Per Magne Midjo, Trønder-Avisa
«... klassisk krim som holder leseren i ånde fra første til siste kapittel.» Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende
«Varg Veum fascinerer fortsatt.» Torbjørn Ekelund, Dagbladet
«... en veldreid og spennende og svært klassisk Varg Veum-roman.»
Hvordan kan dette materialet ha havnet på pc-en hans? Og hvorfor? Fra fengselscellen må Veum grave dypt ned i det han har foretatt seg de fire siste årene, år der han i sorgen over tapet av Karin har gjort sitt beste for å gå til grunne. Det blir et kappløp mot tiden. Veum står overfor to voldsomme utfordringer: Han må komme seg ut av fengselet. Og han må finne ut av hvem som er ute etter å knuse ham – før livet hans blir ødelagt for alltid.
Turid Larsen, Dagsavisen
Foto: Helge Skodvin
«Veum-klassiker»
Tidlig en morgen blir Varg Veum anholdt av politiet og satt på glattcelle. De har funnet elektroniske spor som ser ut til å knytte ham til et omfattende nettverk for bruk og distribusjon av grov barnepornografi.
GUNNAR STAALESEN
Dette skrev anmelderne om forrige Veum-roman, Der hvor roser aldri dør (2012):
Gunnar Staalesen (f. 1947 i Bergen) er nestoren i moderne norsk kriminallitteratur. Han innledet et stort og prisbelønnet krimforfatterskap i 1975, og i 1977 kom den første
«... en medrivende krimgåte som overgår det aller meste av det hans kolleger klarer å koke i hop.»
romanen om Varg Veum. Ingen er så
trygg i fare er den syttende romanen
INGEN ER SÅ TRYGG I FARE
Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
«Plottet har mange labyrintiske sideveier, men holder seg likevel oversiktlig, og løsningen er riktig god.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Spenningsnivået er på topp – noe som gjorde det svært vanskelig å legge romanen fra seg før siste side var lest.» Svein Gjeruldsen, Tvedestrandsposten
9
788205 461741
i serien om Varg Veum. Varg Veum ble kåret til tidenes mest populære krimhelt av Dagbladets lesere i 2004. Høsten 2008 fikk han sin egen statue på Strandkaien i Bergen, og i 2012 ble han den første litterære skikkelsen som ble tildelt Rivertonklubbens ærespris. Bøkene om Varg Veum er utgitt i atten land. Tolv av romanene om den bergenske privatetterforskeren ble filmatisert i perioden 2007–2012. Følg forfatterskapet her: www.vargveum.no.
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsfoto: Gunnar Staalesen Omslagsdesign: Augon Johnsen ISBN 978-82-05-46174-1 ISBN 978-82-525-8436-3 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Gunnar Staalesen
Ingen er s책 trygg i fare Kriminalroman
1 De kom tidlig, for å ta meg på sengen. Allerede i syvtiden ble jeg vekket av en heftig og vedvarende ringing på dørklokken nede. Jeg stavret meg til vinduet, åpnet det og kikket ut. Politibilen stod parkert med fronten inn mot huset. Foran døren min stod førstebetjent Bjarne Solheim, ledsaget av sin kollega Arne Melvær. «Veum?» sa Solheim. «Kan vi få komme inn?» «Har jeg noen mulighet til å takke nei?» Han rystet svakt på hodet og stirret smilløst opp på meg. Jeg trakk vinduet igjen, slengte på meg en slåbrok, stakk føttene i et par lette sko og trasket ned de smale trappene. Jeg hadde knapt nok fått åpnet døren, før de var innenfor. Begge så vaktsomt på meg. Solheim stakk hånden i innerlommen og trakk frem et sammenbrettet dokument. Han så nesten høytidelig på meg da han sa: «Her har vi en arrestordre på deg, Veum. Og en ordre om husransakelse. Har du en pc i huset?» Jeg så forvirret på ham. «Ja? En bærbar. Men …» «Den er beslaglagt. Vi blir med deg opp, så du får noen klær på deg. Etterpå må du bli med ned på stasjonen.» Jeg var ennå ikke helt sikker på om jeg var våken eller om det hele bare var en vond drøm. «Si meg … Mener du det alvorlig? Og hva er det jeg er arrestert for?» 5
