Amandas gåte by Gyldendal Norsk Forlag

«Et lerret så fullt av liv at selv døden må ta plass i bakgrunnen.» NEW YORK TIMES

«Kløktig, tvers gjennom sjarmerende og utrolig spennende.» BOOKLIST

«Her finner man alt Allende er kjent for: Samspillet mellom mennesker, familiens betydning og konfliktene mellom religion, spiritisme og personlighet.» DAILY EXPRESS

«Mer og mer fengslende.» SUNDAY TIMES

«Et perfekt puslespill hvor bit for bit av fortellingen faller på plass helt frem til en uventet slutt.» BIOBIOCHILE

«Allende følger reglene for spenningsromanen uten å fjerne seg fra det som kjennetegner hele forfatterskapet.» EL PAIS

OMSLAGDESIGN: MARTA BORRELL / RANDOM HOUSE MONDADORI OMSLAGFOTO: © ARCÁNGEL FORFATTERFOTO: © LORI BARRA

Amanda Martín er en selvstendig, lynskarp, men også egenrådig og sta tenåring. Hun vokser opp i San Francisco, de frisinnede og annerledestenkendes hovedstad. Her driver moren Indiana en populær aromaterapi- og reiki-klinikk. Selv om mor og datter er ulike som natt og dag, er båndet mellom dem uslitelig.

ISABEL ALLENDE AMANDAS GÅTE

I S A BE L A L L E N DE ISABEL ALLENDE ble født i 1942 i Lima, Peru, men vokste opp i Santiago, Chile. Hun slo gjennom som forfatter i 1982 med romanen Åndenes hus (på norsk i 1984). Amandas gåte er hennes tjuende bok.

Amandas far, førstebetjent Bob Martín, leder etterforskningen av en rekke morbide drap som har funnet sted i byen. På fritiden begynner Amanda selv å undersøke sakene, med hjelp fra sin elskede morfar og internettvenner fra hele verden. Da Indiana forsvinner sporløst, blir Amandas hobby med ett blodig alvor. Nå hviler det på hennes unge skuldre å redde morens liv. Isabel Allende har på sine 30 år som forfatter solgt 57 millioner bøker verden over. Hennes kritikerroste nye roman Amandas gåte handler om en fryktløs ung kvinne som med alle midler forsvarer det hun elsker – og om familiens livreddende kraft.

Allendes bøker er solgt i totalt 57 millioner eksemplarer og oversatt til mer enn 30 språk. Hun bor i San Rafael, California.

«Ren magi.» people magazine

«Original, rå, moderne.» guardian

Amandas gåte

Originaltittel: Ripper Copyright © Isabel Allende, 2013 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Marta Borrell / Random House Mondadori Oversetterne Kari og Kjell Risvik er medlemmer av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-46040-9 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Isabel Allende

Amandas g책te Oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik

Tilegnet William C. Gordon, min følgesvenn i kjærlighet og lovløshet.

«Mor lever fortsatt, men hun kommer til å bli drept ved midnatt langfredag,» sa Amanda Martín til førstebetjenten, som ikke så noen grunn til å tvile på det, for jenta hadde ved flere anledninger vist at hun visste mer enn ham og alle kollegene ved Drapsavsnittet til sammen. Kvinnen ble holdt fanget et eller annet sted på de atten tusen kvadratkilometerne rundt San Francisco-bukta. Skulle de finne henne i live, hadde de ikke mange timene på seg, og han hadde ingen anelse om hvor han skulle begynne å lete etter henne. Ungdommene hadde kalt det første drapet for «det malplasserte balltremordet», for ikke å krenke offeret med en mer utvetydig beskrivelse. Det var fem tenåringer og en noe eldre herre som pleide å treffes via PC-en for å være med på Ripper, et rollespill. Om morgenen den 13. oktober 2011, klokken kvart over åtte, hadde elevene i fjerde klasse på grunnskolen Golden Hills i San Francisco kommet joggende inn i gymsalen, i takt med fløyten til treneren, som sto i døren og skyndte på dem. Gymsalen, som var stor, moderne og velutstyrt, bygd med midler skjenket av en gavmild forhenværende elev, som hadde lagt seg opp en formue under boligboblen før den sprakk, ble også brukt til avgangsseremonier og konserter og teaterforestillinger. Ungene, som kom løpende på rekke, skulle ta to hele run der på basketbanen som oppvarming, men bråstoppet på midten etter det overrumplende funnet av en person som lå sammensunket over en bukk med buksen rundt anklene, rumpa i været og skaftet på et baseballtre kjørt opp i endetarmen. Ungene flokket seg skrekkslagne rundt liket, til en guttunge på ni, mer uredd enn de andre, bøyde seg og 7

