Forførende ondskap by Gyldendal Norsk Forlag

ForfĂ¸rende ondskap.indd 2

18.02.11 14.08

Rebecca James

Forførende ondskap – Sannheten om Alice

Oversatt av Hilde Stubhaug

Forførende ondskap.indd 3

18.02.11 14.08

© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2011 Originalens tittel: Beautiful Malice First published by Faber and Faber Limited, Bloomsbury House, 74–77 Great Russell Street, London, WC1B 3DA Text: © Rebecca James, 2010 Omslagsdesign: Faber Lettering by Seb Lester Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2011 Papir: Enso Creamy 70 g (2,0) Boken er satt med: AGaramond 13,5/18 p Boken er innkjøpt av Norsk Kulturråd. ISBN 978-82-05-40135-8 www.gyldendal.no

Forførende ondskap.indd 4

18.02.11 14.08

Jeg gikk ikke i begravelsen til Alice. Jeg var gravid da, og vill og gal av sorg. Men det var ikke Alice jeg sørget over. Nei, jeg hatet henne og var glad hun var død. Det var Alice som hadde ødelagt livet mitt, som hadde tatt det beste jeg hadde og smadret det i tusen biter som aldri kunne settes sammen igjen. Jeg gråt ikke over Alice, men på grunn av henne. Men nå, fem år senere og en livstid lykkeligere; endelig på plass i et behagelig og rolig liv med datteren min Sarah (min nydelige og å, så alvorlige lille Sarah), hender det jeg tenker at jeg burde ha kommet meg i den begravelsen likevel. Det er det at jeg ser Alice av og til – i butikken, ved porten inn til Sarahs barnehage, i kafeen på samfunnshuset der Sarah og jeg går av og til for å få oss et billig måltid. Jeg får et glimt av det skinnende korngule håret hennes, modellkroppen, de iøynefallende klærne, og jeg stopper opp med bankende hjerte og stirrer. Det tar bare et øyeblikk før jeg husker at hun er død og begravet, at det ikke kan være

Forførende ondskap.indd 9

18.02.11 14.08

henne, men jeg må tvinge meg til å gå nærmere for å forsikre meg om at hun ikke hjemsøker meg fra de døde. Tett på er det ofte at disse kvinne ligner på Alice, men de er aldri i nærheten av så vakre som hun var. Enda oftere oppdager jeg at de overhodet ikke ligner på henne. Da snur jeg meg lettet vekk og fortsetter med det jeg holdt på med, men all varmen vil ha forsvunnet fra ansiktet og leppene, adrenalinet får det til å prikke ubehagelig i fingertuppene. Dagen min er, uten unntak, ødelagt. Jeg burde ha gått i begravelsen. Jeg hadde ikke behøvd å gråte eller spille fortvilet. Jeg kunne ha ledd bittert og spyttet på graven. Hvem ville ha brydd seg om det? Hvis jeg bare hadde sett at de senket kisten i jorda, sett at de kastet jord på graven, så ville jeg følt meg mer sikker på at hun virkelig var død og begravet. Jeg ville visst, innerst inne, at Alice var borte for godt.

Forførende ondskap.indd 10

18.02.11 14.08

«Har du lyst til å komme?» Alice Parrie ser smilende ned på meg. Det er storefri, og jeg sitter under et tre, alene, oppslukt av en bok. «Unnskyld?» Jeg skygger for øynene og ser opp. «Komme på hva?» Alice rekker meg et ark. Jeg tar imot og leser. Det er en fargerik festinvita sjon til attenårsdagen hennes. Åpent hus! Ta med ven nene dine!! står det. Gratis champagne! Gratis mat! Bare en som er så populær og selvsikker som Alice, kan komme med en sånn invitasjon; alle andre ville følt det som å tigge om gjester. Hvorfor meg? undrer jeg. Jeg vet hvem Alice er, alle vet hvem Alice er, men jeg har aldri snakket med henne før. Hun er en sånn jente – vakker, populær, umulig å overse. Jeg bretter invitasjonen i to og nikker. «Jeg skal prøve. Det høres gøy ut,» lyver jeg. 11 Forførende ondskap.indd 11

