk. Han bruker mye pastellfarger, noe jeg synes er meget digg. Sist men ikke minst må jeg nevne Annu Kilpeläinen, en finsk illustratør som inspirerer med sine fargerike og flotte illustrasjoner. Og Misaki Kawai. Jeg ELSKER stilen hennes!

Inspirert av tingene hun omgir seg med finner Anette motiver til illustrasjonene sine i både musikk, mennesker, TV, film, internett, dyr og natur. Arbeidsmetoden består i å tegne for hånd med blyant og penn på papir, for så å fargelegge digitalt. - På denne måten kan jeg viske ut streker, scanne inn og fikse litt i Photoshop. Før jeg kanskje fargelegger og fikser enda mer i Illustrator, sier hun. Hvordan går du frem for å finne riktig uttrykk når det kommer til sjanger? - Hvis jeg har fått i oppdrag å lage cover for artister har de som regel en idé om hva de vil ha fra før. Min erfaring er at festivalplakater ofte gir mer frihet. Hvis jeg lager en plakat til en rockefestival blir utrykket klart annerledes enn om det hadde vært en konsertplakat for klassisk musikk. Da hadde det visuelle sett helt annerledes ut - det gjelder å sette seg inn musikkens stemning. Jeg har for eksempel laget et cover

Hvor mye har det visuelle å si når du selv kjøper musikk? - Det visuelle har mye å si, men jeg skal ærlig innrømme at jeg hører mest på Spotify. Men når det gjelder plakater for konserter og festivaler synes jeg det visuelle er kjempeviktig. Jeg vil da mye heller gå på en konsert med en fet plakat enn en kjedelig en!

03 OPPSTARTERE

Å VISUALISERE MUSIKK

Å VISUALISERE MUSIKK: JACOB LYSGAARD 04. APRIL 2016

Jacob Lysgaard startet karrieren med å spraye på vegger etter skoletid, og har siden bygget seg opp et driftig enmannsstudio med arbeider i krysningspunktet mellom design og kunst.

Med en innebygget lidenskap for musikk har Jacob Lysgaard laget formgivning for artister, band, festivaler og egen artistvirksomhet i en årrekke. Den halvt danske bergenseren, DJ-en og designeren fikk interessen for form ved hjelp av spraybokser på tidlig totusentall, og gikk gradvis fra ulovlige vegger til lovlige, til lerret, til datamaskin og tilbake til lerretet. Etter en bachelor i design ved kunst- og designhøgskolen i Bergen har han jobbet med store og små prosjekter innen både branding, typografi, illustrasjon, foto og grafisk design, med et eklektisk og variert uttrykk som har høstet både faglig annerkjennelse og Gull i Visuelt. – Jeg har vært DJ og laget musikk siden alltid, og de to uttrykksmåtene flyter ofte inn i hverandre, sier Jacob. Sin visuelle stil beskriver han som en balansegang mellom det minimalistiske og det hyperdetaljerte, og liker løsninger som fungerer like godt på et frimerke som på en ti meter høyt plakat. Med en keramiker og en arkitekt som foreldre beskriver han kontrasten mellom det menneskelige og det mekaniske som forankret i ryggmargen, med eksperimentelt og analytisk som nøkkelord på eget uttrykk.

mellom lyd og bilde såpass transparent at uttrykket ofte kommer naturlig. – Den virkelige utfordringen er hvordan man snur forventninger og etablerte stilnormer på hodet, og ikke lager noe som er “typisk”. Og jeg jobber aldri med døll musikk, sier han.

– Jeg jobber dessuten mye med forskjellige plateselskap, artister og festivaler, der musikk, kunst og design møtes. Jeg jobber naturlig i branding, og når profiler får puste i bredden og gro frem et uttrykk som lever, men alltid viser seg fra sin beste side, er jeg en glad fyr. Men jeg er kanskje mest kjent på gaten her i Bergen for arbeidet jeg har gjort med Nabovarsel, som er en blanding av et plateselskap, et klubbkonsept, en nettside og et musikkpoliti.

– I dag er lyd og bilde del av den samme pakken, og da smelter jeg fort inn i det totale uttrykket som kan bidra til at man ser musikken på en annen måte. Dette er spesielt gøy med festivaler og prosjekter hvor det er mange forskjellige uttrykksmåter, og et stort behov for å samle og konsolidere inntrykket til noe konsist og beskrivende. Er det viktig for deg å være godt kjent med musikken du skal jobbe med? – Absolutt, og jeg jobber nok aller best når jeg gjør visuelle ting til min egen musikk. Men der har jeg uendelige muligheter for å ombestemme meg, så det uttrykket er i konstant bevegelse. Når jeg jobber direkte med musikere, har de ofte et veldig bevisst forhold til det kulturelle landskapet de beveger seg i,

KONSTANT BEVEGELSE

I prosessen med å overføre lyd til fysiske former understreker han viktigheten av å skape noe uventet og overraskende. Bakgrunnen som musiker kommer uten tvil til gode, og selv i tilfeller hvor den aktuelle artisten ikke kommer med et etablert visuelt uttrykk er allerede det psykiske skillet 14

Å VISUALISERE MUSIKK

og er like opptatt av detaljer som meg. Hvis vi kan diskutere detaljene i akkurat hva man egentlig sier med akkurat så og så mye klang på skarptromma, overføres mye av språket inn i det visuelle. Hvis jeg rett og slett ikke liker musikken det er snakk om, takker jeg heller nei til oppdraget. Eller hvis jeg ikke føler jeg kan gjøre noe klokt med det. Jeg har vært heldig som har fått arbeide med mye musikk som beveger meg sterkt, og da er jobben min enkel. Jeg ser ofte på et oppdrag om å bygge en visuell identitet for musikk på samme måte som et remiksoppdrag. Man blir en foredler i produktkjeden.

– Musikk og design har mye til felles; kulturen vår er hyperoppmerksom på detaljer i uttrykk, sjangerdefinisjoner og klisjeer. Og det er alltid moro å leke med folks forventninger, enten de er bevisst på det eller ikke. Det vi liker og ikke liker i musikk er veldig basert på referansene det viser til, og det er liten plass til tilfeldigheter. Hvis jeg bruker en vrengt 808-tromme, er mange umiddelbart klar over konnotasjonene, selv om de ikke vil kunne sette fingeren på det. Det er gøy å kvantisere ting vi stort sett bare kan føle, og bruke de verktøyene til å lage noe helt nytt. Derfor setter jeg stor pris på å kunne bevege meg relativt fritt mellom lyd og bilde som uttrykksmåte - musikk vil alltid være veldig subjektivt, mens design på mange måter kan defineres som bra eller dårlig.

Hvor mye har sjangeren å si for det ferdige resultatet? – Alt og ingenting? Sjangerne, reglene og forventningene som musikken diskuterer overføres naturlig inn i det visuelle. Jeg kan enten underbygge det musikken snakker om når det musikken sier allerede er “fullendt”, eller kontrastere for å lage et mer nyansert resultat. Det er veldig viktig for meg å unngå “hest-hest” som vi kaller det, altså en dobbeltforklaring på godt norsk. Å høre en gitarlyd for så bare å se et bilde av en gitar? Det er drittkjedelig. Buuu!

Hva er så drømmeoppdraget? – Det må være å lage det visuelle uttrykket til en festival med all musikken jeg liker best. Arbeidet mitt med Nabovarsel har gjort at jeg digger å jobbe med uttrykk som får utvikle seg over tid - der er festivaler med en slags årlig evolusjon perfekt.

SIN EGEN PRODUSENT

Under artistnavnet Lysgaard fremstilles toner Jacob selv beskriver som dansemusikk for voksne, og han er også vert for plate-prate-programmet “Lysgaard Leverer” på Nabovarsels podcast-nettverk. Selv mener han design og musikk har mange fellesnevnere, og setter størst pris på å kunne befinne seg i grenselandet mellom de to. 15

Å VISUALISERE MUSIKK

Å VISUALISERE MUSIKK: SIMON VALENTINE 13. JUNI 2016

Den digitale nomaden Simon Valentine har et uttrykk som er i stadig utvikling. Siden 2011 har han laget visuals til noen av Norges mest kjente artister, og med hele verden som kontor blir arbeidet hans like gjerne til hjemme i Oslo som på kafé i Colombia og Taiwan.

– Jeg ble tilfeldigvis kjent med Jan Martin Vågen, som er en av de største i landet på akkurat dette. Han har blant annet gjort show for A-HA og Bugge Wesselltoft, og dro meg med på en del større produksjoner. Hvordan vil du beskrive din egen stil? – Det kommer veldig an på sammenhengen, og det er stor forskjell på hvordan jeg tenker på mine egne prosjekter og hva jeg lager for andre. Når jeg produserer for andre musikere prøver jeg å sette meg inn i deres verden, og finne et visuelt utrykk som forsterker musikkopplevelsen for deres publikum. Så jeg begrenser meg ikke til noen spesifikk stil sånn sett. På mine private prosjekter har jeg også en del fokus på det improviserte, både i musikken og visuelt. Trikset er programmere generative visuals som reagerer på omstendighetene og kan bevege seg dynamisk sammen med musikken og eventuelt publikum. Grunnen til at jeg foretrekker dette over at alt er pre-produsert er for å fremheve at dette er en personlig og sosial opplevelse som vi deler sammen her og nå. Jeg funderer for tiden litt på det at vi stort sett lever i et post-religiøs samfunn her i vesten, og det er en utfordring å få dekket en del menneskelige behov for samhold og ritualer som religionen gjorde for oss før. Jeg tenker at denne formen for kunst har potensiale til å skape en arena for dette, selv om jeg ikke føler at den har tatt steget helt ennå. Jeg trekkes også mot det futuristiske og metafysiske, og synes det er spennende å jobbe med utrykk som føles både høyteknologiske men samtidig personlige.

Abstrakte og figurative former, fotografi, forvrengte farger og bevegelige bilder laget for å komplementere og spille på lag med lyd, toner og musikk. For Simon Valentine har interessen for visuell kommunikasjon vært der siden barneårene, og ført til jobber for artister som Madcon, Karpe Diem, Katzenjammer, Sivert Høyem og Odd Nordstoga. – Jeg er født i England, og flyttet til Norge da jeg var ni år gammel. Det var på denne tiden jeg så bakomfilmen til de originale Star Wars-filmene - noe som opplevdes som å få titte bak teppet til en magiker, sier Simon. – Plutselig åpnet det seg en ny verden av muligheter, hvor jeg kunne ta alt som suste rundt i hodet mitt og visualisere det slik at andre mennesker også kunne få oppleve det. Med en tidlig fascinasjon for musikk og historiefortelling begynte han å lage radioteater, med et Casio-keyboard som han spilte inn på båndopptaker. Etter hvert fikk han også tak i et kamera, og brukte mange timer på å sette sammen hjemmesnekrede historier. Ungdomstiden ble tilbrakt med å lage film med venner omkring på Nesodden, og selv tror han uttrykksbehovet ble spesielt sterk av å flytte til Norge og ikke kunne språket som barn. Når media og kommunikasjonsstudiet på videregående var gjennomført hadde Simon allerede mange timer med erfaring.

Hva har du jobbet med i det siste? - For et par måneder siden ble jeg ferdig med visualsproduksjonen til Karpe Diems nye turne, og jeg gjorde også visuals til konserten deres i Oslo Spektrum. Jeg hadde egentlig ikke noe særlig forhold til Karpe før jeg begynte å jobbe med dem. I hodet mitt var de vestkantgutter som lagde rap om stranda, men jeg skjønte ganske fort at denne antagelsen var feil. De er reflekterte og perfeksjonistiske, og de er definitivt de artistene jeg har jobbet med som har vært mest involvert i prosessen. De har en veldig holistisk idé om prosjektet sitt og har god smak. Når de spilte i Oslo Spektrum styrte jeg effekter på livevideo fra kameraene, som ble blandet med visualsene jeg hadde laget. Nylig gjorde jeg også all musikk og lyddesign til årets Visuelt, samt en solo audiovisuell peformance som jeg fremførte på selve utdelingen.

– Jeg var heldig - noen riktige folk fikk se arbeidet mitt og jeg fikk jobber i NRK-produksjoner som både fotograf, klipper, animatør og komponist. Samtidig holdt jeg på med musikk både i band og på dataen hjemme. Jeg tok aldri noen videre utdannelse, men jeg har undervist i motion graphics, animasjon og VFX på filmskolen i Lillehammer. I UTVIKLING

– Jeg har interesse for mange forskjellige medier, og det føles logisk for meg å holde på med visuals til musikk ettersom det er noe som kombinerer flere av disse, sier Simon. 16

Å VISUALISERE MUSIKK

NOMADE

Han beskriver seg selv som en minimalistisk, digital nomade og har vært lite i Norge de siste tre årene på tross av at han kun har norske kunder. I fjor bodde og jobbet han i Bogota, og for tiden bor han i Taipei. For eksempel laget han all grafikken til nevnte Karpe Diem-show fra en kafé i Colombia, da alt han trenger for å jobbe er en laptop. Per dags dato er Simon dog mest opptatt av sitt eget foretak, som han har startet i samarbeid med musikeren Åsmund Skuterud. Det heter Koèju, er et live, elektronisk musikkprosjekt og har tidligere har hatt månedlige konserter på Blå sammen med kjente, norske jazzmusikkere som Stian Carstensen, Øystein Skaar (Highasakite), Eivind Aarset og Karl Seglem.

Hvor viktig er det visuelle når du selv kjøper musikk, eller skal på konsert eller festival? – Det kommer an på mange ting. Jeg drar gjerne på jazzkonsert, der all fokus er på musikerne og deres samspill, eller for å se et cubansk band som spiller på gata. Disse kan være like store opplevelser for meg som et høyteknologisk show der alt er innspilt på forhånd og planlagt ned til hver minste detalj. Jeg dras også mot elektronisk musikk og audio-visuell kunst - det å engasjere alle sansene er meget spennende. Jeg ser for meg at alle i fremtiden har linser med augmented reality, og kunne veldig godt tenkt meg å produsere ting for dette. Tenk å lage et hologrambasert liveshow, det blir som å orkestrere en felleshallusinasjon!

01 m erijnhos.com 02-03 a nettemoi.com 04-05 j acoblysgaard.com 06-07 f acebook.com/koejumusic/

KVINNER I NORSK GRAFISK DESIGNS HISTORIE: SISSEL BIONG 01. FEBRUAR 2016

Skal man tro den rådende fremstillingen av norsk grafisk designs historie, er det en der kvinner har vært mottager og aldri bidragsytere. Det er på tide å skrive kvinnene inn i beretningen — Av Kristina Ketola Bore

– Politisk vri har jeg alltid hatt sansen for. Og en god collage.

Allers for å besøke layoutavdelingen, bestemte Biong at hun ikke skulle drive med layout – alt for kjedelig, mente hun.

I den tredje saken i serien om kvinner i norsk grafisk designs historie, møter vi Sissel Biong. Hun kommenterer mens hun blar gjennom gamle opplag fra tiden som layoutansvarlig i det feministiske tidsskriftet Sirene. Vi sitter i hjemmet hennes på Nesodden, der hun de siste årene har nytt pensjonisttilværelsen. Bak henne ligger et langt arbeidsliv som grafisk designer og billedredaktør i Gyldendal Undervisning, frilanser for avis og tidsskrift, layoutansvarlig for Alle Kvinners Blad, Norsk Dameblad, og nevnte Sirene.

– Jeg sa til lærer min, Carsten Lien, at jeg skal i alle fall ikke tegne bokrygger og ikke skal jeg tegne layout. Da så han på meg over brillene og sa: «Da får de bli husmor, lille frøken Biong». Slik gikk det ikke. I stedet ble Sissel Biong en prominent grafisk designer innen norske redaksjoner. I hennes karriere kan man spore utviklingen av kvinnesaken i norsk media. Her kan man se rollen grafisk design har spilt i spørsmål om blant annet selvbestemt abort, lik lønning, seksualitet, skilsmisse – og kort oppsummert, likestilling.

«Ingen føler seg undertrykket før de har en drøm, en visjon om noe bedre.»

SØSTERSOLIDARITET

Setningen står midtstilt på Sirenes førsteside, i det første nummer fra august 1973. Erklæringen er satt av Biong i antikva. Opplaget med «den undertrykte Liv Ullmann» på omslaget var kun et prøvenummer, men solgte 35 000 eksemplarer. En reklamesjef på Cappelen stod i fare for å måtte spise en hatt, og et av Norges største feministiske magasin siden sist århundreskiftet var lansert. I redaksjonen og layoutstolen satt Sissel Biong.

Etter endt fireårig utdannelse ble Biong i 1961 ansatt i Ernst G. Mortensen forlag. Under her lå Norsk Dameblad der hun ble layoutansvarlig. På huset var det menn på layouten i alle magasinene, og Biong kom inn som eneste kvinne. – Jeg ble sittende alene og skulle ha ut bladet en gang i uken. Gutta på setteriet kunne ikke skjønne hva hun lille jenta i damebladet drev og yppet seg med. Jeg ville blant annet ha layout i sirkler, slik jeg hadde sett i det svenske Feminabladet. Da jeg kom inn på trykkeriet i kjellerne pleide alle å stoppe det de gjorde, og det ble helt stille.

INGEN HUSMOR

Allerede som 17-åring søkte Biong seg inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Her ble hun ble skolert i skrift, modell og ornament på boklinjen. På en klassetur til 18

Redaksjonen til Norsk Dameblad bestod av tydelige kvinnelige figurer i norsk presse, blant dem Sylvi Kalmar og Reidun Kvaale. Her ble en ung Biong innført i diskusjoner om skilsmisse, abort og politikk. Men da man skulle ansette to mannlige typografer, ble hun for første gang utsatt for det flere kvinner på samme tid måtte sloss mot. Mennene skulle ha betraktelig høyere lønn enn Biong.

– Jeg traff Kari Rolfsen, som vi brukte som illustratør på Gyldendal. Hun fortalte at det skulle komme et alternativt kvinneblad, med blant annet henne og Bjørg Vik i redaksjonen. Jeg sa at hvis det var bruk for meg, så er jeg klar. Sånn begynte det. FRA FORSØRGET TIL SELVSTENDIG

I 1973 kom det første prøvenummeret av Sirene ut på Cappelen forlag. Reklamesjefen på forlaget hadde lovet å spise hatten sin dersom de solgte ut 5000 av det første opplaget. Sirene solgte 35 000. Bladet ble revet vekk, og med stoff om abort, p-piller, den faste spalten «vårt besværlige underliv», skilsmisse, kvinnehelse, lik lønn for likt arbeid, sex, menstruasjon og politikk, hadde Sirene stoff som både Biong og andre kvinner hadde savnet i media Norge.

– Da rustet damene seg, og jeg fløt på en bølge av sympati, forteller designeren. – Det var søstersolidaritet i praksis. Og jeg kom opp på samme lønnsnivå som gutta. EN KONSERVATIVT UKEPRESSE

I 1967 begynte Biong i magasinet Alle Kvinner. Gjennom arbeidet sitt der ble hun mer bevisst på hvordan kvinnebladene unngikk å skrive om visse temaer, blant dem abort og p-piller. Etter hvert ble Biong lei av den konservative holdningen som preget bladene.

– Vi hadde flat struktur og lik lønn, og vi ambulerte med ansvarlig redaktør. Det stod bare formelt. Alle var redaktør, alle var i redaksjonen, og alle kom med forslag til stoff, forteller hun.

– Jeg kunne ikke skjønne hvorfor norske kvinner ikke skulle klare å lese mer utfordrende stoff. Det som ble trykket bestod i hovedsak av kongestoff, moter og mat.

Foruten Biong bestod redaksjonen i starten av Bjørg Vik, Bitten Modal, Astrid Brekken, Gøril Strømholm og Kari Rolfsen. Året etter kom IdaLou Larsen til, og senere Inger Anne Olsen og Gerd Korbøl.

