Våpenskjold

Rygg: 29 mm

Format: 133 x 211 mm

DEN INTERNASJONALE SUKSESSFORFATTEREN TIDLIGERE UTGIVELSER: Blodtåke (kriminalroman 2013), Den onde arven (ungdomsroman 2013), Fantomsmerte (kriminalroman 2011), Skinndød (kriminalroman 2010)

Serien om Henning ngg Juul er nå solgt i over 300 000 eksemplarer larrer i til sammen 24 land.

TTHE INDENPENDENT

EN MYSTISK FORSVINNING: Småbarnsmoren Hedda Hellberg skulle til Italia i tre uker for å pleie sine sår etter farens død. Men på hotellet har de aldri hørt om henne. Alle spor etter Hedda slutter på Gardermoen.

O FANTOMSMERTE (2011): OM ««Boka er så god at en avslutter lesingen med et ønske om å følge le dden ulykkelige journalisten vvidere.»

THOMAS

ET UFORKLARLIG DRAP: Dypt i de svenske skoger, midt under høstjakten, blir en eldre mann skutt og drept. Det er ikke et vådeskudd.

ENGER

OM O SKINNDØD (2010): «En « av de mest uvanlige og kraftfulle talentene innenfor k krimfeltet.» k

EN PERSONLIG JAKT: Journalisten Nora Klemetsen kjente Hedda, og hun involverer seg i saken. Nora kan ikke tro at Hedda har forlatt mann og barn frivillig. Enda mer gåtefullt blir det da Heddas navn dukker opp i forbindelse med drapet i Sverige.

RUNE WESTENGEN, ROMERIKES BLAD R

O BLODTÅKE (2013): OM ««Dette er krim på høyt nivå, og bblant journalistkrimforfattere er EEnger i en helt egen klasse.» ØRJAN GREIFF JOHNSEN, ADRESSEAVISEN Ø

Fjerde bok om Henning Juul.

En frittstående krim, den nest siste i Juul-serien.

N Neste og siste bok i Juul-serien, Banesår, kkommer sommeren 2015.

9

788205 429635

VÅPENSKJOLD

EN FARLIG KOMBINASJON: Henning Juuls liv dreier seg bare om én ting: Hvem tente på leiligheten der hans og Noras lille sønn Jonas omkom? Sporene Henning følger, peker i retning av saken Nora arbeider med. De nærmer seg en sannhet, og noen er villig til å drepe for å holde den skjult. En sannhet med røtter i et mørkt kapittel i europeisk historie.

THOMAS ENGER (f. 1973) har tidligere jobbet som journalist. Han debuterte med kriminalromanen Skinndød i 2010, som allerede før lansering vakte stor oppsikt i utlandet. Det var den første frittstående boka i en bredt anlagt serie om journalisten Henning Juul. Serien er nå solgt til 24 land. Thomas Enger bor på Grünerløkka i Oslo.

www.thomasenger.net

FORFATTERFOTO: ROLF M. AAGAARD OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Bjørn Kulseth ISBN 978-82-05-42963-5 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Thomas Enger

V책penskjold Kriminalroman

PROLOG

August 2011

Daniel Schyman visste at folk kom til å snakke om denne dagen.

Det var en av de dagene da gress og busker blinket til ham fra veikanten. Luften var skarp og klar. Over trærne var himmelen så blå at det nesten gjorde vondt i øynene.

Akkurat nå visste han at det duftet av noe rått og kaldt der inne i skogene, men etter hvert ville huggormene krype fram, usikre på hvilken årstid det var. Snart ville de større dyrene søke seg til skyggene mens de smattet på lyng og bær som hadde begynt å bli modne. Og når solen sto på sitt høyeste, ville det lukte varmt og tørt, og hvert skritt i skogen, hvert hastige, flaksende vingeslag, ville være mulig å høre på lang avstand. Det kilte i kroppen bare han tenkte på det.

Den første tiden etter at Gunilla døde, hadde Schyman lett etter grunner til å stå opp om morgenen. Barn hadde de aldri fått, og det var sparsomt med venner. Ofte hadde stillheten lenket ham fast til stolen i stuen, og med tomt blikk hadde han sett ut på marken og engen utenfor og lurt på hva mer livet hadde å by på for en kar som ham.

Ingenting, hadde han ofte konkludert med, et svar som hadde fått ham til å vurdere om han skulle slå følge med Gunilla inn i evigheten. Men det var ikke likt ham å gi 5

opp, derfor hadde han gradvis dratt seg selv ut av stolen og bestemt seg for å dyrke det han virkelig satte pris på i livet. Dager som denne gjorde ham sikker på at valget hadde vært riktig.

Schyman tok av fra veien, asfalt ble til grus, og han senket farten inn mellom trærne. Det var nesten så han ville holde igjen for ikke å oppleve alt for fort. Han passerte den rødmalte bommen, stusset litt over at den var reist allerede, men ristet tanken av seg og parkerte på et stort område like inntil stien der lysløypene gikk om vinteren. En annen bil hadde gjort det samme, og det kunne ikke ha vært lenge siden, han så spor etter dekkene i den fuktige grusen. Schyman skrudde av motoren, steg ut og åpnet døren bak, slapp Lexie ut i kobbelet.

Som alltid ble han stående og se på henne, på halen som virret fram og tilbake, lyset i øynene hennes. Ni og et halvt tusen hadde han gitt for henne, men det fantes ikke høye nok tall til å beskrive hvor mye hun var verdt. Lexie var verdens beste harehund, alltid klar for en tur, alltid like glad for å se ham – selv om han bare hadde vært en tur på butikken.

Schyman tok ut ryggsekken og hagla, en Husqvarna han hadde fått av sin far på 16-årsdagen, og som han hadde jaktet med hver eneste høst siden. Skjønt far. Det var kanskje ikke helt presist å kalle ham det lenger. Ikke etter alt Schyman hadde fått vite de siste dagene.

