Jeg har nummeret ditt

Poppy Wyatt er forlovet med verdens kjekkeste mann. Dr. Magnus Tavish er høy, smart og underviser ved Kings College. Men så skjer det forferdelige: under utdrikningslaget forsvinner den uerstattelige, antikke forlovelsesringen sporløst. Ikke nok med det: En frekk raner ser sitt snitt til å snappe Poppys elskede mobiltelefon rett ut av hendene hennes.

Sophie Kinsella (pseudonym) har

blant annet utgitt seks bøker om shopoholikeren Rebecca Bloomwood, og også flere bøker under sitt egentlige navn, Madeleine Wickham. Bøkene hennes selges verden over og er stadig å finne på bestselgerlistene.

Jacket illustration by Lucy Truman Design by Claire Ward/tw

Gode råd er dyre, men skjebnen kommer Poppy til unnsetning. I en søppelkasse i hotellobbyen der hun leter etter ringen, får hun øye på en nesten ny Nokia-telefon.

Telefonens eier, forretningsmannen Sam Roxton, liker dårlig at noen kan snoke i hans privatliv og vil ha telefonen sin tilbake. Men Poppy har allerede gjort seg avhengig av det nye nummeret. Snart håndterer hun bryllupsforberedelser og sms-er på den nye telefonen – men selvsagt uten å fortelle noe til Magnus og familien hans …

Jeg har nummeret ditt viser igjen Sophie Kinsellas evne til å skrive underholdende og oppfinnsomt om moderne storbyliv, kjærlighetens irrganger og tilfeldighetenes nådeløse spill.

9

788205 424036

Jeg har nummeret ditt

Kinsella er født i London og studerte musikk ved New College, Oxford. Etter hvert byttet hun til statsvitenskap, filosofi og økonomi, og hun arbeidet som finansjournalist da hun utga sin første bok.

Hun bor i London med sin familie.

Tidligere bøker av Sophie Kinsella:

Jeg har nummeret ditt

ORDRE: 25910 (s . 4 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

Originaltittel: I’ve Got Your Number Copyright © Sophie Kinsella 2012 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no First published in Great Britain in 2012 by Bantam Press an imprint of Transworld Publishers Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Norbook Cream 1,6 Boken er satt med 11/13,7 pkt.

Omslagsdesign: Oversetter Hilde Rød-Larsen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-42403-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

ORDRE: 25910 (s . 3 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

Sophie Kinsella

Jeg har nummeret ditt Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen

ORDRE: 25910 (s . 5 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

Til Rex

ORDRE: 25910 (s . 7 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

EN

Perspektiv. Jeg må se det i perspektiv. Det er jo ikke akkurat snakk om et jordskjelv eller en atomulykke eller en gal fyr som plaffer ned folk, er det vel? I katastrofesammenheng er ikke dette store greiene. Ikke store greiene. En dag kommer jeg sikkert til å se tilbake på dette øyeblikket og tenke «Ha, ha, ha, så teit av meg å bekymre meg sånn».

Stans, Poppy. Ikke prøv deg engang. Det er ikke tull – jeg kjenner meg faktisk dårlig. Jeg vimer rundt i hotellets festsal med hamrende hjerte og glor fånyttes på det mønstrete, blå teppet, bak forgyllete stoler, under brukte papirservietter, på steder der den umulig kan være.

Jeg har mistet den. Den eneste tingen i verden jeg ikke skulle miste. Forlovelsesringen min. Å si at dette er en spesiell ring, er en underdrivelse. Den har vært i Magnus’ familie i tre generasjoner. Den har en helt praktfull smaragd og to diamanter, og Magnus måtte hente den ut fra et eget bankhvelv før han fridde. Nå har den sittet trygt på fingeren min hver dag i tre måneder og ligget pent og pyntelig på et eget porselensfat om natta, og jeg har kjent etter den på ringfingeren to ganger i minuttet … og nå, akkurat den dagen foreldrene hans kommer tilbake fra USA, har jeg mistet den. Akkurat den samme dagen.