lot pekefingeren gli over en mørk klatt på gulvet og konstaterte at når det ikke var sjokolade, måtte det være størknet blod, mens en annen gutt tok opp en patronhylse og puttet den i lommen for å bytte den mot en pornografisk tegnefilm i friminuttet, mens en småjente filmet liket med mobilen. Treneren, som fortsatte å blåse i fløyten hver gang han pustet ut, kom småspringende bort til den tette klyngen av elever for å se hva det var. Han skjønte fort at det ikke kunne være noen spøk, og fikk et nervesammenbrudd. Elevene holdt et sånt spetakkel at andre lærere kom farende, og de fikk skysset dem ut av gymsalen, med skrik og puff, og slepte med seg treneren, trakk balltreet ut av liket og la det på gulvet, og oppdaget da at det hadde et blodig hull midt i pannen. De la et par gensere over det, og så låste de døren og ventet på politiet, som var på plass etter snaut nitten minutter. Åstedet var imens blitt klusset så mye med at det var umulig å si nøyaktig hva som hadde skjedd. Litt senere, på sin første pressekonferanse, opplyste førstebetjent Bob Martín at offeret var identifisert. Det var Ed Staton, 49 år, sikkerhetsvakt ved skolen. «Hva er det der med baseballtreet?» skrek en vitebegjærlig journalist, og førstebetjenten, som gremmet seg over at noe så nedverdigende for Ed Staton og kompromitterende for læreanstalten hadde sivet ut, svarte at det ville fremgå av obduksjonen. «Har man noen mistenkt? Var vakten homse?» Bob Martín overhørte styrtsjøen av spørsmål og erklærte pressekonferansen for avsluttet, men forsikret at Drapsavsnittet skulle informere pressen etter hvert som de faktiske forhold ble avklart. Etterforskningen var allerede i gang, under hans ledelse. Ettermiddagen før hadde noen elever i avgangsklassen vært i gymsalen og øvd på en musikal med handling fra dødsriket, som skulle oppføres til Halloween, noe med zombier og rock’n’roll, men de fikk først dagen etter kjennskap til det som hadde skjedd. På det tidspunktet da ugjerningen ble begått, ifølge politiets anslag, en gang omkring midnatt, var det ikke lenger noen på skolens område, bare tre medlemmer av rockebandet på parkeringsplassen, hvor de stuet instrumentene sine inn i en kassevogn. De hadde vært de siste som så Ed Staton i live. I sine vitnefor8

klaringer opplyste de at vakten hadde vinket til dem og kjørt av gårde i en liten bil i halv ett-tiden. De hadde befunnet seg et godt stykke fra Staton, og parkeringsplassen var ikke opplyst, men de var sikre på at de hadde kjent igjen uniformen i måneskinnet, selv om de ikke kunne bli enige om fargen og merket på bilen han kjørte bort med. De kunne heller ikke si om det hadde vært noen andre i kjøretøyet, men politiet sluttet seg til at bilen ikke tilhørte offeret, for den perlegrå SUV-en hans sto bare noen meter fra musikernes kassevogn. Åstedsgranskerne så for seg at Staton kunne ha dratt av sted sammen med noen som ventet på ham, og at han så hadde vendt tilbake til skolen for å hente bilen sin. Under det andre møtet med pressen opplyste sjefen for Drapsavsnittet at det var vaktskifte klokken seks om morgenen, og at man ikke kjente til motivet for at han hadde forlatt skolens område den natten for så å komme tilbake til bygningen, der døden lå på lur. Hans datter Amanda, som så intervjuet på TV, ringte for å korrigere ham: Det var ikke døden, men morderen som hadde ligget på lur. Det første drapet drev Ripper-spillerne til noe som skulle bli til en farlig besettelse. De fem ungdommene stilte seg de samme spørsmålene som politiet: Hvor hadde vakten vært på den korte tiden som var gått fra han ble sett av musikerne og til det tidspunktet da han ifølge anslagene døde? Hvordan kom han seg tilbake? Hvorfor hadde ikke vaktmannen forsvart seg før han fikk en kule i pannen? Hva skulle balltreet i den intime kroppsåpningen bety? Ed Staton hadde kanskje fortjent et slikt endelikt, men moralen i denne historien interesserte ikke de unge menneskene, som holdt seg strengt til de faktiske forhold. Til da hadde rollespillet innskrenket seg til oppdiktede forbrytelser i det 19. århundre, i et London som alltid var svøpt i tett tåke, der personene enten sto overfor illgjerningsmenn bevæpnet med øks og ishakke, eller andre som hadde det med å skape ufred blant byens borgere, men det hele fikk et mer realistisk anstrøk da deltagerne sa ja til Amanda Martíns forslag om at de skulle etterforske det som foregikk i San Francisco, som også var svøpt i tåke. Den navngjetne astrologen Celeste Roko hadde spådd et blodbad i byen, 9

