© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2014 Omslagsdesign: Siri Pettersen Repro: HS-Repro A/S Boken er satt med 11/15 Minion Papir: Holmen 70 g (1,6) Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2014 ISBN 978-82-05-45867-3 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Ravneringene II - Råta.indd 4
10.09.14 09.44
Ravneringene II - R책ta.indd 3
10.09.14 09.44
Til dere som elsket Odinsbarn, og som rett og slett ikke klarte å holde kjeft om det.
Og til deg. Du med hjerte for jorda. Du som kjemper alene, fordi avgrunnen mellom din drøm og vår virkelighet er så altfor stor. Du som vil forlate verden i bedre stand enn den var da du kom. Du som alltid har visst at vi går i feil retning. Dette er din bok.
Ravneringene II - Råta.indd 5
10.09.14 09.44
prolog
Han satt i tunnelen innenfor plattformen, med et pappskilt støttet mot knærne. Fett hår skjulte ansiktet, men det var ingen tvil. Det var ham. Og T-banedøra var i ferd med å lukkes. Stefan dyttet unna en unge og albuet seg gjennom trengselen. Han var glad for øreproppene. De kvalte klagekoret. Ei kjerring åpnet og lukket kjeften som en gullfisk, men alt han hørte, var Trent Reznor på øret. You had all of them on your side, didn’t you? Han måtte komme seg av. Nå. Han hadde mistet jævelen to ganger før, og det skulle ikke skje igjen. Stefan kastet seg mot døra. Armen havnet i klem, men han kom seg mellom. Snublet ut på plattformen, før vogna hvinte videre. Det myldret av folk. Bunkerslyset sugde livet ut av ansiktene deres. De lignet zombier, men ingen var så døde at de ville la være å reagere om han gjorde dette her nede. Han måtte finne en annen måte. Et annet sted. You believed in all your lies, didn’t you? Han gikk inn i tunnelen. Tiggeren rakte ut en hånd, uten å se på ham. Stefan gliste. «Hei, Roast.» 7
Ravneringene II - Råta.indd 7
10.09.14 09.44
Roast løftet hodet. Gjenkjennelsen rakk så vidt å sveipe over øynene, før han var på føttene. Kvikkere enn man skulle tro var mulig. Han løp oppover i tunnelen. Svartkledd og lurvete, som en kråke. Stefan sprang etter. Skoene smalt mot gulvet. Gjenlyden sang fra flislagte vegger. Han sneiet forbi en billettautomat, tok trappa i tre sprang, og nådde gata. Regn pisket mot ansiktet. Det var mørkt. Roast var bare noen meter foran ham, men så skar han ut i veien. Løp mellom biler som krenget unna. Stefan nølte ikke. Instinktet drev ham etter. Bremser skrek. Han støtte fra mot et vått panser, og løp videre. Hylende bilhorn blandet seg med musikken. The Ruiner is your only friend, he’s the living end, to the cattle he deceives. Han sprang skrått over Soho Square, og vant tilbake noen meter. Folk så etter dem, men ingen kom til å bry seg. Ikke så lenge byttet var en uteligger. The raping of the innocent, you know the Ruiner ruins every thing he sees. Roast veltet folk unna gjennom St. Ann’s Court, tok til venstre og fortsatte forbi Flat White, kaffebaren der de først hadde møtt hverandre. Det rev i lungene, men Stefan satset alt på at Roast hadde det verre. Det stemte. Tiggeren