18.02.11 14.08

Alice ser på meg et par sekunder. Så sukker hun og deiser ned ved siden av meg, så tett inntil at det ene kneet hviler tungt mot mitt. «Du kommer ikke.» Hun smiler. Jeg kjenner at jeg rødmer. Selv om hele livet mitt ofte kan føles som en fasade, en vegg av hemmeligheter, er jeg ikke god til å lyve. Jeg kikker ned i fanget. «Anta kelig ikke.» «Men jeg vil at du skal komme, Katherine,» sier hun. «Det ville bety mye for meg.» Det er overraskende at Alice faktisk vet hva jeg heter, men enda mer overraskende – rett og slett utrolig – at hun vil jeg skal komme på festen hennes. Jeg er så godt som anonym på Drummond High og har ingen nære venner. Jeg kommer og går uten å gjøre noe vesen av meg, alene, og gjør det jeg skal. Jeg prøver å unngå opp merksomhet. Jeg gjør det greit nok i alle fag, men jeg får ikke suverene karakterer. Jeg driver ikke med lagsport, er ikke med i noen klubb. Og selv om jeg vet at jeg ikke kan gjøre dette bestandig – leve som en skygge av meg selv– så fungerer det foreløpig. Jeg gjemmer meg, jeg vet det, jeg er en feiging, men akkurat nå har jeg behov for å være usynlig, være den typen person som ingen blir nysgjerrig på. På den måten trenger ingen å få vite hvem jeg egentlig er, eller hva som hendte i Melbourne. Jeg lukker boka og begynner å pakke vekk lunsj tingene mine. 12 Forførende ondskap.indd 12

18.02.11 14.08

«Vent.» Alice legger hånden på kneet mitt. Jeg ser så kaldt jeg kan på henne, og hun trekker den til seg. «Jeg mener det. Jeg vil virkelig at du skal komme. Og jeg syns det var kjempebra det du sa til Dan i forrige uke. Jeg skulle ønske jeg kunne tenke ut sånne ting å si, men det får jeg aldri til. Jeg er bare ikke rask nok i hodet. Jeg mener, jeg ville aldri ha tenkt på den damas følelser på den måten. Ikke før jeg hørte hvordan du ga Dan inn. Altså, du var fantastisk, det du sa var bare så riktig, og du avslørte ham virkelig som den idioten han er.» Jeg vet med en gang hva Alice sikter til – den ene gangen jeg senket forsvarsverkene og glemte meg bort et øyeblikk. Det er ikke ofte jeg konfronterer noen len ger. Faktisk er det noe jeg prøver å unngå i hverdagen. Men oppførselen til Dan Johnson og vennene hans for to uker siden var så kvalm at jeg ikke kunne hjelpe for det. Vi hadde en foredragsholder på besøk som snakket om karrieremuligheter og opptak ved universitetene. Jeg skal innrømme at det var et kjedelig foredrag, vi hadde hørt alt tusen millioner ganger før, og dama var så nervøs at hun stammet og stoppet opp stadig vekk og snakket i forvirrende sirkler. Det ble bare verre etter som tilhørerne ble mer bråkete og rastløse. Dan John son og den ekle vennegjengen hans lot ikke anlednin gen gå fra seg. De var så ondskapsfulle og bevisst for styrrende at dama forlot oss oppløst i ydmykende tårer. 13 Forførende ondskap.indd 13

18.02.11 14.08

Etterpå sto jeg bak Dan ute i gangen og prikket ham på skulderen. Dan snudde seg mot meg med et overlegent, selvtil freds uttrykk i ansiktet og forventet åpenbart bifall for oppførselen sin. «Falt det deg overhodet inn,» begynte jeg med over raskende sterk stemme, drevet av sinne, «hvordan du såret henne? Dette er livet hennes, Daniel, karrieren hennes, omdømmet. Ditt patetiske rop om oppmerk somhet innebærer enormt mye ydmykelse for henne. Jeg syns synd på deg, Daniel. Du må føle deg veldig liten og stakkarslig siden du har behov for å trekke noen ned på den måten, en du ikke kjenner engang.» «Du var utrolig,» fortsetter Alice. «Og ærlig talt ble jeg skikkelig overrasket. Altså, det tror jeg alle ble. Ingen snakker til Dan på den måten.» Hun rister på hodet. «Ingen.» Jeg gjør det. Tenker jeg for meg selv. I hvert fall den jeg egentlig er. «Det var beundringsverdig. Modig.» Og det er det ordet som avgjør det: «Modig.» Jeg vil så gjerne være modig. Jeg vil så gjerne at feigingen i meg skal bli utslettet og knust og ødelagt, at jeg ikke kan motstå henne lenger. Jeg reiser meg og hekter bagen over skulderen. «Okei,» sier jeg og overrasker meg selv. «Jeg kommer.»