og Amanda Martín bestemte seg for å benytte denne enestående anledningen til å etterprøve spådomskunsten. Med det siktemålet fikk hun med seg Ripper-spillerne og sin beste venn, Blake Jackson, som tilfeldigvis også var hennes bestefar, uten å ane at fornøyelsen skulle bli voldelig, og at hennes mor, Indiana Jackson, skulle bli et av ofrene. Ripper-spillerne var en utvalgt gruppe freaker spredt rundt omkring i verden, som holdt kontakt via Internett for å fakke og uskadeliggjøre den gåtefulle Jack the Ripper, overvinne hindre og knuse de fiendene som sto i deres vei. I egenskap av spillets leder tilrettela Amanda ethvert forehavende med tanke på deltagernes evner og begrensninger, skapt av hver enkelt spiller som deres alter ego. En ung mann fra New Zealand, lam i begge bena etter en ulykke og lenket til rullestolen, men med en tanke som kunne streife fritt omkring i fantastiske verdener og leve i så vel fortiden som fremtiden, fikk spille rollen som Esmeralda, en smart og nysgjerrig rom-jente. En tenåring fra New Jersey, ensom og sjenert, som bodde sammen med moren og som de to siste årene bare hadde forlatt rommet sitt for å gå på do, var sir Edmond Paddington, pensjonert engelsk oberst, en narraktig mannssjåvinist, veldig nyttig i dette spillet fordi han var ekspert på våpen og militærstrategi. I Montreal var det en ung jente på nitten år, som hadde tilbrakt sitt korte liv på klinikker for spiseforstyrrelser, og som hadde diktet opp personen Abatha, en kvinne med parapsykologiske evner, som var tankeleser, kunne inngi folk minner og ta kontakt med spøkelser. En foreldreløs afroamerikaner på tretten år, med en IQ på 156, med stipend for superbegavede barn på et akademi i Reno, hadde valgt å være Sherlock Holmes, for det gikk lekende lett for ham å utlede og trekke slutninger. Amanda hadde ingen egen person hun skulle forestille. Det var hennes oppgave å lede det hele og påse at de overholdt alle normer, men akkurat når det gjaldt blodbadet, tillot hun seg visse små justeringer. Hun flyttet for eksempel handlingen, som tradisjonelt utspilte seg i London i 1888, til San Francisco i 2012. Dessuten hadde hun brutt reglementet og utpekt en informant som het Kabel, en lutrygget, mindre begavet fyr, men til gjengjeld 10

lydig og lojal. Hans oppgave var å utføre ordrene hennes, hvor vanvittige de enn måtte virke. Bestefaren hennes hadde straks oppfattet at navnet til informanten var et akrostikon til Blake. I en alder av fireogseksti år var Blake Jackson i eldste laget for barneleker, men han deltok i Ripper for å kunne dele noe med datterdatteren sin ut over skrekkfilmer, sjakkpartier og logiske problemer som de pleide å utfordre hverandre med, og som han iblant vant, etter å ha rådspurt noen venner av seg, folk som underviste i filosofi og matematikk ved University of California, i Berkeley.

JANUAR

Mandag den 2. Ryan Miller lå på magen på massasjebordet og døste under de velgjørende hendene til Indiana Jackson, første grads praktikant av reiki, ifølge en teknikk som ble utviklet av den japanske buddhisten Miko Usui i 1922. Miller visste, fordi han hadde lest noenogseksti sider om emnet, at det ikke finnes vitenskapelige bevis for at reiki har noen som helst virkning, men han innbilte seg at den måtte ha en eller annen gåtefull kraft, ettersom de katolske biskopene i USA under en konferanse i 2009 hadde erklært at den var en fare for kristne menneskers åndelige sunnhetstilstand. Indiana Jackson hadde kontor nummer 8 i annen etasje på den berømte Holistisk Klinikk i North Beach, midt i det italienske strøket i San Francisco. Døren var malt indigo, åndelighetens farge, og veggene lysegrønne, sunnhetens farge. Et skilt med bokstaver i kursiv opplyste «Indiana, healer», og under det, hennes metoder: intuitiv massasje, reiki, magneter, krystaller, aromaterapi. På veggen i det ørlille forværelset hang det et glorete tøystykke, anskaffet i en asiatisk sjappe, med et bilde av gudinnen Shakti, en sanselig ung dame med svart hår, kledd i rødt, behengt med gullsmykker, med et sverd i høyre hånd og en blomst i venstre. Gudinnen ble mangfoldiggjort med flere armer og hender, som holdt andre symboler på hennes kraft, fra et musikkinstrument til noe som ved første øyekast kunne se ut som en mobiltelefon. Indiana var en så hengiven dyrker av Shakti at hun hadde holdt på å ta hennes navn, men hennes far, Blake Jackson, hadde klart å overbevise henne om at ingen nordamerikansk jente, høy, frodig og blond, med en fremtoning som en oppblåsbar dukke, ville kle navnet til en hinduistisk guddom. 15

