De ensomme by Gyldendal Norsk Forlag

Gunnar Barbarotti stilles overfor en ny form for alvor og tvinges til å revurdere mange ting i tilværelsen – ikke minst den gamle overenskomsten med Vår Herre.

DE ENSOMME

En menneskealder senere blir en dosent i Lund funnet død nedenfor et stup i skogen utenfor Kymlinge. En gammel ættestupe, ifølge folketroen. Det var nøyaktig på dette stedet en av de unge Uppsalastudentene døde 35 år tidligere.

HÅKAN

NESSER DE ENSOMME «...

mesterlig.» Uppsala Nya Tidning

Håkan Nesser er tildelt The European Crime Fiction Star Award 2010/2011

Foto Lena Koller

Seks unge mennesker kommer i 1969 til Uppsala for å studere, der de omgås i noen år og utvikler et slags vennskap. En sommerreise i Øst-Europa forandrer forholdet mellom dem for alltid, og da Uppsala-tiden tar slutt, har også noe annet tatt slutt.

HÅKAN NESSER

Den fjerde boken i serien om den italienskættede kriminalbetjenten Gunnar Barbarotti i Kymlinge.

Håkan Nesser (f. 1950) fikk i 1993 Svenska Deckarakademins debutantpris for Det grovmaskede nettet, som er den første romanen i serien om førstebetjent Van Veeteren. Han er tre ganger blitt tildelt prisen for beste svenske kriminalroman, og den syvende boken i serien, Carambole, ble i 2000 kåret til beste nordiske kriminalroman. Gyldendal har utgitt alle de ti bøkene i Van Veeteren-serien, samt romanen Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen. Håkan Nesser har siden skrevet fire bøker i fembindsserien om kriminalbetjent Gunnar Barbarotti. De tre første, Menneske uten hund, En helt annen historie og Beretningen om Herr Roos, er tidligere utgitt på norsk. Håkan Nesser er oversatt til en rekke språk. Flere av bøkene er www.albertbonniersforlag.se filmatisert. Framsidescollage: Foto Guy Mason

788205 408302

– GETTY IMAGES Baksidesfoto: ULLSTEIN BILD/WODICKA Grafisk form: Jan Biberg

HĂĽkan Nesser

De ensomme Oversatt fra svensk av Elisabeth BjĂ¸rnson

Originaltittel: De ensamma Copyright © Håkan Nesser 2010 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 80 g Supersnowbright 1,6 Boken er satt med Minion 10.5/12 pkt. Omslagsdesign: Jan Biberg Omslagsillustrasjon: Guy Mason / Getty Images, Ullstein Bild / Wodicka Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-40830-2 ISBN 978-82-525-7694-8 (Bokklubben)

Innledende bemerkning Byen Kymlinge med omegn finnes ikke på kartet, og enkelte militære og akademiske forhold er endret i henhold til omstendighetenes krav. For øvrig er denne boken på mange måter en sannferdig historie.

«Kan man snakke om et menneskes innerste kjerne?» spurte Regener. «Er det meningsfylt?» «Jeg vet ikke,» svarte Marr. «Kanskje?» Erik Steinbeck, Trädgårdsmästarens horisont

