Grafill magasin - Issue one by Grafill

INNHOLD

Oppstartere

32 Oversikt over noen av norges visuell kommunikasjon-utdannelser

Typografieksperimentet

Norske kvinner i grafisk design

22 En god porsjon illustrasjon på programmet

Sin egen utgiver

Bokkunstprisvinner Aslak Gurholt Rønsen Digital leseglede

Dagsverk og åndsverk

A new type of imprint, volume two

50 Kontrafaktisk konfekt

OPPSTARTERE Å starte for seg selv er en prosess i konstant endring. For noen virker det skremmende, mens det for andre faller seg som den største selvfølgelighet. I denne serien møter vi personer som har tatt steget, enten det har vært en veloverveid beslutning eller et impulsivt ønske som har vist seg å bli innbringende. Sven Skaara startet sin første egne virksomhet mens han fortsatt var på skolebenken, og har ikke angret et sekund. – Av Dorthe Smeby

OPPSTARTERE

SVEN SKAARA

Oslobaserte Sven Skaara er en velkjent tungvekter i designbransjen, og har i løpet av karrieren bygget opp tre ulike designbyråer fra grunnen til å bli suksessfull butikk. Han mener nysgjerrighet og entusiasme alltid bør ligge til grunn når man starter eget – sammen med selvinnsikten til å få hjelp med det du selv ikke har kunnskap til. - Jeg startet min første egne virksomhet sammen med en kompis allerede mens jeg gikk på Westerdals på midten av syttitallet, hvor jeg designet t-skjortemotiver som han silketrykket, sier Sven. - Etter at jeg avsluttet skolen ble jeg ansatt som designer i Udnæs Grafiske, hvor jeg fikk ansvaret for utformingen av ulike magasiner. Der ble jeg i fire år før jeg fikk jobb som juniordesigner hos Anisdahl/Christensen. Det ble en kort visitt, kun fire måneder. Høy i hatten som jeg var, og med en ukuelig tro på egen fortreffelighet, hadde jeg bestemt meg for at det eneste riktige var å starte egen virksomhet. Det ble Art-Aid sammen med Terje Børresen, i året 1981.

- Omtrent på samme tid traff jeg min ”blåruss”, John Arne Medalen, som hadde akkurat den riktige bakgrunnen som skulle til for at vi kunne utvikle selskapet til å bli en lønnsom bedrift, sier Sven. Rollene ble enkelt definert med setningen ”Sven tegner, John Arne regner”, da Medalen i tillegg til en solid kunnskap om forretningsdrift også hadde en stor interesse for og kunnskap om merkevarestrategi. - Dette var et smart trekk, og er noe jeg vil anbefale alle som går svanger med en idé om å starte egen virksomhet. Vær bevisst på at virksomheten er noe du skal leve av i fremtiden – det er like viktig å ha fokus på det økonomiske aspektet som det kreative. Tenk business, og er du ikke i stand til det selv, så finn noen som kan hjelpe deg. Scandinavian Design Group ble en stor suksess, da forretningsmodellen viste seg å være riktig og til riktig tid. Firmaet ble fort ble ledende på feltet brand management og design i Norge, og nittitallet ble tiåret hvor merkevareutvikling med design som et strategisk verktøy virkelig fikk sitt store gjennombrudd.

Art-Aid fokuserte på design for kunst-, musikk- og motebransjen, og med det multidisiplinære designstudioet Pentagram i London som store forbilder ble staben etter hvert også styrket med både arkitekter og produktdesignere.

GOOD DESIGN IS GOOD BUSINESS

- Forretningsideen var å selge illustrasjonstjenester og design til reklamebyråer som vi mente trengte hjelp fra ”spesialister” som oss, og det ble en suksess fra dag én. Etter hvert fikk vi flere og flere egne kunder som vi jobbet direkte med, og ble et etterspurt designbyrå med mange ulike oppdrag, sier han. I følge Sven manglet firmaet allikevel kunnskap og erfaring til å drive en sunn butikk, og tjente ikke mye på det de jobbet med til tross for mange oppdrag. - I tillegg ble det uenighet vedrørende drift av selskapet som jeg mente det trengtes en ”blåruss” til å lede. Vi bestemte oss derfor for å skille lag, og jeg hoppet av og startet Skaara & Partners Design i 1987. SUKSESSBEDRIFT

Skaara & Partners Design er i dag bedre kjent som Scandinavian Design Group, etter et navneskifte i 1990. Studioet gikk bra fra første stund, og allerede året etter oppstarten fikk Skaara både Gullblyanten som ”Årets Designer” og vant konkurransen om å utforme grafisk identitet til sammenslåingen av DnC og Bergen Bank.

Etter 18 år som partner og creative director i Scandinavian Design Group solgte Skaara seg ut, og startet Brandlab i januar 2005 hvor han fungerte som partner og designer i fem år. I dag jobber han i Brand Identity Group (BIG), som spesialiserer seg på design og merkevarebygging. - Et av mine beste tips til de som ønsker å starte for seg selv er å ha fullt fokus på at det de gjør skal skape resultater for oppdragsgiveren. Det er vel og bra med Gullblyanter og det som finnes av slike priser, men det blir dobbelt så bra dersom det også er med på å skape resultater for kunden. ”Good design is good business”. Og siden business i stor grad dreier seg om å ha de riktige kontaktene, så sørg for å bygge opp et nettverk som vet hvem du er og hva du driver med. Vis deg frem, og utnytt en hver mulighet til å være tilstede der hvor du treffer de du ønsker å kommunisere med, sier han. - Og så et tips til slutt, som kanskje er det aller viktigste; vær nysgjerrig, vis entusiasme, vær lydhør - og veldig oppmerksom på hva som forventes av deg.

OPPSTARTERE

SLETTEN & ØSTVOLD

Ole Sletten og Siri Østvold startet det multidisiplinære designbyrået Sletten & Østvold for seks år siden, og gir gode porsjoner realisme og selvinnsikt noe av æren for suksessen. Sletten & Østvold har gjort seg bemerket med arbeider for kunder som klesmerket Fall Winter Spring Summer (FWSS), SoFI School of Fashion Industry, Kunsthøgskolen i Oslo og Norrøna Sport, og har både vunnet flere priser og utmerkelser for sine løsninger i både inn- og utland. - Jeg og Ole Sletten startet opp Sletten & Østvold i 2009 vi har både mellomstore og små kunder og arbeider i med identiteter, interaktiv design, kampanjer, pakning, redaksjonell design, kataloger, art direction og foto, sier Siri Østvold. Østvold er selv utdannet ved Nordland Kunst- og Filmskole og ved Kunsthøgskolen i Oslo, og jobbet tidligere i Norrøna som art director og designer.

Navnepartner Ole Sletten sier seg enig, og trekker også frem det behagelige med muligheten til å legge opp egen hverdag. - Det at du kan styre dine egne arbeidsdager og selv velge når du jobber er selvfølgelig veldig behagelig i startfasen. Men det kan også være en ulempe da det blir en heltidsjobb, og noen ganger kan være vanskelig å skille jobb fra fritid, sier han. - Fordelene ellers er mange, men det å kunne velge faglig retning og hva vi prioriterer vår tid på er nok de største for min del. Det hele er selvfølgelig avhengig av flere faktorer, som hvilke kunder og prosjekter man klarer å skaffe, og de økonomiske rammene rundt hvert enkelt prosjekt. Egen faglig utvikling er også noe man har mulighet til å bruke en del tid på, men det forutsetter at man er disiplinert og faktisk gjør det, i tillegg til betalt arbeid. Sletten mener de fleste utfordringene har en tendens til å komme snikende når spenningen fra startfasen har lagt seg, og hverdagen setter inn med sitt alvor og sine deadlines.

- Jeg og Ole hadde tidligere jobbet sammen i Norrøna og en av grunnene til at vi etablerte firmaet var ønsket om å jobbe sammen igjen. Vi startet opp for å utvikle oss faglig og for å få nye utfordringer, sier hun. OPP- OG NEDTURER

Selve arbeidsfordelingen beskrives som avklart - som designere jobber de tett sammen og slik har de også videreutviklet sine særegne roller og styrker. - Når man driver sitt eget byrå blir man nødt til å bruke mange ”hatter” på én gang, og ikke være redd for å ta tak i ting, sier hun. - Vi utnytter selvsagt at vi er to tenkende designere, og fordeler arbeidet deretter basert på prosjektets ulike behov og faser. - Hva har vært de største fordelene og ulempene ved å starte for seg selv? - En av fordelene er såklart at du har stor fleksibilitet i din egen arbeidshverdag, samtidig som du kan styre hvilken retning, hvilke strategier og hvilke verdier bedriften din skal ha. Det som følger med denne friheten og fleksibiliteten er et større ansvar; ovenfor deg selv, dine kolleger og din bedrift. Det følger deg døgnet rundt - året rundt, sier hun. 4

- Det er veldig mange ting som er spennende i begynnelsen, og det er mange opp- og nedturer, på en god måte. I oppstarten føler man dessuten at man kan jobbe ekstra mye, og tenningen gir masse overskudd. Derfor er det langsiktige viktig å ha i bakhodet, sier han. PLANLEGGING OG MÅLSETTING

Siri Østvold anbefaler alle som går med tanker om å starte eget å tenke nøye over hvem man vil samarbeide med, og å passe på at visjonene for bedriften er forholdsvis like fra starten av. - Om du skal starte opp sammen med noen, vær klar på at dere vil det samme og at dere har noen sterke felles mål. Sett opp delmål og feire disse når du når dem, sier hun. - Vær sikker på strykene dine, eller hva du har som mål at styrkene dine skal være. Samtidig er det lurt å være bevisst på dine svakheter. Allier deg gjerne med noen du stoler på, og test ut forretningsidéen din på folk. Vær realistisk i forhold til økonomi, og planlegg fremover i tid. Ellers er det egentlig bare å hoppe i det! Man må være forberedt på å lære mye mens man går, og være villig til å jobbe hardt for å komme seg dit man vil. Og lag en forretningsplan!

OPPSTARTERE

Ole Sletten råder nye oppstartere til ikke å være redd for å lære ting som ikke nødvendigvis har noe med det faglige å gjøre, men som er relatert til å drive et firma. Han mener det smarteste når man starter eget er å ha en langsiktig agenda, og å være sikker på at den indre motivasjonen er sterk nok til å vare over lange perioder da det ofte tar lang tid å få driften opp å stå. - Å drive for seg selv krever i tillegg mye fokus på andre ting enn bare det faglige, og man må ofte ta avgjørelser uten å kunne tenke for lenge. Spør deg selv om du virkelig er villig til å bruke mye av din tid på driften av firmaet i tillegg til det faglige, da mange blir overrasket over hvor liten tid man får 5

til nettopp dette når man starter selv. Om du kun har lyst til å jobbe med det faglige, kan det være lurt å samarbeide med noen som er villige til å jobbe med de driftsmessige oppgavene, sier han. - Og pass på at du har litt oppsparte penger til å klare deg over lengre perioder når du starter, da inntektene kan være variable.

OPPSTARTERE

KRISTIAN HAMMERSTAD

Illustratør Kristian Hammerstad har gjort seg bemerket i både Norge og utlandet med sin unike strek, særegne tegneserieuttrykk og nøyaktige stil. At han startet for seg selv var derimot nesten en tilfeldighet. Kristian Hammerstad tegner mennesker, dyr, absurde situasjoner og rare roboter i studioet på Grønland i Oslo. Arbeidene med elementer fra klassisk horror og referanser til gamle tegneseriestriper gjort med en moderne tvist, har resultert i en kundeliste som inkluderer blant andre Wired Magazine, Penguin Books og The New York Times. De har også tatt det som kun var en interesse for tegning fra å være en hobby til å bli et fullverdig levebrød. - Jeg er utdannet fra illustrasjonslinjen på Central Saint Martins College of Arts and Design i London, hvor jeg og noen kamerater eksperimenterte mye med animasjon, sier Kristian. - Det ledet til jobb rett etter at vi var ferdige på skolen, med å lage musikkvideoer og reklamefilmer for et produksjonsselskap som heter Passion Pictures.

- Hva har vært de største ulempene ved å starte eget? - Usikkerheten er vel den største ulempen, at man aldri blir helt sikker på om dette kommer til å gå bra. Det kan være økonomisk usikkerhet, eller usikkerheten på om det man gjør har livets rett i et marked. På den andre siden er det jo også en fordel at man ikke trenger å bry seg så mye om hva som passer markedet. Det kommer jo an på hvordan du vil angripe det selv. Ingen kan uansett fortelle deg hvilke jobber du skal og ikke skal ta, og hvordan du skal løse oppgavene dine. Du blir ansvarlig ovenfor deg selv, kundene og arbeidet ditt i mye større grad enn om du har noen andre å lene deg på. Man får ikke så mye tid til å grine over noe tull man selv har stelt i stand. Da er det bare å snyte seg og starte på nytt eller finne på noe annet! TEGNING, STIRRING, KAFFE, REPEAT

En typisk arbeidsdag består av tegning, lesing, stirring på dataskjermen og drikking av kaffe fram til syv-åtte på kvelden. For tiden jobber han stort sett hver dag med den nye tegneserieboken sin, i tillegg til en fast tegning hver uke i helgemagasinet til Le Monde i Frankrike. Selv mener han stahet og troen på eget utrykk og egne ideer er noen av grunnene til at han passer godt til yrket han har valgt, men er glad han ikke startet for seg selv rett fra skolebenken.

I 2009 flyttet han tilbake til Norge etter åtte år i den britiske hovedstaden, og arbeidet frilans med animasjon blant annet for Storm Studios og Animasjonsdepartementet. - Når jeg flyttet tilbake til Oslo ble det litt som å starte på nytt, og i begynnelsen hadde jeg egentlig ikke noe bevisst ønske å begynne for meg selv. Det bare ble slik det ble. Men jeg har vel alltid villet gjøre ting på min egen måte, og jobbe med andre som tenker likt, sier han.

- Jeg tror jeg hadde mye igjen for tiden i Passion Pictures med tanke på arbeidsmoral og disiplin, som jeg kanskje ikke hadde hatt dersom jeg hadde startet helt alene som illustratør rett etter skolen, sier han. - Hva er dine beste tips til folk som ønsker å starte eget? - Det er viktig at man ikke tror det kommer til å bli enkelt, men det er det vel ingen som egentlig gjør. Man må også regne med at det tar tid å få økonomien ordentlig i gang, sier han.

Vinn-vinn-situasjon I følge Kristian er det muligheten til å gjøre egne prosjekter i arbeidstiden, være seg tegneserier, plakater eller utstillinger, som er den største fordelen med å jobbe for seg selv. Anledningen til å velge selv hva han vil jobbe med til enhver tid, og å få betalt for å gjøre det han liker aller best. - Jeg foretrekker å tro at alt betalt arbeid jeg gjør for magasiner, aviser og andre oppdragsgivere på enmåte finansierer hobbyen min, som er å tegne tegneserier. Det kan være jeg lurer meg selv litt, men det er en fin tanke synes jeg. På den måten blir også arbeid og interesse likere hverandre, sier han. - Det virker uansett som det ofte er de mest personlige prosjektene folk legger best merke til, og som er grunnen til at de kontakter meg for oppdrag. Så da får du også arbeid som ligger nærmere det du liker å gjøre selv. En ‘vinn-vinn situasjon’ som de sier i Amerika!