Noen år senere, i 1972, kom en av 70-årenes største debatt: EF.

– De tre første numrene lagte jeg på repromaster, i dyp hemmelighet innimellom og etter jobben på Gyldendal. En kollega skrev teksten på kulehodemaskin, jeg rastrerte foto, og limte hver eneste del. Hver side ble avfotografert på trykkeriet, der de forminsket det ned, trykket det og bandt det.

– Ja til EF hadde svære annonser i Alle Kvinner og jeg reagerte surt på det, forteller Biong. – Nei-siden hadde ikke råd, og jeg syns det var utrolig urettferdig at bare den ene siden skulle bli representert. Det kulminerte med den debatten.

I 1975 gikk hun over til heltidsstilling i Sirene. Tidsskriftet fikk eget kontor og etter hvert utstyr, der Biong fikk eget reprokamera og repromaster. Samtidig fant Sirene ut at de ville bli selvstendige.

Da Alle Kvinner flyttet inn i Gyldendals lokaler fikk Biong tilbud om jobb i skolebokavdelingen til forlaget, og en endring av miljø fristet. Men også her ble hun utsatt for samme sak som da hun først startet i Norsk Dameblad. Som kvinne ble hun og hennes kollegaer betalt mye mindre enn sine mannlige motparter. Tross i protester var det lite gehør å hente hos forlaget. Da Biong fikk høre om et nytt initiativ som var på gang, falt mange brikker falt på plass.

– Vi kunne ikke være forsørgede husmødre slik vi var under Cappelen, forteller Biong spøkefullt. – Så vi begynte for oss selv og startet forlag. I tillegg til selve bladet, lagte vi plakater, noen julekort, og ga ut små bøker som Kari Rolfsen tegnet. 21

MONTAGEARBEIDE.

– Jeg har alltid vært opptatt av redaksjonell design, av å tenke bilde og tekst sammen, forteller Biong mens vi ser gjennom oppslagene hun har designet i løpet av karrieren sin. Allerede fra Biongs tid i Alle Kvinner er det bruken av foto som utpreger seg. I Sirene virker det å komme mest til sin rett - da i kombinasjon med tekst forfattet av kollegaer som Bitten Modal, IdaLou Larsen og Bjørg Vik. De valgte illustrasjonene gjør seg ekstra godt i samspill med titler som: «Hold kjeft og vær deilig», «Kvinnen og galskap», «Ekteskapet, vårt tids kannibalisme», eller simpelthen «Orgasme». – Å si noe med bilder, å tenke på hvordan illustrasjoner kunne stå til artikler, det har alltid interessert meg som formgiver, forteller Biong.

fotobruk, var Fleckhaus sitt arbeid for Twen også kjent for collage- og montasjearbeid.

Sirene brukte også flere illustratører og billedkunstnere. Utenom Kari Rolfsen sine faste striper, var en lang rekke illustratører og billedkunstnere representert, blant dem Wenche Øyen og Tonje Strøm Aas. Et trykk av Per Kleiva ble også brukt som vignett på lederplassen.

– Mye av skriften som er brukt i Twen er typisk det Peter Haars og Bruno Oldani brukte på den tiden, sier Biong.

Gjennom arbeidet sitt med både Alle Kvinner og Sirene så Biong mye til utlandet for redaksjonell design. Blant inspirasjonskildene var det tyske ungdomsbladet Twen, designet av Willy Fleckhaus. Foruten sine fete typesnitt og omfangsrike

Gjennom Sirene fikk Biong også sluppet seg løs med collage. Et populært oppslag var en serie der en rekke prominente menn fikk hodene sine påmontert kroppene til mannlige modeller. Stramme slengbukser med bulende skritt, lange

– Men selve måten Twen anvendte foto på var eksepsjonell. Bildene fikk mye plass, og ble gjort store og utfallende.

skinnfrakker og luksuriøse dresser preget blant annet biskopen og en rekke velkjente politikere.

fikk etter en periode som frilanser en stilling hos NRK der hun jobbet med Barnetimeboka, etter det fant hun igjen veien tilbake til Gyldendal sin skoleavdeling, der hun ble til pensjonsalder i 2001.

– Vi ble intervjuet av Morgenbladet, og Aftenposten grep også fatt i det, forteller Biong.

Med unntak av en dokumentar på NRK og noe akademisk stoff, er det lite som er publisert i etterkant om Sirene.

– Nylig fant jeg et rasende leserbrev i et av de påfølgende numrene. Det var en dame som var så forarget fordi jeg hadde montert biskop Lønnings hode på en annens kropp. Det mente hun ikke gikk an, sier Biong og ler.

– Når jeg tenker på det nå, står det helt klart for meg at det var guttas verden, sier Biong om datidens grafisk design-felt.

SKILLET

– Hadde Sirene vært laget av en mann hadde det garantert vært skrevet om på en helt annen måte. Det gikk opp for meg senere.

Men selv om Sirene for mange representerte et savnet alternativ, var tidsskriftet for andre en kilde til irritasjon. – Vi datt mellom mange stoler. Kvinnefronten, utløpere av AKP ML, ga ut sitt eget blad. Fra dem fikk vi blant annet høre at vi var «borgerskapets lakeier». Mens vi i Stavanger før oljen var det verste pornobladet.

Da vandreutstillingen Hold stenhårdt fast på greia di. Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89 (2013-14) åpnet på Oslo Kunsthall, fikk Biong seg derimot en overraskelse. – Der var opplag av Sirene jeg hadde laget hengt på veggen. Jeg hadde gjort hver eneste forside, klistret hver eneste tittel. Da var det nesten som å ha utstilling.

– Vi var radikale, men på den «gale» måten, sier Biong som en henvisning til at bladet aldri forsøkte være et reinspikka politisk magasin.

Snart 43 år etter det første nummeret kom ut, står Sirene igjen som et tidssignal og som en av årsakene til at man i dag er friere i kommunikasjonen av temaer som angår kvinner og likestilling. Hos Sissel Biong fikk personlig overbevisning til tider lede vei for formgivning.

– Heller skulle vi være et alternativ til ukebladene, legger hun til. En av sakene som gjorde at den venstreradikale kvinnefronten ble så negativt innstilt til Sirene var pornodebatten på slutten av 70-årene.

– Når jeg ser tilbake på gamle Sirene-nummer nå, sier Biong, mens hun blar gjennom opplagene.

– Vi tok stillingen at man kunne skille, forteller Biong. Et omslag fra 1979, prydet med Gloria Steinem og tittelen «Erotikk og pornografi – Klart det går i skille», oppsummerer polene i debatten.

– Ja, da tenker jeg: Søren meg så bra det var.

– Vi ville ikke feie alt ut, det var en forskjell. Du kan ikke kalle alt som handler om sex for porno. SIRENE STILT UT

Mot slutten av 70-årene sluttet Biong som layoutansvarlig i Sirene, men fortsatte å være del av redaksjonen. Hun

01-05 F oto: Kristina Ketola Bore

ASLAK GURHOLT RØNSEN OM MULTIKUNSTNEREN ARILD KRISTO 19. FEBRUAR 2016

I arbeidet med den retrospektive utstillingen om Arild Kristo, har Aslak Gurholt Rønsen vektlagt å se på et helt kunstnerskap. Mens Kristos designarbeid får hans kontemporære designere til å trekke frem metaforer som «lyn fra klar himmel» — Av Kristina Ketola Bore – Dette kunne jeg kanskje trodd var Arild Kristos design. Men kanskje ikke helt fargebruken. Dette er ikke hans… Og dette er ikke hans. Og nei, her er det for mye som er gjort.

– Jeg antar det var i arbeidet som fotograf, og senere som filmskaper, at hans kunstneriske ambisjoner lå, forteller Gurholt Rønsen.

Aslak Gurholt Rønsen sorterer Pax–omslag fra årene 196466. Det er dagen før åpningen på Grafill R21 av utstillingen han har jobbet med de siste to årene. Utstillingen, som Gurholt Rønsen har mottatt Grafills utstillingsstipend for, tar for seg Arild Kristos virke som både filmskaper, fotograf og grafisk designer. Kristo, som kun var aktiv i noen år som designer, arbeidet hovedsakelig med bok- og magasinomslag i midten av 60-årene.

– Hvis du var fotograf på den tiden, og leverte et bilde til et magasin, så var det fort at bildet ble beskåret. Du hadde ikke mye kontroll. Det var sikkert ikke så lett å svelge med slike ambisjoner. Designarbeidet tror Gurholt Rønsen at Kristo tok som en pengejobb. Fra 1964-66 gjorde Kristo omslagene til et forlag som skulle bli et viktig visningssted for den kommende generasjonen grafisk designere. Det nystartede forlaget, Pax.

Du har blitt lommekjent med Kristos design? – Ja, man blir det når man sitter og ser på det hele tiden. Jeg har til og med begynt å designe på denne måten, ler Yokoland-partneren.

LYN FRA KLAR HIMMEL

– Ser du på bokomslag fra de tidlig 60-årene i Norge så er det ofte en liten akvarell eller sterkt illustrative motiver. Det er produkter av den gamle reklametegnerskolen, forteller Gurholt Rønsen, som selv er godt kjent med nyere norsk historie innen feltet.

Arbeidet med utstillingen startet for to år siden med en forespørsel fra daværende daglig leder av Grafill, Martin Biehl. Gurholt Rønsen hadde like før satt opp en storstilt utstilling på Grafill som feiret den svenske designduoen John Melin og Anders Österlin. Biehl lurte på om han også kunne være interessert i å presentere en noe bortglemt, norsk designer, nemlig Arild Kristo.

– Jeg skjønner veldig godt når jeg snakker med eldre designere og de sier arbeidet til Kristo var som lyn fra klar himmel. Omslagene hans var i større grad typografisk drevet. Som er komisk siden han opprinnelig var fotograf og ikke hadde bakgrunn innen typografi eller grafisk design.

KUNSTNERISKE AMBISJONER

Kristo selv startet sin karriere innen fotografi. Fra 1962-64 arbeidet han som fotograf, han fikk tredjeplass World Press Photo Award, og sammen med Dan Young og Robert A. Robinson startet han fotobyrået Manité. Men det varte ikke lenge før han gikk over til designfeltet.

Da Kristo kom inn som frilanser hos Pax var han alene som designer. Ifølge Gurholt Rønsen hadde Kristo nærmest frie tøyler, og det var sjeldent det oppsto diskusjon rundt omslagene han produserte.

Dersom du skal beskrive estetikken hans, hvilke ord ville du brukt da? – Han bruker mye rammer, det er veldig grafisk – mye mer enn fotografisk, og som sagt er det typografisk drevet. Arbeidet er ikke særlig litterært, det er mye mer pop, og kan minne om små plakater eller trafikkskilt. Til tider er det litt klønete, og ikke alltid så veldig raffinert.

PAX SOM VISNINGSSTED

Det er talende hvor sterkt designuttrykket til Kristo må ha blitt opplevd, når bokdesigner og illustratør, Bjørn Roggenbihl, mener han skylder Kristo sitt karrierevalg. – Roggenbihl kom inn i Pax noen år etter Kristo, forteller Gurholt Rønsen. – Da jeg intervjuet ham i anledning utstillingen, fortalte han at en plakat for de første Pax-bøkene var grunnen til at han begynte jobbe med grafisk design. Han hadde aldri sett noe slikt før.

Det er også fascinerende hvor likt alt er, forteller Gurholt Rønsen videre. Som resultat trodde han at han hadde hele katalogen til Kristo, for så å finne ut at flere av bøkene manglet: «jeg ikke klarer skille de fra hverandre lenger». For Pax ble bøkene deres i årene 1964-66 synonymt med Kristos design. Selv om det var en oppskrift som ikke viste særlig progresjon, påpeker Gurholt Rønsen.

I 1966 sluttet Kristo å designe for Pax. Etter det laget han kun noen filmplakater og et par sporadiske bokomslag. Pax på sin side fikk inn en stall av frilansere, designere som siden skulle bli kjent som viktige pionerer for norsk grafisk design.

– Da Bruno Oldani tok over i Pax i 1967 laget han et system som var veldig likt det Penguin Books lagte i 1961, forteller Gurholt Rønsen videre.

ET HELT KUNSTNERSKAP

Ett av aspektene Gurholt Rønsen har vært opptatt av å trekke frem, er helheten av Kristos kunstnerskap. Med andre ord å ikke isolere ham som designer.

– Det gjorde at det ble en helhet i omslagene, selv om illustrasjonene kunne være veldig forskjellige. Men Kristo gjorde det motsatte. Han hadde ikke noe system, men han hadde et veldig distinkt uttrykk. Kristos design fremstod som en helhet, selv uten system.

– Når du ser filmene hans, spesielt Kristoball-filmen fra 1967, så ser du veldig tydelig likhetstrekk i arbeidene hans både som filmskaper og designer.

Hva tenker du da denne utstillingen bidrar med i fortellingen om Arild Kristo? – På en måte tenker jeg han er fullstendig underkjent, men samtidig har han fått mye oppmerksomhet for det han har gjort av foto og film. Han var tidlig ute og traff en nerve, han stod for noe nytt, svarer Gurholt Rønsen.

– Generelt hadde han en veldig collage-aktig måte å jobbe på. Noe som minner om arbeidsmetoden til en grafisk designer, forteller Gurholt Rønsen videre. – En ting jeg tenker utstillingen bidrar med, er at det som har vært skrevet tidligere har vært om fotografen Arild Kristo, eller filmskaperen Kristo. Jeg har til en viss grad forsøkt å sette de bitene sammen med designeren Arild Kristo. Det er mer interessant å se på helheten, å fortelle historien om hele mennesket, og ikke bare den ene delen.

– Vanligvis, når man ser på et kunstnerskap der personen har jobbet med forskjellige ting, tenker man at han eller hun har jobbet med det parallelt, og at de har hatt gjensidig påvirkning. Derfor ble jeg overraska da jeg så at han jobbet i to års stadier med både foto og design. Først tenkte Gurholt Rønsen at de tre disiplinene; film, fotografi og design, ikke hadde påvirket hverandre. – Det har jeg gått tilbake på. Det er mye som går på tvers. Et eksempel han drar frem er Kristos arbeid som fotograf. Bildet var ikke ferdig da det ble tatt. I etterkant arbeidet Kristo med spesifikke detaljer, han kunne sette sammen flere bilder og fremheve spesielle element i fotoet. I filmene til Kristo identifiserer Gurholt Rønsen grafiske uttrykk, hard klipping, sterke farger og høy kontrast.

01-03 F oto: Aslak Gurholt Rønsen 04 F oto Tanja Steen

HVA ER DET BESTE MED YRKET DITT? 18. MARS 2016

Profesjonen vi velger er ofte et resultat av både interesser, fascinasjon og lidenskap, noen ganger også ispedd en god dose tilfeldigheter. Og måten vi ser på levebrødet vårt varierer like voldsomt fra person til person som det vi setter pris på ved det. Enten man verdsetter de store eller små tingene er det fint å bli minnet på nøyaktig hva det er som gir deg lyst til å gå på jobb om morgenen. — Av Dorthe Smeby

SVENNIK PETTERSSON

CHRISTINE BETTEN FREELANCE ART DIRECTOR/ILLUSTRATØR

DESIGNER I SUPERBLAISE

Det er mange ting som gjør at jeg elsker jobben min. Det å løse problemer for kunder er veldig givende, jeg blir alltid motivert av å se hvor viktig det er med godt og gjennomtenkt design. En av «yrkesskadene» i denne jobben er at jeg legger merke til design rundt meg hele tiden, enten det er tøfler eller øl-etiketter. Dét er jeg takknemlig for, at jeg i denne jobben blir inspirert av alt mulig rart. Skal heller ikke legge skjul på at jeg motiveres av all konkurransen i denne bransjen. Det er lite som slår følelsen av å jobbe intenst før en deadline, og deretter vinne en ny kunde.

Noe av det beste med yrket mitt er at jeg får jobbe med så mange ulike materialer. Det er supergøy å få ta en idé ut i den fysiske verden - klippe og lime og snekre og sy! Hvert prosjekt byr på nye utfordringer, som det er spennende å prøve å løse på best mulig måte. Jeg blir så glad når folk tør å satse på fysiske løsninger, og jeg tror virkelig det gir noe ekstra til det ferdige resultatet - selv om det skal presenteres digitalt. KAROLINE FJELD FREELANCE GRAFISK DESIGNER OG KUNSTNER

Det beste med jobben min, eller hvertfall noe av det beste, må være alle de kule tingene jeg kommer over mens jeg gjør research til forskjellige prosjekter… Det kan være et spennende foredrag, en interessant artikkel, et morsomt bilde eller fascinerende form på andre måter. Noen ganger blir jeg sittende og surfe for etter en stund ha glemt fullstendig hva jeg egentlig skulle undersøke. Da er jeg som oftest langt inne i dypet av internettet, hvor de merkeligste og rareste ting kan åpenbare seg. Her om dagen ble jeg for eksempel sittende og se videosnutter om roboter som har gått amok, når jeg egentlig skulle finne informasjon om ulike papirtyper og papirtykkelser. Men erfaringen min er at slike sidespor også kan trigge tanker som plutselig blir til nye idéer - som igjen kan føre til et gjennombrudd innen det jeg egentlig drev med.

ASTRID WOLDEN GRAFISK DESIGNER/PARTNER I FORM TIL FJELLS

Det beste med jobben min er at jeg lever av det jeg brenner for. Å få utløp for skaperevnene er noe som gir meg en form for terapi, og noe jeg gjør fordi jeg ikke kan la være. Som grafisk designer i Form til fjells er jeg så heldig å ha kunder som har det litt som meg, som elsker sitt levebrød. Å bli kjent med disse og kunne bidra til at de når deres mål føles veldig bra. Som for eksempel i sommer da vi ble vi kjent med Mette Marie, 10. generasjons Heiberg. På Amble Gård innerst i Sognefjorden dyrker hun økologiske epler som høstes for hånd og ferskpresses til eplemost. Vi ble hyret inn for å designe nye etiketter for den premierte eplemosten.

01 c hristinebetten.no

HANNA BERGMAN 02. APRIL 2016

Grafisk designer Hanna Bergman utforsker digital lesning og vil gjerne at vi legger boken bak oss. Slik skal det bli rom for nye formidlingsmåter. — Av Kristina Ketola Bore

Hanna Bergman kaller ikke en bok for en bok.

et åpent vindu – sammen setter de stemningen for historien til Vera. Mens man blar nedover nettsiden overlapper tekstdeler hverandre, det klassiske sideoppsettet brytes opp, lyden av skvulping i et badekar akkompagneres av en video av vann som renner ned i en sluk. Kombinasjonen av de forskjellige uttrykksformene som tilhører digitale plattformer skal være del av å utforske hvordan man leser og forteller en historie.

– Det er kontroversielt å si det, men jeg tenker at når man forsøker glemme konseptet «boken» så kan det oppstå noen interessante måter å formidle på. For øyeblikket er Bergman pådriver for konseptet The Reading School. En digital plattform, en lesegruppe og en utforskning i hva lesning kan bety. Utdannet som grafisk designer og basert i København, har Bergman siden sitt avgangsprosjekt for fem år siden utforsket feltet mellom analoge og digitale bøker.

– Jeg ser dette som en lesesituasjon i et bredere perspektiv, der man kombinerer bilde, tekst og lyd, altså multimodal lesning. At man tenker at det er flere muligheter for å lese eller kommunisere visuelt, forteller Bergman.

LESESITUASJONEN I ET BREDT PERSPEKTIV

– Hva skjer når man gir slipp på konseptet om den analoge boken? spør Bergman retorisk over Skype.

– Eksperimentene mine handler om å utforske de multimodale elementene som finnes, utfordre seg selv i de utprøvningen, og se hva som oppstår.

– Hva skjer når man i stedet begynner fokusere på hvordan en lesningen kan foregå – fordi det finnes andre muligheter i det digitale mediet enn i det analoge.

