Drapslisten by Gyldendal Norsk Forlag

«Og akkurat som Sjakalen, Forsyth forblir mesteren i sin sjanger.» EXPRESS

Hver tirsdag møtes en liten gruppe mennesker til et hemmelig møte i Washingtons innerste kammer. De har bare én ting på agendaen; Drapslisten. Et dokument med navn på personer som er farlige for USA. Personene på listen skal lokaliseres og tilintetgjøres. En mann på Drapslisten går under dekk navnet Predikanten. Ingen vet hans virkelige identitet. Via internett rekrutterer han vestlige muslimer til å utføre drap og terrorhandlinger i landet der de bor. FREDERICK FORSYTH, født 1938, var fra 1956 til 1958 en av britiske Royal Air Forces yngste piloter. Han studerte ved Universidad de Granada i Spania. I 1961 ble han journalist for Reuters og arbeidet deretter som journalist i en rekke europeiske land. I 1965 ble han ansatt i BBC, hvor han blant annet dekket Biafrakrigen. I 1971 debuterte han med Sjakalen, som ble en internasjonal bestselger. I 2012 ble han tildelt britiske Crime Writers’ Associations høyeste utmerkelse, The Diamond Dagger, for et livslangt krimforfatterskap av særlig høy kvalitet. I 1997 ble Forsyth utnevnt til Commander of the British Empire.

forfatterfoto: © Gill Shaw. dronefoto: © Alamy omslagsdesign og foto: Stephen Mulcahey/TW

Kit Carson, tidligere oberstløytnant i US Marine og kjent som Jegeren, får oppdraget med å identifisere, finne og tilintetgjøre Predikanten.

Drapslisten er en høyaktuell og drivende spennende historie om radikalisering av muslimer i vestlige land.

«Drapslisten er Frederick Forsyth på sitt beste.» ABC AUSTRALIA

«Ingen skriver historier som Forsyth, og denne holder høy standard.» BOOKLIST

Originaltittel: The Kill List Copyright © Frederick Forsyth 2013 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no First published by Bantam Press, an imprint of Transworld Publishers, London 2013 Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/15 pkt. Omslagsdesign og foto: Stephen Mulcahey / TW Oversetter Per Kristian Gudmundsen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-46108-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Frederick Forsyth

Drapslisten Oversatt fra engelsk av Per Kristian Gudmundsen

Innhold

Forord

Del 1: OPPDRAG

Del 2: VENDETTA

Del 3: OPPGJØR

255

Personene

Predikanten, terrorist Jegeren, menneskejeger Gray Fox, direktør for TOSA Roger Kendrick, alias Ariel, datageni Ibrahim Samir, alias Troll, datageni Javad, CIA-muldvarp i det pakistanske ISI Benny, avdelingssjef i Mossad, Afrikas horn-kontoret, Tel Aviv Opal, Mossad-agent stasjonert i Kismayo Mustafa Dardari, eier av Masala Pickles Adrian Herbert, SIS Laurence Firth, MI5 Harry Andersson, svensk sjøfartsmagnat Kaptein Stig Eklund på Malmö Kadett Ove Carlsson på Malmö Al-Afrit, somalisk klanhøvding og piratboss Gareth Evans, forhandler Ali Abdi, forhandler Emily Bulstrode, kantinedame Jamma, Predikantens privatsekretær David, Pete, Barry, Dai, Curly og Tim, stifinnere

Forord

I Washingtons innerste, dulgte hjerte finnes det en kort og veldig hemmelig liste. Den inneholder navnene på terrorister som regnes som så farlige for USA, for nasjonens borgere og nasjonens interesser, at de er blitt dømt til døden uten at det skal gjøres noe forsøk på arrestasjon, rettssak eller domfellelse. Den kalles «drapslisten». Hver tirsdag formiddag blir listen tatt opp til vurdering i Det ovale kontor av presidenten og seks menn – aldri flere, aldri færre. Blant disse er direktøren for CIA og den firestjerners generalen som er sjef for verdens største og farligste private hær. Dette er JSOC, som angivelig ikke finnes. En kald vårmorgen i 2014 ble et nytt navn føyd til drapslisten. Den amerikanske kontraterrorens enorme maskineri hadde ikke noe bilde av ansiktet hans, og ikke engang hans virkelige navn var kjent. I likhet med Anwar al-Awlaki, den amerikansk-jemenittiske fanatikeren som holdt hatprekener på internett og som ble drept av et dronemissil i Nord-Jemen i 2011, preket også dette nye tilskuddet online. Så virkningsfulle var disse prekenene at unge muslimer i diasporaen konverterte til ultraradikal islam og begikk mord i dens navn. 10

