Egde nr. 2 2018

Nr. 2 - 2018 - 42. årgang

egde

– magasin for historie og kulturarv i Agder

Løssalg kr. 150.-

www.historielagene.no/agder

egde – magasin for historie og kulturarv i Agder

Opplag: 1300 Besøksadresse: Vesterveien 6, Kristiansand Kontortid fredag kl. 12.00-16.00 Postadresse: Postboks 136, 4662 Kr.sand Daglig leder og organisasjonssekretær /ansvarlig redaktør: Kim Bredesen E-post, Egde-magasinet egde@historielagene.no Mobil: 458 65 237 www.historielagene.no/agder Bidragsytere til Egde: Svein Ø. Berge Rolf Steinar Bergli Terje Ellefsen Knut Engelskjøn Jarl V. Erichsen Olav Grendstad Magne Haugland Jan Einar Henriksen Samuel Høiland Olaf Moen Eilert Skjævestad Helge Ove Tveiten Johnny Østreim Illustrasjoner: Terje Moen Tegneserie: Mathias Dønnestad Forsidebilde: Kong Christian VI med svart tjener (ukjent maler).

Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg Slot.

Agder Historielag er støttet av Aust-Agder fylkeskommune og Vest-Agder fylkeskommune

Grafisk tilretteleggjing og produksjon:

GRAFISK PARTNER Henrik Wergelands gt. 50B Pb. 384, 4664 Kristiansand Tlf. 90 17 66 181 E-brev: post@gpartner.no ISSN 0333-4082

2 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Kjære leser Kim Bredesen Daglig leder og organisasjonssekretær i Agder Historielag/ansvarlig redaktør Agder har i århundrenes løp blitt formet av handel, krig, teknologiutvikling, idéutveksling og sosiale omveltninger som har sin opprinnelse i andre land og på andre kontinenter. På et slikt grunnlag kan individer og lokalsamfunn bli stilt overfor valg og utfordringer som kan bidra til å definere vår identitet og levemåte.

Egde kan utgjøre en plattform for å tilnærme seg slike utfordrende tema med et kritisk blikk, gjennom et mangfold av perspektiver og sjangre. Flere saker i denne utgaven tar opp hvordan blant annet hendelser på andre kontinenter og stormaktspolitikk har formet oss som et større felleskap.

Gjennom en anmeldelse av dokumentaren Svartedauden og et intervju med forskeren Hilde Inntjore belyses det hvordan en pestbakterie fra Sentral-Asia kunne endre Agder på en fundamental måte. Hvordan egder ble påvirket av krisetid, får også innblikk i gjennom en artikkel av Svein Ø.

Berge. Han har gransket hvordan egder på grunn av nød og uår ble involvert i kaperfart i Agder under Napoleonskrigen.

I denne utgaven får du også en omtale av Kubens utstilling om slaveskipet «Fredensborg». Utstillingen er en påminnelse at sørlandsk skipsfart på 1700-tallet har vært tett sammenvevd med Danmark-Norges kolonier og utposter. Da fikk egder nærkontakt med slavehandel gjennom handel og deltakelse i skipsfart mellom Europa, Afrika og Karibien.

Sakene som er nevnt over gjenspeiler at vi gjennom vår kulturarv og historie er knyttet opp til et vidtomspennende nett som veves på tvers av kulturer, landegrenser og fysiske grenser.

Egder/sørlendinger har satt sitt avtrykk på flere kontinenter og har i mange tilfeller tatt med seg en bit av verden hjem. De fremste eksemplene på dette er egder som

har utvandret til Amerika, noe som ofte er et tema i lokalhistorisk litteratur. I en slik sammenheng anbefaler jeg å lese Helge Ove Tveitens anmeldelse av en ny bok om utvandring fra Eiken i Hægebostad til Amerika.

Hvordan krisetid og omveltninger tvinger frem valgsituasjoner er annet spørsmål som blir belyst i denne utgaven. Knut Engelskjøns anmeldelse av en ny bok om Aust-Agder under okkupasjonen tar opp hvordan egder forholdt seg til en undertrykkende okkkupasjonsmakt.

I en kronikk som vi har tatt med i denne utgaven, av Samuel Høiland, beskrives en annen valgsituasjon: hvorfor det i Agder var en høy andel av befolkningen i Agder som var republikanere i 1905. Høiland påpeker at flere republikanere til sist skiftet side da de ikke følte seg trygg på at Norge ville bli anerkjent av europeiske kongefamilier.

Vi har ellers i denne utgaven opprettet en ny fast spalte kalt «Liv og Leven på Agder», hvor Olav Grendstad fra nå av skal få plass til å boltre seg med et humoristisk skråblikk på hva som preger folkelivet i Agder. Hans hovedprosjekt for tiden er å dokumentere fylkesgrensa mellom Aust- og VestAgder, som om et par år opphører å eksistere. Grendstads satire og overdrivelser setter søkelys på at grenser i stor grad er konstruksjoner som vi skaper i vårt eget sinn.

Bidragene i denne utgaven inviterer til refleksjon og utforsking av hvilke fortellinger vi skaper om oss selv, en prosess jeg ønsker velkommen og har arbeidet med å legge til rette for. I en slik sammenheng gir det nye magasinformatet unike muligheter.

Dette er den siste utgaven av Egde hvor jeg er redaktør. Jeg har siden våren 2016 også arbeidet som daglig leder og organisasjonssekretær i Agder Historielag. Ved å jobbe målrettet med andre i laget og i god dialog med bidragsytere som brenner for historie er jeg godt fornøyd med hva vi har klart å utvikle til nå. Da ser jeg frem til å se hvilke nye historiefaglige felt og fortellinger som min etterfølger vil bringe frem i lyset. God lesning!

■■■

DOKUMENTAR

Da pesten kom til Agder Dokumentaren Svartedauden blitt sett av flere hundre tusen nordmenn på NRK. Den skildrer hva som skjedde i bygda Harkmark da pesten kom til Agder i 1348.

Dokumentaren gir innsikt i hvilke prøvelser bygda ble utsatt for da den var blant sju sogn i Agder som nærmest ble folketomme.

Dokumentaren bygger på nyere forskning om årsakene til pesten og hvilke samfunnsomveltninger den førte til.

AV

Kim Bredesen Dokumentarfilmskaperne Ole Tellefsen og Kristian Landmark har tidligere satt lokal- og regionalhistorie fra Agder på kartet med den dramatiserte dokumentarfilmen Med rett til å kapre (2013). Der var hovedtema hvordan sørlendinger utnyttet DanmarkNorges posisjon under Napoleonskrigene til å kapre skip. Dokumentaren ble sett av en halv million nordmenn i beste sendetid, og senere brukt i

«Dokumentaren ble sett av rundt en halv million nordmenn i beste sendetid» undervisning for skoleelever. I det siste året har en ny film fra Tellefsen og Landmark også oppnådd tilsvarende store seertall.Den nye historiedokumentaren har tittelen Svartedauden, og tar opp et mørkt kapittel i Agders historie.

Scene fra dokumentaren der pestsmittede blir isolert i bur.

Foto: Media Service AS

I sentrum for filmen står byllepesten, også kjent som svartedauden eller «plaga». Dette var en pandemi som var ekstremt smittsom og spredde seg fort over hele Europa fra 1347-1351. Den ble ført vestover fra Asia med mongolske krigere, og kom først til havnebyen Kaffa på Krimhalvøya. Fra der spredde den seg videre via handelsruter med lopper som brukte svartrotter som vertskap. Pesten spredde seg i Norge fra to kanter, fra to uavhengige innførselshavner for korn. De første utbruddene kom i Oslo høsten 1348 og deretter i Bergen sommeren 1349.

Innhold Leder ...................................................................................................

Dokumentar om pesten i Agder ........................................................

Intervju med Hilde Inntjore ................................................................

Kronikk om republikanere i Agder ....................................................

Lokallagleder i Aust.............................................................................

Lokallagleder i Vest .............................................................................

Utstilling om slaveskipet «Fredensborg»..............................................

75-års markering for krigshelten Fredrik Åro ....................................

Ny spalte: Olav Grendstad om egders folkelynne ............................

Kapertiden i Agder...............................................................................

Agder Historielags historietur 2018......................................................

Agder Historielags høstmøte 2018......................................................

Agder Historielags årsmøte 2018 ........................................................ Årsmøtedokumenter............................................................................

2 3 7 11 16 19 22 25 30 33 44 47 53 75

Bokmeldinger Aust-Agder under okkupasjonen........................................................

Utvandringa frå Eiken til Amerika......................................................

Skolemestrenes konge: Andreas M. Feragen .....................................

Rovviltet på Agder...............................................................................

Fjære Bygdebok - Moy krets.. ............................................................

Ordførar og opprørar: Andreas Lindland........................................... Åvik under andre verdenskrig............................................................

Grindheim Kyrkje................................................................................

56 60 62 64 66 69 71 73

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 3

Et land kuet av sykdom Sykdomsutviklingen er nøye beskrevet i dokumentaren, blant annet gjennom dataanimasjon som viser hvordan bakterien Yersinia pestis kan ses på som en trojaner som lurer seg forbi kroppens immunforsvar ved hjelp av mekanismer som brakte den videre via lopper. Bakterien skapte blokkeringer i blodinntaket til lopper som gjorde dem ekstra motiverte til å tappe blod i større omfang. Loppene holdt seg primært til rotter, men da rottene døde ut måtte de

«Sagnene nevner ulike stadier av galskap og trinnvis utvikling av sykdommen gjennom byller og koldbrann.» søke etter andre dyr, og også mennesker. De rent medisinske forklaringene i dokumentaren suppleres med utdrag fra sagn fra Setesdal som skildrer pestutbruddet, hvor psykiske og fysiske symptomer nevnes. Sagnene omtaler ulike stadier av galskap og trinnvis utvikling av sykdommen gjennom byller og koldbrann. For å være immun måtte en ha vært utsatt for slike drastiske sykdomsforløp og overlevd. Men det kan også innvendes at det er usikkert hvor mange som bare var heldige og overlevde uten å ha blitt smittet.

Pandemien fikk enorme konsekvenser for Norge. Seks av ti nordmenn døde og 200 av 1055 kirkesogn mistet nærmest alle sine innbyggere. Dette

Handelsmannen Alv og sønnen Olve på landeveien.

var en befolkningsnedgang som også skjedde samtidig i store deler av Europa der totalt 50-80 millioner mennesker mistet livet. Både den norske kongemakten og kirken ble

«Seks av ti nordmenn døde og 200 av 1055 kirkesogn mistet nærmest alle sine innbyggere.» sterkt svekket på grunn av pesten.

Kirkens representanter ble svært fåtallige, noe som gjorde at gammelnorsk, som hadde vært i bruk som nasjonalt

Foto: Media Service AS

skriftspråk siden 700-tallet, ikke kunne opprettholdes. Adelen i Norge ble nesten utryddet da den som gruppe var blant dem som var hyppigst utsatt for kontakt med større nettverk. Da adelen og kirken ble alvorlig svekket måtte en vaklende norsk stat da slås sammen med andre skandinaviske kongedømmer for å kunne fortsette å eksistere. Dette banet veien for først Kalmarunionen (1397-1523) og Danmark-Norge (1537-1814). Pesten fortsatte å vende tilbake til Norge og Europa i mellomrom over flere hundre år, men den nådde ikke i samme omfang som i middelalderen. Det siste pestutbruddet skjedde i 1654.

Da pesten kom til Agder Også i Agder fikk pesten store følger.

Dokumentaren henviser til at sju sogn i Agder ble lagt øde på kort tid. Hovedfokus i filmen er lagt på til bygda Harkmark (nå i Mandal kommune),

«sju sogn i Agder ble lagt øde på kort tid.»

Alv og Olve kommer til en bygd rammet av pesten.

4 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Foto: Media Serice AS

som var blant de sognene som ble hardt rammet fra sommeren 1348. I en slik sammenheng opplyses det ikke i filmen om det finnes grunnlag for å tallfeste hvor mange som ble rammet av pesten i Mandal eller nabokommunene. Det kunne vært en fordel om det også ble angitt en beregning på hvor mange mennesker som levde i Agder i middelalderen. Da kunne en

stilt dette opp mot hvor mange ble rammet av pesten og hvordan sykdommen påvirket innbyggernes inntekts- og ressursgrunnlag.

Dramatiseringen av pestens ankomst i Agder er gjort gjennom to hovedkarakter. Den ene er bondekonen Åsa (spilt av Laura Christina Brøvig), som er gift med Eiliv, og de to har barna Sjur, Torje og Eivor. Den andre hovedskikkelsen er handelsmannen Alv (spilt av Ole Tellefsen) og hans sønn Olve.

Gjennom de to skikkelsene en kan få innsikt i hvordan pesten rammet på ulike nivå. Åsa måtte overleve tap av familiemedlemmer og holde tritt med

«En får en følelse av å gjøre en tidsreise når en ser scener i filmen som høstmarkedet i Harkmark sogn der det bugner av råvarer og håndverkere og salgsmenn av alle slag roper ut hva de kan tilby.» de drastiske konsekvensene det fikk for gårdsdriften. Gjennom Alv kan vi få overblikk over hva som møtte en reisende handelsmann når gårdene skydde kontakt med fremmede. Vi får også innsikt i hvor begrenset kontakten var mellom gårder og bygder da handelen med omverdenen ble redusert til et absolutt minimum.

Dokumentarfilmskaperne og produksjonsselskapet har nedlagt et stort arbeid i å gjenskape middelalders-

amfunnet i Agder. Skuespillerne og statister er alle kledd i overbevisende klesdrakter fra perioden. I filmen ser vi et myldrende bygde- og byliv hvor kjente landemerker og landskap som Christianholm festning og Odderøya i Kristiansand. Setesdalstun blir tilført middelalderstemning ved hjelp av nøye forberedte kulisser og engasjerte skuespillere. Filmen gir meg på denne måten en nærkontakt med en fjern fortid. En får en følelse av å gjøre en tidsreise når en ser scener i filmen som høstmarkedet i Harkmark der det bugner av råvarer og håndverkere og salgsmenn av alle slag. For å gjenskape bilder fra fortiden har det også blitt lagt inn dataanimasjon som tar oss tilbake i tid, som da en kan se kogger på reden i Harkmark som bytter korn mot varer fra lokale bønder.

Kunnskap om pesten Faktagrunnlaget i dokumentaren er forankret i nyere forskning på pesten i middelalderen, både når det gjelder perspektiver på statsforvaltning, demografi og medisin. I en slik sammenheng er det lagt inn intervjuer med middelalderhistorikeren Hilde Inntjore samt Ole Jørgen Benedictow og Preben Aavitsland, henholdsvis professor emeritus ved Universitetet i Oslo og professor i medisin, Universitetet i Oslo.

I dokumentaren kommer det også tydelig frem hvor vidt kunnskapsgapet er mellom dagens forskning og middelalderens forståelse av sykdomsforløpet

og dens årsaker. I middelalderen ble sykdom og lidelse hovedsakelig oppfattet som Guds straff for menneskenes synder, og det var derfor viktig å ha som mål å leve et liv uten synd.

«Faktagrunnlaget er forankret i nyere forskning på pesten i middelalderen, både når det gjelder perspektiver på statsforvaltning, demografi og medisin.»

Forvaltningen av stat og kirke, og opprettholdelsen av grunnleggende samfunnsfunksjoner ble akutt truet da pesten rammet. Da slike institusjoner ikke lenger kunne tilby vern og beskyttelse, grep den norske befolkningen desperat etter alle tenkelige metoder som de trodde kunne begrense og motvirke spredningen av pest. Kirken tok på sin side utgangspunkt i gammeltestamentlige beskrivelser av pesten og anså messer, bønner, prosesjoner som et botemiddel.

Filmen viser en rekke eksempler på hvordan desperasjonen for å overleve bredde om seg i folketro og folkekultur. Det kunne dreie seg om bruk av alle slags urter og kosttilskudd, spredning av vigslet jord rundt husvegger eller bålbrenning for å rense luften. Noen trodde tåker og skyer brakte med seg smitte, noe som kan til en viss grad stemme da rottelopper likte fuktig vær. Oppfinnsomme måter å kommunisere mellom isolerte bosetninger blir også rekonstruert i filmen, som bruk av rop og blåseinstrumenter over vann. En viktig del av folketroen var dessuten sagn om ensomme overlevende, som ifølge slike fortellinger kunne slå seg sammen med andre og danne mektige slekter. Sistnevnte har også et visst grunnlag i faktiske forhold da sagnene kunne gjenspeile det faktum at det som oftest var de voksne som ble rammet av pesten, og at de eldre og unger ble overlatt til seg selv.

Historiefortolkning

Bondekona Åsa gjennomgår i filmen traumatiserende hendelser.

Selv om pesten i middelalderen var en katastrofe for de samfunnene som ble rammet, påpekes det også i dokumentaren at pandemien også brakte med seg en ny start for generasjonene som fulgte etterpå. Benedictow siteres med utsagnet om at Norges befolkning

Foto: Media Service AS

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 5

var nådd et maksimalt nivå før svartedauden, med utgangspunkt i det levegrunnlaget som kunne oppnås gjennom datidens jordbruk og fiskeri.

Etter pesten var det da færre som måtte dele de samme ressursene, og de overlevende fikk i langt større utstrekning fri tilgang til fruktbar jord, og adelens og kirkens grep om befolkningen ble i en betydelig grad svekket. Siden adelen ikke lenger hadde stor tilgang til billig arbeidskraft falt de derfor ned i rang til bondestanden. Slike eksempler gir seere en mulighet til å få en klar forståelse av hvordan pesten førte til en utjevning mellom folk og elite.

En annen sak er imidlertid argumentene som legges til grunn i dokumentaren om hvilke samfunnsendringer pesten brakte med seg for fremtidige generasjoner. Disse burde nok i større grad blitt problematisert.

Benedictows påstand om at «med pesten innføres en tankegang om at staten har et helhetlig ansvar for sin egen befolknings ve og vel», er i og for seg ikke en drøy påstand da han da påpeker noe som var en generell europeisk tendens i århundrer som fulgte etter pesten. Konger og adel måtte i større grad ta hensyn til bondestanden, da de ikke kunne underkues og styres på samme måte som før.

Men dokumentarfilmskaperne kan derimot ha tatt seg noe store friheter når det gjelder historiefortolkning da det legges frem en påstand i dokumentaren om at «den første spiren til det norske likhetssamfunnet ble sådd med pesten». Det samme gjelder konsekvensene av at kvinner får arbeid utenfor huset og vareproduksjonen effektiviseres etter pesten. Da hevdes det i dokumentaren at «startskuddet går for kvinnefrigjøring og industrialisering.» I en slik sammenheng ses da pesten opp mot langsomme endringer i historien (la longue durée) Dette kan være langvarige endringer i naturforhold, leveforhold, teknologi og andre grunnleggende faktorer. Dette var et perspektiv som ble innført av den franske Annales-skolen (March Bloch, Lucien Febvre og Fernand Braudel).

Mot den lange tids historie kan en da sette opp som en motsetning historieskriving om hendelser som har skjedd over en kortere tidsperiode (histoire événementielle). For Annalesskolen var det viktig poeng at endringer som foregår langsomt, gjerne over århundrer, utgjør et underliggende

6 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Scene fra dokumentaren da en av innbyggerne i bygda Harkmark dør under pestutbrudd.

Foto: Media Service AS

grunnlag for hendelser som utspiller seg over en kortere tidsperiode. Pesten passer da inn i et slikt skjema da den var en dramatisk hendelse, som endret samfunnsstrukturer med konsekvenser for senere generasjoner.

Spørsmålet er da: var virkelig pesten en årsak til de samfunnsendringene som dokumentarfilmskaperne henviser til? Hvis en bruker en kortere tidshorisont kan det innvendes at en like godt kan henvise til en mer direkte påviselig årsak til at et samfunn med større sosial likhet utviklet seg i Norge.

En årsak kan for eksempel være det politiske arbeidet fagforeninger gjorde på 1800- og 1900- tallet. Det samme gjelder kvinnefrigjøring – en direkte påviselig årsak kan være arbeidet til likestillingsaktivister på 1800- og 1900tallet som førte til lik stemmerett for kvinner og menn i Norge i 1917. Og industrialisering som fenomen - når det startet og av hvilke årsaker - kan tolkes på vidt ulike måter fra land til land.

Den er gjerne knyttet til oppfinnelsen av dampmaskinen og systematisk utvinning av kull i Storbritannia på 1800-tallet.

Det er dermed ingen selvfølge at pesten var en katalysator for banebrytende samfunnsprosesser som er beskrevet i filmen. Men konklusjonene i filmen kan få oss til å stille kritiske spørsmål som skaper et rom for å diskutere hva egentlig pesten brakte med seg av samfunnsendringer.

Samlet sett er dette uansett en vel uttenkt dokumentarfilm som gir en popularisert fremstilling av en milepæl i både Norges og Agders historie. Den gir rom for personlig innlevelse i erfaringene til fortidsmennesker.

Samtidig legger den til rette for å synliggjøre hva som utgjør et faktagrunnlag for vår forståelse av vår tids forståelse av pesten, og dette gir rom for mangesidig offentlig debatt.

■■■

Fakta om Svartedauden ● Dokumentar på 53:30 min ● Produsert i 2017 ● Regi: Ole Tellefsen og Kristian Landmark ● ProdusentMedia Service AS v/Svein Tallaksen ● Vist på NRK 1, 16. mai 2017 med 439 000 tilskuere under direktsending ● Filmen kan i sin helhet ses på NRKs nettside: https://tv.nrk.no/program/ kmte50001515/svartedauden

EGDE INTERVJUER

Mellom det åndelige og det materielle Historikeren Hilde Inntjore avla i 2018 en doktoravhandling ved Universitetet i Bergen.

I den har hun kartlagt strukturen og organisasjonen i Stavanger Bispedømme, fra middelalder til tidlig nytid. Dette var et vidstrakt bispedømme som omfattet dagens Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland, med Valdres og Hallingdal. På forhånd ble hun advart om at det var «umulig» å lage en avhandling som omhandler hele Agder i middelalderen, på grunn av sparsom tilgang til kilder. Egde har intervjuet Inntjore om hva slags resultater hun kom frem til, etter lange og utfordrende studier.

AV

Kim Bredesen

Egde: Det er mulig å rekonstruere et bilde av det norske samfunnet i middelalderen gjennom dokumenter som har blitt etterlatt på ulike administrativt nivå, innen både datidens statsapparat og kirken. I din forskning har du basert deg på opplysninger fra diplomer. Det er bevart rundt 20 000 diplomer fra norsk middelalder til 1500-tallet. Slike dokumenter kan gi innblikk i juridiske, økonomiske eller administrative forhold, men diplomene gir også innsyn våre forfedres private og religiøse liv.

Det er også mulig å følge endringer i samfunnsforhold i middelalderen gjennom jordbøker, som dokumenterer eiendommer og verdier, selv om slike bøker er tapt når det gjelder Stavanger bispedømme. Det er først etter reformasjonen at jordbøker for bispedømmet er bevart, da i form av Grågås fra ca. 1620. Den ble utgitt av Agder Historielag i 1996, redigert av historikeren Kåre Oddleif Hodne.

Hva vil du si har vært de største kildemessige utfordringene når det gjelder å kartlegge kirkeorganisasjonen i bispedømmet Stavanger fra middelalder til tidlig ny tid?

Hilde Inntjore har skrevet en doktoravhandling om Stavanger bispedømme i middelalderen. Inntjore ble Foto: Media Service AS intervjuet i dokumentaren Svartedauden (2017).

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 7

HI: Det har vært en utfordrende oppgave ut fra hvor fragmentarisk det bevarte kildematerialet er. Vi har ingen hele lokalkirkelige arkiv eller jordebøker tilhørende geistlige institusjoner fra dette området i middelalderen, noe som gjør at helheten i organisasjonen, både dens oppbygging og funksjon, er vanskelig å danne seg et bilde av. Jeg har derfor jobbet over et langt tidsspenn, helt fra når vi kan se det første omrisset av bispedømmet gjennom skriftlige kilder, og frem til tiden opp mot reformasjonen. Det har også vært en utfordring med den vide, sammensatte geografien som utgjorde dette bispedømmet.

EGDE: I din doktoravhandling har du hatt som mål å avdekke hvordan kirkeorganisasjonen i Stavanger bispedømme var bygd opp og fungerte.

Bispedømmet omfattet dagens AustAgder, Vest-Agder og Rogaland, med Valdres og Hallingdal. Du oppdaget at bispedømmet i perioden du undersøkte har hatt 28 biskoper som hadde øverste forvaltningsansvar for om lag 150 sogn.

Et viktig hovedfunn i din avhandling er at bispedømmet skilte seg ut fra andre i Norge ved å i stor grad være desentralisert i sin struktur. For Agders del førte dette til at sognene Vanse på Lista og Øyestad i Arendal utgjorde viktige forvaltningsmessige knutepunkter i bispedømmet fra siste halvdel av 1200-tallet. Du henviser til at de hadde en overlokal posisjon i kirkeorganisasjonen.

Var desentralisering en nødvendighet, på grunn av dets vide geografiske omfang, for at bispedømmet skulle fungere effektivt?

HI: Det er lett å tenke ut fra dagens målestokk, der effektivisering og målstyring er vanlige virkemidler for

«Et stort og sammensatt bispedømme synes for oss mer krevende å ha overoppsyn med enn et mindre, men samtidig ga et større område også et større maktgrunnlag.» administrasjon og drift, men det er vanskeligere å svare på dette ut fra hva som kunne være middelalderens behov. Et stort og sammensatt bispedømme synes for oss mer krevende å

8 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

ha overoppsyn med enn et mindre, men samtidig ga et større område også et større maktgrunnlag. Kirkeorganisasjonen skulle dessuten ikke bare forvalte de timelige og materielle ting, men også gi folket tilgang til de religiøse tjenestene kirken skulle bidra med. En desentralisering kunne være ønskelig også i dette henseendet.

EGDE: Hvor fritt vil du si bispedømmets øverste representanter i Agder stod til å praktisere i sitt embete og danne seg et maktgrunnlag i et desentralisert bispedømme. Hadde de en høy grad av selvstyre?

HI: Biskopen var ubestridt den øverste lederen i bispedømmet, understøttet av sitt rådgivende organ, som kaltes kapitlet. Det bestod av prestene ved domkirken, biskopens nærmeste medarbeidere. Maktgrunnlaget til biskopen lå i skjæringspunktet mellom det åndelige og materielle, da både deres vigsling og økonomiske fundament var viktig.

EGDE: Svartedauden førte til store demografiske endringer. Det ga også utslag i at det ble mangel på kompetent personell i kirkeadministrasjonen og kirken fikk også lavere inntekter på grunn av befolkningsreduksjon.

I din doktoravhandling henviser du til at biskop Guttorm Pålsson (1343-50) døde under Svartedauden. Dette førte til at tradisjonen med at hjemlig valg av biskop ble brutt, da paven valgte ut Pålssons etterfølger. Du nevner også at presten i Mariakirken på Talgje, Sigurd Vinaldsson ble gitt to embeter i Stavanger-området på grunn av mangel på kvalifisert personell. Svartedaudens herjinger førte også til at kirken fikk et behov for å få bedre oversikt over økonomien gjennom oppdaterte jordebøker fra siste halvdel av 1300-tallet til tidlig på 1400-tallet, da de ville øke landskyldinntekter fra gods kirken eide.

Du har gjennom din kartlegging av Stavanger Bispedømme avdekket at Vanse på Lista og Øyestad i Arendal var viktige administrasjonssentre for bispedømmet i Agder. Er det mulig å påvise konkrete endringer i hvordan tilgang på geistlig personell og kirkens inntekter ble påvirket der som følge av Svartedauden?

HI: Vi har lite kilder til dette, så å følge tett på historien til de enkelte lokale stedene er vanskelig. Stort sett viser vi

til de generelle endringene som fant sted i denne perioden. Vi vet at jo mer avhengig en institusjon var av leieinntekter fra jorden, jo vanskeligere ble det da disse ble redusert til et minimum eller helt uteble. Vi vet også at det var utstrakt prestemangel, og at det ble søkt for å få vigslet flere personer til prest, selv om de egentlig ikke oppfylte kravene.

EGDE: Et sentralt felt for din forskning er sjelegaver som ble gitt til kirken.

Dette var testamenterte gaver som ble gitt til kirken, som kunne være eiendommer, pengegaver, gjenstander eller annet av verdi. I en slik sammenheng kunne kirken hedre den avdøde ved lese sjelemesser for den avdøde giveren. Gavene kunne bli brukt til drift av kirker eller gode formål, som gaver til fattige.

I din doktoravhandling henviser du til at fra 1400-tallet er det kjent rundt 24 gaveoverføringer til Stavanger

«Fra perioden før svartedauden ses i første rekke givere fra de geistlige og fra folk i de øverste samfunnslagene.»

Bispedømme, hvor de fleste var navnløse. Med henblikk på de endringer pesten brakte med seg fra 1350 - på hvilken måte skal en tolke en slik utvikling?

HI: Økningen i antall sjelegaver på 1400-tallet er en tendens vi også kan se andre steder i landet. Det er også et fellestrekk for flere steder at mange av giverne ikke hadde titler, de synes å være vanlige bønder og byfolk. Fra perioden før svartedauden ses i første rekke givere fra de geistlige og fra folk i de øverste samfunnslagene.

EGDE: Hvordan har ditt arbeid som frivillig i Landvik Historielag påvirket

«Jeg tenker alltid på historie som noe som springer ut av og er forankret i en lokal sammenheng.» ditt arbeid som forsker, er lokalhistorie noe du har fattet interesse på et tidlig stadium i ditt liv?

HI: All historie skjer et sted. Jeg tenker alltid på historie som noe som springer ut av, og er forankret i en

lokal sammenheng. Så er det historiefaglig utrolig spennende å se sammenhenger og lage synteser ut fra disse, og se hvordan samfunnet påvirkes på ulike nivå. For meg er det veldig hyggelig å være invitert inn i historielagets arbeid på hjemstedet, og fint å kunne bidra til å få frem flere stemmer og fortellinger derfra.

EGDE: Er det noen funn du har gjort underveis med ditt arbeid med din doktoravhandling, som har overrasket deg?

HI: Flere har sagt til meg at det er «umulig» å lage en avhandling som innbefatter Agder i middelalderen, på grunn av den sparsomme kilde-

«Flere har sagt til meg at det er «umulig» å lage en avhandling som innbefatter Agder i middelalderen.» situasjonen. Jeg har likevel alltid vært optimist i så henseende, men det overrasket meg nok å se hvor mye jeg likevel kunne finne, og hvor dypt inn i

forståelsen av kirkeorganisasjonen jeg kunne komme.

EGDE: Hvis lokalhistorikere eller masterstudenter i Agder ønsker å forske på middelalderen i Agder, er det godt tilrettelagt for dem å kunne gjøre studier, etter din mening?

HI: Kildene er få, men de er godt tilgjengelige. Dokumentene fra middelalderen er stort sett trykt og gitt ut i samlingen Diplomatarium Norvegicum, og verket Regesta Norvegica gir en god inngang til dette materialet. Det er nok nødvendig med både pågangsmot og utholdenhet for å gå i gang med middelalderstudier som omhandler Agder, men det er samtidig uhyre interessant.

EGDE: I dokumentaren Svartedauen konkluderes det i voice over med at «den første spiren til det norske likhetssamfunnet ble sådd med pesten» og at «startskuddet går for kvinnefrigjøring og industrialisering». Hva mener du om slike konklusjoner, hva kan vi egentlig tillegge Svartedauden som en katalyserende hendelse for senere historiske utviklingslinjer?

HI: Historikere skal komme med årsaksforklaringer som har kraft og varig-

het, det er en del av hvordan vi jobber med faget. Historie har som funksjon å hjelpe oss til bedre å forstå vår egen samtid. Hvor langt vi strekker sammenhenger og hvor tidlig vi kan se kimen til en senere utvikling, kan ofte diskuteres bredt, og kan henge sammen med de perspektiv den enkelte anlegger i betraktningen.

■■■

Hilde Inntjore ● Er fra Landvik i Grimstad ● Er med i redaksjonsnemnda for «Liv i Landvik», medlemsbladet til Landvik Historielag ● Seniorrådgiver ved Universitetet i Agder ● Disputerte for doktorgraden i historie ved Universitetet i Bergen, 2018 ● Avhandlingens tittel: Kirkeorganisasjonen i Stavanger bispedømme ca. 1250–1500.

Forvaltning og felleskap.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 9

10 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Republikanerne i Lister og Mandals amt Norsk republikanisme er en mindre kjent side av vår historie. Republikanismen fikk sitt største høydepunkt under unionsoppløsningen i 1905. Ved folkeavstemmingen om å velge prins Carl av Danmark til Norges konge stemte 21 prosent nei på landsbasis. På Sørlandet var situasjonen helt annerledes. I et belte som strakte seg gjennom Telemark og det indre av Agder var det store nei-flertall.

AV

Samuel Høiland

Kronikk

Dagens Vest-Agder, den gang Lister og Mandals amt, hadde hele 40 prosent nei-stemmer. Hvorfor var det så mange republikanere i Lister og Mandals amt?

Dette var utgangspunktet for min mastergradsoppgave Det jevne Folkestyret, som de i Aanden Saa, som denne kronikken bygger på.

Tidligere historieforskning har pekt på faktorer som «sparetrang» og «sosio-økonomiske» realiteter. I Bjørn Slettans Agders historie 1840-1920 blir det blant annet trukket fram sparetrang og sentrumperiferi konflikt som forklaringer på den høye oppslutningen for nei-siden i 1905. I artikkelen «Samhald og strid under unionsoppløysninga i 1905 - og noko om reaksjoner på hendingane frå Agder-folk» trekker John Lauvdal fram hvordan skog og jordbruk som hovednæringsvei, samt tungdrevne gårder, førte til andre sosiale, kulturelle og politiske forhold som gjorde at en valgte det billige alternativet, republikken.

Den store andelen nei-stemmer forklares med at bøndene fra det fattige indre Agder ikke så vitsen i det dyre monarkiet og hovedstadens trang til fjas og stas. Kort fortalt blir klassisk bondesparing og konflikt mellom sentrum og periferi, by og land, lagt til grunn for republikanismen. Jeg stiller meg ikke umiddelbart uenig til denne forklaringen, men jeg vil også vektlegge den lokale politiske tradisjonen som gav utslag i valgresultatet. For å sette det på spissen så var Vestlandet stort sett monarkistisk selv om de var like perifere som Lister og Mandals amt. I det videre skal vi se på vår landsdels «x-faktor».

