AKT nr 3 & 4 2009

Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift n r. 3 o g 4 2 0 0 9 - 2 3 . 책 r g a n g

Kristine Hofseth Hovland er ny redaktør. Kristine har sittet i redaksjonen for de forrige numrene. Hun hører mest hjemme på Grønland i Oslo. Der er kaffen god og sjansen for å plukke opp noen arabiske gloser høy. Kristine jobber til daglig med religion og politikk og krig og fred, i økumeniske omgivelser.

Redaksjonen har supplert seg selv med to nye medlemmer: Eystein Elde: Skriver først og fremst i AKT. Står på ski i vinterhalvåret. Deltar i selskapslivet året rundt. Studerer profesjon på TF. Har de siste fem årene bodd i kollektivet i u 20. Liker ikke Humanetisk forbund. Liker god ostekake og lange kompliserte intervjuer. Stemmer Senterpartiet. Går i kirken i julen.

Anders Martinsen: Husfar på landets eldste studenthjem som lander teologistudiene på TF i desember og lurer på hva fremtiden bringer. Gleder seg til dagen Soft Machine ”Live at Henie Onstad Art Centre 1971” finner veien til postkassa og ferien starter (tilfeldighetene vil ha det til at de to dagene sammenfaller). Da blir det langsomme dager med lesing, musikk og turer i Jelsnes.

I anledning jubileumsnummer har redaksjonen også kunnet spille på uvurderlig arkivkompetanse, organisasjonshistorisk teft og godt humør fra Trond Egil Hustad Jakobsen: Trond Egil er 30 år. Bor i Gamlebyen. Jobber i Norges Juristforbund, men er ikke jurist altså. Samfunnsplanlegger er han. Og så er han menighetsformann i Grønland menighet. Tony Blair sier ”utdanning, utdanning, utdanning”. Martin Kolberg sier ”fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen”. Trond Egil sier ”organisasjon, organisasjon, organisasjon”. Det er liksom Trond Egil. Hva skulle han egentlig gjort uten organisasjonslivet?

Bidragsytere: I tillegg til redaksjonen bidrar følgende skribenter til dette nummeret: • Tom Tornedal er informasjonsansvarlig og vevmester i Tromsøforbundet • Ragnhild Bjørvik Opsahl er kristendomsstudent ved Universitetet i Tromsø og snart på flyttefot til Oslo • Jens Bjelland Grønvold er teologistudent ved Teologisk fakultet i Oslo • Dag Standal er tidligere organisasjonssekretær i Bergensforbundet, nå menighetsforvalter i Grønland menighet i Oslo • Tor Stranda er studentprest ved Universitetet i Tromsø I tillegg har en hel rekke forbundere og forbundsvenner bidratt med tips og ideer og kontakter og arkivgraving til jubileumsstoffet – redaksjonen takker og bukker!

Redaksjonen benytter anledningen til å ønske alle sine lesere en velsignet jul!

akt nr 3 - 2009

AKT (aktuelt kristenradikalt tidsskrift) utgis av Norges Kristelige Studentforbund. De meninger som kommer fram i bladet står for redaksjonens og den enkelte forfatters mening. Bladet kommer ut fire ganger i året.

Ansvarlig redaktør: Leder av NKS, Torkil Hvidsten Redaktør: Kristine Hofseth Hovland Redaksjon: Audun Opland Åsmund Fjermeros Bakkevig Eystein Elde Anders Martinsen Layout: pulverkaffe.no Illustrasjonsbilder: shutterstock Kontaktinformasjon: AKT Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo e-post: akt@forbundet.no http://www.akt.forbundet.no Vi tar gjerne imot bidrag, både bilder og tekster. Bilder må være i høy oppløsning, minimum 300 dpi, samt egne seg for trykking i svart/hvitt.

Dersom ikke annet er avtalt, bør ikke artiklene overstige 5000 tegn, mellomrom inkludert. Omtaler av bøker, musikk, film o.l. bør ikke overstige 2000 tegn.

Trykk: Bedriftstrykkeriet, Oslo.

Opplag: 1500 Løssalg: 30,Abonnement: 110,Støtteabonnement: 250,Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse.

Omslagsfoto: Sammensatt av bilde fra kollektivet i U20 (fotograf: Reni J. Wright)

Hva kom først: messen eller meningen? Norges Kristelige Studentforbunds versjon av høna-og-egget-spørsmålet har stått i sentrum i arbeidet med markeringen av 110 år. Med utgangspunkt i det forbundske motto ”sterke messer – sterke meninger” har redaksjonen gravd i historien på leting etter uttrykk for både sterkt åndelig fellesskap og tydelig sosialt engasjement.

“Det spørsmålet er jo hele Forbundet for meg”, sa en av de som ble intervjuet til dette nummeret. “Forbundet er den eneste plassen jeg har funnet hvor det har vært rom for å kombinere meninger med messene.”

Eller kanskje sa hun det omvendt - sa hun kombinere messer med meningene?

Mer om tema fra side 10 - god lesning!

RedAKTøren

Aktuelt, side 4-9 4

"Jeg-individets kulturhistorie", intervju med Petter Normann Waage

8

Ambedkar – Daliten som nektet å skamme seg

Tema, side 10 - 33 10

Forbundet i 110 år, Sterke messer - sterke meninger

11

1899: Kristelig Studentforbund 20 Aar

12

Fromhet og intellektuell - nysgjerrighet i 1920-tallets kirkestrid

14

1956: Identitetsbyggende sketch, "Et ukonvensjonelt miljø"

15

Roff aktivist: Richard Edvardsen

16

Osloforbundet på 60-tallet - en fotoanalyse

18

70-tallet: Bønn og bibel. Og marxisme og kollektivliv.

20

80-tallet: Eksotiske og globale perspektiver, intervju med Trond Rasmussen

21

Kvinneutvalget

22

90-tallet: Gudsspråk, bjeffing og brøling, intervju med Hanne Cecilie Widnes

24

2000: Rød snø, forbundet mellom politikk og dialog

27

Fortellingen om det å bli en forbunder

28

Tromsøforbundet 20 år: Veien videre som en del av Forbundets legeme

29

Soga om det store kyrkjekuppet

31

Forbundets plattform for Kirkevalget 2009

32

En festtale: Snill Urokråke!

33

Hilsener i anledning 110-årsjubileet

Forbundsstoff, side 34 - 39

34

Landsmøte 2009

35

Uttalelse fra landsmøtet: Mer asylpolitikk fra prekestolen!

36

Landsstyret informerer

38

The orthodox are coming - get stones!

39

Kristus – en bauta?

Anmeldelser, side 40 - 43

41

Anmeldelse: Ottosen, Mine homofile venner

42

Anmeldelse: Eskil Skjeldal, Den svake Gud

43

Alvorlige og mindre alvorlige spørsmål til debutanten, intervju med Eskil Skjeldal

innhold akt nr 3 - 2009

”Jeg” – hva er egentlig det for en størrelse? Og hvor kommer den fra? Peter Normann Waage (f. 1953) forsøkte å besvare spørsmålet, og endte med å skrive Jeg – individets kulturhistorie, et 669 siders idehistorisk storverk som i fjor høst ble utgitt på Schibsted forlag.

Av Åsmund Fjermeros Bakkevig og Eystein Elde (tekst og foto)

Peter Normann Waage

Skal man plassere Peter Normann Waage innenfor noen idéhistorisk tradisjon, er det nærliggende å nevne den norske antroposofien – i linje fra folk som Jens Bjørneboe, Alf Larsen og Andre Bjerke. Samtidig er dette noe snevert – Waage var også en del av miljøet som på 70-tallet satt i Slottsparken og røyket jazztobakk, og en del av anarkistmiljøet i Hjelms gate i Oslo. Mens mange ble ml-ere på denne tiden, ble Waage selv ikke grepet av vekkelsen.

Tidsskriftet Arken, som han fra 1979 til 1989 drev sammen med Kaj Skagen, var en reaksjon mot den åndløsheten som fulgte i den politiske radikalismens kjølvann. Selv om Arken også var

utpreget radikalt, var radikalismen fundert i en konsekvent individualisme og ikke en kollektivistisk materialisme. Preget av sin bakgrunn som idéhistoriker, inspirert av Rudolf Steiner, men også av Dostojevskij og russisk filosofi, skrev Waage seg til en ganske særegen posisjon i norsk åndsliv. Siden har han utgitt bøker om som nasjonalisme, islam, kulturkollisjoner og Russland, og virket som kommentator i Dagbladet i 13 år, før han vendte tilbake til det han definerer som sitt eget yrke: frilanser.

Og i 2008 kom altså Jeg – individets kulturhistorie ut. Waage skildrer her fremveksten av individet og dets bevissthet i Vestens filosofi

Jegets tilsynekomst

- Dette jeget, hva er det egentlig for noe? Og hvor kommer det fra?

- Du kan si at en historisk retning oppstår først når du ser bakover, ikke forover. Linjene fins ikke historien selv, og det er slett ikke sikkert at du ser dem mens du er midt i dem den.

Etter min oppfatning er det slik at det er i tilbakeblikk at man kan få øye på en tydelig linje i europeisk idehistorie, der individet kommer mer og mer til syne og blir mer og mer ansvarlig; mennesket utvikler en selvoppfattelse som selvstendig individ. Kulturhistorisk kommer et mer eller mindre helstøpt individ til syne på 1800-tallet, i filosofien til Kierkegaard, Stirner,

“Det har alltid vært folk som har gått på skrå av sin tid, som har brutt rolleforventninger og gjort ting på egne måter.” og kultur, fra Adam og Eva til Harry Potter. Det er et fascinerende verk og overraskende tilgjengelig, skrevet som det er i Waages bredt anlagte, essayistiske stil. Etter hva som i all beskjedenhet kan kalles en kraftinnsats på lesefronten mannet Akts utsendte seg derfor opp til en samtale med en av Norges mer intellektuelt begavede menn på en av Oslo vestkants mer kjente vannhull, Lorry, i bunnen av Hegdehaugsveien.

akt nr 3 - 2009

Nietszche, Steiner og i dramatikken til Ibsen.

Men du finner det også tidligere, for eksempel hos Montaigne, men også i skikkelser i verdenshistorien som liksom går på tvers av sin tid.

I boken nevner jeg Aspasia, som ikke oppfylte noen av de roller som kvinnene hadde i antikken. Hun var hetær (kurtisane, red. anm.), men flyttet sammen med Perikles (gresk statsmann, red. anm.). Hetærer kunne ikke gifte seg, og

en gift kvinne kunne ikke gå ut og være med i selskap og denslags, men Aspasia gjorde begge deler. Og da fremstår hun som et individ i den formen tiden gjorde det mulig. Det har alltid vært folk som har gått på skrå av sin tid, som har brutt rolleforventninger og gjort ting på egne måter. De blir gjerne fordømt og sett på som forbrytere, og Aspasia selv ble jo skjelt ut.

Så noe begynnelsespunkt er ikke så lett å finne.

Likevel vil jeg altså si at på 1800-tallet kommer denne skikkelsen, individet, til syne filosofisk.

Og så kommer det 20. århundre, hvor alt bryter sammen med de totalitære bevegelsene. Men også i de totalitære samfunnene har du de som står imot, de som ikke er veltilpasset.

Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie.

Schibsted forlag 2008, 668 sider.

“Selvet er en aktivitet, og ingen ting.”

Jeget og dets omgivelser

- Tror du at det finnes en ahistorisk mennesketype, et slags idealindivid?

- Nei, jeg skjønner ikke hvordan man skulle få øye på det. Ånden er identisk med sitt uttrykk.

Man kan ikke få øye på noe uten at det uttrykker seg i en tid, i sine omgivelser. Slik jeg forstår kristendommen er den også en del av dette. Der kommer Gud til uttrykk i Jesus. Jeg bruker mye tid i boken på å beskrive omgivelser, og ofte er det vanskelig, for ikke å si umulig, å skille mellom selvet og omgivelsene. Men dette betyr ikke at jeg tror at man er et produkt av omgivelsene.

Det foregår et samspill med aktivitet på begge sider. Du er ikke bare en passiv mottager; noe av det du møter og det som omslutter deg bruker du, noe bruker du ikke. Noen ganger er du mer i din tid, andre ganger ikke.

Jeget i de totalitære samfunn

- Du snakket om de totalitære samfunn som utviklet seg i det 20. århundre. Utviklingen av individet er dermed ikke uten sine tilbakefall?

- Farer truer i utviklingen, farer som kan hindre i å være nettopp det, et individ. Og det pussige er at når denne skikkelsen først har kommet frem på historiens arena, er det som om den selv skaper sine verste fiender. Det er to gruver man kan falle ned i, men som samtidig ikke på samme måte var tilstede før individet ble en reelll mulighet. Den ene er at man kan bli så blind på seg selv at man ikke ser annet enn

individet skal holde seg ved like, kreves det en stadig kamp mot det allmenne i en selv. Derfor er dette er i våre dager den store trusselen mot individet; det er alltid lettere å opponere mot en undertrykkelse som plager deg enn en som behager deg. Men du kan som individ også drukne og bli borte i velvære. Ta reality-TV: før sesong nummer to av Big Brother var det 25 000 norske ungdommer som meldte seg. Tenk på det! De meldte seg fordi de kunne bli eksponert på TV, drikke seg fulle, kopulere og leve ut slike drifter som nettopp er allmenne, ikke individuelle.

Jeg vil ikke kritisere noen av de aktivitetene i seg selv, de kan ha sin sjarm, men de er veldig lite individuelle. Nå består du jo stort sett av allmenne ting, men hvis du spør hva nå det der individuelle i deg selv faktisk er, så er jo det noe som bare du kan gjøre. Det kan være stort eller lite, det kan være kuppelen i Firenze – den er

“Det er alltid lettere å opponere mot en undertrykkelse som plager deg enn en som behager deg.” seg selv. Man tror at ens egne ideer og tanker er de eneste sanne. Det kan lede til totalitarianisme - de andre blir masse og materiale for dine ideer. Den andre fallgruven er at mennesket blir så begeistret for sin egen evne til å nyte og kose seg at det blir helt allmenngjort. For at

jo kjempestor og ble skapt av Brunelleschi uten forbilder - men det kan også bare være en egen måte å gjøre ting på. Noe som du vet innerst inne at dersom jeg ikke hadde vært her og gjort det på denne måten, så hadde verden vært littegranne fattigere. I begge disse fallgruvene, den ene hvor

akt nr 3 - 2009

du forherdes og bare ser din egen ide, og den andre hvor du bare koser deg ved å tilfredsstille dine drifter og begjær og behov, så forandres den andre til ting. I det ene tilfellet forandres den andre til et materiale for å realisere min ide om det gode i verden, og i det andre tilfellet til et objekt for personlig nytelse. Dermed ser du også at det er veldig stor forskjell på egoisme og individualisme. Egoismen er for det første ikke individuell; du kan være egoist på en nasjons vegne for eksempel, men du kan ikke være individualist på nasjonens vegne. Individualisten vil med nødvendighet anerkjenne den andre som likeverdig med seg selv, fordi hvis du anerkjenner at du selv har en evne til å gjøre noe som ingen andre kan, ja, så har også alle de andre det. Hvis man lever et liv der man fornekter den andres individualitet, så fornekter man også sin egen. Da blir man mer og mer allmenn eller mer og mer egoist.

Redderne

- Du skriver mye om individer som står ut i sin tid, som gjør ting som går på tvers av det allmenne. Særlig skriver du mye om de såkalte ”redderne” under 2. verdenskrig, som hjalp jøder til å rømme fra nazistene. Det finnes en del forskning på dem, som du også refererer til. Er det noe som skiller dem fra andre mennesker?

- Det har mange undret på. Eva Fogelmann,

Peter Normann Waage i samtale med mangeårig medtenker Kaj Skagen. Foto:

som har intervjuet mange slike mennesker, setter opp en liste over fellestrekk hun mener hun har funnet, men hun er mer forbløffet over hvor forskjellige redderne var: de kunne være kriminelle, borgerlige, begge kjønn var representert,

der du får strukket den, så slipper du den og ser hvor liten den er blitt; du forstår ikke hvordan den kunne tøyes helt til merket du satte. Du kan sammenligne redderne med Adolf Eichmann (kjent nazist, red. anm.), en veltilpasset mann

“Jeg vil ikke utelukke noen ting når det gjelder mennesker, jeg. Det er så mye rart.” de hadde en rekke forskjellige livssyn. Ser vi på fellestrekkene hun ramser opp, finner vi at de gjelder svært mange som ikke ble reddere. Jeg vil si at det som kjennetegner dem er at de ser den andre. De kan ikke leve i en verden hvor folk blir jaget og drept, de må gjøre noe. De sier selv at de opplevde at det var et slags redder-selv som vokste fram i dem, og at de utviklet en slags aktiv fantasi for å finne løsninger på problemer.

Derfor tror jeg nok at det man kaller selv ikke er en fast og definert størrelse, men noe som vokser fram, noe som må erobres hele tiden - selvet er en aktivitet, og ingen ting. Det er ikke ferdig, du kan ikke si at nå er jeg blitt et individ. Det er som Ibsen sier: man tror at man har friheten, men så har man mistet den. Den er ingen ting, den er noe som brukes, og noe som oppstår i møtet med andre og i handling. Eva Fogelman snakket med redderne 40-50 år etter krigen, og de kan ikke selv begripe at de turte. Det er som når du tar en strikk, strekker den og setter et merke

som gjorde det som ble forventet i hans miljø.

Han sier selv at da han oppdaget at Føreren var borte, så stod det et helt nytt og ukjent liv foran ham, et liv som individ. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Han var vant til å ta imot ordre, og var fornøyd med det. Sosiologen Zygmunt Baumann sier at ondskapen idag, det er noe man blir sosialisert inn i, mens godhet er en individuell handling. Da er det en ganske tøff tid vi lever i. En av Freuds elever, Alfred Adler, drev psykoanalyse i konsentrasjonsleir. Terapi, tenk det. Han skriver at du må spørre hva du kan vente av verden. Du skal spørre hva verden kan

Det mangefasetterte jeg

- Går det an å si at man realiserer sin individualitet? Går det an å realisere det på andre måter enn i forhold til mennesker, f. eks. som kunstner?

- Det er klart. Det fins et uendelig antall muligheter, like mange som det er mennesker.

Du vet, mennesket er det mest komplekse som fins. Du kan jo forestille deg en mann eller kvinne som er helt psykopatiske og forferdelige overfor sine medmennesker; det er ikke sikkert at det er hele ham eller henne. Det kan jo hende at vedkommende kan skrive fantastiske bøker eller male strålende bilder hvor det som kommer frem dér også er en del av han. Du kan ikke sitte og dømme og si at det ene er mere verdt enn det andre, men du kan si at der kom det fram noe enestående. Psykopater er det jo mange av, mens det kunstverket der, det fins det bare et av. Jeg vil si at som tommelfingerregel om alle sosiale sammenhenger er det nødvendig at man ser den andre som et du. Men jeg vil ikke utelukke noen ting når det gjelder mennesker, jeg. Det er så mye rart.

“Man kan ikke få øye på noe uten at det uttrykker seg i en tid, i sine omgivelser.” vente av deg. Og i alle situasjoner vil du finne et bittelite handlingsrom for deg selv.

akt nr 3 - 2009

- Du skriver en rekke ting som jeget er; Jeg er kropp, jeg er jeg, jeg er du, jeg er mulighet,

etc. Kan vi leve alle disse samtidig, eller er noen bedre enn andre? Jeg er ingen, skriver du også, det er kanskje ikke å foretrekke?

- Jo, faktisk. For poenget er at hvis du bytter ut ingen med ingenting, da er du nettopp inne på det at at du ikke er en ting. Da har du frosset fast, sluttet å utvikle deg. Men da er individet borte. Jeg er – ingen. Som sådan har heller ikke jeg noe navn. Bare ting har navn. Det er det Max Stirner fremhever på sin egen måte når han sier at jeg kan ikke tenkes. Du må bare være, jeg må væres, på en måte. Nei, du kan ikke være alt på en gang. Men samtidig er man alt det i større eller mindre grad hele tiden.

Rollene og jeget

blant annet en sterkere og sterkere tendens til at næringslivet og staten skal gå foran i skolene.

