Svart daggry by Gyldendal Norsk Forlag

Noen dager senere begås det et nytt drap, denne gangen rett utenfor Stockholm. Dødsfallet har klare paralleller til drapet i Skåne. Rikskrim kobles inn, og kriminalførstebetjent Mette Olsäter blir satt på saken. Sporene peker i retning av høyreekstreme miljøer. Samtidig får den tidligere politimannen Tom Stilton en utklippsbok om det uoppklarte mordet på en tidligere luksusprostituert. Stilton var i sin tid ansvarlig for etterforskningen, men ble presset ut og har siden ikke klart å glemme saken.

Cilla & Rolf Börjlind er to av Sveriges mest erfarne manusforfattere. De står blant annet bak de kritikerroste tv-seriene Graven og Morden. De har også skrevet manus til 26 filmer om politietterforsker Martin Beck. Springflo, utgitt 2013, er den første boken om Olivia Rönning, Mette Olsäter og Tom Stilton. Bok nummer to, Den tredje stemmen, kom ut i 2014. Om Springflo sa pressen: «… en sympatisk og gjennomarbeidet krim …» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

Om Den tredje stemmen: «Glimrende oppfølger!» Liv Lysaker, LO Media

Da det viser seg at et DNA-spor knytter sakene sammen, tar det hele en uventet vending. Mette Olsäter, Olivia Rönning og Tom Stilton må samarbeide for å bekjempe drapsmenn som ikke skyr noen midler i kampen for det de tror på. Svart daggry er Cilla Og Rolf Börjlinds tredje bok om Olivia Rönning, Tom Stilton og Mette Olsäter.

«… det er skummelt, det er velskrevet og spennende. Enda en bladvender!»

Upsala Nya Tidning

«Börjlind tilhører toppsjiktet av de nye krimforfatterne.»

Smålandsposten

CILLA & ROLF BÖRJLIND SVART DAGGRY

Olivia Rönning har valgt å vende tilbake til politiet etter et sabbatsår og har fått jobb i ordenspolitiet i Skåne. Da det lille lokalsamfunnet rystes av mordet på et barn, blir Olivia raskt trukket inn i etterforskningen.

CILLA & ROLF

BÖRJLIND SVART DAGGRY

Svensk presse om Svart daggry: «Cilla og Rolf Börjlind viser at krim kan brukes til å belyse samfunnsproblemer. Svart daggry er skarpt skrevet, og karakterene vi følger, blir mer og mer interessante.» Ölandsbladet

«Korte scener, driv og tempo.» Arbetaren

«Ekteparet Börjlind, som foruten å skrive bøker også har skrevet en mengde filmmanus, har dialogen i sine hender.» Helsingborgs Dagblad

«Börjlinds vet hvordan de skal skru det til, og jeg er imponert over hvordan de etter 420 sider med letthet knytter alle løse tråder sammen.» Mariestadstidningen

«Börjlinds er tilbake i toppform.» NorraSkåne.se

«Det går ikke an å legge fra seg boken før man har lest ferdig. Jeg anbefaler hele serien og lengter etter neste bok.» Mysterierna

Omslag: Valentin&Byhr Foto: Shutterstock Författarfoto: Thron Ullberg

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 4 av 416) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Svart gryning Copyright © Cilla and Rolf Börjlind 2014 by Agreement with Grand Agency Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Norstedts, Stockholm 2014 Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: ISBN 978-82-05-42981-9 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 3 av 416) NOT PRINT READY!

Cilla & Rolf Börjlind

Svart daggry Oversatt fra svensk av Kjell Jørgen Holbye

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 5 av 416) NOT PRINT READY!

Skjult i menneskemylderet dette hĂĽrfestet av ondskap Bruno K. Ă&#x2013;ijer fra Svart som silver

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 7 av 416) NOT PRINT READY!

Hotell Sheraton, Stockholm 2005

artenderen merket seg de fire mennene allerede idet de ankom, på den måten erfarne bartendere merker seg gjestene sine. Særlig når de skiller seg ut. Det gjorde disse mennene. Ikke på måten de kledde seg på, de var gjennomført korrekte, mørke dresser, hvit skjorte, slips. Det var noe annet som ble plukket opp i bartenderens indre. Kanskje var det hvor samkjørte de var, de beveget seg nesten som i formasjon, tett inntil hverandre, med de samme, kontrollerte bevegelsene. Sikkerhetspoliti? Det var mulig, alle var kortklipte, og alle så svært svenske ut. De forsvant inn i en bås innerst i lokalet. Klokken var like over ni, og noen gjester satt spredd rundt i baren, pianistens lettbente melodilinjer la seg som en lett demper på de lavmælte samtalene. Ingen hevet stemmen, hver ny bestilling ble markert med en taus fingerbevegelse mot servitøren. Stemningen var slik den pleier å være i en hotellbar: anonym. Utenfor regnet det lett. Bartenderen fanget blikket til den høye, tynne servitøren og nikket mot båsen. Servitøren gjorde et lite kast på hodet, han likte ikke å bli kommandert. Gulvet var hans domene, og når det kom nye gjester, var det han som avgjorde når de skulle få service. Han gned et par fingre over den lille gullringen han hadde i øret, og slentret bort til båsen, som om han tilfeldigvis skulle i den retningen. Et par meter fra selskapet 7

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 8 av 416) NOT PRINT READY!

