Egde nr 1 2017 by Grafisk Partner

egde Nr. 1 - 2017 - 41. ĂĽrgang

www.historielagene.no/agder

egde

Opplag: 1300

Besøksadresse: Bentsens hus, Kronprinsensgt. 59, Kristiansand Kontortid torsdag kl. 12.00-16.00 Postadresse: Postboks 136, 4662 Kr.sand

Ansvarlig redaktør: Kim Bredesen E-post, Egde: kim.bredesen@historielagene.no E-post, Agder Historielag: agder@historielagene.no Mobil: 458 65 237 www.historielagene.no/agder

Bidragsytere til Egde: Knut Engelskjøn Finn Isaksen Solveig Lima Olaf Moen Trygve Skjeggestad Gro Reinertsen

Grafisk tilretteleggjing og produksjon:

GRAFISK PARTNER Henrik Wergelands gt. 50B Pb. 384, 4664 Kristiansand Tlf. 38 02 19 12 E-brev: post@gpartner.no

Innhold Leder.................................................................................................

Debatt/bok: Fattigdom i Agder ....................................................

Vandreutstilling: Fattigdom på Sørlandet ....................................

Intervju med Kathrin Pabst ............................................................

Debatt/bok: Sørlandsk skipsfart 1600-1920 ..................................

Utstilling: Arendalskrakket i 1886 ....................................................

Nettdatabasen Digitale Bilder i Agder.........................................

Kommentar: Agderseminaret 2016...............................................

Stedsnavn, med Finn E. Isaksen .....................................................

Anmeldelse: Aust-Agder Arv 2016 ................................................

Anmeldelse: Søgne Historielag, årbok 2016.................................

Anmeldelse: Søgne Historielag, årbok for 2015 og 2014 ............

Anmeldelse: Christianssands Byselskab, årsskrift nr 25 ................

Anmeldelse: Herlighetens have ....................................................

Anmeldelse: Flekkerøy Historielag, årsskrift nr. 12.........................

Anmeldelse: Søndeled og Risør Historielag, årbok 2016 ............

Anmeldelse: Glimt fra Lindesnes, 36. årgang...............................

Anmeldelse: Vestre Moland og Lillesand Historielag, årsskrift nr. 15 ....................................................................................

Anmeldelse: Austre Moland Historielag, årbok nr. 16.................

Anmeldelse: Høvåg Museums- og Historielag, Stedsnavn i Høvåg 68 Temadag om krigsseilerhistorie .....................................................

Førjulsmøte, Kvinesdal Historielag..................................................

Samlinger om kulturminnevern i Agder-fylkene ..........................

Innkalling til årsmøte i Agder Historielag, 2016 ............................

Forslag til vedtektsendring .............................................................

Forsidebilde:

Bilde fra utstillingen «Arendalskrakket – en fortiet historie» ved Kuben i Arendal.

Leder

STYRELEDER i Agder Historielag Knut Engelskjøn.

Kjære leser Egde har alltid vært Agder Historielags medlemsblad. Med de to siste nummer av Egde har det nyvalgte styret i Agder Historielag vist medlemmene noen av de linjene vi har tenkt å arbeide langs. Vi bygger på det konstruktive fra det forrige styret, og vil utvikle Agder Historielag videre etter utfordringer, målsettinger og ideer som ligger i tida. Agder Historielag har rundt ti tusen medlemmer i 46 lokallag. Det nye styret har satset på å fortsette praksisen med å utvikle Agder Historielag mot en økonomisk bærekraftig organisasjon som organisatorisk har et godt forhold til først og fremst sine egne medlemmer og lokallag. Vi vil utvikle samarbeidet til Landslaget for lokalhistorie(LLH), andre regionale historielag, til myndigheter, offentlige institusjoner og frivillige organisa-

sjoner. Denne breie kontaktflata utgjør en del av fundamentet i vår egen organisasjon, og vi vil hjelpe til å koble lokallag som ønsker det på på regionale og nasjonale målsettinger. Samtidig vet vi at hvert enkelt lag arbeider med sin egen profil, sin egen identitet, sitt eget særpreg. Styret ser dette som verdifullt, og vil hjelpe til med å formidle kontakten mellom lokallaga for å fremme gjensidig inspirasjon og samarbeid. Slik kan Agder historielag bli en organisasjon som kan ta initiativ i saker lokallaga opplever som viktige for regionen. Samtidig vil vi gjøre organisasjonen Agder Historielag mer åpen for innsyn ved å gi ut nøyaktig informasjon til lokallaga om daglig praksis, planer for det framtidige arbeidet og økonomi. Vi vil understreke respekten for meningsmangfold. De to første numrene av Egde har som de tidligere numrene vist aktiviteten i lokallaga, dessuten den utvida kontakten Agder Historielag har med samarbeidspartnerne våre. Et vellykket arrangement i så måte var oktobermøtet på Bredalsholmen fartøyvernsenter. Høsten 2016 sto også et samarbeidsprosjekt med Riksantikvaren, Statsarkivet, Landslaget for lokalhistorie (LLH), et utvalg kommuner og de to fylkeskommunene sentralt. Tema for de to samlingene var ulike sider ved kulturminnevern. Her var det lagt vekt på både å informere om og å få tilbakemeldinger fra lokallaga i begge fylka på arbeidet med vern av kulturminne, alt fra registrering og vern til informasjon om både prosess og resultat. Til disse samlingene kom det interessante og solide innslag fra Setesdal Sogelag og Kvinesdal Historielag som representanter for lokalt initiativ og framsyn. Styret er interessert i tett kontakt med lokallaga, og har satsa på å besøke de laga som ønsker det, for å komme i en dialog om erfaringer hittil og vegen framover. 3

Styret har gitt sekretæren frie hender til å lage nettutgave av Egde, noe som er blitt en realitet. I Egde ser vi det som en viktig oppgave å vise den breie aktiviteten i lokallaga i Agder. Vi vil informere om, men og omtale det som foregår i lokallaga og som lokallaga melder tilbake til styret. Agder Historielags organisasjonssekretær har redaksjonsansvaret for Egde, og har gjort et stort arbeid med å presentere og omtale lokalhistoriske arrangement, seminarer, møter og forskjellig annen publisering. Styret har lagt vekt på å komme à jour med den viktige jobben det er å omtale årsskrift. I denne utgaven av Egde har blant annet det viktige første årsskriftet til Søgne historielag for 2014 fått en svært forsinka omtale. Styret vil på denne plass beklage at omtalen av dette utmerkete årsskriftet kommer såpass sent. I jubileumsskriftet for Agder Historielag slår Dag Hunstad fast at Søgne Historielag er landets eldste, grunnlagt i 1907 som Søgne Fornsamlag av lokalhistorieprofilen og senere leder i Agder Historielag, Peter Lunde. Lagets første årsskrift kom i flukt med 100-årsjubileet for Søgne Museum. Dette museet får en egen

Egde retter: I forrige utgave av Egde (nr. 2 2016) ble det trykket en artikkel om den årlige medlemsturen i Agder Historielag. I fjor gikk turen til Valdres i Oppland. Der besøkte turdeltakerne Eidsbugarden, hvor dikteren, forfatteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje bodde i perioder i en hytte. På grunn av svikt i redaksjonelle rutiner ble det feilaktig henvist til at Ivar Aasen hadde bodd i Eidsbugarden. Denne feilen er rettet opp i den digitale utgaven av Egde nr. 2 2016, som er tilgjengelig på nettsiden til Agder Historielag. Agder Historielag beklager på det sterkeste den feilaktige henvisningen og vil jobbe ytterligere med å bedre de redaksjonelle rutinene. 4

artikkel av Sturla Ertzeid. Solveig Lima omtaler de to første årsskriftene. Den tredje årboka, den for 2016, er meldt av Olaf Moen. Styret håper ved dette at vi har retta opp den beklagelige feilen, og redaksjonen i Egde satser på å ta igjen det forsømte. I dette nummeret av Egde har Agder Historielags organisasjonssekretær Kim Bredesen en bred omtale av Berit Eide Johnsen og Gustav Sætres bok Sørlandsk skipsfart 1600-1920, og han har en reportasje fra et besøk på KUBENs utstilling om Arendalskrakket, et økonomisk sammenbrudd i Arendal som hadde store ringvirkninger i nærområdene. Konsekvensene av dette krakket er ennå ikke avdekket i sin helhet, og mange historikere er og vil bli engasjert i dette. Endelig bringer dette nummeret et forslag til ny § 3 i vedtekter for Agder Historielag. Det blir lagt fram for årsmøtet på Revsnes hotell i Byglandsfjord 22. april. Knut Engelskjøn Styreleder Agder Historielag

Egde vil ha din mening! Egde vil fra 2017 opprette en egen seksjon for debatt. Vi ønsker å skape rom for tilbakemeldinger på tidligere saker i Egde. I tillegg vil vi gjerne ha lesernes syn på spørsmål knyttet til lokal- og regionalhistorie i Agder. Leserinnlegg kan sendes til kim.bredesen@historielagene.no

DEBATT/BOK

Fattigdom i Agder – lokalhistoriske tverrsnitt og regionale oversiktsbilder I en antologi utgitt av Vest-Agdermuseet får vi innsyn i hvordan fattigdom har påvirket samfunnsutvikling på Agder over 130 år. Fattighjelp var i stor grad et privat ansvarsområde, før staten og det offentlige ble sterkere involvert mot århundreskiftet. Antologien belyser hvilke konsekvenser fattigdommen brakte med seg for enkeltskjebner, familier og lokalsamfunn i bygder og i byer i Agder. Av Kim Bredesen Fattigdom er et fenomen som har rammet Agders befolkning i alle tidsperioder. I 2016 har Vest-Agder-museet gjennomført et forsknings- og formidlingsprosjekt som viser hvordan Agder gjennom historien, og i dag, er blitt påvirket av fattigdom. Både forskere fra Vest-Agder-museet og eksterne forskere har i ett år gjennomgått arkivmateriale og faglitteratur som dokumenterer fattigvesenets utvikling og levekår for fattige på Agder før i tiden. Resultatene fra denne forskningen er samlet i bokutgivelsen «… at maatte erholde en liden Hjelp». Fattige og fattigvesenet på Agder fra 1786 til 1920 (2016). Boken har bidrag fra seks forfattere. De skriver om hvordan ulike grupper fattige har blitt møtt av både storsamfunn og enkelte lokalsamfunn. Forfatterne tar også opp hvordan både offentlig og privat sektor har forsøkt å løse problemene fattigdommen bar med seg.

De første fattigdomsinstitusjonene En grunnstein i antologien er en artikkel skrevet Roger Tronstad, førstearkivar ved Statsarkivet i Kristiansand, som har skrevet om fattigvesenet i Kristiansand på 1700- og 1800tallet. Denne artikkelen er nybrottsarbeid, da

det ikke eksisterer noen tidligere forskning som kan gi en samlet oversikt over emnet. I antologien kan vi dermed følge de første stegene for å motvirke fattigdom, etappe for etappe. Det første systematiske forsøket på å få bukt med problemene fattigdom førte med seg i Christianssand stiftamt (Agder-fylkene var en del av stiftamtet fra 1682 til 1918), ble tatt initiativ til av Stiftamtmann Fredrik Georg Adeler (1736-1810) og biskop Eiler Hagerup (17181789). De hadde et mål på slutten av 1700tallet om å fjerne tigging fra gatene. For å kunne gi tiggerne en alternativ inntekt, ble det igangsatt innsamlingsaksjoner for første gang i 1782, men da kun i Kristiansand. Fra 1786 ble myndighetenes apparat for å motvirke fattigdom på Agder videreutviklet og ytterligere 5

Beboere og ansatte på Arbeidernes Aldershjem i Fritz Jensens gate 13 i 1905 Foto: Halvor Toreskaas via Kristian «Kikki» Kristiansen.

forsterket da et offentlig fattigvesen ble opprettet i Christiansand stiftamt. Det besto av lokale organer kalt fattigkommisjoner. Deres mandat og funksjoner ble strukturert på to ulike måter i by og bygd. Det overordnede organet for alle kommisjonene var Overfattigkommisjonen, som var basert i Kristiansand. I byene ble bydelene hvor de fattige befant seg inndelt i roder, hvor en rodemester skulle holdes oppsyn. I byen ble de fattige inndelt i klasser, tilpasset de fattiges behov. De var pliktig å møte hos fattigkommisjonen fire ganger i året. På landsbygda ble sognene hvor de fattige befant seg, inndelt hva som ble kalt legder. Hver legd var pålagt å forsørge bygdas fattige i tråd med fattigkommisjonens fordeling av ressurser. Noen ganger ble fordelingen av ansvar lagt på flere gårder, på rotasjon, noe som ble betegnet som omgangslegd. Tronstad tegner et ganske tydelig bilde av hvilke kontrollregimer som ble iverksatt for å bekjempe fattigdom. Anordningen fra 1786 innebar et klart forbud mot å tigge i byene og på landet. Hvis noen ga penger til tiggere, kunne en risikere å få bøter. Det var også forbudt å huse eller gjemme tiggere. Fra og med 1786 ble det også påbudt å holde fortløpende oppsyn med fremmede i både bygd og by. I byene falt denne oppgaven på rodemestrene. Utenfor byene ble oppgaven gitt til bygdevektere, som i hvert sogn skulle påse at tiggere ble pågrepet. 6

I 1789 ble det tatt nye steg for å motvirke fattigdom gjennom tvangstiltak. Da det ble etablert tukt- og manufakturhus i Kristiansand, i kortform kalt tukthus. Institusjonen ble opprettet for hele stiftet og var ment å legge til rette for å forebygge lediggang, løsgjengeri og nært tilknyttede fenomener. De som skulle tas inn i tukthuset var arbeidsuvillige tiggere, de som var dømt for tigging eller andre som var dømt til tvangsarbeid. Men også personer som ønsket å arbeide for å brødfø seg selv, kunne tas inn. Sistnevnte skulle holdes atskilt fra de dømte og måtte ha med seg en attest fra lensmann eller prest på at de ikke klarte å skaffe seg arbeid på hjemstedet. Men forskjellen mellom forsetter og praksis skulle vise seg å bli ganske stor. Tukthusene skulle stort sett ta inn mange som var dømt for tyveri, drap eller som var prostituerte. Dette var en utbredt praksis frem til fengselsvesenet ble utbygd senere på 1800-tallet. De fattige ble isteden sendt til andre institusjoner, blant annet egne fattigarbeidshus. Tukthuset i Kristiansand ble nedlagt i 1876. I Norge fantes det totalt fire tukthus, som alle i praksis ble arbeidsanstalter, og ikke fattigsanstalter.

Tversnitt av en by Tonje Tjøtta, konservator ved Vest-Agdermuseet tar Tronstads artikkel videre og gransker tiltakene og institusjonene som var ment å motvirke fattigdom i lys av en bestemt case

som omhandler en bestemt by, i ett bestemt år. Hun har valgt ut Kristiansand anno 1865. Gjennom hennes artikkel blir vi presentert for et tverrsnitt av en by hvor sosial skiller og mangel på sosial utjevning skapte betydelige problemer. Tjøtta understreker at livet i Kristiansand i stor grad ble påvirket av konjunkturer, og året 1865 var en del av en periode, fra og med 1850-årene, da det var gode tider. Dette førte til at befolkningen også økte med 14,2 prosent fra 1855 til 1865, men det ga ikke nødvendigvis bare gode resultater. For de som var lavest på rangstigen fikk det konsekvensen at det ble boligmangel. I året 1865 kom det til uttrykk i at det fantes 12, 1 mennesker per hus. I 1855 var 10,8 prosent av befolkningen Kristiansand også støttet av fattigvesenet. Dette var dobbelt så høyt som landsgjennomsnittet, som var 4,9 prosent. Det var i stor grad private organisasjoner og foreninger som tok ansvar for å motvirke fattigdom. Christianssand Byselskab, nå et historielag, var en av de mest aktive på dette området i byen, og opprettet blant annet en arbeidsanstalt for voksne og oppdragelsesanstalt for barn. De bygde også noe som ble kalt barneasyl der barn under skolepliktig alder kunne oppholde seg på dagtid da moren var ute og arbeidet. Private omsorgsorganisasjoner hadde også etablert et hospital og et sykehus i Kvadraturen Førstnevnte ble ofte brukt som et pleiested for eldre og syke som ikke kunne ta vare på seg selv. Det fantes også et sinnssykeasyl hvor de innlagte hadde en høy gjennomsnittsalder. I Tjøttas artikkel får vi også innblikk i hvordan det ble gjort forskning på de fattige gjennom statistikk. I et samfunn hvor myndigheter gjerne knyttet fattigdom til mangel på moral, var det som kaltes uekte barn en viktig målestokk. Antallet av slike barn ble oppfattet som en gjenspeiling av en antatt usedelighet i samfunnet. Det ble født flere barn utenfor ekteskap i byene, og det var dobbelt så mange slike barn under fattigvesenets omsorg i byene. Ifølge Tjøtta kunne forklaringen ligge i at flere av de uekte barna på landet ble «ekte», kort etter fødsel på grunn av foreldrenes giftemål. Barn født utenfor ekteskap hadde høyere dødelighet enn andre barn og var oftere mottakere av hjelp

fra fattigvesenet. På denne måten var det et av samfunnets største problemer, mener Tjøtta. Et paradoksalt trekk ved Kristiansand anno 1865 var at en femtedel av fattigvesenets inntekter var dekket av brennevinsavgiften. Samtidig var det de fattige som fikk kjenne de hardeste konsekvensene av alkoholmisbruk. Et påfallende handlingsmønster som Tjøtta påpeker er at det var kun de i arbeiderklassen som ble plassert i fyllearresten, ikke borgerskapet. I statistiske oversikter ble også edrueligheten byen målt i form av antall innsatte i fyllearresten, mens drikkevanene til borgerskapet ikke ble målt. En gjennomgående hovedtrekk ved fattigdomsinstitusjonene var at en dominerende gruppe blant de som mottok støtte fra fattigvesenet var enslige kvinner. Av 325 hovedmottakere av støtte fra fattigvesenet i Kristiansand i 1865, var 125 ugifte kvinner, med barn eller enker med eller uten barn. De utgjorde en dobbelt så stor gruppe som menn, da kun 66 ungkarer og enkemenn fikk en slik støtte. Det var også flere psykisk syke blant kvinner, sammenlignet med menn. En viktig hovedårsak til at mange kvinner mottok støtte, var alderdom og medfølgende sykdom. Ofte kunne ikke familien ta seg av dem, eller de manglet nødvendige inntekter. Mange kunne bo i eget hus og motta støtte, men en stor gruppe ble satt i privat pleie på fattigvesenet regning. Det var flest eldre kvinner som stod oppført som fattige i folketellingen, mange av dem var enker. De hadde tidligere vært avhengige av mannens inntekt. Enkelte enslige kvinner måtte i en del tilfeller ty til prostitusjon for å få endene til å møtes. Tjøtta fremhever at undersøkelser av hvilke forhold prostituerte var underlagt kunne få pussige utslag. Det skjedde da legen Nicolay Rygg i en spørreundersøkelse hos byens prostituerte konkluderte med at et moralsk fall hadde skjedd på bakgrunn av kvinnenes nytelsessyke, da på grunn av deres ønske om penger og luksus. Svært få hadde vært så ærlig at de svarte at de ble tvunget ut i yrket på grunn av fattigdom og nød. Her spilte altså legens egne fordommer og valg av spørsmålsstilling inn i hva som ble resultat av undersøkelsen. Tjøtta påpeker at det ikke var slik at prostituerte ikke fantes. Deres virkelige yrke mener hun blir 7

Kristiansand tukthus med mannlige fanger. Udatert tegning. Fra boken Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1958), skrevet av Karl Marius Leewy.

antydet til, og lett kamuflert i folketellingen i 1865 ved det ble presisert i protokollen at de hadde et «ærlig arbeid». Et virkningsfullt virkemiddel i Tjøttas bok er oversiktsbilder, i form av kart over hvor fattigdommen fantes i Kristiansand. Det fantes ifølge henne visse mønstre i hvor de fattige bosatte seg i Kristiansand i 1865. Både i den nordvestlige og nordøstlige delen av byen bodde det flere fattige enn i de andre delene av det nåværende Kvadraturen. Men Tjøtta fremhever at det var også store forskjeller mellom boforholdene for de fattige i 1801 og 1865. Det skyldtes i stor grad at store deler av husene i nordøst gikk tapt i en bybrann i 1859. Etter to år var hele strøket bygget opp på ny. I 1865 var derfor bebyggelsen i langt bedre stand enn tidligere. Men fremdeles hang både fattigdom og plassnød ved. 8

Fattige sinnssyke Historien Anne Mette Seines skriver om hva som ble betegnet som de «fattige sinnsyke», en gruppe som kanskje mest av alle ble rammet av omsorgssvikt på mange nivåer. Seines gir oss et bredt overblikk over hvilke konsekvenser det fikk hvis en sammenligner bygd og by på Agder i en bestemt periode. Seines har selv undersøkt livssituasjonen, sykdomsbildet og behandlingen av 295 «fattige sinnssyke» i Lister og Mandals amt i perioden 1860-1882. I artikkelen i antologien gir hun et overblikk over hva slags behandling de ble gitt av både lokalbefolkning og myndigheter på lokalt og nasjonalt plan. Hun har også undersøkt økonomiske, sosiale og kulturelle forhold som påvirket etableringen av den norske psykiatrien. For de som var lavest på den økonomiske og sosiale rangstigen var det på 1800-tallet en stor

utfordring å huse medlemmer av egen familie, eller andre, som hadde betydelige psykiske eller fysiske skader. Hvis en skulle overleve økonomisk, var det i mange tilfeller umulig å sørge for velferden til de som ikke kunne bidra med eget arbeid, og ikke minst dem som ble oppfattet som en trussel mot omgivelsene. Sekkebetegnelsen «fattige sinnssyke» rommet etter dagens standarder en uvanlig sammensatt gruppe mennesker som kunne være multihandikappede, hjerneskadde, demente, de med fysiske mangler, bipolar lidelse, schizofreni, epilepsi og fødselsdepresjon. Hvis ikke de kunne bli tatt vare på av egen familie ble de i mange tilfeller, gjennom fattigvesenet i det lokale legdvesenet, plassert ut blant hushold i lokalsamfunnet, hvor de ofte levde under svært prekære forhold. De mest ekstreme tilfellene, gjerne de som var voldelige, kunne bli plassert på såkalte «dollhus», og dårehus, hvor de mer eller mindre ble låst inne. En som gjerne ville endre på denne summariske behandlingen av en mangeartet, utsatt gruppe, var kristiansanderen Herman Wedel Major (1814-1854). Han oppsøkte alternative behandlingsformer i utlandet, særlig i Tyskland, hvor legevitenskapen var påvirket av humanistiske idealer som kom i kjølvannet av den franske revolusjon. Etter besøk i Tyskland begynte Major deretter sitt eget arbeid for å reformere helsevesenet i Norge og skrev i 1846 en rapport om hvilke forhold sinnssyke var utsatt for. Der konkluderte han med at så mange som 4290 personer i Norge kunne betegnes som sinnssyke og at 92 prosent av dem, 3939 personer, var fattige. Major ville avskaffe måten fattigvesenet og det lokale legdsystemet opererte på gjennom å etablere en lovgiving hvor sentral myndigheter skulle få ansvar for en utsatt og utstøtt gruppe. I Lov om Fattigvæsenet på landet fra 1863 skulle det ikke lenger, som legdsystemet gjør, skilles mellom verdig og uverdig, men om hvorvidt en person har evnen til å arbeide. De som kvalifiserte til fattigdomsunderstøttelse var barn under 15 år, gamle, vanføre og syke trengende. Kommunenes fattigkommisjoner og formannskap skulle håndtere godkjenningen av under hold til de fattige sinnssyke. Lensmenn, prester og leger var viktige aktører i denne samfunnsgruppen.

Foruten lovreformer kom en tydelig demonstrasjon av Majors reformtankegang i form av etableringen av Gaustad Sindsygeasyl i 1855. Der skulle sinnsyke utføre nyttig arbeid som hagearbeid og gårdsarbeid i harmoniske omgivelser hvor de kunne langsomt finne helbredelse. Slik gikk det dessverre ikke. Da legene ved Gaustad innså at de ikke kunne oppnå særlig høy helbredelsesprosenter blant pasientene begynte de å ty til ekstreme metoder som tvangstrøyer, fastbinding og annen bruk av tvang. Senere fulgte skrekkmetoder som elektrosjokk, insulinsjokk, lobotomi og tvangsoperasjoner. Dette var et kapittel i psykiatriens historie som Major aldri fikk oppleve. I 1854 forlot han Norge med passasjerskipet Arctic i Liverpool, med kurs for Amerika. Den nye verden skulle han imidlertid ikke få se, da skipet forliste med hele hans familie.

