Rom

Page 1

KLAFF: 90 MM

HØYDE: 211 MM

Til tross for den dypt urovekkende tematikken, er Emma Donoghues Rom full av vakre øyeblikk av kjærlighet, håp og en hardnakket vilje til å leve. Det er blitt en overveldende og annerledes roman om oppvekst, isolasjon og fangenskap, skrevet i et enkelt, poetisk og kraftfullt språk. Du som stiger inn i Rom, vil garantert være forbløffet når du forlater det, som om du−med Jack−ser verden for aller første gang.

.......................................... «En overveldende roman om en mor og hennes sønn … Historien er grusom uten å være avskrekkende, rørende uten å være sentimental.»

sue scholes, bookseller «… mesterlig fortalt. Rom vil garantert høste mange utmerkelser, og den fortjener alle de prisene den kommer til å vinne. Fantastisk – men meget, meget gripende.»

RYGG: 25 MM

FORSIDE: 133 MM

KLAFF: 90 MM

foto: gyldendal

bare 19 år gammel blir en ung kvinne bortført. De neste syv årene lever hun i fangenskap med sønnen hun får. Rom er en vakker og urovekkende fortelling om en mor og et barn og kjærligheten som holder dem i live.

BAKSIDE: 133 MM

jack blir fem år og har gledet seg til bursdagen sin. Han feirer den sammen med den eneste han kjenner: Mamma. Jack bor alene sammen med Mamma i Rom, som har en låst dør og et takvindu og måler tre ganger tre meter. Som andre femåringer elsker han å se på TV og tegneseriefigurene han kaller vennene sine. Men han vet at ingenting av det han ser, er virkelig – bare ham, Mamma og tingene i Rom – og den skumle Gamle Nick, som kommer på besøk om nettene … Men en dag må mamma innrømme at det finnes noe på utsiden ...

emma donoghue er født i Dublin i 1969. Hun har skrevet både samtidsfortellinger og historiske romaner samt drama for teaterscenen og radio. Rom er hennes internasjonale gjennombruddsroman. Den har fått strålende mottakelse, rettighetene er solgt til forlag verden over, og romanen ble nominert til The Man Booker Prize. Rom er hennes første utgivelse på norsk. Emma Donoghue bor i London, Ontario, sammen med sin partner og deres to barn.

Rom er en fortelling om en mor og sønn som overlever det umulige på grunn av kjærlighet. En roman uten sidestykke – usentimental og til tider humoristisk, skakende og likevel oppløftende. En bok som vil berøre alle som leser den. «Framfor alt er det en fortelling om kjærligheten mellom mor og barn. Og derfor er Rom, på tross av sine mørke rammer, en oppløftende og hjertelig leseopplevelse.» the evening standard «En hjertegod hyllest til den grenseløse morskjærligheten og fantasiens kraft. En spennende og vakker bok.» easy living

omsl ag av s tian hole

|

blæst

«… den sterkeste, klareste og vakreste fortellingen om morskjærlighet jeg noen gang har lest. Denne boka vil treffe deg i hjertet.» the irish times

a.n. wilson, reader’s digest roman


Emma Donoghue

Rom Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen


Originaltittel: Room Copyright © Emma Donoghue 2010 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no First published by Picador an imprint of Pan Macmillan, a division of Macmillan Publishers Limited Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaˇciarne BB s.r.o. Sats: Type-it AS, Trondheim 2010 Papir: 70 g Ensolux Cream (1,6) Boken er satt med Stempel Garamond 10.5/12 pkt. Omslag: Stian Hole / Blæst Design Innkjøpt av Norsk kulturråd Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-40958-3


Barnet mitt Hvilke kvaler jeg har. Og du sover, hjertet ditt er rolig; du drømmer i den gledeløse skogen; i natten slått i bronse, i det blå mørket ligger du stille og skinner. Fra «Danaë» av Simonides (Ca. 556–468 f. Kr.)


