Fiske i Oslomarka by Gyldendal Norsk Forlag

G au te H e yer dah l

Ørreten vaker villig, så å si rett utenfor stuedørene til hovedstadens befolkning. Slik har det ikke alltid vært. Gjennom fire millioner dugnadstimer har Oslomarkas Fiskeadministrasjon (OFA) skapt et fiskeeldorado i Oslomarka. Det fanges større og flere fisker enn noen gang, og aldri har så mange av byens befolkning benyttet seg av tilbudet. I forbindelse med OFAs 75-årsjubileum fortelles for første gang den levende historien om hvordan OFA har skaffet Oslo og omegns befolkning adgang til fiskevannene i Oslomarka, administrert sportsfisket, og hvordan frivillige ildsjeler har arbeidet for at Oslomarka skulle bli et fiskeeldorado.

fiske i Oslomark a

9 788205 405554

G au te H e yer dah l

fiske i Oslomark a Oslomarkas Fiskeadministrasjon 1936–2011

OFAs fiskeguide for Oslomarka! Fiskekartboka ble utgitt for første gang i 1992 og ble en umiddelbar suksess! Boka gir en oversikt over alle vann, tjern og elver du kan fiske i med OFAs fiskekort. Hvert kartblad har tilhørende tabeller med informasjon om hvilke arter som finnes i de ulike vannene med oppdaterte bestandsestimeringer. Denne utgaven inneholder også beskrivelser av vannene med lokal informasjon som kan være nyttig i planleggingen av fisketuren din. I tillegg finner du bilder av alle fiskeslagene og de viktigste næringsdyrene. Kartene er i målestokk 1:50 000. Boken selges i sportsfiskebutikker og i OFAs nettbutikk.

www.ofa.no

G au te H e yer dah l

fiske i Oslomark a Oslomarkas Fiskeadministrasjon 1936â&#x20AC;&#x201C;2011

Innhold Styreleders forord 4 Gratulerer med 75-årsjubileet! 7 Forfatters forord 8 Fiske i Oslomarka gjennom 75 år 13 Tema og lange linjer 14 Oslomarka: fiske og friluftsliv før 1930 19 Eventyrmarka 19

Tidlig fiske i eventyrmarka 21 Sportsfiskerne inntar Oslomarka 21 Fiske blir folkesport 25

Sportsfiskerne organiserer seg 27

Fiskernes utfordringer 27 Arbeidernes Jeger- og Fiskerforening: «Jakt og fiske – hver manns rett!» 30 Oslo Sportsfiskere: de første forhandlingene med godseier Løvenskiold 32 Fiskekultivering i Oslo Sportsfiskere og Oslo AJFF 35 Organisasjonene finner hverandre 37

Etableringen av Oslomarkas Fiskeadministrasjon 39 OFA etableres 40

Oslomarkas Fiskealmenning blir Oslomarkas Fiskeadministrasjon 42 Fiskekultivering: teoretisk og økonomisk bakgrunn 44 Organiseringen av kultiveringsarbeidet i OFA 46 Byggingen av settefiskanlegget på Holmen 50 Oppsynsordningen 53 OFA-modellen 55

Oslomarka åpnes for sportsfiskere 57 OFA utfordres 57

Løvenskiold og Nordmarkskontrakten: utgangspunkt 60 Forhandlingene om Nordmarkskontrakten 64 OFAs territorielle ekspansjon etter 1945 69

OFA under krigen 73 Organisatoriske følger av okkupasjonen 73

Vareknapphet, matauk og friluftsliv 75

Fiskekort og fiskebestemmelser 79 Fiskekort 79

Offentlige bestemmelser om fisket 80 Fredningstid og minstemålsbestemmelser 81 Fluereservatene 84

Vi må alle så før vi kan høste 87 Det økonomiske grunnlaget for kultiveringsarbeidet 87

Hvor mye fisk trenger vi? 88 Anleggsdriften på Holmen 90 Thorvald Ljungkvist 91 Vanntilførsel og vannkvalitet på settefiskanlegget 92 Forsøk, vitenskap og oppdrett 95

Arbeidslagene og arbeidet i marka 101 Arbeidslagsordningen 101

Lagenes arbeidssesong 104 Arbeidslagene og abborkrigen 106 Utsetting av fisk 111 Kjøring og overnatting i Oslomarka 112 Arbeidslagene som OFAs ansikt utad 115 Tynningsfiske etter sik og røye 117 Oppsynet 120 «Vi takker Marka for mange gode dager» 122

En organisasjon med sterke meninger 125 Organiseringen av OFA 125

Administrasjonen, foreningene og de frivillige 127 Knut Rom 129 Gunnar Aamodt 132 Økonomisk overblikk 1945–1980 133

Informasjonsarbeidet 139

OFA-Nytt 139 Opplysningsvirksomhet og markedsføring 140

Fisket i Oslomarka 147

Hvem fisket? 147 «Sportsfiskeren» og «Fiskeren» 148 Fisket i marka i 1950-årene 150

Settefiskanlegget i Sørkedalen 155 Fra Holmen til Sørkedalen 155

Driften av settefiskanlegget i Sørkedalen 158

Hvor blir det av fisken? 163 Hvor er fisken? 164

Jakten på en hurtigvoksende og bitevillig fisk: de utenlandske gjestene 166 Oslomarka: et ørretlaboratorium 168

Oslomarka – et fiskeeldorado 245

Sykdom og importforbud gir stedegen fisk 175 Settefiskanlegget rammes av sykdom 175

Fra importert rogn til stedegen fisk 178

OFA, grunneierne og fastboende 183

Nye retningslinjer for OFAs fiskestell, 1985 245 Kalking av sure vassdrag 249 Fiskestellsutvalget, lakse- og innlandsfiskloven og ny kultiveringspraksis i 1990-årene 253 Områdeansvarlige og arbeidslagene i fiskestellet etter 1994 256 Fiskeeldoradoet Oslomarka 259

Avtalene om fiskeretten 183 OFA, fastboende og andre brukere 184 OFA, grunneierne og bruken av marka 187 Drikkevannsproblematikken 190

Informasjon, markedsføring og salg: tilgjengelighet, tilgjengelighet, tilgjengelighet 265 OFAs informasjonsevolusjon 265

Fiskekortsalget 270 OFA på Internett 273 «Fiske i storbyen» 276

Krepsing 193

«OFA-syken» 279

OFA overtar krepseforvaltningen i Oslo kommune 193 Forvaltning av krepsen 195

Det er størrelsen det kommer an på 197

Hvordan produserer vi større settefisk? 197 Fuglenes-konflikten 198 Settefiskanlegget: Jakten på toåringen 200 Driften av settefiskanlegget, 1983–2010 206