Professorene Antony Tavish og Wanda Brook-Tavish 7

ORDRE: 25910 (s . 8 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

er, i dette øyeblikk, på vei hjem etter et halvt års forskningsfri i Chicago. Jeg ser dem for meg på flyet; de sitter sikkert og spiser honningristete peanøtter og leser akademiske artikler på hvert sitt lesebrett. Jeg vet ærlig talt ikke hvem av dem som er mest fryktinngytende.

Han. Han er så sarkastisk.

Nei, hun. Med alt det brusende håret og alle spørsmålene om hva man syns om feminisme.

Ok, de er jævla skumle begge to. Og de lander om en times tid, og de kommer selvfølgelig til å ville se ringen …

Nei. Ikke hyperventiler, Poppy. Vær positiv. Jeg må bare se på dette fra en annen vinkel. For eksempel … hva ville Poirot ha gjort? Poirot ville ikke ha flakset panisk rundt. Han ville ha bevart roen og brukt sine små grå og kommet på en bitte liten, essensiell detalj som hadde løst alt sammen.

Jeg kniper øynene sammen. Små grå. Kom igjen. Yt deres beste.

Greia er at jeg ikke er sikker om Poirot hadde drukket tre glass rosa champagne og en mojito før han løste mysteriet på Orientekspressen.

«Miss?» En gråhåret vaskedame prøver å komme rundt meg med en støvsuger, og jeg gisper forskrekket. Støvsuger de festsalen allerede? Hva om de suger den opp?

«Unnskyld.» Jeg griper fatt i den blå nylonskulderen hennes. «Kan jeg bare få lete i fem minutter til før du begynner å støvsuge?»

«Leter du fortsatt etter ringen din?» Hun rister tvilende på hodet, og så lyser hun opp. «Den ligger sikkert og venter på deg hjemme. Den har sikkert vært der hele tiden!»

«Kanskje.» Jeg tvinger meg til å nikke høflig, men jeg har egentlig lyst til å skrike «Jeg er ikke så dum!»

8

ORDRE: 25910 (s . 9 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

På den andre siden av festsalen får jeg øye på en annen vaskedame, som kaster kakesmuler og sammenkrøllete papirservietter i en svart søppelpose. Hun konsentrerer seg ikke i det hele tatt. Hørte hun ikke hva jeg sa?

«Unnskyld!» utbryter jeg skingrende og løper bort til henne. «Du leter etter ringen min, ikke sant?»

«Ikke noe tegn til den så langt, er jeg redd.» Kvinnen sveiper en ny ladning rask ned fra bordet og oppi søppelposen, uten å verdige den et blikk.

«Forsiktig!» Jeg strekker meg etter serviettene, fisker dem ut og kjenner nøye etter om det er en hard klump inni noen av dem, uten å bry meg om at jeg får smørkrem klint utover hendene.

«Kjære deg, jeg prøver å rydde her.» Vaskedamen tar serviettene ut av hendene mine. «Som du roter til!»

«Jeg vet det, jeg vet det. Jeg beklager.» Jeg samler sammen cupcake-formene jeg har mistet på gulvet. «Men du skjønner ikke. Hvis jeg ikke finner denne ringen, blir jeg drept.»

Jeg har lyst til å rive søppelposen til meg og undersøke den vitenskapelig med pinsett. Jeg har lyst til å dra et plastbånd rundt hele rommet og erklære det som åsted for en kriminell handling. Den må være her, det må den bare.

Med mindre noen fortsatt har den. Det er den eneste andre muligheten jeg klamrer meg til. Kanskje en av vennene mine har den på seg og av en eller annen grunn ikke har lagt merke til det. Eller kanskje den har glidd ned i en veske … kanskje den har falt oppi en lomme … eller hektet seg fast i en genser … alternativene som dukker opp i hodet mitt, blir mer og mer usannsynlige, men jeg kan ikke gi opp.