Innholdsfortegnelse

PRESANGER

11

SNAKKE SANT

61

109

ETTER

165

LEVE

259


I dag er jeg fem. Jeg var fire i går kveld da jeg gikk og la meg i Klesskap, men når jeg våkner i Seng i mørket, er jeg forvandlet til fem, abrakadabra. Før det var jeg tre og to og ett, og null. «Var jeg minustall?» «Hmm?» Mamma strekker seg stort. «I himmelen. Var jeg minus ett, minus to, minus tre –?» «Nei, tallene begynte ikke før du dalte ned.» «Gjennom Takvindu. Du var lei deg før jeg var i magen din.» «Det er sikkert og visst.» Mamma lener seg ut av Seng for å slå på Lampe, han får alt til å lyse opp, svisj. Jeg lukker øynene akkurat i tide, og så gløtter jeg på det ene, og deretter begge. «Jeg gråt til jeg ikke hadde flere tårer igjen,» forteller hun. «Jeg bare lå her og telte sekundene.» «Hvor mange sekunder?» spør jeg. «Millioner på millioner.» «Nei, nøyaktig hvor mange?» «Jeg mistet tellingen,» sier Mamma. «Og så ønsket og ønsket du på egget ditt til du ble tjukk.» Hun smiler. «Jeg kjente at du sparket.» «Hva var det jeg sparket på?» «Meg, selvfølgelig.» Det ler jeg alltid av. «Fra innsiden, bom bom.» Mamma drar opp sove-T-skjorta og gjør så magen hopper. «Jack er på vei, tenkte jeg. Og om morgenen gled du ut på teppet med vidåpne øyne.» Jeg kikker ned på Teppe med det røde og brune som snirk13


ler seg rundt hverandre. Der er flekken jeg dessverre lagde da jeg ble født. «Du kuttet strengen, og så var jeg fri,» sier jeg til Mamma. «Og så ble jeg en gutt.» «Du var faktisk en gutt allerede.» Hun går ut av Seng og bort til Termostat for å varme opp lufta. Jeg tror ikke at han kom etter ni i går kveld, lufta er alltid annerledes hvis han har vært her. Jeg spør ikke, hun liker ikke å snakke om ham. «Si meg, Mr. Five, vil De ha presangen Deres nå eller etter frokost?» «Hva er det, hva er det?» «Jeg vet at du er spent,» sier hun, «men husk å ikke spise på fingeren, bakteriene kan snike seg inn i hullet.» «Og syke meg som da jeg var tre med oppkast og diaré?» «Verre enn det,» sier Mamma, «bakteriene kan gjøre deg død.» «Og sende meg tilbake til Himmelen for tidlig?» «Du biter den fortsatt.» Hun drar hånden min bort. «Unnskyld.» Jeg setter meg på den slemme hånden. «Kall meg Mr. Five igjen.» «Vel, Mr. Five,» sier hun, «nå eller senere?» Jeg hopper opp på Gynge for å se på Klokke, han viser 07:14. Jeg kan kjøre skateboard på Gynge uten å holde meg fast, så hyler jeg ned på Dyne igjen og står på snowboard i stedet. «Når er det meningen at jeg skal åpne presanger?» «Det spiller ingen rolle, det er alltid morsomt. Skal jeg velge for deg?» spør Mamma. «Nå er jeg fem, så da må jeg velge.» Fingeren er inne i munnen min igjen, jeg putter den i armhulen og klemmer den fast. «Jeg velger – nå.» Hun drar fram noe som ligger under puta, jeg tror det har gjemt seg der usynlig hele natta. Det er en rull med linjepapir, med hele det lilla båndet surret rundt, fra de tusen sjokoladene vi fikk da det var jul. «Åpne den,» sier hun. «Forsiktig.» Jeg finner ut hvordan jeg skal få opp knuten, og flater ut arket. Det er en tegning, bare blyant, ingen farger. Jeg vet ikke hva den skal forestille, men så snur jeg på den. «Meg!» 14