tok han fram en liten lighter og tente lyset i glasskuppelen på bordet. – Hva kan vi by på? sa han. Uten å bruke sin mest innsmigrende stemme. Dette var ikke gutter som inviterte til konversasjon, de var helt uinteressert i ham. Bortsett fra som spritleverandør. – Fire whisky uten is, Glenfiddich. Bestillingen kom fra en av mennene som satt innerst. Servitøren gjorde en rask vurdering, skulle han spørre om antall centiliter eller servere de vanlige fire? – Ønsker dere peanøtter? sa han i stedet. – Nei. Servitøren bukket kort og snudde seg mot baren. Mennene i båsen så etter ham. – Homse, sa den ene. Ingen av de andre sa noe. Mannen som hadde bestilt trakk opp fire hvite lapper som han spredde ut foran seg på bordet. Han flyttet rundt på lappene med den ene hånden, som for å blande dem. – Ett navn på hver? – Ja. Mennene trakk hver sin lapp, snudde den og leste ordet som sto skrevet på midten, så brente de dem over lyset, en og en. Det tok en stund, omtrent passe til at servitøren kom tilbake med bestillingen. Han stilte de fire glassene på bordet sammen med små, hvite servietter, og forlot båsen igjen. Da han var kommet på passende avstand, hevet mennene whiskyglassene, så på hverandre og istemte i det samme, lave stemmeleiet: – Ære. – Hierarki. – Disiplin. – Troskap. De klinket glassene sammen og tok en slurk av whiskyen. En av dem stakk hånden i innerlommen og fisket fram et 8

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 9 av 416) NOT PRINT READY!

ark. Han brettet det ut foran seg på bordet og trakk lyset litt tettere til seg. – Dette er et utkast, sa han. De andre lente seg fram. En av dem kastet et blikk mot servitøren, som befant seg i den andre enden av lokalet. Mannen med arket kremtet før han begynte å lese. – «Retningslinjer for det nye Riket.» – Er det overskriften? – Et forslag. – Bra. Mannen så på arket igjen. – «Den nasjonalsosialistiske revolusjonen i Sverige skal gjennomføres gjennom en omskolering med folket. Dette …» – Av. – Av? – Omskolering av folket, ikke med. Mannen med arket tok fram en kulepenn fra innerlommen og rettet et ord på arket foran seg. Så begynte han på nytt: – «Den nasjonalsosialistiske revolusjonen i Sverige skal gjennomføres gjennom en omskolering av folket. Dette skal skje ved hjelp av sterke og disiplinerte mennesker. Vår egen bevegelse skal omgjøres til en statsbærende orden. Et vokterskap. Målet er en fri stat under vår ledelse.» Mannen leste i noen minutter til. Han avsluttet med: – «Vår vei er den eneste redningen for Sverige.» Mannen så opp. – Høres det bra ut? – Ja. Teoretisk. Spørsmålet er hvordan vi skal popularisere det, hvordan vi formidler budskapet sånn at vanlige mennesker forstår hvorfor det er nødvendig? – Ved å si det akkurat som det er. At vårt folk er i ferd med å gå under, at hele vår rase er utrydningstruet, at alt vi setter høyest er i ferd med å skjendes. – Og tilintetgjøres. – Nettopp. Det må jo alle forstå, det er jo åpenbart, eller? – Ja. Nå er jo denne Åkesson på plass også, nå kan han 9

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 10 av 416) NOT PRINT READY!

sukre pillen, han er sleip som en ål. Om han får inn en fot, er døren åpen om noen år. – Skal vi gi eksempler i teksten? På hvem som truer vår eksistens? – Det tror jeg ikke er nødvendig, alle er nok klar over det. Negre. Jøder. Sigøynere. – Innvandrere. – Homser. Et par av mennene så bort på servitøren. Han registrerte blikkene deres, men oppfattet at det ikke var ønske om noe mer ved bordet. Blikkene sa noe helt annet. Han snudde seg mot bartenderen. – De gjestene i båsen. – Ja? – Ubehagelige. – Kunder. Bartenderen gikk av gårde med et skittent glass. Han var enig med servitøren, mennene i båsen utstrålte noe han ikke kunne sette fingeren på, bare noe ubehagelig, men det hadde han ikke tenkt å si til kollegaen. Han foretrakk å holde den typen reaksjoner for seg selv. Det var vanligvis det beste. Mennene i de svarte dressene tilbrakte ytterligere to timer i båsen. Nå og da fikk de en ny whisky. Alkoholinntaket burde ha hevet stemmeleiet deres, men gjorde det ikke. Det som ble sagt rundt bordet, forble der. Da klokken nærmet seg midnatt, tok en av mennene fram en pakke som han skjøv over til mannen rett overfor. – Til meg? – Du har jo bursdag i dag. Det er fra oss alle. – Takk. Mannen rettet på brillene sine, åpnet pakken og avdekket en rød eske. Han løftet på lokket og tok opp et lite plastkort, en romnøkkel til hotell Continental. Et kvarter unna. Mannen så opp og kunne se at de andre rundt bordet smilte svakt. 10

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 11 av 416) NOT PRINT READY!

– Rom 304, fjerde etasje, sa en av dem. – Du har jo ikke hatt fitte på et halvår. Mannen smilte tilbake og reiste seg. De andre ble sittende. Da mannen med nøkkelen hadde forsvunnet ut på gaten, hevet de glassene igjen. – Skal vi tippe? – Når han kommer tilbake? – Ja. – En halv time. – Maks. Mennene begynte å le, for første gang så høyt at bartenderen hørte det. Han kastet et blikk mot båsen og så en av mennene heve et tomt glass. Bartenderen banket i disken med fingeren og tilkalte servitøren, nå visste de hva som gjaldt: mer av det samme. Mannen som hadde fått presangen, satt ved vinduet i fjerde etasje, naken. Han hadde sittet der en stund. Trafikklysene fra gaten lyste inn gjennom vinduet og fløt ut over ansiktet hans, snart grønt, så rødt. Blikket hans fulgte en liten, lysebrun kakerlakk langsetter gulvlisten. Han hadde tatt av seg brillene og holdt dem nede i fanget, den ene brillestangen hadde brukket, vegg-til-vegg-teppet krøllet seg opp mellom tærne hans. Til slutt reiste han seg. Mennene i båsen rakk nesten å avslutte den siste whiskyen før en av dem reagerte med et smil. – Nå kommer han. De kikket ut i lokalet. Der kom mannen som hadde forlatt baren tre kvarter tidligere: ikke en halvtime, men ikke så langt unna. Mannen kom bort og satte seg på den samme plassen som før. Han var våt i håret av regn. De andre rundt bordet merket seg at pannen var blank og at brillene satt litt merkelig på. – Hva har skjedd med brillene? sa en av dem. – Brillestangen løsnet. Nå skal dere få en gave av meg. 11

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 12 av 416) NOT PRINT READY!