Jeg har selvfølgelig sjekket toalettet. Jeg har ligget på alle fire og sjekket hver eneste bås. Og så alle vaskene. To 9

ORDRE: 25910 (s . 10 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

ganger. Og så prøvde jeg å overtale conciergen til å stenge toalettet og få rørene under alle vaskene sjekket, men han nektet. Han sa at det ville ha stilt seg annerledes hvis jeg visste sikkert at den var mistet der, og han var overbevist om at politiet ville si seg enig med ham, og kunne jeg vennligst gå bort fra disken og slippe andre til?

Politiet. Pøh. Jeg hadde trodd de ville komme durende i utrykningsbilene sine straks jeg ringte, ikke at de bare skulle be meg komme bort til politistasjonen og rapportere den savnet. Jeg har ikke tid til å rapportere noe! Jeg må finne ringen min!

Jeg skynder meg tilbake til det runde bordet vi satt ved i ettermiddag, og krabber under det og stryker nok en gang over teppet. Hvordan kunne jeg la dette skje? Hvordan kunne jeg være så dum?

Det var min gamle skolevenninne Natashas idé å kjøpe billetter til champagneselskapet til inntekt for Marie Curie-stiftelsen. Hun kunne ikke komme på det offisielle utdrikningslaget mitt, en helg på spa, så dette var en slags kompensasjon. Vi var åtte stykker rundt bordet, som lystig tyllet i oss champagne og proppet oss med cupcakes, og like før utlodningen begynte, var det en som sa: «Kom igjen, Poppy, la oss få prøve ringen din».

Jeg husker ikke engang hvem det var. Kanskje Annalise? Annalise og jeg gikk på universitetet sammen, og nå jobber vi sammen på First Fit Physio, sammen med Ruby, som også tok fysioterapi med oss. Ruby var også med på champagneselskapet, men jeg er ikke sikker på om hun prøvde ringen. Eller gjorde hun det?

Det er helt utrolig hvor dårlig jeg er til dette. Hvordan skal jeg kunne være en Poirot hvis jeg ikke engang husker det helt grunnleggende? Når sant skal sies, prøvde visst alle ringen: Natasha og Clare og Emily (gamle skole10

ORDRE: 25910 (s . 11 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

venninner fra Taunton) og Lucinda (bryllupsplanleggeren min, som er blitt en slags venn) og assistenten hennes, Clemency, og Ruby og Annalise (ikke bare venner fra universitetet og kolleger, men de to beste vennene mine. De skal være forlovere også.)

Jeg innrømmer det: Jeg solte meg i all beundringen. Jeg kan fortsatt ikke tro at noe så storslått og vakkert tilhører meg. Faktum er at jeg fortsatt ikke kan tro noe av det. Jeg er forlovet! Jeg, Poppy Wyatt. Med en høy, kjekk akademiker som har skrevet bok og til og med vært på tv. For bare et halvt år siden var kjærlighetslivet mitt en katastrofe. Det hadde ikke vært noen bevegelse av betydning i det på et år, og jeg var motvillig i ferd med å gi han fyren jeg var på nettdate med, en ny sjanse … og nå er det bare ti dager til jeg skal gifte meg! Hver morgen når jeg våkner, og ser den glatte, fregnete, sovende ryggen til Magnus, tenker jeg «Forloveden min, Dr. Magnus Tavish, forsker ved King’s College London»1 og kjenner et lite stikk av vantro. Og så snur jeg meg rundt og ser på ringen, som funkler kostbart på nattbordet mitt, og kjenner nok et lite stikk av vantro.

Hva kommer Magnus til å si?

Det knyter seg i magen min, og jeg svelger hardt. Nei. Ikke tenk på det. Kom igjen, små grå. Få opp dampen.