Tenk at han egentlig var norsk?

Tenk hva foreldrene hans – de virkelige foreldrene hans – hadde vært igjennom? Hva de hadde vært nødt til å ofre?

Krig var djevelens Ludo, et spill der man stort sett var overlatt til skjebnen, det kom sjelden noe godt ut av det.

6

Selv om Sverige hadde stått utenfor andre verdenskrig, var de likevel berørt av det som skjedde. Menneskene han hadde vokst opp hos, hadde åpnet hjemmet sitt og gitt ly og hjelp til folk de ikke kjente, og de var ikke alene. I Schymans øyne var det å ofre seg for andre et ideal han alltid hadde satt høyt, kanskje høyest av alle dyder.

Schyman ble ikke trist eller melankolsk lenger når han tenkte på dem han hadde vokst opp hos, dem han hadde kalt familie, far og mor, men i det siste hadde han fundert mye på hvordan livet hans kunne ha blitt om de bare hadde levd litt lenger. I en alder av 17 år hadde han blitt helt alene med gård og skog. Mannen som hadde ringt ham for noen dager siden, og som skulle besøke ham senere i dag, hadde fortalt at sannheten om opphavet hans skulle blitt bekjentgjort for ham da han fylte 18.

Mye kunne og ville ha blitt annerledes da.

Men han var fornøyd med livet sitt likevel. Litt ekstra penger ville ikke forandre på det. Og han kom aldri til å bli norsk. Schyman skulle bli i Värmland til den dagen han døde.

Han kikket på bilen som sto der. Den var norsk, den også, bokstavene LJ var plassert rett etter det røde, hvite og blå flagget – farger som alltid fikk ham til å tenke på olje og vinter-OL. Han hadde aldri sett bilen før, kjente ikke igjen nummeret.

Hadde bileieren jaktkort?

Det var for så vidt ikke sikkert at vedkommende skulle jakte, men det var det de fleste gjorde der inne, spesielt så tidlig om morgenen. I sine yngre dager ville han kanskje ha forsøkt å finne ut hvem som hadde tatt seg til rette, det var tross alt hans skog. Men slike ting var ikke så viktige for ham lenger.

7

Schyman spente fast Lexie med et bånd rundt livet, og de begynte å gå. Den siste uken hadde de jaktet hver dag, og som alltid trakk hun ivrig. Han elsket å la henne lede seg innover i skogen mens han lyttet til pusten hennes, til musikken rundt seg – kvister som brakk under føttene, flaksende vinger fra fugler i flukt, suset fra greiner som vaiet, den svampaktige surklingen fra nedtråkket mose som langsomt reiste seg.

De pleide alltid å gå et stykke før han slapp henne, og det var like spennende hver gang når han satte seg til på en post ute i terrenget der han antok at haren ville komme, med Lexie i los som regel bare noen minutter etter. Som oftest tok det en stund før det ble uttak, andre ganger skjedde det ikke i det hele tatt, men det var jo det som var jakt. De gangene han visste at et bytte var i nærheten, når han kjente hjertets galopp langt opp i halsen, når det handlet om å gjøre alt rett, alt han hadde trent på, så presist og så effektivt som mulig …

Det var da han kjente at han levde.

Og stillheten etterpå. Den utløste spenningen.

Det fantes ikke noe bedre.

De hadde gått i kanskje en halvtime da Lexie stanset og spisset ørene. Halen stivnet til. Schyman hørte også lyden av noe som knakk et eller annet sted inne i skogen. Det kunne ikke være en hare. I løpet av de godt og vel 60 årene han hadde jaktet i de värmlandske skogene, hadde han ennå til gode å høre en hare i terrenget.

Han vurderte om han skulle slippe Lexie, men bestemte seg raskt for et nei. Sist høst hadde en ulvefamilie på fire passert gjennom skogen hans. Det var blitt mer og mer ulv i Sverige.

8

Lexie boret snuten ned i marken, begynte å trekke i båndet igjen. Hun holdt hodet noen centimeter over bakken, gikk fra side til side, dro og virret og sniffet og stanset, vred litt på ørene og satte i gang igjen. Det bar av sted innover i skogen, de vekslet mellom å forsere lyngrabber og myrlendte søkk. Det svuppet under støvlene.

Snart stanset hun igjen.

Schyman ropte et hallo, fikk ikke noe svar. Hørte heller ingenting. Ikke med en gang. Ikke før han hørte et klikk like i nærheten.

Han vred raskt på hodet. Fikk øye på klær som nesten gikk i ett med omgivelsene. En kaps som var grønn. Et løp som pekte rett mot ham fra kanskje tjue meters avstand.

Så smalt det.

En voldsom kraft slynget ham bakover. Sekken tok av noe for fallet, det samme gjorde tyttebærlyngen han landet i, og da bakhodet begravde seg i det myke, grønne, kjente han at det kilte litt på kinnet. Men han klarte ikke å røre seg, ble bare liggende og lytte til lyden av skuddet som trengte dypere og dypere inn i skogen.

Så kom stillheten.

Det gjorde ikke vondt, ikke før Schyman prøvde å trekke pusten – da ble munnen fylt av blod. Det kjentes som om en sylskarp klo hadde revet opp brystet hans.

Han merket at det rant, varmt og klissete, ned på siden av magen. Lukten var ram og metallisk.

Nye kvister brakk, lyden kom stadig lenger borte fra.

Det ble vanskelig å se, men han kjempet for å holde øynene åpne.

Schyman hørte Lexie klynke, kjente snart snuten hennes mot pannen, den våte, ru tungen mot kinnet. Han 9

prøvde å heise seg litt opp og løfte hånden mot nakken hennes, men klarte det ikke, sank i stedet sammen i lyngen slik at Lexie skygget for solen, som allerede hadde rukket å bli varm.

Han trengte den varmen nå.