Mannen satte den røde esken han hadde fått, midt på bordet, ved siden av lyset. En av mennene åpnet den. Han så på innholdet i noen sekunder. – Å fy faen så ekkelt. Han skjøv esken fra seg. – Hva faen har du gjort?! Mannen med de ødelagte brillene bøyde seg fram og blåste ut lyset.

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 13 av 416) NOT PRINT READY!

Höganäs, Skåne, 2013

un syklet alltid samme vei, fra utkanten av Nyhamnsläge opp mot Östra Kullabergs naturreservat og rett bort til Björkeröds byaväg. Der den sluttet, stanset hun. På tunge dager tok hun en kort pause, drakk vann og syklet tilbake. På lette dager la hun inn en tur i skogen. Det var Olivia Rönnings plan denne morgenen. Hun syklet bedagelig på hovedveien, uten hastverk. Klokken var like over sju og hun skulle ikke gå på vakt før to. Hun kikket opp på den grå himmelen, det lå regn i luften, men det gjorde det alltid på denne årstiden. Man kunne ikke planlegge ut fra det. Hun holdt blikket på grøften og lot tankene vandre. Det var nesten det beste med disse sykkelturene tidlig om morgenen, de stimulerte hjernen. Kombinasjonen av oksygen og bevegelse satte i gang det som ellers lå brakk, og ga plass til tanker som ikke bare kretset rundt jobben. I dag dukket Ove Gardman opp. Det var på grunn av ham hun hadde havnet her, i en stilling som ordenspoliti i Höganäs. Hun hadde søkt seg til Strömstad for å være nær Oves hus på Nord-Koster, men hun fikk ikke jobben. Hun fikk denne. «Men du er jo iallfall på riktig side av Sverige», hadde Ove sagt. Det var et seks måneders vikariat. Da to av dem hadde gått, fikk Ove et tilbud om en forskerstilling i Costa Rica som han ikke kunne si nei til. Så nå var hun her, i Höganäs, med fire måneder igjen. Hun betraktet det ikke som noen ønskesituasjon, snarere tvert imot. Hun hadde ikke blitt kjent med noen, og de eneste 13

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 14 av 416) NOT PRINT READY!

hun hadde vedvarende kontakt med var kollegene, men de var overflatiske og slitsomme. Det var nesten bare menn på stasjonen, og sjargongen var deretter. Tungt fordøyelig. Særlig for henne. Olivia var ikke vant til å holde ting tilbake. I begynnelsen hadde hun nedlagt mer energi på å gå i klinsj med fordommer om innvandrere enn i konkret politiarbeid. Det hadde resultert i en slags uuttalt isolasjon. Ikke at hun ble regelrett frosset ut, men det var ikke så ofte hun ble invitert ut til en øl etter jobben. Det var helt greit for henne. Hun hadde ingen vanskeligheter med å forestille seg hva alkoholen ville kunne inspirere til når det gjaldt meningene om «de som ikke er som oss». En vanlig omskrivning når de ikke ville si rett ut hva de mente og tenkte. Hun tok av fra Kockenhus allé og inn i byavägen. Det var færre hus her, noen større gårder, det var nesten ikke mennesker å se. Da hun kom til enden av veien, gikk hun av og lente sykkelen opp mot en stor furu. Det skulle bli deilig med en skikkelig tur. Hun dro av den grønne hårstrikken og ristet ut det lange, svarte håret, trædde strikken inn på styret og gikk inn i skogen. Hun hadde gått her flere ganger før, og visste at det var mange stier å velge mellom. Hun hadde prøvd de fleste allerede. Nå valgte hun den til høyre, inn mellom furuene. Hun likte å gå her, terrenget vekslet mellom tett skog og steinete knauser, en passe blanding av bakker og flatmark. Ofte møtte hun andre turgåere. Men ikke i dag. Kanskje det er på grunn av været, tenkte hun, fordi det er utrygt for regn? Eller tidspunktet? Hun kjente at pusten ble jevnere, det var lett å gå, og hun nådde stedet der stien delte seg mye raskere enn hun pleide. Hun stanset opp. Rett fram fortsatte den opp mot en bratt steinur, og til høyre gikk den ut mot kysten. Kanskje jeg skal sjekke ut det berømte kunstverket i dag? Nimis, den skulpturparken ute ved Håle stenar? Hun begynte å gå mot havet. 14

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 15 av 416) NOT PRINT READY!

