Min eventyrskatt by Gyldendal Norsk Forlag

Hans Olav Brenner har valgt ut ti eventyr som alle nye lesere vil få glede av. I denne samlingen gjenforteller han eventyrene i en moderne språkføring som passer for en ny generasjon eventyrelskere.

Med denne boka ligger alt til rette for de gode eventyrstundene.

Min eventyrskatt

Boka er rikt illustrert av Jens A. Larsen Aas og eventyrene er tilpasset høytlesning for de minste.

Hans Olav Brenner

I denne boka finner du noen av Asbjørnsen og Moes mest kjente og kjære folkeeventyr. Her er eventyrene om Askeladden og de gode hjelperne, Pannekaka, bukkene Bruse, og mange flere.

Min

eventyrskatt TI EVENTYR AV

ASBJØRNSEN OG MOE

Gjenfortalt av Hans Olav Brenner og tegnet av Jens A. Larsen Aas

Min eventyrskatt TI EVENTYR AV ASBJÃ&#x2DC;RNSEN OG MOE Gjenfortalt av Hans Olav Brenner Tegnet av Jens A. Larsen Aas

© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom, Oslo 2019 Design: Ingunn Eimhjellen Illustrasjoner: Jens A. Larsen Aas Gjenfortelling: Hans Olav Brenner Repro: RenessanseMedia AS Trykk: UAB Balto Print, Litauen 2019 Papir: 130 g Galerie Art Matt (1,0) Boken er satt med 12/18 Sabon ISBN 978-82-05-51474-4 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Innhold 9 • Pannekaka

21 • De tre bukkene Bruse som skulle gå til setra for å feite seg opp 35 • Askeladden og de gode hjelperne 61 • «God dag, mann!» – «Økseskaft» 71 • Isbjørnen kong Valemon 97 • Per, Pål og Espen Askeladd 115 • Den sjuende far i huset 127 • Prinsessen som ingen kunne stoppe munnen på 139 • Askeladden som spiste om kapp med trollet 151 • Smørbukk

Forord Boka du holder i hendene, er mitt utvalg av norske folkeeventyr, i utgangspunktet basert på dem som er samlet, utgitt, redigert og revidert i ulike omganger av Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe og sistnevntes sønn Moltke Moe. I arbeidet med å oppdatere disse eventyrene til en språkføring som samsvarer med tiden og språket vi lever i, har jeg til tider holdt pusten av aktelse og frykt for oppgaven, men også moret meg stort over å komme til bunns i for eksempel hva en vidjespenning er. Jeg har også støttet meg på en formulering jeg fant i forordet til utgivelsen av Norske folke- og huldreeventyr på Fredhøis forlag AS i 1964. Her påpekes det at Asbjørnsen fortalte til en av sine medarbeidere at man må «sørge for at eventyrene fremdeles kommer til å følge sprogfølelsens voksende sans for det hjemlige i vendinger, uttrykk og foredrag.» Boka innledes med det eventyret som med god margin fylte meg med den største skrekken og den tilsvarende fryd i min barndom, nemlig eventyret om pannekaka. Dette ble jeg kjent med gjennom Bokklubbens barn og utgivelsen For barn: Asbjørnsen og Moe, som ble redigert av Jo Tenfjord. I arbeidet med denne boka har jeg beveget meg mellom de eldre og nyere utgivelser av eventyrene. Derfor vet jeg at jeg svikter Asbjørnsens fine rim lagt i trollets munn fra første gang eventyret om de tre bukkene Bruse kom ut i 1843. I et tilfelle fant jeg for eksempel ikke noe tilfredsstillende ord som rimer på spyd! Jeg har forholdt meg til flere utgaver av Samlede eventyr. Norske kunstneres billedutgave, utgitt på Gyldendal forlag så sent som på 1980-tallet. Jeg har holdt alle eventyrene opp mot 6

de tre illustrerte bindene fra 1936. Men jeg har også med jevne mellomrom gått tilbake til eldre utgaver og kunnet registrere at bonden med de tre sønnene i eventyret om Askeladden som spiste om kapp med trollet, omtales litt forskjellig: På attenhundretallet var han «... i smaa omstændigheder og gammel og svag ...» I 1936 var han «... i små kår og gammel og skrøpelig ...» I denne boka må han slite med en tilstand som «... fattig og gammel og syk ...» Dermed må et fint ord som «målbinde» vike for noe litt mer trivielt, men som er mer i tråd med språkfølelsen nå. Og selv om kvitebjørn er et vakkert ord, er kong Valemon utvilsomt en isbjørn. Når det gjelder ord og begreper jeg har vært oppriktig usikker på betydningen av har jeg hovedsakelig konferert disse kildene: https://snl.no https://ordbok.uib.no https://www.naob.no og for bilder og informasjon om hva for eksempel en vidjespenning egentlig er (en slags lås laget av vidjekvister), og hvordan den ser ut, har jeg hatt stor glede av digitaltmuseum.no.

