Jenta uten hjerte

Page 1

Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

Politietterforsker Verner Jacobsen ligger søvnløs – om noen timer skal han begrave sitt eneste barn, en sønn som døde så altfor tidlig. Telefonen ringer, femtenårige Idunn Olsen er funnet død i nærheten av den store obelisken ved steinbruddet i Lier. Alt tyder på drap.

«Stolpesnø er en krimbok, men den er så dyp og samtidig avkledende at den også tenderer til å være en roman. Jeg vil ha mer fra Reiersgårds penn og jeg vil ha det kjapt.»

Mens Verner er på åstedet, får han melding om at bårebilen med sønnens kiste er stjålet og på vidvanke.

Helge Kjøniksen, Moss Avis

«Nærgående og til tider faretruende tett på intimsfæren, lar hun ’kamera’ følge både etterforskere og involverte personer. En hårfin balanse, som Reiersgård i denne boken klarer å mestre.» Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende

«Hun greier å fange de sterkeste følelsene og skildre hjerteskjærende scener på en overbevisende måte.»

Den drepte ungjenta hadde vært på vei hjem fra en ungdomsfest dit politiet var blitt innkalt. Ungdommene er merkelig tause om det som skjedde på festen.

Men blålysene går også i en annen retning denne tidlige vintermorgenen. Et hus like i nærheten av åstedet er nedbrent, og en eldre dame er omkommet. Mistanken retter seg raskt mot kvinnens sønn, som nylig har sonet en dom for drapstrusler mot moren.

May Grete Lerum, VG

«Plottet er komplekst og fint satt sammen, spenningen bygger seg opp rundt en liten krets mennesker som vi følger og har sympati for. Forfatteren har lagt sitt univers tett opp til en hverdagsvirkelighet mange kan kjenne seg igjen i.

Avhørene avdekker fortielser, hjerteløse intriger og intense følelser i konflikt. Etterfors– kerne Verner Jacobsen og Bitte Røed vil trenge all sin dristighet og innsikt i de dystre avkrokene av menneskesinnet.

Maria Årolilja Rø, Adresseavisen

«Det er ikke ofte norske krimdebutanter leverer så friskt og appetittvekkende som Marit Reiersgård.» Per-Magne Midjo, Trønder-Avisa 9

788205 461888

Marit Reiersgård Jenta uten hjerte

«En klok og klartseende kriminalroman ... en roman som med stillferdig intensitet og et fininnstilt språk fokuserer på mellommenneskelige anliggender over et bredt spekter ... Marit Reiersgård fremstår som en bortimot fullbefaren krimforfatter på første forsøk.»

Hun er naken. De tar alt som er henne. Hun forsvinner.

Foto : Rolf M. Aagaard

Anmelderne om Stolpesnø:

Marit Reiersgård (f. 1965) debuterte i 2012 med kriminalromanen Stolpesnø . Både Stolpesnø og Jenta uten hjerte er under oversettelse til tysk.

M a r i t

Reiersgård

Jenta uten

hjerte


© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Litauen Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze design ISBN 978-82-05-46188-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo


Marit Reiersg책rd

Jenta uten hjerte Kriminalroman


De største dyder er bare strålende synder. Augustin (354–430)


Døra går opp. Lydene fra festen er ikke lenger fjern bassdunking fra høyttalerne, musikken og stemmesurret slår inn i rommet. Latteren bølger mens de trer sannheten over hodet på meg. Sannheten om at jeg ikke passer inn. At jeg ikke er ønsket. En pute over ansiktet. Mykt. Mørkt. Og så dette kalde mot magen. Hva gjør dere? Nei! Ikke gjør det! Jeg er naken. De tar huden min. De tar alt som er meg. Jeg forsvinner. Og hele tiden denne latteren: haha, haha. Jeg trodde det skulle bli fint. At dette var øyeblikket da alt skulle snu. Og det snur. Det snur. Det snur. Jeg trodde Fredrik hadde låst døra. Han sa han hadde låst! Han er med på dette. Han er med. Han er snipp snapp! Og jeg er ute. Jeg er her ved en feiltagelse. Jeg betyr ingenting. Kan like gjerne sette nytt skilt på utgangsdøra: Her bor Ingen. Jeg har ingen, er ingen. Ingen. Jeg er død.