Daniel Schyman visste at folk kom til å snakke om denne dagen. Han lukket øynene og kjente lyset forsvinne.

Gunilla, tenkte han.

Evigheten venter.

1

Hvor er den? Hvor er den?

Nora Klemetsen freste, først og fremst mot seg selv.

Hun hadde ikke tid til dette. Klokken nærmet seg kvart på åtte, bussen var like om hjørnet.

Hun romsterte i vesken, sjekket at mobiltelefonen, nøklene, kortene hun var avhengig av, var der. At hun aldri kunne lære? At hun aldri kunne finne fram ting kvelden i forveien?

Nora gikk inn på kjøkkenet, satte vesken fra seg på bordet, bøyde seg ned så skjerfet havnet foran øynene. Bryskt slengte hun det rundt halsen igjen, la merke til en bit av et eggeskall og en penn under en av stolene. Brødsmuler.

En dott med lo fra de svarte ullsokkene hun alltid hadde på seg når hun var hjemme.

Hun reiste seg, tok av seg jakken og det lange skjerfet – det var altfor varmt til å ha på inne – og fortsatte ut i stuen. Kanskje hun hadde hatt den i fanget da hun hadde sittet og sett på TV etter at Iver hadde gått? Og så la hun 10

den fra seg, kanskje, da hun gikk for å dusje og pusse tennene?

Hun løftet på sofaputene, tittet innunder det blåblomstrete teppet som lå i en haug over fjernkontrollene, krøp ned på gulvet og speidet under den lysebrune treseteren hun egentlig ikke hadde hatt råd til, sveipet blikket raskt under hjørnebordet der lampen og radioen sto. Men den lå ikke der heller.

Hadde den klart å komme seg inn under TV-benken?

Nora krabbet videre på alle fire, det kalde klikkparkettgulvet var lite skånsomt mot kneskåler som allerede var ømme. Hun saumfor støv og smuler, som lå der som en evig påminnelse om hvor lenge det var siden sist hun hadde hatt en skikkelig storrengjøring, men det var også alt hun så.

Nora kreket seg opp, kjente det snurre litt; hun hadde ikke spist noe ennå – tok seg alltid tre tørre knekkebrød når hun kom på jobb.

Hun prøvde å tenke igjennom hva hun hadde gjort dagen før. Det var ikke mye. Aviser på sengen, brunsj i sofaen foran TV-en, en times spasertur opp og ned langs elven, middag med Iver, en kveld der hun etter hvert hadde anstrengt seg for å tenke minst mulig.

Nei, hun hadde ikke holdt i den i går.

Nora gikk bort til kjøkkenbordet igjen, snudde vesken på hodet og ristet den hardt opp og ned så mynter, hårstrikker, kvitteringer og støvklissete pastiller raste ut, til og med den ene halvdelen av et vantepar hun hadde savnet siden våren, fant veien ut på kjøkkenbordet. Og der, under den hullete vanten, lå den.

Ballen.

Hun la hånden rundt den og satte seg et øyeblikk, 11

klemte litt på den, snurret den rundt og rundt så alt glitteret på innsiden danset og virvlet omkring. Da det stoppet, så hun hjertet og pilen og avtrykket av tennene hans – det var som om Jonas hadde forsøkt å bite den i stykker, uvitende om konsekvensene det kunne ha fått om han faktisk hadde klart det. Søl og glitter om hverandre, på leppene, genseren, gulvet.

Det var egentlig ingen ball, det var en kule av temmelig hard plast, men Jonas hadde plent nektet å kalle den noe annet. Så da var det en ball.

Nora orket ikke holde på tanken, og minnet, så hun reiste seg og la ballen i vesken, trakk på seg jakken og skjerfet igjen og stilte seg opp foran helfigurspeilet i gangen. Knep vekk noen hårstrå som hadde limt seg fast til det ene ermet, rettet litt på panneluggen, glattet ut noen rynker i jakken, slengte vesken over skulderen.

Sånn.

Nå kunne dagen begynne.

Ute var det høst.

Nora hadde bestandig likt denne tiden av året. Når det var så tungt og så vått overalt at det bare var å bure seg inne under et teppe og fråtse i alt man kunne gjøre i en sofa. På akkurat det området hadde hun vært helt lik Henning. Hvis han kunne finne en unnskyldning for ikke å gå ut, med unntak av jobb, selvfølgelig, så fant han den.

Det gikk en bra film eller serie på TV, det var lenge siden de hadde fyrt i peisen, han var midt i en spennende bok, prøvde å pløye seg igjennom alle avisene han ikke hadde rukket å lese den siste uken.

Det var mye hun likte med Henning. Humoren hans, de kjappe kommentarene. Men det handlet ikke bare om 12

det han sa eller gjorde, eller personen han var. Det handlet mest om det hun så i øynene hans. Selv om hun hadde kort hår og fregner og skremte alt som kunne krype og gå hver gang hun nøs, selv om hun minnet folk om en padde de gangene hun var full og begynte å hikke, selv om hun kjeftet og smelte når han ikke hadde satt sofaputene tilbake igjen etter seg eller ryddet vekk det rene tøyet fra tørkestativet, så endret aldri øynene hans seg. Blikket som sa at det var greit, det var henne han ville ha, uansett.

Nora hadde vokst opp i et hjem der veggene flyttet på seg annethvert år fordi faren hennes jobbet i militæret. Det ble vanskelig å finne roen noe sted, vanskelig å finne venner som varte, et savn hun kjente på langt opp i voksen alder. Så var hun heller ikke spesielt flink til å opprettholde et vennskap, hvis det først hadde oppstått.

Var sjelden den som ringte eller tok initiativ til et treff.

Henning hadde blitt alt hun hadde ønsket seg, et hjem, en kjæreste, en venn å dele flyktige og alvorlige tanker med. En hun kunne være dønn ærlig mot uten å frykte for konsekvensene. Og det var helt perfekt, så lenge det bare var de to.