Forførende ondskap.indd 14

18.02.11 14.08

Alice insisterer på at vi skal gjøre oss klar til festen sammen. Like etter lunsjtid på dagen for festen henter hun meg i bilen sin, en gammel og sliten Volkswagen, og tar meg med hjem til seg. Hun bor alene, i en ettroms inne i sentrum, forteller hun meg mens hun smetter inn og ut av kjørefelt i høy fart, mye høyere fart enn tillatt. Det er overraskende, syns jeg, forbløffende i grunnen. Jeg hadde sett for meg at en som Alice ville bo i et luksushjem i forstedene med sine rike, engasjerte foreldre. Jeg hadde sett for meg at hun var bortskjemt og ble passet på og degget med (akkurat som jeg ble før), og det at hun bor alene, gjør henne plutselig mer interessant, mer sammensatt enn jeg hadde regnet med. Det er opplagt at Alice og jeg har mer til felles enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har tusen spørsmål jeg vil stille henne: Hvor er foreldrene hennes? Hvordan har hun råd til en leilig het? Hender det hun er redd? Er hun ensom? Men jeg 15 Forførende ondskap.indd 15

18.02.11 14.08

holder munn. Jeg har mine egne hemmeligheter og har lært at å stille spørsmål bare gjør det mer sannsynlig at jeg blir utsatt for det samme selv. Det er tryggere å ikke være for nysgjerrig på andre, tryggere å ikke spørre så mye. Leiligheten ligger i en kjedelig og veldig typisk mur steinsgård. Trappeoppgangen er mørk og lite hyggelig, men da vi kommer inn i leiligheten hennes, andpustne etter å ha småløpt opp fire trapper, åpner hun døren til et rom fylt av farge og varme. Veggene er malt i en dyp, brent oransje, og de er dekket med store, lyse, abstrakte malerier. To enorme sofaer som ser myke ut, er drapert med lilla stoff og dekket med fargerike, etniske puter. Utente stearinlys dekker hver eneste vannrette overflate. «Voilà! Mitt lille rede.» Alice trekker meg inn og ser forventningsfullt på ansiktet mitt mens jeg ser meg rundt i rommet. «Hva syns du? Jeg har gjort alt selv. Du skulle ha sett hvordan det så ut da jeg flyttet inn, så kjedelig og vanlig. Det er utrolig hva litt farge kan gjøre med et rom, altså. En smule kreativitet og litt fargerik maling er egentlig alt man trenger.» «Dette er så kult,» sier jeg. Og jeg kan ikke unngå å bli litt misunnelig. Leiligheten til Alice er så funky, så mye yngre enn den sterile, minimalistiske leiligheten jeg bor i. «Mener du det? Liker du den?» 16 Forførende ondskap.indd 16

18.02.11 14.08

«Ja.» Jeg ler. «Jeg mener det.» «Nå ble jeg glad. Jeg vil at du skal like den like mye som jeg gjør, for jeg har tenkt at vi skal være mye sammen. Og jeg ser for meg at vi skal være her masse, i dette rommet, og snakke og snakke og snakke og for telle hverandre våre innerste hemmeligheter til langt på natt.» Jeg har hørt at sjarmerende, mektige mennesker kan få deg til å føle det som om du er det eneste mennesket i hele verden, og nå forstår jeg akkurat hva det betyr. Jeg er ikke helt sikker på hva hun gjør, eller hvordan hun gjør det – hvem som helst annen ville ha virket overivrig, eller til og med krypende – men når Alice gir meg oppmerksomhet på den måten, kjenner jeg meg gyllen, varm av visshet om at jeg blir forstått fullt ut. I et kort, vilt øyeblikk forestiller jeg meg at jeg for teller henne hemmeligheten min. Jeg ser det klart for meg. Jeg og Alice i dette rommet; begge to litt små pussa, begge fnisete og lykkelige og aldri så lite forlegne på grunn av den følelsen du får når du har fått en ny venn, en spesiell venn; jeg legger hånden på kneet hen nes slik at hun blir taus og rolig, slik at hun vet at jeg skal til å si noe viktig, og så forteller jeg henne det. Jeg gjør det fort, uten pause, uten å møte blikket hennes. Og da jeg er ferdig, ser jeg ned på knærne mine og ven ter på dommen. Men hun er varm og full av tilgivelse og forståelse, akkurat som jeg hadde håpet. Hun omfav 17 Forførende ondskap.indd 17