«Det tar vi der nede. Hamre sitter allerede og venter.» Få minutter senere satt vi i bilen på vei ned mot Allehelgens gate. Melvær satt med pc-en min på fanget, med et uttrykk i ansiktet som om det var kronjuvelene han var tiltrodd æren av å passe på. For noen få timer siden hadde jeg vært så tilfreds med tilværelsen som jeg kunne tillate meg å være. Nå satt jeg i baksetet til en politibil med en følelse i kroppen som en uskikkelig guttunge innkalt til rektor uten å ane hvorfor. Utenfor bilvinduene var byen i ferd med å våkne til en grå og tung septemberdag. Selv innså jeg at dagen kom til å bli en helt annen enn jeg hadde tenkt meg. Jeg misunte allerede de som var på vei ut av de gule bussene for å gå på kontoret eller til en annen helt alminnelig jobb et eller annet sted i byen, alle andre steder enn hos politiet.
2 Avdelingsleder Jakob E. Hamre var omtrent på min alder. Han nærmet seg med andre ord raskt politiets pensjonsalder. Selv ikke det gjorde ham spesielt muntrere å se til, der han satt bak skrivebordet sitt og iakttok meg med en mine dystrere enn en passkontrollør ved perleporten. Han var blitt enda mer grå i håret enn sist jeg hadde sett ham, nesten hvit i partier. Håret var tynnere enn jeg husket det også, hvis det da ikke bare var nyvasket. Blikket hans smalnet synlig idet jeg tok plass i stolen midt imot. «Dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve, Veum.» «Vi har da sittet slik som dette utallige ganger, Hamre.» 6
«Ikke på denne måten.» Han flyttet blikket ned og begynte å bla i noen papirer han hadde liggende foran seg. Jeg strakte hals for å se hva det kunne være for noe. På avstand så det ut som en utskrift fra et dataprogram, men den delen av tilværelsen hadde aldri vært min sterkeste side. Jeg var glad så lenge pc-en fungerte, jeg kom på nettet og kunne sende og motta e-postmeldinger. «Jeg sitter her med en utskrift,» sa han, for så vidt unødvendig. «Trafikken på den pc-en du har på kontoret ditt, fra det siste halvåret. Om vi vil, kan vi gå enda lenger tilbake. Den bærbare pc-en din som vi tok med under anholdelsen, vil nå bli gjennomgått av våre dataeksperter, til sammenligning og eventuell dokumentasjon av tilsvarende innhold.» Jeg kjente at jeg gapte. «Si meg … Har dere lov til dette?» Han nikket. «Rettslig kjennelse.» «Og hva mener du med – tilsvarende innhold?» Han så hardt på meg. «Det tror jeg du kan tenke deg selv.» «Nei, det kan jeg faktisk ikke. Det eneste jeg bruker pc-en til, er e-post, nettbank, en sjelden billettbestilling og diverse søk i forbindelse med saker jeg jobber med.» Det glimtet til i blikket hans. «Og har du jobbet med saker som medfører det vi kan kalle søk på tvilsomt innhold, i det siste?» «Tvilsomt innhold?» Jeg var ikke dummere enn at jeg begynte å ane hvor han ville hen, uten at jeg forstod noe mer av hvordan og hvorfor. «Kunne du gå over til litt mer direkte tale, kanskje?» Han sukket tungt, skjøv papirbunken delvis til side, bøyde seg en tanke fremover og så mørkt på meg. «Barne7