Onsdag 26. november

1 Verden var blitt skitten i løpet av dagen. På veiene hadde det ligget et brunsvart, lurvete teppe av saltblandet snø, og brøytebilene hadde kastet den samme sørpa flere meter utover den en gang så hvite veiskulderen. Nå hadde den brå kulda frosset alt fast. Bare et par søvnige mennesker var om bord på bussen. Sjåføren gløttet så vidt opp da Agnar la en hundrelapp på den lille plata der andre registrerte busskortene sine. Hvor lenge kunne det være siden han hadde sittet på bussen og slingret seg gjennom Liers nedsnødde eplehager? Det måtte minst være tjue år. Han husket ikke, han pleide å ta seg råd til drosje. Ruta var også lagt om, og han hadde glemt å bytte buss i Lierbyen, så han ble tatt med på en endeløs lang omvei, opp langs vestsiden av dalen, helt øverst i bygda til Sylling, før bussen endelig kunne sette kurs ned østsiden mot Tranby. Veien var stedvis så smal at to store kjøretøyer bare så vidt kunne komme forbi hverandre. Bussen sakket farten, stoppet nesten idet en trailer passerte. Skulle hatt en liten en, tenkte Agnar og trakk opp flaska han hadde i lomma. Nei. Nei. Det skal jo være presang. Legg pent tilbake. Pent tilbake. Sånn, ja. 11


Han hadde brukt over to hundre kroner på polet for en halvflaske til mor. Da bussen passerte pleiehjemmet, var den på mystisk vis tilbake i hånda hans. Bare en liten en. Det kunne ikke skade om han tok en liten slurk. Han skrudde av korken og satte flaska for munnen, raskt, så ikke bussjåføren skulle merke noe. Han ble sittende med hånda utenpå jakkelomma for å passe på at flaska holdt seg der. En behagelig varme sved i brystet. – Ja, ja, hvis du Absolut vil opp så. Agnar lo av sin egen morsomhet og satte flaska for munnen. Bussruta var dekket av et skittent mønster som minnet ham om det gråspettede linoleumsbelegget fra sekstitallet på kjøkkenet hjemme hos moren. Gjennom skitten så han spredte eneboliger med ved i stabler langs husveggene. Et smalt skispor over et jorde. Han registrerte alt som for forbi med søvnig uoppmerksomhet. Hus, jorder, trær, skog, postkasser, gjerde, hus, jorder, trær. Så lot han igjen øynene hvile på sølemønsteret på ruta og oppfattet bare konturene av landskapet bak. Søvnen truet med å ta over, men han ville ikke lukke øynene. Lukket han øynene, ville hun dukke opp. Hvis han konsentrerte seg om å stirre på det møkkete vinduet, kunne han kanskje fortrenge henne enda en stund. Men så nyttet det likevel ikke. Søla på ruta liksom forandret seg, og plutselig var hun der, på samme måte som han kunne skimte dyr og troll i skyene en sommerdag. Hun stirret tilbake på ham og vrengte leppene, viste de ødelagte tennene. Velkommen hjem, sa hun. Agnar fokuserte på landskapet igjen og prøvde å finne ut hvor han befant seg. Det sank i brystet da han skjønte at han nærmet seg den skarpe svingen ved juvet. Han hadde minner fra et liknende sted. Minner som ikke lot seg slette, som alltid ville ligge der som en avgrunn i ham, dyp og dødelig. Bekken 12


som rant der nede i bunnen var frosset til og dekket av snø, men han visste at vannet fortsatt dryppet og rant under isen. Det stoppet aldri. Drypp. Drypp. Drypp. Som tortur.


Torsdag 27. november

2 Telefonen som lå på nattbordet dirret. Politiførstebetjent Verner Jacobsen klasket hånda over mobilen som om den var et insekt; raskt og treffsikkert for ikke å irritere Ingrid. Han myste mot displayet mens han gled stille ut av senga. Den hvite, nystrøkne skjorta som hang på en kleshenger på knaggrekken bak døra, ramlet i gulvet idet han passerte. – Hallo, kremtet han mens han fomlet med å henge den opp igjen. I halvmørket streifet hånda hans den mørke dressen som også hang presset og klar, og det var som om rommet trakk seg sammen rundt ham. Han tumlet ut og forsøkte å høre hva stemmen i den andre enden ville ham midt på natta. – Vekket jeg deg? Verner gryntet til svar, men kriminalsjef Thomas Lindstrand lot som ingenting. – Kan du reise til Tranby? Vi har et mistenkelig dødsfall. En tenåringsjente. Funnet i et skogsområde. Verner Jacobsen var med ett lys våken. Ikke flere barn, tenkte han. Jeg orker ikke flere døde barn. Og i det samme ble han rammet av et voldsomt sinne. Visste for pokker ikke Thomas Lindstrand hva han sto midt oppe i? 14


