Fuglefangerne by Gyldendal Norsk Forlag

PÅL GERHARD OLSEN, AFTENPOSTEN

«Spenning på hver eneste side» ASLAK THORSEN, VARDEN

«Stort mer aktuelt og spennende blir det ikke (...) Hvis NRK vil by danskene kamp om den nordiske dramatronen, har de et nesten perfekt utgangspunkt her» SVEN EGIL OMDAL, STAVANGER AFTENBLAD

«Anbefales!» SIRI PEDERSEN, BOKSTAVER.NO

FAGFORENINGSTOPP DØD UNDER MYSTISKE OMSTENDIGHETER STATSRÅD FELT AV DRITTPAKKE I VG LEKKASJER OM STATENS TOPPHEMMELIGE OPERASJONER ETTERFORSKNING SOM MOTARBEIDES FRA POLITISK HOLD Dette er noen av ingrediensene i Eirik Wekres nyeste thriller. Som alltid plasserer Wekre handlingen skremmende tett på en aktuell virkelighet. Norges frihet og demokrati er truet av mektige internasjonale krefter og statens egne, utro tjenere. PST-direktør Hege Tønnesen og spesialrådgiver i politiet Theo Hannover er kjent fra Wekres tidligere spenningsromaner. Nå står de overfor dødelige hemmeligheter dypt begravd i de innerste maktsirkler. Noen setter sine egne interesser foran landets, og

«Jeg er like ’lykkelig sliten’ etter å ha lest Trollmannens

er villige til å gå over lik. I løpet av noen marerittaktige døgn må Hege og Theo berge

læregutt som jeg er når jeg forlater salen etter å ha sett en

hverandres liv – og Norges selvstendighet.

actionfylt James Bond-film» UNNI STEINSHOLT, DIGLIT.NO

788205 450158

FOTO: ROLF M. AAGAARD

«... velgjørende presis og filmatisk nærgående»

ISKALDT DRAMA I DESEMBER-OSLO

EIRIK WEKRE F U G L E F A N G E R N E

Dette skrev anmelderne om Wekres forrige roman, Trollmannens læregutt (2012):

EIRIK WEKRE har etablert seg som vår kanskje fremste forfatter av brennaktuelle politiske thrillere. Han fikk

EIRIK

sitt store gjennombrudd som spenningsforfatter med trilogien

Operasjon Snøhvit, Operasjon Isbjørn og Operasjon Høye Nord (2008–2010). Bøkene har nådd et stort publikum i Norge og Danmark. «Wekres trilogi er begavet, særdeles velskrevet og fint struk-

FUGLEFANGERNE

turerede politiske spændingsromaner, der langt hen ad vejen bevæger sig på faktuelt grundlag. De befinder sig et sted mellem Frederick Forsyth og John le Carré, tilsat det bedste fra disse års skandinaviske krimier.» LARS OVE SAUERBERG, JYLLANDS-POSTEN

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze ISBN 978-82-05-45015-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Eirik Wekre

Fuglefangerne Kriminalroman

Advent

Tirsdag 15. desember 01.30 Valladolid-provinsen, Spania «En ung, vakker kvinne som deg … er du ikke redd for å haike med fremmede menn, sånn midt på natten?» «Nei.» Hun satt i passasjersetet og stirret stivt fremfor seg. Anledning gjør tyv, tenkte hun. Var det en naturlov som kallet menn til voldtekt når de ble alene med en kvinne? Eller var det noe i hennes personlighet som lokket frem udyret? Kanskje var det bare noe hun innbilte seg. Kanskje, om hun bare satt helt i ro, ville faren gå over. Kanskje var hun bare for farget av fortiden. De kjørte en stund i taushet. Veien slynget seg gjennom det knudrete terrenget på høysletten. Refleksmerkene i autovernet dannet en perlerad langs veien. Han kjørte fort, men kontrollert. Nordavinden feide sand og støv inn i lyset fra billyktene. Kupéviften durte jevnt, gradvis fikk hun varmen tilbake. Øyelokkene kjentes tunge. Om hun bare kunne fått hvile litt … Veien gjorde en ny sving før den rettet seg ut. Langt fremme på sletten, i enden av fjernlyset, blinket det i to øyne. Et villdyr, gjettet hun, som levde av åtsler langs veien. «Er det et våpen du har i det hylsteret?» spurte han. Hun kvapp til. Løftet futteralet opp fra fanget. «Dette?» «Ja.» Hun forsto ikke hvorfor hun hadde revet den med seg i 7