Filantrop for en hel by I hvilken grad kunne enkeltpersoner utgjøre en forskjell når det gjaldt å motvirke fattigdom på 1800-tallet? Det er spørsmål som opptar Reidar Mosland, medieprodusent og prosjektleder ved Kilden Teater- og konserthus. Han har skrevet en artikkel om arbeidet til filantropen Ludvig Adolf Lømsland. Det er en mann med en unik drivkraft vi lærer å kjenne gjennom Moslands portrett. Lømsland var en forretningsmann som i siste del av 1800-tallet var en aktiv forkjemper for både arbeiderklassen og fattige i både Norge og Kristiansand, og for deres sak brukte han gladelig de siste kronene av sin formue. Selv om han i utgangspunktet formelt tilhørte det borgerlige partiet Venstre, ble hans holdninger i årenes løp langt på vei farget av sosialdemokratisk tankegods. Han så på det som en moralsk og samfunnsøkonomisk nødvendighet at arbeiderklassens kår skulle bedres. Han var ledende politiker for partiet venstre i Kristiansand fra 1863 til 1893. I tillegg var han fra 1874 formann for Kristiansand Arbeiderforening, som fungerte som et høringsorgan for bystyret i Kristiansand. Karrieren hans som filantrop begynte først som grunnlegger av Brennevinssamlaget i Kristiansand. De fulgte en svensk modell hvor målet var å gjøre omsetningen av brennevin til en offentlig kontrollert virksomhet. De brukte 9

blant annet noe av overskuddet i en utforming av en rapport i 1879 om boforholdene til fattige arbeidere i et par kvartaler av Kvadraturen i Kristiansand. Etter bybrannen i årene 18801881 fikk Lømsland sin neste utfordring, da bestemte han seg for å opprette permanent suppekjøkken for fattige, og mye av driften ble finansiert av Lømslands egne midler, helt frem til 1898. Enkelte år ble det delt ut så mange som 30 000 porsjoner. En annen viktig institusjon som Lømsland bidro til å bygge opp, var Husflidforeningen i Kristiansand, en husholdningsskole for unge fattige jenter fra arbeiderklassen. På slutten av 1800-tallet opprettet han dessuten den første feriekolonien for barn i Kristiansand. Lømsland var også involvert i husbygging for de fattige. Han etablerte selskapet A/S Byggeforeningen som hadde som oppgave å gjøre hus tilgjengelige for gamle og til ubemidlede familier med mange barn. Et resultat var bygging av et aldershjem i Kristiansand som ble åpnet i 1899 og et pensjonat for enslige kvinner i 1901. Noen få år etter bygde han opp et sommerhjem på Tveit for mødre i arbeidsklassen som opplevde hva vi antagelig i dag ville kalt utbrenthet. Da Sanitetsforeningen bygde tuberkolosehjemmet Solvang på Grim i 1912, bidro også Lømsland med støtte. Men det var ikke bare bygninger Lømsland førte opp for å gi arbeidere og fattige en bedre fremtid. Han opprettet også tjenesteytende institusjoner og fond som hadde dette formålet. I 1902 bidro han til opprettelsen av Sykehjelpsordningen i Kristiansand som skulle yte hjelp ved sykdom til «byens trængende arbeiderbefolkning». I 1915 opprettet han et eget legat som skulle dele ut økonomisk hjelp til trengende ugifte jenter og enker som hadde vært elever ved hans husholdningsskole. På nasjonalt politisk nivå er han kanskje mest kjent for sin kamp for å innføre alderspensjon for fattige eldre. Han ønsket å innføre en alderspensjon finansiert av blant annet statens inntekter fra brennevinssalg. Hans kampanje for å få lov om alderspensjon vedtatt førte ikke frem mens han levde. Lov om statlig alderstrygd ble vedtatt først etter Lømlands død i 1923 og iverksatt i 1936. Lømsland fulgte sin linje med å gi alt av seg selv og sin tid for de fattiges sak helt til siste 10

slutt. I sitt testamente donerte han alle sine gjenværende midler til å brukes for å hjelpe fattige i Kristiansand. I dag er gjerningene og idealismen til Lømsland fremdeles friskt i minne hos arbeiderbevegelsen i Kristiansand, han hylles fremdeles under taler og kransenedleggelser 1. mai.

Fattige eldre i Mandal Arkivar ved Statsarkivet i Kristiansand, Thomas Olsen gir et innblikk i sosialpolitisk debatt om institusjoner for eldre i Mandalsområdet 1900-1920. Olsen undersøker hvordan Mandal og det tidligere nabokommunen Halse, ble påvirket av en trend rundt århundreskiftet hvor fattiganstalter i Norge valgte å følge britiske «workhouses» som modell. Slike fattiganstalter kom da i form av fattiggårder, som det ble opprettet 220 av i perioden 1900-1921. Gårdene var ment å virke avskrekkende, da fattige som søkte om støtte fikk valget mellom å arbeide på en gård for å få mat og losji, eller å miste støtte, eventuelt motta betraktelig redusert støtte. Bruken av slike gårder var hjemlet i fattiglovens paragraf 44 fra 1900 av de som forsvarte etableringen av dem. Det var dermed et mål om at fattige ikke skulle bli oppmuntret til å leve på statens regning. Olsen har gjort en grundig analyse av motivene til de ville innføre fattiggårdene. I Halse kommune var det kun økonomiske nyttehensyn som ble overveid da det ble opprettet en komité som skulle vurdere etablering en fattiggård. De vurderte det da som gunstig at personer med moderate krav ville trekke sine krav hvis de ble tvunget til å arbeide på fattiggården. Fattiggården som ble etablert i Halse, på Nedre Hesland, var regnet som en stor gård, både arealmessig og når det gjaldt antall husdyr. Samtidig ble ikke kapasiteten på antall fattige som den huset, ikke brukt til sitt fulle. Det var oftest bare halvt belegg, noe som var et mål for kommunen. Det ble beregnet at hvis det var lite ledig kapasitet, ville de fattige holde seg på avstand. Det var dessuten flere eldre på gården enn arbeidsføre personer. De som ble beskyldt for å være late og arbeidssky, ble aldri noen dominerende gruppe. De som var der var hjelpeløse, og måtte leve under sparsommelige forhold.

Byggetegning til veranda i forbindelse med bygging av gamlehjem i Mandal i 1917. I huset som skulle benyttes til dette formålet måtte det gjøres en del utbedringer, som kjøkken, baderom og vannklosett. Byggemester Olsen stod for både tegninger og kostnadsberegninger. Kilde: Ikava, Mandal Formannskap D-0023.

Men Olsen viser hvordan besparelsene som kommunen ønsket ved å etablere en fattiggård, ikke ble som først forventet. Riktignok gikk utgiftene til pengeunderstøttelse i hjemmet til fattige drastisk ned, men likevel gikk ikke fattigkommunens totale utgifter ned, på grunn de store investeringene som ble gjort i gården. At fattiggårdene ikke en gang virket etter hensikten, men først og fremst at de representerte et nedverdigende menneskesyn, var noe som kritikere av fattiggårder ofte holdt frem. En synlig kritiker som var imot opprettelsen av fattiggårder var venstrepolitikeren Gustav Nygaard. Han ville heller at det ble etablert aldershjem for gamle og syke fattige som ellers måtte bortsettes til privat forpleining. Da det ble opprettet en komité i Mandal for å vurdere fordeler og ulemper ved bygging av en fattiggård, ble det i motsetning til i Halse, ikke kun de rene økonomiske argumenter som fikk fritt spillerom. Der endte det med at det ble stemt imot en fattiggård, hvor det ble blant annet ble lagt til grunn at det ville bare øke kommunens utgifter. Olsen gir oss et sjeldent

innblikk i hvordan en slik avgjørelse ble fattet på bakgrunn av en intens avisdebatt i 1905. I debatten var Nygaard en sterk stemme, som ønsket en god fattigpleie for byen. Motstanderen til Nygaard, som blir sitert som en anonym kilde av Olsen, hadde et mer tradisjonelt syn, og mente at hvis den fattige hadde problemer med sin egen moral, måtte en finne tiltak og løsninger som bedret moralen. I Mandal ble det imidlertid ikke opprettet et gamlehjem før i 1917. Veien mot en mer human behandling av eldre fattige skulle bli lang, og med mange hindringer. De viktigste forkjemperne for et gamlehjem var partiet Venstre, avisen Lindesnes og til dels Avholdspartiet. Det var særlig Venstre-politikeren Kristian Fjeldsgaard som stod i front. De som støttet fattiggårdmodellen hentet sine foregangseksempler fra tankestrømminger i Storbritannia. Fjeldsgaard fant sin inspirasjon i Nederland, der gamlehjem ga eldre en stor personlig frihet, hvor det var viktig at de eldre fikk sitt eget «lille hjem, i det store hjemmet». Til sist kjøpte kommunen et hus som skulle 11

fungere som et gamlehjem. Årsaken til at kommunen likevel satt av midler var hovedsakelig økte skatteinntekter under 1. verdenskrig, i en periode som også er kjent som «jobbetiden». Olsen har med sitt case fra Mandal – Halse vist at både på Agder og i Norge skjedde det store gjennombrudd fra 1890-1920 når det gjelder sosialpolitikk, noe som fikk konsekvenser for nåtidens samfunn.

Portrett av en sterk familie Formidlingsleder ved Vest-Agder-museet, Judith Seland Nilsen har valgt å skrive et åpent og personlig bidrag til antologien. Hun deler sine tanker om sin egen familie over flere generasjoner, og hvordan de taklet å leve under fattige kår. Hun foretar et tilbakeblikk gjennom en minnekulturell gjenstand, i form av en rokk, som hun har arvet. Ingen i familien vet hvor lenge rokken var i bruk, bare at den ble tatt vare på over flere generasjoner. Den ble etter hvert

Oversikt over bosted, inndelt etter kvartaler, til personer som søkte og mottok støtte fra Kristiansands Fattigvesen i 1865. Illustrasjonen viser at 245 av 317 mottakere var oppført i folketellingen med adresse i Kristiansand. Det nordøstlige hjørnet av Kvadraturen var den delen av byen som var mest preget av fattigdom, hvor kvartal 36 hadde det høyeste antallet mottakere, med 22 oppføringer. Kilde: «… at maatte erholde en liden Hjelp». Fattige og fattigvesenet på Agder fra 1786 til 1920 (2016).

en pyntegjenstand da ferdigspunnet garn ble mer tilgjengelig. Denne gjenstanden tar henne tilbake mange generasjoner. Hun begynner med å beskrive livsbetingelsene til sin mormor, Magda Alfrida Ougland, (hennes oldemor) og tar oss helt tilbake til sin tippoldemor Maria Bernt Eliasdatter, som bodde i Vigmostad i dagens Lindenes kommune. De bodde på tre gårder, på Leland, Bergstøl og Augland. Ved å ta utgangspunkt i små brokker av overleverte familiehistorier, Vigmostadboka og folketellinger har forfatteren rekonstruert hvordan hennes slekt har håndtert livets mange utfordringer. Tippoldemoren levde i en tid da fattigdom var mye mer utbredt enn i dag. Hun vokste opp på en gård med ti søsken hvor de var enkle kår, og hvor barna måtte hjelpe til i driften av gården. Seland Nilsen gir en inngående beskrivelse av hvordan årets rytme var på en 1800-tallsgård i VestAgder, hvor hver minste ressurs ble brukt. Om dagen arbeidet de ute, og om kveldene gjorde de tekstilarbeid på gården. Både dagene og kveldene var preget av hardt arbeid. Rokken og vevstolen, var en viktig del av kveldsarbeidet. Og rokken fremstår i Seland Nilsens artikkel som et symbol på selvstendighet, og på hvordan familien har vært avhengig av å utnytte ull som en ressurs. Rokken som Seland Nilsen har arvet, fikk tippoldemoren i konfirmasjonsgave i 1868. Et viktig spørsmål som Seland Nilsen tar opp, er hvordan migrasjon preget familien. På grunn av befolkningsvekst ble gårdene delt opp i så små bruk, at det var vanskelig å fø alle i bygda. Dette førte til at barn ble tvunget til å ta seg arbeid på gårder i AustAgder, gjennom barnevandringer, mens voksne ofte emigrerte andre land. Da hun ble voksen giftet tippoldemoren seg med Søren Salvesen Aukland og fikk elleve barn. Hun skulle bli 86 år, og døde i 1940. Men etter henne ble det ikke vanlig med denne størrelsen på familier. Fra 1900 gikk folketallet ned på Vigmostad, og forholdene for befolkningen ble noe bedre. Det samme skjedde med familien på Augland. De ble også preget av endringer i samfunnet, og i 1910 er flere av barna oppført med egne yrker, ofte bosatt i flere land. Emigrasjonen påvirket også hvordan familien utviklet seg, da Oldefaren Bernt Elias traff oldemoren Judith i Amerika. Men selv om det foregikk store endringer i samfunnet, forble nøysomheten og fattigdommen som en del av tilværelsen. Mormoren videreførte familiens tradisjoner for tekstilhåndverk da hun ble en dyktig syerske. Men

● Forskere fra Vest-Agder-museet og eksterne forskere har i et år gjennomgått arkivmateriale som dokumenterer fattigvesenets utvikling og levekår for fattige på Agder før i tiden. ● Resultatene fra denne forskningen er samlet i bokutgivelsen «… at maatte erholde en liden Hjelp». Fattige og fattigvesenet på Agder fra 1786 til 1920. ● Boken har bidrag fra seks ulike forfattere. ● Roger Tronstad, førstearkivar ved Statsarkivet i Kristiansand har skrevet om Fattigvesenet i Kristiansand på 1700- og 1800tallet. ● Tonje Tjøtta, konservator ved Vest-Agder-museet har skrevet om hvordan fattigdom påvirket befolkningen i Kristiansand i 1865. ● Historien Anne Mette Seines gir et bredt overblikk over en gruppe som betegnet som de «fattige sinnssyke». Hun drøfter hvilke konsekvenser sosialpolitiske avgjørelser fikk hvis en sammenligner måten fattige sinnssyke ble behandlet på i bygd og by på Agder på 1800tallet. ● Reidar Mosland medieprodusent og prosjektleder ved Kilden Teater- og konserthus gir i en artikkel innblikk i arbeidet til filantropen Ludvig Adolf Lømsland. ● Arkivar ved Statsarkivet i Kristiansand, Thomas Olsen har skrevet om sosialpolitisk debatt om institusjoner for eldre i Mandalsområdet 1900-1920. ● Formidlingsleder ved VestAgder-museet, Judith Seland Nilsen har skrevet om sin egen familie over flere generasjoner, og hvordan de taklet å leve under fattige kår.

det ble hun fordi familien ikke kunne ta seg råd til å gi henne en utdanning. Dette var et dypt savn hos henne. Men likevel viste hun en stor stolthet i yrket sitt, og jobbet i husposter på mange steder, i Lyngdal, Kristiansand og Oslo. I tillegg inspirerte hun sine barn og barnebarn til å ta høyere utdanning, noe som førte til at Seland Nilsen selv tok høyere utdanning innen tekstilfag, og videreførte på denne måten familiens tradisjoner. I en slik sammenheng står rokken frem som et symbol på selvstendighet og selvoppholdelsesdrift. Nå bruker Seland Nilsen den til undervisning om tidligere tiders tradisjoner. Hennes familie gjennomgikk tunge prøvelser på grunn av fattigdom. Men Seland Nilsen velger hun heller å se på familiehistorien med stolthet, ved at de fant gode og konstruktive måter å takle livets harde vilkår.

Solid referanseverk Utgivelsen til Vest-Agder-museet gir oss muligheten til å gjøre et dypdykk i historien og gir et vidt utsyn over hvordan de aller mest sårbare i Agder er blitt behandlet gjennom flere århundrer. Slik sett følger boken opp det faghistoriske valgspråket fra 70-tallet, «historie nedenfra», i det dypeste alvor. Forfatterne støtter seg på grundige empiriske undersøkelser og research i relevant faglitteratur. Gjennom dette grundige forarbeidet gir antologiens forfattere oss muligheten til å få et sjeldent innblikk i en tidsperiode da Norge beveget seg fra å være et utviklingsland, til hva en kan skimte av en moderne velferdsstat. I en slik sammenheng har ny utvikling gjerne blitt frontet av enkeltpersoner med en sterk overbevisning og idealisme, som filantropen Ludvig Adolf Lømsland, politikeren Kristian Fjeldsgaard eller legen Herman Wedel Major, i tillegg til et stort antall frivillige organisjoner, og også partiet Venstre og fagbevegelsen. Hvem som ble rammet av fattigdommen, hvordan systematisk diskriminering førte til og forsterket sosial lagdeling og hvordan institusjoner ble utviklet for å motvirke fattigdom er beskrevet svært grundig i boken. Men likevel hadde vært interessant å vite mer om motivene og bakgrunnen for de politiske miljøene som muliggjorde lagdeling og diskriminering. 14

I boken blir motivene og initiativene til de store reformatorene beskrevet av Tronstad, Seines, Mosland og Olsen, men det hadde vært interessant om det hadde vært tilført artikler som kastet søkelyset bak maktens fasade ytterligere. Olsen nevner at de enkelte kommunestyrene på 1800-tallet både hadde et moralsk perspektiv på fattigdommens årsak, og at de ønsket å spare penger, og at de hentet sine idealer fra liberalistisk tankegods fra Storbritannia. Jeg savner en utdypende idéhistorisk gjennomgang av måten britiske ideologi flyttet seg over til Norge og Agder. Mosland mener ellers Lømsland var et stort unntak hvis en sammenlikner ham med det øvrige borgerskapet i Kristiansand, og nevner kort Langfeldt-familiens forhold til samfunnet rundt dem. I begge artiklene holdes både maktens sjikt noe i bakgrunnen, det hadde kanskje vært mulig å gjøre videre forskning på dette feltet. Jeg skulle også ha lest mer bakgrunnsinformasjon og analyser av hvordan økonomiske konjunkturer påvirket fattigdomsutvikling på Agder. Men sett under ett vil bokutgivelsen til Vest-Agder-museet vil utgjøre et solid referanseverk for fremtidens forskere. Den er et godt utgangspunkt ikke bare forskere innenfor lokal- og regionalhistorie, men sannsynligvis også innenfor sosiologi, statsvitenskap og andre beslektede faggrener. Antologien er også en viktig påminnelse om at dagens debatter om hva som i dag kan betegnes som «prekariatet», de som lever i samfunnets sosialøkonomiske randsone, har klare historiske røtter. Det er ikke vanskelig å se at de samme argumentene som i dag blir brukt i debatter om tiggerforbud og NAVbrukeres moralske egenskaper og motiver, er ganske så identiske med de som ble fremført av offentlige aktører på 1700- og 1800-tallet.

Vandreutstilling med sterke historier Fattig på Sørlandet er ikke bare et faghistorisk forskningsprosjekt. Prosjektet retter seg også mot nåtiden, og utgjør også en vandreutstilling og et formidlingsopplegg for skoleelever i Den kulturelle skolesekken i Vest-Agder for 2017.

Av Kim Bredesen Fortidens fattigdom på Agder har blitt kartlagt gjennom en egen bok utgitt av Vest-Agdermuseet. Men i tillegg ønsker museet å trekke linjer frem til nåtidens Agder. I en slik sammenheng har det blitt lagt vekt på at rundt 12 prosent av befolkningen i dag er å regne

På utstillingen til Vest-Agder-museet kan du lære om fattigdommens historie både gjennom fotos, gjenstander og informasjonstavler. Her ses en innsamlingsbøsse fra 1700-tallet, maleri som skildrer nød og fattigdom og informasjon om enkeltskjebner innen bestemte yrkesFoto: Kim Bredesen grupper.

På utstillingen om fattigdommens historie i Agder, satt opp av Vest-Agder-museet, kan du også høre historiene til de som er rammet av fattigdom i dagens samfunn. Foto: Kim Bredesen

som fattige. Vest-Agder-museet har derfor etterlyst responser fra de som er rammet av fattigdom i dag og fått henvendelser fra 15 personer i Agder, og intervjuet dem. Stemmene deres er deretter blitt en del av vandreutstillingen «Ikke bare greit? Om å være fattig på Sørlandet». Utstillingen består av to rom. I det ene kan en bevege seg fra en sone til det neste hvor en blir presentert for et hørespill. Der kan en gå fra det ene sitatet fra en informant som avløser utsagn fra en annen. På en slik måte blir vi innført i bruddstykker av

Utstillingsplan Åpningstider kl. 10.00-20.00 – Kongsgård, Kristiansand: 16. januar – 26. februar 2017 – Andorsengården, Mandal: 3. mars – 30. april 2017 – Nordberg fort, Lista: 7. mai – 8. oktober 2017 – Flekkefjord: 15. oktober – 5. desember 2017

sterke personlige historier som vi kan lytte til i én eneste lang innspilling. Hørespillet gir oss muligheten til å sette i oss inn i situasjonen til som har minst å rutte med i samfunnet, og hvordan dette påvirker dem på ulike nivåer. Her kan en høre historier om hvordan det er å ikke kunne arbeide på grunn av sykdom, eller hvordan det er å bli stengt av ute fra sosiale nettverk. I sistnevnte tilfeller kan barn og voksne ofte forsøke å skjule at en ikke har råd til være med på sosiale sammenkomster. I noen tilfeller kan det gå så langt at en ikke har penger til ordentlig mat, og må legge seg sulten, så barna kan få den siste brødskiven. I et annet rom møter en digital fortellinger og historisk tidslinje som presenterer utviklingen av fattigvesenet 1786 – 1920 på Agder. Der møter en også sterke historier, selv om fattige før møtte i mange sammenhenger helt andre utfordringer og ble behandlet på en helt annen måte enn de blir i dag. Utstillingen, som befinner seg to mobile brakker, er tilgjengelig fra morgen til kveld på to steder i Kristiansand fra 10. november i fjor til 26. februar i år, og vil senere bevege seg

videre til Mandal (3. mars- 30. april), Lista (7. mai-8. oktober) og Flekkefjord (15. oktober-5. desember). Utstillingen skal ogsĂĽ tilpasses til et formidlingsopplegg for ĂĽrets program for skoleelever i Den kulturelle skolesekken. I

tillegg vil det arrangeres fire temakvelder knyttet til ulike aspekter ved temaet fattigdom: I november og januar i Kristiansand, i mars i Mandal og i juni pĂĽ Lista. 17

‒ Hvem som helst som kan være fattig Hvordan har Agder som region blitt påvirket av fattigdom? Går det an å lære av fattigdommens historie? Egde har intervjuet prosjektleder Kathrin Pabst, Leder for forskning, forvaltning og formidling ved Vest-Agder-museet IKS. Hun mener vi kan trekke viktige lærdommer fra forskningen som er gjort om fattigdom på Agder, særlig når det gjelder hvilke ord vi bruker om fattige, og hvordan vi påvirkes av fasadebygging i dagens samfunn. Av Kim Bredesen EGDE: Fra 1700-tallet til i dag har virkningene av fattigdom endret seg fundamentalt på mange måter. Før kunne manglende inntekt føre til at en mistet tak over hodet og muligheten til å brødfø seg, mens i dag er det spesielt tap av sosiale nettverk og ensomhet som blir en viktig konsekvens. Hva sier dette om samfunnsendringene over århundrene, er våre materielle behov i større grad blitt faset ut som en viktig komponent av fattigdom? PABST: Mitt svar er både ja, og nei. Du har jo akkurat de samme behovene som før. Du trenger, mat, vann og klær. De mest elementære behovene er stort dekket. Så kan du diskutere hva slags mat du har. Det finnes faktisk en del voksne i vårt samfunn som legger seg sultne, eller som bare spiser enkel mat som brød og banan en ganske lang stund, fordi de har liten mulighet til å kjøpe andre matvarer. Men stort sett blir du mett. Det som er kanskje et enda større problem i dag er at folk rundt deg har penger til disposisjon for å delta i kultur – og idrettsopplevelser. Det sosiale samværet foregår jo på utearenaen, hvor det koster penger å delta. Der har i dag fattige liten sjanse til å være med hvis du ikke kan kjøpe det utstyret du trenger, være med på kafé eller spleise på matlaging i vennegjengen. EGDE: I boka påpekes det at det er visse 18

områder hvor Agder skiller seg fra resten av Norge, historisk sett. Barnevandringer var for eksempel et middel for fattige familier for å få ekstra inntekter, og som i stor grad var en akseptert praksis i begge Agder-fylkene. Ellers ble både fattigkommisjonene og sinnssykeasyler etablert noe senere i Agder. Men bortsett fra dette, hva var det som skilte fattigdomsutvikling og tiltak for å bekjempe fattigdom fra resten Norge? PABST: De første grepene ble som oftest tatt i Christiania. Kristiansand stift kom relativt tidlig på banen etterpå. Man hadde veldig tidlig fokus på at det var ganske så mange fattige her, sammenlignet med andre regioner i Norge. Derfor kom det relativt fort planer for hvordan man kunne hjelpe de som trengte hjelp og få de «late» i arbeid. EGDE: Før staten tok ansvar for velferden til den fattige befolkningen i Norge var det en utbredt forestilling at fattigdommen hadde moralske årsaker. Senere ble sosialpolitikk i stor grad vendt mot et perspektiv som tilsa at fattigdommen hadde sosialøkonomiske årsaker. De som dere har intervjuet har ofte en stor skam knyttet til sin egen situasjon. Hvor stammer denne skammen fra, har den fremdeles historiske røtter, i for eksempel forestillinger om at fattigdom kan forklares med dårlig moral hos enkeltindivider? Kan vi ved å ved avdekke opprinnelsen til våre forestilling om skyld, skam og moral lære noe nytt av den forskningen som Vest-Agder-museet har gjort? PABST: La meg si det sånn: når du var fattig for 200 år siden, så merket du mye mer at fattigdom var en naturlig del av samfunnet enn det er i dag. Du trengte bare å se rundt deg, og du så andre som slet, mange var ikke så velkledde, folk var kanskje mindre opptatt av å bygge å bygge opp en fasade som du har i dag. Så du følte deg ikke så alene, du var én blant mange. Utfordringen i dag er at hvem som helst du ser i byen kan være fattig, for de aller

Prosjektleder for forskning, forvaltning og formidling ved Vest-Agder-museet IKS, Kathrin Pabst. Foto: Kim Bredesen

fleste anstrenger seg for å vise en fasade som lar deg se like vellykket ut som din nabo synes å være Hvis du ser deg rundt i dagens samfunn, virker det som om alle er vellykket. Det er få mennesker som sliter, og tilsvarende alene føler du deg om du gjør det. Her kommer også følelsen av skam frem: hvis alle andre klarer seg så bra, hva sier det om meg at jeg ikke gjør det? Vi har gått ut i avisene og etterlyst de som kunne tenke seg å snakke med oss. Det er veldig vilkårlig hvem som har henvendt seg til oss. Det som var fellestrekket var at ingen ville at andre skulle vite om dette. Det er en grunn til at nesten ingen hadde lyst til å stå fram med navn og ansikt, selv om historiene vi fikk høre vitner om livssituasjoner som man har som oftest kommet helt uforskyldt i. Skamfølelsen synes å være stor, selv uten rasjonell grunn. EGDE: Fra 1786 ble det innført strenge kontrolltiltak for å regulere fattigdom, blant annet ved å innføre totalforbud mot tigging, overvåkning av fattige og etablering av tukthus. Hvordan vil du si kontrollregimene for å holde oppsikt med fattige har endret seg, hvilke faser har de gått gjennom på Agder over tre århundrer?