Prolog, september 1958

Han våknet av stemmer som kranglet. Det var ikke mor og far. De kranglet aldri. Man kan vel ikke krangle i den hellige familien, pleide far å si og le på den alvorlige måten som gjorde at man ikke visste om han spøkte eller om det var alvor. Det var ikke Vivianne som kranglet heller, eller noe annet levende menneske. Nei, stemmene var inni ham selv. Gjør det, sa den ene. Så kan de ha det så godt. De er urettferdige. Ikke gjør det, sa den andre. Du kommer til å få juling. Han kommer til å merke det. Rart at det gikk an å våkne av stemmer som egentlig ikke fantes, tenkte han. Han så på klokken. Den var bare halv syv. Tyve minutter før han pleide å stå opp. Det var også rart. Han våknet nesten aldri av seg selv. Mor måtte som oftest vekke ham både én og to ganger. Det var selvfølgelig fordi det var en spesiell morgen. Naturligvis. Og på grunn av det han hadde tenkt i går kveld. Før han sovnet, det som stemmene kranglet om. Han hadde sikkert drømt om det også, det måtte han ha gjort, selv om han ikke kunne huske det. Han ble liggende en stund og forsøke å komme inn i søvnen igjen, men det gikk ikke. Han satte seg opp på sengekanten. Jeg gjør det, tenkte han. Det kan godt hende det ikke skjer noen ting, men jeg er så sint. Det er ikke rettferdig, og når noen er urettferdige, må man gjøre noe ved det, det er akkurat det far pleier å si. La det være, sa den andre stemmen til ham. Han kommer til å merke det, og hvordan i all verden skal du forklare det da? Han kommer ikke til å merke det, sa den første stemmen. Ikke 11

vær så jævla feig. Du kommer til å angre og skamme deg over at du var så feig, hvis du ikke gjør det. Og forresten er det jo bare en filleting. Tvert imot, sa den andre stemmen. Du kommer til å angre hvis du gjør det. Og det er ikke noen filleting. Men den lød ikke så sterk lenger, den stemmen som ville stoppe ham. Egentlig ikke mer enn en hvisken. Han reiste seg og gikk bort til stolen der klærne hans hang. Stakk hånden i lommen på den lyseblå strikkejakken og kjente etter. Jo da, pastillesken lå der. Lett som bare det, tenkte han. Det ville være så lett som bare det, og faren for at han ble oppdaget, var mindre en enn fis i stormen. Det var far som pleide å si det også. Andre mennesker sa en dråpe i havet, men far sa alltid en fis i stormen. Den andre stemmen forsøkte å presse frem noe, men den var så svak at han ikke kunne høre den lenger. Ikke mer enn … nettopp, han kunne ikke la være å knise av det … en fis i stormen. Han gikk inn på toalettet og kjente at det sitret i kroppen. Beslutningen var som en varm ball i hodet.

Rickard Berglund var på mange måter en rasjonell ung mann, men han var usedvanlig lite glad i tirsdager. Det hadde ikke alltid vært slik. Rasjonaliteten hadde nok alltid vært der, men de siste årene på femtitallet – før han ennå hadde tatt steget opp fra Stavaskolan til realskolen i Töreboda – hadde det vært omvendt med tirsdagene. De hadde vært innhyllet i en egen glans. I hver fall om senvinteren og våren. Grunnen var enkel, eller snarere todelt: Tirsdag var den dagen da Donald Duck & Co dukket opp i postkassen, og det var også den dagen moren serverte fetetirsdagsbolle med varm melk når han kom hjem i spisefrikvarteret. Den kombinasjonen, å sitte der med en stor bolle med melisdryss som nærmest lå og fløt i melk med sukker og kanel, og med et ennå ulest – nærmest urørt av menneskehender, føltes det som – tegneserieblad til venstre for tallerkenen på den rødog hvitrutete voksduken, ja bare vissheten om denne forestående nytelsen fikk ham som oftest til å løpe de fire hundre meterne mellom skolen og den hvite eneboligen i Fimbulgatan. Det var senere at tirsdagene fikk et annet skjær. Spesielt årene 1963 og 1964, da han hadde byttet skole, blitt for gammel til Donald Duck, og da pappa Josef lå på sanatoriet i Adolfshyttan og døde. For da var det alltid den ukedagen han og mamma Ethel tok bussen for å besøke ham. Bussen var blå, hadde loslitte seter, og fire av fem ganger ble den kjørt av den smellfeite faren til Benny Persson – plageånden fra Stavaskolan. Det var alltid mørkt når de kom tilbake til Fimbulgatan, leksene var forsømt, og moren var rødkantet i øynene etter å ha sittet og grått i smug på hjemveien. 15

