Papirgutten by Gyldendal Norsk Forlag

«En av Sveriges beste krimforfattere akkurat nå. Fremfor alt har hun fantastiske plot.»

Bøker av Kristina Ohlsson på norsk:

dagens nyheter

f o to : a n na- l e na a h l s t rø m

stockholm vinterstid. To gutter forsvinner på vei til tennistrening. Et kraftig snøvær har rammet byen og gjør letearbeidet vanskelig. Samtidig blir en førskolelærer skutt i skolegården foran øynene til flere barn og foreldre. Fredrika Bergman og Alex Recht står overfor sin vanskeligste etterforskning da de dras inn i jakten på en morder som er like hensynsløs som effektiv. Etterforskningen leder dem til den såkalte Papirgutten. Men hvem er han egentlig? Er han virkelig? Er hendelsene tilfeldige, eller har de to sakene noe med hverandre å gjøre? Eden Lundell, terrorsjef i Säpo, blir ufrivillig en brikke i morderens spill. Hun bærer på en hemmelighet som hun har holdt skjult for selv sine nærmeste. Plutselig blir jakten på morderen personlig, og både hun og familien blir utsatt for stor fare.

«Intelligent og ekstremt spennende; en fantastisk kombinasjon.» n o r r a n

«Mest sannsynlig hennes beste krim så langt.» smålandsposten o m s l a g av s t i a n h o l e

k r i s t i na oh l s s on er født i Kristianstad i 1970. Tidligere har hun arbeidet ved Försvarshøgskolan og som analytiker ved Rikspolisstyrelsen i Stockholm. Deretter som Counter Terrorism Officer ved OSSE (Organisa sjon for sikkerhet og samarbeid i Europa) i Wien. Nå har hun sagt opp jobben sin for å være forfatter på fulltid. Til nå er bøkene hennes utgitt i 23 land.

Originaltittel: Davidsstjärnor Copyright © Kristina Ohlsson 2013 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Piratförlaget 2013 Published by agreement with Salomonsson Agency Printed in Trykk/innbinding: Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: Boken er satt med Minion 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Stian Hole Design Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-45727-0 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Kristina Ohlsson

Papirgutten Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

***

frykten kom med mørket. Han hatet nettene. Avstanden mellom rommet hans og tryggheten i foreldrenes rom føltes uendelig lang. Mange ganger gjemte han seg under dyna i stedet for å våge seg ut i den mørke gangen utenfor soveromsdøra. Han merket på moren sin at natteskrekken hans bekymret henne. Det hendte han skrek høyt når han hadde mareritt. Da kom hun alltid løpende. Strøk ham over pannen og hvisket at alt var bra. Tente lampa på nattbordet og dro opp rullegardinen på soverommet hans. – Det er ingenting her, David. Ingenting som kan gjøre deg noe vondt. Se, det er ingen farer der ute. Og så ville hun det alle foreldre vil. At han skulle se selv. Se at det ikke var noen farer der ute. Men David var ikke redd for sånt man kunne se med det blotte øye. Han var redd for sånt man ikke oppfattet før det var for sent. For farer som beveget seg i ly av mørket, med stillheten som selskap. David var redd for farer man ikke kunne beskytte seg mot. Det var Avital som fortalte ham det. Fortalte om gutten som hatet barn og ventet på dem i det karrige landskapet som bredte seg utover rundt landsbyen der de bodde. Han ble kalt Papirgutten. – Han sover om dagen og våkner når solen går ned, hvisket Avital en dag da de gjemte seg i trehytta hans for at David skulle slippe å gå hjem. Da velger han ut et barn han vil ta, og så gjør han det. David kjente at det knøt seg i magen. – Hvordan velger han? 5