PABST: Det som vi kjenner i dag som NAV er et sosialvesen som har utviklet seg over tid. Skillet mellom grupper av mennesker har blitt mer finjustert hele tiden, ved at du har flere kategorier når det gjelder hvem som har hvilke behov, og hva som er grunnen for det. Det har kommet et større fokus på individet og den situasjonen som den enkelte er utsatt for. Før var det kanskje mer slik at du var enten gammel, fattig eller syk. Nå blir du plassert i en mer spesifikk kategori med de hjelpetiltakene du trenger. EGDE: I deres antologi har dere med sterke historier fra avgrensede lokalhistoriske miljø, som Mandal, Kristiansand og Vigmostad på Lindesnes. I hvilken grad har dere kartlagt om fattigdom har blitt forsket på i lokalhistorisk litteratur andre steder i fylket? PABST: I liten grad. Selvfølgelig kan det være at det er lokalhistorikere som har skrevet om fattigdom andre steder. Men jeg kjenner ikke til at noen kommuner i Vest-Agder har systematisk forsket konkret på fattigdom, og at det er blitt publisert noen større saker om det. Det som overrasket oss, er at det finnes i Kristiansand, som er den største byen på Agder, mange hyllemeter om fattigvesenet som ingen før har gått gjennom på en skikkelig måte. Hva grunnen for det, når det er snakk om et såpass viktig tema? EGDE: I Tronstads artikkel blir perspektivet på tiltak for å bekjempe fattigdom lagt delvis på at Kristiansand var et administrasjonssted for fattigvesenet i hele Kristiansand stiftamt, som omfattet også Aust-Agder. Men dere har ikke med analyser av fattigdomsvesenet i AustAgder, noe som er forståelig siden Vest-Agdermuseet jobber primært med historiske forhold i ett fylke. Men har det også under prosjektet også vært aktuelt å granske forhold i AustAgder, eller Nedenes amt som det het før, som lenge var en del av Kristiansand stiftamt? PABST: Vi kunne godt ha gjort det. Grunnen for at vi ikke har utvidet i større grad, er jo ressursene som stod til disposisjon. Boka vi har gitt ut er bare en av fire deler av vårt fattigdomsprosjekt. Det er et begrenset antall mennesker som har jobbet med dette. Vi har fokusert mest på hvordan vi kan jobbe med lokalbefolkningen om fattigdom i dag. Vi har snakket med en del informanter og vi har en 19

helt klart samfunnsaktuell tilnærming og ønske om å løfte frem utfordringer i dagens samfunn. Vi vil gjøre de 88 prosent som ikke er rammet av fattigdom oppmerksomme på at ikke alle har like mye ressurser som dem, slik at de som utgjør de andre 12 prosentene ikke trenger å føle seg så annerledes. Det finnes mange berørte som ikke trenger å ha noen grunn til å skamme seg over å slite økonomisk, og ved å se at man er del av en gruppe – faktisk hele 12 prosent av befolkningen – bidrar kanskje til at man slipper å føle seg så alene. Vi håper at ved å løfte frem utfordringene, kan både majoriteten og minoriteten sammen diskutere hva man kan forandre. EGDE: I 2016 ble det utgitt en bok av Gustav Sætra og Berit Eide Johnsen om skipsfart på Sørlandet 1600-1900. I boka går Eide Johnsen inn på hvordan både krakket i Arendal utløste mye fattigdom, og at generelt bortfallet av seilskuter som næring førte til større utvandring og befolkningsnedgang. I antologien nevnes blant annet at konjunkturer ga utslag i fattigdom og velstandsutvikling i Kristiansand, og at jobbetiden under 1. verdenskrig ga skatteinntekter i Mandal så de kunne etablere nye institusjoner for eldre. I deres bok har dere fokusert på analyser av institusjonsutvikling over et par hundre år for

en landsdel og i kortere tidsperioder som gjelder begrensede lokalsamfunn. Hvis du skulle kartlagt hvordan næringsutvikling og fattigdom er gjensidig forbundet, hva slags utvikling kunne en i store trekk sies å ha preget Agder? PABST: Dette er jo et stort tema, og Sætra og Eide Johnsen har nedlagt et stort arbeid med å komme frem til nye resultater og ny forskning. Skipsfart i Kristiansand, rederivirksomhet og trelasthandel, alt dette har selvfølgelig påvirket fattigdom i stor grad da det ble større muligheter for arbeid når det var så store bedrifter og arbeidsplasser i nærheten. Går det bra med næringslivet, har du i større grad mulighet til å tjene dine egne penger. Går det dårlig med næringslivet, faller også arbeidernes inntektsgrunnlag bort. Sett fra det perspektivet er det klart at næringslivet påvirker graden av fattigdom i en region. Hvis en skal granske dette spørsmålet mer konkret, må du gjøre det som Sætra og Eide Johnsen har gjort, ved å se på én avgrenset region, én avgrenset tidsperiode, og så ved å gå inn i detaljene. I vår bok har vi gått inn på et like detaljert nivå på noen få avgrensede områder når det gjelder institusjonsutvikling, da basert på tidligere forskning.

Møt den unike fortelleren

Sturla Ertzeid på den flotte dvd-en produsert av Agder Historielag

Pris: Kr. 50.Kontakt

Agder Historielag E-post til agder@historielagene.no Mobil: 458 65 237 eller post til Agder Historielag, Postboks 136, 4662 Kristiansand 20

DEBATT/BOK

Helhet formet av samarbeid og konflikt UiA-forskerne Gustav Sætra og Berit Eide Johsen har skrevet bok om hvordan kystsamfunn på Agder ble formet av seilskutetiden over 300 år. Egde ble med dem på lanseringsmøte for boka. På møtet gikk de inn på flere omdiskuterte kapitler i Agders historie: hvorfor Kristiansand ble den største byen på Agder, årsakene og konteksten rundt Arendalskrakket i 1886 og om hvordan kriger bidro til å skape etterspørsel etter sørlandsk tonnasje. Av Kim Bredesen Hvordan kan en sammenfatte sjøfarten i Agder over 300 år, finnes det en enhetlig utvikling? Boka Sørlandsk skipsfart 1600-1920, som ble utgitt like før årsskiftet gir oss en rekke holdepunkter for en slik analyse. Den skildrer hvordan utviklingen av skipsfart har påvirket næringslivs- og samfunnsutvikling både langs kysten og på innlandet. Forfatterne av boka tar oss med på en lang ferd. Den begynner med kontakten mellom egder og hollendere, som ga egdene nødvendig erfaring med internasjonal skipsfart og skipsbygging på 1600-tallet. Boka tar oss videre til eksporten av trelast til Storbritannia og oppbygging en stor, egen handelsflåte på 1700-tallet. Den ble bare avbrutt av Den store nordiske krig (1709-1720) og blokade under Napoleonskrigen (1800-1815). Men det var unntak, hvis ikke Norge var involvert som part, var det heller slik at kriger stimulerte til vekst både på 1700- og 1800tallet. Noen tiår etter napoleonskrigen begynte oppgangstiden igjen som innledet en gullalder for seilskipsfart hvor Arendal i en periode var byen med størst tonnasje i Norge. Dette blir endelig punktert av Arendalskrakket i 1886. Da følger noen tiår med desperat tilpassing til en ny tid hvor dampskip dominerer, som ebber ut

i nysatsing på jern- og stålseilskap og noen spede forsøk på å bygge dampskip på Agder. Handelsflåten på Agder, hvor det ble tatt i bruk både dampog jern- og stålskip fikk en midlertidig gjenoppliving under 1. verdenskrig hvor de krigførende partene hadde behov for nøytral tonnasje. Men de ledende maritime miljøene flyttet like etter til Oslo og Bergen, og Agder kunne ikke forbli et maritimt hovedsenter som i tidligere epoker. Eller i det minste kan utviklingstrekkene og de historiske periodene som forfatterne av boka skildrer og forklarer summeres kort opp på denne måten. Om det er hele historien er et annet spørsmål, og boka byr på langt flere detaljerte forgreininger enn jeg har hittil 21

Førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, Gustav Sætra, gir publikum en innføring i skutetrafikken mellom Agder og Nord-Jylland og hvilken innvirkning etableringen av Kristiansand som by fikk for samfunnsøkonomien på Agder.

beskriver. For det kan være mulig å argumen terer for at ideen om en landsdel er en abstraksjon. Fra en slik synsvinkel er denne tenkte enheten Agder eller Sørlandet først og fremst preget av de mange valgene til enkeltpersoner og miljø, som danner nettverk, som får uante konsekvenser i mange ledd. Det fører blant annet til at det samme har ikke skjedd med alle på likt, en god del kystsamfunn har gjort helt andre valg enn andre, og gjennomgått vidt ulike utviklingsprosesser, i ulike hastigheter. Forfatterne som har påtatt seg ansvaret med å skrive dette mylderet av utviklingslinjer inn i 22

én historie har lang fartstid med forskning på regional historie. Gustav Sætra, som har skrevet bokens første del, som omhandler perioden 1600-1814, er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Agder. Han har skrevet flere bøker om rederhistorie i Aust-Agder, samt at han har forsket på emner innen maritim historie som skutefart mellom Norge og Danmark, sjøfolk og meglere. Den andre forfatteren av boka Berit Eide Johnsen, professor i historie ved Universitetet i Agder og dr. art fra Universitetet i Bergen. Hun har tidligere utgitt en bok om sjøfolk i engelsk fangenskap under Napoleonskrigene, og har forsket og skrevet om både turist- og migrasjonshistorie. Hun er også i ferd med å skrive en bok Lillesands historie fra 1800 frem til i dag.

Forklaringsmodeller Forfatterne deltok 7. desember på en lansering av boka i aktivitetshuset til Odderøya museumshavn i Nodeviga i Kristiansand. På en travel førjulskveld hadde rundt 15 personer tatt turen for å lære mer om sørlandsk sjøfartshistorie. Berit Eide Johnsen, som i likhet med Sætra holdt en presentasjon av kapittelet hun har skrevet i boken, forklarte at hun og Sætra hadde hatt følgende siktemål med bokutgi-

Professor i historie ved Universitetet i Agder under lanseringsmøte om boka Sørlandsk skipsfart 1600-1920. Eide Johnsen mener redere, trelasthandlere og skipsbyggere samarbeidet på en god måte under seilskutetiden. Men samarbeidet var ikke bærekraftig da damskip ble innført.

velsen: «Tanken var å lage en gjennomgående fortelling om hvordan vår landsdel har posisjonert seg over en veldig lang periode. Egdene og nordmenn er ikke forskjellige fra alle andre, som er interessert i utvikling i egen landsdel», poengterte hun. Gustav Sætra la frem følgende prisme han mener en kan betrakte historien om sørlandsk skipsfart gjennom. I en slik sammenheng mener han det er viktig å se den fra gjennom øynene til følgende aktører: bonden, skipsbyggeren, borgeren, både utenbys og i kjøpstaden, samt handelshus i inn og utland. For Sætra er det totaliteten som utgjør styrken ved et historisk verk, og helheten tar ifølge ham form av samarbeid og konflikt. Boka om sjøfart på Agder gir oss som sagt innblikk i et samlet utviklingsløp for en landsdel hvor mange lokalsamfunn som baserer seg på maritime næringsveier gjør høyst ulike valg med vidt forskjellige konsekvenser. Men vi blir samtidig presentert for visse grunnpillarer og forklaringsmodeller som samler de mange enkelthistoriene på ett og samme plan. Forfatterne argumenterer ofte i boka for at næringsliv, skipsfart og industri på lokalt og regionalt plan er tett forbundet med samfunnsøkonomisk og teknologisk utvikling på globalt

plan. En viktig faktor som skiller historiene til de enkelte lokalsamfunnene og byene fra hverandre er hvor integrert næringssektorer og ulike samfunnsgrupper er i bestemte perioder. Både Sætra og Eide Johnsen viser tydelig hvordan internasjonal skipsfart over 300 år har påvirket enkeltstående byer og bygder på Agder gjennom integrasjon av ulike sektorer i samfunnsøkonomien.

Internasjonalisering Fra et tidlig stadium på 1600-tallet var det bare én by på Agder, Kristiansand, noe som ga bønder i en lang periode en fri stilling til handle trelast og andre varer direkte med handelsskip fra andre land, primært med hollendere. Handelen førte også til en sterk migrasjon til Holland i samme periode. Men senere skulle borgerskapet få en langt sterkere stilling. Det skjedde da Kristiansand befestet sin enerett for å eksportere varer, fulgt av Risør og Arendal i 1723, samt at sagbruksvirksomhet ble i stor grad tatt over av byborgerskapet i 1688. Da ble bøndene, særlig i innlandet, leverandører til et borgerskap som på basis av trelastindustri bygde opp en effektiv verftsindustri i dagens Aust-Agder. Sætra det var uheldig at Kristiansand tidlig fikk et forsprang 23

Skipsbygging i 1894 på Saltrød Verft, Kvaseberg i Stokken, øst for Arendal. Her bygges et skip fra bunnen av like ved strandkanten. Dette var en byggetradisjon som strakk seg flere hundre år tilbake, hvor lokale bønder bidro med trelast som de kunne ta seg betalt i gjennom skipsparter. Kilde: Sørlandsk skipsfart 1600-1920.

gjennom privilegier, og uttalte under lanseringsmøtet at «Kristiansand er en gjøkunge som ble matet av staten». Han henviste da til at historikeren Stein Tveite hadde konkludert med at grunnleggelsen av Kristiansand i 1641 en ulykke for bøndene. Sætra påpekte for øvrig at det var vassdragene som la grunnlaget for etableringen Arendal og Kristiansand som byer, mens Risør er ifølge ham et unntak, fordi det ikke fantes særlig med vassdrag. Men Sætra mente også det var positive utviklingstrekk på Agder på 1600- og 1700-tallet da det var en periode som førte til en økende grad av internasjonalisering på Agder. Han mener både befolkningen og kjøpmennene først i denne tiden begynte å bli internasjonalt orienterte. Under bokpresentasjon tok han også tid til å påpeke at det fremdeles eksisterer myter om at nordmenn og egder ble skjermet for visse uheldige følger av globalisering, som å delta som slavehandel. «Påstanden om at vi ikke var involvert i slavehandel er feilaktig. Vi ble involvert da vi var på hollandske skip som tok med seg slaver», slo 24

Sætra fast overfor publikum. Han påpekte også at skipet Fredensborg, som det ble funnet et vrak av utenfor Tromøy ved Arendal, lastet inn slaver da den var ved kysten av Guinea.

Samarbeid om ressurser Et annet utviklingstrekk som både Sætra og Eide Johnsen mener var et gode var at bøndene og borgerskapet i Agder i økende grad også ble del av et felleskap som var preget av gjensidighet. Det skjedde først og fremst gjennom partsrederier, hvor bønder kunne få betalt for trelastleveranser gjennom å motta skipsandeler. I en slik modell var det rom for mange samfunnsgrupper, som kapteiner, håndverkere og andre som bidro til oppbygging av en handelsflåte. Dette var ifølge Sætra en effektiv måte å bygge opp kapital på. Både Agder og Norge var i løpet av 1600-, 1700- og store deler av 1800-tallet en land hvor det fantes lite kontanter, og landet var i hovedsak en naturaløkonomi. For å få mest mulig gjenytelser for ressursbruk og arbeid var

100 mann som jobber på jernskipsverftet i Hasseldalen i 1902. Verftsarbeiderne kom fra hele landet. Virksomheten varte ikke lenger enn til 1903. Da var det 70 mann igjen, noe som viser hvilke utfordringer verftsnæringen på Agder stod overfor i omstillingen fra seil til damp. Det var ikke en enkel overgang å skulle bygge med materialer og konstruksjonsteknikker som tidligere ikke hadde vært mye i bruk. Kilde: Sørlandsk skipsfart 1600-1920.

det derfor avgjørende å finne alternative måter å få avkastning på, enten det var gjennom skipsandeler, naturalia eller veksler. I en slik sammenheng fremhever forfatterne at det det særlig i Aust-Agder var gode muligheter for å hente ut store ressurser fra mange grupper i samfunnet, og at ressursdelingen som partsrederiet førte med seg i stor grad var til nytte for mange. De mener dette var et viktig grunnlag for den viktige rollen blant annet Grimstad og Arendal skulle spille som ledende skipsfartsbyer. Det ble også utbredt at bygdesamfunn langs kysten etablerte miljøer der bønder selv ble sterke aktører innen skipsbygging og redervirksomhet, som Flosta og Tvedestrand. I sum hadde befolkningen i øst rikelig tilgang både skog, gode vassdrag, gruvevirksomhet, skipsbygging og rederivirksomhet ble det også skapt flere arbeidsplasser Denne delen av Agder tiltrakk seg også mange innflyttere fra de

vestlige delene av Agder. Men det må legges til at også i vest fantes sterke tradisjoner for både skipsfart og skipsbygging. Det ble bygd opp også sterke miljøer på dette feltet i både Farsund, Mandal og Kristiansand. I Flekkefjord var det også noe skipsfart, selv om de baserte seg i stor grad på fiske. Mandal skulle i løpet av 1800-tallet overta fra øst som hovedområde for handel med Nord-Jylland gjennom Skagerakfart. Kleven, utenfor Mandal, ble på slutten av 1800-tallet et viktig sjøfartsenter. Og Farsund, som er en av de yngste byene på Agder ble etter hvert en viktig by for vedlikehold av skip. Kristiansand hadde sterke rederog skipsbyggingsmiljø i begrensede perioder. Men til forskjell fra Aust-Agder kunne ikke miljøene i vest fastholde en like stabil virksomhet og konstant holde ved like kompetanseklynger over flere hundre år. 25

Sterk vekst under krig Under lanseringsmøtet la Berit Eide Johnsen også vekt på at en del av fremgangen til skipsfarten i Agder i stor grad har blitt forårsaket av krig. I utgangspunktet skulle ikke det være mulig da Storbritannia hadde fra 1600-tallet til 1850 en lov kalt Navigasjonsakten, som hindret et tredje land å frakte varer til og fra Storbritannia til et annet. Men norske og sørlandske skip kunne operere både i ly av nøytrale Danmarks flagg før 1814, og senere da Norge ble en del av mellomriksloven i 1826, stod de fritt til å frakte trelast og andre varer til krigførende makter som en del av en nøytral statsmakt. Det ble også en profitabel situasjon for Norge under Krimkrigen (1853-1856), ikke minst fordi Navigasjonsloven hadde falt bort. Dette var nye muligheter som Eide Johnsen mener egdene grep til det fulle. Hun legger til at det kunne oppstå dødperioder, som etter 1814, da det oppstod en handelsbarriere mellom Norge og Danmark etter krigen. «Men det tok ikke lang tid før skipsfarten kom seg på fote. Arendal slapp relativt godt unna mellomkrigskrisen fordi kjøpmennene ikke hadde tatt opp store lån. Krigen var jo positiv på veldig mange måter. Landsdelen og Norge har profittert på krig», konkluderte Berit Eide Johnsen. Den sterke veksten fra 1835 til 1875, som Eide Johnsen beskriver, skjedde først og fremst i Nedenes-distriktet. Der var det en stor befolkningsvekst, det fantes lune, isfrie havner, et mer skogrikt oppland enn i vest, det var økning i sysselsetting på skip og verft. Og ikke minst hadde de en bærekraftige tradisjon for eierskap i skip i form av partrederiet og skipsbygging. Dette var faktorer som var attraktive i en periode med økning i varevolum og økt transportbehov.

Krakk i Arendal Berit Eide Johnsen understreker imidlertid at det integrerte og stabile samarbeidsnettverket i øst også skulle inneholde kimen til sin egen undergang. Dette skjedde i perioden 18701925, da tonnasjen raste i Nedenes, og skipsbyggingen sluttet helt mot slutten. Samtidig var det en jevnere utvikling i Mandal og Lister. Men Arendal holdt ut lenge, og mot slutten av 1880-tallet landets desidert største seilfartsby 26

med en tonnasje på 168 000 nettotonn, som bestod 408 skip, hvor bare sju var dampskip. Agder-fylkene nådde samlet en topp i 1892, da landsdelen hadde 32 prosent av Norges samlede tonnasje. 8 prosent var da hjemmehørende i Lister og Mandal amt, mens 23 prosent tilhørte Nedenes amt. Arendalskrakket i 1886 har i ettertid blitt et viktig endemarkør for seilskutetidens gullalder. Men hun advarer imot å ta i bruk individrettede forklaringer på Arendalskrakket i 1886. Historikeren Johs. G. Torstveit, har tillagt banksjef og skipsreder Axel Nicolai Herlofson, eier av Arendal Privatbank, mye av ansvaret for Arendalskrakket. Herlofson underslo penger som tilhørte bankens kunder for å dekke underskudd i egen forretningsvirksomhet. Konsekvensene ble da at flere store rederiselskaper som var kunder hos banken, også gikk under da banken gikk under. Vi kan finne i Sætras og Eide Johnsens bok en del viktige forholdstall angående sysselsetting, kapitaleierskap og avhengighet av skipsfart, som gir en pekepinn på at bortfall av formuer fikk så stor konsekvenser for store deler av befolkningen. I 1875 var halvparten av yrkesaktive personer ansatt i skipsfartsnæringen, og sjøfolkene alene utgjorde 16, 4 prosent av byens folketall. Samtidig var halvparten av verdien i flåten eid av kun 17 redere i 1874. Samme året var dessuten tre firedeler av eierne av arendalsskip knyttet til skipsfarten. Torstveit hevder at det ikke var dårlig avkastninger i investeringer i skipsfarten året da krakket skjedde. Men om en kan forklare seilskutetidens nedgang med individers ansvar for Arendalskrakket blir for Berit Eide Johnsen en for enkel tilnærming. Hun mener det finnes gode, strukturelle forklaringer på hvorfor skipsfarts-, skipsbyggings- og trelastmiljøet brøt sammen. Det var ifølge henne fordi de møtte sterk konkurranse innen internasjonal skipsfart fra dampskip. Uansett hvilken type treskip som ble bygd, og uansett hvor lavt lønnsnivå sjømenn fra Agder hadde som en konkurransefordel, var dette aldri tilstrekkelig sammenlignet med hvor effektive dampskip var. De slo seilskip både når det gjaldt volum og forutsigbarhet i reisedøgn. Skipsbyggermiljøer i Arendal og Grimstad kunne heller ikke ta i bruk sine lange tradisjoner og metoder for å

bygge opp verft hvor det kunne bygges opp dampskip. De hadde heller ikke tilgang til de rette råvarene, som var jern og stål. Det maritime miljøet i Aust-Agder hadde i hovedsak ingen interesse av å bryte med en samarbeidsmodell som hadde tjent dem vel. Slik Eide Johnsen ser det, ville krisen ha kommet uansett, og hun mener det var en naturlig konsekvens av en langvarige internasjonale, utviklingstrekk. Under møtet i Nodeviga la hun frem følgende påstand: «Historikere har diskutert om den internasjonale krisen i 1870 egentlig ikke var en effektivisering av sjøfarten. Riktignok gikk varevolumene ned, men det var først og fremst en fornyelse. Skipsfarten seilte av gårde, løsrevet av Agders konkurransefortrinn til områder som hadde kull, stål og byggeteknologi», konkluderte Eide Johnsen.

