Folkekirke debatt

2 0 1 3

Š

w w w. k r i s t e n o g p r o g r e s s i v. n o

ansvarlige redaktører torkil hvidsten & birte n . sandum

Innhold del1 hva er folkekirke?

Folkekirke for folk flest / Knut Lundby

Hvem trenger folkekirka? / Sindre Stabell Kulø Hva nå med folkekirken? / Solveig Fiske

Folkekyrkje utan folk – kva så? / Audun Opland

I den rause kirken bestemmer de fremmede / Trygve Wyller

Den nye folkekjerkas delirium / Eivind Berthelsen

Folkekirken – hvor står den og hvor skal den gå? / Rolf Reikvam

7 9 11 14 16 17 18

del2 folkekirke og demokrati

1 % innenfor og 99 % utenfor? / Jone Salomonsen Flertallstyranniet / Sian O’Hara

Kirke for hele folket? / Lars-Petter Helgestad

21 23 25

del3 folkekirka og samfunnet

Progressiv eller allmenn kirke? / Leif Jørn Hvidsten En engasjert folkekirke / Tor B. Jørgensen

Folkekirken - en engasjert samfunnsaktør / Atle Sommerfeldt

Oljekirka / Gyrid Gunnes

Den hegemoniske folkekirka / Torkil Hvidsten

Den hellige almenning / Ingvar Tølløv Skjerve

29 31 33 35 37 39

del4 folkekirka og 22. juli

Folkekirka og 22. juli – Etterrefleksjoner og etterpåklokskap / Anne Hege Grung

Samlingsstedet / Yousef Bartho Assidiq Folk! Kirke! / Kristin Gunleiksrud

22. juli og den evangeliske fellesresponsen / Marion Grau

43 45 47 49

Forord Desember 2012 sto i folkekirkas tegn på www.KristenOgProgressiv.no. Vi inviterte en rekke stemmer til å diskutere “folkekirka” og publiserte nye innlegg daglig i tre uker.

Dette heftet inneholder store deler av denne folkekirkedebatten, men er ikke et forsøk på å gjengi debatten slik den utspilte seg på nettsida. En dynamisk debatt på verdensveven, med debattinnlegg og kommentarfelt, skiller seg fra en redigert tekstsamling som dette. Tekstene tas nå ut av sin opprinnelige sammenheng og føres videre her, forhåpentligvis fruktbare for både gamle og nye lesere.

God lesning!

Redaksjonen, mars 2013

Folkekirke!?

“Folkekirke”, sier vi. “Folkekirke! Folkekirke!” Og slenger gjerne på et positivt ladet adjektiv foran. Åpen, raus, inkluderende, bred, folkelig og samlende folkekirke, folkekirke, folkekirke!

Nesten alle sier det. Og nesten alle er enige om at de ønsker seg det. Kirkefolk og politikere, lek og lærd, fra høyre til venstre. Det er til og med slått fast i Grunnloven: “Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke” heter det i den oppdaterte grunnlovens §16. Men hva betyr det? Hva er en folkekirke? Hva er Norges Folkekirke?

Nesten alle er enige om at de vil ha en folkekirke. Dét er gjerne en indikator på at begrepet er i ferd med å tømmes for innhold. En gang var “folkekirka” et forsøk på å hindre at kirka ble et prosjekt for de ivrigste og mest konservative kristne. De som forbannet kortspill og strikket votter for Afrika. Men er folkekirka fortsatt et korrektiv til de konservative? Eller er den selv blitt konservativ, som en semi-statlig institusjonalisering av alt vi er enige om? Hvor åpen og raus og demokratisk kan egentlig en folkekirke være? Kan den tillate seg å være uenig med folket? Være motkulturell? Kan den være ledende? Er folkekirke et progressivt prosjekt?

Og, hvordan kan man ha en evangelisk-luthersk folkekirke i et land som raskt fylles opp av katolikker, ateister, muslimer, new age-entusiaster, koptere, buddhister og pinsevenner?

Eventuelt: Hvordan kan man ikke det? Er folkekirka limet som holder oss samlet på tvers av tro og tvil, mangfold og uenighet? Hva er folkekirka?

KristenOgProgressiv.no ønsker å reise debatten. Vi har invitert et bredt spekter av debattanter til å diskutere. Kjør folkekirkedebatt!

Redaksjonen

del

HVA ER FOLKEKIRKE? Folkekirka er tilhørighet – Solveig Fiske Folkekyrkja er folk, samla kring ord og sakrament – Audun Opland Folkekirken er et progressivt prosjekt som holder kirka åpen for den som søker – Knut Lundby Jo mer fremmed folkekirken tar imot i sin kropp og i sin praksis, jo mer seg selv blir den – Trygve Wyller Det er vi som medlemmer som må skape innhold i folkekirkebegrepet – Rolf Reikvam

6

Folkekirke for folk flest Folkekirken er et progressivt prosjekt fordi den holder kirken åpen for dem som søker – uten å gjøre tersklene for høye.

Stortinget har nå skrevet Den norske kirke inn i Grunnloven som folkekirke.

Den ideologiske plattformen for statskirken ble avviklet i mai i år da den evangelisk-lutherske lære ble fjernet fra Grunnloven som ”Statens offentlige religion.” Prester, proster og biskoper er fremdeles statstjenestemenn, og Kirkerådet og bispedømmerådene er fortsatt en del av statsforvaltningen. Slik sett står betydelige organisatoriske rester av statskirken igjen. Men grunnlovsbestemmelsen som holdt Kongen, dvs.

Regjeringen, som øverste kirkestyre, er borte. I denne §16 i Grunnloven heter det nå i stedet at ”Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten.”

Folkekirkebegrepet har ikke vært brukt i Grunnloven før, men det står i kirkeloven fra 1996. Den tar sikte på ”å legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge.” Nå er dette knesatt også i Grunnloven. Stortinget vil at Den norske kirke skal forbli folkekirken i landet.

Det er fullt mulig å finne svakheter og å reise kritiske innvendinger til denne konstruksjonen. Men det er ikke min oppgave her. Jeg velger å ta våre stortingspolitikere i beste mening: De ønsker en levende, demokratisk og landsdekkende kirke som møter mennesker i sorg og glede, tro og tvil. Dette skal skje innenfor en overordnet ramme av religionsfrihet.

Forankret i dåpen Men hva er egentlig en ”folkekirke”? Det juridiske grunnlaget gir noen rammer. Oppslutningen i befolkningen gir menneskelig mening til begrepet. Fortsatt er drøyt tre av fire nordmenn medlemmer i Den norske kirke.

Men i Oslo gjelder dette bare så vidt halvparten av innbyggerne. I noen bydeler er kanskje bare 1/3 av beboerne medlemmer i Den norske kirke. Er den da fortsatt en folkekirke? Jeg mener ja, fordi det overveiende flertallet i landet vil høre til i denne kirken. Men det minner om at folkekirkens tidsvindu ikke trenger å stå åpent for all tid.

Teologisk har folkekirken forankring og begrunnelse i dåpen. Den som er døpt er medlem i kirken.

Kirken søker å gi opplæring og invitasjon til liv i tro. Men i folkekirken må enhver få være til stede med sine lengsler etter fellesskap med Gud og mennesker uten å bli stilt til veggs.

Dette er min viktigste grunn til å kjempe for folkekirken, at jeg ser så mange mennesker med stillferdig uttrykk for tro. Kirken skal oppmuntre til liv og fornyelse i Kristus. Men kirken må ikke stenge ute folk som ønsker å høre til.

«Folkekirkens oppløsning i Norge» På 1980-tallet gjorde jeg som ung religionssosiolog en ”studie i folkekirkens oppløsning i Norge.” Det var en studie av folks forhold til Tøyenkirken i Oslo før dette området i indre by ble dominert av pakistanske innvandrere, før moskeene kom opp. Tøyenkirken ble innviet i 1907 og nedlagt som menighetskirke i 1984.

(Senere skapte Kirkens Bymisjon i Oslo sitt bymisjonssenter her). Tøyenkirken ble etablert som en arbeidskirke for arbeiderbefolkningen i strøket. Mange av beboerne kom. Flere vekkelser fant rom i Tøyenkirken. Men de formulerte et skille mellom omvendte og uomvendte som fikk mange av beboerne i strøket til å holde seg borte, fordi de ikke følte seg gode nok. I stedet trakk mennesker fra bedrestilte strøk av byen til kirken på Tøyen.

7

Dette ”troskollektivet”, som jeg kalte det, førte mye godt kristent liv og fellesskap med seg. Men for mange av folke­kirkens menige ble tersklene til menigheten for høye. I denne skarpformulerte motsetningen mellom dem ”innenfor” og dem ”utenfor” så jeg prosesser i ”folkekirkens oppløsning i Norge”, for dette skillet førte til avskalling.

Et progressivt prosjekt Pietismens motsetning mellom omvendte og uomvendte har ikke lenger slik kraft i vår samtid, og folkekirken i Norge har til og med fått nedslag i Grunnloven. Men utfordringen er den samme: Å holde kirken åpen for dem som søker. Det er dette som fortsatt gjør folkekirken til et progressivt prosjekt.

Kampen vil stå om den kirkeordning som skal utformes i kjølvannet av grunnlovsendringene. Det vil ta flere år før dette er på plass. Premissene legges i debatter og utredningen som allerede er i gang. Nå er utfordringen først og fremst den valgordningen for valg til bispedømmerådene og kirkemøtet som Stortinget skal vedta før sommeren neste år. Dette er siste ledd i ”kirkeforliket” mellom de politiske partiene fra 2008.

Listevalg for folkekirken?

I kirkeorganisasjonen vil det være sterke røster for å etablere flertallsvalg som ved valg til menighets­råd, med én omforent liste satt opp av en nominasjonskomité. Der vil det lett bli de som er ”innenfor” som domi­ nerer. Folke­kirkens tause og forsiktige medlemmer får mindre å si. Forutsetningen om reelle valgmuligheter i ”demo­krati­reformen” for Den norske kirke, som stortingspartiene og kirken var enige om, blir vanskelig å oppfylle.

Det folkekirkelige valgprosjekt er derfor nå å sørge for å holde muligheten åpen for forholdstallsvalg mellom flere lister. Ikke partipolitiske lister, men lister for kirkepolitiske grupperinger som blir nødt til å gjøre rede for seg gjennom et program. Slik liste på progressiv side må bli en breiere allianse enn dagens ”Raus folkekirke”, men dette initiativet gir en ansats. Slike grupperinger må formulere et kirkeprogram med symboler og saker som er så enkle å forstå at en større del enn i dag av folkekirkens 3,8 millioner medlemmer finner grunn til å engasjere seg i sin kirke.

Knut Lundby Doktorgrad i religionssosiologi på tema om folkekirken Professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo

8

Hvem trenger folkekirka?

Vi må passe oss for å omfavne ei folkekirke som egentlig er norsk kulturonani. Som hyller den etnisk norske sosialdemokrat uten smuss på rullebladet. Vi må skape ei progressiv folkekirke!

15.februar 2003 stod jeg på Youngstorget i Oslo sammen med 60 000 mennesker og brølte mot den forestående krigen i Irak. Oslo biskop Gunnar Stålsett var blant talerne. “Dere tar feil”, sa han henvendt til Bondevikregjeringen. “Det er ennå tid til å snu!” Entusiastisk gikk jeg gjennom gatene, en stolt teologistudent med gode vibber for Kirkas solide og selvfølgelige engasjement. En som trodde at Kirka hadde noe å si i den offentlige debatten.

Det virker som en halv evighet siden.