Men faren døde ikke på en tirsdag, det skjedde natten mellom en fredag og en lørdag. Begravelsen fant sted i stillhet en drøy uke senere. Det var i november 1964, og det regnet fra morgen til kveld. Kanskje var det ikke engang de turene til sanatoriet som var kjernen i tirsdagsantipatien hans, det var ikke så godt å vite. Allerede i meget ung alder hadde Rickard Berglund en bestemt oppfatning om hvordan de forskjellige ukedagene tedde seg. Hvilken farge de hadde, for eksempel, og hvilket temperament – selv om det skulle gå adskillige år før han skjønte hva ordet «temperament» betydde. Lørdagene var for eksempel svarte, men varme, søndagene var naturligvis røde, akkurat som på kalenderen, mandagene var mørkeblå og trygge … mens tirsdagene alltid fremsto med en slags hard overflate: gråhvit, kald og avvisende, og å gå inn i dem kunne føles omtrent som å sette tennene i et vaskevannsfat av porselen. Deretter fulgte den mørke, mørke blå onsdagen som, særlig mot kvelden, kunne inneholde løfter om både velstand og varme, torsdagen med sin himmelblå frihetsfølelse og den hvite fredagen – men fredagens hvithet var av en helt annen kvalitet enn tirsdagens iskulde. Han visste ikke hvor han hadde fått dette tydelige bildet av ukens hjul fra – eller hvordan han overhodet kunne vite at det dreide seg om et hjul – og han hadde av og til lurt på om andre mennesker oppfattet det på samme måte som ham. Men han hadde aldri, i alle fall ikke frem til sitt tyvende år, diskutert denne saken med noen. Muligens av redsel for at det skulle bli oppfattet som om det var noe i veien med hodet hans. Tirsdagsfobien hadde i alle fall blitt hengende ved ham. I gymnastiden var det alltid med en følelse av tungsinn han våknet opp på hybelen i Östra Järnvägsgatan denne ukedagen, vel vitende om at intet godt var å forvente i løpet av de neste femten–seksten timene. Ikke i skolearbeidet, og ikke i forholdet til den nokså glisne kameratflokken. Tirsdagene var emaljeharde og fiendtlige i sitt vesen, det eneste man kunne gjøre, var å forsøke å holde ut. Stålsette seg og overleve. 16

Kanskje ville det i lengden vise seg å være nyttig på en eller annen måte. I dag var det imidlertid ikke tirsdag. Det var mandag. Datoen var den 9. juni 1969, og motorvognen fra Enköping stanset med en langtrukken gnisselyd og et rykk på spor 4 på Uppsala Central. Klokken var tyve minutter over elleve om formiddagen, og Rickard Berglund tok den grønne lerretsbagen og gikk ut i solskinnet på perrongen. Sto helt stille i noen sekunder, som om han ville bevare og innprente øyeblikket – det lenge etterlengtede øyeblikket, nærmere bestemt da han for første gang satte sine ben på lærdomsbyens titt besungne mark. Gluntarne. Ulf Peder Olrog. Orphei drängar. Det var ganske storslagent. Men da han betraktet disse føttene og deres nærmeste omgivelser, kunne han dessverre konstatere at det ikke så spesielt enestående ut. Det kunne like gjerne dreid seg om hvilke som helst føtter på en perrong i Herrljunga eller Eslöv eller et annet gudsforlatt lite tettsted i kongeriket Sverige. Han slapp fra seg et motvillig sukk. Trakk på skuldrene, fulgte menneskestrømmen gjennom stasjonsbygningen og tok byen i besittelse. Det var i alle fall slik han formulerte det for seg selv. Nå tar jeg byen i besittelse. Det var en måte å holde uroen i sjakk på; å tenke i kursiv innebar at man tok kommandoen over virkeligheten. Han visste at han hadde det fra en eller annen bok han hadde lest i første eller annen klasse på gymnaset, men hadde ikke merket seg hverken tittelen eller forfatternavnet. Uansett var det en enkel metode som fungerte: Kursiverte tanker behersker truende omgivelser. Ute på plassen foran stasjonen stoppet han opp nok en gang. Betraktet den svulstige og fargesprakende skulpturen i den brolagte rundkjøringen og tenkte at den sikkert var berømt. Det fantes en uendelighet av berømte fenomener i en by som Uppsala. Bygninger, minnesmerker, historiske plasser, og han ville tidsnok få anledning til å nyte godt av alt dette; rolig og målbevisst, det var ingenting som hastet i så henseende. Han fortsatte rett frem, krysset en sterkt trafikkert gate og et 17