– Thomas, jeg … begynte han, men sinnet rant ut like fort som det var oppstått. –… kommer, avsluttet han idet han forsto at det ville være bedre å ha noe å engasjere seg i enn å ligge søvnløs og vente på morgenen. – Bra, sa Lindstrand. – Og kan du få tak i Bitte Røed? Hun trenger erfaringen. Dessuten er Roar på vei dit allerede, det kunne vært nyttig at hun traff ham. Verner la på. Lorca stakk snuten ut av buret og så forventningsfullt på ham. – Ikke nå, Lorca, hvisket han. – Vi skal gå tur når jeg kommer tilbake. Verner Jacobsen ringte Bitte Røed inne fra badet. Han foreslo å plukke henne opp hjemme, siden hun nylig hadde flyttet til Tranby. Mens han snakket, lette han rundt i den øverste skuffen under vasken til han fant en strikk. Han avsluttet samtalen og samlet håret til en hestehale mens han unngikk å møte det trøtte ansiktet sitt i speilet. Så snek han seg tilbake inn på soverommet, åpnet klesskapet og trakk ut et par sokker fra skuffen, grep en tilfeldig genser i mørket og superundertøyet som Ingrid hadde insistert på at han trengte til kalde lufteturer med hunden. Ingrid snudde seg og slapp fra seg et søvnig sukk. Et øyeblikk ble han stående og se på klærne som hang bak døra; den hvite skjorta som et blekt spøkelse og dressen som gikk i ett med mørket.


3 Agnar husket ikke helt hvordan han hadde kommet seg til huset. Han hadde gått av bussen. Det hadde vært mørkt i hodet, mørkt omkring ham. Han hadde satt det ene beinet foran det andre, hadde et vagt minne om at han hadde snubla og gått på trynet i brøytekanten. Han hadde slåss med noen greiner … eller han visste ikke. Hendene hadde små rifter og prikker som etter et ublidt møte med skarpe kvister og granbar. Men han hadde husket veien. Nå var han her. Skulle bare hatt mer å drikke. Han trengte en liten en og klappet seg på brystet, men flaska han hadde hatt på lomma var borte. Han støttet seg til rekkverket og lente hele kroppen mot døra. – Lukk opp din hjerrrtedøøør, og slipp solen inn … Døra var ulåst og gled opp. – Phiuu! Han hadde sett for seg at han i verste fall måtte slå seg inn i huset hvis hun ikke åpnet. Lettet lukket han døra bak seg og vred om låsen av gammel vane. Han listet seg inn, men snublet i morens tøfler som lå midt i gangen, og dermed ravet han inn mot veggen. Et bilde falt i gulvet og ble knust. – Hyssssj! Han la en finger over leppa og flirte til en yngre og langt penere utgave av seg selv bak det knuste glasset. – Ligger’u der a, gitt … Smilet gikk over i en grimase, han sank i kne og begynte å plukke opp glassbitene. Han skar seg i pekefingeren og tommelen, men kjente ingen smerte. I stedet ble han sittende og se, nærmest fascinert, på hvordan blodet rant nedover fingrene hans. En lyd, noen som pustet, fikk ham til å se opp. – Lilly! Neimen, der har vi Lilly-jenta, jo … 16


Hunden sto i døråpningen. Nesa vibrerte, halen hang. Den knurret lavt. – Komme da, vofsen, du husker vel Agnargutten. Jeg veit du var en liten valp sist gang, men i hælvete, komme da! Han brukte sin lyseste stemme for å lokke hunden til seg. – Lillybitch, kom, kom, kom. Hunden nærmet seg i en bue. Han grep den om nakken da den var nær nok og klemte den inntil seg. – Ser’u Lilly, jeg ække farlig. Du ska’kke være redd. Har aldri gjort deg noe. Noe løsnet. Det rant ut av ham. Hunden satt stille nå, pistret, men lot seg klappe. – Hysj! Ikke vekke mutter’n. Veit du om a har noe å drekke på? Jeg trenger bare en liten en. Dem nekta meg mer bortpå den derre restauranten. Nekta! På den store frigjøringsdagen min. Og ingen sto i døra her heller, med flaska klar og korken av. Han grein. Hunden slikket ham i ansiktet. Han reiste seg. Skulle da for faen ikke sitte her og sippe som en annen drittunge. Mora hadde kanskje ei flaske hjemmelagd ripsvin stående i kjelleren? Han svaiet da han sto på terskelen og støttet seg til gelenderet da han tok seg ned trappa, allikevel skled han da han var halvveis og raste ned det siste stykket på ryggen. Han stønnet, orket ikke reise seg, og krabbet de siste meterne inn til boden. Han flirte da han fikk øye den gamle fryseboksen med hengelås. – Det er ingen som stjeler provianten din, mutter. Han krabbet videre og famlet seg fram til hyllene på bakveggen. – Men flaskene er du ikke så nøye på lenger. Jøss og faen. Konjakk! Han skrudde korken av og satte flaska for munnen. O, helga 17