18.02.11 14.08

ner meg. Alt er bra, og jeg er lettet fordi jeg har fortalt det. Jeg er fri. Men det er bare en drøm. En vill fantasi. Jeg fortel ler ingenting. Jeg har på meg det vanlige, jeans og boots og skjorte, og jeg har tatt med meg noe sminke som jeg skal ta på meg før festen, men Alice insisterer på at jeg må ha på meg kjole. Skapet hennes bugner av dem, i alle slags farger og lengder og snitt. Det må være minst hundre kjoler, og noen har fortsatt lappen på. Jeg lurer på hvor hun får pengene fra, hvordan hun kan ha råd til så mye klær, og igjen er jeg fristet til å spørre. «Jeg har en liten klesmani.» Hun smiler fårete. «Å?» spøker jeg. «Det ville jeg aldri ha trodd.» Alice begynner å dra ut kjoler fra skapet. Hun slen ger dem på senga. «Her. Velg en. De fleste av disse har jeg ikke brukt engang.» Hun holder opp en blå en. «Liker du den?» Kjolen er fin, men jeg har allerede fått øye på en annen jeg virkelig har lyst til å ha på meg. Den er rød med paisleymønster, en omslagskjole med knyting i livet, lagd av stoff med stretch i. Den ser ut som noe moren min kunne ha hatt på seg på syttitallet, og ville passe fint til de høye bootsene jeg har på meg. Alice ser på meg. Hun ler og tar opp den røde kjo len. «Denne?» 18 Forførende ondskap.indd 18

18.02.11 14.08

Jeg nikker. «Den er lekker, ikke sant?» Hun trykker den mot seg og ser seg i speilet. «Dyr også. Det er en Pakbelle & Kanon. Du har god smak.» «Den er nydelig. Skal ikke du ha den? Lappen er fortsatt på, du har aldri brukt den engang. Du sparer den sikkert til noe.» «Niks. Jeg skal ha på meg noe annet. Noe helt spe sielt.» Alice slenger kjolen på senga foran meg. «Prøv den på.» Kjolen sitter perfekt, og som jeg trodde, passer den godt til bootsene mine. Det røde framhever den mørke huden og håret mitt, og jeg smiler glad til Alice i spei let. Jeg er oppstemt nå, glad for at jeg sa ja til å være med på festen. Alice går inn på kjøkkenet og tar ut en flaske fra kjøleskapet. Det er champagne. Den er rosa. «Mm,» sier hun og kysser flaska. «Min store kjærlig het. Og hei og hå, etter i går har jeg faktisk lov til å drikke.» Hun åpner flaska, sender korken mot taket, og skjenker opp to glass uten å spørre om jeg vil ha. Hun tar med seg glasset sitt inn på badet for å dusje og kle på seg, og da hun har gått, løfter jeg glasset mitt og tar en liten slurk. Jeg har ikke drukket noe siden den nat ten familien min ble lagt i grus. Ikke en dråpe. Men så har jeg heller ikke kost meg med en venn siden da, så 19 Forførende ondskap.indd 19

18.02.11 14.08

jeg setter glasset til munnen igjen og tillater meg å nyte følelsen av boblene mot leppene, på tungen. Jeg lar en ny liten munnfull gli ned i halsen og innbiller meg at jeg kan kjenne effekten med en gang, alkoholen som strømmer gjennom årene og får det til å prikke i lep pene og gjør meg lett i hodet. Champagnen er søt og lett å drikke, som saft, og det er like før jeg tømmer i meg alt sammen med en gang. Jeg nyter hver munnfull og at kroppen slapper mer og mer av. Da glasset er tomt, er jeg gladere, lettere, mer bekymringsløs – en normal syttenåring – og jeg deiser ned i den fargerike sofaen til Alice og fniser av ingenting. Og jeg sitter fortsatt bare der og smiler, kjen ner på den behagelige tyngden av kroppen min i sofaen, da Alice kommer inn i rommet igjen. «Wow. Alice, du ser …» Jeg trekker på skuldrene, ute av stand til å finne de rette ordene. «Du ser fantas tisk ut!» Hun strekker armene ut til siden og svinger seg rundt på tærne. «Å, takk skal De ha, miss Katherine.» Alice er vakker; slående vakker. Hun er høy, med store pupper og lange, lekre ben, og ansiktet er perfek sjonen selv: Øynene har en dyp og vidunderlig blåfarge, huden er gyllen og skinner. Jeg er ikke akkurat stygg, men ved siden av Alice føler jeg meg fullstendig usynlig. Mens vi venter på taxien, bærer Alice de tomme 20 Forførende ondskap.indd 20