1

Han spesialiserer seg på kulturell symbolikk. Jeg skumleste boka hans, Symbolikkens filosofi, etter den andre daten vår og prøvde å late som om jeg hadde lest den for evigheter siden, for moro skyld. (Noe han, når sant skal sies, ikke trodde på et øyeblikk.) Poenget er uansett at jeg har lest den. Og det som imponerte meg mest, var: Det var så mange fotnoter. Jeg er blitt helt hekta på dem. Ikke sant de er praktiske? Man pøser bare på med dem når man får lyst, og det ser smart ut med en gang.

Magnus sier at man skal bruke fotnoter til ting du ikke er mest opptatt av, men som likevel er av en viss interesse for deg. Ikke sant. Så dette er min fotnote om fotnoter.

11

ORDRE: 25910 (s . 12 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

Jeg husker at Clare hadde ringen på seg lenge. Hun ville absolutt ikke ta den av. Og så begynte Natasha å dra i den og si «Min tur, min tur!» Og jeg husker at jeg advarte henne: «Forsiktig!»

Jeg mener, jeg var ikke akkurat uansvarlig. Jeg fulgte nøye med ringen mens den ble sendt rundt bordet.

Men så var det én ting til som fanget oppmerksomheten min, for de begynte med utlodningen, og man kunne vinne de mest fantastiske ting. En uke i et italiensk herskapshus, hårklipp hos en eksklusiv frisør, gavekort fra Harvey Nichols … Det sydet i festsalen av folk som dro fram lodd, og tall som ble ropt opp fra podiet, og kvinner som spratt opp og ropte «Meg!» Og det var da det glapp for meg. Dette er det tarmvrengende, hvis-bare-øyeblikket. Hvis jeg bare kunne gått tilbake i tid, var det i det øyeblikket jeg skulle marsjert bort til meg selv og sagt: «Nå må du prioritere, Poppy.»

Men man skjønner det ikke, ikke sant? Det øyeblikket inntreffer, og så gjør man sin fatale feil, og så er muligheten til å gjøre noe med det forduftet.

Så det som skjedde, var at Clare vant billetter til Wimbledon. Jeg er så glad i Clare, men hun har alltid vært litt puslete. Hun reiste seg ikke og ropte «Meg! Jippi!» på fullt volum, hun hevet bare hånden noen centimeter. Selv de av oss som satt ved samme bord som henne, skjønte ikke at hun hadde vunnet.

Idet det gikk opp for meg at Clare holdt opp et lodd, sa utroperen fra podiet: «Jeg tror vi trekker igjen hvis det ikke er noen vinner …»

«Rop!» Jeg knuffet til Clare og viftet frenetisk med min egen hånd. «Her! Vinneren er her borte!»

«Og det nye nummeret er … 4-4-0-3.»

Til min forbløffelse begynte en eller annen mørkhåret 12

ORDRE: 25910 (s . 13 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

jente på den andre siden av rommet å juble og veive med et lodd.

«Det var ikke hun som vant!» utbrøt jeg indignert.

«Det var du som vant.»

«Det spiller ingen rolle,» sa Clare og krympet seg.

«Selvfølgelig spiller det en rolle!» klarte jeg ikke å dy meg for å rope ut, og alle rundt bordet begynte å le.

«Kom igjen, Poppy!» hoiet Natasha. «Kjør på, hvite ridderinne! Grip inn!»

«Kom igjen, Ridder Poppy!»

Dette er en gammel spøk. Bare på grunn av én hendelse ved skolen, altså at jeg startet en «redd hamsterne»-kampanje, begynte alle å kalle meg for Den hvite ridderinne.

Eller Ridder Poppy. Det såkalte yndlingsuttrykket mitt er visst «Selvfølgelig spiller det en rolle!»2 Samme det. Poenget er at før det var gått to minutter, sto jeg oppe på scenen med den mørkhårete jenta og kranglet med utroperen om at loddet til venninnen min var mer gyldig enn hennes.