natt! Det brant i spiserøret. Han stablet seg på beina og stavret seg opp trappa igjen. Lilly var ikke å se. Døra til morens soverom var lukket. Takke faen for at hun hadde godt sovehjerte. Han vurderte å gå inn på kjøkkenet for å ta seg en blings, men droppet tanken. Nå som han hadde konjakk, trengte han ikke noe annet. Han satte seg i stua. Skulle hatt en røyk. Han lette i lommene og fant en sneip, nynnet lavt mens han tente den. – Oooo, helga natt, o helga stund førr verden … Han fikk fire trekk ut av den halvrøykte sigaretten før gloen nådde filteret. –… åkk helsa glad min friiihet. Agnar reiste seg. Veggene dreide. Bare en liten en til på senga, tenkte Agnar og prøvde å huske hvor han hadde satt flaska. – Men der står du jo! Står aleine på salongbordet og sier ingenting. Agnar tok flaska, gikk på tå forbi morens soverom, men stoppet et øyeblikk og hvisket inn i nøkkelhullet: – Takk for skjenken, mutter’n. Så tok han trappa opp i annen etasje. Han satte seg på sengekanten, og i takt med at innholdet i flaska ble borte, lukket mørket seg om ham.

4 To leskur og et skilt med Taxi røpet at plassen Verner Jacobsen svingte inn på, var en holdeplass og ikke en stor rundkjøring. Høye furutrær tronet i midtrabatten. Stedet sto ikke helt til navnet Bjørkesvingen, eller ørkesvin som noen kreativt hadde klort seg fram til på det ene busskuret. Verner Jacobsen lot 18


bilen gå på tomgang mens han ventet på Bitte Røed. De lave rekkehusene fra syttitallet lå på rad, som grå brakker, og med russerkulda som hadde holdt Østlandet i et jerngrep det siste døgnet, fikk han assosiasjoner til det mørkeste Sovjetsamveldet. Foran en av leilighetene hadde noen forsøkt å live opp landskapet ved å snurre en blinkende juletrebelysning i rødt, grønt og blått rundt en forvokst tuja. I det samme ble bildøra revet opp. – Herregud, så kaldt! Bitte Røed kastet seg inn på setet og klappet armene rundt seg selv. – Hvor kjører vi? spurte Verner Jacobsen og rullet sakte mot hovedveien. – Til høyre her og så venstre i neste kryss. Jeg har ikke rukket å bli så kjent her ennå, men det skal være en skogsbilvei like etter krysset. Bilen spant på den isdekte asfalten da den svingte ut fra holdeplassen. – Går det bra? spurte Bitte Røed. Verner kjente at ansiktet strammet seg. Han greide ikke svare. – Vil du at jeg skal komme i begravelsen? Ville han det? Selvsagt ville han gjerne ha henne der. – Nei, det går bra, sa han kort. Stillheten la seg mellom dem. Han lot som om han var opptatt med å finne avkjørselen. – Der er det, sa Bitte Røed og pekte. – Du må sikkert ha litt fart, det er ganske bratt i starten. Veien var smal og gikk gjennom tett skog. Mørket krøp inntil bilen fra begge kanter. De passerte et småbruk med en falleferdig låve, og litt senere to hus tett ved siden av hverandre med felles lekestue i hagen. Et lite, eternittkledd hus med en 19