BOKEN SOM ETTERLEVNING

– At eboken ligner den analoge boken har nok vært vesentlig for den første forståelsen av ebokens tilblivelse. Men at den fortsatt ligner samme konsept når man digitaliserer føles ikke helt riktig, sier Bergman, og vekker slik et lignende sentiment som flere av ebokens kritikere.

Akkurat disse spørsmålene har hun utforsket i flere prosjekter i forkant til The Reading School. Blant dem er novellen Vera, laget i samarbeid med Matilde Maria Rasmussen. Det er en historie fortalt gjennom lyd og bevegende, samt statisk bilder i samspill med tekst. Fortellingen, som er lokalisert på en nettside, starter med lyden av gresshopper, en video av bregner som svakt beveger seg i en vind, et svart-hvitt foto av

– Det er som vi befinner oss i en overgangsperiode der det fortsatt ikke finnes en form for det digitale, i alle fall ikke en form som er mer selvsagt enn den analoge versjonen. 30

Hvilken rolle mener du grafisk design har spilt i denne samtalen om digital lesning? – Selv har jeg jobbet en del med den analoge boken. I den digitale lesningen kan man ta med seg strukturen for lesning, samt hvordan man deler inn de forskjellige delene av den analoge boken. For eksempel at man starter med et omslag og en tittel. Men det trenger ikke nødvendigvis lenger måtte ligne på en bok i den tradisjonelle forstanden.

– Luostarinen undersøker forskjellige materialer. Det var et sidespor, men likevel føltes det interessant å ha det med som en romslig opplevelse, i stedet for å starte med det digitale, forteller Bergman. Siden starten i fjor har Reading School hatt tre møter. Foruten Spatial Reading var ett av dem under temaet Spitzlesning – en teknologi der ett ord vises på skjermen om gangen, og leseren selv setter hastighet. Alle lesegruppene som arrangeres under The Reading School legges opp på nettsiden med instrukser for hvordan andre kan gjenskape dem.

Bergman forteller at hun anser den analoge boken som en produksjonsmessig etterlevning av opptakten til industrialismen.

– Det handler om å oppfordre til nye måter å lese på eller nye måter å tenke lesning på, slik at man kan reflektere over hvordan forskjellige lesesituasjoner kan oppstå, sier Bergman.

– Boken hørte mer sammen med at man satte bly i hånden, som siden ble trykket i boktrykk. Nå er hele prosessen digital. Det er først når boken kommer på papir eller når leseren får den i hånden, at man skaper en idé om at den er laget analogt.

– Vi forsøker å tenke på lesning som andre ting enn å kun lese en fysisk bok. Vi ser på det som en undersøkelse vi ikke vet svaret på, og en revurdering av hva lesning kan være.

Er det for deg da mer relevant å snakke om digital lesning – altså å henvise til måten man opplever enn hvordan man beskriver det som et objekt? – Ja, jeg tror det har vært viktig å løsrive det fra boken. Jeg har prøvd å fokusere på tekst og bilde. Det er samtidig veldig komplisert å kalle det for lesning, fordi man har konnotasjoner i det også.

Reading School kommer til å fortsette i lignende spor, forteller Bergman. På plakaten har hun andre designere og forskere som har jobbet med leseopplevelser. – Det føles som det finnes mye å utforske, legger hun til.

Mange jobber med forskjellige forståelser av hva det digitale er, for noen er det en metode, mens andre kun ser det som en plattform. Hva er det digitale for deg? – Jeg ser det som et verktøy for å formidle noe. Derfor blir man også nødt å se på situasjonen man befinner seg i når man bruker det verktøyet. Om Reading School I intensjonsteksten på nettsiden sin forteller The Reading School at de vil se på hva som ligger etter diskusjonene om den analoge versus den digitale boken. Til nå har de arrangert tre lesegrupper der de har utforsket forskjellige former for lesning. Blant dem en lesegruppe under temaet Spatial Reading, i regi av kurator Vilma Luostarinen i samarbeid med kunstner Barbara Amalie Skovmand Thomsen. Dette var en felles leseopplevelse, der ikke bare teksten som ble lest var viktig, men også omgivelsene. Samtidig som man leste skulle man også bygge en fysisk struktur i midten av lesesirkelen.

01-04 H anna Bergman

HVILKEN KREATIV PERSON VILLE PASSET SOM USAS NESTE PRESIDENT? 11. APRIL 2016

I disse valgtider er det nesten umulig å ikke gjøre seg opp noen personlige tanker om hvem som hadde vært best egnet til å styre i landet over dammen. Hvilke egenskaper bør egentlig vektlegges, og hva slags personlighetstrekk er best skikket til å ha ansvar for både atomkofferten og en av verdens største økonomier? En fast og bestemt hånd, gode tegneegenskaper for å kunne skisse frem sine tanker og visjoner på papir, eller utpregede sosiale evner som ville vært hyggelig og inspirerende å ta en øl med på personalfest? Vi spurte fire personer hvem de ville valgt. — Av Dorthe Smeby

jobb som president. Yoda hadde opprettholdt ro og orden på en rettferdig måte, samt passet på at alle innbyggerne hadde det bra. Jeg tror dessuten han hadde hatt et medmenneskelig syn på aktuelle saker og ting som er svært nødvendig å besitte i tiden vi lever i. Han hadde sikkert også holdt noen ganske fantastiske taler til befolkningen, på sin særegne anastrofe uttrykksmåte. En fyr som formulerer seg på det viset må jo være ganske kreativ.

JARLE HETLAND BJØRLIN KREATIV LEDER I 6. SANS DVEG

“Most things remain undone. Glorious future!” Ingvar Kamprad for president! Denne mannen kunne gjort politikk forståelig, ekte og ikke minst enkel å sette sammen. Det handler om å ikke se seg selv ferdig, men at man stadig er på vei. VERONICA MIKE SOLHEIM

SILJE FREI FREELANCEILLUSTRATØR OG DJ

SJEFREDAKTØR I A NEW TYPE OF IMPRINT, ANTI

Jeg velger Helene Edvardsen, Office Manager i Anti. Kanskje ikke verdens mest kreative rolle, men Helene er sykt kreativ. Hun gjør alt - fort, effektivt, kompromissløst og med gode resultater. Dessuten har hun den perfekte balansen av seriøsitet og lekenhet, som er viktig dersom man skal være president. Eller? Fin å diskutere budsjetter og kreative løsninger med, men også fin å drikke øl med etter jobb. Hun er beinhard, får ting til å skje, ler høyt og tramper hardt i gulvet dersom hun må. En dame virkelig verdt å se opp til! Dessuten er hun sympatisk og søt. Trengs det mer - enn store baller og et stort hjerte? Neh. HELENE FOR PRESIDENT!

Jeg tror Woody Allen hadde gjort en eksellent jobb som president i USA. Filmregissøren, komikeren og skuespilleren viser gjennom klassikere som ”Annie Hall”, ”Manhattan” og ”Match Point” at han har en helt egen menneskeforståelse og øye for detaljer, noe jeg tror ville vært to fine egenskaper i jobben. Sitater som ”I California kaster de ikke søppelet - de lager fjernsynsserier av det” viser han i tillegg at han innehar et morsomt og verdifullt skråblikk på det amerikanske samfunnet, som sikkert hadde påvirket hans måte å styre og stelle på i positiv retning (og at han giftet seg med stedatteren sin ser jeg på som en uviktig detalj i denne sammenhengen). Når det er sagt synes jeg Barack Obama har gjort en fantastisk jobb, og skulle definitivt helst ønske han kunne fortsette en periode eller to til.

ELINE TVETEN FREELANCER OG ILLUSTRATØR

66 centimeter høye Yoda dukker opp for første gang i Star Wars - The Empire Strikes Back fra 1980, som leder for jedienes høyeste orden. Med sitt rolige gemytt, kløkt, visdom og taktiske egenskaper tror jeg han hadde gjort en svært god

01 Y oda for president 02 W ody Allen for president

BOKKUNSTPRISVINNER ESPEN HOLTESTAUL 12. APRIL 2016

— Audun Vinger

narrative former som kan benyttes, han har sprengt rom for bruk av selvbiografiske elementer i tegnet sakprosa, og ikke minst har han fått oversatt kjente og obskure verk fra andre verdenshjørner, samt klassikere fra mer opplagte tegneserieterritorier som Frankrike og USA. På toppen av dette igjen utgis også blant annet poesi, skjønnlitteratur, dramatikk og kunstbøker på forlaget, alle kjennetegnet av neddempet feinschmeckeri og konsentrasjon om detaljer – og med klare og tydelige signaler om at dette forlaget er et livsverk drevet av en dyp interesse for faget, evner til gjennomføring, og med energi til å skape entusiasme i markedet og inspirere små og halvstore miljøer til å bli større. Når han ser disse høyreiste beskrivelsene av seg selv, vil han antakelig r ødme eller ta frem den metaforiske rødpennen, men han kan nok også kjapt skrive under på at det faktisk har kommet en god del sterke utgivelser på forlaget som han driver sammen med livspartner Cis-Doris Andreassen. The proof is in the pudding. Vi møter Holtestaul en februarkveld i de gamle lokalene til den mangeårige tegneseriebutikken og byttehandelsentralen Comix på St. Hanshaugen. I likhet med selve strøket og med tegneseriekunsten og -miljøet i sin alminnelighet, har lokalet gjennomgått en positiv gentrifiseringsprosess den siste tiden, og er nå overtatt av det kombinerte sykkelverkstedet og baren Rouleur, preget av smakfull, tidsbevisst design, tyografiske retroelementer og ikke minst fokus på lokal Markabitter og annet godt drikke fra servitørene. Oslo har forandret seg ganske kraftig i de årene No Comprendo Press har eksistert, men utrolig nok

FRA OLAF G. TIL NORA G.

Espen Holtestaul fra No Comprendo Press har med sine utgivelser blant annet beredet grunnen for en ny forståelse av tegneseriemediet. Hans dype kjærlighet til boken som objekt gjør ham til en meget naturlig mottaker av Bokkunstprisen. Han er en samlende skikkelse i Oslos tegneseriemiljø, han driver et av landets mest interessante småforlag, og han er en meget fortjent mottaker av Bokkunstprisen for 2016. Espen Holtestaul er likevel ikke den som roper høyest eller som gjør så fryktelig mye ut av sin person. Det kan vi som setter stor pris på ekstra vakre bøker være veldig glade for. Katalogen med utgivelser som er kommet ut av mange års dedikert arbeid for Saken med No Comprendo Press, er nemlig tykk og god, og ser ikke ut til å avta i omfangskurve med det første heller. Ikke bare har han utviklet forfatterskapene til noen av landets viktigste serietegnere som Christopher Nielsen, Lars Fiske og Steffen Kverneland, han har sikret en ettervekst av en generasjon som tegner til å bli vel så givende, morsom, burlesk og overrumplende som den foregående. Navn som Bendik Kaltenborn og fjorårets debutant Kristian Krohg-Sørensen er bare noen av høydepunktene i senere tid. Og det verste er jo at veteranene også fortsatt gjør arbeid som skinner like sterkt som da de var mer jyplingaktige. Gjennom arbeidet med No Comprendo Press har Espen Holtestaul også utvidet den norske bokheimen hva angår handlingsrommet for de tegnede uttrykkene, hvilke 36

ikke bare til det verre. Å sitte omkranset av unge og stilige kreative typer som drikker naturvin og deler sine progressive tanker, i ruinene av en sjappe som tidligere solgte billige tegneseriehefter og smusslitteratur, er litt som å befinne seg i en gammel, bittersøt fremtidsvisjon av tegneren Sindre Goksøyr, og det er i alle fall en perfekt ramme for en samtale om respekten for boken som et objekt og som beholder av en aura som gjør den til noe langt mer enn bare en vare. En tanke som kanskje ikke deles like tungt av alle aktører i bokbransjen i dag.

Systemet har hatt stor, oppdragende effekt, det er derfor det kan forsvares. Boksalg og lesning går oppover, og man kan fortsatt gi ut mindre kommersielle ting uten å brekke nakken på det, men det blir jo for dumt at man ikke får sjans til å vise det frem til publikum! AV: Samtidig står jo tanken på artisanprodukter, kortreist mat og så videre sterkt, selv innad i det kapitalistiske systemet. Og bevisstheten om god design og illustrasjoner er mange steder meget stor. EH: Det vil heldigvis alltid finnes noen få små som gjør bra ting, men det store systemet er i ferd med å bli ødelagt, vil jeg si. AV: Hva er den største forbrytelsen mot boken, slik du ser det? EH: Det går på produksjon, snarveier som blir tatt, tvangstrøyetenkning, og at alt liksom skal passe inn i ett format. Det er lite som skal til for å gjøre det til en mer varig gjenstand. AV: Hva er poenget, egentlig? Man får jo lest den sammen boken selv om den er limfrest og ikke sydd? EH: Joa, men man kan jo like gjerne lese teksten på dataskjermen også … Det er forskjell på informasjon og kunst – det er mye du ikke trenger en bok for, men når det er snakk om en opplevelse på et annet plan, er den uslåelig, og må behandles sånn også. Jeg har en Cora Sandel-bok som mormor fikk av svigerforeldrene sine før giftermålet … like fin i dag! Det er ikke mange av bøkene i dag som vil vare på samme måte. De vil smuldre opp. Det er noe av grunnen til at jeg mener norske romaner er overpriset – nå tenker jeg ikke på hva det koster å utvikle dem, for det er meget individuelt, men på hva det koster å produsere dem og hva gjenstandene er verd sånn sett. No Comprendos bøker skal være sydd, papiret skal være godt og de skal kunne vare lenge!

Espen Holtestaul: Det er meget givende å kunne få jobbe med så mange gode bøker og herlige forfattere som vi kan i No Comprendo Press. Samtidig er det noen overhengende bekymringer som må luftes med en gang. Det har bare blitt vanskeligere for de mindre forlagene de siste årene. Dette med å måtte forholde seg til rabatter og diverse krav har gått rett til værs etter at det har blitt tre store aktører som berører så mange ledd av næringskjeden. Norli, Ark, Tanum – de og de tre forlagene som eier dem, tjener mer på bøkene enn småforlaget som utgir dem, og forfatteren som skriver dem, til sammen! Vi skvises hele veien. Audun Vinger: Dette gjør det vanskelig for dere å arbeide, men hvordan merker bokkunden det? EH: De spesielt interesserte vil alltid finne frem, men de største kundegruppene blir holdt borte fra de smalere titlene. Det er færre titler i butikkene nå. Forhandlerleddets makt har gjort noe med hele syklusen, hvordan bransjen tenker på hva en bok skal være. Dette med den nye korte perioden med fastpris gir noen utslag; gir man ut en bok i oktober, blir den automatisk på salg i mai. Da er man ferdig med den dyre utgaven etter bare noen få måneder, og pocketen blir til selve boka. Det gjør noe med hvordan bøker produseres. Man ser på førsteutgavene at det er dårligere kvalitet på dem enn tidligere. Før var fastprisperioden på to år. AV: Det kommer jo også historier om at noen bøker endres i retning av hva kjedeinnkjøperne og bokrådene foretrekker og at butikkene ber om forandringer på omslagene av potensielle bestselgere. EH: Ja, det er en dreining fra litteraturarbeid til å skulle tenke mer varehandel, og dette taper leserne på, vil jeg si. Det norske bokmarkedet er større enn det egentlig burde hatt muligheter til å være, på grunn av styring og bevisst politikk.

AV: Hør hør! Fortell litt om den spede begynnelsen av forlaget. Det startet vel med et tegneserieblad? EH: Ja, Fidus var et kollektiv, litt etter modell av det svenske bladet Galago. Det begynte med at Hallvard Bratberg og jeg kontaktet Christopher Nielsen i 1992, og vi satte sammen en redaksjon på et møte ikke lenge etterpå: Ola Hegdal, Steffen Kverneland, Mikael Holmberg, Knut Nærum og Waldemar Hepstein ble med. Snart kom også Mette Hellenes, Anna Fiske og Lars Fiske med på fast basis, og vi hadde bidrag fra en lang rekke norske tegnere som Siri Dokken, Jason, Bjørn 38

Ousland, Ronny Haugeland, Jens Styve, Roy Søbstad, Rune Borvik, Johanne Hjorthol – til og med Torbjørn Brundtland fra Röyksopp! Det varte i ti nummer. Jeg synes mye av det står seg godt i dag, men når jeg ser på det nå, skulle jeg ønske vi hadde holdt enda strengere på den håndlagde, håndskrevne stilen. Der vi prøver på noe an-net ser det ikke så bra ut. Dette var før Mac’er, Photoshop og QuarkXPress, så jeg sto i times- og dagevis og lagde filmer til trykkeriet på et gammelt reprokamera vi hadde fått tak i. Og Christophers enmannstidsskrift Weltschmerz, som også kom i gang rundt da, er fullt av høydepunkter. På den tiden var det lettere med hefter, med kanadisk-amerikanske forbilder som Weirdo, Hate, Eightball, Dirty Plotte, Palookaville og så videre. Men denne delen av forleggerindustrien er nesten borte nå. AV: Ja, det er veldig vekt på stive permer og at tegneseriekunsten må tas på alvor. Det er ikke en fare for at man forråder grunntanken og den styrkende følelsen av utenforskap? EH: Tegneserieheftene er nesten for historie å regne. Det er en annen type interesse med bøkene nå. Undergrunnsseriene i USA ble mer sofistikerte på begynnelsen av nittitallet, det var et pulp-objekt som ble til et kunstobjekt. Men kanalene for å selge dette er borte, det er vanskelig å opprettholde undergrunnstanken. Det går ikke å lage et 32-siders hefte og trykke det opp i tusen eksemplarer … det blir for dyrt. Men om det kan trykkes i fem tusen, blir det en annen type produkt, mer bærekraftig. Det er likevel klart at jeg føler et savn etter friheten som ligger i det rommet mellom fanzine og bok. Vi jobber forresten med å oversette Simon Hanselmann nå; han er en god eksponent for hva som foregår her og nå. Han begynte på nettet, gikk over til fanziner, nå blir det bok. Det er den veien det går. Vi samarbeider med en rekke forlag, andre miljøer som vi har jevnlig kontakt med, nærmest på kameratnivå. Tilhørighet er viktig, det er en viss aura hos de små, og det er kortere vei til avgjørelser.

spiller også på tradisjon og brudd med den. AV: Du gir ut mange av dem. Men hva i alle dager er egentlig kjennetegnet på En Vakker Bok? EH: Det er ikke alltid lett å sette fingeren på, men når innholdet og visjonen med boka har fått det helt riktige utstyret og formatet. AV: Hva er godt bokutstyr? Et fengende omslagsbilde, riktig papir og limtype? Er du blant dem som alltid må rituelt brekke opp innbindingen og ta et realt sniff for å virkelig nyte en ny bok? EH: Min favorittpapirtype, og den vi bruker oftest i forlaget, er Munken Lynx og Premium Cream. Lite er vel så nervepirrende som å få en bok fra trykk. Jeg lukter alltid på papiret, og tar inn alt det andre samtidig. Også her er Munken bra! Det er akkurat som om trykksverten lukter sterkere og bedre på Munken. AV: Du har jobbet lenge med bøker nå, er det noen spesielle titler du husker spesielt fra yngre år som kan ha vært medvirkende til denne interessen? EH: Fra barndommen er det jo noen bøker jeg husker ekstra godt, for eksempel Maurice Sendaks Til huttetuenes land, og så hadde vi av en eller annen grunn fått et rentrykk av materien til Hvem skal trøste knøttet? hjemme hos oss. Sendak-boka er borte, men Jansson-rentrykket har jeg fortsatt. Vi hadde mange bøker hjemme, men jeg var også en ihuga biblioteksnerd helt fra jeg var liten. Også var jeg fascinert av bøkene til farfaren min, som var lærer og sterkt litteraturinteressert, han bandt inn de bøkene han brukte mest med kjekspapir som varebind, Kaptein-kjeks og Morildkjeks og sånt, kanskje fordi det var ekstra holdbart? AV: Det er mye snakk for tiden om at biblioteket ikke først og fremst er et sted for bøker, men for mennesker. EH: Jeg vokste opp på Ås, biblioteket var et oppholdssted også, vi spilte brettspill og leste musikkaviser. Men at de skal fjerne seg fra boken og boksamlingene … nei, det lover ikke godt. AV: Hva slags bokdesign vil du fremheve som har inspirert videre? EH: Bokklubben var viktig, omslagsdesignen til Toming på 70-tallet, man så det overalt, høyt nivå, men for massene. Arbeidet Alvin Lustig gjorde for forlaget New Directions, og selvfølgelig Penguin i England … det er så mye å ta av.