senket farten. Så seg rundt i villrede, og forsvant inn på en nattklubb. Now the only pure thing left in my fucking world is wearing your disease. Stefan presset seg forbi folk, og inn etter ham. Roast var lett å få øye på. En uflidd villmann mellom trange kjoler og dype utringninger. How did it get so hard? How did it get so long? Roast løp mot en nødutgang. Slo opp døra, og forsvant ut. Stefan var etter ham før døra rakk å lukkes igjen. Han ram8
Ravneringene II - Råta.indd 8
10.09.14 09.44
let ut i et smug. En blindvei. Tiggeren sto innerst, ved søppel containerne. Fresende, som et fanget dyr. The Ruiner’s a collector, he’s an infector, serving his shit to his flies. «Game over, Roast.» Stefan gikk mot ham. Roast klemte seg opp mot veggen, inntil en takrenne. Murpuss løsnet rundt festene og drysset ned på skulderen hans. Regnet vasket det nedover den falmede frakken. «Jeg ha’kke gjort noe! Jeg ha’kke gjort noe!» skrek han hysterisk. Det var løgn. Kallenavnet Roast var ikke tilfeldig, men Stefan gadd ikke svare. Det var ikke noe menneskelig igjen å diskutere med. Maybe it’s a part of me you took to a place I hoped it would never go. Stefan var deilig klar over at han hadde overtaket. Glocken kunne bli hengende på hofta. Ei kule spart. Han trakk tangen i stedet. And maybe that fucked me up much more than you’ll ever know. Roast sperret opp øynene. Blikket jaget etter noe han kunne forsvare seg med. Han rev løs et metallfeste fra takrenna. Boltene trillet mot asfalten. Han begynte å hamre løs på sine egne tenner. Leppa sprakk. Det tilsynelatende fraværet av smerte tydet på at adrenalin var langt fra det eneste stoffet i kroppen hans. And what you gave to me, my perfect ring of scars. Roast spyttet i neven og strakte armen mot ham. «Ta dem! Ta dem! Du kan ikke røre meg, da finner de deg! Snuten finner deg!» Det regnet rødt fra kjeften hans mens han skrek. Stefan så på de to tennene. Hvite klumper i den skitne neven. Regn samlet seg rundt dem i en blodig pøl. «Idiot,» svarte han. «Snuten driter i hva du dør av. Ingen 9
Ravneringene II - Råta.indd 9
10.09.14 09.44
kommer til å kaste bort en krone på å finne det ut. Du er glemt. Har du glemt det?» Stefan ventet ikke på en reaksjon. Han slo albuen over nesen hans. Hodet dunket mot veggen. Han fanget opp tennene før Roast gikk i bakken. Så slepte han den bevisstløse kroppen inn i hjørnet ved containeren. Søppel presset seg ut under lokket, som om den spydde. Luktene blandet seg. Råtten mat. Blod. Og den stikkende eimen som avslørte at Roast ikke tok toalettbesøkene så høytidelig lenger. Kanskje forståelig, etter over hundre år. Stefan brakk nakken hans. Roast var robust. Det krevde to forsøk, før han hørte knekket. Han stakk tennene i lomma og gransket åstedet. Ingen vinduer. Ingen kameraer. Ingen mennesker. Han var trygg. Asfalten glinset. Regnet trommet mot containerlokket. Stefan dro hånden gjennom vått hår. Han stakk tangen tilbake i veska. Rettet på jakken, og skrudde opp volumet. You didn’t hurt me, nothing can stop me now.