- Vi nordmenn er ikke så veldig flinke til å skryte av hverandre, eller bruke nye, unge, interessante talenter og idéer. Derfor er det desto viktigere at man ikke gir seg, og stoler på egne valg. Ha det moro og lag ting du liker selv ikke bare ting du tror andre vil like. Selvfølgelig kommer det tider hvor jobben du gjør ikke bare er gøy og stilig, men da er det desto viktigere å kunne gå tilbake til arbeidet du setter pris på. Selv om det bare er for deg selv. - Hva hadde du jobbet med om du ikke hadde vært illustratør? - Jeg drømte alltid om å ta over kiosken på Kolsås T-banestasjon da jeg var yngre, så kanskje det hadde blitt til det…

OPPSTARTERE

JENNY JORDAHL

Jenny Jordahl startet eget firma i 2011, og er en grafisk potet med mange baller i luften.Grafisk designer, AD og illustratør Jenny Jordahl jobber på tvers av sjangere. Noen ganger med branding og konseptutvikling, en del med merkevarebygging, og ofte med tegning. - Jeg tror jeg jobber rundt 80 prosent av tiden jeg er våken, sier Jenny. - Det er jammen bra at jeg har hobbyen min som yrke, ellers hadde det ikke gått. Jenny Jordahl Design ble startet i 2011, etter fullført bachelor i Visuell kommunikasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo. - Jeg husker jeg hadde veldig lyst på jobb i byrå når jeg var ferdig på skolen, men kommunikasjonsbransjen var ikke lett å komme inn i for en fersk designer, mimrer hun. - Jeg jobbet derfor en del frivillig for ulike organisasjoner, og tok blant annet på meg verv som leder for designgruppen til Det Norske Studentersamfund. Heldigvis klarte jeg å kapre oppdrag på egenhånd, og etterhvert begynte ballen å rulle såpass at jeg greide å stable eget levedyktig firma på beina. Parallelt fordelte hun tiden mellom deltidsjobb i det Oslobaserte byrået Design Container, senere som Art Director i TV 2, og freelance ved siden av. Når det ble tid innimellom produserte hun striper til tegneseriebloggen Livet Blant Dyrene, som med en stadig stigende fankurve er blitt semi-fast inventar på nettsidene til Aftenposten. - Men etterhvert ble jeg så glad i å jobbe selvstendig at jeg heller ville gjøre det enn å ha fast jobb, sier Jenny. SUT I SOLEN

Per dags dato fordeles tiden mellom små og store oppdrag for ulike kunder. I mai stod hun blant annet for tegneseriedelen i boken “F-ordet - 155 grunner til å bli feminist” skrevet sammen med Marta Breen og Madeleine Schultz, og nylig ble medieselskapet Differ Media skapt i samarbeid filmskaper Julia Dahr og fotograf og produsent Julia Lunde Lillesæter. Jenny mener en freelancers noe uforutsigbare dager passer henne bra. - Som freelancer har jeg vært borti uendelig mye forskjellig – alt fra branding, via digital design til illustrasjon og storyboards, for mange type oppdragsgivere. Og etter at tegneserien skjøt fart har jeg også begynt å få flere tegneserie- og illustrasjonsjobber. Jeg er vel en slags grafisk potet, som kan brukes til det meste. På listen over de største fordelene ved å jobbe for seg selv ramser Jenny opp Det behagelige ved å ha kontroll over egen

tid, med muligheter for å kunne jobbe når inspirasjonen plutselig kommer. Noe som for henne blant annet innebærer å kunne gå ut i sola på dagen og heller jobbe på kvelden. - I tillegg får man et nærmere forhold til de man jobber for som selvstendig, og det er stas. Jeg setter også stor pris på å kunne velge hva slags jobber jeg vil og ikke vil ta, slik at jeg ikke må jobbe på bekostning av de verdiene jeg har personlig, sier hun. - Hva er det morsomste du jobber med? - Jeg synes det er veldig moro å lage tegneserier, og selvstendige prosjekter. Som designer og illustratør formidler man ofte andres budskap, og får ikke helt frie tøyler. Jeg merker i tillegg at det er det jeg gjør selvstendig som får mest oppmerksomhet, og ofte er grunnen til at folk kontakter meg for nye oppdrag. Så jo kulere ting jeg lager uten å få betalt, jo kulere betalte oppdrag får jeg. - …og hva er den morsomste jobben du har gjort i det siste? - Helt nylig satt jeg og laget origamifigurer for Grønn ungdom og deres dyrevernkampanje. Det var en innmari morsom liten jobb, tenk å få betalt for å kose seg. Ellers jobber jeg jo ganske mye med alvorlige temaer. Klimaproblematikk, bevaring av biologisk mangfold og likestilling er noen. Selv om “morsomt” ikke er ordet, er det veldig givende å jobbe med. TIPS OG TRIKS

Selv mener hun en god dose tålmodighet og kontinuerlig jobbing er nøkkelordene for å lykkes med et egetstartet firma - selv om hun legger til at det kanskje er litt standard å si. - Det tar uansett tid å bygge opp noe fra bunnen, og det er lurt å være bevisst på hvor man vil og hva slags oppdrag man vil ha, sier Jenny. - Det er selvfølgelig nødvendig å ta en del mindre spennende oppdrag, for å få økonomien til å gå rundt, men det er viktig å gjøre mest av det man liker slik at man utvikler kunnskap

01 http://www.grafill.no/feature/ oppstartere-del-1-sven-skaara 02 http://www.grafill.no/feature/ oppstartere-del-2-sletten-stvold 03 http://www.grafill.no/feature/ oppstartere-del-3-kristian-hammerstad 04 http://www.grafill.no/feature/ oppstartere-del-4-jenny-jordahl

OPPSTARTERE

DESIGN OG SOSIALT ANSVAR Plakatene fra Paper Collective er ikke bare et dekorativt element på veggen, men bidrar også med støtte til ulike veldedige organisasjoner. – Av Dorthe Smeby

Midt i travleste København, ikke langt fra verken Strøget eller Rådhusplassen, ligger hovedkvarteret, showrommet og kontorlokalene til Paper Collective. Firmaet som ble startet i 2013 har som misjon og overordnet mål å lage grafiske designprodukter med god samvittighet, og produserer plakater i samarbeid med grafiske designere, illustratører, fotografer og kunstnere samtidig som de støtter ulike veldedige formål. Plakatene selges både i Paper Collectives egen nettbutikk og forhandles av utsalgssteder over hele verden, og hver plakatserie som legges ut for salg støtter hver sin gode sak. – Vi ønsket å skape en kreativ virksomhet som kunne fungere økonomisk, men med bæredyktighet og sosialt ansvar som de viktigste retningslinjene. På denne måten klarte vi å utvikle en forretningsmodell hvor vi donerer ti prosent av alle salg til en god sak valgt av kunstneren selv, forteller Morten Kaaber i Paper Collective. – Det er mange gode grunner til at vi har valgt et konsept som dette, men helt overordnet synes vi jo det er tilfredsstillende å kunne gjøre noe godt samtidig som vi arbeider med noe vi elsker. Vårt ønske om å bidra til veldedige formål er derfor på mange måter den viktigste historien i fortellingen om Paper Collective, og noe vi har stor glede av å videreformidle når vi skal finne nye samarbeidspartnere. Og kanskje kan vi inspirere andre virksomheter til å tenke velgjørende som en del grunnfunksjonen i deres bedrifter også, sier Kaaber. Han forteller at firmaet legger stor vekt på bærekraft også når det kommer til materialer, da alle er FSC-sertifiserte, Svanemerket og produsert i Danmark. Motivene trykkes på kvalitetspapir for maks bildegjengivelse, fargekvalitet og holdbarhet. VISUELLE HISTORIEFORMIDLERE

I gruppen av anerkjente aktører som har laget plakatserier for Paper Collective finner vi blant annet By Wrong Studio, den britiske designeren Greg Eason, den finske illustratøren Annu Kilpelainen, norske Børge Bredenbekk og det svenske designstudioet Form Us With Love. Morten Kaaber forteller at selskapet velger sine favorittutøvere både fra Danmark og internasjonalt når de søker nye samarbeider, og higer etter de riktige motivene fremfor korrekt designbakgrunn og utdannelse. 11

– Vi leter gjerne etter kreative som forstår hvordan de kan formidle en historie med verkene sine, sier han. – Det kan være fotografer, grafikere, arkitekter eller noe helt annet - så lenge deres arbeider og uttrykk føles riktig er det ikke så viktig hvilken bakgrunn de har eller hvordan CV-en ser ut. Utover at det visuelle skal vekke følelser er det viktigste at de klarer å få en personlig fortelling ut gjennom arket. – Hvorfor har dere valgt å produsere seriene i limited editions? – Selv om vi arbeider med limited editions er det likevel forholdsvis store opplag som trykkes. Det er både for kundenes skyld, men også for å tvinge oss selv til alltid å kikke videre, lete etter nye samarbeidspartnere og være på søken etter nye prosjekter. KONTAKT VIA SOSIALE MEDIER

Børge Bredenbekk jobber freelance som illustratør med base i Oslo, og er tilknyttet illustratøragenturet ByHands i Norge. Han har gjort jobber for både store og små kunder i design- og reklamebransjen, og liker tanken på at deler av inntektene plakatene hans for Paper Collective genererer er med på å hjelpe andre. – Paper Collective kontaktet meg på Instagram, og jeg fikk selv velge hvilken veldedige sak salget av akkurat mine plakater skulle gå til, sier han. Bredenbekk har per dags dato laget to plakatkolleksjoner med blyanttegninger for firmaet, en med detaljerte hender og en serie med fem steiner, og jobber for tiden med ny design som kommer til våren. – Jeg synes modellen til Paper Collective er veldig fin. De har vel konseptet både for å selge mer og for å hjelpe andre, hvis man er i vippeposisjon om å like noe eller kjøpe noe kan jo et slikt incentiv hjelpe veldig på avgjørelsen. Det synes jeg er bra, og er forhåpentligvis noe vi vil se mer og mer av.

01 http://www.grafill.no/feature/ intervju-paper-collective

TYPOGRAFIEKSPERIMENTET Designduoen Lid&Wiken står bak TypoGraphic - en utstilling som leker seg med typografiske normer og regler. – Av Dorthe Smeby 12

De fleste av oss har en formening om hva som utgjør god og mindre god typografi, og hva som fungerer og ikke i ulike formater og settinger. Men hva skjer om man stripper en layout ned til kun typografien? Og hvor mye av et budskap formidler egentlig det typografiske valget?

og samarbeidspartnere gjør jobben veldig spennende og givende, sier de. ET LANGVARIG PROSJEKT

MØTTES I STUDIETIDEN

Det multidisiplinære designstudioet Lid&Wiken ble startet i 2013, og består av Eva Sætereng Wiken og Natasha Lid Bjørdalsbakke som møttes mens de begge gikk Grafisk Design-linjen på Westerdals School of Communication. Fra basen i Oslo sentrum leverer de løsninger innen både identitetsdesign, branding, reklame, markedsstrategi og redaksjonell design, og har allerede opparbeidet seg en kundeliste som inkluderer blant andre DNB, Statkraft, Anthon B. Nilsen, Magnat, Statoil og Skuespillerforbundet. De to hadde imidlertid helt andre planer enn å starte firma sammen.

- Vi oppdaget gjennom flere prosjekter at vi fungerte godt sammen som team, og hadde mange felles tanker og ambisjoner, sier de to. - Etter endt studie hadde Natasha planer om å oppleve verden gjennom intertships og studiobesøk, mens Eva skulle få seg fast jobb for å betale ned seks år på Westerdals. Slik ble det altså ikke - sommeren vi gikk ut fra Grafisk Design fikk vi forespørsel om å gjøre et prosjekt for et helsesenter som skulle etablere seg på Skøyen i Oslo. Vi takket selvfølgelig ja, og det var starten på på Lid&Wiken.

Utstillingen TypoGraphic beskrives som en lek med typografiske normer og regler, med som mål å utforske bokstavenes effekt og formmessige kommunikasjonsstyrke. - Utstillingen TypoGraphic startet egentlig for tre år siden i form av Natashas eksamen, og har siden den gang levd videre som en kreativ øvelse innad i Lid&Wiken. Vi har ukentlig gitt hverandre et adjektiv som skal illustreres kun ved hjelp av typografien, forteller de. - En slik oppgave fører flere spørsmål med seg. Hva er god og hva oppleves som dårlig typografi? På hvilken måte påvirker typografi oss emosjonelt? Hvor mye av en historie formidler egentlig det typografiske valget? Vi har derfor invitert en rekke kreatører med ulik bakgrunn til å se nærmere på disse spørsmålene. Hver bidragsyter har fått hvert sitt tilfeldige adjektiv, og begrenset med tid til å visualisere ordet kun ved hjelp av bokstavenes utforming. Ønsket var å få til en miks av kreatører med forskjellig bakgrunn, som forhåpentligvis ville se på oppgaven med ulike øyne. Med på laget er derfor både illustratører, noen grafiske designere, en 3D-designer, typografer og et barn. Bidragsyterne er alt fra velkjente navn i bransjen til nykommere spredt rundt om i verden og Norge, og inkluderer blant andre Kesselskramer, Colophon, Renate Thor, Colophon Karlssonwilker, White Studios, Minsk, Uglylogo og Elmer Stefan. - Dette er et tema som berører alle og enhver, og det vi ønsker med utstillingen er å sette søkelys på hvilken betydning typografien har, og hvordan den formidler et budskap, sier Lid&Wiken.

Selv foretrekker duoen å jobbe med prosjekter hvor de er involvert i prosessen fra starten av, hvor de kan arbeide med strategi og konsept før løsningene faller på plass. - Mange av prosjektene vi får ta del i er visuelle identiteter, men vi gjør også oppdrag som ender i rene illustrasjoner, digitale løsninger, redaksjonell design eller massekommunikasjon. Variasjonen av type oppdrag, kunder

01 http://www.grafill.no/feature/typografieksperimentet

NORSK GRAFISK DESIGNS KVINNER Dokumentasjonen av norsk grafisk design-historie er i dag manglende. Likevel forblir den dominert av mannlige skikkelser. Det er på tide å trekke frem norgeshistoriens kvinnelige designere. – Av: Kristina Ketola Bore

NORSK GRAFISK DESIGNS KVINNER

ASHLEY BOOTH

Bidraget fra mange kvinner innen design har forblitt en hemmelighet, men heldigvis er ikke selve faktumet lenger like ukjent. Utstillingen Designing Modern Women (2013 - 14), produsert av MoMA i New York, samt organisasjoner slik som britiske Graphic Birdwatch og Hall of Femme i Sverige, har satt søkelys på både kvinnelige designere i historien og samtiden. Også her i Norge er det på tide å dra frem kvinner som i dag, slik som før, er en stor del av norsk grafisk design. La det derimot være nevnt at kvinnene som presenteres i denne serien ikke i hovedsak forenes av sitt kjønn, men heller av sitt viktige og betydningsfulle bidrag til norsk grafisk design.