– Det vet man aldri. Det eneste man vet, er at ingen er trygg. David prøvde å svelge redselen sin. – Det er bare noe du finner på. Gulvet i trehytta var så hardt, og vinden altfor kald. Han hadde bare shorts og en kortermet trøye på seg, og kjente at han begynte å fryse. – Nei, det er det ikke! Avital hadde alltid vært den modige av dem. Aldri redd og alltid klar til å kjempe for det han mente, eller det han ville ha. Men han var også en god venn. Det hadde faren til David sagt mange ganger. At Avital ville bli en god mann og en god soldat når han ble stor. En som gjorde det rette og ikke det som var galt, som stilte opp for vennene sine og folket sitt. Faren sa ikke hva han tenkte om David, men David trodde det var noe annet enn det han tenkte om Avital. – Han kommer om natta når vi sover. Han venter utenfor vinduet, og når vi minst aner det, kommer han inn og tar oss. Så pass deg for å sove med vinduet åpent, sa Avital. De ordene satt som spikret i hodet til David, umulige å trekke ut. Vinduet måtte være stengt etter det. Men da sommeren kom og den tørre heten rullet inn over landet, fikk mamma nok. – Man kan bli syk av varme, David. Du må slippe inn den kjøligere nattelufta. Han lot henne åpne vinduet, og så ventet han på at hun skulle gå og legge seg. Når det hadde blitt stille i huset, snek han seg opp og lukket det igjen. Først da kunne han sovne. Men man var likevel ikke helt trygg. Det forklarte Avital en stund senere. – Når han blir sint, blir han sterk, sa han til David. Da fins det ingen dører, vegger eller vinduer som kan holde ham borte. Da kan man bare håpe. – Håpe på hva? – At han velger en annen. Det avgjorde saken. Etter det ble Davids frykt for å sove alene større enn frykten han følte ved tanken på å gå til foreldrenes 6

soverom. Han snek seg inn til dem hver natt. De eneste gangene han ble avvist, var når lillesøsteren kom før ham. – Kom, vennen min, hvisket mamma, og så fikk han krype ned under dyna hennes. Men han sov ikke. Ikke mer enn noen få timer på morgenkvisten, og det skapte nye problemer. Han hadde akkurat begynt på skolen, og nå sovnet han i timene. Lærerne ble bekymret og ringte til foreldrene hans, som tok ham med til legen. – Gutten er utmattet, sa legen. La ham hvile noen dager, så blir han som ny igjen. David måtte bli hjemme fra skolen, og Avital kom med leksene og fortalte hva de hadde gjort i løpet av dagen. David skulle ønske at frøken kunne sende en annen. Han hadde prøvd å unngå Avital, så han ikke skulle fortelle flere fæle historier. Men det var som om det ikke var meningen at han skulle slippe unna. Akkurat idet Avital hadde dratt igjen glidelåsen på sekken sin og reiste seg fra sengekanten til David for å gå hjem, sa han: – Har du sett ham ennå? Om natta? David ristet kraftig på hodet. – Jeg tror han kommer snart, sa Avital. Det skulle gå en stund før han fikk rett. Det gikk flere tiår. David og Avital forlot landsbyen der de hadde vokst opp, og havnet ved en tilfeldighet i samme kibbutz. Så kom han. Papirgutten. Et barn forsvant fra kibbutzen. I ti dager og ti netter lette de voksne etter ham, sammen med politiet og militæret. Til slutt fant de ham død. Kroppen var så ille tilredt at de ikke ville fortelle de andre barna hva han hadde blitt utsatt for. Men de visste det likevel. David og Avital, som var blitt voksne menn, så på hverandre og møttes i en stille enighet. De visste hva som hadde skjedd med gutten. Det var Papirgutten som hadde tatt ham. Og det var bare et spørsmål om tid før han kom tilbake.

SLUTTEN FRAGMENT I

kvinnen som ennå ikke vet at helvetet venter rundt hjørnet, går med bestemte skritt på fortauet. Snøen faller fra den mørke himmelen og legger seg som frossen englegråt på skuldrene og hodet hennes. Hun har en fiolinkoffert i hånden. Det har vært en lang dag, og hun vil hjem. Hjem til familien sin. Til barna som sover og mannen som venter med vin og pizza. Kanskje hun til og med har en følelse av fred. Et drama som har pågått lenge, ser nemlig ut til å være over. Først nå kjenner hun hvor mye det har tynget henne. Å få legge det bak seg kommer til å endre mye. Skrittene hennes er lange, og hun går fortere etter hvert som hun nærmer seg kvartalet sitt. Der skal hun tillate seg å falle til ro. Hente seg inn igjen. Samle krefter. Hun lengter og går enda fortere. Så hører hun det. Lyden som skjærer gjennom vinterstillheten treffer henne med samme kraft som et hammerslag. Høye sirener og masse blålys. Motorene brøler når bilene tar henne igjen og suser forbi. Og hun vet med det samme hvor de er på vei. Hjem til henne. Hun løper fortere enn noen gang. Hun løper for livet og beveger seg mot døden. Skrittene blir stille mot snøen, og pusten hennes blir til tykk røyk. Hun runder det siste gatehjørnet og ser det blå lyset skinne på bygningene rundt. Det er folk overalt. Menn og kvinner i uniform, på fortauene og ute på gata. Høye stemmer og opprørte ansikter. Noen gråter åpenlyst og andre roper til en bilfører at han for faen må parkere et annet sted. 11