Det tok en stund å gå dit. Noen steder var det bare myr, andre steder lavt kratt som det var vanskelig å komme gjennom, og da hun til slutt skimtet havet, var hun blitt andpusten. Hun visste ikke nøyaktig hvor Nimis lå, så hun fulgte kystskrenten og så etter den. Hun hadde en sterk følelse av at den lå vestover. Etter en stund fikk hun øye på toppene av et par merkelige tretårn og regnet med at det var der. Hun gikk fram til kanten av skrenten og så en velbrukt sti som ledet ned til vannet. Den var svært bratt, nesten loddrett. Kommer folk seg ned her? Ganske vanskelig? Men hun skjønte at det var den eneste måten å komme seg til skulpturparken på. Hun støttet seg til bakken med den ene hånden og dels krøp, dels gled nedover stien. Etter noen minutter nådde hun fram til en lang, halvt overbygd tretrapp som var lagd av plankestumper og greiner. Det var tydeligvis inngangen. Hun hadde lest om Nimis tidligere. Det var kunstneren Lars Vilks som hadde skapt et eget rike her nede som han kalte Ladonia. Nå var han mer kjent for å ha fremstilt profeten Muhammed som hund, og tvunget Säpo til å ha folk sittende i en campingvogn på tomta hans døgnet rundt. Her i Kullabygden. Olivia gikk ned tretrappen og kom ut på stranden. Et spøkelsesaktig landskap møtte henne. Kunstneren hadde samlet drivved og greiner langs strandlinjen i trettifem år og bygd gigantiske tårn med ganger og rom. Ett av tårnene strakte seg tjuefem meter opp i luften. På et annet var det festet en svart stoffremse som vinden hadde revet i filler. Hele bygget var over hundre meter langt, og alt var grått og sprikende. Det var antakelig det rareste hun hadde sett i sitt tjueseks år lange liv. Hun gikk forsiktig inn mellom formasjonene og hørte hvordan vinden ulte i de mørke, glisne tårnene og kjente håret flagre rundt ansiktet. Hun kikket bort over de runde klippesteinene og så havet slynge kaskader av vann inn mot land. Plutselig merket hun at hun ville vekk herfra. Det var noe kaldt og dødt over hele stedet. Hun gikk bort til det 15

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 16 av 416) NOT PRINT READY!

største tårnet, hun måtte inn i det for å finne begynnelsen på den lange tretrappen. Da hun gikk inn i tårnet, syntes hun at hun så en bevegelse langt borte blant plankene. Hun stanset. – Hallo?! Det kom ikke noe svar, bare susing fra vinden og de tørre smellene fra løse plankebiter. Hun ble stående stille i et par sekunder. Det beveget seg ikke mer der borte, men hun kjente en svak lukt av sigarettrøyk. Olivia snudde seg og så begynnelsen på trappen rett foran seg. Hun gikk oppover trappen så fort hun kunne, det var trangt og hun ble hengende fast i en liten plankebit og fikk en rift i t-skjorten. Hun prøvde å raske på. Et stykke oppover ble den ene foten sittende fast under en planke, og hun kjente at den ble forstuet. Det siste stykket av den overbygde trappen måtte hun dra seg opp med hendene, men hun kom seg ut. Nå hadde hun bare den bratte stien igjen. Hun kjempet seg opp og sank sammen da hun nådde opp til kanten. Hun kjente på foten. Den gjorde vondt. Hva pokker hadde jeg der å gjøre?! Hun kikket ned på spøkelseslandskapet. Det eneste som beveget seg der nede, var den svarte, ødelagte stoffremsen i toppen av det ene tårnet. Hun reiste seg og begynte å gå. Det gikk ikke spesielt bra. Den vonde foten gjorde at hun halvveis hinket mellom trærne, hun måtte stanse allerede etter noen minutter. Hun lente seg mot et krokete tre med store, svarte greiner og fikk igjen pusten. Plutselig vred hun kjapt på hodet, som en refleks av en fornemmelse, en følelse av at hun ikke var alene, at det var noen her mellom trærne. I skogen. Men det eneste hun så, var flere trær og en mørk klippeblokk et stykke unna. Hun haltet videre, så raskt hun klarte. Hun hadde ingen anelse om hvor stien var, stien som førte til veien, hun hadde gått bort fra den da hun kom ned til kysten, men nå var hun mye lenger opp. Likevel hadde hun en følelse av hvilken retning hun skulle ta. Dessuten visste hun at hele området var gjennomskåret av stier, så før eller senere ville hun støte på en av dem. Det tok nesten tjue minutter før hun gikk ut mellom et 16

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 17 av 416) NOT PRINT READY!

par trær og havnet på en sti. Den flate, nedtrampete bakken gjorde det enklere for henne, og hun kunne øke farten litt. Hun holdt blikket rettet langt fremover mellom trærne, og så greiner som bøyde seg og kratt som beveget seg i vinden, og plutselig så hun sykkelen. Den sto langt der borte, ved den store furua akkurat der hun hadde satt den fra seg. Hun haltet det siste stykket bort til treet og løftet sykkelen ut på veien. Hun var akkurat i ferd med å stige på da hun så et stykke papir på bakken. Hun bøyde seg ned. Det var en del av et utrevet kart. Hun stakk lappen i jakkelommen, satte seg på sykkelen og tråkket i vei uten å se seg tilbake. Ikke før hun nærmet seg Mölle oppdaget hun at den grønne hårstrikken hadde forsvunnet.

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 18 av 416) NOT PRINT READY!

m hun bare hadde sett skyggen eller hørt kvisten som knakk bak den store hekken, men det gjorde hun ikke. Hun var altfor opptatt av leken. Hun lekte med sitt elskede barnebarn, Emelie, i den lille sandkassen midt på gressplenen. De lekte krokodille. Emelie lå på magen i sanden og beveget seg i små, ålende rykk. Mormoren hennes, Judith, lo. Dette var en høytidsstund for henne, når hun kunne være alene med Emelie og bli barnslig igjen. Det skjedde ikke så ofte, selv om hun bodde i nærheten. Emelie var tre år og gikk i barnehage, om kveldene var det mamma og pappa som gjaldt, og i helgene var det nesten alltid en eller annen utflukt med andre familier og barna deres. Men innimellom hendte det at de trengte Judith som barnevakt, som i dag. Moren til Emelie var bortreist, og faren mente at Emelie virket litt hanglete og kanskje burde holde seg hjemme fra barnehagen. Judith stilte mer enn gjerne opp. Hun drev en liten kafé i gartneriet sitt, men det kunne andre ta seg av for noen timer. Så nå satt hun her, i hagen som hørte til det lille, vakre trehuset i Arild. Den regntunge morgenen hadde veket plassen for en klar, blå himmel og en sol som kanskje ikke var sommervarm, men som varmet litt likevel. – Krokodille! Mormor skal være krokodille! Emelie vinket til seg Judith og forventet at den seksti år gamle kvinnen skulle legge seg på magen i sanden og åle seg rundt. Men der gikk grensen for Judith. Hun trakk opp den lyseblå batikk-kjolen sin og satte seg på kne. – Jeg er en flodhest! sa hun. 18

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 19 av 416) NOT PRINT READY!