– Jeg elsket nerven av å jobbe i avismiljøet, og deadlines. I forhold til andre daværende magasiner i Norge mener jeg at det var et veldig høyt nivå på innholdet. På det meste strakk publikasjonen seg over 144 sider. For å bryte opp siderytmen benyttet Booth et flertalls illustratører. – Jeg prøvde å bruke de fleste illustratører i Norge. Sammen med fotografiet kunne man variere med diagrammer og illustrasjoner for å gjøre bladet mer levende. På listen over illustratører var navn som Walter Grønli, Gunhild Vegge, Josef Leupi, Sarah Rosenbaum, Ingelise Kongsgaard og Alan MacKenzie-Robinson.

I nyere norsk historie forblir OL i Lillehammer ett av de største grafisk design-prosjektene. De fleste designopptatte kan nevne mannlige designere som bidrog til identiteten, men derimot er det et fåtall som vet at lekenes grafisk design-team var under ledelsen av en kvinne. Mer presist Ashley Booth.

– Det var noen fantastiske illustrasjoner som ble produsert, og det var en fabelaktig anledning for illustratører å vise seg frem, forteller Booth. Arbeidet hennes med å belyse norske illustratører gjorde at hun i 1990 mottok Norsk Illustratørers Pris. Under hennes kreative ledelse høstet også A-magasinet et flertalls priser for konsept og design, både i inn- og utland. Blant dem var gull i The International Society of Newspaper design.

OVERSIKTEN

I 1981 flyttet en nyutdannet Booth til Oslo fra England. Året før hadde briten reist Skandinavia rundt på et studiestipend og jobbet på forskjellige designbyrå. Av de ulike tilbudene som kom ved ferdig utdannelse takket hun ja til Anisdahl/ Christensen. ”Oversiktlig”, ”veldig hyggelig”, svarer hun på spørsmål om Oslos designmiljø og det kjente designkontoret. Booth prater over Skype fra Bergen. De siste årene har hun vært professor på Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Tidligere studenter beskriver henne som engasjert, som lidenskapelig, men et fåtall har hørt professoren prate høylytt om sine viktige roller innen norsk design. Fra leder for grafisk design-teamet i OL i Lillehammer til styreleder i Grafill – siden Booth startet yrkeskarrieren har hun innehatt verv og roller som de fleste ambisiøse grafiske designere drømmer om. Da det relanserte A-magasinet ga henne stillingen som Art Director i 1984 var det meste analogt. Letraset satte begrensninger og verktøyene bestod i hovedsak av voks og lim. Som en følge av dette utviklet Booth egne Letrasetfonter for den ukentlige publikasjonen, som på den tiden var under Per Egil Hegges redaksjonelle ledelse.

LILLEHAMMER IDENTIFISERT

I 1990 begynte arbeidet med den visuelle identiteten til OL i Lillehammer. Etter Petter Moshus ble tildelt stilling som designsjef, var den andre ansettelsen Ashley Booth som leder av grafisk design-avdelingen. I de fire følgende årene ledet hun et team som på det meste bestod av seks faste ansatte, samt administrerte en mengde frilansere som var innom prosjektet. – Det er ganske intenst, man må ha disiplin for å holde seg innenfor en visjon eller profilens rammer og muligheter, forteller Booth. For Lillehammer ble det produsert en stor variasjon av materiale. Aviser, skiltningssystem, piktogrammer, billetter, skjermresultat, TV-vignett, tre forskjellige informasjonssystemer, alle utviklet under profilen med temaet «Nærhet mellom mennesker og natur». – Jeg elsker å jobbe innen profilens rammer og være med og utvide de rammene, sier Booth. – Det som var spesielt med Lillehammer var at alle jobbet

– Det var et veldig alvorlig og seriøst magasin med et godt rykte. Det var fantastisk å jobbe der, forteller designeren. 15

NORSK GRAFISK DESIGNS KVINNER

mot et mål. Om målet var lekene, eller hva slags karriere de kunne få etter man hadde sittet i den posisjonen, var det gjort med en enorm energi og entusiasme. Man jobbet døgnet rundt med glede. SIKRINGEN

Etter flammen ble slukket og Sissel Kyrkjebø hadde lyst over jorda for siste gang på en stund, dro også Ashley Booth videre. I Oslo startet hun sitt eget designstudio, Ashley Booth Design – eller ABD. Studioet hadde på sitt meste syv ansatte og en kundebase som inkluderte Politidirektoratet, Postens Frimerketjeneste, Økokrim og Ruter. Ruter trengte fysiske billetter med et komplekst sikkerhetssystem. På det punktet var Booth en av de eneste designerne i Norge som hadde kunnskap om hva en guilloché var; et trepunkts fordelt sikkerhetsdesign. Hun hadde blitt godt kjent med prosessen i utarbeidelsen av billettene til OL. – Designet skulle ha et konsept, passe mange lag, være brukervennlig og samtidig ha ulike sikkerhetsnivåer, forteller Booth. – Det var mange aspekter man måtte sy sammen, det likte jeg veldig godt.

prosjektet som sin karrierers mest interessante. – Det åpner en helt annet side av piktogrammet enn hva jeg har jobbet med før. En av utfordringer i prosjektet er hvordan man kommer i kontakt med mennesker med vanskelige hverdager, og hvordan piktogrammer kan fortelle deres kompliserte historier. HOLISTISK TANKE

Oppdraget varte over flere år, der det hvert år var behov for små justeringer eller endringer i sikkerhetsdesignet. Slik var Booths design nok en gang en viktig stemme i norsk visuell identitet. – Det er noe av det som er mest givende for en designer, tror jeg – å se noen bruke designet ditt. Om det er én person eller mange millioner. 5 millioner, eller 50 millioner, som med OL.

Da Booth startet karrieren sin på 80-tallet funderte hun aldri på at hun var kvinne i en mannsdominert bransje. – Jeg var så naiv at jeg ikke tenkte på det.

UTFORSKER

Er det noe du har tenkt på i løpet av karrieren? – Alle kvinner har sikkert tenkt på det - at man føler seg litt forbigått: ”Hvorfor fikk han opprykk eller hvorfor fikk han lønnsøkning?” Men jeg har ikke tenkt mye på det. Jeg er kanskje litt kjedelig på den måten, har ikke hatt noe behov for å stå på barrikadene og si ”kvinner har sin plass i design”.

Midten av 2000-tallet så dårlige tider i designbransjen med flere nedbemanninger. – Jeg ønsket litt fastere og forutsigbar arbeidstid, i stedet for å jobbe døgnet rundt noen ganger og ligge våken om natten når det ikke var nok jobb. I 2006 ble Booth fast ansatt på Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHiB). – Jeg var så heldig at jeg hadde vært sensor på noen skoler, blant annet KHiB, og jeg likte miljøet, forteller hun. – Det har blitt mye bedre enn jeg så for meg. Kontakten med studenter og andre lærer er veldig givende. Det er nærmere tre år siden Booth avviklet firmaet sitt. På KHiB har muligheten for å jobbe med forskningsbaserte prosjekter presentert seg. Pictogram-Me, hennes pågående arbeid sammen med Linda Lien, utforsker piktogrammer som en måte å uttrykke følelser og historie. Hun beskriver 16

Det ble ikke snakket om? – Nei, det gjorde det ikke, sier Booth og tar en pause. – Rart, men sant.

De siste årene viser internasjonale tall, fra blant annet Storbritannias Design Council, at selv om antall kvinner i klasserom øker, dominerer menn fortsatt designs yrkesliv. På Kunst- og designhøgskolen i Bergen har også Ashley Booth merket den internasjonale tendensen av at flere kvinner søker seg til visuell kommunikasjon. – De beste kommer inn, erklærer professoren og legger til: – Design er en prosess der du må tenke holistisk for å gjøre god design. Kanskje kvinner er mer egnet til det. Men det er ren spekulasjon.

NORSK GRAFISK DESIGNS KVINNER

JUNN PAASCHE-AASEN

I studioet til Paasche-Aasen på Nordstrand i Oslo tar et stort lysbord sin plass på gulvet, og rett bortfor troner en stasjonær Mac. Hun har vært med fra tiden grafisk design ble et yrke i Norge, da man arbeidet med klipping og liming, til da Macen ble del av yrket på 80-tallet – og 68-åringen er fortsatt aktiv. Til sammen anslår hun å ha brukket mellom 30-40 000 boksider: Alt fra Bibelen til en bok om A-ha, «og jeg har brukket hver eneste side selv.» Men det er læreboken hun har gjort mest for. I 1968 møter Junn Paasche-Aasen opp på Aschehoug. Med seg har hun en mappe med arbeider, blant annet design på lærebøker. Hun ber om å få treffe Jacob Rask Arnesen – det gjelder jobben som trykningsleder hos forlaget. PaascheAasen er 22 år gammel, hun har en femårig utdannelse bak seg fra SHKS og Den grafiske Højskole i København. «Vi kan ikke ansette små piker som trykningsledere», orienterer Rask Arnesen henne om, men likevel ser han et potensiale i den unge utøveren. Hun ansettes som designer i lærebokavdelingen, for siden å få tittelen designsjef i forlaget. Hun går videre til å vinne flere priser for sitt bokdesign – blant annet to bronser i den prestisjetunge bokmessen i Leipzig – og i 1985 tildeles hun Bokkunstprisen. ANVENDELIG OG RYDDIG

Aschehoug utviklet seg etter hvert til å bli Norges største lærebokforlag, og det var i denne avdelingen at PaascheAasen proklamerte design som et pedagogisk verktøy. – Vi fikk en redaktør som het Fred Riktor, og han skjønte at man kunne bruke design som et pedagogisk virkemiddel. Jeg forklarte at dersom man skal presentere O-fag for en femteklassing så bruker man ett tema på ett oppslag, og så er det ikke to linjer som går over på neste side. Han skrev rett og slett til et layout jeg hadde laget. I 1970 designet hun sin første bok, Europas idéhistorie, der både innhold og omslag var signert Paasche-Aasen. Det var ett av flere oppgjør med produksjonsavdelingen i forlaget som var vant med å bruke gamle bildeklisjeer for å spare penger («jeg kom over en bok der Hitler tok opp en helside mens Kong Haakon stod som et frimerke i margen»), og med redaktørene som syntes det var en forferdelig ulempe å måtte svinge boken innom en designer før den gikk til trykk. Innad 18

i avdelingen fikk hun også tilnavnet Helvetica, grunnet sin forkjærlighet for det modernistiske typesnittet. – Det er jo en smørbrødliste lang som et ondt år når det gjelder hva en lærebok kan inneholde. For å ha styr på såpass mange elementer, som ofte forekom, måtte du systematisere og organisere slik at det ikke ble rotete. Systematiseringen og omorganisering gjør blant annet at 1970s versjon av Europas idéhistorie blir utvalgt i Årets vakreste Bøker. Det er den første boken av rundt 30 av hennes bøker som premieres. I arbeidet med bøker, og i arbeidet sitt for blant annet Lillehammer OL, er det en gjennomgående estetikk som hyller det funksjonelle, praktiske, konsekvente og ryddige som gjør arbeidet gjenkjennelig som formgitt av Paasche-Aasen. DESIGNSJEF

Mot slutten av 70-tallet tok hun også over ansvaret for design av utgivelsene i både barnebok, høgskole og universitet i Aschehoug. I sammenheng med det ba hun om å få tittelen designsjef. En av årsakene var korrespondansen med eksterne selskap og trykkeri. – Med den tittelen var det så veldig mye enklere å henvende seg til bildebyråer, trykkerier og lignende. Før ringte jeg, sa jeg var fra Aschehoug og spurte om de hadde en skrifttype.

NORSK GRAFISK DESIGNS KVINNER

Så spurte de hvem jeg ringte for, og jeg gjentok at jeg ringte fra Aschehoug. «Ja, men hvem ringer du for», fikk jeg til svar. – Det var hele tiden forventninger om at det skulle være en mann, det var så uvanlig at det var en kvinne.

produksjon i den skjønnlitterære side i forlaget – og det å få både aksept og respekt der for det arbeidet man gjorde var til å begynne med ikke enkelt. Det hjalp å få anerkjennelse gjennom priser og lignende, så i den forstand betydde de mye. PÅ EGEN HÅND

På spørsmål om hvordan hun opplevde å komme inn som kvinne i feltet, svarer hun nesten før spørsmålet er ferdig stilt. – I begynnelsen var det vanskelig å være kvinnelig grafisk designer, kommer det kontant. – Da Ashley [Booth] og de kom inn i faget, over et tiår senere enn meg, da var det flere kvinner. Jeg hadde med trykkeri å gjøre, jeg hadde å gjøre med andre som jobbet med 19

I 1973 designer Paasche-Aasen en serie for O-fag: Myr og tjern. Flere små hefter blir til en større bok, og i 1983 vinner hun bronsemedalje i den internasjonale bokmessen i Leipzig. Verdens viktigste og mest prestisjetunge prisutdeling for bokdesign. Seks år senere vinner hun sammen med Harald Nordberg enda en bronsemedalje med publikasjonen ABC lesebok, men da for Gyldendal. Paasche-Aasen har startet eget firma.

NORSK GRAFISK DESIGNS KVINNER

– Jeg var på en måte velfornøyd med å arbeide med lærebøker, men hadde lyst til å prøve noe annet, forteller hun. – Da jeg i 1983 fikk barn nummer to, tok jeg permisjon fra Aschehoug. Jeg fikk foreslått et annet oppdrag, så på det og tenkte det var både godt betalt og morsomt. Jeg skjønte at her var det en mulighet til å starte for seg selv. Samme år som hun startet for seg selv mottok hun Bokkunstprisen for det hun hadde gjort for norske lærebøker. I juryens begrunnelse skriver Sigmund Carlsen: «Man fristes nesten til å si at hun har skapt den moderne lærebok her i landet.» – Det var som det sa bang! Jeg fikk helside i Morgenbladet og masse omtale. Dørene åpnet seg, jeg gjorde ingenting for å få arbeid, det var bare å ta telefonen, sier hun og ler. – De spurte om jeg kunne være så snill å ta en jobb for dem. De spurte ikke hva det kostet. Og sånn har det vært inntil for tre-fire år siden da det begynte dale. Det skjønner jeg ut ifra min egen alder og de jeg arbeidet med sin alder. Det kommer nye designere inn og nye redaktører og nye tider – og sånn skal det være, sier hun bestemt. – Nå har jeg passe arbeid, men ikke i nærheten av det jeg hadde. BOKEN

En bok som ble utsatt for Paasche-Aasens omhyggelige arbeid var Bibelen. 1400 sider skulle brekkes om. Det tok et år. – Et komma skulle jo nærmest opp i bisperådet, sier hun og ler. – Ombrekningen var grei, det som var vanskelig var å få henvisningene til å stå på oppslaget hvor de hørte hjemme. Jeg laget et system.

