Et friluftsliv by Gyldendal Norsk Forlag

ET FRILUFTSLIV

CECILIE SKOG er en av verdens fremste kvinnelige eventyrere. Hun er den eneste i verden som både har besteget Seven Summits, gått til Sydpolen og Nordpolen. Hun har også krysset Antarktis uten etterforsyninger, med ren muskelkraft. For første gang er alle disse turene og enda flere samlet i én bok. For Cecilie har også krysset Grønland fem ganger, besteget fem 8000-metere og prøvd å komme seg til Nordpolen om sommeren. Men det finnes mellomrom. Det finnes sorg. Så dette er i tillegg en bok om katastrofen på K2, der hun mistet mannen sin, Rolf Bae, i 2008. Det er også en bok om de aller første fjellene, barndom – og det å føle seg annerledes. Cecilie byr på seg selv og forteller om å danse på tv, hvordan det var å gå gravid over Grønland – og om å seile av gårde i sin nye drøm, båten «Fryd».

CECILIE SKOG (f. 1974) er en av Norges mest profilerte eventyrere og foredragsholdere. Hun har tidligere gitt ut Cecilie Skog og de tre polene (2006), Til Rolf (2009), Antarktis (2011) og Utemat med Esben Johansen (2012).

ET FRILUFTSLIV

BILDELISTE Aleksander Gamme: side 54–55 Benjamin Hjort/NRK: side 319 Elin Johanson Lyngstad/Møre og Romsdal fylkeskommune: side 307 (øverst) Mona Nordøy: side 306 (nederst til venstre), 307 (nederst) Odd Arne Olderbakk/NRK: side 317 Sveinung Svendsen: side 323, 324, 325–326, 328 Trym Atle Sæland: side 96 TV2: side 304, 310 Ryan Waters: side 286 Bjørn-Eivind Årtun: side 172 Øvrige bilder: Cecilie Skog AS Omslagets forside: Kilian Munch Omslagets bakside: Cecilie Skog AS

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Omslag og design: Hanne Dahl Design Repro: RenessanseMedia AS, Asker 2014 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Boken er satt med: Quaestor 9,8/14,3 pt Papir: 130g Arctic Volume White ISBN 978-82-05-47343-0 Vi setter pris på kommentarer, innspill og ideer. Derfor ønsker vi oss dine tilbakemeldinger. Kontakt oss på e-post sakprosa@gyldendal.no, eller send et brev til Gyldendal Litteratur, Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo. Besøk oss på vår nettside: www.gyldendal.no/fakta-og-dokumentar Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

e t f r i lu f t s l i v

Skrevet i samarbeid med Sigri Sandberg

ET FRILUFTSLIV

Lille mamma Som tenåring klatret mamma bortover mønene på den høye blokka der hun bodde. Det var fryktelig langt ned. Farlig. Hun sluttet med det da vi ungene kom. Hun har alltid beskyttet oss. Mamma ble gravid med Monica da hun var 16 år. Hun var 20 da jeg kom. Og tre år etter ble broren min, Svein-Andre, eller Bollen som alle kaller ham, født. Kallenavnet kommer rett og slett av at «broren min» var vanskelig å uttale for en treåring, så jeg ga ham i stedet navnet «Bollen min». Og vi bodde altså i et vertikalt delt rekkehus på den ytterste øya i Ålesund. Rett nedenfor Sukkertoppen. Like ved sjøen. Og unger var det overalt. Det myldra. Gata vår var et paradis. Alltid noen å løpe og klatre og sykle og le og leke med. Vi holdt på i timevis uten de voksne. Det var en enorm intensitet. Tilhørighet. En flokk. Og mamma ropte ut til oss: – Mat å få! Og så serverte hun hjemmelagede fiskekaker, vafler og sveler ut av vinduet. Med sukker på. Til alle barna. Innenfor rekkehusets fire vegger lå en tett skodde av røyk. Både mamma og pappa røykte tett, som de fleste andre på 70-tallet. Det var alltid dårlig sikt fra kjøkkenet til stua, og bedre var det ikke i den lange Volvo stasjonsvogna vi trillet rundt i. Det ble mange kvalmende bilturer hvor jeg forsøkte å holde pusten til vi kunne åpne dørene. Hvis de kom seint hjem fra jobb, satt jeg heller på trappa utenfor og ventet enn å låse meg inn, selv om jeg hadde nøkkel. Jeg var husredd. Det føltes tryggere ute. Vi hadde ikke mye penger, matbudsjettet til fem personer var 250 kroner i uka. Så vi laget potetmos i stedet for å spise kokte poteter. Da rakk de visstnok lenger. I påsken og mye av sommeren var vi på hytta i Romsdalen, som tilhørte pappas familie. Det var vannliljer på vannet der. De var så utrolig nydelige – og skumle på samme tid. Hvite vannliljer på det svarte vannet. Vi så aldri bunnen og vi hørte historier om at vannliljene kunne dra ned barn. Ta tak i oss, drukne oss. Og jeg var helt 14