Jeg vet at jeg aldri skulle ha forlatt bordet. Jeg skulle aldri ha forlatt ringen, ikke engang for et sekund. Jeg skjønner hvor dumt det var. Men til mitt forsvar må jeg si at jeg kunne vel ikke vite at brannalarmen skulle gå?

Det var helt surrealistisk. I det ene øyeblikket satt alle til bords og koste seg med champagne og kake. I det neste øyeblikket gjallet en sirene gjennom lufta, og så ble det fullt kaos mens alle kom seg på beina og stimlet mot utgangene. Jeg så at Annalise, Ruby og alle de andre grep etter veskene sine og gikk mot bakdøra. En mann i dress kom opp på scenen og begynte å skubbe meg, den mørkNoe jeg faktisk aldri sier. Slik Humphrey Bogart aldri sa «Play it again, Sam». Det er en vandrehistorie.

2

13

ORDRE: 25910 (s . 14 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

hårete jenta og utroperen mot en sidedør og lot oss ikke gå den andre veien. «Vi prioriterer deres sikkerhet», sa han hele tiden.3 Selv da var det ikke akkurat sånn at jeg var urolig. Jeg trodde ikke at ringen kunne ha blitt borte. Jeg antok at en av venninnene mine passet på den, og at jeg ville treffe alle ute og få den tilbake.

Ute var det selvfølgelig et eneste virvar. Det var en eller annen stor konferanse på hotellet samtidig med champagneselskapet vårt, og alle delegatene strømmet ut på gata gjennom ulike dører. Hotellansatte prøvde å komme med kunngjøringer over megafoner, og biler tutet, og det tok meg en evighet bare å finne Natasha og Clare i forvirringen.

«Har dere ringen min?» spurte jeg straks og prøvde å ikke høres anklagende ut. «Hvem er det som har den?»

Begge så helt uforstående ut.

«Aner ikke.» Natasha trakk på skuldrene. «Var det ikke Annalise som hadde den?»

Så da kastet jeg meg inn blant folkemengden igjen for å finne Annalise, men hun hadde den ikke; hun trodde at Clare hadde den. Og Clare trodde at Clemency hadde den. Og Clemency trodde at Ruby kanskje kunne ha den, men hadde ikke hun allerede gått?

Greia med panikk er at den kommer snikende. Det ene øyeblikket er man helt rolig og sier til seg selv «Ikke vær tåpelig. Selvfølgelig er den ikke blitt borte».

I det neste øyeblikket kunngjør Marie Curie-folkene at arrangementet vil bli avsluttet på grunn av uforutsette omstendigheter, og deler ut gaveposer. Og alle vennene 3 Selvfølgelig sto ikke hotellet i brann. Systemet hadde kortsluttet. Det fant jeg ut etterpå, uten at det var noen trøst.

14

ORDRE: 25910 (s . 15 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

dine har gått til undergrunnen. Og fingeren din er fortsatt bar. Og en stemme inni hodet ditt hviner «Å, herregud!

Jeg visste at dette kom til å skje! Ingen skulle ha betrodd meg en antikk ring! Stort feilgrep! Stort feilgrep!»

Og det er da man befinner seg under et bord en time etter og famler rundt på et lurvete hotellteppe og bønnfaller desperat om at det skal skje et mirakel. (Selv om faren til forloveden din har skrevet en hel bok om at mirakler ikke fins, og at det bare er overtro, og at selv det å si «Å, herregud!» er et tegn på at man har et svakt sinn.)4 Plutselig går det opp for meg at telefonen min blinker, og jeg tar fatt i den med skjelvende fingre. Jeg har fått inn tre beskjeder, og jeg blar meg håpefullt gjennom dem.

Funnet den ennå? Annalise xxx Sorry, jeg har ikke sett den. Ikke vær redd, jeg skal ikke si et ord til Magnus. C xxx Hei, Pops! Herregud, så grusomt at du har mistet ringen din! Faktisk så tror jeg at jeg så den … (ufullstendig melding)

Jeg stirrer oppildnet på telefonen. Tror Clare at hun så den? Hvor da?