Emelie begynte å le og fikk de mørke smilehullene som nesten fikk mormor til å løfte henne opp og klemme henne bare fordi hun var så søt. Da ringte det inne på kjøkkenet. Det hadde ringt en gang før, for en stund siden, men Judith hadde ikke giddet å svare. Kanskje det er Sebastian? tenkte hun nå. Kanskje jeg burde svare? Hun reiste seg, børstet litt sand av kjolen og ba Emelie om å bli i sandkassen. – Mormor er snart tilbake, jeg skal bare ta telefonen. Judith gikk bort til trappen og inn på kjøkkenet. Hun løftet av røret og fikk en telefonselger i øret. Hun prøvde, så vennlig hun kunne, å forklare at hun ikke var interessert i den varmepumpen som ifølge selgeren ville senke fyringsutgiftene hennes med utrolige elleve prosent. Da selgeren trakk pusten et øyeblikk, skjøt hun inn: – Du må unnskylde, men det er faktisk ikke jeg som bor her, så du må ringe en annen gang. Takk. Hun la på, gikk ut av kjøkkenet igjen og ned trappen. Borte ved sandkassen sto Emelies far, Sebastian. – Hei! ropte hun. Kom du så tidlig hjem? Sebastian svarte ikke. Han så ned på datteren sin i sandkassen. Emelie lå flatt på magen, som om hun fortsatt lekte krokodille, men hodet hennes var vridd rundt en halv omdreining og hun så opp på faren sin med åpne, døde øyne. * Det var egentlig ikke noe galt med Frans Jönsson, bortsett fra de ganske naive og dårlig skjulte fordommene han hadde om dette og hint, han var et produkt av sine omgivelser og hadde kanskje ikke evnen til å reflektere. Han var like over tretti og så godt ut, med vennlige, brune øyne og en kropp han tok vare på. Kanskje litt for elegante lepper for hennes smak, men det var jo ikke Frans’ feil. Derimot snakket han uavbrutt, om alt og ingenting. Når man kjører sammen i en politibil, kan det bli temmelig enerverende etter et par 19

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 20 av 416) NOT PRINT READY!

timer, spesielt hvis man er helt uinteressert i valget av temaer. Akkurat nå var det publikums manglende anerkjennelse av politifolk. – Det er jo vi som må gjøre drittjobbene, sa Frans. Det er jo ingen andre som går imellom i knivslagsmål eller legger ned en konemishandler, eller hva? Olivia nikket. – Og hva er takken? Klaging er det. Klaging, klaging, klaging … Jeg er så jævlig lei av det. Er ikke du? Frans snudde seg en anelse fra rattet og kastet et blikk på Olivia. Hun trakk litt på skuldrene. De hadde akkurat avsluttet en, ifølge Frans, fullstendig meningsløs fartskontroll utenfor Jonstorp. Olivia hadde kneppet opp uniformsjakken på grunn av varmen i bilen, og nå kjente hun blikket hans på seg igjen. Han så ofte på henne, på den måten menn hadde sett på henne så lenge hun kunne huske, litt avventende, lengselsfullt, som om de prøvde å få øye på noe de ikke fikk lov til å se. – Jeg mener, hva med dette sigøynerregisteret, sa han. Hvor gærent gikk det ikke med den debatten? Hvor mye juling måtte vi tåle der? Og for hva? Vi har vel for helvete alltid hatt registre over pøbelen? Hvordan skulle vi ellers kunne jobbe? Frans ristet på hodet, det brune, bølgete håret falt litt ned i pannen. – For min del kunne vi sanneligen hatt flere andre registre også, sa Frans. «Sanneligen»? Frans hadde en snodig måte å pynte på språket sitt med gammelmodige ord og uttrykk. – Synes ikke du også det? – Absolutt, sa Olivia. Egentlig burde vi opprette et register over psykisk utviklingshemmede og homofile også, så kunne vi kjørt det mot romregisteret og kanskje funnet en utviklingshemmet sigøynerhomse som har nasket frukt på Ica? Det ville nok vært en fjær i hatten. Frans begynte å le over rattet. – Det kan hende det er å ta litt hardt i! 20

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 21 av 416) NOT PRINT READY!

– Du synes ikke det? Olivia så at Frans ble usikker et par sekunder, så hun la en hånd på armen hans og begynte å le, hun også. Da kom anropet på radioen. Fra Arild. – En tre år gammel jente er funnet død.

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 22 av 416) NOT PRINT READY!

diti så ut over kvinnene foran seg. – Nå trekker dere pusten dypt, sa hun. La øynene fortsatt være lukket. Roter sakte med hånden foran dere. La hjertet slå. Liv Andersson satt i lotusstilling med lukkede øyne og hørte Aditis myke stemme blande seg med disiplenes dype åndedrag. – Tro på dere selv. Dere har så mye styrke. Ved å holde hjertet åpent kommer dere til å kunne helbrede dere selv og dermed også andre. Roen og konsentrasjonen var total blant kvinnene i det vakre, sparsomt utsmykkede lokalet i Aditis ashram, en retreat i Chiang Rai i Nord-Thailand. – Nå ber jeg dere åpne øynene sakte og kjenne på kraften som Anahatachakraet gir dere. Trekk pusten dypt en gang til og kjenn energien og kjærligheten strømme gjennom hjertet. Aditi la hendene i kryss over brystet. – Namaste! Liv åpnet øynene langsomt. Hun kjente en særegen ro i kroppen. En helt ny følelse. Harmoni. Renhet. Akkurat det hun hadde kommet hit for å finne. De andre kvinnene begynte sakte å reise seg og legge tilbake mattene de hadde sittet på, og forlot rommet i taushet. Liv ble værende, hun ville ikke skilles fra den følelsen hun opplevde. Hun så på sin åndelige veileder som snakket lavmælt med noen av kvinnene som var på vei ut. I dag var Aditi kledd i grønt, Anahata, hjertechakraets farge. Det blonde 22