Da presentasjonene var over kunne til sist daglig leder i Portal forlag, Lars Aase fortelle at sagaen om sørlandsk skipsfart imidlertid ikke vil ende med nedgangstidene i 1920. Nye, og helt andre historier er i vente, da Portal forlag nå arbeider med en ny bok om historien om sørlandsk skipsfart etter 1920, som skal skrives av professor i historie ved UiA, Olav Abrahamsen. Da kan vi vente oss nye kapitler om både motorskip, oljealderen og mye annet. I mellomtiden gir boka til Sætra og Eide Johnsen oss rike muligheter for å åpne opp mange debatter om i hvilken grad sjøfart og maritime næringer har formet Agder som en landsdel.

Uthaling og nedgang Næringslivet i Aust-Agder forsøkte imidlertid i det lengste å hale ut seilskutetiden og bygget en rekke seilskip helt til 1890-tallet. Eide Johnsen mener også at det var et riktig valg, gitt forholdene rederne arbeidet under, og hun konstaterte at «jern- og stålskipene ble en redning for sørlandsk sjøfart.» Redere i landsdelen forsøkte å kjøpe inn jern- og stålseilskip for å kunne opprettholde et rom for de eierstrukturene og samarbeidsmodellene som benyttet med stor gevinst i tidligere tider. Til sist var Kristiansand den siste bastionen for omfattende bruk av seilskip, under 1. verdenskrig, da det var stort behov for all type tonnasje. I denne korte perioden vokste Kristiansand seg til verdens største seilskipsby. Det er også en god forklaring hvorfor stålskipet «Skoleskipet Sørlandet» i dag er byens stolte flaggskip. De ti største rederiene på Agder disponerte i 1920 77 prosent av landets tonnasje, og seks av de ti største rederiene var hjemmehørende i vest. Men fra rundt 1920 måtte også redere i Kristiansand og andre sørlandsbyer legge om driften til en ny tid, og flåten som ble bygd opp i ettertid bestod nesten utelukkende av dampog motorskip. Men det betød også begynne fra bar grunn, med en svært liten tonnasje. Byene i Agder hadde rundt 1920 mistet den dominerende posisjonen som et skipsfartssentrum i Norge.

Sjøfartsmonument Nodeviga: Ved Odderøya museumshavn i Nodeviga på Odderøya finner du Sjøfartsmonumentet «16 hav og 64 skepp» av Annika Oskarsson og Thomas Nordstrøm. Monumentet er en påminnelse om mangfoldet i den internasjonale sjøfarten, som norske og sørlandske skip var del av.

UTSTILLING - Arendalskrakket i 1886

– Vi er alle med og spiller et økonomisk spill På Kuben i Arendal tas det nye grep for å fortelle historien krakket i Arendal i 1886, en hendelse som endret samfunnsutvikling på Agder på en fundamental måte. Historien om krakket fortelles ved hjelp av brettspill, tegnekunst og digitale medier. Utstillingen kan gi innsyn og forståelse i hva som Kuben beskriver som en fortiet del av Arendals historie. Av Kim Bredesen Fotos: Gerd Corrigan, Kuben, Arendal Et av de viktigste veiskillene i Agders historie var Arendalskrakket i 1886. Dette året markerte på mange måter slutten på seilskutetidas gullalder. Dette året gikk et stort antall rederiselskaper konkurs samtidig med at de største bankene i byene også gikk under. En sentral skikkelse i denne dramatiske hendelsen var Axel Nicolai Herlofson (1845-1910), skipsreder og eier av Arendal Privatbank. Sistnevnte underslo penger som tilhørte bankens kunder for å dekke underskudd i egen forretningsvirksomhet. Konsekvensene for Arendal og Nedenes amt (dagens Aust-Agder) ble katastrofale da den utløste massearbeidsledighet, nød, befolk-

ningsnedgang, utflytting og utvandring. For å håndtere fattigdommen som oppstod etter krakket ble det derfor igangsatt innsamlingsaksjoner og de arbeidsledige forsterket innsatsen med å fagorganisere seg. En direkte konsekvens av krakket var i en slik sammenheng var stiftelsen av Det Norske Arbeiderparti i Barbu kommune i 1887 (Barbu ble i 1902 en del av Arendal kommune). På Kuben i Arendal kan du lære mer om hva som var årsakene og følgene av Krakket i Arendal i 1886 gjennom den visuelle opplevelsesutstillingen «Krakket i Arendal i 1886 - en fortiet historie». Dette var av Kubens store permanente utstillinger, og er deres hovedsatsing i 2016. Utstillingen er ment å gjenskape noe av miljøet i Arendal i 1880-årene. Det gjøres ved at det er tatt i bruk tegnekunst og fotos, som er supplert av noe bruk av digitale medier for å kaste lys over en dramatiske hendelse i Arendals historie.

Spill om økonomihistorie Per Harald Bai Stabell er visuell formgiver ved Kuben i Arendal, og har hatt et helhetlig ansvar for oppsettet for utstillingen. Stabell mener det gir visse fordeler å formidle lokal- og regionalhistorie gjennom flere typer medier. – Det er litt som når folk leser avisen, noen leser bare bil- Per Harald Bai Stabell. ledtekster, noen leser overskrifter, andre leser ingresser og tar for seg mellomtitler, og noen leser alt. For å nå et mangeartet publikum må en bruke en rekke forskjellige virkemidler, understreker han. - Hadde vi lagd en utstilling bare om økono-

– Det gir også en annen historisk vinkling enn bare å gå inn i det økonomiske aspektet som er bakgrunnen for krakket. Man går dypere i Herlofsens familie, og situasjonen i Arendal. Prosjektlederen for utstillingen, Karl Ragnar Gjertsen sa til meg tidlig i prosessen at dette faktisk var en utstilling der du kan ta med deg en gruppe rundt og holde en omvisning uten å si et eneste ord om krakk og økonomi, men bare fortelle om Arendal i 1880-årene. Det gir faktisk rom for å få refleksjon om flere elementer enn bare den faktisk historiske hendelen som er krakket, kommenterer Stabell til Egde. mien under krakket, så hadde det vært en veldig snever bruker- eller målgruppe. Når vi tross alt er et kulturhistorisk senter, så er det viktig for oss at publikum får noe mer enn bare fokus på skriftlige dokumenter, som er kildene våre, sier Stabell til Egde. Å kun ta i bruk skriftlige dokumentasjon gir ifølge Stabell ikke nødvendigvis en fullstendig forståelse for hvorfor krakket skjedde, og hva som var utgangspunktet for at det ble et krakk i Arendal. Ifølge ham har det vært viktig for å skape en visuelt tiltrekkende utstilling som har mange nivåer. Dette mener han publikum har reagert positivt på. – En dame som kom til åpningen og sa at det var helt fantastisk å komme inn i dette universet. Hun hadde egentlig vært ganske redd for å komme dit og se masse dokumenter med gotisk skrift og annet som var tørt og kjedelig, så da ble dette veldig levendegjort, påpeker Stabell. For å invitere sansene og intellektet på en ny måte å forstå historie på har Kuben tatt i bruk både tegneseriefigurer og brettspill. Figurene møter en ved inngangen, der står to herrer fra 1800-tallet, som vi kan følge i andre deler av utstillingen i tegneformat. Figurene er en del av det som kalles «Krakketspillet», der Kuben har brukt brettspillet Monopol som en modell for å engasjere publikum. Spillfelt på gulvet er veiviseren i utstillingen. Samtidig kan en få mer informasjon om eiendommer og bedrifter i Arendal på 1880-tallet presentert på spillbrettet på en skjerm ved siden av. En kan også få ekstra informasjon i montre ved siden av og gjennom gjenstander utstilt på vegger.

Tegner fortolker historie Stabell forteller at de har fått med mye fotobakgrunn, for å få et holdepunkt for hva som er historisk korrekt, og hvordan det så ut så ut i Arendal for 130 år siden. Samtidig er også mange tegninger av tegneseriekunstneren Tore Knutsen lagt inn i utstilling som fortolker mer tradisjonell historisk dokumentasjon. Stabell forteller til Egde at Knutsens har stått fritt til å fortolke historiske hendelser på sin måte. – Tegninger fortolker og lager nye historier. Tegninger er fantastiske i den grad at de har veldig mye detaljrikdom i seg. Det er jo ikke helt ordinære tegneserier han har skapt, det er tablåer fra en historisk hendelse, sier Stabell. Arendalitten Tore Knutsen, som arbeider med illustrasjon, tegneserier og animasjon har sammen med Stabell bidratt mye til å utforme utstillingen om Arendalskrakket. Han har tidligere tegnet actionheltinnen Pia Zawa, som var 29

Fakta om Arendalskrakket ● I 1886 ble Arendal rammet av et krakk hvor byens største banker og rederiselskaper gikk konkurs. En sentral skikkelsen i denne dramatiske hendelsen var banksjef og skipsreder Axel Nicolai Herlofson (1845-1910), eier av Arendal Privatbank. ● Sistnevnte underslo penger som tilhørte bankens kunder for å dekke underskudd i egen forretningsvirksomhet. ● Krakket utløste massearbeidsledighet, nød, befolkningsnedgang, utflytting og utvandring. ● For håndtere fattigdommen som oppstod etter krakket ble det igangsatt innsamlingsaksjoner og de arbeidsledige forsterket innsatsen med å fagorganisere seg. ● En direkte konsekvens av krakket var stiftelsen av Det Norske Arbeiderparti i Arendal i 1887.

Bøker om årsakene bak Arendalskrakket og enden på seilskutetida ● Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge (1960), av Arthur Thuesen. ● Storsvindel, bankkrakk og nytt politisk part i Arendal 1886-88 (2015), Johs. G. Torstveit. ● Sørlandsk skipsfart 1600-1920 (2016), av Berit Eide Johnsen og Gustav Sætra.

For mer informasjon om utstilling om arendalskrakkket, se http://www.kubenarendal.no/oppl ev-paa-kuben/utstillinger/krakket-iarendal-1886/

gjesteserie i Dagbladet og ble publisert i X9 Spesial og Agent X9 fra 1989 til 1999. Tegneserien kom ut som eget album i 1991 og 2000. Han har også gitt ut seriene «Kvitebjørn Kong Valemon» (1991), «Hinsides Et Reisebrev» (2006) og Tore Knutsen. «Ulveblues» (2008). Knutsen forteller til Egde at det ikke var en stor overgang for han å gå fra rene fiktive tegneserie til formidling av lokalhistorie. Han mener det er viktig at historien om arendalskrakket nå kommer frem i lyset. - Det har jo vært holdt altfor mye skjult, dette. Ikke alle har visst om at dette skjedde, uttaler Knutsen til Egde. Han har jobbet nært med historikere på Kuben for å kunne bringe besøkende inn i et univers som gjenskaper Arendal på slutten av 1800-tallet. Det har vært kjempegøy, jeg har forsøkt å lage en slags eventyrhistorie ut av dette, er spenning i bildene. Seilskuter er gøy å jobbe med, kommenterer Knutsen.

Årsaksforklaringer til krakket På nettsiden nevnes det at utstillingen gir rom for et kritisk perspektiv på hvordan kunne krakket kunne skje, enten det gjelder årsaksforklaringer som feilinvesteringer i seilskip eller vekselrytteri, svindel eller forfalskninger. Krakket i Arendal blir også knyttet opp til nåtiden, gjennom blant annet en filmvisning der økonomen Erik S. Reinert, professor ved Universitetet i Tallinn, Est-

land, forteller om kapitalismens sykluser, og ulike årsaker til at økonomiske kriser oppstår. En som har gjort arbeidet med det faktamessige grunnlaget for utstillingen er Karl Ragnar Gjertsen, konservator ved Kuben, som også har vært prosjektleder for utstillingsarbeidet. Da undertittelen i utstillingen er «- en fortiet historie», er det et grunnleggende utgangspunkt for Gjertsen at det er mye informasjon som har blitt holdt skjult, både innen forskning og formidling. Han mener at krakket i Arendal i stor grad har vært fraværende i historiebøkene, både in- Karl Ragnar Gjertsen. nen lokal-, regional- og nasjonalhistorisk perspektiv. – Krakket i Arendal har rett og slett vært et tabuemne. Det har ikke vært behandlet særlig godt i lokalhistorisk litteratur tidligere. Det er heller ikke forsket særlig mye på det fra et nasjonalhistorisk perspektiv heller. Gjertsen påpeker at historien først ble utførlig beskrevet av revisoren F.E Blichfeldt, som fikk i oppgave å undersøke omfanget av krakket. Han gransket hele saken grundig året etter krakket skjedde. Rapporten hans ble trykt i 1887, men ikke mange fikk mulighet til å lese den da en representant for hele familien kjøpte opp hele opplaget og tilintetgjorde den. Dette er beskrevet i en bok skrevet av Arthur Thuesen

med tittelen Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge (1960). En annen viktig kilde til forskning på krakket i Arendal, foruten F.E Blichfelt, er Michael Dedekam (18411896). Han var overrettsakfører i Arendal mellom 1875 til 1896, og var bobestyrer, og gjennomførte auksjoner, samt krevde inn utestående fordringer på vegne av kreditorer. På Kuben har de bevart hans regnskapsbøker, konkursbøker og inkassoprotokoller. De dokumenterer hvilke konkurser og tvangsauksjonene som oppstod som følge av krakket, og gir oversikt over virksomheter som gikk fallitt og kreditorenes krav til konkursboene. En tredje viktig kilde for researchgrunnlaget for utstillingen er Johs. G. Torstveits bok Storsvindel, bankkrakk og nytt politisk part i Arendal 1886-88 (2015). Hvordan krakket skjedde, og årsakene til krakket har ifølge Gjertsen blitt «blandet» i folkeminnet med det som kom etterpå, og det var overgangen fra seil til damp. – Når det gjelder virkningene av krakket i forhold til økonomi og befolkningsutvikling, så er det egentlig veldig usikkert hva som førte til hva. Det er et interessant forskningsemne. Hvilken virkning bankkrakket hadde, og hvilken virkning overgangen fra seil til damp førte med seg, og hvordan de to virket sammen, det er stadig et interessant spørsmål, understreker Gjertsen. Berit Eide Johnsen skriver i sin siste bok Sørlandsk skipsfart 1600-1920 (2016) at enden på seilskutida ikke kan primært forklares med handlingene til individuelle aktører. Men hun anerkjenner at «krisen ikke hadde kommet så 31

Blichfeldt kom frem til en kunne bygget 43 trefoldighetskirker for pengene som gikk tapt under krakket. Likevel gikk ikke hele økonomien helt over ende, da tapene ble fordelt mellom mange aktører, over et relativt stort geografisk område. Arendal var heller ikke den eneste byen som bar hele byrden.

Kan lære av fortiden

raskt og sterkt, og at det økonomiske fallet og arbeidsledigheten ikke ville blitt så omfattende uten banksjef Herlofsons økonomiske disposisjoner.» Eide Johnsen legger imidlertid mer vekt på at brudd med partseiermodellen for å gjøre forretninger i seilskutetida er en viktigere årsaksforklaring for at nedgangstidene kom. Dette var ifølge henne bærebjelken for økonomien i Arendal og Nedens Amt (dagens AustAgder). Ifølge henne tjente næringslivet i AustAgder lite på å ikke støtte en forretningsstruktur hvor de ikke kunne bygge opp kapital gjennom å bruke sine tradisjonelle samarbeidspartnere, hvor trelastleverandører blant bønder var en viktig part, og hvor de fikk god bruk for arbeidskraft og kompetanse på lokale verft. Derfor forlenget de, slik hun ser det, seilskipstiden så lenge de kunne, med for eksempel innkjøp av jern- og stålskip. – Om lederne for næringslivet i Arendal kanskje kunne klart å følge med, så hadde de nok ikke hatt bruk for det antallet mannskaper de hadde ansatt. De naturlige fordelene som man hadde ved å drive skipsfart på Sørlandet, de forsvant. Her hadde man treverk som man brukte på skuter. Det var ikke lenger nødvendig. Nå var det kull og jern som telte. Men så er spørsmålet hva som egentlig var krakket. Det er jo ingen tvil om at det var et bankkrakk i Arendal. Men hvilke virkninger krakket hadde, det kan diskuteres, sier Gjertsen til Egde. Han understreker at det gikk tapt formidable beløp under krakket. Blichfeldt beregnet at det kostet 288 000 kroner i hans samtid å bygge Trefoldighetskirken i Arendal. Byggingen foregikk samtidig med krakket høsten 1886. 32

Gjertsen har mener krakket i Arendal kan gi viktige perspektiver på økonomiske forhold i vår egen samtid, enten det gjelder handlinger til enkeltpersoner eller makroøkonomiske strukturer og prosesser. I en slik sammenhenger tror han vi alle kan gjøre oss noen nye tanker om hvilke valg vi gjør. – Et element i vår utstilling er det vi kaller for «Krakketspillet». Vi er alle med og spiller et økonomisk spill. Ikke minst i dag hvor den økonomiske modellen er at alle skal eie sitt eget hus, sier Gjertsen. – At spill kan bli virkelighet mener han er særlig aktualisert i utviklingen på eiendomsmarkedet i dagens Oslo. De er med på det, hele tida, i hvert fall alle som selger eller kjøper et hus. Og det gjør man i dette spillet, man kjøper og selger eiendommer. Hva vi som enkeltaktører gjør, det er det som skaper historiens gang. Hvis man ikke klarer å se mikroaktørerene i makroøkonomien, så er det noe man ikke har fått med seg. Jo mer penger du har, jo større aktør og jo mer betydningsfull er du, konkluderer Gjertsen. Gjertsen mener de kunstneriske bidragene til Knutsen kan også gi oss mulighet til å skape en bro for å lappe over blindsoner som oppstår på grunn av manglende historiske kilder. – Nå var det ingen pressefotografer til stede i 1886. Derfor er det noen situasjoner vi har fått levendegjort ved å få Tore Knutsen til å tegne. Det var en løsning som vi er veldig godt fornøyd med. En sånn utstilling bidrar til å formidle historie til folk flest. Vi har fått veldig god respons fra publikum. For de som vil gå videre og lese mer om krakket i Arendal, anbefaler han Torstveits bok. Han oppfordrer også historieinteresserte å studere kildemateriale fra tiden under krakket i Arendal. Der mener han det finnes mye som enda ikke er undersøkt.

FOTO

10-års jubileum for landsdelens største historiske bildebase På nettdatabasen Digitale Bilder i VestAgder kan du søke blant 37 000 historiske bilder med motiver fra lokalsamfunn og byer i begge Agder-fylkene. Lokalhistoriske lag, lokalhistoriske museer og private givere har sammen bidratt til at Agders historie blir dokumentert på nettdatabasen for ettertiden. De etterlyser nye bidrag fra lokallag som kan berike databasen. Av Arve Lindvig, fotograf, Vest-Agdermuseet og Digitale Bilder i Vest-Agder Prosjektet Digitale Bilder i Vest-Agder (dbva.no) ble først presentert for biblioteksjefer fra Aust- og Vest-Agder på et bibliotek-

D BVA

DIGITALE BILDER I VEST-AGDER

sjefmøte i Froland 23. mai 2006. Siden den gang har mye skjedd. Formålet med initiativet var å rette fokus på de store samlingene med historiske fotografier som finnes i private og offentlige arkiver i VestAgder som ingen fikk se. Det skulle startes en prosess som kunne gjøre denne fotoskatten tilgjengelig for allmennheten. De som ble invitert med på laget var arkiver, museer, biblioteker, og historielag i VestAgder. I forprosjektet i 2006 ble det fokusert på

Åpning i oktober 2008. Prosjektleder i Digitale Bilder i Vest-Agder, Rolf Steinar Bergli og VestAgder-museets direktør, Marianne L. Nielsen holder snoren (en gammel sort/hvitt film), mens fylkesordfører, Thore Westermoen foretar den høytidelige snorklippingen.

Flårendbrua, nord for Rysstad. Kilde: Setedalsmuseet.

Den østlige delen av demningen ved FenneKilde: Setesdalsmuseet. fossen.

Pukk- og sorteringshuset ved Flåt gruve. Kilde: Setesdalsmuseet.

å bygge kompetanse og få aktørene til å anskaffe nødvendig utstyr til å utføre digitaliseringen. Deltakerne brukte i stor grad lokale ressurser i arbeidet med digitalisering og med å tilrettelegge bildene for visning på nett. VestAgder fylkeskommune påtok seg oppgaven med drift av nettstedet og sikker lagring av alle bildefilene. I 2007 ble det fokusert på å komme i gang med digitalisering samt å klargjøre for en god publisering av bildene, og det var med stolthet vi i oktober 2008 åpnet nettstedet, www.dbva.no for publikum med nærmere 9 000 historiske fotografier. Siden den gang har både medlemsinstitusjoner og antall bilder økt, og fra høsten 2016 har til sammen 19 institusjoner bidratt med over 56 000 bilder i bildebasen! Mye av arbeidet med digitalisering og etterbehandling foregår lokalt. Bilder skannes på skannere som gir god bildekvalitet, og bildeinformasjon (metadata) legges til i bildefilene ved hjelp av programvaren FotoStation. Etter ferdigbehandling i FotoStation kan bildefilene publiseres på nett via Vest-Agder fylkeskommunes server. Lokalhistorisk fotosamling I 2009 ble navnet på bildebasen endret fra Digitale Bilder i Vest-Agder, til Digitale Bilder i Agder. Grunnen var at det viste seg at Setesdalsmuseet hadde en samling på rundt 800 glassplatenegativer og sort/hvitt bilder etter kristiansanderen, August Abrahamson, (1842 – 1926), som de kunne tenke seg å dele på nettstedet. Abrahamson hadde en viktig samfunnsrolle i Kristiansand. Han var redaktør i Fædrelandsvennen i tillegg til å være lærer, kordirigent, skytterlagsmann, venstrepolitiker, forfatter, bibliotekar, en ildsjel i Kristiansand og Oppland Turistforening og dessuten en dyktig fotograf. Samarbeidet med Setesdalsmuseet ble innledet, bildene digitalisert og publisert, og vi endte etter hvert også opp med boka, «August Abrahamson – Fotografiske plater» i 2011. Boka forteller i tekst og bilder om hvordan det var å ferdes fra kyst til høyfjell for over hundre år siden. Siden oppstarten har antall bilder fra de ulike medlemmer økt. Vennesla bibliotek har publisert over 1 500 bilder. Interkommunalt

Flyfoto av Fiskå verk.

arkiv i Vest-Agder (IKAVA) over 2 500 bilder, blant annet en stor samling Widerøe-bilder fra kristiansandsområdet. Lindesnes Bygdemuseum viser over 13 000 bilder! Fra Lyngdal kulturforetak er det lagt ut en samling på nærmere 1 000 bilder, blant annet med sjeldne håndkolorerte glassplatedias med motiver fra misjonsmarken i Kina. Ellers finner man flere tusen treff ved å søke på emneordet: «flyfoto», blant annet fra Audnedal, Marnardal, Lyngdal, Flekkefjord og Kristiansand. Nærmere 400 treff ved å søke på «klassebilder», over 1 500 bilder ved søk på «fartøy», over 1 000 motiver med relasjon til «krig», og ellers en mengde andre emneord. I 2015 fikk nettstedet en solid forsterkning da kopi av bildesamlingen fra «Historiske Foto- Marnardal og Audnedal» ble lagt til i basen. Det betydde over 11 000 «nye» interessante bilder å utforske.