Så kom Jonas.

Og i begynnelsen forsterket den lille gutten følelsene hun hadde hatt. De var en familie. Med stor F. Hun elsket å gå hjemme og amme ham, se ham vokse til. Men Henning var ingen moderne mann, var ikke typen til å ta klesvask og bleieskift frivillig, forsto ikke alltid hva som var viktig for et barn eller en familie. Særlig det første året begravde han seg i jobb, sov på et annet rom om nettene fordi han måtte være opplagt til dagene, brukte helgene og fritiden til å slappe av og lese seg opp på nyheter, og ikke minst: dyrke kildene sine. Nora måtte be ham om 13

å ta en trilletur med Jonas så hun kunne få seg en sårt tiltrengt time på øyet.

Kjærligheten og vennskapet falmet, de passerte hverandre som fremmede på badet om morgenen, kommuniserte nesten utelukkende via SMS, og da alltid om praktiske, hverdagslige ting. Rammene hun hadde ønsket seg i livet, gikk i oppløsning. Veggene begynte å røre på seg igjen. De gangene hun ga uttrykk for sine behov, lovet han bot og bedring, men det tok aldri mer enn en knapp uke før alt var tilbake i samme spor igjen.

Separasjonen hadde vært et slags rop om hjelp, hun hadde i hvert fall håpet at Henning skulle tolke det på den måten, men han ble bare sint og lei seg, og ikke så rent lite mistroisk – anklaget henne stadig vekk for å ha funnet seg en annen. Det hendte hun så ham utenfor bygården hun flyttet til, gående fram og tilbake med en røyk mellom fingrene mens han av og til kikket opp mot vinduet hennes.

De samarbeidet om Jonas, selvfølgelig, men så kom dagen ingen av dem orket å tenke på eller snakke om, og ingenting kunne noensinne bli det samme igjen. Begge visste at dersom de bare hadde funnet en måte å leve sammen på, så ville Jonas fremdeles ha levd. Det ble umulig å se hverandre inn i øynene. Skilsmisse var den eneste fornuftige løsningen, selv om også det var en sorg og et nederlag hun aldri helt hadde klart å akseptere.

Men livet måtte på en eller annen måte gå videre, og hun møtte Iver på et tidspunkt da hun trengte noe å le av, noe som kunne få henne til å tenke på noe annet enn Jonas og Henning. Iver kunne fint finne på å sprette opp en søndag morgen og slepe henne med seg til Vippetangen for å ta en båt ut til en av øyene. Eller ta henne med for 14

å spille bowling, hun som aldri hadde hatt noe særlig til overs for ballspill, men som etterpå måtte innrømme for seg selv at det faktisk hadde vært ganske gøy. Iver kunne også finne på å lese en bok for henne om kvelden, av og til naken, når det ikke var noe på TV de hadde lyst å se på.

Det meste var annerledes med Iver. Og ja, han var glad i henne, han likte henne til og med ganske godt – det var hun sikker på – men det var ingen glød i øynene hans.

Og det var kanskje dårlig gjort, tenkte hun, å sammenlikne Iver med Henning, eller Henning med Iver, men det var vel sånn det ble når man lurte på om man hadde tatt de riktige valgene i livet – spørsmål som fikk fornyet gyldighet etter krangelen hun hadde hatt med Iver i går kveld.

Eller krangel, det var kanskje ikke riktig ord. Forutsetningene for en krangel var at to mennesker var uenige om noe og ga uttrykk for det. Iver sa ingenting, bare mumlet noen stavelser inn i det tre dager gamle skjegget sitt, og så dro han hjem til seg selv etter hvert, uten å gi henne en klem eller et kyss eller noe som kunne indikere hva han tenkte om det hun akkurat hadde fortalt ham.

Det var så typisk Iver, å bare vike unna når noe ble alvorlig. Det passet ham aldri å snakke om noe annet enn helt ufarlige ting. Og hvis hun først klarte å presse ham inn i et hjørne, var svaret alltid det samme: «Må vi snakke om det nå?»

Som om det riktige øyeblikket på magisk vis skulle dukke opp fra ingenting.

At han oppførte seg som han gjorde, var kanskje svar nok, tenkte Nora. Og nå var han i gang igjen etter sykemeldingen, hun visste hvordan det kom til å bli. Sene 15

ettermiddager, kildepils så det sto etter om kveldene, en jobb eller to han bare måtte rykke ut på, og han ville skygge unna alle muligheter til å sette seg ned med henne og snakke. Men på et eller annet tidspunkt ble han jo nødt til å si noe. Akkurat som hun ble nødt til å si noe til Henning.

Hvordan hun skulle klare det, hadde hun ingen anelse om.

Gatene var tunge av fuktighet, på veien lå døde, gule blader inntil fortauskantene som matte minnesmerker over en svunnen sommer. Enn så lenge hadde ikke lyset forlatt dem om morgenen, men det var en illevarslende kulde i luften, et gufs av vinter som fikk Nora til å trekke jakken tettere om seg. Hun speidet opp Uelands gate etter bussen, stilte seg opp på holdeplassen og kikket på klokken. Trettifem minutter til morgenmøtet. Det betydde at hun snart måtte finne et eller annet å skrive om.

– Vent, la meg hjelpe deg.

Nora tok et raskt skritt inn i Aftenpostens lokaler. Birgitte Kråkenes sto framoverbøyd og med ryggen til mens hun prøvde å plassere en full vanntank på toppen av en himmelblå plastdispenser. Birgitte var det første ansiktet folk møtte når de kom på besøk til avisen.

– Å, tusen takk, sa hun og snudde seg mot Nora. – De greiene her veier jo et tonn.

Nora var straks framme, og sammen løftet de den duggvåte, gjennomsiktige plast-tanken på plass. Birgitte takket igjen og smilte.