Som i Speil, bare mer. Hodet og armen og skulderen i soveT-skjorta. «Hvorfor er øynene til meg’en lukket?» «Du sover,» sier Mamma. «Hvordan lagde du et bilde mens du sov?» «Nei, jeg var våken. I går morges, og dagen før og dagen før der igjen. Jeg slo på lyset og tegnet deg.» Hun slutter å smile. «Hva er i veien, Jack? Liker du det ikke?» «Ikke – at du er på når jeg er av.» «Men jeg kunne jo ikke tegne deg mens du var våken, da ville det jo ikke ha vært noen overraskelse, ikke sant?» Mamma venter. «Jeg trodde du ville like en overraskelse.» «Jeg foretrekker en overraskelse som jeg vet om.» Hun ler litt. Jeg stiller meg i Gynge for å ta en nål fra Sysaker på Hylle, minus en betyr at det er null igjen av fem. Det var seks, men en forsvant. En er brukt til å feste Store mesterverk i vestlig kunst Nr. 3: Maria med Jesusbarnet med Anna av Jerusalem og døperen Johannes bak Gynge, og en annen er brukt på Store mesterverk i vestlig kunst Nr. 8: Impresjon: Soloppgang ved siden av Bad, og en er brukt på den blå blekkspruten, og en på det ville hestebildet som heter Store mesterverk i vestlig kunst Nr. 11: Guernica. Mesterverkene kom med havregryna, men blekkspruten har jeg tegnet, han er det beste bildet mitt fra mars, men han begynner å bli litt krøllete av dampen over Bad. Jeg henger Mammas overraskelsestegning på den midterste korkflisen over Seng. Hun rister på hodet. «Ikke der.» Hun vil ikke at Gamle-Erik skal se det. «Kanskje i Klesskap, på bakveggen?» spør jeg. «God idé.» Klesskap er av tre, så jeg må dytte ekstra hardt på nålen. Jeg lukker de dumme dørene hennes, de knirker alltid, selv etter at vi oljet hengslene. Jeg kikker gjennom sprossene, men det er for mørkt. Jeg åpner henne litt for å kikke, den hemmelige tegningen er hvit, bortsett fra de grå stripene. Mammas blå kjole henger litt over øyet mitt som sover, jeg mener øyet på tegningen, men kjolen er på ordentlig i Klesskap. 15


Jeg kan lukte Mamma ved siden av meg, jeg har den beste nesen i familien. «Å, jeg glemmet å få litt da jeg våknet.» «Det er i orden. Kanskje vi kan droppe det av og til, nå som du er fem?» «Overhodet ikke Mikke.» Så hun legger seg ned på hvite Dyne, og det gjør jeg også, og jeg får mye. *** Jeg teller hundre korn i frokostblandingen, melken har nesten samme farge som skålen, og jeg heller den som en foss, uten å sprute, og så takker vi Jesusbarnet. Jeg velger Smelteskje, som har fått blemmer på alt det hvite på håndtaket etter at han var så uheldig å lene seg på kasserollen med kokende pasta. Mamma liker ikke Smelteskje, men jeg liker ham best fordi han er annerledes. Jeg stryker på ripene i Bord, hun er trillrund og helt hvit, bortsett fra det grå i ripene etter matskjæringen. Vi leker Nynne mens vi spiser, for da trenger vi ikke å bruke munnen. Jeg gjetter på «Macarena» og «She’ll be Coming ’Round the Mountain» og «Swing Low, Sweet Chariot», men det er egentlig «Stormy Weather». Så da får jeg to poeng, jeg får to kyss. Jeg nynner «Row, Row, Row Your Boat,» og Mamma gjetter den med én gang. Deretter tar jeg «Tubthumping,» hun skjærer en grimase og sier: «Å, den kan jeg, det er den som handler om å bli slått overende og reise seg igjen, hva er det nå den heter?» Til slutt husker hun riktig. Tredje gang det er min tur, tar jeg «Can’t Get You out of My Head,» Mamma har ikke peiling. «Du har tatt en vanskelig en … Har du hørt den på TV?» «Nei, på deg.» Jeg synger refrenget høyt, Mamma sier at hun er en dumming. «Treskalle.» Jeg gir henne to kyss. Jeg flytter stolen min bort til Vask for å vaske opp. Jeg må være forsiktig med boller, men skjeer kan jeg gjøre kling klang 16


