OKTOBER 2013 Så godt å være i gang igjen, og for en start! I løpet av de første ukene har vi planlagt og bygget et toalett for landsbyen, planlagt og startet byggingen av en sovesal for 30 barn i en nabolandsby, startet planleggingen av Grace Garden fase 2 og ikke minst startet planleggingen av et nytt spennende skoleprosjekt sammen med KNU inne i Burma. Det gode grunnlaget vi har lagt gjennom de siste årenes arbeid gir resultater.
Bad og toaletter for landsbyens felles møtested Etter ei lengre pause i regntida er oppstarten ei fin tid for evalueringer, forbedringer og justeringer. Landsbyledelsen har lenge ønsket seg toaletter og bad i tilknytning til landsbyens forsamlingslokale, og vi synes dette var et passende prosjekt å begynne arbeidsåret med. Det kommer folk i landsbyen til gode, det styrket det gode samarbeidet med landsbyledelsen og det er et lite og oversiktlig prosjekt som har gitt oss gode rammer for videreutvikling av vår egen organisasjon. Resultatet er et flott toalett og en bedre designprosess enn tidligere med flere runder på tegnebordet og høyere detaljeringsgrad, både på papiret og i det ferdige bygget.
Å tenke abstrakt eller lese planer er ingen selvfølge. Sketch up modeller er lettere å forstå og forenkler kommunikasjonen både i gruppa og med de vi bygger for. De er passe grove i stilen, men samtidig virkelighetsnære nok til å være et godt diskusjonsgrunnlag. Vi bygger også stadig flere små modeller av hele eller detaljer av byggene våre.
Selv med større detaljeringsgrad i forberedelsesfasen er selve byggeprosessen det aller viktigste. Alt arbeid foregår manuelt og vi diskuterer og gjør stadig tilpasninger underveis . Og for den som tenker at dette er et latmannsliv........
Høytidelig overrekkelse fra Gyaw Gyaw til landsbyleder (nr 2 fra venstre). Det ferdige bygget, klar til bruk.
Sovesal for 30 barn i Mae Tari. Det bor en rekke barn langs grensa som får lite eller ingen skolegang. Nærhet til skole eller lærere er ingen selvfølge, og å sende barna på skole et annet sted er både risikofylt og betyr manglende hjelp i hjemmet. Samtidig er det lite som skal til før langt flere barn får et minimum av utdannelse. Informasjon og tilrettelegging slik at barna får tilgang på skoler som allerede finnes kan forandre mye. I Mae Tari, en landsby ca 20 km nord for Noh Bo har en ildsjel av de sjeldne, Tharamu Thamla, gjort nettopp dette. Hun har opprettet en sovesal for barn fra Burma og gjort avtaler slik at de kan få full skolegang på Thai skolen i landsbyen Hun er også leder for Karen Women Organization. Dette er et sjeldent, men svært godt tiltak vi er glade for å kunne bygge for.
Sketch up skisse av sovesalen. Tomta er ei naturlig flate i et ellers bratt terreng. For å sikre oss mot ras bygger vi støttemurer av stein/betong i forkant og bakkant. Resten av landskapet forblir som i dag, bratt og ulendt med vegetasjon som bidrar til å holde jorda på plass. Trappeutformingen av landskapet er et resultat av arkitektens manglende sketch up kunnskap og vil ikke bli slik i virkeligheten.
Regntida går mot slutten, men det er fortsatt litt nedbør og for tidlig å starte produksjon av adobe (jord blokker som tørker i sola). Vi har imidlertid funnet en lokal produsent av tegl og vil teste dette materialet som et alternativ til adobe for bruk i perioder med regn eller for prosjekt som er utsatt for flom. Dersom det fungerer bra er vi lovet opplæring i teglbrenning, noe som gir oss enda flere ben å stå på. Bygget for øvrig vil være en konstruksjon av betongstolper/lokalt tømmer, tregulv og bambusvegger. Taket er lokale stålplater. De bråker kraftig i regn og blir svært varme i sola, men er rimelige og med god utlufting bidrar de til økt luftgjennomstrømming. Natursteins mur er et tema vi jobbet med da vi bygget klasserom for Mae Tao Clinic i 2011. Vi hadde blant annet besøk av en engelsk steinlegger som lærte oss å lage tørrmur og ønsket å videreføre denne kunnskapen i dette prosjektet. Med runde elvestein som eneste alternativ landet vi imidlertid på en kombinasjon der stein hviler på stein med betong i mellom. Det fungerer og ble både billigere og mer i tråd med våre ønsker for en bærekraftig utvikling enn en ren betong mur.