Jeg kryper fram fra under bordet og vifter rundt med 4 Sa Poirot noensinne «Å, herregud!»? Skal vedde på at han gjorde det.

Eller «Sacrebleu!», som går ut på det samme. Og motbeviser ikke dette Antonys teori, ettersom Poirots små grå åpenbart er sterkere enn alle andres? Det kan hende jeg påpeker det for Antony en dag. Når jeg kjenner meg modig. (Noe som åpenbart aldri kommer til å skje hvis jeg ikke finner ringen.)

15

ORDRE: 25910 (s . 16 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

telefonen min, men resten av sms-en kommer ikke gjennom. Det er helt elendig dekning her. Hvordan kan de påstå at dette er et femstjerners hotell? Jeg blir nødt til å gå ut.

«Hei!» Jeg går bort til den gråhårete vaskedamen og hever stemmen så den overdøver brølet fra støvsugeren.

«Jeg stikker ut for å sjekke en tekstmelding. Men hvis du skulle komme over ringen, så bare ring meg. Du har fått mobilnummeret mitt; jeg er bare ute på gata …»

«Alt i orden, vennen min», sier vaskedamen tålmodig.

Jeg skynder meg i sikksakk gjennom lobbyen, mellom grupper av konferansedeltakere, og sakker litt ned idet jeg passerer resepsjonen.

«Noe tegn til …»

«Ingenting er levert inn ennå, madam.»

Ute er lufta deilig og varm, med en lite snev av sommer, selv om vi bare er i midten av april. Jeg håper været fortsatt er sånn om ti dager, for brudekjolen min har åpen rygg, så jeg setter min lit til at det blir en fin dag.

Det er brede, grunne trapper foran hotellet, og jeg traver dem opp og ned mens jeg veiver telefonen min fram og tilbake for å få dekning, uten å lykkes. Til slutt går jeg ned på selve fortauet og vifter enda mer voldsomt med telefonen og holder den over hodet, og så bøyer jeg meg inn i den stille Knightsbridge-gata med telefonen i de utstrakte fingertuppene mine.

Kom igjen, telefon, godsnakker jeg inni meg. Dette klarer du. Gjør det for Poppy. Få tak i meldingen. Det må da være dekning her … dette klarer du …

«Aaaah!» Jeg hører mitt eget sjokkerte utrop før jeg oppfatter hva som har skjedd. Skulderen min verker der den har vridd seg. Fingrene mine kjennes oppskrapte. En skikkelse på sykkel tråkker kjapt mot enden av gata. Jeg 16

ORDRE: 25910 (s . 17 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

får bare tid til å registrere en gammel, grå hettegenser og trange, svarte jeans før sykkelen runder hjørnet.

Hånden min er tom. Hva i helvete …

Jeg glor på den åpne hånden min i nummen vantro. Den er borte. Han fyren stjal telefonen min. Han stjal den, faen meg.

Telefonen min er livet mitt. Jeg kan ikke eksistere uten den. Den er et livsviktig organ.

«Madam, er alt i orden?» Portieren haster ned trappa.

«Var det noe som skjedde? Ble du skadet?»

«Jeg … Jeg er blitt ranet», klarer jeg å stotre fram.

«Telefonen min ble rappet.»

Portieren smekker medfølende med tungen. «Noen frekkaser, det er det de er. Man må være forsiktig i områder som dette …»

Jeg hører ikke etter. Jeg begynner å skjelve over hele meg. Aldri før har jeg følt meg så ribbet og panisk. Hva skal jeg gjøre uten telefonen min? Hvordan skal jeg kunne fungere? Hånden min strekker seg hele tiden etter mobilen på det faste stedet i lommen. Hvert instinkt i meg har lyst til å sende noen en tekstmelding: «Herregud, jeg har mistet telefonen!» Men hvordan skal jeg kunne gjøre det når jeg ikke har den jævla telefonen?