God lesning! Hans Olav Brenner

Pannekaka

Det var en gang en mor som hadde sju sultne barn, og dem stekte hun pannekaker til. Det var råmelkspannekake, og den lå i panna og este, og ble så tykk og god. Barna sto omkring, og gamlefar satt og så på. «Å, la meg få litt pannekake, mamma, jeg er så sulten», sa det ene barnet. «Å kjære deg», sa det andre. «Å kjære, pene deg», sa det tredje. «Å kjære, pene, snille deg», sa det fjerde. «Å kjære, vakre, pene, snille deg», sa det femte. «Å kjære, vakre, pene, gode, snille deg», sa det sjette. «Å kjære, vakre, pene, gode, snille, søte deg», sa det sjuende, og så ba de om å få pannekake, alle sammen. Det ene spurte høfligere enn det andre, for de var så sultne og snille. «Ja, barna mine, vent nå bare litt til den snur seg», sa hun. «Vent til jeg får snudd den», skulle hun sagt. «Snart skal dere få pannekake, alle sammen. Se bare hvor tjukk og fornøyd den ligger der», sa hun.

Da pannekaka hørte dette, ble den redd, og like etterpå snudde den seg av seg selv og ville ut av panna, men den falt bare ned igjen på den andre siden. Da den hadde stekt seg litt der også, slik at den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet av sted som et hjul gjennom døra og bortover veien. «Ha det!» sa den. Mammaen løp etter så fort hun bare kunne, med panna i den ene hånda og sleiva i den andre, og barna løp etter henne igjen, og gamlefar hinket etter til slutt. «Hei, du, vent litt! Fang den, ta den, hei der!» skrek de i munnen på hverandre og skulle ta den i farta og fange den igjen. Men pannekaka trillet og trillet, og ganske snart var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaka var raskere enn alle sammen.

Da den hadde trillet en stund, møtte den en mann. «God dag, pannekake», sa mannen. «Gud velsigne deg, mann brann», sa pannekaka. «Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort, vent litt og la meg få spise deg», sa mannen. «Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar og sju barn som skriker, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann», sa pannekaka og trillet og trillet til den møtte ei høne. «God dag, pannekake», sa høna. «God dag, høne pøne», sa pannekaka. «Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort. Vent litt og la meg få spise deg», sa høna. «Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar, sju barn som skriker og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne», sa pannekaka og trillet som et hjul bortover veien.

Så møtte den en hane. «God dag, pannekake», sa hanen. «God dag, hane pane», sa pannekaka. «Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort, vent litt og la meg få spise deg», sa hanen. «Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar, sju barn som skriker, mann brann og fra høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane», sa pannekaka og begynte å trille og trille det forteste den klarte. Da den hadde trillet en lang stund, møtte den en and. «God dag, pannekake», sa anda. «God dag, and vann», sa pannekaka. «Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort, vent litt og la meg få spise deg», sa anda. «Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar, sju barn som skriker, mann brann, og fra høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, and vann», sa pannekaka og fortsatte å trille det forteste den klarte.

Da den hadde trillet en lang, lang stund, møtte den en gås. «God dag, pannekake», sa gåsa. «God dag, gås vås», sa pannekaka. «Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort. Vent litt og la meg få spise deg», sa gåsa. «Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar, sju barn som skriker, mann brann, høne pøne, hane pane, og fra and vann, så kan jeg vel gå fra deg, gås vås», sa pannekaka og trillet av sted igjen.

Da den igjen hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en hanngås. «God dag, pannekake», sa gassen. «God dag, gasse vasse», sa pannekaka. «Kjære pannekaka mi, trill ikke så fort. Vent litt og la meg få spise deg», sa gassen. «Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar, sju barn som skriker, mann brann, høne pøne, hane pane, and vann og fra gås vås, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse», sa pannekaka og begynte å trille det forteste den klarte. Da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en gris. «God dag, pannekake», sa grisen. «God dag, blek grisestek», sa pannekaka og fortsatte å trille og trille det forteste den klarte. «Nei, vent litt», sa grisen, «du trenger ikke forte deg sånn. Vi kan jo slå oss sammen og ta følge gjennom skogen. Det er visst ikke helt trygt der», sa han. Det syntes pannekaka hørtes fornuftig ut, og så gikk de sammen.

Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ikke noe vanskelig for den, men pannekaka klarte ikke å komme seg over. «Sett deg på trynet mitt, så skal jeg frakte deg over», sa grisen. Pannekaka gjorde som grisen sa. «Nøff-nøff!» sa grisen og tok pannekaka i en jafs, og siden pannekaka ikke kom lenger, er ikke eventyret lengre heller.