Den mumlende kirka Når hørte du sist en biskop si noe progressivt, noe meningsfullt, noe overraskende i media? Når følte du Kirka virkelig målbar en dybde i den offentlige debatten? Kan du huske sist du var et virkelig stolt medlem i Kirka?

Noe har i alle fall skjedd med meg gjennom de snart ti årene som har gått. Jeg kan ikke huske sist jeg var virkelig stolt av Kirkas måte å sette dagsorden på. Jeg har gått fra å være en dedikert folkekirketilhenger til å bli en desillusjonert sokneprest på landet.

Etter messen for håp og sorg i Oslo domkirke 24.juli 2011, to dager etter terrorangrepet, måtte Kirka finne seg i til dels massiv kritikk for å fungere som det offentliges rituelle sorgmarkør. Og den som måtte forsvare gudstjenesten som ramme for den kollektive sorgen, var krimforfatteren Anne Holt1. En uttalt ateist og humanetiker. Hun skriver: «Jeg finner det helt uproblematisk å gripe til en tusenårig tradisjon for nordmenn: Å benytte kirken for å minnes de døde. (…) Det er omsider rimelig å åpne opp for begrepet kulturelt kristen”.

I Holts forsvar for det som var en ordinær gudstjeneste under ekstraordinære forhold, ligger det faktisk noen ansatser til en kultur- og kirkeforståelse.

Det var ateisten som måtte forsvare Kirkas selvforståelse.

Slaget om innholdet Statskirka er liksom passe passé. Nå er det folkekirke som gjelder. Grunnlovens §16 sier nå at vi skal ha en kirke som er “en evangelisk-luthersk folkekirke”. Men har du egentlig hørt noen politikere snakke om folkekirka? Har du hørt noen si at de trenger den? Har du hørt hva de vil fylle begrepet med? Hva innebærer et folkekirkebegrep anno 2012?

Om dette, frender, står slaget. De som kan fylle begrepet med innhold har vunnet.

Det var faktisk noen av oss som trodde på ideen om Den norske kirke som noe samfunnsbærende, et “samfunnslim” gjennom sin blotte tilstedeværelse på hvert et nes, i hver en fjord, på hvert et fjell. Ikke minst skulle den ivareta et slags minste felles multiplum overfor en døpt majoritetsbefolkning, særlig på dagene da livet for enkeltmennesket skalv aller mest. Å hevde noe slikt i dag er å stille seg så lagelig til for hogg at det tror jeg ingen gidder lenger. For Kirka er blitt presset til å akseptere en selvforståelse forstått primært som et trossamfunn. Og trossamfunn må likebehandles.

Følgelig flyttes beslutningsmyndighet i folkekirka fra Kongens bord over til Rica Hotell Tønsberg, der Kirkemøtet ble avholdt i 2012. Og du skal være urimelig interessert i kirkepolitikk for å vite noe som helst om både medlemmene, sakene, og fremtidsplanene for denne gjengen. Og har du hørt om Reinertsen, Bjerkreim, eller Grasaas? Ikke det? En av de tre blir vår nye biskop i Agder, en av dem var sågar uttalt kvinneprestmotstander inntil noen uker siden2.

1 http://www.dagbladet.no/2011/08/19/kultur/debatt/kronikk/terror/sorg/17747117/#TB_inline?height=220&width=300&inlineId=tb-email 2 http://www.vl.no/troogkirke/na-sier-bispefavoritt-reinertsen-ja-til-kvinnelige-prester/

9

Dette er Den norske Kirkes fremtid som grunnlovsforankret folkekirke. Og dette merker jeg at noen må levere et fornuftig svar på. Hvis ikke blir soknepresten på Nordvestlandet bøs og uten retning for fremtida si.

Den progressive folkekirka Vi trenger noe nytt. Vi trenger en progressiv bevegelse! Ikke som en via media mellom rallende liberal og rablende konservativ, men som en tredje vei – noe annet, noe nytt. På lik linje med at folkekirke­begrepet må fylles med innhold, må også den progressive forståelsen av hva dette skal innebære fylles med innhold.

Og mening.

Skal kirka virkelig bety noe? For enkeltmennesker og for “folket”? Da må noen målbære denne progressive forståelsen. Og det må være noen andre enn prester og prelater – og for all del noen andre enn kirkerådsdirektører – som definerer kirka. Det må være mennesker som vil noe med kirka, teologien og forståelsen av hvem mennesket og Gud er. Ja til en verdig og rett forkynnelse – om synden og faenskapet i mennesket! Ja til korsteologien! Ja til den første samlevende homsen som biskop i kirka vår – vi trenger deg! Selvfølgelig ja til ekteskapsliturgi for alle! Og ALDRI mer suppete gudstjenenestereform eller trosopplæringsreform – vi trengte egentlig ingen av delene.

Men ei progressiv folkekirke må si noe mer enn det selvfølgelige «ja-vi-er-for-homsene-nei-vi-er-motmørkemennene». Utgangspunktet må være spørsmålet om hvem som trenger Kirka. Da gir det god mening i å etablere en progressiv forståelse av folkekirka, fordi det er så enkelt som det: Folk trenger Kirka. Men vi må passe oss for å omfavne en folkekirkebonanza som egentlig er norsk kulturonani på sitt aller verste – ei kirke som hyller den etnisk hvite norske sosialdemokrat med ingenting på rullebladet.

Folk er mennesker Ei progressiv folkekirke må ha et annet utgangspunkt: Folk forstått som mennesker.

Ikke nødvendigvis som enkeltmennesker, men ei kirke som ser menneskers grunnvilkår og som kan si noe fornuftig og gjerne motkulturelt både i gravferden til hun som levde i 90 år og hun som levde i 90 sekunder. Ei kirke som tør å refse samfunnet av de døpte når det trengs – og samtidig være vern mot det samme samfunnet når det glefser som hardest. Som tør å være evangelisk, hellig – og allmenn. Som provoserer, og som holder rettferdighet og sannhet som det høyeste.

Hvem trenger ei folkekirke? Kirkemøtet gjør det ikke, politikerne gjør det ikke. Men mennesker gjør det.

Kirka er IKKE et system, en organisasjon, en enhet – men et antisystem, en organisme, kaos. Progressive i alle land, foren Eder! Ta ansvar, ikke bare gjennom å kuppe makt i byråkratiet, men vær premissleverandører for en fremtidig folkekirke. Folket – menneskene, følelsene, tapsopplevelsene og sårbarheten hos oss trenger kirka! Ei saktmodig, motkulturell og annerledes kirke: Ei progressiv folkekirke.

Loddet er kastet.

Sindre Stabell Kulø Sokneprest i Bud

Les kommentarer på dette debattinnlegget fra blant annet Sven Thore Kloster og Ivar Bu Larssen på www.KristenOgProgressiv.no.

10

Hva nå med folkekirken?

Folkekirke er lokal tilhørighet. Hvordan skal Den norske kirke som organisasjon forvalte denne tilhørigheten?

Når vi snakker om folkekirkens framtid må vi ikke glemme at framtiden alltid bygges best på en bevissthet om hva vi har. Hvilke kvaliteter ved kirken er det vi ikke vil miste?

Menighetsrådene som vi har snakket med i forbindelse med refleksjonsrunden om Kirkeordning etter 2013, uttrykker at framtidens kirke må kjennes igjen som den kirken de har sin tilhørighet til. De uttrykker noe av det samme som står i den nye grunnlovsparagrafen: Et ønske om at kirken «forbliver Norges folkekirke og understøttes som sådan». Kirkerådets direktør skrev følgende i sin pressemelding om grunnlovsendringene 21. mai: «Kirkens håp og ønske er at når båndene mellom stat og kirke svekkes, så skal båndene mellom kirken og folk flest styrkes.»

Folks uro Jeg er redd folk flest ikke deler Kirkerådsdirektørens håp, slik han uttrykker det her. Jeg tror tvert imot at han setter fingeren på folks uro for at det motsatte vil skje. Vi som er betrodd makt og innflytelse i kirken må ta innover oss denne uroen. Staten har for mange nettopp vært garantist for den nødvendige balansen og dynamikken i folkekirken. Dette har sikret mindretallets plass, og til tider tvunget kirken til å sette mindretallets sak på dagsorden. Og staten har uansett regjering ført en religionspolitikk som sørget for kirkelig tilstedeværelse på hvert sted.

Til dette innlegget ble jeg bedt om å fokusere på ett tema og ett tiltak som vil spille en avgjørende rolle for folkekirkens framtid. Hvordan bevarer vi kirken som det konkrete sted der folk har sin tilhørighet?

Kirken vi har tilhørighet til Soknet som geografisk størrelse er selve grunnideen i en folkekirke. I en folkekirke er relasjonen mellom kirken og den enkelte ikke «aktivitet», «virksomhet», eller «organisasjon», men tilhørighet. Tilhørighet i det rituelle fellesskap. Ut av denne tilhørigheten vokser også tro, aktivitet og ansvar. Det er gjennom det rituelle fellesskapet og de relasjoner som bygges lokalt at båndene mellom folk flest og kirken skapes. Dette er et viktig perspektiv i en tid der mye fokus rettes mot menighet som forenings- eller meningsfellesskap. Den brede kontakten med mennesker gjennom slektenes og årets gang er umistelig for folkekirken.

Guds nærvær der vi bor For veldig mange kirkemedlemmer er kirken ikke først og fremst en organisasjon, men den konkrete kirke de kjenner, og alt den representerer. Kirkebygget synliggjør Guds nærvær der vi bor. Til dette konkrete og synlige uttrykket for Guds nærvær i verden knytter mennesker sin forankring og sin tilhørighet. Jeg mener dette henger godt sammen med teologien rundt kirken som fellesskap, og stedet der ordet forkynnes og sakra­ mentene forvaltes.

Det bestandige Kirkens betydning som tilfluktssted når små eller store kriser rammer enkeltmennesker eller folket vårt, prøves ikke i sentralkirkelige vedtak, men i hvordan tilhørighet og relasjoner bygges i det daglige. I skiftende tider skal kirken gjøre det den alltid har gjort. Kirkens rom og ritualer holder oss fast i det bestandige og uforgjengelige, i det uutsigelige i tilværelsen. Slik berører evangeliet oss og barna våre, og slik skal det berøre

11

også kommende generasjoner. Derfor tenker jeg det er avgjørende når vi snakker om folkekirkens framtid, at vi bevarer strukturer som opprettholder kvaliteten på kirkens nærvær på hvert sted.

Soknet som grunnenhet i ny kirkeordning Kirken er midt i livet, representert ved kirkebygg, kirkegård og mennesker som møter oss og tar oss på alvor.

Derfor trenger kirken ordninger som ikke svekker soknet. Kirkeloven 1997 er konsekvent: Alt virksomhets­ ansvar ligger i soknet. Soknet er rettssubjekt. Kirkemøtet kan bare vedta retningsgivende planer. Det er Menig­ hets­rådet som bestemmer. Det ville bryte radikalt med et innarbeidet og velfungerende prinsipp, dersom kirkens organer nå plutselig snur alt på hodet og sier at Kirkemøtet skal ha myndighet til å vedta alt, og at Menighets­rådet bare skal gjennomføre det Kirkemøtet bestemmer.

Kirkemøtet i 2007 slo fast at prinsippet med soknet som grunnenhet skal videreføres. Jeg er spent på hvordan dette vil skje i praksis. Dette er et kritisk punkt for ny kirkeordning. Hvordan vil kirken forstå seg selv og sitt oppdrag i tiden som kommer? Hvordan vil maktbalansen bli mellom soknet og nasjonale føringer? Det snakkes om robuste enheter. At flere menighetsråd og fellesråd bør slå seg sammen. Jeg håper det ikke betyr at selvråderetten og engasjementet tappes fra soknet.