flukten. Et ubevisst savn, antakelig. Et minne. Alt hun hadde igjen. «Det er en fløyte.» «Er du musiker?» «Ikke akkurat.» Han trakk pusten dypt. Hendene lå rolig på rattet. Pene, sterke hender. Giftering. Håret var gråstenket, han kunne være midt i femtiårene, av klærne og bilen gjettet hun at han var i direktørsjiktet. Han merket blikket hennes. «Du er våt?» Stemmen virket tykkere, tregere. Han dro tungespissen raskt over leppene. Hun kjente kvalmen presse opp fra magen. Kjente igjen mønsteret. Han var i ferd med å tenne. «Jeg falt i elven.» Hun måtte oppholde ham med snakk til de nådde byen. Det var eneste mulighet. Ute i den isnende vinden kom hun til å fryse i hjel. Scooteren lå igjen i elven. Hun hadde vært uoppmerksom et øyeblikk, truffet et hull i asfalten og skjent av veien og ned i elven. Heldigvis hadde ikke farten vært stor. De forbannede småveiene, heller ikke dem var det penger til å vedlikeholde, men hun våget ikke ta motorveien. For mye trafikk, kontroller, bomstasjoner med overvåkningskamera … «Kald?» fniste han. «Jeg vet hvordan vi kan få opp varmen.» «Bare kjør, vær så snill.» Han fortsatte i samme fart. Hadde han gitt opp? Nei, i øyekroken så hun at han klødde seg i skrittet. La lemmet bedre til rette. Et skilt viste at de nærmet seg en rasteplass. «Jeg trenger en liten avkobling,» sa han. Smilet var borte, stemmen grøtete. Han flyttet hånden fra girspaken og la den på låret hennes. «Det blir deilig.» Hun skjøv hånden bort. «Vær så snill.» Han fnøs og svingte av. Avkjøringen førte inn bak et buskas, til en asfaltert plass med parkeringslommer, piknikbord, et toalettskur. Han stanset lengst inn. «Sånn. Nå skal du få spille kjøttfløyte.» Han satte giret i fri. Lot motoren gå. 8

«Vær så snill og kjør.» Hun trakk pusten dypt, stirret stivt fremfor seg, klemte hendene rundt fløytefutteralet. Han vred på seg. Ansiktshuden var grå. «Det er bare rett og rimelig. Hadde ikke jeg kommet …» Han løsnet sikkerhetsbeltet, løftet seg fra setet og kneppet opp gylfen. «Ikke gjør det,» ba hun. Han lirket lemmet ut av kordfløyelsbuksen. En kort og tykk og omskåret penis med svulmende blodårer. Hun møtte blikket hans, det var sløret. «Får du lyst nå?» Hun løsnet setebeltet og åpnet døren på sin side. Han grep etter henne, men hun vred seg løs og kom seg ut av bilen. Vinden traff henne som en planke. «Hvor har du tenkt deg?» ropte han forbannet. «Du kommer ingen vei i dette været!» Hun slo døren igjen bak seg. Sto rådløs og kjente kulden gripe tak. Bak seg hørte hun bildøren gå opp. Hun snudde seg. «Nå gjør du som jeg sier!» Han kom rundt bilen mot henne. I høyre hånd holdt han en pistol. En Beretta, så vidt hun kunne se i lyset fra kupeen. Hun stirret inn i løpet. Overrumplet. Han tok ladegrep. Smilte. «Hva blir det til?» Hun nølte. Kjente at hjertet trommet, at hun skalv, at alt veltet frem. Han pekte mot toalettskuret som lå badet i lyset fra billyktene. «Gå foran!» Hun nølte. «Kom igjen!» Han avsikret pistolen. «Og hold hendene så jeg ser dem.» Hun adlød. Redselen og ubehaget bølget gjennom henne. Den gamle grisen minnet henne for mye om en annen. Om mannen som hadde fått henne til å flykte hjemmefra som fjortenåring. Hun gikk sakte fremover. Skyggen dannet en tydelig figur mot den hvite betongveggen. Så gled han inn bak henne og ødela skyggebildet. Taklyset tentes automatisk da hun nærmet seg. Damer til venstre, herrer til høyre. Hun valgte herrer. 9