Så får de øye på henne. Hun er et godstog på en rett strekning, umulig å stoppe. Noen gjør likevel et forsøk, men bommer på henne med noen millimeter. Hun kaster seg inn gjennom den åpne ytterdøra og løper opp trappene. Og der er det stopp. Smellet er hardt da hun dundrer inn i den andres kropp, og hun faller midt i et trappetrinn. Prøver å komme seg opp, men blir holdt nede av armer som innbiller seg at de er sterkere enn armene til en truet mor. – Du kan ikke gå inn nå. Hvis du venter litt … Men hun venter ikke. Uten at hun selv skjønner hvordan det går til, feller hun ham med et slag mot skrittet, reiser seg og løper videre. Hører stemmen hans gjalle i trappegangen: – Jeg glapp henne! Ta henne! Snart har hun løpt opp alle trappene. Snart står hun ved sin egen dør. Snart skal hun få vite hva som har skjedd. At mannen og barna hennes er døde. At det ikke er noen igjen. Hun kommer til å stå taus på terskelen til rommet der de hviler, se på den febrilske aktiviteten som foregår rundt dem for å redde det som kan reddes, selv om det er for sent. Og det er sånn alle kommer til å huske den scenen. At hun sto taus i døråpningen med snø på kåpen og en fiolin i hånden.

TIDLIGERE

Første dag ONSDAG 25. JANUAR 2012

efraim kiel hadde hatt med seg to oppdrag. Det første var å identifisere og rekruttere en ny sikkerhetssjef til en av de jødiske forsamlingene i Stockholm, Salomonforsamlingen. Det andre valgte han å ikke tenke så mye på. Når begge oppdragene var gjennomført, skulle han reise hjem til Israel. Eller videre. Han visste sjelden hvor lange reisene hans ville bli. Det burde ikke være så vanskelig. Det pleide ikke å være særlig vanskelig. Hvor mange ganger hadde han ikke blitt sendt ut på lignende oppdrag? Mange. Og hvor mange ganger hadde han møtt lignende problemer? Ikke én. Salomonforsamlingen i Stockholm hadde selv henvendt seg til kontakter i Jerusalem. De hadde opplevd en rekke urovekkende hendelser det siste året. Forsamlingen hadde vært utsatt for gjentatt sabotasje. Ved flere anledninger hadde det vært snakk om rene attentat, og de hadde til og med vært rettet mot forsamlingens skole. Hvorfor sikkerhetssituasjonen hadde endret seg nettopp i Stockholm, visste de ikke, og det var heller ikke interessant. Det som var viktig var å vurdere hvordan sikkerheten kunne forbedres. De hadde kommet fram til at en del av løsningen var å ansette en bedre kvalifisert sikkerhetssjef. Det hadde blitt Efraims oppgave å finne en. Efraim visste hva han ville ha. En god leder. For at et team skulle fungere, var det viktig at det hadde en tydelig og handlekraftig foregangsskikkelse. En med integritet og følelse for prioriteringer og strategiske beslutninger. Men lederen måtte framfor alt være respektert. Ingen meritter i verden kunne 17

kompensere for sider som framkalte forakt hos dem lederen var satt til å styre og samordne. Hittil hadde de hatt vanskeligheter med å finne en person som hadde alle disse kvalitetene. Det var alltid noe som manglet. Ofte var det integritet og tilstrekkelig operativ erfaring. Den ene søkeren etter den andre falt bort. Og nå var tiden i ferd med å renne ut for Efraim Kiel. – Vi har jo en kandidat som er ideell for oppdraget. Hvorfor kan vi ikke ta ham? Spørsmålet kom fra Salomonforsamlingens generalsekretær, som satt rett overfor Efraim. – Fordi han ikke kan tiltre før til sommeren, sa Efraim. Det er for sent. Dere kan ikke være uten sikkerhetssjef i et halvt år. Det går bare ikke. Han vendte blikket mot vinduet og så på snøen som falt fra de mørke skyene og pudret bakken hvit. Stockholm i januar var svært annerledes enn Tel Aviv. Der hadde han sittet ute og drukket vin bare noen kvelder tidligere. Svenskene hadde selvsagt sine egne skikker og ritualer. Efraim hadde forstått at de av og til satt i snøen og grillet pølser og drakk kakao. Hvis man så bort fra at han ikke spiste svinekjøtt, og at han heller aldri ville blande melk og kjøtt, syntes han likevel det var en underlig tradisjon. – Vi må finne en annen, sa han og anstrengte seg for å holde en diplomatisk tone. En med bred erfaring, som kan begynne umiddelbart. Generalsekretæren fingret med søknadene han hadde foran seg. Det var ikke særlig mange som hadde søkt stillingen, men antallet burde ha vært et tilstrekkelig grunnlag for rekruttering. Efraim visste at generalsekretæren hadde hatt mye å gjøre den siste måneden. Både forsamlingen og Salomonskolen hadde flyttet til nye lokaler i bygninger som lå tvers overfor hverandre i Nybrogatan. De hadde ikke flyttet langt, de hadde tidligere holdt til i Artillerigatan, men det hadde likevel tatt tid og krefter. Det ville være best for alle om de kunne falle til ro. Hvis bare favorittkandidaten deres kunne tiltre tidligere. Efraim var i og for seg ikke helt uinteressert i en løsning som innebar at stillingen ble midlertidig fylt fram til sommeren, 18