Ravneringene II - Råta.indd 10
10.09.14 09.44
hullet
«Alt vi ber om, er sjelsro,» sa Telja Vanfarinn, og la hånden på brystet. Det klirret i et kjede hun hadde viklet flere ganger rundt halsen. Rime hadde nær ledd. Hvem som helst ville gjenkjent forestillingen, selv uten å ha vokst opp i Mannfalla. Kjolen hennes var et kullsvart drama med ermer som nådde gulvet. Hun var kledd som enke, selv om mannen hennes sto lys levende ved hennes side. Sorgen var ikke annet enn pynt. Staffasje for å vekke velvilje hos Rådet, som hun på finurlig vis hadde greid å mase seg til et møte med. «Det sliter oss i stykker, Rime-fadri. Å ikke vite. Å ikke forstå Urds død.» Rime kjente at det rykket i munnviken. Urds navn gjorde ham fremdeles uvel, og ingenting tydet på at det kom til å gå over. Ikke så lenge stolen etter ham sto tom. Den var et åpent sår i sirkelen av rådsfolk som satt tilbakelent rundt bordet. Farlig. Betent. Umulig å snakke om, uten at det oppsto et leven som kunne vekke halve Slokna. «Dere har fått våre kondolanser,» svarte Rime. «Jeg har selv besøkt Vanfarinns overhode. Hun vet hva som skjedde. Du er 11
Ravneringene II - Råta.indd 11
10.09.14 09.44
hennes … søsters datter?» Han så på Telja, som ubedt hadde kommet nærmere rådsbordet. «Ravnebærer, vår mor er gammel,» sa Telja og feide rundt spørsmålet. «Minnet hennes er ikke som det en gang var. Du har æret oss med å besøke henne, men … Noen av tingene hun sier du har fortalt, de er … Vel …» Telja rettet på halskjedet. «Utrolige,» fullførte Darkdaggar. «Så utrolige at vi må forvente at familien vil ha en bekreftelse fra mannen som faktisk var der da Urd døde.» Rime hadde sett angrepet komme, men hadde ikke ventet at det skulle være så åpenlyst. Han så på rådsmannen. «Vil du dra meg til tings, Darkdaggar?» «På ingen måte, Ravnebærer. Familien Vanfarinn ønsker bare å få saken ut av verden.» Darkdaggars smil syntes dødt. Lyset skar over ansiktet hans. Gjorde ham blodløs. Tørr. En grell kontrast til de gylne veggene bak ham. De var delt inn i paneler, med de tolv familienes slektstrær. Trærne forgreinet seg opp i det hvelvede taket, og ga Rime følelsen av å sitte i bur. Stolryggen kjentes som en vegg bak ham. Klemte ham fast ved bordet. Han var fanget. Låst til en plass som aldri kom til å kjennes som hans egen. Det var Ilumes stol. Hans mors mor. Og han hadde sverget å aldri sitte i den. Men her satt han. Rådsmann. Rime-fadri. Ravnebærer. Omgitt av fiender som brukte hvert våkne øyeblikk på å planlegge hans fall. «Ut av verden?» Sigra Kleiv foldet mannsterke armer over brystet. «Urd ble drept på Ravnhov, og all den tid villmennene slipper å svare for det, vil saken aldri dø.» Rime kjente irritasjonen vokse. Han måtte tvinge seg til å bli sittende. «Dette er siste gang jeg sier det, Sigra. Krigen er avlyst. Svelg det. Ravnhov kan ikke slepes til tings for noe de blinde har gjort.» 12
Ravneringene II - Råta.indd 12
10.09.14 09.44
Sigra trakk pusten for å svare, men Darkdaggar kom henne i forkjøpet. «Mulig det, men så kan vi ikke slepe de blinde til tings heller, kan vi vel?» Han tok en slurk av vinbegeret mens latteren spredte seg rundt bordet. Rime så på Telja Vanfarinn. Kinnene hennes ble røde av iver. Hun kunne lukte stemningsskiftet i rommet. Det gjorde henne modigere. Maska av sorg falt. «Vi kunne, hadde det ikke vært for at ingen har sett dem,» smilte hun. Rime reiste seg. «Ingen?» Teljas smil visnet. Hun kikket mot Darkdaggar, med bønn i blikket. Rime var ikke overrasket. Det var Darkdaggar som