klong med. Jeg rekker tunge til Speil. Mamma står bak meg, og jeg ser ansiktet mitt oppå hennes som en maske vi lagde da det var Halloween. «Jeg skulle ønske tegningen var bedre,» sier hun, «men den viser i hvert fall hvordan du er.» «Hvordan er jeg?» Hun banker på pannen min i Speil, fingeren hennes lager et rundt merke. «Som snytt ut av nesa mi.» «Hvorfor er jeg snørret ditt?» Det runde merket forsvinner. «Det betyr bare at du ligner på meg. Jeg antar at det er fordi du er lagd av meg, akkurat som snørret mitt. De samme brune øynene, samme store munn, samme spisse hake …» Jeg ser på oss samtidig, og oss i Speil ser tilbake. «Ikke samme nese.» «Tja, du har jo en barnenese nå.» Jeg tar på den. «Kommer den til å falle av og så vokser det ut en voksennese?» «Nei, nei, den blir bare større. Det samme brune håret –» «Men håret mitt går helt ned til midten på meg og ditt går bare til skuldrene.» «Det er riktig,» sier Mamma, og strekker seg etter Tannkrem. «Det er dobbelt så mye liv i cellene dine som i mine.» Jeg visste ikke at noe bare kunne være halvveis i live. Jeg ser i Speil igjen. Sove-T-skjortene våre er forskjellige, og det er underbuksene våre også, det er ikke bjørner på hennes. Når hun spytter for annen gang, er det min tur med Tannbørste, jeg skrubber hver tann hele veien rundt. Jeg skyller bort spyttet i vasken og smiler et vampyrsmil. «Argh.» Mamma holder seg for øynene. «Tennene dine er så rene at jeg blir blendet.» Tennene hennes er ganske råtne fordi hun glemmet å pusse dem. Hun angrer på det og glemmer ikke det mer, men de er fortsatt råtne. Jeg slår sammen stolene og lener dem opptil Tørkestativ ved siden av Dør. Tørkestativ klager alltid og sier at det ikke er plass, men det er nok av plass hvis han bare står rett opp og ned. Jeg kan også slå meg sammen, men ikke like flatt, på 17


grunn av musklene mine, fordi jeg er levende. Dør er lagd av blankt, magisk metall og sier pip pip etter ni, da jeg skal være slått av i Klesskap. Guds gule ansikt kommer ikke inn i dag. Mamma sier at det er fordi han har vanskeligheter med å trenge gjennom snøen. «Hvilken snø?» «Se,» sier hun og peker opp. Det er en liten strime av lys ved toppen av Takvindu, resten av henne er helt mørk. Snøen i TV er helt hvit, men den ordentlige snøen er ikke det, det er rart. «Hvorfor faller den ikke ned på oss?» «Fordi den er på utsiden.» «I verdensrommet? Jeg skulle ønske den var inne, sånn at jeg kunne leke med den.» «Ja, men da ville den smelte, fordi det er deilig og varmt her.» Hun begynner å nynne, jeg gjetter med én gang at det er «Let It Snow». Jeg synger det andre verset. Og så tar jeg «Winter Wonderland», og Mamma tar overstemmen. Vi har tusen ting å gjøre om morgenen, som å gi Plante en kopp vann i Vask for å ikke søle, og så setter vi henne tilbake på skålen hennes på Kommode. Plante pleide å bo på Bord, men Guds ansikt sved bladene av henne. Hun har ni igjen, de er like brede som hånden min og hårete over det hele, sånn som Mamma sier at hunder er. Men hunder er bare TV. Jeg liker ikke ni. Jeg ser at et bitte lite løv er på vei, så da er det ti. Edderkopp er på ordentlig. Jeg har sett henne to ganger. Jeg ser etter henne nå, men ser bare spindelvev mellom beinet til Bord og leiligheten hennes. Bord holder balansen godt, det er ganske vanskelig. Når jeg står på ett bein, kan jeg gjøre det i en evighet, men så faller jeg alltid overende. Jeg sier ikke noe til Mamma om Edderkopp. Hun feier bort spindelvevet og sier at det er skittent, men jeg syns bare det ser ut som ekstra tynt sølv. Mamma liker dyrene som løper rundt og spiser hverandre på naturplaneten, men ikke ordentlige dyr. Da jeg var fire, så jeg på maur som klatret opp på Komfyr, og da kom hun løpende og knuste alle sammen sånn at de ikke skulle 18