pornografi, Veum.» Han gjorde en grimase med munnen. «Av det aller mest motbydelige slaget.» Jeg kjente hvordan jeg stivnet i kroppen, slik musklene spenner seg foran en antatt fare. Fremdeles var det som om jeg befant meg i en vond drøm, som om jeg var forflyttet til en parallell tilværelse der ingenting var slik det skulle være, og så meg selv i et trollspeil, der jeg hadde problemer med å kjenne meg selv igjen. Jeg gjorde en bevegelse med høyre hånd, som for å avvise alt. «Dette er totalt ukjent for meg, Hamre. Det kan umulig stemme. Og om det skulle være slik …» «Ja?» Han så avventende på meg. «Så må det være noen som har kommet seg inn på maskinen min og har lagt det der med hensikt.» «Quod erat demonstrandum, Veum. Det er latin, om du skulle være i tvil, og betyr: Hvilket skulle bevises.» «Ja, jeg skal hjelpe dere så godt jeg kan, tvil ikke et sekund på det!» Da han ikke sa noe til det, fortsatte jeg: «Ja, for du tror vel ikke at jeg har noe med – at dette er noe jeg har – at jeg skulle … Jeg finner rett og slett ikke ord.» «Og det viser kanskje på hvor tynn is du befinner deg.» «Hør nå her! Jeg har ikke peiling på data, ikke mer enn det aller mest nødvendige, som jeg sa i sted. Men dere må vel ha eksperter som kan gå gjennom dette og – finne ut hva som har skjedd?» «Hvis noen har hacket seg inn på maskinen din, som det altså heter, bør det kunne finnes ut, ja. Problemet er at dette ikke er noe du er alene om, Veum. Det er ikke tilfeldig at vi slår til akkurat i dag. I ettermiddag kan du høre om det på alle nyhetssendingene i radio, det kommer på tv i kveld, og det kommer til å fylle avisene i dagevis fremover.» 8
«Hva kommer til å fylle avisene?» «Hordaland politidistrikt har i samarbeid med flere andre politidistrikt i landet, i andre europeiske land og dessuten i USA, i morgentimene i dag rullet opp en internasjonal dataring som har utvekslet barnepornografi over landegrensene. Det er foretatt arrestasjoner i en rekke land. I tillegg til deg sitter tre andre menn fra vårt politidistrikt under avhør andre steder på huset eller – i ett av tilfellene – ved et lensmannskontor i fylket. Din IPadresse dukket opp på dette nettverket, både med inn- og utgående trafikk.» «Inn- og utgående?» «Det vil si at du både har mottatt og sendt – billedmateriale, som så er blitt delt videre i dette omfattende nettverket.» «Men – men …» Jeg var stram i ansiktet, og nå knøt muskulaturen seg i hele kroppen, fra bakhodet til fotsålene. «Dette er totalt uforståelig! Herregud, Hamre. Du kjenner meg fra – hvor mange år tilbake?» Han trakk på skuldrene. «For mange, spør du meg.» «Du kan ikke mene … Du kan ikke tro at dette er noe jeg har medvirket til, med min bakgrunn – fra Barnevernet og opp til i dag?» «Jeg liker ikke å tro det, Veum, men …» Igjen viste han til papirbunken på skrivebordet sitt. «Bevismaterialet er tungt. Og saken må etterforskes. I mellomtiden vil vi innstille på at du blir satt i varetekt, med brev- og besøksforbud.» Med ett kjente jeg en dyp angst vibrere i kroppen, og jeg fikk lyst til å bare åpne en av kontorskuffene hans og undersøke om han ikke hadde en aldri så liten akevittflaske liggende der og vente på meg. 9