I likhet med Awlakis ble også det nye tilskuddets taler avlevert på perfekt engelsk. I mangel av navn gikk han kort og godt under betegnelsen Predikanten. Oppdraget ble gitt til JSOC, hvis øverste sjef overlot det til TOSA, en organisasjon så obskur at åtteognitti prosent av tjenestegjørende amerikanske offiserer aldri har hørt om den. Faktum er at TOSA er den svært lille enheten, med base i North Virginia, som har til oppgave å spore opp terrorister som prøver å holde seg skjult for amerikansk gjengjeldelsesjustis. Samme ettermiddag gikk direktøren for TOSA, i all offisiell kommunikasjon kjent som Gray Fox, inn på kontoret til sin fremste menneskejeger og la et ark på skrivebordet hans. På arket sto det bare: Predikanten. Identifiser. Lokaliser. Tilintetgjør. Under ordene var signaturen til den amerikanske øverstkommanderende, presidenten. Det gjorde papiret til en presidentordre fra Det hvite hus, altså en Executive Order, en EXORD. Mannen som stirret på ordren var en enigmatisk, femogførti år gammel oberstløytnant i US Marine Corps som, både innenfor og utenfor bygningen, bare var kjent under et kodenavn. Han ble kalt JEGEREN.

DEL 1

OPPDRAG

Kapittel en

Hvis han var blitt spurt, ville Jerry Dermott ha lagt hånden på hjertet og sverget på at han aldri med vitende og vilje hadde skadet noen i hele sitt liv, og at han ikke fortjente å dø. Men det reddet ham ikke. Det var i midten av mars i Boise, Idaho, og vinteren var motvillig i ferd med å slippe taket. Men det var snø på de høye fjelltoppene rundt delstatshovedstaden, og vinden som kom ned fra dem, var fremdeles bitende kald. De som var ute og gikk, hufset av sted i varme ytterklær idet kongressmannen kom ut av bygningen i 700 West Jefferson Street. Han kom til syne i Capitols storslagne inngangsparti og gikk ned trappen langs sandsteinsveggene mot gaten, der bilen hans var kjørt frem. Han nikket på sin sedvanlige joviale måte til politimannen på trappen ved døren i søylegangen og så at Joe, hans trofaste sjåfør gjennom mange år, var på vei rundt bilen for å åpne bakdøren. Han la ikke merke til den innhyllede skikkelsen som reiste seg fra en benk på fortauet og satte seg i bevegelse. Skikkelsen var kledd i en lang, mørk frakk, ikke knappet, men holdt sammen av hender innenfor. Han hadde en slags 15

brodert lue på hodet, og det eneste påfallende ved ham, om noen hadde sett etter, noe ingen gjorde, var at under frakken var det ingen jeanskledde bein, men en slags hvit drakt. Det skulle senere bli fastslått at plagget var en arabisk dishdasha. Jerry Dermott var nesten fremme ved den åpne døren da en stemme ropte «kongressmann». Han snudde seg mot lyden. Det siste han så på jorderik, var et svartsmusket ansikt som stirret på ham med et underlig, tomt blikk som lot til å være festet på noe i det fjerne. Frakken åpnet seg, og løpene på den avsagde hagla vippet opp fra der den hadde hengt og dinglet innenfor stoffet. Politiet fastslo senere at begge løpene ble avfyrt samtidig, og at patronene var ladd med grovkalibret hagl, ikke de små kornene som blir brukt på fugl. Avstanden var omtrent tre meter. Siden de avsagde hagleløpene var så korte, ble spredningen stor. Noen av stålkornene gikk forbi kongressmannen på begge sider, og et par av dem traff Joe og fikk ham til å snu seg og rave bakover. Han hadde en pistol i et hylster under jakken, men han slo hendene for ansiktet og fikk ikke brukt den. Politimannen på trappen så det hele, trakk revolveren og kom løpende ned. Overfallsmannen løftet begge armene i været, med hagla i den høyre hånden, og ropte noe. Politimannen kunne ikke vite om det andre løpet var blitt avfyrt og skjøt tre skudd. På syv meters avstand, og trent som han var med våpenet sitt, kunne han vanskelig bomme. De tre kulene traff den skrikende mannen midt i brystet og kastet ham bakover, der han traff limousinens bagasjerom, skled av, veltet forover og døde med ansiktet ned i rennestei16

nen. Skikkelser dukket opp i døren under søylegangen og fikk se de to kroppene som lå på bakken, sjåføren som stirret på de blodige hendene sine og politimannen som sto over overfallsmannen med begge hender rundt revolveren. De løp inn igjen for å tilkalle hjelp. To lik ble kjørt til byens likhus, og Joe til sykehus for å få fjernet de tre haglkornene som hadde gravd seg inn i ansiktet hans. Kongressmannen var død, med brystet gjennomboret av over tyve stålkuler som hadde gått gjennom hjertet og lungene. Det samme var attentatmannen. Sistnevnte ga ingen holdepunkter med hensyn til identitet der han lå naken på steinplaten i likhuset. Han hadde ingen personlige papirer på seg, og merkelig nok ikke hår på kroppen, bortsett fra skjegget. Men bildet av ansiktet hans i kveldsavisene fikk to informanter til å stå frem – dekanus ved et universitetsfakultet i utkanten av byen identifiserte ham som en student av jordansk herkomst, og en pensjonatvertinne gjenkjente en av leieboerne sine. Etterforskere som gjennomsøkte den døde mannens rom, tok med seg mange bøker på arabisk og en laptop. Innholdet på laptopen ble lastet ned på politiets tekniske lab. Den avslørte noe ingen ved hovedpolitistasjonen i Boise hadde sett før. Harddisken inneholdt en rekke forelesninger, eller prekener, av en maskert skikkelse som stirret fra skjermen med flammende øyne og snakket flytende engelsk. Budskapet var enkelt og brutalt. Den sanne troende måtte gjennomgå en personlig konvertering fra kjetteri til den muslimske sannhet. Han måtte, innenfor sin sjels begrensninger, uten å betro seg til eller stole på noen, konvertere til islam og 17