Hvor er fiskerne? 213

Hvor blir det av fiskerne? 213 Evaluering av fiskekortordningen i 1986 215

Akerselva 221

OFAs første skritt i Akerselva 221 Ny giv i Akerselva? 225

Organisasjonssaken 229

1992: «Ny organisasjonsstruktur i OFA» 229 1996–2001: OFAs målsetninger og strategi 232 2003: Organisasjonssaken 234 Arbeidslagene og organisasjonssaken 239 Administrasjonen: bemanning og arbeidsoppgaver 241 Momssaken 242

«Hver dag i marka for OFA har vært et privilegium» 279

Oversikt over sentrale personer i OFA 284

Medlemsliste 284 Arbeidslagene i 2011 285 Kilder 286 Bilder og illustrasjoner 287 Noter 288

Forkortelser AJFF – Arbeidernes Jeger- og Fiskerforbund JFF – Jeger- og fiskerforening NINA – Norsk institutt for naturforskning NIVA – Norsk institutt for vannforskning NJFF – Norges jeger- og fiskerforbund NVE – Norges vassdrags- og energidirektorat OFA – Oslomarkas Fiskeadministrasjon Oslo AJFF – Arbeidernes jeger- og fiskerforening VAV – Vann- og avløpsetaten, Oslo kommune

12 hva er en skog og e t tre?

Fiske i Oslomarka gjennom 75 år

Oslomarkas Fiskeadministrasjon (OFA) ble etablert 13. november 1936. OFA ble opprettet av jeger- og fiskerforeninger i osloområdet for å sikre tilgangen til fiskevann. Samtidig startet OFA fiskekultivering for å bedre fiskebestanden i Oslomarka. Det viktigste virkemiddelet for å øke bestanden var settefisk. OFA har drevet et eget settefiskanlegg siden 1941. Til det praktiske arbeidet i marka ble det opprettet arbeidslag, som bestod av frivillige rekruttert fra jeger- og fiskerforeningene som var tilsluttet OFA. I 2011 omfatter OFAs område over 500 vann. OFA administrerer fisket fra Plasse dammen i Bærumsmarka i vest til Lusevassan i Lillomarka i øst, og fra Gjerdingen i Nordmarka i nord til Raudsjøen i Østmarka i sør. OFAs område rommer store variasjoner: fra små myrtjern til bekker, elver og større innsjøer, og fra stille skogstjern til laksefiske i Akerselva midt i Oslo sentrum. Det er i dag et førtitalls ferskvannsfiskearter i Norge, 36 av dem finnes i eller rundt OFAs forvaltningsområde.1 Den geografiske utstrekningen, antallet og ulike typer vann samt antallet fiskearter gir fiskerne enorm variasjon – større enn noe annet område som dekkes av et fiskekort. Navn som Fiskelitetjern, Fiskelitebekken og Fiskeløysa lover ikke godt for dem som ønsker å prøve fiskelykken i Oslomarka. I OFAs første år drømte grunnleggerne om å gjenskape de eventyrlige fiskeforholdene som ble beskrevet av Peter Chr. Asbjørnsen og Fritz Huitfeldt på 1800-tallet. Veien dit skulle imidlertid bli mer problematisk enn pionerene forventet. Etter flere år med prøving og feiling løsnet det, og fisket i Oslomarka er i dag antagelig bedre enn noen gang – selv om dette er høyst subjektivt og aldri kan bli annet enn en påstand. De som trives med fiskestang i Oslomarka i dag, er neppe klar over hvilket arbeid som er gjort for å legge forholdene til rette. OFA var den første fiskeadmi-

Oslomarka – et fiskeeldorado

Advarsel til tjuvfiskere fra godseier Løvenskiold, 1905. Til tross for den skarpe advarselen ble fiskerne tolerert i større eller mindre grad på godseierens grunn, men de ble ikke oppfordret til å komme.

fiskeren Asbjørnsen markfiskeren Elias fisker, en tidligere sjømann som nå bor ute i marka. De fisker sammen, men da de ikke har lykken med seg, tenner de bål og prater om fiske: «[Det] ble en livlig samtale om fiske, om ørretens gang og levevis i Nordmarken og røyens i vannene på Hadelandsåsene. Elias dvelte med forkjærlighet ved de fisketurene han hadde gjort til Nordmarken i yngre dager, når han var kommet hjem fra reis.»11 Elias fortalte at fisket var mye bedre da han var ung på begynnelsen av 1800-tallet: «Jo, en gang hadde jeg så nær ikke fått noe, men jeg fikk enda. Det gikk så forunderlig til at jeg ikke har kunnet skjønne det. Slikt har jeg aldri vært ute for hverken før eller sia.»12 Asbjørnsen får også høre en rekke sagn og myter fra marka, som han rammet inn i fortellinger om landskapet.13 Landskapet var en viktig kulisse i fortellingene, og omgivelsene for fisketurene var vel så viktige som selve fisket. I den første boken på norsk om sportsfisket, skrevet i 1839 av skotten R.D. Hutchinson, som drev trelasthandel i Drammen, finnes også mange av den typen lyriske naturskildringer i forbindelse med fisket som Asbjørnsen gir til veie. For Hutchinson var sportsfisket en estetisk naturopplevelse: «Ved den fuldkomne Nydelse af dette Slags Fiskerie ledes Fiskeren ind imellem de skjønneste og mest romantiske Naturscener, imedens han følger Strømmens interessant Løb, idet denne snart glider sagte igjennem Dalen, snart danner mægtige Vandfald.»14 I 1898 mimret Fritz Huitfeldt (1851–1938) tilbake til sin barndoms eventyr i Nordmarka: «Den gang var det ikke vanskelig at tage bismerpundet med jævn, vakker ørret fra halvmærkingen lige til tremærkingen [1 mark = 245 gram]. Nu desværre er elvene i Nordmarken baade paa grund af de talløse skarer av fiskere og de nye, aldeles tætte damme, som opsættes ved hvert vands ende, saa tomme for fisk, at det ikke lønner umagen at kaste en flue henover levningerne af de vakre kulper og stryg».15 De første skriveføre utforskerne av marka fikk snart følge av flere friluftspionerer. Fra 1900 og noen tiår fremover ble det skrevet en rekke bokkapittel og artikler om sportsfiske i Oslomarka. Oberst Nils J. Gregersen omtaler «Nordmarken, den ædelsten i Norges natur» som en hemmelighetsfull ødemark der det bare ferdedes tømmerhuggere, fløtere og en og annen jeger og fisker i hans barndom.16 I 1911 var stadig større skarer på gjennomfart i marka, og de herlige ørretelvene hadde blitt ødelagt av «den industrielle regulerings lammende haand».17 Reinholdt Isachsen, en av de ledende pionerene i organiseringen av sportsfiske i Oslomarka, hadde lignende barndomsminner, men 60–70 år senere enn Gregersen og Huitfeldt. I 1943 skrev Isachsen at han som barn kunne tilbringe hele juleferien i traktene rundt Fyllingen og Heggelia uten å krysse andre skispor enn sine egne.18 Fisket var rikt hele året. Slike beretninger hadde nærmest blitt en egen sjanger i OFAs formative år og kan ha bidratt til at forventningene til resultatene av kultive-