−−−−−−−−−−

MAMMA OG MORMOR OG DE FØRSTE TOPPENE

−−−−−−−−−−−−− B = ... −−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−− C = ... −−−−−−−−−−−−−

Tre år og irrgrønne øredobber i barnehagen. Storesøster hadde fått hull i ørene, men jeg nektet å vente til jeg ble seks.

−−−−−−−−−−−−− M = ... −−−−−−−−−−−−−

overbevist om at det var sant. At de som var så vakre på overflaten, levde et utspekulert liv der nede i mørket. Jeg husker at vi rodde inn i sivet, inn i vannliljene, forsiktig, for det var skummelt, deilig skummelt. Jeg hadde lyst å dra lenger og lenger inn, litt til, bare litt til. Jeg husker en sommer, jeg tror ikke jeg kan ha vært mer enn fire år, Monica må ha vært sju og lillebror hadde akkurat lagt seg. Vi skulle snart tenne parafinlampene. Da sa plutselig mamma: – I dag er det jentene som skal ut og dra garn! 15

−−−−−−−−−−−−−−− 3 −−−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 5 −−−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 7 −−−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 9 −−−−−

−−−−−−−−−−

kapittel

−−−−−−−−−−−−− B = ... −−−−−−−−−−−−−

Cho Oyu og Mount Everest

fortalte en kompis meg litt om Rolf Bae. At han hadde krysset Antarktis på ski. At det hadde gått en dokumentar om det på TV. På vei tilbake til rommet og sove posen min hadde jeg cirka en million seks hundre og førtifire sommerfugler i magen. Og de var tryllet fram av denne fyrens utstråling og energi. Denne glade fyren som sang og showet, og som så satte seg ned og pratet i to timer. Bare med meg. Vi skulle fly fra Kaukasus neste dag, og på flyplassen møttes blikkene våre, som en bekreftelse. – Der var du, ja. Jeg ble varm i kinnene, sitret av spenning. Vi fløy hjem via Moskva, og der, på en nattklubb i den store russiske byen, kysset vi for første gang. Vi svevde videre til Oslo og hadde noen dager der. Han skulle fikse mye, blant annet nye visa, men innimellom møttes vi. Og i den fasen vi var i, trenger man jo egentlig ikke gjøre så mye. Bare møtes. Bare eksistere. Og under et tre i Frognerparken ble vi enige om å dra til Himalaya sammen. Jeg hadde planlagt turen nedover til høye fjell lenge, og Rolf skulle få være med. Han skulle bare guide en ny tur til Elbrus først. ETTER FESTEN I KAUKASUS

−−−−−−−−−−−−− C = ... −−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−− M = ... −−−−−−−−−−−−−

Noen f책 meter igjen.