At man skal tilpasse hele skolen ut i fra et næringsbehov samtidig som staten ikke har tillit til lærerne og prøver å kontrollere skolen hele tiden, det mener jeg er en stor trussel. Da kan man risikere at man får generasjoner som er leie av skolen og fiendtlig innstilte overfor kunnskap og overfor samfunnet. Det andre er noe som er ganske interessant, og som jeg har tenkt på etter

“Vi lever i et samfunn som på alle måter gir mulighet til at man kan utfolde sin identitet og være et moderne individ.”

- Mange idag mener at de har så mange roller å oppfylle at de ikke klarer å se helheten og den store sammenhengen. Vil du si at dette er et problem?

- Du har alltid roller som du søker å oppfylle, det gjør du jo av sympati for andre. Når vi sitter sammen, for eksempel, så gjør jeg mitt beste for å forstå og svare på spørsmålene deres, og dere gjør deres beste for å forstå hva jeg svarer. Dette er i motsetning til for eksempel i en avispolemikk, hvor man ofte er mer opptatt av å stå på sitt enn av å forstå den andre eller komme til en forståelse. Jo, roller oppfyller man. Men jeg vil jo si at det er ganske korttenkt om man sier at jeg kun er sammensatt av forskjellige fasetter, forskjellige aspekter, og ikke har noen kjerne.

Det er en populær postmoderne forestilling. Det

at jeg skrev boken. Det utgjør en forutsetning for hele denne utviklingen av individet. Jeg har det med, men jeg har den ikke så grundig med som jeg kanskje burde hatt. Jeg tenker på rettsstaten. Det vil si at du vet at det finnes en institusjon som er utenfor din familie, utenfor din krets, utenfor din klan og som beskytter deg. Som du kan henvende deg til og regne med at behandler alle mennesker noenlunde likt.

Denne institusjon finnes bare i en bitte liten del av verden, i virkeligheten i Europa og USA, og få andre steder, men her er den mest utviklet.

De konfliktene man i dag påstår pågår mellom Vesten og resten, islam og vesten eller hva størrelsene nå kalles, tror jeg ikke er noen konflikt på noe religiøst grunnlag i det hele tatt, men jeg

“Du er en ting på jobben, en annen ting hjemme og alle disse tingene er deg.” er jo noen der inne et sted, som koordinerer og ikke minst observerer. Bortsett fra i patologiske forestillinger, som multiple personlighetsforstyrrelser, hvor du visstnok kan være så mange som 80 personer, med forskjellig blodtrykk og forskjellige brillebehov, i én kropp. Jeg skriver om det i boken, men det er jo en patologi. Jeg leste et sted at noen mente at det der, det er jo en identitet for vår tid, men det syns jeg blir litt søkt. Identitet utvikles gjennom mange roller, og den følelsen av identitet tenker jeg at man ikke skal kimse av. Du er en ting på jobben, en annen ting hjemme og alle disse tingene er deg.

Det betyr jo ikke at du er forskjellig fra deg selv, det betyr at du har mange muligheter og kan være på mange arenaer. Og det er jo veldig bra.

Jeg, i Norge i dag

ligheten til det. I globaliseringens tid vil du overalt finne mennesker som lever i masse forskjellige tradisjoner; noen som er vant til en rettstat og noen som ikke er det. Det er derfor veldig viktig at den norske staten er i stand til å tilby folk som ikke er vant til en statstradisjon en rettsstat. Der de ikke blir beskyttet som gruppe, men som personer. Dette er komplisert, for det er vanskelig å skille mellom person og kultur, men det er i alle fall mulig å se fra dette synspunkt på problematikken som er knyttet til innvandring og integrering. Her tenkes det lite prinsipielt. For eksempel hijab i politiet - det er et åpenbart brudd med rettsstaten, for da blandet du en bestemt type kultur inn. Politiet skal være verdinøytralt. Så kommer noen og sier: det er jo kors på riksvåpenet. Jamen det er nå engang historisk betinget, da må vi da ikke få mer av den slags. Andre steder må det jo kunne gå an å bære hijab, men ikke der loven skal håndheves eller i rettsvesenet. Der bør det være så verdinøytralt som mulig. Det er jo aldri helt nøytralt, men så mye som mulig. Noe annet er for eksempel kirketukt; det er jo også en slags domstol. Men da har man jo engang meldt seg inn i en kirke, så kan man heller melde seg ut.

- Vi lever i Norge og i vår kontekst. Hvordan er individets stilling her, i vår tid?

- Jeg vil si at vi i Norge lever i et samfunn som på alle måter gir mulighet til at man kan utfolde sin identitet og være et moderne individ.

Men det er selvfølgelig en del slanger i paradiser,

tror det er en konflikt mellom mennesker som er oppvokst i en rettsstat og mennesker som ikke er det. Er du ikke det, er du avhengig av din egen familie, av din klan eller stamme, for å få beskyttelse. Og hvis du er avhengig av disse, kan du ikke opponere mot tradisjonen; det blir som å hugge hodet av deg selv. Da kan du heller ikke uten videre ha tillit til at sannheten er noe du kan finne ut av selv, da blir det lett å søke en autoritet andre steder, gjerne i en åpenbaring eller lignende. Du er så tett forbundet med tradisjonen, du har ikke noe rom mellom familien og deg. Det betyr ikke at man må bryte med familien for å bli et individ, men man må ha mu-

Jeg og Rudolf

- Til sist: i et ellers mer konvensjonelt utvalg av filosofer og tenkere trekker du inn Rudolf Steiner, som jo av mange i det gode selskap regnes som en esoteriker og særing. Er det belastende å være antroposof i Norge?

- Jeg liker jo ikke så godt den type merkelapper, for de overlater definisjonsmakten til andre, men jeg kan jo være det hvis jeg får lov til å bestemme hva det er selv. Jeg trekker ofte inn Steiner fordi jeg har fått mye av ham og fordi han er en betydelig tenker. Ved å ta ham opp sammen med andre, ikke som den store stjernen, men som en del av et større stjernebilde, så tror jeg liksom at jeg kan normalisere ham. Neida, jeg har ikke merket at det skal være spesielt vanskelig, jeg har aldri hatt noen følelse av at jeg ikke kunne gjøre noe eller blitt er ledd av. Men det tror jeg også skyldes at et ståsted utenfor ham, et eget ståsted.

Et eget ståsted altså – det er det man skulle hatt. Så enkelt og likevel så vanskelig. Vi takker Peter Normann Waage for samtalen, og tusler hjemover i høstmørket, tankefulle, men litt klokere.

▪

“De konfliktene man i dag påstår pågår mellom Vesten og resten, islam og vesten eller hva størrelsene nå kalles, tror jeg ikke er noen konflikt på noe religiøst grunnlag i det hele tatt, men jeg tror det er en konflikt mellom mennesker som er oppvokst i en rettsstat og mennesker som ikke er det.”

akt nr 3 - 2009

Ambedkar – Daliten som nektet å Indias kasteløse blir diskriminert i

Bhimrao Ramji Ambedkar (14. april 1891 — 6. desember 1956), også kjent som Babasaheb, var en indisk nasjonalist, juris, politisk leder, filosof, antropolog, historiker, forfatter og redaktør. Han ansees for å være hovedarkitekten bak den indiske grunnloven.

arbeidslivet, utestengt fra templene og satt til å rense gatene for de hellige kuenes møkk. Alt på grunn av syndene de har gjort i sine tidligere liv. Men noen bryter ut av undertrykkelsen – og religionen som skapte den.

Av: Jens Bjelland Grønvold Året er 1935. Det er en varm og klam dag i Nagpur, India. Hundretusenvis av mennesker er samlet på et jorde utenfor byen. De er kasteløse fattigfolk. Og nå venter de på mannen som endelig har gitt dem et nytt navn, satt ord på deres virkelighet og stått fram i kampen for frihet. Bhimrao Ramji Ambedkar kalte seg selv og sine kasteløse venner daliter – de brukne, de nedtrampede, de undertrykte. Og nå skulle han holde sitt livs viktigste tale.

Smart, men uren

Ambedkar ble født inn i en søskenflokk på fjorten, i en kasteløs familie i ørkenstaten Madya Pradesh. Livet hadde ikke store utsikter; de kasteløse ble nektet skolegang og utdannelse. Var de heldige og fikk arbeid som tjenere, skulle de helst arbeide om natten, så ’ordentlige folk’ slapp å omgås dem. Helst skulle de bare gjøre skinnarbeid, brenne døde, tømme latriner eller ta andre yrker som utførte urene, men nødvendige oppgaver.

Men noe var anerledes med Bhimrao.

Han lærte å lese i smug, og allerede som liten gutt kunne han sitere fra Mahabharata og de andre klassiske verkene i hinduistisk litteratur.

Gjennom en lang kamp, og ved hjelp av de britiske koloniherrene, fikk han etterhvert lov til å sitte bakerst i et klasserom, adskilt fra de andre elevene. Senere ble det både universitetsstudier og doktorgrad for den smarte, men urene gutten.

Det var bare et problem: Utdannelsen han fikk i filosofi, religion og økonomi utfordret hans egen identitet som undertrykt. Han nektet å tro det hadde blitt fortalt hele livet.

Skapelsesmytene

Siden arierne kom til Nord-India fra Kaukasusfjellene omtrent 1500 år f.Kr. hadde de mørkhudede etterkommerne av Indusfolket blitt undertrykt. De var underlegne arierne i krig, og de som ikke ville samarbeide med det høyreiste og lyshudede folkeslaget fra nord, ble fort stemplet som urene og stengt ute fra samfunnet. Ca 1200 år f. Kr. dukker så den første skapelsesberetningen i hinduistisk

akt nr 3 - 2009

tradisjon opp. Salme 10.90 i det hellige verket Rig Veda, Purusha Sukta (Purushas salme), forteller historien om hvordan gudene skapte menneskene. De drepte urskapningen Purusha, og av hans forskjellige kroppsdeler ble menneskene til. Fra hans hode ble Brahminene, prestekasten, skapt. De er derfor de mest gudlike menneskene på Jorda. Videre ble krigerkasten Kshatriyaene skapt av Purushas bryst og armer, og kjøpmannkasten Vaishyaene

skamme seg Jens Bjelland Grønvold er student på Teologisk Fakultet i Oslo. I vår studerte han et semester på Gurukul Lutheran Theological College i Chennai i India.

av kjempens lår. Til slutt ble den minst gudlike kasten, tjenerkasten Shudraene, skapt av Purushas føtter. Først senere i Rig Veda finner vi opplysningen om at det også fantes andre mennesker; men de var ikke gudlike i det hele tatt. De var kasteløse. Men det stopper ikke der.

På 500-tallet f.Kr. etablerer så teologien om karma seg i hinduistisk tankegang, og dukker opp i flere hellige skrifter. Karmaloven sier, i korte trekk, at alt du gjør – både gode og onde handlinger – vil komme tilbake til deg som enten velsignelse eller forbannelse. I sum vil måten du lever på enten belønne deg eller straffe deg når du gjenfødes til ditt neste liv. I beste fall blir du gjenfødt i en høyere kaste; i verste fall som kasteløs eller ape. Er du et lidende, kasteløst menneske har du altså kun deg selv å takke.

Frigjøringen

Som en av de første høyt utdannede dalitene i India, ble Ambedkar dalitenes røst i frigjøringskampen fra britene. Begge de to andre frigjøringsheltene i Indisk historie – Mohandas Ghandi og Jawaharlal Nehru – var høykastefolk, og så først og fremst nytten i å ha noen til gjøre skittarbeidet nederst. Selv Ghandi advarte kasteløse mot å bryte ut av sin tilhørighet fordi han mente det ville skape kaos i samfunnet.

Kun Ambedkar kjente de kasteløses smerte på kroppen. Og denne varme dagen i Nagpur tok han steget helt ut. Han gikk på talerstolen uten manuskript, renset stemmen og sa: - Venner! Jeg ble født hindu, men jeg nekter å dø som hindu. De av dere som vil forlate hinduismen og bli buddhister, rekk hendene i været!

I sekundene som fulgte rakte omtrent 150 000 mennesker hendene i været. I

dagene etter konverterte nærmere 2 millioner mennesker til buddhismen. For første gang i Indias historie var kastesystemets kjerne synliggjort: Det var teologien som måtte endres.

Det krevdes et nytt menneskesyn, ikke bare en ny politikk.

I tiden etter hendelsen i Nagpur i 1935 ble Ambedkar en av de som formet Indias framtid.

Etter frigjøringen fra Britene i 1947 ble han Indias første justisminister i Nehrus regjering.

Som hovedforfatter av den nye grunnloven, avskaffet han kastesystemet ved lov. Likevel visste han godt at det var folks tro som måtte endres, og kampen for alternativ teologi forble hans viktigste kamp.

Arven

Historien har gitt ham rett. Indias 200 millioner kasteløse blir fortsatt kuet og spottet. Det har vist seg at lover som blir vedtatt i Delhi har liten innvirkning på de kasteløses liv på bygdene i Indias mange delstater, ofte tusenvis av kilometer unna. Men selv om det er teologisk nytenkning som må til, har heller ikke kirkene evnet å endre de kasteløses situasjon i særlig grad. Fortsatt finnes mange kirker der kasteløse ikke får delta ved nattverdsbordet sammen med høykastefolk og blir nektet å begrave sine døde i vigslet jord.

Selv i en tid da kirkene hevder å bedrive Dalit theology, strever de med å sette frigjøringen ut i livet og skape varig endring. Men det klarte Ambedkar. Året er 2009. Det er en varm og klam dag i den nordlige delstaten Uttar Pradesh. Turistene i storbyen Agra myldrer rundt Taj Mahal, Indias mest besøkte turistattraksjon, muslimsk helligdom og et av verdens underverker. På den andre siden av den hellige elven Yamuna er

akt nr 3 - 2009

det stille og støvet ligger tykt over tørre gater.

Innenfor et lavt gjerde får jeg øye på et slitent, lite tempel, en statue og to gamle menn. Er det ikke...? Jo, statuen er av dalitenes helt, han de kaller Babasaheb Ambedkar.

Jeg går inn og hilser på de to mennene. På overraskende godt engelsk forteller de at de er Ambedkarite buddhists. De er Daliter, som i jakten på verdighet, gjenopprettelse og mening har funnet et teologisk svar på sine kritiske spørsmål til det bestående. I tempelet har de lært å både lese og skrive godt engelsk. På spørsmål om Ambedkar lyser de opp: - Min onkel var i Nagpur, sier den ene.

- Ambedkar viste oss at det er mulig å leve med verdighet selv om alle andre spytter på deg. Vi fortsetter kampen.

Etter en tenkepause sier han videre: - Jeg har oldebarn. Min drøm er at de skal få skolegang og et fint liv. Jeg vil at de skal vite at de er like mye verdt som alle andre. Økonomen, politikeren og mennesket Ambedkar endret India for godt. Men arven etter ham finnes ikke først og fremst i lovbøkene. Den lever i kasteløse menneskers tro på likeverd – i historiene om stadig flere daliter som nekter å skamme seg.

▪

Kilder: Færøvik, Torbjørn: India – et stevnemøte med skjebnen, Cappelen forlag, Oslo, 2000.

Massey, James: Roots of Dalit history, Christianity, Theology and Spirituality, Indian Society for Promoting Christian Knowledge, Delhi, 1996.

Mukherjee, Pranab: Beyond the Four Varnas – The Untouchables in India, Indian Institute of Advanced Study, Shimla, 1988.

Tema: Forbundet i 110 år

Sterke messer - sterke meninger Historieskrivning kan kjennes som å trø i andres bed.

Historien til Norges Kristelige Studentforbund er rik og mangslungen og det er mange som kjenner den godt og selv har levd som del av den. Når så en (relativt sett) pur ung generasjon skal gjenskape noen glimt av fortiden er det med en viss ærefrykt.

Men dette er vel også en av historieskrivningens oppgaver: å la oss gjøre historien til vår egen. Så tok Akt da et motto fra 2000-tallet og tredde det ned over hodene på tidligere tiårs studenter og ville se om det passet.

Resultatet kan leses mellom linjene i de neste

sidene. Det er ikke en trofast oppsummering av 110 års virksomhet. Det er heller bruddstykker, beskrivelser av noen vendepunkter, og møter med mennesker.

For først og fremst er disse sidene fylt med mennesker som kan fortelle at deres tid i forbundet har preget dem og gitt dem verdifulle innsteg til andre oppgaver og relasjoner i livet. Og de har i sin tur vært med på å prege Forbundet.

Derfor er dette ingen komplett historie, men noen smakebiter. Apéritifer av sterke messer og sterke meninger.

akt nr 3 - 2009

Det har lyktes Akt å få tilgang til et intervju med professor Simon Michelet som i 1899 var instrumentell i å danne Forbundet og var en aktiv støttespiller av organisasjonen helt fram til sin død i 1942. Intervjuet ble gjort i anledning Forbudents 20-årsjubileum i 1919 og trykket i en av hovedstadens aviser – uvisst hvilken, da dette ikke er anvist i avisutklippsboka intervjuet nå befinner seg i. Vi tror intervjuet tåler et redigert gjentrykk, til glede for nye (og gamle?) lesere.

Professor Michelet fortæller.

Forbundets store, praktiske Opgaver under Verdenskrigen Norske studenters kristelige forbund har i den senere tid gjentagende vakt opmerksomhet ved praktiske og vellykkede tiltak. Forbundet har skaffet sig utvidede lokaler, overtat den billige middagsservering for studenter under dyrtiden og gjorde i fjor en meget vellykket begyndelse til at realisere den tanke som under dyrtiden var blit bragt paa tale fra forskjellig hold: at anvende studenterne i matproduktionens, landbrukets tjeneste i sommerferierne.

Forbundet feirer idag tyveaarsdagen for sin stiftelse med en fest for sine eldre og yngre medlemmer, og i den anledning fandt vi det av interesse at meddele litt om dens virksomhet.

Professor Michelet gav os følgende oplysninger: - Hvor længe har professoren staat i forbindelse med studenterforbundet?

- Fra begyndelsen av. Man fandt det, saavidt jeg forstod, fordelaktig at forbundet fra begyndelsen av hadde en professor til formand, for at det derved skulde faa en bedre start. Og saa blev jeg staaende i de første 6 aar, indtil forbundet hadde faat sit eget hus (i Incognitogaten 12) og i det hele var naad saa langt at det kun vilde være gavnlig at ledelsen gik over i yngre hænder.

- Forbundet har jo i sommer fyldt mange aktuelle opgaver?

- Ja, De sigter kanske til forbundets arbeide til hjælp for de studerende nu under dyrtiden, dyrtidsbespisning og studenterne paa landbruksarbeide? Arbeidet med bespisningen kom som en lykkelig følge av vore nye store lokaler. Netop

før krigen begyndte var forbundets medlemstal vokset saa stort, at de smaa lokaler i det hus vi nu eier i Universitetsgaten 20, var blit aldeles utilstrækkelige og vi blev nødt til at gaa til en større ombygning for at faa alting rummeligere.

Naturligvis blev det en slem tid at bygge i. Men saa hadde vi ogsaa de nye rummelige lokaler færdige netop da behovet for at skaffe kraftig og billig middagsmat for studenterne blev paatrængende nødvendig, dersom ikke altfor mange av dem skulde ødelægge sin helbred ved underernæring.

- Da der saa ikke fandtes andet tilfredsstillende lokale at opdrive for middagsbespisningen, var det for os en glæde at ofre vor mangeaarige sluttede middagskreds med dens lune kameratslige hygge for i stedet at omdanne vore lokaler for massebespisning for at gjøre gavn for vore kamerater. Det er mellem tre og fire hundrede studenter som nu spiser i forbundet – en stor og kraftig middagsportion for kr. 1,50. Men jeg behøver kanske ikke at fortælle utførligere herom.

- Om bygutters landbruksarbeide i sommerferien var der jo paa forhaand talt ikke saa lite i pressen. Det var en vakker tanke, men vanskelig at faa iverksat. Det lykkedes dog ved hensigtsmæssig organisation at overvinde vanskeligheterne saavidt godt at begge parter var vel tilfredse.