– Vi fikk et brev fra et konsertlokale som helt uavhengig skrev at det var noen av de fineste plakatene de hadde sett. Og det var i Sveits! KONSEKVENT

På bordet i studioet til Paasche-Aasen har hun lagt frem bøker. Det er både velkjente titler fra skoletiden på 90-tallet, en strikkebok flere har vrengt og rettet til, en bok om A-ha – nylig oversatt til russisk, men fortsatt i Paasche-Aasen layout. «Her skal det stå Junn Paasche-Aasen på russisk», sier hun og peker på baksiden. Og hun har fått høre at det er et gjenkjennelige uttrykk. Det ryddige, konsekvente, organiserte og logiske. – Man gjentar seg selv i utformingen fordi man finner en god løsning. Sånn var det også med lærebøker jeg lagte for Aschehoug, man fant en modul, fordi det handlet om å være effektiv. Paasche-Aasen minnes tilbake til en forelesning hun hadde for lærere om formgivning av lærebøker. En fra publikum reiste seg og fortalte at boken hun hadde formgitt ikke var god til å bruke i undervisningen. – Da sa jeg at du har falt for designet og ikke innholdet. Jeg kan ikke forsvare innholdet i en bok, det har jeg ikke noen forutsetning for, og som jeg sier: design kan aldri gjøre en dårlig bok god, men det kan gjøre en god bok bedre. – Det er viktig at ting ikke halter, forteller hun og blar i en av bøkene. – Det skal være konsekvent. Det må være konsekvent.

– Her laget jeg løs høyrekant og det var ikke vanlig, sier hun mens hun blar i Bøkenes bok.– Denne fylte 64 sider mindre enn den forrige. Det betyr også veldig mye at du sparer fire ark, ved å gjøre en mer rasjonell typografi. Det er mange sider papir, mange sider trykk – og vi snakker om opplag på 10 000. I 2002, var det selve Bibelen som ble kåret til årets vakreste bok. Men det er ikke arbeidet med en bok PaascheAasen er mest stolt av. Det er plakater hun laget for Utenriksdepartementet til Grieg-jubileet i 1993. – 12 plakater om Edvard Grieg. Det er jeg stolt av. De er utgitt på fire språk: norsk, tysk, engelsk og fransk, og de fremmedspråklige ble sendt til utlandet.

01 http://www.grafill.no/feature/ norsk-grafisk-designs-kvinner-ashleybooth 02 http://www.grafill.no/feature/ norske-kvinner-i-grafisk-design-junnpaasche-aasen

NORSK GRAFISK DESIGNS KVINNER

EN GOD PORSJON ILLUSTRASJON PÅ PROGRAMMET Nordisk Barnebokkonferanse gikk av stabelen, og med en god porsjon illustrasjon på programmet var det all grunn til å glede seg! – Av Cathrine Louise Finstad

Utstillingen Kunsten å være bok åpnet ballet for meg, som hadde røde ringer rundt illustrasjonsrelaterte arrangementer i programbladet. Utstillingen var i samarbeid med Grafill Stavanger, og utfordret forestillingene man kan ha om hva bøker kan være. Med veggene dekorert av spørsmål som «Er boken form eller fortelling?» og «Kan man lese med kroppen?» var det rom for refleksjon rundt den trykte bokkunsten. Aktuelle bøker var blant annet Hullet (Øyvind Torseter) med et hull gjennom hele bokverket, Ella er mit navn vil du købe (Mette Hegnhøj) en bok av løse ark i en pappeske og God of Bug Eater (Mo Hitotsu no Kenkyujo) som blir en kort animasjon når man blar raskt gjennom den. Det er lett å tenke at disse verkene gjør seg best som fysiske objekter, ikke som fil i en iPad. Selve konferansens tittel Undergang eller overgang? spiller på spørsmålene rundt E eller P i litteraturen. Tittelen hinter også til dystopiene fra dagens ungdomsbøker, der boka Du og jeg ved daggry er verdt å trekke fram. Forfatter Sanne Munk Jensen presenterer historien om et ungt par som tar sine liv, sett gjennom den døde jentas synsvinkel. Boka er skrevet sammen med Glenn Ringtved, og viser alt det et selvmord ikke sier noe om. Som f.eks at man ikke kan gi noen en klem når man er død, at noen ting ikke har angreknapp og at mennesker har flere sider enn den du ser. Forfatterene mener at boka gir håp og gleder seg over tilbakemeldinger om at hele skoleklasser med foreldre har lest boka. I likhet med ungdomsbøkene, er det også alvorlige temaer som tas opp for yngre barn. Da illustratørene Lilian Brøgger, Kaia Linnea Dahle Nyhus og Anna Höglund møtes, er det formidling av vanskelige tema i barnebøker på planen. Illustratørene tar opp hvordan f.eks høykonfliktskilsmisse, omsorgsvikt og ensomhet kan vises gjennom illustrasjon. Programleder og illustratør Svein Nyhus loser oss gjennom interessante tanker om aktuelle bøker og virkemidler. Vi er blant annet inne på illustrasjoner som kan virke skremmende 22

for voksne, men ikke for barn og motsatt. Et eksempel som blir nevnt er figuren Hufsa fra Mummitrollet, som for voksne er lite skremmende, men som for barn er riktig så grusomt. Anna Höglund oppfordrer forleggere til å gi ut bøker med illustrasjon og innhold som kan virke utfordrende. Hennes nyeste bok Dette snakker man bare med kaniner om viser livet som introvert og høysensitiv. Denne boka trodde hun var en smal bok, men oppdaget ganske raskt at det var den slettes ikke. Boka er gitt ut på norsk av Magikon forlag, og hadde sin lansering under konferansen. Magikon Forlag, representert av Svein Størksen, er senere med under programposten Mot strømmen. Her handler det om oppstart og drift av eget forlag. Med i panelet er også Ellen Karlsson fra svenske Urax og Bjarne Michael Jensen fra danske Jensen&Dalgaard. Punkter vi er innom er innkjøpsordningen (som i Norge og Sverige muliggjør at man kan satse), friheten til å signere akkurat de illustratører og forfattere man måtte ønske, samt arbeidstimene det faktisk koster å være alle avdelinger selv. Konkrete eksempler som blir nevnt var da Jensen&Dalgaard signerte den koreanske illustratøren Kim Sena på fortauet utenfor Bologna Barnebokmesse uten å måtte ringe til sjefen først. Boka er kun utgitt i Korea og Danmark. Størksen nevner at en av sine dager på samme messe kan bestå av opptil femti møter, man er sin egen markedsavdeling. Karlsson trekker frem behovet etter nye forlag når de store forlagene satser kun der de ser inntjening. Hun jobbet selv i bokhandel da hun fikk idéen om å gi ut bøkene hun lengtet etter, men som aldri kom til butikkhylla. Apropos inntjening ble bildebøker som app fargerikt diskutert av illustratørene Per Gustavsson, Kari Stai og Kamila Slocinska. De har tre ulike erfaringer når det gjelder overgangen fra bok til digitalt format. Per Gustavsson opplevde at forlaget sa noe i retning av “Apptoget går, vi må med! Men det ligger ingen penger i det”. For Prinsessan

som kom som app i januar 2011, fikk han en iPad i betaling. Kari Stai nevner utfordringen med å endre komposisjon fra papiroppslag (to sider) til én side i app, og viser eksempler fra Jakob og Neikob som har gjort stor suksess. Kamila Slocinska sin Wuwu & Co stiller i en egen klasse ved at handlinger aktiviseres av at du rører, rister på eller snakker til iPad’en. Med denne appen har du muligheten til å tre inn i en ny verden, og illustratøren arbeidet bevisst med det digitale formatet i bakhodet. Under begge seminardagene arrangerte Grafill Stavanger lunsjmøter med en illustratør. Først ut var Øyvind Torseter som viste skissebøker, fortalte om prosess og bevisste valg. Andre lunsj var med Lilian Brøgger som viste historien

om boka Glassklokken gjennom storyboards og skisser. Hun sammenliket skissene med det ferdige produktet og konstanterte at noe blir borte underveis, samtidig som noe nytt tilføres. Nå var det riktignok god lunsj under Nordisk Barnebokkonferanse, men jeg tør påstå at de som spiste sin rundt illustrasjonsbordet fikk mest for penga! En flott mulighet til å spørre, snakke og lytte til dyktige illustratører som delte av sin kunnskap og erfaring. Stort klapp på skuldra til Grafill Stavanger! Og takk til Nordisk Barnebokkonferanse for flott arrangement. 01 http://www.grafill.no/feature/ en-god-porsjon-illustrasjon-pa-programmet

DAGSVERK OG ÅNDSVERK For designer og illustratør Nina Børke er Werksemd noe mer enn bare en vanlig jobb. Det er dagsverk og åndsverk, 24/7 – for femte år på rad. Nå er hun aktuell med utstillingen Makroanatomi der hun tillater seg å utforske sin egen kunstneriske stemme som har utviklet seg parallelt med kommunikasjonen hun daglig utarbeider på vegne av andre. – Av Silje Herget

Sjøsettingen av den nye siden markerer 4 år à 24/7 ganger 16:9 med mysing mot skjerm, fordypet over papir, hode og hender travle med å tegne, skrive, brette, spikke, forme, planlegge, analysere, eksperimentere, finne opp, finne ut, printe, skisse, oppdage, påbegynne, perfeksjonere, sy, tvile, forkaste, forandre, foredle, komplisere, komponere, flette, trykke, bygge, kultivere, kombinere, dekonstruere, forenkle, konvertere, presentere og begynne på nytt.

av noe ekstraordinært og kunstferdig. Jeg skal ikke bruke ordet “skjæringspunkt” (eller var det “spenningsfelt”?), av respekt for en jeg kjente som rødmet dypt i skam ved tanken på at han selv hadde kommet i skade for å bruke det i et radiointervju. Men ja, som sagt, noe midt i mellom der.

Werksemd.no er en nettbasert portfolio. For meg er det også en dokumentasjon av kvalitetstid med interessante oppgaver, en knesetting av egne arbeider og et utgangspunkt for det jeg holder på med nå og det som kommer etter der igjen. – Hva er Werksemd? – Werksemd er kreativt virke, formgiving med tanke, estetikk med substans, idéarbeid oversatt til ulike virkemidler, effektmakeri med emosjonell relevans og kommunikasjonsmessig funksjon. Arbeidene er resultat av både presise, smale oppgaver og full autonom eksperimentering – og ofte har en balansegang mellom disse blitt til noe verdt å forfølge. Werksemd er dagsverk og åndsverk, noe midt i mellom der. Det er sånn navnet kom til; konstruert som en feilstaving av det nynorske ordet for virksomhet, ærlig lønnet produktivitet, men som med W for tyske “werk” drar på med selvgratulerende opphøydhet i beskrivelsen

Med forkjærlighet for det man finner i bøker og i gallerier og interesse for markedslogikk og makrotrendmekanismer, er det nok sånn at jeg behandler kommersielt arbeid med en kunstnerisk sensibilitet og kulturfeltet med en slump markedsteft. Jeg blir ellers leid inn for å arbeide frem idéer, for å illustrere eller formgi, for å utvikle eller fornye identitet. Vanligvis for betaling, men i enkelte tilfeller – hvis det er interessant eller viktig nok – vederlagsfritt. – Hva er din primære drivkraft ift det å drive selvstendig? – De som kjenner meg, vil si at jeg alltid er andpusten i gang med noe som må gjøres. Selv om det som regel manifesterer seg som et prosjekt med en deadline, er imperativet en indre greie. – Gitt valget mellom å være, gjøre og lage, vil jeg alltid gå for det siste, hive de to andre alternativene ut vinduet, frigjøre meg fra tidskonsept og gladelig hengi meg til eremitt-modus. Dette er vel en mulig årsak til at kollegiale partnerskap kan være utfordrende over tid, da det etterhvert har kommet for en dag at folk ønsker å ha liv ved siden av.

Veien frem til det jeg holder på med nå har vært meandrerende, men likevel med en viss kurs; via verkstedet til pappa og tegnebordet til farfar, så langt tilbake jeg kan huske, via formingstimer med filt og glitter, via hyllemeter med bøker, litteraturstudier, kunsthistorie, utopiske kunsthøyskoleprosjekter, via animasjon og filmtilvirkning med manual ved siden av, via klassisk reklame og mye tegning hele veien, fulgt av en motvilje mot å holde meg til ett format, én disiplin, ett medium, én teknikk eller én stillingstittel, og ønske om å ha en finger med i alle ledd eller komponenter i en jobb. Også da jeg var ansatt i byrå, ville jeg helst gjøre alt selv; research, strategi, idéarbeid, tekst og utforming. Jeg var – antakelig typisk – visuelt motivert lenge, men etterhvert som jeg har blitt voksen i faget (og ellers) har jeg lagt noe til, og finner visuelt spennende arbeid interessant hvis det knytter seg til god tenkning, en god idé eller et viktig budskap. Jeg innser at jeg søker å gjøre arbeid som jeg ville blitt inspirert av, hadde jeg kommet over det i en annen portfolio. Den magien som oppstår ved første kontakt med en idé fortar seg jo etterhvert som et prosjekt arbeides igjennom i detalj, og det gjør at det blir en mild form for narkotikum å finne den magien igjen i neste prosjekt. Det å jobbe selvstendig innebærer jo en viss frihet, geografisk- og i forhold til å definere timeplan, kalender og til tider investere i prosjekter som ikke lønner seg i den vanligste betydningen av lønnsomhet. På den annen side er det perioder der inntektshorisonten ikke strekker seg lenger enn et par måneder frem i tid, et usikkerhetsmoment jeg har lært meg å leve med - nesten.

en musikkvideo jeg laget som student. Jeg har gått tilbake til dette, ikke bare fordi jeg fremdeles finner fargene og formene estetisk tiltalende; også fordi de bærer i seg en viss relevans til etiske samtidsproblemstillinger. Jeg har valgt Makroanatomi som prosjekttittel, inspirert av forholdet mellom makroperspektiv og mikroperspektiv av naturlig materie; strukturene repeteres, et vitenskapelig fysisk faktum som kobler seg på det metafysiske. Utover dette, handler utstillingen om å våge å begynne å vise frem selv-initierte prosjekter og om å smyge meg inn i en posisjon der jeg tillater egen stemme i arbeidet, paralelt med den kommunikasjonen jeg utarbeider på vegne av andre. Jeg befinner meg ofte i en ambivalens mellom ønsket om å kommunisere og behovet for å gjemme meg, og deri ligger vel det paradoksale i en introvert med en kommunikasjonsvirksomhet. – Kunst eller design? – Kunstbegrepet er ekstremt vidt, samtidig som rammene og definisjonen av kunst er formelle og institusjonelle. For meg er kunst original - og gjerne kommuniserende dramatisering av tenkning.