Kirken nedenfra Jeg er opptatt av at kirkens tillit og omdømme bygges nedenfra. Den hovedoppgaven forvaltes lokalt. Folke­ kirke­­strategien framover må være aktivt å videreføre kirken som det stedet folk har sin tilhørighet. Dette er ikke en konserverende strategi, men en offensivt relasjonsbyggende strategi rundt gudstjenesteliv, tros­ opplæring og diakoni.

Temaet er altså folks tilhørighet til kirken og hvordan kirken som organisasjon forvalter den. Som tiltak vil jeg nevne to, men de kan få samme overskrift: Sikre dynamikken i kirkeordningen.

Sikre dynamikken i kirkeordningen Det første punktet her handler om sunn maktbalanse og trygging av frihetsprinsippet. Vi har i kirken en ganske komplisert struktur der myndighet fordeles oppover, nedover og på tvers mellom rådslinjen og den ordinerte tjeneste. Mange er ivrige for å rydde opp i dette.

Jeg tror vi skal tenke nøye over hvilken dynamikk som ligger i den maktfordelingen vi har. Hva er det her vi vil miste dersom myndighet og ansvar styrkes i ett av leddene? Hva skjer med den sunne og konstruktive dynamikken dersom makten forskyves? Jeg har ingen modell klar for framtidens kirke, men jeg er opptatt av at en sunn organisasjon må tåle uenighet og ulike synspunkter. Og som luthersk kirke trenger vi en ordning som sikrer det kristne frihetsprinsippet og gir rom for en døpt, en prest, en biskop å hevde sitt syn med rette, når det er begrunnet i evangeliet. Vi må med andre ord bygge en ny kirkeordning på en kultur der de ulike råd og tilsynsfunksjoner gjensidig beriker og korrigerer hverandre.

Styrking av kirkedemokratiet Det andre jeg vil peke på er styrking av kirkens demokrati og valgordninger. Det var ikke uten grunn at kirkeforliket pekte på økt demokratisering av kirken som et vilkår for løsere bånd til staten. Jeg mener at visjonen om en landsdekkende folkekirke må få konsekvenser for kirkens strukturer og valgordninger.

Kirkens identifikasjon med livsvilkårene på det enkelte sted må være et kjennetegn ved folkekirken. Der lever mennesker sitt liv, der har de sin tilknytning og sitt eiendomsforhold til kirken. Derfor må det arbeides videre for å styrke lokaldemokratiet i kirken.

12

Direkte demokrati På kirkemøtet til våren skal saken om ny valgordning drøftes. Det blir en viktig sak. Jeg er urolig for at vi har et kirke­møte nå som er skeptiske til om alminnelige kirkemedlemmer har kompetanse nok til å stemme ved bispe­dømme­råds­valg. Det snakkes om fortsatt, og muligens utvidet, bruk av indirekte valg. Dette mener jeg er alvorlig. Jeg mener kirken som organisasjon må vise seg verdig den tilliten som den gis fra 80 % av Norges befolk­ning. Reell og dirkete stemmerett til kirkens øverste organ må gis alle medlemmer. Kirkens øverste organ kan ikke be sine medlemmer om større fullmakt og ansvar, og samtidig si at deres stemme er ikke viktig.

Dette mener jeg er avgjørende for folkekirkens framtid.

Det umistelige Vi har en felles utfordring som folkekirke framover som handler om å forene de gode krefter for å bevare og videre­utvikle kirken slik at den beholder sitt særpreg.

Hva er umistelig? Vi må lære av de strukturer som er innarbeidet over lang tid, og som har soknet som utgangs­punkt. For fortsatt må alle kirkens organ ha sin oppmerksomhet vendt mot alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige livet i soknet, (som det heter i kirkeloven.) Slik at kirken får være kirke for alle dens medlemmer.

Solveig Fiske Biskop i Hamar

Biskop Solveig Fiske gav denne teksten som kommentar til Sindre Stabell Kulø sitt debattinnlegg ”Hvem trenger folkekirka?” 4. desember 2012. Biskopens tekst er en gjengivelse av et innlegg hun holdt på Det teologiske fakultet 13. september 2012, med tittelen “Hva nå med folkekirken?”

13

Folkekyrkje utan folk – kva så?

Det sku bo folk i husan, husan e som folk.

Folk treng hus og hus treng folk i aill si tid.

- Ole H. Bremnes Kristenogprogressiv.no har bede meg om å skrive noko om ”folkekyrkja”. Eg har sagt ja, sjølv om eg slett ikkje kjenner meg serleg progressiv om dagen, og dessutan er akutt usikker på kva eg tenkjer og meiner om ”folkekyrkja”. Det at eg sjølv arbeider som prest i eit typisk folkekyrkjeområde gjer det vanskelegare å ha meiningar både for og imot, tykkjer eg, for røyndomen kan faktiske vera ganske kompleks til tider.

Færre kristne Debatten har fått eit ekstra talande bakteppe med den nye undersøkinga om kva ”livssyn” nordmenn identifiserer seg med. På dei fire åra som er gått sidan sist undersøking har delen som meiner kristendomen ligg nærast deira eige livssyn, sokke frå 59% til 50%.

Eg skal gå rett på og stille eit spørsmål som eg trur røyrer ved noko av kjernen i ein folkekyrkjedebatt, og det er: Er ei slik utvikling eit problem for folkekyrkja?

Me høyrer stadig om forskjellige ting som skal utgjera trugsmål mot ”folkekyrkja”. Dette er gjerne udemokratiske kyrkjeval, konservative kyrkjelydskjerner, biskopar som ikkje vil ha sambuarskap osb. Men kva med dersom det stemmer at stadig færre folk er kristne? Er dét så farleg? (Frå studenttida mi på Teologisk fakultet hugsar eg korleis me håna og akka oss over slike studier. Det var som oftast spørsmålsstillinga det var noko i vegen med. Og eigentleg ville inga spørreundersøking kunne få fram dei enorme reservoara med ”skjult tru” som låg løynd i folkedjupet.)

Er det eit problem at færre er kristne? Kor mange prosent av ”folket” er ”folkekyrkja” nøydt til å omfatte? Eg kjem ikkje unna at mange av dei som talar varmast om ”folkekyrkja” synest å operere med ein folkekyrkjedefinisjon kor kristen tru og praksis er det minst naudsynte av alt. Utgangspunktet er fint og velmeint og evangelisk: Ein ville forsvare dei som ikkje klarte å mobilisere dei rette kjenslene og vart drivne bort frå nattverdsbordet i dei pietistiske vekkingane. Ein ville seie at dei ”vanekristne” eller ”tradisjonskristne” faktisk var kristne, dei òg.

Respekt og paternalisme På same vis må me prestar syne stor respekt for den skjulte og ordlause trua – når me faktisk møter ho. (Og ja, det er overraskande ofte). For det kan sjølvsagt ikkje vera noka tvil: Den skjulte og ordlause trua er tru, ho òg. Men me må samstundes kunne spørje oss: Er ho eigentleg noko å trakte etter? Fortener ho verkeleg å verte omtala i poetiske og blomstrande vendingar, hylla og lyfta opp som eit ideal for Den norske kyrkja i 2012?

Når orda våre om folkekyrkja går frå å vera sosiologisk deskriptive til å bli teologisk normative er det fare på ferde, trur eg. Når ”folkekyrkja” vert ideologi, vert ho òg dårleg skjult oppfordring om å ”bli ved sin lest”, andeleg sett. Me fær ei tenking kor det ikkje er noko rom for vekse i tru, kor personleg fordjuping i kyrkja sin tradisjon og trua sine mysterium ikkje har noka meining. Kor det å kunne seie truvedkjenninga djupast sett har same verdi som det å ikkje kunne seie ho. Med litt velvilje kan ein seie at eg sjølv gjekk med ei ”ordlaus tru” som born og ungdom, og eg kan ikkje få understreka nok at dette ikkje er jamngodt med å ha ei formulert tru. Det at eg ”veit på kven eg trur” gjer meg ikkje til eit betre eller lukkelegare menneske, men eg ville aldri ha vore det forutan. Difor vert eg provosert når folkekyrkjeideologar freistar overtyde meg om at det eigentleg ikkje spelar noka rolle.

Det er noko utruleg paternalistisk og respektlaust over alle liberale, kyrkjelege elitar som står klare til

14

å stryke dei tenkte ”folkekyrkjemedlemene” på ryggen og seie: ”Berre bli der de er! Slapp av, så skal nok me alltids klare å stelle her i kyrkja.” Folk kan få stikke innom til dåp og bryllaup – det er jo akkurat like bra som å koma kvar sundag! Det er ikkje ein gong sikkert det er sunt å be for mykje; ein kan bli konservativ av det.

Frå ”folk” til individ ”Nesten alle er enige om at de ønsker seg [folkekirke]”, skriv redaksjonen når dei innleier til debatt her på desse sidene. Eg er ikkje så sikker på det. Eg skulle faktisk gjerne ha kvitta meg med heile folkekyrkja, dersom det berre kunne ha kome folk til kyrkja. Det er eit problem, eit kjempeproblem, for ei ”folke”-kyrkje at ho mistar folk. Ein romantisk folkekyrkjeideologi kunne nok ha sin verdi når bygdesamfunn var splitta mellom kyrkje og bedehus på slutten av 1800-talet, men ikkje like mykje i ein sekularisert, vestleg kultur i det einogtjugande hundreåret. Det at færre trur, skuldast meir enn noko at færre er likeglade. På godt og (sikkert mest) vondt ser dei på seg sjølve meir som individ enn som del av eit ”folk”. Dei tek stilling til religiøse spørsmål, dei nyttar fridomen til å seie ja og nei. Dei bryr seg.

Her på bygda ser me dette i mindre grad, og her kan ein òg sjå spor av den eldre tradisjonen kor ”skjult tru” faktisk er knytt til substansiell kristendomskunnskap og jamleg, om enn sjeldan messegang. Men her òg går utviklinga i same lei. Det er ei utfordring, men har i beste fall òg noko løfterikt ved seg. Det er tunge historiske og samfunnsmessige utviklingstrekk som driv dei kyrkjelege statistikkane nedover. Dei treng ikkje hjelp av ei sedat folkekyrkjetenking som postulerer at det er det same om folk trur dei er kristne eller ikkje.

Og folk har heller ikkje bruk for bedrevitande professorar og prestar til å fortelje dei kva dei eigentleg trur. Det klarar dei fint å finne ut av sjølv.

For å gjera det heilt klart: Dette handlar ikkje om kor vidt dåpen skal vera einaste kriterium for kyrkjemedlemskap (det skal han!) Det handlar ikkje om å setje skil mellom ”verdige” og ”mindre verdige” kristne. Det handlar ikkje om å drive ut ”nominelle” kristne eller innføre kryssforhør av dåpsfamiliar. Det handlar minst av alt om å gjera narr av den skjulte trua som faktisk finst, og som kan skuldast mange ting. Eg tenkjer at det handlar om å ha respekt for folk, både når dei kjem og når dei ikkje kjem.

Berre éi oppgåve!

I staden for å drøyme om alle moglege bindestrekskyrkjer kan me heller minne oss sjølve om at Kyrkja med stor K har éi og berre éi oppgåve: Å kalle til tru på Jesus Kristus gjennom forvaltninga av ord og sakrament.