«Sånn, ja. Flink pike.» Han kommanderte henne inn i en bås. «Sett deg på lokket!» «Jeg …» «Hold kjeft og gjør som jeg sier.» Hun adlød og satte seg forsiktig ned. La hendene i fanget. Hjertet banket fort og ujevnt. Hun hadde en emmen smak i den tørre munnen. Han kom etter og trykket pistolløpet mot pannen hennes. Med venstre hånd løsnet han beltet og dro ned buksen. Han dro litt i lemmet. «Sånn. Nå suger du jævlig forsiktig.» Hun trakk pusten dypt før hun smilte og kikket forbløffet opp. «Så stor den er!» «Synes du?» Hun grep lemmet forsiktig. Det var halvslapt og varmt. «Å, så hard!» «Kom igjen, nå.» Hun lente hodet sakte fremover mens hun stemte føttene mot gulvet og spente fra i et rykk på skrå opp mot ham. Hun ramte hodebunnen i hakespissen hans med full kraft. Det sang av smerte i skallen hennes. Hodet hans slo bakover. Hun fortsatte bevegelsen fremover og oppover. Han mistet balansen og de falt mot gulvet. Pistolarmen traff veggen, og pistolen klapret mot gulvflisene. Hun landet oppå ham. Bakhodet hans traff gulvet, og han skrek av smerte. Hun vred seg vekk og fant pistolen. Fra mannen lød gurgling og hikst. Hun stablet seg på beina og rettet pistolen mot ham. Han hadde øynene lukket, ansiktet var en stor grimase. Han lå med spredte bein. Noe inni henne klikket. Hun tok sikte og sparket ham i skrittet så hardt hun klarte. Han rykket til, øynene var vidåpne. Hun slo pistolskjeftet mot den åpne munnen hans og kjente hvordan metallet moste tenner og hud. Blodet fosset fra leppene. Han hveste og harket, klarte ikke skrike, men ble liggende og hulke. Raseriet fortsatte å vokse i henne. Hun 10

hikstet, og øynene var fulle av tårer. Hun ville sparke ham i hodet, men besinnet seg og tok et skritt tilbake. Langsomt fikk hun pusten under kontroll, og på ny kjente hun kulden fra de våte klærne. Raseriet drev vekk. Mannen lå på magen og klynket foran føttene hennes. «Opp med deg,» kommanderte hun. Han vred seg rundt, holdt hendene for munnen som for å hindre tennene i å falle ut. «Opp.» Han kravlet seg på beina og stolpret krumbøyd foran henne tilbake mot bilen mens han forgjeves forsøkte å dra opp buksene. Hun kommanderte ham til å spre beina og lene seg skrått mot bilen. Han stønnet av smerte, men gjorde som hun sa. «Der ja, stå sånn.» I jakkelommene lå det mobiltelefon og lommebok med kredittkort. På mobilen hans fant hun frem til kameraet og tok et bilde av ham. Blitsen gikk av, og han løftet hånden avvergende. Hun knipset på ny. «Sånn. Skal vi sende det til fruen, kanskje?» Han ristet på hodet. «Nei, nei.» Stemmen var grøtet bak hånden. «Til sjefen? Eller kanskje hele adresseregisteret ditt?» «Vær så snill,» ba han skjelvende. «Jeg fryser i hjel her.» Hun stakk mobilen i sin egen jakkelomme. «Legg deg i bagasjerommet.» «Hva?» «Du hørte hva jeg sa.» «Jeg betaler godt, jeg kan …» Hun løftet pistolen og siktet mot skrittet hans. Senket våpenet ørlite og trakk av. Skuddet smalt. Kulen rikosjetterte i asfalten under bilen. Han svelget tungt og gjorde som hun sa. Lente seg inn i kupeen og dro i en spak så bagasjelokket gled opp. Han trakk opp buksen og gikk bak bilen og la seg nedi. Hun fulgte etter og kikket ned på ham. «Vi kan bli enige om noe.» Munnen var rød av blod. Blikket var bønnfallende. 11