22 Oslomark a : fisk e og friluf tsliv før 1930

ringsarbeidet var urealistisk høye de første årene. Å «gjenskape Asbjørnsens og Huitfeldts eventyrmarker» skulle bli et velbrukt uttrykk i OFA, som en referanse til de fiskeforholdene OFA skulle gjenskape. Fisket var utvilsomt bra for dem som først besøkte Oslomarka med sportsfiskeutstyr, men folk er kanskje vennligere stemt til fiskeminnene på sine eldre dager, og tidsspennet i disse beretningene illustrerer det velkjente fenomenet at alt var bedre «i gamle dager». Resultatet var at lista for hva OFA skulle oppnå, ble lagt vel høyt. Flere OFA-veteraner opplevde fisket mens Oslomarka ennå kunne karakteriseres som villmark. Odd Eriksen ble smittet av fiskefeberen av sin far og gikk i Huitfeldts og Asbjørnsens fotspor som guttunge i 1930-årene, der han opplevde Katnosløkene som et eldorado. Det fantes nesten ikke bilveier, og man måtte syk le eller gå hele veien inn. Bjørn Mørk, en annen OFA-veteran, fikk også oppleve villmarka. Hans mor dyrket friluftslivet som hjemmeværende på Grünerløkka, og Mørk var flere turer inne på Storflåtan som tiåring i 1935. Der bodde det en ung pike som aldri så barn på egen alder, «så i løpet av kvelden satte hun seg ved siden av meg og klappet meg som om jeg skulle være en katt,» forteller Mørk.19 Det er vanskelig å konkludere med hvordan fiskeforholdene egentlig var. Professor Knut Dahl, ledende ferskvannsbiolog og skoledannende for senere norske

Fra 1850-årene og fremover bidro flere skribenter, blant dem Peter Chr. Asbjørnsen og Fritz Huitfeldt, til å vekke byfolkets interesse for marka og fisket.

Oslomark a : fisk e og friluf tsliv før 1930 23

38 kolumne tit tel

Etableringen av Oslomarkas Fiskeadministrasjon Oslomarkas Fiskealmenning (OFA) ble stiftet i november 1936. OFA var en sammenslutning av sportsfiskeorganisasjoner som arbeidet for at allmennheten skulle få adgang til å fiske i Oslomarka mot å løse fiskekort. Dette måtte løses gjennom avtaler med de ulike grunneierne. OFA skulle utarbeide felles regler for utøvelsen av fisket og etablere et oppsyn i området som ble lagt under administrasjon. Dette måtte løses både internt i organisasjonen og i samarbeid med forvaltningsmyndigheter og grunneiere. OFA skulle gjøre seg kjent med de biologiske forholdene i Oslomarka og etablere tiltak for å hjelpe opp bestanden. Fiskekultiveringen ble et samarbeid mellom OFA og jakt- og fiskeforeningene som utgjorde OFA. I 1943 ble både kommuner og grunneiere en del av OFA. Arbeidet med å søke adgang til fiskevann var viktig for etableringen av de ulike systemene som krevdes for at OFA skulle nå sine målsetninger. OFA måtte bevise overfor grunneierne at de var i stand til å administrere fisket, uten at økt trafikk i marka ville føre til for store ulemper for grunneierne. Fiskekultivering var en viktig del av modellen. Ved hjelp av kultivering skulle OFA skape et attraktivt fiske. Utviklingen av organisasjonen og forhandlinger med grunneierne løp parallelt, og det var spesielt viktig at systemet var på plass da OFA etter lange forhandlinger overtok administrasjonen av fiskeretten på Løvenskiold-Vækerøs eiendommer i 1943. OFA var en organisatorisk nyvinning. Dette kapittelet fokuserer derfor på hvordan jeger- og fiskerforeningene som opprettet OFA, gikk frem for å etablere en ryddig og effektiv organisasjon, og hvorfor flere kommuner gradvis trådte inn i en interesseorganisasjon for sportsfiskere.

OFA ble etablert i 1936 som en sammenslutning av Arbeidernes Jeger- og Fiskerforening og Oslo Sportsfiskere. OFA skulle løse spørsmålet om retten til å fiske, koordinere fiskestellsarbeidet og samordne og administrere fisket i områdene der den nye organisasjonen fikk fiskerett.

fordel bare for sportsfiskerne. Hensynet til den viktigste bidragsyteren, Oslo kommune, talte også for at fritids fiskerens interesser måtte imøtekommes.

Fluereservatene

Faksimile, Fiskesport, nr. 11 1937: fiskeren og sportsfiskeren.

I 1961 ga OFA tilgang for fluefiskere i egne vann. Det var en forsøksordning som forbød bruk av kasteredskap (sluk og spinner), roterende snelle og dupp i en rekke mindre skogsvann. Markfiske var tillatt såfremt det ble benyttet enkel redskap. Ordningen tok sikte på å ivareta sports fiskernes interesser og hindre overbeskatning i en periode da redskapen for slukfiske var inne i en rivende utvikling med haspelsnellas inntog på det norske markedet. Forslaget ble lansert av nestformann Gunnar Aamodt og sekretær Knut Rom. Da fluereservatene ble gjort permanent i 1962, dekket ordningen 49 mindre vann og tjern, og på det meste gjaldt kasteslukforbudet i 53 vann. Vannene ble merket med plakater, og etter hvert ble det malt hvite ringer på trær og steiner som omkranset mange av vannene for å markere at de var forbeholdt fluefiske. Forslaget hadde sin bakgrunn i meldinger om dårlig fiske fra slutten av 1950-årene og fremover. De mest iherdige sportsfiskerne hadde utviklet aversjoner mot sluk fisket, som var mer effektivt og krevde mindre ferdigheter enn fluefisket. Det var simpelthen ikke sport. Noen fiskemetoder var mer sport enn andre, og man kan trekke paralleller til jakten. Årboken til den direkte medlemsgruppe i NJFF presenterte ulike jaktvåpen i 1941, blant annet maskingeværet. Det ble ifølge årboken brukt under de særlig rike jaktforholdene i USA på 1800-tallet, men etter at viltmengden ble sørgelig redusert, hadde «det gjort seg gjeldende en viss følelse av at disse maskingeværer ikke er helt fair på jakt.»159 Slukfisket var ikke bare en farlig konkurrent når det gjaldt å få fisk. Mange mente også at slukfiskerne ødela fisket i et vann etter at de forlot det, og fisken ble «kroksky» som følge av utstrakt slukfiske. Forestillingen om kroksky fisk var utbredt blant sportsfiskerne, særlig fra rundt 1960 og fremover da fisket i marka ga dårlig uttelling.160 Slukfiskets «berettigelse i OFAs område er begrenset til de store sjøene», skrev Ragnar Frislid i jubileumsboken da OFA fylte 25 år.161 OFA var den første organisasjonen som innførte egne fluefiskeområder i Norge. Forslaget ble sendt ut til foreningene i mars 1961, og det tok ikke lang tid før reaksjonene kom. I hytteboken til Krokvannshytta i Østmarka ble forslaget omtalt i sagastil noen dager senere: «man […] snakket høit og med hårde ord om Gunnar Aamodt – som den gjæve og rike mand fra sør i Viken [Oslo] som ville reformere fisket som i alle tider hadde vært i alle mans eie. Dette hadde vakt nogen uro hos almuen i det omliggende land til Viken.»162 På årsmøtet i 1961 mente mange at man burde gå