bli en sann og lojal Allahs soldat. Deretter skulle han søke seg ut en fremstående person i Den store satans tjeneste og sende ham til helvete og deretter selv dø som en shahid, en martyr, og stige opp for å leve i Allahs paradis i all evighet. Det var over tyve av disse prekenene, alle med det samme budskapet. Politiet overleverte bevismaterialet til FBI-kontoret i Boise, som sendte hele mappen til J. Edgar Hoover-bygningen i Washington DC. I det nasjonale hovedkvarteret til Byrået kom ikke dette som noen overraskelse. De hadde hørt om Predikanten før.

1968 Mrs. Lucy Carson fikk veer den 8. november og ble straks innlagt på fødeavdelingen ved marinesykehuset i Camp Pendleton, California, der hun og ektemannen var stasjonert. To dager senere ble hennes første og, skulle det vise seg, eneste sønn født. Han fikk navnet Christopher etter sin bestefar på farssiden, men siden denne eldre US Marine-offiseren alltid ble kalt Chris, fikk babyen, for å unngå forveksling, kallenavnet Kit. Referansen til den gamle pioneren var helt tilfeldig. Tilfeldig var også fødselsdatoen: 10. november, fødselsdatoen til United States Marine Corps i 1775. Kaptein Alvin Carson befant seg i Vietnam, der kampene var voldsomme og skulle forbli det i ytterligere fem år. Men Carsons tjenestetid utenlands gikk mot slutten, så han fikk 18

reise hjem til jul for å bli gjenforent med sin kone og sine to små døtre og holde sin førstefødte sønn i armene. Han vendte tilbake til Vietnam over nyttår og deretter tilbake til den store marinebasen i Pendleton i 1970. Hans neste utstasjonering ble ingen utstasjonering, for han ble værende i Pendleton i tre år og fikk se sin sønn vokse seg gjennom smårollingsalderen til han var fire og et halvt år. Her, langt fra den dødbringende jungelen, kunne paret leve et sedvanlig «basebasert» liv, rammet inn av de gifte offiserenes boligområde, kontoret, klubben, postkontoret og basens kirke. Og han kunne lære sønnen sin å svømme i småbåtmarinaen Del Mar. Det hendte han tenkte tilbake på disse årene i Pendleton som «the days of wine and roses». I 1973 ble han overført til en annen «familiepostering» i Quantico, like utenfor Washington DC. Den gang var Quantico bare en enorm mygg- og flåttbefengt villmark der en liten gutt kunne jage ekorn og vaskebjørn gjennom skogen. Carson-familien befant seg fremdeles på basen da Henry Kissinger og nordvietnameseren Le Duc Tho møttes utenfor Paris og banket igjennom avtalen som markerte den formelle slutten på tiåret med nedslakting som i dag kalles Vietnamkrigen. Carson, som nå var major, vendte tilbake til sin tredje tjenesteperiode i Vietnam, et sted som fremdeles kokte av uro idet den nordvietnamesiske hæren gjorde seg klar til å bryte Paris-avtalen og invadere Sør-Vietnam. Men han ble sendt tidlig hjem, like før den panikkartede flukten fra taket på ambassadebygningen til det siste flyet som forlot flyplassen. I løpet av disse årene gjennomlevde sønnen Kit de normale 19

stadiene til en liten, amerikansk gutt – Little League-baseball, småspeideren og skolen. Sommeren 1976 ble major Carson og familien overført til en tredje enorm US Marine-base – Camp Lejeune i North Carolina. Som bataljonens nestkommanderende arbeidet major Carson ved 8. Marines’ hovedkvarter i «C» Street og bodde med kone og tre barn i det store boligkvarteret som var forbeholdt gifte offiserer. Det var aldri snakk om hva gutten skulle bli når han ble voksen. Han var født inn i selve kjernen av to familier – Carsons og The Corps. Man gikk uten videre ut ifra at han kom til å følge i farens og bestefarens fotspor, fullføre offiserskolen og iføre seg uniformen. Fra 1978 til 1981 fikk major Carson en sjøpostering han for lengst skulle ha hatt, i Norfolk, marinen og marinekorpsets enorme base på sørsiden av Chesapeake Bay i det nordlige Virginia. Familien bodde på basen, majoren dro til sjøs som US Marine-offiser på USS Nimitz, hangarskipsflåtens stolthet. Det var fra dette utsiktspunktet han ble vitne til fiaskoen Operation Eagle Claw, også kjent som Desert One, det håpløse forsøket på å befri de amerikanske diplomatene som ble holdt som gisler i Teheran av «studenter» ayatollah Khomeini hadde trollbundet. Major Carson sto med en kraftig kikkert på brovingen på Nimitz og fulgte de åtte enorme Sea Stallion-helikoptrene med øynene, der de brølte mot kysten for å understøtte gruppa av Green Berets og Rangers som skulle gjennomføre kuppet og deretter bringe de befridde diplomatene i sikkerhet utenfor kysten. Og han så de fleste av dem komme haltende tilbake. Først 20