spise opp maten vår. I det ene øyeblikket var de levende og i det neste var de skitt. Jeg gråt så øynene mine nesten smeltet. En annen gang var det også noe om natta som sa zummm zummm zummm og bet meg, og Mamma knuste ham mot Dørvegg under Hylle, han var en mygg. Det er fortsatt merke på korken der, selv om hun har vasket. Myggen stjal blodet mitt, som en liten vampyr. Det er den eneste gangen det har kommet blod ut av meg. Mamma tar pillen sin fra sølvpakken som har tjueåtte små romskip, og jeg tar en vitamin fra flasken med gutten som står på hendene, og hun tar en fra den store flasken med bilde av en dame som slår Tennis. Vitaminer er medisin for å ikke bli syk og komme tilbake til Himmelen ennå. Jeg vil ikke dit, jeg liker ikke å dø, men Mamma sier at det kan være greit når vi er hundre og lei av å leke. Hun tar en pinetablett også. Noen ganger tar hun to, aldri mer enn to, fordi noen ting er bra for oss, men for mye er plutselig ikke bra. «Er det Vond Tann?» spør jeg. Han er oppe bak i munnen hennes, han er verst. Mamma nikker. «Hvorfor tar du ikke to pinetabletter hele hver dag?» Hun skjærer en grimase. «Da ville jeg vært hekta.» «Hva betyr –?» «Som hekta på en krok, for da ville jeg ha behov for dem hele tiden. Egentlig ville jeg kanskje ha behov for mer og mer.» «Hva er galt med behov?» «Det er vanskelig å forklare.» Mamma vet alt, bortsett fra det hun ikke husker ordentlig, og noen ganger sier hun at jeg er for ung til at hun kan forklare meg det. «Tennene mine føles litt bedre hvis jeg ikke tenker på dem,» sier hun. «Hvorfor det?» «Det kalles å neglisjere. Hvis vi ikke bryr oss om det, spiller det ingen rolle.» Jeg bryr meg alltid hvis jeg har vondt noe sted. Mamma 19


stryker på skulderen min, men jeg har ikke vondt i skulderen. Jeg liker det likevel. Jeg sier fortsatt ingenting om spindelvevet. Det er rart å ha noe som er mitt-og-ikke-Mammas. Alt annet er begge vårt sitt. Kroppen min er vel min, og tankene som dukker opp i hodet mitt. Men cellene mine er lagd av hennes celler, så da er jeg liksom hennes. Og når jeg forteller henne hva jeg tenker og hun forteller meg hva hun tenker, hopper tankene inn i hodet på hverandre, som når man tegner med blå fargestift oppå gult og så blir det grønt. Klokka 08:30 trykker jeg på knappen i TV og leter mellom de tre. Jeg finner Dora utforskeren, jippi. Mamma flytter Harepus veldig sakte rundt for å få bedre bilde med ørene og hodet hans. En dag da jeg var fire, døde TV, og da gråt jeg, men om natta kom Gamle-Erik med en magisk omformerboks som fikk liv i TV igjen. De andre kanalene etter de tre er fulle av snø, så dem ser vi ikke på fordi det ikke er bra for øynene. Men hvis det er musikk der, legger vi Pledd over og hører gjennom det grå mens vi rister på rumpa. I dag trykker jeg fingrene mine mot Doras hode som en klem og forteller henne om superkreftene jeg har fått nå som jeg er fem. Hun smiler. Hun har det størsteste håret, som en ordentlig brun hjelm med spisse biter klippet ut, det er like stort som resten av henne. Jeg lener meg tilbake i Mammas fang i Seng og ser på, og vrir meg til jeg ikke sitter på de skarpe beina hennes. Hun har ikke mange myke steder, men de er supermyke. Dora sier ting som ikke er noe ordentlig språk, de er på spansk, som lo hicimos, Hun har alltid på seg Ryggsekk som er mer innside enn utside, og i den er alt det Dora trenger, som stiger og romdrakter, utstyr til dans og fotball og fløytespill og eventyr med Boots, apekatten som er bestevennen hennes. Dora sier alltid at hun trenger min hjelp, som kan jeg finne en magisk ting, og så venter hun på at jeg skal si: «Ja.» Jeg roper: «Bak palmen,» og så klikker den blå pilen rett bak palmen, og så sier hun: «Takk skal du ha.» Alle andre i TV hører ikke etter. Kartet viser tre steder hver gang, og vi må 20