Opp og ned p책 bunnen av jordkloden. 116

GRØNLAND, FØRSTE FORSØK PÅ K2, SYDPOLEN OG VINSON MASSIF

Her er «clean sector» og «dirty sector». De 18 kilometerne vi hadde igjen ble derfor til 23, for vi ble karakterisert som «dirt» og måtte gå inn bakveien. 200 meter fra polpunktet tråkket jeg ut av den ene skien, hørte knekk-knekk. Skruene i bindingen hadde brukket, vi hadde fikset det to ganger på turen allerede. Jeg kunne gått på beina, men ville gjerne gå på ski helt fram og fant fram reserveskiene. Det var litt nedtur å komme fram. Sydpolen er voldtatt. Av amerikanere og bygninger og brakker og flagg. En tietasjes bygning. Rot. Containere. Nok en absurd kulisse, stygg denne gangen. Latterlig politisk vås å legge basen akkurat på polpunktet. Kontrastene var så enorme. Var vi her nå? Det var det, tenkte jeg. Merket at jeg hadde gira meg opp til en lengre tur, jeg syntes turen var kort. Tenkte at jeg ville tilbake hit. Gå lenger. Denne turen var cirka en fjerdedel av distansen Rolf og kompisen Eirik Sønneland hadde gått da de krysset hele Antarktis fem år tidligere. Basesjefen kom, hilste, tok oss i hånda og leide oss inn i Disneyland. Der er det drivhus og trimrom og musikkrom og seks flyavganger hver dag for de 150 menneskene som jobber der. Antall kroner som brukes der i året tilsvarer omtrent et helt norsk forsvarsbudsjett. Antarktis er den mest sterile plassen i verden. Så det er fornuftig å forske her. Det forskes på sykdommer, på is, på klima. Verdens eldste is rommer kunnskap om kloden. Noen kilometer ned i isen finnes digre innsjøer, som de ikke er helt sikre på om de tør bore seg ned til, de er redde for å forurense. Kunne de ikke lagt basen et annet sted i Antarktis? Vi fikk omvisning i en halvtime, fikk lov til å kjøpe suvenirer, caps, T-skjorter, så var vi ikke velkomne mer, fra da av måtte vi holde oss i teltet. Det var greit, det. Telt er bra. – PH, kan du ta på deg dunjakka og gå deg en tur? spurte Rolf. 117

−−−−−−−−− Y = ... −−−−−−−−−−−−−

Base camp ble etablert ved foten av fjellet.

122

−−−−−−−−−−−−− X = ... −−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−− Z = ... −−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 23 −−−−−−−−−−−−−−−

GRØNLAND, FØRSTE FORSØK PÅ K2, SYDPOLEN OG VINSON MASSIF

ble igjen i Norge. Han måtte samle tråder, ordne utstyr og logistikk til neste tur. Etter en uke i jungelen ble følget vårt truet til å snu. Jeg var skuffet, men svelget noen ganger og bestilte billetter til Australia. Det høyeste fjellet der, Mount Kosciusko, ligger bare 2228 meter over havet, men er også med i «Seven Summitsklubben». Lillebroren min, Bollen, som bor i Sydney sammen med kjæresten Nadia, hentet meg på flyplassen. Vi gikk sammen til Kosciusko, det var en enkel tur som var unnagjort på en formiddag. Mens jeg trakk dekk, smugtittet på stilige surfere og slikket sol på en strand på den andre siden av jorden, var Rolf i Norge, helt alene med forberedelsene til Nordpolen-turen. En morgen tikket det inn en tekstmelding. «Sorry, folkens! Tror vi må utsette turen til neste vinter. Jeg kommer ikke i mål med planleggingen … Rolf.» Han hadde sendt meldingen både til meg og til PH, som var et eller annet sted og produserte reklamefilm. Vi ringte hverandre og snakket kriseløsninger så vi likevel skulle klare turen, og Rolf delegerte oppgaver. PH slapp produsentjobben og satte seg på første fly til Stavanger. Jeg byttet ut sol og saltvann med en klam pc. Da jeg fløy hjemover, tenkte jeg at dette går bra, vi har kontroll, og jeg kan vel rekke å se noen av vennene mine før jeg forsvinner igjen?