Det er oppgåva overfor den trygge kyrkjelydskjernen, overfor dei som ikkje maktar å sette ord på trua si, og overfor dei som har teke aktivt avstand frå alt som har med kristendom å gjera. Overfor evangeliet stiller me faktisk radikalt likt. Kyrkja kan ikkje berre be dei minst aktive kyrkjelydsmedlemene om å nøye seg med smular for brød i form av bryllup og gravferder.

Den folkekyrkja eg er udelt for, er samstundes den einaste kyrkja som eigentleg finst: Alle moglege slags folk, samla kring ord og sakrament. Det finst inga sannare, meir andeleg, reinare og likare kyrkje enn den ein finn i næraste soknekyrkje kvar sundag, med alle vanekristne, svermarar, dåpsfolk, ordlause, kyrkjelydskjernekristne, legalistar, helgenar og hyklarar. Eg vil heller konsentrere meg om den enn om alle moglege luftige konstruksjonar eller luftslott. Det trur eg er å syne respekt overfor både folk og kyrkje.

Audun Opland Sokneprest i Rollag og Veggli menigheter

Les kommentarer på dette innlegget på www.KristenOgProgressiv.no.

15

I den rause kirken bestemmer de fremmede Det er nok av dem som vil stenge folkekirken for det fremmede og bare kalle folkelig det som vi kjenner fra før. Dagens utfordring er hvordan den nye norske kirken skal utvikles for at kirken skal romme og praktisere evangeliets raushet.

Dypest sett er det kanskje sånn at jo mer fremmed folkekirken tar imot i sin kropp og i sin praksis, jo mer seg selv blir den. Det er det som er utfordringen og forventningen for en virkelig raus folkekirke i Norge.

Den ikke-rause folkekirken Vi har alt for mange erfaringer om akkurat den motsatte bevegelsen i den ikke-rause folkekirken i Norge. Det er kjent inntil det trivielle at holdningen til det fremmede stort sett har vært at det måtte kultiveres og formes i ”vårt” bilde. For lenge siden handlet det om taterne, i mange år handlet det om de homofile, hele tiden handler det om de som tror på en liten feil og ikke helt klassisk måte, og i den aller siste tiden har det handlet om romfolket. Alle disse gruppene har på forskjellige tidspunkt av historien kjent at kirken forventet at de skammet seg, for feil kultur, feil legning, feil tro, feil kjønn eller feil etnisitet. Poenget med skammen har alltid vært at den måtte manifesteres før dørene åpnet seg og de fremmede reelt sett fikk slippe inn.

I dag har mange tatt oppgjør med alle disse skam-historiene. Den rause folkekirkens ideal må være at det akkurat er de gruppene som er nevnt ovenfor og alle deres slektninger som grunnleggende hører til i kirken.

Ingen er der som rettighet, alle er der av nåde, verken mer, verken mindre. Det er et fint ideal, teologisk sant og etisk til å strekke seg etter.

Handlinger, synlighet og modig teologi Dagens konkrete utfordring er hvordan den nye norske kirken skal utvikles og formes for at kirken også i praksis skal romme og praktisere evangeliets raushet. Endringene i relasjonen stat/kirke løsner på grunnleggende vis statens forhold til kirken. Det er trolig både nødvendig og menneskerettslig påkrevet. Men det ”vern” som den statskirkelige løsningen har betydd for kirkens raushet, faller nå bort. Det kreves en helt annen aktivitet og målrettethet av de som vil det rause nå. Jeg tror at det eneste som kan gi håp er handlinger, synlighet og modig teologi. Det er nok av dem som vil stenge folkekirken for det fremmede og bare kalle folkelig det som vi kjenner fra før.

I stedet for å sutre seg inn i tausheten over faren for den lukkete kirken, er det på tide å være kreativ og uforutsigbar. Det er lettest å tenke seg at kirken skal være et trossamfunn der medlemmene, særlig de aktive, bestemmer med den største selvfølgelighet. Det er mye mindre opplagt at forholdet er motsatt: de ”passive” bestemmer, for det er for dem særlig at nåden er gratis. Jeg håper at kristenOGprogressiv skal gi oss gode diskusjoner som peker på konkrete og metaforiske veier vi bør gå for å bringe raushet og livsmot inn i både kirkelig tro og kirkelig praksis.

Trygve Wyller Professor i diakoniforskning og fundamentalteologi Dekan ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo

Se kommentarer på dette debattinnlegget, samt videre utdypninger fra Wyller på www.KristenOgProgressiv.no. Denne teksten ble først publisert på www.

KristenOgProgressiv.no den 11. september 2012.

16

Den nye folkekjerkas delirium Den nye kirkeordningen er fri flyt av gode intensjoner, som ikler seg den verste av maktens masker: De som går i ett med tapetet.

“Når kirken glir på isen bryter Kristus den opp med sitt brennende skrog med kjølvann varmt av forsoning” skriver poeten Jan Erik Rekdal. Til dette halmstrå holder mine armer små. Å tyde den nye kirkeordningen er som å lese en bruksanvisning på fremmedspråk. I møte med Da Vincikodene i den nye kirkeordningen blir jeg som Per Petterson: Han sluttet på Blindern fordi han ikke turte å spørre om hva en kollokviegruppe er.

Usynlig makt Det er noe trist over begrepet “ny kirkeordning”. En flerhodet Jesus Mixus med tårnagenter svevende med etiske resonnementer til markedet. Hva med et evig liv på den spirituelle tax free? Fri flyt av gode intensjoner, som avkler maktstrukturer ved å ikle seg nettopp den verste av maktens masker: De lite synlige. De som går i ett med tapetet.

Den nye kirkeordningen har ikke brutt forlovelsen med folkekjerka. Men de praktiserer ikke. De lever ikke ut sine følelser. Den forkledde folkekjerka har sneket seg inn i grunnloven etter stengetid. Folkekjerka i dag er som en reiseregning jeg har glemt å fylle ut. Jeg kommer hjem. Kona maser. Har du husket å fylle ut…? Jeg merker jeg mister fotfestet. Jeg rømmer bort fra stemmen som gir meg denne underlige følelsen av tilkortkommenhet.

Selvfølgelig er jeg flau over ikke å ha fått det med meg. Jeg forsøker å sette det nye kirkebegrepet inn i et excel-ark. Jeg lagrer det. Det ser fint ut. Korset danner en fin graf. Det er kanskje slik verden skal se ut?

Folkekjerkas språk er tungetale Hvorfor fastholde folkekjerka? Det er som å starte diskusjonen om det skal hete pils eller øl. Jeg foretrekker virkningen heller enn navnet. Folkekjerkas språk anno 2012 er tungetale. Kanskje er de fulle på vin?

Den nye folkekjerka har blitt sober og kommet til hektene i et møblert hjem. Samme i navnet men ikke i gavnet. Teologene er blitt til enfoldige jurister. Den nye kirkeordningen er stell av døde bokstaver. I § 1 leser vi egentlig: “Kirken er en del av staten og samtidig ikke en del av den”. Det høres ut som en drita René Descartes.

“Når kirken glir på isen bryter Kristus den opp med sitt brennende skrog med kjølvann varmt av forsoning”. Jeg holder ennå fast. Eller, holdes jeg fast?

Jeg blander meg en sterk “Gjønnes” og leser NOU 2006:2 Staten og Den norske kirke. Det er bedre enn å telle sauer. Jeg sovner. Jeg drømmer. Jeg ser den nye kirkeordningen spasere ved siden av Fjodor Dostojevskij.

Det er inkvisisjons­tidens Spania. Kristus kommer tilbake til jorden og åpenbarer seg i byen Sevilla. Han hilses med jubel av befolkningen. Men på befaling av Storinkvisitoren blir Kristus grepet og kastet i fengsel.

I et øyeblikk er jeg inkarnert med Aljosja. Jeg hører en av fengselsbetjentene spørre ute på gater og streder: Kjære nye kirkeordning. Folkekjerka, hør! Hvordan har du det, egentlig? Lengter du ikke hjem?

Det blir bekmørkt. Så tennes et stearinlys. Jeg hører en spe stemme i det fjerne: Hit! Hitover!

Eivind Berthelsen PhD Førsteamanuensis i sjelesorg ved Det praktisk-teologiske seminar, UiO

17

Folkekirken – hvor står den og hvor skal den gå?

Det er vi kirkemedlemmer som må skape innhold i folkekirke-begrepet. Det blir en kamp om vi skal ha en inkluderende kirke eller om den skal være for de få som definerer seg som bevisst troende.

Det politiske kompromisset som ble inngått i 2008 var et historisk nødvendig steg i kirkens løsrivelse fra staten. Kirken hadde laget sin egen utredning “Samme kirke – ny ordning” i 2002. Det statlige Gjønnes­ utvalget kom med sin utredning i 2006 og et flertall i begge utredningene konkluderte med at det måtte etableres nye relasjoner mellom staten og kirken. Statskirken var kommet til veis ende.

Stort sprik på Stortinget Forhandlingene på Stortinget startet med at det i regjeringspartiene var stort sprik i standpunktene. AP var opptatt av at det skulle være et bredt forlik som omfattet alle partiene. Sp ville opprettholde statskirken uten særlige endringer. SV ville ha en avvikling etter modell fra flertallet i Bakkevigutvalget, og med egen medlems­ avgift som hovedfinansieringsordning. Altså en svensk modell.

Med dette utgangspunkt var det klart at opposisjonspartiene fikk en viktig rolle i å dra kompro­misset så langt som mulig mot et endelig skille mellom stat og kirke. Både underveis i prosessen og i ettertid, ble det tydelig at flere deler av kompromisset hadde sterke innebygde motsetninger, og trolig heller ikke kunne realiseres.

La meg nevne to grunnleggende forhold. Det ble tidlig klart at en sjølstendig kirke ikke kan leve uten å være eget rettssubjekt. Dessuten, å skape en sjølstendig kirke uavhengig av staten der deler av de ansatte fortsatt skal være statstjenestemenn, er så åpenbart inkonsekvent at det ikke kan overleve lenge.

Det er dessuten grunn til å være skeptisk til bærekraften i et system der de som vedtar aktivitetene er andre enn dem som bevilger pengene til aktivitetene. Kan kirkens egne organer vedta organisering og aktivitet uten at de samtidig fastsetter inntektene? Kan kirken forvente at Stortinget til enhver tid vil følge opp med bevilgninger etter at kirken sjøl har fastsatt aktivitetsnivået? Derfor peker alt mot at kirken sjøl må vedta hva den trenger av inntekter, noe som bare kan skje gjennom en eller annen form for medlemsavgift.

La meg også legge til at debatten i Stortinget våren 2012 tyder på at flere politikere opptrer som om statskirken fortsatt lever. De ber om en egen melding som blant annet skal se på valgreglene. Dette bør nå ligge utenfor Stortingets mandat, noe kirken må være tydelige på i møte med politikerne.

“Folkekirke”?

Grunnloven bruker formuleringen “Den norske Kirke forbliver Norges Folkekirke”. Men “folkekirke” er ikke et entydig begrep innholdsmessig og historisk. Det ble først brukt på 1800-tallet i kirkens møte med moderniteten. Embetsmakt, bekjennelsestvang og manglende folkelig innflytelse kom på defensiven, og resultatet ble den nye folkekirken. Senere ble begrepet benyttet tidlig på 1900-tallet, da framveksten av indre­ misjonen ga folkekirkebegrepet en ny betydning. Nå er det tatt i bruk i grunnlovens § 16.

Kirken sjøl brukte “folkekirke” i vedtaket på Kirkemøtet i 2008, om kirkens visjon: “I Kristus, nær livet – en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.”