84 Fisk ekort og fisk ebestemmelser

frem litt mer forsiktig når det gjaldt antall vann, og ikke være for streng under oppsynet i starten. Oppsynet fikk en del problemer med fiskere som ikke respekterte slukforbudet, men ordningen vedvarte i over 30 år. Fluereservatene ble revidert i 1981. Problemene ordningen medførte for oppsynet, var en av årsakene, men det viktigste var utviklingen på redskapsfronten. Regelverket fra 1962 hadde vært gjenstand for en rekke misforståelser etter hvert som utviklingen skred frem. I 1962 ble det fastsatt spesifisert forbud mot bruk av roterende sneller (haspelsneller) i fluevannene. Den gang var dette en sjeldenhet på markstenger. I 1981 hadde nesten alle markfiskere haspelsneller og ble derfor bortvist fra fluevannene. Forbudet mot bruk av dupp ble også fjernet. Antallet vann ble redusert fra 53 til 15 ved at restriksjonene ble løftet fra vann som lå utenfor allfarvei og ikke hadde ren ørretbestand. Styret forklarte at hensynet til allmennheten hadde medvirket til avgjørelsen.163 Styret så heller ikke bort ifra at det kompliserte regelverket i fluevannene kunne ha hatt negativ innvirkning på kortsalget. Samtidig understreket styret at de ikke var motstander av holdningsskapende arbeid for å rekruttere flere fluefiskere, men mente at det først og fremst var fiskeforeningenes oppgave.

Sverre Finstad med to kjempeørreter fra Sandungen, 1985. Begge fiskene ble tatt på samme garn. De ble ikke veid, men var over 80 cm lange. Finstad tillot ikke fotografen å vise bildet til noen før etter sin død.

Storfisk fra Oslomarka Det er ikke lett å si med sikkerhet hva som er oslomarksrekorden for største ørret. Gjennomsnittsfangsten ligger et sted rundt 200–300 gram, mens det tas en rekke fisk over kiloen hvert år. I nyere tid er kilosfisken blitt så vanlig at det er umulig å holde styr på alle, men i 1956 oppga OFA at det var tatt 59 ørreter over 1,5 kilo i løpet av OFAs første 20 år.164 Sverre Grimstad har gjort et forsøk på å liste opp de største som er rapportert.165 De største er tatt på garn, og vinneren i sportsfiskeklassen sniker seg inn på en syvendeplass i totalsammendraget.

1. 11,9 kg, tatt på garn ved Haraldstangen i Store Sandungen av Sven Dag Johnsrud, 1993 2. 10,3 kg, tatt på garn av OFA under stamfiske i Storflåtan, 1976 3. 10,2 kg, tatt på garn i Vesle Sandungen av Olav Løyland, 1977 4. 9,0 kg, tatt på garn i Bjørnsjøen av Hans Bonna, 1948

5. 8,6 kg, tatt på garn i Trehørningen av Gunnar Løkken, 2001 6. 7,1 kg, tatt på garn ved utløpet av Haukelva av Bjørn Haga, 1994 7. 6,8 kg, tatt på fluestang med «Iddioten» i Bjørnsjøen av Frank Nyland, 1985 Frank Nyland var en ivrig fisker og hadde fisket i Oslomarka siden 1948.166 Om vinteren holdt han seg i form ved å bruke en gammel, brukket fluestang til kasteøvelser når han satt i lange telefonsamtaler på kontoret. Fisken ble tatt på flua Iddioten, som fikk navnet sitt fordi det så ut som en idiot hadde satt den sammen. Den skulle imitere en mus og ble brukt under harvefisket hvis det tradisjonelle mark agnet slo feil. Flua går fremdeles for å være mange fiskeres markafavoritt (den originale, håndbundne flua fås kjøpt hos Torshov Sport). OFA har også tatt en ørret som ble anslått til 10 kg (men ikke veid) under stamfiske i Spålselva i 2002. Det er svært usannsynlig at alle har rapportert sine troféfisker, så

det har nok blitt tatt opp langt flere storfisker enn dette. Det finnes bekreftede rapporter på ytterligere seks ørreter på over fem kilo med sportsfiskeredskap: 6,3 kg, tatt på wobbler i Helgeren av Tom Arne Johansen, 1998 5,5 kg, tatt på mark i Helgeren av Kenneth Østereng, 1996 5,2 kg, tatt på wobbler i Katnosa av Jan-Olav Oseth, 2009 5,1 kg, tatt på sluk i Geitsjøen av Sverre Larsen, 1956 5,0 kg, tatt på sluk i Helgeren av Bengt Karlsen, 1989 5,0 kg, tatt på ismeite i Nøklevann av Erik Grimsøen, 2005

Fisk ekort og fisk ebestemmelser 85

Arbeidslagenes oppgaver ble raskt rutine med en fast årlig syklus. Sommer og vinter var relativt rolige perioder, mens vår- og høstmåne dene var dominert av det som var lagenes viktigste oppgaver: abboroppfisking og utsetting av settefisk.