Selv om Miller var mistroisk på grunn av sitt arbeids natur og sin militære utdannelse, ga han seg ytterst takknemlig hen til Indianas omsorgsfulle hender, og etter hver seanse gikk han ut derfra lett og fornøyd, om det nå skyldtes placeboeffekten og den erotiske begeistringen, som hans venn Pedro Alarcón trodde, eller chakraenes plassering, som Indiana forsikret. Denne fredfylte timen var den fineste tiden i hans enslige tilværelse, og han fant mer intimitet i en legende seanse med Indiana enn i sine kompliserte kåte sprell med Jennifer Yang, den mest utholdende av elskerinnene hans. Han var en høy og røslig kar med nakke og rygg som en bryter, armer så tykke og harde som stokker, men en konditors elegante hender, et kastanjebrunt hår med stenk av grått, kortklipt, tenner som var altfor hvite til å være naturlige, blå øyne, brakknese og tretten synlige arr, om man regnet det på benstumpen. Indiana Jackson hadde en mistanke om at han hadde enda flere, men hun hadde ikke sett ham uten underbukse. Ennå. – Hvordan føler du deg? spurte healeren. – Strålende. Lukten av dessert har skjerpet appetitten. – Det er appelsinessens. Hvis du har tenkt å fleipe, skjønner jeg ikke hvorfor du kommer, Ryan. – For å se deg, vel. Hva ellers? – Da er ikke dette noe for deg, bemerket hun ergerlig. – Jeg bare tuller jo, Indi! – Appelsin er en glad og ungdommelig duft, to egenskaper som du mangler, Ryan. Reiki er så kraftfull at de som har nådd opp til trinn to, kan drive med fjernbehandling, uten å se pasienten, men jeg måtte ha studert i tyve år i Japan for å komme så langt. – Jeg syns ikke du skulle prøve på det. Uten deg ville dette vært dårlig butikk. – Å helbrede er ingen butikk! – Noe skal man leve av. Du tar mindre betalt enn kollegene dine ved denne holistiske klinikken. Vet du hva en akupunkturtime hos Yumiko koster, for eksempel? – Det vet jeg ikke, og det har jeg ikke noe med. – Nesten det dobbelte av hva det koster hos deg. La meg få betale deg mer, ba Miller innstendig. 16

– Jeg hadde helst sett at du ikke betalte noen ting, for du er en venn av meg, men hvis du ikke fikk betale, ville du vel ikke komme igjen. Du kan ikke skylde noen en tjeneste, stoltheten er din store synd. – Ville du savne meg? – Nei, for vi ville fortsatt treffes andre steder, som alltid, men du ville savne meg. Bare tilstå at behandlingene mine hjelper. Husk hvor vondt du hadde da du kom hit første gang. I neste uke skal vi ta en time med magneter. – Massasje også, håper jeg. Du har en engels hender. – Ja vel, massasje også. Og se til å få på deg klærne, det sitter en annen pasient og venter. – Syns du ikke det er rart at nesten alle kundene dine er menn? spurte Miller og steg ned fra bordet. – Ikke alle er menn, jeg har også kvinner, barn og en puddel med gikt. Miller mente at om resten av Indianas mannlige klientell var som ham, betalte de trolig mest for å få være i nærheten av henne, mer enn ut fra troen på hennes usannsynlige helbredende metoder. Det var iallfall hans eneste grunn til å oppsøke kontor nummer 8 for første gang, og det tilsto han da også overfor Indiana under den tredje timen, for å unngå misforståelser, og fordi den opprinnelige tiltrekningen hadde måttet vike for en respektfull sympati. Hun sprutet ut i latter, det der var noe hun var mer eller mindre vant til, og hevdet at om et par–tre uker, når han så resultatene, ville han endre standpunkt. Ryan veddet en middag på yndlingsrestauranten sin: «Hvis du helbreder meg, betaler jeg; hvis ikke, betaler du,» sa han og håpet på å få treffe henne i omgivelser som var mer gunstige for en samtale enn i disse to kottene som ble overvåket av den allvitende Shakti. De var blitt kjent med hverandre i 2009, på en av de buktende stiene i Samuel P. Taylor nasjonalpark, mellom tusenårige hundre meter høye trær. Indiana hadde krysset San Franciscobukten med ferje, med sykkel om bord, og da hun vel var over i Marin County, hadde hun syklet flere kilometer til denne parken, som trening til et etappeløp i Los Angeles, som hun hadde tenkt 17