Kilde: Interkommunalt arkiv i Vest-Agder, (IKAVA).

tersen i Kristiansand. Dagfinn Pettersen fotograferte livet i byen fra 1930-tallet og opp på 1970-tallet. Samlingen ble kjøpt med midler fra Spareskillingsbanken, og digitaliseringsjobben er fordelt mellom fylkeskommunen og Digitale Bilder i Agder. Til nå er nærmere 10 000 bilder skannet. Spennende bilder fra

Bidrag fra privatarkiver I fjor mottok Vest-Agder fylkeskommune det store fotoarkivet etter fotograf Dagfinn Pet-

Vinterdag fra Strandgata i Farsund. Kilde: Vest-Agder-museet, Lista.

Tømmerkjøring på Valand i Konsmo.

Tiggere i Kina fotografert av misjonærer. Kilde: Lindesnes Bygdemuseum.

Kilde: Audnedal kommune.

relativt nær fortid, med blant annet et rikt utvalg av motiver fra frigjøringsdagene i Kristiansand. Bilder som vil være et verdifullt tilskudd til byens billedarkiv og vil være av stor kulturhistorisk verdi. I tiden som kommer vil Dagfinn Pettersens fotosamling bli bearbeidet videre med tanke på publisering på dbva.no. Fra Lista museum er det lagt ut rundt 1 500 bilder fra Lista og Farsundsområdet, fotografert av en av Norges eldste fotobedrifter, Waage Pettersen. I løpet av 2016 har et nytt medlem kommet til, nemlig Søgne historielag. I tillegg har vi startet samtaler om medlemskap med Birkenes bygdemuseum og Aust-Agder museum og arkiv (AAma). Med flere medlemmer fra Aust-Agder får vi etter hvert gleden av å øke og styrke samarbeidet over fylkesgrensa i tillegg til at bildebasen

Skoletog på 17. mai, på Åmli.

vokser. Domenet, agderbilder.no, er også sikret med tanke på fremtidig drift. Bildebasen blir kjent blant stadig flere, og antallet henvendelser fra brukere er jevnt økende. Med flere medlemsinstitusjoner og rikere bildeutvalg er vi i ferd med å bygge opp en attraktiv bildebase for fremtiden. Hvis du tror at din institusjon kan ha nytte av nettstedet, eller kan bidra positivt til videre utvikling og forbedring av bildesamlingen, så ta gjerne kontakt.

Kilde: Setesdalsmuseet.

Digitale Bilder i Vest-Agder ● Digitale Bilder i Agder (DBA) arbeider med digitalisering, formidling og publisering av kulturhistoriske fotografier på Agder ● Det er en sammenslutning av arkiver, museer, biblioteker og historielag i Aust- og Vest-Agder. ● Det ligger nå over 37 000 bilder på nettstedet www.dbva.no ● Vest-Agder-museet er en hovedaktør i driften av DBA. Kontaktperson for foto i museet er Arve Lindvig.

KOMMENTAR

Betraktninger fra Agderseminaret 2016 Under Agderseminaret 13.-14. oktober i fjor var migrasjon hovedtema. Hva kan vi lære av historien når det gjelder både nordmenn som har utvandret og hvordan vi har tatt imot innvandrere til Norge? Av Georg Kristoffer Berg Fjalsett Historiker og formidler ved Stiftelsen Arkivet Jeg ble invitert av professor Berit Eide Johnsen til å holde en oppsummering av innleggene på årets Agderseminar som ble avholdt på UiA 13. og 14. oktober. Det takket jeg med glede ja til, ikke minst fordi årets tema «På vandring og flukt. Migrasjon i et historisk perspektiv» virket forlokkende. Både som privatperson, historiker og som formidler ved Stiftelsen Arkivet interesserer temaet meg. En av mine første innskytelser var å sitere fra Knut Hamsuns «Markens grøde»: «Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.» Vandreren har alltid skapt historie, enten grunnen var krig, sult, utforsking eller jobb. Eller de som vandrer som del av sin kultur. Noen vandret inn i kystområdene i Norge ved slutten av siste istid. Der starter den norske vandrerhistorien. Og det er på sett og vis norske vandrere hele den første dagen skulle omhandle, om ikke så langt tilbake som til siste istid. Det aller første innlegget ble holdt av professor Knut Kjelstadli. Hans oppsummerende innlegg tok for seg å beskrive de forskjellige typer innvandrere og ga et historisk riss av hvordan vandreren har blitt møtt både her til lands og utenlands fra 1700-tallet til 2000-tallet. Det mest slående med Kjelstadlis innlegg var hvordan han forfulgte fiendebildet 38

som en bestandig del av vandringen, men der hvem som er fienden varierer fra en tid til en annen. Svensker, rom, romani, jøder, asiater, katolikker og kvener har alle fått sitt pass påskrevet, enten billedlig eller fysisk opp igjennom tidene, men ikke på en gang. Én gruppe peker seg gjerne ut som fiende eller trussel på ett tidspunkt og så en ny gruppe på et annet tidspunkt. Kjelstadli forberedte oss på disse viktige perspektivene.

Norske utvandrere Dette var nyttig å ha friskt i minne da den unge historikeren Henrik Olav Mathisen la fram funnene fra sin masteroppgave om utvandrede nordmenn til Amerika på 1800-tallets følelse av «hjem» ble oppfattet og beskrevet. Hans prisbelønte masteroppgave studerte dette gjennom fenomenene hjemfølelse og kollektiv identitet. Dette innlegget hadde mye til felles med professor emeritus David Mauks innlegg om nordmenn i tvillingbyene St. Paul og Minneapolis i Minnesota fra 1849. En konklusjon de begge delte med oss var hvor viktig den amerikanske borgerkrigen hadde vært for å skape en amerikansk identitet i de norske amerikavandrerne. Mine tanker dro meg til et nåtidig perspektiv: det vi kan lære av dette er hvor viktig det å stå sammen om en sak kan slipe vår identitet- hvilke slike arenaer har vi eller kan vi skape for innvandrere til Norge i dag og i fremtiden? Innimellom disse to innleggene hadde både Berit Eide Johnsen og Roger Kvarsvik fortalt hver sin historie om atypiske norske innvandrere i USA. Eide Johnsen tok utgangspunkt i et lite miljø tilknyttet Vestre Moland kirke. Her ble mikrohistorier koblet sammen for å beskrive de forskjellige faktorene som både dyttet og dro austegder vestover på 1840-tallet. Kompleksiteten i framlegget bekrefter det som så ofte blir oversatt når vandringer presenteres statistisk: det er så mange grunner til at folk

Berit Eide Johnsen, professor i historie ved Universitetet i Agder, holder foredrag om migrasjonshistorie under Agderseminaret. Foto: Kim Bredesen

bryter opp og vandrer til et nytt sted. Det var også det atypiske Roger Kvarsvik kunne berette om den såkalte «Ørkenen Sur». Historien om de norske sjøfolkene som grunnet depresjonen fra 1929 «strandet» i New York og tok tilflukt på en søppelplass, har også blitt filmatisert. Det er en spesiell historie om et spesielt samfunn i en spesiell tid, men den løfter også fram allmennmenneskelige perspektiver som skam, stolthet, hjemfølelse, medlidenhet og tapsfølelse. I 1929 var det 90 personer boende i Ørkenen Sur og før den ble revet i 1934 bodde det 750 personer der. Da hadde området fått opparbeidet stier med egne gatenavn, hyttene var av akseptabel standard og området hadde gått fra å være en del hvor man tok seg bolig med en viss skam, mens man gråt da bydelen ble sanert. Her ble vi igjen påminnet hvordan selvfølelse og identitet kan skiftes og formes i løpet av kort tid. Den første dagen var altså viet nordmenn i Amerika generelt og identitet og motivasjon for vandring og bosetting spesielt. Det var også et viktig lokalhistorisk bidrag som påpekte

hvor mye lokalhistorie kan fortelle om større forklaringsmodeller på vandring.

Innvandrere til Norge Den andre dagen var viet nyere tid og handlet i større grad om innvandrere til Norge. Unntaket var dagens første framlegg ved Ann Elisabeth Laksfoss Hansen. Hennes forskningsområde hadde vært norske innvandere til Alicante fra 1965 til 2015. Det var særlig to ting jeg la merke til med denne tematikken. Det første var hvordan nordmenn som sesong- eller arbeidsvandret til Spania mistet sin sosiale status i det de ankom det nye landet. På en måte er det selvsagt, samtidig er det en god påminnelse om at det innvandrere til Norge opplever daglig og som nordmenn som utvandret på 1800-tallet opplevde, det opplever nordmenn også i nyere tid. Mekanismene er de samme også for nordmenn. Det andre jeg bet meg merke i er nok mer for kuriosa å regne, men det handler om hvordan nordmenn i Spania fra 1960-tallet har brukt terminologi og symbolikk fra vikingtiden. Disse myteomspunne sesongmigrantene 39

som fra 800-tallet har gjort et uutslettelig inntrykk på Europa tjener altså som brekkstang for å markedsføre business og/eller tilhørighet blant nordmenn i Spania. Det lå så mange perspektiver i akkurat dette at jeg humret litt for meg selv fra bakerste benk. Også denne dagen fikk vi et innlegg som tok for seg de lange linjene i Øyvind Tønnesons «Flyktninger, fred og samfunnssikkerhet- et historisk perspektiv». Fra dette framlegget noterte jeg meg følgende viktige og oppsummerende sitat: En flyktning var en som falt utenfor det beskyttende nettverket av sin hjemstat. Denne dagen ansporet i større grad de personlige refleksjonene hos meg. Spørsmål som: Hva om det var meg som måtte flykte? Hvor lett hadde det vært for meg å kalle et nytt land for «hjem»? Hvilket ansvar har jeg i møte med de millioner av flyktninger i verden i dag, og de som helt sikkert vil komme i fremtiden? Det mest konstruktive spørsmålet å stille er: Hva kan historien lære oss? Her gjaldt det å ta med seg de erfaringer om suksessfull integrering som vi faktisk har. Hanne Sortevik Haaland og Hege Wallevik fortalte om sine erfaringer fra arbeidslivet og frivilligheten, mens Maryann Jortveits innlegg omhandlet skolens rolle, dens utfordringer og potensielle suksessfaktorer. Til slutt berettet Ann-Margrit Austenå fra NOAS om hvordan tilstanden er for asylanter, asylsøkere og andre flyktninger i verden i dag. Et særlig fokus ble lagt på de som tar seg over sjøveien fra det afrikanske kontinentet til Italia og Hellas. Dilemmaene, storpolitikken og menneskene ble beskrevet gjennom data, statistikker og utfordringer. Det sistnevnte er det mye av. Bare i Norge legger politikken føringer for hvordan selv søkere som trolig får innvilget asyl blir sittende på mottak i lang tid for at utsendelsesstatistikkene skal følge et ønsket mønster. Norge er for eksempel i en særstilling når det gjelder å returnere enslige, mindreårige asylsøkere til Afghanistan. Grepet med å følge en kronologi fra begynnelse til slutt over de to dagene var vellykket og bidro til å skape større forståelse for fenomenet migrasjon. Til sammen beskrev alle innleggsholderne en mengde faktorer som fører til vandring. Verden er kompleks, mennesker er komplekse og det er også vandringen. 40

Framtiden for nasjonalstaten Mennesket har vandret siden dets egen fødsel. Vi er alle et resultat av vandring. Store og vågale vandringer eller mindre forflytninger, men ingen har en ubrutt rekke av forfedre og formødre som har sittet stille. Noen har på et eller annet tidspunkt måttet bevege på seg. Seminarets to dager fikk meg til å stille så fundamentale spørsmål som: når stopper egentlig innvadringen? Når ble vi til et «vi» og oss til et «oss»? Hvor går grensen for at man kan fri seg fra sin egen slekts vandrerhistorie og proklamere at grensene stenges fra nå av? Jeg skjønte at jeg nok må oppsøke flere seminarer og foredrag med liknende tematikk og med en antropologisk eller statsvitenskapelig vinkling. Og apropos statsvitenskap: et perspektiv som kun så vidt ble nevnt, men som jeg tror vil prege fremtidens migrasjonsdebatter er det om nasjonalstatens rolle. Hva betyr nasjonalstaten for vår tilhørighet til en spesiell plass i en tid da nasjonalstatstankegangen på noen områder er i ferd med å utspille sin historiske rolle og vaker i vår bevissthet bare som nostalgi? For morgendagens flyktninger vil kanskje flykte fra områder som med ett plutselig ikke lenger finnes- fra små Atlantiser som en gang var, men som nå er under vann. Eller vasket vekk av gigantiske jordskred og tsunamier. Og spørmålet dukker opp: hva om det er oss? Hva om det blir meg? Jeg forlot seminaret med flere spørsmål enn da jeg kom: et godt tegn. Så vil historien kunne fortelle om vi maktet å stille de riktige spørsmålene og anvende den riktige historiske kunnskapene i møte med det som antakelig om noen tiår blir den største flyktningbølgen noensinne.

STEDSNAVN - av Finn E. Isaksen Stedsnavnansvarlig i Kartverket for Vestfold, Telemark og Agderfylkene

Om nn og dn – for spesielt interesserte Hvor det bærer hen? Lesere av denne spalte har forhåpentlig fått med seg hovedføringen i lov om stadnamn når skrivemåten av stedsnavn formelt skal avgjøres: Det skal «takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk ....». Med utgangspunkt i siste føringen skulle dette i vårt Agder tilsi endelsen vann eller vatn, tjern eller tjørn, fjella eller fjellene, for å nevne noe få. Døra er likevel åpnet litt mer i gjeldende forskrift når det der omtales regionale samleformer eller rene dialektformer – med «nokre presiseringar» som det heter i kommentarene til disse. Med blant annet dette: «I område med uttalen nn for rn kan ein bruke skrivemåten nn ...». Altså er det åpnet for endelsen tjønn og tjenn. Den første i midtre og vestre Agder, mens tjenn gjerne mer aktuelt i østre delen. Og dessuten en åpning for fjelli og fjelle, ut fra dialekten. Foruten en mer generell åpning for de blaude konsonanter med b, d, g for p, t, k. Så langt alt vel, og mange sørlendinger har kanskje pustet lettet ut. Vanlig rettskriving skal altså følges, men det er åpnet for nærmere angitte unntak fra dette. Så kan man alltids spørre: Når det er åpnet for tjønn og tjenn, hvorfor er det ikke åpnet for tjødn som de gjerne vil ha lengst vest i Agder? Eller fjellæ som de vil ha i Åseral? (Og da Åseral i en konkret sak ikke fikk det med dagens regelverk, ville de heller ha fjella og ikke fjelle.)

I en omskiftelig verden er det nå aktuelt med nok en revisjon av forskriften og høring om dette er nylig gjennomført. Rett nok er de mer detaljerte skriveregler nå foreslått tatt ut av selve forskriften og tenkt videreført som en rettledning overfor vedtaksmyndighetene. Og her dukker det opp forslag om ytterligere åpninger for uttalenære skrivemåter som avviker fra rettskrivingen. Blant annet forslag nå om å tillate endelsen -dn, altså tjødn. Til jubel og glede vest i Agder skulle jeg mene, hvor slik skrivemåte er å se på Økonomisk kartverk fra 1970-tallet. I tillegg åpnes det for bruk av ø i andre områder av landet hvor uttalen er ø for gammelnorsk kort o, det vil si ødde og strønd. Samt atskillig flere åpninger – eller avvik om du vil, fra vanlig rettskriving. Gjennom høringen av forskriften er det dessuten kommet sterke innspill fra Valdres om å kunne tillate øddin, brøtin, bakkadn, bygdidn, sørre og nørre, for å nevne noen. Uten å ha gransket alle innsendte høringer, kan det vel tenkes atskillig andre gode ønsker eller krav fra andre deler av landet? Og de som ikke fremmet sine krav i denne omgang, kommer kanskje ved neste revisjon? Det må da være relevant å spørre hvor dette bærer hen? Ender hele regelverket opp med tillatelse for det meste, nærmest som lydskrift for stedsnavn, med allehånde dialektale særpreg? Er spørsmålet om normering i det hele tatt aktuelt? Er vi tjent med dette «frislippet»? Eller kanskje vi skulle spørre: Trenger vi (på sikt) lov om stadnamn?

ETT KORT - MANGE MUSEER

KJØP ÅRSKORT FRA AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV! Hvis du besøker et eller ﬂere av våre museer i løpet av et år, bør du vurdere å kjøpe årskort. Dette gir deg gratis inngang på alle museene* som er tilknyttet Aust-Agder museum og arkiv. Du får også årets utgave av boken Aust-Agder-Arv samt 50 % rabatt på utvalgte arrangementer.

kr. ,-

ÅRSKORT

AUSTAGDER

MUSEUM OG

* Bjoren inngår ikke i årskortet. Kortet er gyldig i 1 år fra kjøpsdato.

ARKIV

KUBEN ALSMUSEENE MUSEER - SETESD GRIMSTAD BYS

AUSTAGDER MUSEUM OG ARKIV GRIMSTAD BYS MUSEER - SETESDALSMUSEET - KUBEN

Agder Historielag er støtta av Aust-Agder fylkeskommune og Vest-Agder fylkeskommune 42

Bokanmeldelser

SPENNANDE ANTOLOGI

Aust-Agder-Arv – Årbok 2016 Aust-Agder museum og arkiv – Kuben Innbundet – 191 sider Det er noko ekstra når ein får slike store og gjeve bøker i handa. Ho er så profesjonelt utført, med mange bilete og illustrasjonar, og på heile 190 sider. Når også bidragsytarane er tungvektarar innan sine fag, kan det ikkje bli anna enn bra. Redaksjonen, ved Anne Tone Aanby i spissen, har gjort eit fint utval av tekstar som dekker nesten heile fylket. Eg kan ikkje sei noko om alt i boka, men vel å trekkje fram nokre av artiklane. Meldt av Olaf Moen. Marit Aslaksen skriv om Grimstad by, som er blitt 200 år. 6. juni 1816 skreiv kongen i Stockholm under på dokumentet som gjev ikkje berre kjøpstadsrettar, men og nytt namn: Grømstad var blitt til Grimstad. Retten til å vere kjøpstad kom gradvis etter at Arendal og Risør hadde fått dette, og Grømstad låg under Arendal. Etableringa av Froland Jernverk i andre halvdelen av 1700-talet hadde mykje å seie i prosessen, då Grømstad fungerte som utskipingshamn for jernverket. I tillegg kom det store Lofthusopprøret der folket reiste seg opp mot embetsmennene. Det blei naturleg etter kvart å la Grømstad få noko sjølvstende når det gjaldt handel, og etter ein del om og men (krefter i Arendal var ikkje så hissige på å la Grømstad få nokre særlege rettar), så fekk dei iallfall i 1791 rettar som ladestad. Det var ikkje full bystatus, men eit godt steg på vegen. Napoleonskrigane og naudsåra på starten av 1800-talet fekk fart på søknadsprosessen att, og denne blir sendt til kongen i 1812. Denne søknaden går nokre gonger att og fram mellom konge og Grømstad, for så å bli kalla attende frå Grømstad på grunn av store krav om å bygge tollbod og pakkhus, samt betale Kristiansand for å få lov til å vere by. Undervegs har vi fått ny konge og ny union – og ikkje 44

minst eiga grunnlov, så Grømstad sender ny søknad avstad! Arendal var framleis mildt sagt lunken til denne søknaden og argumenterer mot. Det vart likevel noko overvekt i odelstinget for at denne søknaden skulle bli tilrådd, så han vert sendt til kongen i Stockholm som no altså avgjorde saka: ladestaden Grømstad blei til kjøpstaden Grimstad. Det er mange teoriar på kvifor byen fekk denne vokalendringa, men det er iallfall lettare å uttale for utlendingar! Gjennom dei siste åra har det blitt meir fokus på eit mørkt kapittel i den sørlandske historia, nemleg dei mange barnevandringane frå bygdene vest i Vest-Agder og til gardane i Aust-Agder, eller «Austlandet» som det vart kalla. Knut Møretrø skriv om nokre av vandrarane og etterkomarane deira, som kom vandrande på små føter heilt borte frå Kvinesdal og Konsmo og til Reddal. Stien er i

Arendal ca. 1750. Akvarell av Jean Neuwert. Kilde: Aust-Agder museum og arkiv

dag merkt heile vegen, og er heile 13 mil lang! Dei første barna kom allereie i 1842, med Mathias Pedersen frå Kvinesdal i spissen, tretten år gamal. Pedersen slo seg etter kvart ned på Møretrø der han hadde tent i fleire sesongar, og blei seinare kjend som ein kraftfull emissær og lesar. Det var mange barnevandrar som fann vegen til bedehuset i Reddal, det var ein stad å treffe andre i same situasjon, og det var nok en stad å finne trøyst. Det var ulike syn på dette med barnevandring, og sjølv om dei aller fleste var einige om at det var slitsamt og mange levde under kritikkverdige forhold, så er det og ein som heldt fast på at det og kunne vere ei positiv oppleving og ei sterk oppseding for ungane. Gardane i Aust-Agder ga mest positive skussmål til gjetarungane, men distriktslegane i Lister var skeptiske, og meinte det var særs uheldig å sende ungane vekk på arbeid. Mange fekk ein knekk for livet og for fleire gjekk det sterkt ut over skulegonga. Monika Kurszus Håland og Lise Råna let

oss bli kjende med Oselia Gundersen (f. Osuldsen; 1855-1908). Ho var husjomfru hjå familien Eyde i Arendal frå 1870 – 85, og gjennom si handskrivne kokebok gjev ho oss eit innblikk i kva dei meir kondisjonerte i byen åt på den tida. Oselia var barnefødd på Narestø, og som tjueåring kom ho til familien Eyde for å ha teneste. Elina og Samuel Eyde budde på Malmbrygga i Arendal, der han hadde gjort det godt innan handel og skipsføring, og skulle seinare bli faren til den kjente Sam Eyde (ja, du veit, han med industrien og Eydehavn!). Etter at Oselia slutta hjå Eyde, så gifte ho seg med Knud Gundersen og saman starta dei kolonialbutikk i Holmesund. Men – det er no kokeboka vi kjenner ho frå i dag. Ikkje nok med det, men over hundre år seinare har Oselia fått eigen matblogg: www.oselia.no, der vi kan følgje arbeidet med å lage og rekonstruere og tillempe Oselia sine oppskrifter, slik at dei kan bli lagd også i 2016! Noko av det som kjem fram er at Noreg var ein del av verda også for 150 år sidan; folk nytta sitron, sjokolade og 45

Grimstad tidlig på 1800-tallet.

Side fra kokeboka til Oselia Gundersen.

Ukjent kunstner.

eksotiske krydder, iallfall i finare krinsar. Ein annan ting er at mykje av denne maten er rettar vi framleis finn på norske middagsbord både til kvardag og fest, ja, ingrediensar som til dømes grønkål har til og med kome på moten att! Neste gong du vitjar Kuben stikk du vel innom Oselia sin kafé der? Den fjerde artikkelen eg vil seie noko om er skriven av Olga Marie Breivik, og omhandlar skikken med messingbelte i Aust-Agder. Desse belta blei ikkje tekne med i arbeidet då dei skulle rekonstruere dei gamle festdraktene, dei var liksom ikkje fine nok til kvinnedraktene, og mennene hadde gått over til å nytte bukseselar. Messing har vore i bruk overalt. I Setesdal finn vi det som beslag på jurer (lærbelte), og i Iveland har det vore nytta til oppheng på lauslomma. Breivik har etter kvart registrert og dokumentert mange stølebelte og spangebelte i messing frå Åmli og Setesdal, både til menn og kvinner. Var desse nytta til kvardags, eller var dei rett og slett billegare å få lagd? Vi finn att desse belta i måleri og i einskilde gamle bilete, så det vantar ikkje

på dokumentasjon. Men så har dei blitt borte. Ein annan ting eg lærte i denne artikkelen er at ordet ‘gjørtlar’, altså messingsmeden, kjem frå det tyske ordet ‘Gürtel’, som tydar nettopp belte! Det har vore gjørtlarar i Noreg sidan 1200-talet, så tradisjonen med messingbelte er garantert gamal. Heldigvis er det personar som meistrar kunsten å støype beltestølar og -kister enno, mellom anna på Hillestad i Åmli. Her må de berre sjå bileta som fylgjer artikkelen, det er mykje praktfullt arbeid å sjå som er bevart for ettertida! Dette var berre ein tredjedel av alle artiklane i boka, og eg trur du garantert vil finne noko du finn interessant. Andre tema som blir belyst er Rønnes i biletkunsten, kvinnelege fotografar i Grimstad, historia til det gamle Strømmenhuset, steinaldarfunn, og diskusjon rundt dilemmaet gravrøveri og/eller kulturminnevern, og så blir vi til sist tatt med på bjørnejakt! Eg gjev gjerne denne boka mi varmaste tilråding, kos deg med lesinga! Vikkilen, Grimstad ca. 1850. Kart over Grimstad fra 1781. Kilde: KUBEN.