gå til det første for å komme til det andre for å komme til det tredje. Jeg går sammen med Dora og Boots, holder dem i hånden, Jeg blir med på alle sangene, særlig de med saltoer og high-five eller Fugledansen. Vi må passe oss for den sleipe Reven Rappo, vi roper:«Rappo ingen rapping» tre ganger, sånn at han blir skikkelig sint og sier, «Å, æsj!» og stikker av. En gang lagde Rappo en fjernstyrt sommerfuglrobot, men det gikk galt, den rappet masken og hanskene hans i stedet, det var morsomt. Noen ganger fanger vi stjernene og legger dem i lomma på Ryggsekk, da velger jeg Bråkestjernen som vekker opp alt, og Forvandlingsstjernen som kan forvandle seg til alt mulig. På de andre planetene er det mest folk som får plass i hundrevis på skjermen, men ofte er det én som blir stor og kommer nærme. De har klær i stedet for hud, ansiktene deres er rosa eller gule eller brune eller flekkete eller hårete, med veldig røde munner og store øyne med svarte kanter. De ler og roper mye. Jeg skulle gjerne sett på TV hele tiden, men det ødelegger hjernene våre. Før jeg kom ned fra Himmelen, hadde Mamma TV på hele dagen, og da ble hun til en zombie som er som et spøkelse, men går med tramp tramp. Nå slår hun alltid av etter ett program, og så blir cellene flere igjen i løpet av dagen, og da kan vi se på et nytt program etter middag og få mer hjerne mens vi sover. «Bare én til, siden det er bursdagen min? Vær så snill?» Mamma åpner munnen, og så lukker hun den igjen. Så sier hun: «Hvorfor ikke?» Hun slår av lyden på reklamen fordi den ødelegger hjernen vår enda fortere, sånn at den renner ut av ørene. Jeg ser på lekene, det er en flott lastebil og en trampoline og Bionicles. To gutter kriger med Transformers, men de er snille gutter, ikke slemme. Så kommer programmet, det er Svampebob Firkant. Jeg løper bort for å ta på ham og Patrick Stjerne, men ikke Bleke, han er ekkel. Det er en skummel historie om en diger blyant, jeg ser gjennom fingrene til Mamma, de er dobbelt så lange som mine. 21


Mamma er ikke redd for noe. Kanskje bortsett fra GamleErik. Hun kaller ham mest han, jeg visste ikke engang hva han het før jeg så en tegnefilm om en som kom om natta og het Gamle-Erik. Jeg kaller han ordentlige for det fordi han kommer om natta, men han ligner ikke på han i TV, med skjegg og horn og sånt. En gang spurte jeg Mamma om han er gammel, og da svarte hun at han var nesten dobbelt så gammel som henne, og det er ganske gammelt. Hun reiser seg for å slå av TV med det samme rulleteksten kommer. Tisset mitt er gult etter vitaminene. Jeg sitter når jeg bæsjer, og da sier jeg: «Ha det bra, ut i havet.» Etter at jeg har trukket ned, ser jeg på mens tanken fyller seg og sier boble gurgle surkle. Så skrubber jeg hendene til det kjennes ut som om skinnet skal løsne, og da vet jeg at jeg har vasket nok. «Det er spindelvev under Bord,» sier jeg. Jeg trodde ikke jeg skulle si det. «Det er Edderkopp som har lagd det, hun er på ordentlig. Jeg har sett henne to ganger.» Mamma smiler, men egentlig ikke. «Kan du være så snill å ikke feie det bort? Hun er ikke der engang, men kanskje hun kommer tilbake.» Mamma går ned på kne og kikker under Bord. Jeg kan ikke se ansiktet hennes før hun skyver håret bak øret. «Jeg kan la det være der til vi skal gjøre rent, ok?» Det er på tirsdag, det er tre dager til. «Ok.» «Vet du hva?» sier hun og reiser seg. «Vi må måle hvor høy du er og sette et merke, nå som du er fem.» Jeg hopper høyt. Vanligvis får jeg ikke lov til å tegne noe sted i Rom eller på møbler. Da jeg var to, kludret jeg på beinet til Seng, det hun har nærmest Klesskap, og hver gang vi gjør rent, banker Mamma på kludringen og sier: «Se, det må vi leve med for alltid.» Men det er noe annet med bursdagslengden min, den er små tall ved siden av Dør, et svart 4-tall og et svart 3-tall under, og et rødt 2-tall som var fargen på vår gamle Penn, til han gikk tom, og nederst er det et rødt 1-tall. «Rett deg opp,» sier Mamma. Penn kiler oppå hodet mitt. 22