par mindre, og etter noen minutter var han nede ved elven. Fyris. Krysset den via en trebro, så domkirken og den gamle bykjernen tårne seg opp skrått fremme til høyre, nikket tilfreds for seg selv og satte kursen i den retningen. Alle mennesker har en stor plan og en liten plan. Den store dreier seg om hvordan man har tenkt å ta seg frem gjennom livet, den lille om hvordan man skal ta seg frem gjennom dagen. Dette var ikke hans egen kursiverte formulering, dessverre ikke, den kom fra lektor Grundenius. Av alle de mer eller mindre spesielle lærerne han hadde støtt på i løpet av sine tre år på Vadsbogymnaset, var det Grundenius som hadde gjort sterkest inntrykk på Rickard Berglund. Dominerende og uberegnelig, av og til rett og slett lunefull, men alltid interessant å lytte til. Som oftest både overraskende og skarpsynt i sine iakttagelser og spørsmålsstillinger. Religion og filosofi. Rykte på seg for å være streng med karakterene, men Richard hadde fått liten a i begge fagene; vanskelig å vite om han virkelig hadde fortjent det. Vanskelig å vurdere sin egen verdi. Uansett hadde han en stor og en liten plan. Mens han trasket videre bortover langs elven mot domkirken med de tynne spirene som så ut som om de rørte ved skydottene på himmelen, fløt den store opp til beskuelse i hodet hans. Livet. Rickard Emmanuel Berglunds stund på jorden, slik den var planlagt og uttenkt. Teologi. Det var grunnsteinen. Den åkeren han var satt til å dyrke, eller hvordan man nå ville uttrykke det. Han hadde ikke tatt beslutningen på noe spesielt tidspunkt, i hvert fall kunne han ikke huske noe slikt tidspunkt; det var snarere en avgjørelse som hadde sivet inn i ham, ubønnhørlig og skjebnebestemt, i løpet av en lang rekke år. Kanskje allerede med morsmelken; for det fantes en gud, det hadde han vært sikker på hele sitt bevisste liv, men i og med pappa Josefs død hadde han også forstått at det ikke dreide seg om barndommens trygge og snille aftenbønnsgud, men at spørsmålet var mer komplisert enn som så. Adskillig mer komplisert. Verdt å undersøke nærmere. Josef Berglund hadde vært pastor i frikirkemenigheten Aronsbröderna, en tidlig avlegger av misjonsforbundet, men alle menig18