–Dette prosjektet er som sagt en avlegger av et designprosjekt, det er først og fremst et stykke håndverk, en formmessig utprøving, samtidig som opprinnelsen tangerer problemstillinger jeg er opptatt av.

– Hva handler utstillingen om? – Utstillingen består helt konkret av massive malte relieffbilder i tre, semiskulpturelle flater, totalt 18 stykk. Utarbeidet sammen med pappa, så et lite stykke familiebedrift, akkurat dette. Både motiv og form er faktisk avleggere av hovedfaget mitt, som dermed daterer de første prototypene tilbake til 2004. Selve illustrasjonene er vektortilpasninger av temperaturkart over polene, funnet i et gammelt eksemplar av National Geographic og brukt som animerte elementer i

Og produktet og utstillingen er 100% autonom. Men det sorterer ikke under min egen definisjon av kunst, og jeg vil heller ta en raincheck på å pådra meg den type benevning. 26

Hva er for tiden dine sterkeste inspirasjonskilder? –For tiden er jeg mer orientert mot innholdsmaterie enn det visuelle; ideen – eller håpet – om at jeg vil klare å skape meg anledning til å ta i bruk virkemidler på vegne av temaer jeg opptatt av.

Forøvrig har jeg en tendens til å søke meg til det naturlige for inspirasjon. Steiner, fugler, hav, menneskelig anatomi, vakre og odde objekter, vesener og fenomener; historier fortalt med andre medier enn språk.

Jeg er fascinert av det enorme organiske maskineriet som kalles tidsånd - summen av svære tunge og komplekse menneskeskapte konstruksjoner som litteratur, politikk, subkultur, ideologi, markedskrefter, trender osv – som til tider er oppløftende følsomt- og påvirkelig for tilsynelatende små bevegelser; enkelthendelser, enkeltpersoner og enkeltidéer. Enda mer fordi mediestrukturene er rigget slik at – blant mye støy og distraksjon – finnes det “highways” for viktige budskap. 27

01 http://www.grafill.no/feature/ dagsverk-og-andsverk

A NEW TYPE OF IMPRINT, VOLUME TWO Redaktør Veronica Mike Solheim er på jakt etter historier ingen har hørt før til utgave nummer to av livsstilsmagasinet A New Type of Imprint. – Av Dorthe Smeby 28

A New Type of Imprint ble lansert høsten 2014, og er laget av design og kommunikasjonsbyrået Anti som en hyllest til det kreative Norge. Publikasjonen inneholder hverdagsfortellinger om og intervjuer med både veletablerte industriveteraner og ukjente designere, med saker uavhengig av trender og status. Grunnen er enkel; det er historien og lidenskapen de ulike personene besitter som skal stå i fokus. - Selve idéen til bladet springer ut fra innsikten om at dekningen av norsk kreativitet nærmest er ikke-eksisterende, verken her til lands eller i verden for øvrig, sier redaktør Veronica Mike Solheim. 29

- Norsk kreativitet er blant verdens best bevarte hemmeligheter. Ikke på grunn av mangel på dyktige kreatører og designere, men på grunn av mangel på formidling av den. Våre designere har nesten ikke blitt formidlet i våre egne historiebøker, i skole, i media eller gjennom utstillinger - noe som har resultert i at de fleste nordmenn kjenner til flere svenske og danske designere enn norske. Vi mente derfor det var på tide med en endring. HISTORIENE FORTSETTER

Volum to har fått navnet Conversations on Creativity and a Study of Time, og fortsetter i følge Solheim i samme bane

som den første utgaven. Med gode hverdagsfortellinger satt i enkel skandinavisk layout er tanken at hvert magasin skal være forutsigbart i form av god lesning og inspirasjon, samtidig som det skal evne å overraske. - Møtte dere noen spesielle utfordringer med den første utgaven som har ført til at dere har tatt andre valg under produksjonen av vol. 2? - Ja absolutt, og den aller største utfordringen har vært frakt og distribusjon. Det er utfordrende at Norge ikke er medlem av EU når det kommer til dette - søknadsprosessene for å sende en stor pakke til England er for eksempel enorm. Dessuten er prisene høyere her, noe som gjør det vanskelig å holde magasinet konkurransedyktig i utlandet. Vi har lært mye og funnet gode løsninger som forhåpentligvis vil gjøre at prosessen går bedre denne gangen. Ellers har vi fortsatt som før, det har jo gått ganske bra. Magasinets andre kapittel har ny tematikk og designer for hver utgave, og denne gangen er det Henrik Wold Kraglund fra Neue Design og Oscar Grønner som har ansvaret for del to og selve omslaget. Solheim påpeker at selv om det er svært utfordrende for en redaktør å gi fra seg et så stort ansvar til utenforstående, er dette et valg som ble tatt helt fra starten av. - Vi vil at magasinet skal støtte norsk kreativitet, og vi vil skape en positiv bevegelse hvor bransjen jobber sammen mot et felles mål, sier hun. - For å vise dette mangfoldet må vi tørre å gi rom til andre designere også, selv om Anti huser mange av landets beste designere. Tanken er at også enkeltstående, gjerne helt uetablerte designere, skal få designe kapittelet og at det ikke alltid er et studio som står bak. Neue ble valgt på grunn av den abstrakte tematikken, som trengte en smart, god og spennende tolkning og løsning. De er gode på sånt. Neue er en fin gjeng med designere, og lysten de hadde til å bidra gjorde valget veldig enkelt. Jeg elsker tanken på at hvert eneste nummer blir et unikt kunstverk og at designerne får frie tøyler - sånt gir jo også ofte gode resultater. Det styres av lidenskapen. 30

EN KONTINUERLIG PROSESS

Etter kun ett år som redaksjon er rutinene fremdeles under utvikling, selv om arbeidet mot hvert nye nummer er preget av jakten på mangfold og historier ingen har hørt før. - Per dags dato har vi en idébank på over 700 navn, og vi har derfor en detaljert utvelgelsesperiode hvor idéer settes opp mot hverandre for å forme det som skal utgjøre nummeret, sier hun. - Vi forsøker å finne en balanse i tyngde, kjønn, erfaring og yrker, og deretter starter produksjonen som varer i tre til fire uker. De to siste ukene går til design, skriving, korrekturlesning, annonsesalg og lanseringsstrategier, før preging, limfresing, utsendelse til butikk og til slutt lansering. Både Solheim og resten av redaksjonen har planene klare for hvordan de ønsker at A New Type of Imprint skal utvikle seg fremover, og både drømmene og ambisjonene på idéblokka er klare til å settes ut i livet. - Per dags dato er planen å fokusere på ett nummer av gangen. Det har skjedd mye på et år, og allerede nå har vi fått gode distribusjonsavtaler i utlandet. Jeg tror det viktigste er å fokusere på kvalitet og å være tålmodig, sier hun.

- Målet er derfor også planen å løfte frem norsk kreativitet i både inn- og utland. Vi er godt på vei, men ting skjer ikke av seg selv. Det må jobbes hardt, noe vi absolutt har planer om å gjøre.

01 http://www.grafill.no/feature/intervju-a-new-type-of-imprint-volumetwo

OVERSIKT OVER NOEN AV NORGES VISUELL KOMMUNIKASJON UTDANNELSER Slik som selve faget visuell kommunikasjon, er også forskjellige utdannelser i utvikling og vekst. Her følger et overblikk over noen av landets bachelorutdanninger innen faget. – Av Kristina Ketola Bore

ARKITEKTUR- OG DESIGNHØGSKOLEN I OSLO BACHELOR OG MASTER I INTERAKSJONSDESIGN OG TJENESTEDESIGN

Til forskjell fra Khio, som ligger rett over elven fra skolen, forteller Clatworthy at de tilbyr en utdannelse i næringsrettet design. – Vi regner med at de fleste studentene våre skal gå inn i et designbyrå, starte eget byrå, gå inn i et konsulentselskap eller firma, eller i en offentlig etat som designer, sier professoren.

Per nå står Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo i en særposisjon som den eneste utdanningsinstitusjonen i Norge som tilbyr tjenestedesign. Feltet, som er relativt nytt under designparaplyen, er hos AHO innebygget i det professor Simon Clatworthy, kaller «en generell designutdannelse». – Bachelornivået er en kombinasjon av alle designfagretningene vi har: Produktdesign, tjenestedesign og interaksjonsdesign. På masternivået tilbyr vi en spesialistutdanning innen de enkelte retningene.

– Her er ikke et personlig uttrykk i fokus, det gjelder å tilrettelegge uttrykk for kundene eller brukeren som skal anvende tjenesten eller produktene. Man arbeider veldig lite i sin egen verden. Heller arbeider man i forhold til andre fag og funksjoner i en organisasjon.

Selv om AHO internt har delt opp utdannelsen i bachelor og master, er det lagt opp til at man skal ta en master. – Vi slipper ikke studentene ut på bachelornivå. Vi ønsker at de bygger en spesialisering på den brede designforståelse som de har fått, melder professoren. Selv om skolen har hatt tjeneste- og interaksjonsdesign som del av masteren i syv-åtte år, er det først nå de har videreutviklet dem til å bli spesialisering. – Men studentene kan også blande retningene, forteller Clatworthy.– Vi søker studenter som er interessert i en litt mer overordnet designtilnærming, dersom vi snakker om tjenestedesign. Tjeneste har i stor grad en kombinasjon både av produkter, skjermer, mennesker og mange andre kommunikasjonspunkt. Det kan være reklame, brosjyre eller for eksempel logoe

HØGSKOLEN I BUSKERUD OG VESTFOLD BACHELOR I VISUELL KOMMUNIKASJON

På høgskolen i Buskerud (HBV) tilbyr man en bachelor i visuell kommunikasjon. Her er det et stort fokus på strategisk design, der studenter undervises i markedsføring, skal lære seg å jobbe målrettet, og å kunne ferdigstille endelige løsninger, forteller Torunn Synnøve Mehus som er studiekoordinator og høgskolelektor ved studiet. – Styrken hos oss er at studentene lærer designstrategi og å kunne se hele prosessen, samt å kunne gå inn i alle ledd i en prosess. Hos HBV har man en søknadsprosess som baserer seg på vitnemål. Dette gjør at det er et høyt inntakskrav, og at «de som kommer inn er vant med å jobbe hardt», forteller Mehus.

– I utgangspunktet har vi antatt at studenter fra tegning, form og farge og medier og kommunikasjon søker, men vi får også studenter fra allmennfag, forteller hun. – Felles er en genuin interesse for kreativt arbeid og digitale verktøy. Ofte er det en personlig interesse som ligger til grunn for at de velger å gå hos oss. Vi ser etter talent i kombinasjon med å ville jobbe hardt og dedikere seg til studiene. Utover fokus på markedsføring og strategi er det også lagt opp til designpraksis med blant annet utvikling av logotyper og identiteter. På hjemmesiden sin skriver skolen at studiet er rettet mot næringsliv og organisasjoner. Dette kan også Mehus informere om. – Styrken i studie er nok fundamentet sammen med markedsføring og strategisk design. Dette vekter vi i større grad enn andre studier vi sammenligninger oss med.

– Vår rolle er å utdanne designere som er flinke håndverksmessige på det typografiske, som har stålkontroll på typografi og redaksjonell design, og som er godt trent i brukersentrert design. – Tilbakemeldinger sier at designere utdannet her er teknisk flinke, ryddige og har bra detaljkunnskap. De har beina godt planta på jorda og er ikke redd for å gå inn i design som kan fremstå kjedelig, slik som skjemadesign og allmennyttig design. Wattne forteller at de ikke har så mye vekt på det konseptuelle og reklameorienterte, selv om det også inkluderes. – Vi utdanner designere som har en bra metodebakgrunn når de skal løse problem de blir stilt ovenfor. Skolen tilbyr også en master i interaksjonsdesign.

Høgskolen tilbyr også bachelor i Dynamisk webdesign.

HØGSKULEN I VOLDA BACHELOR I ANIMASJON

HØGSKOLEN I GJØVIK BACHELOR I MEDIEDESIGN

Høgskolen i Gjøvik baseres opptak seg på vitnemål, og «favner bredt», forteller Ole E. Wattne er studieprogramleder i mediedesign, grafisk design ved. – Vi er på utkikk etter folk som er genuint interessert i grafisk design og design som fag, men som ikke nødvendigvis har bakgrunn i det. Hos Gjøvik har man en tung satsning på teorifag, tilsammen utgjør de en tredjedel av utdanningsløpet. – Det er mye akademisk skriving underveis, forteller Wattne. – Vi har tro på at dersom man skal være en god designer i dagens arbeidsmarked må man også ha en relativt tung teoretisk ballast for å hevde seg. Samtidig ønsker også Gjøvik at bachelorstudentene skal være klar til å gå videre til masterstudiet enten på deres skole eller andre, hvis de skulle ønske det.Selve studiet bygges rundt tre grunnpilar. Den ene er typografi og redaksjonelt design, den andre, informasjonsdesign, som Wattne beskriver som «målrettet design med fokus på brukervennlighet». Den tredje er teorifagene. Dette mener programlederen skiller Gjøvik fra de andre skolene. 33

I mylderet av utdannelser innen bevegelig form står Voldas bachelor i animasjon seg ut grunnet lang fartstid. Volda var den første skolen, allerede i 1993, som begynte å utdanne studenter i faget. – Våre studenter er overalt, påstår Anders Mand, førstelektor i animasjon ved skolen. Han mener at store deler av fagfeltet består av tidligere Volda-studenter. – Derfor har vi også god kontakt med bransjen, legger han til. Han kan fortelle at de på Volda søker studenter som har ambisjoner om animasjons fremtid. – Vi ønsker kreative folk som har noe å bidra med. Tegneegenskaper er også ganske viktig. På Volda tar de vanligvis inn ti studenter i året, der de gjerne vil at rundt åtte av dem skal være «veldig gode tegnere». De to andre plassene oppgir førstelektoren er reservert til noen med «andre kreative egenskaper» som skolen finner interessante. – Hos oss får studenter med seg evnene de trenger for å overleve som animatør. Og det er ikke bare teknisk, understreker Mand.