Som resepsjonist var hun alltid snasent kledd, hadde bestandig et imøtekommende, rynkefritt ansikt Nora var ertegrønn av misunnelse på. Birgittes hud hadde en helt 16

spesiell glød, et anstrøk av sommer eller noe peppermyntefriskt som Nora måtte grave langt tilbake i hukommelsen for å finne hos seg selv. Og det verste var at Birgitte bare var noen få år yngre, hadde til og med født to barn.

Men hun ga alle som hadde et ærend i avisen, en hyggelig start på besøket. Nora kunne ikke unngå å like henne.

– Det er forresten besøk til deg, sa Birgitte og satte seg på en knirkefri stol bak resepsjonsskranken.

– Så tidlig? spurte Nora og rev til seg morgenutgaven som lå ferskpresset i bunker foran henne, kikket halvinteressert på forsideoppslagene. Birgitte nikket og skjøv den kraftige, kastanjebrune brillen lenger inn på neseroten.

– Han sitter borte ved plassen din.

Nora strakte hals. En mann satt med det ene beinet over det andre mens han kikket hvileløst omkring seg.

Han var mørkt kledd, en stil som passet godt til fargene hans. Håret, rufsete og halvlangt, var svart med et stenk av grått her og der.

– Har han et navn, denne fyren?

Birgitte kikket ned på et ark framfor seg.

– Hugo Refsdal, sa hun og løftet blikket igjen.

– Aldri hørt om, svarte Nora. – Sa han hva det gjaldt?

Birgitte ristet på hodet og trakk på skuldrene samtidig.

– Okei, sa Nora. – Fin jakke. Er den ny?

Birgitte smilte og så ned på den gråsvarte blazeren.

– Ny? Denne har jeg hatt lenge.

– Den er fin i hvert fall, sa Nora.

Birgittes smil varte helt til telefonen ringte på sentralbordet. Hun grep røret med den ene hånden og vinket til Nora med den andre.

Nora begynte å gå innover i redaksjonslokalet, et rom som var like kjønnsløst og kjedelig innredet som ethvert 17

redaksjonslokale hun hadde vært innom i løpet av sin snart ti år lange journalistkarriere. Det var teppegulv, lettvegger, møterom med glassvinduer og et sammensurium av kabler og dataskjermer. Det siste tilskuddet av teknologisk bling, en 75-tommers TV-skjerm, var det naturlige samlingspunktet midt i rommet, særlig når det var sport.

Og det var det jo hele tiden.

Hun nikket til noen av kollegene som var på plass, ble møtt av et ustanselig mas av telefoner som ringte og stemmer som steg og sank, men hun fokuserte på mannen som reiste seg da han så at hun nærmet seg.

– Hei, sa han på mange meters avstand og tok et skritt mot henne med utstrakt hånd. – Vi har aldri møtt hverandre, men jeg heter Hugo Refsdal. Jeg er mannen til Hedda.

Nora tok hånden hans. Den var klam.

– Hedda? spurte hun og trakk fingrene til seg, tørket seg så diskré hun kunne på baksiden av buksebeinet.

– Hedda Hellberg.

Nora stanset.

Hun hadde ikke hørt noe fra Hedda siden studiedagene, da de delte en knøttliten leilighet sammen på St. Hanshaugen. Nora trodde ikke at det noen gang hadde blitt en journalist av Hedda, hadde i hvert fall aldri sett bylinen hennes noe sted.

– Å ja, sa Nora til slutt. – Hedda.

Nora hadde mange gode minner fra den tiden. Hver dag var bokstavelig talt en fest; det fantes ingen grenser for hva de kunne bli, og hun skjønte tidlig at journalistikk var noe hun ville fortsette med, uansett om det var i radio, TV eller i mer tradisjonelle medier. Hun så for seg å dekke kriger og katastrofer, fordype seg i problemer og 18

stille kritiske spørsmål, få fram sannheten, bli et klokere menneske og kanskje klare å gjøre andre mennesker litt klokere samtidig. Hun hadde villet bety noe for noen.

Virkeligheten viste seg å være en helt annen. De gangene Nora faktisk hørte noe fra leserne sine, skrev de for å påpeke faktafeil eller regelrett skjelle henne ut. Folk eide simpelthen ikke skam når de kunne gjemme seg bak et tastatur.

Det var ikke lett å se hva Heddas mann ville, men Nora skjønte at noe var galt.

– Er det et sted vi kan gå og snakke? spurte han. – Jeg har ikke lyst til å sitte her og …

Han bet i seg fortsettelsen idet en av journalistene på utenriks passerte dem. Refsdal fulgte ham med blikket til han var langt nok unna. Nora fikk en følelse av at Heddas mann når som helst kunne begynne å gråte.

– Ja, selvfølgelig, sa Nora. – Vi kan gå bort dit, sa hun og pekte mot mellomledernes faste møterom. Refsdal gjorde en håndbevegelse, som for å si «du får vise vei».

Nora la fra seg jakken, tok med seg mobiltelefonen og begynte å gå.

– Vil du ha en kopp kaffe? spurte hun over skulderen.

– Nei takk.

– Et glass vann eller noe?

– Det går bra, ellers takk, jeg drakk nok før jeg kom hit i morges.

Nora fortsatte å gå, nikket og sa hei til nyankomne kolleger samtidig som hun tenkte på hva Refsdal ville snakke med henne om. Han fulgte etter henne på et par meters avstand mens de manøvrerte seg mellom stoler og pulter, inn på et møterom som skinte ikeagult, og der det avlange bordet midt i var dekket av flere dagers aviser.

19

De satte seg på hver sin stol med rødt trekk.

– Så, sa Nora og lente seg framover, foldet hendene.

– Hva kan jeg hjelpe deg med?

Selv om Refsdal virket takknemlig for at hun var så direkte, slet han likevel med å komme i gang. Blikket hans gled vekk og ut i rommet. Også han flettet fingrene inn i hverandre, før han tok dem fra hverandre igjen og la dem flatt foran seg på bordet.

