Merete Junker: Venuspassasjen by Gyldendal Norsk Forlag

Om Pumasommer (2012): «Junker leverer igjen.» Ove Mellingen, Telemarksavisa «Alle gode ting er tre, og Merete Junkers Pumasommer er hennes beste krim.» Kari Gisholt, Varden

«Tvillingen er en velskrevet og spennende krim, velsignet fri for genreklisjeer.» Terje Stemland, Aftenposten

Natt til 17. mai 1968 forsvant Gunnar Eie sporløst fra Skien. Han etterlot seg kone og tre tenåringsdøtre. En vårdag i 2007 finner Eies oldebarn, trettenårige Stian, et lik i innsjøen rett ved småbruket der han bor. Obduksjonsrapporten viser at den døde er den forsvunne Gunnar Eie, og at han ble brutalt drept for tre år siden. Over brystet har han tolv røde korssting. Stian bor avsidesliggende til sammen med sin mor og mormor, han er en ensom gutt, en særing, og han kjenner at han har et ansvar. Hva var det som skjedde da oldefaren forsvant? Hvor har han vært i alle disse årene? Og hvorfor ble han drept?

Om Jenta med ballongen (2009): «Åh, vad jag tyckte om boken!!! Fantastiska personporträtt och en stark känsla for spänning.» Camilla Läckberg

I jakten på svar kommer Stian nærmere sannheten enn han burde, en sannhet som gjør alle til fiender, ikke bare de fremmede, men også medlemmene i hans egen familie.

«... på alle måter en god kriminalroman fra en dyktig debutant.» Kurt Hanssen, Dagbladet

omslag: blæst • terese moe leiner

venuspassasjen

«I Tvillingen drar hun til med et handlingsbilde spekket med alle de ingredienser krimelskere vil ha. Resultatet er en drivende og ’spooky’ krimroman.» Per-Magne Midjo, Trønder-Avisa

venuspassasjen FOTO: MARTIN FREMSTAD

Om Tvillingen (2010):

Merete Junker er født i 1959 i Skien, der hun fortsatt bor. Hun debuterte som forfatter i 2008 med romanen Jenta med ballongen. For den ble hun tildelt Maurits Hansen-prisen Nytt Blod for beste norske krimdebut. Junker har jobbet som journalist i radio og aviser, og som lærer i mediefag i den videregående skolen.

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 4 av 332) NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Stempel Garamond 11/13,5 pkt. Omslagsillustrasjon: Omslagsdesign: ISBN 978-82-05-47309-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 3 av 332) NOT PRINT READY!

Merete Junker

Venuspassasjen Kriminalroman

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 5 av 332) NOT PRINT READY!

De tĂĽrene man svelger, er langt bitrere enn dem man feller. victor hugo (1802â&#x20AC;&#x201C;85)

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 7 av 332) NOT PRINT READY!

1 April 2007 Stian Fink hadde nesten sluttet å fiske etter at han fant russeren. I alle fall med stang. Likevel var det som om beinrester og andre levninger som kunne være fra mennesker, dukket opp både her og der. Han visste at det het levninger. De hadde hatt om det på skolen, og han hadde lest om det i historiebøker for voksne på biblioteket, og i leksikon som de hadde hjemme, og etter at de hadde fått Internett var det blitt mye lettere å finne ut av ting. Han hadde kjørt den grå Pioneren med 3,5-hesteren helt opp i Frønestjenn. Det var ikke her han fant russeren. Snøret hang uti, han hadde surret det et par ganger rundt pekefingeren, men det nappet ikke. Det var elendig fiskevær, det var bare det at han likte å sitte sånn i båten og duppe. Han gjorde det ofte, uten å fiske, selv om han hadde med seg fiskeredskapene. Det var best sånn, for da blandet de seg ikke i hva han skulle, da slapp han å forklare alt mulig. Vannet lå blankt og stille, oljeaktig. Insektene svermet over flaten, han hadde allerede fått tre myggstikk på armen og et i panna. Ofte tenkte han at det var dumt at Alex ikke kunne være med ut i båten, men Alex brukte rullestol, så det gikk ikke. 7

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 8 av 332) NOT PRINT READY!