- Men la mig fremfor alt faa framhæve, at saa glad som man i forbundet er over at utføre den slags foretagender, saa ligger dog forbundets egentlige formaal i noget andet, nemlig at vække til og styrke personlig kristentro blant de studerende og fremme arbeidet for utbredelsen av Guds rike paa jorden. Rygraden i dets liv er bøn og bibelstudium – og til like missionsstudium. De smaa, intime bønnemøter og til like de smaa sluttede bibelstudiekredse, missionsstudiekredsen

akt nr 3 - 2009

og den sociale studiekreds tør vel sies at være de centraleste og vigtigste led i foreningslivet.

- Og det er glædelig at se, at paa dette program samler forbundet et medlemstal av et par hundrede studenter. Ogsaa rundt omkring ved de andre høiere undervisningsanstalter – høiskolene, gymnasier, lærerskoler etc – findes der lignende foreninger i tilslutning til os, saaledes at fællesorganisationen ”Norges kristelige studenterbevægelse” omfatter meget over tusen unge.

- Men kristendommen – den skal jo ikke være bare en rekke religiøse dogmer og et hellig avstængt bønnekammer. Den er jo en levende livsanskuelse som aldrig kan bli staaende stille i stivnede former. Derfor sætter forbundet ogsaa pris paa at det som organisation kan faa leilighet til stundom at demonstrere at det er slik kristendom som er dets maal, derved at det tar op slike gode praktiske tiltak som særlig trænger dets støtte, saa langt som dette kan ske uten at bli til hinder for det som egentlig er dets formaal som forbund.

- Derfor har ogsaa vor kristelige studenterbevægelse været med i det internationale arbeide for krigsfangerne, og en hel række unge nordmænd har været utsendt som sekretærer for krigsfangeleirene, fremfor alt i Russland – Sibirien, men ogsaa i Tyskland og Østerrike.

- Efter krigen melder sig den vanskelige opgave at gjøre vor lille del av det store arbeide for atter at forene det skilte. Der eksisterte før krigen et blomstrende internationalt forbund av kristelige studenterforeninger, det hadde før krigen et samlet medlemstal paa over halvandet hundrede tusen. Det er fremdeles uopløst og forsaavidt kan det sies fremdeles at eksistere. Men det vil kræves meget, baade av bøn og arbeide før det atter blir levekraftig; men det skal nokske.

▪

Fromhet og intellektuell nysgjerrighet i 1920-tallets kirkestrid Kristian Schjelderup er en sagnomsust mann i norsk kirkehistorie, og i forbundssammenheng er han på mange vis personifiseringen av det Forbundet som Laget i 1923/1924 ble dannet som en motvekt til. Men hva sto denne striden egentlig om – og hva var Schjederups rolle i det hele? Akt tok en prat med Norges fremste Schjelderupekspert, religionssosiolog Pål Repstad, om hvem Schjelderup var og hva han har betydd i et forbundsperspektiv.

Av Kristine Hofseth Hovland - Også på 1920-tallet snakkes det om liberale og konservative fløyer i kirkelandskapet. Men hvor gikk egentlig skillelinjene den gang?

- Som kjent gikk mange ferske medlemmer ut av Forbundet og dannet Laget i 1924 da de ikke lyktes i å få valgt professor Hallesby som leder i Forbundet. Standardfremstillingen av disse motsetningene er at de handlet om et konservativt mot et liberalt bibelsyn, og det er klart at dette var reelle motsetninger. Men i tillegg og kanskje mindre påaktet - sto striden mellom ulike miljøer og kulturer som hadde vanskelig for å kommunisere godt med hverandre. I

1920-årene økte rekrutteringen til Menighetsfakultetet. Mange av de nye MF-studentene var vekkelsens barn, fra andre sosiale lag enn de preste- og embetsslektene som tradisjonelt hadde dominert Forbundet.

- En som faktisk har vært mer oppmerksom på det enn den liberale fløyens egne kirkehistorikere er Carl Fredrik Wisløff. I sin Norsk Kirkehistorie forteller han at de unge nyinnmeldte studentene i 1923 kjente lite til den teologiske debatten.

Det de reagerte mest på, var mer den liberale livsstilen i Forbundet enn de teologiske spørsmålene.

De reagerte på den spissfindige debattstilen, den akademiske sjargongen, og - som en av dem sa, ifølge Wisløff: “selskapsliv i så frie former at mange av oss såg det endafram som synd”. Så det handlet også om en delvis klassebasert kulturkollisjon.

- Schjelderup kom selv fra et typisk embetsmannsmiljø. Den unge Kristian Schjelderup er trolig ganske typisk for en generasjon av prester som møtte moderniteten og ble satt på mer personlige valg enn embetsgenerasjonene før ham

akt nr 3 - 2009

- og han søkte som ung i ulike retninger. Han leste Kierkegaard på gymnaset, reagerte som ung teologistudent på det han oppfattet som overflatiskheten i de liberale studentmiljøer, men kunne samtidig si at han følte seg kvalm og uvel når han var sammen med pietister. Det var først et godt stykke ute i studietida at han fant en mer stabil posisjon som teologisk liberal, mye inspirert av teologen Johannes Ording.

- Forbundet ble i denne perioden anklaget for å ha valgt bort inderligheten til fordel for intellektuelle debatter – heller ikke ukjent for Forbundet i senere tiår. Var dette et spenn Schjelderup strevde med?

- Ja, i høy grad.

Schjelderup kunne uttrykke en sterk lede overfor intellektualisme, og komme med programmatiske uttalelser om at enkelhet og inderlighet er kristendommens kjerne.

Omtrent samtidig med at han ga ut den teologisk radikale boka ”Hvem Jesus var og hvad kirken har gjort ham til” i 1924, skrev han engasjert og begeistret om katolske messer han deltok i i Tyskland. Men samtidig greide han aldri helt

Pål Repstad (foto: UiA)

å holde seg borte fra dagsaktuelle debatter.

Denne spenningen vedvarer hos ham gjennom hele hans aktive liv. Han var både mystiker og rasjonalist.

- I 1922 var han delegat på en World Student Christian Federation konferanse i Peking.

På hvilke måter ble hans tro og teologi preget av møtene med kristne studenter fra andre steder – og av hans påfølgende rundreise i Østen?

- Han skrev referater hjem til Aftenposten fra sitt opphold i Østen, og denne reisen gjorde uten tvil inntrykk på ham. Han hørte foredrag av asiatiske kristne, og var svært tidlig ute med å sette på dagsorden at mye misjon hadde kulturimperialistiske trekk. Han ble nok også styrket i sin tro på at religionenes lære var noe utvendig og kontekstbestemt, og at religionene hadde en felles kjerne som i stor grad handlet om religiøse opplevelser, gjerne med mystisk tilsnitt. Derfor var han også en pioner når det gjaldt å ta til orde for religionsdialog og felles fredsarbeid på tvers av religioner.

- Men dette var egentlig perspektiver han hadde med seg til Østen, og sikkert søkte og fant bekreftelser på der. Disse perspektivene hadde han i stor grad tilegnet seg under et studieopphold i Marburg kort etter at han ble ferdig teolog. Ikke minst teologen og religionshistorikeren Rudolf Otto gjorde inntrykk på ham i Marburg.

- Hva mente Schjelderup at Forbundet skulle være? Hva så han som bevegelsens rolle og identitet?

- Han så på Forbundet som et viktig redskap til å nå fram til moderne studenter, slik at de kunne føre videre den kristne tradisjonen uten

å gå på akkord med sitt intellekt. Vi må huske at de akademiske miljøene for hundre år siden på mange måter var mer rasjonalistiske og mer optimistiske når det gjaldt vitenskapens forklaringskraft enn de er i dag, så den unge Schjelderup var opptatt av å rydde en plass for religionen innen rammene av det han så som et vitenskapelig holdbart livssyn.

- Hva betydde hans lederskap for Forbundets teologiske profil og identitet?

- Schjelderup var aldri noen stor institusjonsbygger. Han var mer en individualist, som ofte kommuniserte gjennom mediene. Når det gjaldt Forbundet, ble han marginalisert der etter forholdsvis kort tid på 1920-tallet. Nye generasjoner kom til som i langt sterkere grad enn den unge Schjelderup identifiserte seg med den institusjonelle kirke og den kirkelige teologi. Det er klart at han og hans synspunkter har betydd mye for mange forbundsfolk - men kanskje like mye den eldre Schjelderup, altså den folkekjære biskopen på Hamar og deltakeren i helvetesstriden på 1950-tallet.

- Forbundet har på 2000-tallet hatt mottoet ”sterke messer – sterke meninger”. Tror du det er et motto som ville gitt mening for Schjelderup?

- Ja, absolutt. Den første saken han tok opp som nyvalgt formann i Forbundet, var å få innredet kapellet i Universitetsgaten 20, kapellet som fremdeles befinner seg der. Hans tanke var at det alltid skulle stå åpent for personlig andakt. Hit brakte han med seg en rød lampe fra Østen, et religiøst symbol, som alltid skulle være tent. Samtidig kunne han gi uttrykk for oppgitthet over det han oppfattet som teologisk

akt nr 3 - 2009

og politisk forsiktighet og feighet i Forbundet. I min tjue år gamle biografi over ham, ”Mannen som ville åpne kirken”, siterer jeg fra et manus som lå i hans etterlatte papirer, med overskriften “Kristne studenter”. Han holdt dette foredraget i Forbundet høsten 1923, og konkluderte med å ønske seg ledere i Forbundet som “kunne vekke oss opp og lære oss at kristne studenters vesen ikke er å sove, men å kjempe.”

- Du var selv aktiv i Forbundet på 70-tallet.

Hva har det betydd for deg å forske på Kristian Schjelderups liv og tro?

- Jeg hørte Kristian Schjelderup tale en eneste gang, da jeg ble høytidelig immatrikulert som student i Kristiansand høsten 1965. Da var han en meget mild eldre mann som talte om at det er bedre å tenne et lite lys enn å forbanne mørket. Jeg må med skam bekjenne at den gryende radikaler Repstad oppfattet ham som temmelig sentimental. Siden lærte jeg å kjenne mer av virket hans gjennom mitt eget liv i Forbundet og gjennom kristendomsstudiene, så da det ble aktuelt å skrive biografien hans, hadde jeg allerede en Schjelderup-fascinasjon. Likevel tror jeg at jeg greide å bevare en viss kritisk distanse i det arbeidet. Han var en grunnleggende from mann som på grunn av åpenhet og intellektuell nysgjerrighet ustanselig satte sin fromhet på mange prøvelser. Det er ikke så lett å framheve hvordan arbeidet med Schjelderup påvirket meg, men sammen med andre påvirkninger som arbeidet mitt med religionssosiologi - har jeg vel lært og erfart at religion er så mye mer enn lære og teologi.

▪

”Et ukonvensjonelt miljø” Identitetsbygging er en viktig del av det å være organisasjon. Akt bringer her innblikk i en identitetsbyggende sketch framført under en samling i Oslo-forbundet i 1956. Kanskje kan det være noe å kjenne igjen for også nyere generasjoner forbundere?

akt nr 3 - 2009

Bladet Aktuell hadde fyldig og sympatiserende dekning av aksjonen under tenniskampen på Madserud. Ikke alle medier var like positive og Forbundet skrev i etterkant av kampen brev til Morgenbladet med svar på anklager om at Forbundet var del av ulovlige demonstrasjoner,og la til at "sport ikke er en upolitisk sak i noen totalitær stat".

Richard Edvardsen anno 2009.

Foto: Bjørn Joachimsen

Sivil ulydighet, symposier på Stortorget Gjestgiveri og altervin fra hotellbaren: Akt har tatt en prat med Richard Edvardsen om hans tid i Forbundet.

Av Trond Egil Hustad Jakobsen

- Når var du aktiv i Forbundet - og hva er dine beste minner fra denne tiden?

- Jeg var aktiv i Forbundet i Oslo i to perioder: den lengste fra 1964 fram til vårsemesteret 1970. Da flyttet jeg til Olderdalen i Troms og startet min løpebane som lærer. I 1972 til 1974 var jeg tilbake i Oslo og fullførte studiene. Da var jeg også aktiv i Forbundet. Mine beste minner er fredagsmessene med kirkekaffe og bibelstudium av dagens tekst etterpå.

Seinere dro de fleste av oss i flokk og følge til Stortorget Gjestgiveri, der vi hadde symposium.

- En spesiell hendelse sitter fast i minnet: Det var vanlig at to og to av medlemmene i Forbundet var med og hjalp den fast ansatte sivilarbeideren med å gjøre klar til fredagsmesse og kirkekaffe. Ingolf Håkon Teigene og jeg utgjorde et par. En fredagskveld vi holdt på med å gjøre i stand til messe, så oppdaget sivilarbeider Haakon [Smedsvig Hanssen, red.anm.] at han hadde glømt å kjøpe inn altervin. Men han visste råd. Han ringte over til hovmesteren på Bristol og forklarte situasjonen.

Hovmesteren var imøtekommende - signe ham! - og Haakon kunne rusle over i sin dongeribukse og busserull og hente den nødtørftige flaske hvitvin.

- Hva vil du si at preget Forbundet på 60-tallet?

- Det som preget Forbundet på 60-tallet var politisk engasjement med solidaritetsaksjoner for Sør-Afrika, Namibia og Guinea-Bissau. I tillegg til de faste fredagsmessene var det ofte tema-kvelder med politisk innhold.

Forbundet var klare på holdningen til kvinnelige prester, men jeg kan ikke minnes at spørsmålet om homofilt samliv var et aktuelt tema den gang.

- Du og Forbundet var aktive i kampen mot apartheid, og i 1964 var dere med på demonstrasjoner under en tenniskamp mellom Norge og Sør-Afrika. Hva var det som skjedde der?

- Jeg var selv til stede på tenniskampen, både i planleggingen sammen med Ole Kopreitan og Kjell G. Rosland, og på selve sitt-ned-aksjonen på center-courten. Denne hindret gjennomføring av kampen på selve Madserud. Ettersom jeg snakket bedre engelsk enn de fleste, fikk jeg i oppdrag å være pent kledd og tappe norske funksjonærer og sør-afrikanske ledere for informasjon. Penbuksa ble skikkelig ødelagt da jeg ble dratt over tennisgrusen av politiet. Men pastor Ragnar Forbech i Domkirken fikk høre om dette og ga meg penger til ny - som student hadde man jo ikke så mye å rutte med.

- Stort sett var det en samlet borgerlig presse som kritiserte aksjonen; særlig var Aftenposten sterk i ordbruken. Dagbladet var det hederlige unntaket, og Orientering og Friheten var selvsagt positive. Men i studentmiljøet var det stor oppslutning om å gå til ulovlige aksjoner - likeså på den politiske venstresida.

- Hva er ditt inntrykk av Forbundet anno 2009?

Forbundet anno 2009 - hva skal jeg si? Mer velfriserte og mindre røffe en vi var - litt for pyntelige etter min smak. Men en ting skal Forbundet ha: Det har vært en spydspiss for å kjempe for de kristne homofiles sak og for deres fulle likeverd innen Kirken. Gud signe dere i fortsettelsen!

akt nr 3 - 2009

Akt bringer deg skråblikk på historien:

Osloforbundet på 60-tallet - en fotoanalyse I vår gjennomgang av Forbundet på 60-tallet har vi valgt en mer overflatisk inngang. Mange har sikkert lagt merke til bildene av lederne i Osloforbundet som henger på veggen over de dekadente Chesterfield-sofaene i Universitetsgata 20. Vi har utført en forsøksvis vitenskapelig analyse av disse bildene for å finne ut hva de kan fortelle oss om periodens særtrekk.

Et naturlig startpunkt for vår analyse var selvfølgelig kjønn. I 1960-årenes Forbund hadde likestillingen ennå ikke helt slått inn.

Blant lederne var kun tre kvinner, mens sytten var menn. Seksuell legning kan så vidt oss bekjent ikke påvises gjennom å se på fotografier.

Osloforbundets ledere på 1960-tallet levde i en verden preget av gråtoner. Og vegger. 68-eren Rolf Berg er den eneste som er avbildet med annet bak seg enn en vegg. Kanskje var dette et tegn på den blomsterbarnas tid som snart sprang ut - Berg er fotografert i naturen og hans hode er omkranset både av gress og buskvekster.

Brillemoten var også ganske konform. Av de bebrillede menn er det kun tre som ikke har bredkantede hornbriller, Øyvind Foss (1962, I), Oskar Stein Bjørlykke (1967, 1) og Even Flood (1969, I). Disse har briller som har markerte kanter øverst. Igjen skiller Rolf Berg seg ut - han stiller med solbriller. Blant kvinnene har kun Ingeborg Breder (1962, II) briller, og om hun skiller seg ut i kraft av sitt kjønn, er hun ikke like radikal i brillevalget og bruker som de fleste andre av sekstitallistene hornbriller.

Det er liten tvil om at dresser var årtiets slager på klesfronten. I alle fall når man ble fotografert.

Minst ti av mennene har dress, mens fem kan mistenkes for å ha på seg den klassiske lektorbunaden, det vil si blazer. Hva Rolf Berg har på seg er noe uklart, men sannsynligvis en slags jakke. Og Anders Mikael Holen (1963, I)? Kan det være en frakk?

Det er godt det ikke bare er Berg som avviker fra allmennmoten. Anders Mikael Holen er nevnt.

Og vi lurer: hva har han egentlig rundt halsen? Er det en prestekrage (Holen ble prest)? Eller fantes noe slikt som runde krager? Også Tor Inge

Romøren (1969, II) har krage, men her kommer det tydelig frem at han har på seg en pologenser under blazeren. Smakfullt, og vi merker oss at han befinner seg helt på grensen til 1970-tallet.

Noe av det som skiller sekstitallet mest fra den senere tid er nemlig sekstitallistenes nesten unisone forkjærlighet for slips, og derfor må Romøren karakteriseres både som 60-tallsavviker og en 70-tallstrendsetter - i senere tid er det kun en ensom svale, Per Holdø i 1981 II, som er portrettert med slips, dette merkelig unyttige plagget. Slipsmoten på 60-tallet er vanskelig vurderbar i svarthvitt, men lite tyder på at Osloforbundets ledere var videre spraglete i smaken.

Leseren begynner muligens å bli vant til dette refrenget nå, men Rolf Berg skiller seg nok en gang ut: han er den eneste som har skjerf. Kanskje skal man ikke forundres over at han i sin tid skrev boken Å overleve i kirken? Vi forstår at behovet for overlevelse melder seg for en som så tydelig ikke vil være som de andre. Intet er så provoserende som uorden i de saliges rekker.

Når det gjelder kvinnene er det tynt empirisk grunnlag for generaliserende uttalelser. Ingeborg Breder har en kledelig brosje festet under kragebenene, mens Eva Dahl (1968, I) bærer et halskjede (i sølv eller messing?). Britta Dalen (1969, II) bærer ingen ytre tegn på forfengelighet. Ingen av kvinnene har noe i ørene, men alle har halvlangt hår. Alle har dessuten en eller annen variant av sideskill.

Når det gjelder mennenes hår, er det ymse. Alle mennene er dessuten glattkjemmet, med mulig unntak for, gjett hvem, Rolf Berg. Det er betraktelig mye mer hår på sekstitallshodene enn på syttitallshodene. Gav oljefunnene i 1969 syttitallistene hodebry? I så tilfelle markerer Even Flood

akt nr 3 - 2009

aa Også artikkelforfatteren har brillepreferanser, foto: Solveig Hildre Spilling

inngangen til den nye tid.

Mange av lederne smiler. Men på forskjellige måter. Blant kvinnene viser både Dalan og Dahl tenner, mens Breder er mer underfundig. Blant mennene er det ni tannfylte smil, mens seks er tenksomt blide. Vi finner også fire alvorlige ansikter. Bjørn Sandvik (1963 II) viser tenner, men vi er i tvil om smilet er ektefølt. Aner vi skepsis i blikket hans?

Det er flere av Forbundslederne på 1960-tallet som med litt godvilje kan karakteriseres som kjendiser. Rolf Berg har i tillegg til å bli en slags kjendis i denne teksten markert seg i Vårt Land og med egne bokutgivelser. Øyvind Foss, kalt ”den røde pastor” da han virket på Grünerløkka, er særlig kjent for boka Jeg elsket en terrorist, om sitt forhold til en av lederne i Baader-Meinhofbanden. Eva Dahl ble lege, men valgte et liv i kloster og leder i dag Diakonisseklosteret Engen på Toten. Oskar Stein Bjørlykke ble kjent poet og forfatter. Tor Inge Romøren ble professor i sosiologi. Ingeborg Breder ble psykolog og senere kunstner. De andre Forbundslederne fra denne tiden har også helt sikkert gjort spennende og viktige ting, uten at de er omtalt på Wikipedia.