inngjerdet hundegård, lå for seg selv enda et stykke innover. En enkel lyspære hang i en metallarm over inngangspartiet. Ellers besto området av skog. – Minn meg på at vi tar med i åstedsrapporten at det ikke er lys eller synlig aktivitet i noen av de nærliggende husene, sa Verner. – Er vel i tidligste laget for folk flest, gjespet Bitte Røed og noterte klokkeslettet: 05.38. – Det er viktig at vi ser åstedet mens det ennå er varmt, mumlet Verner idet han parkerte bilen inntil brøytekanten. – Hvor varmt kan det være? Vet du at gradestokken hjemme viste minus atten! Bitte Røed hutret. – Det er en tenåring, sa Verner da de nærmet seg de første sperrebåndene. På avstand kunne de se lys fra et par lommelykter, flakkende i mørket, i det som trolig var åstedets sentrale område. – Ei jente fortsatte han. – Thomas Lindstrand sier det er grunn til å tro at vi står overfor et mistenkelig dødsfall. Vanligvis ble kroppen full av adrenalin ved en slik beskjed. Men ikke denne gangen. Rastløsheten som gnistret rundt spørsmålene som først meldte seg; om det var et uhell, selvmord eller drap, var erstattet av en slags tristhet. Den mørke dressen bak døra på soverommet hadde fått ham til å gå inn i en slags dvaleliknende tilstand hvor følelser ble nødt til å klare seg på sparebluss. To hvitkledde krimteknikere var allerede i aksjon på åstedet. De liknet spøkelser som svevde i landskapet. Blitsen fra et fotoapparat lyste opp området i hurtige blaff og en lasermåler skar en blå strek gjennom natta. Ved sperrebåndet sto to betjenter i uniform. Verner Jacobsen og Bitte Røed ble registrert i loggen og fikk utlevert hver sin papirkjeledress og 20


plastsokker til å ha over støvlene. De gikk utenom stien for å unngå å ødelegge eventuelle spor. Verner Jacobsen følte seg som en romfarer, som om han beveget seg i et lufttomt rom. Han kunne ikke se at det snødde, men kjente en ubehagelig prikking i ansiktet. – Søren også, utbrøt Bitte Røed som tråkket i sporene bak ham. Verner snudde seg og rettet lommelykten mot henne. – Noe i veien? Bitte løftet det ene beinet og ristet det. Verner fikk umiddelbare assosiasjoner til Lorca som løftet på bakbeinet for å lage gule hull i snøen. – Tok de lave støvlene. Og glemte strømpebukse. Jeg kommer til å fryse i hjel. Verner sa ingenting, men antok at ansiktet hans hadde strammet seg, for munnen hennes klappet igjen med det samme.

5 Torsdag 27. november. Natt Fæle dagbok Ja. Det skal jeg kalle deg nå. Og ingen skal noen gang få vite hva som skjedde i kveld. Det kan ikke skrives om, men jeg må liksom skrive det av meg. Ord er smertestillende. Ord er rus. Du, dagbok, er den eneste jeg har nå. Den eneste jeg kan snakke med om det som ikke kan snakkes om. Det som ikke kan hviskes om, ikke tenkes på. Jeg er så redd. Reddere enn jeg trodde var mulig. Hadde aldri tenkt at jeg 21


skulle … Og Fredrik … jeg trodde virkelig … jeg trodde ikke at du kunne … Nei, stopp! Ikke skriv mer. Ikke et ord. Og hvis du ser dette, du som sitter og leser akkurat nå! Hvis du har lest så langt … da er det på tide å legge fra deg denne boka, ellers … – Marte? Marte smatt dagboka under hodeputa, lukket øynene og lot som om hun hadde sovnet med lyset på. Hvis hun lå helt stille uten å røre seg, ville han kanskje la henne være i fred. – Du er hjemme, gudskjelov. Jeg har vært så redd … Hun vred seg sakte som om hun ble dratt ut av en drøm. Det var som om hjernen hennes forsøkte å finne opp nye lover som på en eller annen måte kunne rettferdiggjøre at hun ikke ville snakke med faren. – Jeg tok med støvelen din. Hun rykket til. – Du gikk hjem med bare én støvel? Hun knep øynene igjen og kjente en tynn stripe av sammenpressede tårer piple ut mellom vippene. – Du har vel ikke mistet telefonen din også? Jeg prøvde å ringe deg. Marte ristet på hodet. – Du må si hva som skjedde, Marte. – Tom for strøm, hvisket hun. – Jeg mente at du må fortelle hva som skjedde i kveld. Det kan være helt avgjørende. – For hva da? Faren nølte. – Nei, jeg vet ikke helt. For alt som kommer til å skje framover. – Men det er jo ikke sikkert at de vil gjøre det igjen? 22