de to som brøt sammen over den iranske kysten fordi de ikke hadde sandfiltre og hadde kommet inn i en sandstorm. Så de andre som fraktet de sårede ut etter at et av helikoptrene hadde fløyet inn i frontruten på en Hercules og blitt til en ildkule. Livet ut var han bitter over hendelsen og den tåpelige planleggingen som hadde forårsaket den. Fra sommeren 1981 til 1984 var Alvin Carson, nå oberstløytnant, stasjonert med familien i London som US Marineattaché ved ambassaden på Grosvenor Square. Kit ble innskrevet på den amerikanske skolen i St. John’s Wood. Gutten tenkte senere tilbake på de tre årene i London med glede. Dette var på Margaret Thatcher og Ronald Reagans tid, da de hadde sitt bemerkelsesverdige partnerskap. Falklandsøyene ble invadert og befridd. En uke før britiske fallskjermsoldater gikk inn i Port Stanley, var Ronald Reagan på statsbesøk i London. Charlie Price ble utnevnt til ambassadør og ble den mest populære amerikaneren i byen. Det var selskaper og baller. Under en fremstilling i ambassaden ble Carson-familien presentert for dronning Elizabeth. Fjorten år gamle Kit Carson ble for første gang forelsket i en pike. Og faren hans kunne feire sine første tyve år i marinekorpset. Alvin Carson ble som oberstløytnant forfremmet til å overta kommandoen over 2. bataljon, 3. marineregiment, og familien ble forflyttet til Kaneohe Bay på Hawaii og til et ganske annet klima enn i London. For tenåringsgutten var dette en tid med surfing, snorkling, fisking og en mer enn aktiv interesse for jenter. Sekstenåringen var i ferd med å utvikle seg til en imponerende idrettsmann, men skolekarakterene viste at det også gikk 21

fort rundt oppe i hodet hans. Da faren året etter ble utnevnt til operasjonsoffiser og sendt tilbake til fastlandet, var Kit Carson Eagle Scout og førsteårsstudent i Reserve Officer Training Corps. Det alle hadde gått ut ifra flere år tidligere, var nå i ferd med å bli til virkelighet: Han var på god vei til å følge etter faren inn i marinekorpsets rekker. Tilbake i Statene vinket en universitetseksamen. Han ble sendt til College of William and Mary i Williamsburg i Virginia, der han bodde som internatelev i fire år og hadde historie og kjemi som fordypningsfag. Og det var tre lange sommerferier. Disse ble viet fallskjermskole, dykkeropplæring og Officer Candidate School i Quantico. Han tok eksamen tyve år gammel våren 1989 og fikk på samme tid sitt avgangsvitnesbyrd og sin ene skulderstripe som løytnant i The Corps. Faren, som nå var blitt énstjernes general, og moren var sprekkeferdige av stolthet og til stede under seremonien. Han ble først plassert på grunnkurset frem til jul, deretter Infantry Officer School til mars 1990, der han gikk ut med toppkarakter. Ranger School i Fort Benning fulgte, og med ranger-distinksjonen ble han sendt til Twentynine Palms i California. Her fikk han videre opplæring på Air/Ground Combat Center, kjent som «The Stumps», og ble deretter overført til 1. bataljon, 7. regiment på den samme basen. Så, den 2. august 1990, invaderte en mann ved navn Saddam Hussein Kuwait. US Marines gikk til krig igjen, og løytnant Kit Carson dro med dem.

1990 Så snart beslutningen var tatt om at Saddam Husseins invasjon av Kuwait ikke kunne tolereres, ble en storkoalisjon dannet og oppmarsjert langs den irakisk-saudiarabiske ørkengrensen fra Persiabukta i øst til den jordanske grensen i vest. US Marines kom i form av The Marine Expeditionary Force under general Walter Bloomer, og denne omfattet 1. marinedivisjon under kommando av general Mike Myatt. Et sted svært langt nede i hakkeordenen befant løytnant Kit Carson seg. Divisjonen ble stasjonert i den ytterste østlige enden av koalisjonslinjen, med bare Persiabuktas blå vann til høyre for seg. Den første måneden, den kvelende hete augustmåneden, var preget av hektisk aktivitet. Hele divisjonen, med panserstyrker og artilleri, måtte ilandsettes og utstasjoneres langs sektoren den skulle dekke. En armada av lasteskip anløp den inntil da søvnige oljehavna Al-Jubail for å ilandsette feltutrustningen som trengtes for å utstyre, innkvartere og forsyne en hel amerikansk divisjon. Det var ikke før i september at Kit Carson fikk vite hvor han skulle utplasseres. Det skjedde under en samtale med en sur og sarkastisk veteranmajor som antakelig var blitt stående i denne graden og likte det dårlig. Major Dolan leste langsomt igjennom den nye offiserens mappe. Til slutt fanget blikket hans noe uventet. Han så opp. «Du bodde i London som barn?» «Yessir.» «Merkelige typer.» Major Dolan leste igjennom resten av mappen og lukket den. «Britenes 7. panserbrigade er oppmar23