hadde innvilget besøket, og Rime regnet med at de hadde hatt mange samtaler på forhånd om dette møtet. Hvor mange angrepsvinkler de hadde funnet, gjensto å se. «Ikke ta det personlig, Ravnebærer,» sa Darkdaggar. «Telja påpeker bare det vi alle vet. Det mest påfallende med de likfødte er deres komplette fravær. Hvem sier de har sett dem? En håndfull Kolkagga? Er det til å undres over at folk snakker om en vrangforestilling? Eller en forgiftning? Kanskje dere hadde spist noe dere ikke tålte? Eller blitt utsatt for … trolldom?» Latteren brøt ut rundt bordet. Rime knyttet nevene. Gikk nærmere Telja. Hun tok et par skritt bakover. Kjolen sopte i gulvet. Rime pekte på henne. «Dere står i dette rommet kun fordi mange her føler lojalitet for familien Vanfarinn. Det gjør ikke jeg. Å kalle meg og mine menn løgnere kommer ikke til å hjelpe dere.» Teljas blikk flakket mellom Rime og Darkdaggar. «Jeg ville aldri … Jeg har ikke sagt … Sinnet er skjørt, Ravnebærer. Det sies at mange sterke menn har sett troll i tåka, og vi …» 13
Ravneringene II - Råta.indd 13
10.09.14 09.44
«Troll i tåka?» Rime fanget blikket hennes. Holdt det. Rynkene rundt øynene avslørte at hun var eldre enn han først hadde trodd. Kanskje var det der motet hennes kom fra. Hun visste at det var nå eller aldri. «Blod fra det du tror er en myte, har dryppet fra sverdet mitt. Jeg har boret stål igjennom det, og sett livet forlate det hvite blikket. Kjent pusten fra det. Hørt det knurre. Og jeg har kjent stanken fra bålet, da vi brente dem. En lukt du ville tatt med deg til Slokna, Telja.» Latteren hadde stilnet. Telja svelget og senket blikket. «I Seerens navn,» kom det fra Darkdaggar. «Må vi virkelig være så dramatiske? Alt familien ber om, er en lindring av såret. De har mistet en rådsmann, Ravnebærer.» Hvert eneste blikk i rommet falt på den tomme stolen. Det var ingen tvil om hva lindringen burde bestå i. Rime så på Telja igjen. «Virkelig? Ville stolen gitt deg svarene du lengter etter? Ville du slutte å lure på hvordan han døde dersom en av dere satt ved dette bordet?» Telja nølte, men hadde skam nok til å riste på hodet. «Selvfølgelig ikke,» sa Darkdaggar. «Men i det minste ville det være en garanti for at Urd ikke ble tatt av dage på grunn av plassen.» Stillheten traff rommet. Drapsanklagen var åpenlys, og den hadde kommet med utenforstående til stede. Rime så på dem alle. Menn og kvinner som var både tre og fire ganger eldre enn ham selv. De forble tause. De fleste fordi de støttet Darkdaggar. Noen få andre fordi de ikke ville gjøre vondt verre. Telja Vanfarinn tok et skritt mot Rime. «Ravnebærer, du må tilgi oss, vi taler i sorg! Alt snakket om blinde og steinporter … For oss er dette mer enn ubegripelig. Ingen har sett bevis for …» «Sludder!» avbrøt Jarladin. «En fullsatt ritesal så Kolkagga 14
Ravneringene II - Råta.indd 14
10.09.14 09.44
sprenge seg gjennom portene så veggene revnet. Vil du ha bevis, så kan du kjøpe deler fra den røde kuppelen nede ved havna!» Telja grep begjærlig muligheten, som om det var en forhandling. «En fullsatt ritesal betyr mange ulike historier, Jarladin- fadri. Tilgi oss, vi var ikke der. Alt vi har hørt, var at bygningen ristet. Noen sier kuppelen hadde svekket veggene. Andre sier det var jorda som skalv.» Darkdaggar la hendene bak nakken. «For en tragedie at vi ikke kan berolige dere. Det ville vært så fryktelig enkelt. Men sannheten er at portene er like døde nå som de har vært i tusen år, er det ikke så, Ravnebærer?» Han så på Rime, uten å smile. Bare