hetens samlede bønner i løpet av deres hyrdes siste, vanskelige tid, hadde ikke lindret lidelsene hans det aller minste. Ikke hans sønns og hustrus heller, og det var fremfor alt det som hadde manet frem Rickard Berglunds nyanserte gudsbilde. Hvorfor hører han ikke bønnene våre? Eller om han hører dem, hvorfor oppfyller han ikke våre beskjedne ønsker? Hvorfor lar han de rettroende lide? Når han enkelte ganger drøftet disse spørsmålene med mamma Ethel, hadde hun uten å nøle erklært at ikke det var opp til menneskene å gjøre seg opp en mening om Hans dypere hensikter og beveggrunner. Overhodet ikke. Thi menneskets forenklede tolkninger av godt og ondt ville alltid, i et større, hinsides perspektiv, komme til kort. Selv ikke en foreteelse som en enkel, gudfryktig frikirkepastors lidelse og død kan vi med sikkerhet veie og vurdere. Omtrent slik og mer i samme lei. Men Rickard Berglund ville gjøre seg opp en mening. Krevde en forståelse selv når moren hevdet at slike ambisjoner minnet om åndelig hovmod, og der stanset som oftest samtalene deres. Han kunne ikke utfordre henne på det punktet; hvis det var en strid og en nærkamp med Gud som krevdes, var det noe han måtte gå løs på på egen hånd. Rickard og Vårherre? Meningen med hans liv? Han kom frem til den mørke inngangsdøren. Plassen foran domkirken lå badet i sjenerøst solskinn, men de tunge dørene inn til helligdommen var omhyggelig lukket og lå i skyggen. Han bestemte seg for ikke å gå inn – hadde egentlig allerede bestemt seg da han satte opp planen for dagen på toget, rettere sagt. Det var for tidlig, først ville han beskue den utenfra, den mektige, litt truende arkitekturen, og lokalisere Dekanhuset der teologene skulle holde til, det var nok den store, firkantede klossen sør for kirken … eller var det vest? Han var allerede usikker på himmelretningene … og den adskillig mer fredelige kirkebygningen bortenfor var naturligvis Helga Trefaldighet. «Bondkyrkan» på folkemunne. Rickard Berglund hadde studert byens viktigste landemerker i billedverket Uppsala förr och nu, som han hadde fått av sin mor på tyveårsdagen i april. Hun var like innforstått med hans livsplan som han selv var, og av og til undret han seg over det innlysende og motstandsløse ved disse fremtidsutsiktene. Var det 19

virkelig så enkelt? Burde det ikke i det minste ha vært alternativer å forkaste? Han fortsatte forbi Dekanhuset, rundet Bondkyrkan og kom seg via en trapp og en kort bakke ned til Drottninggatan. Oppe til høyre kunne han se det imponerende biblioteket, og lenger oppe på åsen kunne han skimte slottet mellom løvverket på trærne. I Slottsbacken blomstret ennå hegg og syrin, det hadde vært en sen og nølende vår, og han tenkte at det var vakkert. Han krysset Drottninggatan, gikk videre bortover en gate som passende nok het Nedre Slottsgatan, og havnet etter hvert på et konditori rett overfor en kunstig, avlang dam. Stokkender, et par svaner og en del andre, ukjente sjøfugler fløt dovent omkring i en behagelig forsommerstemning, eller slik så det i alle fall ut. Man kunne selvfølgelig aldri vite sikkert. Han bestilte en kanne kaffe, et smørbrød med ost og servelat – dette inngikk også i planen, mintes han, tilfreds over å ha gjennomført alle disse innledende skrittene så enkelt og elegant. Han hadde ikke behøvd spørre om veien en eneste gang, likevel hadde han allerede innforlivet nesten alt han hadde foresatt seg: Fyris-elven. Domkirken og Teologikum. Gustavianum og universitetsbygningen. Carolina Rediviva, slottet på avstand og et konditori med uteservering. Innforlivet. Klokken var ennå ikke mer enn kvart over tolv. Han tok en bit av smørbrødet, drakk en slurk kaffe og fant frem innkallingsordren fra ytterlommen på bagen. Nølte et sekund, så tok han opp den tykke boken også og la den forsiktig på bordet etter å ha forsikret seg om at bordplaten var fri for flekker. Skrifter i utvalg. Søren Kierkegaard. Han hadde lest drøyt førti sider på toget, og nå gjorde han igjen den refleksjonen han hadde gjort på bussholdeplassen hjemme i Hova. I Hova var det antagelig ikke ett eneste menneske som hadde lest Kierkegaard; hvor mange kunne det dreie seg om i Uppsala? Hundre? Tusen? Og de andre? Schopenhauer. Nietzsche. Kant. Og ikke å forglemme disse nye filosofene … Althusser, Marcuse og hva de nå het. Det var en tiltalende tanke at det i denne byen utmerket godt kunne være noen ved nabobordet på et konditori som dette, eller i køen i matbutikken, som hadde taket på både Hegel og Sartre. Rickard Berglund hadde en kanon, en liste over alle de for20