å være med på om noen uker. Prinsipielt betraktet Indiana idrett som en unyttig aktivitet, og det å holde seg i form hadde ingen høy prioritet, men denne gangen var det snakk om en kampanje mot AIDS, der datteren Amanda hadde bestemt seg for å delta, og hun kunne ikke la henne gjøre det alene. Hun hadde stanset opp litt for å drikke vann av flasken sin, med det ene benet på bakken, uten å stige av sykkelen, da Ryan Miller kom løpende forbi henne med Attila i bånd. Hun så ikke hunden før hun nærmest hadde den oppå seg, og i forskrekkelsen ramlet hun og fikk sykkelen over seg. Miller ba så mye om unnskyldning og hjalp henne på bena igjen og prøvde å rette opp et hjul som hadde vridd seg, mens hun børstet av seg støvet, mer opptatt av Attila enn av sine egne blåmerker, for aldri hadde hun sett et så stygt dyr: Det hadde arr på kryss og tvers, hårløse flekker på brystet, en kjeft der det manglet flere tenner, to glisende hjørnetenner i stil med Dracula, og et kupert øre, som om det var klipt med saks. Hun klødde det medfølende på hodet og prøvde å kysse det på snuten, men Miller stoppet henne bryskt. – Nei. Ikke ansiktet tett inntil ham! Attila er en krigshund! advarte han. – Hvilken rase er det? – En belgisk malinois med stamtavle. I god stand er den finere og sterkere enn en schæfer, med den ekstra fordelen at den har rett rygg og ikke har hofteplager. – Hva har skjedd med det stakkars dyret? – Det overlevde en mineeksplosjon, opplyste Miller mens han dyppet lommetørkleet i det kalde vannet i bekken der han uken før hadde sett laks hoppe motstrøms på sin strabasiøse ferd mot gyteplassen. Miller rakte henne den våte fillen, for at hun skulle få tørket av skrammene på bena. Han hadde lang treningsbukse, genser og en vest som så skuddsikker ut, og som etter hva han sa, veide tyve kilo og gjorde treningen mer effektiv. Når han tok den av seg for å være med i en konkurranse, kjentes det som han svevde. De satte seg til å prate mellom de tykke røttene på et tre, voktet av hunden, som fulgte årvåkent med på sin herres bevegelser, som om den ventet på en ordre, og av og til stakk den snuten bort 18

til henne og slikket henne diskré. Det var en lun ettermiddag, med duft av kvae og jord, opplyst av solglimt som skar som lanser gjennom trekronene, og det hørtes fuglesang, surrende mygg, bruset av vann mellom steinene i bekken, og en lett bris gjennom trærne. De helt rette omgivelser for et første møte i en romantisk roman. Miller hadde vært en Navy SEAL, spesialstyrkene som utførte de hemmeligste og farligste oppdragene. Han hadde tilhørt SEAL Team 6, det samme som i mai 2011 skulle angripe boligen til Osama bin Laden i Pakistan. En av de gamle kameratene hans skulle drepe lederen for al-Qaida, men Miller visste naturligvis ikke at dette skulle skje to år senere, og ingen kunne ha forutsett det, unntatt Celeste Roko, som studerte planetenes baner. Han hadde trukket seg tilbake i 2007, etter å ha mistet et ben i kamp, men det hindret ham ikke i å konkurrere i triatlon, som han sa til Indiana. Hun, som til da hadde sett mindre på ham enn på hunden, la nå merke til at det ene benet hans endte med en joggesko, det andre med en krum murskje. – Dette er en Flex-Foot Ceetah, som er laget etter mønster av frasparket til en gepard, verdens raskeste kattedyr, sa han og viste henne protesen. – Hvordan festes den? Han trakk opp buksen, og hun studerte innretningen som festet den til benstumpen. – Den er av karbonfiber, lett og så perfekt at Oscar Pistorius, en sørafrikaner som har amputert begge bena, ble forsøkt hindret i å delta i de olympiske lekene, fordi han med dem hadde et fortrinn fremfor de andre utøverne. Denne modellen egner seg til å løpe med. Jeg har andre proteser til å gå med og til å sykle med, sa ekssoldaten og la ganske forfengelig til at de var det aller ypperste på teknologiens område. – Gjør det vondt? – Noen ganger, men det er andre ting som er verre. – Som hva? – Fortidige ting. Men nå har vi snakket nok om meg, fortell noe om deg selv. – Jeg har ikke noe så interessant som et bionisk ben, og mitt 19

eneste arr går det ikke an å vise frem. Som småjente falt jeg og ble sittende på en piggtråd, betrodde Indiana ham. Indiana og Ryan satt der i parken og pratet om løst og fast under Attilas granskende blikk. Hun presenterte seg, halvt på alvor, halvt for spøk, og opplyste at åtte var lykketallet hennes, at hun var født under stjernebildet Fisken, at Neptun var hennes styrende planet, vannet hennes element, og at den gjennomskinnelige månesteinen, som viser intuisjonen vei, foruten akvamarin, som leder synene, åpner sinnet og bevarer godheten, var hennes fødselsstener. Hun gikk ikke inn for å forføre Miller, for hun hadde i fire år vært forelsket i en viss Alan Keller og hadde satset på trofasthet, men hvis hun hadde villet, kunne hun ha ledet samtalen inn på temaet Shakti, skjønnhetens, kjønnets og fruktbarhetens gudinne. Omtalen av disse attributtene fikk enhver – heteroseksuell – mann til å glemme alt som het forsiktighet, om hennes overdådige ytre ikke hadde vært tilstrekkelig, men Indiana utelot de andre kjennetegnene ved Shakti, guddommelig moder, uropprinnelig energi og hellig kvinnekraft, for slikt pleide å ha en avskrekkende virkning på mannfolk. Stort sett unnlot Indiana å utbre seg om sin healerpraksis, for hun hadde støtt på mer enn én kyniker som hørte henne snakke om kosmisk energi med nedlatende mine mens han slukte utringningen hennes med øynene. Men ettersom denne Navy SEAL virket tillitvekkende, ga hun ham en kortfattet redegjørelse for metodene sine, selv om de da, kledd i ord, virket lite overbevisende, også for henne selv. Miller mente de var nærmere voodoo enn medisin, men lot som han var veldig interessert, ettersom dette lykketreffet ga ham et godt påskudd til å treffe henne igjen. Han nevnte de krampene som plaget ham om natten, og som noen ganger lammet ham midt under et løp, og hun foreskrev en kombinasjon av terapeutisk massasje og en røre av bananer med kiwi. De hadde det så fornøyelig at solen allerede begynte å gå ned da hun skjønte at hun ville komme for sent til ferjen til San Francisco. Hun spratt opp og sa fort adjø, men han hadde varevognen sin stående ved inngangen til parken og tilbød seg å gi henne 20