men de måtte likevel ha en solid kandidat. En forsamling uten sikkerhetssjef var naken og sårbar. Uten at han kunne forklare det, hadde Efraim en følelse av at akkurat denne forsamlingen ikke ville klare seg særlig lenge. Han strakte seg rastløst etter søknadspapirene. Han kunne dem utenat nå. – Det kom faktisk inn en søknad til i dag, sa generalsekretæren nølende. Eller flere. Fra et konsulentfirma som spesialiserer seg på strategisk sikkerhetsarbeid. Efraim hevet øyenbrynene. – Jaså? – Jeg vil påstå at bare én av kandidatene kan være aktuell. Men søknaden kom for sent, og jeg vet ikke om vedkommende er passende. – Hvorfor er han upassende? Eller hun? – Han. Det er en han. Og han er ikke en av oss. – Du mener han er en goj? – Ja. Altså en ikke-jødisk kandidat til stillingen som sikkerhetssjef for en jødisk forsamling. – Hvorfor nevner du søknaden hans hvis han ikke passer for oss? Generalsekretæren svarte ikke, men reiste seg og gikk ut av rommet. Han kom tilbake med en papirmappe i hånden. – Fordi han har enkelte kvaliteter og erfaringer som gjorde meg nysgjerrig, særlig hvis vi skulle bli nødt til å besette stillingen midlertidig. Og det er som kjent der vi står nå. Jeg sjekket bakgrunnen hans og fant flere viktige ting. Harde papirark byttet hender, og en ny idé tok form. – En tidligere politimann som nærmer seg førti. Kone og to små barn. Bor ute i Spånga, de flyttet ut av byen da han mistet jobben. Han avtjente verneplikten som marinejeger, og det virker som om han lekte med tanken om å bli offiser, han ble nemlig i militæret en stund. Siden kom han inn på politihøyskolen og steg raskt i gradene i politiet. Han var svært ung da han ble forfremmet til kriminalbetjent, og slapp unna med bare noen få år i utetjeneste før han ble håndplukket til en spesiell etterforsk19

ningsgruppe ved stockholmspolitiet. Den som ble ledet av en kriminaloverbetjent som heter Alex Recht. Efraim så på dokumentene. – Alex Recht. Hvorfor kjenner jeg igjen det navnet? – Fordi han figurerte en del i avisene i høst i forbindelse med flykapringen. Sønnen hans var styrmann på flyet. – Akkurat. Efraim nikket for seg selv. Flykapringen hadde også vært omtalt i israelsk presse. Han flyttet oppmerksomheten til dokumentene han hadde i hånden. Informasjonen generalsekretæren hadde ramset opp, stemte med de opplysningene søkeren selv hadde oppgitt i søknaden. Men det var én opplysning som manglet. – Du nevnte at han fikk sparken i politiet. – Ja. – Og likevel kunne du tenke deg å ansette ham? Vet du ikke at man må skjemme seg alvorlig ut for å miste politiskiltet i et land som Sverige? Jo da, generalsekretæren forsto det. – Jeg vil påstå at det var spesielle omstendigheter i dette tilfellet. – Fortell. Generalsekretæren gjorde en kunstpause. – Han mistet skiltet etter at han i tjeneste skjøt mannen som drepte broren hans. Efraim så lenge på generalsekretæren før han kikket på mannens søknad igjen. Peder Rydh. Kunne han være personen forsamlingen trengte? De ble avbrutt i samtalen av generalsekretærens assistent, som banket på, åpnet døra og kom inn. – Dere må komme, sa hun. Det har skjedd noe grusomt. De ringer fra Salomonskolen og sier at en barnehagelærer har blitt skutt.