Kilde: A.T Aanby, Skipsbyggmesterens tid (2012).

FENGANDE, LÆRERIK OG MOROSAM

Søgne Historielag – Årbok 2016 Innbunden – 153 sider Portal forlag Det er så godt å lese slike ryddige, korrekturleste og heilskaplege årbøker. Stor takk til redaksjonen og til Portal forlag for dette. Den vel 150 sider lange boka er den tredje årboka til Søgne Historielag, og er krydra med mykje biletmateriale frå både gamal tid og nyare dagar. I tillegg så greier boka å fange interessa til ein Risørværing i Kristiansand; det er vel eit kompliment! Årboka er prega av lengre artiklar. Dette går kan hende noko ut over breidda i det historiske stoffet, men det tyder og at vi har fått høvet til å få eit djupare dykk i nokre sider ved det historiske Søgne. Meldt av Olaf Moen Hovudartikkelen i boka handlar om sildefiske, og det heilt borte ved Egersund. Det er Dagfinn Langenes, via pennen til Jan Helge Fladmark, som fortel, og det veldig levande. I innleiinga får vi dei grove linene i sildefisket heilt frå sagatida til moderne tid. Vi får først eit glimt inn i faren, Kalmar Langenes, sitt liv som sildefiskar i den danske livbåten(!) «Arken» i åra frå rundt første verdskrigen og framover. På 1940 og -50-talet, startar Dagfinn Langenes si forteljing. Det var «hårda bud» for sildefiskarane, særskilt under andre verdskrigen. Kosten var enkel, kleda var kleine og veden rå, men det var harde og arbeidsame karar. I tillegg var arbeidsvegen lang, i periodar måtte dei heilt til Karmøy for å få fangst, og vintrane kunne vere tøffe med mykje og tjukk havis. Det er ei spennande historie, og eg får assosiasjonar til Johan Bojer og «Den siste viking» når eg les artikkelen. Arnfinn Håverstad har føregripe historia sin gang når han presenterer bilete frå 2014 og -15. Gjennom heile året har to fotografar dokumentert folk og fe og bygg på Lunde. Det har 48

skjedd mykje i den grenda frå ho var kommunesentrum i Søgne fram til 1974 og til no. 40 år på godt og vondt. Terje Bjelland let oss bli betre kjende med rekordhaldaren frå Søgne, Kristen Fløgstad. Fløgstad har vore flink i så mange idrettar, men det var innan friidrett og tresteg han hevda seg mest, og der han fekk deltake både Europacup og dei olympiske leikane i 1972. I Europacupen på Bislett i 1973 sette han Noregsrekorden i tresteg som skulle halde seg i minst 43 år – han er altså ikkje slått enno! Det er mykje historie i Ny-Hellesund, og i denne boka får vi ikkje mindre enn tre fine artiklar. Bjarne Tresnes Sørensen tek føre seg dei gamle bryggene i uthamna. Det er skriftleg belegg for busetnad i Ny-Hellesund heilt frå

første delen av 1600-talet, og det var ei av dei mest besøkte uthamnene langs kysten, med på det meste heile 225 innbyggjarar! Vi lærer om brygger gjennom forteljing, teikningar og bilete, frå dei første vi kjenner og til langt opp på 1980-talet. I den andre artikkelen frå Ny-Hellesund, let forfattaren Tone Klev Furnes oss få møte målaren Amaldus Nielsen. Nielsen var mandalitt, og er særskilt kjent for naturskildringane sine, noko han studerte i Tyskland og i Spania. Han kom attende til Noreg og busette seg i Kristiania. Han var på årlege besøk til NyHellesund og utvikla der eit godt kameratskap med forfattaren Vilhelm Krag. Den tredje artikkelen handlar om ein annan kjendis, nemleg Nordahl Grieg. Det er Jostein Andreassen som fortel. Grieg var sju gonger i Ny-Hellesund, og skreiv fleire av sine viktigaste verk her; skodespelet «Nederlaget», romanen «Ung må verden ennu være» og ikkje minst det etter kvart kjende og kjære diktet «Til Ungdommen». Andreassen har fått Mary og Gerd Karlsen, som kjente Grieg frå desse opphalda, til å fortelje, noko som gjer at vi kjem tett inn på den kjende forfattaren og journalisten. Vi får attpåtil oppskrifta på fiskesuppa som jentene komponerte til han! At Sørlandet var, og er, viktig i krigssamanheng får vi stadfesta når vi les stykket til Normann Liene og Floke Bredland. Dei skriv om strandvaktene i Søgne under den første verdskrigen. Det var plassert ut soldatar rundt om heile Kristiansand, såkalla nøytralitetsvakter, og vaktpostar på dei høgaste punkta i regionen. Over to tusen soldatar tenestegjorde her på det meste. Det var og viktig å verne om sjøgrensa og strandlinene så det ikkje kom inn framande makter denne vegen. Det var helst viss det kom angrep på austsida av Trysfjorden. På denne tida var det berre den gamle trekkferja som var einaste moglegheita for å kome over fjorden, så angrep frå vest blei sett på som ufarleg. Det var verre viss det kom angrep gjennom Åros, Høllen, Vaglen og Oftenes, så det måtte vere ekstra trykk på «Vestfronten» for å hindre eventuell framrykking mot Kristiansand. Det finst mange minnesteinar rundt om i Søgne over desse som utførte si teneste for fedrelandet her, og det finst restar av vakthytter. Her er det berre å få på seg turskoa

og oppsøke alle desse minnesmerka, det er heile ni steinar og 12 inskripsjonar – klarar du å finne alle? Torvald Hellum gjev oss eit glimt av året 1916, der han byr på stoff som var prenta i Fædrelandsvennen det året. På denne tida kunne ein framleis lese artiklar på landsmål i denne etter kvart så urbane avisa. Ungdomshuset «Heimklang» var nytt, det sto ferdig året før og kom på heile ti tusen kroner. Fædrelandsvennen har og med ein føljetong av grunnleggjaren av Søgne Historielag, Peter Lunde, om Gunder Hanssen og hans opplevingar under Napoleonskrigane. Noko sikkert ikkje så mange veit, er den tydinga Søgne har for Noregs Botaniske Museum. Karstein Brunvatne skriv om den naturinteresserte læraren Einar Brunvatne. Under ei undersøking som Botanisk Museum hadde om blåveis, så hadde Brunvatne fatta interesse for ei særskilt bregne som han ikkje hadde finne noko vitskapleg om. Det skulle syne seg etter nærare undersøkingar å vere ei kongebregne som ikkje var observert i Noreg før, og museet kallar det «…et funn av ganske ualmindelig stor interesse…». Kongebregna er framleis å finne i Søgne, men er så sjeldan at ho er totalfreda. Dialektordlister er populært stoff i historielagsbøker. Det er Astri Solberg som har samla ord og omgrep frå Try frå 1930-talet og framover. Det som slår meg er at jo lenger vi går attende, jo meir liknar dialektene på kvarandre. Vi trur at vi må knote på bymål når vi treff folk frå andre kantar av landet, men kanskje skulle vi heller snakke endå breiare dialekt saman? Det finst sjølvsagt mange lokale uttrykk, og nokre av det har fått ekstra plass i årboka. Rune Røsstad dreg fram ord som «sinkadus», «tvitulle», «skoien», «trandle» og kva det tyder kan du stusse på fram til du les boka! Mot slutten av årboka for 2016 gjev Tormod Engebu oss eit innsyn i Søgne sine kommunale arkiv frå 1837 og fram mot vår tid, og korleis vi kan finne og nyttegjere oss av desse. Eg trur denne årboka vil famne mange, ho er både fengande, lærerik og morosam å lese.

INNHALDSRIK BOK SOM GJER GODT INNBLIKK

Søgne Historielag - Årbok 2015 Innbunden – 160 sider Portal forlag Årbok 2015 er den andre årboka historielaget gir ut, og som Årbok 2014 er det ei innhaldsrik bok med mange interessante artiklar. Vi får høyre om dramatiske skipsforlis, krevjande arbeid for losane, skipsbygging, men også om gode hytteminne frå 50- og 60-talet. Meldt av Solveig Lima Eit artig innslag i årbøkene er fast spalteplass med utklypp frå Fædrelandsvennen av hendingar i Søgne for 100 år sidan. Den andre bolken av Astrid Solberg si samling av dialektord frå Try held fram i Årbok 2015. Det er bra at desse 1000 orda vert tatt godt vare på og porsjonert ut i årbøkene. Dei utfyllande kommentarane ved Rune Røsstad gir ordsamlinga eit ekstra lyft. Fyrste artikkelen i årboka er skriven av Terje Bjelland: «Busstegneren, Torstein Ormestad forteller». Her møter vi ein historisk interessert person som er glad i å teikne og drive med musikk. I Brødrene Repstads karosserifabrikk på Lunde fekk han snart hovudansvaret for å lage bussteikningar, og dette engasjerer han framleis. Historielaget arrangerte 7. mai 2015 minnekveld på Søgne Bibliotek der 18 personar vart intervjua om fredsvåren 1945. Dei hadde alle klåre minne frå fredsdagane, og alle dei ulike hendingane kjem godt fram i artikkelen. Teksten som står på trykk i årboka, er transkribert av Ann Kristin Sandvoll Hellum og har fått tittelen: «Fredsvåren i Søgne: Brente flagg og eggedosis». I krigsåra 1807–1814 sat kring 5000 nordmenn i krigsfangenskap i England, og av desse var det kring 2000 frå Agder. Fleire av dei var frå Søgne. Lagnaden til desse og livet for dei som sat att heime er utførleg fortalt av Oddleif Lian i «Søgnefolk i prisonen 1807–1814». Jan G. Langfeldt gav i 2015 ut boka: «Skips50

forlis og -havarier gjennom 500 år i Søgne skjærgård», og i Årbok 2015 har han eit utdrag frå denne boka. Eit dramatisk og svært lærerikt utdrag! Vi får vite om det slitsame og vågale arbeidet det var å vere los, om bergingsforhandlingar, sjøforklaringar og korleis det gjekk med skip, skipslast og mannskap. På kysten utanfor Søgne var det mange skipsforlis på desse 500 åra. Lite skjedde, men etter fleire grunnstøytingar og krav frå stortingsrepresentantane frå Vest-Agder vedtok Stortinget i 1887 å løyve pengar for å sikre skipsleia. Gunnar Eikli gjer god greie for historiske tilhøve på 1500-talet i artikkelen: «Det skjønne skib St. Oluff» – litt om skipsbygging på Agder i gammel tid». Forfattaren skriv at det er lite kjeldemateriale om skipsbygging før 1600,

men sjuårskrigen (1563-1570) mot Sverige hadde gjort at flåten til kong Fredrik II var sterkt redusert. Når det gjeld skipsbyggeriet i Trysfjorden, kjem Eikli inn på at det er langt fleire spørsmål enn svar om dette. Men slik stoffet er framstelt, gir det eit godt innblikk av tilhøva ved Agderkysten i dansketida. Elles kan vi i årboka lese om «Ballastplanter i Søgne» av Jostein Andreassen, «Søgne fra istid til bondetid» av Ghattas Jeries Sayej, «Vegnettet i Søgne» av Torfinn Normann Hageland, om «Menigheten Samfundet» av

Grete Vabo og om «Brunvatne Kvinneforening: Ei av Søgnes eldste» av Målfrid Slettan. «Minneakvareller» av Ingrid Juell Moe og «Hytta i Søgne – symbol på fellesskap og glede» av Emil Otto Syvertsen er fine forteljingar korleis planane om hytte vart til verkelegheit og kor mykje hytta om sommaren hadde å seie i livet elles. Sist i årboka finn ein Årsmelding 2014 og kven som har vore bidragsytarar.

BOK MED FAGLEG DYBDE

Søgne Historielag - Årbok 2014 Innbunden – 200 sider Portal forlag Dette er fyrste årboka til Søgne Historielag, sjølv om laget er blant dei eldste i landet. Det er ei flott utgåve. Omslagsbiletet viser til både eldre og nyare tid. Bilete av bil og dame ved bensinpumpa på Lunde er felt inn i eit vakkert teppe av Ingrid Juell Moe. Meldt av Solveig Lima Før arbeidet med årboka vart ferdig, gjekk redaktøren, Jan-Erik Hallandvik, bort. Men føreordet hadde han gjort klart. Det har ein fyldig omtale av innhaldet i artiklane og kvifor det ikkje tidlegare hadde vore gitt ut årsskrift i Søgne. Redaksjonskomitéen gjorde boka ferdig og heilt framme står det «Årboka 2014 tilegnes Jan-Erik Hallandvik». Det er sjeldan å lese så mange fagleg interessante artiklar i ei årbok. Dei når utover det reint lokale, og gir meir forståing for samfunnet i tidlegare tider. Jubileumsboka startar med Sturla Ertzeid som fortel om «Søgne Museum 100 år». Den gode forteljarstemma hans kjem så godt fram at ein beint fram tykkjer ein er til stades 51

og høyrer på han. Artikkelen er basert på eit kåseri Ertzeid heldt i samband med 100-årsjubiléet for Søgne Museum og tilrettelagt av JanErik Hallandvik. I Jostein Andreassens artikkel «Eidsvollsmannen fra Søgne» peikar han på det er ikkje så mykje ein veit om Syvert Amundsen Eeg. Men i fylgje det Laurits Repstad skreiv i «Agder Historielags årsskrift» frå 1962-63, skal Eidsvollsmannen ha vore ein av dei fyrste som dyrka poteter på garden Eig. Artikkelen gir ei god og detaljert innføring i korleis val av utsendingar frå Mandal Amt gjekk føre seg. Robert Antoni Pisani fortel om Søgnemannen Jalmar Olsen Hallandvik i «En soldat på vei hjem». Jalmer Olsen Hallandvik var ein av «Roosevelts Vikinger» i Bataljon 99 under 2. verdskrig. At det vart oppretta eit slikt infanteri i USA i 1942 var ny opplysning for meg. Det er interessant å fylgje Hallandvik på vintertrening i Rocky Mountains som førebuing til å kjempe mot tyskarane i Noreg. Men bataljonen hans hamna i staden i Normandie og var med i dei alliertes framrykking mot Paris. Det er ei fæl krigshistorie. Dei psykiske påkjenningane var nærast umenneskelege, men Hallandvik må ha vore både heldig og psykisk sterk. Pål Nymoen skriv i «Steinaldermysteriet ved Hummervikholmen» om funna på Søgnekysten frå eldre steinalder. Det er svært sjeldan at menneskeskjelett blir funne i Skandinavia, og «Sol-funnet» frå 1994 er difor eineståande. Detaljar om oppdaginga av beina som blei funne i mudderet i vika ved Hummervikholmen er godt fortalt. Norsk arkeologi er stort sett basert på utgravingar på land, men artikkeleforfattaren meiner at funna i sjøen i Søgne er eit argument for «opptrapping av undervannsarkeologien». Artikkelen til Gustav Sætra: «Bondepolitikken under Lofthus-opprøret. Linjene fram mot og etter 1814» gir ei grundig innføring i tilhøva på Agder på 1700- og -1800-talet. Klager frå bøndene i Telemark i 1784 driv fram Lofthusopprøret i 1786-87. I Kristiansand vedgjekk stiftsamtmannen at han hadde mista kontrollen over distriktet, og ein Lofthuskommisjon vart utnemnd hausten 1786. Innstillinga frå kommisjonen var prega av opplysingstida og hadde eit positivt syn på bonden. 52

Det førte til fleire reformar, men kommisjonen fekk fullmakt til å arrestere Lofthus. Artikkelen nemner også uåret 1812 då bøndene frå bygdene kring Arendal og Kristiansand forlangte at kornkammera skulle opnast. Bøndene vann! I ein innhaldsrik artikkel om makrellfisket: «Drivgarnsfiske etter makrell. Dagfinn Langenes forteller» vert Langenes intervjua av Jan Helge Fladmark. Artikkelen gir god innsikt i arbeidet og slitet det var å vere fiskar og arbeidet med å få sendt makrellen vidare, anten fersk eller i saltlake. Ny-Hellesund var ei viktig hamn i seilskutetida med gjestgiveri, handel, fiske og hummarfangst. To av artiklane i Årbok 2014 handlar nettopp om Ny-Hellesund og gir oss informasjon om livet der. Bjarne Tresnes Sørensen skriv om «Barkekar og barkegryter i Ny-Hellesund», og han fortel detaljert og forståeleg om korleis fiskegarna vart «impregnert» ved hjelp av bark i store kar. Tre innretningar er freda, og dei er viktige kulturminne som fortel om korleis NyHellesund forandra seg frå uthamn til fiskarsamfunn då seglskutetida tok slutt. Gunvald Opstad skriv om «Wilhelm Krag og Havbukta». Vi får god kjennskap til diktaren som kom til Ny-Hellesund i 1917, samstundes som artikkelen fortel om tilhøva då. Under 1. verdskrig var det til dømes rasjonering på parafin. Elektrisiteten kom fyrst i 1924. «Min barndoms have» vart skriven sommaren 1926, men Krag vart sjuk året etter, og han døydde i juni 1933. Lokalhistorisk materiell om dialektord finn ein i artikkelen: «Dialektord hørt på Try samlet fra 1930-årene og framover». Astrid Solberg. Torvald Hellum fortel om oppveksten hennar hos besteforeldre fødde på 1800-talet. Sjølv var ho fødd i 1918, og ho må ha vore særs språkmedviten og kulturinteressert sidan ho samla kring 1000 ord som ho hadde høyrt i oppveksten. Desse leverte ho på biblioteket i Søgne i 1996. Språkforskar Rune Røsstad har skrive nyttige kommentarar i samband med ordsamlinga: «Litt om ampløy og beknib og andre ord». Artiklar elles i denne innhaldsrike årboka er «Det geografiske Søgne. Historisk tilbakeblikk i kartografisk gjengivelse, med beskrivelser av

formål og metoder» av Terje Nuland, «Hva skjedde i Søgne 1914? Klipp fra Fædrelandsvennen» av Torvald Hellum, «Fyrvoktersønnen. Fredrik Røsstad forteller» av Terje Bjelland, «Å fortelle om Søgne» av Pål Repstad, «Om å skrive familiehistorie og krigshistorie» av Ingrid Juell Moe, «Privatarkiver fra Søgne på Statsarkivet i Kristiansand» av

Kjell J. Bråstad, «Digitale bilder i Agder» av Arve Lindvig, «Om å ta vare på gamle hus» av Jens Treider. Bak i boka er det oversikt over alle dei som har kome med bidrag til Årbok 2014, minneord om Sturla Ertzeid, Laurits Repstad og Jan-Erik Hallandvik. Årsmelding 2013 og medlemslista kjem heilt til sist.

STERKT KNIPPE FORFATTARAR CHRISTIANSSANDS BYSELSKAB

Historier fra Kristiansand Årskrift nr. 25 – 2016 - 120 sider heftet I dette, som i dei fleste årsskrift for historielag, så er det noko for ein kvar smak. Vi får servert gode artiklar som alle har tilknyting til byen si nære historie. Det er eit sterkt knippe forfattarar som deltek i år, noko som borgar godt for opplevinga vår som lesar. Eg trekk fram nokre av artiklane, valet er utelukkande basert på eigne interesser og preferanser, og er i så måte ikkje ei rangering. Meldt av Olaf Moen Gunvald Opstad fortel om kunstnaren Edvard Vigebo (1916 – 1986). Vigebo og kunsten hans utvikla seg gjennom mellomkrigsåra og framover, sterkt påverka av 30-talet, ekspresjonismen og tendensmåleria som var på moten då Vigebo var fødd i Tollbodgata, og gjekk i lære hjå mellom anna Finn Nielsen, Georg Jacobsen, Carl von Hanno og Axel Revold. Artikkelen er godt illustrert med fleire av bileta til Vigebo, så kan også vi som ikkje hadde høyrd om denne kunstnaren før lære kunsten å kjenne på ein fin måte. Det gjev også lettare meining når vi les det meir tekniske rundt teknikkar og tradisjonar. Vi får sjå dystre bilete av tung einsemd, og vi får sjå lettare bilete av skip og blomar, samt lokale område som scener frå byen, Setesdal og Brekkestø. Vigebo var og ein sentral aktør i Christianssands Kunstforening, der han satt i styret i ei årrekke.

Vi held oss til kunst, om enn no i ei anna form: Amatørteater. Emil Otto Syvertsen kjem med små drypp frå historia til Gymnasiesamfundet «Idun», som etter kvart blei til det vi kjenner som Idun teater. Han seier sjølv at det ikkje er noko lagssoge han skriv, men mir inntrykk frå den offentlege verksemda til 53

teatergruppa. Idun var meir enn berre teater, det skjønar vi raskt når vi les artikkelen til Syvertsen. Det er like mykje ei studentforeining med møte, talar, festar, pengeinnsamlingar, kunnskapsdeling og agitasjon. Etter kvart utover 1950-talet starta dei med kulturkveldar og etter kvart også kulturveker. Desse var prega av foredrag om ulike oppbyggelege tema, men det blei stadig meir fokus på ulike kulturuttrykk som både dans, song og teater. Idun teater har halde til mange stader etter at katedralskulen flytte frå byen; mellom anna i det gamle, no rivne, teateret, i det gamle Agder teater, på Vaskeriet og sist på Rosegården, der dei hadde si førebels siste framsyning i 2009. Det er alltid fint å lese skildringar frå barndommen til folk. I denne utgåva er det Rut Eli Jensen som så levande fortel frå sin grønaste ungdoms vår heime på Grimsvollen utover femtitalet. Ho og Grim skole starta på likt saman, Rut Eli var sju og skulen var ny, og ho var heilt overtydd om at skulen blei bygd for ho! Det var no litt av eit karaktergalleri på Grimsvollen på denne tida, og opplevingane sto i kø for ei lita jente: Det kom fjernsyn i nabolaget, det blei spelt Beatles, og næraste naboen var ei operasongarinne som øvde flittig. Ho var nok ei robust guttejente som lita, og nekta å gå med sløyfe sidan ingen av dei andre gutane hadde det (er det difor du har kort hår i dag, Jensen?)! Dei lærte seg å symje i Stampa, utan korkje kunnskap eller baderingar

Fra markeringen av 100-årsdagens for Christian Theistedal fødsel. Teistedals var teolog, adjunkt, bibeloversetter og en av Kristiansands store sønner. Han har fått ei gate oppkalt etter seg.

– eller foreldre. Det var ei anna tid på så mange måtar. Trur du ikkje ho også forelska seg – i sjølvaste Arve Opsahl? Ho skreiv brev, og fekk bilete med helsing attende! Dette og mange andre opplevingar frå ei nær, men på andre måtar fjern, tid, kan du lese sjølv i artikkelen til Jensen. Vidare i årsskriftet kan vi lese om namna bak vegane på Fergefjellet, og vi får stifte nærare kjennskap til den store mannen som gav namn til den vesle Thistedahls gade. Vi kan lese eit portrett av Einar Jørgensen, som var ordførar i Kristiansand i to lange periodar mellom verdskrigane. At det har vore mange kolonialbutikkar i byen gjennom åra er nok kjent for dei fleste, og vi blir i ein artikkel tatt med attende til tida då dei små kolonialane var det som gjaldt. Mot slutten kan vi og lese eit intervju med historiker Simen Zernichow ved Stiftelsen Arkivet, som fortel om det store arbeidet som er blitt, og blir, gjort med å utvikle eit krigsseilerregister. Christianssands Byselskab held fram med mjuke permar på sine årsskrift, som strekk seg over 120 sider inkludert reklame og årsmelding. Det er eit interessant val av tekstar og tema. Skulle eg nemne noko dei med fordel kan jobbe noko med, så er det å få layouten meir lesarvenleg. Det framstår diverre noko rotete, men det er nok berre enkle grep som skal til! God lesnad – gled deg!