123

−−−−−−−−− Y = ... −−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−− X = ... −−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−− Z = ... −−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 23 −−−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 25 −−−−−−−−−−−−−−−

kapittel 4

Nordpolen – verdens vakreste skitur

−−−−−−−−−−−−−−− 29 −−−−−−−−−−−−−−−

Destinasjon Nordpolen

−−−−−−−−−−−−−−− 27 −−−−−−−−−−−−−−−

av jorden, stormet jeg ned rulletrappa på flyplassen i Stavanger og kastet meg i armene på Rolf. Jeg fortalte at jeg ville invitere vennene våre på bacalaomiddag, at jeg ville klatre de nye islinjene i Lysefjorden, at jeg ville … – Er du gått helt fra vettet? avbrøt Rolf. Om 92 timer skulle vi være klare til å gå 1000 kilometer på ski uten etterforsyninger. Rolf hadde jobbet dag og natt, han hadde spesialbestilt pulker og sendt dem videre til Canada, ski og spesialstaver var skaffet, logistikken var på plass, flytransport bestilt, han hadde vært alene om ansvaret. Jeg forkastet alle planene og hev meg rundt. Fire dager var akkurat nok til at vi ikke måtte utsette turen. ETTER TRE UKER PÅ DEN ANDRE SIDEN

Resolute Bay, Canada, mars 2006: Det gjorde vondt å svelge. Halsen var kledd med borrelås. Hodet var tungt å holde oppe, all energi var borte, og det var mest behagelig å hvile hodet mot noe eller i det minste mot skulderen.

125

−−−−−−−−−−−−−−− 3

ET FRILUFTSLIV

190

27. juli

−−−−−−−−−−−−−−− 27 −−−−−−−−−−−−−−−

Vi er i gang! Fikk akkurat lest opp siste melding over telefonen. Vindene vi har ventet på, kommer: Kina-vind. Det vil si rolige vinder og veldig lite luftfuktighet, altså ingen snø. Vi har hatt heftig møtevirksomhet de siste dagene. Det beste været er meldt til 31. juli. Vi har pakket, fått niste av Jaffar og er klare for første etappe. Den går til Advanced Base Camp, der skal vi sove i natt. Vi vil stå opp før sola og klatre før den smelter løs steiner som har frosset fast i løpet av natta. Der er fremdeles mange skyer rundt fjellet vårt, og vindene leker fremdeles der oppe. Her er en annen ro i Advanced Base Camp. Gassbrennerne våre lager ikke så mye støy som Jaffars, og vi er stillere her, vi også, nesten hvisker til hverandre.

−−−−−−−−−−−−−−− 25 −−−−−−−−−−−−−−−

han viser bilder og forteller om Trango-turen mens vi venter på at fjellet skal ønske oss velkommen opp.

28. juli

−−−−−−−−−−−−−−− 29 −−−−−−−−−−−−−−−

All snøen som dalte i venteperioden, har begravd løse steiner og gjort klatringen sikrere. Vi klatrer hele tida med stegjern, og det er lettere å klatre på snø og is enn fjell og grus. Vi tar lunsjpausen i camp 1, 6100 meter over havet, innbakt pizza fra Jaffar – og vi pakker med oss noe utstyr fra leiren som skal bli med videre. Været er strålende, vi er i god form, og jeg kjenner spenningen i kroppen, smiler og kysser Rolf. Det er også godt å kjenne på den gode lagfølelsen. Alle vil bære mer enn sin del, alle er raske med å hjelpe til. Vi tar masse bilder,

På vei mot camp 3.

191

−−−−−−−−−−−−−−− 3

ET FRILUFTSLIV

Dårlig sikt, kulde og litt usikkerhet gjorde at vi valgte å slå opp teltet 7,4 kilometer før inngangen på Axel Heiberg-breen. Vi studerte kart, og vi var klare, men trengte sikt for å gå dit dagen etter. Ærefrykt og spenning og uro herjet i kroppen, som gledet seg til det store fallet. Jeg gikk ut, sjekket barduneringen en gang til, tisset raskt, men ikke raskt nok til at stillongsen ikke ble full av snø. Pusset tenner, i natt måtte jeg sove, ikke snoke i morgendagens lunsjpose.