øynene avslørte seiersrusen. Rime bet tennene sammen. Dette hadde gått for langt. Han hadde åpnet døra på gløtt, og nå ville ulvene presse seg inn. Diplomati kom ikke til å hjelpe ham mer. «Folk kan snakke til de råtner i Slokna,» sa han. «Det har de alltid gjort. Det endrer ingenting. Jeg var der. Jeg vet hva som skjedde. Urd bygde sitt eget likbål. Han var en gal hund.» Sigra slapp ut et overdrevet gisp. En gnist tentes i Teljas øyne. Det var så vidt hun greide å holde tilbake et smil. Hun grep tak i en svart bylt mannen hennes bar på. Løftet den opp. Det var en kjortel, som noen hadde skåret i. På brystet, der seermerket skulle vært, var det ingenting annet enn en revne. Et gapende hull over hjertet. «Denne tilhørte en augur, Ravnebærer. De så ham gå ut på Ora, der isen var tynn. Ingen har sett ham siden. De sier han mistet vettet. Og at han ikke var den første. Jeg erkjenner at Urd var særegen, Rime-fadri, men han var aldri gal. Kanskje var det tapet av Seeren som drev ham inn i tungsinn? Kanskje var det derfor han handlet som han gjorde. Og sånn sett kan man kanskje si at det hele var … Vel …» 15
Ravneringene II - Råta.indd 15
10.09.14 09.44
Rime trodde knapt det han hørte. Han så på henne. «Min skyld?» Hun bet seg i leppa. Målte ham med øynene. Han kjente seg kvalm. Stirret på kjortelen. Hullet truet med å trekke ham inn. Ete ham levende. Et mørkt ingenting. Han gikk bort til Telja. Mannen hennes rakte ut en arm for å verne henne. En hjelpeløs refleks. Rime grep håndleddet hans, og tvang ham tilbake, uten å vie ham et blikk. Telja tok tak i skjørtet, som for å være klar til å løpe. Rime lente seg mot henne. «Urd drepte Ilume mens jeg så på. Min mors mor. Han brøt opp ravneringene. Slapp likfødte løs i Ymslanda. Drevet til vanvidd av sitt eget blindverk. Nei, jeg drepte ham ikke. Men jeg kan love at om jeg hadde fått sjansen, så ville jeg gjort det, uten å blunke. Se godt på stolen, Telja, for du kommer aldri til å se den igjen.» «Nok!» Sigra slo knyttneven i bordet. Leivlugn Taid skvatt ved siden av henne, så dobbelthaka disset. Vinbegeret veltet. Den gamle mannen hadde halvsovet gjennom møtet, og knapt rørt det. Mørk vin flommet utover bordflaten. Stoler skrapte mot gulvet, idet alle reiste seg for å redde kjortlene. «Dette møtet er over,» sa Rime. Han slo opp balkongdørene, og møtte kulden. Trakk frosten inn i lungene. Han gikk ut på brua og stanset. Det var ei av de eldste bruene i Eisvaldr. Den hadde pleid å gå til ritesalen. Nå stakk den ut i ingenting, som en frosset tunge. Utskårede ormer hang ut over enden som om de klamret seg fast. Rime innså at han gjorde det samme, og slapp rekkverket. Det var dekket av hvitt rim. Hendene hans hadde smeltet et avtrykk. Nede på bakken sto ravneringen. Bleke steinstøtter som så sin første vinter, etter tusen år skjult i veggene. De var døde. Ubrukelige. Han hadde tilbrakt hele netter på å favne foran dem. 16
Ravneringene II - Råta.indd 16
10.09.14 09.44
Trukket på Evna til tinningene truet med å sprekke, men portene nektet å åpne seg for ham. Han kunne like gjerne drømt at de en gang hadde gjort det. Darkdaggar hadde sagt sannheten. Portene hadde sluknet den dagen hun dro. Som alt annet. Han hørte tunge skritt bak seg. Jarladin kom opp på siden av ham, og stirret ut mot enden av brua. «Om du bare fortsatte å gå, ville du spare dem for bryet,» sa han. Vinden lekte med det hvite skjegget hans. Rime lo kort. «Den fornøyelsen unner jeg ingen av dem. Om de ønsker meg død, får de gjøre jobben