Praktbok om kyrkjegardar JAN HENRIK MUNKSGAARD

Herlighetens have – Graver og mennesker på Kristiansand kirkegård Christianssand Byselskab – Innb. – 176 sider Dette er altså ei artig bok! Munksgaard har gjort ein framifrå jobb når han i boka si skildrar kyrkjegarden og mange av dei som fekk denne som den siste kvilestaden sin. Her ligg «heile byens befolkning» frå stiftamtmenn til tenestejenter, og har i snart 200 år vore ein viktig del av byen sin kulturhistorie. Meldt av Olaf Moen Før vi kjem fram til dagens kyrkjegard, tek Munksgaard oss med på ei historisk reise gjennom dei eldre gravstadene i Kristiansand. Vi startar på kjempegravene som låg på Oddemarka, Oddernes kyrkjegard frå tidleg mellomaldar og den gamle, no asfaltdekte Kiergaarden på Møvik, vi er innom den nyleg endevendte kyrkjegarden til Domkyrkja, stopper ved Hospitalkyrkjegarden som no er blitt Stener Heyerdahl sin park, og svingar innom kolerakyrkjegarden på Odderøya, før vi altså når vårt

Kart over Nedre Lund, Oddemarka, Oddernes kirke og Kongsgård fra midten av 1700-tallet. På høydedraget mellom Torridalselva og Topdalsfjorden ser vi en del gravhauger fra førkristen tid markert.

Domkirken og kirkegårder slik den så ut i 1827. De fleste gravene er markert med steiner, men til venstre er det også flere familiegraver omkranset av støpejernsgitter. Prospekt av Appel. Kristiansand museum, Vest-Agder-museet.

siste stopp: Herlighetens Have ved Gartnerløkka. Etter den franske revolusjonen kom det mange straumar med nye synspunkt innan religiøse, politiske og sosiale område, og gjennom den første halvdelen av 1800-talet kom det ulike forordningar som kravde at kyrkjegardane skulle vere store nok til å kunne rome heile kyrkjelyden, og bli lagt utanføre byane, og i 1816 kjøpte byen Ledshagen av enkefru Mørch. Kyrkjegarden blei innvigd sumaren 1821 med mange frammøtte kristiansandarar. Den første gravferda fann stad allereie første dagen; ei jente på berre 12 veker. Det var enorm barnedødelegheit på denne tida, på lik line med mange av dagens utviklingsland. Helsevesenet var dårleg, og folk var dårleg rusta når det kom sjukdomsepidemiar i byen. Allereie etter 14 år måtte kyrkjegarden bli utvida og bli fleire gonger så stor, og berre i løpet av dei neste 23 åra blei det gravlagt 3940 menneske her. Utover andre halvdelen av hundreåret, og langt opp på 1900-talet blei 56

kyrkjegarden utvida med jamne mellomrom fram mot andre verdskrigen. Gravkapellet blei og etter kvart for smått, og i 1927 blei det kapellet vi kjenner frå i dag bygd. Det er etter kvart blitt både utvida og fornya på alle måtar gjennom tidene, sist gong var i 2006. Krematoriet i kjellaren kom i gong i 1938, og med det ein eigen minnelund for urnenedsetjingar. I etterkrigsåra blei kyrkjegarden endra noko att, for det skulle byggast veg og jernbanebru, og det er denne utforminga vi ser i dag. I desse åra blei og alle rammegravene bytta ut med samanhengande plenar, som er lettare å både stelle og vedlikehalde. Dette møtte sterk kritikk, og det blei bestemt å halde på nokre av dei eldste og flottaste gravminna, som ei historisk korrigering til den moderne plenkyrkjegarden. I neste del av boka får vi innblikk i det kulturhistoriske rundt gravminna. Vi får innblikk i tradisjonane rundt utforminga av innskrift og dekor på støttene, og vi lærer om dei ulike typane vi finn av støtter her, sett inn i

eit kunsthistorisk perspektiv; frå klassisisme, historisme og art noveau til nyklassisisme, art deco, funksjonalisme og postmodernisme. Frå å aldri å ha skjenka dette ein tanke, tek eg meg i å lese dette inngåande, og vitjar no gravlundar med eit anna blikk: Dei er dei reine kunstgalleri! Ein annan ting er alle gravminna som har kome dei siste åra med innvandrarar med ulik religiøs og kulturell bakgrunn. I hovuddelen av boka, som eg ikkje har tenkt å seie så mykje om her, let Munksgaard og helse på mange av dei menneska som er gravlagde her i Herlighetens Have på Gartnerløkka. Vi vandrar frå parsell til parsell på kyrkjegarden, og stopper opp ved den siste kvilestaden til både einskilde personar og slekter. Forfattaren har verkeleg gjort ein stor jobb her! Det er umogleg for meg å seie så mykje meir rundt dette, anna enn at de bør lese sjølve. Førebu deg både på smil, hovudristing og ein tåre i augekroken, her finn vi mange slags lagnadar.

Keltisk kors, ved rektor Fredrik Marstranders grav. Det keltisk korset består av et latinsk kors med en sirkel der linjene krysses.

På tampen av boka får vi ein gjennomgang av monument og minnesmerke som vi finn på Kristiansand kyrkjegard, før Munksgaard går djupare inn i symbolikk og symbolbruken på gravminna her. Vi ser desse symbola stadig på gravstøtter, men har du tenkt på at alle har ei meining? Ofte er det kristne religiøse symbol vi ser, men det er og fleire verdslege og etter kvart symbolikk frå andre religionar og tradisjonar. Dette er blitt ei praktbok på 176 sider i A4format. Boka er godt illustrert i farger, med både bilete og teikningar frå gamal og ny tid. Det er Christianssands Byselskab som står bak utgjevinga som kom i 2016. Har du interesse for kulturhistorie er dette boka nettopp for deg, og du treng ikkje ha tilknyting til Kristiansand ein gong! Alt er sett inn i eit nasjonalt og europeisk perspektiv, samstundes som vi får bli litt kjent med dei lokale skikkane og menneska under gravene.

Minnesmerke til minne om sovjetiske borgere som mistet livet i Norge under krigen. Den karakteristiske sovjetstjernen, symbolet på Sovjetunionen, er øverst på støtten.

VEL VERDT Å LESE

Flekkerøy historielag Årsskrift nr. 12 Siste årrskrift til Flekkerøy Historielag er godt gjennomarbeidet og gir innblikk i et øysamfunn med en rik historie. Her finner du gode historier om Flekkerøyfolk på reise i USA i moderne og eldre tider, og en spennende fortelling om en krigshelt fra øya. Anmeldt av Normann Liene I løpet av sine 26 år siden oppstarten i 1990 har Flekkerøy historielag rukket å utgi hele 12 årsskrifter. Det er imponerende. Historielaget har omkring 300 medlemmer – det vil si nesten 10 prosent av Flekkerøyas befolkning. Men tilbake til årsskrift nr. 12. Denne gangen er temaet utvandringen fra Flekkerøya til Amerika. Tidlig får vi et hint om dette da Christian Krohgs maleri «Leiv Eirikson oppdager Amerika» pryder forsiden på årsskriftet. Phyllis L. Bartels som var etterkommer av utvandrede flekkerøyfolk skriver hvordan de voksne snakket norsk når de ikke ville at barna skulle følge med i samtalen. Men hun forpliktet seg til at engang skulle hun lære det rare språket og besøke Norge. Artikkelen er både på norsk og engelsk med mange bilder. Fra Thoralf Kristiansens notater siteres det hvordan Elias Sørensen og Kristian Thorkildsen forliste utenfor Sør-Amerika i 1922. De kom seg i land og trasket langt til fots før de kom til folk hvor de fikk låne penger til jernbanebilletter for å reise til New York. Så er det Magnhild Sørensen som i sin 17. mai tale forteller om Anneke Jans fra Flekkerøya som reiste til Amerika i 1630 og ble New Yorks første prestefrue og ble en mektig eiendomsbesitter på Manhatten. Videre forteller hun om brødrene Trygve og Nils Nilsen som sammen med to kamerater skulle vært med «Titanic» på den ulykkelige turen i 1912, men som på grunn av kullstreik i England kom for sent til båten. Magnhild 58

skriver også hvordan hun som ung pike i 1964 reiste til Amerika med Bergensfjord. Liv Reinhartsen husker hvordan det var å få «amerikapakke» med spesiell lukt og full av godsaker. En gang lå det sju sovedukker på toppen av «trunken». Jeg glemmer det aldri, skriver Liv. Hvordan det var å vokse opp på Flekkerøya med norsk/amerikanske foreldre skriver Vivian Johansen om. Det kunne by på problemer, som den gangen hun ble sendt til butikken ved Mæbøsbrygga for å kjøpe en «zip». Hun kunne ikke noe annet navn på glidelås og kom hjem uten noe «zip». Shirley Severinsen Bredland var født i Brooklyn og forteller at det bodde ti norske familier i nabolaget. De fleste mennene hadde jobb i bygningsbransjen og mødrene hadde vaskejobber hos de rike jødene i West Orange.

Magnhild Sørensen fra Flekkerøy Historielag legger ned blomster på minnesmerket over Tormod B. Abrahamsen. Foto: Flekkerøy Historielag.

Mot slutten av årsskriftet er det Janet Goedice som skriver om hvordan det var å komme fra Amerika til Flekkerøya som 11åring. Alle på øya visste at hun var datter til Kitty fra Amerika, men alt de jevnaldrende brydde seg om var om hun kjente Elvis Presley. De to siste artiklene forteller om sersjant Tormod B. Abrahamsen som sammen med fire kamerater rømte i ei bysjekte fra Ytre Lindøya til England i 1941. Han utdannet seg til flyver og i 1944 styrtet han med sin spitfire i Nederland. Dette var bakgrunnen for Flekkerøy historielags vårtur dette året. Det ble en vellykket tur og ved hjelp av 42 rullestein fra Ytre Lindøya ble det laget et minnesmerke i Oosterhout hvor han omkom. Asbjørn Abrahamsen holdt minnetale og Magnhild Sørensen la ned blomster. Som avslutning ble nasjonalsangen avsunget mens representanter fra Norges militærattaché i Haag sto i stram «giv akt». I det hele tatt er årsskrift nr. 12 verdt å lese. Skulle jeg «sette fingeren på noe», må det være at mange fornavn og betegnelser som «Tom i Myra» og «Ester i Revemyra» gjør det vanske-

lig for en «ikke flekkerøyboer» å forstå hvem som omtales.

Piloten Tormod Bjerum Abrahamsen i Foto: Utlånt fra familien uniform.

DET STORE I DET LILLE

Søndeled og Risør Historielag Årbok 2016 Innbundet – 190 sider At Risør og Søndeled har nær tilknytning til kysten og det maritime liv kommer tydelig frem i dette årsskriftet. Flere ulike artikler tar for seg spennende hendelser fra sjøens historie med personer fra Risør og Søndeled som deltagere. Det bemerkelsesverdige er det store spennet i både tid og sted hvor disse hendelsene finner sted, noe som jo bevitner Risør-distriktets sterke maritime tilknytning i århundrer tilbake. Anmeldt av Steinar Skjeggedal Som en by med mange sjøfolk var det naturligvis også mange krigsseilere fra Risør og omegn. Som så ofte ellers i narrativet om krigsseilerne, er det svært dramatiske historier som har fått for lite oppmerksomhet i ettertid, og, i enda større grad, offer og innsats som har i alt for liten grad blitt anerkjent og belønnet av både stat og samfunnet for øvrig som fortelles. I 1936 mønstret den unge Jens Magdal Jensen fra Risør på som sjømann. Som så mange andre sjømenn brakte skutelivet han verden rundt. Da krigen brøt ut var han på sjøen. I 1942 ble han torpedert for første gang i Atlanteren. Han var da om bord på motortankeren «Leiesten» fra Tønsberg, som ble torpedert av U-82. Med flere andre fra mannskapet reddet han livet på en tømmerflåte. Her lå de 32 timer. Samme året mønstret han på nytt for Nortrahip. Sommeren 1942 ble skipet «Moldanger» torpedert på vei mellom Buenos Aires og New York. Også denne gangen reddet Jensen Magdal livet, denne gangen i en livbåt. Men ikke alle fikk plass i livbåten og noen av de overlevende måtte berge seg på en flåte. Denne flåteferden skulle vare hele 48 døgn i det sørlige Atlanterhavet. I samme artikkel fortelles det også om at 60

da skuddene slo inn på skipet skal Magdal Jensen ha ropt til et annet besetningsmedlem om han hadde en ekstra livvest – han ville prøve å få en inn et ekstra skudd på ubåten før båten gikk ned! Som så ofte i lokalhistorisk litteratur møtes det store i det lille, ved at verdensbegivenheter får store konsekvenser lokalt. Slik er det også med en annen artikkel som også tar opp emnet om sjømenn i krig. I en svære fyldig og gjennomarbeidet artikkel bretter artikkelforfatter Jan Christian Nilssen ut den ellers lite kjente historien om dansk-norske sjøfolk i «prisonen» under Napoleonskrigen. I alt 5000 nordmenn satt fengslet i England i perioden

mellom 1807 og 1814, i all hovedsak sjøfolk. De fleste var oppbrakt under trefninger mellom den dansk-norske marinen i og rundt Nordsjøen. Men mange var også kapere – sjørøvere med myndighetenes tillatelse. Det vanligste var at fangene var innkvartert på flytende fengselsskip og på disse kunne forholdende variere sterkt. Artikkelforfatteren har gravd frem en rekke spennende brev fra en del fanger med tilhørighet til Risør og området rundt. Brevene, som det gjengis utdrag fra, gir et godt innblikk i forholdene fangene sonet under og omstendighetene rundt deres tilfangetakelse. I tillegg de ovennevnte artiklene har årets tidsskrift fra lokallaget flere andre interessante historier å fortelle, for å nevne noen: i 1860 forsvant Sandnes-briggen «Themis» på

mystisk vis utenfor sydspissen av Italia og i en artikkel gis det et nytt forsøk på å forklare denne uoppklarte hendelsen. En annen artikkel tar for seg hvordan Colin Archers losskøyter ble mal for hans senere mer kjente båtkonstruksjon, nemlig redningsskøyten. Vi kan også lese om gamle bjørnejegere, om farging av garn, om gamle veier og om lokale tradisjonsog kulturbærere. Endelig legger vi til at en DVD også følger med. Det generelt høye faglige innholdet på artiklene sammen med den flotte layouten vitner om at Risør og Søndeled historielag er et lag i god drift med mange ressurspersoner å trekke på. I deres årsskrift fra 2016 finnes mange spennende artikler for alle med interesse for historie.

ET VIDT SPENN MED PORTRETTER

Lindesnes Historielag Glimt fra Lindesnes, 36. årgang Heftet – 176 sider Historielaget i Lindesnes har nok en gang gitt ut et årsskrift, det 35. i rekken. Her finner man i all hovedsak artikler knyttet til lokal historie fra Lindesnes og om levd liv på Norges sydspiss. De fleste av artiklene er fra moderne historie, fra 1850-tallet og fremover. Tidsspennet er likevel stort. I forbindelse med ny E39 ble det foretatt en del arkeologiske undersøkelser av gravrøyser fra jernalderen og funnene i disse presenteres i en egen artikkel. Anmeldt av Steinar Skjeggedal Er det noe som særskilt skiller seg ut ved heftet er at det i så stor grad består av portretter av historiske personer som har hatt tilknytting til Lindesnes. I de fleste tilfeller er personene ellers ukjente, og forfatteren av artikkelen er som oftest en bekjent, eventuelt en slektning. Noen av de portretterte personene er representative for en større historisk utvikling, andre har igjen gått motstrøms. Vinklingen i 61

Christian IVs Norske Lovbog 1604. Tittelen lyder «Den Norske Lowbog offuerseet corrigerit oc forbedrit anno M.DC.IIlI. Christian IVs». Foto: Riksarkivets bibliotek.

mange av disse «mimre-artiklene» er den personlige, ofte selvopplevde stilen, noe som gjør stoffet nært. Felles for alle portrettene er det at de i en viss grad gir innblikk i tiden disse menneskene levde i, og det er vel nettopp også det som grunnen til at de er tatt med i et slikt årsskrift. For til tross for alle de anonymene skjebnene historien har lagt bak oss, har mangt et ellers ukjent liv ofte vært fylt med både dramatikk og spenning.

Skulle man imidlertid ha noen innvendinger mot den store overvekten av slike portretter er det vel helst det at for mange av disse blir mest interessant for en relativt begrenset gruppe lesere. Men, så klart kan slike historier gi en viss innsikt i hvordan mennesker en gang levde. Samtidig vil de også favne bredere hvis enkelthistoriene blir allmenngyldige, hvis de skildrer en person som utmerket seg utover det vanlige eller hvis personen har deltatt i en viktig historisk hendelse. Hvis en skulle trekke frem noen artikler som favner et større interessefelt må det være de to som omhandler den lokale høvdingen Peder Claussen Friis. I den første artikkelen belyses en nylig gjennomført restaurering av det kjente portrettet av presten Claussen Friis. Maleriet som henger i Valle kirke ble restaurert i 1954, men en ny runde med først røntgen, deretter rensing av skitt og smuss, fjerning av gammel ferniss med videre var altså påkrevd. Maleren bak bildet er Petter Reimers. Han viden kjent for å ha malt kirkekunst og portretter av høy kvalitet over det ganske Sør- og Vestlandet. Særlig er mange altertavler fra tyske Reimers hånd bevart. Likevel skiller portrettet av presten Claussen Friis seg særlig ut av særlig høy kvalitet.

En familie samles i Lindesnes. Fra venstre: Ukjent, Ella Hille, Bertine Stensland, Reinert Stensland. Signe Stensland, Tordi Stensland, Edward Hille, Kamilla Hille og Hans Stensland.

Et annet stykke knyttet til Peder Claussen Friis er hans omtale av bjørnen i Norge. Her har årsskriftet gjengitt Claussen Friis originaltekst, men med en modernisert språkføring. Originalteksten skal angivelig være funnet i Claussen Friis sitt skrift «Diur, fiske, fugle og trær udi Norrig». Heri for en vite det meste om bjørnen, blant annet om at det er her til lands fantes tre ulike typer bjørner, diverse historier om bjørnens forferdelige herjinger rundt omkring på de egdske gårdsbruk, om hvordan man kan skal ta livet av den («bøssen som skal felle en bjørn må være ladet med meget krudt!»), for eksempel hvordan en dristig person falt under bjørnens kraftige grep, men evnet likevel å stikke en tollekniv inn i «slakterens» åpne munn, og til slutt, det som Claussen Friis selv synes er «det mest forunderlige ved bjørnen», nemlig vinterdvalen. Til tross for disse kuriøse trekkene ved teksten viser den i all tydelighet hvor en dyktig, opplyst og belest forfatter Claussen Friis var. Til slutt gjenstår det bare å nevne at årets Glimt fra Lindesnes nok en gang inneholder et vidt spenn av spennende artikler, spesielt for de som med Ove med ei kveite på ca. 150 kg. tilknytning og kjennskap til historien der. Foto: Ove Gabrielsen

Kontakt oss når det gjeld trykking av bøker, tidsskrift, brosjyrar m.m. ●

Tekstredaksjon ● Layout ● Biletebehandling

Tlf. 38 02 19 12 - 90 17 66 81 - post@gpartner.no Henrik Wergelands gt. 50B, Kristiansand Postboks 384, 4664 Kristiansand

SPENNENDE KRIGSHISTORIE

Vestre Moland og Lillesand Historielag Årsskrift nr. 15 – 2016–2017 Innbundet - 152 sider Siste utgave av årsskriftet til Vestre Moland og Lillesand Historielag er mer omfattende enn noen gang. Så omhandler det også langt mer enn lokalhistorie fra dette distriktet. Det er også en spennende og interessant dokumentasjon om krigssutbruddet i aprildagene 1940. Anmeldt av Gro Reinertsen Siden forrige utgivelse har det vært stort fokus på 2. verdenskrig, og i forordet skriver styreleder og redaktør Terje Ellefsen at i 2015 arrangerte historielaget og Høvåg museums-og historielag to utsolgte temakvelder som tok for seg den polske ubåten ORP Orzel og senkingen av troppetransportskipet «Rio de Janeiro». Hovedforedragsholder var historiker Simen Zernichow. Heldigvis har historielaget kjent sin besøkelsestid også når det gjelder å få denne historien inn under to permer. Under tittelen «Det tyske krigsforlis som ble ignorert?» skriver Zernichow blant annet om de politiske myndighetenes tolkning av varslene fra Lillesand om en nært forestående invasjon etter torpederingen av «Rio de Janeiro» 8. april 1940.(Artikkelen er for øvrig også tilgjengelig på Stiftelsen Arkivets hjemmeside.) I tillegg får vi omfattende og informative opplysninger om ORP Orzel – ubåten som senket «Rio de Janeiro», ført i pennen av Bergliot Øie Johansen. Hun har tatt utgangspunkt i funnet av et skipsvrak i juni 2015, som viste seg å være det tyske troppetransportskipet. I artikkelen beskriver hun også «Den forferdelige dagen» i Lillesand da «Rio de Janeiro» ble senket. Det hører med til historien at ingen helt vet hva som skjedde med den polske ubåten som 64

forsvant i mai/juni 1940. Polen har i alt foretatt seks forsøk på å finne vraket siden 2006, uten resultat. I 1992 ble det reist en minnestein over Orzel og mannskapet i parken ved Rådhuset i Lillesand. Også i Tallin finnes en minnestøtte over Orzel, men ikke i hjemlandet Polen. Zernichow har også skrevet ned beretningen om lillesandsmannen Tom Anfinn Olsen og «hans illegale arbeid som førte ham i omfattende tysk fangenskap og endte med frigjøringen av Justøya i 1945». I tillegg er det gitt plass til Olsens egen fortelling fra krigsutbruddet gjennom et manuskript utlånt av John Olsen. Som ung gardist var han innkalt til vinterrekruttskolen på Jørstadmoen på Lillehammer i mars 1940, og overflyttet til Terningmoen i forbindelse med krigsutbruddet. Dermed var han midt

oppe i hendelsene på Midtskogen og bombingen av Elverum. Olsen beskriver også kapitulasjonen 3. mai, og at han nok en gang kom til Jørstadmoen – denne gang som krigsfange. Beretningen slutter med den strabasiøse hjemreisen til Lunteviga, dit han ankom 14. mai. Artiklene som omhandler 2. verdenskrig byr både på spenning og opplysninger som vil være ukjente for mange, iallfall blant den oppvoksende generasjon. Det må dermed sies at årsskriftet lever opp til sin tittel «Det var en gang». For de yngre er det nok også ukjent historie om det å være førstereisgutt i 1911 – bare 14 ½ år gammel. Det er Thomas Tobiassen, som vokste opp på Bergsøya og Langøya utenfor Lillesand, som har fortalt sin historie til Kjell Rosenberg. Adskillig lenger tilbake i tid er beretningen om Jakob Justssøn Ulv og gjengivelse av hans almanakk fra 1628 til 1641. Almanakken er ikke lett å lese, men Terje Ellefsen har sørget for introduksjon og forklaring som gjør det mulig for den historieinteresserte å få med seg innholdet. Et spesielt innslag, som tidligere har vært publisert i Norsk slektshistorisk tidsskrift i 1932. Gjennom Ellingsens forklaringer er almanakken heldigvis gjort tilgjengelig også for årsskriftets lesere. Videre får vi vite litt om «Antonette Grube –

den glemte gruva på Olstad» ved Dag Lindeland Ellefsen, mens Terje Ellefsen har sørget for bilder fra området slik det ser ut i dag. Viktig dokumentasjon er også en artikkel om omgangsskolelærere i Vestre Molands sogn fra midten av 1700- til midten av 1800-årene, i sin tid nedtegnet av K. Kr. Olsen. Det er også gjengitt en artikkel av Alvhild Gulbrandson om «Den gang det var fattiggård på Møglestu». Av nyere historie må nevnes en artikkel om bakere og bakerier i Lillesand fra 1850-tallet til i dag, nedtegnet av Johan S. Knudsen, rikt illustrert med gamle og nyere fotografier. Børge C. Mosgren jr. forteller om sin far, «skoletannlegen i Lillesand» gjennom 40 år – frem til 1963. Bergliot Øie Johansen, som er en «Rosenbergjente» forteller en svært personlig historie om A/S Rosenberg Konfeksjonsfabrikk på 1960 - og 70-tallet. Årsskriftet, som egentlig er en flott innbundet bok, har også fått med seg at søking med metalldetektor er svært populært. Erlend Holm Sundal og Terje Ellefsen har sørget for å gi en grei innføring, som kanskje vil få nye entusiaster til å forsøke denne hobbyen. Med andre ord, mye godt lesestoff for alle aldersklasser.