Det er vi som medlemmer som må skape innhold i begrepet. Hvorledes folkekirken kommer til å framstå, blir resultatet av kamp og motsetninger mellom grupper og kanskje sterke enkeltpersoner. Det blir en kamp mellom liberale og konservative. Det blir en kamp om vi skal ha en inkluderende kirke eller om den skal være for de få som definerer seg som bevisst troende.

Omtrent 70 % av det norske folk er medlemmer av Den norske kirke. De møter kirken i ulike faser av

18

livet, som dåp, konfirmasjon og ved begravelse. Båndene er trolig forholdsvis svake, men kirken er der som en veiviser i vanskelige etiske spørsmål. Folk skal orientere seg i et kulturelt og livssynsmessig mangfold. Derfor må kirken på en helt annen måte enn tidligere stå fram som en livsressurs og et attraktivt identitetsbyggende felleskap. For oss som ønsker at kirken skal klare denne rollen, er det flere forhold som er viktig.

Demokrati, trosopplæring og medlemsavgift Kirken må bygge en bærekraftig struktur der demokrati, deltakelse og engasjement er det grunnleggende.

Gamle embetsmannsstrukturer må vike til fordel for strukturer og organer der folk har lederansvar gjennom reelle demokratiske valg. Det er den enkelte menighet som er grunnorganisasjonen. I tillegg til menighets­ nivået er det viktig at en finner et nivå over som ikke automatisk blir identifisert med embetsmanns­­­kirken.

Det nasjonale nivå må tillegges en del nødvendige funksjoner, men en må unngå å bygge en kirke der makta er sentralisert.

Vi som ønsker en kulturåpen og modig kirke som kan utfordre både makta og enkeltindividet, må legge vekt på opplæring. Å utvikle trosopplæringen og være bevisst på hva en vil formidle, vil bli avgjørende for hvorledes kirken skal framstå – men det er også like mye et spørsmål om hvorledes de unge skal klare seg i det religiøse og kulturelle mangfoldet.

Kirken kan ikke i mange år framover regne med at staten vil være hovedfinansieringskilde. Det vil dessuten være klokt av oss som representer den radikale og liberale delen av kirken, at vi argumenter for å bryte de siste tydelige bånd mellom statsmakt og kirke. Det må aldri være tvil om at kirken er uavhengig av staten og at vi dessuten ikke kan mistenkes for å ha privilegier. I Sverige klarte de allerede ved skillet i 2000 å etablere en ordning med medlemsavgift. Det bør også bli ordningen for folkekirken – Den norske Kirke.

Rolf Reikvam Stortingsrepresentant (SV) 1997-2009 Medlem av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen 1997-2001 Leder av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen 2001-2005 Medlem av Kommunal- og forvaltningskomiteen 2005-2009

Les kommentarer på dette innlegget og, øvrig folkekirkedebatt under dette innlegget, på www.KristenOgProgressiv.no.

19

del

FOLKEKIRKE OG DEMOKRATI I bruddet mellom stat og kirke blir det synlig for alle at kirkesamfunnets indre strukturer ikke er demokratiske, og at mektige røster i “kirken selv” mener at de heller aldri bør bli det – Jone Salomonsen Fremtiden er flerbruk! Kommunen bør stille med verdige, store og fleksible lokaler til alles seremonibruk – Lars-Petter Helgestad Spisser Israels Gud ører når Kirkemøtet beslutter? Og, ikke minst, lar han seg overbevise av flertallets makt? – Sian O’Hara

20

1 % innenfor og 99 % utenfor?

Den amerikanske Occupy-bevegelsen er en god modell for den progressive folkekirka.

I kirkeforliket har Stortinget bestemt at kirken skal få et nytt navn og hete “folkekirke”. Betyr det at Stortinget også mener at kirken skal styres som en folkekirke, det vil si, at den er folkets kirke og derfor bør styres av hele folket, av 99 %? Er skilsmissen fra stat til folk derfor et demokratispørsmål? Henspiller “folk” på de som er av etnisk norsk herkomst, eller kanskje på dåpsfolket – det utvalgte folket som skapes inni det nasjonale folket gjennom et særegent kirkemedlemskap gjennom dåpens bad? Eller alluderer “folk” i “folkekirke” til demokratisk eierskap av en nedarvet religiøs institusjon for alle landets innbyggere, en kirke for alle, slik folkeskole engang betydde skolen for hele folket, med adgang for alle?

1 og 99 I USA blir prosenttallene 1 og 99 assosiert med Occupy-bevegelsen og en spirende ny politisk bevissthet om at samfunnet og økonomien i demokratiets tidsalder produserer større – ikke mindre – forskjeller mellom folk.

Prosentene 1 og 99 skal ikke tas altfor bokstavelig, de er cirka-tall. Men de uttrykker folks vilje til kritikk av det akterutseilte menneskesynet til grunnleggende samfunnsinstitusjoner, og motet til å kreve mer direkte demokrati og en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder og byrder. I tillegg er Occupy-bevegelsen en oppvekker om alles fødselsrett og -plikt i et samfunn som alle – inkludert de 99 prosentene – eier og tilhører.

Så hvilken relevans har Occupy-eksempelet for Den norske kirke, når det visselig er forskjell på samfunn og religion?

Mindre demokrati i kirken I idrettsforeninger og andre foreninger er det de som vet mest, de som står innerst og som trofast ordner alt, som bestemmer. Kjernen velges og kjernen bestemmer, ikke et generelt idrettsfolk. I familier, firmaer og korporasjoner oppnevner styret seg selv og selv-rekrutterer fordi de eier kapitalen.

Hva er så kirken? Et samfunn av døpte, en forening av troende, en kapitaleier av hellige mysterium som ikke må besudles men forvaltes korrekt slik at kirken og troen vokser?

Occupy-bevegelsens kritiske demokrati-krav til storsamfunnet er et mer relevant refleksjonsspeil enn både foreningens og korporasjonens selvopptatte lukkethet. For i bruddet mellom stat og kirke blir det synlig for alle at kirkesamfunnets indre strukturer ikke er demokratiske, og at mektige røster i “kirken selv” mener at de heller aldri bør bli det da kirken er et særtilfelle, et hellig unntak.

Foreldrevelde som styringsform I statskirkemodellen var kirken å ligne med en korporasjon eller et firma der Kongen og vår politisk valgte regjering var kirkens styre, og var de som til syvende og sist avgjorde store saker og viktige ansettelser. Fordi politikken avgjorde, hadde det norske folk – etter at alminnelig stemmerett ble innført – reell innflytelse over kirken gjennom hvordan de stemte til storingsvalg. Regjeringen kunne gå imot kirkens “egen” smale eller udemokratiske anbefaling gang på gang, og for eksempel ansette Ingrid Bjerkås som første kvinnelige prest mot kirkens vilje, Rosemarie Køhn som biskop mot kirkens vilje, Gunnar Stålsett som biskop mot kirkens eget votum. Politikerne hadde rett til å sørge for at det var en viss balanse i kirken mellom konservative og radikale.

Dette er nå dramatisk endret.

Som vi vet, er ingen av kirkens organisasjonsformer gudegitte, men partikulært historiske og feilbarlige.

21

Det er derfor lov å forkaste paternalismens akterutseilte menneskesyn som styringsprinsipp for kirken og også avvise fedre- eller foreldreinstitusjonen som beste styringsform. Men slik kirken nå er organisert, har disse normene fortsatt hegemoni. Derfor kommer alle valgalternativ innenfra og ovenfra, fra maktens sentrum, fra våre symbolske foreldre som vet best, og legges ut for valg til representative organ. Makten oppnevner nominasjonskomiteer og intervjukomiteer, makten anerkjenner valglister, og de fleste prosesser er skjult for offentlig innsyn og debatt. I den grad vi – folk flest (“barna”) – har innflytelse, kan vårt valgalternativ i verste fall være et ikke-valg, eller stå mellom to onder, fordi vi ikke har makt til å fremme kandidater eller lister.

Folkekirke som skaper folk Den norske kirke er en misjonskirke, som vil si at dens gudstjeneste er åpen for døpte og udøpte, kristne og ikke-kristne. Kirken er helt åpen og kallet til omvendelse og tro lyder daglig. Ingen kan bruke stemplet fra i går i dag. Det sakramentet som tilbys denne gudstjenesteforsamlingen av faktisk hellige og uhellige hver søndag, er nattverden.

Formelt forutsetter nattverdfellesskapet at en sirkel av døpte allerede er konstituert. Å først bli gjen­født (døpt) og så motta hellig føde (nattverd) i sin nye skikkelse, synes logisk for en avgrenset gruppes bedre­ vitende oppdragelsesprosess og formende overgangsritual fra barn til voksen, fra umoden til moden. Rekke­ følgen er sikkert også rimelig for et mysteriesamfunn, et troendes opptakssamfunn av særlig utvalgte fra død til liv. Rekkefølgen er derimot ikke rimelig dersom det som skal skapes er et sammensatt, tolerant, rettferdig, fler­kulturelt, multigenerasjonelt, pluriseksuelt og velforlikt folk.

Det er ikke sikkert det var Stortingets mening at folkekirke-begrepet skulle implisere det å skape folk i denne siste betydningen, ei heller i globalt perspektiv. Men slik kan det tolkes.

Stortingets handling kan også tolkes som at folk gis tilbake kirken i betydningen “den religion nordmenn ble tvunget til å anta etter at Olav falt på Stiklestad”, men nå med en helt ny sjanse til å gjøre den til sin egen og ved å ta i bruk demokratiske prosesser. Den gang var det kun monarker, høvdinger og embetsmenn som kunne forme kirke på norsk. I dag er dette allerede sterkt endret og det er faktisk helt åpent om kirken i morgen kommer til å kunne inkludere ikke bare de som i dag identifiserer seg som kristne, men alle som bor der kirke skjer.

Kirke eies ikke av de 1 % innenfor som driver Kirke A/S for de 99 % utenfor. Spørsmålet er hvordan dette teologisk kan tas på alvor og gis form.

Jone Salomonsen, dr. theol Professor i teologi ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

22

Flertallstyranniet For en katolikk er det forventet at kirken opptrer som en korreks til samfunnet. Det er vanskelig hvis man blir for tett sammenvevd med det.

For hva sa Moses da han fikk steintavlene, angivelig skrevet med Guds finger, overlevert på Sinai? Sa han: ”Øy, la oss revidere og stemme over dette, så får du folkets tilbakemelding, Gud. Vi kommer tilbake med et revidert utkast”? Nei, han tok imot uten protester, og etterpå løp han ned og kjeftet på israelittene som allerede hadde laget seg en gullkalv å tilbe.

Israels Gud er en usympatisk kar, i beste Khomeini-stil. Så sint, så sint, og ingen sier ham imot. De som ignorerer ordrene går det riktig ille med, som ved hurlumheiene i Babylon og Sodoma. Den eneste egentlige solskinnshistorien i GT er Jobs bok, der den arme og gudfryktige Job mister alt utenom pest og kolera, men holder ut så Djevelen må bite i det sure eplet. Etter Jesu heller kortvarige sceneinntreden i NT er det tid for nåde og tilgivelse. Men hva kan tilgis, og hva må til? Hvem får mest og minst nåde?

Som skilt, homofil eller uten stor respekt for det sjette bud føler du deg kanskje bedre hvis prest og kirke ikke fordømmer deg. Men endrer det det faktum at det bærer lukt til helvete likevel? Spisser Israels Gud ører når Kirkemøtet beslutter? Og, ikke minst, lar han seg overbevise av flertallets makt?