Han syntes det nappet og rettet seg spent opp, men så var det falsk alarm. Da han fant russeren, fisket han fra land, med stang, på en fin plass ikke så langt fra huset. Det var en ganske tidlig morgen, på en lørdag. Det som skjedde, var at han fikk noe tungt på kroken. Først trodde han at kroken hadde hengt seg fast i noe på bunnen, det skjedde ganske ofte, men så fikk han sveivet inn, selv om det var tungt. Det som kom opp, var ikke en stor fisk, men en hodeskalle. Først så det ut som en stein med groper, for den var brun, ikke hvit som skjelettet på skolen. Kroken hadde festet seg i en av øyehulene, som var fulle av gjørme. Han skjønte først at det var en hodeskalle da han så tennene. Han hadde sluppet skallen og fiskestanga og løpt det forteste han kunne hjem. Så ble Bess og mamma med tilbake til vannet. Senere kom politiet og dykkere, og hele skjelettet ble hentet opp fra dypet. Lenge etterpå fikk de beskjed om at det var en russisk krigsfange fra annen verdenskrig han hadde funnet. En som kanskje hadde stukket av fra en fangeleir som lå noen mil unna. Kanskje hadde fangen forsøkt å svømme over vannet, men så hadde han druknet i stedet. Stian syntes det var en trist historie, men fangen skulle i alle fall få en skikkelig begravelse. Alle syntes det var fint at han fant den stakkars krigsfangen. Han kom i avisa og på lokal-TV og ble nesten som en kjendis. Sommeren etter at han fant russeren, hadde han klatret opp i et grantre hvor en trost hadde rede, fordi han skulle finne ut om eggene var klekket. I redet var det fire fugleunger med kjempestore nebb. Da han klatret ned igjen, la han merke til at bakken så rar ut et lite stykke unna treet. Som om noen hadde gravd der. Han fant en passe tykk 8

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 9 av 332) NOT PRINT READY!

pinne og begynte å grave. Snart fant han bein. Store bein med kjøttrester på. Han ble enda mer oppspilt enn da han fant russeren. Han løp hjem, men mamma var på jobb og Bess var ikke å finne noe sted, kanskje hun hadde reist til butikken eller noe. I alle fall fant han nummeret til politiet. Han forklarte at han hadde funnet et dødt menneske, ferskt, ikke en gammel russer, gravd ned i skogen. Politiet kom ganske fort, og han viste dem stedet. Senere snakket de med Bess, og han hørte at de lo av at han hadde trodd det var et menneske. Det var rester av et elgkadaver han hadde funnet, men det var likevel bra at han sa fra, for det var noen som hadde drevet med tyvjakt. Det var ikke jakttid på sommeren, og slakterestene var ferske. Senere hadde han spionert rundt i skogen for å ta jegerne på fersk gjerning, men de kom ikke tilbake. Han hadde funnet noen andre beinrester også, men Bess mente at det var fra noe helt naturlig, og han fikk ikke lov til å ringe politiet mer.

2 Mai 1968 Redaktør Sigurd Alfsen gikk med faste skritt nedover gata. Borgertoget hadde for lengst passert. Flaggene hang slappe og slitne etter dagens dont på de hvite stengene sine, men byen var på ingen måte tømt for mennesker. Han hadde hilst til hatten både en og tre ganger nedover Hesselbergs gate, der byens borgerskap var på vei hjem til sine hvite vil9

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 10 av 332) NOT PRINT READY!

laer bak nymalt stakitt og lindehekker på Søndre Falkum. Han bodde selv i strøket. Kringsatt av fiender, slo det ham ofte. Naboene abonnerte ikke på Telemark Arbeiderblad. I deres kasser lå konkurrenten, den borgerlige Varden. Redaktør Alfsen visste godt at Einar Gerhardsen bodde i en blokkleilighet. På Oslos østkant, sågar. Selv kunne han intet gjøre med at Bodil hadde arvet. Riktignok hadde han selv, personlig, vært motstander av arveretten, en gang for lenge siden, men den slags tanker var fåfengte i den nye tid. Landet hadde reist seg av asken, takket være Det norske Arbeiderparti. Vekst og velstand for alle var målet, og de var på god vei. Den 17. mai. Han skulle likevel innom redaksjonen. Redaktør i Telemark Arbeiderblad, Sigurd Alfsen. Han smilte et litt bistert smil. Det tok seg simpelthen ikke ut. På en dag som denne … eller på en hvilken som helst dag, men i dag, tross alt en familiens dag, bare å utebli, bare være borte. Helsike, var ordet som slo ham sterkest der han gikk. Helsike. Han hadde hilst på faktor Falk og hans hustru, Hansine, under 17. mai-lunsjen nede på Høyers hotell, i år som i fjor og året før. Forskjellen i dag var kun at journalist Gunnar Eie, hans hustru Gerd, som var faktor Falks datter, og de tre småpikene manglet. Fem stoler sto tomme ved faktor Falks bord, og Hansine trommet utålmodig med den ene håndens fingernegler mot den hvite damasken. I den andre holdt hun en av sine sedvanlige mentolsigaretter, av merket Cooly, mente han å vite. Hun førte sigaretten raskt og ofte inn mellom de rødmalte leppene. Røyken sivet opp mot den vide hattebremmen hennes. Hun kastet stadige blikk mot inngangsdøra, men ingen av hennes lot til å komme. På et tidspunkt registrerte redaktør Alfsen at fremmede 10