nødmeldingen fra salomonskolen på Östermalm var til å begynne med helt ufattelig. En barnehagelærer hadde blitt skutt. Foran barn og foreldre. Antagelig av en krypskytter som måtte ha befunnet seg på et tak på den andre siden av gata. Ubegripelig. For kriminaloverbetjent Alex Recht var Salomonforsamlingen en ukjent verden. Det eneste han visste, var at det var en av Stockholms jødiske forsamlinger. Han forsto ikke hvorfor saken med læreren som var blitt skutt, hadde havnet på akkurat hans bord. Hvis det var en antisemittisk handling, burde saken etterforskes av rikskrims spesialteam for hatforbrytelser. Kanskje til og med Säpo burde kobles inn. Men hvorfor arbeidsgruppen til Alex, som var ny og ennå ikke klar for større utfordringer? Dessuten – og enda viktigere: Hvem hadde grunn til å skyte en barnehagelærer på høylys dag foran en gruppe voksne og skolebarn? – Den nye samboeren hennes, sa sjefen til Alex og kastet en datautskrift på skrivebordet hans. Dette er ikke noen hatforbrytelse, selv om det allerede står det i avisenes nettutgaver. Dette har forbindelse med grov organisert kriminalitet, og hvis du løfter på noen steiner, er jeg sikker på at du kommer til å se at en stakkars frøken som fikk et skudd i ryggen ikke er halvparten så ren som snøen hun hviler i. Alex tok opp datautskriften, som var et utdrag fra strafferegisteret. – Er dette samboeren hennes? – Jepp. Ordene på arket var altfor kjente. Narkotikalovbrudd. Trus21

ler. Trusler mot tjenestemann. Voldelig motstand. Grovt tyveri. Væpnet ran. Hallikvirksomhet. – Har vi funnet noe på læreren? – Ikke en dritt. Hun står ikke engang i mistankeregisteret. – Da kan hun jo tross alt være hvit som snø og bare hatt usedvanlig dårlig dømmekraft. Og uflaks. – Det overlater jeg til deg å etterforske. Finn ut om dette dreier seg om henne eller samboeren hennes. Eller kanskje begge. Og gjør det fort. Alex løftet blikket fra arket. – Har vi det travelt? – Salomonforsamlingen er en svært driftig aktør i sikkerhetsspørsmål. De kommer ikke til å vente på svarene våre hvis de ikke kommer fort nok, da vil de starte sin egen etterforskning. De kommer uansett til å kreve stort engasjement fra politiet, og det kommer de til å kreve offentlig. Alex gned seg på haken. – Men ikke hvis vi forteller at læreren deres var samboer med en mann som er tungt kriminelt belastet? sa han. Da vil det snarere se ut som om de rekrutterer potensielt farlige personer, og det kan jo ikke være bra for varemerket deres. Sjefen hans var allerede på vei ut av kontoret. – Nettopp. Derfor må du ta kontakt med dem så fort som mulig. Dra bort og snakk med dem. Og ta med deg Fredrika. – Hun har fri i ettermiddag, sa Alex. Men jeg skal ringe henne i kveld og forklare hva som har skjedd. Sjefen rynket pannen. – Det bestemmer du selvsagt selv, men er det ikke grunn til å ringe henne og be henne avbryte fridagen? Hvis hun nå er i byen? – Jo da, hun er i byen, sa Alex. Og jeg kan godt ringe henne. Men hun svarer nok ikke. – Har det hendt noe? – Hun øver med orkesteret. – Orkesteret? Hva spiller hun? – Fiolin. Og jeg har forstått at det gjør henne godt, så det forandrer vi ikke på. Etter å ha vært borte fra politiet i snart to år var Fredrika Berg22