Når jeg går bort, er det et svart 5-tall et lite stykke over 4-tallet. Jeg liker fem best av alle tall, jeg har fem fingre på hver hånd og det samme med tærne, og det har Mamma også, vi er som snytt ut av nesa. Ni er det verste yndlingstallet mitt. «Hva er lengden min?» «Høyden din. Tja, jeg vet ikke nøyaktig,» sier hun. «Kanskje vi kunne spørre om å få et målebånd en gang, som Søndagsekstra.» Jeg trodde målebånd bare var TV. «Næh, vi spør om sjokolade.» Jeg setter fingeren min på 4-tallet og stiller meg med ansiktet mot det med hånden på hodet. «Jeg ble ikke så mye høyere denne gangen.» «Det er normalt.» «Hva betyr normalt?» «Det –» Mamma biter tennene sammen. «Det betyr at det er ok. No hay problema.» «Men se hvor store musklene mine har blitt.» Jeg spretter på Seng, jeg er Jack Kjempedreper med sjumilsstøvler. «Digre,» sier Mamma. «Enorme.» «Gigantiske.» «Kjempestore.» «Kolossale,» sier Mamma. «Gigantinorme.» Det er ordsandwich når vi setter sammen to. «Den var bra.» «Vet du hva?» sier jeg. «Når jeg blir ti, er jeg vokst opp.» «Jaså?» «Jeg kommer til å bli større og større og større, helt til jeg blir et menneske.» «Du er faktisk et menneske allerede,» sier Mamma. «Vi er mennesker begge to.» Jeg trodde ordet for oss var ordentlig. Folk i TV er bare lagd av farger. «Du mente kanskje dame?» «Ja,» sier jeg, «en dame med en gutt i et egg i magen min, og han vil også bli på ordentlig. Ellers så kommer jeg til å vokse 23


til en kjempe, men en snill en, helt opp hit.» Jeg hopper opp og tar på Sengevegg høyt oppe, nesten der Tak begynner å skrå oppover. «Høres bra ut,» sier mamma. Ansiktet hennes blir helt stivt, og det betyr at jeg har sagt noe galt, men jeg vet ikke hva. «Jeg kommer til å sprenge Takvindu og vokse ut i Verdensrommet og hoppe fra planet til planet, boing boing,» sier jeg.» Da skal jeg besøke Dora og Svampebob og alle vennene mine, og jeg skal ha en hund som heter Lucky.» Mamma har tatt på seg et smil. Hun rydder Penn tilbake på Hylle. Jeg spør: «Hvor gammel blir du på bursdagen din?» «Tjuesju.» «Wow.» Jeg tror ikke det gjorde henne noe gladere. Mens vi tapper i Bad, henter Mamma Labyrint og Fort ned fra oppå Klesskap. Vi har bygd Labyrint siden jeg var to, hun er bare dorullkjerner som er teipet sammen til tunneler som vrir seg alle veier. Sprettball liker å gå seg vill og gjemme seg i Labyrint, og jeg må rope på ham og riste og vri henne sideveis og opp ned før han triller ut, puh. Så sender jeg andre ting inn i Labyrint, som en peanøtt og en bit av Blå Fargestift og en kort spagetti som ikke er kokt. De jager hverandre i tunnelene og sniker seg innpå og roper Bø. Jeg kan ikke se dem, men jeg legger øret mot pappen og finner ut hvor de er. Tannbørste vil ta en tur, men jeg sier sorry, han er for lang. Han hopper inn i Fort i stedet, for å vokte et tårn. Fort er lagd av bokser og vitaminflasker, vi bygger på ham hver gang vi har en tom en. Fort kan se alle veier, han spruter kokende olje mot fienden, de vet ikke om de hemmelige flengene hans, ha ha. Jeg har lyst til å ta ham med opp i Bad som en øy, men Mamma sier at vannet ville løsne teipen hans. Vi løsner hestehalene våre og lar håret vårt flyte. Jeg ligger oppå Mamma uten å snakke engang, jeg liker dunkingen fra hjertet hennes. Vi går litt opp og ned når hun puster. Penis flyter. 24