AV: Hva er det en tegnet historie kan formidle som andre typer tekster ikke kan på samme vis? EH: Det er en annen måte å lese på, tempoet er raskere, mulighetene er flere. Et godt eksempel er jo Chris Wares stil, full av visuelle madeleinekaker. Det kan være voldsomt drivende når du leser. Det er teoretisk interessant hvorfor det funker. Hans narrativer er umulige å gjøre andre steder. Han 39

AV: No Comprendo Press var viktige for popkunstneren Pushwagners renessanse, hvordan fikk dere realisert hans uutgitte tegneserieroman Soft City? EH: Det var vel Asbjørn Øverås fra Aschehoug, som har en familieforbindelse til ham, han hadde en kopi av hele greia, og mente det var noe for oss. Vi satt hjemme med kofferten med alle originaltegningene i en gammel hjemmelaget bok. Det var ganske overveldende. Vi fikk profesjonell hjelp fra Samtidsmuseet til å skjære løs arkene da enkeltsidene skulle stilles ut i Berlin. Jeg mente først at to tusen eksemplarer var et dristig høyt opplag. Men så begynte det å boble i undergrunnen, vi merket alles engasjement helt umiddelbart. Og det vedvarer, også i andre territorier der han ikke er like belyst som her hjemme. Det er fortsatt vi som fører boken, selv om kunstnerskapet hans har eksplodert kommersielt siden den gang. AV: Den mest epokegjørende utgivelsen på No Comprendo er vel likevel boken om den store, men noe glemte norske tegneren Olaf Gulbransson? EH: Lars Fiske og Steffen Kverneland klekte ut denne etter en utstilling med Gulbransson i Drøbak, og jobbet seg fram til sin særegne doku-reiseskildring-genre, det første samarbeidet deres, og som de utviklet videre med Kanonbøkene og i arbeidet med Herr Merz og med Munch, som Steffen Kverneland gjorde om til sin egen bok senere. Den er en stor suksess for oss, og kommer stadig i nye oversettelser. AV: Makker Lars Fiske har siden forlagets oppstart vært en utgiver av jevn skyhøy kvalitet hos dere, og eksperimenterer

også med bøker for barn, noe hans kone Anna Fiske til de grader også gjør. Men er dagens yngste ungdom interessert i tegneserier og bøker, er det ikke bare iPhone og Netflix? EH: Bøkene hennes blir absolutt brukt, hun er stadig på turneer, skolen setter opp skuespill, og så videre. Vi merker det også på interessen. Det er egentlig et vanskelig marked å komme seg inn i – det er meget tradisjonelt og har en saktegående utvikling. AV: Dere har gitt ut poesi og annen type litteratur også, er dette noe som skal utvikles? EH: Vi kommer til å fortsette med skjønnlitteratur, nå kommer Victoria Kielland med roman, og Gunnar Wærness holder på med ny diktsamling, pluss Christopher Nielsens roman og skuespill. Vi vil gjerne utgi flere skjønnlitterære forfattere! AV: Ja, du har jo defintivt også bakgrunn fra skjønnlitterært forleggeri, med ditt tidligere arbeid for det kresne forlaget Solum. EH: Det var et veldig morsomt og givende sted å jobbe. Det var ti, femten års tid, det begynte vel som en student-bijobb. Jeg er særlig stolt av oversettelsesserien Fabula, der kom ting som Uroens bok av Pessoa, Flann O’Brien, det var der Bolaño dukket opp første gang, og så videre. Jeg jobbet med å finne titler, i nært samarbeid med meget dyktige oversettere som Tommy Watz, Christian Rugstad, Ika Kaminka … Jeg var innom de fleste delene av forleggeriet der, og lærte meg svært mye underveis. 40

AV: Blant flere uvanlige navn på forfatterlisten på No Comprendo finner vi folk som kunstneren Vanessa Baird, men også Kristopher Schau. Hvordan kom dét samarbeidet i stand? EH: Cis-Doris var redaktør for Kristopher på Oktober, han ringte henne en lørdag formiddag om ideen til boka På vegne av venner, siden han er kamerat og bandkollega med Ole Petter, Cis-Doris’ bror. Hans neste bok Rettsnotater kom på NCP da Cis-Doris begynte å jobbe der, og så foreslo han at vi også skulle gi ut manuset til TV-serien Dag, som han skrev sammen med Øystein Karlsen, og som vi ga ut i en ettbindsmurstein med de første tre sesongene. Vi tente på hvordan manuset var skrevet, bare sceneanvisningene, f. eks, er veldig henvendte, skrevet med stor innlevelse og litterær timing.

tegninger, og han mente det passet for oss. Boka skulle være en pendant til utstillingen, nærmest som en del av den, med et håp om at den skulle leve sitt eget liv etterpå. Denne tilnærmingen har vi forfulgt etterpå også. Fredrik Stabelboka kom ut i samarbeid med Avistegnernes hus i Drøbak, og Steinar Wiik og Robert Meyer og Stabel-familien. Nora Gulbrandsen er midt i interessefeltet til Cis-Doris, og vi hadde allerede hatt et fint samarbeid med Kunsthall Grenland, om bok med Sverre Malling og Louis Moe til en utstilling der. Hele veien har det vært viktig at katalogen vel så mye blir en frittstående bok, og det er gode anledninger til å utvide feltet vårt, ikke minst tegnehistorisk. AV: Om man går inn på hjemmesiden deres for å beundre utgivelsene og finne informasjon, vil man også se en lang rekke trykk og plakater til salgs. Er dette en naturlig del av forlagsvirksomheten deres? EH: Trykk og plakater er en fin forlengelse av det visuelle som preger mye av det vi gir ut, og jeg vil si at det har vært en suksess, særlig når vi har pop-up-butikker og lignende, med et anstrøk av handmade, som er en ettertraktet mangel vare i vår tid. Plakatene gir vi ut egentlig på helt samme måte som bøker, mens silketrykkene er kunstnernes egne. AV: Hvilke andre arenaer kan et lite forlag som No Comprendo Press benytte seg av, når bokhandlerleddet og mainstream media ofte har trange inngangsporter? EH: Vi har vært med på festivaler som Off The Page og Øya noen ganger, og det synes vi har vært veldig fint. Mange av tegnerne har laget cover og visuell profil for forskjellige

AV: No Comprendo har også benyttet seg av mulighetene som ligger i oppdragsforleggeri, noe også for eksempel Forlaget Press gjør med stort hell sammen med bedrifter innen kunst og næringsliv. I No Comprendo Press sitt < tilfelle virker også utgivelsene berikende for forlagets kreative profil. Utgivelser som hyllestboken til Fredrik Stabel kalt Man kan si hva man vil om Napoleon, den øyeåpnende Theodor Kittelsen som satiretegner og fjorårets meget vakre bok om Porsgrunds Porselæns designer Nora Gulbrandsens tegninger føyer seg godt inn i forlagets katalog. Hvordan kommer slike samarbeid til? EH: Frode Sandvik på Bergens Kunstmuseum (KODE) kontaktet oss siden det dreide seg om Kittelsens satiriske 41

artister, fra Jokke til Todd Terje og The Good, The Bad & The Zugly, så båndene mot musikk har alltid vært sterke. Og vi har venner og bekjente som driver plateselskap og platebutikker. I tillegg driver vi en del med pop-uparrangementer, først og fremst med naboen nedenunder kontoret vårt, tikibaren Aku Aku, som fungerer veldig godt.

kvalitet. Til tider blir det sikkert vel mye, men det er også fint å være sammen når dét skjer. Datteren vår på elleve må høre på mye jobbprat og blir nok litt miljøskadd, for eksempel da hun kom bort på kontoret en dag etter skoletid og skulle gi meg en støkk og presenterte seg i callingen: «Hei, dette er Angelika Olsen fra Cappelen Damm»! AV: Fjorårets vinner av Bokkunstprisen, Aslak Gurholt Rønsen fra Yokoland, kom med en foruroligende påstand om at romaner antakelig ikke ville utkomme på papir om tyve år. Jeg håper du har et annet fremtidsbilde enn ham? EH: Jeg tror helt klart at bøker vil overleve! Vi hadde en liten debatt på Oslo Comics Expo om dette, der Tom Oldham fra Breakdown Press veldig riktig påpekte at revolusjonen har skjedd, den er over. Det er ikke flere lesere, og i hvertfall ikke i Norge, som skal kjøpe seg iPad nå, absolutt alle har en. Og folk slutter ikke å kjøpe bøker selv om de har en sånn, tvert i mot. Så at bok og lesebrett kommer til å eksistere ved siden av hverandre er jeg helt sikker på.

AV: Du håndtegner skriften på mange av oversettelsene dere gir ut. Hvordan foregår dette, egentlig? Om man kommer i sonen må da dette være meget tilfredsstillende arbeid? EH: Jeg liker veldig godt arbeidet med å enten håndtekste selv, eller å «designe» en form for håndtekst i tegneseriene vi oversetter. Det er et zen-arbeid når det er på sitt beste, beroligende og fint, alt annet forsvinner fra hodet og det veldig gøy å se at det tar form underveis. Det andre er at det ofte fører til en nær kontakt med tegneren som har laget boka, Dominique Goblet for eksempel, håndtegnet den norske teksten i Den som later som lyver, jeg scannet inn, klipte opp i Photoshop, boble for boble, og monterte opp i den norske utgaven. Og akkurat nå holder jeg på med Olivier Schrauwens Arsène Schrauwen, der han har brukt en font, men han ba meg om å printe ut, krølle sammen papiret, så scanne og montere inn i tegningene slik at det skulle få et røft preg som i originalen, der han hadde korrumpert fonten på forskjellige vis, og trykt på risograf før den endelige boka. Det er tidkrevende, men givende. Sånt arbeid og ikke minst håndteksting gir en helt egen form for nærlesing. AV: No Comprendo blir drevet av deg sammen med Cis-Doris Andreassen, som du også har familie med. Hvordan fungerer avgrensningen mellom jobb og fritid i en slik liten familiebedrift? EH: Jeg har ikke hatt lønnet arbeid med noe annet enn bøker siden jeg var 19 år og jobbet på Tanum, og det føles helt klart som et privilegium å ha jobb og interesse så tett knyttet sammen. Det blir temmelig altoppslukende, vi har jo et tett sosialt miljø også, fritid og arbeid glir over i hverandre fullstendig. Cis-Doris hadde vært 17 år i Oktober da vi fant ut at vi ville jobbe sammen, det er lang erfaring. Vi har begge litteraturhovedfag fra Blindern. Det er selvfølgelig veldig fint å være sin egen sjef, følge egen nese, utforme profil, utgivelsesprogram, produksjon osv. Vi er bare to på forlaget og vi har veldig lik smak og oppfattelse av hva som er høy

01-04 F oto: Christian Melstrøm

BIRGERS OTERUTLEIE 20. APRIL 2016

Illustrasjonskollektivet Birgers Oterutleie tegner på vegger, t-skjorter, tekstiler, møbler og papir. — Av Dorthe Smeby

Med sin detaljerte, humoristiske og gjenkjennelige svarthvitt-stil har tremanns-studioet utmerket seg de seneste årene, med oppdrag som spenner fra dekorering av oldefedres gamle kister til dovegger og vinkartonger. Birgers Oterutleie starta opp ein sumardag i 2011, da vi var på veg heim ifrå Tyskland med 100 liter maling i bagasjerommet på ein leigebil, sier Martin Lothe. Lothe er utdannet visuell kommunikatør fra Kunsthøgskolen i Bergen og jobber til daglig som grafisk designar. Han fungerer også som diktator i Birgers Oterutleie.

person seier det fyste ordet han kjem på som startar på denne bokstaven, og så har vi to minutt på å teikne noko med utgangspunkt i dette ordet. Og slik held vi på heile kvelden, til arket framfor oss er fullt opp av små teikningar med forskjellige tolkningar og historiar. Til slutt fyllar vi inn mellomrom mellom illustrasjonane og syr det heile saman til ein komposisjon. Kvaliteten i stilen vår ligger i mangfoldet vi pleier å kalle det Quality by Quantity. SKAPERTVANG OG SKAPERGLEDE

Inspirasjon til nye tegninger og motiver finner de i hverandre, samt andre dyktige illustratører de ser opp til. Også å jobbe med flinke folk innenfor andre disipliner, hvor samarbeid fører til utvikling av eget produkt - fra å være et papirark til å bli et integrert element i en mer kompleks helhet.

- Tanken slo oss at vi burde starte eit illustrasjonskollektiv. Så i mild bris på Danskebåten etablerte vi Birgers Oterutleie. I tillegg til meg består vi av Ole Fredrik Hvidsten, som er utdanna illustratør frå NKF og lærar fra HiOA, og jobber fulltid som illustratør. Han er dagleg leder i Birgers Oterutleie. Daniel Dahn er utdanna Motion Graphic Designer frå NKF, og arbeidar til dagleg som animatør. Han vart adoptert inn i Birgers Oterutleie, og har tittelen Matros. Birger er far til ein gamal sjømannsskrøne med ukvemsord og harselars. Saknet fortel at han er imaginær, sjølv om dette ikkje er verken opplest eller bekrefta. Det vi veit er at han har bart, og at han ikkje held kråkar og sjor høgt i kurs. Dei resterande faktorane er noko uklare, men vil truleg formas i tråd med tidens tann. Det er ikkje umogleg at Birger i framtida vil bli definert som ein religion.

- Vi har alle tre ein slags skapartvang i oss, og vi opplev det som særs tilfredsstillande å produsere fysiske verk. Vi må teikne på ting, ellers får vi abstinensar. Heldigvis har vi klart å gjere tvangsnevrosane vår om til noko konstruktivt, sier Martin. - I vårt daglege virke må vi i stor grad forhalde oss til briefer og innspill frå kunder. Det som skal produseras der skal leve opp til definerte funksjonar og verdiar, noko som førar til at ein del sjølvsensur, og at gode idear må vrakast fordi dei ikkje lever opp til kundens behov. Birgers Oterutleie er ein slags reaksjon på dette. Ein kunstnerisk fristad der du kan få skape det du vil. Ein hyllest til skaperglede.

KVANTITET OG VARIASJON

Studioet beskriver arbeidsmengden som svært mangfoldig, og kundegruppen som bred og forskjelligartet. Birgers Oterutleie har blant annet laget bøker, filmer, t-skjorte-kolleksjoner, utstillinger, grafiske profiler og plakatkampanjer. De har også tegnet på møbler, en sveisehjelm, drevet med streetart og laget større murals i kontorlandskap. Prosjektene det går med mest tid til om dagen er derimot live illustrasjon på konferanser og eventer, der de tolker innholdet i foredrag og lager illustrasjoner med utgangspunkt i dette.

Hva er planene for Birgers Oterutleie fremover? - For tida arbeidar vi med vår femte t-skjorte kolleksjon. Den skal heite The Unicorn Doomsday Collection, og handlar om korleis Birger på 1700-tallet lurte alle einhjørningar til å ta kollektivt sjølvmord, og med klarte å begrense antall reinboger på himmelen. Det vert nok ein overvekt av svart og kvitt i den kolleksjonen. Vi skal også dekorere ein foodtruck for gjengen bak Hitchhiker og Smalhans, lage ein putekolleksjon saman med Thoresønn. Og så skal vi gjenta suksessen frå fjordåret med å teikne live i Myrkdalen under Open Klasse, der vi er ein slags minisponsor. Vi trakter etter ein kvardag med utfordringar som strekker seg over eit bredt spekter, og er alltid på jakt etter nye måter å bruke illustrasjon på.

- Stilen vår har blitt til gjennom ein lek som vi kallar Draw Off, sier Martin. - På reinversdagar kjøpte vi inn øl og satt og teikna. Leiken går ut på at ein person seier ein bokstav, og ein annan 44

kan dermed nytes av både tjuagutter og veganere. I forbindelse med lansering av vinen var vi i Italia og teikna live på tre eventer i tre byar på tre dager, sier han.

Hva er Birgers drømmeprosjekt? - I februar var vi på Lillehammer i 10 dager under Youth Olympic Games og Sjoggfest. Dette var ein fantastisk oppleving der vi dro rundt og teikna på idretsarrangement, konsertar, på legekontor, under foredrag, og i butikkar. Vi teikna på plater, på vegger, på ein curlingstein, på ski og på ein snowboardhjelm. På mange måter var dette eit slags draumeprosjekt, der vi fekk utfolde oss fritt på mange forskjellige felt, og på mange forskjellige arenaer. Vi håper å kunne gjøre fleire liknande prosjekt, som går over fleire dagar, og der vi kan ta illustrasjonen ut blant folk. Vi var også på Øya festivalen og teikna i regi av Ms. Ginger (matbilen også kjent som Meal on Wheels). Det hadde vore morosamt å gjøre noko i stor skala på ein festival ein gong.

I samarbeid med vinprodusenten Agraria Riva del Garda har kollektivet også laget to bag-in-box-viner, med emballasje produsert av resirkulerbar papp uten plasthank. Boksene brettes på en måte som minimerer bruken av lim, og vinene har har fått navnene Birgerosso og Birgianco. - Konseptet bak vinen er bærekraft og handtverk, og designet er vår tolkning av området der vinen kjem frå. Produsenten held til ved Gardasjøen og Valle de Lago i Nord Italia, eit område som bland anna er kjent for vindsurfing, flotte vegar, landsbyar, fjell og innsjøar, og desse elementa gjer opp illustrasjonen på emballasjen. I tillegg til å vere økologisk er vinene også produsert utan bruk av animalske produkt, og

01-02 b irgersoterutleie.com

MØT KARI 25. APRIL 2016

Grafills nye daglige leder kommer rett fra sjefsjobb i TV-aksjonen, gleder seg over at sykkelsesongen er igang og liker best lave skuldre. — Av Dorthe Smeby

- Da jeg så at Grafill søkte daglig leder følte jeg vel egentlig det stod mitt navn på annonsen, sier Kari Bucher.

som blant andre Tine, Nidar, Stabburet og Jotun(har du et par til jeg kan nevne her?), sier hun.

Knappe fire måneder inn i stillingen hun tiltrådte 1. januar, begynner hun nå å komme á jour med å sette seg inn i organisasjonens styre og stell.

- Det var utrolig spennende år, hvor jeg blant annet i 1992 fikk være med på oppdraget om å utvikle merkenavnet Tine og deres logo. Tine het på den tiden bare Norske Meierier, og etter at navnet var bestemt raste det også inn med pakningsdesign-jobber for samme kunde. Det prosjektet kjenner jeg fremdeles at jeg er litt stolt av å ha vært med på.

VISUELL VEKST

Har du satt deg noen konkrete mål for organisasjonen i tiden fremover? - Her er utrolig mye på stell, jeg har gode og dyktige kollegaer, og vi må sammen fortsette det gode arbeidet med å være en landsdekkende organisasjon. Det er viktig at medlemmene våre ser verdien i å være medlem, å være en del av et stort fellesskap som gjør at du klarer ting som er større enn deg selv. Det synes jeg er en fin tanke. Når flere står samlet er det grenseløst hva man greier å få til. Samtidig er det viktig å legge til rette for at medlemmene kan være aktive innenfor sitt eget fagområde, og å kollektivt fremme faget og det visuelle formspråket som en viktig del av språket vårt. Å dytte de gode prosjektene våre ut og gjøre arbeidet vårt synlig, så folk virkelig får se hva bransjen jobber med.