selv.» Jarladin sukket. «Du har brukt opp andelen din, Rime. Du kan ikke overkjøre dem mer. Ikke uten å våkne i lenker på tingsplassen. Darkdaggar gikk over streken, men du prøver ikke engang å samle dem. Om du ikke legger fra deg hatet, så kommer det til å felle både deg og oss.» Rime skulle til å si at han ikke hatet noen, men det ville være løgn. Han hatet dem for å ha regjert under en falsk seer. Hatet hvordan de kunne vende virkeligheten etter sin vilje. Intrigene. Løgnene. Den bitre sannheten var at ingen rundt bordet hadde noe annet mål med plassen sin enn å bli sittende. Jarladin dunket neven mot ryggen hans, som om han gjorde ham en tjeneste. «Dessuten har de et poeng. Flere augurer har forlatt oss, og det får følger.» «Har ingen fortalt deg at du ikke kan nekte folk å forlate deg?» Rime kjente seg naken av sine egne ord. Han rev blikket vekk fra steinsirkelen. Slo nevene mot rekkverket. «Dette er meningsløst! De så det selv! De så veggene skrelle av. Steinene vokse fram. De vet at de blinde var her. De kjenner sannheten like godt som meg, men de løfter fram tvilen, fordi det tjener Rådets sak.» Jarladin så på ham. «Er det det som motiverer deg? Å ha rett? 17
Ravneringene II - Råta.indd 17
10.09.14 09.44
Sludder! Du har aldri brydd deg om din egen posisjon. Hadde du gjort det, så ville du styrket din egen familie.» Rime snudde seg vekk fra ham. Jarladin var en okse av en mann, og hans eneste venn rundt bordet. Men det betød på ingen måte at han var enklere å ha med å gjøre. «Jeg har sagt det jeg kommer til å si om den saken. Jeg er Kolkagga. Vi sverger oss ikke til noen.» «Regler, Rime? Du kan pløye deg igjennom hele biblioteket, uten å finne en eneste regel du ikke allerede har brutt. Velg i det minste en grunn jeg kan tro på.» «Tror du jeg er en idiot? Rådet vil at jeg skal stifte familie fordi det vil styrke dere. Ikke meg.» Jarladin la neven over nakken hans. Et fast grep. Som en fars. «Rime … Det burde være en og samme ting.» Rime lukket øynene. Hørte den hvitskjeggede oksens stemme i øret. «Hør på meg. Du kan ikke la henne styre alt du gjør. Du er Kolkagga. Du er Rime An-Elderin. Du er ravnebærer, for Seerens skyld! Du kan ikke drives av et halelaust odinsbarn ingen kommer til å se igjen. Bruk hodet, gutt! Om du vil gi folk håp, og sy sammen dette Rådet, så ta en svoren kone. Ha en fest. Vis dem at familiene er sterke. Og om du absolutt må trosse dem, så velg utenfor rådsætt. Bruk denne sjansen til å knytte nord og sør sammen. Det er det du vil. Finn ei jente fra nord. Jeg vet Sylja Glimmeråsen ikke ville klage.» Jarladin ventet ikke på svar. Han slapp taket i Rime, og gikk tilbake mot rådssalen. «Steinene er døde,» ropte han. «Men vi lever fremdeles!» Han gikk inn i rådssalen igjen, og lukket døra etter seg. Rime ble stående, tung av motvilje. Kulden åt seg inn i fingrene hans. Han stakk neven i lomma, og tok opp ravne 18
Ravneringene II - Råta.indd 18
10.09.14 09.44
nebbet. Hlosnian hadde plukket det opp på Bromfjell. Før ilden åt steinene. Det var alt som var igjen etter Urd. Et nebb. Ikke engang steinhviskeren kjente meningen med det. Det så dystert ut. Fremmed. Beinfargen ble gradvis til svart mot spissen. Blod hadde størknet i ripene. Rime kjente vekten av det i hånden. Tyngre enn størrelsen skulle tilsi. Det ga ham frysninger. Likevel lokket det ham. Nebbet var det eneste som kjentes virkelig. Som ga ham følelsen av at alt faktisk hadde hendt. Og at dette bare var begynnelsen.
Ravneringene II - Råta.indd 19
10.09.14 09.44