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 23 av 416) NOT PRINT READY!

håret var samlet i en elegant knute, de små rynkene rundt de grønne øynene var det eneste som avslørte alderen hennes. Vakre Aditi. Hele hennes vesen utstrålte harmoni og kjærlighet. Liv håpet at hun også ville gjøre det når hun var i femtiårsalderen. At hun kunne beholde den balansen hun følte at hun hadde oppnådd her. Takket være Aditi. Hun rettet opp ryggen, frigjorde beina fra lotusstillingen og reiste seg sakte. Aditi var på vei mot henne med et varmt smil om leppene. – Hvordan føles det, Liv? – Fantastisk. Aditi la armen rundt Liv. – Fint. Ta med deg den følelsen, pluss denne her. Aditi rakte henne en vannflaske. Liv tok takknemlig imot den. – Så går du ut i hagen og tar inn alle fargene og luktene. Nyt stillheten og kjærligheten du bærer med deg. Plutselig ble en dør åpnet, og Aditis assistent kom inn i rommet. Litt brått i forhold til hva som var vanlig her, hvor alt var preget av ro og harmoni. Liv kjente hvordan armen Aditi hadde lagt rundt midjen hennes stivnet til før hun fjernet den for å gå Sirikit i møte. De to kvinnene snakket lavmælt sammen på thai, og Liv så at Sirikit kikket på henne over skulderen på Aditi. Liv prøvde å tolke ansiktsuttrykket hennes. Hadde det skjedd noe? – Liv. Aditi tok begge hendene hennes forsiktig i sine og trykket dem hardt. – Ja? – Du må ringe hjem. – Men vi får jo ikke lov til å bruke telefonene våre mens … Aditi avbrøt henne. – Vi gjør et unntak, det var tydeligvis viktig. Viktig? Hva kunne ha skjedd? Liv kjente hvordan balansen i kroppen ble litt forstyrret. Hadde noen blitt syke? Eller skadet seg? Hadde noen til slutt falt ned fra den jævla, vaklevorne stigen? 23

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 24 av 416) NOT PRINT READY!

– De sa ikke hva det gjaldt? – Nei. Men du kan ringe fra min telefon. Kom. Aditi la armen rundt Liv igjen og førte henne forsiktig ut av rommet og videre gjennom den lange buegangen utenfor. Liv kjente lukten av de hvite blomstergirlanderne som hang rundt buddhastatuene som sto langs gangen. Sjasmin. Hun elsket den tunge duften, men nå kjentes den plutselig påtrengende, nesten kvelende. Aditi lukket døren bak dem uten å si noe. Liv gikk bort til skrivebordet og sank ned i den myke, oransje kontorstolen. Nå var hele henne i total ubalanse. Hånden hennes skalv da hun slo nummeret på telefonen. Stemmen som svarte var ikke Sebastians. Stemmen som fortalte det forferdelige. Det som ikke kan, ikke skal, men som likevel har skjedd. Ingen harmoni i verden kunne forhindre Livs kropp fra å reagere på det hun hørte. Hun kastet opp. Rett over det mørke, vakkert utskårne skrivebordet. Rett over de små, smilende, gylne buddhafigurene som sto pertentlig oppmarsjert ved telefonen. Aditi var raskt borte ved henne og holdt henne i et kraftig grep, som om hun ville forhindre at Liv gikk i stykker. Døren ble åpnet, og Sirikit og styrtet inn med et forskrekket uttrykk i ansiktet. Da skrek Liv, rett ut, et avgrunnsdypt primalskrik. Aditi beholdt grepet rundt henne og vugget henne fram og tilbake. Til slutt var det ikke mer krefter igjen i Liv. Den anspente kroppen slappet av, og skriket gikk over i snufsing. Slik satt de to kvinnene lenge. Vuggende. Sirikit gikk umerkelig ut av rommet og lukket døren. Etter en stund rettet Aditi seg litt opp og plukket forsiktig bort håret som hadde klebet seg fast i ansiktet til Liv. – Kjæreste, kjæreste Liv, hva har skjedd? Er det Judith? Liv forsøkte å puste dypt, for å samle styrke, for å orke å si de uvirkelige ordene. – Emelie, det er Emelie. Hun er død.

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 25 av 416) NOT PRINT READY!

rild ligger i Brunnby sogn, ved havet, et urgammelt fiskevær med en stor havnepir med mange pittoreske, små bindingsverkshus adskilt av smale smug. Et populært turiststed om sommeren, om vinteren hjemstedet til nærmere fem hundre fastboende. Det var her drapet på Emelie Andersson hadde funnet sted. Hele området rundt huset var sperret av, nysgjerrige tilskuere sto i små klynger utenfor plastbåndene. Ryktet om det som hadde skjedd hadde trengt inn i hver minste avkrok av det lille samfunnet. Her kjente alle hverandre på en eller annen måte. Sjokket var fremdeles stort, alle snakket lavt med hverandre, og skulle man peke mot hagen burde det skje diskré. De litt mer dristige hadde våget seg bort for å stille politiet noen spørsmål, men hadde fått det samme, korte svaret. – Det kan vi ikke si noe om. Inne i hagen jobbet teknisk personell med å sikre eventuelle spor. Faren til Emelie, Sebastian Andersson, hadde blitt tatt hånd om av ambulansepersonell og kjørt til sykehus. Olivia og Frans hadde prøvd å stille ham noen spørsmål før han brøt sammen, men hadde ikke fått noen svar. Svigermoren hans satt på en trebenk ved et gammelt, knortete epletre et stykke unna. En storvokst mann holdt rundt henne. Olivia gikk bort til den lille sandkassen på gressplenen igjen. En politifotograf gikk rundt og tok bilder fra alle vinkler. Emelies kropp var fjernet. Olivia så på stedet. Drapsofre skal ligge i blodpøler på regnvåt asfalt, tenkte hun, ikke blant 25