18.02.11 14.08

glassene våre ut på kjøkkenet og skjenker i mer cham pagne. Idet jeg reiser meg for å hente glasset mitt, mer ker jeg at det suser litt i hodet. Det er ikke noen dårlig følelse – faktisk føler jeg meg lett og ledig og avslappet. Og denne følelsen, denne lette lykken, følelsen av at verden er et mildt og vennlig sted, virker med ett veldig kjent, og jeg innser hvor skremt jeg blir av den følelsen. Det er sånn alkoholen lurer deg trill rundt – overbevi ser deg om å legge ned forsvarsverkene, stole på at ver den vil ta vare på deg – men jeg vet at denne tryggheten er en farlig illusjon. Alkoholen får deg til å ta sjanser du vanligvis ikke ville tatt, den får deg til å gjøre dumme valg. Og jeg vet bedre enn noen hvor ødeleggende kon sekvensene av ett dårlig valg kan være. Jeg lever med det hver eneste dag. Jeg tar imot glasset, men jeg later bare som om jeg drikker, vesken får ikke mer enn væte leppene mine, og da taxien kommer, slår jeg ut resten i vasken. Alice har leid ballsalen på toppen av The Lion Hotel. Den er gigantisk og storslått, med enorme vinduer med trekarmer og praktfull utsikt over byen. Det er hvite ballonger her, hvite duker, et band. Selskapsarrangø rene står og pusser champagneglass, og det er satt ut fat med fingermat som ser dyr ut. Og siden det er en pri vatfest, er det ingen som spør om leg da Alice henter to glass med champagne til oss. «Dette er fantastisk.» Jeg ser nysgjerrig på Alice. 21 Forførende ondskap.indd 21

18.02.11 14.08

«Har moren og faren din gjort alt dette for deg?» «Nei.» Alice snøfter avfeiende. «De hadde ikke ant hvordan de skulle arrangere en grillfest engang, og aldri i verden noe sånt som dette.» «Bor de i Sydney?» spør jeg. «Hvem?» Hun rynker pannen. «Foreldrene dine.» «Nei. Nei, det gjør de ikke. Gudskjelov. De bor oppe i nord.» Jeg lurer på hvordan Alice kan ha råd til å bo i Syd ney, hvordan hun får penger til husleia. Jeg har gått ut ifra at foreldrene ga henne penger, men nå virker det usannsynlig. «Uansett,» sier jeg. «Det er veldig sjenerøst av deg å lage i stand en svær fest som dette for vennene dine. Jeg tror ikke jeg kunne ha vært så sjenerøs. Jeg ville heller brukt alle pengene på meg selv. Reist jorda rundt eller noe.» «Sjenerøs? Syns du det?» Alice trekker på skuldrene. «Egentlig ikke. Jeg elsker fester. Spesielt når jeg er sent rum. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn det. Og jeg er uansett ikke interessert i å reise langt av gårde.» «Ikke?» «Jeg kjenner ingen der, og ingen kjenner meg. Så hva er vitsen?» «Å.» Jeg ler og lurer på om hun tuller. «Jeg kan tenke meg noen fine ting ved en sånn reise. Svømme i Mid 22 Forførende ondskap.indd 22