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 11 av 332) NOT PRINT READY!

mennesker hadde tatt sete ved faktor Falks bord. Da han en stund senere igjen rev blikket løs fra dem han selv satt sammen med, var faktor Falk og hans hustru forsvunnet. Han hadde undret seg, allerede da. Telefonen som bekreftet at noe var galt, hadde kommet flere timer senere, mens han lå flatt på ryggen for en liten hvil slik han pleide, uansett dag, på divanen ute i vinterhagen. Lyset sto inn fra tre sider, gjennom nypusset glass. Det luktet våt jord fra pottene på gulvet, der Bodils overvintrede pelargoniaplanter, sikkert femten i tallet, skjøt nye skudd. Lyden av ringesignalet boret seg inn i øret på en irriterende måte. Han viftet med hånden i halvsøvnen, som om lyden kom fra en hissig veps som ville ham vondt. Vepsen forstyrret drømmen han ikke ville gi slipp på, men den glapp. Bodil sto over ham og ristet ham ganske hardhendt i skulderen. – Det er fru Falk Eie i telefonen, Sigurd, du må våkne! Gunnar Eie er forsvunnet. Hun er helt i oppløsning, stakkar. Han satte seg opp og var våken med det samme. Med raske skritt gikk han inn i stua, satte seg på stolen ved skatollet og grep det tunge røret. – Sigurd Alfsen, fru Falk Eie. Hva er skjedd? En halv time senere var han altså på vei. Han skulle som sagt innom avisa, uansett, men ikke med det første. Fru Falk Eie hadde selv ringt sin manns arbeidsplass og fått journalist Thor-Erik Hansen til å gjennomsøke hele huset. Ingen hadde sett snurten av journalist Gunnar Eie siden i går, verken i redaksjonen eller på setteriet. Trykkeriet var tomt for folk da hun ringte, naturlig nok, mørkerommet likeså, hadde Hansen fortalt. Men det sikreste tegnet var 11

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 12 av 332) NOT PRINT READY!

trolig at askebegeret inne på Eies kontor var tømt. Det sto heller ingen halvtomme kaffekopper omkring på skrivebordet. Så man kunne med stor sikkerhet gå ut fra at Gunnar Eie ikke hadde vært inne på sitt eget kontor etter at vaskedamen hadde utført arbeidet sitt dagen før. Redaktør Sigurd Alfsen hadde gjort sitt beste for å berolige fru Falk Eie i telefonen. Han skulle personlig foreta noen undersøkelser, bedyret han. Det var mye mulig at journalist Gunnar Eie var sendt på reportasjereise oppover i fylket. 17. mai skulle selvsagt, tradisjonen tro, dokumenteres fra enhver liten avkrok av Telemark. Redaktør Alfsen visste godt at han løy for henne. Eie var slett ikke sendt ut på oppdrag. Han hadde fri. Journalist Trondsen og fotograf Halvorsen var dratt av sted for å dekke 17. maifeiringen. Redaktør Alfsen fnyste litt der han gikk med raskere og raskere skritt. Det var som om et sinne var under oppseiling. Han slakket av på tempoet da han sto i bunnen av Snipetorpgata. Han var allerede litt andpusten, og nå sto han foran en oppoverbakke. Hva om Gunnar Eie befant seg i leiligheten? Hva kunne han si, eller gjøre? Hva kunne han forlange? At Eie skulle pelle seg hjem til familien sin? Sigurd Alfsen følte seg med ett usikker. Som da han tok dem på fersk gjerning i mørkerommet en grytidlig morgen i midten av april. Han kunne ennå huske lukten av kjemikalier, den varme, innestengte lufta og lyset fra den enslige rødfargede pæra på veggen. De to kroppene. Overraskelsen han følte, så sinnet, enn si raseriet, og deretter usikkerheten, som nå. Frøken Irene Svendsen hadde vært inne som vikar på sentralbordet siden juletider. Han hadde, i affekt, bedt henne pakke tingene sine og gå med det samme. Hun gikk 12