Guds folk eller folkets Gud? Sett med katolske øyne er Den norske folkekirke en hybrid av gammeltestamentlig vrede og moderne aksept av endemisk karaktersvakhet hvor tilgivelse og nåde er blitt et smørepålegg på tube. Alle som sitter nærmest (Kirkemøtet) kan få. Det er verre stilt med de andre. De som ikke har klart å overbevise den demokratiske kirkeopinion om at Gud også har forandret synet på deres sak siden GT ble skrevet. Derfor er det for eksempel helt greit å skille seg, altså som i ekteskapsbrudd, men ikke for eksempel å leve ut en homofil legning.

For som biskop i Nord-Hålogaland, Per Oskar Kjølaas, kunne trøste seg med etter at hans tredve år lange ekteskap havarerte i 2006: ”Jeg spurte departementet om jeg hadde deres tillit. Svaret var at jeg har full tillit.

På samme måte informerte jeg prostene, ansatte på bispekontoret og de andre biskopene. Jeg har til nå ikke fått én negativ reaksjon”, sa han til avisa Nordlys.

Det er trivelig å høre at biskopen ikke led ekstra overlast, og dessuten fikk beholde en av kirkens viktigste stillinger, etter å ha brutt det sjette budet. De øvrige biskopene – som slett ikke alltid kjennetegnes av sine liberale grunnholdninger – hadde altså heller ingenting å innvende. Sett med katolske øyne er det uunngåelig å ikke mistenke biskopene og Kirkemøtet for å huse en liten Pontius Pilatus i magen. ”Korsfest, korsfest!” (Joh, 19,6) ropte en marginalisert, høyrøstet gjeng besserwissere idet de holdt Jesus fanget. Pilatus bøyde seg for folkets krav og lot en røver frigis mens en uskyldig ble dømt til døden, samtidig som han toet sine hender og erkjente at urettferdigheten rammet tilfeldig.

Og bakom lurer spørsmålene: Ville Jobs lidelser blitt redusert om han hadde hatt Kirkemøtet som heiagjeng? Er kirkens skepsis mot homofile – men ikke skilte eller gjengiftede – teologisk fundert, eller er det et utslag av personlige fordommer som er i flertall?

Massene som ondet I bibelen er folket som flertallsmakt interessant nok opphavet til mye ondt. De gjør dumme ting når de tar makten i egne hender, og veivalgene derfra leder alltid bort fra Gud, enten det ender i gullkalv, korsfestelse, babylonsk kaos eller syndeflod. Heltene er alene, motstrøms, misforstått og forhatte av det etablerte, komfortable flertall. Protestanter er tilsynelatende ikke veldig opptatte av Jesu politiske side. Men vi kan vel enes om at å tilpasse seg det behagelige flertall definitivt ikke var hans varemerke?

23

For en katolikk er det forventet at kirken opptrer som en korreks til samfunnet. Det er vanskelig hvis man blir for tett sammenvevd med det. Det ser vi ikke minst i flere katolske land der kirken korrumperes av politisk makt, om enn på en annen måte, slik at det sekulære folkestyret overstyres. Og da er det mer komfortabelt med en svak kirke som ikke gjennomsyrer samfunnet og respekterer folkeflertallet mer enn Gud, som i Norge.

Men er komfort en kristen verdi?

Den katolske kirken framstår som et fossil i vår tid, og mange av standpunktene som har opphav i Vatikanet er så uspiselig kontrære at jeg knapt klarer å forholde meg til dem på et alvorlig plan. Likevel har jeg sans for Den katolske kirken som intellektuell korreks, siden den tvinger en til å tenke på nytt om ting som er pakket inn i konsensuspreget vanetenkning. Av og til overbevises jeg om at samfunnsutviklingen er på riktig vei, på tross av at Vatikanet klager og bærer seg ad, og av og til ikke. Men jeg får i hvert fall et dytt i retning av å tenke nytt om ting.

Det er mer enn man kan si om folkekirken, hvis formål, later det til, er å kaste en velsignelse over tidens ånd.

Sian O’Hara Journalist og masterstudent i filosofi

Les kommentarer på dette innlegget på www.KristenOgProgressiv.no.

24

Kirke for hele folket?

Fremtiden er flerbruk – ikke folkekirke!

Hvorfor skal en som meg mene noe om folkekirkedebatten? Jeg er ikke medlem i Den norske kirke. På flere områder påvirkes jeg likevel av Dnks påfunn og aktiviteter. Dessuten er jeg en del av det norske folket – håper jeg.

For de stadig flere av oss som ikke er med i dette kristne trossamfunnet, kan det virke underlig når det nå skal understrekes hvor sterke og tette bånd det er mellom det norske folk og Den norske kirke.

Andelen av norske statsborgere som er med i Dnk faller meg 1 prosentpoeng i året.1 Både innvandring og et større livssynsmangfold blant personer med dype familierøtter i Norge gir samfunnet en markant annen sammensetning enn for noen tiår siden.

Folket utenfor kirken blir en utfordring i alle praktiske forhold hvor Den norske kirke til nå har hatt en privilegert plass i Norge. Ett av områdene hvor dette problemet med ”Folkekirken” kommer til uttrykk er ved graven.

Et rom i kirken for alle – bokstavelig talt Gravferdsloven fastslår at det er Den norske kirke lokalt som skal ha det offentlige ansvaret for forvaltning av kommunens gravplasser, krematorier, kapeller osv. for alle innbyggere. Soknet eier til og med eiendommen til gravplassen vi alle må ligge på. Det er det lokale kirkekontoret jeg må henvende meg til i forbindelse med mine slektningers grav, ikke en kommunal og nøytral velferdsetat.

Om ikke det er ille nok, har flere nye kirkebygg på velmenende vis fått livssynsnøytrale rom.2 Her har menigheten satt av ”lille sal” til bruk for andre grupper, bl.a. ved humanistiske gravferder. (Ikke-kristne har jo som kjent ikke så mange venner, så resten av lokalet er selvsagt forbeholdt de rett-troende.) Dette eksemplet er dessverre ikke enestående.

Kirken gravlegger hele folket En av livssynsminoritetenes største utfordringer i dagens Norge er knyttet til livsløpets seremonier, særlig ved gravferd. Dette er dokumentert i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn3 (hvor jeg for ordens skyld må opplyse at jeg har permisjon fra min stilling som informasjonskonsulent).

Minoritetenes utfordringer er i hovedsak knyttet til Den norske kirkes dominerende rolle. Humanister kan plutselig få et trekors på graven i påvente av gravsteinen. Et annet eksempel kan være at flere kommuner ikke tilbyr graver som ligger i retning Mekka. Avdøde muslimer må da gravlegges i en annen kommune, med de praktiske ulemper dette gir de pårørende.

Utvalget som vurderte ny statskirkeordning, Gjønnesutvalget, konkluderte i 2006 med at kommunene burde ta over den felles gravferdsforvaltningen i Norge. Dette kokte bort i Stortingets kirkeforlik. Kultur­ departementet ba et annet utvalg om å vurdere statskirkens monopol på gravferdsansvar en gang til.4 Anbe­ falingen fra det såkalte Stålsettutvalget i begynnelsen av 2013 var enstemmig: Kommunene bør overta forvaltnings­ansvaret for gravplassene og tilhørende virksomhet (krematorier, felleskapell osv.).

Felles og fleksible seremonirom Kommunene har i dag plikt til å bygge kirkebygg for Den norske kirkes menigheter. De har ingen tilsvarende plikt til å ordne livssynsfleksible seremonirom for andre innbyggere. Det eneste fornuftige ville være om slike nybygg ble utformet helt livssynsnøytrale5, så kan ulike grupper henge opp sine symboler etter hvem som skal bruke det.

25

Det finnes heldigvis gode eksempler på dette, bl.a. moderne Vestfold krematorium6, romslige Orelund kapell7, vakre Salten krematorium8, og ærverdige og ombygde Store kapell i gamle Drammen krematorium9. Den norske kirke en stor bruker der slike felles seremonirom finnes.

På andre arenaer enn gravferd finnes det felles, mindre rom for tro og livssyn (ofte kalt ”stillerom”) ved bl.a. St. Olavs hospital10, Universitetet i Tromsø11, Universitetet i Nordland12, Oslo Universitetssykehus Ullevål13, på Garder­moen lufthavn14 og på Stortinget.

Ved Universitetet i Oslo (UiO) er det derimot etablert et kristent kapell og en muslimsk mosalla (bønnerom), i stedet for å ha et fellesrom. Fortsetter UiO denne strategien må de vel også finne lokaler til andre grupper når de blir mange nok.

”Folkekirken” gjør det vanskelig for folk Dessverre blir det problematisk å få gehør for felles livssysnsfleksible seremonirom når ”Folkekirken” gir inntrykk av å passe for alle. “Kan dere ikke bare bruke kirka da?” kan man få høre. Nei, for mange av oss blir det feil på en rekke måter. De færreste virker dessuten klar over at Kirkerådet har gitt ganske strenge regler for bruk av kirker.15 Jeg forstår at Dnk ønsker egne lokaler til sine søndagsaktiviteter. I stedet for å bygge nye, store og for det meste tomme seremonikirker burde de bygge små kirker som passer til oppslutningen om de ordinære gudstjenestene. Dette forutsetter at kommunen stiller med verdige, store og fleksible lokaler til alles seremonibruk. Jeg ønsker meg et sterkere engasjement for dette fra Dnk, det ville virkelig vært å støtte et fellesgode for hele folket.

En fersk undersøkelse fra Norstat og Jølstad begravelsesbyrå viste at halvparten av folket ønsket andre former for gravferd enn i regi av Den norske kirke.16 Denne realiteten må både statskirken og statsmakten ta inn over seg, selv om gravferd per i dag er kirkens mest populære seremoni. I løpet av noen tiår skal sekstiåtterne gravlegges. Fremtiden er flerbruk!

Lars-Petter Helgestad Rådgiver i Human-Etisk Forbund

Forfatteren av dette debattinnlegget har foretatt noen få endringer i teksten i forbindelse med trykking av dette heftet.

1 http://www.kirken.no/?event=downloadFile&FamID=105562 2 http://www.vestbyavis.no/kultur/article6361247.ece 3 http://trooglivssyn.no/livsfaseriter 4 http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8916&sok=1 5 http://www.human.no/Seremonier/Humanistisk-gravferd/Livssynsnoytralt-seremonirom/ 6 http://vestfold.krematorium.no/ 7 http://www.byggutengrenser.no/inspirasjon/orelund-kapell 8 http://www.vestbyavis.no/kultur/article6361247.ece 9 http://www.drammen.kirken.no/934/552/803-12984.html 10 http://www.stolav.no/no/Om-oss/Organisering/Stabsavdelinger/Organisasjon/Prestetjenesten/Stille-rom/102302/ 11 http://uit.no/ansatte/organisasjon/artikkel?p_document_id=284445&p_dimension_id=163763&p_menu=42374 12 http://www.hibo.no/index.php?ID=10859 13 http://www.oddfellow.no/article.php?articleID=11454 14 http://kapelletpagardermoenflyplass.kirkenorge.no/ 15 http://www.kirken.no/?event=doLink&nodeID=2652 16 http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8999&sok=1

26

27

del

FOLKEKIRKA OG SAMFUNNET Det kristne venstre bytta bort Gudsriket mot en smule sosialdemokrati. Og nå aner vi ikke hva vi skal gjøre med folkekirka etter staten – Torkil Hvidsten Vi må bekjempe hierarkienes tradisjonelle paternalisme, undertrykkelse av kvinner og seksuelle minoriteter og uansvarlige holdning til familieplanlegging, og markere at det fulltonende kristenlivet leves i samfunnet og ikke i klostrene – Atle Sommerfeldt Hvordan hadde Den norske kirke sett ut om den ikke (inntil nylig) var statskirke i en demokratisk oljenasjon? Hvordan hadde lønningene, arbeidsforholdene sett ut? Kan vi som nyter godt av denne velstanden egentlig ta inn over oss hvordan det er for dem som betaler prisen for dette? – Gyrid Gunnes Folkekirka kan per definisjon verken være samfunnsomstyrtende, motkulturell eller profetisk – Leif Jørn Hvidsten Kan kirken, også gjennom sine ledere, for eksempel en biskop, engasjere seg i saker uten at det nødvendigvis bygger på bred kirkelig konsensus?