Etter tiden i designbyrå fulgte ti år med freelancevirksomhet og en liten periode med eget firma, hvor hun jobbet bredt innen mange områder av kommunikasjon. Etter perioder med både PR og markedsanalyse fant hun imidlertid fort ut at det var design-miljøet hun trivdes best med - til hun en dag ble med ektemannen på jobb i NRK. - Han arbeidet som auksjonarius for TV-aksjonen, og jeg var med i studio dagen aksjonen ble avviklet. Jeg husker jeg ble fascinert av miljøet, og tenkte ”det er dette jeg vil drive med!”. Så da TV-aksjonen og CARE senere den høsten utlyste en stilling som markedsansvarlig hoppet jeg på muligheten.

Og det er mye som foregår i Rosenkrantzgate 21 fremover. Akkurat nå er det illustratør Trond Bredesen fra frem til 18. mai, så er det avgangsutstillinger, og juni er det igjen tid for Visuelt, og i tillegg skal det også arrangeres både Early Nerd-frokostmøter og diverse foredrag.

Kari jobbet med TV-aksjonen syv år, hvor hun var leder de siste fem. Hun beskriver aksjonen som et ekstremt prosjekt, og en spagatøvelse i ledelse. - Det var syv heseblesende år med alt for mye å gjøre på alt for kort tid, men det var også fantastisk, sier hun.

- Målet er å fortsette å bruke R21 som et samlingspunkt for alle deler av næringen, sier Kari.

- Samtidig er det også krevende å få en ny arbeidsgiver hvert år, med nye kolleger, ny problematikk, ny datamaskin og mye annet nytt å sette seg inn i.

- Og det er virkelig aldri et kjedelig øyeblikk i disse lokalene... Så vi både håper og har troen på stort oppmøte i vår!

- Når jeg følte meg ”ferdig” var jeg derfor klar på at min neste arbeidsplass måtte være en ny drømmejobb - det var helt uaktuelt å ha et arbeid som ikke engasjerer. Jobben er en så stor og viktig del av livet at man er nødt til å ha det bra. Og det har jeg her!

INTENST OG UTFORDRENDE

Med en bakgrunn innen markedsføring og markedskommunikasjon har Kari vært innom både designbyrå og egen praksis før hun endte opp i TV-aksjonen, som hun også har ledet de siste fem årene. - Jeg startet arbeidslivet mitt med å jobbet ti år i designbyrå, med merkevarebygging og pakningsdesign for store kunder

01 F oto: Christian Melstrøm

ESPEN FRIBERG 26. APRIL 2016

I Espen Fribergs univers er det eklektiske rendyrket. — Av Kristina Ketola Bore

En dame som knaser potetchips og en falsk Snoopy kommer til live i Espen Friberg sine fanziner. For øyeblikket er fem av dem stilt ut på Galleri VIS. Det rare og det absurde sitter komfortabelt sammen i utstillingen som har fått tittelen SNOPPY & CO. Det er altså Snoppy med to P’er og en O.

scannes og bli til én av de fem fanzinene som skal selges på utstillingen for godt under en femtilapp. Utstillingens æresgjest er selveste Snoppy, en figur løftet og modifisert fra en Snoopy-kopi Friberg fant i en polsk lærebok. Navnet har han kommet opp med selv.

– Tittelen er en tydelig henvisning til Donald & Co, og tanken var å samle alle figurene jeg har jobbet med til en gjeng, forteller Friberg.

– De som lagte boken har sikkert ikke hatt råd til å kjøpe rettigheter til å trykke den originale Snoopy i boken. Så har de bare laget sin egen variant, forteller Friberg.

– Galleri VIS har blitt et sted der jeg kan samle SNOPPY ”& CO”. Der møtes de, så får man se om de klarer å komme overens. Kanskje blir det full overenstemmelse, eller skikkelig dårlig stemning, legger tegneren til spøkefullt.

I hans hender har den såkalte Snoppy blitt kopiert fra boken, forenklet og satt i selskap med tekst: «Snoppy borrows 100 quid from Espen», «Snoppy skinny dips». Sammen er de del av å illustrerer Snoppys dag i fanzine-format.

Fanzinene er i tillegg til silketrykkede plakater og et veggteppe del av utstillingen på Deichmanske på Schous Plass, og de forenes foruten tittelen også av tegneren sitt særegne formspråk. Det er et språk han har perfeksjonert over en årrekke, helt tilbake til videregående da han sammen med Aslak Gurholt Rønsen skapte de første plateomslagene til selskapet Metronomicon Audio.

Utstillingen, som er muliggjort av et utstillingsstipend fra Grafill, består blant annet av tegneserieeksperiment laget av Friberg de siste tre-fire årene.

Friberg er en av grunnleggerne av designstudioet Yokoland, og ukentlig kan Morgenbladets lesere humre over hans humoristiske og underfundige illustrasjoner. Han kaller seg selv tegner, driver plateselskapet Take It Easy Policy sammen med musiker Emil Høgseth, og er i dag en av Norges mest egenartete stemmer innen feltet visuell kommunikasjon.

– Det er fint å stille ut et sted hvor arbeidene er tilgjengelig for alle. Også er det flott å henge ting nærme så mange bøker. Jeg er veldig glad i bøker.

– Jeg har valgte ut de eksperimentene jeg er mest fornøyd med, samtidig som jeg har produsert et par nye ting, blant dem noen fanziner og et veggteppe, sier han.

ET MYSTISK LAND

Da Friberg gikk på Kunsthøgskolen i Oslo skapte han og klassekamerat, Aslak Gurholt Rønsen, det velkjente Yokoland. I 2007 flyttet Friberg til USA, og migrerte således fra både Norge og Yokoland.

OM UTSTILLINGEN

– Det jeg liker med fanzine-formatet er enkelheten. Samt at hvem som helst kan lage og kjøpe en fanzine. Det koster nesten ingenting, sier Friberg.

– Jeg kom tilbake fire år senere. Da jobbet Martin Lundell, Thomas Nordby og Aslak sammen. Jeg ble med igjen, men på et tidspunkt i 2013 fikk jeg mitt eget studio. Nå er jeg bare innom sporadisk og gjør litt prosjekter med dem, forteller han.

– Om man har en idé kan man gjennomføre den ganske raskt, fra å tegne den ut til å ha den ferdig produsert. Alt dette gjør også at man lettere kan eksperimentere, og at man kan være mer fri.

– Det har alltid vært litt mystisk hvem som bor i det landet da, legger han humoristisk til.

Det er bare tre dager før utstillingsåpning da vi møtes, og Friberg sitter i studioet sitt på Grünerløkka Lufthavn. Her viser han frem illustrasjoner laget sist helg som snart skal 48

Utover arbeidet han gjør som tegner driver Friberg også plateselskapet Take It Easy Policy (TIEP) med Emil Høgseth. Høgseth er også kjent som Pilemil, en prominent artist på Metronomicon Audio – selskapet Yokoland nærmest har vært inhouse-designere for. I studioet til Friberg står fem kassettspillere som tillater TIEP å ha en miniproduksjon av utgivelser.

studio. Det er heller ikke bare formen som kan fortelle en betrakter at man ser på noe skapt av Espen Friberg. Det er en veldig spesifikk, men fortsatt flyktig idé som virker å migrere både gjennom format og innhold. En dose tull og tøys, samt en underliggende satire som peker på det staselige og overflødige. Hva er det som informerer det du gjør, har du spesifikke ting du ser til i arbeidet ditt? – Det er veldig tilfeldig egentlig. Før var det tydelig for meg at det var noen ting som var inspirerende, noen personer for eksempel. Men nå tror jeg det er alt mulig rart. Jeg prøver å sluke alt jeg ser som er spennende, også blander det seg oppi her, sier han og peker på hodet.

– Plateselskapet laget vi slik at kunne pøse ut ting. Det har ikke blitt helt sånn, men vi har i hvert fall klart å få ut ni utgivelser på et år, sier Friberg beskjedent. – Vi prøver å være veldig varierte på TIEP, og ikke bare gi ut tingene til nære venner. Fokuset er å gi ut musikk av folk som lager bra ting, men som kanskje trenger et lite spark i rompa for å komme i gang.

Hvor bevist er du på hva du sender ut, kan du la være å vise noe dersom du mener det ikke er helt din stemme? Gjør du i det hele tatt sånne vurderinger? – Ja, det gjør jeg absolutt. Det er for eksempel mange ting jeg ikke kommer til å vise i utstillingen: Tegneserieforsøk som er helt bort i natta blant annet. Det er mye som bare forblir en prosess.

For de som ser på utenfra kan det virke som det er en slags korrelasjon mellom alle disse elementene rundt Yokoland. Er det noe du har tenkt over? – Jeg tenker at det som Aslak holder på med, det Thomas holder på med og kanskje det Martin Lundell holder på med er litt forent av at vi kommer fra samme utgangspunkt. Det er mange likheter, men også mange ulikheter, svarer han.

STRØMMEN-SERIER

Det mangler ikke på prosjekt for Friberg, og det er bare et lite halvår til han skal stille ut på Deichmanske igjen, da på Serieteket med en ny tegneserie. Foreløpig heter prosjektet 2010 Strømmen og er ett han utvikler sammen med Fredrik

SLUKER DET SOM ER SPENNENDE

Selv om Friberg startet praksisen sin i Yokoland, står i dag arbeidene hans som selvstendige, uavhengig av hans tidligere 50

Andreas Larsen, også kjent under artistnavnet Koppen. Serien spilles ut i Strømmen, oppvekststedet til både Friberg og Andreas Larsen.

– Boka blir i samme format om seriepocketen Billy hadde i 80-årene, med samme type papir og svart pluss én pantonefarge rastert. Så fargene blir rosa, rødt og svart, og det skal etter planen trykkes i Finland på samme sted som Semic trykket Billy, forteller Friberg.

– Det er kanskje slik at de fleste ferske forfattere tar utgangspunkt i noe man har opplevd. Det er også det vi hadde mest ideer rundt da vi snakket om å lage en tegneserie, sier Friberg.

– Uttrykket er enkelt, slik som mye av det jeg gjør. Jeg prøver å strippe ned slik at det ikke er så mange element og farger.

– Karakterene er basert på oss. De er barn som tenker at de forstår verden, men de gjør jo egentlig ikke det. Temaene er innom alt fra seksualitet til verdenshistorie, og de merkelige forståelsene de har om hva det er.

I arbeidene til Billy-skaper Mort Walker, virker Friberg å møte seg selv. – Å tegne så rent og sikkert som han gjør er helt fantastisk. Det er sånn man må øve seg opp over mange år for å mestre. Det er så tilfredsstillende med tegninger som har så få elementer men likevel funker, erklærer han.

Koppen er også en gammel Yokoland-kjenning. Ikke bare har han gitt ut musikk på Metronomicon, han hadde også en rolle i Yokoland-boken som kom ut i 2006 på Gestalten forlag.

– Ser man på Walker sine første tegningene fra da han begynte, så ser de også veldig annerledes ut. Det ser ut som han har tegnet en falsk Sjanten, nesten som en falsk Snoopy.

– Fredrik skrev noen tekster til den boken. Det begynte med at han sendte veldig morsomme reisebrev fra Japan. De var så fine at vi rett og slett inkluderte dem i boken. På prosjektet er Andreas Larsen tekstforfatter og Friberg tegner, men ideene kommer fra dem begge. Og slik Snoopy har fått inspirere Snoppy, henter tegneserien inspirasjon fra Billy-serien.

01-04 F oto: Espen Friberg

HVA ER DITT DRØMMEPROSJEKT? 02. MARS 2016

De fleste har idéer de har lyst til å utføre, men som aldri har blitt satt ut i livet av ulike årsaker. For noen er det tiden som ikke strekker til, økonomiske årsaker eller kanskje er det helt andre faktorer som ligger til grunn. Som for eksempel at de er fullstendig urealistisk ugjennomførbare - men desto morsommere å fantasere om. — Av Dorthe Smeby

DANIEL BANSAL DAHN

VIDAR SINGH

FRILANS ANIMATØR OG ILLUSTRATØR

KREATIV LEDER I GEELMUYDEN KIESE

I BIRGER’S OTER UTLEIE

Jeg har akkurat avsluttet mitt drømmeprosjekt, i det minste for i år. Den Norske Turbandagen er det rareste, morsomste og mest rørende prosjektet jeg vet om. Jeg har sittet i Turbantinget siden oppstarten for syv år siden. For hvert arrangement blir vi litt flinkere til å lage kanskje verdens beste holdningskampanje. Og for hvert år kommer vi litt nærmere vår visjon: Norge skal bli verdens beste land å være annerledes i. Big up til Sumeet, mannen bak drømmeprosjektet. Han kommer aldri til å bli kvitt meg.

Hvis det ikke er noen grenser for om det er gjennomførbart eller ei hadde det vært å leke med DNA, gener og slike finurlige greier, for å lage alt mulig krimskrams. En lodott med tanngarden til Angelina Jolie, håret til herr Trump og en fot som den hopper rundt med (ikke nøye hvem sin fot). En stol lagd av hud og med hender som stolføtter. En mann med delfinhode som alltid ser litt stressa ut, iført skjorte og slips. En hund med øyenbrynene til hun med øyenbrynene i Game of Thrones. Hvis du hadde vært Gud for en dag kjære leser; hva ville du ha skapt? Tegn din skapelse og send inn til grafill@grafill.no. Vinneren får en levende versjon av tegningen sin! Lover!

JOACHIM HUSBY CREATIVE I GEELMUYNDEN KIESE

Fikk denne uken høre noen sjokkerende nyheter i riksdekkende aviser. Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag er nå slått sammen til… Trøndelag. Som trønder i Oslo, så må vel mitt drømmeprosjekt være å lage det nye fylkesvåpenet til Trøndelag. Det ville bestått av Tande P og P-p-p-p-pizzafyll.

INGRID ROMMETVEIT OG JENNY KYVIK HUTCHENS DESIGNERE I OMBYGGERIET

Nokon drøymer om å hoppe i pengebingen - me drøymer om å hoppe i bossbøtta. Me ønsker oss eit prosjekt med tilgong på store mengder av materiale som me kan bygge med. Sjå moglegheiter, snekre, oppfinne og lage skikkelig fine ting av noko som har mista verdien sin. Og det som er så fint med å bygge med boss er at fallhøyda er ganske liten - det kan jo bare bli betre! Prosjektet kunne vore alt i fra ein stilig kampanje, dekorasjon av lokale eller kanskje ein avfallsbutikk. Kva seier dåke, Renovasjonsetaten?

01 g knordic.com

DEREK ERCOLANO 12. MARS 2016

På dagen er han grafisk designer, på kvelden illustratør. I Derek Ercolanos pop-psykedeliske illustrasjonsverden er det meste mulig. — Av Kristina Ketola Bore

Som illustratør har Derek Ercolano laget selvinitierte publikasjoner, vunnet Visuelt-gull, og illustrert for kunder som Red Bull Music Academy, Pitchfork og nylig for den amerikanske publikasjonen New Republic. Det er snart to år siden han gjorde seg ferdig med mastergraden i visuell kommunikasjon på Kunsthøgskolen i Bergen. Siden den gang har dagene gått med til å jobbe som grafisk designer i et byrå, mens kveldene er satt av til illustrasjonsarbeid.

ikke minst airbrush-arbeidet som får illustrasjonene til å se detaljert ut, mener han. Det detaljerte og det psykedeliske, poppende farger og merkelige, surrealistiske motiver definerer mye av arbeidet til Ercolano. Karakterer hans virker å kunne gjøre det meste, fra å bli større enn fjell til å kunne eksplodere sitt eget hode. De kan eksistere i parallelle univers eller kun bestå av slimete sener og tarmlignende former.

Illustrasjonene hans føyer seg inn i en større diskurs der unge serieskapere og illustratører bruker en pop-psykedelisk språkføring. Det er en estetikk med røtter tilbake til 60-årene i USA som etter nesten seksti år virker å ha blitt stueren.

I en illustrasjon spør en av hans figurer karakteristisk: «What is reality?», for senere å svare: «I prefer to drift gently through my own manifestation of the sublime.»

SIN EGEN MANIFESTERING

PSYKEDELISK TRANSPORT

Etter å ha bodd i New York største delen av livet sitt flyttet Ercolano etter endt bachelorstudie til Bergen. Det var et behov for noe nytt som motiverte flyttingen, og gjennom norske venner fant han veien til vestkysten. Under studiet undersøkte han blant annet forholdet mellom illustrasjon og grafisk design.

Det var ikke før etter bacheloren sin i reklame at Ercolano begynte å ordentlig gå inn i arbeidet med illustrasjon. Først fokuserte han på karakterer, så begynte det bygge seg opp verdener rundt dem. Akkurat nå er det er klærne til karakterene som er i fokus. – Noen ganger tenker jeg at illustrasjon er som collage. For øyeblikket ser jeg på rituelle stammeklær som The Metropolitan Museum of Art har i samlingen sin og forsøker finne en måte å forene det med Sci Fi-kunst.

– For meg handlet det om å utforsket det møtepunktet og finne ut hvor jeg hørte hjemme. Jeg opplever det som at grafisk design er den strukturerte delen av meg, mens illustrasjon er den villere siden.

Men også andre heller tilfeldige element influerer arbeidet til Ercolano. Blant dem, Fragglene.

Det er også innenfor illustrasjonen at mesteparten av det selvinitierte arbeidet hans får utløp, blant annet publikasjonen Vegetable Comics, gjort i samarbeid med Tord Torpe og Tim Ng Tvedt.

– Da jeg var liten var jeg besatt av den serien og Jim Henson sine merkelige karakterene. Det klarer jeg ikke gi slipp på. De finner alltid en vei inn i arbeidet mitt, forteller Ercolano.

– Illustrasjon er mye mer personlig for meg, men grafisk design har hatt en kjempestor påvirkning på det jeg lager, forteller Ercolano. – Blant annet har det gjort håndverket mitt mye mer raffinert.

For noen år siden ble han også opphengt i 70-årenes airbrushede plateomslag, noe han spøkefullt sier han enda jobber seg gjennom. Til felles virker inspirasjonskildene å ha et psykedeliske element, noe Ercolano også bekrefter.

Men å jobbe kun med ett av fagene hadde vært som å miste en indre balanse, forteller han lettere humoristisk. For selv om arbeidet til Ercolano ser veldig detaljert ut, forteller han at linjearbeidet er simplistisk og består av enkle former, noe han mener kommer fra grafisk design. – Det er heller de endelige detaljene, fargeleggingen og

– Psykedelisk kunst generelt har hatt en stor innflytelse på meg. Onkelen min introduserte meg for psykedelisk rock da jeg var i begynnelsen av tenårene. Designet laget til den musikken har nesten en transporterende kvalitet, jeg liker også eskapismen som følger både musikken og det visuelle arbeidet. 54

DEN ABSOLUTTE DESIGNUTFØRELSEN

– Mange av de illustratørene som blir plukket opp i dag av for eksempel The New York Times kommer fra en bakgrunn der de har laget tegneserier, fanziner eller selvinitiert arbeid. Dette er folk som du skulle trodd laget plakater til noise rock, men i stedet er New York Times og publikasjoner som Bloomberg Businessweek interessert i arbeidet deres.

I arbeidene til Ercolano blir innflytelsene hans om til en slags pop-psykedelia. Selv om han har sin egen måte å arbeide med temaet på er det også flere andre illustratører som virker å ha vandret inn på samme vei. Mye av innflytelsene kan spores tilbake til undergrunns tegneserieskapere fra 60- og 70-årene og den psykedeliske bevegelsen som oppstod på USAs vestkyst rundt samme tid.