Arbeidslagene og abborkrigen

Abborruse

Abborfisket var på mange måter den bærende aktiviteten i arbeidslagene gjennom OFAs første 50 år. I 1943 uttalte laglederen for lag 74 bråkjekt at han «[…] har gått inn for rusefiske etter abboren i Rottungen, beregnet avsluttet 1945».205 Det viste seg at det ikke skulle bli fullt så enkelt. «Ugressfisket» gikk ut på å fjerne fisk som konkurrerte om næringen med mer verdifull fisk. I OFAs tilfelle skulle ørreten beskyttes mot problemfiskene abbor, mort, sik og røye. Ved å fjerne næringskonkurrenter gjennom intensivt fiske med ruser og garn håpet man å bedre forholdene for ørreten, slik at den kunne vokse seg større på kortere tid. Forskningsresultatene på effektene av ugressfiske var usikre. Iacob Sømme advarte dem som ønsket å forsøke, med at det ville innebære et stort arbeid gjennom flere år, og deretter måtte man opprettholde et intensivt fiske hvert år.206 Sømme mente det ikke var hold i resonnementet at om man ikke lykkes helt, så reduserte man i det minste problemet.207 Fiskebestanden er elastisk, og ved å fjerne noen konkurrenter, bedret man også forholdene for resten av den uønskede fisken. Til tross for advarselen var det bare å sette i gang, skrev Sømme, bare man planla og organiserte arbeidet godt, for det kunne drives som hobby og friluftsaktivitet av fiskerne selv.208 Rusefisket ble hovedsakelig utført med ruser om våren. Ruser var effektive, men resultatet var avhengig av at rusene ble hyppig tømt fordi fisken kunne gå ut av rusa. Det virket ikke som abboren hadde noe imot oppholdet

106 Arbeidsl agene og arbeide t i mark a

i rusa, for det hendte at «[…] abboren står like tett bak nettingen som folk på trikken klokka 4, mens det er kø ved inngangen av fisk som mer enn gjerne vil ta til takke med en ståplass».209 Det intensive rusefisket har resultert i mange historier om breddfulle ruser. Odd Barra forteller om en ruse som var så full av mort at den nesten ikke var til å få i land, og på toppen av all morten var det fire ørret som jobbet seg gjennom fisken. Dagfinn Andersen bygget en stor ruse, som en gang tok 1800 abbor på en gang i Hakloa og var et svare strev å få opp i båten. Det har blitt en og annen abbormiddag på OFA-karene. Alf Th. Hagen, leder for lag 3, var innovativ i kampen mot abboren. En av Hagens rusekonstruksjoner fanget 2400 abbor i første forsøk. Senere fisket en annen ruse 4000 abbor på en gang. Den totale rusefangsten lå rundt 100 000 abbor i året i 1940- og 1950-årene.210 I 1951 ble det til og med flydd inn og droppet sammenleggbare ruser fra fly i Spålenvassdraget.211 Det ble også brukt rognslurpere, rognsugere og rognpumper. Disse skulle ta opp abborrognen fra vannet før den klekket. Alf Th. Hagen utviklet en rognslurper i 1949 som fungerte ved hjelp av en hevertmekanisme. Hagens lagkollega Trygve

Odd Eriksen bruker rognslurperen for å ta opp abborrogn i Båhus Setertjern.

Arbeidsl agene og arbeide t i mark a 107

Stig Werner: «Fiske er mulig under alle forhold.» I dag varer fiskesesongen hele året, mens den tidligere var begrenset til noen hektiske sommermåneder for fluefiskerne.

152

Fisk e t i Oslomark a

Operasjon «Truls» ble lansert i 1953 for å gi både publisitet og data om gjenfangst og vekstforhold. Kjell W. Jensen hadde utført merkingsforsøk i flere år, med resultater som viste en gjenfangst på mellom 5 og 10 prosent. Han mistenkte at dette var altfor lavt, og at mange ikke meldte inn merket fisk. OFA kjøpte inn 47 ørreter i størrelsen 25–28 cm, som ble merket med «Truls» og sluppet i marka. Med støtte fra flere bedrifter ble det utlovet 50 kroner for hver innleverte «Truls». Det manglet heller ikke på interesse fra media, ifølge OFAs 25-års jubileumsbok: «Nyheten om at en eneste liten Oslomark-ørret på kroken kunne gi en nettoinntekt på 50 kroner ble slått opp i avisene som den verdensbegivenhet det var.»328 Nettogevinsten på 50 kroner var én ting, men en liten bemerkning i jubileumsboken indikerer at fisket i Oslomarka kanskje ikke var all verden. Forfatteren er like begeistret for 47 stykk «Truls» i størrelsen 25–28 cm («altså over minstemålet!») som for premien. Operasjon «Truls» ga god respons fra publikum. I løpet av det første året ble det innlevert 24 «Truls» til OFAs kontor. Det tilsvarte en gjenfangst på over 50 prosent, men fisken ble fanget for fort til at Jensen kunne si noe om veksten. Den siste «Trulsen» ble tatt i 1956. Da målte den 37 cm og veide 700 gram, uvanlig rund i forhold til lengden, men denne ene fisken kunne ikke si noe om de generelle vekstforholdene. Parallelt med Operasjon «Truls» ble det utført en større spørreundersøkelse blant publikum og lagledere for å beregne hvor mye fisk som ble fanget, og avkastningen i vannene der OFA drev kultiveringsarbeid. Det ble sendt ut 1007 spørrekort til tilfeldig utvalgte fiskekortkjøpere og laglederne med spørsmål om hvor mye fisk de fikk i løpet av året, og anslagsvis vekt. Det kom inn 346 svar (svarprosenten

fra laglederne var bare litt over 50 prosent). 38 svarte at de ikke hadde fisket i det hele tatt. Noen av disse var muligens støttemedlemmer, i og med at de faktisk anstrengte seg såpass at de svarte på undersøkelsen. 128 stykker responderte 0 som fangst i løpet av året, uten å anføre om de faktisk fisket eller ikke. De resterende 132 oppga at de hadde fått til sammen 1646 ørreter med en samlet vekt på omtrent 502 kg. Andelen som fikk fisk, var størst blant laglederne, og de fikk også større fisk enn de andre. Jensen ønsket ikke å bruke undersøkelsen som grunnlag for å beregne den totale bestanden i marka til offentlig bruk, men han ønsket å fortsette undersøkelsene.329 Privat mente Jensen at det totale fisket i Oslomarka kunne dreie seg om over 40 000 ørret og 12 tonn i 1953, hvis man la til grunn at undersøkelsen var representativ. Hvis vi multipliserer fangsten med kiloprisen for ørret over disk (13 kroner i 1956), var den verdt 156 000 kroner. Nå var det verken matauk eller profitt som drev de fleste fiskerne til Oslomarka, men det er selvsagt viktig for sportsfiskere å få fisk. Undersøkelsene i 1954 og 1955 ga anslagsvis 40 000 og 30 000 ørret som årlig resultat. Den gjennomsnittlige størrelsen på fisken lå rundt 300 gram, som betød at fisken var ca. tre år gammel. Basert på antallet fisk som ble satt ut i disse årene, ga det en gjenfangst på rundt 30 prosent. Det mente styret var meget sterke resultater, og arbeidsutvalget «[…] trodde ikke sine egne øyne da resultatet av denne undersøkelsen forelå – de våget så å si ikke å ta den for god fisk!».330 Resultatene stemte overens med påstandene som ble fremsatt i innledningen til alle årsberetninger: I år kunne man endelig se resultater av OFAs arbeid.