skyss, siden de bodde i samme by. Kjøretøyet hadde en overdreven motor og digre hjul som på en lastebil, takgrind, stativ for sykler og en rosa plysjpute med dusker til hunden, noe som verken Miller eller Attila kunne ha valgt selv. Den var en gave fra Millers elskerinne, Jennifer Yang, som en oppvisning i kinesisk humor. Tre dager senere troppet Miller opp på Holistisk Klinikk bare for å se damen med sykkelen, som han ikke hadde klart å få ut av hodet. Indiana hadde ingen likhetstrekk med den sedvanlige gjenstanden for hans erotiske fantasier: Han foretrakk små asiatiske kvinner som Jennifer Yang, som han kunne henge en rekke klisjeer på – elfenbenshud, silkehår og ynkelig spede lemmer – og dessuten var hun en ambisiøs bankfunksjonær. Indiana, derimot, var prototypen på den grovlemmede amerikanske kvinnen, sunn og frisk, full av gode hensikter, slike som pleide å kjede ham, men av en eller annen grunn virket hun uimotståelig. Han skildret henne for Pedro Alarcón som «fyldig og fristende», adjektiver som ville ha passet på et måltid med høyt kolesterolinnhold, som vennen påpekte. Litt senere, da han presenterte henne, mente Alarcón at hun hadde den samme nærmest komiske sanseligheten som kjennetegnet elskerinnene til gangsterne i Chicago i filmer fra 60-årene, med sitt svulmende sopranbryst, sin blonde hårmanke og et overmål av kurver og øyevipper, men Miller husket ingen av disse divaene fra filmlerretet fra lenge før han ble født. Holistisk Klinikk gjorde Miller helt forfjamset. Han hadde ventet seg noe vagt buddhistisk, og der sto han foran et stygt hus i tre etasjer malt i samme farge som guacamole. Han visste ikke at det var bygd i 1930, og at det i sin glanstid hadde vært en turistattraksjon på grunn av art deco-arkitekturen og farget glass inspirert av Klimt, men at det hadde mistet all sin statelighet under jordskjelvet i 1989, da to av vinduene gikk i knas, og de to som var intakte, ble solgt til høystbydende. I vinduene satte man inn kornete ruter med farge som hønselort, som man gjerne bruker på knappefabrikker og militærkaserner, og under en av de mange dårlig planlagte ombygningene var gulvet av hvit og svart marmor i geo21

metrisk mønster erstattet av plast, som var lettere å holde rent. De dekorative søylene av grønn granitt, importert fra India, foruten dobbeltdøren av svart lakk, ble solgt til en thairestaurant. Det eneste som sto igjen, var gelenderet av smijern i trappen og to lamper fra den tiden, som nok ville ha lidd samme skjebne som døren og søylene dersom de hadde vært ekte Lalique. I vestibylen, som opprinnelig hadde vært kolossal og godt opplyst, hadde de sperret av flere meter innerst, og murt igjen portnerluken for å få plass til flere kontorer, og det som da sto igjen, var en skummel hule. Men da Miller ankom, skinte iallfall solen rett inn av de gulnede vinduene, og i en magisk halvtime ble rommet ravgult, over veggene lå det flytende karamell, og vestibylen gjenopplivet en stakket stund noe av sin gamle fornemhet. Mannen bega seg opp til kontor nummer 8, innstilt på å underkaste seg en hvilken som helst behandling, hvor bisarr den enn måtte være, og ventet nesten å få se Indiana kledd som prestinne, men hun tok imot ham i legekittel, hvite tresko og håret bundet opp med strikk i nakken. Ikke noe hekseri der. Hun fikk ham til å fylle ut et omfattende skjema, tok ham med ut i gangen for å se ham gå, forfra og bakfra, så viste hun ham inn på behandlingsrommet og ba ham kle av seg alt, unntatt underbuksen, og legge seg på bordet. Etter å ha undersøkt ham fastslo hun at den ene hoften var høyere enn den andre, og ryggsøylen skjev, noe som ikke er sjelden for den som bare har ett ben. Hun sa også at energien hans var blokkert på høyde med mellomgulvet, at han hadde knuter i skuldrene og halsen, anspenthet i alle muskler, stivhet i nakken og en generell uforsvarlig tilstand av årvåkenhet. Kort sagt, han var og ble en Navy SEAL. Indiana forsikret at hun kunne hjelpe ham med noen av metodene sine, men om de skulle gi resultater, måtte han lære å slappe av. Hun anbefalte akupunktur hos Yumiko Sato, som holdt til to dører til venstre i gangen, og uten å be om lov, tok hun telefonen og avtalte en time med en mester i qigong i Chinatown, fem kvartaler fra Holistisk Klinikk. Han gikk med på det for å gjøre henne til lags, og fikk seg et par behagelige overraskelser. Yumiko Sato var en person av ubestemmelig alder og kjønn, med den samme militære sveisen som han hadde, tykke briller, 22