Studie inkluderer også en del teori. Per nå kan Volda skryte av en høy ansettelsesratio hos tidligere studenter. En undersøkelse skolen gjorde i 2013 viste at av animasjonsstudenter som gikk ut fra 2008-13 hadde 80% fått relatert jobb. – Jeg var litt overrasket, sier Mand. – Grunnen er nok at animasjon i Norge har sin gullperiode akkurat nå, det er masse prosjekter og penger i systemet. Noen andre skoler som tilbyr animasjon inkluderer blant annet Høgskolen i Hedmark, Noroff og Idefagskolen. KUNSTHØGSKOLEN I OSLO BACHELOR I GRAFISK DESIGN OG ILLUSTRASJON

Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) er en av to statlig kunsthøgskoler i Norge. Skolen er gratis, og deler posisjon med Kunsthøgskolen i Bergen. – Vi kan tilby tett oppfølging av den enkelte student og tid og rom til å utvikle en egen faglig stemme, sier Martin Lundell, som er professor og fagansvarlig for grafisk design og illustrasjon på skolen. – Vi tilbyr en profesjonsutdanning med kunstnerisk utgangspunkt, det tror jeg er en god beskrivelse, sier Lundell og legger til at Khio søker etter nysgjerrige studenter, villige til å eksperimentere og diskutere faget i en større kontekst. – I stedet for å operere med en forutinntatt definisjon av hva grafisk design og illustrasjon er, vil vi i stedet at studentene er med og diskuterer det spørsmålet. – Den samtalen bør fores her, og den skal skje rundt praktisk arbeid. Gjennom praksis undersøker vi hvor faget er på vei. Khio har det trykte mediet som startpunkt. På skolen er det for eksempel ikke spill- og apputvikling som er i fokus, det mener Lundell andre gjør bedre. – Her konsentrere vi oss om det som ligger institusjonen nærest og det vi kan gjøre best. Det handler litt om en nasjonal arbeidsdeling der hver skole har en plikt til å reindyrke det de har forutsetninger for å gjøre best. – Vi har det skapende subjektet som utgangspunkt, kanskje i større grad enn andre steder. Institusjonen har en historie hvor vi stammer direkte fra Kunst- og håndverksskolen, med den håndverksmessige kunstskolekonteksten som ligger i det. 34

Khio har også mastergrad i faget. Den beskrives Lundell som mer forskningsorientert og eksperimentell. KUNSTHØGSKOLEN I BERGEN BACHELOR I VISUELL KOMMUNIKASJON

– Ved KHiB utfordrer vi gjerne faggrensene, og samarbeider like godt med kriminalomsorgen og Raftostiftelsen, som med kommersielle aktører, forteller Linda Lien ved Kunsthøgskolen i Bergen. Hun er førsteamanuensis ved avdelingen for visuell kommunikasjon. Slik som Kunsthøgskolen i Oslo er KHiB statlig støtte. Man betaler ikke skolepenger og klassene er som regel mindre enn på de private skolene. Innen visuell kommunikasjons kan man i Bergen ta en bachelor og mastergrad. Et nyvunnet fokus på forskning har ført til at mye er i endring på skolen. En direkte følge av dette er at undervisning helt ned på bachelornivå baseres på forskning, og det jobbes aktivt med å inkludere studentene. – Visuell kommunikasjon er et fag i bevegelse, der utøverne i stor grad definerer retningen, sier Lien. – Målet er at studentene både skal lære om faget visuell kommunikasjon generelt, men også at man skal få mulighet til å fordype seg innen grafisk design, illustrasjon eller interaksjonsdesign. Mange prosjekter er tverrfaglige, og bred metodeforståelse vektlegges. Søkere til skolen vurderes ut ifra en rekke kriterium, kan Lien fortelle, og ramser opp kreativitet, ambisjoner, designfaglig modenhet, refleksjon, evne til analytisk og konseptuell tenking, samfunnsbevissthet, form- og fargesans, evne til tegning, skriftlig og muntlig formuleringsevne, og evne til samarbeid. Hos KHiB vektlegges også sosialt ansvar i form av å forstå hvordan design kan bidra til endring. – Det handler om å skape rom for å stoppe opp og reflektere, og ikke bare å produsere. Designere er i dag i like stor grad mulighetsskapere, som formgivere, og like mye problemfinnere, som problemløsere. Design handler om mye, men mest av alt om mennesker.

NORGES KREATIVE HØYSKOLE BACHELOR I GRAFISK DESIGN

WESTERDALS BACHELOR I GRAFISK DESIGN

I fjor fikk Norges Kreative Faghøgskole (NKH) sin første bachelor i grafisk design. Fredrik Eive Refsli som er studieleder, forteller at de ser etter mennesker som er visuelt nysgjerrige og som «ikke er redde for å lese litt». På NKH tilbyr de det studielederen kaller en bred grafisk design-utdannelse:

Westerdals har slik programkoordinator Sam Bannister poengterer, lenge hatt et rykte på seg å være forretningsrettet. – Mange vil si at Westerdals er den mer foreningsrettede skolen, men jeg tror vi tar vare på det kunstneriske samtidig som vi gjør folk praktisk klare for realiteten av arbeid, forteller Bannister.

– En slags generalist utdannelse som gjør at studentene vil kunne jobbe praktisk og løse designoppgaver, men også komme inn som en slags støttefunksjon i designbyråer. Studenter vil få litt designledelse og markedsføring, og de vil få en bit kunsthistorie og designhistorie, forteller han.

– Hos potensielle studenter søker vi hovedsakelig etter to ting, og helst begge to: Det viktigeste er å ha en original evne til å løse problemer og tenke annerledes på ting. Men man skal også ha visuelle egenskaper. Vi vil gjerne se en blandingen av ideer og kreative evner.

Her vektlegges det ikke at studenter skal bli spesialisert i det praktisk utøvende, det mener Eive Refsli de nok må jobbe med selv. Heller ønsker studiet å gi et bredt grunnlag for studentene. Refsli nevner markedsavdelinger, designbyråer og muligens forlag og redaksjoner som potensielle arbeidsplasser for uteksaminerte studenter.

Westerdals’ søknadsprosessen består av opptaksprøver og vurdering av arbeid fra egne mapper. – Prøvene er tenkt som en måte å avsløre hvordan folk tenker, hvilke referanser de forholder seg til, sier koordinatoren. Han legger til at det blant annet vektlegges idé og håndverk. Aktuelle kandidater kalles inn på intervju.

– Det som er helt konkret er at vi ikke har opptaksprøver. Sånt sett er det lettere å komme inn, men vi kan ikke slippe inn noen som ikke er skikket til å utøve faget sitt, så det er like vanskelig å komme ut fra vårt studie som hos andre skoler, sier Eive Refsli.

Bannister forteller at de på Westerdals vektlegger praktisk undervisning, og undervisningen domineres i stor grad av det. Den akademiske tilnærmelsen er i mindre grad tilstede. – Vi prøver å være best, men det er bra å ha folk rundt oss vi kan lære fra, sier koordinatoren i referanse til blant annet Khio og AHO.

Selve studiet inkluderer også en god bit teori. – Det skal gjøre at man ser faget sitt i en litt større sammenheng, sier studielederen. – Vi har også et fokus på bærekraft og sosialt ansvar, at designeren selv er premissleverandør. Vi prøver ta inn etisk bevissthet i alle relevante emner og studieemner slik at studenten kan få et reflektert forhold til det å være grafisk designer eller det å jobbe med visuelle uttrykk i samfunnet vårt i dag, forteller Eive Refsli og legger til: – Man skal ikke bare gjøre, man skal også kunne tenke rundt det man gjør. Til høsten starter Norges Kreative Høyskole en bachelor i grafisk design i Trondheim. 35

– Studentene kommer seg ut i yrkeslivet etter å ha vært hos oss. Vi har en bransjenærhet. Her får de med seg evnen til å delta ganske raskt og komme i gang. De er godt forberedt på yrkeslivet. Westerdals tilbyr også en bachelor i Art Direction.

SIN EGEN UTGIVER Éditions du LIC er en litt annerledes aktør i en stor bransje, og gir ut fotobøker på eget forlag basert i Oslo. – Av Dorthe Smeby

Éditions du LIC ble startet av Nicholas McLean i 2012, og er et lite uavhengig bokforlag som spesialiserer seg på publikasjoner av provokative utgivelser av fremadstormende avant-gardistiske fotografer. Forlaget er drevet av det kreative kollektivet Lifeiscarbon, og har på kort tid gjort seg både bemerket og anerkjent i en stor og konkurransepreget bransje. - Nettsiden Lifeiscarbon ble etablert som en måte å fostre og støtte kreative bestrebelser på tvers av ulike disipliner, da særlig innen kunst, mote og design, sier Nicholas. - Vi har tidligere vært involvert i et uttal forskjellige kreative samarbeider, uten at noen av dem fenget vår interesse på lang sikt. Til tross for vår involvering i ulike mote- og designprosjekter fant vi ut at vår første lidenskap, selve limet som holder de ulike prosjektene sammen, var fotografi. Det ble også tydelig ettersom både våre kontorer og private hjem viste seg å være stappfulle av bøker og magasiner. Å kombinere våre to ”first loves”, foto og bøker, virket plutselig åpenbart – selv om det tok noen år å se forbindelsen. Og hva kunne vel da være bedre enn å samarbeide med fotografer hvis arbeider vi beundret, og å publisere fotobøker? EN GRUNDIG PROSESS

Nicholas McLean selv er opprinnelig fra London, og driver Éditions du LIC fra kontorer i Oslo sentrum. Med bakgrunn fra studier inne både Fine Art og History of Art førte en lang karriere i reklamebransjen han til både Stockholm, 36

Oslo, New York og Tokyo, før Lifeiscarbon og Éditions du LIC så dagens lys. Selv finner han kombinasjonen av en kunstutdannelse og erfaringene innen kommunikasjon fra reklameverdenen svært verdifulle i arbeidet med å skape og publisere fotobøker. - Som regel kontakter vi fotografer vi beundrer og kunne tenke oss å samarbeide med, men vi får også tilsendt arbeider og forslag som vi noen ganger bestemmer oss for å utgi, sier han.

- Kan du huske den første fotoboken som virkelig imponerte deg? - Det er vanskelig å si, ettersom vi husker så mange og konstant oppdager nye som sprenger grenser. Hver gang vi kommer tilbake fra en fotomesse et eller annet sted i verden er det med baggen full av nyutgitte fotobøker. Innovasjonstakten i form av fotografi, fagstoff, materialer, layout og design har vært forbløffende, spesielt de siste par årene. Og fremveksten og økningen av selvpubliserte fotobøker har også hatt en positiv effekt på mange utgivere ved å presse dem til å prøve hardere når det kommer til både innovasjon, kvalitet og verdi for pengene. Så snarere enn å nevne spesifikke favoritter er både Akina Books, Ca L’Isidret Edicions, Oodee Books, RVB Books og såklart Mack Books utgivere som vi respekterer og beundrer. - Vi samarbeider tett med fotografen fra prosjektets begynnelse til slutt; fra utvelgelse av bilder til layout. Fra valg av materialer og formater, til de siste tekniske spesifikasjonene. Fra tittelvalg til design av omslag. Å publisere fotobøker av høy kvalitet er en lang og komplisert prosess, men i bunn og grunn er det kurasjon, layout, design, trykk, innbinding, markedsføring og salg som er de grunnleggende stegene. Og i virkeligheten er det de mest interessante delene av prosessen (kuratering, layout og design) som tar kortest tid. Ettersom fotografene de jobber med er lokalisert over store deler av verden, både i Europa, USA og Kina for å nevne noen, gjøres mye av kommunikasjonen via email, Skype og Dropbox. Forlaget foretrekker uansett alltid å møtes ansikt til ansikt før samarbeidet begynner, og insisterer på at fotografen er med på trykkstart for å kvalitetssikre bildene sine. SPECIAL EDITIONS OG EGNE FAVORITTER

For tiden er det lille forlaget travelt opptatt med de neste titlene som skal publiseres, og planlegger å gi ut minst åtte til ti fotobøker i 2015. På kort sikt vil de også slippe en serie special editions; nummererte og signerte bøker i spesiallagde bokser i tillegg til kunstverk fra artisten. - Vi samarbeider for tiden med noen virkelig brilliante fotografer, blant andre Tiane Doan na Champassak, Rita Lino, Sasha Kurmaz og The Cool Couple, sier Nicholas. - Vi jobber også med oppfølgerbøker til de allerede utgitte titlene med Théo Gosselin, Massimo Leardini og Ren Hang. 39

UORTODOKSE ARBEIDSTIDER

Nicholas McLean selv ser på arbeidet sitt som en interessant kombinasjon av både kreativitet og business, og opplever balansegangen som hårfin. - Sistnevnte gjøres best ved å jobbe til tradisjonelle arbeidstider, for best mulig å kunne svare på mail og kommunisere med kunder, bokhandlere, varehus og liknende. På samme tid har kreativiteten en tendens til å dukke opp når den selv vil - som regel senere på dagen eller i helger. Vi finner oss derfor dratt mellom disse to verdene, og på tross av at kontoret alltid er åpent fra ni til fem fra mandag til fredag, hender det stadig at vi også jobber sent kveldstid og når vi egentlig har fri. Fra tid til annen, når inspirasjonen slår til, gjennomfører vi også såkalte ”all nighters”. Noen av våre beste bøker, i følge oss selv, er produktet av kreative gjennombrudd som har kommet nettopp klokken tre på morgenen.

01 http://www.grafill.no/feature/ sin-egen-utgiver

BOKKUNSTPRISVINNER ASLAK GURHOLT RØNSEN Bokkunstprisen er delt ut til grafisk designer og illustratør Aslak Gurholt Rønsen. Han er den nest yngste personen som mottar denne æresprisen. Til tross for sin unge alder har han allerede utgitt hundrevis av bøker og vunnet en mengde priser. – En samtale mellom Aslak Gurholt Rønsen og Lars Mørch Finborud 40

Det er høyt under taket i Aslak Gurholt Rønsens hjem på Torshov i Oslo. I det som må være hovedstadens mest vertikale leilighet, sparsommelig fordelt ut over fire etasjer, finnes tjukt med bøker og Arne Lindaas-malerier. Rundt hvert hjørne lurer potensielle dødsfeller i form av barneleker med hjul. Øverst i krystalltårnet har Aslak og kona rigget til et hjemmestudio som kan alternere som arbeidsplass med studioet på Grünerløkka. Om Aslak hadde kommet ned for å møte meg i en blå trollmannsdrakt med spiss topplue og tryllestav, hadde alt vært på sin plass. Vel vitende om at jeg har tatt astmamedisinen i morges, stiger jeg opp til kontoret for å gjøre et intervju med den nest yngste vinneren av Bokkunstprisen noensinne.