– Hva gjorde de, Marte? – Ingenting. – Det er viktig at jeg vet. Du må la meg få hjelpe deg. – Du kan ikke gjøre noe. – Vi kan anmelde dem. – For hva? Frykten traff henne hardt, lagde pannekake av hjertet hennes. Hun veltet seg rundt, begravde hodet i puta. Faren la hånda si på ryggen hennes. Hun ristet den vekk, krøllet seg sammen til en ball under dyna. – Ikke! – Hva skjedde i kveld, Marte? – Ingenting. – Jo, det har skjedd noe. – Nei! – Greit, sa han. – Vi får snakke i morgen. Prøv å sove nå. Han prøvde å skjule det, men hun visste nøyaktig hvordan stemmen hans lød når han ikke ville vise henne at han også var redd.

6 Ansiktet som tittet opp av snøen hadde en ubehagelig hvitfarge, ikke ulik den man kan se i et vrengt øye. Frosten hadde tegnet brokadeliknende roser på den blå dunjakka. Først trodde han at hun hadde en spenne i håret. Et rødlig skjær under det tynne snølaget, fastfrosset i den brå kulda. Så forsto han at det var blod. Han trakk inn den kalde lufta i små rykk og merket at det lugget i lungene. Jenta lå rett under et bratt utspring i berget, det var fire, kanskje fem meter opp. Hadde hun falt? 23


Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

Politietterforsker Verner Jacobsen ligger søvnløs – om noen timer skal han begrave sitt eneste barn, en sønn som døde så altfor tidlig. Telefonen ringer, femtenårige Idunn Olsen er funnet død i nærheten av den store obelisken ved steinbruddet i Lier. Alt tyder på drap.

«Stolpesnø er en krimbok, men den er så dyp og samtidig avkledende at den også tenderer til å være en roman. Jeg vil ha mer fra Reiersgårds penn og jeg vil ha det kjapt.»

Mens Verner er på åstedet, får han melding om at bårebilen med sønnens kiste er stjålet og på vidvanke.

Helge Kjøniksen, Moss Avis

«Nærgående og til tider faretruende tett på intimsfæren, lar hun ’kamera’ følge både etterforskere og involverte personer. En hårfin balanse, som Reiersgård i denne boken klarer å mestre.» Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende

«Hun greier å fange de sterkeste følelsene og skildre hjerteskjærende scener på en overbevisende måte.»

Den drepte ungjenta hadde vært på vei hjem fra en ungdomsfest dit politiet var blitt innkalt. Ungdommene er merkelig tause om det som skjedde på festen.

Men blålysene går også i en annen retning denne tidlige vintermorgenen. Et hus like i nærheten av åstedet er nedbrent, og en eldre dame er omkommet. Mistanken retter seg raskt mot kvinnens sønn, som nylig har sonet en dom for drapstrusler mot moren.

May Grete Lerum, VG

«Plottet er komplekst og fint satt sammen, spenningen bygger seg opp rundt en liten krets mennesker som vi følger og har sympati for. Forfatteren har lagt sitt univers tett opp til en hverdagsvirkelighet mange kan kjenne seg igjen i.

Avhørene avdekker fortielser, hjerteløse intriger og intense følelser i konflikt. Etterfors– kerne Verner Jacobsen og Bitte Røed vil trenge all sin dristighet og innsikt i de dystre avkrokene av menneskesinnet.

Maria Årolilja Rø, Adresseavisen

«Det er ikke ofte norske krimdebutanter leverer så friskt og appetittvekkende som Marit Reiersgård.» Per-Magne Midjo, Trønder-Avisa 9

788205 461888

Marit Reiersgård Jenta uten hjerte

«En klok og klartseende kriminalroman ... en roman som med stillferdig intensitet og et fininnstilt språk fokuserer på mellommenneskelige anliggender over et bredt spekter ... Marit Reiersgård fremstår som en bortimot fullbefaren krimforfatter på første forsøk.»

Hun er naken. De tar alt som er henne. Hun forsvinner.

Foto : Rolf M. Aagaard

Anmelderne om Stolpesnø:

Marit Reiersgård (f. 1965) debuterte i 2012 med kriminalromanen Stolpesnø . Både Stolpesnø og Jenta uten hjerte er under oversettelse til tysk.

M a r i t

Reiersgård

Jenta uten

hjerte


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.