KLAFF: 90 MM

HØYDE: 211 MM

Til tross for den dypt urovekkende tematikken, er Emma Donoghues Rom full av vakre øyeblikk av kjærlighet, håp og en hardnakket vilje til å leve. Det er blitt en overveldende og annerledes roman om oppvekst, isolasjon og fangenskap, skrevet i et enkelt, poetisk og kraftfullt språk. Du som stiger inn i Rom, vil garantert være forbløffet når du forlater det, som om du−med Jack−ser verden for aller første gang.

.......................................... «En overveldende roman om en mor og hennes sønn … Historien er grusom uten å være avskrekkende, rørende uten å være sentimental.»

sue scholes, bookseller «… mesterlig fortalt. Rom vil garantert høste mange utmerkelser, og den fortjener alle de prisene den kommer til å vinne. Fantastisk – men meget, meget gripende.»

RYGG: 25 MM

FORSIDE: 133 MM

KLAFF: 90 MM

foto: gyldendal

bare 19 år gammel blir en ung kvinne bortført. De neste syv årene lever hun i fangenskap med sønnen hun får. Rom er en vakker og urovekkende fortelling om en mor og et barn og kjærligheten som holder dem i live.

BAKSIDE: 133 MM

jack blir fem år og har gledet seg til bursdagen sin. Han feirer den sammen med den eneste han kjenner: Mamma. Jack bor alene sammen med Mamma i Rom, som har en låst dør og et takvindu og måler tre ganger tre meter. Som andre femåringer elsker han å se på TV og tegneseriefigurene han kaller vennene sine. Men han vet at ingenting av det han ser, er virkelig – bare ham, Mamma og tingene i Rom – og den skumle Gamle Nick, som kommer på besøk om nettene … Men en dag må mamma innrømme at det finnes noe på utsiden ...

emma donoghue er født i Dublin i 1969. Hun har skrevet både samtidsfortellinger og historiske romaner samt drama for teaterscenen og radio. Rom er hennes internasjonale gjennombruddsroman. Den har fått strålende mottakelse, rettighetene er solgt til forlag verden over, og romanen ble nominert til The Man Booker Prize. Rom er hennes første utgivelse på norsk. Emma Donoghue bor i London, Ontario, sammen med sin partner og deres to barn.

Rom er en fortelling om en mor og sønn som overlever det umulige på grunn av kjærlighet. En roman uten sidestykke – usentimental og til tider humoristisk, skakende og likevel oppløftende. En bok som vil berøre alle som leser den. «Framfor alt er det en fortelling om kjærligheten mellom mor og barn. Og derfor er Rom, på tross av sine mørke rammer, en oppløftende og hjertelig leseopplevelse.» the evening standard «En hjertegod hyllest til den grenseløse morskjærligheten og fantasiens kraft. En spennende og vakker bok.» easy living

omsl ag av s tian hole

|

blæst

«… den sterkeste, klareste og vakreste fortellingen om morskjærlighet jeg noen gang har lest. Denne boka vil treffe deg i hjertet.» the irish times

a.n. wilson, reader’s digest roman


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.