«Da tolker jeg deg slik at du ikke har noen tilståelse å komme med?» «Tilståelse! Jeg har da for helvete ingenting å tilstå. Dette er galskap, det må da ethvert oppegående menneske skjønne.» «Ikke dette oppegående mennesket her iallfall,» sa han tørt, før han slo fast: «Det blir fengslingsmøte senere i dag.» Jeg hørte min egen stemme skjelve av opphisselse da jeg sa: «Jeg har vel krav på en advokat?» Han nikket. «Det har du. Noen spesiell du ønsker?» «Gi meg Vidar Waagenes. Han kjenner meg godt, han også.» «Vi skal ringe ham. I mellomtiden blir du plassert i en av cellene i kjelleren. Du kan jo bruke tiden til å tenke deg grundig om. Om det ikke tross alt vil lønne seg å legge alle kortene på bordet.» «Det finnes ingen kort å vise, Hamre. Ikke på denne hånden. Kan jeg ta en telefon og fortelle mine nærmeste hvor jeg befinner meg?» «Bare i mitt nærvær. Etterpå må du overlate telefonen til oss.» «Dere skal gå gjennom den også, kanskje?» «Hva tror du?» «Det er en flere år gammel modell. Uten kamera.» «Vel, vel … Skulle du ta den telefonen?» Jeg slo nummeret til Sølvi. Det ringte fem ganger, så kom stemmen fra telefonsvareren hennes: Du har ringt Sølvi Hegge. Jeg kan ikke ta telefonen nå, men jeg kan ringe deg tilbake så snart jeg er ledig, eller du kan legge inn en melding etter pipetonen. Da pipetonen kom, stirret jeg bare stumt på telefonen. 10
Jeg ante ikke hva jeg skulle si. Så brøt jeg forbindelsen og så på Hamre. «Hun svarte ikke.» «Kanskje like greit det, Veum.»
3 Det uryddige håret til Bjarne Solheim, som ofte stod rett opp i været, hadde alltid fått meg til å tenke på Stan Laurel, minstemann i komikerparet Helan og Halvan, etter min oppfatning de morsomste som noen gang hadde gått løs. Men det var ingenting lattervekkende over ham der han stod ved siden av meg i heisen og fulgte meg ned til varetektsarresten i kjelleretasjen. Vi utvekslet ikke et ord, og han stirret dystert inn i heisdøren foran seg, til vi var helt nede. Der ble jeg fratatt belte og skolisser, men fikk beholde notatblokken og kulepennen, den siste etter lang tvil fra fengselsbetjentens side. «Har det skjedd at noen har tatt livet av seg med en kulepenn?» sa jeg. Betjenten så surt på meg. «Spar meg for morsomheter. Den kan stikkes med, ikke sant?» Jo, i øyet, sa jeg til meg selv, men passet på å ikke si det høyt. Så slo døren igjen bak meg, det ble låst, og jeg var alene på et hotellrom jeg aldri hadde bestilt, men som noen ikke desto mindre hadde reservert til meg. Varetektsarresten i Bergen ligger i kjelleren på politihuset som stod ferdig i 1965. Det så ikke ut som om det var gjort noen omgripende modernisering siden da. 11
Det var ingen glattcelle, men det sparsomme møblementet utgjorde ingen påfallende forskjell: en benk, et bord festet til veggen, et avtrede i det ene hjørnet og en metallvask ved siden av dette. Ingen vinduer, bare en luke i døren ut til gangen. Gjennom den hørte jeg de diffuse protestene fra en som etter alt å dømme tilhørte glattcelleklientellet, uten at jeg klarte å oppfatte hva det var han prøvde å fortelle oss. Den sjokkpregede nummenheten jeg hadde følt i kroppen fra det øyeblikket Hamre hadde presentert den alvorlige anklagen for meg, var nå i ferd med å bli erstattet av noe enda mer ubehagelig: en panikkangst som fikk hjertet til å dunke i brystet mitt og svetten til å piple frem mellom skulderbladene og i pannen. Jeg måtte hive etter pusten, som om hele åndedrettsapparatet ikke lenger var i funksjon. Det gikk noen ukontrollerte rykninger gjennom kroppen, og jeg støttet meg til veggen for ikke å falle om; slik kjentes det iallfall ut. Jeg satte meg tungt ned på benken, lente meg bakover mot murveggen, hvilte hodet der og konsentrerte meg om å puste dypt og kontrollert inn, helt ned i magen: langsomt inn, kontrollert ut, langsomt inn, kontrollert ut. Gradvis begynte angstanfallet å slippe taket, men ennå kjente jeg det i kroppen, som et sug i magen og en klump i brystet, noe som satt som en klave rundt lungene mine. Jeg så meg rundt. Tomme, gråhvite vegger. Ikke et bilde. Bare noen ukvemsord risset inn i muren og noen hjelpeløse tegninger av overdimensjonerte kjønnsorganer i frosset posisjon, front mot front, for å si det slik. Dette var ikke et sted folk satt lenge. Her ble man relativt raskt hentet ut og sluppet løs eller også sendt videre til et lengre 12