Mitt svar er et utvetydig ja! – Tor B. Jørgensen Nyliberalismens nedbryting av alle verdifellesskap og meningskollektiver, slik som Kirka, er som en sirenesang for våre selvelskende, selvnytende og herskesyke sider – Ingvar Tølløv Skjerve 28

Progressiv eller allmenn kirke?

Folkekirka skal ikke være radikal. Den skal være folkelig.

Begrepet ”folkekirke” har fått en selvsagt plass i debatten om Den norske kirke og dens framtidige liv og struktur. Det brukes i Den norske kirkes eget visjonsdokument1: Den norske kirke er en …bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke”, og synes å være fullstendig hevet over debatt.

Tvetydig kirke, tvetydig begrep Slik sett er begrepet selv et uttrykk for Folkekirkas tvetydighet: de aller fleste kan fylle den (Kirka) og det (begrepet) med sine egne assosiasjoner. Noen bruker “Folkekirke” som det frigjorte alternativet til “Statskirke”.

Noen synes ”Folkekirke” markerer avstand til “Organisasjon” og “Forening”. Noen tror Folkekirke betyr at en har hele folket som misjonsobjekt – eller at Folkekirken er det stillas en bygger den sanne kirke innenfor.

Og noen tror folkekirke­modellen som “kirke for folk flest” representerer en progressiv eller radikal kristen­doms­­forståelse. Enda vi vet at “folk flest” ikke er noen garanti for noe annet enn det “folk flest” står for.

Ikke radikal Folkekirka er ikke radikal. I hvert fall ikke i betydning “tilhørende på den partipolitiske venstresida i Norge”.

Folkekirka er på grunn av sin størrelse og omfattende karakter nødt til å være nokså “allmenn” i sine opp­ fatninger. Den praktiserte folkekirke er der “folk flest er” når det gjelder meninger og standpunkt. Noe annet er umulig for en institusjon som omfatter 80 % av alle nordmenn.

Det betyr at folkekirka nesten per definisjon verken kan være samfunnsomstyrtende, motkulturell eller pro­fetisk. Det er umulig for en stor majoritet å gjøre opprør mot seg selv og sine ordninger og normer.

Ser en på hva Den norske kirke har vært og er for eller mot, er det tydelig at kirkeskipet er stort og at det tar tid å endre kursen. På enkelte områder av kulturell karakter, har det vært langvarig tau­­trekking.

Det gjelder for eksempel forholdet til kortspill, dans og alkohol. Her har folkekirka bidratt til å overkjøre mot­­­kulturelle miljøer.

Folkekirka kan fungere radikalt Folkekirka kan iblant fungere “radikalt” når den på enkelte symbolområder trekker “folkets” stand­­punkter inn i en indrekirkelig/teologisk debatt. Som i diskusjonen om kvinnelige prester. Eller i homofilidebatten. Da kunne den tause, døpte majoritet brukes som sannhetsvitne av et radikalt mindretall blant kirkeeliten. Men ”radikalt” i denne sammenheng betyr ikke nødvendigvis plassert på politikkens venstreside. Langt inn i Høyre var det tidlig sympati for kvinnelige prester – og for individets rett til å leve ut sin seksualitet. Selv om det ikke ble noen kampsaker av dette i Høyre.

Folkekirka kan altså fungere “radikalt” om “radikal” defineres som uttrykk for at det er folke­­fler­ tallets meninger som kommer til uttrykk. Grunnen til at dette høres radikalt ut, er påvirkningen fra frigjørings­­teologien. Men i frigjørings­teologiens hjemtrakter representerte folkeflertallet nettopp en under­ trykket majoritet som ut fra sine interesser hørte hjemme på den partipolitiske venstresida. Og altså var politisk radikal.

Et fellesskap med syndere Ønsker man en radikal og progressiv kirke i Folkekirka, må en jobbe som for eksempel Misjonssambandet – bare med motsatt fortegn. Da blir Folkekirkens store medlemsmasse (de døpte), det ytre skall som den sanne 1 http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=3200

29

kirke skapes innenfor. En satser da på å bygge en kirke basert på enighet. I det ene tilfellet på radikal enighet, i det andre tilfellet på konservativ enighet om teologiske eller politiske spørsmål. Men begge jobber ut fra en forståelse av at “folkekirken” er mangelfull og ikke en “ekte nok” kirke siden den ikke tilfredsstiller ønskene om å være ren og rank nok.

En folkekirke kan ikke tilfredsstille krav om målrettet og slagkraftig enighet!

En måte å tenke teologisk om folkekirken, er at den fungerer som et “gudsbevis” nettopp når den er sammen­satt og rommer strid og uenighet. Med sitt utgangspunkt i et geografisk avgrenset sted, har den en annen forutsetning enn organisasjonen som er bygget på enighet og felles interesser. Med utgangs­punkt i de allmenne livserfaringer og tolking av dem, er den et alternativ til de som forkynner ut fra de spesifikt religiøse erfaringer.

Til syvende og sist må progressive kristne velge om de mener at Den norske kirke skal være en tydelig, (parti)progressiv kirke for å være “ekte kirke”. Eller om en er en ekte kirke selv om en rommer “kreti og pleti” og flertallet av og til har tvilsomme (i denne sammenheng konservative) holdninger – fordi Kristustroen overgår ubehaget med fellesskap med syndere!

Leif Jørn Hvidsten Domprost i Hamar

Les kommentarer på dette innlegget, fra blant annet Andreas Hilmo Grandy-Teig, Sindre Stabell Kulø, Sara Elisabeth Moss og Ivar Bu Larsen, på www.KristenOgProgressiv.no.

30

En engasjert folkekirke Å være en åpen folkekirke dreier seg om noe annet enn å representere det minste felles multiplum.

“Kan en folkekirke være en engasjert og progressiv aktør i samfunnet?” Slik omtrent er spørsmålet stilt meg.

Og det er relevant. Dersom vi ønsker en åpen og inkluderende folkekirke hvor alle kan føle seg hjemme, vil ikke det da bety at en må unngå kontroversielle og vanskelige saker i det offentlige rom? Vil ikke en slik alt­ om­favnende kirke med nødvendighet bli en tannløs og utydelig kirke?

Spørsmålet er relevant, men det er feil stilt. Kirken vil aldri, etter sitt åndelige innhold eller i sitt etiske vitnesbyrd, kunne forveksles med summen av åndelige og etiske stemninger og følelser som måtte finnes i majoriteten av den norske befolkning. Å være en åpen og inkluderende, raus og trygg folkekirke dreier seg om noe annet enn å representere det minste felles multiplum av oppfatninger og meninger.

En tjenende og kritisk kirke Kirken, også for oss som ønsker en slik åpen og raus folkekirke, er bestemt av sitt teologiske utgangs­punkt og sin grunn­leggende tro på Jesus Kristus som korsfestet og oppstanden, som Ordet som møter oss i de livgivende fortellingene om ham slik vi finner det i Skriften. Her finner vi nestekjærlighets­budet og fortellinger om et budskap og et liv som frigjør og skaper grense­sprengende fellesskap, hele tiden med fokus på de som er satt utenfor, som blir oversett og undertrykt. Kirken er etter sitt vesen og i sin Herres bilde, en tjenende kirke.

Med dette som utgangspunkt vil kirken, når den fungerer på sitt beste, være en kritisk røst i ord og handling, i et hvert samfunn. Den vil være utfordrende og kontroversiell fordi den i moderne språk­bruk vil stå opp for menneske­verd og rettferdighet, uansett hvor lite populært dette vil være i storsamfunnet. I prinsippet er dette engasjementet grenseløst. I min hverdag betyr dette for eksempel støtte til asylsøkere og rom­folk, trafficking­ofre og palestinere. Markering av slik støtte innebærer kritikk av dagens politiske virkelighet og støttes langt fra av “hele folkekirkemenigheten”. Det samme gjelder engasjementet for naturen, for klimaet og mot grådighets­kulturen. Troen på skaperverket som en gudegitt gave som vi kan ødelegge, legger tunge føringer for et engasjement i slike saker. Og vi kunne fortsette.

To spørsmål og et trosstandpunkt To spørsmål er viktige. Det første: Kan kirken, også gjennom sine ledere, for eksempel en biskop, engasjere seg i denne type saker uten at det nødvendigvis bygger på bred kirkelig konsensus? Mitt svar er et utvetydig ja! Når kirken er folkekirke og lever nær folks hverdag, lever den nær de som lever i samfunnets ytter­kant, og er forpliktet til å tale deres sak. Her vil virkeligheten og vår forståelse av denne peke på forskjellige løsnings­ horisonter. Men hvis pulsslagene fra den umiddelbare deltakelsen gjøres avhengig av kirkelig konsensus og styres av vedtatte strategier, mister kirken sin vitalitet og troverdighet.

Det andre spørsmålet: Vil ikke da kirken bli virvlet inn i et motsetningsfylt spill som kan true kirkens lokale fellesskap og skygge for dens åndelige budskap? Tilsynelatende er det tilfelle. Men overser vi ikke da den indre sammenhengen ånd og liv? Bærer ikke kirken på en tradisjon fra de gamle profeter og fra sin herre og mester som nettopp viser at livet og kjærligheten skaper motsigelser og får fram motsetninger? Er det ikke i disse prosessene at livet og kjærligheten trår fram på nye og overraskende måter?

Til slutt et trosstandpunkt: Jeg tror folkekirken ikke trues av en tydelig, gjerne provoserende og kontro­versiell,

31

og gjerne “sprikende”, kirke. Det avgjørende spørsmålet er om den makter å kommunisere sitt enga­sjement med ekthet og integritet. Folkekirken vil leve der dens indre – kjærlighetens nerve – gjen­kjennes av folk. Den nerven som henvender seg til livet og beveger seg i frigjørende åpenhet mot folk som trenger kjærlighetens og nådens kraft i livene sine. I et slikt perspektiv tåles også uenighet og motsetninger – i en felles lengsel mot det grenseløse fellesskapet Jesus Kristus har skapt for alle.

Tor B. Jørgensen Biskop i Sør-Hålogaland

Les kommentarer på dette innlegget, blant annet fra Mina Finstad Berg, Kristine Hofseth Hovland og Gaute Granlund, på www.KristenOgProgressiv.no.

32

Folkekirken - en engasjert samfunnsaktør Vi har sterke vedtak i Kirkemøte og Bispemøte om miljøspørsmål, global rettferdighet og integrering av mennesker med utviklingshemming. På alle disse feltene er det stort handlingsrom for deltagelse i den offentlige debatt.

En folkekirke må være en engasjert kirke, forankret i dens bestemmelse som evangelisk-luthersk og dermed forpliktet på å tolke Skrift og bekjennelse til samtidens mennesker og inn i dagens samfunn. Dette engasje­ mentet har to hovedretninger. For det første å bidra til at alle mennesker, og særlig de stor­­samfunnet margina­ liserer, får mulighet til å leve ut sitt guddommelige potensiale og oppfylt sine grunnleggende ret­t­ig­heter, utledet av alle menneskers verdighet gitt av Skaperen. I vår samtid konkretisert i den universelle menneske­rettighets­ erklæringen med tilhørende konvensjoner. For det andre må kirken overvåke de med makt og myndighet i stat, næringsliv, familien, det sivile samfunn – inkludert kirken, og bidra til at deres makt­utøvelse ikke inkl­u­ derer overgrep, men at den fremmer menneskets verdighet og rettigheter.