«Det jevne Folkestyret» I min mastergradsoppgave Det jevne Folkestyret, som de i Aanden Saa bygde jeg videre på de momentene

Under folkeavstemningen i 1905 ble Prins Carl av Danmark ble valgt som norsk konge. Han tok kongenavnet Haakon VII. Foto: no.wikipedia.org

tidligere forskning hadde vist. Samtlige av de ti lokalavisene som fantes i Vest-Agder i 1905 ble brukt som kilder. Hovedformålet var å undersøke hvem republikanerne var, hva de mente og hvor de hadde størst nedslagsfelt. Gjennom arbeidet ble det også tydelig at de lokale republikanerne hentet sitt idégrunnlag fra en bestemt tradisjon. Denne koblingen tilbake til Søren Jaabæk og bondevennene ble en viktig forklaring på fenomenet.

Jeg vil først trekke fram et eksempel som illustrerer norsk republikanisme i et nøtteskall, og som samtidig gir et godt omriss av statsformsdebattens dramatikk i 1905.

«Vi er nu ikke alene paa papiret, men ogsaa i det politiske og sociale Liv blevet det mest demokratiske Folk i Europa ved siden av schweizerne.» Dette skrev Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 11

venstrepolitikeren fra Evje, Jørgen Løvland, om Norges utvikling i 1902 (Løvland, J. 1902). Løvland trakk fram de to fremste bondelederne på 1800tallet, Ole Gabriel Ueland og Søren Jaabæk, og Løvland understreket hvordan disse hadde vært foregangsmenn som samlet bøndene og arbeiderne i kampen for den demokratiske utviklingen. «Maatte vort aarhundrede formaa lykkelig at realisere «det jevne folkestyre, som de i aanden saa!»»

Tre år senere fikk som kjent norske republikanere muligheten til å innføre det «jevne folkestyret», republikken.

Unionen med Sverige var brutt og republikanere mente da at Norge stod fritt til å velge sin vei videre, også når det gjaldt statsformen. Men i motsetning til spørsmålet om unionens oppløsning stod ikke nordmenn forent i statsformspørsmålet. Med regjeringen Michelsen i spissen mente mange at Norge burde fortsette som kongerike.

Blant disse monarkistene var flere tidligere republikanere, blant andre Løvland som nå var blitt utenriksminister.

Under den opphetete statsformsdebatten høsten 1905 trakk den republikanske Kristiansandsavisen Fædrelandsvennen fram igjen Løvlands artikkel, fem dager før folkeavstemningen (Løvland, Jørgen i Samtiden 1902.

(1905, 7. november) «Det jevne folkestyre som de i Aanden saa». Fædrelandsvennen, s. 1.) De føyde til at det nye idealet som Løvland forfektet, det konstitusjonelle monarkiet, «ikke var det jevne Folkestyre, som Ueland og Jaabæk saa i Aanden». For Fædrelandsvennen og dens meningsfeller var fullbyrdelsen av denne drømmen, kronen på det demokratiske prosjektet, Republikken Norge.

«For å forstå de lokale republikanerne i 1905 må en ikke analysere dem som et isolert fenomen, men forstå deres historie.»

Beskrivelsen over viser tre viktige linjer som var sentrale for å forstå det republikanske fenomenet i 1905. For det første ser vi den politiske venstretradisjonen som den «listerske» republikanismen bygde på, som hadde klare ideologiske røtter tilbake til Jaabæk.

For det andre ser vi at denne tradisjonen ble støttet av amtets venstreaviser. Det tredje fenomenet vi ser er

12 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Plakat med kommunevise resultater fra folkeavstemningen om ny konge Foto: R. P. & Co. Christiania/Østfold fylkes billedarkiv i 1905.

det store frafallet blant republikanere som ble monarkister da de faktisk ble stilt overfor valget av statsform.

Jaabækianisme For å forstå de lokale republikanerne i 1905 må en ikke analysere dem som et isolert fenomen, men forstå deres

historie. Ideen om at statsoverhodet på en eller annen måte skal være folkevalgt ble i likhet med opplysningstidens idealer om maktfordelingsprinsipp og demokrati innført fra utlandet. Her var Jaabæk en sentral skikkelse.

Jaabæk var belest og kjente til samtidens strømninger i Europa. Han var

republikaner. Denne holdningen ble bare forsterket hos Jaabæk etter keiser Napoleon III av Frankrikes fall i 1870.

Gjennom sin avis Folketidende, utgitt i Mandal, ble hans tanker og ideer spredt til hele landet. Med sine 45 år på Stortinget satt han også spor etter seg i norsk politikk og offentlighet.

Hans politiske mål om å mobilisere bøndene politisk og utfordre embetsmannsstyret lyktes han delvis med gjennom sin organisasjon Bondevennene. Denne organisasjonen brøt sammen etter 1873, men den la grunnlaget for partiet Venstre ti år senere.

Jaabæk var radikal, kanskje for radikal for sin samtid. Ideene hans slo rot og Jaabæk dannet en tradisjon for radikale venstrepolitikere fra Agder-fylkene. Da Jaabæk la ned sin avis i 1879 mente han at hans arbeid hadde gode arvtakere og at «den republikanske Tanke har vundet Indgang hos Mange».

I 1905 sa Odelstingspresident Abraham Berge rett ut at hans egen republikanske overbevisning stammet fra Jaabæk. Jaabækianismen stod sterkt i det lokale Venstre og partiet stod sterkt i Lister og Mandals amt. Alle de syv stortingsrepresentantene fra amtet tilhørte Venstre i 1905. Disse var Abraham Berge, Bernhard Hanssen, Knut Hougen, Thorvald Heistein, Aasulv Bryggesaa, Theodor Stousland og Thore Foss.

«En støttet seg også på Martin Luther som hadde kalt konger og fyrster for de største kjeltringer på jorden.»

I 1905 kom republikanernes ideologiske fundament tydelig til syne. Det ble oppfordret til å lese bibelvers som viste at republikken hadde guddommelig forankring. En støttet seg også på Martin Luther som hadde kalt konger og fyrster for de største kjeltringer på jorden. Dette var direkte sitater fra Jaabæks bok Konger og Kejseres levevis (1882) som var et anti-monarkisk og pro-republikansk kampskrift. Stortingsmann Stousland skrev i Fædrelandsvennen om republikken: «Hjelp dig selv, og Gud vil hjelpe dig.» Dette ordtaket var flittig brukt av Bondevennene 30 år tidligere. Redaktør Ingvald Seland skrev om hvordan den republikanske stemningen vokste: «I byen, men mest i bygderne. Man begynder at finde sig selv igjen. De gamle Jaabækianere vaagner.»

Venstrepressen «[E]n liden bys redaksjonskontor er gjerne samlingstedet for partienes beste mænd. Der lægges planene, der kvæsses vaapnene, derfra gjøres utfaldene.»

(Abrahamsen & Larsson-Fedde, 2001).

Dette skrev Tomas Torsvik om sin samtid. Torsvik var redaktør i Lister i 1890årene og blant grunnleggerne av en republikansk forening i Farsund. Han var redaktør i flere av amtets venstreaviser i løpet av sin karriere: Lister, Agder, Kristianssands Dagblad og Fædrelandsvennen. Dermed kan man ane konturen av lokale meningsnettverk som ble dannet innad i pressen.

De lokale redaktørenes bakgrunn og viktige rolle kan ikke understrekes nok. Lokalavisene var ofte talerør for redaktørenes personlige meninger.

«De lokale redaktørenes bakgrunn og viktige rolle kan ikke understrekes nok. Lokalavisene var ofte talerør for redaktørenes personlige meninger.»

Alle venstreredaktørene hadde lignende bakgrunn: De var tilknyttet bondestanden, hadde røtter i den jaabækianske delen av Venstre og sympatiserte med den frilynte ungdomsbevegelsen. Redaktør Andres Grindland i Fædrelandsvennen hadde bondebakgrunn og kom fra Finsland.

Ingvald Seland i Agder var vokst opp på gård og kom fra et jaabækiansk hjem med en politisk aktiv far. Seland

grunnla ungdomslag i Flekkefjord.

Redaktør Sigvald Nyvold i Lister var nevø av Søren Jaabæk, og avisen var det lokale ungdomslagets organ.

Redaktør Edvind Nygaard i Lindesnes brakte med seg arven fra Jaabæks avis Folketidende gjennom demokratiseringskampen. I Nygaards tid tok Lindesnes undertittelen: «Frisindet folkeblad for Vestagder». Alle de lokale venstreavisene inntok et republikansk standpunkt i 1905. Dette standpunktet var en gjenspeiling av det samfunnet venstreredaktørene kom fra. Det var ikke den lokale venstrepressen som forårsaket det store nei-flertallet, de var snarere et symptom på denne holdningen.

«Det var ikke den lokale venstrepressen som forårsaket det store nei-flertallet, de var snarere et symptom på denne holdningen.»

Politisk var pressen delt i to, og det å abonnere på en avis var en aktiv politisk handling. Ikke uventet hadde derfor Flekkefjord, Farsund og Mandal to lokalaviser hver, og storbyen Kristiansand hadde tre.

Pragmatiske monarkister og ideologiske republikanere Selv om alle de lokale venstreavisene inntok et republikansk standpunkt så var ikke dette tilfellet på nasjonalt plan.

Illustrasjon som tydeliggjør splittelsen mellom republikanere og monarkister i Norge i 1905. Kilde: Norsk

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 13

I løpet av høsten 1905 meddelte flere og flere venstreaviser og lokallag at de valgte å støtte monarkiet. Dermed ble det ikke en klassisk kamp mellom Høyre og Venstre, men en kamp mellom republikanerne fra Venstre og Arbeiderpartiet og monarkister fra Venstre og Høyre.

«I et Europa styrt av veldige monarkier, knyttet sammen av familiebånd, var det viktig å sikre Norges internasjonale anerkjennelse.»

Siden sommeren 1905 hadde regjeringen Michelsen drevet hemmelige forhandlinger med Prins Carl av Danmark om å bli norsk konge. Ryktene nådde etter hvert pressen og ble møtt med blandede følelser. Flere og flere prominente venstremenn forkastet sitt republikanske ideal til fordel for monarkiet.

Forslag til videre lesing Abrahamsen, O. A. & Larsson-Fedde, T. (2001). Farsund bys historie : B. 2 : Sjøfartsbyen : 1850-1930-årene (Vol. B. 2). Farsund: Farsund kommune.

Hasle, K. A., Tafjord, H. E., & Hyvik, J. J. (2005). Lokale røyster i 1905 : unionsoppløysinga i aviser på Nord-Vestlandet. Volda: Høgskulen i Volda.

Høiland, Samuel. (2018). «Det jevne Folkestyret, som de i Aanden Saa» Republikanerne i Lister og Mandals amt i 1905.

Masteroppgave i historie, Universitetet i Agder, Kristiansand.

Olimstad, I. (2004). Stridsmann for det frie ord : Ingvald Seland 18761954 : ei livssoge, leiarnotisar i utval, dikt og salmar i utval. Sand: I. Olimstad.

Slettan, B. (1998). Agders historie 1840-1920 : ansikt mot sjøen, grunnfeste i jorda (Vol. [5]). Kristiansand: Laget.

Slettan, D. (1974). Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals amt. Oslo: Universitetsforlaget.

Slettan, D., & Try, H. (1979). Bondevenene: Jaabækrørsla 1865-1875.

Oslo: Det norske samlaget.

14 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Pragmatikk og realpolitikk var nøkkelfaktorene som kjennetegnet disse republikanernes omvendelse. Når unionen var brutt og Norge var selvstendig, måtte en se hva som gavnet landet best. I et Europa styrt av veldige monarkier, knyttet sammen av familiebånd, var det viktig å sikre Norges internasjonale anerkjennelse. Derfor var prins Carl et godt parti siden han var gift med den engelske kongens datter, prinsesse Maud.

Abraham Berge var blant dem som skiftet standpunkt til fordel for monarkiet. Berge hevdet at han fremdeles var republikaner i sitt hjerte, men: «[j]eg kan ikke i en saa alvorlig time som denne lade min stemmegivning helt være afhængig af: thi det er min pligt, og det mener jeg er enhver folkerepresentants pligt, at prøve det i dagen liggende spørgsmaal, den øieblikkelige situation, anvende sine evner saa godt, man kan, og se hvad der er for det foreliggende tilfælde er praktisk, hensigtsmæssigt, nyttigt.»

Ikke uventet skapte slike holdninger raseri blant de som fortsatt var ideologisk overbeviste republikanere. De følte seg forrådt av sine ledere. Skjellsord som «forførere» og «forrædere» ble brukt om Berge, Løvland, Bjørnson og Nansen i den republikanske pressen.

Seland gikk av som redaktør i Agder i protest da avisens eier, stortingsrepresentant Bernhard Hanssen, begynte å agitere for monarkiet i avisen «sin».

Seland var blant dem som forble tro republikanere til siste slutt. Han skrev da valgnederlaget forelå at «[S]omme vil sige, at «vi red vor kjæphest og gik tilbunds med den.»» Alle de ideologisk overbeviste republikanerne viste demokratisk sinnelag ved at de respekterte valgnederlaget og godtok kong Haakon VII som Norges konge.

Kongens sympatiske framtoning og slagordet «Alt for Norge» vant gehør blant de nasjonalistiske republikanerne lokalt.

Fædrelandsvennen var dog fornøyd med de mange nei-stemmene i Kristiansands-regionen og skrev: «Det kan ha sin Interesser for kommende Tider, naar dette Spørgsmaal muligens atter foreligger til Afgjørelse, at se, hvor forholdsvis vaagen dette Distrikts Befolkning, tiltrods for de ugunstige Forhold, hvorunder Spørgsmaalet denngang forelaa, dog har været.»

Oppsummering Republikanismen oppstod ikke spontant, den hadde klare forankringer i den lokale bondepolitiske venstretradisjonen. Disse meningene stammet fra Bondevennene og Jaabæks politiske arv. Denne arven var klart til stede i venstrepressen, og da statsformsspørsmålet ble aktuelt i 1905 ble disse republikanerne aktivert. Likevel var det mange republikanere som falt fra av pragmatiske årsaker. Etter deres syn ville det selvstendige Norge klare seg best gjennom fyrstelige forbindelser.

Når en ser disse momentene i lys av den enorme populariteten Michelsenregjeringen hadde i folket, samt den korte tiden det ble gitt til å bedrive valgkamp, er det utrolig at det kom så mange nei-stemmer fra Lister og Mandals amt. Det var de gamle jaabækianere som våknet i 1905, og det de drømte om var det jevne folkestyret i en norsk republikk.

■■■

Kilder Heiberg, J. V. (1906). Unionens Opløsning 1905: officielle Aktstykker vedrørende Unionskrisen og Norges gjenreisning som helt suveræn Stat. Kristiania: Stenersen.

Jaabæk, S. (1882). Kongers og Kejseres levevis. A. Oldtiden.

Kristiania: M. Askeland.

Løvland, J. (1902). Søren Jaabæk. I G. Gran (Red.), Samtiden (trykt utg.) (Vol. 13, s. 204-219). Kristiania: Aschehoug.

St. medd. nr. 5. (1905-1906.).

1905-årgangen av Agder.

1905-årgangen av Christianssands Tidende.

1905-årgangen av Farsunds Avis.

1905-årgangen av Flekkefjords Posten.

1905-årgangen av Folkets Tidende.

1905-årgangen av Fædrelandsvennen.

1905-årgangen av Lindesnes.

1905-årgangen av Lister.

1905-årgangen av Lister og Mandals Amtstidende.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 15

Søndeled og Risør Historielag «Kan du tenke deg å bli formann i historielaget?» Slik startet min inntreden i Søndeled og Risør Historielag, en vinterdag i 2002.

Spørsmålet kom fra Terkild Hope, som var leder i valgkomiteen. Terkild la ikke skjul på at han hadde forespurt mange før meg, og alle hadde takket nei! Min første reaksjon var også å takke høflig nei. Tilfeldigvis overhørte min kone samtalen. Si ja sa hun, du har jo tid og god anledning til å bidra i historielaget!

AV

Jan Einar Henriksen, leder

LOKALLAGLEDER I AUST

Og slik ble det. Kort tid etter ble jeg valgt som leder for Søndeled og Risør Historielag under lagets årsmøte på Gjernes Bedehus 15. februar 2002. Et verv jeg med stolthet fortsatt innehar!

Søndeled historielag ble stiftet 19. November 1949. Stiftelsesmøte fant sted hjemme hos Tergjerd og Gunhard Ausland, som også var initiativtaker.

Med på møtet var Lars Stiansen, Ola K. Røysland, Olav K. Hødnebø, Anders H. Moland, Jakob Vik, Olav Hasdal og Gunhard Ausland. Alle utrolig aktive og dyktige representanter fra daværende Søndeled kommune.

Lagets formål var «.. å samle og bevare gammel skreven og uskreven historie av alle slag med tanke på å få i stand en bygdebok for Søndeled…»

Bokutgivelser Arbeidet med bygdebok startet raskt opp, og det første av i alt fem Søndeled hefter ble publisert allerede i 1954. Heftene skulle senere inngå i de innbundne bygdebøkene vi i dag kjenner som Søndeled I og II. Noen år senere, i 1973 ble Søndeled III med gårdshistorie fra ytre og indre Søndeled utgitt. En svært viktig og godt dokumentert bygdebok som tok for seg de ulike gårdsbruk i kommunen.

Søndeled IV med slektshistorie fra ytre Søndeled ble publisert i 1977 og siste del av bygdebøkene, Søndeled V med slektshistorie fra indre Søndeled ble publisert to år senere i 1979. Et viktig supplement til Søndeled IV og V er navneregisteret som tar for seg alle navn som inngår i slektshistorien i de to bøkene, og som gjør det mulig å søke etter navn på en oversiktlig måte.

Samtidig som historielaget jobbet for fullt med slektshistorien ble det tatt initiativ til å utgi et årsskrift med lokalhistorie fra Søndeled. I 1976 så første hefte dagens lys, og det var starten på en svært imponerende serie med årlige bokutgivelser

16 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

som fortsatt opprettholdes. Frem til 2000 ble det et utgitt årsskrift med mykt omslag. I 2001 gikk man over til årbøker med stiv perm. Bokkomiteen jobber nå med ferdigstilling av Årbok 2018 med lokalhistorie fra Søndeled og Risør, årgang 43, som publiseres på Hope skole 23. november 2018.

Ny kommune, nytt navn I 1964 ble Søndeled kommune og Risør kommune slått sammen til en kommune med navnet Risør kommune. Selv med en av historielagets stiftere som den nye kommunens første ordfører, tok det lang tid før historielaget selv endret navnet til Søndeled og Risør Historielag, i 1986.

Utvidelsen av historielagets område førte også til endring av fokus fra bygdebøker til et mer utvidet formål definert slik: «...fremme interessen for lokalhistorie og kulturvern, samle inn og ta vare på alt som har betydning for områdets historie ...»

Digitalisering I 2002 startet arbeidet med hjemmeside og en utvidet komité- og prosjektstyring av historielaget. En av nykommerne var Lyd- og bildekomiteen, som allerede i 2005 kom med sin første egenproduserte DVD som vedlegg til boka om Risørs bymål. Senere fulgte de opp med DVD som gratis vedlegg til årbøkene. Hver DVD inneholder opptak av alt fra baking av munker, hesjing, sliping av ljå, bæring av høy, seljefløyter til opptak fra årsmøter, foredrag og pinsevandringer. Dette var ment som et supplement til artiklene i årbøkene.

Arbeidet med digitalisering av bilder, filmer og annet er på ingen måte ferdig, og vil nok bli en evigvarende prosess. Vi er underveis og arbeidet er givende, selv for oss i den eldre del av medlemsmassen. Samtidig ser vi at det må til et generasjonsskifte for å få til en god formidling av våre mange bokutgivelser osv. Arbeidet med årbøkene må fortsette, men samtidig må vi klargjøre de ulike utgivelser slike at de kan selges og distribueres i et digitalt format.

Som en start på dette arbeidet har vi lagt til rette for at alle utgivelser etter 2002 også finnes i digital form. Fremtiden vil vise hvilken plattform vi kan benytte til formidling og hvordan vi kan nå frem med salg av digitale produkter. Her vil Agder Historielag og landslaget for historielag spille en viktig rolle for å bidra aktivt til valg av plattform og salgskanal.

Vår maritime komité er en annen nykommer. Den har ansvar for innsamling, katalogisering og sikring av alt av maritim historie fra Søndeled og Risør. Men

Søndeled og Risør har et variert aktivitetstilbud til sine medlemmer, som får vist sine talenter på flere arenaer.

Fotos: Søndeled og Risør Historielag

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 17

komiteen har ikke kommet helt i mål med driften. Styret har derfor besluttet at de ulike maritime prosjekt skal ha en prosjektstyring med dedikerte folk i prosjektgruppene for å sikre best mulig fremdrift og produksjon.

Årlige arrangement Historielaget har fire faste årlige arrangement; Årsmøte (siste fredag i februar), pinsevandring (2. pinsedag), medlemstur (siste søndag i august) og årbokmøte (fredag nærmest stiftelsesdato 19. november).

Møtene gjennomføres på ulike steder rundt om i kommunen slik at vi involverer alle deler av kommunen på en god måte. Graden av deltakelse på de forskjellige møter og arrangementer er svært god, og vi får ikke lenger plass på de gamle skolelokalene og bedehusene rundt om i kommunen.

Drift og økonomi Styret åpner alltid møtesesongen etter årsmøtet med et felles utvidet styremøte hvor alle komité- og prosjektmedlemmer inviteres. Bakgrunn for møtet er at alle skal høre hva de andre tenker og ønsker for kommende driftsår og hva de tenker i forhold til årsbudsjettet og andre spørsmål. Basert på dette møtet settes det opp budsjett som de ulike styrer etter gjennom året.

Møtet er svært viktig for samhandling på tvers av organisasjonen da flere av komiteene er involvert i store årlige arrangementer.

Søndeled og Risør Historielag har i dag rundt 560 betalende enkeltmedlemmer, og listene gjennomgås hvert år av kasserer. Økonomien betraktes som sunn og god.

Leder for Søndeled og Risør Historielag, Jan Einar Henriksen.

Fakta om Søndeled og Risør Historielag ● Søndeled Historielag ble stiftet i 1949. ● Skiftet til nåværende navn i 1986 etter sammenslåing mellom kommunene Risør og Søndeled ● Har 560 medlemmer ● Aktiviteter: Publisering, digitalisering og omvisningsturer ● Nettside: http://www.srhl.no

18 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Styret har åtte medlemmer og tre varamedlemmer, hvorav leder og varamedlemmer velges hvert år. Halvpartene av styrets øvrige medlemmer velges for to år hvert annet år.

Varamedlemmene inviteres også til styremøter og dermed sikres god kontinuitet i driften.

Laget på nettet Vår hjemmeside oppdateres med jevne mellomrom. Der kan du melde deg inn som medlem, følge med på aktiviteter,

Foto: Søndeled og Risør Historielag

bestille bøker osv. Hjemmesiden er statisk og vi jobber med alternative løsninger for brukere med mobil og nettbrett. Du finner oss også på Facebook. Der er det lettere å kommunisere direkte om det er noen innspill fra medlemmer og andre.

Takket være mange dyktige, engasjerte og arbeidsomme medlemmer runder Søndeled og Risør Historielag 70 års bøyen i 2019 med god bør.

■■■

Lindesnes historielag Lindesnes historielag har nå passert 38 års drift. Vi jobber med å gi ut årsheftet «Glimt fra Lindesnes», og vi arrangerer møter og turer. Laget har også jobbet med prosjekter som bokutgivelser, innsamling av stedsnavn og bevaring av kulturminner.

AV

Rolf Steinar Bergli, leder

LOKALLAGLEDER I VEST

Laget ble stiftet på Stova på Vigeland 2. mai 1980.

Anna Homme (1924–2004) var leder fra starten, og hun var aktiv i laget i over 20 år. Både hun og Bjørn Gabrielsen, senere leder og aktiv medarbeider i redaksjonen for vårt årshefte «Glimt fra Lindesnes», har fått Lindesnes kommunes kulturpris for arbeidet de har nedlagt for historielaget.

Historielaget hadde en viktig rolle i forbindelse med oppstarten av Lindesnes bygdemuseum. I 1990 organiserte laget 31 dugnadskvelder for å gjøre gjenstander, registre og lokaler klare til åpningen året etter. Gjennom 80-tallet og ut på 90-tallet samlet flere av medlemmene i laget inn stedsnavn i store deler av kommunen, noe som er arkivert, men ennå ikke digitalisert i stor grad.

Laget støtter også mindre lokale tiltak, og har bidratt økonomisk til flere lokale utgivelser og kulturminneprosjekter de senere årene.

Mitt lederengasjement Jeg vokste opp i Snertingdal i Gjøvik kommune, men mine røtter og tilfeldigheter gjorde at jeg endte

opp Lindesnes i 2008. Etter å ha vært med i laget i flere år ble jeg med i styret dette året, og etter at Kristin Markussen gav seg etter åtte år som leder tok jeg gradvis over vervet, og har vært leder nå i noen år. Min interesse var først slektsgransking, men etter hvert ble det mer og mer lokalhistorie og historiske foto.

Siden 2004 har jeg jobbet i kulturavdelingen i Lindesnes kommune, først med museum og historiske foto, deretter har jeg jobbet på biblioteket der jeg har ansvar for en samling av lokalhistoriske foto. I flere år var jeg prosjektleder i 20 prosent stilling for «Digitale bilder i Vest-Agder», som i dag er tilgjengelig på Agderbilder.no. I fjor fikk jeg oppdraget med å jobbe med kommunens kulturminneplan, et arbeid der historisk interesse og kontakter i historielagssammenheng kommer til god nytte.

Utgivelser Erfaringer med å være med og fullføre boka om Strandstedet Snig i 2000, senere en egen slektsbok, var også nyttig da boken Åvik under andre verdenskrig (2018), av Alf Hansen, skulle fullføres. Sistnevnte bok handler om utbyggingen av kystfortet «batteri Signalen» i Åvik, og men tar også opp oppstarten av Åvik fiskesalgslag samt andre emner som krigsseilere, butikkvirksomhet og andre foretak i bygda.

Når vi gir ut vårt årshefte hvert år, er det også viktig å kunne bygge på et omfattende fotoarkiv. Vi er nå i gang med 38. årgang av vårt årshefte. De siste heftene har vært på rundt 170 sider, og målet er at heftet skal sendes ut tidlig i desember hvert år. En god og engasjert redaksjon samler stoff fra hele

I 2005 markerte historielaget 25 års drift, med et arrangement i fjellhallen ved Lindesnes fyr. Daværende leder Kristin Markussen, hedret fem viktige støttespillere for laget gjennom mange år, fra venstre: Per Bergstøl (1926–2017), Olav Løland (1917–2014), Kaare Hellekjær (1920–2016), Magnus Skaar (1921–2007) Fotos på denne og neste side: Rolf Steinar Bergli og Dagmar Kristensen, Lindesnes Historielag og Hans Heimtun (1921–2012).

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 19

Turer, møter og formidling

2008: Bjørn Gabrielsen ved kappskytingssteinen «Olavs mål» på Spangereid, der man mener pilen til Olav Tryggvason landet da han kappskjøt med Einar Tambarskjelve. I 2001 fikk Bjørn Lindesnes kommunes kulturpris blant annet for arbeidet med historielagets hefte «Glimt fra Lindesnes».

Opp gjennom årene har laget hatt over 220 møter og foredrag rundt i kommunen, i tillegg til om lag 60 turer. Det har blitt holdt mange gode foredrag opp gjennom tiden på ulike steder, og trivsel, servering og hyggelig prat er i fokus. Men det som nok samler flest folk er turene laget har hatt. Da kommer det gjerne litt yngre folk, og også familier med på tur og som kan lære mer om lokalhistorie fra Lindesnes.

Buhølen og Svinør har mye interessant historie på hver sin måte, men fellesnevneren er at de var viktige sentre for handel og aktivitet i tidligere tider. På turen rundt Buhølen-Foss i 2017 kom det 144 med, og det ble en tur med mange forskjellige guider som fortalte om hvert sitt sted og hver sin historie. Ådne Fardal Klev skrev boken om Svinør som kom ut for om lag 20 år siden, og var guide i uthavnen Svinør i 2015. Den turen samlet om lag 180 personer, noe som var gledelig, men som også medførte utfordringer.

Mange husker også turen til Tjøm i 2013 der 110 ble med i turfølget. Området har mye interessant arkeologisk historie, men har også nyere historie knyttet til villaen på «Breime» som Gustav Vigeland fikk oppført. Det gav også en opplevelse av de sjeldne med arkeologisk oppdagelse av diabas-

brudd «på direkten» rett foran villaen.

Arkeologen kunne dermed fortelle om at i dette bruddet foregikk det utvinning av stein i steinalderen, som var spesielt godt egnet som materiale til økser. Oppdagelsen nådde forsiden av lokalavisen, og slikt er jo stas.

Det største arrangementet laget har stått bak har nok vært gjenåpningen av Bergstølsaga som i 2001 samlet 300 mennesker. Dette ble gjennomført i samarbeid med kommunen og Vigmostad idrettslag. Nevner også møtet der Siri Gjerdsjø Risdal fortalte om sin far doktor Gjerdsjø som samlet 120 tilhørere. Rolf Gjerdsjø (1909–1998) var distriktslege i fire kommuner fra Spangereid i sør til Konsmo i nord fra 1953. Han utførte sin legegjerning helt til han var over 80 år gammel.

Oppslutning og mediedekning Medlemstallene vokste bra utover 80tallet, og nådde toppen med 620 medlemmer i 1990. Dette antallet har siden gått noe ned, men holdt seg omtrent på samme nivå de siste årene. Nå har vi rundt 550 medlemmer fordelt på 350 direktemedlemmer, og vel 200 abonnenter på vårt årshefte. Abonnementsprisen er 150 kr., og det koster 50 kr. i tillegg for medlemskap. Grunnlaget de

kommunen, gjør intervjuer og bearbeider innsendte bidrag. Heftet er variert og innholdsrikt, og redaksjonen prøver å favne hele kommunen. Vi har som mål å balansere innholdet med artikler om både eldre og nyere historie, og skribentene er både ivrige frivillige og profesjonelle.

Fakta om Lindesnes Historielag ● Stiftet 1980 i Lindesnes kommune i Vest-Agder. ● Har 550 medlemmer, blant disse er 350 direktemedlemmer og 200 abonnenter på årshefte. ● Aktiviteter: Utgivelse av årshefte, bokutgivelser, møter og turer. ● Nettside: www.lhi.no

20 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

2012: Lokal vandring på Vigeland i september 2012 der kjentmenn var fra venstre: Alv Tore Romedal (styremedlem), Håkon Skaar (styremedlem fra 2003 til i dag), Torbjørn Stensland (19382013), Terje Haaland, Bjørn Finstad (redaktør i «Glimt fra Lindesnes»i flere år) og Rolf A. «Atti» Eikaas.

tidligere ildsjelene la da de bygget opp en solid medlemsmasse, har gitt laget en god økonomi som vi i dag har som et solid grunnlag for videre drift. Vi kan til og med støtte ulike lokale prosjekter med litt ekstra midler.

Vi har fått god dekning i Lindesnes avis på ulike arrangementer, og de har nå bedt om ytterligere stoff etter en vellykket serie historiske artikler fra lokale museer i sommer. Dette bekrefter at historisk stoff er interessant for mange. I tillegg til avisen, bruker vi vår facebookside og hjemmeside for å fortelle om vår virksomhet.

Hektisk høst Det er givende å være med å bidra til at lokalhistorie fra Lindesnes blir tatt vare på, og at den blir formidlet.

Denne høsten har det vært mye aktivitet, og jeg vil trekke frem at nå i september hadde styremedlem Håkon Skaar en interessant guidet tur til Skarstadheia under friluftslivets uke. Der fortalte han om området og om treskjærer Lars Birkeland, og 32 turdeltakere fikk med seg en flott utsikt over landskapet i tillegg. Uken etter holdt forskeren Bjørn Tore Rosendahl, fra Norsk senter for krigsseilerhistorie, et foredrag om krigsseilerne for 70 frammøtte. Dette ble arrangert i samarbeid med Lindesnes kommune. Den siste tiden har også vi hatt en aktiv slektshistoriegruppe som har hatt møter hver måned. Vi har hatt møte i slektshistoriegruppa der Magne Waren har fortalt om å samle stoff til en slektsbok i en presentasjon med tittelen «Å skrive et liv - et livsløp i tekst og bilder». Det siste møtet nå i oktober samlet 80 personer som ville se Harald Stenslands film Kristina 1813. Disse aktivitetene viser litt av variasjonen og spennet i formidlingsaktivitetene til historielaget, og det er motiverende å møte dyktige og engasjerte folk!

■■■

2013: Tur på Tjøm i august 2013 med over 100 deltakere. Etter en arkeologisk tematur rastet de frammøtte ved Gustav Vigelands villa på «Breime». Etterpå fortalte dagens eiere om stedet og inviterte turdeltakerne til å ta en kikk inne i huset. Turen ble avrundet med omvisning ved et nytt arkeologisk funn, et diabasbrudd. Dette var en nyhet som ble slått opp på forsiden av lokalavisen noen dager senere.

2016: Redaksjonen for «Glimt fra Lindesnes»da heftet for 2016 ble utgitt.

Fra v.enstre: Olav Spilling (1939–2018), Kjell Olsen, Annlaug Opsahl og Jahn Kristensen.

Redaksjonsmedlem Aud Gauer var ikke tilstede. Til høyre står leder i historielaget, Rolf Steinar Bergli.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 21

UTSTILLING

Utstilling om et mørkt kapitte Slaveri er temaet for Kubens nye utstilling i 2018, hvor 1700-talls skipet «Fredensborg» står i sentrum. Forskningen som er gjort om skipet understreker at også Agder ble berørt av Danmark-Norge lyssky virksomhet i kolonier i Afrika og Karibien. I 2018 er det hele 250 år siden slaveskipet seilte sin siste reis, da er det passende at den mørke historien bak skipet kommer frem i lyset igjen.