opphold på luksusavdelingen i Åsane, eller enda lenger bort om det var overbooket der ute. Jeg hadde ingenting å lese på. Alt jeg hadde, var notisboken med noen uinteressante notater fra saker jeg enten hadde avsluttet eller kjørt meg fast i, to til tre måneder bakover i tiden. Jeg brettet rundt til en blank side, trykket frem spissen på kulepennen og ble sittende og se på det hvite arket. Jeg hadde ingenting å sette på papiret. Til slutt skrev jeg ned dagens dato, 10/9-2002, og deretter et stort spørsmålstegn. Samme hvor sterkt jeg konsentrerte meg om det Hamre hadde sagt, skjønte jeg ingenting av hvor det materialet kom fra og hvorfor jeg i så fall aldri hadde oppdaget det selv. På den andre siden, det var temmelig mye jeg bare hadde uklare erindringer om, i de snart fire årene som var gått siden Karin brått og brutalt ble revet ut av livet mitt. Det siste halvåret hadde jeg rimelig god oversikt over, på grunn av den saken jeg hadde jobbet med og som hadde ført Sølvi og meg sammen. De godt og vel tre årene før det lå i et dunkelt halvmørke av rådvillhet og rus, skjensel og skam, langs en reiserute fra rennestein til rottereir, i selskap med kvinner og menn jeg helst ikke ville blitt tatt på fersk gjerning med i nattens aller mørkeste timer engang. Jeg hadde påtatt meg oppdrag jeg ellers knapt nok ville tatt i med ildtang, men så langt ned som dit Hamre hadde trukket meg under den første konfrontasjonen på kontoret hans, hadde jeg aldri vært. Det fantes noen grenser, innvendig tatovert i hjertet mitt, og dem krysset jeg aldri. Så sent som kvelden før hadde jeg vært sammen med Sølvi og den vesle datteren hennes hjemme hos dem i Saudalskleivane. Etter at Helene var sovnet, hadde vi stått over sengen hennes, som om vi var foreldrene hennes og 13
ingenting vondt hadde skjedd hverken henne eller moren det siste året. Hun så ut som en engel der hun lå og sov med det lyse håret som et brudeslør på puten. Helene var ti og et halvt år gammel. Hun var en vakker liten pike, med myke trekk, runde kinn og en munn som hadde lett for å smile, når hun var våken. Det vibrerte svakt i øyelokkene hennes, og jeg kunne ikke la være å tenke tilbake på hvordan Beate og jeg en gang for noe som etter hvert var veldig lenge siden, hadde stått over sengen til Thomas og sett ned på ham på akkurat den samme måten. Etter en stund hadde vi listet oss langsomt inn i stuen, der Sølvi hadde enda et glass rødvin å tømme, og jeg en siste flaske Farris, siden tanken var at jeg skulle kjøre hjem. Da hun hadde tømt glasset sitt, gikk vi inn på soveværelset. Det smakte rødvin av munnen hennes, som var stor og blid og åpen. I halvmørket der inne elsket vi med en heftighet som fortalte oss at ingen går ut på dato, så lenge innholdet ennå er spiselig. Etterpå lå vi og småpratet litt. Hun drog meg i øret og sa: – Jeg lurer på hva det var som gjorde at jeg falt for deg. – Det er vel ikke jeg den rette til å svare på, mumlet jeg. Hun lo lavt: – Egentlig lurer jeg på om det ikke var en form for morsfølelse. – Og takk for det, sa jeg før jeg trakk henne inn til meg og kysset henne på en måte som en sønn aldri ville gjort det, som for å overbevise henne om at det måtte ha vært noe mer. – Men jeg mener det, Varg. Du virket så fortapt på en måte. – Det hadde ikke nyttet, med andre ord. Men jeg kunne leve med det. Alternativet var tross alt så mye, mye kjedeligere. Klokken var nærmere to da jeg satte meg i bilen og kjørte hjem. Så langt som til å dele frokostbord var vi 14