Herrens veier er uransakelig - moten i mindre grad så.

akt nr 3 - 2009

“Bli godseier du også” var slagordet da Forbundet samlet inn penger til å kjøpe Haugtun i 1974.

Og 135 000 1974-kroner var det imponerende resultatet. Foto: Pepe Ibanez

Bønn og bibel. Og marxisme og kollektivliv.

Kollektivlivet inntok Forbundet for fullt på 1970-tallet, med både røde og grønne idealer i høysetet. I 1974 ble ideen tatt et steg videre fra studentkollektivene i storbyene: Forbundet slo til og kjøpte Haugtun, en nedlagt ”helseheim” i Aust-Torpa, Oppland. Der skulle det bygges et bo- og arbeidsfellesskap med rom for sosialt, politisk og kristent engasjement.

Av Kristine Hofseth Hovland Blant de som flyttet til Haugtun i dets spede begynnelse var en 19-åring fra Trondheim, fersk fra gymnaset og klar for å gi seg i kast med å snekre både internatsenger og bibeltolkninger.

- Jeg var ikke så god på det praktiske da, ler Rolv Nøtvik Jakobsen.

- Men Oddbjørn [Leirvik, red.anm.], den gang sivilarbeider på Haugtun, han kunne sine saker, og han var flink til å gi instruksjoner. Vi

akt nr 3 - 2009

tok vår del i praktiske oppgaver. Og vi hadde felles tidebønner, det var viktig. Ellers brukte vi mye tid på å arrangere konferanser og samlinger for studenter særlig.

- Dette var på landet, men vi følte at dette var en sentral del i verden. Vi hadde jo kontakt med Verdensforbundet gjennom telefaks og greier.

Belærende og frigjørende messer

Han kjente Forbundet fra sin gymnastid der en liten gjeng gjorde lekser sammen på ettermiddagen og gikk på messene i Studentforbundet i Singsakerbakken.

- Det som var spennende var å oppleve en tro som var mer åpen mot verden og kultur enn det jeg hadde vært innom andre steder. Det var et sterkt politisk engasjement som preget mye av arbeidet, også messene. Vi hadde temamesser med forskjellige fokus, blant annet på SørAfrika og Namibia husker jeg. I ettertid kan en tenke at de kanskje ble noe endimensjonale og belærende, men de var viktige like fullt.

På Haugtun sto også gudstjenesten i fokus og tok særlig farge av arbeidet med bibeltolkning som ble gjort over flere år fra 1976 og utover.

- Bibeltolkningsprosjektet var et forsøk på å lese Bibelen som kristensosialister, å kombinere kristendommen og marxismen. Vi brukte særlig en del frigjøringsteologiske tenkere og ville øve oss i å bruke Bibelen som en del av kampen for

rettferdighet. Vi ville sette ord på undertrykkelse og finne ut hva som kan være frigjørende.

Arbeidet med bibeltekster tok vi også inn i gudstjenester og bygget messer rundt enkelte tekster.

Om å være avvik

Det ble løftet noen øyenbryn når Forbundet slik kombinerte Bibel og marxisme. Oddbjørn Leirvik skriver i introduksjonen til heftet ”Bibeltolkning og historisk materialisme” fra 1976: Det er ro vi treng, og det er ro den store kyrkja ikkje vil gi oss. Den store kyrkja krev ferdige svar av oss no, og tillet inga famling. Men vi er mange nok til at vi kan famle saman om andre skjeller oss ut.

Han beskriver sin opplevelse av norsk kirkeliv og teologi: Norske kyrkjeliv er ofte utruleg rettlinja, og alle avvik blir raskt registrert og fordømt.

Norsk teologi er ikkje mindre rettlinja, og har klare grenser for kva som er god og kva som er dårleg teologi. Eitt av dei mest brukte kriteria på god teologi er at teologien er kjemisk rein for all politisk innblanding. – Å blande bibeltolkning og historisk materialisme er såleis noko av det verste ein kan gjere i norsk teologisk samanheng.

- Jeg tror nok det ble sett på som litt rart av folk utenfra, bekrefter Nøtvik Jakobsen.

Rolv Nøtvik Jakobsen avbildet som avtroppende forbundsprest i 1988

- Samtidig var det faglige nivået høyt og det var kjempeartig å ha konferanser hvor folk satt og snakket intenst om bibeltekster fra de kom fredag kveld til de dro søndag ettermiddag.

For bibeltolkningsarbeidet samlet studenter og andre fra hele landet og utlandet til Haugtun, til diskusjoner som satte spor. En av de andre som hadde sitt hjem på Haugtun var Oddrun Remvik.

- Vi satte Bibelen inn en samfunnsmessig sammenheng, oppsummerer hun.

- Det betydde mye for oss å lese Bibelen på andre måter enn det som var gjort før. Forbundet står for og har alltid preika rettferd. Å ta standpunkt for de undertrykte, dét var evangeliet som ble forkynt. En våga å ta standpunkt.

- For meg betydde Haugtun og Forbundet at jeg fant en måte jeg kunne leve med kristentrua på: både det med å tolke tekstene, og å tenke at det går an å ha en plass der det var en annen måte å være kristen på enn det jeg hadde erfart hjemme på Vestlandet.

ikke alle har opplevd Forbundet som et åpent miljø, ikke alle har delt meningene i like sterk grad. Det så jeg nok ikke da.

Oddrun Remvik vektlegger også deltagelsen: - Forbundet har vært inspirert av latinamerikansk frigjøringstenkning med blikk for folkelig deltakelse. Det er en styrke.

Når Akt snakker med henne har hun akkurat vært på gudstjeneste i Paulus kirke i Oslo der åtte elleveåringer har overnattet i kirken og vært med på å forberede gudstjenesten.

- Det var fantastisk! Dét er noe jeg har med meg fra Forbundet og Haugtun: jeg lærte å bli glad i gudstjeneste og liturgi – og det har betydd mye for meg gjennom hele livet.

▪

Lek og deltakelse

For Rolv Nøtvik Jakobsen var erfaringene fra Haugtun noe han tok med seg til teologistudier og forbundskollektivliv i Oslo og jobb som studentprest i Forbundet i Trondheim fra 1986 til 1988. Arbeidet med bibeltolkning fortsatte: - Vi laget en gudstjeneste som tok utgangspunkt i utferden fra Egypt. Deltakerne ble delt inn i åtte grupper og skulle forberede et uttrykk for hver sin del av teksten. Til sammen ble det en gudstjeneste med åtte stasjoner, skapt av deltakerne selv.

- Leken og deltakelsen er viktig. En gang hadde vi bibelkarneval. Da måtte alle kle seg ut som en bibelsk person eller en bibelsk ting. Det ble en stilig fest!

- Det er viktig å strebe etter å lage gudstjenester som er åpne og inkluderende og gjerne eksperimenterende. I ettertid har jeg skjønt at

Bibeltolkning og temamesser var også en viktig del av arbeidet i lokalforbund, som i det nystartede studentforbundet i Kristiansand hvor en av de første messene hadde tema håp og utopi og preken ble holdt av Oddbjørn Leirvik.

akt nr 3 - 2009

Oddrun Remvik i 1978 rett etter at hun hadde flyttet fra Haugtun.

Eksotiske og globale perspektiver

Trond Rasmussen sammen med forbundere på Sri Lanka.

Et av Trond Rasmussens første møter med Forbundet var en messe der kollekten gikk til streikende gruvearbeidere i Thatchers England. Da skjønte han at dette kanskje ikke var noe gjennomsnittlig kristen studentgruppe i Stavanger.

Av Kristine Hofseth Hovland Året var 1984 og Rasmussen var nybakt student på Misjonshøgskolen. I Forbundet gikk det en liten gjeng som sammen med studentpresten Odd Kristian ”Kian” Reme hadde fast møtepunkt på fredagsmessen.

- Det ble viktig for oss med fredagsmessene, at dét skulle være det mest sentrale. I begynnelsen hadde vi vel messer annen hver fredag, og annet program de andre fredagene. Men på et tidspunkt bestemte vi oss for å ha messe hver fredag og la temakvelder og lignende skje på andre dager. Jeg husker at det kjentes som en helt naturlig beslutning.

En enquête fra Stavanger-forbundet som sto på trykk i Akt i 1989 taler for seg: ”Messe er best” er overskriften og det tydelige fokuset for Stavanger-forbunderne.

- En gang husker jeg vi hadde bluesmesse Studenthuset Folken. Pianist Reidar Larsen var med og han hadde pianoet midt oppe på scenen.

Det var omtrent så han var altertavlen. Vi hadde laget et kors i sølvpapir som hang på skrått i taket over ham, og alteret sto nede på gulvet framme.

- Vi hadde en del dyktige musikere som var medlemmer og det var en fantastisk ting å ha.

Det preget messene våre og andre ting vi gjorde.

Eksotisk innslag

I Stavanger følte de seg til tider små i en studentby der mange gikk i mer konservative kristne miljøer.

- Kian Reme var god å ha da. Han visste hvor han var i landskapet på sørvestlandet, og han visste også hvor eksotiske vi var i den sammenhengen.

- Hans forkynnelse var viktig for en hel serie med Misjonshøgskolestudenter. Han viste oss hva frihet fra loven var, i motsetning til det jeg opplevde som sterk fokus på menneskebud i andre miljøer hvor jeg hadde gått. Kjærlighetsbudet sto i sentrum, og det kjentes som en god ansvarliggjøring.

- I Stavanger kunne vi også ha en rolle ingen andre hadde ved å ta opp tema i skjæringspunktet mellom tro og samfunn. En gang husker jeg det hadde vært helbredelsesmøter i Stavanger konserthus med påfølgende opphetet debatt i Stavanger Aftenblad. Vi inviterte debattantene til temamøte om herlighetsteologi og helbredelse. Det ble en interessant affære.

Society of Courtship and Marriage

Senere ble Trond Rasmussen organisasjonssekretær i Bergensforbundet i to perioder, i 1990 og fra 1994 til 1998. Det var da verden på alvor gjorde inntog i hans forbundstilværelse.

- I september 1990 hadde Forbundet sitt første besøk fra vår søsterorganisasjon på Sri Lanka. Harsha Basnayake gjorde inntrykk overalt hvor han kom. Da jeg kom tilbake til Bergen i 1994 kunne jeg ta opp igjen den tråden og i perioden som fulgte hadde vi god kontakt med forbundet på Sri Lanka, og også i noen andre land.

- Vi gjorde blant annet et forsøk på en felles samling med studentforbundet i Estland og Sri Lanka og oss. Studentforbundet i Estland var veldig estiske og veldig lutherske, og vi tenkte at kanskje kunne de finne inspirasjon hos srilankeserne til å bli mer økumeniske og mer interkulturelle. Ideen var nok god, om enn noe far-fetched…

- Min ambisjon i vår norske setting var at folk skulle føle seg som del av et internas-

akt nr 3 - 2009

jonalt nettverk, føle seg som en SCM, en Student Christian Movement. Da jeg kom til Bergen hadde forbundet der konvolutter som det sto ”Bergen SCM” på, men ingen visste helt hva det sto for. Det gikk fleipete rykter om at det sto for ”Society of Courtship and Marriage”. Til og med Larsbu ble tatt i bruk i vår globalisering ved at vi inviterte med International Student’s Union fra Bergen og Oslo på 17-maifeiring på Finse. Vi sørget for at både Egypt, Equador, Kina, Nederland, Tyskland, Estland og USA ble representert på Jøkulen de årene.

Vaktmester i kvinneutvalget

Til 100-årsfeiringen for Forbundet i 1999 var det en stor vennskapskonferanse i Universitetsgata 20 med besøk fra vennskapsforbund fra rundt forbi i verden. En av undergruppene hadde kjønnsspørsmål som tema, og i den satt Trond Rasmussen.

- Det ble en trykkende stemning der etter hvert, folk sa: ”Vi må gjøre noe, her er det mye å ta tak i”. Jeg kom med noen ideer som i grunnen var inspirert fra det andre studentforbund gjorde rundt omkring i verden. Og med det som utgangspunkt startet Forbundet sitt Internasjonale kvinneutvalg, som altså har 10-årsjubileum i år.

- Jeg var med litt fra starten. Jeg ga gruppen et par konkrete utfordringer: å støtte arbeid i Ecuador, som var Stavanger-forbundets vennskapsforbund, eller støtte arbeid drevet av en forbundsvenn på Sri Lanka. Det ble det siste, og det prosjektet drives fortsatt. Selv trakk jeg meg ut etter hvert – på fleip hadde vi sagt at jeg var vaktmester i kvinneutvalget. Men egentlig kunne det godt sittet menn i det utvalget. Det var kanskje mest tilfeldigheter at det ikke ble sånn.

- Jeg føler at jeg står midt i Forbundet fortsatt. Det har vært et miljø hvor jeg kunne finne mitt ståsted og det åpnet for globale perspektiver og nettverk. Sånn sett er det fortsatt en stor del av meg.

▪

Navn: Ingjerd Helene Jøssang Fødselsår: 1979 Aktuell med: Aktiv i Kvinneutvalget i Tromsøforbundet 2000-2005

Navn: Malin Lenita Vik Fødselsår: 1985 Aktuell med: Aktiv i Internasjonalt kvinneutvalg fra 2006 til i dag

- Hva gjorde dere i Kvinneutvalget da du var med der?

- Da jeg ble med i Forbundet i Tromsø var Kvinneutvalget nettopp desentralisert til Tromsø. Vi brukte mye tid på liturgiarbeid – både til bruk i Tromsø og ellers i lokalforbundene og på landsmøter og lignende.

Vi laget 8.mars-messer og markeringer av 25.november som er den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Jeg jobbet også med retningslinjer for hva vi skal gjøre hvis det er seksuell trakassering innad i organisasjonen.

- Var dette kontroversielle ting?

- Ikke direkte kontroversielle, nei, men liturgiene var kanskje uvant i språket for noen og det ble noen diskusjoner av det. Jeg var også med i styret i Verdensforbundet og hadde gjerne med liturgier dit. Noen ganger kunne det bli rabalder, men de ble stort sett godt mottatt.

Kjønnstema har jo vært på dagsorden til både Europaforbundet og Verdensforbundet i mange år.

- Du studerte medisin. Hvordan var det å da arbeide så mye med liturgi og teologiske uttrykk?

- I begynnelsen var det utfordrende å ikke være teolog. Jeg lærte kjempemye. Det synes jeg Forbundet er veldig gode på, å få inkludert ikke-teologer i liturgiarbeid. I Kvinneutvalget arbeidet vi med å finne nye uttrykksformer i liturgien, nye ord, nye bilder og måter å uttrykke en tro på. Det må være noe også ikke-teologer kan bidra til. Jeg synes selv at kjønnsperspektivet er spennende og jeg har i stor grad lært det i Forbundet.

- Hva gjør egentlig Internasjonalt kvinneutvalg?

- Vi fokuserer på kvinne- og kjønnsspørsmål både nasjonalt og internasjonalt, med et hovedfokus på internasjonale vinklinger. Vi følger opp prosjektet Forbundet støtter på Sri Lanka, som arbeider for rettighetene til kvinnelige arbeidere på teplantasjer. Vi har også satt fokus på andre aktuelle spørsmål som trafficking og kvinners rolle i fredsbygging.

Og vi holder temamøter rundt forbi i lokalforbundene, og noen ganger skriver vi for

på gatemiljøet i Oslo, og hadde blant annet temamøte med den gang byråd Erling Lae. Vi diskuterte også om Forbundets landsmøte skulle komme med en uttalelse. Men i Landsmøte, og også til dels i kvinneutvalget, var meningene delte. Så det ble ingen uttalelse – men det var en viktig debatt.

- Dere har også etter hvert fått en del inntrykk av det internasjonale arbeidet for kvinners rettigheter?

- Gjennom Fokus (Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål) får vi muligheter til faglige oppdateringer og kontakt med andre som jobber med lignende spørsmål. Høsten 2007 var jeg observatør for Fokus på FNs Generalforsamling. Jeg lærte masse om FN-prosessene og hvordan det arbeides med kvinneperspektiv der.

- Er det åpent å bli med i Internasjonalt Kvinneutvalg?

- Det er bare å melde seg! Det skal være lav terskel for å arbeide med kjønnsspørsmål i Forbundet – med lokal, nasjonal eller internasjonal vinkling. Det gjelder også menn.

Navnet vårt viser til temaet vi jobber med, ikke medlemskriterium. Nå står kjønnsrettferdighet på dagsorden i 2010, det blir spennende!

Kvinneutvalget Akt. - Dere engasjerte dere også i debatten rundt kriminalisering av kjøp av sex i fjor?

- Ja, i forhold til trafficking er det et høyaktuelt tema. Og samtidig som vi arbeidet med trafficking var det en gate-gruppe i Osloforbundet som satte fokus på retten til å være i det offentlige rom. Så vi hadde et felles fokus

akt nr 3 - 2009

Gudsspråk, bjeffing og brøling Da Hanne Cecilie Widnes i 1995 fikk trykket bilde av en penis på forsiden av Akt ble det rabalder. Det gjorde henne bare enda mer overbevist om at hun var på riktig sted.

Av Eystein Elde

akt nr 3 - 2009

Med Hanne Cecilie Widnes som redaktør tok Akt opp tema som synd og skam, skjønnhet, kjønn, og Forbundets status som urokråke.

- Den gangen var jeg student ved Universitetet i Oslo og skrev hovedoppgave i sosiologi om religiøsitet, språk og makt i et feministisk perspektiv, forteller hun.

- Akt var da et ganske profilert tidsskrift. Du kunne kjøpe det på Narvesen og det var drivende dyktige folk i redaksjonen. Så det var spennende å få være med. Etter hvert ble jeg redaktør og måtte ta mange valg om Akts profil — deriblant hva vi trykket som forsidebilde.

Feminisme og Gudsspråk

Hun hadde flere års fartstid i Laget bak seg da hun ble med i Forbundet. Hun beskriver det som en frigjørende oppdagelse av et sted med takhøyde for kritiske spørsmål og intellektuelle debatter.

- For meg som sosiologistudent var Forbundet et sted jeg kunne knytte min Gudstro og mitt kirkeengasjement sammen med feminisme og Gudsspråk. I Forbundet møtte jeg studenter fra andre fagtradisjoner og fikk brynet meg i lange diskusjoner.

Ti år senere var Hanne Cecilie generalsekretær i Forbundet og kunne følge opp tråden fra tiden som Akt-redaktør: - Forbundet ville være med og skape et kjønnsinkluderende språk om Gud og menneske. Vårt liturgiske bidrag var virkelig nytt og banebrytende. Vi var opptatt av at Forbundets liturgiske praksis også skulle påvirke kirken.

- Det er et privilegium å være i en organisasjon som med sin økonomiske uavhengighet kan være et frittalende korrektiv både til kirke, myndigheter og organisasjonsliv.

Romslighet og tydelighet

Hun husker mange diskusjoner fra sin tid som student og redaktør om hva som skulle stå på trykk i Forbundets eget kristenradikale tidsskrift.

- Det var utfordrende å både være kristenNorges urokråke og samtidig ville være et relativt romslig trosfellesskap, reflekterer hun.

- Det er jo tross alt ikke alle meninger og trosutrykk som glir like godt gjennom miljøet i Forbundet.

I en studentorganisasjon er det ofte hyppige generasjonsskifter og høy utskiftning av frivillige. I rollebyttet fra student til generalsekretær ble det viktig for Hanne Cecilie å legge til rette for at det skulle være studenter som til enhver tid bestemte Forbundets teologiske og samfunnsmessige agenda: - Forbundet er og skal være en organisasjon drevet av og for studenter. Jeg hadde opplevd alt for mye av ”gamlingers” overstyring i Laget. Et viktig grep som ble gjort i min tid som generalsekretær, var landsstyrets vedtak om en øvre aldersgrense på 33 år for ikke-studerende medlemmer.