Hun slo lokket igjen og satte seg i førersetet, lukket dørene, justerte setet og speilene og skrudde varmen på maks. Hun svingte ut på motorveien og fortsatte nordover. Alene på veien. Hun telte pengene mens hun kjørte og kom til noe over sju tusen euro. Penger som ville skaffe henne et pusterom. Hun bremset ned og stanset på veiskulderen. Mannen i bagasjerommet hadde vært et lykketreff i forkledning. Fløytefutteralet lå på gulvmatten foran passasjersetet. Hun grep det og tok ut fløyten. Metallet var kaldt mot fingrene. Hun la leppene mot amasjørhullet og blåste. Lukket øynene og spilte. Surt og uklart, fløyten nektet å samarbeide, de hadde vært for lenge fra hverandre. Hun fortsatte å blåse. Fikk varmen tilbake, leppene myknet, nå lød det bedre. Utenfor hylte vinden. Hun slo av viften, lukket øynene og spilte Fuglefangerarien fra Tryllefløyten fritt fra hukommelsen. «Der Vogelfänger bin ich ja.» Hun var tilbake i konsertsalen, sanset spenningen og den nervøse svettelukten i orkesteret, partituret løp foran henne, og for første gang på flere år følte hun noe som minnet om lykke. Da hun var ferdig med å spille, ble hun sittende med fløyten i hendene. Ingen applaus. Stille fra bagasjerommet. Bare svak motordur og vinden som rev og slet i karosseriet. Hun stirret ut i mørket. Innså at for å komme videre, måtte hun først dra tilbake dit hun kom fra. Hun måtte hjem til Norge. Hun kunne ikke lenger flykte fra seg selv.

Torsdag 17. desember 05.30 Ekeberg camping, Oslo Theo Hannover stanset på toppen av bakken. Lungene jobbet som en blåsebelg. Kroppen var tung og uvillig. Han støttet seg mot nettinggjerdet og fikk igjen pusten. Tøyde baksiden av leggen. Dagen før, på flyturen over Atlanteren, hadde han ikke fått sove. Etter at han kom hjem, hadde han duppet av på ettermiddagen, og nå som han burde sovet, nektet kroppen. Jogging og frisk luft var det eneste som hjalp mot jet lag. Han skiftet fot, presset sålen varsomt mot stammen til det verket i leggmuskelen. Han telte langsomt til ti inni seg. Det verket og stakk rundt om i kroppen, blodet fløt som seig grøt gjennom årene, hele organismen kjentes som den tilhørte en fremmed. All reisingen kunne umulig være sunt, det var en tanke som stadig kom tilbake. Under ham lå Gamlebyen og Tøyen, og lenger nord glitret lysene i Groruddalen. I den klare natteluften kunne han se hver enkelt gatelykt langs motorveien, flomlyset på spiret av Østre Aker kirke, reklameskiltene rundt Alnabrusenteret, godsterminalen, og noen spredte vinduer i høyblokkene helt opp mot skogen på Romsås. Matte stjerner på himmelen over Lillomarka. Opp av pipen på Brobekk-anlegget sto en hvit søyle av damp. Reisen hadde bare vart i to dager. Det var for kort til å venne kroppen til en ny tidssone. Nå var han verken tilpasset Oslo eller Washington D.C., men et sted imellom, over 13