spede ballerinafingre og en gravalvorlig mine, og stilte diagnosen ved å ta pulsen, og kom til de samme konklusjoner som Indiana. Så gjorde han ham oppmerksom på at akupunktur kan brukes for å behandle fysiske smerter, men det lindrer ikke dårlig samvittighet. Miller så forskrekket på ham og trodde han hadde hørt feil. Den uttalelsen gjorde ham forbauset, og flere måneder senere, da de var blitt mer fortrolige med hverandre, dristet han seg til å spørre hva han hadde ment med det. Yumiko Sato svarte uanfektet at bare dumme mennesker levde uten dårlig samvittighet. Qigong, med mester Xai, en gammel mann fra Laos med et salig uttrykk og mage som en levemann, ble en åpenbaring for Miller, den ideelle kombinasjon av balanse, åndedrett, bevegelse og meditasjon, akkurat hva kropp og sinn trengte, og han tok det med i sitt daglige treningsopplegg. Millers kramper lot seg ikke kurere på tre uker, som Indiana hadde lovt, men han løy for å få henne med ut på middag som han skulle betale, for det var lett å se at hennes økonomiske situasjon grenset til fattigdom. Den trivelige og støyende restauranten, med et kjøkken med smaker fra Vietnam og fransk påvirkning, og en flaske kalifornisk vin, Flowers pinot noir, bidro til å innlede et vennskap som for ham etter hvert ble hans mest utsøkte skatt. Han hadde alltid levd blant menn, hans egentlige familie var de femten Navy SEAL-soldatene som trente sammen med ham da han var tyve år og hadde fulgt ham gjennom kampenes strabaser, redsler og opphisselse, foruten de ørkesløse timenes kjedsomhet. Flere av disse kameratene hadde han ikke sett på mange år, andre på noen måneder, men han holdt kontakten med samtlige. De skulle alltid forbli hans brødre. Før han mistet benet, hadde ekssoldatens forhold til kvinner vært enkle, kjødelige, sporadiske og så kortvarige at ansiktene og kroppene gled i ett, og minnet om Jennifer Yang. Det var kvinner som kom og gikk, og hvis han forelsket seg i noen, var forholdet kortvarig, for hans livsstil, alltid på farten i nærkamp med døden, tillot ingen følelsesmessige bindinger, langt mindre giftermål og barn. Hans greie var krig mot fiender, noen virkelige, andre oppdiktede. Slik forløp hans ungdom. 23

I det sivile liv følte Miller seg klossete og utilpass, han hadde vondt for å føre en hverdagslig samtale, og hans langvarige taushet kjentes støtende for dem som bare kjente ham litt. I San Francisco, som var et paradis for homser, var det masser av vakre, selvstendige og vellykkede kvinner, helt annerledes enn dem han før hadde truffet på barer eller rundt militærforlegningene. Miller kunne oppfattes som kjekk, det kom helt an på lyset, og haltingen ga ham ikke bare en langmodig holdning, typisk for dem som har ofret seg for fedrelandet, men var også et godt påskudd for å innlede en samtale. Det skortet ikke på anledninger til et eventyr, men når han var sammen med intelligente kvinner, som var dem som interesserte ham, var han altfor opptatt av hvilket inntrykk han gjorde på dem, og det endte med at han kjedet dem. Ingen ung kvinne i California gadd å sitte og høre på soldathistorier, hvor episke de enn var, i stedet for å danse, unntatt Jennifer Yang, som hadde arvet den legendariske tålmodigheten til sine forfedre i Det himmelske rike, og kunne late som hun hørte etter mens hun tenkte på noe annet. Ikke desto mindre følte han seg fra første stund vel sammen med Indiana Jackson i denne kjempesequoiaskogen, og noen uker senere, under en middag på den vietnamesiske restauranten, slapp han å bry hjernen sin med å finne samtaleemner, for et halvt glass vin var nok til at hun ble snakkesalig. Tiden gikk som en røyk, og da de så på klokken, var den over midnatt. I spisesalen var det bare to meksikanske servitører som ryddet av bordene med den ergerlige minen som kjennetegner dem som allerede er ferdig med skiftet sitt og helst vil gå hjem. Denne kvelden for tre år siden ble Miller og Indiana bestevenner. Tross sin opprinnelige skepsis måtte soldaten etter tre–fire måneder innrømme at Indiana ikke var noen hvilken som helst forskrudd New Age-type, men at hun virkelig hadde evnen til å helbrede. Behandlingene hjalp ham å roe seg, han sov mye bedre, og krampene var nesten forsvunnet, men det beste ved disse timene var freden de ga ham: Hendene hennes formidlet varme og hengivenhet, og hennes innforlivelse brakte fortidens røster til taushet. Indiana for sin del vente seg til den sterke og diskré vennen, 24