Konstruktivt og fint oppstartsmøte og befaring. Ikke alltid lett å få oversikt i tett jungel, men litt rydding hjelper.
Prosess: planleggingsmøte, diskusjoner over modell og et hus som reiser seg.
I landsbyen Mae Tari er det vanskeligere å få tak i tømmer enn de fleste andre steder langs grensa. Etter litt frem og tilbake endte vi på betongpåler for første etasje, og trepåler for andre.
Nye planker er ikke dagligdags, men av og til får vi ikke tak i brukt tømmer, men digre stokker. Da blir det ekstra jobb på erfarne tømmermenn fra landsbyen. Alt foregår selvfølgelig manuelt med håndsag.
Prosess og nye prosjekter Her på grensa er det ingen skrevne regler, ingen reguleringsplan eller kommunal prosess å forholde seg til, men uformelle kulturelle koder, enkeltpersoner og institusjoner som styrer. Man kan stille spørsmålstegn ved beslutningene som tas, men vil man holde seg inne med naboer og lokalbefolkningen forøvrig og ikke skape problemer eller rote til den hårfine maktbalansen som holder samfunnet sammen, bør man forholde seg til de uformelle rammene som gjelder. I et samfunn uten lovverk, der de fleste er illegale migranter og flyktninger og alt er midlertidig, er det å ha noen strukturer og myndighetspersoner som skaper orden svært viktig. Det er langt bedre å be om tillatelse enn tilgivelse i dette tilfellet for konsekvensene av det motsatte kan bli store.
Det er en utfordring å få til utvikling uten å trå noen på tærne. Vi fokuserer hele tiden på en konstruktiv prosess og samarbeid, men i et samfunn der demokrati kun er et ord er dette en utfordring. Heldigvis begynner det gode grunnlaget vi har lagt gjennom de siste årenes arbeid å gi resultater. Starten på prosjektene er stort sett den samme, men prosessene blir stadig bedre og vi når lenger. Vi er mer erfarne, har vellykkede prosjekt å vise til, høyere status lokalt og kan kommunisere ønskene vi har for prosessen med mer tyngde. Fredsprosessen i Burma er fortsatt skjør, men som offisielle representanter for Karenerne er KNU (Karen National Union) nå i gang med å klargjøre for et liv tilbake på to sider av grensa. Hovedfokus er skoler, og vi er invitert til å samarbeide om en av de første. KNU er særlig interessert i måten vi jobber på og ønsker å lære underveis, så dette er et prosjekt vi har høye forhåpninger til. Vi skal også samarbeide med en amerikaner som har vært her det siste året om å tilby strøm, rent vann og infrastruktur rundt selve skolebygget. På sikt skal det bygges opp igjen en hel landsby som tidligere rommet 500 hus. Vi har foreløpig bare vært på befaring, og starten var som alltid. “Here the building and here the football field, ok?” Også er det bare å begynne på`n igjen!
Tidligere landsby med 500 hus og en skole med 600 barn. Nå er landet rydda for miner og klargjøres for bruk og vi har vært på befaring for å planlegge første steg: gjenoppbygging av skolen. Etter flere år med god oppførsel får jeg nå bevege meg ganske fritt langs grensa, men det krever en hel opplysningsprosess i forkant som både involverer KNU, landsbylederen i landsbyen vår, at han snakker med landsbylederen i området vi skal bygge, samt en generell titt på situasjonen.
Moei River, grensa mellom Thailand og Burma
Mvh Line Ramstad