sjert på vår venstre flanke. De kaller seg selv Ørkenrottene. Som sagt, merkelige typer. De kaller sine egne soldater rotter.» «Det er egentlig en springmus, sir.» «En hva?» «En springmus. Et ørkendyr som likner på en surikat. De fikk økenavnet da de sloss mot Rommel i ørkenen i Libya under annen verdenskrig. Han var Ørkenreven. Springmusen er mindre, men vanskelig å få tak i.» Major Dolan var på ingen måte imponert. «Ikke prøv deg på meg, løytnant. Vi må på en eller annen måte forholde oss til disse ørkenrottene. Jeg kommer til å foreslå for general Myers at han sender deg over til dem som en av våre liaisonoffiserer. Tre av.» Koalisjonsstyrkene måtte tilbringe ytterligere fem måneder i den kvelende ørkenvarmen mens de allierte luftstyrkene gjennomførte den femti prosents «nedbrytningen» av den irakiske hæren som øverstkommanderende general Norman Schwarzkopf forlangte før han ville gå til angrep. Etter å ha meldt seg for den britiske generalen Patrick Cordingley, sjefen for 7. panserbrigade, fungerte Kit Carson en del av denne tiden som liaisonoffiser mellom de to styrkene. Svært få amerikanske soldater var i stand til å spa opp noen interesse for, eller empati med, saudiernes arabiske kultur. Kit Carson var med sin medfødte nysgjerrighet et unntak. Blant britene fant han to offiserer som kunne litt arabisk, og av dem lærte han en håndfull setninger. Når han var i Al-Jubail, hørte han på de fem daglige bønneropene og så på de kappekledde skikkelsene som om og om igjen la seg ned med pannen mot bakken under utførelsen av ritualet. 24

Han passet på å hilse saudierne han av og til møtte, med det formelle «Salaam aleikum» (fred være med deg) og lærte å svare med «Aleikum as-Salaam» (og måtte fred være med deg). Han merket seg hvor overrasket de ble over at en utlending tok seg bryet, og vennligheten som fulgte. Etter tre måneder ble den britiske brigaden utvidet til en divisjon, og general Schwarzkopf flyttet britene lenger østover, til general Myatts irritasjon. Da bakkestyrkene til slutt satte seg i bevegelse, ble krigen kort, hard og brutal. De irakiske panserstyrkene ble skutt i filler av britiske Challenger IIog amerikanske Abrams-stridsvogner. Luftherredømmet var totalt, som det hadde vært i flere måneder. Saddams infanteri var blitt pulverisert i sine skyttergraver av teppebombing fra amerikanske B-52-bombefly og overga seg i horder. US Marines satte inn et voldsomt angrep mot Kuwait, der de ble mottatt med ovasjoner, og rykket så mot den irakiske grensen, der de fikk ordre fra høyere hold om å stanse. Bakkekrigen varte i bare fem dager. Løytnant Kit Carson må ha gjort noe riktig. Da han vendte hjem sommeren 1991, ble han ærerikt overført til 81mm bombekastertropp som den beste løytnanten i bataljonen. Åpenbart øremerket for større ting i livet gjorde han da noe ukonvensjonelt, for første, men ikke siste gang. Han søkte om og fikk et Olmsted-stipend. Da han ble spurt hvorfor, svarte han at han ønsket å bli sendt til Forsvarets Språkinstitutt, som lå i Presidio i Monterey i California. Da han ble presset ytterligere, medga han at han ville lære seg arabisk. Det var en beslutning som skulle forandre hele livet hans. 25

Hans noe forbausede overordnede innvilget søknaden. Med Olmsted i lomma tilbrakte han det første året i Monterey og det andre og tredje som praksisår ved det amerikanske universitetet i Kairo. Her fant han ut at han var den eneste marinesoldaten og den eneste militære som hadde vært i kamp. Mens han var der, den 26. februar 1993, prøvde en jemenitt ved navn Ramzi Yousef å sprenge et av tårnene i World Trade Center på Manhattan. Han mislyktes, men uten at det amerikanske establishment forsto det, hadde han avfyrt det første Fort Sumter-skuddet i den islamistiske jihaden mot USA. Det var ingen nettaviser i de dager, men løytnant Carson kunne følge den påfølgende etterforskningen på radio over Atlanteren. Han var forvirret og nysgjerrig. Til slutt avla han en visitt hos et av de klokeste menneskene han hadde støtt på i Egypt. Professor Khaled Abdulaziz underviste ved Al-Azharuniversitetet, et av de viktigste sentrene for koranstudier i hele den islamske verden. Det hendte at han holdt forelesninger på det amerikanske universitetet. Han mottok den unge mannen på sitt kontor på Al-Azhar. «Hvorfor gjorde de det?» spurte Kit Carson. «Fordi de hater dere,» sa den gamle mannen rolig. «Men hvorfor? Har vi gjort dem noe?» «Dem personlig? Landene deres? Familiene deres? Ingenting. Bortsett kanskje fra å dele ut dollar. Men det er ikke det som er poenget. Hva terrorisme angår, er det aldri det som er poenget. Hva terrorister angår, enten det er Al-Fatah eller Black September eller disse nye gruppene med angivelig religiøse som vokser frem, kommer raseriet og hatet i første rekke. 26