man endelig tilbake. På Kungsholmen. Hos Alex. Der han hele tiden hadde ment hun burde være. Og da ville han ikke begynne å krangle om noen spilletimer av og til. Han fikk heller begynne på saken selv. Læreren hadde bodd sammen med en mann som hadde vært utsatt for mange farer. Det var en naturlig inngang til etterforskningen. – Forklar meg hvorfor jeg skal ha dette, sa Alex. Jeg jobber ikke med grov organisert kriminalitet. – Östermalmpolitiet har bedt om forsterkning på etterforskningssiden, sa sjefen hans. Jeg har lovet dem at du skal gi dem en håndsrekning. Hvis du kan styrke forbindelsen til grov organisert kriminalitet, sender du bare saken over til rikskrim. Det hørtes så enkelt ut. Bare sende saken videre i systemet. Men faen visste hvor lett det ville bli. Alex husket den forrige etterforskningsgruppen han hadde ledet. Den hadde drevet som en manet mellom rikskrim, länskrim og stockholmspolitiet. På papiret hadde gruppen tilhørt stockholmspolitiet, men i realiteten hadde de tjent flere herrer. Alex hadde likt det. Hvis han fikk bestemme, skulle ikke den nye gruppen bli noe annerledes. – Jeg sender ut en patruljebil for å hente samboeren hennes, hvis han er hjemme, sa Alex. Jeg vil høre hva han har å si og utelukke ham som mistenkt. – Jeg er enig. Det lukter hevn eller annen dritt. Men vi må like forbanna snakke med fyren. Hvis noen vet hvem som satte en kule i ryggen på henne, må det være ham.

det hadde ikke gått mer enn en time siden hun forlot politihuset på Kungsholmen og gikk for å spille. En time, men nå eksisterte ikke jobben lenger. Ikke familien eller vennene heller. Ikke der og da. Ikke i det vakuumet som oppsto når hun la fiolinen til rette på skulderen og låste den fast under haken. Musikken bar henne som om hun hadde fått vinger. Hun fløy høyt over alle de andre, lot som om hun var alene i universet. Det var en farlig tanke. Solister gjorde seg sjelden bra i større ensembler. Men for et øyeblikk – et eneste lite øyeblikk – ville Fredrika Bergman kjenne smaken av det livet hun aldri fikk, og se et glimt av den kvinnen hun aldri ble. Tredje uken i den nygamle æraen. Hele sitt voksne liv hadde Fredrika Bergman sørget over fiolinistkarrieren hun aldri fikk, og heller aldri ville få. Hvis hun bare ikke hadde sørget. Hun lette med lys og lykte etter en alternativ framtid. I ruinene av alt som en gang hadde vært hennes, hadde hun vandret rundt som en fortapt sjel og lurt på hvor hun skulle gjøre av seg. Som barn og tenåring hadde hun levd for musikken. Musikken var kallet hennes. Uten den var ikke livet mye verdt. Det blir aldri som man har tenkt. Det kan bli bedre, men det blir ganske ofte dårligere. Noen ganger kom minnet over henne. Like uvelkomment som regn fra en sommerhimmel. Minnet av en bil som fikk sladd, kom over i feil kjørebane, krasjet og gikk rundt. Med barn i baksetet, foreldre i forsetene og ski på taket. Hun husket de voldsomme sekundene da alt ble revet i stykker, og stillheten som fulgte. Arrene var der. Hun kunne se dem på armen sin hver dag. Hvite linjer som vitnet om hvorfor hun ikke var i stand til å øve tilstrek24

kelig mange timer om dagen. I fortvilelse og affekt kastet hun fiolinen på det forgangnes kirkegård og ble en annen. Og nå spilte hun igjen. Det var moren hennes som hadde funnet strykeensemblet til henne. Sagt: «Her har du muligheten din, Fredrika.» Som om Fredrika, som var gift med en tjuefem år eldre mann og hadde to små barn, hadde mange timer til overs som bare lå og slang og ventet på å bli brukt. Men den som leter finner, og for tre uker siden ble musikken igjen en del av livet hennes. For første gang på tjue år følte Fredrika noe som lignet harmoni. Mannen og barna gjorde sitt for at hjertet hennes skulle føles helt. Jobben fungerte. Sånn hadde det aldri vært før. Det hadde vært en innviklet prosess å komme fram til det. Saken med det kaprede flyet noen måneder tidligere hadde vært avgjørende. Fredrika ble midlertidig tvunget tilbake til politiet av sin daværende arbeidsgiver i justisdepartementet. Og da innså hun hvor hun hørte hjemme og ville være. I politiet. Første januar var hun tilbake. Hos Alex Recht, i en ny etterforskningsgruppe. Som minnet mye om den hun hadde vært en del av for noen år siden. Mye var altså likt, selv om mye også var annerledes. Harmoni. Et ord som ville gjort henne uvel bare noen år tidligere. Men ikke nå. Det hadde fått en ny betydning, la seg som bomull rundt sjelen hennes og tente gnister i øynene. Fredrika Bergman hadde funnet fred. I hvert fall for øyeblikket.