Record 3000 multiplikatorsnelle, som kostet 131 kroner i 1959 (snøret er nytt).

I 1954 og 1955 beregnet Kjell W. Jensen at det ble tatt henholdsvis 40 000 og 30 000 ørret av fiskerne i marka.

Fisk e t i Oslomark a 153

154 kolumne tit tel

Settefiskanlegget i Sørkedalen

Settefiskanlegget i Sørkedalen ble tatt i bruk i 1960. Holmenanleggets dager gikk mot slutten på grunn av vanskelige driftsforhold, og flytteprosessen startet i 1957. Med et nytt settefiskanlegg ved Sinober i Sørkedalen skulle OFA få oppfylt drømmen om flersomrig settefisk. Økonomiske problemer i OFA og hos bidragsyterne gjorde imidlertid at man ikke fikk realisert overvintringshuset som skulle gi større settefisk. OFA fortsatte derfor kultiveringsarbeidet med ensomrig fisk til overvintringshuset endelig ble realisert i 1983. Driften av det nye settefiskanlegget skulle vise seg å bli like problemfylt som det gamle, med dårlig vannkvalitet og tekniske uhell. Anlegget ga likevel tidvis gode resultater med en gjennomsnittsproduksjon på over 160 000 settefisk i året.

Fra Holmen til Sørkedalen Til tross for alle utbedringer og redningsaksjoner gikk Holmenanleggets dager mot slutten i siste halvdel av 1950-årene. Problemene var mange, og det var ikke mulig å få bukt med alle til en overkommelig pris. Spørsmålet om flytting av anlegget ble tatt opp i styret første gang i oktober 1957, og det var bred enighet om at anlegget måtte flyttes. Så startet jakten på en egnet tomt. Arbeidsutvalget festet seg først ved en tomt i sørenden av Sognsvann. Området ble befart av OFA og kommunen, men saken strandet da kommunen ikke kunne garantere en vannforsyning på 3000 liter i minuttet. Tomtejakten fortsatte i første halvdel av 1958. Valget falt til slutt på en del av Bogstad gårds eiendom, rett ved Sørkedalselva like nord for Sinober. Det ble foretatt befaringer på den såkalte Sagtomta med de tekniske etatene i Oslo kommune, bio-

Målsetningen til kultiveringsarbeidet: lykkelig fisker.

155

172 Hvor blir de t av fisk en ?

Foregående side: Ferdinand Aars setter ut fisk. Det ble presisert at fisken skulle spres grundig under utsetting for å redusere tapet til rovfisk. Til venstre: Øyenstikker

ørreten og regnbueørreten hadde vært mislykket. Videre var den ensomrige settefisken for liten i vann med sammensatt bestand. Det var vanskelig å gjøre noe med disse vannene. Erfaringene tilsa at det var fånyttes å utrydde abboren med de midlene OFA hadde til rådighet, og abborfisket ga bare delvis gode og høyst midlertidige resultater i små vann og tjern. Med stor arbeidsinnsats gjennom flere år hadde man imidlertid lært at det var mulig å oppnå større fisk ved intensiv beskatning av overbefolkede røye- og sikbestander.357 Den påkrevde innsatsen var imidlertid så stor at dette måtte tas med i betraktning ved vurdering av nye uttynningsprosjekt. På den positive siden viste ordningen med frivillige arbeidslag at det var mulig å gjennomføre et forholdsvis effektiv praktisk fiskestell i marka. På grunnlag av disse erfaringene satte styret opp en liste over hvilke midler OFA kunne ta i bruk for å bedre resultatet. Større settefisk var det viktigste punktet. Det kunne oppnås gjennom tosomrig settefisk eller «en-somrig av mer hurtigvoksende ørretslag».358 OFA burde også vurdere en annen «abborpolitikk», blant annet med bruk av rotenon i mindre vann for å utrydde abboren og andre uønskede fiskeslag. Selv om tynningsfiske etter sik og røye krevde stor innsats måtte man vurdere å øke innsatsen ettersom garnfisket til de fastboende hadde tatt slutt flere steder. I løpet av 1960-årene – i takt med at flere flyttet fra marka og stadig færre benyttet garnretten – kom OFA sakte til erkjennelsen at garnfisket til de fastboende i marka hadde bidratt til å holde nede bestandene av arter som lett dannet overbefolkede bestander. Den grunnleggende filosofien endret seg altså ikke mye, bortsett fra opphavet til fisken, som etter hvert kom fra hjemlige trakter. Til tross for beskjedne resultater med innførte arter forsvant ikke troen på en hurtigvoksende mirakelfisk.

Hvor blir de t av fisk en ? 173

Stamfisken legges i en oppbevaringskasse til den klar for stryking.

port av rogn og levende fisk. Lov om tiltak mot sykdommer hos ferskvannsfisk av 6. desember 1968, med et generelt forbud mot import av levende fisk og rogn fra utlandet, trådte i kraft i juli 1969. OFA hadde god kontakt med fagmiljøene. Hvis furunkuloseangrepet hadde skjedd på et annet anlegg, hadde man kanskje bare konstatert at fisken døde, uten at det hadde fått større konsekvenser.366 Tore Håstein ved Veterinærinstituttet var svært interessert i OFA og foretok en rekke prøver i fritiden. OFA hadde også god kontakt med parasitteksperter fra Universitetet i Oslo. OFA støttet prinsippet bak loven, men mente myndighetene burde bidratt til å lette problemene loven medførte for OFA og lignende aktører. De ønsket et sentralt oppdrettsanlegg for å lette tilgangen på rogn og settefisk, ettersom loven gjorde det vanskelig å få tak i tilstrekkelig rogn og levende fisk.367 På det norske markedet var det et stort gap mellom tilbud og etterspørsel. OFA måtte derfor bruke mer penger på innkjøp av færre fisk. Samtidig var rognen og yngelen av dårligere kvalitet, og de norske stammene ga mindre vekst enn den danske man var vant til. Vinteren og våren 1969 jaktet OFA febrilsk etter norske leverandører, og de fikk til slutt tak i 92 000 rogn av norsk avstamning. Det ble også kjøpt inn 63 000 dansk regnbuerogn fra et «garantert sykdomsfritt anlegg» før loven trådte i kraft. Etter at importforbudet trådte i kraft, intensiverte styret forsøk med stamfiske i Oslomarka, som hadde pågått siden 1965. Sykdomsutbruddet og importforbudet fremskyndet derfor overgangen til stedegen fisk. Tilbakemeldingene fra fiskerne de neste årene tydet på at den stedegne fisken var bedre tilpasset livet i marka enn den fremmede fisken. Det var det få som hadde brydd seg om tidligere.