som holdt henne sunn og frisk ved å ta henne med på joggeturer langs utallige stier i skog og mark i San Franciscos omegn, og hjalp henne ut av økonomiske kniper når hun ikke torde henvende seg til faren. De var alltid godt forlikte, og selv om det aldri ble sagt med rene ord, hang det en anelse i luften om at vennskapet kunne ha slått om til noe mer lidenskapelig om hun ikke hadde vært bundet til Alan Keller, sin sky kjæreste, og om han ikke hadde forpliktet seg til å sone for sine synder, og gikk så ekstremt til verks at han unnvek kjærligheten. Den sommeren da moren ble kjent med Ryan Miller, var Amanda Martín fjorten år, men så ut som hun var ti. Hun var en tynn og oppløpen jentunge med briller og tannregulering, og hun dekket til ansiktet med håret eller hetten på treningsgenseren sin for å skjerme seg mot verdens ulidelige støy og brutale lys, så helt annerledes enn den frodige moren at folk stadig vekk spurte om hun var adoptert. Miller hadde fra første stund behandlet henne stivt og distansert, som om han var et voksent menneske fra et fremmed land, la oss si Singapore. Han gjorde seg ikke særlig umak med å støtte henne ved sykkelløpet til Los Angeles, men han hjalp henne med treningen og forberedelsene til reisen, siden han hadde erfaring med triatlon, og på den måten sikret han seg hennes fortrolighet. Alle tre, Indiana, Amanda og han, dro fra San Francisco klokken syv en fredagsmorgen, sammen med to tusen andre tøffe deltagere, med de røde sløyfene for kampanjen mot AIDS på brystet, i følge med en lang rekke kjøretøyer med frivillige som fraktet telt og allslags forsyninger. De kom til Los Angeles neste fredag, med såre rumper og krampe i leggene og hjernen tømt for tanker, som nyfødte barn. I syv dager hadde de da slitt med pedalene, i motbakker og på landeveier, med lange strekninger med idylliske landskaper, andre med den jævligste trafikk, ingen sak for Ryan Miller, som syntes at femten timer på sykkelen gikk som en røyk, til gjengjeld et evig blodslit for moren og datteren, som bare kom seg i mål fordi han pisket dem videre som en annen stabssersjant når de holdt på å miste motet, og ladet batteriene deres med elektrolytiske drikker og oppkvikkende kjeks. 25

Om nettene segnet de to tusen syklistene om i leirer som var rigget opp av de frivillige langs veien, lik en skare trekkfugler på utmattelsens rand, kjørte i seg fem tusen kalorier, overhalte syklene, dusjet i campingvogner og gned inn legger og lår med lindrende balsam. Før de gikk og la seg, la Ryan Miller varme omslag på Indiana og Amanda og livet dem opp med inspirerende snakk om fordelene ved mosjon i frisk luft. «Hva har dette med AIDS å gjøre?» spurte Indiana den tredje dagen da hun hadde tråkket i vei i ti timer og grått av utmattelse og av alle livets fortredeligheter. «Ikke vet jeg, spør datteren din,» lød Millers oppriktige svar. Løpet bidro ikke noe særlig til kampen mot epidemien, men det grunnfestet det gryende vennskapet mellom Miller og Indiana, og sikret noe som hadde vært utenkelig for Amanda: en venn. Alt i alt hadde denne jenta, med sin hang til eneboerlivet, tre venner: bestefar Blake, sin vordende kjæreste Bradley og Navy SEAL, Ryan Miller. Medspillerne i Ripper kunne ikke regnes til samme kategori, for de kjente bare hverandre gjennom spillet, og forholdet mellom dem ble holdt innenfor forbrytelsens grenser.

Tirsdag den 3. Celeste Roko, den navngjetne astrologen fra California, gudmoren til Amanda, hadde på TV spådd blodbadet i september 2011. Det daglige programmet hennes med horoskoper og astrologiske rådslagninger gikk tidlig på luften, før værmeldingen, og ble sendt i reprise etter kveldsnyhetene. Roko var en kvinne på noenogfemti, og hun bar alderen godt takket være litt nennsom plastisk kirurgi, hun var karismatisk på skjermen og en grinebiter i nære forhold, ansett for pen og elegant av sine beundrere. Hun lignet litt på Eva Perón, bare noen kilo mer. I TV-studioet var det et forstørret bilde av Golden Gate Bridge i et falskt panoramavindu, og et stort kart over solsystemet med planeter som fikk lys og beveget seg med fjernkontroll. Folk med mediumistiske evner, astrologer og andre som driver 26