Levi Henriksen
Kjære deg min kjære Dikt
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2010 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2010 Sats: Type-it AS, Trondheim 2010 Papir: Ensolux Cream 90 g (1,6) Boken er satt med 11/13 p. Sabon Omslagsdesign: Bjørn Kulseth ISBN 978-82-05-40547-9
Takk til Thorvald Steen, Øystein Hauge og Håkon Ohlgren
Dedikert minnet til Torbjørn Tjernsberg
«En dag da jeg var på vei til jobben på bensinstasjonen kom hun gående over brua hun kom rett fra fest i et gult skjørt over brune knær og jeg visste at jeg kom til å løpe gjennom vegger kræsje biler legge meg uten klær gå ut om sommeren og skrive lange vrikka brev uten tegnsetting om ville dyrs drifter og kjærlighet jeg visste at jeg måtte dikte en haug med sanger.» Håkon Ohlgren Grøftegraversanger
Innhold
Old Faithful 11 Wigwam 13 Kniver og koffertlokk 15 Steinalder 16 Utsikt 17 Job(b)s bok 19 Rundtjernet 21 Dikt med votter 22 Dans meg til jeg dør 23 Mens hånda di holder hånda mi 25 Slalåm 26 Sliten 28 De siste meterne hjem 29 En mann kom forbi 32 Kartfjes 34 Død stjerne 35 Vannkopper 37 Elegi for en gammel sliter 38 Vemodsdager 40 Etterkrigssommer 41 Fader vår 43 Hjertet er en muskel 44 Din siste natt på jorda 47 Andre skoledag 49 Et halvt liv igjen å leve 50 Kjære deg min kjære 53
Old Faithful
Det var i Yellowstone Nasjonalpark. Vi sto og telte minutter til Old Faithfuls neste utbrudd. – Jeg har gått ei uke over tida, sa du. Beina satte meg ned på en av trebenkene bak meg, noen meter bortafor sto et japansk reisefølge, lederen i en enorm hvit cowboyhatt. – Er vi heldige er det bare fem minutter igjen, sa jeg. – Hva? sa du. – Det går aldri over 105 minutter mellom utbruddene, hvisket jeg. – Det var interessant å vite. – Geysiren kvitter seg med over 30 000 liter vann i hvert utbrudd. Er du virkelig sikker? – Nei, sa du. – Jeg har aldri vært gravid før. Den japanske reiselederen ropte noe jeg ikke forsto og veivet som en dirigent for å få alle med på videoopptaket. Det startet som en dyp buldring som når man slår på et boblebad. Tårene begynte å renne nedover ansiktet mitt. – Please, would you take moving pictures of group in front of geyser, sa japaneren. Plutselig bare sto han der, foran meg. – What? Yes, of course. I’ll try, sa jeg. – Very easy. Just push button here. But are you sad? You not happy? Happy persons don’t cry. – It’s not tears. It’s just water from the geyser, sa jeg og forsøkte å smile.
11
Ja, det var slik det var. Det var slik jeg fikk vite det. Eller, det er slik vi alltid har fortalt det til vennene våre, barna, mammaer og pappaer, tanter og filleonkler, kusiner og tremenninger, naboer og brevvenner. I virkeligheten var det på Holiday Inn i Charleston tredje etasje, tror jeg. Du la graviditetstesten mellom oss og slo på tv-en. Uvær på vei inn fra Canada, en kvinne har druknet sine to eldste barn i Cleveland, Ohio. – Nå er det bare å vente, sa du. En dødsdømt fange i Utah ber om å bli henrettet ved skyting, en mann i Coral Gables, Florida, måtte amputere et bein etter å ha blitt angrepet av en alligator i sitt eget svømmebasseng. – Hva håper du? spurte jeg. – Jeg veit ikke. Det som er best for oss. Først en blå strek. Jeg så på deg. Du tok etter hånda mi. En hytte som Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald hadde leid i Tryon, North Carolina, er foreslått som historisk minnesmerke, en farget lærer i Alabama ønsker å forby Huckleberry Finn fordi den er rasistisk. Den andre streken ble også blå. – Det ser ut som et vater, sa jeg.
12
Wigwam
Som gutt hadde jeg tipier overalt en under det glattslipte, mosegrønne berget bak huset, en nede i svingen på Baklengselva og en midt blant grantrærne som en gang ga bygda navn. Uansett om jeg følte for prærien, havet eller fjellene mot vest, hadde jeg alltid et sted å hvile blikket. Nå har alle tipiene blåst ned men et par steder kan fortsatt pålene anes som hvite dyrebein mot skogbunnen. Jeg har begynt å bygge wigwamer nå, de små, runde teltene indianerne øst for Mississippi brukte. Kvelden rett før vannet gikk bygde jeg en over magen din, de foldede hendene mine som noe vi kunne krype inn i mens vi lå der våkne i mørket. Stemmen din hørtes ut som noe som sprang ut fra jorda. Så operasjonsbordet etterpå, jeg har aldri sett deg så stor samtidig var det som du krympet for hvert åndedrett. Jeg blåste brystet opp som en tiur tok etter hånda di og lovet å ikke slippe, men hver sene i meg verket etter å krype tilbake inn i det store, svarte. Nå er det noe som brister, tenkte jeg nå blir det aldri mer som før. 13
– Kan du se hva det er? sa legen og holdt dette blodige nye opp foran meg. Jeg ristet pü hodet. Jeg kan fortsatt ikke se hva det er.
14
Kniver og koffertlokk
Det er blitt noen kniver i veggen og dører vrengt av hengslene. Jeg har lært meg at stillhet ikke alltid er det man skal søke. Faren og moren min, jeg kan aldri huske de hevet stemmen, aldri huske han spant av gårde over tunet hjemme, men så var han jo så forsiktig med bilene sine. Han sto heller aldri og bet tenner med lommene fulle av knyttnever. Kan aldri huske mor bruke koffertlokket som en slags skrivemaskin der hun hamret inn punktum etter punktum med harmdirrende pekefingrer. Men vi er ikke faren og moren min, vi tilhører hver vår stamme, der øksestålet aldri rekker å ruste i jorda. Og det er i denne krigen jeg finner slik fred når hånda mi griper di i søvne.
15