Sjeldent. Vindstille. Vi etterlater oss skispor.

264

ANTARKTIS – KNALLHARD TERAPI

Vi hadde ingen sol på teltet, fleeceposen ble dratt tettere inntil, jeg krøllet meg sammen og dro dunposen over hodet. Godt og mørkt. Det var her på toppen av breen Amundsen tok livet av 24 av hundene sine. Vår siste leir på platået var på «Slakteren». Og Rolf hadde rett, her kunne vi fremdeles høre hundene bjeffe, nesten hundre år etter. Dette var kanskje den siste natta på polplatået, dette tjukke, trygge isplatået som Antarktis består av. Men hvis skyene ikke dro sin vei, måtte vi kanskje bli her i flere dager. Vi måtte ha god sikt før vi våget oss ned i brefallet, ned i det lumske sprekkelandskapet. Plutselig spratt vi opp, fra søvnen, fra soveposene, på likt og stirret på hverandre. Det var helt stille ute. Klokka hadde så vidt passert midnatt. Og vi hadde hastverk med å komme oss ut av posene. Ute hadde sola trengt gjennom skylaget og stekte nå på den lyserøde, falmede teltduken vår. Vi hadde akkurat spist middag, nå satt vi bare tre timer seinere og spiste frokost. Vi hadde god sikt og ingen tid å miste. Frokosten gikk ned på høykant. Vi brøt leir i rekordfart, og som to duracellklare kaniner eller noe som ligner, skled vi vekk fra «Slakteren», med to slunkne pulker dinglende bak oss. Mot Axel Heiberg. Mot toppen av det store brefallet. Det hadde vært i tankene hele veien. Vi hadde ikke snakket så mye om det tidlig på turen fordi vi skulle nyte turen der vi var så mye som mulig. Men vi hadde begge en veldig stor indre motivasjon underveis, vi hadde uendelig lyst til å oppleve det historiske fallet. Kart, flyfoto, satellittbilder, waypoints og rutebeskrivelse fra Børge, Sjur og Eirik var hentet fram fra pulkens mørke dyp. Vi var godt forberedt. Vi visste at fra toppen var det en veldig bratt nedstigning på 25–30 grader som vi måtte gjøre unna før selve breen med alle sprekkene skulle forseres. 265

−−−−−−−−− Y = ... −−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−− X = ... −−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−− Z = ... −−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 23 −−−−−−−−−−−−−−−

Turkis overflatevann og sommersol lurte oss innimellom til å tro at vi var et ganske annet sted, mye nærmere ekvator.

−−−−−−−−−−−−−−− 25 −−−−−−−−−−−−−−−

kapittel 9

To 8000-metere og en ny drøm

−−−−−−−−−−−−−−− 27 −−−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 29 −−−−−−−−−−−−−−−

at jeg nå var ferdig med høye fjell og 8000-metere. Jeg sa det nok mest for å beskytte dem rundt meg, for at de skulle slippe den belastningen. Og selv fortrengte jeg Himalaya i mange år. Men tida gikk. Jeg kjente at Himalaya hadde fått en for brå og tragisk avslutning. Jeg fulgte med på andre, og på Ryan. Vi hadde møttes igjen flere ganger etter Antarktis og fant noen fine strenger hos hverandre som vi spilte på. Høsten 2011 skulle han guide noen kunder til topps på Manaslu, verdens åttende høyeste fjell med sine 8163 meter over havet. Jeg hadde lyst til å dra tilbake til Katmandu, tilbake til landsbyene, og jeg visste det kom til å være mange kjentfolk i base camp. Det tok bare noen få dager å bestemme seg. Ryan var dratt lenge før meg. Nesten ingen visste at jeg dro. Og det var deilig. Ingen blogger som skulle oppdateres, ingen TV-kameraer i trynet. Bare dra på tur, uten store ambisjoner, uten en eneste JEG UTTRYKTE TIDLIG ETTER K2

Det fine, nærmeste friluftslivet kan også være bratt. Prosessen (7+/8-) på Hauktjern i Østmarka.