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 13 av 332) NOT PRINT READY!

før arbeidsdagen begynte. Frekke tøs, tenkte han da han så etter henne den morgenen, der hun klakket av sted på hælene sine. Gunnar Eie hadde han knapt vekslet et ord med siden hendelsen. Hver gang øynene deres møttes, ville han selv vike, mens Eie, som vitterlig burde vike, holdt fast, den tølperen. Han trakk pusten idet han nærmet seg den store tømmervillaen på venstre side. En bred steintrapp førte opp til hagen, noen meter over gateplan. Sigurd Alfsen kjente gata godt. Villaen han sto foran inneholdt flere leiligheter, visste han. Fru Iversen som eide huset, leide ut til andre, men hvor mange visste han ikke. En mindre og veldig bratt trapp førte fra fortauet opp til en liten avsats foran en nylig oljet teakdør. Han gikk resolutt opp trappa og studerte dørskiltet. «Fredrik Storm», sto det. Han gikk ned trappa og rundet hjørnet mot baksiden av huset. Et par nye dører å sjekke ut. Svak musikk lød fra et åpent vindu. Dørskiltet på den første døra fortalte ham at her bor «I. Svendsen». Det fantes ingen ringeklokke, så han knakket med knoken mot dørbladet. Det gikk noen sekunder, så sto hun der, kledd i en lys drakt og med håret satt opp i en, slik det så ut for ham, moderne frisyre, en liten veske i hånden, et par løse hansker sammen med veska, som om hun var på vei ut, eller nettopp var kommet hjem. Hun rynket panna og gjorde en vemmelig grimase med munnen da hun oppdaget at det var ham, redaktør Alfsen, som sto utenfor hennes dør. Mannen som hadde gitt henne avskjed på dagen. Han registrerte alt dette i de to små sekundene det tok ham å føre hånden til hatten og løfte den. – Hva vil De meg! sa hun hardt. Ikke som et spørsmål, men mer som en anklage. 13

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 14 av 332) NOT PRINT READY!

Han kremtet. – Jeg leter etter journalist Gunnar Eie, han er forsvunnet. Hun himlet med øynene. – Og så? – Jeg tenkte at han kanskje var her? – Her? Har De gått fra vettet, mann? Han renset strupen igjen. – Hør, hans hustru er meget bekymret, og han har tre småpiker. Har De sett ham siden … ja, De vet. Hvis De har noen anelse om hvor han kan være, så ville jeg satt stor pris på om De kunne fortelle meg det De vet, frøken Svendsen. Det så et øyeblikk ut som om hun hadde tenkt å slå, men så glattet det unge ansiktet seg ut i en slags resignasjon, øynene hennes ble blanke og stemmen skalv da hun fortsatte. – Jeg har ikke sett journalist Eie siden jeg forlot avisa, sa hun, – og jeg har ingen anelse om hvor han er. Beklager. Hun trakk seg tilbake og lukket døra med et lite smell. Han snudde seg og gikk. I et åpent vindu i huset vis-à-vis sto en ung mann i helsetrøye og pattet på en pipe. Han nikket til Alfsen idet han passerte. Redaktøren bråstoppet og tok et par skritt tilbake mot vinduet. – Står De ofte her og røyker, unge mann? – Det hender vel, smilte han velvillig. – Har De tilfeldigvis sett en mann rundt de femogtredve her på stedet, sa han, og nikket mot tømmervillaen på den andre siden av gata. – Er De sjalu? spurte den unge, mens de mørke øyene glitret av morskap. – Bare bekymret, sa redaktør Alfsen. – All right, sa han. – Hvis De mener journalisten i Telemark Arbeiderblad, har han reka rundt her som en hanrei, men det er noen uker siden han stakk. Han har ikke vært her i det siste, nei. Ingen har vært hos Irene, det jeg har sett. 14

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 15 av 332) NOT PRINT READY!