skyene. CIA hadde vært overveldende. Endeløse kontorbygg fulle av effektive og velkledde operatører som døgnet rundt fulgte alle verdens trusler. Det kjentes som en annen verden nå. Han småfrøs og skulle til å løpe videre da han oppdaget noe nytt i synsfeltet. Ved Bjerke, til høyre for det som måtte være den mørklagte travbanen, blinket et oransje lys. Det flakket og ble sterkere, var det flammer? Mot den mørke himmelen drev røyk opp. Var det en villa som brant? Theo grøsset. Det var den farligste tiden, siste uken før jul. Kombinasjonen av levende lys, overbelastede elektriske anlegg og julebordsfyll tok flere liv hvert år. Hadde noen sovnet med en pizza i ovnen? For en mistrøstig utgang. Han stivnet til. Hadde han husket å blåse ut lyset på juledekorasjonen hjemme? Juni hadde laget den på skolen og plassert den på kjøkkenbenken. Et rødt kubbelys mellom tøynisser og knusktørr reinlav. Han prøvde å tenke tilbake, men klarte ikke huske om han hadde blåst ut lyset. Juni lå vegg i vegg og sov, faren i underetasjen. Om lyset begynte å renne, om veken beveget seg … det skulle ingenting til. Theo bråsnudde og løp hjemover alt han orket.

Torsdag 17. desember 10.30 Nydalen, Oslo Theo fylte ut et digitalt skjema for refusjon av reiseutgifter. Øynene verket av mysingen mot skjermen. PST brukte et annet system enn han var vant til, men etter åtte måneder begynte han å få dreisen på det. Kontoret var stille, bare svak summing fra pc-en. En svak tobakkseim hang fortsatt igjen etter den forrige innehaveren. Han reiste seg og strakte armene i været. Kvalte en gjesp. Han hadde bare sovet i en time. Da han kom hjem fra den nattlige joggeturen, hadde kubbelyset vært slukket og huset stille. Senere, i sengen, hadde han likevel ikke fått sove. Frykten ville ikke slippe taket. Inntrykkene fra USA hadde svirret i utkanten av bevisstheten. Ingen å prate med. Det banket på dørkarmen, og han kikket opp. Assisterende PST-sjef Niels Rasch sto i døråpningen. Dress og slips og en dyp rynke mellom øynene. I hånden holdt han et rødt saksomslag. «USA-turen, var det bra?» «Mange nye mennesker. Enormt apparat og vanskelig å få oversikten.» «Det er vel meningen?» Rasch la hodet på skakke. Theo trakk på smilebåndet, usikker på om Rasch fleipet. «Jo, for så vidt.» «Har du et minutt?» «Naturligvis.» Rasch steg inn og lukket døren bak seg. «Jeg lurte på en ting …» Han dro ut besøksstolen og satte seg. 15

«Ja?» «Har du kapasitet til en liten sak?» «Jeg, jo, hva dreier det seg om?» «Hva annet jobber du på nå?» Theo tenkte seg om. «Vel, det vanlige, jeg har en del liggende, hundre og fire uleste e-poster blant annet.» «Men ingen etterforskning?» «Ingenting som brenner.» «’Brenner’.» Rasch smilte stivt. «Det er nettopp en brann det gjelder.» Pc-skjermen gikk i hvilemodus. Theo skjøv bilagene til side. «Har du avklart min delaktighet med Hege Tønnesen?» «Ah, det glemte jeg å si.» Rasch holdt papirene med begge hender, presset dem mot bukselårene. «Hva da?» «Vi har stokket litt om mens du var borte. Hege Tønnesen er suspendert. Inntil videre fungerer jeg som leder for Rettsog Etterforskningsavdelingen også. «Hvorfor er Hege suspendert?» «Jeg ikke kan diskutere personalsaker.» Rasch la pannen i folder. «Jeg har fått en forespørsel fra Oslo politidistrikt, din gamle arbeidsgiver.» «Å?» Rasch sugde på tungen, skar en grimase. «Jeg er usikker på om vi skal bruke energi på det …» «En brann, sa du?» «Kjøttskandalen og homsedrapene kommer midt oppe i omorganiseringen. OPDs etterforskningskapasitet er sprengt.» Theo ventet på resten. Rasch åpnet saksmappen i fanget. Dro seg i øreflippen. «De har visst høye tanker om deg. Politimesteren selv har signert på anmodningen, som er fra Lisbeth Müller.» «Er ikke hun i Kripos?» Rasch trakk på skuldrene. «Du kjenner henne altså?» «Jeg har vært borti henne, ja. Hun er dyktig.» Rasch sukket tungt før han lukket saksomlaget og møtte blikket hans. «Det har skjedd et mistenkelig dødsfall. Hal16