Deretter rettferdiggjørelsen. For IRA er det patriotisme, for De røde brigader politikk, for salafist-jihadistene gudfryktighet. En angivelig gudfryktighet.» Professoren lagde te til to på det lille spritkokeapparatet sitt. «Men de påstår at de følger den hellige Koranens lære. De påstår at de adlyder profeten Muhammed. De påstår at de tjener Allah.» Den gamle professoren smilte mens vannet kokte. Han hadde merket seg ordet «hellige» foran Koranen. En høflighet, men den ble godt mottatt. «Unge mann, jeg er hva man kaller en ’hafiz’. Det er en som har lært seg utenat alle de 6236 versene i den hellige Koranen. Til forskjell fra deres bibel, som ble skrevet av hundrevis av forfattere, ble vår koran skrevet – egentlig diktert – av én. Likevel er det avsnitt som later til å motsi hverandre. Det jihadistene gjør, er å ta en eller to setninger ut av sin sammenheng, vri litt på dem og deretter påstå at de har guddommelig rettferdiggjørelse. Det har de ikke. Det står ingen steder i hele vår hellige bok at vi skal drepe kvinner og barn for å behage den vi kaller Allah, Den nådefulle, Den miskunnelige. Alle ekstremister gjør det samme, også kristne og jøder. Ikke la teen bli kald. Den skal drikkes rykende varm.» «Men, professor, disse selvmotsigelsene. Har de aldri blitt diskutert, forklart, rasjonalisert?» Professoren skjenket egenhendig mer te til amerikaneren. Han hadde tjenere, men likte å lage sin egen te. «Ustanselig. I tretten hundre år har forskere gransket og skrevet kommentarer til denne ene boken. Samlebetegnelsen 27

på disse kommentarene er ’hadith’. Det er omtrent 100 000 av dem.» «Har De lest dem?» «Ikke alle. Det ville ha tatt ti liv. Men mange. Og jeg har skrevet to.» «En av attentatmennene, sjeik Omar Abdul Rahman, han de kaller Den blinde sjeiken, var … er … også en forsker.» «Og en villfaren en. Det er ikke noe nytt ved det i noen religion.» «Men jeg må spørre igjen. Hvorfor hater de?» «Fordi dere ikke er dem. De nærer et dypt hat mot det som ikke er dem selv. Jøder, kristne, dem vi kaller ’kuffar’ – de vantro som ikke vil omvende seg til den ene, sanne tro. Men også mot dem som ikke er muslimske nok. I Algerie slakter jihadistene landsbyene til fellaghaene, bøndene, også kvinner og barn, i sin hellige krig mot Alger. Husk alltid dette, løytnant. Først kommer raseriet og hatet. Deretter rettferdiggjørelsen, den påtatt dype gudfryktigheten, ren humbug.» «Og De, professor?» Den gamle mannen sukket. «Jeg avskyr og forakter dem. Fordi de tar mitt kjære islams ansikt og viser det frem til verden forvrengt av vrede og hat. Men kommunismen er død, Vesten svakt og selvsentrert, opptatt av fornøyelser og grådighet. Det er mange som kommer til å lytte til det nye budskapet.» Kit Carson så på klokka. Tiden var snart inne for professorens bønner. Han reiste seg. Forskeren merket seg gesten og smilte. Også han reiste seg og fulgte sin gjest til døren. Da amerikaneren gikk, ropte han etter ham. 28

«Løytnant, jeg er redd mitt kjære islam er på vei inn i en lang, mørk natt. De er ung, De vil få se slutten på den, inshallah. Jeg ber om å få slippe å oppleve den.» Tre år senere døde den gamle forskeren i sin seng. Men massedrapene hadde begynt med en enorm bombe i en boligblokk som var populær blant amerikanske sivile i Saudi-Arabia. En mann ved navn Osama bin Laden hadde forlatt Sudan og vendt tilbake til Afghanistan som en velkommen gjest hos det nye regimet, Taliban, som hadde herjet landet. Og Vesten gjorde fremdeles ingenting for å forsvare seg, men fortsatte å hygge seg gjennom årene med prøvelser.