- Alle engasjerte og aktive studenter var hele

akt nr 3 - 2009

tiden grunnen til at jeg trivdes så godt i generalsekretærjobben, smiler hun. Så skynder hun seg å legge til: - Men voksne arbeidsfolk, slik jeg selv er i dag, bør være økonomiske og moralske støttespillere. Og gjerne bidra med sin kompetanse og tid.

Behovet for å bjeffe og brøle

Som generalsekretær spilte hun også en viktig rolle som organisasjonens ansikt utad.

- Jeg opplevde mye mediekjør på samlivsog seksualetikk i min periode. Og det ga faktisk noen gode anledninger til å utfordre det usunne og overdimensjonerte fokuset på seksualetikk i brorparten av kristen-Norge. Høydaren var direktesending i NRK der jeg imøtegikk kritikk fra kristenledere om at jeg burde vist anger over at jeg som kristenleder ble gravid uten å være gift.

Forbundet definerte seg i denne tiden ofte som ”urokråke”. Hva det kunne innebære forklarer hun slik: - Diskrimineringen av både homofile og palestinere var stadig så grov at vi holdt tradisjonene i hevd ved å bjeffe og brøle på disse områdene.

- Det var nok dette sosiale engasjementet og opplevelsen av en høy himmel som gjorde mine år i Forbundet til noen av mine beste og viktigste år. Det er perspektiver jeg er glad for å ha med meg videre.

▪

Forbundet mellom politikk og dialog på 00-tallet

Rød snø På 00-tallet løsnet Forbundet på båndene til Den norske kirke for slik å kunne favne bredere i sitt økumeniske arbeid.

Snart hadde man sin fulle hyre med å kombinere protestantisk-katolsk samarbeid med en sakramentsteologi som bokstavelig talt smeltet mellom liturgens hender...

Av Audun Opland

«Selve handlingen i snømessen står jeg fullt og helt inne for», sier Gyrid Gunnes, fem år etter at den kontekstuelle liturgien fikk temperaturen i Osloforbundet til å falle under frysepunktet. En av dem som lot seg provosere av dens glasiologiske eksperimenteringsiver var katolikken Per Erik Solberg: «Slik jeg ser det i dag, synes jeg fortsatt det var riktig å melde seg ut», oppsummerer han.

Det snør, det snør.

Fredag 6. februar, 2004: En gruppe studenter har reist opp til Sognsvann. I mørket har vi bygget et alter av snø, og nå har vi stilt oss rundt det i en sirkel. Hundeeierne som jogger forbi ser en keitet og litt forhutlet gjeng, men mot himmelen stiger en sang. De spede tonene er fylt av et trassig håp om en ny morgendag: Det snør, det snør, tiddelibom.

Det er det det gjør, tiddelibom.

Det er det det gjør. Dette er nemlig snømesse, arrangert av Oslo Kristelige Studentforbund.

Sammen med sørafrikanske Norman Nnditheni Mudau er den laget av Gyrid Gunnes til jubileet for innføringen av demokrati i Sør-Afrika. Gyrid er liturg og uttaler seg senere til studentavisen Universitas om tanken bak messen: «Overgangen fra damp til vann, fra snø til is blir et bilde av overgangen fra korsfestelse til oppstandelse, og fra apartheid til frigjøring i Sør-Afrika».

Messens klimaks er en nadverd for brød og vin er byttet ut med – snø og vann. I messeliturgien heter det under nattverdsbønnen: Snow is for us the richness of God's love, the ground that carries us, the Christ given for us at all time. When snow is put in contact with heat it turns to water - lifegiving water for us to drink. Like snow, Christ suffered and died so that we might have the eternal and necessary water of life.

Tiddelibom og huttemegtu

Reaksjonene lar ikke vente på seg. Vårt Lands debattspalte fylles av iltre innsendelser, og snart kommer også det katolske Norges daværende vikarpave, Kjell Arild Pollestad, på banen. I et oppskjørtet innlegg mot den «unge teologdamen» utbasunerer han: «Den statskirkelige [sic] virkeligheten overgår nå feriebiskop Fjertnes’ villeste påfunn i Oppblåsdomen på 60-tallet».

Pikant nok skal pateren være hovedgjest i neste ukes temamøte i OKSF, «Hvorfor jeg konverterte». I årsrapporten fra styret står det at dette ble en «vanskelig opplevelse» på grunn av Pollestads leserinnlegg og «egenrådige oppførsel under temamøtet».

- Det at han gikk så voldsomt ut slo vel tildels tilbake på hamselv, kommenterer Gyrid Gunnes overfor Akt. - Dette var en studentmesse som ble holdt av en student; en spennende, eksperimenterende gudstjeneste. Det var ikke en høymesse i Nidarosdomen. Så det mener jeg var en overdrevet reaksjon fra ham.

Den alvorligste kritikken kommer likevel innenfra. Daværede leder i Oslo-styret, Stig Jørund Arnesen, forteller at flere styremedlemmer «var plaget av hva dette kunne medføre for oss som en økumenisk organisasjon», selv om han personlig forsvarte at man skulle ha rom for liturgisk frihet. Samme vår ser oslostyret seg seg nødt til å arrangere et temamøte om økumenikk.

«Behovet for å diskutere Forbundets økumeniske identitet har vært tilstede gjennom lengre tid,» står det i årsrapporten. Norges Kristelige Studentforbund har på denne tiden et uttalt økumenisk engasjement; de definerer seg som «en radikal organisasjon på tvers av kirkegrenser» og sier at de tror på en økumenikk som «åpner, ikke begrenser». I Oslo har man hatt en baptistpastor som studentprest, og man har et formalisert samarbeid med Oslo Katolske Studentlag.

- Samtidig kunne nok betegnelsen «økumenisk» bli brukt av enkelte som unnskyldning

akt nr 3 - 2009

for at Forbundet ikke stod til ansvar for noe annet kirkesamfunn, men kun oss selv, sier Stig Jørund.

Økumenisk engasjement

Primus motor for samarbeidet med katolikkene var Per Erik Solberg. Han forteller at det nettopp var Forbundets økumeniske engasjement som fikk ham til å begynne å gå der: - Organisasjonen var den eneste med en eksplisitt økumenisk profil. Andre organisasjoner, slik som Laget, var «tverrkirkelige», og det inkluderte liksom ikke helt katolikker. Jeg var faktisk på mine første Forbundsmesser da jeg gikk på videregående, og jeg havnet i styret allerede første året som student i Oslo. Etter hvert ble jeg aktiv i Katolsk Studentlag, hvor jeg også havnet i styret, og jeg ivret for at organisasjonene skulle samarbeide om arrangementer.

Det ble en del felles foredragsmøter, bl.a. om det å være pilgrim og om den koptiske kirke.

Hva var så galt med snømessen, slik du så det?

- At det ble brukt snø og vann som nattverdselementer. Fra en katolsk synsvinkel virker det støtende, fordi nattverden har en så spesiell plass i vårt tros- og fromhetsliv. For meg var imidlertid ikke «snømessen» en enkelthendelse, men mer en bekreftelse på at organisasjonen ikke egentlig mente det den sa når den kalte seg økumenisk. Det hadde blant annet blitt en del konflikter i gruppa som utarbeidet ny liturgi.

Jeg var med der, og opplevde at liturgiens økumeniske profil ikke var så høyt prioritert. I ungdommelig iver sto jeg nok også ganske steilt på mitt, og var ikke særlig åpen for konstruktiv dialog. «Snømessen» ble for meg uansett en endelig bekreftelse på at økumenikk ikke var blant organisasjonens prioriteringer, og jeg meldte meg ut i protest.

Men selv uten snømesser var jo Forbundet

en svært radikal organisasjon? På dette tidspunktet hadde de vel f.eks. en kvinnelig lesbisk prest i Osloforbundet?

- Det var klart for meg, og sikkert for andre i Katolsk Studentlag også, at Forbundet hadde en del standpunkter som ikke var så «katolske».

Jeg syntes imidlertid at vi måtte kunne tåle å samarbeide selv om vi ikke var enige om alt. Det er jo en del av kjernen i økumenisk arbeid. Vi snakket ikke så mye om uenigheter på fellesmøtene som jeg kan huske, utenom akkurat i forbindelse med møtet med pater Pollestad. Det var imidlertid liten forståelse for snømessen i studentlaget, for å si det slik.

Norsk kontekst

Gyrid Gunnes er blitt prest i Den norske kirke, og er fremdeles aktiv forbunder. Akt bad henne fortelle litt om tanken bak snømessen, og hva som er hennes utgangspunkt generelt når hun

arbeider med liturgi: - Snømessen hadde bakgrunn i et studieopphold i Sør-Afrika. Sørafrikansk teologi har vært en spydspiss i arbeidet med kontekstuell teologi og liturgi, og vel hjemme ønsket jeg å rette dette kontekstuelle perspektivet mot oss selv. Det å bruke snø som det bærende elementet i messen, som symbol på lidelse, kamp og seier, var en måte å være kontekstuelle i forhold til norsk kontekst, og ikke bare tro at det handler om de andre. All teologi og liturgi er kontekstuell, og dette synliggjøres ved å forrykke symbolene og formene, ved å dekonstruere rituelle rammer og tørre å omskrive tradisjonelle liturgier. Og hvis messen skal bli livsnær må dette gjøres fullt ut, ikke bare i noen ledd. Kirken er generelt altfor redd for å tenke nytt i symboler. Derfor finnes det også mange kjedelige gudstjenester.

Hva tenker du om reaksjonene du fikk i et-

terkant?

- Vi skulle nok ha vært flinkere til å informere og forklare i forkant. Jeg er vokst opp med at en starter rett på messen, uten noen forklaring – men det er ofte lurt å ha noe informasjon på forhånd for å fortolke det som skjer. Men det er viktig, tror jeg, at Forbundet får være et sted der man kan eksperimentere litt. Hvis vi ikke kan eksperimentere, prøve oss frem, da går ikke verden fremover. Nå med økt klimafokus tenker jeg det bare er enda mer aktuelt å bruke naturen som symboler og lete etter enda mer kontekstuelle metaforer.

Tenker du likevel noengang at symbolikken kan bli spilt, påtatt? Hvor går grensen mellom riter og skuespill?

- Messen har sterke preg av å være skuespill, det er trekk som er felles for dem. Men messens troverdighet står og faller på at dette er ekte. De som deltar er med sitt nærvær garantister for den eksistensielle tyngde og dybde og sannhet ved det som foregår. Kjernen i all eksperimentering er alltid at en lar livet sitt bli fortolket i lys av evangeliet. Tradisjonene kan være en metode for at det kan skje. Men tradisjonene kan også være å reprodusere noe for sin egen skyld, og slik stenge for det møtet. Sentrum må være å spørre hvordan fortellingen om Kristus møter våre liv i dag. Både tradisjonen og eksperimenteringen blir da et virkemiddel, ikke et mål.

Økumenikk for enhver pris?

Hva tenker du om at snømessen skapte gnisninger i Forbundets økumeniske relasjoner?

- Vi skal ikke søke økumenikk for enhver pris. Vi må heller finne sammen med andre som har de samme tankene i andre kirkesamfunn; det katolske er ikke en monolittisk størrelse som pater Pollestad har monopol på. Økumenikk må ikke bli en konserverende hemsko.

- Både i økumeniske relasjoner og i religionsdialog må vi spørre oss: hva slags relasjon

akt nr 3 - 2009

skal dette være? Hva skal innholdet i samtalene være? Man kan si at det handler om å finne grensegangen mellom religionsdialog som et fredsskapende prosjekt, hvor en finner sammen for å finne ut hvordan en kan leve sammen i et felles samfunn, og en dialog som legitimerer holdninger en ikke selv kan stå inne for.

- Forbundet må søke allianser, f.eks. på muslimsk side, som står i samme teologikritiske tradisjon som oss. Vi ser at teologi har ført til mye undertrykkelse av stort sett alle andre enn hvite heterofile menn. Derfor må vi møte teologi med kritisk hermeneutikk – og lete etter andre som vil tenke i samme baner.

«Den eksistensielle vendingen» En av dem som tettest har fulgt utviklingen i Osloforbundet på 00-tallet, først som medlem og så som prest, er Sindre Stabell Kulø. Han er nå sogneprest i Bud i Møre bispedømme, og forteller at han tror Forbundet i realiteten aldri var særlig økumenisk. Organisasjonen har alltid

primært bestått av folk «godt planta innenfor Den norske kirke».

- Forbundet på 00-tallet var preget av to retninger; en som ønsket å være «politisert», med en tydelig sosialetisk profil og opptatt av å forene politikk og teologi - og en mer dialogrettet retning, med impulser fra Taizé og religionsdialog. Særlig innenfor religionsdialog var nok Forbundet en virkelig foregangsorganisasjon.

Samtidig så tok Den norske kirke sjumilssteg i retning av forbundsideologien gjennom 00-tallet; biskoper mot oljeleting, homofile prester og kjønnsnøytral ekteskapslov, og mange av de aktive i Forbundet den gangen endte jo fort opp som prester i Den norske kirke selv.

Hvordan kom dette til uttrykk da du selv var blitt prest i Osloforbundet?

- Det ble viktigere å ha fellesskapet rundt messene som hovedfokus, og ikke så sterke føringer på det politiske. Jeg tror mange som

søker til Forbundet strever med å finne måter å være kristen på i en postmoderne verden. For å sette det litt på spissen: jeg tror Forbundet - iallfall i Oslo - kanskje har gått fra å være en «klubb» for den kristne venstresida til å bli mer et troskollektiv; dagens Forbundere er mye mer opptatt av å diskutere tro og finne frem til måter å tro på - derav det vi kan kalle «den eksistensielle vendingen» i Forbundet.

De to retningene fortsetter å leve side om side når Forbundet går inn i sitt tolvte tiår. Samarbeidet med katolikkene ligger fortsatt nær sagt på is, men noen egg må man kanskje bare knuse i arbeidet med å lage den store forbundsomeletten? Som Gyrid Gunnes sier: - Vi står i en tradisjon som lar det briste eller bære.

▪

Utdrag fra snømessa som ble holdt i Oslo-Forbundet Messa ble holdt på engelsk. L = liturg, E = everyone/alle

Opening L: In the name of the silence before the world was created.

In the name of the man who spoke to the Samarian woman by the well.

In the same of the spirit of quiet summer nights and sudden snowfall.

E: We are gathered in the presence of God. To speak truthfully about our world

Reading L: Let us listen to the written word of God Reading: Lamentation 2:18-21 L: Let us listen to the unwritten word of God Contemporary reading L: Creation is suffering E: War, earthquakes, exploitation, rape, racial discrimination.

L: Creation is suffering E: Creation belongs to God. God is suffering on the cross and on the crosses of this world.

L: Take a portion of snow and put it against your chin. Feel the coldness of the snow.

Snow suffers because of pollution. Snow can also lead to suffering, in avalanches, violent snowfall and icy roads. Feel the suffering imposed by human on creation. Feel the suf-

fering imposed on humans by creation.

Eucharist.

L: Let us celebrate the Eucharist. The Eucharist is Christ`s reinterpretation of the Sabbath meal. The Sabbath was the celebration to commemorate the flight form Egypt. The Eucharist is therefore hermeneutical in its very structures, open to reinterpretation and re-contextualisation. How does the context and reality of snow expose new depths of the Eucharist mystery?

E: Snow is for us the richness of God`s love, the ground that carries us, the Christ given for us at all time. When snow is put in contact with heat it turns into water – life-giving water for us to drink. Like snow, Christ suffered and died so that we might have the eternal and necessary water of life.

L: First there was only the earth E: and the land of suffering.

L: Then came the seed E: the seed of resistances.

L: From the seed came the shoot green with hope, E: the hope of liberation.

L: From the shoot, the size of a blade of grass, came the stalk which grew.

E: with time, and patience, struggle and waiting.

akt nr 3 - 2009

L: Only after this, once it has grown, the fruit appeared and ripened E: and this today feeds the people and shows them the way L/E: The fruit is the servant Jesus, but it is also a people, a suffering people who imitate Jesus, resisting against pain L: In the night when he was betrayed...

E: The body of Christ is the body of creation.

When creation suffers, Christ suffers.

When Christ resurrected, Creation is resurrected.

L: Come forth and receive the body and blood of Christ. Mediate on the melted snow, symbolizing the Christ that was born into, loved, suffered and died into this world. He is as close as a breath of warm air.

Great is the mystery of our faith E: Great is the mystery of our faith E: Our friend Jesus Christ has in the Holy Eucharist given us part in his life and his love. May we be tokens on this life and this love for all we may meet.

Fortellingen om det å bli en forbunder I 2007 fylte Bergensforbundet 100 år og det ble behørig feiret. Akt bringer her til sine lesere festtalen som ble holdt i den anledning, og som skulle kunne nytes også til et 110-årsjubileum.

Av Dag Standal

Jeg vandrer en mørk og regntung januarkveld over Høyden. Jeg er ny student i Bergen.

En østlending har søkt seg vestover. Nysgjerrig på hva tilværelsen kan tilby der jeg fra før kun kjenner ett menneske. Jeg er, om ikke på flukt fra meg selv, i hvert fall på flukt fra en tilværelse i en annen by i et kristent ungdomsmiljø der min tildelte rolle og min identitet ikke spiller helt på lag. I løpet av mine to uker i Bergen har jeg vært innom en annen kristelig studentorganisasjon.

Der var det presten, organisten, en i kirkebenken og meg selv til stede.

Forventningene denne fredagskvelden er derfor ikke skrudd i taket når jeg har jeg pekt meg ut Forbundet med Café Allé og etterfølgende messe, men det skal jo ikke mye til for at det likevel blir en opptur. Jeg beveger meg bortover Allégaten og titter etter et skilt som forteller meg at nr 40 nærmer seg. Jeg oppdager en skikkelse som med sikrere skritt svinger inn til venstre ved et monter som forteller at her holder Forbundet til. Jeg ser på ham, en godt voksen mann i 40-årene, det dobbelte i alder av meg selv, og nok også i vekt.

Den første forbunder har presentert seg og mine skritt ned trappa ble kanskje enda litt mer usikre enn de allerede var. Men jeg fortsatte selvsagt og til min lettelse sev det god matlukt og lyden av opptil flere stemmer ut av døren til spiserommet. Altså var det flere enn meg og den første forbunder. Vi var kanskje åtte rundt middagsbordet som var dekket til. Så jeg satte meg ned og jeg KJENTE skuldrene senke seg.

Og siden ble jeg. Lenge. I ti år. Fra 1993 til 2003. Fra 1998 som sekretær. Jeg var nok virkelig motivert for å bli i forbundet, mitt lille nettverk i Bergen tatt i betraktning. Da jeg den første våren meldte min interesse for å delta på påskeleir på Larsbu og ville melde meg på hos leiransvarlig, ble jeg møtt med følgende svar:

KAN DU NOE DA? Det var ikke ironi. Litt forfjamset og nylig hjemvendt etter et studieopphold i Latvia, fikk jeg svart at jo jeg kan jo litt latvisk da og har litt spisskompetanse der. Jeg slapp gjennom nåløyet. Det var nok ikke Forbundet som kom til meg, men jeg som kom til Forbundet.

Forbundsfortellingen

I denne personlige FORTELLINGEN berettes også en historie om en organisasjonskultur med rekruttering av primært kristen ungdom som har gått en ganske lang vei i det norske kristenlandskapet før de mer eller mindre tilfeldig dumper bort i Forbundet, for dernest å bli utsatt for litt tøffe opptakskrav som ganske uttalt utfordrer hver enkelt til å ta en prosess mot gjennomtenkte svar på spørsmål som kanskje andre kristne miljøer serverer ferdige fasitsvar på.

Medlemstallene våre forteller oss overraskende nok at dette ikke er en oppskrift for en massebevegelse. Gang på gang lykkes vi med å videreføre en lang tradisjon for å bli oppfattet som smale og sære. Da Bergensforbundet for noen år siden nådde uante høyder med cirka 100 medlemmer ble jeg virkelig bekymret for hvor det var vi bommet. Basisen for opprettholdelsen av denne organisasjonskulturen kan tilbakeføres til tidligere forbunderes iherdige kremmervirksomhet og eiendomsinvesteringer som gjør at vi kan overleve som en bitte liten organisasjon rent tallmessig. En tabloid vinkling ville kanskje være: SMAL OG SÆR - FORDI DE HAR RÅD TIL DET. Gjennom å gjøre oss økonomisk uavhengig av velgjørere og høye medlemstall har Bergensforbundet lik det nasjonale forbundet kunnet agere som fri fugl, en urokråke og skape rom for hele mennesket. Da må vi kanskje også leve med at HELE MENNESKER tar stor plass og det derfor ikke er plass til så mange.

akt nr 3 - 2009

(Bergens)forbundets viktighet

De lave medlemstallene forteller ikke hele historien om Bergensforbundets viktighet. Bergensforbundet er viktig for enkeltmennesker!