– Vet du hvem Oscar Hellberg er? spurte han til slutt.

Nora tenkte seg om.

– Det er faren til Hedda, er det ikke?

– Det var faren til Hedda, presiserte Refsdal. – Han døde for snart to måneder siden. Kreft i lungene, selv om han aldri hadde røykt en eneste sigarett i hele sitt liv.

– Det var trist å høre, sa Nora.

Hun hadde møtt Heddas far en gang han kom inn til Oslo for å besøke datteren. Fordi Nora var Heddas romkamerat, hadde han tatt dem begge med ut for å spise.

Hun husket ham som en flott kar, kjekk og velkledd, genuint nysgjerrig på folk han møtte. Særlig de kvinnelige servitørene.

– Hedda tok det veldig tungt, fortsatte Refsdal og grep en penn som lå framfor ham, tok av plasttuppen. – De siste ukene han levde, satt hun ved sin fars sykeseng dag og natt.

Refsdal skiftet stilling på stolen, lukket fingrene rundt pennen som om den var en kniv.

– Selv om hun var forberedt på at Oscar kom til å dø, tok hun det fryktelig hardt da det faktisk skjedde. Ble mer og mer fjern. Vi har en sønn sammen, som hun nesten ikke kommuniserte med.

20

Nora merket seg at Refsdal snakket om Hedda i preteritum.

– Så da hun kom til meg noen uker senere og sa at hun ville reise bort en stund for å «hvile ut», som hun uttrykte det, så tenkte jeg: flott! Hva som enn må til for at hun skal bli seg selv igjen.

Refsdal satte plasttuppen på igjen og brukte pennen til å klø seg hastig over skjegget på haken.

– Jeg stusset litt da hun sa at hun ville til et rekreasjonshjem i Italia, og at hun ville være der i tre uker, men man trengte kanskje såpass med tid for å komme seg, hva visste vel jeg. Så jeg tenkte: ja, ja. La henne få de tre ukene, så ser vi hvordan det går når hun kommer hjem.

Refsdal trengte litt tid før han fortsatte. Nora ble sittende og se på øynene hans, hvordan de så ut til å lete etter ulike punkt på veggen. Han blunket ikke før øynene var blitt blanke.

– Hun ville være helt i fred, sa hun – ville ikke engang ha med seg mobiltelefon. Vi fikk ikke lov til å ringe henne på hjemmet, hun ville bare være der for seg selv og «hente seg inn igjen». Egentlig ville hun ta toget til flyplassen alene også, men jeg trumfet igjennom at jeg i det minste måtte få lov til å kjøre henne. Så jeg gjorde det, jeg kjørte henne til Gardermoen, og da jeg slapp henne av, sa hun at hun elsket meg, at hun elsket oss, familien vår. Smilte, til og med, for første gang på lenge. Jeg ble veldig glad, selvfølgelig, tenkte som så at dette kom til å gå helt fint.

Men …

Refsdal dro den andre hånden igjennom håret, en bevegelse som fikk henne til å tenke på Iver. Han gjorde alltid sånn med håret sitt – som om det trengte en gjennomlufting av og til.

21

Refsdal fortsatte: – Da de tre ukene var over, reiste jeg til Gardermoen for å hente henne. Tok til og med Henrik ut av skolen den dagen for at han skulle være der når mammaen hans kom hjem.

Han la pennen fra seg på bordet, foldet hendene.

– Men Hedda var ikke på flyet.

Det ble helt stille i rommet.

– Vi ventet selvfølgelig i en evighet, lette overalt på flyplassen, prøvde å få snakke med noen av dem som jobber med passasjerlister og sånne ting, men de har jo ikke lov til å si noe. Derfor ringte jeg til Italia, til dette rekreasjonshjemmet hun sa hun skulle bo på. Og det var da dette for alvor begynte å bli merkelig.

Nora bøyde seg en anelse fram over bordet.

– Damen jeg snakket med, sa at hun aldri hadde hørt om Hedda, og at Hedda aldri hadde bestilt noe opphold på det hjemmet.

Refsdal snurret ringen på fingeren rundt og rundt og rundt.

– Du kan jo kanskje tenke deg hva det satte i gang av tanker i hodet mitt.

Nora nikket langsomt.

– Jeg ringte rundt til alt jeg kjente av folk, spurte om de hadde hørt noe fra Hedda. Men da alle svarte negativt, var det ikke så veldig mye annet å gjøre enn å ringe politiet.

– Når gjorde du det? spurte Nora.

– For elleve dager siden.

Nora angret på at hun ikke hadde tatt med seg en notatblokk.

– Men jeg tror ikke jeg har sett noe om dette i avisene?

Refsdal så på henne og smilte oppgitt.

22

– Familien til Hedda har alltid vært opptatt av fasader, sa han. – De ville ikke at det skulle stå noe om dette i avisen. De tenkte som så at Hedda kanskje ville komme til rette igjen av seg selv, og da ville de unngå ubehagelige spørsmål etterpå. Men nå er det altså gått elleve dager, og vi har fortsatt ikke hørt et eneste ord fra henne.

– Så Hedda har i praksis vært borte i litt over en måned?

Refsdal nikket.

– Men hva har politiet gjort med dette, da?

– De har vel gjort det de kan gjøre, sa han og pustet hardt ut samtidig. – De har funnet ut at hun aldri var på 09.50-flyet til Milano den dagen, og at alle spor etter Hedda slutter på Gardermoen. Det er ingen som har sett henne siden jeg slapp henne av utenfor avgangshallen den morgenen.

Nora betraktet ham tenksomt.

– Hva med overvåkningskameraer på flyplassen?

– Det er hundrevis av dem, selvfølgelig, og de går i opptak hele tiden. Men hvis ikke politiet ber om å få de relevante opptakene i løpet av sju dager, blir de slettet.