Mitt første møte med Rønsen var i 2008 da Henie Onstad Kunstsenter arrangerte en festival med plateselskapet Metronomicon Audio. Yokolands ulike design for labelet skulle fungere som et visuelt teppe for konsertene. Det som på skisseblokken tegnet til å bli en mindre utstilling med platecovere og efemera, tok en brå vending da Aslak Gurholt Rønsen ankom Høvikodden med buss 151 Rykkinn. Sammen med ti frivillige brukte han 78 timer på omforme den 400 kvadratmeter store salen til en stor retrospektiv utstilling, eller et imaginært Yokoland om man vil. Kronen på verket oppstod da en tekniker hadde et arbeidsuhell, og kræsjet en lift og brøt av nødknappen. Plutselig stod det en stor gul maskin som veide to tonn midt i utstillingen, kort tid før åpning. Men i 41

stedet for å få et sammenbrudd brettet Yokoland opp ermene. I løpet av fem minutter dekket de liften med grønne finértrær som de hadde lagd for bandet Täppas Strepens. Den nyfødte liftskulpturen ble stående hele utstillingsperioden. Lars: Du har uttalt at du ikke er så interessert i selve bokomslaget, men mer i boka som et objekt. Aslak: Da jeg designet mine første bøker fikk jeg inntrykk av at forlagene var mer opptatt av forsiden, smussomslaget og den lille JPG’en som skulle brukes til innsalg mot bokhandlene, enn bokens form. Design ble fort redusert til en diskusjon om smak, dekorasjon og markedsføring, mens det sjelden handlet om format, papir og typografi, eller hvordan selve boka hang sammen. Jeg hadde tidlig også et par uheldige erfaringer hvor jeg fikk et format tredd nedover huet som var inkompatibelt med innholdet, så jeg fant ut at det var viktigere at man selv diskuterer med oppdragsgiveren: er dette en tekstbok, er det en bok med bilder, hva slags format egner seg – hvordan kan bokens form fremme innholdet? Det handler vel egentlig i bunn og grunn om at en bok bør designes innenfra og ut, og ikke tvinges inn i en form. På en måte var det greit å ha noen dårlige erfaringer i starten, for da ble det i hvert fall tydeligere for meg hvordan jeg ikke ville jobbe selv. Jeg er altså mer interessert i boken som objekt og medium, enn jeg er i å dekorere smussomslag. Lars: Du nekter å være kun en grafisk designer eller en illustratør som sitter foran skjermen. De siste årene har du 42

startet ditt eget forlag Aki Books, vært med å drive galleriet Wizard, og operert som redaktør, fotograf, kurator, kunstner og skribent. Det virker som du har omdefinert rollen og oppgavene til en grafisk designer? Aslak: Hvis du får et prosjekt hvor innholdet er bra er det fantastisk å være designer og skulle sette det sammen. Men hvis man får et prosjekt hvor innholdet er dårlig er det ingenting som er verre. Det er som å lage emballasje til et produkt som man føler ikke holder mål. Sånn sett synes jeg det er deilig å kunne jobbe med innhold i større grad, og ikke bare form. Den første som penset meg inn på det sporet var Jørgen Skjulstad i Metronomicon Audio. I stedet for å få andre til å utgi musikken sin startet han bare sitt eget plateselskap. Og den tanken om at man bare kan starte ting selv, og ikke begrense seg til at man er det eller det, tror jeg har vært viktig for meg. En annen viktig erfaring var Yokoland-boka som Die Gestalten utga i 2006. Der stod Espen Friberg og jeg ikke bare for formgiving, men også for innholdet, fotografier, tekster og redigering – så det var mange andre aspekter ved bokproduksjon som vi ble introdusert for. Den erfaringen gjorde at jeg innså at jeg ikke trengte å

begrense meg til å kun jobbe som designer. En annen ting som gjorde inntrykk på meg var å se kunstnere, fotografer og småforlag som jobbet med bøker på en måte hvor boka ikke bare var innpakning av et innhold eller dokumentasjon av et kunstverk, men at boka var selve verket. Det å oppdage artist book-tradisjonen, å se kunstnere som forholdt seg til boken på en annen måte var interessant. I begynnelsen definerte jeg meg alltid som grafisk designer, men veldig mange oppfatter grafisk design som et rent serviceyrke – som om man kun er en tekniker som ikke kan tenke selv. Og en slik person er jeg veldig lite interessert i å være. Lars: Du har sagt at designdiktatoren inne i deg egentlig vil gjøre store helhetlige profiljobber, og du har blitt kjent for din utforming av profilene til indie-plateselskapene Metronomicon Audio, Hubro og for forlaget Flamme. Hva får du ut av denne helhetstankegangen og kontinuiteten i forhold til når du designer én og én bok for ulike forlag? Aslak: Jeg får eierskap til prosjektene. Jeg har langt større eierskap til en barnebok som jeg skriver selv, enn jeg har når jeg illustrerer noen andres tekst. Noe av det samme eierskapet er det når man er så heldig å jobbe med noen over lengre tid. Jeg tror også man får et mer interessant samarbeid ved å jobbe tett sammen over tid. Diskusjonen om design blir mer om helhet, retning, idéer og innhold. Med Bendik Wold (Flamme Forlag), Andreas Meland (Hubro) og Jørgen Skjulstad (Metronomicon Audio) føles det mer som et samarbeid hvor jeg jobber med dem, og mindre som at jeg jobber for dem. Ofte er det slik at de kommer med idéer til meg, og vice versa. Tanken om helhet bunner sikkert også litt i at jeg selv har kjøpt musikk basert på label eller litteratur på grunn av forlag – at det har fungert som en slags guide for å finne andre interessante ting. Og for meg føles det riktigere og enklere å designe ut i fra en tanke om helhet og system, enn å ta en diskusjon rundt personlige preferanser med hver eneste forfatter eller musiker. Det gjør kanskje at resultatet ikke alltid blir 100% slik kunstneren hadde forestilt seg det, men til sammen blir helheten sterkere. I tillegg slipper man det én til én-forholdet med teksten, som jeg egentlig synes er et utrolig vanskelig utgangspunkt å jobbe ut i fra. Når man jobber med noen på denne måten går ting også mye fortere og mer problemfritt. Jeg har ofte opplevd at det første prosjektet med folk er helt katastrofe med en haug med 43

misforståelser. Men når man lærer hverandre å kjenne bedre skjønner man lettere hvilke knapper man skal trykke på. Det handler vel egentlig om å ha noen felles referanser. Det er en sykdom i samfunnet vårt at man skal ha valgfrihet over alt, at alt skal ut på anbud og man skal jobbe med nye folk hele tiden. Design kjøpes og behandles som om det kun er mote. Man burde forsøke å finne gode samarbeidspartnere, og sammen bygge noe mer varig. I dag har in-house designeren utrolig lav status, men egentlig er det en mer logisk måte å arbeide sammen på, fordi man da i større grad kan jobbe mot et felles mål. Man burde egentlig fått inn de dyktigste folkene i slike posisjoner, som kunne styrt prosessene de gangene man var avhengig av å kjøpe inn tjenester. Tenk på hvor utrolig mye tid redaktørene i dag bruker på å jobbe med design, ofte på grunnlag av en kompetanse de ikke nødvendigvis besitter. For ansvaret i forlagene som tidligere lå hos en art director eller designsjef er nå overlatt til redaktørene og markedsavdelingen. Det er litt som at man skulle sparke alle redaktørene og overlate ansvaret for å plukke opp nye litterære talenter til designavdelingen. Rollen jeg har i Flamme, Hubro og Metronomicon ligner kanskje mer på slik det var før – som den Hans Jørgen Toming hadde i Bokklubben, Leif Anisdahl i Gyldendal, Petter Haars i Pax og Gyldendal eller Kristian Ystehede i Aschehoug. Lars: Det er noe herlig schizofrent over strategiene dine i forhold til å designe bøker. På den ene siden er du en av få designere som stolt innrømmer at du ikke har behov for å lese boka eller høre musikken før du lager omslaget. På den andre siden er du kjent som en designer som går dypt inn i hvert prosjekt, tar kontroll i henhold til bilder, konsept, slippfest, og reiser land og strand for å gjøre intervjuer for å få best mulig innsikt i prosjektene. Jeg husker godt hvordan en person reagerte da jeg fortalte at du var leid inn for å designe en bok: «Lykke til! Aslak er en utfordring jobbe med, skal bestemme alt, men han skal ha det, han lager aldri en dårlig bok!» Aslak: Det er ikke helt riktig. Jeg har gjort flere dårlige bøker. Men de dårlige bøkene har vært viktige for meg for å forstå hvordan jeg ikke liker å jobbe. Men du har helt sikkert rett i at det kan høres litt motstridende ut at jeg på den ene siden er veldig opptatt av innholdet og på den andre siden ikke alltid leser bøkene eller hører på musikken. De første tingene jeg designet var for musikk, og da satt Espen og jeg og lyttet

på musikken, mens vi tegnet og lagde kollasjer. Det var en tanke om at lyden og det vi gjorde skulle henge sammen – at det måtte være et én til én forhold. Men resultatet av en slik prosess vil uansett være én persons tolkning. En annen person ville gjort det helt annerledes. Og en slik tanke om at designet skal reflektere innholdet kan enkelte ganger være vel så begrensende som berikende. Enkelte ganger da jeg har snakket direkte med musikeren eller forfatteren har vedkommende hatt en veldig sterk oppfatning av hvordan designet skulle være og hva han/hun likte eller ikke likte, men da er ikke vedkommende nødvendigvis klar på hvordan dette skal fungere i forhold til hele labelet eller forlagets profil. Både i forhold til Flamme og Hubro har vi en formening om at dette er smale ting, og at det derfor er like viktig å profilere labelet som kunstneren. Hvis du utgir en plate på Hubro er det fordeler og ulemper, men kanskje blir utgivelsen synligere fordi du blir en del av en større familie. Lars: Jeg husker når du skulle utgi fotoboken Captured by the Norwegians (som inneholder bilder av Norge på 1950-tallet red. anm.) Da booket du den 90 år gamle jazzpianisten Einar Iversen og holdt slippfesten i Teaterkjelleren, et lokale som vanligvis har gjennomsnittsalder på 85 år. Jeg husker jeg dukket opp og det var nesten ikke en sjel der på grunn av et ingen unge visst hvor stedet var. Likevel husker jeg du stod utenfor og var stolt som hane og var klokkeklar på at dette var en suksess – konseptet var gjennomført! Og det leder meg til å spørre: Deler av din produksjon er preget av et arkeologiarbeid i forhold til nær design- og kunsthistorie. Du har gjenutgitt gamle fotobøker som nevnte Captured by the Norwegians og kuratert utstillinger med designere som Melin & Österlin. Jeg vet også at du samler systematisk på norske bokdesignere og har egne esker med bøker for hver av dem. Er denne historiske bevisstheten et forsøk på å rette det norske formgivingfagets neglekt av egen historie, eller er du så fed-up med norsk design anno 2015 at du ser tilbake til en bedre periode for faget? Aslak: Jeg samler på norsk design anno 2015 også, så dette handler ikke kun om nostalgi. Men jeg føler samlerinstinktet og interessen for historie tilfører praksisen min mye. Første gang jeg så arbeidene til John Melin var i en bok jeg kom over da jeg studerte. Som student tidlig på 2000-tallet 44

opplevde jeg mye av det jeg så rundt meg som utrolig lite interessant. Veldig mye handlet om form og mote, mens det var lite som handlet om innhold, idéer og en mer konseptuell tilnærming til designfaget. Arbeidene til Melin slo meg som mye mer samtidige og utforskende enn det jeg kjente til. Og etter hvert begynte jeg å samle på ting av Melin. Da jeg sammen med Thomas Nordby satte opp utstillingen med Melin & Österlin på Grafill i 2013 var det en god anledning til å studere arbeidene deres nøyere. Det var så mange aspekter ved arbeidene som jeg ikke tidligere hadde tenkt over, og mye av det tangerte ting jeg selv hadde vært opptatt av. Jeg har stor tro på at man kan lære mye av å studere designhistorie, forstå tiden og hvordan andre har jobbet, og at jeg gjennom det kan reflektere over min egen praksis. Lars: Du har blitt omtalt som en romantiker i forhold til lokal industri og hevdvunne håndverkstradisjoner. I kongeriket Norge i dag finnes det nesten ingen trykkerier og bokbindere igjen, og nesten alt håndverksrelatert knyttet til faget er blitt faset ut til Latvia, Litauen og Finland. Hvordan ser romantikeren på utslettingen av norsk boktrykkerkunst?

Aslak: Jeg tenker at det er ganske kritisk sett i forhold til at det er mye kunnskap som forsvinner. Jeg har lært utrolig mye ved å henge rundt på trykkeriene og å spørre og grave. Plutselig kan man ikke binde inn bøker i Norge lenger, fordi det ikke er noen som gjør det. Produksjonsteknikker som man tok som en selvfølge for 10–15 år siden er allerede borte. Hva lærer en ung student når man bare trykker på en knapp, også kommer det en bok tilbake i posten? Jeg synes det er spesielt – og her kommer et realt spark til norsk bokbransje – at man har innkjøpsordninger og subsidier til bokbransjen samtidig som det ikke er noe krav om å opprettholde en viss grad av produksjon her i landet. For eksempel kunne det vært et krav om at hvis bøker skal kjøpes inn av Kulturrådet, så må en viss prosentandel av forlagets produksjon være gjort lokalt. På den måten kunne man brukt ordningene til å bevare norske språktradisjoner, kunnskap knyttet til produksjon og spart miljøet. Lars: For oss naive menneskebarn som ble kjønnsmodne på 1990-tallet har Yokolands design fulgt oss som en visuell slagskygge. Fra deres fantasirike covere for Metronomicon Audios like eklektiske musikk til barnebøkene Malermester Grønn og Bakermester Brun som vi gir videre til nye generasjoner. En innrømmelse er på sin plass: Jeg og min samboer møttes på en slippfest for en bok av Frank Lande som du hadde designet. Yokolands uttrykk står ikke på barrikadene med krasse politiske meldinger, og er ei heller eksponenter for ny software-teknologi, men har funnet sin egenart i sine naive, organiske og hyggelige universer. Ved siden av bruk av funne bilder og håndtegnete illustrasjoner, er Yokoland for meg 45

håndskriften som har gått som en signatur gjennom de fleste av prosjektene deres. Har dere tenkt å ta ut patent? Aslak: Det er faktisk både Tomas, Espen og min håndskrift, for vi skriver ganske likt. Du må gå et slikt håndskriftkurs for å jobbe i Yokoland. Da Espen og jeg begynte å arbeide sammen hadde vi ikke snøring på typografi. Men håndskrift var noe vi følte vi behersket, og det var samtidig veldig anti det som var etablert som «god design» på den tiden. Å bruke håndskriften tilførte en slags håndgjort, ikke-corporate-greie som var fint. Jeg husker jeg leste et essay av Michael Bierut hvor han skrev at alle vellykkede designere som han kjente til, hadde en signaturstil eller -løsning som de kunne hoppe tilbake til hvis de ikke hadde en god idé. Og sånn er det med Yokoland også – de gangene vi ikke har noen god idé kan vi alltids falle tilbake på håndskriften. Så hver gang du ser håndskrift på et Yokoland-design, så ser du en dårlig idé! Lars: Hvor går grensen mellom grafisk design og billedkunst for deg? For i din praksis ser vi at dette skillet oppløses og at du på flere prosjekter står oppført som kunstner. Aslak: En person som tidlig var et viktig forbilde for meg var Kim Hiorthøy. Ikke nødvendigvis dette med naivisme, men hans holdning til faget og en slags fri tanke om at man kan gjøre alt. Dette er egentlig beslektede områder, og ettersom verktøyene blir mer og mer tilgjengelige er det ikke så rart at en og samme kan drive med litt design og illustrasjon, litt kunst og litt film. Det beste med å være grafisk designer, er at du får en veldig variert input. En dag jobber du med å lage en profil for en liten skobutikk og i neste øyeblikk er samarbeider du med en fyr som jobber