Bergensforbundet er viktig for de som har gått her, går her og vil komme til å gå her. Mange tette og livslange vennskap knyttes i en så liten organisasjon. De fleste av oss har vel forhåpentligvis ikke hele tiden vært bare ute etter teologisk innsikt og dyptpløyende diskusjoner.

Vi er også kropper og ikke bare hoder.

I 2001 arrangerte vi kroppsmesse med høy PR-faktor og det ble stinn brakke. Noen kropper møttes for første gang her inkludert min egen som møtte min fremtidige kones kropp. Også Larsbu vår kjære hytte har hele tiden spilt rollen som et sosialt kraftsenter, og mange hjerter har dunket litt raskere i den tynne fjellufta der.

Bergensforbundet er viktig for kirka, nasjonalt og internasjonalt. Fristedet for refleksjon over tro og erfaring har i alle forbundsgenerasjoner speilet aktuelle samfunnsengasjement sprunget ut av et ønske om å anvende evangeliet inn i vår tid. Således går mange av spørsmålene en hanskes med igjen og igjen. Men prosessene mot svarene får unike uttrykk i de forskjellige generasjoner.

Vi var stort sett var uten ansatt prest fra høsten ’93 til 2004 og vi samarbeidet med mange prester både med og uten forbundsbakgrunn og andre miljøer når vi ikke hadde egen prest. Slik ble det bygget bro mellom forbundsgenerasjoner og forbundsprofilen ble mer kjent i andre miljøer. Mange fordommer ble bygget ned og rekrutteringsgrunnlaget til Bergensforbundet ble bredere. I bunnen for messene lå den økumeniske Lima-liturgien og uten fast prest ble mange delaktige i utviklingen av messene. Økumenikken og bevisstheten på at forbun-

fortsettelse fra forrige side

det står i en internasjonal sammenheng gjennom World Student Christian Federation har vært viktig. Gjennom vårt vennskapsforbund på Sri Lanka ligger en viktig kime til dannelse av unge troende mennesker som tenkende, kritiske og politisk bevisste enkeltmennesker som utgjør en forskjell. Det skal bli spennende å se hvordan klimakrisen vil utfordre individualiseringen som preger vårt samfunn. Forbundet med sin internasjonale tilknytning kan komme til å bety en viktig stemme inn i en til tider snever lokal kirkepolitisk andedam.

Mange enkeltmennesker har tatt med seg mye kompetanse fra forbundstiden inn i andre sammenhenger. Forbundere har en statistisk uforholdsmessig stor andel av viktige posisjoner i kirkelandskapet. I dag er det et liberalt flertall i bispekollegiet. Men i Bergen og Bjørgvin bispedømme innehar bergensforbundet en unik og oaseaktig posisjon for ungdom som ikke finner seg til rette i konservative miljøer. Dette gir forhåpninger for fremtiden.

Det er nå fire år siden jeg sluttet som Bergenssekretær og siden har jeg arbeidet som menighetsforvalter i Grønland menighet i Oslo.

I menighetsrådet der har vi flere med forbundsbakgrunn og de gjør en veldig viktig jobb som folkevalgte der. Det er viktig at forbundere også engasjerer seg både i og etter studietiden for å bidra til en levende folkekirke.

Da kan flere oppleve at forbundet kommer til dem og ikke at de litt tilfeldig dumper innom en tilfeldig mørk og regntung fredagskveld.

▪

Tromsøforbundet 20 år: Veien videre som en del av Forbundets legeme.

Av Tom Tornedal I år er det 20 år siden Tromsø Kristelige Studentforbund ble en realitet også i Tromsø. Om alt som har foregått disse årene av større og mindre begivenheter, og om hvordan alt startet, det skal det ikke her skrives noe om, men denne historien finner du etter hvert på våre vevsider.

Det vi fra Tromsø derimot ønsker å få sagt, både til oss selv i anledning vårt eget jubileum, og ikke minst og selvsagt til 110-års moderen Norges Kristelige Studentforbund, er først og fremst:

Gratulerer så inni granskauen mye med dagen!

Det er all grunn til å feire oss selv, både som lokalforbund og som en del av NKS. I tider med høy medlemsdeltakelse har jernet glødet varmt nær sagt hele tiden, et jern formet av folk med brennende hjerter for ulike prosjekter. Prosjekter som har og har hatt en aura av menneskekjærlighet og rettferdighet rundt seg. Og i tider med mindre medlemsdeltakelse har det vært en udødelig glød fra grua, mens det alltid har

akt nr 3 - 2009

vært lyd derfra, nesten som et og annet hammerslag mot metall: lyden av Forbundet som banker i bordet mot en forherdet verden, eller Forbundet som forsøker å forme et kirkelandskap. Vibrasjonene av Forbundet som samarbeider med andre «håndverkere» i samme tros- eller fellesskapsånd. Forbundet er sannelig en smed for mange flotte engasjement!

Og det gjelder uansett deltakelsesmasse lokalt og nasjonalt! Forbundet er en del av den kropp Jesus sier Kristi etterfølgere alle skal være lemmer av. Jeg våger da å si at Forbundet kan inntre som både hode og hjerte i en slik kropp. La oss så være hjertet og hodet også i tidene som kommer!

Lenge leve Tromsøforbundet!

Lenge leve lokalforbundene!

Lenge leve Norges Kristelige Studentforbund

Ein ljomande malm eller ei klingande bjølle. Foto: www.kirken.no

Soga om det store kyrkjekuppet Den 18.april 2009 fann Vårt Land fram krigstypane. Ikkje så rart, sidan dei hadde fått snusen i at eit kupp var under oppsegling – eit «kyrkjekupp». Dei illojale kuppmakarane var sjølvsagt Forbundet, som no skulle snike seg inn og kapre bispedømeråda her i landet.

Av Audun Opland Nokre månadar etter valet kan det synest litt overdrive å kalle det «kupp», men likefullt sitt det altså folk på forbundsplattformen i bispedømeråda både i Oslo og Nord-Hålogaland.

Akt gir deg oppsummeringa av eit kyrkjeval som har vore karakterisert som ein suksess av kyrkjeleiinga, som ei skuffing av politikarane og som eit «DDR-val» av valforskar Frank Aarebrot...

Kjelde til innverknad

Nyleg avgått 1. nestleiar i Forbundet, Gaute Granlund, fortel om bakgrunnen for at Forbundet skulle engasjere seg så direkte i den norske kyrkjepolitikken: — Det byrja med at forbundsleiaren, Torkil Hvidsten, var med på kyrkjemøtet i 2008. Ved kyrkjevalet seinare same år skulle det for fyrste gong vera direkteval til bispedømeråda og dermed til kyrkjemøtet. Det vart òg opna for at kven som helst kunne koma med supplerande kandidatar til bispedømeråda, og her var det me såg ein sjanse. Me skjøna at det ville vera bruk for Forbundet si stemme i den komande debatten, og sjølvsagt såg me òg dette som eit høve til å skaffe organisasjonen vår reell innverknad i det norske kyrkjelivet. Den sjansen måtte me utnytte.

Landsstyret vedtok ein sams «forbundsplattform» som kandidatane skulle stille på.

Tittelen manar til kamp for ei «ope, solidarisk og radikal folkekyrkje», noko som mellom anna

innebèr homobryllaup og meir human asylpolitikk. Tilslutt klarte ein å stille kandidatar til bispedømerådsvala i Oslo, Nord-Hålogaland, Nidaros og Agder og Telemark. To av desse vart valde, nemleg Torkil Hvidsten i Oslo og Eirik Junge Eliassen i Nord-Hålogaland.

Korleis gjekk de fram for å profilere kandidatane?

— Me brukte nettsidene våre mykje. Me var aktive i media, arbeidde opp mot ulike politiske miljø, og delte ut flygeblad på 1. mai. Saman med Åpen Kirkegruppe gjorde me ein innsats for å profilere dei liberale kandidatane, ikkje berre våre eigne.

Kva med kritikk, opplevde de det?

— Det fekk me òg. Avisa Vårt Land målbar mykje av kritikken; «politisering» var eit ord som vart hyppig nytta. Og det... er jo litt sant.

Grunnleggjande sett er demokratiske val ein kamp om makt og innverknad. Kampen for ei ope og radikal kyrkje er ein politisk kamp, men kampen for å behalde status quo er jo like politisk.

Usemje om lister

Vala i Den norske kyrkja er organiserte som personval. Bispedømerådskandidatane stiller ikkje for ei liste, ein plattform eller eit «parti», slik ein gjer ved politiske val. Det einaste dei står andsvarlege overfor er sitt eige samvit. Tidle-

akt nr 3 - 2009

gare var det sokneråda si oppgåve å stemme på folk til bispedømerådet; no må kvar einskild kyrkjemedlem setje seg inn i dei personlege standpunkta til eit tjugetalls personar dei aldri har høyrt om.

Ei av fråsegnene frå Forbundets landsmøte i oktober handlar nett om erfaringane frå kyrkjevalet: «Årets kirkevalg viste at det er en stor jobb som må gjøres før det kirkelige demokratiet er klart til å stå på egne ben,» heiter det her.

Grepet med å lage ei slags «Forbundsliste» vert framheva som ein mogleg veg i den vidare demokratiseringa: «Ved å knytte kandidater til en felles kirkepolitisk plattform i forkant av årets kirkevalg, var vi en premissleverandør for en ny demokratisk plattform i kirken».

Debatten kring vedtaket på landsmøtet synte imidlertid at det er usemje om korvidt «listedanningar» er ein god strategi for kyrkja som heilskap (sjå sitatboks). I Forbundet òg er mange redde for tilstandar slik dei har i Svenska Kyrkan, kor kyrkjevala har vorte stridsarena for dei tradisjonelle politiske partia. Gaute Granlund seier at han personleg ikkje er så redd for dét: — Når Svenska Kyrkan heilt nyleg har vore istand til å innføre likekjønna vigsel, så tyder jo det at det er noko bra med politisk styre, òg. Det største føremonet med lister eller 'samanslutnadar', er at det synleggjer skilnadane på kandidatane på ein mykje betre måte. Det er sèrs udemokratisk å halde eit val kor veljarane ikkje

Vårt Land skrev allerede i april om Forbundets kirkekupp.

Sagt i debatten om kirkedemokrati på Forbundets Landsmøte oktober 2009: - Det var problematisk at mange studenter ikke fikk forhåndsstemt ved dette kirkevalget. Det må bli lettere å forhåndsstemme for de som ikke bor i hjembyen sin Marit Heimstad Tønnessen

- Poenget må være at vi skal ha forskjellighet også i bispedømmeråd. Jeg er ikke sikker på at partilister vil sikre oss det.

Aftenposten hadde oppslag med flere av Forbundets kandidater til kirkevalget.

veit noko om kandidatane. Listeval vil gjera det mogleg å fokusere på sakane. I år endte ein opp med det eg litt harselerande vil kalle eit alfabetval, og eg tykkjer det er ganske interessant at kyrkjeleiinga har vore så raske til å gå ut og rose valgjennomføringa.

Kyrkjerådet svarar

Ansvarleg for gjennomføringa av «alfabetvalet» er prosjektleiar for demokratireformen i Den norske kyrkja, Sissel Vartdal. Akt tok turen til det såkalla «Kirkens hus» i Oslo for å lære meir om kva folka bak valet hadde tenkt.

Sissel Vartdal, kyrkjevalet 2009 er gjennomført, og det er naturleg å spørre: Er de nøgde? Og kanskje endå viktigare for å få gjennomført stat-kyrkje-forliket: Er politikarane nøgde?

– I all hovudsak har det gått bra, kyrkjevalet er eit omfattande, nasjonalt prosjekt som er gjennomført innan sèrs knappe tidsfristar. Éi veke før valet sa 98% at dei hadde høyrt om at valet skulle vera, dette tyder at informasjonssatsinga har hatt god effekt. Når det gjeld politikarane, så var jo kyrkjeministeren ute og sa at «det kunne ha vore større» valoppslutnad. Me held oss til det som faktisk står i det politiske forliket, nemleg at det skal vera «auka bruk av direkte val, relle valalternativ og kyrkjeval samstundes med offentlege val». Det er dette kyrkja skal målast på. Det står ingenting om ein konkret, talfesta valoppslutnad i forliket

Solvor Hagen Eliassen

Men det er vel ikkje heilt uvesentleg for det?

— For oss var ikkje det å få ei viss prosentvis valdeltaking det primære målet. Me ynskte å mobilisere engasjement for kyrkja, på ein breidare basis enn berre aktiv deltaking ved valet.

På førehand sa me at me ville vera nøgde med alt over 4% (resultatet ved førre soknerådsval, red.anm.). Me endte på ca. 10% oppslutnad i bispedømerådsvalet og 13% oppslutnad i soknerådsvalet. Me hadde mange tiltak som tilsaman skulde vera med å mobilisere og gje folk eigarskap til valet. Men me kan aldri vita på førehand korleis valoppslutnaden skal verte.

Det einaste me kan gjera er å leggje til rette og så håpe at dette skal skapa engasjement.

Kandidatinformasjonen god nok

Korleis var informasjonen om kandidatane?

Sjølvsagt låg det informasjon på nettet, men stiller me ikkje for høge krav til folk når me forventar at dei skal setje seg inn i kva 24 einskildpersonar meiner berre for å kunne gjera eit informert val?

Alle val krevjer einkvart av veljaren, i alle val må ein setje seg inn i kva valalternativ som føreligg. Eg trur ikkje det er for mykje forlangt at veljaren må gjera dette, men me må verte betre på å fortelje at det er naudsynt, og informasjonen må vera lett tilgjengeleg.

Er listeval som ein t.d. har i Sverige eit mogleg alternativ til personval?

akt nr 3 - 2009

- Vi må utfordre Rigmor Aasrud om å være ikke bare fornyings- og kirkeminister, men også kirkelig demokratiminister.

Jens Bjelland Grønvold

- Om kandidater finner sammen og stiller til valg på felles plattformer vil det gjøre det mye lettere for velgerne å orientere seg om reelle kirkepolitiske motsetninger.

Torkil Hvidsten

- Jeg ønsker ikke partifragmentering i kirken, at folk settes i båser. Det er stor forskjell på at vi som Forbundet lager en plattform og at vi oppfordrer til at det sentralt legges opp til partilister.

Sindre Punsvik

– Det er ikkje nokon stor diskusjon i Den norske kyrkja om dette, det ligg fast at me skal ha personval. Det kan vere at det organisatorisk sett er lettare med listeval, men samstundes fører det sannsynlegvis til meir polarisering, større fokus på einskildsakar og ein heilt annan type debatt.

Det næraste me kom noka liste denne gongen var kanskje Forbundet sitt «kyrkjekupp»...

Kva tenkjer de om eit slikt initiativ?

— Eg tykte oppslaget om kyrkjekuppet var veldig fint, fordi det synte at ordninga med supplerande nominasjon fungerte som ho skulle.

Vi hadde 29 supplerande kandidatar, i 9 av 11 bispedøme. Mellom dei, forbundskandidatane.

Forbundets «kupp» var med og synte at ordninga skapte engasjement, slik som meininga var.

Forbundet førebudd til 2011

Attende i Forbundet kan ein registrere tydelege skilnadar i røyndomsoppfatninga hjå forbundsleiinga og valorganisatorane. Sjølv om sjansane for å påverke sjølve valordninga verkar små, så er Gaute Granlund optimist fram til neste kyrkjeval i 2011.

— Eg vonar at ein til neste val vert flinkare til å tydeleggjera standpunkta åt kandidatane, og

at ein fær standardiserte spørreskjema som gjer det mogleg å foreta informerte val utan at ein kjenner personane frå før. Men elles vil eg segje at me iallfall skal vera godt førebudde. Arbeidet med kyrkjevalet gjorde det tydeleg at Forbundet er ei viktig kyrkjepolitisk stemme i Noreg: Demokrati i kyrkja er eit område som me er flinke på, kor me talar med autoritet. Neste gong er eg overtydd om at me vil ha ein mykje betre sjanse for å få vald inn endå fleire forbundsfolk.

▪

Forbundets plattform for Kirkevalget 2009

For en åpen, solidarisk og radikal kirke!

Vi tror på en treenig Gud, Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren, hvis kjærlighet overskrider grenser. Jesu radikale solidaritet med de svake og utstøtte kaller oss til å bryte ned stengsler med kjærligheten som redskap. Åpen Kirken er for alle. Vi ønsker en kirke som deltar i en flerstemt sang om Gud, som synger så annerledes at de mektige stemmene stanser for å lytte, og som synger så svakt at også de undertrykte stemmene høres.

Vi vil at: • Den norske kirke skal vedta en felles ekteskapsliturgi for lesbiske, homofile og heterofile par.

• Den norske kirke skal utvikle sitt demokrati på en slik måte at alle kirkemedlemmer skal gis mulighet til innflytelse.

• Samlevende lesbiske og homofile skal kunne tilsettes i vigslete stillinger i alle bispedømmer.

• Unge (15-30 år) skal være representert på alle nivå i Den norske kirke.

Solidarisk Vi tror også på livet før døden, på at det skapte tid og rom har verdi. Menneskeverdet er gitt av Gud til alle. Derfor er det kirkens oppgave å kjempe for fred, rettferdighet og likestilling.

Vi vil at: • Kirken skal være en tydelig stemme for mer rettferdig fordeling lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

• Kirken skal stå i front i kampen for en mer human asylpolitikk.

• Kirken lytter til stemmer fra sør, f. eks ved at bispedømmerådene arbeider med AGAPE- dokumentet.

Radikal Vi ønsker oss en kirke som ser strukturer og ikke bare symptomer. En kirke med et avslørende og maktkritisk blikk på strukturer som fratar mennesker verdighet og frihet, om det gjelder fattigdom, kjønnsroller, stigmatisering eller annet.

Vi vil at: • Kirken på alle nivåer skal søke samarbeid med sosiale bevegelser som arbeider for rettferdighet, miljø, fred og menneskerettigheter.

• Kirken skal våge å kritisere en grådighetskultur og et finanssystem som beriker de få på bekostning av de mange, og som reduserer mennesker til konsumenter.

akt nr 3 - 2009

Snill Urokråke!

En festtale til Forbundet i anledning 110 år – fra en som har vært med i nesten ti.

Av Trond Egil Hustad Jakobsen

Teologisk styrke og politisk forsiktighet

Forbundet har satt sitt preg på mange unge urokråker der ute – og bidratt til en konstruktiv og åpen debatt om teologiske så vel som politiske spørsmål både innad og utad gjennom aktiv meningsytring i pressen. Så også på 2000-tallet. Teologisk plattform vedtatt på landsmøtet i 2004 var en banebrytende historisk hendelse i Forbundets historie. Jeg vil hevde at dette er det største som har skjedd det siste tiåret – og som det er naturlig å skrive om ved alle kommende jubileer. Teologisk plattform ble ført i hånden av Åste Dokka (leder av Forbundet 2004-2006).

Dokka hadde minst et helt landsmøte med seg når ”Med rom for hele mennesket” ble vedtatt enstemmig.

Politisk er det å si at Forbundet har hatt en relativt forsiktig politisk linje de siste ti år.

Verken det indrepolitiske eller det internasjonale arbeidet har hatt sine beste Forbundske år. De hadde vi nok på det politiske 70- og 80 tallet. Men når det er sagt har Studentforbundet engasjert seg i noen viktige saker. Jeg vil nevne særskilt to spørsmål. For det første har det vært et aktivt kvinnepolitisk engasjement gjennom internasjonalt kvinneutvalg. Kvinneutvalget har engasjert seg sammen med kvinner på teplantasjer i Sri Lanka, i tett samarbeid med FOKUS og Norad her hjemme. Dette er og har siden 2002 vært et vellykket prosjekt, som har gitt Forbundet mange viktige kontakter og mye nyttig lærdom blant våre aktive studentmedlemmer.

For det andre har 2000-tallet vært preget av mange debatter om asyl- og flyktningepolitikken. Forbundet har hevet en tydelig og høyrøstet stemme på side med våre nye landsmenn, som det populært heter seg. En mindre restriktiv asyl- og innvandringspolitikk som setter enkeltmennesket i fokus er både en god liberal tradisjon og en naturlig forlengelse av nestekjærlighetsbudskapet i Bibelen. Denne kampen vil vi vinne til slutt. Tider der fordommer, hat, egoisme og rasisme skal sette agendaen burde vært over. Det er den ikke, og derfor er Forbundet sitt engasjement viktig også i fremtiden.

Organisatorisk berg- og dalbane

Medlemstallet har aldri vært høyt i Forbundet, men en skal ikke undervurdere hvor mange studenter som faktisk har vært i kontakt med Forbundet i løpet av studietiden. Heldigvis er ikke medlemstall alt. Mange studenter møter på messer i Forbundet men dessverre er det mange som aldri melder seg inn. Dette vil være en utfordring for både nåværende og kommende studiegenerasjoner.

Ser en hele tiåret under ett har det vært gode år for mange av lokalforbundene. I skrivende stund har vi aktive lokalforbund i Tromsø, Trondheim, Bergen, Kristiansand og Oslo. Jeg har lyst til å nevne Bergen i særdeleshet. I Bergen er det et meget bærekraftig og fint forbundsk miljø med ildsjeler som har lagt ned iherdig og tålmodig innsats over mange år. Det er særdeles viktig med stabilitet og kontinuitet – og det har Bergensforbundet fått til.

Enkeltmennesker som skaper overganger mellom gammel og ny generasjon er helt essensielle i mange av lokalforbundene. Gjennom noen sta og ivrige folk har lokalforbund reist seg og viser evne til å mobilisere nye studenter i arbeidet for Kristus. Den gamle radikaliteten er kanskje noe bleknet, men det sterke sosialetiske engasjementet og evnen til å engasjere mange studenter er absolutt fortsatt tilstede. Tromsøforbundet fyller forresten 20 år i år. Gratulerer!

Messefellesskapet forener

Fredagsmessene er stedet tilbringe fredagskveldene i studietiden, være det seg i Allegaten 40 i Bergen, i Kirkens Bymisjons lokaler i Tromsø eller i U20 i Oslo. Slik

akt nr 3 - 2009

å

har det ikke bare vært på 00-tallet men langt tilbake i tid. Messefellesskapet er viktig av flere grunner. Jeg sier som Hanne Berntzen i sin kommentar i ”Vår Kirke” fra 1973: ”Meningsbrytning og uenighet på møter og i grupper har sitt motstykke i fellesskapet i Kristus. Fredagsmessen er sentrum i alt arbeidet, derfor er Forbundet en enhet i all mangfoldigheten”.

Forbundet er i høy grad en organisasjon ”i sin tid”. Det kontekstuelle har ikke bare innvirkning på teologien men også på organisasjonens vesen. Nettopp derfor er Forbundet alltid høyaktuelle og alltid en interessant organisasjon å være med i og følge med på. Studentforbundet trengs uavhengig av medlemstall. Forbundet har den dag i dag fortsatt en sterk og solid stemme og sammen har vi sterke meninger og sterke messer. Gratulerer med de første 110!

▪

forbundsstoff Forbundet har mottatt hilsener i anledning 110-årsjubileet. Her gjengis utdrag – det hele kan leses på våre nettsider www.forbundet.no.

foto: scanpix

akt nr 3 - 2009

forbundsstoff

Landsmøte 2009 22. - 25. oktober Tre på Landsmøtet:

På hvilken måte er Forbundet en radikal organisasjon?

Signhild Stave Samuelsen (fungerende generalsekretær): - Ord som ”radikal” kan være problematisk fordi vi legger forskjellig i det, men jeg tenker at for Forbundet innebærer det at vi har et sosialt prosjekt som er radikalt. Vi ønsker å forandre verden til det bedre. I kampen for en rettferdig verden har vi en tilleggsdimensjon, en teologisk begrunnelse for hvorfor rettferdighet skal finne sted. Det er en styrke.

Priscilla Boakye (Tromsø-forbundet): - Jeg liker at Forbundet er åpne for mennesker av alle etniske og kulturelle bakgrunner. Å være radikal er relativt, jeg har mine egne ideer om radikalitet – det skjønte jeg etter at jeg kom til Norge for å studere. Radikalitet er kontekstavhengig. I Forbundet har jeg også lært at det er mange måter å feire gudstjeneste på, som internasjonalt og økumenisk fellesskap. Men det er uansett den samme Gud vi tilber.

Håvard Ihle (Kristiansandforbundet): - For meg er det å være en radikal organisasjon å ligge forut for vår tid og å dra samfunnet i riktig retning. Jesus var radikal, han ba oss leve for andre mennesker og elske våre fiender, dette er vår oppgave.

Sak:

Lovendringsforslag: direktevalg av 2.nestleder Forslag: Landsstyret foreslo at Landsmøtet i framtiden også skal velge 2.nestleder, i tillegg til leder og 1.nestleder.

Fra begrunnelsen: Dagens ordning er at LM velger 2/3 av AU, mens landsstyret peker ut det siste medlemmet blant sine representanter. I praksis er dette alltid Oslo-Forbundets representant i LS, da AU møtes ukentlig i Oslo (…)

Prinsipielt er det mer demokratisk at LM – som organisasjonens øverste organ – velger hele sentralledelsen (…). Dagens løsning innebærer i praksis å overlate til Oslo-Forbundet å utpeke 1/3 av AU. Et viktigere, og mer praktisk, argument er det likevel at en nyordning vil tydeliggjøre grensene mellom sentralledelsen og lokalforbundet i Oslo.

Fra debatten: - Jeg har vært Oslo-Forbundets representant i landsstyret og 2.nestleder denne perioden, og det har vært en merkelig dobbeltrolle å ha. Kontakten med Oslo-Forbundet har blitt dårligere og mer frustrerende enn det kunne vært med andre strukturer. Slik det er nå er det usikkert hvor personen i denne posisjonen skal legge fokuset: på sentralt ledd eller som Oslos lokalforbunds stemme.

Sara Thorvik Andersson (Oslo-forbundet og avtroppende 2.nestleder) - Om dette går gjennom vil det innebære at landsstyret blir enda mer Oslo-dominert. De som velges til AU har i stor grad sin erfaring fra Oslo-Forbundet eller de er del av det samme miljøet. Det er uheldig for Forbundet som landsdekkende organisasjon at landsstyret blir så Oslo-tungt.

Finn Alexander Clementsen (Bergensforbundet) - Dette er ikke et lett tema, det er tydelig. Uansett utfallet er det viktig at vi fortsatt legger vekt på organisasjonsbygging og god kontakt mellom AU, landsstyret og lokalforbundene.

Gaute Granlund (avtroppende 1.nestleder)

Vedtak: Lovendringsforslaget oppnådde ikke det nødvendige 2/3 flertall for å bli vedtatt.

akt nr 3 - 2009

forbundsstoff

I årets 1.mai-tog gikk Tromsø-forbundet under parolen ”Gjør døren høy, gjør porten vid – mer human asylpolitikk nå!” Foto: Per Ivar Thorstad

Uttalelse fra landsmøtet i Norges Kristelige Studentforbund, 22. – 25. oktober 2009:

Mer asylpolitikk fra prekestolen!

Norges Kristelige Studentforbund (”Forbundet”) ser med bekymring på utviklingen i regjeringens asylpolitikk, og etterlyser en sterkere kirkelig stemme i debatten. Vi slutter oss til biskop Tor B. Jørgensens betimelige spørsmål om rasisme og fremmedfrykt i kirkelige miljøer.

Som kristne tror vi på en Gud som identifiserer seg med de svakeste.

Vår neste er den papirløse flyktningen og den mindreårige asylsøkeren. Mennesker som flykter fra krig og undertrykkelse er våre søsken, og derfor er deres kamp kirkas kamp. Gudsriket kjenner ingen geografiske og etniske grenser.

I en tid da vår regjering synes mer bekymret for egen velstand enn

andres nød, ønsker Forbundet at kirker og kirkelige organisasjoner skal stå i front for en human flyktning- og asylpolitikk. Vi berømmer kirkelig ledelse for engasjementet som allerede finnes. Men budskapet dette arbeidet formidler må også forkynnes fra prekestoler, foran alteret, på søndagsskolen, i konfirmanttimene og i alle andre sammenhenger kirkene står i.

Vi ser at asyl- og flyktningepolitikken må prege hvem vi er som organisasjon. Rundt om i alle landets menigheter og kirker finnes mange muligheter til møter med mennesker hvis liv preges av norsk flyktning- og asylpolitikk. Vi utfordrer norske kirker til å la møtene med dem prege hva som sies fra kirke og prekestol!

akt nr 3 - 2009

forbundsstoff

Landsstyret informerer: Denne vinteren er Norges Kristelige Studentforbund vertskap for samlingen for alle medlemsforbundene i Nordisk Samarbeidsråd (NCC). Nordisk vintermøte 2009 arrangeres derfor i Oslo 18.-21. februar. Arbeidstittelen for samlingen er "Krig, forsakelse og forsoning". Vi gleder oss til å ta imot gjester fra våre søsterforbund i Norden og Baltikum til en langhelg med fokus på faglig påfyll og godt fellesskap.

Midtøsten-gruppa i Forbundet arbeider med et forprosjekt for solidaritetstur til Palestina. Særlig jobbes det med å finne gode palestinske organisasjoner og institusjoner for oss å samarbeide med. Vil du være med i Midtøsten-gruppa? Ta kontakt med Katrine Intelhus Lind-Solstad på katrine@forbundet.no To av våre ansatte slutter i sine stillinger for å prøve lykken utenfor landegrensene over jul: Margit Haatveit gir seg som sekretær og diakon for Forbundet i Bergen, og Mpole Samuel Masemola som prest og sekretær for Forbundet i Oslo. Landsstyret takker begge hjerteligst for innsatsen og ønsker alt godt videre!

Landsmøtet har bestemt at ”kjønnsrettferdighet” skal være satsningsområde for organisasjonen de neste to årene, og at dette arbeidet skal ha et særskilt internasjonalt fokus. Et av de viktigste stedene for arbeid med både internasjonal solidaritet og kjønnsrettferdighet i NKS er Internasjonalt Kvinneutvalg. Vil du være aktiv her eller lurer på hva de gjør? Send en mail til iku@ forbundet.no.

Julegavetips: Gi bort et medlemsskap i Forbundet eller et abonnement på Akt! Flere julegavetips fra Forbundet på www.forbundet.no.

Men vi har ikke slått oss til ro med det!

Av Torkil Hvidsten, leder av Norges Kristelige Studentforbund For 110 år siden så Norske Studenters Kristelige Forbund dagens lys i Kristiania. I begynnelsen var slagordet for Forbundets virke ”Verdens evangelisering i dette slektsledd”, og virket bestod i misjonering til personlig omvendelse. Derfra har vi gått en lang og brokete vei som har gitt oss en historie å være stolte av.

På 1920-tallet falt det store norske kirkeskismaet sammen med ledervalget i Forbundet, da medlemmene valgte Kristian Schelderup og “liberal teologi” framfor Ole Hallesby og hans “konservative teologi”.

Senere ble det holdt foredrag i Universitetsgata 20 både med titler som ”The Christian as a Revolutionary” og “Vi tror på dogmene”, uten at vi slo oss til ro med noen av delene. Vi ble en del av Oxfordbevegelsen og Moralsk opprustning, men vel så formende var det at vi ble en del av den kirkelige motstandskampen mot nazistene. Så skapte det furore da Forbundet ble med i Norsk Aksjon Mot Apartheid på 1960-tallet, uendelig lenge før Mandela ble større enn Beatles. Kristendom og politikk skulle nemlig ikke blandes. Men Forbundet gjorde det likevel. Og ved alltid å forankre rettferdighetskampen i evangeliet, bidro Forbundet sterkt til den sosialetiske vendinga i norsk kirkeliv. På 1970-tallet fikk vi bokollektivene. Senere kjente navn innen akademia og kirkenorge brukte år av sitt liv på å veve stolaer i det alternative kollektivet Haugtun på Aust-Torpa, mens de gjerne sang fra ”Ris og pris” eller leste andre skrifter fra Forum for kristne sosialister. Vi tråkka løype i Kirke-Norge både ved å være først ute med støtte til palestinernes frihetskamp og ved å være de første til å gjøre lesbisk og homofil frigjøring til et kristent anliggende. Det er på ingen måte tilfeldig at vi var først i kirkenorge med å støtte felles ekteskapslov.

Noen ting har ligget fast og går som en rød tråd gjennom Forbundets historie. Messer og nattverdsfellesskap. Solidaritet, rettferdighetskamp og internasjonalt engasjement – de siste åra tydeligst uttrykt gjennom solidaritetsprosjektet med kvinnelige plantasjearbeidere på Sri Lanka. Troen på at det nytter. Viljen til å være urokråke. Evnen til å tenke nytt, snakke høyt og gå foran. Og der vi har gått foran har andre gjerne kommet etter.

Til våren er det landsmøte igjen. Der skal formålsparagraf, prinsipprogram og teologisk plattform opp til debatt. Da skal vi som er dagens forbundere skal få si vårt om hva Forbundet er, og stake ut kursen for nye lange, brokete og stolte 110 år.

akt nr 3 - 2009

forbundsstoff

Forbundets nye landsstyre: På landsmøtet i oktober fikk Forbundet nytt landsstyre med noen veteraner og noen ferskinger. Akt utfordret dem på hva de ønsker at Forbundet skal være og hva de konkret kan tenke seg å arbeide med framover.

Torkil Hvidsten (leder): Jeg ønsker at Forbundet skal fortsette å vokse, at vi kan verve flere medlemmer og styrke lokalforbundene. Da tror jeg vi vil stå sterkere som organisasjon. Fram til neste landsmøtet er mitt mest konkrete mål å opprette en kirkepolitisk tenketank.

Marte Ottesen (1.nestleder): Jeg er veldig glad for at Forbundet har valgt å jobbe med organisasjonsbygging og kjønnsrettferdighet også denne arbeidsperioden. Så håper jeg at Forbundet kan bli en enda synligere organisasjon, både blant studenter, kirkenorge og i media, og ikke minst håper jeg at Forbundet vil være en viktig stemme når det gjelder å legge føringer for en åpen, solidarisk og radikal kirkepolitikk fremover.

Morten Andreas Carlmark (Oslo-representant og 2.nestleder): Forbundet skal være en tydelig stemme i kristen-Norge, vi skal tørre å mene ting. Vi må strekke oss utover og ikke bare innover. Forbundet skal også være et sted som er samlende, hvor folk samles rundt noe, både et åndelig fellesskap og et inspirerende fellesskap for de som har lyst til å engasjere seg i noe av det vi står for. Jeg vil arbeide for mer direkte kontakt mellom lokalforbundene og at flere får delta i det nordiske samarbeidet. Det er to gode måter å støtte seg til andre og se nye veier å gå.

Marit Heimdal Tønnesen (Bergen-representant): Min visjon for forbundet er at vi skal bli så synlige at når jeg står på stand og spør forbipasserende om de har hørt om forbundet så sier de "JA, kan jeg få bli med?"! Helt konkret så vil jeg at det i løpet av min periode skal bli arrangert et landsmøte som engasjerer, og som klarer å trekke til seg tre delegater fra hvert lokalforbund.

Tom Tornedal (Tromsø-representant): Jeg kom til Forbundet fordi jeg savnet et fellesskap der døren var høy og bred. Jeg ønsker at Forbundet skal fortsette å være et slikt sted der det er større rom for tanker, ideer og meninger om kirke og hva det vil si å være kristen. Helt konkret vil jeg være med på å arbeide med AGAPE-dokumentet [om økonomisk globalisering, fra Kirkenes Verdensråd, red.anm.], både for å bevisstgjøre studenter og for å styrke et internasjonalt fokus. Dette kan vi jo også knytte inn i messene våre.

Axel Ydesen Johansen (Stavanger-representant): Jeg vil at Forbundet skal være et sted hvor du trives med de meningene du har. Men også et sted hvor du blir utfordret til å tenke nytt. Trivsel er det viktigste. Ellers kan det være det samme. Vi er utrolig flinke til å prate med hverandre i god velkjent komfortsone. Men vi sliter med å handle ute blant folk. Vi er alt for pysete, ryddige og ordentlige. Jeg vil at Forbundet skal jobbe for mer handling og mindre prat.

Marit Høye (Trondheim-representant): For meg er Forbundet et kristent fellesskap hvor vi kan møtes som de vi er uten å måtte passe inn i en bestemt bås. Jeg vil at Forbundet skal fortsette å fokusere på det som er viktigst i kristendommen, nemlig Guds kjærlighet. Dette fører til at vi aldri må gi opp kampen om at alle skal føle seg velkommen hos oss uansett bakgrunn og at vi fortsetter å stille spørsmålene andre ikke tør å ta opp.

I kommende periode håper vi at vi kan klargjøre hvem og hva Forbundet er, ettersom mange sliter med å oppsummere Forbundet i få nok setninger til at vi klarer å verve flere medlemmer. Hvis lokalforbundene klarer å få sine medlemmer til å bli kjent med Forbundets teologiske plattform og tankegang tror jeg vi er langt på vei.

akt nr 3 - 2009

forbundsstoff

Her for noen dager siden fikk jeg et uventet brev.

Det var et knippe lapper skrevet av andre deltagere på World Student Christian Federations (WSCF) konferanse 6-10.oktober i Sibiu, Romania.

Overnevnte lapp kom fra verdens hyggeligste ortodokse finne, og var myntet på en spøk oss i mellom etter en diskusjon om Gud og feminisme. Jeg tror aldri vi ble ferdige med den diskusjonen.

Men tiden går fort når man samler 40 protestantiske, katolske og ortodokse studenter fra hele Europa til en konferanse om ”Religion, Gender and Society”.

Kjønn. Et dødt tema?

”Homofile rettigheter”. Herregud, det hører man ofte i Forbundssammenhenger. Du har kanskje hørt dem så ofte det har blitt kjedelig.

Jeg har i hvert fall det. Eller det vil si, hadde. Og så møter jeg ungdom på egen alder som står som motpoler til min egen tro, og dette i egen kristen organisasjon. Nåværende leder for WSCF Europa Jooa Vuorinen (for øvrig nok en hyggelig finne) sa: ”WSCF har Bibelen i en hånd, og avisa i den andre”. Men hvilken avis leser 23-åringer fra andre europeiske land når vår tro framstår så forskjellig?

Min egoistiske tro

Hvorfor skal man bruke så mye tid på å snakke om Gud i feminine termer når man burde bruke tiden på mennesker i nød? Hva skjer med økumenisk samtale hvis alle urokkelig skal stå på sine personlige krav? Det er spørsmål som kan kjennes ubehagelige – kanskje nettopp fordi de har et godt poeng. Må min personlige frihet om hva jeg vil tro gå på bekostning av samtalen med andre? Kanskje er det er en vel egoistisk tanke, så jeg velger tro at det ikke trenger være motsetninger, at man ikke trenger velge mellom frihet for meg eller andre. Pose og sekk. Rettighetene vi er lei av å diskutere er ekstremt relevante andre steder bare vi løfter nesen opp fra eget land, og de er ikke mindre viktige enn andre spørsmål.

Personlig frihet eller kristent samhold?

Et av bidragene var fra tidligere forbunder Gyrid Gunnes som holdt et foredrag om ”Theologies of Gender”. I løpet av fordraget kom vi innom økumenikk. Hun mente økumenisk enighet aldri må overgå det selvstendige ansvaret vi har for å gjøre etiske vurderinger. Hvis hensynet til økumenikken truer hensynet til opprettholdelsen av kvinners og homofiles rettigheter, må økumenikken bøye av. Dette er en radikal tanke, men krenking av homofiles rettigheter er en ekstrem situasjon, og hvor det finnes ekstreme situasjoner kreves ekstreme løsninger.

Kom deg på konferanse!

Ikke misforstå, jeg var ikke på konferanse med homohatere. Jeg var jo på konferanse med blant annet verdens hyggeligste finne! Jeg har på den andre siden møtt mennesker fra andre land som ikke så at mulighetene vi har i Norge var mulig å gjennomføre hos dem,

akt nr 3 - 2009

både på grunn av landet de kom fra, men i k k e minst det faktum at de talte på vegne av den katolske eller ortodokse kirke.

Dette betyr ikke at vi skal ut og steine de ortodokse, men jeg tror likevel det er viktig at noe skjer. Nok et utsagn fra Gyrid: ”Vi må trene oss selv opp i en felles etisk samtale om rett og galt og forsøke å finne kriterier på rett og galt som man kan enes om”. Jeg tror dette kan være første steg i riktig retning. Steg to levner jeg til deg.

▪

forbundsstoff

Kristus – en bauta?

Av Tor Stranda Å leite etter holdepunkter for troen, har i hele kristenhetens historie vært en viktig kamp.

Mange etterspør holdbare sannheter og guddommelige retningslinjer i en skiftende tid. Hva er det faste holdepunkt i tilværelsen, det som ikke skifter eller blir endret eller justert med konjunkturer? Både jubilerende forbundere og konservative kristne kan, kanskje på forskjellig vis, holde fram sine ”funn” som en bauta mot skiftende tider: ”Vår Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid!” Men det er i alle fall en ting som er konstant i de troendes historie: Jesus Kristus er svært sjelden levende i støpt form!

Hva er troens trygge linje gjennom eget liv? En Kristus, som er den samme i alle situasjoner og faser i livet, og som jeg kan vurdere alle synspunkter og trosutsagn ut fra? Jeg holder ofte fram det samme i dag, som i går, i håp om at det har evig holdbarhetsdato, men livet mitt og omgivelsene mine driver og skifter hele tiden, så det er ikke lett!

I de gode samtalene med studenter, ser jeg – og forhåpentligvis de også – spor av Kristus i det levde livet. Det kan være i den sorgtunge prosessen etter et tap, eller i den sårbare søken etter identitet og tilhørighet. Hvor er den eller det som ikke slipper og ikke svikter? Hva er det som hjelper, når du har erfart hva mennesker kan gjøre?

Hebreerne blir påminnet sin opprinnelige tro på Kristus, sjøl om de bare er generasjonen etter Jesus og apostlene. Mye hadde skjedd i livene deres: Jerusalem hadde falt for romernes herjinger etter jødisk motstand og opprør, og de små sårbare forsamlingene opplevde angrep og forfølgelser. De blir påminnet: Glem ikke deres ledere, de som gikk foran i kampen!

Mange flere har gått foran oss i troen – i Norge også. Forbundet har ikke tradisjon for heltedyrking, og vår norske kirke er ikke stedet for leder- eller helgendyrkelse. Men lederdyrkelse var heller ikke hebreerbrevets poeng slik jeg ser det: Husk de som har overlevert troen på Kristus til deg/dere! De leverte ikke en statue,

pekte ikke på en bauta.

De levde sine sårbare liv i troen på noe som er verdt å holde fast i.

Mye er forandret og vil bli forandret, i Norge, i Forbundet, i verden, i livet ditt og mitt. Men menneskets hjerte har ikke forandret seg, og da snakker jeg ikke medisin og kirurgi, men behovet for å bli sett og elsket, og stå i en meningsfull sammenheng. Kjærlighet og rettferd, kamp og evangelium. Den levende Kristus er ikke som en skikkelse hugget i stein, fordi mine kamper og evangelier har forskjellige kontekster og livserfaringer.

Skal jeg da kunne tro på noe uforanderlig, som den Kristus mine helter og ledere trodde på?

Kanskje ligger svaret nærmere forandringen enn bautaen. Nettopp fordi Kristus framtrer i nye tider, i nye kontekster, er det mulig å se det som ikke forandres. Fellesnevneren er tro, håp og kjærlighet. Sannheten som frigjør, hos levende sårbare mennesker. Da blir det de gode forandringene, der Kristus er den samme som hos hebreerne.

▪

Hebr. 13, 5b-8: For Gud har sagt: Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke.

Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg frykter ikke.

Hva kan et menneske gjøre meg?

Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!

Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.

akt nr 3 - 2009

:forbundsstoff annonse

Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler og kollektivboliger i de største norske byene til rimelig leie.

akt nr 3 - 2009

anmeldelse forbundsstoff

Forfatter: Espen Ottosen: “Mine homofile venner. Syv historier om å håndtere homofile følelser.”

Lunde forlag, 2009.

Anmeldt av Audun Opland

Mine homofile venner.

Syv historier om å håndtere homofile følelser.

Misjonssambandets Espen Ottosen har gjennom lengre tid vist seg som et betydelig PR-talent, og hans nye, vesle bok er en genistrek i så måte. De gjengse ”komme ut”-historiene er elsket av media fordi det er utrolig sterke narrativer.

De kan ikke møtes effektivt med papirknitrende bibelvers, de må møtes med andre narrativer som også er sterke. Det er dét denne boken er et forsøk på. Samtidig er det minst to marginaliserte grupper som skal løftes frem med denne utgivelsen: På den ene siden de homofile kristne som ønsker å leve etter Bibelens ord, på den andre siden deres selverklærte «venner» i det konservative miljøet.

Vi skal komme tilbake til denne dobbeltheten, men la oss, som en slags oppvarming, først studere omslaget til Arnfinn Nordbøs bok, Betre død enn homofil (omtalt i forrige nummer av Akt). Ottosens utgivelse må på mange måter leses som et direkte svar til denne. Ideen er her åpenbart å skulle gi «den andre» et ansikt.

På bildet fremstår Nordbø som den arketypiske søte unggutten som bare ønsker å leve sammen med den han er glad i. Bildet forteller at han ikke er promiskuøs og samfunnsnedbrytende, men ung og uskyldig. Resultatet besitter en fortettet ikonografisk sprengkraft som minner om det berømte bildet av Che Guevara (som for ettertiden aldri vil stå som en totalitær voldsromantiker, bare som fryktelig kjekk på en sånn mystisk måte).

Kast så et blikk på omslaget til Ottosens bok: Det er til forveksling likt Nordbøs bok. «Jeg er ikke en kald og kynisk homofob,» smiler informasjonssjefen smørblidt, «flere av mine beste venner er faktisk homofile». Utgivelsen handler altså ikke bare om å gi ansikt til Ottosens homofile venner, den skal også gi ansikt til Ottosen selv, og derigjennom til de konservative bedehuskristne som gruppe. «Den andres ansikt» viser seg å være Ottosens eget; det er m.a.o. all grunn til å lese boken kritisk som et politisk innlegg i en pågående debatt. Men – og det har vi ikke lov til å glemme – den løfter også frem en gruppe som ingen har brydd seg om til nå. I Forbundet har vi i årevis prøvd å få kristenaktivistene til å se de homofile enkeltindividene som lider under deres syn og praksis. Nå får vi selv syv enkeltindivider slengt i fjeset: De sliter, de også – men det er under vårt syn og vår praksis, ikke Sambandets. En av de intervjuede sier: Vi har forsøkt å leve et liv etter kristne normer, men tenker nå: ”Var det verdt strevet?” (...) Hvor er kirkens sjelesørgeriske omsorg for dem som sliter med slike tanker?

Sitatet er fra bokens utvilsomme høydepunkt, intervjuet med greskfilolog og mangeårig lærer på Menighetsfakultetet Bjørn Helge Sandvei.

Som Ottosen sier, er det noe «avbalansert og nøkternt» ved Sandvei som gjør at han skiller seg ut. Han kunne også ha sagt: noe luthersk.

Det er med forbløffelse jeg registrerer at bortsett

fra Sandvei og den svenske presten Erik Johanson, befinner samtlige av Ottosens homofile venner seg i varierende grad av «reorientering». Om en av vennene heter det: «Da hun ble døpt, forsvant lysten på røyk og alkohol, og alle lesbiske følelser ble umiddelbart borte». Gjennom hele boken hører vi om idealistiske sammenslutninger med navn som «True Freedom», «Love in Action» og «Living Waters». Sandvei og Johanson blir stående som ensomme representanter for en luthersk korsteologi som, tross alt, er mye sunnere og sannere enn den entusiastiske herlighetsteologien med vekt på «endring» og «helbredelse» vi finner i de andre intervjuene. De to lutheranerne er også de eneste som med tyngde lanserer sølibatet som et likeverdig alternativ til en heterofil livsstil med kone og barn. Dermed trenger de heller ikke å skaffe seg jentekjærester for at det skal «bety mye for deres maskulinitet».

Gjennomgående synes det som om Ottosen opererer med en grunnleggende kobling mellom heteroseksualitet og maskulinitet. Veien til heteroseksualitet er i realiteten en vei til «et sunt maskulint selvbilde» for folk som i barndommen følte seg «annerledes og mindre gutteaktig».

Flere trekker frem at de var redde for å slåss og at de «ikke kunne fordra fotball». Én forteller at når de andre guttene dro på fotballtrening, dro han – hold dere fast – på musikkskolen. Ottosen kommer med følgende balanserende tilleggsfortsetter på side 43

akt nr 3 - 2009

forbundsstoff anmeldelse Forfatter: Eskil Skjeldal: “Den svake Gud” Efrem forlag, 2009.

160 sider.

Anmeldt av Åsmund Bakkevig

Den svake Gud Den svake Gud består av åtte essays, noen av dem tidligere publisert blant annet på fellesbloggen Tro og fornuft. Essayene kan ikke alle tematisk innpasses under overskriften, men alle forsøker å formulere noen tanker eller ideer om hva religiøsitet, eller mer spesifikt kristendom, er for noe i dag. Tekstene kan forstås som innspill til samtalen om Gud, og hvordan denne samtalen foregår i litteraturen (Solstad, Knausgård), i teologien, i filosofien, i nyateismen - og i Bibelen.

Den svake Gud er således et ambisiøst verk.

Står innholdet til ambisjonene? For å begynne med det beste: de avsluttende to essayene om den franskjødiske filosofen Emmanuel Levinas (1906-1995) er gode og interessante.

Hos Levinas finner man også utgangspunktet for Skjeldals sentrale prosjekt; å gjeninnsette eller eventuelt opprettholde Bibelen som den sentrale kilde til innsikter om Gud. For Levinas er nemlig Skriften ikke bare en samling av åpenbarte sannheter, men også et uttrykk for en tenkning om Gud, fortolkede erfaringer som den troende kan begripe og tenke med, tenke om. Vi kan sette vår ideer om Gud i spill med Bibelens tekster, og slik korrigere dem og utfordre dem.

Dette gjør Skjeldal i flere av bøkenes tidligere essay. I Bibelen finner han "den svake Gud": Guden som etter en lengre diskusjon lar seg overbevise av Abraham om at det er umoralsk å utslette Sodoma og Gomorra, eller Guden som slåss med Jakob uten å vinne. Dette er også Bibelens Gud, et Gudsbilde som kan stå ved siden av det tradisjonelle bildet av den allmektige og nidkjære Guden man gjerne forbinder med Gamle Testamente. Skjeldal tar således til orde for at en "bibelsk religionskritikk" kan være mer relevant for de troende enn for eksempel den nyateistiske religionskritikken.

I essayet "Teologi etter holocaust" beskriver Skjeldal den jødiske teologien der Gud har "skjult seg" eller vendt ansiktet vekk. Når Gud ikke lenger lever opp til sitt rykte som god og rettferdig, er spørsmålet om man dermed skal slutte å tro eller om man skal protestere mot mot den bortvendte Guden, i et håp om at Han skal vende sitt ansikt mot oss og vise oss meningen med lidelsen? Tanken kan lett forstås som et umoralsk forsøk på å slå teologisk mynt på uskyldige menneskers lidelse, men også som et forsøk på å forholde seg til det uforståelige i verdens ubarmhjertighet. Skjeldal finner klangbunn for denne forestillingen i Bibelen: "Du har lagt meg i graven der nede i den dype avgrunn. Men jeg Herre roper til deg, hvorfor støter du meg fra deg Herre, hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?" (Salme 88).

Essayet om folkekirken berører viktige problemstillinger, for hva betyr det egentlig når Soria Moria-erklæringen inneholder formuleringen om at "Den norske kirke fortsatt kan være en åpen og inkluderende folkekirke med plass for ulike religiøse behov og ulike teologiske retninger"?

Dette høres jo greit ut, men det kan også, som Skjeldal påpeker, lett bli for rundt og konturløst.

Skjeldals analogier til martyrer, klosterliv, Ibsens Keiser og Galileer og Brand gjør imidlertid at essayets oppleves litt springende; tankene er gode, men alle referansene kommer litt i veien for dem.

I disse essayene, og essayet om Knausgårds mesterverk En tid for alt fins det spennende rom å tenke i. Det samme kan man dessverre ikke si om essayet om Dag Solstad, som skjemmes av treg fremdrift og en noe utdatert kritikk av de salongradikales berøringsangst i forhold til religiøsitet. I disse dager, hvor det tyter religion ut av ethvert Morgenblad og Jon Michelet skriver brev til de troende føles

akt nr 3 - 2009

Skjeldals polemikk mot professor Andersens religiøst ignorante miljø og Solstads overflatiske omgang med Gud merkelig irrelevant.

En annen innvending mot Den svake Gud er at den tidvis skjemmes av kommaregelfeil, klossete setninger og språklige underligheter som "Eksilets trussel hviler over gudsfolket som et evigvarende spøkelse" eller "Mange steder i det gamle testamentet skjærer den menneskelige tvilen ut av tekstene som en knyttneve klar til kamp". Særlig første halvdel av boka kunne vært bedre språkvasket. Og muligens kunne det vært gjort en større innsats for å skape spenst og dynamikk i essayene, som jeg vil tro er noe tunge for en leser uten teologisk skolering.

Intet av dette overskygger det faktum at boken inneholder en rekke interessante betraktninger og utfordrende tanker. Det nystartede forlaget Efrem, som boken er utgitt på, har markert seg med en rekke utgivelser som knytter an til en kontemplativ tradisjon. Hvilket er vel og bra, men ikke skiller forlaget skiller nevneverdig fra andre "kristne" forlag. Jeg håper derfor at de plukker opp tråden fra Eskil Skjeldal og tør å ta opp de store temaene i en populariserende form: hvem er Gud, og hva er kristendom?

anmeldelse forbundsstoff

Alvorlige og mindre alvorlige spørsmål til debutanten Av Eystein Elde

- Hva betyr Forbundet for deg?

- Selv om jeg ikke har rent Forbundet ned, har jeg stor sympati med deres arbeid når det gjelder både å vekke og styrke kristentroen blant de unge, men også det arbeidet de gjør med å oversette teologiske spørsmål til generell bruk i samfunnsliv, politikk og etikk.

- Hva var det første du tenkte på da du sto opp i dag?

- Siden jeg skulle ta toget inn til Oslo kl 0606 var nok det første som slo meg i dag en mer generell betraktning over hvor tidlig 0515 egentlig er.

- Kan du nevne fem bøker som unge alvorlige menn og kvinner må lese før de får publisert sin første essaysamling om hvorfor Gud er svak?

- Hehe. Må det være så alvorlig da? Den første jeg vil anbefale er Bibelen. Den andre er The suffering of God av Terence E. Fretheim. Den tredje er The psalms & the life of faith av Walter Brueggemann. Den fjerde er Totality and Infinity av Emmanuel Levinas (finnes på dansk) og den femte er en liten bok som heter Yosl Rakover talks to God av Zvi Kolitz.

- Du skriver jo en doktor avhandling ved Menighetsfakultetet under avdelingen dogmatikk, etikk, religionsfilosofi, og mange av våre lesere sliter stadig med spørsmålet om hvor hvitt sex før ekteskapet er greit eller ikke greit - har du noen gode råd å gi?

- Følg hjertet, bruk hodet, les katekismen, spar kruttet.

- Hva syns du om at Obama er blitt tildelt Nobels fredspris?

- Jeg synes at det er lovende og historisk, og at det må være en tung bør å bære for ham.

- Er det greit å blande politikk og religion - eller er du en jernhard lov evangelium teolog?

- Som kristne må vi blande politikk og religion. Politikkens mål er storsamfunnet, som er bestående av mennesker. Om jeg argumenterer politisk med en kristen antropologi skjønner jeg virkelig ikke hvorfor det skulle være noe verre enn om en marxist argumenterer ut fra sitt menneskesyn. Sagt med andre ord: Min religion ytrer seg også som politikk. Det er ikke slik at jeg

legger av meg min tro før jeg diskuterer politikk.

- Er det viktig for mennesket å ha en kristen tro?

- Om en troende er muslimsk eller kristen eller jødisk eller agnostisk eller ateistisk så ønsker ikke jeg å rangere disse. Det er viktig for meg at jeg er kristen og at denne troen betyr mye i mitt liv. Og kristentroen er helt klart en av de bedre etter mitt syn. Her tas både en høyde for livet i verden; Kyrie og Gloria, men det er også rom for ren tankegymnastikk og de mest vanvittige kompliserte konstruksjonene; inkarnasjonen og relasjonen mellom det menneskelige og det guddommelige.

- Hvis himmelen fantes, noe en klar overvekt av våre eminente leser tror på, hva ville du at Gud skulle si til deg ide du skrider inn i de himmelske sfærer - og din første dag i ditt evige liv var blitt en realitet?

- Eskil: Du hadde mest rett da du var liten.

fortsettelse fra side 41, “Mine homofile venner”:

opplysning: «Musikkskolen var imidlertid ingen typisk feminin og kvinnelig verden. Eriks sangpedagog var mann».

Parallelt med beskrivelser av denne typen prøver Ottosen fascinerende nok å bruke konstruktivistisk kjønnsteori for å kritisere homobevegelsen: «Vi ser at homobevegelsen argumenterer som essensialister, selv om det er svært få forskere son aksepterer et slikt perspektiv». I siste kapittel har han ombestemt seg og blitt essensialist igjen, men slipper likevel følgende hjertesukk: «Dessverre har disse konstruktivistiske idealene ikke gjort tonen mildere overfor kristne som mener at den seksuelle identiteten kan endres».

De fleste som leser Akt vil sikkert ha vanskelig for å lese denne boken uten å steile kraftig. Den har en ubehagelig enten-eller-holdning til homofili: «Ari visste at han måtte velge: Enten leve som en homofil, eller satse på Jesus og Bibelens ord». Vi som tror at det er mulig for homofile både å leve og å satse på Jesus samtidig, må selvsagt møte boken kritisk. Vi må også ha lov til å kritisere innholdet i de livsfortellingene vi får presentert, f.eks. når maskulinitet essensialiseres til å handle om slåssing og fotball, eller når det søkes tilflukt i herlighetsteologi eller gjerningsrettferdighet.

Samtidig tror jeg vi skal være uhyre forsiktige med å komme med de formelaktige svarene

akt nr 3 - 2009

som er så enkle å ty til («stakkars», «undertrykte», «selvhatende» osv.). Det er veldig lite som skal til før vi blir like lite perseptive som kristenfundamentalistene i deres standardavskrivninger av homofile («besatte», «lever i synd», «be om at de må bli omvendt» osv.). Det er ikke synd på Ottosens venner. De har tatt et bevisst og informert valg om ikke å leve ut sin homoseksualitet. Det bør avtvinge respekt, ikke medlidenhet. Utfordringen går til oss: Hvordan kan vi uttrykke respekt, og samtidig holde på det vi mener – uten at respekten oppfattes som helt teoretisk og irrelevant? Hvordan utformes vår «sjelesørgeriske omsorg» i møte med nettopp disse menneskene?

▪

B

Returadresse:

akt

Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo

Vi tror Vi tror på den treenige kristne Gud, guden i himmelen, narren på korset, vinden i sivet.

Vi tror at denne guden, skapende, omfavnende og utfordrende, møter oss og vi i Henne gjennom kultur, musikk, gudstjeneste, demonstrasjonstog, debatt, vennskap og fest.

Vi tror at denne guden kaller oss til å være kritisk til tradisjoners og dogmers selvlegitimerende status.

Vi forplikter oss til å bruke kjønn, klasse og etnisitet som grunnleggende perspektiver i analyse av kirke og samfunn.

Vi ønsker å være et inkluderende fellesskap, med plass for tvil, tro og tanke.

Trosbekjennelse fra Tromsø-forbundet, skrevet av Gyrid Gunnes