– Og siden hun hadde vært borte i tre uker først, så …

– Så finnes det ingen bilder av henne, fullførte Refsdal.

– Ikke fra Gardermoen, i hvert fall.

– Men politiet har ikke gått ut med noen savnetmelding?

Nora visste egentlig svaret på det spørsmålet. Politiet går helst ikke ut i media med slike saker når det finnes en sterk mistanke om at den savnede enten har begått selvmord eller har stukket av med noen. Medieoppslag gjorde det alltid vanskeligere å komme tilbake.

– Nei, sa Refsdal og slo ned blikket.

Nora tenkte.

23

– Så med tanke på hvor langt nede hun var etter farens død, så er politiets konklusjon at hun har tatt livet sitt?

Refsdal løftet så vidt på hodet igjen, før han nikket.

– Jeg vet ikke om Hedda fortalte deg det noen gang, sa han og tørket vekk litt fuktighet fra undersiden av nesen med skjorteermet. – Men Heddas tante forsvant en gang på 90-tallet. Alle konkluderte med at hun også hadde begått selvmord.

Nora husket at Hedda hadde snakket om sin tante Ellen.

– Det er nok derfor alle tenker at Hedda har gjort det samme, sa Refsdal. – At det ligger til familien, liksom.

– Men du tror ikke det er det som har skjedd?

Refsdal grep pennen foran seg igjen.

– Det er vel derfor du er her? fortsatte Nora. – Du vil at jeg skal skrive om henne?

Han slo ned blikket igjen. Ventet lenge før han sa: – Hedda og jeg snakket litt om smarte mennesker en gang.

Minnet fikk ham til å smile ømt.

– Om vi hadde møtt noen vi var misunnelige på fordi de var smarte.

Han ristet svakt på hodet, selv om han fremdeles smilte.

– Og Hedda sa at hun aldri hadde møtt noen som var smartere enn deg.

Refsdal så opp på henne. Nora besvarte blikket, før det gikk opp for henne hva han faktisk hadde sagt.

– Enn meg?

– Det var det hun sa. Og jeg bet meg merke i navnet ditt, dere har jo ibsenske navn, begge to.

Nora ble forlegen, men hun smilte fort, husket hvordan de hadde drukket tett med rødvin en kveld, og så hadde 24

de av en eller annen grunn begynt å snakke om Ibsen.

Gode og fulle hadde de funnet fram hver sine eksemplarer av Hedda Gabler og Et dukkehjem, og så hadde de forsøkt å føre en samtale bare ved hjelp av sine navnesøstres replikker.

Gode minner.

– Og jeg tenkte at du kanskje kunne se litt nærmere på dette, fortsatte Refsdal. – Du kjente henne jo, du også.

Og så er du journalist. Du kan snakke med folk på en litt annen måte enn det jeg kan.

Nora nikket sakte mens hun tenkte seg om.

– Hva sier resten av familien hennes til dette? Er de enige i at dette er veien å gå?

– De vet ikke at jeg er her.

Nora skjøt haken fram.

– Og det spiller ingen rolle hva de mener. Det er Henrik og jeg som står henne nærmest, det er vi som er familien hennes, og vi er nødt til å finne ut hva som har skjedd med henne. Hvis Hedda er død, vil jeg gjerne ha en grav jeg kan besøke. Akkurat det behovet går jeg ut fra at jeg deler med resten av familien.

Det sto en mugge med vann midt på bordet, halvfull, med plastkrus i stabler ved siden av. Refsdal reiste seg og strakte seg mot vannet, helte i et glass, så på Nora for å spørre om hun også skulle ha.

– Jeg tror det er fra i går, sa hun.

– Det gjør ikke noe, sa han og tømte kruset sitt i raske slurker.

Nora fortsatte: – Hvordan har det vært med mobilog datatrafikk etter at Hedda forsvant? Politiet har vel sjekket det, går jeg ut fra?

Refsdal svelget og satte seg igjen.

25

– Ingen aktivitet siden hun forsvant, sa han og tørket seg rundt munnen med hånden.

– Hva med penger? Tok hun ut noe beløp før hun ble borte?

Han ristet på hodet.

– Jeg spurte om hun ikke skulle ta ut noen euro før hun dro, men hun svarte bare at det kunne hun alltids ordne der nede. I Italia, altså.

En åpenbar løgn, tenkte Nora. Og hun kjente at hun ble veldig nysgjerrig på hvorfor Hedda løy om en reise hun aldri skulle på, særlig siden hun forsvant like etterpå.

– Så det finnes ikke et eneste elektronisk spor etter Hedda fra den dagen du kjørte henne til flyplassen og fram til nå?

Refsdal ristet stille på hodet.

Nora aktiverte skjermen på mobiltelefonen, så at det var fire minutter igjen til morgenmøtet skulle begynne.

Hun trakk pusten og sa: – Jeg må være ærlig med deg, Hugo. Ved første øyekast er det mye som taler for at politiets konklusjon er riktig.

Ikke en eneste e-post, ikke en eneste bevegelse på kontoen hennes …

– Men det er ikke nok at farens død skulle ha gjort henne så deprimert.

Refsdal reiste seg igjen. En rødflammete farge hadde blusset opp i kinnene hans.

– Oscar hadde jo vært syk lenge, og ikke bare det – Hedda har en sønn jeg er hundre prosent sikker på at hun ikke ville forlatt frivillig.

Nora så opp på ham med medfølende øyne.

– Jeg skjønner at du har håp, Refsdal, men …

– Dette handler ikke om håp, avbrøt han. – Jeg har så 26

smått begynt å slå meg til ro med at jeg aldri vil få Hedda tilbake, men jeg er nødt til å ha et svar på hva som skjedde med henne.

Nora reiste seg også.

– Men hva tror du kan ha skjedd, da, siden du tydeligvis ikke tror at hun har forsvunnet frivillig? Har noen kidnappet henne på Gardermoen, foran øynene på potensielt sett tusenvis av vitner?