– Takk, sa Alfsen. – Tusen takk. Han løftet hatten til avskjed og beveget seg nedover Snipetorpgata. Politikammeret lå i Torggata. Han ville gå ned og snakke med vakthavende. Han ville be dem ringe Gerd Falk Eie for å sjekke status. Deretter, hvis Eie fremdeles var sporløst forsvunnet, fikk andre ta seg av forsvinningen. Han hadde gjort det han kunne. Hadde han forstått alt riktig, hadde Gunnar Eie vært savnet i over ett døgn, det var den 17. mai, og det hele var ganske merkelig.

3 Onkel Oscar satt med telefonrøret klemt mellom øret og skulderen mens han noterte på blokka foran seg. Han hevet venstrearmen og signaliserte til Tom og Willy at de skulle holde tyst. Dette var tydeligvis en viktig samtale. Kanskje hadde det noe med forsvinningen å gjøre, tenkte Morgan. Han hadde fremdeles dressen på. Jakka var litt for kort på ermene og strammet over skuldrene, noe som fikk ham til å føle seg anstrengt og ufri. Buksene var høyvann og skoene som hadde vært nypussede i dag morges, så ikke særlig bra ut nå. Moren ville ha kommentert det, visste Morgan. Han smilte ikke ved tanken på henne, men så alvorlig ned på de støvete penskoene. Moren kunne ikke kommentere noe som helst lenger. Hun ble begravet i går, den 16. mai, og Morgan hadde på seg nøyaktig de samme klærne da som nå. Han skottet opp og møtte onkel Oscars blikk. Onkelen nikket nesten umerkelig, selv om han var midt i samtalen, som om han ville si at dette går fint, 15

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 16 av 332) NOT PRINT READY!

Morgan, dette skal vi klare sammen, du og jeg. Som om han ville si det, med bare øynene, det han hadde sagt med ord hver eneste dag den siste uka, helt siden moren døde på sykehuset. Det var derfor Morgan var her, på politistasjonen med onkel Oscar. Overkonstabel Oscar Vollan hadde vakt den 17. mai, og han hadde insistert på at den foreldreløse nevøen skulle være med. – Du kan ikke sitte alene på en dag som denne, Morgan. Vi skal sørge sammen. Jeg savner henne også, vet du. Og hva hun led, det skal vi ikke tenke mer på. Hun er trygg nå, vet du, hos Jesus i himmelen, sa onkel Oscar ved frokostbordet i dag tidlig. Det var slik det skulle være fremover. Onkel Oscar la telefonrøret på plass og reiste seg. – Hør, det er funnet en bil på parkeringsplassen nede ved Fiskeslepet, forlatt med nøklene i tenningslåsen, sa han. – Willy, du løper ned og sjekker, og sikrer bilen. Få med deg Fredriksen, han har godt av å løpe litt. Det skulle ikke forundre meg om det er Gunnar Eies bil. Signalementet stemmer, en grå Opel Olympia Rekord Caravan. Willy var alt på vei ut i korridoren. Onkel Oscar henvendte seg til Tom. – Så hva tror du? Journalist Gunnar Eie blir meldt savnet av sin ektefelle, og hans sjef, redaktør Alfsen i Telemark Arbeiderblad, har bekreftet at mannen ikke har vært på jobb siden i går. Deretter får vi melding om at bilen hans, høyst sannsynlig, er funnet forlatt med nøklene stående i. Hva kan vi tenke oss at har hendt her, Tom? Tom var, som Willy, en ung konstabel. Kanskje ikke mer enn i begynnelsen av tjueårene, anslo Morgan. Selv skulle han fylle seksten om en måned. Han sto til konfirmasjon for et år siden, og til høsten skulle han begynne 16

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 17 av 332) NOT PRINT READY!

