I denne spalten deler Henriette Figenschau observasjoner fra praksisfeltet. Ved å koble faglige undringer til hverdagslige øyeblikk, tar hun oss med helt inn på gulvet i barnehagen og videre til refleksjonene i personalgruppen på avdelingsmøtene.
n n n n praktisk talt
Lekelyst og motstandskraft
Henriette Figenschau er barnehagelærerstudent på tredje året, ved Nord Universitet, Campus Nesna. Utenom samlingsukene jobber hun i Vestvikheia Barnehage, Mo i Rana.
14
Formiddagen har vært preget av mye fart, latter og energi – fra trehjuls-syklene. I dag har jeg stått ved bensinstasjonen og gitt bar na bensin på syklene sine. Tore er tre år, stil le og tilbaketrukket. I barnehagen leker han lite. Det er sjelden vi ser Tore smile, eller hø re han le. Sykkel-leken i dag var gøy. Vi fylte bensin, syklet fort, krasjet litt inn i hveran dre, og syklet videre. Jeg vekslet mellom å væ re svært aktiv for å få alle barna med inn i lekens regler og å observere fra bensinpum pa idet barna syklet videre. Ved bensinstasjo nen ropte jeg: Heia, Nanna, heiaheia! når Nanna syklet forbi. Mer bensin, Lina? kun ne jeg si, når Lina kom innom. Jeg passet på å se alle, og nevne dem med navn, for å syn liggjøre at alle var med og inkludert i denne leken. Innimellom kunne jeg se Tore gli ut av leken igjen. Han syklet et stykke unna og ble sittende med ryggen mot oss andre, men med ansiktet vendt tilbake mot leken. I de situa sjonene oppfordret jeg andre barn i nærheten av meg om å hente Tore, Kanskje han er tom for bensin? Samtidig vinket jeg til han fra bensinstasjonen. Tore kom med inn i leken igjen, hver gang. Barna hadde store glis om munnen idet de tråkket av sted. Opp til gjer det, ned til porten, innom bensinstasjonen, og opp til gjerdet igjen. De var som en sykkel bande, og Tore var smilende med. Forsiktige
FAST SPALTE
smil i starten, litt større etter hvert. Inni mellom glapp det ut et lite knis, spesielt hvis han krasjet inn i meg, og jeg gjorde meg til. Uhææ, ikke krasj i meg, åneiånei, lo jeg mot han. De andre barna lo også. Vårsolen var met, og det nærmet seg lunsjtid. Jeg og kol legaen min Elisabeth hadde forberedt barne gruppa på at det var på tide å gå inn for lunsj og ta en liten lur i vogna. De seks barna på to–tre år kom ruslende opp mot inngangs døra. De protesterte ikke gjennom ord, men kroppene deres viste at de egentlig ville vært ute lenger. Da alle barna hadde kommet seg inn døra, begynte jeg og Elisabeth å kle av oss yttertøyet. Vi stod med ryggen mot inngangs døra som ennå var åpen og avtalte organise ring av lunsjen. I løpet av dette minuttet med organise ringsprat skjedde det noe forunderlig: Idet vi snur oss mot barna, har de forduftet ut dø ra, som et vindpust. Jeg og Elisabeth stik ker hodene våre ut. Barna ler og hyler i det de springer rundt hjørnet på barnehagen – alle sammen. Vi blir stående på trappa og se litt forbløffet på hverandre. Seks barn kom mer løpende frem fra hjørnet. De ser at vi står der, og latteren spruter ut mellom dem, før de på ny springer bak hjørnet. Sekvensen gjentar seg noen ganger. Jeg og Elisabeth står fremdeles på trappa, vi smiler til barna hver
Barnehagefolk 3-2021
nnnn