AV

Terje Ellefsen Vestre Moland og Lillesand Historielag Begrepet «trekantfart» burde være kjent for mange. De europeiske kolonimaktene sendte skipslaster med produkter som brennevin, tekstiler, og våpen til Afrika. Derfra sendte man slaver, elfenben og gull til de vestindiske koloniøyene. Dansk-norske skip returnerte med typiske kolonivarer som sukker og tobakk til Europa. Danmark-Norge da tok aktivt del i trekantfarten, blant annet med fregatten «Fredensborg». Den var den andre av sitt navn, og var i bruk

fra 1753. Eieren var da det West-Guineiske Kompani i København. Dette kompaniet ble opprettet i 1671 og hadde monopol på å kolonisere, drive handel og administrere de danske koloniene på den danske kongens vegne. Dette var primært handel som fant sted mellom Karibien og Vest-Afrika, og det var spesielt enerett til sukkeraffinering som utgjorde et viktig næringsgrunnlag for kompaniet. For å kunne beholde slikt økonomiske fortrinn måtte kompaniet opprettholde regelmessige seilinger mellom koloniene, selge bestemte mengde danske varer i koloniene, og frakte kongens gods vederlagsfritt.

Utstillingen 16. juni 2018 åpnet Kuben i Arendal sin nye utstilling «Slavegjort», som handler slaveskipet «Fredensborg».

Den kan føre publikum tilbake til en tid da globalisering omfattet andre former for samhandling enn vi har i dag. Men likevel er det visse forhold som aldri endrer seg. Utstillingen begynner i en moderne shippingcontainer, noe som gjør de besøkende oppmerksomme på at slaveri ikke er noe som bare hører fortiden til.

«Utstillingen begynner i en moderne shippingcontainer, noe som gjør de besøkende oppmerksomme på at slaveri ikke er noe som bare hører fortiden til.»

Man kommer inn i et relativt mørkt rom, hvor tekster og gjenstander er lyssatt slik at det er lett å se, men antageligvis også for å skåne de sensitive gjenstandene fra lys.

Området er hovedsakelig delt inn i tre rom: et mangekantet eller nærmest rundt hovedrom med FOTOS PÅ DENNE OG NESTE SIDE:

22 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

el i vår historie gjenstander og tekster plassert langs veggene, samt en liten kinosal, og et rom som gir publikum innblikk i dagens versjon av slaveri.

Noen steder underveis er det mulighet for å trykke på knapper og få tilgang på ytterligere opplysninger. Det er også montert utdragbare tekster under hver monter – nesten som flate skuffer – men det tok litt tid før, i hvertfall denne besøkende, fant ut av det. Vi får håpe andre publikummere er mer intelligente!

«I 1768 var det 1837 hvite og 18.002 mørkhudete slaver på St. Croix.»

Ferden Fredensborgs siste ferd begynte i juni 1767 under kaptein Espen Kiønig.

Skipet hadde vært eid av Det Guinesiske Kompagni fra 1756, og de var også denne gangen oppdragsgiverne.

Etter å ha forlatt Danmark, tilbragte slaveskipet syv måneder ved fortet Christiansborg som står på kysten av landet som er kjent som Ghana i dag.

Dette fortet var blitt anlagt 1659–61, og ble til slutt solgt til britene i 1850 – lenge etter at slavehandelen ble forbudt.

Slike fremmede farvann brakte ofte med seg utfordringer for immunfor-

Slaveskipet «Fredensborg» med Merdøegaard i bakgrunnen.

Maleri av Ants Lepson.

svaret for de nordeuropeiske sjøfolkene. Snart ble det klart at styrmann Johan Frantzen Ferentz måtte ta over da kaptein Kiønig døde. Men oppdraget skulle fullføres, og skipet ble lastet.

Fra Christiansborg gikk ferden til øya St. Croix i Dansk Vestindia i april 1768, med 265 afrikanske slaver. Det ble en

lang ferd. Etter 78 døgns seilas med en gjennomsnittsfart på tre knop, ankom «Fredensborg» endelig til Christiansted på St. Croix. Da var 24 slaver døde. I 1768 var det 1837 hvite og 18.002 mørkhudete slaver på St. Croix. Det sier litt om hvor omfattende slaveriet var.

Gerd Corrigan og Hannelse Fors/Kuben

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 23

September 1768 seilte slaveskipet tilbake til Europa med sukker, tobakk, kanelbark, bomull og trelast i lasterommet. Men dessverre for mannskapet og eierne skulle de aldri nå København.

«Dessverre for mannskapet og eierne skulle de aldri nå København.»

Fredensborg forliste ved Tromøya under en storm 1. desember 1768.

Besetning, passasjerer og to slaver kom seg i land ved Narestø. Og ikke minst ble skipsjournalene reddet, noe ettertiden kan prise seg lykkelig for.

Funnet «Fredensborg» ble funnet 1974 av de tre dykkerne Leif Svalesen (d. 2010), Odd Keilon Osmundsen og Tore Svalesen.

Dette førte senere til marinarkeologiske utgravninger i 1975 og 1977, hvorfra de fleste avdekkede gjenstandene fra utgravingene endte opp hos Aust-Agder museum og arkiv (AAMA). Fredensborg er det eneste slaveskipet man har funnet i Norge og det er fortsatt det best dokumenterte slaveskipet man har.

Leif Svalesen reiste til Afrika og De amerikanske Jomfruøyer i Karibien (tidligere Dansk Vestindia) med gjenstander fra vraket. Noe har vært utstilt i Ghana og St. Croix gjennom UNESCOs Slave Route Project. I 1996 ble det satt opp en minnevarde på Tromøya. AustAgdermuseet hadde tidligere en permanent utstilling om Fredensborg. Og nå har man altså tatt opp tråden igjen.

Moderne slaveri Utstillingen trekker linjene frem til våre dager, til et annerledes, men fortsatt eksisterende slaveri. Dagligdagse varer som klær, sjokolade, kaffe er nemlig ofte et resultat av barnearbeid eller gjeldsslaver. Fattige og desperate mennesker tvinges ut i arbeid og prostitusjon, barn blir brukt som arbeidskraft og soldater. Menneskehandelen nå er faktisk mye mer omfattende enn den var da; det har aldri vært flere eller billigere slaver. Det er mest barnearbeid i

«Utstillingen trekker linjene frem til våre dager, til et annerledes, men fortsatt eksisterende slaveri.» deler av Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika. Denne delen av utstillingen er en tankevekker, og den oppfordrer publikum til å tenke over følgende: Hvem lager tingene dine?

Hvor mye får de betalt?

Kilder tilgjengelig på nett I tillegg til den fysiske utstillingen har Kuben atskillige kilder om ferden til slaveskipet «Fredensborg» tilgjengelige på nett. 28. august la de for eksempel ut digitaliserte avskrifter av kapteinens journal og skipsprotokollen. Avskriftene tilhører Hartvig Dannevigs forskningsarkiv, og er maskinskrevne. Etter å ha besøkt utstillingen og lest nettsidene får man mulighet til å teste hvor mye man har lært. På Kubens blogg «Avtrykk» har de nemlig lagt ut en liten quiz.

Kopi av klokke fra Schimmelmanns slaveplantasje på St. Croix, en tidligere dansk-norsk koloni Karibien.

Norges rolle i slaveriet har blitt underkommunisert. Handelskompaniene holdt til i København, men norske skuter og sjøfolk har også vært involvert. I løpet av 300 år ble anslagsvis 30 millioner slaver fraktet fra Afrika til Amerika, 80.000 av dem på dansknorske skuter. Med denne solide utstillingen og tilhørende nettsider har Kuben gjort en god jobb for å spre kunnskapen om et mørkt kapittel av vår historie. Vi får håpe at alle skolene i landsdelen kjenner sin besøkelsestid, for dette er viktig stoff som dessverre fortsatt er aktuelt.

■■■

Fakta om slaveskipet «Fredensborg»

Bøker

● Fregatten «Fredensborg» fraktet slaver fra Afrika til Karibien ● Skipet var eid av det West-Guineiske Kompani i København. ● Kompaniet hadde monopol på å kolonisere, drive handel og administrere de dansk-norske koloniene på vegne av kongen i Tvillingriket. ● «Fredensborg» forliste ved Tromøya i Aust-Agder under en storm 1. desember 1768 ● Vraket ble funnet 1974 av de tre dykkerne Leif Svalesen, Odd Keilon Osmundsen og Tore Svalesen. ● Det har i årene etter blitt gjort omfattende forskning på skipet og dets ferd over Atlanterhavet og Nordsjøen. ● Forskning og dokumentasjon knyttet til skipet er blitt tema i en ny utstilling på Kuben i Arendal kalt «Slavegjort».

Dannevig, Hartvig W.: Slaveskipet Fredensborg. Gyldendal, 1978.

Svalesen, Leif: Slaveskipet Fredensborg og den dansk-norske slavehandel på 1700 tallet. Grøndahl og Dreyer, 1996.

Totland, Anders: Den norske slavehandelen. Gyldendal, 2018. (for ungdom)

24 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Lenker http://www.kubenarendal.no/opplevpaa-kuben/utstillinger/slavegjort/ http://avtrykk.no/fredensborg-slaveskipet-som-kom-opp-fra-dypet

FOTOREPORTASJE

75-års minnemarkering for Linge-telegrafist Fredrik Aaros Kommunene Søgne, Lyngdal og Farsund sammen med historielagene i Lyngdal og Audnedal, inviterte i høst til 75-års minnemarkering for krigshelten Fredrik Aaros. Denne reportasjen viser bilder fra arrangementet og gir et kort tilbakeblikk på markeringene gjennom 75 år og bakgrunnen for det som skjedde på Rudjordsheia i Lyngdal i 1943.

AV

Magne Haugland, forfatter Den 12. august 1943 ble Linge-telegrafist Johan Fredrik Jakobsen Aaros fra Søgne omringet ved ei lita skogshytte på Rudjordsheia i Kvås av tre tyskere, da han holdt på å sende et telegram til London. Tyskerne hadde ordre om å ta ham i live for å avhøre ham. Aaros tok resolutt opp en kniv fra baklomma og skar over sin egen strupe for å unngå tortur og

røpe motstandsfolk i distriktet. Linge-karen Tor Hugo van der Hagen fra Farsund, som opererte sammen med Aaros, rømte unna tyskerne lynraskt som en røyskatt.

En minnestein like ved der dette skjedde, ble innviet 11. august 1946 av Alf van der Hagen, som var sjømannsprest i Liverpool under krigen og møtte Aaros der. Ordene på minnesteinen ved hytta ble meislet inn etter forslag fra lokale personer i Kvås og lyder:

LØYTN. FREDRIK JAKOBSEN AARAAS F.11-1-1911 GA SITT LIV 12-8-1943 Omkring 250 personer møtte (tekst forts. på side 28) fram, blant dem var den 78 år gamle faren til

Den 12. august i år var 550 personer på vei opp den særdeles bratte Rudjordsheia for å delta på 75-års markeringen for krigshelten Aaros. Underveis var det stopp med krigshistorisk informasjon om det som Foto: Trygve E. Tønnesen skjedde i Kvås-bygda (bildet under).

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 25

Minnekransen ble ført den timelange turen opp til Rudjordsheia av leder i NOROF-Lister, Daniel Hagen (t.v. ). Som flaggvakt ved minnesteinen: Johan Fredrik Aaraas (t.v.) og Tor Hugo van der Hagen, barnebarn til Linge-soldat van der Hagen. Ordfører i Søgne, Astrid M. Hilde, holdt tale før hun plasserte kransen med røde, hvite og blå blomster på minnesteinen, som ligger mellom flaggvaktene.

Foto: Magne Haugland

Rekonstruert scene hvor den døde telegrafisten bæres fra til hytta til Ole Vegge på Rudjordsheia, hvor den illegale senderen ble tatt i bruk våren og sommeren 1943. De tyske soldatene tok med seg den døde Aaros ned til Romsleiren. Her ga Siposjef Kerner beskjed til plasskommandanten om å begrave den døde. Den siste hvileplass til Fredrik har aldri blitt funnet. Trolig ble liket brent. Bildet er hentet fra boka Dø, om så det gjelder! og framstiller en scene i Foto: Tor Arild Hopland historiespillet «Siste telegram fra Rudjordsheia».

26 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Bildet viser noen av de 600 frammøtte som lytter til Magne Haugland, som informerte om det som skjedde ved hytta på Rudjordsheia for 75 år siden. At en kjenner i detalj hva som skjedde her, skyldes et grundig avhør av SS-Sturmmann Heinrich O. W. Willführ og det som Tor Hugo van der Hagen fortalte. På første rekke sitter f.v. Hans Fredrik Grøvan, Rolf Smith Sunde (98 år), Reidun Ravnevand Nilsen og ordførerne Reidun Bakken og Jan Kristensen.

Foto: Trygve E. Tønnesen «SISTE TELEGRAM FRA RUDJORDSHEIA» Til 75-års markeringen ble det skrevet et historiespill i fire akter om den dramatiske hendelsen som skjedde på Rudjordsheia 12. august1943. Austad teater framførte spillet.

Det er første gang i SørNorge at det har blitt satt opp et utendørs historiespill med handling fra andre verdenskrig. Fotoet viser arbeidet med spillet; i rollen som Aaros med kniven ses Christian Skåte. Den som spiller tysk soldat, som prøver å få vekk kniven, er Johan Silseth. I bakgrunnen er hytta, hvor også Milorglederen i Lyngdalen, Fredrik Grøvan, lå i dekning på selveste julaften i 1942.

Foto: Arnfinn Tangerud

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 27

som var sammen med Fredrik Aaros på operasjon Carhampton deltok. De tre var Alf Åkre (Egersund), Tor Hugo van der Hagen (Farsund) og Henning Engebretsen (Roa).

50-års markeringen i 1993 foregikk ved hytta på Rudjordsheia, hvor 500 mennesker hadde møtt opp. Her leste Jack Fjeldstad dikt av Nordahl Grieg. Fjeldstad var en kjent skuespiller, og hadde blant annet hovedrollen som Jan Baalsrud i den første «Ni liv»-filmen (1957).

Da 60-års markeringen fant sted i 2003, kom den legendariske motstandshelten «Nummer 24», Gunnar Sønsteby, for å holde appell. Forsvaret ga han og andre veteraner luftskyss fra gården Rudjord og inn på heia med helikopter. Omkring 1 000 mennesker hadde møtt fram.

70-års markeringen skjedde i 2013, og oberstløytnant Johan Hammersmark fra Forsvarets spesialkommando holdt hovedtalen. Familie til Aaros og van der Hagen avduket på minnesteinen et headset i bronse, av samme type som det Fredrik brukte da han ble omringet. Utgiftene til hodetelefonen var dekket av Søgne historielag og Lyngdal historielag.

Sterk appell fra Søgne-ordfører

Omslaget til boka Dø, om så det gjelder!, som forteller om livet og krigsinnsatsen til Aaros. Den er skrevet av Magne Haugland og utgis til påske i 2019.

Fredrik, Ole Johan, som holdt en gripende tale.

Den 7. mai 1975 hadde Farsunds Avis en reportasje om det som hadde skjedd på Rudjordsheia under krigen, der overskriften lød «Lav og mose dekker minneordene». Minnesteinen over Aaros hadde i løpet av 30 år mer eller mindre gått i glemmeboka, og var overgrodd med mose og lav.

Først i 1983 ble det avholdt et arrangement på gården Øysteinsland til minne om det som skjedde på Rudjordsheia for 40 år siden. Omkring 300 mennesker deltok. Tre av de

Den 12. august 2018 ble det holdt 75-års minnemarkering på Rudjordsheia. Der holdt ordfører i Søgne, Astrid M. Hilde, tale, og plasserte en krans på minnesteinen. I sin tale sa Hilde blant annet: «Det største offer et menneske kan gjøre er å gi sitt liv for andre, for å redde andre mennesker.

Johan Fredrik Jakobsen Aaros ga sitt liv for at han ikke skulle røpe navnene på dem han hadde møtt det første halvår av 1943, mens han var med på operasjon Carhampton, og mens han opererte senderen her på Rudjordsheia. Aaros hadde kommet i kontakt med hjelpende nordmenn i Flekkefjord, Eiken, Kvås, Sokndal og Bjerkreim. […]

Fredrik sitt offer må aldri bli visket ut i vår kollektive historiebevissthet. I Europa opplever vi for tiden at høyreekstremt tankegods får fotfeste. I fjor sommer gikk nynazistene i tog gjennom Markensgate i Kristiansand. Det er viktig at vi ikke glemmer vår nære historie, slik at vi ikke må oppleve den på ny.» […]

Andre som var del av programmet var Øystein Foss, Reidun Ravnevand Nilsen, Pål van der Hagen, Rolf Smith Sunde, Hans Fredrik Grøvan og ordførerne Jan Kristensen og Reidun Bakken. Søgne messingensemble spilte til allsang.

■■■

Fakta om krigshelten Fredrik Aaros ● Johan Fredrik Jakobsen Aaros ble født 11. januar 1911 på Åros i Søgne. ● Dro til sjøs 17 år gammel, og tok telegrafist-, styrmanns- og skipperskole. ● I mai 1940 dro han i seilbåt til England for å slåss mot nazismen. ● Var i fem måneder i den norske hæren i Dumfries. Gjorde deretter tjeneste i marinen på den norske jageren «Mansfield», og var med på raid i Øksfjord i Finnmark. ● Ble 24. juni 1941 tatt opp i Kompani Linge og ble sendt til Norge for å delta på operasjonen «Antrum» i Ålesund og deretter operasjonen «Carhampton» i Flekkefjord. ● Han opererte en sender på Rudjordsheia fra mars til august 1943. Ble overrasket av tyskerne under sending 12. august 1943 og valgte å ta sitt eget liv for ikke å røpe andres identitet under tortur. ● Ble post mortem tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren.

28 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 29

Liv, leven og lynne på Agder Hva særpreger lynner og dialekter i Agder?

En revyinstruktør har over flere år arbeidet med revyer i kommuner langs fylkesgrensa. Her er hans rapport om hva som særpreger folkekulturen fra kysten til viddene i Agder.

AV

Olav Grendstad Olav Grendstad er først og fremst egde.

Men han er også fylkesgrensevokter, satiriker og revyinstruktør, hovedsakelig med Agder som virkeområde.

Liv og leven på Agder

Når en kommer med fly fra utlandet, og skal lande på Kjevik, kan en fra lufta se hvordan Agder framtrer. Overgangen fra sjø til land er gradvis, landet hever seg stillfarent i bruddstykker opp av sjøen, eller det liksom forsvinner ned i havet, alt ettersom en ser det. og det aller meste en kan se, selv rundt Kristiansandsområdet, er skog, skog, skog, en masse små vann, men mest skog, og litt veier og litt bebyggelse, og litt mer skog.

De fleste plasser, hvis ikke alle, blir folk preget av naturen de omgir seg med, det merker en på nordlendinger, sunnmøringer og bergensere som lever blant høye fjell og mye vær, og som blir høyrøsta på hver sin måte. Egdene er, som landskapet, mer stillfarne av seg. Nå er det som kjent også forskjeller i landskapet på Agder, og derfor også på egdene, som er stillfarne i alle varianter.

Som revysinstruktør i landsdelen har jeg hatt glede av å bli godt kjent med lynne og humor mange steder på Agder. En veldig privilegert jobb, til tider

«Invandrere som vil integreres raskt, burde definitivt bli med i det lokale revylag.» utfordrende og krevende som alle jobber, men mange ganger veldig gøy og utrolig interessant. Jeg er ingen forsker, men i min jobb som revyinstruktør så skal jeg kunne forstå den lokale humoren og det lokale lynnet, i alle fall prøve så godt jeg kan.

Når en kommer inn i ei revygruppe som jobber med humor i sitt lokalmiljø, så kommer en også rett til kjernen av det folk er opptatt av, hva de tenker, og hvordan de er. Det er omtrent stikk motsatt av å

Olav Grendstad har gjort det til et eget prosjekt å dokumentere fylkesgrensa mellom Vest- og Aust-Agder.

30 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

r komme til et sted som innvandrer og ikke kunne språket, hvor det kan ta år å komme inn og forstå lokalbefolkningen. Innvandrere som vil integreres raskt, burde definitivt bli med i det lokale revylag.

Lynne, humor og dialekter Egders lynne er en utsøkt flora. Det varierer fra de store forskjeller i formuleringer, dialekter, tempo og kroppsspråk, til de små ting som omtrent ikke kan forklares. Det er forskjell mellom Kvinesdal og Bykle, mellom Bygland og Marnardal, mellom Birkenes og Åmli, og mellom Randesund og Høvåg.

De mest interessante stedene er de små. Egdene i byene har også sine ting, men der er det mer uoversiktlig, som grønnsakene i en godt kokt lapskaus.

Alle nyanser i lynne, humor og dialekter forandrer seg gradvis etterhvert som en beveger seg i geografien,

men det finnes også tydelige skiller.

Med utgangspunkt i Kjevik, som ligger ganske midt i Agder, vil en vestover komme til et markert skille når en kommer over Kvinesheia, nordover er det er markert skille mellom Kristiansand og Vennesla, som markerer inngangen til særegne Setesdal, og østover er det en heilt spesiell overgang når en kommer til Songedumpa mellom Tvedestrand og Risør, hvor skarregrensa har stått stille i snart hundre år, og den kommer nå til å overleve fylkesgrensa på Agder.

En reise mellom lynner Hvis vi går tilbake til utgangspunktet på Kjevik, kan vi se hvordan folk, sett med revyinstruktørøyne, hvor ting skal karikeres, forandrer seg etter hvert som en drar rundt. Hvis vi drar utover mot Ytre Randesund, hvor forøvrig forfatteren vokste opp, kommer vi til et utrolig knattete og krattete landskap, veiene snirkler seg fram, jordteigene er små og spredte, skogen kronglete, og

folkene blir deretter; litt lutryggede, litt innadvendte, litt keitete, litt einstøingaktige, men utifra forutsetningene, forholdsvis imøtekommende og i overraskende godt humør. Skal en klare seg i sånt terreng, må en ha pågangsmot og bare gnu på, sjøl om ikke særlig mange bryr seg. Ikke overraskende derfor at Randesund har fostra en som blei verdensmester i orientering to ganger.

Fortsetter vi den kronglete kystveien østover kommer vi til Høvåg, som ikke er så forskjellig fra Randesund, men det er lenger fra det urbane. Der er det litt mer idyllisk, litt mer glemt, og en mindre krattete natur, som krever mindre motstandsdyktighet. Høvågfolk kalles for høvdinger, kanskje ikke den type høvdinger som hadde overlevd særlig mange slag i vikingtida, men høvdinger som fint kan regjere i hvert sitt lille territorium der ute. Høvdingene er litt mere enkle enn randolkene, som da en eldre fyr der på en revyøving ikke skjønte hvorfor vi skulle stoppe midt i et revynummer for å forbedre Fotos: Olav Grendstad/fylkesgrensa.no

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 31

en scene, og spille den om igjen. Var det nødvendig å gjøre det så komplisert? Var det ikke bare å spille gjennom numrene fortløpende og bli ferdig med det?

Lynne i nord Tar vi veien nordover igjen kommer vi til Birkenes. Her har de det gøyest, i alle fall på revyøvingene. Vanskelig å si hvorfor, men det ser ut som om de har mye lettere for å le av seg sjøl og hverandre der. Mulig det har å gjøre med at Birkeland, som er sentrum i Birkenes, egentlig er et sidespor. På 1800-tallet lå sentrum en drøy kilometer lenger sør på Flaksvatn, men da jernbanen til

«Når sentrum egentlig er et sidespor, kan det godt være at folk lettere sporer av i samtaler, og havner uti humoren. Noe må det være.»

Lillesand ble bygd på 1890-tallet, ble det lagt inn et lite sidespor hvor Birkeland er i dag, både av praktiske grunner, og fordi en kanskje skulle legge et spor opp til Herefoss. Ved sidesporet ble det satt opp anleggsbrakker og bygninger, og på den måten oppsto det et lite samfunn, og etterhvert ble det sentrum i bygda. Når sentrum egentlig er et sidespor, kan det godt være at folk lettere sporer av i samtaler, og havner uti humoren. Noe må det være.

Nå skal en være forsiktig med å skjære alle over en kam, spesielt i Birkenes hvor ikke alle er så nøye med hårsveisen, spesielt ikke på heiegårdene, så et sted må nevnes for seg.

Hvis vi fortsetter østover og opp på heia, og tar til venstre, kommer vi til Svaland. På Svaland bor de høyt, går

«Det vil være feil å si at venndøler er noe for seg sjøl. De er tvert imot noe for alle.

Utpreget trivelige og vennlige, og de har den egenskapen at de lett blir lagt merke til, ofte fordi de tar mye plass.» med armene litt ut, og prater høyt, antagelig for at hverken de sjøl, eller det de sier, skal bli tatt av den sterke vinden. En lokal forklaring på hvorfor

32 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

de trenger telefon på Svaland, er at det er fordi de skal høre vedkommende i den andre enden.

Drar vi videre sørover fra Svaland over fylkesgrensa, og videre vestover over heia, kommer vi ned til Vennesla, som også skiller seg godt ut. Dialektskiftet fra Kristiansand til Vennesla er kanskje litt flytende geografisk, men utrolig markert. Det gjelder også lynnet. Det vil være feil å si at venndøler er noe for seg sjøl. De er tvert imot noe for alle. Utpreget trivelige og vennlige, og de har den egenskapen at de lett blir lagt merke til, ofte fordi de tar mye plass. Lenger oppover Otra, og over fylkesgrensa, kommer vi til nabobygda Iveland. Ivelendingene er en blanding av venndøler og setesdøler, altså halvt venndøler, så der hvor venndølen går to skritt inn i stua til folk med støvlene på, blir ivelendingene stående i døra.

Setesdalslynnet Videre nordover kommer vi til Evje.

Evjedølene bor midt i Agder, og er av den oppfatning at de ikke trenger å bevege så mye på seg, siden de er i sentrum, og folk skal komme til dem.

Evje har, på grunn av sin tilnærmede bystatus i et stort område med veldig spredt bosetning, preg av å være en slags cowboylandsby, hvor innbyggerne blir en blanding mellom cowboyer, og typene i den amerikanske tegneserien Snøfte Smith.

Oppover dalen kommer vil til Bygland, hvor folk har et mer tusseladdpreg. De tusser og tasser litt hit og dit, og kjeder de seg, tar de seg en liten krangel eller en tur på heia. Når en kommer til nordenden av Byglandsfjord, blir dalen smal i mange mil oppover. Her bærer folk preg av at Riksveg 9 tar stadig mer og mer plass, og de blir pressa ut i veikanten, hvor de prøver å late som ingenting. I dette strekket blir også dialekten på sitt mest særegne rundt Rysstad. Det kan ta noen timer eller dager å tune seg inn på dialekten, men når du først forstår det, så er språket ganske direkte. Setesdølene snakker ikke rundt grauten. De hopper rett i den.

Setesdal begynner å flate ut i nord ved Bykle kyrkjebygd, hvor folk av en eller annen grunn har slått seg til midt i en bakke. Når en vokser opp i en bakke, blir jo ganglaget deretter, men de er såpas trauste og jordnære, at det er sjelden at en byklar kommer ut av balanse og bikker over, uansett hvor stupbratt terrenget er. Sånn omtrent

midt i Bykle kommune ligger Berdals bru. Her er det et skille mellom det tradisjonelle på sørsida, og det mer utsvevende på nordsida. Mange på sørsida mener at det meste nord for Berdals bru er synd, og det er jo synd.

Virvar av dialekter Nord for brua ligger Hovden, som er et salig kaos. Det er et sant, og et forsåvidt også et sunt, virvar av dialekter, språk og folk. Her flyter ting heilt ut. Stedet består av ca. 90 prosent innflyttere, alle med ulike dialekter, språk og kroppsfasong, og når barn av disse vokser opp kan en aldri være sikkert på hva slags dialekt som kommer ut av munnen på dem.

Hovdendialekten er egentlig en vesttelemarkdialekt, men de fleste barn som vokser opp på Hovden, ender opp med å snakke en nøytral østnorsk.

Men i et tilfelle, hvor foreldrene kom fra to ulike steder i annen del av landet, kom ungen hjem fra barne-

«Nord for brua ligger Hovden, som er et salig kaos.

Det er et sant, og et for såvidt også et sunt, virvar av dialekter, språk og folk.» hagen og snakka birkelandsdialekt.

Som typer blir Hovdenfolk etter noe fartstid prega av at de er mye ute i bitende vær, og har derfor litt høy skulderføring, stram gange og med hodet litt nedovervendt så de ikke skal få snø i øynene, men de tiner fort opp når de kommer innendørs, spesielt på afterski.

Det spesielle med Hovden er at innflyttere, og de lokalt oppvokste, i hvert fall i revysammenheng, har en felles forståelse og respekt for det opprinnelige, originale og lokale. Det kan være noe å ta med seg i våre dager, når en diskuterer innvandring kontra det norske, og hvordan kulturen blir ivaretatt og tatt videre.

Og rundt i resten av Agder er det et mangfold av varianter. Den turen får kanskje komme en annen gang. Ting endrer seg, og godt er det. Om virkeligheten stemmer med denne beskrivelsen, er en heilt annen sak, og det kan i høyeste grad diskuteres. Det er en artig diskusjon, og om du lurer på om ting stemmer: Ta turen. Agder anbefales.

■■■

Historien om en «ukjent» kaper fra Napoleonskrigen «At gå til kaps blev straks efter den engelske flådes afgang løsnet for alle raske, ugifte søfolk. Da de efter korte krydstogter kom hjem med kostbare priser, blev der i hast udrustet endnu flere kapere. For hurtigt at få bemanding blev der tilbudt høj hyre og betydelige andele af prisepengene. Deraf fristedes også gifte mænd der havde ondt ved at forsørge deres familier, og ikke blot søfolk, men sjovere, daglejere og håndværkssvende stormede fra alle kanter til kaptajnerne og blev med glæde hyret, når blot de kunne tåle søen og havde den tilbørlige forvovenhed.»1

Dypdykk i lokalhistorie

AV

Svein Ø. Berge SJØMANN OG HOBBYHISTORIKER I 1807 var som kjent Norge i union med Danmark, og således «fulgte» vi med i den danske utenrikspolitikk. Danskekongen Fredrik 5 var presset fra alle kanter. Britene med deres overveldende sjømakt var den sterkeste på denne tiden, og i sør truet en invasjon fra Napoleon og hans allierte. Valget stod

mellom «pest eller kolera», og kongen valgte en forsvarspakt med Napoleon for å unngå invasjon.

Men på denne måten kom Norge i krig med sin viktigste handelspartner, nemlig Storbritannia. For oss var dette en ulykke, faktisk større enn den som skulle ramme nasjonen 133 år senere.

«Prins Christian August og ei heller regjeringskommisjonen, var særlig lystne på å bli delaktig i slike aktiviteter.»

Norge - Danmark hadde mistet sin store flåte, kun noen ganske få krigsskip var tilbake ved krigsutbruddet. Vi hadde ikke stort å stille opp med mot britenes overlegne sjømakt. Bare kort tid etter krigsutbruddet ble det derfor ivret for at Norge – Danmark skulle igangsette kaperfart. Men prins Christian August og ei heller regjeringskommisjonen, var særlig lystne på å bli delaktig i slike aktiviteter.Grunnen til at de ikke var det er trolig fordi ordet «kapervirksomhet» klang dårlig i «gentlemans» ører, men også blant den delen av befolkningen som var berørt av maritim handel. Kapervirksomhet var, og er, å sidestille med sjørøveri, bare med den forskjell at i dette tilfellet var det tale om et «statsautorisert sjørøveri».

Men allerede den 31. august samme år, finner vi den kjente båtkonstruktøren og kommandøren Peter

Langs Agder-kysten var det en rekke havner som var base for kapere under Napoleonskrigene. På dette maleriet ser vi kaperskipet «Den norske gut» fra Kristiansand som er i ferd med å bli tatt i arrest av Kilde: Forsvarets museer, Marinemuseet/Digitaltmuseum.no den engelske fregatten «Tartar» 31. oktober 1808.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 33

Norden Sølling opptatt med å utruste en av sine båter til kapervirksomhet.

Og den 7. september ble det utstedt et kaperbrev, datert i Christiania, til nettopp Sølling.

Kaperiet kan inndeles i tre perioder.

Den første fra 1807 frem til juli 1809, deretter fulgte et års opphold, hvor den såkalte «lisensfarten» på England ble introdusert. Men allerede 28. mars 1810 innledes neste epoke, som varte til 11. februar 1813. Da fulgte bare et kort opphold frem til tredje periode ble innledet fra 15. august og frem til 19. februar 1814, da det ble helt slutt på «statsautorisert sjørøveri» i våre farvann.

Antall kapere utrustet i Norge har vi dokumentert til omkring 268, hvorav ca. 67 var oppgitt som hjemmehørende i Kristiansand, som for våre farvann var nærmeste kjøpstad.

Totalt kjenner vi til omkring 550 opprakte fartøyer. Halvparten disse kaprede skip ble behandlet av priseretten i Kristiansand, og 373 fikk kjennelsen «god prise».

Kjente kapere Det ble bedrevet kaperi langs hele vår langstrakte kyst, men det var farvannene i og rundt Neset ved

Tegning av Loshavn i 1819, noen få år etter Napoleonskrigen, av Ole Jørgen Rawert.

Kilde: Det Kongelige Bibliotek i København

Lindesnes som utvilsomt var det mest «lukrative» området å bedrive denne virksomheten. Dette hang sammen med at trafikken ut og inn av Skagerrak gikk oppunder norskekysten. Det er således ikke for ingenting at det mest suksessrike «kaperreir» i Agder var Loshavn og

Eikvår på Lista. Noe som stedene den dag i da bærer preg av, og Farsund by har fremhevet i markedsføring av kulturarven til Lista og omegn.

Her er noen tall som kan sette i perspektiv hvor stort omfang kaperfarten nådde: I første periode innbrakte kaperiet en brutto inntekt, for-

Loshavn og Eikvår på Lista var kjent som viktige baser for kapere under Napoelonskrigen. Her er utsikt over Foto: Loshavnsidene.net skjærgården fra Loshavn.

34 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

delt på 41 skip, en sum av 2.378.000 Sp. Hertil kommer 95.670 som skriver seg fra verdien av «rekaprede» skip. Av dette innbrakte Lista-kaperne omkring en halvdel, ca. 1.116.000 Sp. Ikke småpenger, dersom det omregnes i dagens pengeverdi.

«Det mest suksessrike «kaperreir» i Agder var Loshavn og Eikvår på Lista.»

Blant de mest kjente kaperskip, er utvilsomt Søllings kutter «Veiviseren».

Navnet indikerer at den var bygget for losing, men den ble berømt langs våre kyster for sine vellykkede kapringer.

Skuta, om man i dagens terminologi kan kalle den det, var kun 8 kommerselester2 (kl). Bevæpningen var på 1 – 2, 2 pund kanoner og det hadde en besetning på 20 – 25. mann. Reder var J. Johansen med slektninger. Fører var Tønnes Jansen. Om denne kaperen skriver J. Tønnesen; «Å fortelle utførlig denne kapers historie, ville være å fortelle hele kaperiets historie. Under nesten hele krigen var den i fart. Dels alene, dels sammen med andre har den oppbrakt 23 skip, eller 10 % av alle de skip Norges kapere til sammen opprakte. Kapertida på Lista er uløselig knyttet til denne kaper».