Fra importert rogn til stedegen fisk 22. oktober 1965 besluttet arbeidsutvalgt å forsøke stamfiske i Nordmarka. Det var et nytt forsøk initiert av Gunnar Aamodt for å undersøke i hvilken grad det var mulig å skaffe rogn fra stedegen fisk.368 Bestyrer Sigbjørn Andersen fikk ansvaret for å lede stamfisket i 1965, men det ble vanskeliggjort av høy vannstand, og resultatet ble magert. Året etter ga heller ikke grunn til optimisme – et utbytte på omtrent 1000 rognkorn – og Andersen gjorde det klart at man ikke kunne vente seg mye av dette stamfisket: «Velger man årlig å basere sitt utvalg av stamfisk, på en vilkårlig utplukking i Oslomarkas elver, bekker og vann, har man ikke det ringeste konkrete holdepunkt for: A) hvor gammel fisken er. B) om den er hurtigvoksende. C) om den er resistent mot sykdom. D) eller hva slags arvefaktor den medfører i det hele tatt.»369 Andersen ønsket en stedegen fisk man hadde kontrollert gjennom 2–3 generasjoner, og mente at bare da ville man lykkes med stedegen stamme. Han foreslo derfor å satse utelukkende på dansk bekkeørret, «[…] selv om denne fisk mu-

178 Sy k dom og importforbud gir stedegen fisk

ligens kan ha tilpasningsvanskeligheter i vårt miljø», inntil anlegget hadde fasiliteter for oppdrett av stamfisk.370 Resultatene fra stamfisket i 1967 og 1968 forsterket inntrykket av at det ville bli vanskelig å forsyne anlegget med tilstrekkelig rogn fra Oslomarka. Men da importforbudet ble innført i 1969, ble stamfisket bedre organisert. Det ble opprettet et eget stamfiskelag, samtidig som flere andre lag la ned en utrettelig innsats som resulterte i at 15 000 rogn ble lagt inn i klekkeriet i oktober 1969. Bernhard Rønning, også kjent som Krokskogtrollet og Skautrollet, ledet stamfisket. Rønning var født i 1894, og besøkte Nordmarka første gang i barnevogn. I 1907 ga to fisketurer i Oppkuvbekken til sammen 80 små ørreter. Da fikk han en formaning av sin far: «Fisk ikke små fisk gutt, sett dem heller ut i vann med lite fisk.»371 Deretter startet Rønning med fiskekultivering som trettenåring ved å bære fisk i en firkantet Sætre kjeksboks fra Oppkubekken til Dalstjern.

Den nest største fisken som er registrert i Oslomarka. Fisken veide 10,3 kg og ble tatt av lag 64 under stamfiske i Storflåtan i 1976. Asbjørn Pettersen (f.v.), Leif Øvergård og Bernhard Rønning. Rønning var stamfiskepioner i OFA og var 82 år under stamfisket i 1976.

Sy k dom og importforbud gir stedegen fisk 179

220 kolumne tit tel

Akerselva

Et stort prosjekt preget OFA fra 1985. Da tok organisasjonen fatt på den tunge oppgaven med å gjenskape Akerselva som fiskeelv med en livskraftig lakse- og sjøørretbestand. Prosjektet i Akerselva møtte de samme problemene som OFA møtte i marka: fiskekultivering i et relativt lite og sårbart område og mange interessenter med til dels motvirkende interesser. OFA er ennå ikke i mål med dette prosjektet, men forutsetningene for å kunne tilby sportsfiske midt i hjertet av Oslo er i ferd med å falle på plass. Vannkvaliteten har blitt kraftig forbedret og har etter 1997 ikke vært utsatt for større utslipp. Det ble etablert et klekkeri for Akerselva i 2008, og i 2010 mangler bare en fisketrapp ved Nedre Foss for å bringe fisken lenger opp i elva (fisketrapp er planlagt bygget i 2011–12).

OFAs første skritt i Akerselva Sommeren 1980 ble håpet om å gjenskape Akerselva som en attraktiv fiskeelv tent. Fiskeforskningen, i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, satte ut regnbueørret og bekkerøye i havnebassenget, og disse søkte seg siden opp i Akerselva. Man mente derfor at det ville være mulig å sette fisk direkte i elva. I 1981 satte Fiskeforskningen ut 4000 laksesmolt i nedre del av elva for å se om fisken ville søke tilbake til Akerselva etter oppholdet i sjøen.440 Neste høst ble et titall laks observert på vei opp i elva, og det ble rapportert at tre laks var tatt med sportsfiskeredskap. De vellykkede forsøkene aktualiserte spørsmålet om hvordan fisket i Akerselva skulle forvaltes. Oslo kommune satte i 1982 ned et utvalg, hvor blant annet OFA var representert, for å utrede spørsmålet. Utvalget avholdt seks møter hvor man diskuterte fiskeutsettinger, fisketrapper, utbedring av elvebunnen og forskningsvirksomhet. Christofer Senstad fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE),

Gunnar Aamodt, en av de ivrigste forkjemperne for Akerselva som lakseførende elv. Utdrag fra Aamodts fangstdagbok, 12. november 1983: «Historisk dag. Jeg tok laks i Akerselven. Sannsynligvis den første 2 års laks som er tatt i elven på 130 år. Prøvet både flue og sluk, men tok til slutt på mark. 3,5 kg»

221

Atlantisk laks, fiskenes konge midt i hovedstaden.