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 26 av 416) NOT PRINT READY!

gule leker i en sandkasse badet i sol. Først og fremst skal de ikke være småbarn med nifst vridde hoder. Hun og Frans hadde ankommet huset omtrent samtidig med en annen patrulje. Alle hadde stanset ved porten, som om ingen hadde lyst til å være den første til å gå inn, så hadde de gått sakte bort til sandkassen der Sebastian satt og vugget den døde datteren i armene sine. Judith sto rett bak ham og skalv over hele kroppen. Ingen av dem sa noe. Det var det første som slo Olivia. Hele scenen var som en fastfrossen tragedie, et stumt stilleben av skrekk. Ingen av politifolkene torde å bryte tausheten, ikke før Sebastian utstøtte et fortvilet, hest brøl mot himmelen. Da ble den makabre scenen forvandlet til et åsted med ofre og pårørende, og alle visste litt mer om hva de skulle gjøre. Olivia gikk fra sandkassen og bort til trebenken. Hun satte seg på huk foran den sammensunkne skikkelsen. Hun visste at Judith hadde fått beroligende medisiner og at hun ikke ville på sykehus. Den stakkars kvinnen hevet hodet litt og så på Olivia med forgråtte, spørrende øyne, som om hun ville ha en forklaring. Olivia visste ikke hva hun skulle si. Hva sier man til en kvinne som akkurat har fått barnebarnet sitt drept? – Jeg kan kjøre deg hjem hvis du vil. Judith vendte blikket mot sandkassen der hun hadde etterlatt Emelie uten tilsyn i noen minutter mens hun snakket i telefonen. Den store mannen ved siden av Judith var hennes særbo Curre. Han bøyde seg litt mot Olivia. – Det ville vært fint. Jeg kom med motorsykkelen. Vet du hvor Judith bor? – Nei. – Jeg vet hvor jeg bor selv, sa Judith plutselig og reiste seg. Curre reiste seg samtidig og la en arm rundt henne. – Du kan vel bli med i bilen, sa Judith. Curre nikket, og Olivia gjorde en håndbevegelse mot veien. Hun gikk foran paret mot porten, og holdt den opp da de nærmet seg. Akkurat før Judith skulle gå gjennom por26

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 27 av 416) NOT PRINT READY!

ten snudde hun seg og så bort på sandkassen igjen. Hodet hennes begynte å skjelve i små, små bevegelser. – Kom nå, Judith. Curre førte Judith med seg gjennom porten og bort til en politibil. Akkurat da de satte seg inn, begynte det å regne. For en gangs skyld føltes det godt, tenkte Olivia. Sol og sorg hører ikke sammen. Judith Boelsdotter bodde i Stora Görslöv. Det var der hun hadde det lille gartneriet sitt og kafeen, rett ved siden av der hun bodde. Det var ikke langt å kjøre fra Arild. Det første stykket var det ingen som sa noe. Judith satt i baksetet med Curres arm rundt skulderen. Olivia kikket innimellom på dem i bakspeilet. Hun var usikker på om hun skulle tørre å spørre om alt det hun gjerne ville spørre om. Det hun måtte spørre om. Hun visste at det noen ganger var helt avgjørende å få svar så raskt som mulig, før andre ting trengte inn og trengte vekk, men hun visste ikke om Judith ville orke å svare. – Liv er i Thailand. Det var Judith som brøt stillheten, og det var bare så vidt stemmen bar fram til forsetet. Olivia kunne ikke avgjøre om det var ment som informasjon til henne eller bare en konstatering. Men hun huket seg fast. – Det er datteren din? Det kom ikke noe svar. Olivia visste at moren til Emelie het Liv, men ikke at hun var i Thailand. – Er hun blitt informert? Olivia hørte hvor utrolig formell hun lød. «Informert»? Var det en måte å gjemme seg på? Ikke bli personlig? Involvert? – Hun har fått vite det, sa Curre. – Men kan du tenke deg noe så forferdelig! Få vite om dette når hun er der borte! Nesten på den andre siden av jordkloden! Hva jeg har gjort! – Du har ikke gjort noen ting, sa Curre. 27

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 28 av 416) NOT PRINT READY!

– Men det var jo jeg som skulle passe på henne! Jeg var jo barnevakt! Curre trakk Judith inntil seg og klappet henne på kinnet. Det var vått av tårer. Olivia forsto reaksjonen hennes. Hun kunne også forestille seg morens sjokk da hun fikk vite om det som hadde skjedd. Eller kanskje hun ikke kunne det. Det er grenser for et menneskes evne til innlevelse, og antakelig gikk den her: Det en mamma føler når barnet hennes er blitt drept, går det ikke an å forestille seg. – Hva gjør hun i Thailand? Olivia sa det mest som et forsøk på å holde samtalen gående. For å kunne komme tilbake til andre ting. I bakspeilet så hun at Judith tørket seg i ansiktet med det lyseblå ermet. Da hun svarte, var stemmen tilbake i brystet. – Hun er på en retreat som drives av en venninne av meg. Liv er interessert i meditasjon og yoga. – Hva jobber hun med? – Hun hjelper meg i gartneriet. – Akkurat. Og Sebastian? Judith svarte ikke, lot bare hodet synke ned på brystet til Curre. – Han jobber på et flyktningmottak i Hässleholm, sa Curre. – Vet dere om noen har truet familien på noen måte? Nå var det sagt. Det hun visste at hun kom til å spørre om, og som ville lede videre til flere nødvendige spørsmål: «Så du noen ved huset? Noen fremmede på veien utenfor? Hvor lenge var Emelie uten oppsyn? Så du at Sebastian kom?» Spørsmål som hun visste at drapsetterforskerne ville stille etter hvert, men som hun gjerne ville ha svar på allerede nå. – Det er nok bedre om du spør Sebastian om det, sa Curre. Olivia nikket og tok av mot Stora Görslöv. Snart ville muligheten være borte. Hun var akkurat i ferd med å stille neste spørsmål da Judith kom henne i forkjøpet, i et tonefall som lignet hvisking. – Hvorfor ville noen drepe et barn?