Dette er også noe Ercolano har erfart. Illustrasjonene hans virker å tiltrekke seg oppmerksomhet fra både musikk bransjen og amerikansk media. Blant dem publikasjonen er New Republic, der en illustrasjon av Ercolano pryder juni-nummeret.

– Robert Crumb og den gjengen der har absolutt inspirert meg, forteller Ercolano i henvisning til serieskaperen som defineres som en av sist århundres viktigste innenfor den tidvis ekstreme og vulgære Comix-sjangeren.

– Jeg bekymrer meg tidvis for at det jeg gjør er for rart, og at jeg ikke skal få muligheten til å arbeid med for eksempel politiske publikasjoner. Men samtidig må man gjøre sin egen greie, sier Ercolano.

Ercolano har i omtaler av arbeidet sitt blitt posisjonert i selskapet til kontemporære tegneserieskaper som Simon Hanselman eller LA-baserte Steven Harrington. Men også utøvere som New York-baserte Rob Corradetti eller serieskaper Rob Pyus virker å leke med et lignende univers, der neonfarger, magi som tema og psykedeliske motiver ofte dukker opp.

– Generelt føler jeg at flere kunder åpner seg opp for å ta inn nye og annerledes ting.

Selv tenker Ercolano at sammenligningen mellom ham og nevnte utøvere kan handle om at de henter lignende inspirasjon fra 80- og 90-årenes undergrunnsscener. – Som ungdom var jeg veldig interessert i noise rock-scenen og designet knyttet opp mot den, forteller han.

01 D erek Ercolano

NOMINERT I VISUELT HEYDAYS 23. JUNI 2016

Heydays er nominert til Visuelt-pris for sine ikoner for Pebble - et lekent og lett oppfattelig univers av grafiske symboler. â&#x20AC;&#x201D; Av Dorthe Smeby

NOMINERT I VISUELT

Pebble Smartwatches er en utfordrer på smartklokkemarkedet, og har lykkes i å kreve sin bit av kaken blant giganter som Apple og Samsung. Med en av de mest suksessfulle Kickstarter-kampanjene noen sinne samlet Pebble inn over ti millioner kroner, og har oppnådd stor vekst på forholdsvis kort tid. Smartklokkens oppgave er å fungere som et mellomledd mellom deg og ditt foretrukne smartphone-produkt. Pebble viser derfor både beskjeder og varsler fra telefonen din rett på håndleddet, samt andre funksjoner som kontroll av musikkavspilling, påminnelser og kalenderfunksjoner. Pebble fungerer på både Android og iOS-telefoner, og skiller seg fra konkurrentene blant annet med et betydelig lavere prisnivå og opptil syv dagerseffektiv batteritid. Det var det Oslobaserte designstudioet Heydays som trakk det lengste strået da Pebble søkte etter noen som kunne utvikle ikoner for deres nyeste produkt Pebble Time.

batteritid og fungerer bedre i sollys, men gir ikke mulighet for detaljnivå som for eksempel skjermen på Apple Watch.

- Pebble kom til oss etter å ha sett ulike ting vi hadde gjort på nett. De hadde nettopp vært gjennom en runde med ulike byråer for å finne riktig partner for utvikling av plattformikonene, men ikke funnet en optimal match, sier Mathias Haddal Hovet, daglig leder og partner i Heydays.

TROFASTE VISUELTGJENGERE

Resultatet ble over 500 ikoner inkludert alle størrelser, med fokus på samspillet mellom funksjonalitet og følelser. De bevegelige symbolene oser av både personlighet og lekenhet, og forteller små historier på skjermen i løpet av brukerens dag. Ikonet for mute er for eksempel en struts som stikker hodet i sanden, mens en hoppende og hissig telefon vises på skjermen ved innkommende samtale. Alle ikonene er skapt ved bruk av SVG-animasjon - et vektorgrafikkformat som beskriver bilder gjennom matematiske likninger. Formatet optimaliserer forholdene for todimensjonale fremstillinger på skjerm, og gjør at ikonene kan brukes i hvilken som helst størrelse og i hvilken som helst oppløsning uten å miste informasjon. Når Visueltkonkurransens prisutdeling går av stabelen fredag 3. juni i Posthallen er Heydays ikoner med og kjemper om gull. Hva er forholdet deres til Visuelt? - Visuelt er en viktig årlig arena for å samle bransjen. Det er alltid bra faglig innhold og et hyggelig sosialt opplegg! Vi har stort sett alltid deltatt siden vi startet Heydays i 2008, og har også vært heldige og fått priser for prosjektene våre. Det er spesielt gøy å se studenter utmerke seg med skikkelig gode prosjekter og ofte er det ting man ikke har sett før også - det er en god start!

- Gjennom en betalt pitch ble vi utfordret til å løse ti ikoner for å vise ytterpunktene. De likte resultatet godt, og vi fikk oppdraget med å tegne samtlige. PROSESS OG RESULTAT

Heydays var kjent med Pebble etter å ha hørt om den innbringende Kickstarter-kampanjen, men ingen av dem hadde testet klokken personlig. De fikk derfor tilsendt produktet for testing og prototyping, og for å sette seg inn Pebble-universet.

Hva annet arbeider dere med for tiden? - Vi jobber med mange forskjellige identitets- og digitale prosjekter, og i tillegg jobber vi med vår egen nettside. Vi er også midt i en flytteprosess der vi skal over i litt større lokaler, og det gleder vi oss veldig til! Av prosjekter akkurat nå så jobber vi med et norsk/dansk hydrogenselskap som heter NEL, som er veldig spennende. Vi arbeider også med en utrolig spennende startup som heter Kubicam, med dyktige folk fra tidligere Tandberg. I tillegg jobber vi med å relansere et sports- og undertøysmerke og et lengre prosjekt for Backe, et av Norges største entreprenørselskaper. Samt at vi finjusterer Kolonial.no, som vokser i et enormt tempo. Og ikke minst stadig utrulling av det nye fine bysykkel-systemet i Oslo!

- Vi brukte mye tid sammen med kunden via Skype og fikk grundig briefing i produktets muligheter og utfordringer. I de mest hektiske periodene hadde vi daglig statusmøter på 15-20 minutter, hvor vi viste de siste oppdateringene og gikk gjennom tilbakemeldinger, sier Mathias. - Det var en fin måte å jobbe på, som også sørget for god progresjon. De ulike tekniske aspektene ved produktet påvirker også estetikken i ikonene på skjerm, da Pebbleteamet har valgt e paper-display. Dette gir langt bedre 57

NOMINERT I VISUELT

NOMINERT I VISUELT OSCAR GRØNNER 02. JUNI 2016

Illustrassjonsserien ’Funkis’ har en font i fokus, og motiver fra dagligdagse gjøremål og hendelser. — Av Dorthe Smeby

Designer og illustratør Oscar Grønners (27) tegninger er både enkle og komplekse på samme tid. Flater kommer til liv ved hjelp av lek med teksturer og farger, og en meget presis strek og spennende formforståelse gir tegningene både dybde og bevegelse. Etter utdannelse fra Kunsthøgskolen og Danmarks designskole har Grønner studert både i New York og London, og har den siste tiden blitt lagt merke til både i Norge og internasjonalt.

I år er han nominert til Visuelt i kategorien ”illustrasjonsserie” for Funkis - en rekke tegninger laget for den digitale publikasjonen Manifattura som en reaksjon på fonten med samme navn. Fonten er designet av Göran Söderström i Stockholmsbaserte Letters from Sweden. Begge elementene er en del av Manifatturas nyeste prosjekt Pieces, hvor ulike utøvere har blitt spurt om å utforske hvert sitt tema.

også å illustrere i arbeidet, gjennom både motiv, stil og farger, sier han. - Vi henvendte oss til Oscar mens vi arbeidet med Funkis, etter at vi fikk idéen om å lage en illustrasjonsserie for å gi typesnittet en klar og visuell kontekst fremfor den ordinære måten å presentere fonter på, sier Fredrik Gruber i Manifattura.

- Manifattura oppdaget noen av arbeidene mine på Instagram, som for så vidt er en plattform jeg får mange av jobbene mine gjennom, sier Oscar. - De ga meg i oppdrag å portrettere typisk skandinavisk funksjonalisme med motiver fra nordisk funkisarkitektur, samt nordisk design og kunst. De skulle stå i sammenheng med typesnittet designet av Letters from Sweden basert på fonter fra den tiden, som skulle integreres i illustrasjonene mine.

- Vi var kjent med Oscars tidligere arbeider, og visste han ville passe perfekt for temaet med sin naivistiske og forenklede stil. Resultatet reflekterer vår visjon på en veldig korrekt måte. Hans illustrasjoner har virkelig vært med på å generere både oppmerksomhet og annerkjennelse for prosjektet, og tegningene har vært veldig populære blant vårt publikum.

Funksjonalismen som stilretning hadde sin storhetstid i perioden 1920 til 1940, og karakteriseres av et ønske om å strippe vekk all overflødig dekor og staffasje. Den funksjonalistiske arkitekturen var arkitektur for folket, og hadde rette linjer, forenklede former og enkle konstruksjoner i fokus. Oscar forteller at en stor del av jobben bestod i å komme fram til de forskjellige motivene, samt å skisse på hvordan disse kunne utføres på best mulig måte. Ønsket var en god balanse av forskjellige type motiver og å kunne implementere fonten på en naturlig måte.

TIDLIGERE VISUELT-VINNER

Til daglig gjør han oppdrag innen design og illustrasjon for både store og små kunder, som inkluderer blant andre Øya Festivalen, Cappelen Damm og Flamme Forlag. Inspirasjon finner han ubevisst i det meste som omgir han i hverdagen. - Som regel føler jeg meg ganske uinspirert - da må jeg bare fortsette å jobbe allikevel helt til det fører til en god idé eller til jeg er inne på noe som føles bra og som gir meg inspirasjon igjen. Og så blir jeg selvfølgelig også påvirket og inspirert av arbeidene til andre designere og kunstnere.

- Jeg er veldig glad i funksjonalisme og den spesielle plassen den har i Oslos bybilde, og i arbeidet med illustrasjonsserien fikk jeg tegnet noen av mine favoritter fra denne tiden. Funksjonalisme for meg føles nokså nostalgisk, samtidig som det fortsatt kan være veldig moderne. Det ønsket jeg

Hva jobber du mest med? - Helt siden jeg startet å studere har jeg vært glad i både grafisk design og illustrasjon. Tidligere har jeg jobbet mest 58

NOMINERT I VISUELT

med design, men det siste året har det blitt mer og mer tegning. Jeg har lyst til å fortsette å jobbe med begge deler. Personlige arbeider er det som føles best å arbeide med, og jeg er i gang med å planlegge en utstilling av malerier samt lanseringen av en liten publikasjon. Jeg er også medoppstarter av en app som skal lanseres i sommer.

For to år siden vant han Visuelt-pris for design og art direction av albumcoveret til ”Faen Kaja”, men om han stikker av med pris også i år blir ikke kunngjort før prisutdelingen fredag 3. juni i Posthallen. Hva er forholdet ditt til Visuelt? - Jeg har jo deltatt en gang tidligere, og da fikk jeg gull, noe som var veldig gøy. Visuelt er jo en kjempefin mulighet til å få vist frem arbeidet sitt, og muligens også få litt anerkjennelse for det har man har laget!

Hvordan vil du beskrive din egen stil? - Jeg synes det er vanskelig å beskrive min egen stil uten at det høres fryktelig teit ut. Jeg føler selv at jeg har mange forskjellige stiler, selv om det også er mange likheter i alt jeg gjør. Jeg liker å teste ut nye måter å gjøre ting på - og jeg prøver hele tiden å utvikle meg.

01 h eydays.no 02-03 o scargronner.com

VISUELT JURYEN – JULIAN NAZARIO VARGAS 25. MAI 2016

Hva betyr det å vinne og hva betyr det å delta? Moving Image-jurymedlem Julian Nazario Vargas mener Visuelt-utmerkelser er en selvtillitsboost. — Av Kristina Ketola Bore

– På en måte synes jeg Visuelt har skremmende mye å si for feltet, sier Julian Nazario Vargas, kreativ regissør i Animaskin, et animasjonsstudio han etablerte i 2013. Nazario Vargas var i årets Visuelt-konkurranse en av jurymedlemmene i Moving Image.

er minimalistiske, presise arbeider med en enkel palett. I alle fall de siste årene, svarer Nazario Vargas. – Kommer du med et veldig gjennomarbeidet 3D-prosjekt, som det ligger mye jobb bak, så er det ikke det en like åpenbar vinner på Visuelt. Men selvsagt, juryen endrer seg og derfor varierer det.

– Det viktigste med en designkonkurranse er derimot å gi folk en selvtillitsboost slik at de går lengre i den retningen de har tatt med sitt eget talent, mener regissøren.

Nazario Vargas understreker også at det ikke bare er Visuelt som virker å ha en egen stil. Han mener det er et fellestrekk for de fleste konkurranser.

Animasjon er et felt der det er lett å føle seg utkonkurrert av andre som har spesialisert seg i visse områder, forteller Nazario Vargas: «En kid som er spesialist på å lage gresstrå for eksempel, du blir aldri bedre enn den personen til det». Akkurat derfor mener han at en utmerkelse i en design konkurranse kan gi utøvere selvtilliten som trengs til å forfølge sitt eget løp.

Fra erfaringene din, tror du det er noe spesielt med Moving Image som gjør det enklere eller mer utfordrende å juryere enn de andre kategoriene? – Vi har veldig mange parameter å bedømme ut ifra. Vi har alle aspektene som kommer i tillegg til bildet. Man har bevegelse, timing og rytme som er del av å vurdere om animasjonen er bra eller dårlig.

KONKURRANSESTIL

Innen kategorien Moving Image var Nazario Vargas i år en av fem jurymedlemmer.

Men Moving Image-kategorien mener han at har en fordel grunnet flere faktorer man kan utmerke seg eller feile med. Men, legger han til, dette gjør også prosessen vanskeligere fordi det er flere element å være uenig om.

– Da vi kåret vinnere lå det lange diskusjoner bak. Det er ikke slik at en person får bestemme hvilket bidrag som skal vinne. Det er en demokratisk prosess, understreker regissøren.

FORSINKET TIL FESTEN

– Alle som var i den juryen hadde forskjellige bakgrunner. Samtidig føler jeg vi har plukket typiske Visuelt-vinnere til å vinne en del av de prisene.

For de som har besøkt Visuelt-utstillingene tidligere eller tatt del i prisutdelingen, er det ofte slik at man kan se tendenser i arbeidene. Noen trender virker å gjennomsyre feltet, og slik blir et visningsrom som Visuelt nærmest en krystallisering av sist års tendenser.

Hva vil det si, typiske Visuelt-vinnere? – Forskjellige konkurranser har forskjellige favoritter. Det er noen stiler som står ut som typiske vinnerbidrag mer enn andre. Visuelt har sin stil. Siden det er en designrettet konkurranse føler jeg vinnerbidragene i Moving Image ofte

– Nå for tiden legger folk ofte merke til de samme trendene innen animasjon og design. De samme store filmene skiller seg ut og blir ofte brukt som inspirasjon, og derfor raskt 60

VISUELT-JURYEN

kopiert. Det gjør at man veldig raskt får mange arbeider i den samme stilen, erklærer Nazario Vargas.

Hva betyr det for deg å være jurymedlem i Visuelt? – Det betyr mye. Det er lærerikt å høre andre jurymedlemmer argumentere for hvorfor de mener noe er bedre enn noe annet. Samtidig er det en ære å være samlet med så mange dyktige folk, svarer regissøren.

Her er det flere fallgruver for utøvere, mener regissøren. – I løpet av et par år kan noe gå fra å være veldig kult til å nærmest bli en vits. Det var noen sånne tendenser i år også, altså stiler man føler kun har blitt til en kopi. Samtidig er det verk som skiller seg helt ut også, som er noe helt nytt. Det er jo det man gjerne vil prise, men selvsagt, ikke alt nytt fungerer like bra.

– Det er også veldig interessant å ha vært med på juryeringen slik at man vet hva som skjer når man sender inn til konkurransen. Man tar alle bidragene seriøst og det er en rettferdig prosess. I alle fall så rettferdig som det kan bli.

Når du sier det er noen stiler som har blitt kopiert for mye, kan du gi noen eksempler på det? – Introen til True Detective er blitt veldig mye brukt. Materialvalg som marmor er noe som har gått fra å være kult til å bli teit. Fra det punktet du ser tendensen, til du baker det inn i eget prosjekt og til det når designkonkurransen, så er den festen allerede over. RETTFERDIG JURY

Med animasjonsstudioet sitt, Animaskin vant Nazario Vargas i fjor noen av Visuelt-prisene, blant dem gull i Programdesign og tittelsekvens, samt gull i Åpen klasse. – For vår selvtillit har det gjort veldig mye. Vi har fått mange flere jobbsøknader og henvendelser fra folk som vil jobbe for oss, men vi har ikke fått noe mye mer direkte jobber. Fra det konkluderer han med at konkurransen har en tendens til å bety mer innenfor animasjonsfeltet enn utenfor. Hva synes du om årets nivå på innsendte bidrag? – I noen kategorier var det veldig mye bra arbeider. Jeg synes studentkategorien var veldig svak i år, mens åpen klasse derimot var veldig sterk.

VISUELT-JURYEN

VISUELT JURYEN – JENNY THEOLIN 30. MAI 2016

En måte å markere seg på, et punkt på sjekklista eller en dørstopper. For Digital design jurymedlem Jenny Theolin er følelsene rundt designkonkurranser blandet. — Av Kristina Ketola Bore

– Generelt syns jeg konkurranser er gode fordi de kan etablere en standard og heve nivået, sier Jenny Theolin.

Men Theolin er ikke designkonkurranse-frelst. – På et overordnet nivå mener jeg at designkonkurranser er hovedsakelig for kunder. Det er en måte for kunder å føle at pengene de bruker på design og reklame har en enda kulere hensikt.

Til daglig arbeider hun for sitt eget selskap Studio Theolin som kreativ leder og produsent, samtidig som hun er ansvarlig for masterprogrammet i Digital Media Management på Stockholms Hyper Island. For årets Visuelt var Theolin det internasjonale jurymedlemmet i kategorien Digital Design.

– Da jeg jobbet i et byrå så vi helst på trofeene som dørstoppere. Men for kundene våre var det kjempekult å ha vunnet, forteller designeren.

Men selv om man har et sett med kriterier som jury, mener Theolin det kan være vanskelig å bedømme arbeid i en konkurransesammenheng.

– Men etter å ha sagt alt det må jeg presisere at jeg tror konkurranser forer kreativitet, og samtidig er vi som mennesker kompetitive av natur.

– Med designkonkurranser er det vanskelig å forstå hvordan suksess ser ut, sier hun.

EN ANNEN TYPE DESIGN

– Du kan bedømme arbeid fra et personlig og subjektiv ståsted, men du har ikke innsikt i om arbeidet har oppfylt målene sine. Du kan kun dømme fra de parameterne du har i møte med produktet i juryarbeidet.

For Theolin var det i årets Visuelt-juryering spesielt studentkategorien som skilte seg ut. – Studentkategorien var på nivå med de andre, og med de store byråene og de andre innsenderne.

KONKURRANSENATUR

En hyppig kritikk av designkonkurranser er de høye deltageravgiftene mange operer med. Dermed kan designkonkurranser ofte bli kun for en avgrenset gruppe som store byråer med innebygget budsjetter for nettopp denne type virksomheter. Theolin peker på deltageravgiftene – og hvordan de ofte inviterer til å lage eliteklubber – men mener samtidig konkurranser kan være et viktig sted for å få arbeid sitt sett og få flere kunder.

Men når det gjelder de store byråene, mener Theolin at de skulle ha prestert bedre.

– Som selvstendig utøver er det for eksempel vanskelig å promotere eget arbeid. Og selv om man ikke vinner i en konkurranse, kan selskapet man er i som nominerte være godt å ha, sier hun.