Men også den «Den veivisnede Paquet», som var på 13 ½ kl., hjemmehørende i Eikvåg, stod heller ikke tilbake for førstnevnte skip når det gjaldt priser.

Også «Budstikken», hjemmehørende i Loshavn, bør nevnes. En annen kjent kaper er «Den forgangne hensikt», hjemmehørende i Stavanger. Denne var «bare» på fire kl., og var trolig den første av de norske kaperne som i 1807 opprakte en prise i norsk farvann.

Prisen, var en liten galeas3 eller koff4.

Skipet, hadde en last bestående blant annet av indigo-farget tekstil og andre kostbarheter, som innbrakte den nette sum av 20.000 Sp.

En godt bevart hemmelighet Inntil nylig var der få som lenger husket, eller hadde hørt tale om kaperlugern5 «Prøven». Den hadde Kristiansand og Lillesand som hjemhavn, var på 3 kl., utrustet med én kanon og hadde en besetning på 10 mann.

En fransk lugger, «Lucja-Malgorzata», fra 1882.

«Prøven» var et «lykkelig» skip. Dets mange meritter er imidlertid godt skjult av historiens slør. Men her skal jeg forsøke å gløtte litt bak dette sløret.

Skipet «Prøven» var bygget ved Bergstø Verft, i Lillesand, i 1808. Leveringsmåneden er ukjent. Skipet tilhørte Norges største kaperrederi, hvor de tre svogerne Steener Steenersen, Møglestu gård ved Lillesand, kjøpmann Chr. Bendixsen og stadshauptmann og postmester Andreas Heyerdahl fra Kristiansand var partnere. I dette rederiet inntraff det, for denne tidsperioden, en ganske uvanlig begivenhet. Ved Bendixens død i 1811, arvet «madame Karen Sal. Bendixen» mannens dødsbo og dermed hans part i rederiet. Dokumentene oppgir at ikke lenge etter hennes overtakelse tok en annen som reder over hennes part, men Heyerdahl var hovedinteressent og reder for de fleste av de ca. 30 kapere de utrustet.

Den 13. juni 1808 ble det utstedt kaperbrev i Kristiansand til Jørgen Jensen Flørnes for kaperen «Prøven». Kaptein J. Jensen Flørnes ble 28. januar utnevnt til Danebrogsmann for å ha reddet fire dansk-norske kornskuter fra en svensk kaper.

I august krysser «Prøven» sammen med «Dristigheten» (tilhørte samme rederi) nede på danskekysten, og den 10. august kommer de inn til Viksø i Thistedt amt med en skonnert ved navnet «De dren Freunden», som etter papirene var hjemmehørende i Bremen.

Kilde. Wikipedia.

Det viste seg at skipet opprinnelig hadde vært registrert som hjemmehørende i en norsk havn. Forbauselsen må

«Lasten bestod av blant annet hele 296 oksehoder vin.» imidlertid ha vært rimelig stor da man oppdaget skipets egentlige navn og tilhørighet. Men slike rekapringer var på ingen måte uvanlige den gang.

Lasten bestod av blant annet hele 296 oksehoder6 vin. Ved behandling i Aalborg stiftsrett priserettsdomstol ble skipet dømt som god og lovlig prise.

Utdraget av Priserettens dom, datert den 29. august 1808, lyder som følger; Sagen, Kaperførerne Justnes og Flørnes, contra Skipper Christian Poulsen af Bremen.

Indstevnede Skipper Christian Poulsen af Bremen, er med dit førende Skib Die dren Freunden kalt, den 10 August D.A., i Nordsøen taget af de 2de Kaperførere Niels Justnes og Jørgen Flørnes fra Christiansand, og inbragt til Ladepladsen Virøe, under Thisted Amt, hvor et Underfølgses Forhør i Anledning af denne Opbringningelssag er den 12te f. M. optaget af Stedets Dommer, og ligeledes den paafølgende 15de foretaget Besiktigelse og Inventarium over Skibet og dets indehavende Ladning, i hvis Følge Skibet er befundet at være en Skonnert, 7 a 8 Aar gammel, og Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 35

ladningen bestaar af 296 Oxehoveder røde og vide Vine. 12 Foustager7 Corenber8, 6 Kasser med VictriolOlie9, en Tønde med Annis Liquer og en Kasse Papiir; hvilken Ladning, efter Forhøret og Skibspapirene, er indbrakt i Porsmouth, for at affendes til Stockholm. Vel har den opbrakte Skipper, Poulsen, i Begyndelsen foregivet, at Skibet var hiemmehørende i Bremen, og at saavel han, som hans Skibsmandskab sammesteds vare hjemmehørende, hvorved ogsaa Skibspapierne ere overeenstemmende; men det er under Forhøret oplyst og af Skipper Poulsen tilstaat, at de Bremerske Skibspapire vare falske og uriktige, at derimod Skibets rette Navn var Den yndige Kone, bygt i Christiansand, havde tilørt Stadshauptmand Heierdahl ibidem, været ført af Capitain Elias Flørnes, og var sidstasvigte Aar 1807 bleven indbrakttil Portsmuth med en Ladning Salt. Da således Skibet været forsynet med falske Papier og dets Ladning er findtlig Eindom, saa vil baade Skib og Ladning være at priisdømme, i Medør af det Kongelige rglement af 14de Septbr. f.A., dog under den i Regelement af 14de og 22de §. §. bestemte Forpligtelse.

Thi kjendes for Ret: Det til Virsøe Ladeplads, under Thisted Amt, af Kaperførerne Niels Justnes og Jørgen Flørnes af Christiansand oprakte Skonnert Skib, Die dren Freunden kaldet, men hvis rette Navn er befunden at være Den yndige Kone, ført af Skipper Christian Poulsen af Bremen, tilligemed Skibets Inventarium og indehavende Ladning af Vine, Corender, Victriol Olje, Annis Liqueur og Papiir, tilkjendes benævnte Opbringere som god Prise; dog paalægges det dem, at henbringe Prisen i en Kjøbstæd i de Danske Stater, og der ved offentlig Auktion at lade samme bortsælge.

Auksjonen, salget av skip og last, innbrakte den nette sum av 22.000 riksdaler.

De to kaperne fortsatte å krysse sammen, og den 6. september 1808 opprakte de en brigg registrert i Lübeck med navnet «Die Einigheit» på 65 kl., som var på seilas fra England med ballast. Kaperkapteinene mistenkte at briggen seilte med falske papirer. Da skipperens klær ble undersøkt fant man også de «riktige»

36 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Reglement for kaperfart og behandling av priser, utgitt i Kiøbenhavn, 28. mars 1810.

Kilde: arkivverket.no

papirene. Den ble brakt inn til Arendal.

Den 29. september 1808 ble briggen dømt som «god og lovlig prise» i priseretten, og solgt for 4029 riksdaler.

Kaperskipet «Prøven» fortsatte der-

«Kaperkapteinene mistenkte at briggen seilte med falske papirer.» etter sin kaperfart med stø kurs. Dokumenter viser at skipet i september 1808 ble ført av kaptein Gunder Danielsen, Morholt fra Landvik i dagens AustAgder. I november samme år ble skipet ført av Axel Olsen Brekkestø, som ble innvilget kaperbrev 1. november 1808.

Den 26. desember 1808 rekapret kap-

tein A. Olsen den danske galeasen «Die Frau Emerentia» på 22 ½ kl., med engelsk prisemannskap om bord.

Galeasen ble kapret fire dager før, på vei fra Flensburg til Christiania, med 33.000 potter brennevin og 300 tønner korn. Ved Kristiansand priserett, 14. januar 1809, ble kongens kasse tilkjent en halv del, og kaperen halv del, men ved overadmiralitetsretten den 21. august 2009 ble prisen, i sin helhet, tilkjent kaperen og solgt for 32.356 Rd. Fra august 1809 ble «Prøven» ført av Elling Jacobsen, Stuthei (fra Justøya ved Lillesand i Aust-Agder). Det er ukjent på hvilken dato og på hvilket sted kaperbrevet ble utstedt. Det var imidlertid under denne kapteinens kommando at «Prøven» gjennomførte

sin største bragd, kapringen av galeasen «Jupiter». Mer om det senere.

Vinteren 1809 – 1810 var «Prøven» i kornfart under Elling Ellingsens kommando. Den 16. januar 1810, på seilas

«I raseri plyndret de skuta for alt av verdi.» fra Danmark med 80 tønner bygg og to tønner smør, ble skipet tatt av en engelsk kutterbrigg utenfor Ny Hellesund. Den skjøt mange skudd etter lugeren, og drepte en mann.

Britene gjenkjente imidlertid skipet som en tidligere kaprer, og i raseri plyndret de skuta for alt av verdi, men en del av kornet ble igjen. På en eller annen måte greide Ellingsen å få lugeren inn til Ny Hellesund. For øvrig ble to priser oppbrakt under Ellingsens kommando.

Det var ikke kun kapervirksomhet kaperskutene utførte, enkelte bedrev også leilighetsvis passasjertrafikk. I 1807 – 08 besøkte den kjente tyske geolog Leopold van Buch Norge. Og i november skulle han reise tilbake til Danmark, en reise som ikke forløp helt uten dramatikk.

La oss se hva den gode van Buck skriver om sin opplevelse; «4 november. En ny kaper («Dristigheten») løper inn (I NY Hellesund, ved Kristiansand), bestemt for Jylland. Et forunderlig fartøy. Alt meget lett bygget. Tre master og alle meget lave og små for ikke sees på avstand. Den har 2, 6£ kanoner, en

foran og en akterut, og 4 små svingbasser på sidene som mortere. Vel 20 manns besetning. Den seiler meget hurtig; ti på et slikt fartøy er alt beregnet på hurtig seilas, og man er ikke her, som på ubevæpnede skip, utsatt for angrep fra små svenske fiskebåter, som er skadeligere eller Englenderne, for som pirater plyndrer de alt.

6 november. Tidlig om morgenen vil luger-kapteinen med ost-syd-osten stikke til sjøs. Bare et slikt fartøy våger å ligge så skarpt og høyt opp i vinden.

10 november. I dag morges kl 5 seilte endelig lugeren fra Kumlsfjord? Hen mot middag har vi tilbakelagt mer en 6 mil, og vi har de beste utsikter til å nå Jylland før mørket. Da viser seg i horisonten i det fjerne en krigsbrigg.

Den får øye på oss, setter alle seil mot oss. Da var ingen rådslagning nødvendig. Og vi må vende om med alle seil tilbake til Norge. Inntil ½ mil av land forfulgte briggen oss. Men vi kunne ikke løpe inni skjærene med morgenvinden. Vi måtte seile langs land og løp kl 6 aften, ved losens hjelp, inn i Brekkestø, 3 mil østenfor Kristiansand.

11. November. De har nu meget å forandre på lugerens master og seil, de mener mastene er for høye for et så lite fartøy, og de må gjøres kortere.

Vi hadde heller ikke kunnet løpe ut igjen, for en stor engelsk fregatt legger seg like utenfor kysten og tar noen kanonbåter fra Danmark mens man ser det fra øya.»

Så langt Leopold van Buck i sin bok; Reise durch Norwegen und Lappland (1810). For øvrig kom skuta seg velberget over til Jylland.

Men den største bragd som «Prøven» utrettet har jeg ennå ikke fortalt om.

Det utspant seg i august 1809, under kommando av kaptein Elling Jacobsen (Dateringen av hans kaperbrev er ukjent). Da ble galeasen «Jupiter» oppbrakt på seilas fra England til Sverige med kostbar ladning, bestående av kolonial - og manufakturvarer. Skipet ble innbrakt til Viksø, (Befinner seg mellom Klitmøller og Torstrup strand) Thisted amt. Skipet hadde falske papirer fra Bergen og blev dømt som «god og lovlig prise» i ved Aalborg stiftsrett priserettsdomstol den 29. august 1809. Utdrag av Priserettens dom lyder som følger; Sagen, Kaperfører Elling Jacobsen af Christiansand, contra Skipper Peter Damiz.

Det til Pirøe i tisted Amt, af Kaper fører Eling Jacobsen af Christianssand, indbrakte Galeasskib, Jupiter kaldet, ført af Skipper Peter Damiz, mangler ikke allene det befalede Søepas og flere viktige papirer, men har i dets Sted endeel falske Papirer fra Bergen i Norge, som Skipperen tilstaaer at være ham leverede i London, hvor han havede indtaget sin Ladning, bestaaende av Manufakturvare, Specerier, Stuffer, Tobak, Farve og Jernkramvare m.m. Da saaledes Skibet mangler behørligt

Det kunne gå brutalt for seg når et skip ble kapret. Her er en rekonstruert kapring i dokumentaren Med rett til å kapre Foto: Sanden Media AS (2013) hvor mannskapet på et skip forbereder seg på å kjempe mot inntrengere.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 37

Søepas, har gaat med falske Papirer, og Ladningen desuden er fiendtlig Eiendom, saa vil baade Skib og Ladning, i Medfør af Kaper-Reglementets 9 §., blive at tilfalde Opbringeren, der med lovlig Kaperbrev er forsynet, og har taget Prisen paa en Tid, han ikke var eller sansynlig kunde vitterlig den Kongelige Forordningaf 2den August D.A., om Indskrænkning i Kaper farten.

Thi kjendes for ret: Det til Virøe i Tisted Amt af Kaper fører Elling Jacobsen opbrakte galeaseskib, Jupiter kaldet, med dets Tilbehør og indehavende Ladning, tilkjendes herved bemeldte Opbringer, som god Prise, dog saaldes, at denne Prise, saasant Omstændighedrne tillade det, indbringes til en Kjøbsted i Kongens Riger og Lande.

Det er imidlertid lite, ut over det ovenfor nevnte, vi vet om «Jupiter». Vi kjenner heller ikke til hvor stor andel rederiet, kaptein og mannskap mottok av den eventyrlig verdifulle lasten.

Elling Jacobsen fra Brekkestø hyrte seg også for Farsundsrederne Gabriel og Ebbe Lund, og var den blant kaperskipperne som tok flest priser og ble kapertidens store folkehelt.

Han tok i alt åtte priser, blant dem var en rekapring av «Popham», som var tatt av engelskmennene.

Napoleonskrigens mest verdifulle kapring Den største begivenhet for Thistedboerne i denne periode inntraff da den norske kaperfører Elling Jakobsen (Han ble kalt Erling i enkelte danske dokumenter) innbrakte koffardiskipet «Jupiter» til Vigsø som prise.

Prisen ble solgt på auksjon, for når en prise ble erklært for god prise, stod det ikke den berørte kaper fritt hva han ville gjøre med det gjeldende skipet og dets ladning. Fremgangsmåten var at prisen og dens ladning skulle selges på offentlig auksjon på det sted den var oppbrakt. Av auksjonsbeløpet fikk staten 15 prosent (Foruten det sedvanlige auksjonssalær på én prosent). Til gjengjeld ble kaperen fritatt alle avgifter (eksempelvis toll og lastepenger) av det oppbrakte skip.

Skipet hadde en særdeles rikholdig last, bestående av manufakturvarer, silkestoffer, indigo, kakao, tobakk, kolonialvarer, medisinalartikler og isen-

38 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Auksjonen hvor lasten på skipet «Jupiter» ble solgt i 1810 skjedde i Thisted.

Byen ligger på vestkysten av Jylland av Danmark, rett nord for Limfjorden.

Kart: Wikipedia.

kram. Denne kolossale ladning ble fra Vigsø transportert over land til Thisted, hvor den ble solgt på en kjempeauksjon på Store Torv.

Dette var en auksjon som varte seg

«Skipet hadde en særdeles rikholdig last.» over flere dager og oppkjøpere ble tilkalt ikke kun fra Danmark, men også fra Tyskland og Øst-Europa. Ryktet om skipets rikholdige last hadde spredt seg vidt omkring i landet. Den innbringende prisen skulle ha en last som etter sigende skulle ha en verdi av åtte tønner gull, eller 800.000 Riksdaler.

Oppslagene By - og herredsfogd i Brondlund satte opp om auksjonen er datert den 15. februar 1810, men ble

først offentliggjort i et bilag til Aalborgavisen Jydske Efterretninger tirsdag den 27. mars: «Mandagen den 2den April førstkommende, Forrmiddag Kl. 10 Slet, bliver offentlig Action i Thissted, Thisted Amt, over undertegnede prisdømte Vahre, fra Skibet Jupiter.»

Det ble lagt inn et lite opphold mellom utlysningsdatoen 27. mars, og auksjonstidspunktet i Thisted den 2. April 1810. Det var nødvendig fordi folk på denne tiden brukte lang tid på landeveien, og oppkjøpere skulle ha tid til å reise til lengst nord i Jylland.

Ut over angivelse av tidspunktet for auksjonen er det i annonsen lagt ut en grundig gjennomgang av de varene som skulle selges:

Skipet «Jupiter» var av typen galeas. I dag finnes det et eneste skip igjen av denne typen i Norge - skipet «Loyal».Det ble bygd i Rosendal i Hardanger i 1877 av Knut Johannessen Nes. Fra 1998 har skipet operert i kommersiell fart med Audun Hausberg som skipper. Han er sønn av John Hausberg, som kjøpte det i 1974 for å restaurere det.

Foto: loyal.no

«Der er en meget stor mengde kledestoff i mange varianter, blant annet 2263 stykker diverse moderneste lyse og mørke Calicos å 8 Yards” (en form for laken læret) og 448 stykker ”6/4 Yards naalstribede og skraastribede Musseliner å 12 Yards”. Desuden er der 15.425 pund tvist og 4 pakker (cirka 1200 pund) hvitspunnet bomullsgarn.

Der er også farge til stoffene, nemlig 2314 pund ekstra fin indigo og 218 pund ordinær indigo. Av nytelsesmidler kan nevens 790 pund kakao og 4000 pund pimenta eller allehånde. Dessuten 36.000 pund Virginia tobaksblader, 4000 pund puddersukker og ca. 6500 pund puddersukker i toppe. Der selges også Jamaicarom og 24 fat sirup, og av andre varegrupper kan nevnes en del polert og upolert jern- og Messingvarer, samt 2000 gros fine knapper. Og selvfølgelig var der

revepelser innblandet, nemlig 376 reveskinn og 1100 forskjellige utenlandske skinn».

Resultatet av auksjonen omtales torsdag den 12. april 1810, i et bilag til Viborgavisen Viborg Samler: «Den betydelige Auksjon i Thisted over den prisdømte Ladning, som begynte len 2den April, er nu endt.

Som Kjøperne innfant sig, foruten mangfoldige Innenlandske, og 3 Kjøpmenn fra Hamborg og Lybek, 1 fra Leipzig og 2 fra Wien. Warene bleve ublu dyrt betalte. F. ex. 1 Pd. Bomullsgarn kostede fra 14 til 28 Rd. 1 Dusin simple Bordknive 12 Rd. Penneknive 2 Rd. Stykket.

Alenvairene kostede Let det samme, som man hittil har kjøpt dem for.

Pelsverk var, som alt det øvrige overdrevent dyrt. Ladningen løb til omtrent til Syv Tønder Guld. Da

Hvem var Elling Jacobsen?

Det er ikke mye vi vet om ham. Elling var født 1783 på gården Stuthei. Far var Jacob Ellingsen, moren var Gjertrud Olsdatter. Elling var gift med Karen Isaksdatter (Isaachsdr.), muligens fra Jomfruland. De hadde et barn, sønnen Jakob, født 22. sept. 1809 på «Stutti». De kan ha bodd på Ullerøya, men det er ikke sikkert. Ullerøya er/var delt mellom Øvre og Nedre Stutti som begge ligger/lå på Justøya. Elling fikk utstedt kaperbrev i 1809, sted og dato er ukjent. Elling døde for øvrig i 1809 – skutt, drept som passasjer. (Dette er noe uklart i kildene). Hvor mye enken fikk av Ellings part av utbyttet fra prisen er ukjent.

Elling Jacobsen er omtalt i Norsk slektshistorisk tidskrift X 3311 ff.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 39

Betingelser for auksjonssalg av lasten på Conditioner (Navnligen: - afskrift af auktionsbetingelsene i det tilsendte materiale vedr. priseskibet «Jupiter»)

5.

Tredie Dag efter Auctionen er tilendebragt, Kl. 10 Formiddag, begyndes med Vahrernes Udlevering og vedvarer til Kl. 4 Eftermiddag, saaleedes: a. - alle trykte Vahre b. - Hvide Cambrits (fint tynt tøystoff) og Tørklæder c. - Museliner d. - Manchester, (Tixet), Rises eller Engelsk Læder (Lærvarer, tixet betyr glinsende) e. – Tvist (Lerretsvevd bomullstøy) f. - Indigo g. - Puddersukker og Sirupper h. - Tobaksblade i. - Topsukker og Pimenta (Krydder, nevnt samme som allehånde) k. - Medicinske Vahre og Skind Vahre l. - Rom

Bekiendtgiørelse !

Det Konglige Vestindiske Guineiske Rente og General Toldkammer har i Aftes ved Skrivelse af 27de f. måned meddelt mig Hans Majestet Kongens aller siste Resolution af 26de Marts D.A., som er lydende: Under 26de dennes – D. måned - har det behaget Hans Majestets. Kongen aller naadigst at tillade, at de trykte Vare af Zirtser og Kattuner (Tøystoffer med påtrykt mønster), som i næstkommende April Maaned, af Prisskibet Jupiters Ladning, skulle bortsælges ved Auction i Thisted, maa af Kiøberne fortoldes til Forblivelse i Landet, i mod en Afgivt af 15 %. af Auctionsprisen, lige som og, at de rafinerete Sukker og Sirupperne maae af Kiøberne fortoldes til Forblivelse med 10 % af Auctionsprisen, foruden 1 Skl. pr. Pund i Consumption10 af Sukkeren.

Her i Anledning bliver af De herrer Kiøbere at iagttage.

Hvorefter Ladningen af det af Kaperfører Eling Jacobsen opbragte Priiseskib Jupitter bliver bortsolgt ved offentlig Auction i Thisted den 2nd. April 1810 og følgende Dage.

6.

Vahrerne udleveres efter No. som de er anførte i AuctionsForretningen og efter den Orden de ere kiøbte. Den eller De, som ikke er tilstæde ved Udleveringen maae være fornøiet med, at man aflægger deres kiøbte Vahre, og Sælgeren derfor at være uden Ansvar.

1.

Vahrerne, som haver været til Eftersyn i 8. Dage før Auctionen, modtager Kiøberen, som de befinder sig.

7.

Skulle der indløbe Feil ved No. eller anden Feiltagelse være begaaet, da maae derom ingen Dispute opstaae.

2.

Imod de opgivne Navne, Kulører, Bredde og Længde af Alen-Vahrerne, ej heller mod den opgivne Tara paa Foustagier (Tønner til oppbevaring av hovedesakelig flytende gods), og mere, bliver intet at indvende, - Paa Topsukkeret11 gives ingen Tara.

8.

Isenkram, Galanterie Vahre (Pynteting for damer, pyntegjenstander)og gamle Klæder, modtager Kiøberen strax efter Hammerslaget, og betaler Kiøbesummen tilligemed 6 % Tillæg den 14. Mai D.A. til Incassator Christian Larsen Winther i hans iboende Huus.

3.

Passeer-Seddel besørger Kiøberne fra Toldboden, ligesom de ogsaa anskaffer Auktons-Attest paa Vahrerne, og derfor forsikrer Toldboden her i Thisted.

9.

Naar Vahrerne ifølge 5te Post efter Auctionen ere udleverede, da bliver de i al Fald for Kiøbernes Regning og Risico.

4.

Alle Vahre sælges til at forblive her i Landet, undtagen Kina Nova (Usikkert, muligens form for beholder), som udføres af Hans Majestets Riger og Lande, hvorfor anskaffes AuktionsAttest, og for samme gives antagelig Kausjon til Thisted Toldbod.

10.

De herrer Interessenter Libhavere, som ikke allerede har deponeret Credit eller Caution til Incassator, maae være betænkt paa, før Hammerslaget antages, at deponere en 3die Deel af Kiøbesummen til Incassator, af det de agter at kiøbe for.

11.

Hvad som bliver her i Landet af trykte Vahre, tillige med Sukkeret og Sirupperne, betaler Kiøberen Tolden, som er 5 % af de trykte Vahre og 10 % af Sukkeret og Sirupperne, til lige med øvrige Toldudgifter efter Anordningerne, ved Annammelsen af Vahrerne.

40 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

å skipet «Jupiter» 12.

De Vahre, som er paalagt Told og beviislig udføres af Landet med Auktions-Attest og andre befalede Beviser, ere frie for Told Erlæggelse, - for saadane Auktions-Attester og Bevisers Anskaffelse for Udførsel i rette Tid forpligtes De herrer Kiøbere til, som erklære sig til de Toldbare Vahrers Udførsel af Landet, at stille en af Inkassator antagelig Selvskyldnerkausjonist, - og i Mangel af saadan Kausjonist Anskaffelse bliver de ovenanførte Toldudgifter at tillegg ved Kiøbesummens Betaling.

13.

Uden Indvending af navnlige Aarsager og inden 6te Uges Dagen efter Auctionens Foretagelse, betaler Kiøberen Auctions Summen og Tillæg 6 % til Inkassator Christian Larsen Winther i hans iboende Huus i Thisted, forinden saadan Betaling er skjed, tillades Kiøberen ikke at bortføre Vahrene fra Huuset, hvor de nu findes oplagt, dog undtages Isenkram, Galanterie Vahre (Pynteting for damer, pyntegjenstander) og gamle Klæder, som i 8de Post er omtalt. - Den eller De, som udebliver med Betalingen, som ovennevnt er, maa være fornøiet med, at Vahrerne uden foregaaende Lovmaal og Dom bliver sat til nye Auction, hvor de forefindes, og bortsolgt for første Kiøbers Regning, og bliver han da pliktig at erstatte al Tab skadesløs, og i saadant Tilfælde for det Manglende bliver Kiøberen at sagsøge paa samme Maade, som i efterstaaende 16de Post er anført, uden Undtagelse og Indvending.

14.

Vahrerne, hvoraf de fleste er i Hr. Ole Knakkergaards og C. L.Winthers Huus, kan blive henstaaende samme Steder i 6 Uger uden Betaling for De herrer Kiøbere. Denne Frihed har og De herrer Kiøbere paa de Vahre, som findes oplagte hos Madam Knakkergaard, dog maae Kiøberen deraf betale Leie efter Avtale med bemelte Madam Knakkergaard, og ligger Vahrene i al Fald for Kiøberens Regning og Risico efter 9de Post.

15.

Disputer om høieste Bud ved Auctionen afgiøres paa den Maade, at det oppraabte No. stilles til nyt Oppraab. De mindste Bud antages ikke under ½ Skl. pr. Pund af veiede Varer, og paa Alen Vahrer, ikke mindre end 2 Skl. pr. Stykke.

16.

Thisted Byetings Forligelses Commission og Thisted Byetings Rett bliver Stedet, hvor Kiøberne for mislig Betaling af Auktions Pengene eller anden der af undergitte vorder tiltalt og søgt, samt der at avsige Dom efter giorte Paastande.

Indkaldelsen saavel til Forligelses Kommisjonen som til Betings Retten skeer paa samme Maade og med samme Varsel, som om Kiøberen bodde her paa Stedet og bliver forkyndet af Stevningsmennene for Thisted Raadstue.

17.

Af de trykte Zirtser og Catuner (Dyrere bomullstøy med påtrykt mønster) sælges fra 10 til 50 Stk. af gangen, af Tørklæderne 5 No., af Puddersukker 1 Fustagie, af Siruppen 1 a’ 2 Fustagier og af Rum 1 Fad. 18.

Inden 8te Søgnedage (Hverdager, virkedager) efter Auctions Vahrernes Udlevering, seer Inkassatorer sig ikke i Stand til at udgive Auctions Regning over det Kiøbte, hvorfor De herrer Kiøbere ej heller kan giøre Fordring der paa, før inden disse 8te Søgnedage er forløben.

19.

Hvad der synlig af Tobaksbladene er bedervet, skal vorde frahugget ved Veiningen eller oppgives Tara derfor.

20.

8 Seroner Kina Nova (Trolig en form for beholder eller emballasje) udføres af Landet efter 3die § og Forordningen af 25de April 1809.

21.

Det er alle trykkede Vahre (Alt er stoffer med påtrykt mønster), Sukker og Sirupper - eller Mallast (melasse) - som sælges ved denne Auction til Toldsvarelse.

22.

De Vahre som udleveres Kiøberen uden strax Betaling ved Modtagelsen betales den 14de Mai førstkommende, og udebliver Betalingen til den Tid, da betaler Kiøberen saa vel Kiøbesummen med Tillegget samt Omkostninger og Interesse skadesløs.

23.

De herrer Kiøbere som efter foranstaaende 12te Post vil udføre toldbare Vahrer, erklærer straks for Auctions Retten, at de akter samme at udføre af Landet.

24.

De toldbare Vahre som bevislig udføres af Hans Majestets Lande betaler Sælgerne selv Tolden af, om Hans Majestets samme forlanger.

Thisted den 2den April 1810. M. F. (Thalkier – (navn)) Chr. Larsen Winther Fremlagt og læst ved Auctionen den 2den April 1810 testerer (Attesterer) O. G. Høegh.

NB: Jeg har, i noen grad, «modernisert» på språket i tekstene over Dette har jeg gjort for at lesere lettere skal få en forståelse av hva det dreier seg om. I tillegg finnes en del forklaringer på begreper og betegnelser fra tidlig 1800-tallet, som for de fleste er totalt ukjente ord.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 41

Kaperbrev fra 1808.

Byen hadde saa mange Gjester, vare og Værelser i god Pris. Et Værelse kostede i Leie fra 24 til 50 Rd.» Selv om ryktene om «Jupiters» last var overdrevet, så innbrakte den store auksjonen i Thisted 513. 370 riksdaler, eller omkring fem tønner gull (I tillegg kom de skatter og avgifter staten innkrevde ved auksjonen). Dette var uten tvil den største prise noen kaperfører brakte hjem i denne perioden.

Fem tønner gull var et meget betydelig pengebeløp. Til sammenligning

42 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Kilde: Nasjonal digitial læringsarena/ndla.no

kan det opplyses at prost Schade i Nykøbing oppga sin inntekt for 1810 for å være 1350 riksdaler. En omregning til nåtidsforhold er hodeløs gjet-

«Dette var uten tvil den største prise noen kaperfører brakte hjem i denne perioden.» ning, og inflasjonen gjorde jo også at prisene i avisen ble beskrevet som «ublu».

Men om en likevel skal våge seg på en omregning på verdien av prisen, som innbrakte 513.370 Rdr. 2 Mk. 2½ Skl., skulle det kunne tilsvare 45.

510.000 kroner i danske nåtidskroner (2011), – og det er da også en slags penger.

Auksjonen i Thisted var på sett og vis en milepæl på sin tid, og et av de få tilfellene hvor kapere fra Agder-fylkene kunne oppnå en ekstrem fortjeneste under Napoleonskrigene. Men det var også mange tilfeller hvor kapere ikke oppnådde den gevinsten

de hadde håpet på. Dette var en krise og unntaksperiode hvor Storbritannias blokade mellom Danmark og Norge førte til store belastninger for den norske befolkningen. I en situasjon der

de var satt under press av nød og uår tok sjøvante nordmenn sjansen på å bli kapere. Dette var en virksomhet som kunne utsette både jeger og bytte for stor fare. Auksjonen i Thisted kan være

Noter: 1. Overskou, Thomas. (1868). Af mit liv og min tid (1798-1830). s.69.

2. En norsk kommerselest svarte til 2,08 netto registertonn = 5,89 m3. I de fleste andre nordeuropeiske land var en kommerselest som mål for skipsvolum noe mindre.

3. Galeas var en liten type handelsskip, hvilken var vanlig i Baltikum (Østersjøen) og Nordsjøen fra ca. 1600 til slutten av 1800-tallet. Karakteristikken for skipet avhang i all vesentlighet av hvor skipet opprinnelig var bygget eller hjemmehørende.

Svenske og finske versjoner hadde to master og var rigget som ketsj, men også noen ganger som skonnert. Galeasen var utviklet fra den hollandske galliot, hvilken var rigget på samme måten, men var utstyrt med en mye rundere stevner. Den svenske galliotten var noen ganger også kalt «Hollandsk koff», eller engelsk «dogger». Galeasen har en galliots rig, men skroget har skvær akterende (rau).

4. Koff er et nederlandsk flatbunnet seilfartøy, med enten én eller to master. Baugen og akterenden er bred og avrundet. Den var svært vanlig som handelsskip på 1700-tallet, i en periode da Norge og Nederland handlet mye med hverandre via sjøen.

5. Luger: Et seilskip med lugerrigg, som ble tatt stadig mer i bruk i Vest-Europa på slutten av 1700-tallet. Den var normalt utstyrt med en formast og en hovedmast, med unntak av når den ble benyttet til å smugle kontrabande, eller til kaperfart. Da var en mesanmast plassert helt akterut. Skipet var mest benyttet til fiske (England), eller til kystfart. I denne sammenheng ga dens utvidede fribord over vannlinjen (lavt dyptgående) betydelige fordeler når skipstypen skulle forsere tidevannet (England).

Det fantes to typer lugger. Den ene kalt «trabaccolo» (et typisk fraktefartøy) og «braggozzi», som er beskrevet med «lugerrigg/seil». Luggerriggen var den som var tidligste utrustet med for- og akterrigg.

Opprinnelsen til begrepet er ikke helt klart, og det hersker flere teorier om hvor begrepet stammer fra. En mulig teori er at skipstypen «Lugger» skriver seg fra middelnederlandsk, og betød noe slikt som «for tråling». En annen teori er at det har tatt sitt navn fra luggerseilet, som på sin side har sin opprinnelse i det franske uttrykket for for- og akterrigg, «un gréement aurique», eller forseilet som på fransk er «une voile aurique», som betyr et «øreseil». En annen mulighet er at «lugger» kommer

Kilder Artikler og bøker: Bøggild, J. (1810). Samling af de i Priseretten for Aalborg Stift afsagte domme. Aalborg.

Hald, P.L. (1924). Historisk Årbog for Thy og Vester Hanherred. Thisted museum, Danmark.

Overskou, Thomas. (1868). Af mit liv og min tid (17981830).