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 29 av 416) NOT PRINT READY!

egen var i trettifemårsalderen og hadde ovale, smale briller. Et lite munnsår var i ferd med å gro på underleppen. Kvinnen som satt rett overfor ham var kriminalførstebetjent på Rikskrim og het Mette Olsäter. Hun nærmet seg pensjonsalder og hadde gått ned sytten av sine nittiseks kilo, dessverre av påtvungne årsaker. Hun hadde fått aldersdiabetes. For fire måneder siden hadde hun besvimt under et ledermøte og blitt kjørt på sykehus. Der ble det konstatert at hun hadde katastrofalt høyt blodsukker som en følge av altfor lav insulinproduksjon. Legen, han som nettopp hadde smilt til henne fra den andre siden av bordet, hadde skrevet ut Metformin, en medisin som forsterket hennes egen insulinproduksjon. Det hadde fungert så langt. Blodsukkerverdiene hadde stabilisert seg, og hun hadde gått mye ned i vekt. Ikke på grunn av pillene, men kostholdet. Legen tok av seg lesebrillene og så på Mette. – Hvordan føler du deg helt generelt? – Bra. Tisser hele tiden, ser litt dårlig utover kvelden og blir trøtt med en gang jeg kvikner til. – Men du går ned i vekt, smilte legen. – Raser ned, heter det vel. Ja, jeg går ned i vekt, og det er deilig. Men det er vanskelig. – Kosten? – Mannen min elsker alt jeg ikke kan spise. Vi har egentlig bare én fellesnevner ved bordet nå om dagen. – Og det er? – Vin og sprit. 29

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 30 av 416) NOT PRINT READY!

Mette hadde merket seg det faktum at ren sprit og vin i moderate mengder senket blodsukkeret. Det var mannen hennes, Mårten, svært takknemlig for. Han var en livsnyter som led under Mettes spartanske måltider. Men litt alkohol lettet den speking av kjødet han måtte være vitne til. Dessuten hadde han et psykologisk overtak når de begynte å diskutere diabetesen hennes. Mårten hadde prøvd å få Mette til å ta det roligere i mange år, ikke gå på som en bulldoser i hver eneste sak som havnet på hennes pult. Forgjeves. Mette var Mette, noe som hadde gitt henne nærmest legendestatus i Rikskrim, og nå altså diabetes. Den hadde nemlig blitt fremkalt av stress. Det var i det minste det den vennlige mannen rett overfor henne trodde. – Hvis det ikke er arvelig, noe det kan være, er det ganske vanlig at diabetes blir fremkalt av stress. Hadde han sagt. Mette hadde ingen diabetikere i familien, så hun måtte akseptere «stress». Et ord hun i det lengste prøvde å unngå å bruke når hun forklarte Mårten hva hun hadde fått og hvorfor. – Legen er ikke sikker, sa hun. – Det var ikke stress, da? – Hvorfor skulle det være det? – Fordi det er en ganske vanlig årsak hvis det ikke er arvelig. – Og når ble du lege? Det stanset der. Men Mette skjønte at Mårten skjønte, og det irriterte henne. Hun likte ikke «hva var det jeg sa». Men nå var hun kvitt Mårten, iallfall midlertidig. Hun hadde akkurat sagt ha det til ham og den yngste datteren deres, Jolene, på Arlanda. De skulle til Marrakech sammen med en nær venn av familien, Abbas el Fassi. Endelig kunne hun være seg selv for en stund, hun og striskjorta. Dessuten unnet hun Mårten å fråtse i alt det hun ikke kunne spise, uten at det satt et tynnere, mer kjedelig menneske rett overfor og lystent registrerte hver eneste 30

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34219) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 9:14 (side 31 av 416) NOT PRINT READY!

hvitløksstekte potetskive som ble ført inn mellom ektefellens lepper. – Da ønsker jeg lykke til! Legen hadde reist seg og rakt fram hånden. Mette tok den. Lykke til med hva? – Du mener dietten? – Ja. Jo lenger du orker å holde fast ved den, jo mer kommer du til å gå ned, og desto bedre kommer du til å få det. Alt henger sammen. En floskel, tenkte Mette. Da hun gikk ut gjennom glassvingdørene på sykehuset, hadde det begynt å regne. Hun så bort på parkeringsplassen. Hva gjør jeg nå? For et halvt år siden ville hun ha dratt direkte til Hötorgshallen og fylt et par plastposer med delikatesser fra alle verdenshjørner og overrasket sin mann i det store kjøkkenet ute i Kummelnäs. Nå hadde hun ikke noen mann der, og var diabetiker. Da ringte mobilen. Det var en kollega i Rikskrim, Oskar Molin. Han lurte på om hun hadde hørt om det brutale barnedrapet nede i Skåne, i Arild? Det hadde hun ikke. Hun hadde vært på Arlanda og Södersykehuset, og nå sto hun i regnet på en parkeringsplass og så på parkeringsgebyret på 700 kroner. – Kanskje de kobler oss inn, sa Molin. – Hvorfor skulle de det? – Bare en følelse. Mette avsluttet samtalen og tenkte på Olivia. Var Arild i hennes distrikt?