på gymnaset. Sånn sett fikk han kort skolevei, nå som han hadde flyttet inn hos onkel Oscar. Han betraktet Tom, som endelig var ferdig med å rulle sigaretten. Han satte den til leppene og tente med en Zippo-lighter som så elegant ut. Morgan kunne få lyst til å begynne å røyke bare for å eie en slik lighter, ha den i lomma, ta den opp, kjenne vekten av den, tenne flammen mot en hvit sigarett, helst en ferdigsydd. – Dersom det virkelig er Gunnar Eies bil som er forlatt med nøklene i, sjef, vil jeg tro at mannen er bortført, sa Tom og blåste røyken mot taket. – Hvilket normalt menneske forlater bilen sin med nøklene i, frivillig? – Og hvem kan tenkes å ha bortført journalist Eie? Og hvorfor? Tom tenkte seg om. Han hadde helt lyst hår, kortklippet på sidene, med en lang lugg med fall og ganske kjøttfulle ører. – Kanskje han visste for mye, sa han til slutt. – Journalister har det jo med å snuse i saker de ikke har noe med. Kanskje kom han over en hemmelighet … sannheten om noe som noen der ute for enhver pris ville holde skjult. Morgan grep seg i å ønske at det var slik det hang sammen. Tanken på en grufull, hemmelig sannhet fikk det til å krible i kroppen. – Han kan ha vært spion for russerne, sa Tom, mens han lente seg fremover og slo asken av sigaretten. – Journalister får innpass overalt. De kommer til og med gratis inn på kino! Jeg har sett det selv, med mine egne øyne, på Parkbiografen, de bare viser frem pressekortet, og senere står det ingenting i avisa om den filmen de så! Eie kan ha spesialisert seg på industrien, på Hydro på Herøya, der ute er det 17

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 18 av 332) NOT PRINT READY!

dynger av industrihemmeligheter som Sovjet er interessert i. Sann mine ord! Onkel Oscar satte albuene på armlenene og lot fingertuppene på alle ti fingrene møte hverandre. – Finnes det en annen mulighet? En som ikke involverer andre mennesker? Morgan kjente en uhygge krype inn i midten av kroppen. Kanskje fordi onkel Oscar plutselig så ut som om han var lei seg. Han skjønte hva onkelen mente. Han visste at sånt skjedde. Onkel Oscar hadde fortalt ham om bonden som måtte skjæres løs fra tauet han hang i, inne på låven, og om avskjedsbrevet fra kvinnen som hoppet i Klosterfossen. Hun ble aldri funnet. Det sto ikke noe om sånne skjebner i avisene. – Gunnar Eie har egen bil! Han har kone og tre unger, eget hus og fast jobb. Han har mer enn det vi har, sa Tom og slo ut med armene, – og ingen av oss ville drømme om å kaste oss i elva, eller gå i fossen! – Det kan ha vært en ulykke, sa Morgan. Han dristet seg til å blande seg i samtalen, oppmuntret av Toms inkluderende blikk. Tom snakket ikke bare til overkonstabelen, men like mye til ham, følte Morgan. – Journalist Eie er en god fotograf også. Han kan ha sett noe ute på elva som han ville fotografere, og i iveren mistet balansen og falt uti. Eller han kan ha fått et illebefinnende. Vi … eller dere, da, må sjekke med sykehuset om noen bevisstløse er lagt inn. Onkel Oscar og Tom nikket anerkjennende. – Denne Eie, sa onkel Oscar, – for dere som leser Telemark Arbeiderblad, er han en person det er lett å kjenne igjen? Tom ristet på hodet. – Jeg aner ikke hvordan han ser ut. – Det er lett å kjenne igjen det han skriver, men jeg vet heller ikke hvordan journalisten ser ut, sa Morgan. – Han 18

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 19 av 332) NOT PRINT READY!

skriver noen ganske morsomme petiter under signaturen «Gunne», og alle som holder Telemark Arbeiderblad, vet hvem «Gunne» er, men ingen kjenner ham. Ingen jeg kjenner i alle fall. Det smalt i en dør og raske skritt nærmet seg ute i korridoren. Willy kom inn i rommet, fulgt av en rødmusset og andpusten Fredriksen. – Det var bilen til Eie, sjef! Og dette lå i passasjersetet, sa Willy og tømte innholdet fra en papirpose forsiktig utover bordet. De stimlet sammen rundt funnet. Overkonstabel Oscar Vollan tok på seg et par hansker. – Da registrerer vi funnet, sa han henvendt til Willy som sto klar med blokk og kulepenn. – En utgave av Telemark Arbeiderblad, fra onsdag den 15. mai 1968, altså avisa fra dagen før Eie sist ble sett. En lommebok i sort skinn, som inneholder … tretten kroner og femtito øre. Et fotografi av en ganske søt kvinne, trolig hans kone, et førerkort og … et pass? Det var da litt merkelig, sa onkel Oscar. – Hvem av dere går rundt med passet i lommeboka? Nåvel, her har vi da i alle fall et par klare fotografier av Gunnar Eie. Han brettet ut passet og holdt det forsiktig opp så alle kunne se. Ansiktet til Gunnar Eie så ganske anonymt ut. Han stirret alvorlig inn i kameraet. Et vanlig, normalt utseende, uten spesielle særtrekk, tenkte Morgan, litt skuffet. Øyne, blå, sto det skrevet. Hårfarge, lys blond. Høyde, en meter og åttitre. Ganske høy, med andre ord. – Her finnes også et par kvitteringer, fortsatte overkonstabelen. – En fra Vinmonopolet og en fra Ording. Disse får vi sjekke nærmere, om det blir nødvendig. Jeg sitter plutselig med en følelse av at mannen kan dukke opp når 19