Sørensen, Svend. (2009). «Thisted Amt under Englandskrigen». Artikkel i antologien Nordjylland under englandskrigen 1807-1814. Nielsen, Henrik Gjøde, Ussing Peter m.fl. (red.). Aalborg Universitetsforlag, 2009.

Tønnesen, Joh. N.: Kaperfart og skipsfart 1807 – 1814.

J.W. Cappelens Forlag.

et bilde på at muligheten for høy fortjeneste kunne utligne farene kapere potensielt kunne bli utsatt for."

■■■

av det engelsk ordet «lug» som er et ord for «øre».

Den vesentligste forskjellen mellom luggerseil og skværseil er lokaliseringen i forhold til masten. Et skværseil er løftet ved hjelp av at fallet i midten av «rundholtet» (råen), løfter seilet slik at det ligger likt på begge sider av masten. På luggerseilet er fallet festet mye nærmere den ene eller andre enden av «rundholtet», og når det heises vil hoveddelen av seilet ligge foran eller bak masten. Ettersom «rundholtet», bare er støttet i nærheten av den ene enden, henger den «løse» enden ned, og den «støttede» enden peker opp. Dette tillater masten å være kortere eller seilet, på grunn av at den oppreiste «yard» peker opp. Tremastet luggerrigg, med formasten, gikk godt frem, da vil hun kunne sette en jib fra baugsprydet som er stivet opp.

Dette tillater bruk av bommen for lasting fra fiskebåter på sjøen, uten behov for å ligge sammen. Sistnevnte ville kreve nesten rolige forhold. Vanlig seilføring var bramseil. Dette gir nok av seilareal, mens man forlater båten så kort tid som mulig med annen type av stående luggerigg.

6. Oksehode er et gammelt hulmål for flytende varer, primært øl og vin, som ble brukt over hele Skandinavia, også i Norge.

Dette tilsvarte ca. 231,625 liter, men volumet kan ha variert noe gjennom historien.

7. En foustager var et fat eller en tønne som ble brukt til å oppbevare flytende eller faste varer.

8. Corenber Koriander er en urteplante der både bladene (som friske) og frøene (som tørkede) kan benyttes til krydder.

9. Victriol-Olie er svovelsyre.

10. Consumptionen skatt er et begrep som ble tatt i bruk da det ble innført konsumpsjonsskatt i Norge i 1681. Det var en skatt på omsetning av matvarer som ble innført til byer og kjøpsteder, og på alt øl- og brennevinssalg, og her under kom skjenkestuer og gjestgiverier. Skatten ble utlignet på hvert husstandsmedlem over 12 år. Sagbrukseierne betalte også konsumpsjonsskatt, og i tillegg for fôr til hesten de brukte i sagbruket. Samtidig med konsumpsjonsskatten ble det også krevd inn familie- og folkeskatt. Den siste er en skatt som kjøpmenn og håndverkere som hadde folk i tjeneste, måtte betale.

11. Toppsukker er sukker i fast form. Sukkeret blir kokt, renset og filtrert i sukkerraffineriene, så blir det helt opp i former og tørket. Da stivner det i en hard form. I denne formen kalles produktet også sukkertopp eller toppsukker.

Aviser: Jyske Efterretninger, 27. mars 1810 (Aalborg – Danmark).

Landsarkivet for Nørrejylland, Viborg, Danmark.

Fædrelandsvennen. nr. 152 til 155, 1941.

Andre kilder: Personbeskrivelse nr. 780 Lillesand Mønstringsdistrikt «Sjøens folk» - Odd Knudsen / Peder Larsen. Lillesand Folkebibliotek.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 43

Agder Historielags historietur 20 Det er ikke nødvendig å reise så langt for å få en spennende turopplevelse. I månedsskiftet august/september arrangerte Agder Historielag tur til Telemark og Vestfold.

Ansvarlig for turen var Ivar Haugen i samarbeid med Birgit Attestog og Risdal Touring. Dyktig og hjelpsom sjåfør på hele turen var Svein Tore Åtland fra Flekkefjord.

Været var som i sommer: strålende.

AV

Eilert Skjævestad STYREMEDLEM I AGDER HISTORIELAG

Reiserapport

Første mål var Porsgrund Porselænfabrik A/S og Porselensmuseet. Vi fikk en spennende guidet omvisning begge steder.

Porselensfabrikken ble grunnlagt i 1885, av skipsreder Johan Jeremiassen, som fikk ideen til å starte porselensproduksjon under et rekonvalesentopphold i Tyskland. Bakgrunnen var den gode tilgangen på kvarts i distriktet og nærliggende områder.

Den første direktøren ved bedriften, tyskeren Carl Maria Bauer, ledet oppbyggingen etter tegninger av skiensarkitekten Waldemar Hansteen; i 1887 kunne den første brenningen av porselen finne sted.

I årenes løp har det skjedd store endringer ved porselensfabrikken, og i dag er størstedelen av produksjonen flyttet til Tyskland, men enkelte produkter, som f.eks. det tradisjonsrike og tidløse Borgestadserviset med det legendariske stråmønsteret, blir fremdeles laget og dekorert for hånd i Porsgrunn, en prosess som turdeltakerne fikk bivåne. Etter omvisningen fikk vi en god lunsj bestående av fiskesuppe og brød.

Fra Ibsen til hvalfangerhotell Neste stopp var Henrik Ibsens barndomshjem, gården Venstøp utenfor Skien. Familien Ibsen flyttet dit i 1835 da Henrik var åtte år, og faren hadde mistet det meste av formuen sin. På grunn av omkjøring og gravearbeider var det vanskelig å finne fram til Venstøp. Men vel framme fikk vi en interessant omvisning av dyktige guider. Flere episoder i den store forfatterens dikting kan relateres til oppveksten på denne gården. Her ble hans første «teaterforestillinger» til. På loftet spilte han dukketeater og viste sine trylletriks til søsknene og nabobarna.

Fra Skien gikk turen til Sandefjord. Her ble vi installert på ærverdige Clarion Collection Hotel Atlantic. Dette hotellet bar sterkt preg av byens hvalfangst historie. I et «atrium» på baksiden av hotellet hadde man gjenreist et «sjøhus» fra 1700-tallet. I første etasje var «spisesalene», fire rom med småbord.

Hvert rom var dekorert med gjenstander fra en hvalbåt, og maten, buffeten ble servert fra en fem meter lang modell av en hvalbåt, POL III.

«Etter et godt måltid fikk vi besøk av en mann iført høye lærstøvler og en solid jakke. Han presenterte seg som hvalskytter.»

Etter et godt måltid fikk vi besøk av en mann iført høye lærstøvler og en solid jakke. Han presenterte seg som hvalskytter. «Hvalskytteren» fortalte levende om livet på feltet i Antarktis og om hvordan det hele hadde startet på 1850-tallet med sel- og hvalfangst i Nordishavet. I 1905 sendte Chr. Christensen den første hvalfangstekspedisjonen fra Sandefjord til Sørishavet. I årene fra 1905 til 1914 ble det startet 25 hvalfangstselskaper i Sandefjord. Det mest kjente av dem er kanskje Anders Jahres selskap, Kosmos.

Byen opplevde en voldsom økonomisk oppgangsperiode. På slutten av 1920-tallet hadde Sandefjord en flåte på 15 kokerier og over 90 hvalbåter. Da virksomheten var på sitt mest intense, tidlig i 1950-årene, var det en hektisk aktivitet i byen når hele flåten var hjemme og skulle utrustes for en ny sesong. Båter og utstyr skulle vedlikeholdes og forbedres. Mye av utstyret ble spesiallaget og produsert lokalt, fra flensekniver til og klær og fottøy. Alle skipene skulle utrustes med proviant for et drøyt halvt år. Selv om mye ble tatt om bord i de siste havnene i SørAmerika, ble det god fortjeneste for handelsstanden i hjembyen. Mens de var hjemme, var dessuten hvalfangerne gode kunder i byens forretninger. De tjente godt, og pengene satt løst!

På begynnelsen av 50-tallet hadde Sandefjord ca.

7000 innbyggere. I 1954 hadde 2800 mann fra området hyre på hvalfangst. Året etter begynte nedtrappingen av hvalfangsten. Hvalbestanden i Antarktis hadde minket som følge av rovdrift fra nordmenn og japanere, og verneinteressene ble stadig sterkere. Store hvalfangstredere som f.eks.

Anders Jahre, gikk gradvis over til tankfart på denne

Foto: Ivar Haugen

44 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

18: Telemark og Vestfold tida. Sesongen 67/68 ble den siste hvalsesongen i Sandefjord.

Bytur i Sandefjord Dag 2 på turen møtte vi dagens guide etter frokost. Hun presenterte seg som Trine Holthe og tok oss med på en runde i byen. Første stopp var hvalfangstmuseet. Museet var under ombygging, men vi fikk se en interessant utstilling og en film fra hvalfangsthistorien. Deretter besøkte vi den restaurerte skotske hvalbåten, «Southern Actor». Den var bygd i 1951 og trolig litt større enn de fleste norske hvalbåtene, likevel var firemannslugarene små og trange. Utrolig at 1216 mann kunne leve slik i mer enn seks måneder. På hvalbåten var det bare ett toalett!

Fra den heller spartansk utstyrte båten, gikk turen til Midtåsen, Anders Jahres luksusbolig. Boligen er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg. Her fikk vi omvisning i huset, parken og i den spennende skulpturutstillingen i en moderne paviljong. Besøket på Midtåsen ble avsluttet med en enkel lunch i Arnebergsalen.

Deretter tok vi en titt på det flotte hvalfangst-monumentet før vi fikk en omvisning i Sandefjords vakre kirke.

Her fikk vi høre noen melodier, spilt på kirkens orgel. Fra kirken var det bare noen få hundre meter tilbake til hotellet. Tida fram til felles middag hadde vi til egen disposisjon.

«Vestfold har et velorganisert guidekorps med autoriserte guider som har spesialkompetanse for ulike områder og epoker.»

Omvisning på vikingsenter Neste dag var temaet vikinger og vikingtid. Dagens guide het Per Ståle Heimdal. Han fortalte at Vestfold har et velorganisert guidekorps med autoriserte guider som har spesialkompetanse for ulike områder og epoker.

Sjøl var han lektor med hovedfag i historie.

Foto: Ivar Haugen

Først gikk turen til Istrehågan, Vestfolds Stonehenge. Dette er en gravplass fra tida mellom 400 – 600 e. Kr. Det var ikke helt enkelt å finne veien dit, for det var lenge siden guiden hadde vært der. Dette kulturminnet består av tre steinsettinger, og to store skipssettinger. Den største er 25 meter lang og består av 18 store steiner som er reist på høykant. I gravene er det funnet, foruten rester av mennesker, rester av bjørneklør, keramikk, en nål (smykke) og andre gravgaver. Istrehågan går for å være et av de flotteste kulturminnene i Norge fra sin tid.

«Skipet var ganske ødelagt etter å ha vært begravd i nesten 1000 år, men det ble restaurert like etter at det ble funnet.»

Fra Istrehågan kjørte vi til Gokstadhaugen som ble utgravd i 1880. Det var her det berømte Gokstadskipet, som er utstilt på Bygdøy, ble funnet. Skipet var ganske ødelagt etter å ha vært begravd i nesten 1000 år, men det ble restaurert like etter at det ble funnet. Gokstadskipet er 24 meter langt og 5 meter bredt.

Det hadde 16 årepar og seilet kan ha vært på 110 kvadratmeter. I akterskipet var det bygd et gravkammer, og her fant man skjelettet av en mann som var ca. 185 cm. høy. Han ble gravlagt sammen med en mengde utstyr som han kunne bruke i det «hinsidige».

Vestfold er vikingfylket i Norge. Det er her de fleste store vikingfunnene er gjort. Ved Borrehaugene som er NordEuropas største samling av gravhauger fra merovinger- og vikingtid, ligger Midgardsenteret. I 2007 ble det funnet avtrykk etter store hallbygninger i området. I 2013 åpnet Gildehallen, en storslått rekonstruksjon av en høvdinghall fra vikingtida. Vi fikk en interessant omvisning i anlegget som ble avsluttet med lunch i Gildehallen.

Menyen var vikingsuppe og flatbrød.

Suppa var så god at vi bad om å få vite ingrediensene, en informasjon som vi deler med Egdes lesere: Myse, byggryn, smør, oregano/bergmynte, grønnkål, nepe og salt. Bon apetite!

Etter lunch gikk turen videre til Oseberghaugen, en gravhaug i Slagendalen. Den ble gravd ut i 1904. Utgravingene avdekket en kvinnegrav fra Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 45

første del av 800-tallet, med rikt gravgods, deriblant det rikt dekorerte Osebergskipet. Ja, funnet var så rikt at man antok at det var en dronning som var gravlagt der. Denne teorien skapte begrepet Osebergdronningen. Det har vært flere teorier om identiteten hennes, men det eneste man kan si med en viss grad av sikkerhet, er at hun må ha vært en rik og innflytelsesrik kvinne og at hun ble gravlagt sammen med en trellkvinne. – Osebergskipet er litt mindre enn Gokstadskipet.

Etter at vi hadde vært ved Oseberghaugen, var det noen som foreslo at vi skulle ta en tur nedenom Munchs Åsgårdstrand (et navn med opphav i norrøn mytologi?). Her fikk vi se både Edvard Munchs hus og broen (brygga) – den med pikene på. Fra Åsgårdstrand dro vi innom Tønsberg – til Vikingodden hvor man har bygget en fullskala modell av Klåstadskipet. Mens både Gokstadskipet og Osebergskipet er smekre langskip som hadde mer eller mindre funksjonen som «krigsskip», er Klåstadskipet en noe bredere skipstype, en knarr, et handelsskip, litt mindre enn de to skipene som er nevnt ovenfor. Det ble funnet på et jorde, og inngår ikke i et gravfunn, men er et resultat av et forlis. Da det forliste, gikk havet to meter høyere enn i dag. På sin siste ferd var Klåstadskipet lastet med brynesteinsemner fra Eidsborg i Telemark. Vi så skipet på beddingen i Tønsberg lørdag 1. september.

Torsdag 6. september kunne vi se sjøsettingen i «Norge i dag-sendingen» på NRK. Navnet var: Saga Farmann.

Planen for dette skipet er at det skal ut på en spektakulær pilegrimsreise som vil ta flere år. Først opp langs hele norskekysten, ut i Barentshavet, så inn i Kvitsjøen og inn i det russiske systemet av elver, kanaler og sjøer til Svartehavet, Egeerhavet, Middelhavet, Biscayabukta, Kanalen, Irskesjøen.

Nordsjøen og Skagerrak, før man er hjemme i Tønsberg.

Besøk på flåtebase Siste etappe på turen vår begynte på hotellet i Sandefjord, fortsatte til Larvik hvor vi plukket opp en ny guide, en ny historiker, Nils Meløy. Etter en interessant rundtur med bussen i Larvik, fortsatte vi til Stavern. Her fikk vi en historisk byvandring. På 1200-tallet nevnes Stavern som en god havn.

Senere fikk stedet losstasjon, og handel førte til stor skipstrafikk. Stedet fikk

46 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Foto: Ivar Haugen

ytterligere betydning da Ulrik Fredrik Gyldenløve bygde befestningene på Citadelløya på 1600-tallet, og da flåtestasjonen og galleiverftet for marinen ble flyttet fra Kristiansand til Stavern omkring 1750. Grunnen til flyttingen var at Fredrik V fryktet krig med Sverige. Etter denne dansk-norske kongen ble navnet på havnen endret til Fredriksvern, et navn som ble beholdt til 1930. På to koller utenfor byen ligger to blokkhus. De ble bygd i 1788 – 1790 og inngikk som en del av den ytre befestningen rundt byen og verftet. Stavern kirke ble bygd som Norges første garnisonskirke i 1756 Det var militær aktivitet i Stavern fram til 2002. I nyere tid er det Luftforsvaret som har hatt sitt virke i Stavern.

Befals-, sanitets-, sjåfør- og MP-utdanningen holdt til her. Etter 2002 har Justissektorens kurs- og øvingssenter (JKØ) benyttet store deler av det gamle verftsområdet. Fra 2004 har utrykningspolitiet (UP) hatt sin base i de gamle forlegningene på verftet. I 2010 etablerte Politihøgskolen en avdeling i Stavern.

Minnehallen som ligger på en høyde utenfor Stavern, er Norges nasjonale monument over falne sjøfolk i de to verdenskrigene.

Turens siste lunch ble inntatt i fasjonable omgivelser på tradisjonsrike hotell Wassilioff i Stavern. Etter måltidet kjørte vi til Mølen, et fantastisk område når det gjelder natur og geo-

logi. Området er en del av endemorenen, Raet fra siste istid.

Siste stopp var idylliske Helgeroa som har et gedigent minnesmerke i forbindelse med slaget ved Nesjar i 1016, hvor Olav Haraldsson beseiret den norske stormannseliten under ledelse av jarl Svein Håkonsson, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson. 30 skip på hver side, og to hærer på henholdsvis 2000 og 3000 mann, kjempet i dette sjøslaget. Olav Haraldssons seier var et viktig steg i hans kristningsprosess.

I Helgeroa forlot guiden bussen, og vi satte kursen hjemover – og «alle var enige om at vi hadde hatt» en fantastisk innholdsrik og hyggelig tur!!

■■■

Turfakta ● I samarbeid med Risdal Touring arrangerer Agder Historielag i august/september hvert år en historietur på 2 dager til en by eller landsdel i Norge. ● Turen i 2018 gikk til Telemark og Vestfold. ● Hvis du ønsker å melde deg på, ta kontakt med turansvarlig Ivar Haugen på e-posten Ivar.haugen@e-h.kommune.no eller mobil 913 82 821 ● Nettside til Risdal Touring: http://touring.no/

Kulturarv og kulturminnevern i fokus Foredragsholderne under årets høstmøte kom fra Norsk Kulturarv og Aust-Agder Fylkeskommune. En komiker fra NyHellesund hadde også blitt med på laget.

Tema for foredragene var blant annet masseturisme, bygningsvern og fylkesgrenser."

Høstmøte i Agder Historielag

AV

Kim Bredesen Lørdag den 13. oktober ble Agders Historielags høstmøte for 2018 avholdt på Arkivet freds- og menneskerettighetssenter. Dette skjedde i Skillingssalen som er del av et besøkssenter som ble oppført i 2017.

Bygget binder det eldre statsarkiv-bygget sammen med et sidebygg som rommer FN-Sambandet, Røde Kors, Amnesty International og kontoret til Agder Historielag. Medarrangør for møtet var Fortidsminneforeningen i Vest-Agder.

Rundt 60 publikummere hadde møtt opp en lørdags ettermiddag for å høre på foredragsholdere, som på ulike måter skulle belyse høstmøtets tema: kulturarv og kulturminner. Den første foredrags-

holderen var Erik Lillebråten, direktør for Norsk Kulturarv. Hans foredrag bar tittelen «Vern gjennom bruk», noe som henspilte på at hans organisasjon vektlegger at nytteverdien til kulturminner er et middel for å holde dem i god stand. Lillebråten påpekte at Norsk Kulturarv er i «konfirmasjonsalderen» sammenlignet med andre kulturarvinstitusjoner. De arbeider primært for at private eiere skal kunne gis muligheter til å verne både fredede og vernede kulturminner. «Den beste måten å ta vare på kulturminner er ved å bruke dem», hevdet Lillebråten. Han mente at Arkivet var et godt eksempel på en slik praksis da skoleklasser får undervisning og omvisning om de grusomheter som skjedde under krigen i bygget da det var et hovedkvarter for Gestapo i perioden 1942-1945. Der ble mange medlemmer i den norske motstandsbevegelsen torturert og fengslet.

Organisasjon med bonderøtter Symbolet for Norsk Kulturarv er en hvalknute, også kjent som Olavsrosa. Opprinnelig var dette symbolet til Bøndernes Bank, som ble grunnlagt i 1918 etter initiativ av Norsk Landmandsforbund (Norges Bondelag) og Landhusholdningsselskapenes Felleskjøp (Felleskjøpet). Nå har symbolet fått et nytt liv gjennom Norsk Kulturarv, som et symbol for kulturarv-

Erik Lillebråten, direktør for Norsk Kulturarv, holdt foredrag under høstmøtet.

Foto: Kim Bredesen/Agder Historielag

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 47

vern. Det settes opp på steder hvor det er gjennomført omfattende kulturminnevernprosjekter, og er blant annet blitt et serviceskilt hos Statens vegvesen.

«Både Elsa Sprossa Rønnevig, Setesdalsbanen og «Lille hotell» i Lillesand er tildelt Olavsrosa.»

Norsk Kulturarv gir ellers ut magasinet Kulturarven tre ganger i året.

Organisasjonen samarbeider bredt med andre landsdekkende organisasjoner som Fortidsminneforeningen og Landslaget for lokalhistorie. At gårder er et viktig prioriteringsområde for Norsk Kulturarv gjenspeiles i at en stor andel av de 230. 000 medlemmene i organisasjonen er bønder.

Riksantikvaren og Kulturminnefondet er de som kan gi de største beløpene til privatpersoner når det gjelder bevaring av kulturarv i Norge. Lillebråten påpekte at det i de siste årene er kommet rekordmange søknader fra Agder-fylkene til Kulturminnefondet. I Agder-fylkene har Norsk Kulturarv ellers vært en aktiv støttespiller i flere kulturminnevernprosjekter, i samarbeid med aktører i landsdelen. Dette har ført til at både Elsa Sprossa Rønnevig, Setesdalsbanen og «Lille hotell» i Lillesand er tildelt Olavsrosa.

Aksjoner og støtteprogrammer Lillebråten fremhevet under foredraget Norsk Kulturarv «Ta et tak»- aksjon.

Dette er en landsdekkende aksjon som retter seg mot frivillige organisasjoner som ønsker å bevare våningshus og driftsbygninger med kulturhistorisk verdi. Dette kan være verneverdig bebyggelse i byer og tettsteder eller bolighus som er knyttet til landbruk, fiske, reindrift eller jakt. Ved å henvende seg til Norsk Kulturarv kan en få konkret hjelp i form av tips og råd om gode avtaler på for eksempel taktekke og drenering. Lillebråten understreket at dette er en ubyråkratisk måte å søke om midler til kulturminnevern, og at søknadsprosessen er gjort så enkel som mulig.

Norsk Kulturarv har også aktiviteter som retter seg mot barn og unge, som aksjonen «Rydd et kulturminne». Der tilbys skoler, barnehager og idrettslag et stipend for å rydde opp rundt og

48 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Aadne G. Sollid, leder for kulturvernavdelingen i Aust-Agder fylkeskommune, hadde under høstmøtet fokus på uthavner i Agder.

Foto: Kim Bredesen/Agder Historielag

gjøre et kulturminne i nærmiljøet lettere tilgjengelig. Formålet med aksjonen er at den skal bygge bevissthet om lokale kulturminner og gjøre barn og unge stolte over sitt nærmiljø. For arbeidet med denne aksjonen ble Norsk

«De vil ikke tagge et båtnaust som de har vært med å bygge opp» Kulturarv i 2012 tildelt Europa Nostras kulturvernpris og EU-kommisjonens Grand Prix Award. Lillebråten kommenterte at det var flere tusen barn som deltok i aksjonen. «De vil ikke tagge et båtnaust som de har vært med å bygge opp», kommenterte Lillebråten humoristisk.

Organisasjonen har også et tilbud rettet mot ungdom på et helt annet område. Gjennom et samarbeid med mesterkokken Arna Brimi har det blitt opprettet noe som heter Norsk smaksskule som introduserer skolelever for 200 smaker fra tradisjonel norsk matkultur. Dette er et prosjekt som setter fokus på norsk mat – og råvarekultur. Målet med prosjektet er at opplæringen skal kunne skape nye kunnskaper som varer i 20 til 50 år.

Turistskatt Lillebråten tok i foredraget side med privatpersoner og frivillige organisasjoner som ifølge ham er stilt i en vans-

kelig situasjon da de bærer hovedansvaret for å opprettholde fellesgoder i hele landet. Slike fellesgoder betaler turister og publikum lite eller ingenting for, slik Lillebråten ser det. Fellesgoder kan være informasjon på nettet, turløyper, skiløyper, søppel og toalettfasiliteter. Lillebråten mener at det viktigste fellesgodet i Norge er kulturlandskapet, noe han mener gårdbrukeren betaler en høy pris for å holde i god stand. «

«Det burde innføres en turistskatt. Men det ønsker ikke NHO» Han restaurerer husene sine, holder i gang gårder og veier. Men hvem skal betale for søppelhåndtering?» spurte Lillebråten publikum. Han fremhevet at Fortidsminneforeningen har ansvaret for de to mest besøkte kulturminnene i Norge: Urnes stavkirke og Borgund stavkirke i Sogn og Fjordane. «Men der er toalettene i elendig tilstand, og blir utnyttet av cruiseturistene som ikke etterlater seg en krone. Det burde innføres en turistskatt. Men det ønsker ikke NHO, sa Lillebråten, som henviste til at det i Østerrike er innført en turistskatt.

For å motvirke en situasjon der private og frivillige organisasjoner bærer hovedbyrden når det gjelder utgifter la Lillebråten vekt på at mer forutsigbarhet må skapes i arbeid med kulturminnevern. Lillebråten argumenterte

for at Norge, som et land med mange oljemilliarder kan trå til i langt sterkere grad. Men han la også til at regjeringen har bedret sin politikk når det gjelder tilførsel av friske midler til både kulturminnevern og frivillighetssektoren.

«Riv skiten - bygg nytt» Et annet spørsmål som opptok Lillebråten er at tilrettelegging for kulturminnevern og brukervennlighet er lagt opp forskjellig fra fylke til fylke, og fyrte humoristisk av mottoet: «det skal være likhet for loven, men også likhet for «låven».

For Lillebråten er det i en slik sammenheng en stor utfordring at mange gårdseiere kommer i en vanskelig posisjon hvis de ønsker å bevare bygg av kulturhistorisk verdi. Han henvist til at enkelte eiere av gårdsbygg i NordNorge har bedt om penger for å rive fjøsene sine. En bonde fra Lillebråtens hjembygd Vågå i Telemark eier 27 hus, men brukt knapt et eneste av husene.

«Hvis alle skulle ha holdningen om «riv skiten –bygg nytt» – ville det vært katastrofalt for kulturvern, påpekte Lillebråten. Lillebråten la til at en konsekvens av denne holdningen er at blant 7.000 fredede bygg i Norge er kun 13 husmannsplasser. Da de er bygget på en enklest mulig måte blir de ofte oversett i verneplaner. « I Norge går det an å jobbe frem byggforeskrifter som gjør det straffbart å bo i stabbur», la Lillebråten til i en spissformulering. Samtidig som mange eldre hus forfaller, mener han at det ikke er tatt høyde for at eldre byggeskikker byr på mange fordeler, blant annet fra et miljøperspektiv. Fra Lillebråtens perspektiv er derfor styrking av håndverksfaget en viktig nøkkel til å fortsatt bevaring av kulturminner på en forsvarlig måte. Men å utdanne seg til treskjærer er ifølge ham nesten som å velge ekstremsport. Faget er ifølge ham nesten totalt fraværende på grunnskole og videregående skole. Derfor argumenterte han for at det bør bli et nasjonalt ansvar å opprette et utdannelsestilbud på dette feltet.

liges innsats for å verne om kulturminner i Norge. Den neste taleren, Aadne G. Sollid, som er leder for kulturvernavdelingen i Aust-Agder Fylkeskommune, hadde også en hel del nye innspill om samme tema. Med sitt foredrag «Uthavner i verdensklasse» tok han videre stafettpinnen etter Lillebråten.

Der la han frem sitt syn på hvilken rolle håndverksutdanning kan spille i kabalen som må gå opp for å verne kulturminner.

«Det er til tider mørkt for håndverksutdanningen», uttalte Sollid. «Men jeg vil innvende at det er kommet på plass utdanning for håndverkere etter fagutdanning og at det ble begynt å jobbe med dette på 90-tallet». Sollid hevdet at fagutdanningen på dette feltet nå er blitt løftet på et nivå som er av betydning kulturarven i Agder. Setesdalsmuseet har etablert et eget bygningsvernsenter på Rysstad i Bygland komune, og det finnes et annet i Arendal. På Sam Eyde videregående skole kan elever blir opplært i tradisjonell byggeskikk. I Vest-Agder tilbyr Byggeskikksenteret i Flekkefjord opplæringpå dette feltet. «Dette er en

«konservatorer» var et skjellsord i Setesdalen før i tida. første start, og forhåpentligvis vil dette utvikle seg på en bra måte», la han til.

For Sollid var det viktig at elever skulle forstå at håndverksutdanning handler om noe mer enn å spikre gips og sponplater.

Sollid påpekte spøkefullt at jobben hans ikke alltid har blitt møtt med blide toner blant deler av befolkningen, og at «konservatorer» var et skjellsord i Setesdalen før i tida. Det kunne skyldes at bønder følte de ble overkjørt med pålagte løsninger for bygningsvern. Men heldigvis har konservatorer fått mer respekt, ifølge Sollid. «På kulturminnefeltet er regionlederne ganske sikre på hvilke oppgaver de får fra staten.

Kulturminneplaner for kommuner er helt sentralt nå. Der det er koblet inn frivillige er det blitt opprettet et sterkt kulturminnevern», konkluderte Sollid.

Sollid la ellers vekt på at overrestaurering er et problem i Agder, og at for mye blir skiftet ut av opprinnelig bygningsmasse. Han la til at det er blitt hevdet at så mye som 80-90 prosent av det autentiske bygningsmaterialet er borte i uthavnshus, noe som gir helt nye utfordringer. Hensyn til eiere blir da tatt i stadig større grad, noe som har ført til at det er flere saker enn før der det kreves dispensasjon i byggesaker.

Sollid forklarte hvordan det forsøkes å finne løsninger på at det er et problem å skaffe til veie kvalitetsvirke som unge håndverkere kan jobbe med. Da kvalitetsvirke ofte ikke er tilgjengelig hos vanlige leverandører av byggevarer til moderne bolighus er det, slik Sollid ser det, et behov for «grønne banker».

Dett er skogs- og naturområder blir satt av til leveranser av spesialmaterialer.

Konservator som et skjellsord Etter en liten matpause med boksalg og mingling i foajeen på Arkivet fikk publikum en sjanse til å samle tankene etter Lillebråtens foredrag om de frivil-

Foto: Kim Bredesen/Agder Historielag

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 49

Fylkessammenslåing og uthavner Et viktig ærend for Sollid var å gi et overblikk over vernearbeidet for uthavner som utføres av begge Agderfylkene. Agder-fylkene har som mål at Unesco vil inkludere uthavnene på verdensarvlisten over kulturminner. Et midlertidig mål er å få uthavnene på Unescos tentative verdensarvliste.

«Våre politikere begynner å ta uthavnsarv på alvor» Ifølge Sollid blir dette arbeidet styrket av at fylkene nå er i en sammenslåingsprosess, og da arbeides det mye med koordinering og samordning mellom fylkene. «Våre politikere begynner å ta uthavnsarv på alvor», hevdet Sollid.

Uthavnene oppstod på grunn av egnede naturforhold og at det var plassert i en hovedtrafikkåre for skipsfart på 1700- og 1800-tallet mellom Nordsjøen og Østersjøen. Dette var utposter ytterst mot havet som fungerte som natt- og nødhavner og servicestasjoner for seilskuter. Dette var dermed en avgjørende del av europeisk infrastruktur, og var en del av et internasjonalt nettverk, noe Sollid anser som er et viktig argument som kan brukes overfor Unesco. Foreløpig finnes det imidlertid en hindring i vernearbeidet, da Norge ikke kan nominere noen kandidater så lenge Norge er medlem av Unescos verdensarvkomité. Men Sollid håper at et Unesco-vern vil kunne realiseres innen 10–15 år.

Sollid påpekte at uthavner er en svært viktig del av Agders historie og hvis de blir en del av Unescos verdensarvliste, vil de som kulturminner være på linje med stavkirker og Bryggen i Bergen, ifølge ham. I lang tid var uthavnene i Agder i stor grad urørt av urbanisering og modernisering. Dette er en viktig årsak til at de er et vindu til byggeskikk og en maritim kultur fra mange hundre år tilbake. Fra 1950tallet har imidlertid vedlikeholdet gått ned da befolkningsnedgangen har vært dramatisk frem til i dag. Det bor ikke lenger flere mennesker der enn det gjorde i 1650, da uthavnene først ble etablert.

Mangler infrastruktur for masseturisme For Sollid er det avgjørende at det skapes engasjement for vern. Han påpekte

50 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

at det ikke bare er likegyldighet som er den største trusselen mot verneprosjekter knyttet til uthavnene. Det møter også motstand, mye på grunn av muligheten for at et Unesco-vern vil på sikt trekke med seg cruiseskip og masseturisme. Det kan i sin tur kunne føre til økt forsøpling og ekstrautgifter for lokalbefolkning. Reiselivet er i vekst og mange søker en kulturopplevelse, hevdet Sollid, og viste til at Visit Sørlandet ser et enormt potensial for dette på Sørlandet. «Det mangler mye infrastruktur i uthavnene, hvis ikke det meste», slo Sollid fast. Derfor forstår han godt den skepsisen som uthavnsbeboere uttrykker. Av en slik grunn understrekte Sollid at fylkeskommunene vil ha på plass en enhetlig forvaltning av uthavner, og at det er utarbeidet en egen strategi for dette formålet.

Bærekraftig forvaltning av uthavner krever ifølge Sollid gode kunnskaper, tydelige rammer, lokalt engasjement og politisk vilje.

Akkurat nå finnes det en prosjektleder som jobber på heltid med uthavnsvern. De viktigste samarbeidspartnere er Arendal, Tvedestrand, Lindenes og Farsund hvor det er etablert egne pilotprosjekter. I en slik sammenheng teller

«Det mangler mye infrastruktur i uthavnene, hvis ikke det meste» det mye med felles reguleringsplaner og kulturminneplaner. Det er også igangsatt et mulighetsstudium av uthavner som besøksmål. Samtidig har søknadsmengden til kulturminnevern økt med direkte formidlingsprosjekter knyttet til uthavner. Det er også blitt igangsatt nye marine utgravingsprosjekter i uthavnene.

Et skråblikk på Agder Etter foredragene til Lillebråten og Sollid deltok de to i en åpen debatt med publikum om vernespørsmål, ledet av styreleder Arna Berg. Der fikk mange konkrete svar på spørsmål knyttet til kulturminnevern, enten det gjaldt søknadsprosesser eller bygningsvern.