287

−−−−−−−−−−−−−−− 3

−−−−−−−−−−−−−−− 23 −−−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−− Z = ... −−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−− X = ... −−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−− Y = ... −−−−−−−−−−−−−

ET FRILUFTSLIV

Med Heidi og Petter dro vi til Marokko og Atlasfjellene. Petter hadde studert Bourbon Dolphin-ulykken, den norske supplybåten som kantret nordvest for Shetland i april 2007 under flytting av en borerigg. Ankerkjettingen som forbandt riggen og båten, gjorde at sistnevnte tippet rundt og åtte mennesker mistet livet. Petter jobbet med en oppfinnelse som kunne kutte ankeret raskere, slik at båter i framtida ikke ville tippe rundt i lignende situasjoner. Han hadde jobbet med dette i mange år, men i 2012, da han skulle teste maskinen, smalt det. Han sto i full fyr. På et nanosekund. Inni var han den samme, utenpå var han forkulla. 63 prosent av huden hans hadde tredje gradsforbrenninger. Statistisk sett var han så kraftig forbrent at det kun er et mirakel at han lever i dag. Han har gått gjennom flere hundre operasjoner. Eksplosjonen endret Petter fra å være ressurssterk til å bli sterkt pleie trengende, en god stund. Dette er en gripende historie, og for meg ble det ekstra sterkt. Vi satt i redaksjonsmøte i Bergen, der den lille, fine «Ut i naturen»-gjengen arbeider, og jeg visste noe som ingen av de andre visste. Nemlig det at Tor, mannen til mamma, pappaen til lillebror Emil, han som fra vi var barn tok oss med i snekka si, var en av dem som døde i Bourbon Dolphin-ulykken. Fire uker før Rolf og jeg skulle gifte oss, våren 2007. Jeg forteller dette til Petter på dag 4 av innspillingen. Alt blir veldig sterkt. Vi gråter. For Petter får ulykken plutselig et ansikt. Jeg synes virkelig dette programmet er et godt format å fortelle historier i. Vi sitter ikke bare i et kaldt studio og snakker og gråter, men vi er sammen over tid, blir kjent med deltagerne i nye øyeblikk, utvider historien deres og skaper nye opplevelser. Vi er rett og slett med dem på veien videre. I neste episode dro vi med Therese og Robert, til Finnmarks vidda. Da ble vi utfordret på våre egne fordommer og stereo typier. Kjæresteparet som bare hadde sett nordlys på TV, drømte så inderlig om å oppleve det på ekte. Therese og Robert 316

HJEMMELIV OG TV-TRYNE

−−−−−−−−−−−−−−− 25 −−−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 27 −−−−−−−−−−−−−−−

Mye krøll når Aleksander og jeg er foran kamera sammen.

−−−−−−−−−−−−−−− 29 −−−−−−−−−−−−−−−

hadde ruset seg i 20–30 år, nå hadde de vært rusfrie i nesten ett år. Og med det samme jeg traff dem, begynte jeg å lure: Hvordan ble Therese og Robert narkomane? Kunne det ha skjedd med meg? Det kunne skjedd meg. Jeg har alltid vært veldig nysgjerrig. Jeg har også hatt veldig sterkt behov for å tilhøre en gruppe. Og å få bekreftelse fra de miljøene jeg har tilhørt. Jeg har hatt behov for spenning. Utfordringer. Grensesøking. Tidlig hadde jeg fotballen. Siden overtok fjellene. Jeg er fortsatt avhengig. Av trening. Endorfiner. Jeg fungerer dårligere uten dem, blir fort rastløs, utålmodig. Frustrert. Mindre glad. Mindre tilfreds. Det går utover folk rundt meg. Derfor trener jeg stort sett hver dag, noen dager to ganger.

317

−−−−−−−−−−−−−−− 3

ET FRILUFTSLIV