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 20 av 332) NOT PRINT READY!

som helst, og la oss for guds skyld håpe at så skjer. Han har kranglet med kona, drukket seg fra sans og samling og overnattet hos en svirebror. Vi har vel alle hørt historier om disse journalistene. Konklusjonen på denne hendelsen blir nok til slutt at journalist Eie kan prise seg lykkelig for at hans uansvarlige opptreden ikke fikk alvorlige følger, at ingen stakk av med bilen hans, eller stjal lommeboka. Uansett må vi informere fru Eie om funnet av bilen, før hun rekker å lese om det i avisa. Som om det ville gå troll i ord, ringte telefonen. Det var en journalist i avisa Varden.

4 Morgan satt i baksetet på politibilen. Det var blitt kveld, men ikke mørkt. Han døste i det myke setet. Som fra et sted langt borte hørte han Tom og onkel Oscar diskutere saken. De skulle få dykkere i elva dersom Eie ikke dukket opp i løpet av natta. Nå var det uansett for sent, på grunn av lysforholdene. De måtte sjekke fingeravtrykkene inne i bilen for å forsikre seg om at ingen andre hadde kjørt den. Morgan sluknet, stuptrøtt etter en lang dag. Onkel Oscar hadde aldri hatt vett på å gå hjem når vakta var over. Han våknet med et rykk da bilen stanset. Onkel Oscar snudde seg mot ham og ga beskjed om at han fikk bli sittende i bilen mens han og Tom snakket med fru Falk Eie. De to gikk ut, og smelte dørene igjen etter seg. Morgan kikket ut. En dame, som måtte være fru Falk Eie, sto allerede på trammen med ytterdøra på vid vegg og armene kor20

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 33685) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. september 2014 - 8:16 (side 21 av 332) NOT PRINT READY!

set i en knute over brystet. Han så henne rett i øynene et lite sekund, før hun snudde hodet mot konstablene. De snakket der ute, men han kunne ikke høre hva som ble sagt. Morgan ble sittende i baksetet. Bilen sto parkert langs en lav hekk. Grusveien strakte seg rett fremover med hus på begge sider. Ganske nye hus. Bak husrekka han hvilte øynene på, strakte jordene seg ut som sorte tepper, og ved enden av teppene i den svake hellingen opp mot et høydedrag lå rødmalte låver og hvite gårdshus under østhimmelen. Han lukket øynene og sank litt sammen i setet, men rettet seg opp da fremdøra på passasjersiden gikk opp. Han så ikke ansiktet hennes, bare bakhodet, det lange, lyse håret, og fingrene, tynne med rosa neglelakk, i askebegeret. Han holdt pusten. Hun fisket frem en ganske lang sneip og rettet den ut med fingrene. Morgan kjente irritasjonen vokse. Det var Toms sigarett. Makan til frekkhet. Han kremtet hardt. Hun for sammen og snudde seg brått bakover. – Hvem er du? – Og det spør du om! Han åpnet bildøra og gikk ut. Hun smilte med grønne øyne og vipper tunge av sverte, stakk den korte sigaretten i munnen og tente med en fyrstikk. Det ser ikke klokt ut, tenkte Morgan da hun stakk fyrstikkesken tilbake i en lomme i den korte jakka. Hun blåste røyken ut, og hostet ikke engang. – Jeg heter Magda, sa hun. – Faren min har forsvunnet, og alt er bare kaos inne. Hun skottet på ham under panneluggen, som var strid og tykk, nesten som manen på en hest, slo det ham. Hun røykte ferdig og kastet den lille sneipen på bakken og tråkket på den. 21