innenfor en ny musikksjanger. Jeg tror jeg hadde mistrivdes med å være designer og kun jobbe for andre, men jeg tror jeg hadde mistrivdes like mye med kun å jobbe med «fri kunst» og måtte skape ting på egenhånd uten den samme inputen utenifra. Jeg er også fullt klar over at det å jobbe som designer og billedkunstner på sett og vis er inkompatibelt. Det er vanskelig å på den ene siden ha en tegning på trykk i en avis, noe som folk bare kaster i søpla dagen etter, og på en andre skulle selge kunst for å leve på det. Så det jeg holder på med som kan defineres som kunst, er ting jeg først og fremst gjør for min egen del og ikke ting jeg tenker at jeg skal tjene penger på. Det er en dead end. Jeg kommer aldri til å ha noe suksess i det feltet, fordi det er ikke kompatibelt med å sitte å designe bøker ved siden av. Kim Hiorthøy har klart det, men det er kanskje fordi han jobber mindre med grafisk design. Men det er veldig få som klarer å få det til å fungere godt sammen. Det er nesten umulig. Lars: Du snakket om at du ville gjøre en bok om norske grafiske designere som også har gitt ut poesi eller prosa. Det eneste du ikke har gjort enda er vel å skrive en diktsamling eller en ballett? Aslak I det siste har jeg oppdaget at overraskende mange reklametegnere og designere har utgitt bøker på si, alt fra kokebøker til poesi, men stort sett med liten grad av kommersiell suksess. Jeg har ikke sett noen som har skrevet om dette, så det var mer et innfall fra min side. Det kunne blitt en slags alternativ litteraturhistorie som handlet om skaperglede og det å mislykkes. Til den andre delen av spørsmålet ditt, så er det mye jeg ikke har gjort. Jeg har ikke arbeidet med musikk, og jeg har drevet lite med film. Det handler sikkert litt om interesse og litt om at jeg føler at det er noe som er veldig tidkrevende og teknisk. Mye av det jeg jobber med handler om å se. Når man jobber med tegning er det ikke så unaturlig å jobbe med maleri eller foto. Jobber man med bokdesign så er det veldig naturlig å jobbe med billedredigering, og da er det heller ikke så unaturlig å jobbe med kuratering. Er man interessert i designhistorie, så kan man vel også skrive om det. Jeg er blitt en potet som kan brukes til alt, jeg kan litt om veldig mye.

1966 kun 29 år gammel. Du er 33 år og har lagd hundrevis av bøker og omslag. Om helsa holder så har du minst 35 år igjen av din yrkeskarriere. Har du gjort deg noen tanker om hvilke bøker du vil fokusere på den neste halvdelen av ditt arbeidsliv? Aslak: Svaret er vel mer av det samme, men at jeg i tillegg ønsker å jobbe mer med prosjekter hvor jeg selv er innholdsleverandør – flere bøker som jeg ser at ikke eksisterer, men som jeg gjerne kunne tenkt meg å ha. Også trives jeg godt med prosjekter hvor jeg har helhetlig kontroll, av typen Flamme og Hubro, i tillegg til de mange samarbeidene jeg har med andre enkeltpersoner og institusjoner. Det eneste jeg vet helt sikkert er at jeg ikke skal bygge opp noe svært firma som vokser og vokser … Jeg er litt for kontrollfreak til at det er bra. Lars: Så om du fikk en telefon om å designe OL i 2020 så hadde du sagt blankt nei? Aslak: Jeg er så stormannsgal at jeg sikkert hadde vært dum nok til å takke ja om et slikt tilbud dukket opp. Men jeg tror jeg skal unngå sånne prosjekter. Så mer av små identitetsjobber, bøker og egne prosjekter. Samtidig vet jeg at ting går fort i dette faget. Det kommer så mye ny teknologi som man må forholde seg til at det er vanskelig å si hva man kommer til å jobbe med om 20 år. Ting kommer uten tvil til å se annerledes ut. Det er trist å melde når man mottar Bokkunstprisen, men det er heller tvilsomt at romaner utgis i papirform om 20 år

01 http://www.grafill.no/feature/ intervu-bokkunstprisvinner-aslak-gurholt-rnsen

Lars: Du er den yngste personen som blir tildelt Bokkunstprisen etter at Leif Frimann Anisdahl fikk prisen i 46

DIGITAL LESEGLEDE E-bøker får stadig bedre fotfeste på det Norske markedet, og spesialprisen Årets Vakreste e-bok deles i år ut for andre gang under Årets Vakreste Bøker 2015. – Av Dorthe Smeby

Årets Vakreste Bøker har røtter helt tilbake i 1933, da boktrykker Arthur Nelson initierte konkurransen av lidenskap for eget yrke og godt håndverk under navnet ’De 10 vakreste bøker’. I dag er formålet med konkurransen å fremme god design og formgiving, og hedre den visuelle delen av bokbransjen. Visjonen er å skape oppmerksomhet rundt alle ledd av en bokproduksjon, og de innsendte bidragene blir vurdert av en fagjury som premier bøkene innen forskjellige klasser. Blant de ulike kategoriene finner vi blant annet skjønnlitteratur, faglitteratur og bokomslag, og i tillegg vil én bok motta prisen som Årets vakreste bok. For alle vinnerne legges vekt på både produksjon, typografi, illustrasjon, foto og trykktekniske løsninger, så vel som konsept, idé og materialbruk.

år innen alle sjangre. Jobraaten har 20 års erfaring innen barnebokforleggeriet, og har tidligere vært leder i Cappelen Damm barn og ungdom. Hun mener etterspørselen etter godt, norskprodusert innhold for barn i digital form er større enn dagens tilbud, og tror det på sikt kan bli større rom for nytenkning og kreativitet i digital form enn på papir.

Når Årets Vakreste e-bok skal kåres er målsettingen å inspirere til utnyttelse av formgivningspotensialet som ligger i den digitale plattformen, og å få bransjen til å engasjere seg i digitale utgivelser på høyde med trykkede utgaver. Kriteriene for valg av Årets vakreste e-bok ligger tett opp mot kriteriene som gjelder for resten av konkurransen, selvfølgelig uten krav til papirkvalitet og tredimensjonale kvaliteter. Det er også verdt å merke seg at e-bok-prisen er en spesialpris, som deles ut dersom juryen finner en verdig vinner. E-BOK SOM MEDIUM

En e-bok defineres som en bok overført til et digitalt format, og leses på lesebrett, pc eller mobiltelefon. Fordelene er mange; med e-bøker kan du frakte med deg store mengder lesestoff uten at det veier en eneste kilo, du kan justere skriftstørrelse etter behov, og tilgangen er enkel da du hverken trenger gå i bokhandelen eller postkassa for å få tak i en. Kristin Jobraaten startet e-bokforlaget Ena sommeren 2014, som fokuserer på digitale utgivelser for lesere fra ett til tolv 48

- Vi er kommet overraskende kort når det gjelder de digitale barnebøkene - går du inn på ark.no´s tilbud over e-bøker for barn, null til to år, så finner du ingen titler!, sier hun. - I kategori 3-5 år ligger det 16 produkter, og situasjonen er den samme i de andre nettbokhandlene. Slik jeg oppfatter det, er det foreløpig ingen som har bygget bærekraftige forretningsmodeller tilpasset digitale barnebøker. Først når det skjer, blir det fart i dette markedet. Flere aktører er i gang, og det blir spennende å se hvem som lykkes. Jobraaten synes initiativet med e-bok som spesialpris under Årets Vakreste bøker er strålende, og et fantastisk tiltak for å stimulere til kreativ nyskapning innenfor genren. - Jeg ønsker meg også muligheten for illustratører, forfattere og forlag til å kunne søke støtte fra Kulturrådet til nyskapning når det gjelder digitale bokutgivelser og digital historiefortelling. E-bøker er nylig inkludert i innkjøpsordningen, men en bok kan dessverre ikke bli innkjøpt av Kulturrådet uten at den først er publisert i papirutgave, legger hun til. EN PLATTFORM I VEKST

Ebok.no ble lansert oktober 2013, og tilbyr alle norske bøker digitalt. De har i tillegg rundt 500 000 engelske e-bøker, og er tilgjengelig på de fleste plattformer som web, iPad, iPhone, Android og Kindle. Daglig leder Elizabeth Sellevold sitter i juryen når årets vakreste e-bok 2015 skal kåres, og forteller

at ebok.no ble startet av en lidenskap for både bøker og teknologi med et ønske om å bidra til at flere nordmenn får gode leseopplevelser også digitalt.

I følge Sellevold foregår det per dags dato mye bra pionerarbeid i forlagene når det kommer til å utgi digitale bøker hvor man kan utnytte det digitale mediets egenart. Hun er derfor enig med Jobraaten i at en egen pris under Årets Vakreste Bøker er en fin måte å utvikle, synliggjøre og ikke minst fremme kvaliteten innen feltet.

- E-bøker er i vekst i Norge, og i følge Leserundersøkelsen 2014 oppgir ti prosent av den norske befolkning at de har kjøpt en e-bok i året som gikk, forteller hun. - En stor andel av dette er engelske e-bøker, men det norske sortimentet vokser hver dag. Innenfor barneboksjangeren skjer det også mye spennende, særlig med berikede bøker med bevegelse og lyd. Og i løpet av 2015 regner jeg med at vi vil se lanseringen av et nytt format som vil gi helt nye muligheter for både lyd og bilde.

- Jeg gleder meg til å se bidragene, og håper å finnee-bøker som utnytter de digitale mulighetene på en kreativ og god måte! 01 http://www.grafill.no/feature/digital-leseglede

KONTRAFAKTISK KONFEKT - Målet med denne boka har vært å lage en belønning for alle dem som tar seg tid og ser detaljer som andre ikke er. – Av Bjørn Bye

I våre dager er det langt mellom bokprosjekter som kan betegnes som altruistiske. Eller kanskje finnes det flere sånne, men de færreste får dessverre gjennomslagskraft og blir synlige for et større publikum. Men en måned før jul i fjor lå den altså på disken; dette usedvanlige, gjennomarbeidede, underfundige og vakre bidraget til bøkenes verden: Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon, Norges første subjektive og kontrafaktiske oppslagsverk. Bak verket står Pil Cappelen Smith, som iverksetter, forlegger, redaktør, art director og medforfatter. Med seg har han broren Mikkel Cappelen Smith, som har tatt seg av sats og layout. Så hva er et subjektivt leksikon, spør du kanskje? Pil forklarer: - Utgangspunktet for prosjektet er den ugreie tendensen at oppslagsverk og faktasøk i vår tid, oftere avslutter diskusjoner og samtaler, enn å starte dem. Å lage et oppslagsverk med subjektive definisjoner og beskrivelser av ord er lærerikt på et helt annet plan, for ikke å si beint ut underholdende og inspirerende. Å skape en bok og selv utgi og distribuere den er ikke et lite stykke arbeid. Man kan til og med kalle det en bragd. Prosessen har vært grundig og omfattende. - Etter at ideen var formulert henvendte jeg meg til en del forfattere og kulturprodusenter som jeg selv kjenner, forteller

Pil. De ville gjerne bidra med tekster. Neste steg var å overbevise alle de andre forfatterne, dem jeg ikke kjente, om å bruke masse tid og tankekraft på et prosjekt de ikke ville få betalt for. Men så å si alle ga tommel opp og til sammen er det 87 forfattere som har bidratt fra Abdikasjon til 20. Århundre, 50

ekornutgaven, som er første og siste oppslagsord i boka. Pil og Mikkel har til sammen lagt ned to fulle årsverk i arbeidet og det har kanskje vært en fordel at de to er brødre. - Det har blitt en del høylydte diskusjoner (les: krangler) i prosessen, forteller Mikkel. Men det har vært med utgangspunkt i at vi begge har satt kravene til kvalitet og detaljer svært høyt. For eksempel er hele boka satt opp totalt åtte ganger med forskjellige fonter og layout. Vi måtte finne den optimale leseropplevelsen og skape en helt integrert forening av innhold og form. Nær sagt ingen av oppslagene er visuelt like. I tillegg er det små detaljer spredt ut over hele verket. Definisjonen av Skuespill, er i layouten satt som et skuespill. Teksten om Egenkapital er på én side satt i normal tekst og på baksiden i rød skrift og speilvendt. Grunnen til det vil de mest observante leserne finne ut selv. Pil fortsetter, – I det hele tatt er detaljnivået og lekenheten en belønning både for oss i arbeidet, og for leserne som har et blikk for detaljer. For å hente ut hele potensialet i prosjektet, har vi også lagt én av bøkene fra førsteopplaget til side. Eksemplar nummer 666 vil bli en spesialversjon med sort omslag, forsideillustrasjonen skal preges inn opp-ned og den vil få et eget ISBN nummer, som er Belfegors primtall. Vi drodler videre på å lage en Rosens navn utgave med én type medikament infusert nederst på hver side, og en Aldous Huxley utgave, med et helt annet medikament integrert i papiret. Men det spørs helt hva Legemiddelverket tillater, forklarer Pil med et smil. 51

Hvilke forbilder har dere hatt både konsptuelt og visuelt? - I tillegg til alle detaljene har det visuelt vært viktig å lage et tidsuavhengig uttrykk, altså en oppdatering av leksikonet som kategori, men med et hoveduttrykk som ikke er trendy eller i vår tid, forteller Mikkel. Konseptuelt, fortsetter Pil, har vi hatt noen foregangsprosjekter vi setter høyt. Vi har ønsket en struktur som i Brøndums Encyklopædi, et tidligere og tilsvarende kontrafaktisk oppslagsverk fra Danmark. Videre har vi i kvalitet og taktilitet lagt Snowdrops from a Curate´s Garden til grunn. Boken er en samling av Aleister Crowleys pornografiske tekster, og vi må understreke at det er i Eddas (link: http://www.edda.se) utgivelse vi finner denne fantastiske opplevelsen av kvalitet og kjærlighet til bokfaget. Den siste brikken i puslespillet falt på plass da bokbinder Thomas Støyva kom innom Forslaget. Den håndverksmessige kvaliteten han kunne tilby på innbinding og detaljering, var gnisten som tok prosjektet fra plan til handling. Grafills utsendte medarbeider må bryte opp og forlate Cappelens Forslags lune hule i Bernt Ankers gate. Det første opplaget på 1013 nummererte bøker har for lengst funnet sine eiere. Men fortvil ikke, andre opplag er allerede på plass og dette blir neppe det siste du hører om Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon, eller andre historier fra samme sted.

01 http://www.grafill.no/feature/kontrafaktisk-konfekt

KOLOFON

Grafill Magasin Issue One

Magasinet inneholder et utvalg artikler fra grafill.no, publisert i fĂ¸rste halvdel av 2015

Hver artikkel har fotnote med adresse til nettsiden

Forsidefoto fra utstillingen TypoGraphic, fotograf Espen Schive

Utgiver Grafill - Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon Rosenkrantz gate 21, 0160 Oslo Telefon 22 12 82 00 grafill@grafill.no