– Digital design kan ses fra et gamification perspektiv eller et merkevare perspektiv. Det kan være en installasjon eller hovedsakelig vektlegge det tekniske. Av innsendte arbeid var det mye forskjellig og overraskende bidrag – ikke bare 20 forskjellige nettsider.

– Standarden var høy, men jeg hadde forventet mer fra dem. Når det gjelder den overordnede kategorien digital design, medgir Theolin at selve kategorien kan være vanskelig å forholde seg til.

VISUELT-JURYEN

Et annet aspekt med kategorien er ifølge Theolin at ordet digital er blitt overflødig.

– Alt er digitalt. Det er jo et digitalt element i de fleste arbeid vi gjør. Og en del av det vi bedømte i denne kategorien var også innsendt i andre kategorier, sier hun. – De gangene digital design virkelig kan blomstre er når det er basert på brukere og bygget på innsikt i data. Dette er også en annen måte å jobbe med design på. Det kan også være vanskelig for jurymedlemmer å forstå hvordan designet, estetikken, brukersnittet og brukerinteraksjonen vil fungerer i faktisk bruk, påpeker Theolin. Selv om jurymedlemmene ble gitt telefoner og nettbrett til å undersøke innsendelsene, er dette ifølge Theolin ikke en «ekte» opplevelse. – Det blir litt som å bedømme en prototype. Derfor tenkte jeg mindre på estetikken og mer på formålet. Dersom jeg skulle bedømme en visuell identitet så ville jeg gjort det helt annerledes, fordi det er en annen type design. AV OG FOR DESIGNERE

Når hun blir bedt om å peke på noe hun synes er spesielt med Visuelt vektlegger Theolin de lave deltageravgiftene. – Visuelt er rimelig og det er tilgjengelig. Og det som ble sendt inn var veldig variert. Dette er absolutt en av de mer tilgjengelige og ekte konkurransene fordi den ikke koster en formue. Hvordan tenker du at Visuelt posisjonerer seg i en internasjonal sammenheng av designkonkurranser? – Spesielt på grunn av den lave deltagerkostnaden føles det som Visuelt er av designere og for designere. Det handler ikke om å være del av en eliteklubb, men heller at det er en samling av flinke designer

01 J ulian Nazario Vargas 02 J enny Theolin

TEAM YOUNG LIONS DESIGN 2016 26. MAI 2016

Kristina Nyjordet og Sofie Platou skal representere Norge i den prestisjetunge kreativitetskonkuransen Young Lions under Cannes Lions i juni. — Av Dorthe Smeby Cannes Lions arrangeres i år for 63. gang, med åtte sammenhengende dager fylt av forelesninger, inspirasjons foredrag, utstillinger, workshops og konkurranse. Over 15 000 delegater fra rundt 100 land deltar, og festivalen går av stabelen 18.- 25. juni. Det er likevel konkurransen som beskrives som selve hjørnesteinen i festivalen, og å vinne et Lions-trofé er av mange regnet som det gjeveste man kan oppnå i den kreative industrien. Young Lions gir unge talenter en sjanse til å prøve seg mot resten av bransjen. Konkurransen har over 400 deltakere fra hele verden, og er bygget opp rundt en brief hvert av teamene kun har 24 timer på å løse.

Sofie med design i 3D og rom. Vi har begge jobbet i store byråer hvor vi har fått erfaring med å levere høy kvalitet samt å jobbe effektivt under press. For oss er den konseptuelle delen av en designprosess svært viktig og vi brenner begge for gode, smarte konsepter og tydelige designløsninger. Hvordan var søkeprosessen? – Som designere flest jobber vi best under press så vi satte av en kveld, som ikke tilfeldig fant sted rett før søknadsfristen, for å sy sammen søknaden vår. En del av søknaden bestod blant annet av to referanseprosjekter - begge brandingprosjekter som vi har jobbet tett på og som begge har sterke idéer i bunn.

Grafill med samarbeidspartnere dekker både flybillett, deltakeravgift samt opphold i fire dager for teamet som skal representere Norge i Young Lions Design i festivalperioden. I fjor dro det norske teamet Ida Louise Andersen og Sunniva Grolid, som også endte opp med å ta gull. I år er det teamet Kristina Nyjordet og Sofie Platou som skal prøve lykken - en oppgave de gleder seg stort til å ta fatt på.

Selve konkurransen har de tro på vil bli både en hektisk, intens og morsom opplevelse. En utfordring de trekker frem som essensiell er evnen til å holde intensiteten og øynene oppe et helt døgn, samt å huske på å sette av et par timer til søvn. Hva gjør dere for å forberede dere før avreise? – Vi skal nok få med oss noen gode tips fra det norske teamet som representerte Norge i fjor. Det gikk jo veldig bra med dem, så vi har noen store sko å fylle. Planen er å sove mye og være veldig opplagte før vi setter i gang, og gjøre det vi kan for å være samkjørte på forhånd.

LIK BAKGRUNN, ULIKE ERFARINGER

Kristina Nyjordet (25) kommer fra Mo i Rana, har studert ved Høyskolen Kristiania i Trondheim og har en bachelorgrad fra RMIT University i Melbourne. Etter endte studier jobbet hun både hos Anti og en kortere periode freelance hos Snøhetta i løpet av en to års periode. For halvannet år siden startet hun som designer hos Creuna. Sofie Platou (27) er vokst opp på Bærums Verk og har gått grafisk design på Westerdals. Som Kristina var hun også innom Anti etter studiene, før hun startet å jobbe i Snøhetta. Det var her de to møttes og ble kjent, og fikk muligheten til å jobbe sammen på ulike prosjekter.

Hvilke forventninger har dere til konkurransen? – Det blir spennende å se om vi klarer å løse en brief på 24 timer - og samtidig være fornøyd med det vi leverer. Det hele blir nok uansett en minnerik og lærerik opplevelse. Vi håper og tror vi blir en sterk duo i Cannes - og vi er veldig klare for utfordringen!

– Vi har begge hatt lyst til å søke tidligere, men ikke fått med oss Grafills konkurranse. Men denne gangen hadde vi ingen unnskyldning til å ikke melde oss på, sier de to. – Vi ønsket begge å teame opp med noen vi jobber godt sammen med, har god kjemi med, og ikke minst har det gøy med i prosessen. Så det valget tok vi ganske raskt. En styrke ved oss som team er at vi har relativt lik bakgrunn, samtidig som vi har opparbeidet oss mye ulik erfaring - noe vi absolutt tror kan være en fordel. Kristina med digital kompetanse og

01 F oto: Fredrik Stabenfeldt

LUDVIG BRUNEAU ROSSOW OM VISUELTPROFILEN 31. MAI 2016

En futuristisk, heldekkende drakt, uttrekkbare vinger og et par voldsomme plattformsko legger grunnlaget for komponentene som utgjør Visueltprofilen 2016. Årets identitet er et typografieksperiment, med kunstneriske elementer og en dose mystikk — Av Dorthe Smeby

Når Visuelt-prisutdelingen går av stabelen fredag 3. juni i Posthallen er det i år som i fjor Ludvig Bruneau Rossow som står bak de visuelle virkemidlene. Ludvig Bruneau Rossow startet enmanns-designstudioet Bureau Bruneau etter å ha blitt uteksaminert fra Westerdals School of Art, Communication and Technology i 2010. Fra basen i Oslo produserer han pakningsdesign, visuelle identiteter og art direction for både store og små kunder, med fokus på konsept samt balansegangen mellom design og idé.

forskningskulisser og absurde props la grunnlaget for opplevelsen. Ludvigs ønske for Visueltprofilen 2016 var å videreføre fjorårets følelse av å tre inn i en separat verden, men utført som en motsetning på det visuelle planet. Profilen skulle være en ny undersøkelse basert på universet fra 2015, men med nytt uttrykk og konsept. Den skulle fremstå som ett enkelt produkt fremfor å være en verden av mange elementer. Der fjorårets profil var maksimalistisk, full av små detaljer, voldsom og fargerik er årets tonet ned både hva angår uttrykk og palett. Fargene er holdt i sort, hvitt og gråtoner, og bildene har et nedtonet og mystisk preg strippet for unødig dekor og pynt.

Visueltkonkurransen har eksistert siden 1993, og er en av Nordens største arrangementer innen design og visuell kommunikasjon. Målet er å sette fokus på designfaget samt profilere både studenter og profesjonelle utøvere i Norge, og i år har konkurransen over 600 innsendte arbeider. Priser deles ut i kategoriene illustrasjon, grafisk design, moving image og digital design, og en fagjury på 25 norske og utenlandske utøvere står for utvelgelsen. I tillegg vil Grafills hovedstyre også dele ut Klassikerprisen en æresprisen som går til en utøver som har spilt en stor rolle for sitt fagfelt gjennom mange år.

- Profilen er bygget opp som et menneskelig, typografisk eksperiment, forklarer Ludvig. - Alt baserer seg rundt typografien, som er basert på menneskelige bevegelser. Profilen består av katalog, diplomer og plakat, samt verdipapir, billetter, skjermpresentasjon, drikkebong og dekor.

Det prestisjefulle oppdraget med å skape profilen til Visueltfestivalen tildeles en designer eller et studio for to år av gangen. Fjorårets identitet, også utviklet av Bruneau, tok utgangspunkt i en fiktiv forskingsverden, hvor hver enkelt sans representerte ulike egenskaper. Et detaljert og intrikat univers la vekt på sanser som direkte kunne overføres til festivalen, og fotoopptak blant gamle maskiner, autentiske

INSPIRASJON OG EGENTOLKNING

Da arbeidet med profilen startet ble stikkordene ”menneskeskapt”, ”prosess” og ”oppfinnelser” satt som utgangspunkter for å få visjonen ned på papiret. Han spurte seg selv hvordan ordet ”prosess” kunne visualiseres i et tredimensjonalt miljø, og var fascinert av oppfinnelser 66

- «Skapelsesdrakten» som ble laget var inspirert av tech wear, og vi gjorde blant annet research innen astronautpåkledning, futuristiske klær og nordiske materialer, sier han.

- Materialene skulle være enkle, og preget av subtil dekor som sømmer og glidelåser med funksjonelle egenskaper. En konstruksjon på antrekkets skuldre og armer gjør det mulig for draktens bærer å rette ut en duk i tekstil ved hjelp av ulike armbevegelser, som sett fra fugleperspektiv vil danne en bit av en bokstav. I løpet av tre opptaksdager ble drakten benyttet av modell Kaja Johannessen og filmet ovenfra. Opptakene ble gjort både på Krypton Film på Sandaker og i Maridalen - da konseptet med perspektiv ovenfra krevde en forholdsvis raus takhøyde. Filmproduksjon og foto ble gjort av Knut A. Helgeland. Fotograferingen utendørs ble gjort av dronefirmaet Nordic Aerials.

skapt for å løse oppgaver. Og løsningen ble nettopp en oppfinnelse; en futuristisk drakt som gjorde det mulig å skape ulike bokstavformer når sett ovenfra. Inspirert av kroppsinstallasjonene til den tyske kunstneren Rebecca Horn utforsket han ulike måter å legge til elementer på kroppen. Horn har jobbet med både film og skulptur men er kanskje best kjent for sitt prosjekt med kropps-modifikasjoner som tematikk, hvor hun bygger tilbehør, for eksempel vinger og horn, for å likne visse dyr. Med utgangspunkt i Horns Unicorn startet Ludvig å jobbe med en prototype til armer, for å kunne visualisere bokstavformene sett ovenfra. Ved hjelp av Jeanette Bruneau Rossow i Treches Berlin spesialdesignet de sammen et antrekk laget for formålet.

- Jeg ønsket at typografien skulle være i fokus, og at de ulike bokstavene skulle spille hovedrollen, sier Ludvig.

01 L udvig Bruneau Rossow

KLASSIKERPRISVINNER JUNN PAASCHE-AASEN 08. JUNI 2016

Designerveteranen Junn Paasche-Aasen var med på å revolusjonere hvordan en skolebok kunne se ut, og har satt sitt ryddige preg på den norske bokheimen. Hun er en klassiker. — Av Audun Viger

Hun har lagt et pent utvalg bøker og bokserier fra egen produksjon de siste fem tiårene ned på et bord inne i det romslige kontoret der hun jobber.

Det kalles verdens vakreste trikketur. Og det er i alle fall ikke veldig langt fra sannheten. Vi skal av på nest siste holdeplass på Ljabru-trikken mot Nordstrand. Og når man titter ut av vinduet der trikken snirkler seg opp fra Oslo Hospital og oppover Ekebergåsen, med glitrende vannmasser, glitrende forretningsbygg og glitrende heisekraner som fyller hele synsfeltet, blir det meget klart hvilken rivende utvikling lille Oslo gjennomgår for tiden. Byen er knapt til å kjenne igjen fra forrige gang trikketuren ble tatt. Bare fjorden er den samme. Den sjarmerende, rolige småbyen med mye gammel bebyggelse endrer karakter, og det tradisjonsbevisste preget må vike. En lettvint analogi til utviklingen vi har sett i norsk bokbransje og trykksakkultur de siste årene presser på i tinningen.

- Jeg var egentlig ikke klar over at det var så mange bøker jeg hadde laget og spart på, sier hun og peker mot noen store vegghengte skap. - Nå er vel tiden kommet for å rydde og gjøre opp status, snarere enn å lage flere. Men selv om hennes produksjonsvolum ikke lenger er på høyde med de foregående tiårene, er det en aktiv og interessert designer og bokelsker som noe forundret mottar heder og ære for sitt lange virke i det gode designs tjeneste, gjennom 48 år. Det er særlig lærebokfeltet som er blitt beriket av hennes arbeid, men også andre deler av forleggeriet har nytt godt av hennes nennsomme bearbeidelse av ord, bilder, illustrasjoner og hvite felt. Titusenvis av boksider er ombrukket under hennes tid. Men egentlig var det smykkedesigner hun ville bli. Å se på seg selv som «en klassiker» sitter uansett langt inne.

Junn Paasche-Aasen, som i år feires som en Klassiker av Visuelt, bor og arbeider i et stort, flott og usedvanlig ryddig hjem i en rolig gate noen hundre meter fra trikkestoppet Sæter. Den nye og tette bebyggelsen presser seg etter hvert på også her, men kontrasten fra Oslo sentrum er slående. Her finner man roen. Det er en reise ikke bare i geografi, men i tid og stil. En intenst fargerik trestol i gangen er malt av henne selv, ellers er veggene i de ellers nøkternt møblerte stuene kledd med mye strålende norsk åttitallsgrafikk, kunst samt tegninger av hennes gamle studiekamerat Finn Graff. Overalt i vinduskarmene hos den sympatiske bokdesigneren er de karakteristiske, fyrrig fargede glassene laget av Ulla-Mari Brantenberg og Karen Klim, sistnevnte en kunstner som hun også nylig har satt sammen en bok for. Å tre over dørterskelen hos Junn Paasche-Aasen er å stige inn i et prima eksempel på et godt, gammeldags norsk kulturhjem. Det føles forfriskende, som å vasse litt i en bekk når sola tar tak.

- Nei, en klassiker, da må jeg finne frem fremmedordboken for å finne definisjonen. Det har ikke falt meg inn å tenke slik. Det er få kvinner som har fått denne prisen tidligere, to illustratører. Men det har egentlig ikke vært noe stort poeng for meg å være den ene kvinnen i en mannsdominert bransje heller. Jeg har riktignok kanskje vært litt mer bestemt og tøffere enn jeg hadde behøvd å være hvis det var flere kvinner som arbeidet med dette opp gjennom årene. Junn forklarer om de første årene, og hun var en enslig svale også da. 68

- På Kunst- og håndverksskolen, SHKS, var det ti gutter og meg, mens senere, da jeg studerte på Den Grafiske Højskole i København, var det tre jenter i en klasse på atten. Det var ganske vanskelig å komme inn begge steder, men jeg hadde egentlig ikke noen formening om det akkurat da. Jeg kom inn i Oslo da jeg var 17, de fleste andre i klassen var mye eldre enn meg. Mange av dem som gikk der da ble billedkunstnere.

- Jeg likte så dårlig å tegne at jeg tenkte det var lurt å søke meg til Den Grafiske Højskole og lære seg mest mulig om de grafiske fagene, slik at jeg på sikt kunne overta fars trykkeri. Da jeg begynte på linjen for grafisk design, falt alt på plass for meg. Det handlet om å organisere og systematisere, jobbe med typografi, design, layout, fargevalg, repro- og trykkteknikk og alt som var morsomt. Til og med data var det der, i 1968. Da jeg var innom på kontoret til en sjef på Aschehoug noe tid etter skoleoppholdet, var han naturlig nok meget interessert i hvordan dette kunne fungere for hans oppslagsverk. Allerede da kunne man skrive inn og redigere tekst elektronisk, om enn langt fra så avansert som det som skulle komme. Det var uansett noe helt annet enn de kartotekkortene han var vant med.

Junns prioriteringer gikk raskt i en litt annen retning. Noe av dette hadde hun med seg hjemmefra. - Far eide trykkeri og var reklametegner, blant annet for filmbyråer og Utstyrsmagasinets varekatalog. Jeg ville helst inn på smykkedesign. Men far sa at jeg burde bli reklametegner, for da kunne jeg sitte hjemme og jobbe og tegne etter at jeg hadde fått barn. Jeg er glad for at jeg tok den avgjørelsen, men jeg har beholdt smykkeinteressen, og har kjøpt mange arbeider av norske smykkekunstnere. Det jeg først og fremst lærte i de tre årene på SHKS var å se — farger, visuelle inntrykk, estetikk i alle sammenhenger.

Men før forlagsarbeidet var det en helt annen publiseringstradisjon hun ble fanget inn i for en periode. - Det stod ingen annonser for ledige jobber for grafiske formgivere akkurat, så da gikk jeg på Arbeidskontoret og søkte jobb. Og slik havnet jeg i ukebladet Hjemmet. Mitt forrige møte med slike blader var for øvrig da jeg vant min første konkurranse som 14-åring, med et innsendt smykke til bladet Det Nye.

Det var en veldig sterk bevisstgjøring for en syttenåring. Jeg vokste også opp med en mor som hadde en klar estetisk sans, malerier på veggene hjemme, rene flater og farger rundt om, så det var noe jeg kanskje hadde i bakhodet allerede fra barnsben av. Men estetikk og øvelse i tegning er ikke nok, skulle Junn snart få erfare.

Hun henter et eksemplar av nummeret der en ung PaascheAasen har designet et sobert og stilig smykke, ikke ulikt ting hun bruker den dag i dag.

- Vi hadde en overlærer på SHKS som mente at all teknisk kunnskap, om trykk, repro og slikt, var noe vi burde skaffe oss utenom skoletiden. Først på 70-80-tallet, da jeg kom tilbake til Norge og hadde arbeidet en stund, engasjerte jeg meg en del sammen med andre i hvordan utdannelsen på Kunst- og håndverksskolen var bygget opp. På boklinjen utdannet de illustratører til å lage praktverk, men disse fikk ikke erfaring med å tegne grafer, kart, tekniske tegninger eller andre ting som man trengte i en lærebok eller et oppslagsverk. Først i 1986 ble studieplanen endret.

- Hjemmet spurte meg om jeg kunne skrive på maskin, det kunne jeg selvfølgelig ikke, men jeg sa ja likevel. Jeg ble satt til å lage layout på sladrenotiser, som for eksempel om at Elisabeth Taylor var observert på Heathrow i en rullestol og liknende. Jeg var ikke veldig interessert i ukeblader akkurat, det var veldig tradisjonelt, så da jeg så det var utlyst en stilling som trykningsleder i Aschehoug, ble jeg jo veldig nysgjerrig på det – dette var sommeren 1968. Svaret hun fikk var nedslående tidstypisk.

Erfaring med de mer tekniske sidene ved profesjonen kom allerede da Paasche-Aasen begynte i København, der hun studerte i to meget lærerike år.