Etter diskusjonen fulgte det siste punktet på programmet som var kåseriet «Agder i grenseland» av skuespiller og regissør Olav Grendstad. Han kjente godt til problematikken som Sollid hadde tatt opp da han selv bor i ut-

havnen Ny-Hellesund hvor han blant annet arrangerer egne teaterforestillinger i skolehuset på øya.

Det var ingen sak for Grendstad å spinne videre på utfordringene uthavnsvern bærer med seg. Plutselig fikk publikum muligheten til å betrakte disse spørsmålene sett fra narrespeilets perspektiv. Tro som han var mot sin egen teatertradisjon vanket det satire

«Sammenslåingen skulle da føre til en ‘nærtoalettreform’» rettet mot alle og enhver.

Det begynte i det stille om vitser om Grendestads nabo i Ny-Hellesund som hadde fått kloakk installert for første gang. Naboen ble ellers kun motivert til å fikse pipa i huset hvis han fikk støtte fra kulturrådet. Installasjonen av kloakksystemer ble deretter koblet inn mot kommunesammenslåingen av Kristiansand, Søgne og Songdalen. Der dukket det opp en karakter som kalte seg «Nye Kristiansand kommune» som proklamerte at han ville lage «robust kommune». Sammenslåingen skulle da føre til en «nærtoalettreform» som innebar at han vil legge ned små toaletter som ikke er i bruk i utkantkommuner.

Disse skulle erstatte med et «robust» toaletttilbud i form av en patruljerende toalettbåt eller eventuelt toalettskip som fritt kunne benyttes av alle langs kysten.

Etter «Nye Kristiansand kommune» hadde forlatt scenen fulgte, den en ny karakter, en slags geistlig konservator som på bibelsk vis utlyste fredingsordrer og velsignet uthavnene i Agder.

Grendstad holder for tiden med et dokumentasjonsprosjekt der han kartlegger hva som preger kulturarven langs fylkesgrensa mellom Agder-fylkene. Prosjektet går ut på at han har tatt med seg kamera og reist til fots gjennom kommunene langs grensa og møtt folk som bor der. Han har med ironisk distanse påtatt seg rollen som en slags sosialantropolog og forsøkte å dokumentere hva som særpreger både dialekter og folkelynne i grensekommunene. Publikum lo godt da han viste frem på filmlerret stunts han gjorde i skogen, langs vassdrag og på fjellområder i grenseområdene. Deretter viste han hvordan grensekommunene i Agder kunne bli representert med hver sin karakter. Vest-Agder ble personifisert gjennom en brautende

Olav Grendstad kåserer om fylkesgrensa som er fremhevet på filmlerret i bakgrunnen.

Foto: Kim Bredesen/Agder Historielag

godt orienteringspunkt under trafikkulykker, avrundet Grendstad.

Humoren var en viktig påminnelse om at grenselinjer kan være absurde og kunstige konstruksjoner. Da er det kanskje ikke mange som vil savne at den om få år er borte. Vi i Agder

Vi har te• samarbeid med Agder Historielag, og har i !ere år arrangert interessante opplevelser med historisk sus for laget.

Det vil bli ny tur "l høsten, hvor går ferden denne gang?

Historielag har ikke forholdt oss til fylkesgrensa siden 1914. Kvelden endte med god latter og publikum kunne dra hjem med helt nye innsikter og påfyll om vår felles kulturarv.

■■■

Foto : Kiem Loland

karakter som forsøkte å sjekke opp et smålåtent Aust-Agder på et diskotek.

Men noe alvor var det også bak fylkesgrensa. «Det er en grunn til at grensa går der den går», understreket Grendstad. Dette er «Norges vakreste fylkesgrense», sa Grendstad, fulgt av påstanden: «Midtre delen av Agder er veldig underkommunisert.» Men publikum mistet fort fotfestet igjen da han henvist til bestemte sitater i historiebøker om Agder. Han fremhevet at historikeren O.S. Moi, i boka Bygder og byar på Agder (1975) sammenlignet fylkesgrensa med en hoggorm som er stivnet i dødskrampe. Det fortsatte med at kommunikasjonssjefen i Statens vegvesen har beskrevet fylkesgrensa som: «Den verste blyantstreken på kartet». Til sist tok Grendstad sin satire ut i den ytterste konsekvens da han la frem resultatet fra sin henvendelse til Statens kartverk. Han ville finne ut hva lengden, høyden og bredden til fylkesgrensa er. Resultatet: Lengden er 291,4 km, men ingen høyde og bredde. Men Grendstad la til at det finnes andre viktige fysiske egenskaper ved fylkesgrensa som skilt og hvordan veidekke er lagt. Fylkesgrensa kan også være et

Meld deg på og få "lsendt vårt nyhetsbrev post@touring.no

( 37 93 15 15 www.touring.no Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 51

Årsmøte i Agder Historielag Under årsmøtet i 2018 ble det holdt foredrag om nye samarbeidsformer og støtteområder for lokallag på både regionalt nivå og på landsbasis. Lokallagsdelegater kunne også lytte til flotte slåtter fra Vidar Frøysnes.

AV

Kim Bredesen På den 28. april, som var en klar og lys vårdag, reiste delegater fra lokallag i alle hjørner av Agder for å samles på årsmøte i Agder Historielag. Delegatene var på vei til Byglandsfjord, som geografisk sett er et passende midtpunkt for et lag som siden 1914 har arbeidet for å knytte et lokalhistorisk felleskap mellom Agder-fylkene. Totalt var 65 deltakere på årsmøtet, 48 av dem var delegater fra lokallag i Austog Vest-Agder. Ved fremmøte summet det i foajeen på Revsnes hotell, der et stort antall lokallag en sjelden gang var samlet på ett sted. Da ble det tid for oppdateringer om ny utvikling i lagene, litt boksalg og en morgenkaffe for de fleste.

Lokalhistorie på landsbasis Årsmøtet ble åpnet i storsalen på hotellet av møteleder Sigurd Ledaal fra Austre Moland Historielag.

Deretter ønsket styreleder Knut Engelskjøn delegatene velkommen før han overlot ordet til Tor Anders Bekken Martinsen, generalsekretær i Landslaget for Lokalhistorie.

Han ga delegatene en innføring i hvordan landslaget er organisert, hvor omfattende organisasjonen er og ikke minst hvilke fordeler et medlemskap gir for lokallag. Landslaget i Lokalhistorie er en paraplyorganisasjon for lokalhistorielag i Norge. 380 lokallag har medlemskap i organisasjonen, og den har rundt 73.000 enkeltmedlemmer. Blant de 40 lagene i Agder Historielag er 19 medlem av Landslaget for Lokalhistorie.

Det finnes en rekke fordeler ved å være medlem i landslaget. Et lokallag kan blant annet få kompensasjon for momsutgifter som er lagt ut i driftsutgifter.

Momsrefusjon foregår på en svært enkel på måte der lokallag kun trenger å sende inn et revidert regnskap til landslaget hvert år. I de fleste tilfeller får lokallag mer igjen gjennom momskompensasjon enn det som betales i kontingent til landslaget. Enn fordel er at medlemslag kan få adgang til en avtale om rimelig trykking av bøker, årsskrifter, årbøker, tidsskrifter eller annet trykt materiale. En tredje fordel for med-

Anders Bekken Martinsen, generalsekretær i LLH, informerte under årsmøtet om landslagets medlemstilbud Foto: Kim Bredesen/Agder Historielag

52 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

lemmer i landslaget er at de får kursstøtte til opplæring innen en rekke områder som slektsforskning, bevaring av eldre kildemateriale, håndverk, byggeteknikker og mye annet.

Et viktig tema Bekken Martinsen ønsket å ta opp under årsmøtet var prosjektet «Lokalhistorie i skolesekken».

Dette er en nasjonal satsing, og innebærer at lokallag kan søke om tilskudd til formidlingstiltak rettet mot barn og unge. Det er satt av 1,2 millioner kroner til prosjektet, og det gjennomføres i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB, Museumsforbundet, Riksantikvaren og Kulturvernforbundet. Lokallag som er medlemmer av landslaget kan søke om støtte to ganger i året. Formidlingstiltak som er del av prosjektet skal skje på skoler eller bygdetun, museer, ved kulturminner eller i bestemte kulturmiljøer.

Nytt museum, nye muligheter Til årsmøtet kom også John Olsen, direktøren for Vest-Agder-museet. Han hadde viktig informasjon til lokallagene i forbindelse med at Vest-Agder-museet skal bygge et nytt museumsbygg i Kristiansand. Bygget vil bli ferdig oppført i 2021, og vil ligge på Odderøya, ikke langt fra kulturinstitusjonene Kilden teaterhus og det kommende Kunstsilobygget som skal huse Sørlandets Kunstmuseum. Det er et langvarig arbeid som ligger bak da bystyret i Kristiansand vedtok at det skulle bygges i 2010. På museet skal både Agders maritime historie og den sjømilitære historien til Kristiansand, stå i sentrum for både permanente samlinger og vandreutstillinger fra andre museer.

Båter fra ulike historiske epoker vil dessuten bli synlig både i havna utendørs og innendørs. I tillegg til utstillingslokaler blir det lagt opp til en mangfoldig bruk av museet. Fleksible klasserom og verksteder kommer til nytte i undervisningssammenheng.

Olsen understreket at han ønsket lokalhistorielag med på laget når det gjelder fremtidige aktiviteter i det nye bygget.

Han inviterte derfor til et samarbeid med lokallag når det gjelder utstillinger og formidlingstiltak som kan fremheve lokalhistorie i Agder.

Folketoner og lagspresentasjoner Etter foredragene til Bekken Martinsen og Olsen fulgte en musikalsk fremføring av folkemusikeren Vidar Frøysnes.

Frøysnes er en musiker som kan spille en rekke instrumenter. I det daglige er han lærer ved den felles musikkskolen til Bygland og Evje, men også vokalist i Setesdal Roots Band, og er med i Vidar Frøysnes Trio. For sitt mangeårige engasjement for musikk i kultur i Setesdal er han tildelt Protestfestivalens hederspris. Frøysnes kunne by årsmøtedelegatene på slåtter og stev fra Setesdal.

Han forklarte også bakgrunnen for musikken til publikum med en god dose humor, noe publikum tydelig satt pris på, det ble en hel del latter i salen.

Etter konserten til Frøysnes ble fokus for årsmøtet rettet mot lokalhistorie på et praktisk plan. Da kunne lederne for Søgne Historielag og Risør Historielag fortelle konkret om hva de arbeider med i det daglige, og hva slags aktiviteter de kan tilby sine medlemmer.

Søgne historielags arbeid ble presentert av lederen Kjell Tørlin Andreassen (skrev også en presentasjon av laget for i Egde nr. 1 2018). Søgne Historielag, ble stiftet i 1907, noe som gjør det til det eldste lokallaget i Agder og er et av de eldste i landet. Laget har 214 medlemmer, og kan tilby medlemmer et vidt utvalg aktiviteter. Dette kan være publisering, bygningsvern, foredrag, utstillinger og digitalisering av lokalhistoriske dokumenter og bilder.

Arbeidet og aktivitetene til Søndeled og Risør Historielag ble presentert av Jan Einar Henriksen. Han leder et lag som har gått gjennom flere faser.

Søndeled Historielag ble stiftet i 1949.

Etter sammenslåing mellom kommunene Risør og Søndeled i 1986 skiftet laget til nåværende navn. Laget har 560 medlemmer og driver med aktiviteter som publisering, digitalisering og omvisningsturer. Mer informasjon om lagets aktiviteter får du i en egen presentasjon i denne utgaven av Egde.

Årsmøteforhandlinger og avtropping Etter presentasjonene fra lokallagene var tiden kommet for lunsj og kaffe.

Etterpå orienterte Ivar Haugen om den planlagte medlemsturen som Agder Historielag arrangerer hvert år i samarbeid med Risdal Touring på Evje. I 2018 gikk turen til Telemark og Vestfold. Dette kan du lese mer om i Eilert Skjævestads rapport fra turen som er på trykk i denne utgaven av Egde.

Vidar Frøysnes fremfører folketoner.

Foto: Kim Bredesen/Agder Historielag

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 53

Årsmøteforhandlinger ble avviklet innenfor tidsskjemaet som var satt opp, hvor særlig avstemminger om nye vedtekter førte var et område som opptok delegatene. Videre opplysninger om hva som ble vedtatt under årsmøtet er ført opp i årsmøteprotokollen. Den finner du i denne utgaven av Egde og på Agder Historielags nettside.

Da årsmøtet var over var tiden kommet for å hedre avtroppende styremedlemmer som har gjort en mangeårig innsats for Agder Historielag. De to som ikke lenger stilte til valg i styret var Knut Engelskjøn fra Austre Moland Historielag og Johannes Risnes fra Kvinesdal Historielag. De mottok begge blomster og gave fra Arna Berg, nåværende styreleder i Agder Historielag.

Knut Engelskjøn har vært styreleder i Agder Historielag fra april 2016 mens Johannes Risnes har vært styremedlem siden 2014. Begge to er sterke bidragsytere på hvert sitt felt når det gjelder lokalhistorie. Engelskjøn har skrevet en rekke artikler og engasjert seg i spørsmål knyttet til okkupasjonshistorie og landssvikoppgjøret i Agder. Risnes er opptatt av utvandring til Amerika fra Agder. Han har både reist og holdt løpende kontakt med lokalhistoriske miljøer opprettet av etterkommere av norske utvandrere i USA. Også Torger Kvåle fikk blomster og

Ivar Haugen organiserer historierturer for Agder Historielag og ga en orientering om dette arbeidet under årsmøtet. Foto: Kim Bredesen/Agder Historielag

takk for arbeidsinnsatsen han har lagt inn i Agder Historielags valgkomité.

Torger Kvåle (Født 5. november 1945) døde i 19. juli 2018. Han var utdannet lærer og var rektor på Kollemo skole ved Tingvatn i Hægebostad. Kvåle hadde en sterk interesse av historie og kulturarv og var leder for Hægebostad Sogelag. I laget arrangerte han lokalhistoriske turer, drev med mållagsarbeid,

redigerte og gjorde research til bokutgivelser, skrev lokalhistoriske artikler og utga lokallagets årlige hefte.

To nye styremedlemmer tar over plassene i styret til Risnes og Engelskjøn: Historikeren Anne Tone Aanby fra Åmli Historielag og Hans Christian Lund, fra Kvinesdal Historielag.

■■■

Det nye museumsbygget til Vest-Agder-museet i Kristiansand. Det står ferdig oppført i 2021.

Illustrasjon: Vest-Agder-museet.

54 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Bokmeldinger Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 55

Aust-Agder under okkupasjonen.

Johan Christian Frøstrup og Bjørn Davidsen - Friluftsforlaget, 2. utgave 2018 Det er ei omfangsrik bok Johan Christian Frøstrup og Bjørn Davidsen har laget. Og den kunne ha vært større. I forordet skriver de: «. . . Derfor har vi ikke plass til alt; det ville fordret flere bind.»

Boka er ei blanding av autentiske dokumenter og ei oppsummering av tidligere funn. Verdien ligger i å få alt mellom to permer. Men prioritering er ikke alltid lett.

ANMELDT AV

Knut Engelskjøn Austre Moland Historielag Den europeiske situasjonen og utviklingen i Europa, den militære delen av okkupasjonen og felttoget i Aust-Agder, landsettinga av tyske soldater i kystbyene, fulgt av forvirring og vantro, er beskrevet i detalj. Positivt er det at

også her blir Nils Onsruds rolle som varsler tydeliggjort. Beskrivelsen av hendelser og stemninger blant mannskap og offiserer under felttoget i Setesdal er forbilledlig. Likedan etterspillet mot enkeltoffiserer etter krigen.

Boka konkluderer den to hundre siders framstillingen av kampene i aprildagene med et anonymt leserinnlegg i Kristiansands Tidende 27. mai 1947.

Det grenser til uhistorisk. Interessant som et stemningsbilde og et uttrykk for drama og fortvilelse, men ikke som en avrunding av felttoget og kampene i Aust-Agder. Eller er det en måte forfatterne vil slå an tonen for videre lesning?

Boka har kursivert relevante avisoppslag, foruten innlegg av for eksempel milorgleder Wilhelm Tvedt Gundersen om situasjonen i Arendal, av daværende politifullmektig Nils Onsrud om Lillesand, politifullmektig Alf Glad om Risør og Knut Neset og Johannes Seland om Setesdal. Slik fortsetter

Kart som viser de norske forsvarsstillingene rundt Syrtveit, Byglandsfjord 13.–14. april 1940.

56 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

presentasjonen av stoffet. Dette gjør boka lett tilgjengelig. Kartet over de norske stillingene som var ved Syrtveit i Evje og Hornnes har ingen kildehen-

Tyske styrker rykker fram under okkupasjonen av Agder-fylkene i aprildagene 1940.

Glimt fra krigsårene 1940-1945 visning. Selv om teksten har en allvitende forfatterstemme der andre stemmer slipper til, burde det av hensyn til den spesielt interesserte leser være noen kildehenvisninger.

Austegder reiste seg til motstand De neste to hundre sidene er viet motstanden, både sivil og militær. Også den kommunistiske motstandsgruppa i Evje blir nevnt. Boka retter opp det seigliva inntrykket av at Setesdal skulle være et NS-reir, og dokumenterer at motstanden i Setesdal var betydelig. De av oss som har brukt Setesdalsheiene som jakt- og turområde har gått på mang en sylinderforma container fra krigens fallskjermslipp. Det var snakk om alliert invasjon både i 1941 og 1942, og Milorg blei forsynt med utstyr og våpen. Den opprullinga av major Laudals organisasjon som Gestapo gjorde i 1942/43, var katastrofal, men

Milorg ble bygget opp igjen. Også her er framstillinga grundig, med en god fortellerstemme som presenterer de ulike aktørene og slipper dem til orde.

Boka tar og i detalj for seg den sivile og militære etterretningsgruppa XU, som hadde medlemmer over hele AustAgder.

Den samla framstillinga av pressesituasjonen i Aust-Agder under okkupasjonen er nyansert og rik på detaljer.

Avisene var sensurerte og måtte mer eller mindre motvillig spre NS-propaganda. Det var et vidt spekter av tilpassing til et styre som nekta folk ytringsfrihet. Den illegale pressa var omfattende og levde sitt liv.

Her er også ei detaljert framstilling av organisasjon og enkeltmennesker bak flyktningerutene, kirkefronten og skolefronten. Den siste utløst av NS’ kirke- og undervisningsminister Ragnar Schanckes pålegg om ensretting.

De som vant vår rett og de som svikta Gleden over freden beskrives over et helt kapittel, og også her får vi rapporter fra hver by og nær sagt hver bygd.

Men også de som svikta, landsforræderne, får et kapittel. De mange militære og halvmilitære organisasjoner under NS. Partiets nettverk ellers fant jeg lite om.

Men det boka skriver om Hirden og norske SS-avdelinger fant jeg igjen ordrett i Wikipedia-artikler om de samme emnene. Disse artiklene har flere fundamentale feil. (Wikipedia-artiklene har trolig samme opphav som Frøstrup og Davidsen, men omtalen av spesielt Regiment Nordland virker tungrodd og tyder på usikkerhet i stoffet).

Kapitlet avsluttes med et hundretalls «Nådeløse austegder», personer som etter grundige forundersøkelser og rettssaker blei domfelt for alvorlige forbrytelser i NS’ tjeneste. Ved nærles-

Norske styrker på marsj fra Rysstad til Evje for å kapitulere.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 57

ing slo det meg at strenge dommer for angiveri, mishandling og drap bare delvis blei sona. To dødsdommer blei omgjort til livsvarig, med benådning i 1952, henholdsvis 1954. De som hadde mishandla og drept serbiske krigsfanger slapp stort sett med skrekken.

Dommene var strenge, men etter runder med amnesti og benådninger slapp de ut etter få år.

Dette kapitlet retter oppmerksomheten mot hva høyreekstrem ungdom rotet seg bort i den gang, og kan være en påminnelse til dem som lefler med ekstreme nasjonalistiske og rasistiske tanker i dag.

Da den første utgaven av boka blei utgitt i desember 2017, kom det fram sterke innvendinger mot offentliggjøringa av «de nådeløses» NS-meritter.

Det skjedde og mot Eirik Veums 3bindsverk «Nådeløse nordmenn» som kom ut for noen år siden.

I forordet skriver forfatterne: «Det er sikkert noen etterkommere av landssvikdømte som vil føle ubehag når dette blir omtalt». Jeg kommer fra en splittet familie, og kjenner selvsagt ubehag ved å bli minnet om gjerningene til familiens nazister. Men dersom slik informasjon kan bidra til å minne vår tids fremmedhatere om hva nazismen og

Et kart som viser området hvor det kunne droppes våpen proviant og utstyr til hjemmefronten. Området strakk seg i nord til Haukeliveien, i øst var det Fyresdal i Telemark, i Vest Suldalsvannet og i sør gikk grensen ned til øvre deler Foto: Norsk Hjemmefrontmuseum. av Gjøvdal, Tovdal og Åseral.

58 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

NS representerte, tar jeg gjerne det ubehaget.

I senere intervjuer (Agderposten 2.1. og 4.1. 2018) presiserer forfatterne at «Vi har gjort dette for a vise at mange nordmenn ikke var bedre enn tyskerne... Disse opplysningene forteller at vi ikke kan skryte av at nordmenn er bedre enn andre folk.»

Gikk motsetningen mellom nordmenn og tyskere?

Den andre verdenskrigen var ikke en omfordelingskrig. Det var en ideologisk krig der ekstrem rasisme og ideen om den rene rases herredømme sto imot ideene om frihet, likhet, demokrati og humanisme. Norges fiende var tyske soldater under hakekorsets fane. Men også NS var fienden, de som fra dag én støtta okkupasjonen og arbeidet for ei nyordning av Norge.

Min hovedinnvending mot boka går på manglende problematisering av det mest gjennomgripende sivilisasjonssammenbruddet i Europa i nyere tid, av nazismen og NS’ aktive arbeid for et nazifisert Norge.

Nazismens første ofre var tyske

Motstandsmenn på vei over heia til Vest-Tele Arntsen, Olav Røiseland og Egill Jahnsen.

opposisjonelle og tyske jøder. Det var nasjonalsosialistiske grupperinger i alle europeiske land, grupper som samarbeidet med tyske nazister etter som de blei okkupert.

Med fare for å virke belærende: Hvorfor ikke omtale okkupasjonen av Norge også som en forutsetning for NS’ politiske prosjekt etter 9. april; en norsk nazi-stat. Det var en gjensidig forståelse av dette prosjektet mellom Terboven og NS. Da NS’ medlemstall passerte 35 000 (inkludert opportunister og ignoranter), tillot Hitler at Vidkun Quisling, som den eneste kollaboratøren i det okkuperte Europa, dannet regjering. De mange NS-medlemmene som gikk på møter, kledde seg selv og ungene i uniformer, støtta NS økonomisk og på andre måter, var en forutsetning for Quislings nyordning, og der ligger grunnlaget for at alle NS-medlemmene ble tiltalt i landssvikoppgjøret. De, «hvis medvirkning var av ringe betydning», slapp med betinga dom (ca. 5000), påtaleunnlatelse (ca. 5000) eller henleggelse (ca.

10.000).

Forfatterne kunne også brukt noen linjer på nyere forskning om okkupasjonstida, blant annet fra Senter for

emark. Fra venstre: Adolf Foto: Utlånt av Karin Arntsen Mollestad

studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret), for derved å sette NS og NS-medlemmenes aktiviteter i det lys de hører hjemme.

Det er på sin plass å minne om norske nasjonalsosialisters uhyrligheter slik boka gjør. Men hvorfor ikke sette dette i sammenheng med Quislings appell til nordmenn om å melde seg til Hitlers stormtropper, til å godta henrettelser ved standrett og at NS’ egne domstoler dømte opposisjonelle nordmenn. Quisling og NS blei mer antijødiske, den ensretta NS-pressen likeens.

Hirden og Statspolitiet blei brukt til arrestasjon av jøder. SD-politifolk med bakgrunn fra massedrap av jøder lærte opp norske Statspolitifolk. Norske SSpolitiregimenter blei oppretta og satt inn i Baltikum.

Frøstrup og Davidsen skriver (side 463): «Under landssvikoppgjøret fikk frontkjemperne strenge straffer.»

Mon det? De SS-frivillige ble vanligvis dømt til 3–4 års fengsel eller tvangsarbeid. To tredjedelsregelen gjaldt, så i praksis sonet de fleste litt mer enn to år. Amnesti ble gitt jevnlig fra juli 1948.

Det er en alvorlig forbrytelse å gå i en fiendes krigstjeneste. Derfor ligger det en høy grad av generalpreventive

hensyn i de dommene. (Ingen domstol forsøkte å finne ut hva «kampen for den rene rase» under SS-tjenesten innebar. Vi vet i dag lite om hvordan norske SS-frivillige behandlet krigsfanger, jøder eller sivile på sin vei gjennom Ukraina og Baltikum.)

Til slutt i boka er det opplista personer med tilknytning til motstandsbevegelsen.

Der jeg kunne kontrollere detaljopplysninger, fant jeg enkelte mindre feil.

For eksempel hadde Austre Moland 48 personer med i Milorg, ikke 25 som oppgitt (alle de 48 finnes i «Dei gav oss ein arv» 2010 og 2011). Det som står side 504-505 om RSHA, er misvisende.

Under lesningen savnet jeg et saks- og personregister. Boka har heller ikke det minimum av kildehenvisninger som kunne ha gjort den mer interessant.

Men jeg må skryte av boka ellers, især bildebruken og den grafiske utforminga.

■■■ Fotos og illustrasjoner er henta fra boka Aust-Agder under okkupasjonen. Glimt fra krigsårene 1940–1945, av Johan Christian Frøstrup og Bjørn Davidsen (2018).

Milorg-gruppe fra Gjerstad som poserer med våpen som ble mottatt ved flyslipp 30. september 1944.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 59

Utvandringa frå Eiken til Amerika Toralf Tveiten – Eiken Sogelag, 2018 Eiken Sogelag har i år lansert ei bok om utvandring til USA frå Eiken til USA. I boka finn ein mange klare og svært talande bilde frå arbeids- og familieliv i Amerika. Den vil gle alle med interesse for røter både her heime og i Amerika.

MELDT AV

Helge Ove Tveiten pensjonert lektor Eiken Sogelag har i år gjeve ut ei bok om dei frå kommunen som drog til Amerika. Ho er ført i pennen av Toralf Tveiten. Eiken blei slått saman med Hægebostad i 1964, og er i dag ein del av Hægebostad kommune.

Boka er i hovudsak basert på sekundærkjelder, særleg viktig er gards-og ættesoga for Eiken. Den første utvandraren, Asbjørn Andersson Vatne, drog ut i 1846, derfor begynner soga i dette året. Kommunen har hatt ei middelfolkemengde på om lag 900 i heile perioden. Utvandringa har vore 909 personar. Av desse har han funne kor ca. ein tredel av dei slo seg ned i Amerika. Eiken skal, i følgje forfattaren,

Reiserute for eikdølar tidleg i seilskutetida: Mange reiste til Quebec og vidare vestover gjenom elver og innsjøar til Buffalo eller Chicago. Deretter reiste dei vidare over prærien vestover.

Kart utforma av Pål Tveiten

vere ein av dei kommunane i landet med størst utvandring i høve til folketalet.

Ei gullgruve for norskamerikanarar Boka har mykje stoff for amerikanarar som vil søkje slekta si i Eiken. Namn på utvandrarar frå dei ulike gardane er

systematisert, og me får greie på alder, kjønn og utvandringsår. Her er og ei alfabetisk liste over emigrantane. Emigrantprotokollar blei førde frå 1874.

Før det var det passprotokollar, kyrkjebøker og passasjerlister som var dei mest pålitelege kjeldene. Når det gjeld kunnskap om korleis eikdølane fekk det i det nye heimlandet, er det synd at ikkje amerikabreva er med som ei

Skipet «RMS Lusitania» frakta mange norske utvandrarar til USA.

60 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

1846–1965 kjelde. Kopiane av passasjerlistene er nokre stader litt vriene å lese.

Bildematerialet Frå side 101 og ut boka, finn me bare bildestoff. Her er bilde som er tekne av både amatørar og profesjonelle fotografar. Postkort er og med. Bildestoffet var det som imponerte meg mest. Her har forfattaren rett og slett gjort eit framifrå arbeid. Der er mange klare og svært talande bilde frå arbeids- og familieliv i Amerika. Frå arbeidslivet finn me motiv frå ei rekkje ulike område: Tømmerhogst, treskjing, gatebygging, grøftegraving og sagbruksarbeid. Her er og mange interessante bilde frå naudsarbeidet i 1930-åra.

Vegarbeid i Idaho I ei særstilling står bilda frå den økonomiske krisa i første helvta av 1930-åra.

Sigvald Stenersen var leiar for eit arbeidslag som dreiv med vegarbeid for CCC i Idaho. Han har med fleire motiv frå denne tida. I 1932 tok han dessutan eit bilde av 15 hestar som dreg ein treskemaskin. Traktoren var sjølsagt kommen då, men mange hestar kunne og gjere veg i vellinga. Bildet er med for å synleggjere kontrasten til småbruket han sjøl vaks opp på Vik i Austre Eiken.

Eikdøler i Amerika. Frå venstre: Knut Hobbesland Ola Hanson Verdal (usikker),Ommund Bryggeså. I stolen Knut O. Vatne, på Manhatten1928.

Foto Helga Øydna

Norske utvandrarar måtte ofte stå på med hardt arbeid for å tene pengar i USA. Her ser vi sørlendingar som er hyret inn for å byggje opp gater gjenom sementarbeid i 1890-åra. Første rekke frå høgre: Ånen Ommundson Bryggeså og Torval Eiknes. Dei to fyrste til venstre er frå Fjotland. Andre rekke fra venstre: Ola Olson Bryggeså («Lisle-Ola»), mens nr. 5 er Lars O. Tveiten. Dei er alle norske, også formannen heilt til høgre.

Foto utlånt av Ommund Bryggeså

Alt i alt har Toralf Tveiten skrive ei bok som vil gle alle med interesse for røter både her heime og i Amerika.

Analysedelen er kanskje det eg saknar mest, men boka har så mange andre kvalitetar at dei veg opp for dette.

Språket i boka er ledig og lett nynorsk med rikt ordtilfang.

■■■

Bildane er henta frå boka Utvandringa frå Eiken til Amerika 1846–1965, av Toralf Tveiten.

Kartet syner kvar 296 eikdøler busette seg då dei kom til USA. Mange flytta Kart utforma av Pål Tveiten. etter kvart vestover.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 61

Skolemestrenes konge. Andreas Ernst Håkon Jahr – Novus Forlag, 2018 Andreas Martinius Feragen (1818–1912) var gjennom mesteparten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet en viktig personlighet i utviklingen av norsk skole, både lokalt i Agder – og nasjonalt. Han var ansett som det fremste forbildet og den ledende autoriteten for mange tusen lærere. Det er derfor naturlig at det i forbindelse med 200-årsjubileet for hans fødsel, blir utgitt en biografi.

ANMELDT AV

Eilert Skjævestad pensjonert lektor Forfatteren av biografien, professor Ernst Håkon Jahr, er språkforsker ved Universitetet i Agder. Han har gjort en svært grundig jobb med et omfattende kildemateriale.

Vi følger Andreas Feragen fra han ble født i Trondheim til han døde i Holt (nåværende Tvedestrand kommune), nær 94 år senere. Han vokste opp i relativt trange kår, men han

utmerket seg tidlig som en oppvakt gutt. Andreas hadde en vakker sangstemme, og elleve år gammel ble han «korgutt» i Vår Frue kirke. Her ble han lagt merke til av sokneprest Bendix Støren. Da Støren ble rammet av sykdom, ble Andreas en slags «personlig assistent» for presten; en jobb som førte ham til Kristiansand i 1839. Som tenåring hadde han en drøm om å bli skolemester på en landsskole. Og han sparte alt han kunne for å kunne skaffe seg midler til utdanning. Høsten 1842 ble han elev ved Holt seminar, og han fullførte den toårige utdanningen på ett år – med beste karakter. I 1844 ble han lærer ved Kirkeskolen i Kristiansand.

Her gjorde han en fantastisk jobb som det snart gikk rykte om i skolemiljøet i byen. Et par år senere ble han «headhunted» av sokneprest og seminarbestyrer, Andreas Faye, som lærer og kirkesanger i Holt. Det var også en forutsetning at han skulle være «øvingslærer» ved seminaret, en post som han hadde til seminaret ble flyttet til Kristiansand i 1877.

Det er ingen tvil om at soknepresten og seminarbestyreren, Faye, visste hva han gjorde da han ansatte Andreas Feragen. Feragen ble en fantastisk lærer. Han fikk raskt utvidet skolestua, innførte seksdagers skoleuke og stiftet

lærerforeninger både i soknet og i prostiet. I 1851 etablerte han landets første gymnastikkundervisning for seminarelevene i Holt. Han utga flere lærebøker og redigerte «Den norske folkeskole». Han var med i flere kommisjoner for godkjenning av nye lærebøker, starta sløydundervisning for gutter og innførte handarbeid for jenter ved Holt skole, flere år før slik undervisning ble vanlig i folkeskolen. Skoleplanen for Holt skole var svært ambisiøs, faglig og pedagogisk. I tillegg til de vanlige fagene: lesing, skriving, regning og kristendom, skulle elevene ha naturfag, historie, geografi og kirkehistorie. De skulle lære salmemelodier og barnesanger og kunne synge flerstemmig. Alle elevene skulle lære å lese ulike handskrifter.

I 1860 fikk Norge en ny landsomfattende skolelov med økte krav til elevene. De fleste skolene i landet måtte da endre fagplanene sine i pakt med den nye loven, men Holt skole trengte ikke å gjøre en eneste endring. Den «gamle» fagplanen var langt forut for sin tid. I 1856 ble det opprettet skoleboksamling i Holt.

I pedagogisk sammenheng var Feragen en pioner. Han var motstander av (fysisk) straff og «gjensitting» i

Holt skole med degnebolig etter utvidelse av skolelokalet. Guttene på bildet driver eksersis med tregeværer. Til venstre for inngangsdøra sitter antageligvis medlemmer av Feragen-familien.

62 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

M. Feragen skolen, men hadde en naturlig autoritet og holdning til elevene som førte til at de oppførte seg skikkelig og gjorde sitt beste, samtidig som de trivdes på skolen. Feragen var skeptisk til bruken av karakterer, men han praktiserte et nært samarbeid mellom hjem og skole.

Da Feragen sluttet etter 66 år som lærer og kirkesanger i Holt første januar 1912, og ved begravelsen noen måneder senere, høstet han mange lovord fra tidligere elever og studenter.