224 ak erselva

Eiendomsforholdene påvirket både fiskerettigheter, de fysiske forholdene langs elva og fiskefellen. OFAs fiskerettigheter gjaldt bare Oslo kommunes eiendommer, og flere grunneiere ga ikke fiskere adgang. Disse uklare eiendomsforholdene førte til flere misforståelser der OFA fikk skylden for manglende opprydding og forsøpling i og langs elva, selv om dette ikke var OFAs ansvar. Oppklaring og oppfølging av disse sakene tok flere år og involvert flere parter, og OFA hadde ikke ressurser til å følge opp sakene skikkelig. En fiskefelle forutsatte at noen fraktet fisken forbi hindringene regelmessig, og det var et ressurskrevende tiltak. På grunn av manglende tempo i arbeidet ble det forsøkt bygget en midlertidig fisketrapp i Nedre Foss i 1996 ved hjelp av et ventilasjonsrør trukket med duk. OFA kunne ikke trekke noen konklusjoner fra dette forsøket, bortsett fra at konstruksjonen var ustabil ettersom det ikke fantes registreringsapparat ved utgangen av trappen. Kultiveringsarbeidet i Akerselva ble basert på Lone-laks fra elva Ims på Vestlandet, for den historiske laksestammen i Akerselva hadde vært utryddet i over 100 år. I tillegg vandret laks fra de andre lakseelvene i indre Oslofjord opp Akerselva. Både OFA og Aker og Follo Laksestyre mente det var fordelaktig for å redusere unaturlig store genetiske forskjeller mellom laksestammene i fjorden.444 Etter at utslippene opphørte, var de naturgitte forholdene i elva gunstig for fisken, med god næringstilgang, lang vekstsesong og flere gode gyteplasser og oppvekstområder. Akerselva ville bli en liten lakseelv i nasjonal målestokk, men beliggenheten gjorde den spektakulær. Midt blant urbant stress og støy gikk det en lakseførende elv, gjennom en europeisk hovedstad. For OFA var det et poeng at mange som av ulike årsaker ikke kunne fiske i marka, kunne fiske i Akerselva. Frem til 1993 brukte OFA settefiskanlegget i Sørkedalen for å klekke yngel også til Akerselva. Stamfisken ble plassert i oppbevaringskar hos Vulkan Industrier, før rogn og melke ble fraktet til Sørkedalen. Med den nye lakse- og innlandsfiskloven ble det påkrevd med et eget klekkeri for Akerselva. Derfor innredet OFA et klekkeri i Oset renseanlegg ved Maridalsvannet i 1993. Forholdene var ikke optimale, og OFA ønsket å flytte klekkeriet til Vulkan, der lokalene allerede var pusset opp og klare til innflytting. Fylkesveterinæren satte imidlertid en stopper for planene på grunn av smittefaren og økt risiko for giftige utslipp dersom anlegget ble plassert nedenfor industribedriftene langs elva. Klekkeriet på Oset var i drift til 1995, da det ble lagt ned på grunn av problemer med vanntilførsel og vanntemperatur. Et furunkuloseutbrudd i Sandvikselva i 1995 førte til at det ble innført forbud mot å flytte fisk forbi Nedre Foss. Strengere lovverk, mangel på fisketrapp eller -felle og et eget klekkeri til elva gjorde at det ikke ble satt ut fisk i Akerselva etter 1995. I midten av 1990-årene ga elva store fangster etter at den hadde vært spart for

utslipp flere år på rad og OFA hadde fått kultivert uavbrutt. Det ga storlaks på 6,7 kg i 1993, 7,7 kg i 1994 og 9,2 kg i 1995. I 1995 var den rapporterte fangsten av laks og sjøørret totalt 747,6 kg, men totalfangstene var sannsynligvis langt høyere. OFA innførte egne fiskekort med rapporteringsplikt fra 1995. 30 prosent av kortkjøperne unnlot å rapportere. Nicolai Heilmann forteller om en luring som alene hadde tatt nesten like mye som den rapporterte totalfangsten i 2001, men som ikke så noen grunn til å rapportere det, så andre skulle oppdage at det var fisk i elva.445 Etter at OFA ikke fikk tillatelse til å sette ut fisk etter 1995, sank fangstene dramatisk, fra nesten 750 kg i 1995 til 149 kg i 1997 og bare 13,6 kg i 2000. Kontinuerlig overvåkning av utslipp gjorde det mindre sannsynlig at det var andre årsaker til fallet i fangsten enn at OFA sluttet å sette ut fisk.446 Som følge av reduserte fangster falt salget av fiskekort fra 534 i 1995 til 71 i 2000. På toppen av alle andre utfordringer ble et annet problem knyttet til laksefiske midt i storbyen merkbart. Ulovlig fiske var et stort problem, miljøet langs elva hardnet til, og politiet advarte fiskere mot å ferdes langs elva etter mørkets frembrudd – ikke akkurat fiskeidyll! Klientellet langs elva gjorde oppsynet krevende. Bare oppsynsfolk med begrenset politimyndighet patruljerte elva, og dermed hadde ikke OFA nok ressurser til å sørge for et effektivt oppsyn i et område som krever vedvarende overvåkning. Området krevde dessuten større velvillighet fra myndighetene. Den fredede strekningen nedenfor Nedre Foss var gjenstand for utstrakt tjuvfiske. I 1995 ble det beslaglagt 7 garn der og i elvemunningen, og krøking av fisk var et evinnelig problem. Den fredede strekningen er særlig utsatt fordi det samler seg store antall gytefisk der som ikke kommer seg forbi hindringene. Etter flere tilbakeslag ebbet entusiasmen for Akerselva-prosjektet ut mot slutten av 1990-årene. Det var svært vanskelig å etablere et optimalt fiskestell, og prosjektet ble skjøvet i bakgrunnen da alle påkrevde tiltak ville kreve flere år for å få dem fullført. Motivasjonen i arbeidslaget – etablert i 1990 – forsvant også. I 1998 gikk det så langt at styret stemte over hvorvidt man skulle fortsette arbeidet.447 Et enstemmig styre stemte for å fortsette, men det var ingen snarlige grunner til optimisme.

Christofer Senstad, fiskestell konsulent og daglig leder for OFA 1986–1996, setter ut smolt i Akerselva. Senstad var primus motor for OFAs engasjement i Akerselva.

Ny giv i Akerselva? Arbeidet med å få etablert en bærekraftig og attraktiv bestand i Akerselva lå nede i en tiårsperiode etter 1995. For å få fart på arbeidet igjen søkte OFA tettere samarbeid med Oslo kommune, med en klar ansvarsfordeling mellom de involverte partene. OFA gjorde det klart at det var for mange faktorer utenfor OFAs kontroll i Akerselva, og at OFA måtte ha bistand fra Oslo kommune og Fylkesmannen i

ak erselva 225

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 Omslag og design: Avio Design – Anne Vines Repro: RenessanseMedia, Asker 2010 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Papir: 130 g G-Print Boken er satt med Garamond 11/13,5 pkt Printed in Latvia ISBN 978-82-05-40555-4 Vi setter pris på kommentarer, innspill og ideer. Derfor ønsker vi oss dine tilbakemeldinger. Kontakt oss på e-post fakta@gyldendal.no, eller send et brev til Gyldendal Litteratur, Faktaredaksjonen, Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo Besøk oss på vår nettside: www.gyldendal.no/fakta

G au te H e yer dah l

fiske i Oslomark a

9 788205 405554

G au te H e yer dah l

fiske i Oslomark a Oslomarkas Fiskeadministrasjon 1936–2011