dor Bøe, tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet, ble funnet død i sitt hjem tirsdag kveld.» «I forgårs?» «Ja.» Theo lot det synke inn. «Er det han Bøe i fagforeningen?» Rasch nikket. «Han var en av toppene i FAF, ja. Forbundet Arbeidere og Funksjonærer. Han var tilbake der etter regjeringsskiftet. Det virket først som et selvdrap, med piller, ingenting mistenkelig.» Rasch holdt inne. «Men?» sa Theo og kjente motviljen strømme ut i lemmene. Han hadde gledet seg til noen rolige arbeidsdager. Hadde planlagt hyggelige juleforberedelser med Juni. «Vel,» sa Rasch og sukket. «I natt brant huset hans ned til grunnen. Eksplosjonsartet brann i et tomt hus.» «På Bjerke?» «Risløkka, hvordan det?» «Jeg så brannen.» På nytt kjente han frykten for Juni og flammene. «Så ingen kom til skade?» «Nei.» Rasch la saksmappen på skrivebordet. Skjøv den over til ham. «Vil du bistå i etterforskningen?» «Det må nesten du avgjøre.» «Jo.» Rasch reiste seg. «Bøe var også politiker. Litt høyt på strå. Så det er ikke helt søkt at vi involveres.» Han slo hendene sammen. «Ok. Da sier vi det slik. Du tar kontakt med Müller snarest. Og hold meg underrettet, da.»

Torsdag 17. desember 11.50 Grønland, Oslo Tilbake på Politihuset, som gjest. Det kjentes rart å vente ved personalinngangen uten eget adgangskort. Det hendte han savnet det gamle livet på Spaning. Operasjoner dag og natt, fellesskapet, uvissheten. Adrenalinet. Jobben i PST var mer forutsigbar. Men det var slik han ville ha det nå. Et klikk i låsen. Døren slo opp. «Hei!» Lisbeth Müller sto på innsiden med hånden utstrakt. Jeans og trang, sort ullgenser med høy hals. Hun virket slankere enn sist. Og håret var klippet kort. Han tok hånden. Hun smilte stivt. «Velkommen.» Hun nølte et øyeblikk før hun strakte seg frem og klemte ham forsiktig på kinnet. Håret luktet fruktshampo. «Takk for at du kunne stille.» Stemmen var nøytral, nesten sørgmodig. Hun snudde og gikk foran mot heisen. Trykket inn knappen. «Lenge siden du var her sist?» «Det kjennes som en evighet.» «Hvordan går det i Nydalen?» «Greit nok. Vi pusler med vårt.» Han møtte blikket hennes og forsto at han fremsto som den unødig hemmelighetsfulle og arrogante PST-typen han selv aldri hadde likt. 18

«Det er mest forebyggende arbeid,» fortsatte han for å glatte over. «Aldri ros å få, bare kjeft når noe går galt.» Lisbeth trakk på skuldrene. «Akkurat det er ikke så forskjellig fra hvordan vi har det her.» «Nei …» Ifølge displayet sto begge heisene urørlig i U2. «Vi tar trappen,» sa Lisbeth og gikk foran. «Hvordan går det med datteren din?» «Jo, takk. Siste året på barneskolen nå.» «De vokser fort,» sa Lisbeth. «Du får nyte tiden mens du kan.» «Takk, det gjør jeg,» sa han automatisk og fulgte etter. To etasjer senere innså han at det var løgn. Han klarte slett ikke å nyte tiden med Juni før hun ble for stor. Den var et evig stress og ga ham dårlig samvittighet hver gang han ble minnet om det. Men Lisbeth hadde ikke barn. Hun visste vel ikke bedre. Hun åpnet døren i fjerde etasje og fortsatte innover korridoren. Linoleumsgulvet var nybonet. Gjenskinnet marsjerte foran henne i det blanke vokslaget. «Kjenner du Herman Svenson?» spurte hun. «Nei.» «Han er etterforsker på saken.» «Så det blir oss tre?» «Herman er stø,» sa hun. «Bare du tar ham på rette måten.» «Ja vel?» «Han liker ikke å bli fortalt hva han skal gjøre. Samtidig eier han ikke initiativ. Det er en delikat balanse.» «Det overlater jeg til deg å styre.» «Naturligvis. Jeg bare informerer deg.» De hadde fått tildelt et av de trange møterommene innenfor Sedelighet. Tre enkle arbeidsstasjoner. Herman Svenson var et sted i trettiårene, med et pregløst ansikt og kulemage under en stripete bomullsgenser. Han hadde sikret seg vindusplassen. Nå reiste han seg og tok av brillene. «Jeg har hørt om deg,» sa han og rakte frem hånden. Den 19

var tørr og hard. «Lisbeth fortalte at du var spaningsleder?» «Det stemmer. Jeg tror ikke jeg har sett deg før?» «Jeg kom fra Bergen i sommer. Konen min fikk en forskerstilling på universitetet.» «Akkurat.» «Biokjemi. Hun gikk opp flere lønnstrinn.» Svenson satte seg igjen, og Lisbeth gjorde det samme. Theo tok av jakken og hengte den over den ledige stolryggen. En gul klistrelapp med et brukernavn og passord til datasystemet var festet til pc-skjermen. På pulten lå et adgangskort. Han stakk det i lommeboken. «Jeg drar til Syden søndag,» sa Svenson fornøyd. «Avspasering som må tas ut før nyttår. Men vi blir kanskje ferdige til da?» «Det kan vi jo håpe.» Lisbeth gjorde tegn til at de skulle trekke stolene nærmere. Hun åpnet notatboken og studerte sidene noen sekunder. «Altså. Haldor Bøe ble funnet i sitt hjem tirsdag cirka nitten tretti av vaskehjelpen.» Hun pekte mot et åstedsfotografi som var printet ut og klipset fast på veggen. Bøe lå utstrakt på en brun skinnsofa. Han var iført en grå treningsbukse og en rød T-skjorte med reklame for en musikkfestival. Øynene var lukket, og armene lå pent langs siden. Han så ut som han sov. «Vaskehjelpen ringte etter ambulanse,» fortsatte Lisbeth. «Den ankom kvart på åtte, og personellet konstaterte at Bøe var død. En patrulje fra Stovner ankom ti over åtte. Ifølge rapporten var det to tomme Apodorm-esker og en halvfull flaske Jack Daniels whiskey på kjøkkenbordet.» «Det er et innsovningsmiddel,» sa Svenson. «Som Bøe fikk på resept. Jeg har snakket med fastlegen hans.» Til venstre for sofaen på bildet var det et lavt bord som var overstrødd med papirer. «Hva er dette?» sa Theo. «Bøes egne notater,» sa Lisbeth. «Og diverse utklipp av artikler om det kommende ledervalget i FAF.» Hun leste fra notatboken: 20

«Avdøde ble sendt for rutinemessig obduksjon på patologisk avdeling Ullevål sykehus, åstedet avsperret inntil videre, pårørende varslet.» Hun bladde om. «Neste natt, altså i natt, meldte naboer fra om brann klokken null fem tretti. Huset var overtent da brannvesenet ankom. Det var lite de kunne gjøre.» Theo husket synet av flammene i den klare natten. «Bodde Bøe alene?» «Jepp.» Svenson svingte på stolen. «Siden konen hans døde i fjor.» «Av kreft,» la Lisbeth til. «Så hvem er pårørende?» «Bøe har en sønn og en datter,» sa Svenson. «Med to ulike mødre. Sønnen er skipsmegler, bosatt i Professor Dahls gate.» «Frogner,» sa Theo. «Bergen,» rettet Svenson. «Men han kommer til Oslo i morgen.» «Datteren Elin har jeg ikke fått tak i,» sa Lisbeth. «Hun bor på Øya i Kragerø. Presten har vært der og forkynt dødsbudskapet.» «Men du får ikke kontakt?» stusset Theo. «Hun svarer ikke på telefonen. Presten antydet at det kunne være snakk om en psykisk lidelse.» «Hun er visst kunstner,» sa Svenson. «Keramiker, som sin mor.» «Ja vel. Hva med vaskehjelpen? Har dere avhørt henne?» Lisbeth skar en grimase. «En ung jente fra Thailand. Jeg snakket med henne i sted, hun er veldig dårlig i både engelsk og norsk. Jeg har bestilt en tolk.» «Hvorfor vasket hun på kvelden?» Lisbeth nølte. «Jeg forsto det som om arbeidet var svart. At Bøe ikke ville at noen skulle se henne.» Svenson plystret en spiss tone. «Fagforeningstopp og statssekretær Bøe drev sosial dumping?» «Hun hadde begynt nå nylig,» fortsatte Lisbeth. «Etter at 21

Bøe gikk ut av regjeringsapparatet. Frem til da hadde han brukt et byrå.» Svenson skled lenger ned på stolen. «Hun var ikke elskerinnen hans, da?» «Hvorfor sier du det?» sa Lisbeth irritert. «Eldre norsk herre, enkemann, sniker ung thaidame inn i huset på kveldstid …» Lisbeth trakk på skuldrene. «Jeg har også snakket med personalsjefen i FAF. De er naturligvis sjokkert. Bøe var en viktig brikke, fagforeningens egen mann i regjeringskontorene.» Theo tenkte etter. «Hva slags jobb hadde Bøe egentlig i FAF?» «Han var leder av politisk sekretariat tidligere, men den jobben hadde en annen overtatt mens han var statssekretær. Så akkurat nå hadde han ikke noen formell rolle.» «Men han var ansatt der?» «Ja, formelt sett har han bare hatt en lang permisjon.» «Var han kanskje kandidat til ledervervet?» Lisbeth dro hånden gjennom den nye frisyren. «Tror ikke han har vært nevnt.» «Men papirene på stuebordet tyder på at han var involvert?» «Ja,» nikket Svenson. «Bøe ble fraktet fra Ullevål sykehus til rettsmedisinsk hvor han blir obdusert nå,» fortsatte Lisbeth. «De trodde først det var et selvdrap. Inntil huset brant ned.» Theo stusset. «Hvem fotograferte åstedet, da?» Han pekte på bildet på veggen. Lisbeth sukket brydd. «Ambulansepersonellet.» «Og patruljen fra Stovner. Sa du ikke at de sikret åstedet?» «De låste huset etter seg da liket var fjernet.» Theo forsto hvorfor Lisbeth hadde bedt om hjelp. Etterforskningen hadde kommet skjevt ut og virket halvhjertet. Men det hadde ingen hensikt å kritisere arbeidet så langt. «Hva med brannen, vet vi at den ble påsatt?» «Teknikerne er der med brannhund og det hele. De tror 22

arnestedet er ved nordveggen, mot garasjen. Jeg venter en foreløpig rapport i ettermiddag.» Theo tenkte etter. «Så hvis det ikke hadde vært for brannen, ville dødsfallet blitt kategorisert som et selvdrap?» «Sannsynligvis.» «Og drapsmannen ville sluppet unna. Han burde sittet helt stille, men så vender han altså trolig tilbake, setter fyr på huset og avslører seg selv. Hvorfor?» «En pyroman som vil bli tatt?» spekulerte Svenson. Lisbeth trakk på skuldrene. «Det henger ikke på greip, nei.» «Kanskje det var selvdrap likevel,» sa Svenson. «Hva om Bøe selv hadde montert en antenningsmekanisme? Kanskje han ville kremeres på stedet, men ville forsikre seg om at han var død av tablettene før det begynte å brenne?» «Hva med vaskehjelpen?» innvendte Lisbeth. «Kanskje Bøe hadde glemt at hun skulle komme. Hadde hun en fast vaskedag?» Lisbeth slo oppgitt ut med hendene. «Det får vi svar på når vi finner en tolk.» Theo fordøyde informasjonen. Det virket uansett merkelig at en mann som Bøe skulle ta livet av seg. Kanskje var han fortsatt i sorg etter konas død, og kanskje var han usikker på neste trinn i karrieren, men han var sekstien år og hadde drevet politikk og fagforeningskamp det meste av livet. Han måtte ha sterk psyke.