fatterne han hadde tenkt å stifte bekjentskap med i løpet av det kommende året. Før han gikk i gang med teologien for alvor. Kanskje han til og med skulle snuse litt på Marx og Lenin, for å orientere seg. Intet menneskelig skal være deg fremmed, hadde Grundenius forsøkt å innskjerpe … og ikke mye umenneskelig heller. Hvis du ikke studerer din motstander, kommer du aldri til å kunne beseire ham. Rickard trodde ikke på kommunismen. USAs krig borte i Vietnam var sikkert urettferdig på mange måter, men det var ikke hele sannheten. Stalin hadde flere liv på samvittigheten enn Hitler, det var bare å se etter i historiebøkene, og Rickard næret en nærmest fysisk motvilje mot demonstrasjonstog. Opphissede menneskemasser, slagord og forenklet demagogi skremte ham. Det samme var det med hippiebevegelsen og popmusikken og alle de langhårede frihetsforkjemperne. Det angikk ham liksom ikke. Rickard Berglund håpet, eller snarere forutsatte, at han ville finne en motgift mot alle disse tidens gisler i et miljø som åndet av klassisk dannelse og tradisjon. Alma Mater, jerum, jerum … tidsnok, tenkte han, jeg kommer tidsnok til å finne fotfeste i denne byen. Han leste den kortfattede teksten på innkallingsordren for hundrede gang. Sted: AUS. Arméns underofficersskola, Dag Hammarskjölds väg 36, oppmøte i vakten. Tid: Mandag 9. juni 1969 mellom klokken 13.00 og klokken 21.00. Utdannelsens varighet: Femten måneder. Dimitteringsdato 28. august 1970. Når Rickard Berglund forsøkte å forestille seg all denne tiden, alle disse dagene med fullstendig ukjent innhold og ukjente forutsetninger, var det som om noe i strupen ville snøre seg sammen. Hvis han ikke sørget for å bekjempe det, kunne det utmerket godt briste, det føltes sånn. Kanskje han ikke kom til å holde ut? Kanskje han ville bli sendt hjem til Hova med en erklæring om fritagelse etter noen uker? Hvordan kunne man vite at man dugde? Som sagt. Eller bli omplassert til en helt annen tjeneste ved et av de andre 21