Den polske u-båten «Orzel» i havn i Storbritannia.

Kilde: Wikipedia.

VERDIFULL ARV FOR ETTERSLEKTEN

Austre Moland Historielag Årbok nr. 16 Innbundet - 120 sider Også i 2016 har Austre Moland Historielag sørget for å bringe en arv videre til etterslekten. Det dreier seg så vel om nedtegnelser fra tidligere tider, som muntlige overleveringer og historier av nyere dato. Anmeldt av Gro Reinertsen Dagens begivenheter er også viktig å ta vare på, og redaksjonen skal ha ros for også i år å gi plass til omtale av den tradisjonelle minnehøytidligheten på Kirkehaugen 8. mai. Årets 17.mai-tale i Austre Moland er gjengitt i sin helhet. Også den må sies å være historisk, i og med at den ble holdt av en av våre nye landsmenn, nemlig Longum-mannen Josef Hæier. I forordet forteller redaksjonsleder Knut Engelskjøn at talen vakte glede og gode følelser hos tilhørerne. Denne gang er årboka delt inn i fem hovedemner, nemlig kjentfolk, lag og foreninger, gårder og bosetting, natur, samt kultur og mennesker. Med andre ord, her er nok av interessant stoff, også for den som ikke besitter den nødvendige lokalkunnskap. Det gjelder blant annet artikkelen om Anna Skjævestad, som er ført i pennen av Torunn Hegerlund. Hun lar oss møte «ei kreativ molandsdame», som for øvrig trådte sine barnesko i Lyngdal der faren, Hjalmar Svennevik, var sogneprest (1935-55). Inger Johanne Kjøl forteller om sine foreldre Johanne Sofie og Nils Kjøl, og tar oss med på en «Lang reise fra Nordmøre og Oslo til Mandsjuria 1939. Tilbake til Norge og Oslo 1946. Austre Moland 1960». «Jeg har alltid beundret mine foreldre, far 30 år gammel og mor 26 år gammel, som fulgte livskallet sitt i 1939 og dro ut til et Mandsjuria 66

okkupert av japanerne, som kommende misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband.» skriver datteren. Berit Woie-Berg har sørget for et flott portrett av sin tante, Anne Helene Woie, som ble den første kvinnelige kemneren i Norge i 1939. Viktig (og morsom) historie fortelles også om sydame Asborg Nordnes, som Anders A. Engelskjønn stiftet bekjentskap med i 1946. Dette yrket er vel stort sett historie for dagens ungdom, mens den som vokste opp før konfeksjonsindustrien slo ut i full blomst, hadde vekslende erfaringer med besøk hos sydama! Verdt å merke seg er også de mange viser og

vers fra Austre Moland som Anne Grimstad Fjeld har samlet og beskrevet med utgangspunkt i fortellingene til Anna Brekka og Olivia Skjævestad. De beskrives som «To festlige fruentimmer», og festlig er det å lese både om dem, reglene og bånsullene som her er tatt vare på. Når det gjelder lag og foreninger, vil nok mange sette pris på fortsettelsen av historiene fra «Det gamle ungdomslaget i Myra», som ble introdusert i forrige årsskrift av Elsa Aanonsen. Gårder og bosetting er godt ivaretatt. Her finnes lokale bondeopptegnelser fra 1700- og 1800-tallet, «Litt om Tufta og dei som budde der» og «En oversikt over husmenn i Austre Moland basert på folketellinga i 1801». Karen Brekkenes Eide har tatt for seg gamle papirer etter Nils Larsen Voie, og forteller både om ham, hans slekt og bygging og innredning av Austre Moland prestegård i 1868. I Austre Moland er det mange steingjerder både i inn- og utmark, og Lars Woie gir en interessant innføring i de forskjellige byggemetoder. Vi får også vite litt om hvem som kan ha bygd disse flotte stengslene, som antagelig er satt opp over en 300-års periode. I likhet med de siste tre årbøkene, presenteres registreringen av kulturminner i den nye

E18-traseen. Her kan nevnes at det er registrert i alt 38 boplasser fra eldre og yngre steinalder, bronsealder og jernalder. De eldste er funnet på Sagene og på Kvarstad i Tvedestrand. Spesielt er funnet av brente korn av havre og bygg, som er datert til overgangen mellom bronsealder og yngre steinalder. Nå er feltarbeidet avsluttet og i løpet av neste år skal alle funn, registreringer, målinger og foto samles i en endelig rapport. Det er første gang det har vært utført så omfattende utgravinger og registreringer i Austre Moland, og historielaget er svært glad for den gode kontakten med arkeologene som har bidratt med artikler og illustrasjoner til årbøkene gjennom de tre årene prosjektet har pågått. I årets utgave finnes dessuten en fyldig omtale av utstillingen «Utgraving underVEIs», som er et samarbeid mellom Kulturhistorisk museum, Aust-Agder museum og arkiv/Kuben. Og sannelig er det også gitt plass til stoff av mer kuriøst slag, som gamle mål og vekter, gamle domsavsigelser og en historie «på folkemunne». Som tidligere finnes også en rekke fotografier fra «Liv og arbeid i gamle Moland». Alt i alt – opplysende og variert lesestoff som anbefales på det beste.

Fra utstillingen «Utgraving underVEIs» på Kuben i Arendal høsten 2015.

SOLID KVALITETSVERK

Høvåg Museums- og Historielag Stedsnavn i Høvåg Forfatter: Håkon Lilleholt - 2014, 84, sider Da Håkon Lilleholt for få år siden ble pensjonist fra sin stilling som universitetslektor ved Universitetet i Agder, fikk han bedre tid til å dyrke sin store interesse for stedsnavn. Det har nå resultert i ei praktfull bok om stedsnavn i kirkesoknet Høvåg lengst sørvest i AustAgder fylke og Lillesand kommune. Boka er trykt i A4-format og gjennomillustrert med fargebilder av uvanlig høy kvalitet, de fleste besørget av Roald Hermansen, som også har hatt en sikker hånd om layout. Anmeldt av Vidar Haslum Innholdet bygger på et materiale som forfatteren lenge har arbeidet med. Mye av grunnlaget ble lagt da Håkon Lilleholt i begynnelsen av 1990-årene samlet inn 1200 navn til sin hovedoppgave «Stadnamn i Høvåg i Lillesand kommune» som han leverte i 1993. Før det hadde lektor Per Mollatt (1930-2013) samlet og kartfestet 2400 stedsnavn i Høvåg. Da Mollatt i 1992 gav ut den store navneboka Navn i Lillesand, med ca. 6000 navn kartfestet med uttaleopplysninger, hadde han fått Lilleholts innsamling til disposisjon, slik at også tidligere uregistrerte navn kunne innarbeides i boka. Stedsnavn i Høvåg er bygd opp slik: Først kommer en innledning der det er gjort greie for arbeidet med boka, litt navneteori, om navn i skriftlige kilder og normering. Deretter følger første hoveddel «Terrengord», en alfabetisk presentasjon av terrengordene i tilfanget, med fyldige faglige kommentarer. Neste del inneholder navneartikler etter kulturhistoriske temaer: kirke- og kristenliv, overtru, fantasi og humor, hendinger, bygninger og arbeidsliv, på og ved sjøen, planter og dyr, mål og tall. Neste del har tittelen «Noen enkeltnavn», der spesi68

elle navn er tolket. Bakerst finner vi kartbilag der alle omtalte navn er nøyaktig kartfestet og til slutt et alfabetisk register. I alt finner vi i boka ca. 350 lokale navn (+ terrengord) utvalgt for en nærmere omtale. Navn som ikke er med, er ordinære, gjennomsiktige navn: sammensetninger med vanlige adjektiver, vanlige relasjonsord eller med annet stedsnavn (sekundærnavn). Ønsker man informasjon om det fulle navnetilfanget i området, er det nå som før Per Mollatts navnebok Navn i Lillesand man må gå til. I utarbeidelsen har altså Håkon Lilleholt ordnet det slik at disse to viktige navnebøkene utfyller hverandre på en utmerket måte. Lilleholt behandler navnestoffet med stor

faglig innsikt, kombinert med grundig kjennskap til lokalmiljøet. Boka er rik på kulturhistoriske opplysninger, og forfatteren bruker gjerne sitater fra lokale informanter. Her er det kunnskap å hente både for lek og for lærd. Skifjellet er en navnelaging som forekommer flere steder i distriktet, og et navn jeg selv flere ganger har lurt på opphavet til. Lilleholt ser ut til å ha funnet en løsning. Han skriver at det karakteristiske ved de ti «skifjella» i kommunen er «ei rett, steil, side som kan minne om et vedtre». Et navn Haumålmyra blir satt i sammenheng med haugfolk, og Lilleholt vil tro at haugmål har samme betydning som dvergmål, dvs. at det dreier seg om gjenlyd, ekko. I Danmark, nord for Bornholm, finnes et navn Ertholmene som i Danske stedsnavne (av Bent Jørgensen, 2008) blir forklart som

«Holmen(e) der ligger som små erter». Navnet Ertholmen finnes to steder i Høvåg, men Lilleholt tolker det som sammensatt med havert, gråsel, i dag ganske uvanlig på Sørlandskysten. Mange andre interessante språklige observasjoner og tolkningsframlegg kunne vært nevnt. Enten man vurderer det faglige innholdet, de kulturhistoriske opplysningene, den pedagogiske kvaliteten, illustrasjonene eller den grafiske framstillingen, er det alle god grunn til å plassere Stedsnavn i Høvåg av Håkon Lilleholt blant de solide kvalitetsverk på dette området. NB: Anmeldelsen har tidligere vært på trykk i Nytt om namn, meldingsblad for Norsk namnelag, nr. 59/60 – 2015. Egde har fått tillatelse av forfatteren til å trykke anmeldelsen på nytt.

Temadag om krigsseilerhistorie Søndag 16. oktober arrangerte Agder historielag årets temadag på Bredalsholmen Dokk- og fartøyvernsenter utenfor Kristiansand. Sentralt i arrangementet sto Finsland Historielag og Randesund Historielag, dessuten Kristiansand Orlogsforening. Av Knut Engelskjøn, styreleder i Agder Historielag Temadagen kan stå som et mønster for den linja Agder historielag vil legge seg på: En god idé tas vare på av styret, som kontakter nærliggende lokallag. Andre samarbeidspartnere, i dette tilfelle Vest-Agder-museet, D/S Hestmandens venner, Norsk senter for krigsseilerhis-

torie og Stiftelsen Arkivet blir kontaktet for å sikre den praktiske gjennomføringa. Temadagen ble åpnet av Agder Historielags nytilsatte sekretær Kim Bredesen. Deretter fulgte dagens hovedtaler, direktør ved senter for Holocaust- og livssynsspørsmål (HLsenteret), professor Guri Hjeltnes, som holdt et inspirert og inspirerende foredrag om krigsseilernes mange skjebner. Lektor og forfatter Berit Rickhard holdt deretter et foredrag om opplevelsen av å være barn av en krigsseiler. Etter en pause der de lokale historielagene sto for servering til de innpå ett hundre frammøtte, ble Krigsseileregisteret presentert av Bjørn Tore Rosendahl, leder for Norsk senter for krigsseilerhistorie. Etterpå fulgte en debatt med temaet: Ulike

Søren Brandsnes (til høyre) er en av registerets mest profilerte krigsseilere. Foto: Stiftelsen Arkivet.

Professor Guri Hjeltnes under foredrag om krigsseilere pĂĽ Bredalsholmen 16. oktober 2016. Foto: Agder Historielag.

Krigsseilerregisteret oppdateres stadig . BjĂ¸rn Tore Rosendahl, som er leder for Norsk senter for krigsseilerhistorie, viser publikum hvordan en kan bruke registeret pĂĽ internett. Foto: Agder Historielag.

Berit Rickhardt forteller om sin biografi om hennes far, som var krigsseiler.

Foto: Agder Historielag.

Da foredrag og debatt var over fikk publikum en mulighet til å få omvisning på krigsseilerskipet «DS Hestmanden». Foto: Agder Historielag.

oppfatninger av motstandskamp. Hvorfor har krigshistorikere og opinionsledere fremhevet hjemmestyrkenes innsats over krigsseilernes. Debattdeltakerne var Guri Hjeltnes, Berit Rickhardt og Bjørn Tore Rosendal, leder for norsk senter for krigsseilerhistorie ved Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Debatten var ledet av Jan Kløvstad. Bård Rasmussen, fartøyansvarlig for restaurering av «DS Hestmanden» og Bjarne Sverkeli, prosjektleder for formidling, Vest-

Agder-museet, ga deretter en presentasjon av restaureringen av «DS Hestmanden». Lederen av styret for Agder historielag takket foredragsholderne for levende og engasjerte bidrag og han takket arrangørene varmt før turen gikk til en omvisning på «DS Hestmanden». De to spesielt inviterte, krigsseilerne Søren Brandsnes og Thomas Thomassen og flere etterlatte etter krigsseilere ga uttrykk for at de var svært fornøyde med temadagen.

Førjulsmøte i Kvinesdal historielag Torsdag 1. desember hadde Kvinesdal historielag førjulsmøte med julegraut i Kvinesdal kulturhus. Salen var stappfull av folk frå bygda då leiaren Kenneth Trælandshei ønska vel møtt. Kirsten Bråten Berg fortalde om juletradisjonar i Setesdal og framførde stev, tradisjonelle julesongar og -salmar. Alf Christian Oddane kåserte levande om livet til stortjuven Elias Tønnesen, som hadde ei viss tilknyting til Kvinesdal. Styreleiaren og nestleiaren i Agder historielag var innbodne til møtet, og vi fekk nokre timar vi seint gløymer. Arna og Knut

Ein kulturarv det er viktig å verne Av Knut Engelskjøn Dette kan stå som ei overskrift for de to samlingene for historielag i AustAgder og Vest-Agder i høst. Tema var kulturminner. Riksantikvaren arbeider med et prosjekt kalt Kulturminne i kommunen (KIK) hvor de ønsker at historielag jobber aktivt på lag med sine hjemkommuner for å kartlegge og verne kulturminner. Dette er et arbeid både Landslaget for Lokalhistorie og Agder Historielag ønsker å støtte opp under. Vi arrangerte derfor to samlinger hvor det ble informert om KIKprosjketet i både Vest- og Aust-Agder. Der deltok historielaga i begge fylker. Den første samlingen fant sted 27. oktober på Fylkeshuset i Arendal. Et arrangement for historielaga i Vest-Agder skjedde også 29. november på Kristiansand Museum.

Historielaga fikk informasjon om, og kom med innspill på følgende spørsmål: Hvordan jobber fylkeskommunen og kommunene med forvaltning og formidling av kulturarv? – På hvilken måte kan historielagene samarbeide med det offentlige om forvalting av kulturminner?

Samling i Aust-Agder Til møtet i Arendal ønsket Elin Myhre, leder for Landslaget for lokalhistorie velkommen, og møtet avsluttet med en oppsummering og diskusjon Foredragsholdere under møtet i Aust-Agder var Louise Brunborg-Næss, Landslaget for lokalhistorie. Hun informerte om «Historielag og kulturminner», Sissel Carlstrøm fra Riksantikvaren ga praktisk informasjon om hvordan kommuner jobber med kulturminner. Ådne Sollid, Aust-Agder fylkeskommune ga infor-

Samling om kulturminnevern på Kristiansand Museum 29. november. Foto: Enny-Karin Vindheim. Søgne Historielag.

e masjon om hva som var status for kulturminnearbeid i Aust Agder. Sigrid Bjørgum, Bykle kommune og Folke Nesland, Setesdal Sogelag ga informasjon om hvordan en kan se på kulturminner med et nytt blikk. Hege Martinsen fraAust-Agder fylkeskommune fortalte om vernearbeid med thavner i Agder. Håkon Bjerkan, Riksantikvaren ga publikum nyttig informasjon om hvordan en bruker nettstedet Kulturminnesøk. Hvordan en kan bygge opp en interesse for kulturminner og lokalhistorie blant skoleelever ga Heidi Halvorsrud Arild en innføring i, da hun representerer Den kulturelle skolesekk, Aust-Agder.

Samling i Vest-Agder Kristiansand var samlingsted for lokallag i Vest-Agder. Det blei holdt på Kristiansand museum, og starta med at leder i styret for Agder Historielag ønska deltakerne og foredragsholderne velkommen. Både Louise

Nyttige nettsteder om kulturminnevern Kulturminne i kommunen (KIK) http://www.ra.no/kik Nettsted for kartlegging av kulturminner http://www.kulturminnesok.no/ Brunborg-Næss og Håkon Bjerkan holdt presentasjoner som de gjorde i Arendal. Men i tillegg holdt Kari Larsen fra Riksantikvaren en presentasjon om hvordan en kan søke om midler til KIK-prosjekter. Ellers ga Kåre Kristiansen fra Vest-Agder Fylkeskommune en oversikt over kulturminnearbeid i Vest-Agder. Kristin Lindqvist fra Statsarkivet i Kristiansand holdt et fordrag kalt «Ikke kast gamle dokumenter», der hun opplyste om om innsamling og levering av privatarkiv. Hvordan kultur-

Medlemmer fra lokallag i Vest-Agder får omvisning i en rekonstruert bygate fra gamle KrisFoto: Enny-Karin Vindheim, Søgne Historielag. tiansand som står på Kristiansand Museum.

Medlemmer fra lokallag i Vest-Agder får omvisning på Setesdalstunet som er satt opp på Kristiansand Musem. Foto: Enny-Karin Vindheim, Søgne Historielag.

minnearbeid i et historielag foregår kunne Kenneth Trælandshei og Anne Berit Erfjord, Kvinesdal historielag fortelle mye om, da de hadde mange års erfaring med samarbeid med Kvinesdal kommune. Leder for Agder Historielag avsluttet samlingen.

Hvis lagene ønsker mer informasjon om kulturminnearbeid, eller ønsker bistand på dette området, kan dere ta kontakt med Agder Historielag. Vi sender oss lokallag dokumenter fra foredragsholdere og presentasjoner som ble holdt under samlingene i Vest- og Aust-Agder.

Følget fra lokallag i Vest-Agder på besøk inne i et gammelt rekonstruert gårdsbygg. Foto: Enny-Karin Vindheim, Søgne Historielag.

Innkalling til årsmøte Hjertelig velkommen til årsmøtet på Revsnes hotell i Bygland 22. april fra kl. 11.00–15.00. Styret ser fram til å dette årlige møtet med utsendingene fra lokallaga. Vår organisasjonssekretær Kim Bredesen har laget ei mappe med alle dokumentene. Den blir delt ut ved ankomst, samtidig med at deltakeravgifta på 100 kr blir betalt. Det vil være lagt opp til at historielaga kan presentere årbøker og andre skrifter fra kl. 1030–1100 og i pausen. Agders Historie vil være til salgs for kr 100.- pr bok. De kan også bestilles på forhånd og blir da levert til årsmøtet. Møtet begynner med en kort hilsen fra styrelederen Knut Engelskjøn. Deretter vil det bli foredrag og et innslag fra musikeren Gunnar Stubseid. Fra rundt klokka 12 er det ei enkel servering Vi regner med at årsmøteforhandlingene varer fra kl.13.00–15.00. Sakliste: 1. Valg av møteleder 2. Godkjenning av innkalling og sakliste 3. Valg av to personer til å underskrive protokollen 4. Årsmeldinga v/lederen 5. Regnskapet for 2016 6. Forslag til vedtektsendring v/lederen 7. Innsendte saker 8. Budsjett v/organisasjonssekretæren 9. Valg. Valgkomitéen legger fram sine forslag 10. Årsmøtet avsluttes Etter den formelle delen av årsmøtet, kan delegatene informere om lokale aktiviteter de gjerne vil dele med forsamlinga. Dette må meldes sekretæren før møtet begynner. Mer detaljert program vi bli sendt ut senere. Beste hilsen Knut Engelskjøn styreleder Agder historielag 77

Forslag til vedtektsendring på årsmøtet 22. april 2017 Endring av § 3 i vedtektene På årsmøtet i 2016 ble det vedtatt en vedtektsendring av §3 som lød: Agder Historielag er tilslutta Landslaget for lokalhistorie og utgjer fylkesleddet for Agderfylka, blei endra til Agder Historielag skal vere ein paraplyorganisasjon for historielaga på Agder, og kan sjølv vere tilslutta Landslaget. Styret har fra Arendal historielag fått en kritikk av prosessen forut for denne endringa, en kritikk styret slutter seg til. For det første var endringa ikke i samsvar med vedtektenes §5 om tidsfrister for melding av vedtektsendring. For det andre blei det ikke gitt skriftlig grunngiing for endringa. Det blei heller ikke gitt noen grunngiing på årsmøtet. For det tredje var også den plassen vedtektsendringa hadde fått i et forsinka EGDE minimal. Slikt kan ikke Agder Historielag være bekjent av. Den viktigste konsekvensen av den nye § 3 er at utmelding av Landslaget kan skje med vanlig flertallsbeslutning. Det mener styret er uheldig. Ei samla vurdering gjør at styret foreslår endring av vedtektenes § 3 til denne ordlyden:

ORGANISASJON OG MEDLEMSKAP §3 Agder historielag er ein paraplyorganisasjon for historielaga på Agder, og er tilslutta Landslaget for lokalhistorie. For styret i Agder Historielag Knut Engelskjøn

Bøker frå Agder Historielag Årsskrift Nr. 1–65 ..................................................UTSELD! Frå nr. 66 til og med nest siste årsskrift .....kr. 50,Siste årsskrift .............................................kr. 190,Agder-bibliografien I og III .........................kr. 50,Bytingsprotokoll for Kr.sand 1670 ..............kr. 50,Tingbok for Vestre Råbyggelag 1686 ..........kr. 50,Tingbok nr. 1 for Lista (1657–1660) ...........kr. 50,Odelsmanntalet 1624 for Agder...................kr. 50,Tingbok nr. 1 og 2 for Mandal Sorenskriveri (1677, 1684).................................................kr. 50,-

Anetavleskjemaer

Stortingsmann Ole Fuglestvedt Heftet ...........................................................kr. 30,Innbundet .....................................................kr. 50,-

Jon Løyland Soger og segner. viser og vers ...................kr. 175,-

Agders Historie 800-1350 Agders Historie 1840-1920 Agders Historie 1641-1723 Kr. 100,- pr. stykk eller alle tre for kr. 300,- . Porto kommer i tillegg.

Medlemmer får 20 stk. gratis. Ordinær pris pr. stk. ...................................... kr. 1,Medlemmer får 25% rabatt ved kjøp for kr. 400,- eller mer. Rabatten gjelder ikke ved kjøp av Agders Historie. Porto kommer i tillegg. Tinging til Agder Historielag, Postboks 136, 4662 Kristiansand eller tlf. 97 06 44 85 eller e-post: kontakt@agderhistorielag.no

RETURADRESSE: Agder Historielag Postboks 136, 4662 Kristiansand

♠ – Klypput – ♠

Verv ein ny abonnent Årskontingent kr. 250,Ny abonnent: Namn:

.................................................................................................................................

Adresse:

..............................................................................................................................

Postnr.:. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stad: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . DennyeabonnentenfårtilsendtårsskriftettilAgderHistorielag, medlemsbladetEgdeogprisliste,itilleggtilinformasjonomlagetog innbetalingsblankett. Densomvervareinnyabonnentkanveljeeittav skriftaundersomvervepremie(kryssav): ■ TingbokforVestreRåbyggelag1686 ■ Eitårsskriftettereigeval(nokreerutselde,sjåprisliste) ■ Odelsmanntalet1624(kjeldeskrift) ■ Kristiansandbytingsprotokollnr.1,1670 ■ Mandaltingboknr.1-2,1677og1684(ieibok) ■ StortingsmannOleFuglestvedt. ■ Verv3nyeabonnentarogfåeitteks.avAgdersoga(AgdersHistorie)

Verva av: Namn:

.................................................................................................................................

Adresse: Postnr.:

..............................................................................................................................

....................

Stad:

....................................................................................................

SEND KUPONGEN TIL: AGDER HISTORIELAG POSTBOKS 136 4662 KRISTIANSAND ISSN 0333-4082