ennå ikke kommet; ikke når Helene var hjemme. Det var tross alt under et år siden hun mistet faren sin, og selv hadde jeg enda et stykke å forsere før jeg hadde avansert til reservepappa, i hennes øyne. Men på en god dag kunne jeg innbille meg at jeg var på vei. Og gårsdagen hadde vært nettopp det: En god dag, uten det aller minste forvarsel om det som skulle komme. Med ett raslet det i låsen, og jeg vendte blikket mot den tunge døren, som ble dradd til siden for å slippe Vidar Waagenes inn. Han så ikke mye munter ut, han heller. «Veum,» konstaterte han og holdt hånden frem. Jeg kom meg på bena og grep hånden hans. «Takk for sist,» mumlet jeg, uten helt å huske når det var. Han nikket mot benken. «Vi utveksler noen ord her før vi skal opp igjen til Hamre.» Han gav et tegn til arrestforvareren som stod avventende i døråpningen. «Du kan la oss være alene, Johnsen.» Johnsen nikket og trakk døren igjen, men uten å låse denne gangen. Jeg så på Vidar Waagenes. Han var blitt en mann på rundt førti etter hvert, men hadde fremdeles noe gutteaktig og keitete over seg som kunne få deg til å regne ham som et lett bytte i retten, en feilslutning mange hadde brent seg på. All erfaring hadde lært meg det motsatte. Han var en skrankeadvokat av ypperste kaliber og hadde forlengst befunnet seg i stjerneklassen i hovedstaden om han ikke hadde foretrukket å bli i Bergen, med villa i Fjellveien og gangavstand til både Tinghuset, Wesselstuen og de andre stedene han måtte frekventere i kraft av sitt yrke eller andre tilbøyeligheter. Hvis noen kunne få meg ut av den klemmen jeg befant meg i, var det ham. Det mørke håret var blitt spettet med grått, men lug15
gen falt fremdeles ned i pannen, og han hadde stadig den karakteristiske håndbevegelsen for å skyve den til side. Han var elegant kledd i grå dress, hvit skjorte og et blågrått slips som ikke kunne forarge noen. Blikket han raskt kastet over min egen bekledning – dongeribukser og svart t-skjorte slengt på i all hast etter bråvekkingen noen timer tidligere – antydet det motsatte. Han ville nok anbefalt et annet antrekk, om det var i retten vi skulle. Han tok plass ved siden av meg på benken og vendte seg halvt i min retning i noe som så ut som en heller ubekvem kroppsstilling. «Få høre din versjon av historien da, Veum.» «Min versjon? Jeg har ingen.» Han så avventende på meg. «Det sier de fleste, i begynnelsen.» Jeg gjorde en urolig bevegelse. «Men det er sant, Vidar. Jeg aner ikke hva det handler om!» Han sukket. «Vel. Det jeg har fått høre av Hamre, er at de har funnet innhold av ytterst inkriminerende sort på pc-en din. Har du noen kommentar til det?» «At det kom som lyn fra klar himmel. Jeg har aldri åpnet en slik side eller gått inn på et slikt nettsted selv.» Han trakk på skuldrene. «Det kunne vært i forbindelse med en sak.» «Ja, men det har ikke skjedd. Jeg har, gud skje lov og takk, aldri hatt slike saker.» Han fikk en litt misfornøyd mine. «Vi kunne brukt det som et argument i retten.» «At jeg hadde åpnet de sidene i forbindelse med en sak?» «Ja.» «Anbefaler du meg å lyve, Vidar?» 16