regimentene i landet? Det ville jo være et enda verre pek. I informasjonsmaterialet han hadde fått, sto det at det kunne komme til å skje. Ti til femten prosent av dem som var blitt valgt ut til stabsutdannelsen, gikk en slik skjebne i møte. Tenk om han havnet i Boden? Eller Karlsborg? Uppsala hadde vært et vinnerlodd i vernepliktslotteriet, men det gjaldt jo å ikke somle bort loddet … han sukket og innså at det var nettopp slike dystre stemninger han hadde lovet seg selv ikke å falle som offer for. For planen lå fast. Femten måneders militærtjeneste på Stabsog sambandsskolan, deretter en del semestre på teologien, fire eller fem år, det fikk tiden vise. Deretter prestevielse og ut i landet for å forkynne Ordet. Ganske enkelt. Og den som hadde holdt ut i elleve måneder på Lapidus Betong AB, kunne nok klare det meste. Det var onkel Torsten som hadde fått ham inn på betongfabrikken tre dager etter studenteksamen, og uansett hvordan det sto til med dannelsen i resten av Hova-Gullspång, var han i alle fall den eneste som leste Hjalmar Bergman og Bunyan i kaffepausene på Lapidus. Det hadde ført til en og annen spydighet, men det var over nå. Han hadde lagt både betongindustrien og hjemmet i Fimbulgatan bak seg. Og gutteværelset der han hadde bodd så lenge han kunne huske. Mamma Ethel hadde selvfølgelig prøvd å svelge gråten på kjøkkenet i morges, men hadde ikke lyktes. Når du reiser, blir jeg helt alene, Rickard, hadde hun snufset. Men slik må det jo være, og husk at det alltid finnes en vei tilbake til hjemmets dør. Det hadde hun nok tenkt ut på forhånd, naturligvis, og det hadde hørtes ut som et gammelt ordtak brodert på et åkle over en slagbenk. Hun hadde begynt å snakke mer og mer på den måten etter pastorens død, og innerst inne skammet han seg over den frihetsfølelsen som boblet opp i ham så snart han var utenfor døren. Frihetsfølelse når man skulle i det militære? Det var nok ikke noe man burde snakke høyt om, men det var nettopp den stemningen han bar på. I dag begynte livet for alvor, det gjorde det sannelig. Han hadde sett frem til denne dagen hele våren, og da 22

han nå satt og iakttok disse ukjente endene og disse ukjente svanene og disse ukjente menneskene som flanerte forbi på fortauet, tenkte han at aldri – hva som enn skjedde ham i livet, uansett hvordan det gikk med den store planen – aldri ville han glemme denne stunden. Konditori Fågelsången i Uppsala midt på dagen den 9. juni 1969. Han forestilte seg at han kunne komme til å gå hit på akkurat denne datoen hvert år og sitte her og filosofere litt, tenke bakover og tenke fremover og – Men her ble tankestrømmen brått avbrutt av at en skygge falt over bordet, og at skyggens eier annonserte sitt nærvær med et diskré kremt. «Ser man det. Kierkegaard. Ikke dårlig.» Rickard Berglund så opp. En ung mann i dongeribukse, T-skjorte og åpen flanellsskjorte sto og så på ham. En skrå, mørk lugg som hang ned over halve ansiktet, og et bredt smil. Han pekte på den tomme stolen inne ved veggen. «Unnskyld. Men enkelte ting klarer jeg ikke la være å kommentere. Får jeg slå meg ned?» Rickard nikket og la innkallingsordren bort. «Jeg så den der også.» «Hva da? Innkallings…?» «Nettopp. Og jeg gjetter på at du ikke skal til S1?» Han trakk ut stolen og satte seg. La det ene benet over det andre og fant frem en sigarettpakke fra brystlommen. «Vil du ha?» «Nei takk. Jeg røyker ikke.» «Fornuftig.» Rickard prøvde seg på et smil. «Hvorfor gjettet du at jeg ikke skal til S1?» Den nyvunne bordkameraten tente en sigarett med en Zippolighter og blåste ut en røyksky. «Fordi du ikke ser ut som en kabeltater.» «Kabeltater?» «De kalles det. Syvende kompani på S1. Ikke mange nobelprisvinnere der, akkurat. Nei, jeg går ut fra at du skal til AUS. Er du tolk eller stabsuoff?» 23