I dag Den lille markedsbyen Grangecombe i det engelske grevskapet Somerset tiltrakk seg om sommeren noen få turister som ruslet gjennom de brolagte gatene fra 1600-tallet. Ettersom den lå utenfor alle hovedveiene til strendene og buktene i sørvestEngland, var det ellers et sted der lite skjedde. Men byen hadde en historie og et kongelig privilegiumsbrev og et bystyre og en borgermester. I april 2014 var det Hans nåde Giles Matravers, en pensjonert kleshandler, som sto for tur til å overta verdigheten og retten til å bære borgermesterkjedet, den pelskantede kappen og den tresnutede hatten. Og det var det han gjorde da han åpnet den nye handelskammerbygningen like bak High Street, da en skikkelse stormet frem fra den lille flokken av tilskuere, tilbakela de 29

ti meterne mellom dem før noen fikk reagert, og plantet en slakterkniv i brystet hans. Det var to politimenn til stede, men ingen av dem hadde skytevåpen. Den døende borgermesteren ble tatt hånd om av sin rådmann og andre, men til ingen nytte. Politifolkene fikk overmannet drapsmannen, som ikke gjorde noe forsøk på å flykte, men gjentatte ganger ropte noe som ingen forsto, men som eksperter senere gjenkjente som «Allahu akhbar» eller «Allah er stor». Den ene av politimennene fikk et kutt i hånden da han grep etter kniven, og deretter ble overfallsmannen lagt i bakken under to blå uniformer. Etterforskere kom behørig fra grevskapsbyen Taunton for å innlede den formelle etterforskningen. Drapsmannen satt taust på politistasjonen og nektet å svare på spørsmål. Han var kledd i en fotsid dishdasha, så en arabisktalende ble tilkalt fra grevskapets hovedpolitistasjon, men han hadde ikke noe større hell med seg. Mannen ble identifisert som en lagerarbeider på det lokale supermarkedet. Han bodde på ett rom i et pensjonat, og vertinnen kunne fortelle at han var iraker. Først ble det antatt at ugjerningen skyldtes raseri over det som skjedde i hjemlandet hans, men Innenriksdepartementet kunne opplyse at han hadde kommet som flyktning og var blitt innvilget asyl. Ungdommer i byen sto frem og fortalte at Farouk, eller Freddy som han ble kalt, inntil for tre måneder siden hadde gått på byen, drukket og truffet damer. Så var det som om han hadde gjennomgått en forandring, han trakk seg inn i seg selv og ble taus og tok avstand fra sin tidligere livsstil. I rommet hans var det lite annet å finne enn en laptop med 30

et innhold som ville ha vært svært velkjent for politiet i Boise i Idaho. Preken etter preken av en maskert person som satt foran et slags svart bakteppe med koraninskripsjoner som oppfordret de troende til å drepe «kuffar». De forbløffede politifolkene i Somerset-politiet så på et dusin slike prekener, for taleren snakket et nesten aksentfritt engelsk. Mens drapsmannen, fremdeles like taus, ble fremstilt for retten, ble filen og laptopen sendt til London. Metropolitanpolitiet oversendte materialet til Innenriksdepartementet som konsulterte Security Service, MI5. De hadde allerede mottatt en rapport om en hendelse i Idaho fra tjenestens mann ved den britiske ambassaden i Washington.

1996 Tilbake i USA ble kaptein Kit Carson overført til Camp Pendleton for en periode på tre år, stedet der han var født og hadde tilbrakt de første fire årene av sitt liv. I løpet av disse årene døde hans farfar, en pensjonert oberst i The Corps som hadde kjempet på Iwo Jima, på pleiehjemmet i North Carolina. Faren var blitt forfremmet til énstjernes general, en forfremmelse farfaren fikk gleden av å oppleve like før sin død. Kit Carson traff og giftet seg med en sykepleier i marinen ved det samme sykehuset hvor han selv hadde kommet til verden. I tre år prøvde han og Susan å få barn, helt til prøver viste at hun ikke kunne bli gravid. De ble enige om en dag å adoptere, men ikke riktig ennå. Sommeren 1999 ble han så overført 31

til stabsskolen i Quantico, og i 2000 ble han forfremmet til major. Etter forfremmelsen ble han og hans kone igjen sendt utenlands, denne gang til Okinawa i Japan. Det var der, mange tidssoner vest for New York, da han prøvde å få med seg kveldsnyhetene før han tørnet inn, at han vantro ble vitne til bildene som senere bare skulle bli kalt 9/11 2001. Sammen med andre i offisersklubben ble han sittende natten igjennom og se saktefilm av de to passasjerflyene som pløyde seg inn, først i nordtårnet, så i sørtårnet, lydløst, om og om igjen. Til forskjell fra de andre rundt ham kunne han arabisk. Han kjente den arabiske verden og den komplekse religionen islam med en oppslutning på over en milliard av jordens innbyggere. Han mintes Abdulaziz, den milde, høflige professoren som serverte te og spådde en lang, mørk natt for den islamske verden. Og andre. Han hørte det stigende bruset av forbitrelse rundt seg etter hvert som detaljene kom for en dag. Det var nitten arabere, hvorav femten saudiere, som hadde gjort dette. Han husket de strålende smilene til kjøpmennene i AlJubail når han hilste dem på deres eget språk. De samme menneskene? Ved daggry ble hele regimentet stilt opp til parade for å høre på regimentssjefen. Hans budskap var dystert. Det var nå krig, og The Corps ville, som alltid, forsvare nasjonen når som helst, hvor som helst og på enhver måte situasjonen måtte kreve. Major Kit Carson tenkte bitter til sinns på de bortkastede årene da angrep etter angrep på USA i Afrika og Midtøsten bare hadde ført til indignasjon blant politikerne en ukes tid, 32