Telefonen min er menneskene mine. Den er vennene mine. Den er familien min. Den er jobben min. Den er verdenen min. Den er alt. Det føles som om noen har røsket fra meg overlevelsesutstyret mitt.

«Skal jeg ringe politiet, madam?» Portieren skotter engstelig på meg.

Jeg er for ute av meg til å svare. Jeg blir oppslukt av en plutselig, enda frykteligere tanke. Ringen. Jeg har gitt nummeret mitt til alle: vaskedamene, toalettpersonalet, Marie Curie-folkene, alle. Hva om noen finner den? Hva 17

ORDRE: 25910 (s . 18 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

om noen har den og prøver å ringe meg i dette øyeblikk, og det ikke er noe svar å få fordi hettefyren allerede har slengt SIM-kortet mitt i elven? Å, herregud.5 Jeg må snakke med conciergen. Jeg gir ham hjemmenummeret mitt i stedet …

Nei. Dårlig idé. Hvis de legger igjen beskjed, hører kanskje Magnus den.6 Ok, da … da … Jeg gir dem jobbnummeret mitt. Ja. Bortsett fra at ingen kommer til å være på fysioterapiklinikken i kveld. Jeg kan ikke dra dit og sitte der i timevis, bare i tilfelle.

Nå kjenner jeg at det virkelig begynner å klikke for meg. Alt rakner.

For å gjøre ting enda verre er conciergen opptatt da jeg kommer løpende inn i lobbyen. Disken hans er omgitt av en stor gruppe med konferansedelegater som snakker om restaurantbestillinger. Jeg prøver å fange blikket hans og håper at han skal vinke meg fram, som et tegn på hva han prioriterer, men han overser meg demonstrativt, og jeg kjenner meg en anelse såret. Jeg vet at jeg har vært tidkrevende i ettermiddag – men skjønner han ikke hvilken grusom krise jeg står overfor?

«Madam.» Portieren har fulgt etter meg inn i lobbyen og rynker brynene bekymret. «Vil du ha noe mot sjokket?

Arnold!» Han vinker myndig på en kelner. «En brandy til damen, er du snill, på huset. Og hvis du snakker med conciergen, hjelper han deg med politiet. Vil du sette deg?»

«Nei takk.» Plutselig slår en tanke meg. «Kanskje jeg 5

Svakt sinn.

Jeg har vel lov til å i hvert fall gi meg selv muligheten til å få den trygt tilbake og aldri la ham få vite noe?

6

18

ORDRE: 25910 (s . 19 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

skulle ringe mitt eget nummer? Ringe ransmannen! Jeg kan be ham komme tilbake, tilby ham finnerlønn … Hva tror du? Kan jeg få låne telefonen din?»

Portieren rygger forskrekket tilbake da jeg rekker fram en hånd.

«Madam, det tror jeg ville være svært dumdristig», sier han strengt. «Og jeg er sikker på at politiet vil si seg enig i at du ikke må gjøre noe slikt. Jeg tror du må være i sjokk. Vær så vennlig å sette deg ned og prøv å slappe av.»

Hmm. Kanskje han har rett. Det frister ikke så veldig å arrangere et stevnemøte med en kriminell fyr i hettegenser. Men jeg kan ikke sette meg ned og slappe av; jeg er altfor hyper. For å roe nervene begynner jeg å sirkle rundt i den samme løypa, mens hælene mine klikker mot marmorgulvet. Forbi en krukke med et enormt fikentre … forbi bordet med aviser … forbi en stor, blank søppelkasse … tilbake til fikentreet. Det er en beroligende, liten runde, og jeg kan holde blikket festet på conciergen hele tiden mens jeg venter på at han skal bli ledig.