Utenfor glassvinduet tittet den første mellomlederen inn.

– Jeg vet ikke, svarte Refsdal stille. – Jeg vet virkelig ikke. Jeg vet bare at jeg ikke har noe fornuftig å fortelle Henrik om kvelden når han legger seg og lurer på hvor mammaen hans er.

Nora så på ham, kunne forstå hvordan han hadde det, samtidig som hun ikke kunne det. I to år hadde hun hatt mer enn nok med å prøve å begripe at Jonas var død.

Selv om hun visste at noe hadde skjedd i forkant, og at det hadde noe med Henning å gjøre, klarte hun aldri å ta seg forbi den lammende sorgen. Hun orket ikke å tenke på skyld – det var ingens skyld, og det var alles skyld.

Ingenting ville få Jonas til å komme tilbake.

– Hva om vi gjør det sånn, sa hun og plukket opp mobiltelefonen fra bordet. – Jeg skriver en sak om Hedda, jeg klarer helt sikkert å få til et bra oppslag både på nett og på papir, og så oppfordrer jeg folk som var på Gardermoen den dagen, eller hvem som helst, egentlig, til å kontakte meg hvis de så henne den dagen eller vet noe.

Det kan hende det dukker opp noe.

Refsdal nikket energisk.

– Men før jeg gjør det, sa Nora og så rett på ham. – Så trenger jeg å vite om du er ett hundre prosent klar for å 27

gjøre dette. Oppslaget kommer til å bli en belastning på alle som kjenner deg, også sønnen din. Andre medier vil sannsynligvis også kontakte dere. Du er klar over det?

Refsdal så hardt på henne, strammet nevene så knokene hvitnet.

– Jeg er klar over det. Og jeg er klar for å brøyte meg igjennom alt som måtte komme hvis det bare kan gi meg et svar jeg kan prøve å leve videre med.

– Bra, sa Nora og tok et første skritt mot døren. – Har du bil?

– Hm? – Kom du hit i bil i dag? spurte hun over skulderen sin.

– Ja, jeg …

– Fint, sa hun og la hånden på dørhåndtaket. – La oss ta en kjøretur. Jeg skal bare hente kameraet mitt først.

2

Den skinnende blanke Skodaen gled lydløst av gårde på motorveien. Utenfor vinduene raste jordene forbi, flate og gulbrune, trærne langs veien over Gjelleråsen mot Nittedal var mørkegrønne og triste, over dem lå skyene ensformig grå. Nora hadde en følelse av at det når som helst kunne begynne å regne, og likevel hadde hun et behov for å være ute i luften, ikke i den innestengte bilkupeen der duften av gammelt etterbarberingsvann og synet av en gjenglemt barnegenser gjorde henne uvel.

Det hjalp å tenke på Hedda.

– Fortell meg om familien hennes, ba hun da et stort varehus det sto paller med plastinnpakkede produkter 28

Rygg: 29 mm

Format: 133 x 211 mm

DEN INTERNASJONALE SUKSESSFORFATTEREN TIDLIGERE UTGIVELSER: Blodtåke (kriminalroman 2013), Den onde arven (ungdomsroman 2013), Fantomsmerte (kriminalroman 2011), Skinndød (kriminalroman 2010)

Serien om Henning ngg Juul er nå solgt i over 300 000 eksemplarer larrer i til sammen 24 land.

TTHE INDENPENDENT

EN MYSTISK FORSVINNING: Småbarnsmoren Hedda Hellberg skulle til Italia i tre uker for å pleie sine sår etter farens død. Men på hotellet har de aldri hørt om henne. Alle spor etter Hedda slutter på Gardermoen.

O FANTOMSMERTE (2011): OM ««Boka er så god at en avslutter lesingen med et ønske om å følge le dden ulykkelige journalisten vvidere.»

THOMAS

ET UFORKLARLIG DRAP: Dypt i de svenske skoger, midt under høstjakten, blir en eldre mann skutt og drept. Det er ikke et vådeskudd.

ENGER

OM O SKINNDØD (2010): «En « av de mest uvanlige og kraftfulle talentene innenfor k krimfeltet.» k

EN PERSONLIG JAKT: Journalisten Nora Klemetsen kjente Hedda, og hun involverer seg i saken. Nora kan ikke tro at Hedda har forlatt mann og barn frivillig. Enda mer gåtefullt blir det da Heddas navn dukker opp i forbindelse med drapet i Sverige.

RUNE WESTENGEN, ROMERIKES BLAD R

O BLODTÅKE (2013): OM ««Dette er krim på høyt nivå, og bblant journalistkrimforfattere er EEnger i en helt egen klasse.» ØRJAN GREIFF JOHNSEN, ADRESSEAVISEN Ø

Fjerde bok om Henning Juul.

En frittstående krim, den nest siste i Juul-serien.

N Neste og siste bok i Juul-serien, Banesår, kkommer sommeren 2015.

9

788205 429635

VÅPENSKJOLD

EN FARLIG KOMBINASJON: Henning Juuls liv dreier seg bare om én ting: Hvem tente på leiligheten der hans og Noras lille sønn Jonas omkom? Sporene Henning følger, peker i retning av saken Nora arbeider med. De nærmer seg en sannhet, og noen er villig til å drepe for å holde den skjult. En sannhet med røtter i et mørkt kapittel i europeisk historie.

THOMAS ENGER (f. 1973) har tidligere jobbet som journalist. Han debuterte med kriminalromanen Skinndød i 2010, som allerede før lansering vakte stor oppsikt i utlandet. Det var den første frittstående boka i en bredt anlagt serie om journalisten Henning Juul. Serien er nå solgt til 24 land. Thomas Enger bor på Grünerløkka i Oslo.

www.thomasenger.net

FORFATTERFOTO: ROLF M. AAGAARD OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS