Forglemmegei by Gyldendal Norsk Forlag

27 mm

FORGLEMMEGEI FORGLEMMEGEI

23-årige Kamilla Kaspersen sykler de siste meterne opp bakken til Bryn kirke i Bærum. Hun skal ha time i orgelspill og gleder seg. Mens hun låser sykkelen, hører hun orgeltoner gjennom den åpne kirkedøren, en sørgmodig melodi hun ikke har hørt før. Brått blir det stille, så brytes stillheten av en skjærende og langtrukken dissonans. Skremt av lyden styrter Kamilla opp trappen til galleriet og finner orgellæreren sin liggende over tangentene. Blod siver ned på pedalene. Rasmus Bech er drept. Brede Monsen og Rikke Lindstad fra politikammeret i Sandvika står overfor en gåtefull drapssak. Hvilke hemmeligheter skjulte Rasmus Bech? Måtte han hindres i å holde sin siste konsert?

Format: 133 x 211 mm (Klaffer: 90mm)

Kurt Hanssen (f. 1959) er journalist, litteraturanmelder og oversetter. Forglemmegei er hans første bok.

Foto: Lars Eivind Bones Design: Kulseth & Co

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaˇciarne BB s.r.o. Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med 11/13,7 pkt. Sabon Omslag: Bjørn Kulseth & Co. ISBN 978-82-05-41321-4

Kurt Hanssen

Forglemmegei Kriminalroman

Hvem skulle vel trodd at den bleike slappfisken hadde så mye krefter i seg? Nesen gjorde vondt som et lite helvete, det banket og stakk og prikket så han trodde han skulle bli gal. Han gikk ut fra at den var brukket, for da han tok forsiktig på den, kjentes den minst dobbelt så stor ut, og han kunne heller ikke puste skikkelig gjennom den. Han måtte gape med åpen munn som en fisk på land for å få i seg luft. Han hadde blødd masse, og røde striper hadde tegnet et sprikende mønster nedover brystet på den rutete flanellsskjorten. Inne i sakristiet vasket han ansiktet, studerte nesen i speilet og skiftet til en genser han hadde liggende der. Da han siden gikk mot orgelgalleriet igjen, passerte han den bakerste benkeraden og kunne se bloddråper på gulvet, og han visste det var hans. Han hadde ikke slått tilbake i hvert fall, såpass mye til gentleman var han. Han fikk akseptere fulltrefferen som en velfortjent straff for det han hadde gjort. Smertene jog gjennom nesen for hvert skritt. Han hadde tatt tre-fire Paralgin på en gang, de burde gjøre susen, håpet han. Han visste ikke om leger spjelket neser, han hadde aldri hørt om det, egentlig aldri tenkt over det heller, men hvis det ble verre utover kvelden, fikk han 9

heller ta en tur innom legevakten og se hva de hadde å tilby. Nå var det uansett ikke mer enn et kvarter før Kamilla skulle komme, da fikk han noe annet å tenke på en times tid. Han hadde ikke tenkt å avlyse spilletimen hennes, han klarte fint å høre på henne selv med vond nese, hun var et talent. Selv om hun hadde mye å lære, hadde hun allerede mye å vise som musiker. Og det kunne man alltid glede seg over, smerter eller ikke. For ikke å irritere nesen mer enn nødvendig gikk han med forsiktige skritt opp trappen til det mørklagte orgelgalleriet, krysset gulvet ved siden av hovedverket og satte seg på krakken. Det eneste lyset kom fra den avlange lampen over notestativet, han likte å sitte sånn om kveldene, i en liten kjegle av lys med det stadig tettere mørket rundt seg. Det var trygt og kjært og hjalp ham med å konsentrere seg når han skulle i gang med noe viktig. Han bladde gjennom bunken av notehefter som sto foran ham, fant frem det riktige, byttet litt på registreringene, alle de forlokkende navnene som gedachtfløyte, nathorn, principal og regal fremkalte fortsatt den samme grøssende, rislende, gode følelsen i ryggraden, de samme enorme forventningene som han hadde hatt som ung gutt, da han første gang sto foran det mektige hovedverket og stirret opp på de blanke, meterhøye pipene som strakte seg mot taket, mot himmelen, mot evigheten. Han måtte samle seg. Dette var viktig, dette var stort. Ikke minst var det noe som kunne løse alle problemene hans. Han hadde alltid notene med seg, etter at han fant dem ved en tilfeldighet, nærmest, da han rotet inne på et kott her oppe på orgelgalleriet noen dager før påske. Siden hadde han ikke sluppet dem av syne. I hvert fall 10

ikke etter at han gjorde den andre oppdagelsen. Dessuten hadde han sikret seg på andre måter … Og nå sto de foran ham på stativet. Hvite, nye ark. En frisk og ren kopi av håndskrevne noter, svarte, omhyggelig notert, lett forståelig, med både tempo og styrkegrad angitt, ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Og fortsatt spillbare. De små, tilsynelatende ubetydelige tegnene som skjulte et vakkert, sørgmodig musikkstykke, hadde grepet ham fra det øyeblikket han av ren nysgjerrighet prøvde å spille det Han lukket øynene, trakk pusten dypt, krummet fingrene, satte de sokkekledde føttene på pedalene og begynte å spille. Han fortapte seg øyeblikkelig i den følelsesladde musikken, var ikke opptatt av annet enn toner og klanger og fingrer og føtter. Han forsvant inn i en annen verden, en verden hvor alt omkring ham ble visket ut, hvor han bare var dypt konsentrert om følelsene som strømmet ut fra notene, gjennom ham, inn i orgelet. Han enset ikke noe annet. Merket ikke skikkelsen som listet seg oppover trappetrinnene. Merket ikke skrittene som forsiktig nærmet seg i det dype mørket utenfor orgelet. Merket ikke slaget som kom susende ut av ingenting. Hun hadde aldri hørt denne musikken før. Men den skjøre, vemodige melodien rørte ved noe i henne, så hun ble stående stille i halvmørket utenfor den flombelyste kirkedøren. Den sto litt på gløtt, Rasmus hadde sikkert ikke lukket den ordentlig etter seg, den hadde en uvane med å gli opp hvis man ikke trakk hardt i den. En enslig, skarp trompetaktig stemme, som gradvis ble foldet inn i, omfavnet og beskyttet av andre klanger, andre toner, til en helhet som uttrykte så mye skuffelse og lidelse at den nesten virket fysisk på henne. Det var som å få et 11

slag i mellomgulvet, og hun vaklet der hun sto, hun måtte bort til den brune murveggen og støtte seg. Hun følte det som om mørket lukket seg rundt henne, som om skyene som nå delvis skjulte en blek halvmåne senket seg, presset seg ned mot henne. Plutselig følte hun seg utrygg, ubeskyttet, naken her ute på kirkegården, de grå gravsteinene virket med ett illevarslende, uhyggelige, hun som aldri tenkte seg om to ganger før hun krysset kirkegården, hun som ikke hadde et fnugg av overtro i kroppen. Hva var det Rasmus spilte? Hun bare måtte spørre ham om det, måtte finne det ut. Kamilla var nødt til å trekke pusten dypt før hun klarte å rette seg opp, og akkurat idet hun skjøv opp kirkedøren, ble musikken brått borte, som om noen hadde hugget den av. Et kaotisk krasj av toner brøt stillheten, som om noe hadde falt oppå tangentene … en atonal alarm, en ubevegelig vegg av ulyd som varte og varte og varte. Hun stormet inn i våpenhuset, tok til venstre opp den bratte, svingete trappen til galleriet – sålene klasket mot underlaget så hun ikke hørte trinnene som kom mot henne, og plutselig ble hun truffet av en skikkelse som kom dundrende nedover mot henne. Pusten ble slått ut av henne, hun rakk ikke se noe, rakk nesten ikke oppfatte noe før hun ramlet bakover og nærmest ved en refleks kastet seg inn mot den hvite murveggen. Hun ble stående sammenkrøket og gispe etter luft mens skikkelsen forsvant bak henne, ned og ut, hun hørte den store døren smelle igjen, og plutselig ble hun livredd for at noe alvorlig hadde skjedd. Det ulende orgelet over henne lød illevarslende, hvorfor gjorde ikke Rasmus noe med det? For det var ikke Rasmus som hadde løpt forbi henne i trappen, var det vel? Det kunne ikke ha vært det. Hun rettet seg opp og gikk forsiktig oppover trappen, 12

trinn for trinn, men da hun kom ut på galleriet, ropte hun navnet hans høyt, og da hun fikk se hvordan han satt, styrtet hun bort til orgelkrakken. Han satt der, foroverlent, med overkroppen presset mot de to manualene. Hodet lå på siden, ansiktet mot henne, gapende, stirrende, tomt. Han måtte ha svimt av. Hun orket ikke å høre på den øredøvende støyen lenger, hun klarte ikke å konsentrere seg, så hun bøyde seg over ham og fant knappen og slo av strømmen til belgene. Det ble brått stille. Det eneste hun hørte var noe som dryppet – plipp, plopp, plipp, plopp – og da hun kikket ned på ham, så hun at bakhodet bare var en eneste rød pøl av blod, blod som dryppet sakte ned på de hvite og svarte tangentene, videre ned på pedalene.

NICOS DAGBOK Onsdag 15. januar 1975

For en dag. For en forferdelig dag. Jeg har aldri skrevet dagbok i hele mitt 35 år lange liv, men siden Susanne ga meg denne fine boken med alle de blanke sidene i julegave, har jeg tenkt å begynne å bruke den. Det har skjedd ting som jeg trenger å få skrevet ned. En fryktelig opplevelse. Jeg satt som vanlig på orgelkrakken og spilte og øvde og tenkte, da menighetsrådslederen kom opp den knirkende trappen til galleriet – «bare for å prate litt,» som han sa. Først berømmet han spillet mitt, så satte han seg på orgelkrakken ved siden av meg. Han var så nær at jeg kunne se de uflidde nesehårene hans. Jeg lot som ingenting, spilte bare videre – César Francks «Pièce Héroïque», et verk som krevde all den konsentrasjonen jeg hadde. Det er så vakkert. Men nå er det ødelagt. For han nøyde seg ikke med bare å sitte der, men la armen rundt skulderen min. Han var så nær at jeg kunne lukte svetten fra armhulen hans. Jeg skvatt til, løftet hendene fra tangentene og kom i farten til å lage noe som minte om en forskremt clusterakkord. Jeg skjøv meg så langt bort på krakken som jeg kunne, slik at armen hans falt ned. Han sa jeg ikke skulle være så prippen. Prippen! Jeg prøvde bare å beherske meg, og ba ham la meg være i fred.

Men han lot bare ordene mine prelle av. Han flyttet seg mot meg, og nå merket jeg at han hadde drukket også. Jeg reiste meg og tok noen skritt bakover, men han satt sånn at det var umulig å komme forbi ham og ned trappen. «Kom igjen, da, la meg bare ... Jeg vil bare holde litt rundt deg, skjønner du vel.» Så kom han mot meg. «Jeg har nok sett hvordan du sikler etter T» (nei, jeg vil ikke skrive navnet hans, selv ikke her i dagboken min. Noe er for hemmelig, selv for den.) Jeg husker at han var mørkerød i ansiktet, og jeg håpet nesten at han skulle få et anfall av en eller annen sort. Men så strakte han armen ut etter meg, han mente alvor. Heldigvis knirket det i kirkedøren. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd hvis ikke noen hadde kommet. Da ga han seg, og satte kurs mot trappen. Nedenfra var det noen som ropte «Hallo». Jeg kjente igjen stemmen. Jeg pustet dypt ut, men kjente at hjertet hamret som om jeg hadde løpt, og jeg merket hvor vettskremt jeg var. Det var han som kom. Han som jeg ikke vil skrive navnet til engang. Jeg hørte at de to mennene hilste kort på hverandre i den trange trappen, før den ene stampet videre nedover og de andre, lettere trinnene kom oppover. Han dukket opp med det milde blikket sitt og spurte om noe var skjedd. Jeg smilte forsiktig, og prøvde å få kontroll over pusten min igjen. «Jeg øver ...» Plutselig følte jeg meg trygg og sterk, nå som jeg var sammen med ham, og jeg spurte ham om jeg kunne få skyss hjem. Da vi gikk side om side i snøslapset nedover fra kirken, kunne det ikke falle meg inn å ta opp det som brant inni meg, at jeg

var forelsket i ham. Og jeg nevnte heller ikke noe om det som hadde skjedd like før han kom, selv om det hadde satt en kraftig støkk i meg. Jeg syntes ikke jeg kjente ham så godt ennå. Dette var mitt problem foreløpig. Og så skiltes vi. Som venner, naturligvis, men vi ga hverandre en kort klem som betydde mer for meg enn et langt og intenst kyss.