«Stabsuoff,» svarte Rickard og svelget. «Samme her. Beklager, jeg har ikke presentert meg. Tomas Winckler.» Han rakte hånden frem over bordet, og Rickard tok den. «Rickard Berglund.» «Hyggelig. Jeg håper vi havner sammen. Jeg trives best blant dannede mennesker.» Han pekte på boken, og Rickard kjente at han rødmet. «Du … jeg mener, du skal også møte opp i dag, altså?» Tomas Winckler nikket. «Ja visst. Vi kan jo stikke bort dit sammen hvis du vil. Eller har du andre planer?» Rickard nikket og ristet på hodet i en forvirrende bevegelse. En servitrise kom og satte en kopp kaffe og en kanelbolle foran Tomas Winckler. Han stumpet sigaretten og lo. «Jeg så deg gjennom vinduet da jeg bestilte,» forklarte han. «Både boken og innkallingspapiret. Og siden de ikke leser danske filosofer i syvende kompani, gikk jeg ut fra at vi kanskje kommer til å bli soldatkompiser. Hvor kommer du fra? Ikke Uppsala i alle fall?» «Nei.» Som vanlig var det vanskelig å innrømme at han hadde levd nesten hele sitt liv i Hova, men han skjønte at dette ikke var den rette situasjonen å komme med løgner. «Hova. Hvis du vet hvor det ligger? Og Mariestad. Jeg gikk på gymnaset i Mariestad.» Tomas Winckler nikket. «Ville ha gjettet på noe i den retningen ut fra dialekten. Hvor plasserer du meg i vårt avlange land?» Rickard tenkte. «Nordover?» «Korrekt.» «Men ikke så veldig langt oppe?» «Kommer an på hvordan du regner.» «Sundsvall?» Tomas Winckler satte fra seg kaffekoppen med et smell. «Det var som faen. Nå ble jeg imponert. Her forsøker jeg å snakke rikssvensk, og så spikrer du meg fast midt i blinken på første forsøk. Det var som faen, som sagt.» Rickard lo og trakk unnskyldende på skuldrene. «Bare flaks,» forsikret han. «Har du vært i Uppsala før?» 24

«Et par ganger. Familien har en leilighet her i byen. Du, da?» «Nei,» tilsto Rickard. «Satte mine ben her for første gang i dag, faktisk. Men jeg kommer antagelig til å bli værende her og studere … etterpå. Det er jo en fin by, ikke sant?» «Den er super,» bekreftet Tomas Winckler og strøk luggen bort fra ansiktet. «I hvert fall så lenge man er under tredve. Og det er vi jo. Hva har du tenkt å studere?» «Har ikke bestemt meg.» «Jaså? Ikke jeg heller, egentlig. Men jeg kommer helt sikkert til å bli her noen år.» Herregud, slo det Rickard plutselig. Jeg sitter og snakker med en som jeg kommer til å kjenne resten av livet. Jeg som knapt hilser på gymnaskameratene mine et år etter eksamen. Tomas Winckler løftet opp boken og studerte baksideteksten. «Har bare lest ham i utdrag,» forklarte han. «Men han er skarp, dansken. Jævlig skarp.» «Har nettopp begynt på den,» tilsto Rickard. «Hva leser du selv for tiden?» Tomas Winckler unngikk spørsmålet. Lente seg tilbake og tente den stumpede sigaretten isteden. «Hvis du skulle beskrive deg selv med én eneste setning,» sa han, «hvordan ville du uttrykke deg da?» «Én eneste setning?» «Ja.» Rickard Berglund tenkte seg om et øyeblikk. «Jeg er en ung mann som ikke liker tirsdager,» svarte han så. Tomas Winckler så forbløffet på ham. Så brast de i latter, begge to.

HÅKAN NESSER Tidligere utgivelser: Kvinnen med fødselsmerket, 1998 Münsters sak, 1999 Borkmanns punkt, 2000 Carambole, 2001 Ewa Morenos sak, 2002 Det grovmaskede nettet, 2002 Svalen, katten, rosen, døden, 2003 Tilbakekomsten, 2003 Førstebetjenten og tausheten, 2004 Tilfellet G, 2004 Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, 2005 Villrosen, 2005 Kjære Agnes (Piratforlaget), 2005 Og Piccadily Circus ligger ikke i Kumla (Piratforlaget), 2005 Skyggene og regnet (Piratforlaget), 2006 Menneske uten hund (Piratforlaget), 2007 En helt annen historie (Piratforlaget), 2008 Beretningen om herr Roos (Piratforlaget), 2009 Carmine Street (Piratforlaget), 2009