- «Vi kan ikke ansette småpiker som trykningsleder, vet du», var svaret jeg fikk. Men det ble i stedet opprettet en egen stilling for meg, de hadde behov for en som meg, og da 70

i skolebokavdelingen. Jacob Rask Arnesen ble en viktig og inspirerende skikkelse for meg på forlaget i disse årene. Junn Paasche-Aasen skulle kjapt selv sette sitt preg på en ganske stagnert del av forleggeriet. Etterhvert kunne hun kalle seg designsjef, med ansvar for flere avdelinger og kontroll på mange ledd på veien fra idé til boken er i bruk hos leseren.

- Slik var det før: Man trykket stort sett bare boken opp igjen, uten å revidere innhold for annet enn feil. Det første jeg gjorde var en lærebok i kjemi for realskole og gymnas, da var det først og fremst omslaget. Den kom med sjirtinginnbinding og alt dette, slik så jo skolebøkene ut før. Jeg så en illustrasjon inni boken som jeg forstørret og brukte en detalj av som omslagsillustrasjon. Mitt mål var at skolebøker skulle se ut som noe annet enn skolebøker. Vi begynte for eksempel med å ha en omslagsillustrasjon som fortsatte rundt til baksiden av boken, og det var en ny måte å tenke på da. Jeg likte ikke skolen, slet meg gjennom en kjedelig realskole, kan hende det var derfor jeg ønsket at skolebøkene skulle se friskere ut. Senere hyret jeg folk som Finn Graff, Morten M., Kari Grossmann og mange flere illustratører til å illustrere inni og utenpå lærebøker for den videregående skolen. Det var uvanlig.

jeg en del med redaktøren/forfatteren Fred Riktor, med bøker i O-fag, og han så nødvendigheten og verdien av å tenke design som et pedagogisk verktøy. Vi begynte også med fargetrykk, noe som var uhørt. Det ble ansett som for dyrt og unødvendig. Redaktøren og jeg mente det måtte til i denne typen bøker. For Aschehoug formga hun også den kresne, skjønnlitterære pocketbok-serien Fontene, inkludert den minneverdige og meget tidstypiske logoen.

Hennes betydelige sans for orden og organisering kom godt med i arbeidet med å endre hvordan disse bøkene skulle utformes. Ofte var det ikke system i overskriftsnivåene, det manglet en overordnet struktur og systematikk i bruken av teksttyper.

- De første ti årene var det kun lærebøker og omslag, for alle utdanningsledd. Men på slutten av 70-tallet fikk jeg også ansvar for de skjønnlitterære pocketbøkene på forlaget og kunne bestemme og sette ut oppdrag der. Det ble jo veldig mange bøker for Aschehoug. De seriene der kom jo med utgivelser i bøtter og spann. Men det ble enda flere lærebøker og flere designere ble ansatt. Aschehougs bøker slo an, de ble det ledende forlaget for lærebøker utover 70-tallet. Dette skyldes selvfølgelig gode forfattere, men jeg ser ikke bort fra at noe også kan ha med å gjøre at bøkene så litt ålreite ut også. Hvorfor? Det blir lettere å tilegne seg teksten om det ikke er for mye rot. Bildene skal stå der de hører hjemme og utfylle teksten, det skal ikke være vilkårlig pynt og illustrasjon. Å være bevisst på dette ga resultater, tror jeg.

- Da jeg tok opp dette med forfatterne eller redaktørene, jeg var opptatt av slike ting som disposisjon, hendte det noen ganger at forfatterne tok med seg manusene og gikk irriterte vekk derfra. Så det kan nok hende at jeg var litt streng likevel. Jeg visste hva jeg drev med, og få av redaktørene hadde noe forhold til eller kunnskap om typografi, form og design. Men etterhvert utviklet det seg bevissthet rundt dette, og bøkene ble typografisk tilrettelagt og formgitt. På bøker for de laveste klassetrinnene ble det viktig å behandle alle temaene pent og ordentlig på hver sin side eller oppslag. Bruke flere bilder og plassere dem i nærheten av teksten de skulle illustrere. Det måtte da være enklere å lære, når stoffet blir ryddig presentert, tenkte jeg. På begynnelsen av 70-tallet arbeidet

Hun føler at læreboken fortsatt ser bra ut i dag. Det er mye vekt på smartbøker og pc-bruk i skolen, men den klassiske boken har fortsatt mye for seg. 71

- Ja, jeg har sett noen av dem som er i bruk nå, men jeg har ikke det store overblikket. Det ryddige, pene og ordentlige er gjeldende, og da blir jeg jo fornøyd. Men de får jo knapt noen oppmerksomhet noe sted lenger! Dette er viktige bøker, samtidig er det klart at dette kan kalles den skjulte litteraturen. Ingen bryr seg tilsynelatende om å anmelde dem, ta dem opp til kritisk vurdering. Dette er jo essensielle kilder til kunnskap, det er en mulig inngang til litteraturen på linje med barnebøker, hvorfor skal ikke det kunne tas like seriøst som andre bøker og andre typer litteratur det skrives om ustanselig?

Den gangen hun drastisk redesignet en ny utgave av Bibelen, med et annet type tekstoppsett med løs høyremarg og meget rene og ryddige noteapparater, er naturlig nok en annen av Paasche-Aasens virkelig store profesjonelle bedrifter. - Jeg fikk hjelp av eks-mannen min, Thorkild Christensen med å konvertere mange gamle og teknisk vanskelige tekstfiler, det var kronglete arbeid, men verd det: Vi stod før Adam og Eva i Bibelen, som han kommenterte. Bibelen tok lang tid, det var veldig mange sider og det er jo ikke en bok man bare kan endre så mye i heller, men det er et stykke arbeid jeg er stolt av. Paasche-Aasen mottok Bokkunstprisen i 1985, noe som ga henne mye oppmerksomhet og gjorde at hun ble «oppdaget» av de andre forlagene. Å starte for seg selv som bokdesigner etter 16 år i Aschehoug var en modig avgjørelse da, men det ble etter hvert hvordan de fleste valgte å gjøre det. Forlagenes designavdelinger krympet betraktelig med årene.

Paasche-Aasen forteller stolt om da en av hennes lærebøker fikk bronsemedalje med meget god omtale på den viktige bokmessen i Leipzig, og det er tydelig at hun ønsker at de gode lærebøkene skal behandles med en slik oppmerksomhet. Dagens lærebøker har gjerne en tendens til å være teknologiske og spennende i formen, som for å skulle «tale til kidsa». Men det er ikke sikkert det er riktig måte å gjøre det på, mener Junn Paasche-Aasen.

- Jeg sluttet i Aschehoug fordi jeg følte jeg ikke kom videre kreativt, det ble veldig stramt til slutt. Etter barn nummer to begynte jeg å tenke på at det holdt, og da jeg gikk hjemme i permisjon fikk jeg et tilbud om å brekke om et jakt- og fiskeleksikon i fem bind, veldig mye klippe-ogklistre-arbeid, men betalingen viste seg å være verd det. Etter det fikk jeg jobber fra gamle Cappelen, Samlaget, mindre forlag samt institusjoner som Nasjonalgalleriet og Utenriksdepartementet. Jeg lagde for eksempel en bok om norske smykkedesignere for UD og en bok om norske kvinnelige kunstnere. En annen bok om kvinnelige kunstnere kalt «Kvinner ved staffeliet», utgitt på Universitetsforlaget, ble kåret til «Årets ryddigste bok» av Norsk Bibliotekforening. Jeg tror det ble med det ene året for den prisen. Jeg hadde allerede laget tidsskriftet Kunst og Kultur for Universitetsforlaget, senere var jeg designansvarlig for tidsskriftet Kunsthåndverk i ti år sammen med redaktør Jorunn Veiteberg. Boken om «Norske Avistegnere», den solgte Stenersen forlag ut flere opplag av. Jeg designet flere bøker med Finn Graff for Aschehoug, blant annet med tekster av Arild Nyquist. Norske bokomslag med Einar Økland kom på Samlaget. Til Edvard Grieg-jubileet i 1993 lagde jeg 12 plakater for Utenriksdepartementet, utgitt på fire språk, der var jeg billedredaktør også, det var jo veldig

- Det er læreren sitt ansvar å finne bøker som fungerer på alle plan for elevene. Som jeg ofte sier: God design gjør en god bok bedre. Men god design alene kan ikke gjøre en dårlig bok god. Man må ikke bare la seg fenge av formen. Det var i begynnelsen vanskelig å få med forfatterne på å bruke nyvinninger som tidslinjer, fargesymboler og så videre. Jeg mente slike virkemidler kunne være meget nyttige, det er lettere å holde styr på årstall og slikt. Men det må heller ikke bli for mange slike elementer. Det har kanskje vært en liten tendens til det i det siste. På spørsmål om det er viktig å hele tiden utvikle seg, vektlegger hun arbeidsredskapene. - Jeg har ikke forandret grunnsyn hva gjelder design og typografi, men de tekniske mulighetene har jo endret seg betraktelig underveis, og på den måten har jo også stilen endret seg noe. Jeg begynte med Mac allerede i 1987 da Quark Xpress-kom, og det bruker jeg fremdeles. Jeg var jo nesten 40 da, så det er begrenset hvor mye mer slikt jeg kunne ta inn over meg intuitivt. Barnebarna mine er nok flinkere til det. Jeg har InDesign her, men foretrekker fortsatt Quark. Husk at jeg var med i mange år og arbeidet på gamlemåten, med saks og lim, før denne teknologien som vi tar for gitt i dag ble tatt i bruk. 72

gøy. Jeg lagde en eksperimentell bok med språkfornyeren Karin Moe, der hun gikk til det uvanlige steg å gi ordet til bokdesigneren. Og se, her ligger en bok om det norske popbandet a-ha. Det er blitt veldig mange bøker, ja.

mulighetene som kom med ny teknologi gjorde bøkene veldig mye bedre, det ga rom for å tenke kreativt og effektivt på en helt annen måte. Det er selvfølgelig mye lettere å arbeide nå, men vi har til gjengjeld svært mye dårligere tid.

Junn går bort til skapet igjen og henter en gullmedalje fra OL i Lillehammer 1994, der hun var med på den grafiske designen av medaljene.

Om det er noe den klassiske, norske designeren Junn Paasche-Aasen har lært seg gjennom sin karriere, noe som kan kalles en sentral del av hennes arbeidsfilosofi, er det en tese som virker åpenbar når den kommer fra hennes milde, men myndige munn.

- Ingjerd Hanevold gjorde selve medaljedesignet, og mange elementer var jo gitt på forhånd, men jeg satte dem sammen, passet det inn med båndet og typografien. Morsomt å være med på det også. Hun finner frem en ringperm med satsinstrukser til trykkeriene, noen meget omstendelige beskrivelser som hun alltid utstyrte oppdragene sine med. Inntrykket av en designer med total kontroll er stort.

- Premisset for designen bør lages eller i alle fall tenkes ut før læreboken skrives, på grunnlag av et prøvekapittel, da ser forfatteren bedre hvilke muligheter hun har til å bruke typografi og design som virkemiddel. Junn Paasche-Aasen har gitt norske forfattere og pedagoger veldig mange muligheter.

- Det er veldig mange talentfulle mennesker i aktivitet nå. Men noen er litt lite konsekvente i stilen. Kan det være så vanskelig da? Jeg har heldigvis blitt forskånet for de mest plagsomme hendelsene med oppdragsgivere som ville presse på sine halvstuderte meninger og krav under produksjonen. Junn tenker tilbake på hvordan det var og hvordan det ble i bransjen hun har skjenket store deler av livet til. - Trykkeriet jobbet på den måten at de fikk en bok fra fjoråret, et manus på den nye vedlagt og en melding om at den skulle utføres på samme måte som boken. Friheten og

01-04 F oto: Christian Melstrøm

HVILKEN KULTURELL DESTINASJON VIL DU HELST BESØKE I SOMMER? 16. JUNI 2016

Noen er ute etter fart og spenning, andre vil helst slappe av i rolige omgivelser. Kanskje er det et spesielt sted du har vært før og vil tilbake til, eller et nytt reisemål du aldri tidligere har besøkt. Her er fem tips til interessante steder å utforske i ferien. — Av Bjørn Bye

GERRY LISTER

DINA REIM

MULTIMEDIADESIGNER I EDISON WOLFRAM

FREELANCE-ANIMATØR OG KUNSTNER

Jeg fikk være med mora mi til Disneyland som fire åring. Jeg husker ikke så mye, men det kan godt være det er derfor jeg har alltid vært fascinert av temaparker, neonlys, tivoli og plastikk i sterke farger. Så for meg måtte det ultimate besøket bli å få komme tilbake til Disneyland Park California. Gjerne åpent kun for meg og mine venner, siden jeg ikke kan fordra å stå i kø!

Jeg har alltid hatt et ønske om å besøke Krakow, både som en hyggelig ferietur men også for å oppleve kontrasten til historien denne byen har i henhold til andre verdenskrig. Jeg har hørt mye bra om byen både når det gjelder mat, opplevelser, monumenter og arkitektur, og hvilket inntrykk denne har på et menneske. Jeg vil se Krakows kjente saltgruver og selvfølgelig oppleve Auschwitz. Håper å kunne få til en reise på sensommeren.

I sommer har jeg fryktelig lyst til å besøke Whitney Museum of American Art i New York. Museet ble grunnlagt av Gertrude Vanderbilt Whitney i 1931, og inneholder amerikansk kunst fra 1900-tallet. Samlingen teller over 21 000 verk av kjente og ikoniske kunstnere som Andy Warhol, Cindy Sherman og Mark Rothko, og både foto, film, illustrasjon, skulptur og maleri er rikt representert. Museets nye bygning på nedre Manhattan stod ferdig i 2015 og er tegnet av Renzo Piano - kanskje best kjent for nordmenn flest som mannen bak Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen. Så her er det muligheter for en stor arkitekturopplevelse i tillegg til all kunsten. Som den Jackson Pollock-entusiasten jeg er håper jeg å få et glimt av ett eller to av hans verk, og å få kjøpt meg noe fint i museumsbutikken. Jeg elsker museumsbutikker. Mens jeg først er i byen må jeg også innom Guggenheim, New Museum på lower east side og The High Line. Bare synd at New York er så fryktelig varmt på sommeren… Så spørs vel om jeg får gjort noe annet enn å ligge og svette på hotellrommet.

HOGNE BOTNEN TOTLAND

KRISTINA NYJORDET

KIM HOLBERG HEAD OF GRAPHIC ARTISTS I EMPEFIRE

GRAPHIC ARTIST HOS EMPEFIRE

GRAFISK DESIGNER I CREUNA

April 2010, samboeren var gravid, og vi skulle på vår siste voksentur før vi ble foreldre. Billetter var booket og hotell bestilt til en langhelg i Amsterdam da Eyjafjallajökull (vulkan på Island) fikk utbrudd og asken sørget for at alt av fly ble innstilt - og med det vår siste mulighet for en avslappet ferie. Skulle gjerne hatt den turen til Amsterdam, men med tre småunger frister ikke reiser på mer enn en liten time lenger, så min kulturelle ønskedestinasjon i år må være Minøya, noe som også blir gjennomført. Vi er sikre på at ungene vil storkose seg, og det er mye gøy for mamma og pappa også.

I sommer vil jeg gjerne besøke Træna - en perle som ligger 33 nautiske mil ut i havgapet ved Helgelandskysten. Træna er Norges eldste fiskevær. Jeg har besøkt øya noen ganger før i forbindelse med Trænafestivalen, men det ser dessverre ikke ut som jeg får med meg festivalen i år. Uansett så hadde det vært fint med en tur dit - det er jo helt fantastisk idyllisk og fredelig der.

01 T rænafestivalen

TEGNING, FORM OG FARGE 23. JUNI 2016

Det kan være en stor utfordring å livnære seg fulltid som selvstendig designer. Vi må kontinuerlig finne nye arenaer der vi kan bruke vår kunnskap og erfaring. Det å dele kunnskap er en fantastisk måte å skape ekstra inntekt på. I London er det populært å holde kurs, verksted og klubbkvelder der utøvere møtes for å diskutere fag eller lære nye teknikker. — Av Cecilie Maurud Barstad

OM PICK ME UP

OM CLAY COLLECTIVE

Pick Me Up festivalen på Somerset House gikk av stabelen for syvende gang i april 2016. Hvert år viser de en kurert utstilling med håndplukkede illustratører og designere i tillegg til en utstilling med etablerte utøvere.

Under festivalen holdt Clay Collective flere workshops der publikum kunne lære seg å jobbe med clay. Alle kursene hadde ulike temaer som å forme et dyrehode eller å lage vaser til kaktuser ved å bruke ulike teknikker. Clay Collective viste også en utstilling av egen produserte produkter til inspirasjon og innkjøp.

Festivalen bugner av workshops, utstillinger og foredrag. Den varer i en uke og er et perfekt sted for å skape nettverk, møte bransjen, oppdage nye talenter og generelt få innsikt i hva som rører seg i illustrasjonsverden.

LETTERPRESS, RISO OG SILKETRYKK

Letterpress og silketrykk har en revival. Det har vel aldri vært helt upopulært innenfor illustrasjon og designfaget, men det er stadig nye start-ups som tilbyr klassiske trykke teknikker både som service og opplæring. I London bugner det av selvstendige risotrykkerier, letterpress-studios og silketrykkverksteder. (London Print Club, Jealous Gallery, Ditto Press, Peso Press, East London Printmakers, Hato Press for å nevne noen) Hovedmåten disse er organisert på er en kombinasjon av delt eierskap, kollektiver som bruker verkstedet selv og som tilleggsinntekt leier ut verkstedet til åpent publikum og/eller har print-utsalg og kurs.

I år var Pick Me Up Festivalen en del av Utopia 2016. Det er 500 år siden Thomas More skrev denne inspirerende teksten. Tema er Imagination & Possibility (Fantasi og Mulighet). Kings College, The Courtald Instittute of Art og Somerset House har samarbeidet for å lage et program som varer ut året. Hovedmålet med Utopia 2016 er at kunstnere, designere, provokatører og tenkere eksperimenterer med hvordan vi lever, jobber og leker. Følg med på #utopia2016. Det er verdt å legge merke til den visuelle identiteten og Utopia-alfabetet som er designet av Jeremy Deller og Fraser Muggeridge Studio.

AKTUELT

Workshops er en kjempegod måte å dele sin kunnskaper på. I London er det ganske utbredt og hvis du ikke var på Pick Me Up festivalen i april så kan du booke workshops direkte med mange av utøverne som nevnt i denne saken. Når du bestiller neste Londontur er det verdt å sjekke linkene under. I tillegg til å besøke museum og gallerier kan du bruke en kveld eller en dag til å binde en skissebok, lære risotrykk eller lage skulptur av leire. Finn ditt favorittsted, bli kjent med dyktige og inspirerende utøvere, skap internasjonalt nettverk.

OBSERVERT EKSPERIMENTELL LEK

Det er spennende å se hvordan illustrasjon sprer seg utover ulike flater og medier. Med tegning som et utgangspunkt er det historien, ideene og utforskingen som tar overhånd. Gjennomgående i utstillingen observeres tegning på papir, utformet i leire, som skulptur av plexiglass, som silketrykk på utallige flater, innrammet, som klesplagg, som instrumenter eller som keramikk. Det er fantastisk lekent, eksperimentelt og en inspirasjon. En inspirasjon til å hele tiden prøve nye teknikker og verktøy for å utfordre seg selv som utøver.

01-06 Foto: Cecilie Maurud Barstad

KOLOFON Grafill Magasin Issue Three

Magasinet inneholder et utvalg artikler fra grafill.no, publisert i fĂ¸rste halvdel av 2016

Forsidefoto fra utstillingen om Arild Kristo i Grafill R21

Utgiver Grafill - Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon Rosenkrantz gate 21, 0160 Oslo Telefon 22 12 82 00 grafill@grafill.no