Lobbyen vrimler fortsatt av lederaktige typer fra konferansen. Gjennom glassdørene ser jeg at portieren er tilbake på trappa, travelt opptatt med å flagge drosjer og innkassere tips. En liten og tett japansk mann i blådress står like ved meg, sammen med noen som ser ut som europeiske forretningsfolk. Han kommer med utbrudd på det som høres ut som høymælt, rasende japansk, og gestikulerer mot alle og har navnekort i et rødt bånd rundt halsen. Han er så bitte liten, og de andre mennene ser så engstelige ut at jeg nesten får lyst til å smile.

Brandyen ankommer på et brett, og jeg tar en kort pause for å svelge den i én gulp, og så fortsetter jeg å gå i repetitive sirkler.

19

ORDRE: 25910 (s . 20 av 449) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 24. april 2012 - 9:03 NOT PRINT READY!

Fikentre i krukke … avisbord … søppelkasse … fikentre i krukke … avisbord … søppelkasse.

Nå som jeg har roet meg litt, begynner morderiske tanker å trenge seg på i hodet. Vet han hettefyren at han har ødelagt livet mitt? Skjønner han hvor essensiell en telefon er? Det er det verste man kan stjele fra et menneske. Det verste.

Og det var ikke engang en spesielt fantastisk telefon.

Det var en rimelig eldgammel en. Så hettefyren får ha lykke til hvis han vil taste «B» i en tekstmelding eller gå på Internett. Jeg håper han prøver og mislykkes. Da kan han angre seg, da.

Fikentre … aviser … søppelkasse … fikentre … aviser … søppelkasse …

Og han fikk meg til å få vondt i skulderen. Drittsekk.

Kanskje jeg kan saksøke ham for millioner av pund. Hvis de noensinne tar ham, noe de ikke kommer til å gjøre.

Fikentre … aviser … søppelkasse …

Søppelkasse.

Vent.

Hva er det?

Jeg bråstanser og glor nedi søppelkassa og lurer på om det er noen som tuller med meg, eller om jeg hallusinerer.

Det er en telefon.

Rett der nede i søppelkassa. En mobiltelefon.

Poppy Wyatt er forlovet med verdens kjekkeste mann. Dr. Magnus Tavish er høy, smart og underviser ved Kings College. Men så skjer det forferdelige: under utdrikningslaget forsvinner den uerstattelige, antikke forlovelsesringen sporløst. Ikke nok med det: En frekk raner ser sitt snitt til å snappe Poppys elskede mobiltelefon rett ut av hendene hennes.

Sophie Kinsella (pseudonym) har

blant annet utgitt seks bøker om shopoholikeren Rebecca Bloomwood, og også flere bøker under sitt egentlige navn, Madeleine Wickham. Bøkene hennes selges verden over og er stadig å finne på bestselgerlistene.

Jacket illustration by Lucy Truman Design by Claire Ward/tw

Gode råd er dyre, men skjebnen kommer Poppy til unnsetning. I en søppelkasse i hotellobbyen der hun leter etter ringen, får hun øye på en nesten ny Nokia-telefon.

Telefonens eier, forretningsmannen Sam Roxton, liker dårlig at noen kan snoke i hans privatliv og vil ha telefonen sin tilbake. Men Poppy har allerede gjort seg avhengig av det nye nummeret. Snart håndterer hun bryllupsforberedelser og sms-er på den nye telefonen – men selvsagt uten å fortelle noe til Magnus og familien hans …

Jeg har nummeret ditt viser igjen Sophie Kinsellas evne til å skrive underholdende og oppfinnsomt om moderne storbyliv, kjærlighetens irrganger og tilfeldighetenes nådeløse spill.

9

788205 424036

Jeg har nummeret ditt

Kinsella er født i London og studerte musikk ved New College, Oxford. Etter hvert byttet hun til statsvitenskap, filosofi og økonomi, og hun arbeidet som finansjournalist da hun utga sin første bok.

Hun bor i London med sin familie.

Tidligere bøker av Sophie Kinsella:

Jeg har nummeret ditt