Han spisset munnen svakt, slik advokater hadde for vane når de på sedvanlig vis omgikk sannheten. «Ikke lyve, men … La oss si at det var din versjon, da.» «Også når det ikke er sant?» Det glitret til i øynene hans, og han gav meg et lite smil. «Takk skal du ha, Veum. Det var slik jeg håpet du ville reagere. Holder vi oss til sannheten, kan i prinsippet ingenting gå galt.» «Nei?» «Nei.» «Justismord har aldri skjedd i dette landet?» «Vel, vel. Det har det nok.» «Men du er sikker på at vi skal unngå det i denne saken?» «La oss ikke ta sorgene på forhånd, Veum. Nå har vi to viktige oppgaver foran oss. Vi skal opp og snakke med Hamre, høre hvor villig han kan være til å la være å ta ut siktelse, noe jeg tviler på at vi oppnår slik jeg oppfattet ham på telefonen. Så blir det, enten i ettermiddag eller i morgen formiddag, et fengslingsmøte, som kan være vel så viktig. Er du ready for action?» Jeg slo ut med armene. «Ready for alt annet enn å bli sittende her, iallfall.» «Da gir vi beskjed til Johnsen om at han må be noen komme ned og hente oss.» «De slipper oss ikke oppover i etasjene alene?» «Ikke på en dag som denne, er jeg redd.»
17
Per Magne Midjo, Trønder-Avisa
«... klassisk krim som holder leseren i ånde fra første til siste kapittel.» Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende
«Varg Veum fascinerer fortsatt.» Torbjørn Ekelund, Dagbladet
«... en veldreid og spennende og svært klassisk Varg Veum-roman.»
Hvordan kan dette materialet ha havnet på pc-en hans? Og hvorfor? Fra fengselscellen må Veum grave dypt ned i det han har foretatt seg de fire siste årene, år der han i sorgen over tapet av Karin har gjort sitt beste for å gå til grunne. Det blir et kappløp mot tiden. Veum står overfor to voldsomme utfordringer: Han må komme seg ut av fengselet. Og han må finne ut av hvem som er ute etter å knuse ham – før livet hans blir ødelagt for alltid.
Turid Larsen, Dagsavisen
Foto: Helge Skodvin
«Veum-klassiker»
Tidlig en morgen blir Varg Veum anholdt av politiet og satt på glattcelle. De har funnet elektroniske spor som ser ut til å knytte ham til et omfattende nettverk for bruk og distribusjon av grov barnepornografi.
GUNNAR STAALESEN
Dette skrev anmelderne om forrige Veum-roman, Der hvor roser aldri dør (2012):
Gunnar Staalesen (f. 1947 i Bergen) er nestoren i moderne norsk kriminallitteratur. Han innledet et stort og prisbelønnet krimforfatterskap i 1975, og i 1977 kom den første
«... en medrivende krimgåte som overgår det aller meste av det hans kolleger klarer å koke i hop.»
romanen om Varg Veum. Ingen er så
trygg i fare er den syttende romanen
INGEN ER SÅ TRYGG I FARE
Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
«Plottet har mange labyrintiske sideveier, men holder seg likevel oversiktlig, og løsningen er riktig god.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Spenningsnivået er på topp – noe som gjorde det svært vanskelig å legge romanen fra seg før siste side var lest.» Svein Gjeruldsen, Tvedestrandsposten
9
788205 461741
i serien om Varg Veum. Varg Veum ble kåret til tidenes mest populære krimhelt av Dagbladets lesere i 2004. Høsten 2008 fikk han sin egen statue på Strandkaien i Bergen, og i 2012 ble han den første litterære skikkelsen som ble tildelt Rivertonklubbens ærespris. Bøkene om Varg Veum er utgitt i atten land. Tolv av romanene om den bergenske privatetterforskeren ble filmatisert i perioden 2007–2012. Følg forfatterskapet her: www.vargveum.no.