18.02.11 14.08

delhavet, se Eiffeltårnet, Den kinesiske mur, Frihets gudinnen … og det å ikke kjenne noen. Tenk deg hvor frigjørende det må være.» Jeg merker at Alice ser skep tisk på meg. «Er du virkelig ikke interessert i å reise?» «Ikke i det hele tatt. Jeg liker meg her. Jeg liker ven nene mine. Jeg elsker livet mitt. Hvorfor skulle jeg ville dra fra det?» «Fordi …» Jeg skal til å fortelle henne hvor nysgjer rig jeg er på resten av verden, fascinasjonen for andre språk og måter å leve på, for menneskeslektens historie, men vi blir avbrutt idet de første gjestene ankommer. «Alice, Alice!» roper de, og hun er med ett omringet av mennesker, noen kjenner jeg igjen fra skolen, noen andre, eldre folk har jeg aldri sett før. Noen er veldig stivt kledd, i lange kjoler og dress med slips, andre går bare i jeans og T-skjorte, men de har noe felles: Alle vil ha en bit av Alice, et øyeblikk av tiden hennes; alle vil at hun skal legge merke til dem, de vil få henne til å le. Alle sammen, uten unntak, ønsker at hun skal like dem. Og Alice gir av seg selv, får alle til å føle seg vel komne og tilpass, men av en eller annen grunn er det meg hun velger å være mest sammen med denne kvel den. Armen hennes er stadig lenket til min, hun drar meg fra klynge til klynge og inn i samtalene. Vi danser sammen og sladrer om hva folk har på seg, hvem de flørter med, hvem som virker tiltrukket av hvem. Jeg 23 Forførende ondskap.indd 23

18.02.11 14.08

har det utrolig gøy. Det er flere år siden sist jeg hadde det så morsomt. Og mens jeg er der, tenker jeg ikke på søsteren min en eneste gang, heller ikke på de sønder knuste foreldrene mine. Jeg danser og ler og flørter. Jeg glemmer, for en stund, natten da jeg innså den forfer delige sannheten. Jeg glemmer alt om natten da jeg oppdaget den skammelige, ekle feigingen innerst inne i meg selv.

Forførende ondskap.indd 24

18.02.11 14.08

ney 1970. Hun bor nå i Armidale i Aus tralia sammen med sin mann og deres fire sønner. Rebecca James var tilnærmet ukjent før manuset til Forførende

ondskap ble snappet opp av en litterær agent. Snart sloss forlag fra alle verden om rettighetene, og i løpet av få dager var boka solgt for ut givelse i mer enn 30 land.

Jacket design: Marc J. Cohen

Så kommer Alice – en smellvakker, populær og uimotståelig partyjente som er fast bestemt på å bli venninne med Katherine og hjelpe henne i gang med å leve livet igjen. Sakte finner Katherine veien ut av mørket og tilbake til gleden, og hun føler en dyp takknemlighet overfor Alice. Men den sjarmerende Alice har også en mørkere side og sine helt private grunner til å komme så tett på Katherine som mulig. Når Katherine så for alvor begynner å lure på om Alice er en person hun ønsker å ha som venn, oppdager hun noe annet: Alice liker ikke å bli skjøvet til side. Australsk boksensasjon og internasjonal suksess. Uhyg gelig spennende psykologisk thriller. En virkelig pageturner om besatthet og hemmeligheter, kjærlighet og død. Boka er blitt kalt en Twilight uten vampyrer.

Jeg leste ut Forførende ond skap på noen få dager. Etter at jeg begynte å lese Twilight , har det nesten vært umulig å finne noe annet jeg synes det er verdt å lese. Men denne lever helt opp til standarden. Det er en bok som får en til å tenke. Tenke over alt. Livet, verden, døden og hva men neskelighet egentlig er.

FORFØRENDE ONDSKAP

R EBECCA J AMES ble født i Syd -

Slik begynner Katherines historie. Den talentfulle lillesøsteren hennes er blitt myrdet på brutalt vis, og Katherine flykter fra en familie i oppløsning, indre demoner og et nådeløst mediepress. På den nye skolen holder hun seg mest for seg selv og nyter at ingen kjenner henne.

REBECCA JAMES

Jeg gikk ikke i begravelsen til Alice. Jeg var gravid da, vill og vanvittig av sorg. Men det var ikke Alice jeg sørget over. Nei, jeg hatet henne, og var glad for at hun var død. Det var Alice som hadde ødelagt livet mitt. Hun hadde tatt det beste jeg hadde og smadret det i en million biter som aldri kunne settes sammen igjen ...

Jeg kan anbefale den til ALLE – både unge og voksne. B ELLA V INTER

En psykologisk ungdoms-thriller, som (uten vampyrer) vil få det til å gå kaldt nedover ryggen og gjøre vondt i hjertet på selv den mest forherdede Twilight-leser (…) fantastisk spennende og un der holdende med sin effektfulle miks av ungdommelig kjærlighet, melo drama, romantikk, sjalusi og mord. (F RA

EN BIBLIOTEKSUTTALELSE )