Lovord kom også fra nasjonale og lokale myndigheter, og fra hele befolkningen i Holt - fra verkseieren på Næs til den fattigste husmannen.

I sin fremstilling av Feragens liv og virke, bruker Ernst Håkon Jahr mange anekdoter, avisreferater og sitater fra artikler og taler som gir et godt bilde av skolemesteren som menneske og pedagog.

I en presentasjon av biografien sier forlaget: «Andreas Martinius Feragen var blant 1800-tallets betydeligste publisister i Norge. Likevel er hans bidrag knapt nevnt i oversiktsverk og generelle framstillinger av utviklinga i norsk skole. Mange av de tankene og ideene han lanserte og stod for, vil

Fire seminarlærere midt på 1860tallet. Fra venstre: Andreas Feragen (øvingslærer), Peter Andreassen Skjefveland (tredjelærer), Herman Thrane (sokneprest og seminarbestyrer) og Harald August Arnesen (andrelærer).

Degneboligen ved Holtsmyra i Tvedestrand, hvor Andreas Feragen og hans kone Elisabeth skulle leve og bo resten av livet.

utvilsomt kunne bidra positivt inn også i dagens pedagogiske debatt.»

Andreas Martinius Feragen var innehaver av Borgerdådsmedaljen og var utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Boka om denne gamle hedersmannen gir et godt bilde av en

viktig epoke i norsk skolehistorie, og den bør bli en kilde til inspirasjon for dagens og framtidas lærere.

Bilder er hentet fra boka Skolemestrenes konge. Andreas M. Feragen, av Ernst Håkon Jahr.

■■■

Andreas Feragen har fått et eget bygg oppkalt etter seg på ved Universitetet i Agder, Campus Kristiansand. Bygget huser undervisningsrom og kontorer som brukes av Fakultet for humaniora og pedagogikk.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 63

Rovviltet på Agder Tor Punsvik (m.fl) – Bokbyen forlag, 2018 Dette er årets julegave til jegere, til alle som er interessert i naturen, og alle som er interessert i en vettug forvaltning av naturressursene.

ANMELDT AV

Knut Engelskjøn biolog Bokas hovedforfatter, Tor Punsvik, er viltforvalter hos fylkesmannen i VestAgder. Medforfattere er Arild Pfaff, Ole Jakob Sørensen, Nina Bringsdal, Bjørnar Ytrehus, Geir Håland Moe, Finn Aasheim og Vidar Haslum.

Boka innleder om menneskets rolle som forvalter av stabiliteten i økosystemene, og forfatter Tor Punsvik legger ikke skjul på de sterke følelsene som er knytta til forvaltning av rovvilt.

Følelser, konflikter og konflikthandtering i tilfeller der interessekonfliktene topper seg. I denne boka legger han og medforfatterne fram forskninga og framfor alt engasjementet som ligger bak dagens rovviltforvaltning.

Det handler om ville dyr, dyr mange

oppfatter som farlige skadedyr. Konfliktene oppstår når rovdyra møter oss eller husdyra våre. Rovdyr er ikke utspekulerte lystmordere – de skaffer seg matforråd der byttet er lett tilgjengelig.

Historisk har de store rovdyra ikke bare vært fritt vilt; det har vært skuddpremie på flere av dem. Årsaken er at mennesket konkurrerer med rovdyra om utnyttelsen av naturen. De konkurrerer om viltressursene.

Artsmangfold og spesialkompetanse I bokas neste kapittel er det en biologisk gjennomgang av de store rovpattedyra som forekommer i Agderfylkene.

Agder har ikke faste bestander av brunbjørn, ulv og jerv, men en betydelig bestand av gaupe, for ikke å snakke om rødrev.

Streifende ulv er rett som det er innom, og et eget kapittel er viet levende fortellinger om ulv på Lista, om Vegårsheiulven «Lars» (med navnet etter Lars Saga, som organiserte jakta etter ulven i 1983-84), og den radiomerka ulven «Fenre» som blei skutt i Evje og Hornnes i mai 2000 etter å ha tatt for seg av sauebestandene i både Aust- og Vest-

Agder. Alle disse ulvene blei nøye fulgt av Statens Naturoppsyn (SNO), og ulvenes atferd er kommentert og supplert med oversiktlige plansjer og diagrammer.

Det har vært såpass få bjørner innom regionen at tre av dem har fått navn. I Norge er det mellom 22 og 35 brunbjørn, mens det i Sverige er rundt ett tusen eksemplarer. Jerven holder til lenger nord, bare én jerv er skutt i Agder i nyere tid, i 2010.

I disse kapitlene om rovdyras biologi og tilpasning finner leseren et oppkomme av opplysninger om de nevnte pattedyra, foruten havørn, kongeørn og hubro.

Et eget kapittel handler om konservator Peter Valeur ved Agder Naturmuseum, et annet om Lars Saga, organisator og primus motor i Ulvejakta på Vegårshei 1983-84. Også bjørneskytteren Olav O. Tverstøyl får et kapittel.

I et kapittel om bruk av viltkamera har Tor Punsvik en samtale med en av de i særklasse mest kunnskapsrike sjøllærte personer en kan støte på innenfor områdene botanikk og zoologi, naturmennesket Arne Harveland fra Austre Moland. Her gir han råd om bruken av viltkamera.

Husdyr, sykdommer og rovdyr

Geir Håland Moe holder Olav Tverstøyls gamle tennstempelrifle på Elvarheim Foto: Tor Punsvik Museum. Med dette geværet skjøt Tverstøyl 50 bjørner.

64 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Blant de mange eminente kapitlene som skiller seg ut, er kapitlet om parasitter og sjukdom. En viktig parentes; vettløs import av arter som er fremmede i vår natur kan lett føre til spredning av sjukdommer og parasitter. Uvitenhet knytta til ulovlig dyrehold kan være rene miljøbomber, og boka viser til et tilfelle i Agder der mårhunder, nesebjørner og vaskebjørner måtte avlives.

Primært handler kapitlet om virus og

parasitter både hos rovvilt og byttedyr.

Her forklares rovviltets funksjon som renovatør; sjuke og svekkede individer blir tatt ut før de friske og livskraftige.

Slik forbedres byttedyrbestandene.

Boka har et kapittel om felling av store rovdyr ved lisensjakt og skadefellingsjakt, og et om det kulturelle bakteppet for rovdyrstriden og holdninger og følelser i denne striden.

Finn Aasheim har skrevet et klargjørende kapittel om tilbakevendende rovvilt og buféhold i Agder både i et historisk og et dagsaktuelt perspektiv.

Sauen er et ålreit dyr. Lam sendes på beite i fire måneder, spiser viltvoksende urter, gras og busker, og omdanner dette til råvarer for den beste lammekarré, -steik og -frikassé for ikke å snakke om lammegryte og fårikål. Lam bruker ikke energisubsidiert kraftfôr, men lever av naturens primærproduksjon. Men tapene av sau/lam er store, både på grunn av parasitter og rovvilt. Det er alltid opprørende å finne ihjelrevet sau. I den forbindelse minnes jeg et opphold blant masaier i Kenya der jeg arbeidet med dyreparasitter og forvaltning i vid forstand. Jeg fortalte dem om konfliktene bufé/rovvilt i Norge. Masaiene forsto ikke at det var mulig å drive utmarksbeite i et område med rovvilt uten å gjete dyra. Men i Norge har vi våre løsninger, som på en utmerket måte blir belyst i denne boka.

Oversiktskart som viser hvor Hubroen befinner seg i Agder. Det er anslått at det er minimum 49 og maksimum 79 hubropar. Områder som mangler farge har ingen registrerte territorier for hubroer. Områder markert med gult har lav tetthet og de med oransje farge har middels tetthet. Der hvor det er markert i rødt finner vi den høyeste tettheten av hubro. Kilde: Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder.

Viktig bok De spesielt interesserte – og det er etter hvert mange – får en gjennomgang av SNO sine rovviltoppgaver som handler om overvåking, dokumentasjon og skadefelling. Det er også et kapittel om DNA-basert rovviltovervåking. Dette ender opp med et velskrevet og grundig kapittel om rovviltforvaltningen i Agderfylkene. Interessant er det å lese Vidar Haslums kapittel om stedsnavn i Agder med ord for ville rovpattedyr og rovfugler.

Bokas avrunding er et kapittel kalt «Det overordna perspektivet», der forfatteren ser framover. Dette er nyttig lesning og en flott avslutning på ei viktig bok. Forlaget kunne ha spandert en skikkelig korrektur. Trykkfeil skjemmer. Kjell-Erik Moseids førsteklasses fotomateriale til gir mye til teksten. Kvinesdal kommune skal ha ros for å ha støtta bokprosjektet ■■■ Illustrasjoner og fotos er hentet fra boka Rovviltet på Agder, av Tor Punsvik (m.fl) (2018).

Vegårsheiulven ble utstoppet av Peter Valeur, konservator ved Agder NaturFoto: Ovin Udø museum. Det ble gjort på bestilling av Lars Saga til høyre.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 65

Fjære Bygdebok – Moy krets. B Anne Tone Aanby – Fjære Historielag, 2017 Det fjerde bindet av Fjære Bygdebok er nå utgitt. Boka er resultat av et enormt og tidkrevende kildearbeid. Den gir et rikt innblikk i både slekts-, nærings- og kulturhistorie for området som omfatter gårdene i Moy krets i Grimstad kommune.

ANMELDT AV

Johnny Østreim Froland Historielag Det fjerde bindet av Fjære Bygdebok omhandler Moy krets. Forfatter er historikeren Anne Tone Aanby. Hun skrev også de to bindene om Krogen og Håbbestad krets, utgitt i henholdsvis 1997 og 1998. Hun var den gangen engasjert som forfatter av Grimstad kommune. At det skulle gå nærmere 20 år før det fjerde bindet ble lansert, skyldes blant annet at Grimstad kommune ved årtusenskiftet ikke fant løsninger på fortsettelsen av prosjektet.

Bygdebokarbeidet stod stille, og kommunen la ned den kommunale bygdeboknemnden i 2005. I samråd med Aanby la imidlertid Per Assev frem et manuskript for Frivold krets i 2007. På privat initiativ ble det

opprettet en prosjektgruppe for å ferdigstille Fjære Bygdebok, Frivold krets Bind 7. Fjære Historielag tok ansvaret for å stå som utgiver overfor kommunen, og da bygdeboken endelig ble utgitt i 2009, fikk den positiv omtale. Det er også det lokale historielaget som har stått for Aanbys siste utgivelse, Fjære Bygdebok – Moy krets Bind 4. Foruten Aanby selv, har medforfatterne Bjarne Moy, Aasa Lofthus Dalen, Per Assev, Bent Sætra, Anders K. Grefstad og Magne Bringsverd bidratt til at dette har blitt en svært innholdsrik og interessant bok.

Moy krets omfatter gårdene Moy, Bringsvær, Hausland, Nedre Hausland, Øvre Hausland, Ytre Grefstad, Øvre Grefstad og Langefoss. Oppbyggingen av hvert gårdskapittel følger et tradisjonelt mønster. Det starter med en generell geografisk og historisk innledning for hver enkelt gård. Deretter kommer en systematisk og oversiktlig liste over eiere og brukere under hvert gårdsbruk. Videre gis det utfyllende opplysninger om flere av disse personene. På denne måten fungerer boken som et utmerket oppslagsverk for de som driver slektsgranskning.

At det innledningsvis også er tatt med et eget kulturhistorisk kapittel på omkring 100 sider, er et av mange positive trekk som kan nevnes.

Barken Congo, bygd i 1886 av Johan Henrik Jørgensen i Fevikkilen.

66 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Det har bodd mennesker i området rundt Moy krets i flere tusen år. Det bekrefter funnet av disse «ansiktsurnene» fra bronsealderen, avdekket på Bringsværmoen i Grimstad.

Foto: Fotoportalen UNIMUS.

Gårdene i kretsen hadde flere viktige fellestrekk som er tatt med i dette kapitlet. Kapitlet beskriver innledningsvis landskapet og naturresursene i Fjære etter den siste istid for ca. 12.800 til 11.500 år siden. På den tiden regner man med at strandkanten i Fjære lå ca.

60 meter over dagens nivå. Arkeologene finner det sannsynlig at de første menneskene som kom hit fulgte issmeltingen, og at de jaktet på reinsdyr som beitet i strandkanten. Siden følger vi utviklingen frem til moderne tid.

Næringsliv i fokus Skipsfarten vies naturligvis stor plass.

Bygging av båter og skip for eget bruk

Bind 4 hadde lange tradisjoner i Moy krets, men det var ikke noe fast verft i kretsen før på midten av 1800-tallet. Da de gylne årene satte inn i norsk skipsfart, ble det etablert verft både i Fevikkilen og på Moysanden. Opphevelsen av navigasjonsakten i 1849 førte til en liberalisering av verdenshandelen, og fire år senere brøt Krimkrigen (185356) ut. Dette førte til en omfattende byggeaktivitet på verftene i Fjære. Sterkest var skipsbyggingen i 1865, da det ble bygd hele 40 skip i Grimstad tolldistrikt. I 1870-årene måtte seilskipene imidlertid ta opp konkurransen med damp-, jern- og stålskip. Konkurransen fra billige utenlandske skip bød også på store utfordringer for skipsbyggermiljøet i Fjære. Knud Andersen la ned sitt verft på Moysanden allerede i 1880, men så sent som i 1890-årene var det fremdeles noen som bygde nye seilskip i Moy krets. Samtidig anla brødrene Jakob og Gustav Boe Fevik Jernskipsbyggeri på den gamle Boeverven i 1890. Etterhvert som de internasjonale konjunkturene innen skipsbygging ble strammere, måtte virksomheten innstille i 1909. Året etter startet virksomheten opp igjen under navnet A/S Sørlandske Skipsbyggeri. I 1916 ble Jernskipsbyggeriet Randolph A/S opprettet. Men i 1923 måtte både Sørlandske Skipsbyggeri og Randolph inn-

Feriestemning ved Fevik Strand hotell på 60-tallet.

stille virksomheten. Dette ble et ekstra krevende år for lokalbefolkningen. De hadde til alle tider lært seg å satse på flere næringer som følge av skipsfartens skiftende konjunkturer.

Tradisjonelt hadde småskalajordbruket vært en sikring i møte med manglende etterspørsel av nye skip, fallende fraktmarked og hyrer til sjøs. Men det var bare de færreste jernskipsarbeiderne som hadde en jordlapp å falle tilbake på.

Etter at seilskutetiden tok slutt, overtok etterhvert turismen som hovednæring. Området rundt Fevik var et turist-

mål allerede fra slutten av 1800-tallet.

Ved badestrendene på Hausland, Grefstad og Moysanden ble det utover 1900-tallet etablert campingplasser. I 1937 åpnet Strand Hotell, som i dag kan ta imot 450 gjester. Med hele 50 årsverk er hotellet en stabil arbeidsplass for lokalbefolkningen. Det kulturhistoriske kapitlet tar imidlertid ikke bare for seg kretsens næringslivshistorie. Historien om kretsens skoler, samlingsplasser og utfartssteder er også godt beskrevet.

I det kulturhistoriske kapitlet nevnes det blant annet at svensk arbeidskraft

Tidsbilde fra Moy krets rundt århundreskiftet. Skoleklasse på Moy skole 1902–1903.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 67

Skipsbygging har stolte tradisjoner i Grimstadsområdet, her ses skipet «Eliezer» under bygging på Hauslandsverven i Fevikkilen.

var vanlig i Fjære fra 1860-årene. I gårdskapitlene er det hele tiden oppgitt hvor personene på gårdene opprinnelig kom fra og hvor de eventuelt flyttet til. Slik kan man enkelt følge flyttemønsteret inn og ut av kretsen. Aanby er også opptatt av kjønnsrollene i lokalsamfunnet. Hun viser til at det i seilskipstidens gullalder var vanlig at mennene bygde, seilte og var partsredere for egne skip, mens kvinnene styrte gårdene hjemme.

Boken inneholder en rekke fine illustrasjoner. Bilder av eldre og nyere tid er tatt med. Et annet positivt trekk, er de mange kartene vi finner.

Dette bidrar til at innholdet blir forståelig og interessant også for personer som har en svakere geografisk og familiær tilknytning til kretsen.

Bak enhver bygdebok ligger det et enormt og tidkrevende kildearbeid, noe som også synliggjøres bakerst i boken. Listen over noter, litteratur og kilder utgjør til sammen syv sider.

Kirkebøker, pantebøker, folketellinger, manntallslister, skifteprotokoller, matrikler, lensregnskaper, tingsbøker og ligningsprotokoller er grunnleggende kilder for alle forfattere som skriver gårds- og ættehistorie. Anne Tone Aanby har i tillegg benyttet seg av private arkiver, samt et bredt utvalg av lokal litteratur.

Her har sannsynligvis hennes

68 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

tidligere arbeider vært til stor hjelp og nytte. Aanby har de siste 20 årene skrevet flere lokalhistoriske artikler og bøker, som allerede nevnt de to første bindene av Fjære Bygdebok (1997–98), Åmli kyrkje: frå mellomalder til vår tid (2009) og Skipsbyggmesterens tid 1750–1920 (2012).

Avslutningsvis gir Aanby en liste med forklaringer av forkortelser, målenheter og vanskelige begreper.

Det følger en egen ordliste over begreper knyttet til skipsfart og skipsbygging.

Er det noe som mangler i Aanbys nyeste bok? Det er ingenting som undertegnede anmelder umiddelbart savner, men i motsetning til en del andre bygdebøker har jeg registrert at Aanby ikke har gitt plass til sagn og myter. Fortellinger om fester og slagsmål i eldre tider, eller om bygdeoriginalers morsomme påfunn og artige oppfinnelser, er heller ikke historier vi finner her. Dette er en tvers igjennom seriøs bok. Men den er på ingen måte kjedelig. Den er vanskelig å legge fra seg når man har begynt å lese den.

Fjære Bygdebok – Moy krets Bind 4 er en bok jeg varmt kan anbefale.

Her har leseren mange timer med god lesing å se frem til.

■■■ Bilder og illustrasjoner er hentet fra boka Fjære Bygdebok – Moy krets.

Bind 4, av Anne Tone Aanby (2017).

Viktig kunde: Et båtbyggeri får besøk av seilentusiasten kong Olav, her i prat med båkonstruktør Jan Herman Linge.

Ordførar og opprørar Andreas Lindland og «Lindlandsepoken» i Kvinesdal Ingvar Olimstad – Kvinesdal Historielag, 2018 Andreas Lindland (1836–1927) var ordførar i Kvinesdal i fleire periodar på slutten av 1800-talet.

Så store spor sette han etter seg, at regjeringstida hans framleis bli kalla Lindlandsepoken.

karakterar, og av presten blei han til konfirmasjonen omtalt som både udmerket god og særdeles sedelig. Han flytte til Stavanger og fekk seg både arbeidsrøynsle og utdanning, lærde seg endåtil engelsk, og her fekk han og kontakt med haugianarar og kvekarar som mana til fråhald av alkohol. For Andreas Lindland blei dette fråhaldsstandpunktet ei kristen plikt heile livet.

Lindland flytte etter kvart heim til Kvinesdal att, og gifte seg med Ingerid Torjusdatter, som var oppvaksen på nabogarden Ytre Egeland, og dei fekk fire jenter saman.

MELDT AV

Olaf Moen Folkemusikar og utflytta sønndøl På denne tida var Kvinesdal i sterk vekst, og det blei bygd både vegar og skular rundt om i heile kommunen.

Lindland var nok kontroversiell på denne tida, ja, kanskje ville han til og med blitt sett på som det i våre dagar.

Han hadde mange sider, som bondehovding, bankmann, dampskipsdisponent, lakseeksportør, forsikringsagent og politikar, så ein kan skjøne at han hadde noko med det meste som skjedde i kommunen. I tillegg var han etter tida veldig radikal, som både jaabækianar, indremisjonsmann, konservativ(!), venstremann og høgremann, og han var ikkje redd for å fortelje korkje prest eller fut kor skåpet skulle stå.

Heile kommunearkivet gjekk diverre tapt i brann i 1916, og Lindland-huset brann i 1917, så det er diverre lite som er att no frå denne tida. Kvinesdal Historielag og forfattar Ingvar Olimstad har lagt ned eit stort arbeid for å kunne presentere ordføraren og epoken som ber namnet hans.

Reint fysisk er det ei innbunden bok på 142 sider, lettlesen og godt illustrert med teikningar og svart-kvitt bilete av både folk og bygd. I tillegg er ho skriven på eit godt normert nynorsk, alt-ialt er det ei innbydande og god bok.

Boka startar med å fortelje historia til garden Lindland, som har liner heilt attende til minst 1400-talet. Vi lærer og at det ikkje er tresorten lind som har gjeve garden namn, men heller nytte-

Ein politisk vandrar

planta lin. Det var ikkje stort skog i Kvinesdal før, anna enn høgt opp i dei varme liene, og ein og annan alm som var planta i bryllaupsgåve. For almebork gav det beste mjølet i uår.

Andreas vaks opp som nummer to i ein søskenflokk på åtte. Då han var 16 år gamal døydde mora, og han måtte forlate heimen for å stå på eigne bein.

Han hadde gått på den første faste skulen i bygda, i Liknes, og fått gode

Det blei to store føregangsmenn som skulle kome til å prege Lindland aller mest. Det var bondevenen og venstremannen Søren Jaabæk frå Holum, og det var indremisjons- og stortingsmannen Lars Oftedal. Etter kvart som tida gjekk, braut han med mange av ideane til Jaabæk, og han blei meir ein slags politisk vandrar, sjølv om han ein periode blei med i det nystarta partiet Venstre, som var ei vidareføring av tanken bak Bondevenene. Venstre var og i tett allianse med bedehusfolket i Kvinesdal. Etter delinga av partiet i 1887 enda Lindland opp i Moderate

Gardshuset på Lindland. Bestefar til Andreas Lindland, Ola «Garder», oppførte huset som Lindland ein gong i 1880-åra bygde videre på.

Foto: Gårdssamling til Preben Forgard Lindland og Elisabeth Moi Lindland

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 69

Venstre etter harde dragkampar rundt alkohollovgjevnad, moral, religion og ikkje minst ordninga med diktarløn.

Det blei eit virvar av politiske parti og alliansar i Kvinesdal utover 1880 og -90-åra, og Lindland enda til slutt opp i partiet Høgre, sjølv om han eigentleg ikkje kjente seg heime der heller, og framleis heldt fast på at han var venstremann.

Hovding i bygda Det eksisterte ikkje politiske parti i Noreg då Lindland starta karrieren sin i kommunestyret i 1866. Her blei han sitjande i over tretti år, til han gav seg i 1899, sjølv om han og etter hundreårsskiftet var med ei tid. Han kom tidleg inn som varaordførar, og blei fungerande ordførar etter at han som var ordførar reiste til Amerika. Vald ordførar var han frå 1880-1899. Lindland var ein hovding i bygda, og hadde tillit frå veljarane. Det var då, som no, at lokalpolitikken var meir prega av saker og personar, enn av riksdekkande partipolitikk, og sidan Lindland var ein uredd mann med stor handlekraft enda han fort opp i leiande posisjonar. Han var ein naturleg leiar som ikkje fann seg til rette i nokon politisk bås.

Det var etter kvart det siste som blei kroken på døra for Lindland. I 1899 blei partipolitikk viktigare og det kom ny valordning. Etter prøveval blei ikkje Lindland nominert for noko parti. At han likevel fekk 111 stemmer tyder på at han hadde tilhengarar som gjerne skulle hatt han med vidare. Og Lindland sette tydelege spor etter seg; det blei bygd skulehus, bruer og vegar kom til, og jamvel ny tingstove som romma både heradsstyresal, tingstove og bank.

Lindland var ikkje berre lokalpolitikar, men var i stor grad med på å på-

Liknes er sentrum i Kvinesdal kommune. Her er oversiktsfoto av bygda frå rundt 1900. Huset som står like til høgre for hovudvegen er den gamle «tingstova». Huset blei bygd i 1876, og sidan då hadde kommunestyret sine møter der fram til den nye tingstova, med kombinert skulehus, banklokale og heradshus sto ferdig 1906. I den gamle tingstova blei mange saker avgjort i «Lindlandsepoken».

verke lovgjevnad og samfunnsstrukturar. Han blei den første lekmannen som var leiar i skulestyret, fram til då hadde det vore vanleg at sokneprestane hadde denne rolla. Før Lindland si tid var det berre fire skulehus i kommunen, eitt på Feda og tre i Liknes sokn, resten av bygda hadde omgangsskular. I løpet av ordførartida fekk han reist åtte nye skulebygg, og fleire var planlagde. Han gjennomførte ei justering av skulekrinsane, noko som ikkje gjekk upåakta hen, og Lindland fekk både vener og uvener gjennom denne prosessen. Parallelt jobba han med å utvikle infrastrukturen i bygda, og var med på å planlegge og få bygd mange nye vegtrasèar og bruer. Lindland var også opptatt av fiske, og særleg etter laks, og greidde å få fleire engelske «lakselordar» til Kvinesdal. Dette var

lukrativt, dei betalte godt for å leige fiske i Kvina. Det blei mange arbeidsplassar av dette, så ordføraren og høgremannen Lindland var godt nøgd, samstundes som indremisjonsmannen Lindland sytte for at det ikkje blei lov å fiske på sun- og heilagdagar.

Boka kan bli lesen med mange ulike briller. Det er nasjonal historie som Olimstad presenterer; det er politisk historie, det er lokalhistorie, det er industrihistorie, det er biografisk og det er ikkje minst ei skildring av ei tid og ei bygd som var og er i framvekst. Det gjer til at ho er av interesse for mange, langt utanføre grensene til Kvinesdal.

■■■ Bilete er henta frå boka Ordførar og opprørar. Andreas Lindland og «Lindlandsepoken» i Kvinesdal, av Ingvar Olimstad (2018).

Spesialist på lokallitteratur

70 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Åvik under andre verdenskrig «Batteri Signalen», dagligliv og utvikling Alf E. Hansen – Lindesnes Historielag, 2018 Selv om det er gått mer enn 70 år siden den tyske kapitulasjonen, ser ikke interessen for de fem mørke okkupasjonsårene ut til å avta. Det utgis fremdeles et stort antall bøker om den andre verdenskrig, også lokalt. Blant årets utgivelser finner vi Alf E. Hansens bok, «Åvik under andre verdenskrig».

Det sentrale temaet er utviklingen av festningsanlegget, «Batteri Signalen», og om dagliglivet i Åvik i årene 1940–45.

ANMELDT AV

Johnny Østreim Froland Historielag Rundt århundreskiftet hadde Åvik den største tettbebyggelsen mellom Mandal og Farsund. Det var et utpreget fiskerisamfunn. Men etter at tilvirkningen av klippfisk ble lite lønnsom, og flere fisketilvirkere på Svinør og Åvik havnet i økonomisk krise, ble folketallet mer enn halvert frem mot 1940. Etter at de tyske okkupantene inntok Norge 9. april 1940, hadde befolkningen i Åvik lite føling med krigen i de første månedene. Dette skulle imidlertid endre seg ett år senere.

Alf E. Hansen er en dyktig forteller.

For at leserne skal forstå hvordan Åvik ble dratt inn i krigsbegivenhetene, gir han en oversiktlig og nødvendig innføring i norske og internasjonale forhold i samtiden. Men han fordyper seg ikke så sterkt i detaljene at han mister tråden. Leserne forstår hele tiden at han vil formidle historien om lokalsamfunnet.

Det var i forbindelse med det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 at Hitler beordret at havnebyer, mulige landgangssteder og en større del av skipsleden langs norskekysten

skulle sikres med forsvarsstillinger. I alt ble 11 av 160 feltbatterier forlagt til Agder. Ett av dem ble utplassert ved Åvik, og fikk navnet «Batteri Signalen».

En forutsetning for at festningsanlegget kunne bygges på så kort tid, var at man benyttet seg av norsk arbeidskraft.

Etterhvert befant det seg over 250 mann med tyske soldater og norske arbeidere på Åvik. Hvordan var det for lokalbefolkningen å bli «overbefolket» på denne måten? Overgangen ble selvsagt brå da en del tyske soldater skulle bo i folks privatboliger, men etterhvert som festningen ble utbygd, flyttet tyskerne inn i egne brakker. Dagliglivet gikk ellers stort sett rolig for seg, og når tyskerne over lengre tid bodde i samme hus som en lokal familie, ble tanken på at de var okkupanter stadig mer fjern. Men med et slikt nærvær av tyske soldater, var det imidlertid ikke fritt for at det også oppstod spente situasjoner. Da forfatterens mormor irettesatte en offiser i huset for nattbesøk, ble hun truet så kraftig at hun ble skremt. Det skal også ha oppstått andre episoder hvor åvikfolk ble truet med våpen, men det løste seg alltid

fredelig.

Selve festningsanlegget er grundig beskrevet og dokumentert i boken.

Med det fagmilitære stoffet har Alf E. Hansen fått god hjelp fra konservator Endre Wrånes ved Vest-Agder-museet.

Wrånes har selv utgitt boken Det tyske

Tysk kart fra 1943 som viser de viktigste kystfortene i området rundt Husvik (Hausvik), Lindenes (Lindesnes), Signalen (Åvik) og Landehovden (Landehobde). De taktiske tegnene viser rekkevidde, kaliber og antall. Bokstaven «T» er notert i rødt ved Njerve, noe som viser at kartet ble laget da anlegget var under bygging av Organisation Todt. Betegnelsen «8.B.Tr.»henviser til at den åttende «Bau Truppen» (Byggetropp), som var byggesoldater på dette tidspunktet, var forlagt på Åvik.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 71

Flyfoto fra 1953 som viser brakke nr. 18 og 19 kalt «Havsyn». Begge byggene kan ha vært mannskapsbrakker. Til høyre, inn mot fjellet er rester av brakke nr.

15, som huset en kommunikasjonsenhet.

Lokalbefolkningen måtte ha tillatelser til å gjennomføre yrkesrelatert aktivitet i området rundt anlegget til den tyske okkupasjonsmakten.

invasjonsforsvar på Agder 1940-1945 (2014). At boken i denne sammenheng er rikelig illustrert med kart og bilder, er et betydelig pluss. Krigsseilere, englandsfarere og krigsveteraner fra Åvik har også fått sin naturlige plass i denne utgivelsen.

En fare man står overfor når man skriver lokalhistoriske bøker, er at fortelleriveren tar så overhånd at hensikten med boken synes uklar. Dette er ikke tilfelle med Alf E. Hansens bok. Hans presentasjoner av veien gjennom bygda, postkontoret, landhandlere, fiskesalgslaget, makrellmottaket og andre steder som var viktige for bygdefelleskapet er høyst relevante for å forstå hvordan lokalsamfunnet så ut før og under krigen – og ikke minst hvordan det utviklet seg i de første årene etter frigjøringen i 1945. Det hadde imidlertid vært en fordel om denne delen av boken hadde hatt en kort og overordnet innledning som hadde bundet den sammen med de foregående kapitlene.

Alf E. Hansen har skrevet en levende og interessant bok. Her er det gjort et viktig arbeid med å dokumentere lokal okkupasjonshistorie. Det er et absolutt leseverdig produkt som her er utgitt.

■■■ Illustrasjoner og fotos er hentet fra boka Åvik under andre verdenskrig.

«Batteri Signalen», dagligliv og utvikling, Alf E. Hansen (2018).

72 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Lokalbefolkning i Åvik under 2. verdenskrig. Fra venstre,bak: Lester Jansen, Edin Ånensen, Mary Salvesen, Lillian Ånensen og Solveig Hansen. Foran: Ester Salvesen og Betty Salvesen. På veggen bak er det satt opp et tysk skilt hvor det står: «ADVARSEL. SKJYTETIDER 12–12:30 OG 16.30–17.»

Grindheim kyrkje Frans-Arne Stylegar – Utgitt av Grindheim sokneråd, 2018 Grindheim kyrkje har fått en svært tiltalende bok. Det er Grindheim sokneråd som har utgitt boka om kirken, nybygd i 1783. En forstår raskt at bak bokutgivelsen ligger det en sterk interesse for - og kjærlighet til kirkebygget."

for snart 250 år siden. Dette blir en prosess som likner mange andre bygdekirker. Det gamle bygget er slitent og passer kanskje ikke så godt lenger. Så går det mange år med tvil og mobilisering, før ny kirke bygges.

Stylegar viser blant annet til at man etter reformasjonen fikk nye forventninger – krav! – om fremmøte i kirken på søndager, og da måtte kapasiteten økes.

ANMELDT AV

Jarl Vidar Erichsen Fjære Historielag Boka er utgitt med påkostet innbinding og papir. Bildene har fått en raus og sentral plassering. Dermed blir en sittende og bla i boka, kose seg med oppslagene og inntrykkene. Dette må være en ypperlig gavebok. Bildene har en varm og tiltalende tone. Det er gjort et valg om at de skal vise kirkebygget, og ikke menighetsliv og folk.

Frans-Arne Stylegar er en kunnskapsrik og erfaren formidler. I denne boka skildrer han først og fremst det 250 år gamle kirkebygget. Men der har vært kirkebygg tidligere også, i alle fall i 1425. Men Stylegar er også åpen for at det har vært oppført eldre kirkebygg i Grindheim, selv om det ligger utenfor

vår sikre kunnskap i dag. Vi får høre sagn om Kong Grim og gravhaugene Grimshaug og Spronehaugen. Vi leser videre om brudestoler som hørte til i en eldre kirke og om den gamle døpefonten som nok kom etter reformasjonen. I tilknytning til omtalen av kirkeklokka trekkes klokkestøperen Jakob Rendler i Kristiansand og den sagnomsuste presten Søren Schive inn.

Grindheim kirke er fra 1783, og vi leser om prosessen rundt nybyggingen

Engler med basuner flyr fritt i takdekorasjoner i Grindheim Kyrkje.

«Dei gamle krøllan» I boka får «Tore Målar» bred omtale.

Han malte kirken innvendig i 1791.

Overskrift for dette kapitlet er «Bildebibelen», og det sier mye om hva maleren ønsket med sitt dekorarbeid. Her er det mye nytt å lære om kunst og tidligere tiders syn på teologien og persongalleriet fra bibelhistorien.