men ingen dypere erkjennelse av selve omfanget av voldshandlingene som ble planlagt i Afghanistans huler. Det er rett og slett umulig å overvurdere traumet som 9/11 påførte USA og landets befolkning. Alt endret seg og ville aldri bli det samme igjen. I løpet av fireogtyve timer våknet til slutt giganten. Det ville bli gjengjeldelser, visste Carson, og han ønsket å ta del i dem. Men han satt fast på en japansk øy med flere års tjeneste der foran seg. Men begivenheten som forandret Amerika for alltid, forandret også livet til Kit Carson. Det han ikke kunne vite, var at borte i Washington satt en meget høytstående person innen CIA, en veteran fra den kalde krigen ved navn Hank Crampton, og fingransket arkivene til Hæren, Flyvåpenet og US Marine Corps på jakt etter en sjelden type mann. Operasjonen ble kalt Oppvasken, og han lette etter offiserer i tjeneste som kunne arabisk. På hans kontor i Bygg nr. 2 i CIAs bygningskompleks i Langley i Virginia ble arkivmaterialet matet inn i datamaskiner som skannet dem mye hurtigere enn det menneskelige øye kunne lese eller den menneskelige hjerne kunne fordøye. Navn og karrierer flimret forbi, de fleste ble vraket, noen få beholdt. Ett navn lyste opp med en blinkende stjerne øverst på skjermen. Major i US Marine Corps, Olmsted-stipend, språkinstituttet i Monterey, to år i Kairo, tospråklig med arabisk. Hvor er han, spurte Crampton. Okinawa, svarte datamaskinen. Vel, vi trenger ham her, sa Crampton. Det tok tid, og det ble litt skrik og skrål. The Corps satte seg på bakbeina, men CIA var sterkest. Direktøren for CIA rap33

porterer bare til presidenten, og CIA-sjef George Tenet hadde en viss innflytelse på George W. Bush. Det ovale kontor avviste protestene fra The Corps. Major Carson ble uten videre avgitt til CIA. Han hadde ikke lyst til å bytte tjeneste, men det fikk ham i det minst bort fra Okinawa, og han lovet seg selv å vende tilbake til The Corps så snart anledningen bød seg. Den 20. september 2001 lettet en Starlifter fra Okinawa med kurs for California. Bak i flyet satt en major i US Marines. Han visste at The Corps ville ta hånd om Susan og etter hvert få henne innkvartert på basen i Quantico, ikke langt fra Langley, der han selv kom til å oppholde seg. Fra California ble major Carson fløyet til Andrews Air Force Base utenfor Washington, og derfra dro han til CIAs hovedkvarter for å fremstille seg der, som han hadde fått ordre om. Det fulgte intervjuer, tester i arabisk, en tvungen overgang til sivile klær og til slutt et lite kontor i Bygg nr. 2, flere kilometer fra toppetasjene i det opprinnelige Bygg nr. 1, der toppsjefene holdt til. Han fikk utlevert hauger med opptak av arabiske sendinger han skulle lytte igjennom og kommentere. Han holdt på å gå på veggen. Dette var en jobb for National Security Agency i Fort Meade på Baltimore Road oppe i Maryland. Det var de som var sniklyttere og kodeknekkere. Han hadde ikke sluttet seg til The Corps for å analysere nyhetssendinger fra Radio Kairo. Så løp et rykte gjennom bygningen. Mulla Omar, den merkelige lederen for Taliban-regjeringen i Afghanistan, hadde nektet å utlevere ugjerningsmennene bak 9/11. Osama bin 34

Laden og hele Al-Qaida-bevegelsen hans var i sikkerhet i Afghanistan. Og ryktet var: Vi kommer til å gå til invasjon. Detaljene var få, men presise på enkelte punkter. Store marinestyrker skulle legges utenfor kysten i Persiabukta og levere massiv flystøtte. Pakistan var villig til å samarbeide, men nølende, og med en lang rekke forbehold. De amerikanske bakkestyrkene skulle utelukkende bestå av spesialstyrker. Og deres britiske motstykker skulle operere sammen med dem. CIA hadde, i tillegg til sine spioner, agenter og analytikere, en avdeling som tok seg av det som i bransjen blir kalt «aktive tiltak», en eufemisme for den grisete jobben med å drepe folk. Kit Carson så sjansen og grep den. Han stilte på kontoret til sjefen for Special Activities Division, SAD, og sa rett ut: Dere trenger meg. «Sir, jeg gjør ingen nytte for meg her jeg sitter som en annen burhøne. Jeg snakker kanskje ikke pashto eller dari, men våre virkelige fiender er Bin Ladens terrorister – arabere alle sammen. Jeg kan høre på dem. Jeg kan avhøre fanger og lese deres skrevne instrukser og beskjeder. Dere trenger meg i Afghanistan, her er det ingen som trenger meg.» Han hadde fått en alliert. Han ble overført. Da president Bush kunngjorde invasjonen den 7. oktober, var fortroppene fra SAD underveis for å møte den antitalibanske Nordalliansen. Kit Carson var blant dem.