Så gikk det i Grindheim som i så mange andre vakre kirker. Med iver ble alskens dekor og pynt malt over. I 1861 ble de første elementene overmalt i Grindheim og i 1898 ble også vegger og tak dekket til. Dette ble heiet fram av fromme lekmenn, men også støttet av herredsstyret. Men noen få kjempet mot, deriblant en av prestene. Men gradvis utover på 1900-tallet vokste ønsket om å avdekke den gamle kunsten, selv om den ble vurdert til å være

Et skinnende døpefat er godt synlig ved alteret i kirka.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 73

«umåtelig klosset i detaljeringa». Slik gikk det til at det under krigen duftet bensin og malingfjerner i Grindheim kirke. Gradvis ble de gamle dekorasjonene avdekket.

Gamle Ola Arnesen hadde sett maleriene før de ble dekket til. Da han så bildene framme i lyset igjen, omtalte han de som «dei gamle krøllan».

Dette er en flott bok som var gild å lese og som gav viktig kunnskap om et spennende kirkebygg. Jeg skulle gjerne lest mer om menighet og bygd i disse mange årene, men det lå kanskje utenfor rammen av målet for denne boka. Det blir da også vist til Grindheim kyrkje 200 år fra 1983 i forordet. Jeg skulle gjerne også hatt en kildeangivelse – til videre lesning? –og en innholdsfortegnelse.

Men: Da bok landet på mitt stuebord, la kona beslag på den umiddelbart. Den falt i smak. Og hun legger lista svært høyt for hva hun leser av lokalhistorie.

Ordet på veggen – på tømmerveggen i Grindheim kyrkje over døra i øst, kan være et «minnevers» for denne kirkeboka: «Stat Grinhiems Kirke Staae Stat Hellig Herrens stue/ældgammelt Faldt Her med Fri og Frelst fra Ildens Lue Forsamle Lemmerne i mangen Glædsom stund Gud Evig Ære skee Det ønskes af hver Mand».

■■■ Fotos er hentet fra boka Grindheim kyrkje, av FransArne Stylegar (2018)

Oversiktsbilde over kirkeskipet.

Årsmøte i Agder Historielag 2019 Avholdes lørdag 27. april på Revsnes hotell, Byglandsfjord Hvis du har spørsmål om det kommende årsmøtet, ta kontakt på agder@historielagene.no

74 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Agder Historielag Årsmelding 2017 Tillitsvalgte 2017-2018: Styremedlemmer og personlige varamedlemmer: Knut Engelskjøn, Austre Moland historielag, leder. På valg 2018 Vara: Sveinung Lien, Tvedestrand historielag. På valg 2018 Arna Berg, Åseral Sogelag, nestleder - Ett år igjen.

Vara: Helge Wiig, Holum historielag - Ett år igjen.

Morten Aslaksen, Vennesla historielag. På valg 2018 Vara: Oddmund Valand Eikeland, Mandal historielag.

På valg 2018 Birgit Attestog, Setesdal Sogelag - Ett år igjen.

Vara: John Seldal, Øyestad historielag - Ett år igjen.

Johannes Risnes, Kvinesdal Historielag. På valg 2018 Vara: Ragnhild Høydal, Kvinesdal Historielag. På valg 2018 Kurt Sandman, Selskapet for Grimstad bys vel. På valg 2018 Vara: Lars Petter Østeby, Høvåg museums- og historielag. På valg 2018 Eilert Skjævestad, Tromøy historielag - Ett år igjen.

Vara: Gunnar Thorstensen, Tromøy historielag - Ett år igjen.

Bjug Åkre, Setesdal Sogelag – Fram til Årsmøtet 2017.

Sa fra seg attval.

Nytt medlem etter Bjug Åkre: Helge Røed, Gjerstad Historielag – Ett år igjen.

Vara: Anne Marie Ågedal, Audnedal historielag - Ett år igjen. Ikke på valg 2018 Valgkomitéen: Ellen Ledaal-Gjertsen, Arendal historielag Terje Sandkjær, Landvik historielag – På valg 2018 Torger Kvåle, Hægebostad historielag – På valg 2018 Signe Rysstad, Vennesla historielag

Regnskapsfører: Frank Olsen, Regnskap Sør

Revisor: Fylkesrevisjonen i Vest-Agder

Organisasjonssekretær/Daglig leder: Kim Bredesen, 40% stilling Saker og aktiviteter i Agder historielag

Organisering I årsmøteperioden har styret har hatt seks styremøter; 31. januar, 21. mars, 24. mai, 29. august, 24. oktober og 28. november. I alt har 50 saker vært på saklista. Styret har hatt

et arbeidsutvalg bestått av leder, nestleder og et styremedlem, Eilert Skjævestad.

Det blei nedsatt en komité med Birgit Attestog og Arna Berg til å forberede vedtektsendringene.

Fra og med august 2017 har Agder Historielag hatt kontor på Stiftelsen Arkivet. I tillegg til kontorplass er det der en lagerplass som kan utvides etter behov. Vi får adgang til et nytt auditorium der vi kan ha foredrag og filmvisninger, samt lokaler for mindre møter og workshops.

Selve flyttingen medførte mye arbeid, men ellers er dette en løsning som har frigjort arbeidstid for daglig leder og er både billigere og mindre resurskrevende enn lagets tidligere avtale med Bentsens hus. Stedet har gratis parkering.

Årsmøtet 2017 Årsmøtet lørdag 30. april 2017 blei avvikla på Revsnes Hotell i Bygland. Det møtte 52 delegater. Gunnar Stubseid holdt et konsertforedrag om folkemusikken i Setesdal; «Folkemusikk som verdsarv» som vakte stor begeistring.

Styret starta en ny praksis, der lokallag som ønsker det, får presentere seg sjøl. Denne gangen var det Kvinesdal Historielag og Høvåg Museums- og Historielag som sto for dette. Dessuten snakka Håkon Lilleholt fra Høvåg om arbeidet med stadnamn i Høvåg.

Selve årsmøtesakene med årsmelding, strategiplan, regnskap og budsjett blei lagt fram.

Regnskap og revisorrapport: Revisjon av regnskapet for 2016 var ferdigstilt og godkjent 24.05.2017 med et overskudd på 211 361 kr. Revisor ga styret en del tilrådinger, blant annet å endre rutinene for internkontroll. Tilrådingene blei fulgt opp.

Vedtektsendring: Styret ved lederen la fram ei vedtektsendring som reverserte den vedtektsendringa som blei vedtatt på årsmøtet 2015.

Reverseringa blei enstemmig vedtatt.

Omkring et innkommet forslag: Det var et innkommet forslag fra Tveit Historielag, om støtte til lagets anke over Klagenemnda for stedsnavnsaker sin avgjørelse i en strid om skrivemåten på Tofdalsfjorden/Tovdalsfjorden. Styret fant det riktig å supplere med relevante dokumenter. Årsmøtet støttet enstemmig Tveit Historielags strev med å anke Klagenemndas avgjørelse til Kulturdepartementet. Forutsetningen for støtte var at forslaget gjaldt bare fjorden, ikke Topdalselva.

Medlemstallet og forholdet til LLH Agder Historielag har 42 lokallag med rundt 10 000 medlemmer, og av dem er 20 lokallag med til sammen 5766 medlemmer innmeldt i LLH. I tillegg er det 730 abonnenter av EGDE. Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 75

Økonomi Styret har gjennomgått tre rapporter fra regnskapsføreren i 2017 og hatt møter med han der vi har blitt orientert om at vi har en oversiktlig økonomisk situasjon.

Vedtekter/Instrukser Styret har arbeidd med forslag til endring av vedtektene og har satt ned et utvalg til å forberede et forslag om endra vedtekter for årsmøtet 2018.

Hjemmesida og Facebook-sida.

Agder Historielag har hjemmeside med adresse www.historielagene.no/Agder Den har lenker til alle lokallaga som ønsker det. Organisasjonssekretæren følger opp og utvikler denne sida og Facebook-sida, som mange besøker. Alle som er på Facebook kan søke på Agder Historielag, og legge inn ting av interesse der.

Aktiviteter gjennom året - Arna Berg og Kim Bredesen representerte 26. juni Agder Historielag ved den offisielle markeringa av ferdigstillelsen av D/S Hestmanden, som rommer Norsk krigsseilermuseum.

- Agder Historielag hadde stand med telt under Arendalsuka 14.-19. august i samarbeid med tre lokallag fra Aust-Agder.

Erfaringene var særs gode, og samarbeidet bør utvides i 2018.

- Den tradisjonelle turen gikk i 2017 til Bergen. Den varte fra 31. august til 3. september. Ivar Haugen var turleder. Birgit Attestog representerte styret på turen. Erfaringene fra turen blei lagt fram for styret. Hun og Ivar Haugen samarbeider med Risdal Touring om ny tur i 2018.

- Sekretæren i AH deltok i september 2017 i en referansegruppe for Statsarkivet i Kristiansand vedrørende fremtidig drift og bruk av lokalene i arkivet.

- Seks delegater fra Agder Historielag deltok på Landslaget for lokalhistorie sitt årsmøte på Gjøvik 5. – 7. mai 2017.

- Sekretæren holdt et informasjonsmøte for Startpensjonistene 26. september, hvor 100 var til stede for å lære om arbeidet som gjøres av AH. - Tema for høstmøtet 15. oktober var knytta til Reformasjonsmarkeringa og arrangert på Stiftelsen Arkivet. Det var 65 deltakere. Foredragsholdere var Bente Engelsen, Knut Dørum, Bjørg Seland og Atle Næss. Robin André Rolfhamre fremførte luttmusikk.

- Arna Berg og Kim Bredesen representerte Agder Historielag på årsmøtet 2017 til Rogaland Historielag - Arna Berg deltok, for Agder Historielag, på innspillsmøte for ny kulturmelding 11.09.2017.

- Vi har ellers god kontakt med samarbeidspartnere, fylkeskommunene, og institusjoner som Stiftelsen Arkivet, Statsarkivet, Norsk senter for krigsseilerhistorie, Vest-Agdermuseet, Aust-Agder museum og arkiv KUBEN.

Arkivering Arbeidsutvalget har sett på modeller for arkivering og i samarbeid med representanter for andre organisasjoner funnet at vår nåværende elektroniske arkivering er tilfredsstillende.

Agders Historie Vi hadde i januar 2017 et restopplag på 3400 bøker som var lagret på Kuben i Arendal. Kontrakten for lagring gikk ut 17. februar, men ble forlenga til ut året ved en muntlig avtale.

Bøkene blei tilbudt de lag og medlemmer som ønsket det for kr 100 pr bind. De resterende blei tilbudt bokhandlere etter forretningsmessige kriterier.

Vedtak 29.8.: Agder Historielag tar over restlageret på 1550 bøker og deler ut ett tusen bøker til interesserte lokallag. De overskytende blei tilbudt offentlige institusjoner i begge fylka. Av mangel på alternativer blei de siste 600 bøkene fra lageret på Kuben gitt bort i stedet for å bli kastet.

Noen hundre bøker finnes ved årets utgang på Agder Historielags kontor.

Styret i Agder Historielag vil presisere at vi er oppdragsgivere og at redaksjonen for Agders Historie har tatt på seg et oppdrag. Alle avgjørelser om det redaksjonelle arbeidet skal gjøres i forståelse med styret.

Redaksjonskomitéen besto i 2017av Berit Eide Johnsen (leder), Gustav Grunde Sætra, Andreas Hompland, Harald Rinde, Olav Arild Abrahamsen, Knut Engelskjøn, Kim Bredesen, Stein Tveite (redaksjonsmedlem og forfatter) og Dag Hundstad (forfatter). Redaksjonen har hatt to møter i 2017 med presentasjon og diskusjon av manuskripter.

Redaksjonskomiteen har bestemt å forsøke å fullføre tre nye bind, antydningsvis i løpet av 2020.

Knut Engelskjøn, styrets leder Arna Berg, styrets nestleder Morten Aslaksen Birgit Attestog

Jubileumsboka Jubileumsboka fikk svært god mottakelse. Den blei trykt i 2000 eksemplarer, restopplaget er nå på 400 bøker.

EGDE/Årsskriftet EGDE kom med to nummer i 2017. Redaktør har vært Kim Bredesen.

Styret beklager at Årsskriftet, som var ment å være ferdig i begynnelsen av året, først var klar for trykking i november.

Sekretæren har med tilslutning fra styret gjennom 2017 arbeidet for å slå sammen EGDE og Årsskriftet til et kvartalsmagasin som gjøres mer tidsmessig. Det vil for eksempel bli rom for faghistoriske artikler. Det legges vekt på å lage digitaliserte utgaver. Eilert Skjævestad, Morten Aslaksen og Kim Bredesen arbeider med ulike sider ved produksjon av det nye magasinet.

76 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

Johannes Risnes Kurt Sandman Eilert Skjævestad Helge Røed

Årsmøteprotokoll for Agder Historielag 28. april 2018 Sted: Revnes Hotell i Bygland kl. 09.00–15.30.

Tilstede: 48 delegater fra lokallag i Vest-og Aust-Agder, i alt 65 deltakere.

Kl. 09:00: Registrering, historielaga sette fram bøker og skrifter for salg, kaffe og myldring.

Kl. 10.30: Velkomst ved leder Knut Engelskjøn. Presentasjon fra Landslaget ved generalsekretær Tor Anders Bekken Martinsen. Han informerte om prosjektet «Lokalhistorie i skolesekken» som lokallagene kan søke om tilskudd til. Deretter fulgte det en presentasjon om nytt formidlingsbygg til Vest-Agder Museet ved direktør John Olsen.

Kl. 11.30: Vidar Frøysnes framførte slåtter og stev fra Setesdal.

Kl. 12.00: Lokallag fra Høvåg og Søgne om sitt arbeid og aktiviteter.

Kl. 12:30: Lunsj og kaffe Kl. 13:30: Ivar Haugen orienterte om Agder Historielags årlige tur som i 2018 går til Telemark og Vestfold.

Kl. 13:45: Årsmøteforhandlinger.

Sakliste: 1. Valg av møteleder og sekretær.

Sigurd Ledaal ble valgt som møteleder og Kim Bredesen ble valgt som sekretær.

2. Godkjenning av innkalling og sakliste Innkalling og sakliste ble godkjent.

3. Valg av to personer til å skrive under årsmøteprotokollen Einar Bjørn Vigerstøl og Anne Marie Ågedal ble valgt til å skrive under protokollen.

4. Årsmelding og strategiplan for Agder Historielag Årsmelding og strategiplan ble godkjent.

5. Regnskap for Agder Historielag i 2017 Regnskapet ble godkjent, under forutsetning at det blir godkjent av revisor.

6. Budsjett for 2018 Budsjettet ble godkjent.

7. Vedtektsendringer Birgit Attestog og Arna Berg gjekk igjennom vedtektsendringene. Det ble presisert at medlemmene i valgnemnda skal ha funksjonstid på 2 år og velges slik at halvparten er på valg hvert år, på samme måte som styret. Denne presiseringen ble godkjent av årsmøtet.

Til § 7 hadde styret to forslag for valg av varamedlemmer til styret, forslag 1 og 2. Forslag 1 innebar at dagens ordning med åtte styremedlemmer med personlige varamedlemmer skulle fortsette. Forslag 2 medførte at at styret skulle ha åtte styremedlemmer og tre varamedlemmer i rekkefølge.

Til § 5 kom Setesdal sogelag ved Vidar Toreid med forslag at styremedlemmene i Agder Historielag skulle ha tale og forslagsrett, men ikkje stemmerett på årsmøtet.

I avstemningen ble det stemt over hver paragraf.

Forslaget til § 5 fra Setesdal Sogelag Vidar Toreid falt med 5 stemmer.

Forslag 1 til § 7 fikk 34 stemmer. Forslag 2 til § 7 fikk 14 stemmer.

Etter ny avstemning på § 7 fikk forslag 1 47 stemmer.

Alle de andre paragrafene i vedtektene ble enstemmig vedtatt.

Marnardal Historielag ved Bjørg Manflå oppfordret at det ved valg av styre og valgnemnd må tas hensyn til kjønn og alderssammensetning. Noe som årsmøtet var enige i.

8. Innkomne saker Ingen innkomne saker.

9. Valg av styre Valgnemnda, Ellen Ledaal Gjertsen, Signe Rysstad, Terje Sandkjær og Torger Kvåle, la fram forslag til styresammensetning. Det kom ikke fram noe alternativt forslag.

Valgnemndas forslag ble enstemmig vedtatt.

Styret 2018–2019 Arna Berg (Åseral Sogelag) – ikke på valg, 1 år igjen Vara: Helge Wiig (Holum Historielag) – ikke på valg, 1 år igjen Birgit Attestog (Setesdal Sogelag) – ikke på valg, 1 år igjen Vara: John Seldal (Øyestad Historielag) – ikke på valg, 1 år igjen Eilert Skjævestad (Tromøy Historielag) – ikke på valg, 1 år igjen Vara: Gunnar Thorstensen (Tromøy Historielag) – ikke på valg, 1 år igjen Helge Røed (Gjerstad Historielag) – ikke på valg, 1 år igjen Anne Marie Ågedal (Audnedal Historielag) – ikke på valg, 1 år igjen Morten Aslaksen (Vennesla Historielag) – gjenvalgt for 2 år.

Vara: Osmund Valand Eikeland (Mandal Historielag) – gjenvalgt for 2 år.

Kurt Sandman (Selskapet for Grimstad bys vel) – gjenvalgt for 2 år.

Vara: Lars Petter Østeby (Høvåg museums-og Historielag) – gjenvalgt for 2 år.

Anne Tone Aanby (Åmli Historielag) – valgt som nytt styremedlem for 2 år.

Vara: Torstein Andersen (Søndeled og Risør Historielag) – valgt som ny varamedlem for 2 år.

Hans Christian Lund (Kvinesdal Historielag) – valgt som nytt styremedlem for 2 år.

Vara: Ragnhild Høydal, Kvinesdal Historielag – gjenvalgt for 2 år.

Leder: Arna Berg ble valgt for 1 år.

Nestleder: Birgit Attestog ble valgt for 1 år.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 77

10.Valg av valgkomité Styret la fram forslag til valgnemnd. Det kom ikke fram noe alternativt forslag. Styrets forslag ble enstemmig vedtatt.

Valgkomité 2018 – 2019 Ellen Ledaal Gjertsen (Arendal Historielag) – ikke på valg, 1 år igjen. Signe Rysstad (Vennesla Historielag) – ikke på valg, 1 år igjen. Terje Sandkjær (Landvik Historielag) – gjenvalgt for 2 år. Arne Lervik, (Austad Historielag, Lyngdal) – valgt som nytt medlem, 2 år igjen.

Avtroppende styreleder Knut Engelskjøn ble takket for sin innsats som leder av Agder Historielag og fikk overrakt bok og blomster. Avtroppende styremedlem Johannes Risnes ble takket for sin mangeårige innsats som styremedlem og fikk overrakt bok og blomster. Torger Kvåle fikk blomster og takk for arbeidet i valgkomiteen.

Signert av: Einar Bjørn Vigerstøl - Anne Marie Ågedal

Vedtekter for Agder Historielag FØREMÅL §1

For å nå målet skal Agder Historielag: Styrka samarbeidet mellom historielaga og representera desse i saker av felles interesser i høve til fylkeskommunale styresmakter.

Arbeida aktivt for at folk flest, media og myndigheiter får auka forståing for verdien av kulturarv og historie.

Ta på seg oppgåver som best kan verta løyste på regionalt plan, så som kurs, seminar og kulturreiser.

Gje ut publikasjonar og driva andre former for opplysingsarbeid.

budsjett, kontingentendring og eventuelle innkomne framlegg og andre saker styret legg fram.

Styremedlemane, varamedlemar og medlemar til valnemnda skal veljast blant medlemslaga i organisasjonen.

Val og vedtak vert avgjort med vanleg fleirtal. Framlegg om vedtektsendring må vere styret i hende minst to månader før årsmøtet. Andre saker til årsmøtet må vera styret i hende ein månad før årsmøtet.

Styret sender innkalling, sakliste, årsmelding og rekneskap ut til medlemslaga seinast ein månad før årsmøtet. Kunngjering om vedtektsendring skal gjerast saman med årsmøteinnkallinga på e-post/brev til laga ein månad før årsmøtet.

Vedtektsendring krev 2/3 dels fleirtal. Dei same tidsfristane gjeld ved ekstraordinært årsmøte.

Dato og stad for årsmøtet må vere kunngjort minst 14 dagar før årsmøtet.

Vedtak skal gjerast gjeldande utan opphald dersom årsmøtet ikkje vedtek anna.

ORGANISASJON OG MEDLEMSKAP §3

TILHØVET TIL LANDSLAGET §6

Agder Historielag er ein paraplyorganisasjon for historielaga på Agder, og er tilslutta Landslaget for lokalhistorie.

Årsmøtet handsamar eventuelle saker som kjem frå styret i Landslaget. Vedtektene til Landslaget vert fylgt ved representasjon på landsmøtet. Agder Historielag betalar utgiftene til landsmøtet for utsendingane. Jamfør § 5 i vedtektene for Landslaget.

Agder Historielag har som føremål å fremja interessa for og auke kjennskapen til historie og kulturvern i landsdelen.

VERKSEMD §2

§4 Lokale historielag og foreiningar med føremål i tråd med § 1 kan vere medlemar i Agder Historielag.

Laga betaler kontingent som årsmøtet fastset. Inkludert i kontingenten får kvart medlemslag medlemsbladet. ÅRSMØTET §5 Årsmøtet er øvste organ i laget. Tidspunkt for dette er seinast i april månad. I dei åra det vert halde landsmøte, bør årsmøtet i Agder Historielag vera minst fire veker før landsmøtet. I særskilde tilfelle kan styret kalla inn til ekstraordinært årsmøte.

Kvart medlemslag har rett til å møta med to delegatar for dei fyrste 100 medlemane, deretter ein delegat for kvar påbyrja 100. Ingen lag kan ha fleire enn fire delegatar.

Kvar delegat har ei røyst. Ingen kan møta med fullmakt.

Styremedlemar i Agder Historielag møter på årsmøte med tale og røysterett. Sekretæren har berre talerett. Årsmøtet tek stilling til val, årsmelding, rekneskap,

78 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

STYRET §7 Agder Historielag vert leia av styret, som er høgste myndigheit mellom årsmøta.

Styret skal ha åtte medlemar med personlege varamedlemar. Samansettinga skal vera ei geografisk rettvis fordeling og så langt råd er, lik representasjon av båe kjønn. Styremedlemar og deira vararepresentant har ei funksjonstid på 2 år, men vert valde slik at halvparten er på val kvart år. Leiar og nestleiar skal veljast blant styremedlemane med funksjonstid på 1 år. Styret kan gjera vedtak når minst fem medlemar er til stades. Ved lik røysting har leiaren dobbelrøyst.

Styret har ansvar for - å handsama alle typar saker og er samla ansvarleg for dei einskilde vedtaka som vert gjorde.

- å utarbeida nødvendige retningsliner og rutinar for drift av laget.

- å legga fram årsmelding, revidert rekneskap og eventuelle andre saker til årsmøtet .

- å engasjera rekneskapsførar.

- tilsetta sekretær og fastsetta løn og instruks/stillingsomtale/arbeidsoppgåver.

- at arbeidsgjevaransvaret vert utført tilfredstillande. foreslå medlemar til valnemnda Styret kan oppretta nemnder/komitear for spesielle saker.

Innstillinga/arbeidet til nemnda/komiteen vert lagt fram for styret, og endeleg vedtak vert gjort av styret, som er ansvarleg ovafor årsmøtet.

ARBEIDSUTVAL §8 Styret kan oppnemna arbeidsutval der leiar, nestleiar og eit styremedlem er med. Arbeidsutvalet handsamar saker mellom styremøta. Sakene skal leggjast fram for styret.

SEKRETARIAT §9 Agder Historielag skal ha sekretariat for verksemda. Dagleg leiar har ansvar for den daglege drifta og å utføra oppgåver som til ei kvar tid er lagt til stillinga.

Agder Historielag skal ha rekneskapsførar og offentleg godkjend revisor.

VALNEMNDA § 10 Valnemnda skal ha fire medlemar med funksjonstid på 2 år, men vert valde slik at halvparten er på val kvart år. Samansettinga skal vera ei geografisk rettvis fordeling med lik representasjon av båe kjønn. Ved lik røysting har leiaren dobbelrøyst. Valnemnda kjem med framlegg til styremedlemar, varamedlemar, leiar, nestleiar, utsendingar til landsmøtet og kandidatar til landsstyret.

OPPLØYSING § 11 Laget vert rekna som oppløyst når to ordinære årsmøte på rad har gjort vedtak med 2/3 dels fleirtal blant dei røysteføre deltakarane. Framlegg om oppløysing av laget må vera styret i hende minst to månadar før årsmøtet.

Dersom Agder Historielag vert oppløyst, skal Statsarkivet i Kristiansand/Aust Agder museum og arkiv få tilbod om arkivet og samlingane til Agder Historielag. Eventuelle midlar går til Landslaget for lokalhistorie, til bruk for lokalhistorisk arbeid på Agder.

Vedtekter for Agder Historielag vedtekne på årsmøtet 2. april 2011, med endringar på årsmøta 30. april 2016, 22. april 2017 og 28. april 2018.

Strategi- og handlingsplan 2018–2020 Organisasjonen Vi arbeider for at Agder Historielag skal være en tidsmessig, synlig og oversiktlig organisasjon med en bærekraftig økonomi. Under dette hører en breiere kontakt med Landslaget for lokalhistorie.

Innsyn Styret vil fortsette prosessen med å la historielaga og medlemmene få innsyn og medbestemmelse i spørsmål som er viktige for drifta av Agder Historielag. Alle lokallaga skal løpende orienteres ved utsending av godkjente styrereferat.

Facebook/Hjemmesida Facebooksida er et middel for synlighet. Det er lenk fra/til Hjemmesida, men vi når trolig et annet publikum på FB. Kim Bredesen er ansvarlig administrator for FB-sida.

Arbeidet med oppdatering og modernisering av hjemmesida vil fortsette.

Samarbeid De lokale historielaga gjør et imponerende arbeid. De mange gode initiativa, den allsidige møtevirksomheten og de lokale publikasjonene tyder på det. Agder Historielag ønsker å være et koordinerende organ, representere tilbud for lokallaga i felles prosjekter i tillegg til stedegne prosjekt.

Agder Historielag vil bidra med koordinering og kontakt med regionale og nasjonale myndigheter, slik som Vest-

Agder Museet, Aust-Agder Museet, Statsarkivet, Riksantikvaren, Kulturvernforbundet og fylkeskommunene.

Økonomi Arbeidet med kontroll over økonomien, både utgifts- og inntektssida, vil fortsette. Enhver aktivitet må så langt råd er planlegges innenfor bærekraftige rammer og gjennomføres med sikker styring. Regularitet og forutsigbarhet er viktig.

Kurs De nye lokalene på Stiftelsen Arkivet gir nye muligheter. Det nye publikumsenteret som åpnet i 2018 har auditorium og møterom for kurs og konferanser.

Agder Historielag planlegger kurs for årbokskribenter. Vi prøver og å få til kurs for praktisk arbeid med kartlegging av kulturminner. Det er også viktig å gi tilbud om digital kompetanseheving, for eksempel leting i folketellinger, matrikler og kirkebøker.

Egde EGDE utvikles til et kvartalsmagasin der også faghistorikere skal inviteres til å skrive. Vi må arbeide for å knytte til oss flere bidragsytere som kan skrive i flere ulike sjangere. Vi tar sikte på å gi ut to til tre nummer i 2018. Det langsiktige målet er fire årlige utgaver. Vi vil også satse på løssalg og salg til medlemmene, foruten å få flere av historielagsmedlemmene til å abonnere på EGDE. Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 79

Agder Historielag – Regnskap

! "

#

$

!

%

!

"

& &

'( (

"

) ) *

+ "

,* (

-

!

#

! # "

$

%& %

+ + + +

-

)

*

'(

" ""

""" "

"

. /

0

!

##

1# *

##

#

"

2 *

! +

#

1

* # 3 * - 4 3 24 5 * * 6 8 + + 3 ) # 6 ,# 8* / # 1 #

!

! !!

!

6

( 6 #

!

) 7

6

!

!

!

!

! !

!

!

#

%

!

! #

! !

!

!

5 8* 9

)

!

! "

!

! "

3 # ,

' $-

' :

;

6

.

% 2

80 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

"

#

" .

" "

##

2017

! " "$

#

#

##

% &

## #

#

# "# # $

! %&'

# "

"

()

*( (

' $

(

#$ ""

#"

+ ,) )

# "

. * + &

#"

# "

"$

/

# # /

#

, + .

( / 0 0+1 $ ,( 2 + 0 %&' ()

*( (

3

) ( .

4

+

+ # "

# #

#

-

+ ,-

// ##

$ $

"

#$ ""

/

$ #"

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 81

Revisors beretning for 2017 Til årsmøtet i Agder Historielag Konklusjon Vi har revidert årsregnskapet for Agder Historielag som viser et underskudd på kr. 114 567. Arsregnskapet består balanse pr. 31. desember 2017, en oppstilling over inntekter og utgifterfor regnskapsåret som ble avsluttet pr. denne datoen, samt prosjektregnskap for «Agders Historie» og foreningsdriften.

Etter vår mening gir årsregnskapet i det vesentligste en dekkende fremstilling av inntekter og utgifter for Agder Historielag for regnskapsåret som ble avsluttet 31. desember 2017, i samsvar med god regnskapsskikk.

Grunnlag for konklusjon Vi har gjennomført revisjonen i samsvar med de internasjonale revisjonsstandardene (ISA-ene). Våre oppgaver og plikter i henhold til disse standardene er ytterligere beskrevet i avsnittet om «Revisors oppgaver og plikter ved revisjon av årsregnskapet». Vi er uavhengige av organisasjonen i samsvar med de etiske kravene som er relevante for vår revisjon av regnskapet i Norge, og vi har overholdt våre øvrige etiske forpliktelser i samsvar med disse kravene. Etter vår oppfatning er innhentet revisjonsbevis tilstrekkelig og hensiktsmessig som grunnlag for vår konklusjon.

Styrets ansvar for regnskapet Styret er ansvarlig for utarbeidelse av årsregnskapet og for at det gir en dekkende fremstilling i samsvar med god regnskapsskikk og organisasjonens interne rapportering, og for slik intern kontroll som styret finner nødvendig for å muliggjøre utarbeidelsen av et regnskap som ikke inneholder vesentlig feilinformasjon, verken som følge av misligheter eller feil.

Revisors oppgaver og plikter ved revisjon av årsregnskapet Vårt mål er å oppnå betryggende sikkerhet for hvorvidt regnskapet som helhet ikke inneholder vesentlig feilinformasjon, verken som følge av tilsiktede eller utilsiktede feil, og å avgi en revisjonsberetning som gir uttrykk for vår konklusjon. Betryggende sikkerhet er et høyt sikkerhetsnivå, men det er ingen garanti for at revisjon utført i samsvar med ISAene, alltid vil avdekke vesentlig feilinformasjon når det foreligger. Feilinformasjon kan oppstå som følge av tilsiktede eller utilsiktede feil og er å anse som vesentlig dersom den, enkeltvis eller samlet, med rimelighet kan forventes å påvirke de økonomiske beslutningene som treffesav brukere på grunnlag av dette regnskapet.

Kristiansand, 9. mai 2018 Monica H. Smith-Tønnessen Statsautorisert revisor

BLI MEDLEM/ABONNENT Det koster kr. 250 årlig å være abonnent i Agder Historielag Som ny abonnent får du tilsendt magasinet til Agder Historielag, informasjon om laget og innbetalingsblankett.

Den som verver en ny abonnent kan velge en av publikasjonene under som vervepremie: - Et årsskrift etter eget valg (noen er utsolgt, se prisliste på nettside) - Dag Hundstad (2015): Agder historielag 1914-2014 : en lokalhistorisk reise, en jubileumsbok om historien til Agder Historielag - Torbjørn Låg (1991): Agders Historie 800-1350 - Ingeborg Fløystad (2007): Agders Historie 1641-1723 - Verv 3 nye abonnenter og få to bind av Agders Historie (Låg og Fløystad) Meld deg inn på http://historielagene.no/Agder

82 ● Nr. 2 2018 - 42. årgang

U

V O PPP A T LE LL

V SER !

ET Å

EL

RF

Ved kjøp av Vest-Agder-museets årskort, får du fri inngang i hele 2019 på de f leste av våre avdelinger. Årskortet gir deg også fri inngang til familiedager og julemarked, samt 50% rabatt på billett til ammunisjonsjernbanen på Kristiansand kanonmuseum og Setesdalsbanen*

Familiekort kr. 699,- (inntil 2 voksne og 3 barn) Voksen kr. 349,- Barn kr. 249,*Årskortet gir en rabatt på 50% ved kjøp av tur/retur billett på Setesdalsbanen. Kortet g jelder ikke for enkeltreiser en vei eller ved av- og påstigninger.

Gy ld

ig å rs ko rt g ir fr K ri st ia n sa n d i in n g a n g K ri st ia ti l: m u se n sa n d k an o n u m m u se G im le um Odde G rø y a m år d u se u m D/S H sh av e st m an d e n n M an d al m u S jø li n se u m g st ad U ld v ar e fa b ri L is ta k Fl e k ke m u se u m fj o rd m u se T in g v um at n fo rn m in n e p ar k

2 019 ÅRS

KO R

T

Eg n e

FA M ILIE te rt e p ri se r S e ve fo r S e st ag d te sd al e rm u sb an e se e t. n n. o

ra b at

Ledig stilling

Organisasjonssekretær for Agder Historielag Inntil 40 % stilling ledig som organisasjonssekretær for Agder Historielag frå 1. februar 2019.

Arbeidsoppgåvene kan variera med den som vert tilsett, men er i hovudsak drift av kontor og organisasjon; mellom anna medlemsregister, kontingentkrav, økonomi, inn- og utbetalingar, handtering av post, fjesboka, heimesida, magasinet Egde og vanlege sekretæroppgåver. Løn etter avtale. Ønskjelege kvalifikasjonar: • Relevant erfaring frå organisasjons- og arbeidslivet • God på organisering og teamarbeid • Sjølvstendig, løysingsorientert, fleksibel og motivert • Gode evner til nettverksbygging, relasjonsarbeid, samarbeid og kommunikasjon • Gode norskkunnskapar, og god på skriftleg og munnleg framføring • Journalistiske ferdighetar • God kjennskap til IKT-verktøy og sosiale media • Økonomistyring og budsjett Agder Historielag har kontorlokale på Arkivet freds- og menneskerettighetssenter (Stiftelsen Arkivet) Vesterveien 6, Kristiansand.

Spørsmål om stillinga kan rettast til styreleiar Arna Berg tlf. 905 00 467 Søknad med CV og referanser sendes på e-post til arnaberg@gmail.com innan 21. desember.

Nr. 2 2018 - 42. årgang ● 83