Kirken som kommunikativt rom I dette arbeidet har kirken mange instrumenter, noen av dem spesialiserte, noen av dem helhetlige. En sentral rolle for Den norske kirke som folkekirke er å ta konsekvensen av at det store flertallet av befolkningen er med­lemmer i kirken, hvilket betyr at kirkens medlemmer finnes i alle posisjoner og roller. På dette grunn­laget bør kirken se seg som en sentral institusjon for det Habermas kaller kommunikative rom der ulike aktører sammen finner retning og mål og slik bidrar til å løse samtidens utfordringer. Slik kan kirken fortsette å være et av de viktigste bindeleddene i vårt samfunn mellom de mange spesialiserte aktørene.

En engasjert folkekirke En viktig rolle Den norske kirke som folkekirke har, er å gi rom for menneskets eksistensielle lengsel, sorg og glede. Det er helt på siden når Sindre Stabell Kulø påstår (i sitt innlegg ”Hvem trenger folkekirka?” Red.anm) at Anne Holt var den som definerte kirkens rolle 22.juli og dagene etterpå. Først og fremst definerte de store folke­mengdene som søkte kirkene kirkens rolle. Dernest var det de prester, diakoner og frivillige som var til stede på Sundvollen hele natten mellom 22. og 23. juli, på Ullevål sykehus og i de mange lokal­samfunn med tilstedeværelse hos de sørgende. Dette handler om dem som hadde et spesielt mandat fra kirken og som var til stede i kraft av dette oppdraget. I tillegg kommer alle de kirkemedlemmene som reddet ungdommer på flukt fra Utøya, hotellbetjening på Sundvollen og andre steder, og helsepersonell. I alt dette kom­muniserte kirken mer enn noen utredning kunne gjøre, at kirken er tilstede i folks liv uavhengig av deres religions­ tilknytning. Når kirke­rommene også ble brukt av mennesker med ulik religiøs tilhørighet og tros­bekjennelse, viste kirkerommet seg som lokalsamfunnenes sentrale arena i en krise. Vi vet at en slik rolle ikke er et unntak, men en hovedregel. Dette er å være en engasjert folkekirke.

At en liten minoritet fant folks bruk av kirkene og de kirkelig ansattes troverdige til­stedeværelse generende, må vi ta til etterretning. Plutselig ble det synlig for alle hvor sterkt Den norske kirke står i folket. For oss som lever i kirken var det ikke overraskende fordi vi snakker med folk som kommer til oss for dåp, 4-årsbok, konfirmasjon, vigsler og begravelser.

Luthersk prinsipp En engasjert folkekirke er luthersk og må fortsette å markere avstand til de katolske og ortodokse hierarkienes tradisjonelle servilitet overfor makthavere i samfunn der de er majoritetskirker. Deres personalistiske syn på ledelse har for ofte ført til uakseptabel velsignelse av diktatorer og ambivalens til demokratisk styresett.

33

Progressive bevegelser særlig i den katolske kirke, har stor betydning, oftest i konflikt med hierarkiet og paven.

Det betyr også at vi må være solide forsvarere av alles samvittighets- og religionsfrihet -ikke bare de som tilhører eget kirkesamfunn, vi må bekjempe disse hierarkienes tradisjonelle paternalisme, under­trykkelse av kvinner og seksuelle minoriteter og uansvarlige holdning til familieplanlegging, og markere at det full­tonende kristenlivet leves i samfunnet og ikke i klostrene.

En engasjert folkekirke må utvikle sin identitet som en evangelisk-luthersk kirke ved å understreke at vi er en del av den globale, lutherske kirke og derfor ikke er en etnisk definert kirke, men en kirke preget av kultu­relt mangfold, forhåpentlig etter hvert også i Norge.

Vi trenger taleføre folk og biskopers ansvar Til slutt, i en engasjert folkekirke må vi delta aktivt i samfunnets diskurser og selv lære å sette pris på vårt eget mangfold. Vi må framsnakke kirken i det norske samfunnet og være de første til å løfte fram kirkens posisjoner og posisjon i det offentlige rom. Det er faktisk ikke mangel på samfunnskritiske progressive og verdi­forankrede kirkelige posisjoner verken i Den norske kirke, i den globale lutherske kirke eller i den globale økumeniske bevegelse. Vi trenger langt flere taleføre prester og legfolk som anvender dem i konkrete tiltak, forkynnelse og offentlig samtale. I en luthersk kirke er det ikke bare biskoper som har ansvar for og som er kirkelige aktører i det offentlige rom. Og så får vi biskoper hele tiden skjerpe oss slik at vi er mer tilstede i det offentlige rom og delegerer mer av den daglige drift til andre.

Samfunnsansvar Det tilligger biskopene et særlig ansvar for å være en aktør i det offentlige rom, og særlig å kritisk overvåke holdninger og handlinger hos dem med makt og myndighet. Men, og det er et viktig men, i en luthersk kirke må alle vigslede medarbeidere se det som sin oppgave å være en engasjert aktør i lokalsamfunnet. Vi ser dette utfoldet i de mange initiativ som tas lokalt knyttet til asylsøkere og integrering av flyktninger, men langt mer kan gjøres. I dette blir det min oppgave som biskop å stimulere til en slik deltagelse. Det riktig som Gaute Granlund skriver at folkekirken lever og overlever lokalt. Da må samfunns­engasjementet leves der, og ikke minst prestene må forkynne det frem, og diakonene må legge til rette for innholdet. Som ny biskop er jeg glad for forslag til hva jeg kan gjøre for å stimulere den prosessen!

Atle Sommerfeldt Biskop i Borg

Denne teksten er en redigert versjon av Atle Sommerfeldts kommentarer til Tor B. Jørgensens debattinnlegg ”En engasjert folkekirke”. Les hele kommentarfeltet på www.KristenOgPorgressiv.no.

34

Oljekirka Folkekirka er finansiert av penger fra en industri som ødelegger miljøet og styrker brutale og korrupte regimer i andre deler av verden. Hvordan møter vi denne virkeligheten?

Denne høsten har teaterforestillingen Ship O’Hoi blitt spilt på scener rundt om i Norge. Ship O’Hoi er et stykke politisk teater om oljeindustrien. Stykket plasserer seg selv i forlengelsen av Tramteaterets Deep Sea Thriller fra 1976. Stykket viser hvordan norsk oljeindustri har gått fra i stor grad å konsentrere seg om olje utenfor Norskekysten på 70-tallet, til å bli global i løpet av 90- og 2000-tallet. Vi tas med inn i fortellingen om Statoils engasjement i Angola og utbetalinger til korrupte diktatorer. Myten om at Statoil er “snillere” enn andre oljeselskap avlives. Statoilansatte Matt, en av skuespillerne som spiller seg selv, spør: Har Statoil faktisk mer innflytelse internasjonalt enn den norske staten – og er dette en av grunnene til ønsket om inter­nasjonal stadig større ekspansjon?

Folkekirke i en oljenasjon Å være folkekirke er å være kirke for folket. Døpe, konfirmere, vie, begrave folket. En folke­­kirkelig praksis er å insistere på at også de som ikke opplever at kristendommen slik den er uttrykt akkurat i vår kontekst gir nok mening til å komme hver søndag, har rett på en tilhørighet til fortellingene om Jesus og de ritene som har blitt skapt i kjølvannet av ham. Jeg er fullt ut en del av dette folket, folkekirken er min kirke.

Samtidig er dette like sant: Dette folket – inkludert meg – nyter godt av en oljeindustri som sam­arbeider med brutale og korrupte regimer og fremstiller et produkt som bidrar til den globale oppvarmingen.

Hvordan hadde Den norske kirke sett ut om den ikke (inntil nylig) var statskirke i en demokratisk olje­ nasjon? Hvordan hadde lønningene, arbeidsforholdene sett ut? Kan vi som nyter godt av denne velstanden egentlig ta inn over oss hvordan det er for dem som betaler prisen for dette?

Jesus sier han i dag kan gjenkjennes i “de minste av de minste”. Det må vel innebære også de menneske­ rettighets­forkjemperne som trues og fengsels av de regimene Statoil samarbeider med?

Hvordan være folkekirke i møte med denne virkeligheten?

Blindsonen Disse spørsmålene er som en blindsone som det er vanskelig å få øye på, gå inn i, være i og forbli i. Kanskje må man rett og slett se Norge utenfra for å virkelig gripe problemstillingen? Som studentprest ved NTNU omgås jeg internasjonale studenter og ansatte, både profesjonelt og personlig. I samtaler med dem dukker stadig misforholdet mellom Norges selvbilde som miljøforkjemper og menneske­rettighets­forkjemper og oljeproduserende nasjon opp. Ofte er kritikken formulert med en skarphet i tonefallet.

Selv tar jeg selvkritikk for at jeg altfor lenge har befunnet meg i denne blindsonen. En av sakene som har vært viktigst form meg som teologistudent og prest, har vært homofilispørsmålet. Jeg er stolt av det jeg har bidratt med i denne kampen, i all sin beskjedenhet. Den har vært nødvendig, sett i lys av den ukristelige og menneskerettsfiendtlige behandlingen lesbiske, homofile og skeive har vært utsatt for av Kirken – og fortsatt utsettes for, gjennom å ikke kunne gifte seg i Kirken eller måtte leve i usikkerhet om valg av livs­partner vil dis­kvalifisere for prestestilling.

Bare samlivsetikk?

Etter å ha sett Ship O’Hoi kjenner jeg på en dobbelt sorg over homofilidebatten: Både en sorg over at dette har vært en kamp det i det hele tatt har vært nødvendig å kjempe, og hvilken lidelse et ikke-anerkjennende syn på ikke-heterofil kjærlighet har vært opphav til. Men samtidig også en sorg over at Den norske kirke har brukt

35

så usigelig mye tid og krefter på å diskutere samlivsetikk i avisspalter og komiteer; energi vi kunne brukt på andre temaer. Tenk hva en tradisjonsforankret, ikke-kommersiell aktør som Den norske kirke kunne brukt denne posisjonen til, hvis dilemmaet om å være folkekirke i en oljenasjon hadde vært drivkreftene i 90- og 2000-tallets etiske Dnk-diskurs! Det er som om jeg ser for meg Kirkemøtet i 2070 arbeide med å utforme en uttalelse om tilgivelse til befolkningen på overflømmede Stillehavsøyer. Av og til er det kanskje et evangelion – et godt budskap – å ikke godta premissene, å forkaste diskursen.

Som de sa på School of Theology ved Universitet i KwaZulu-Natal, Sør-Afrika: “Dere i Vesten har diskutert i 500 år om katolikker og protestanter kan feire nattverd sammen. Men kanskje det virkelige spørsmålet er om fattige og rike feirer samme nattverd”.

Gyrid Gunnes Teolog, prest og forfatter

36

Den hegemoniske folkekirka Det kristne venstre bytta bort Gudsriket mot en smule sosialdemokrati. Og nå aner vi ikke hva vi skal gjøre med folkekirka etter staten.

Kirka skal forkynne Evangeliet. Det innebærer å videreformidle Jesu forkynnelse om Gudsriket. Et utopisk rike langt utenfor hva noe menneskelig eller politisk system kan skape. Og som nettopp derfor står som et evig korrektiv til våre syndige systemer og strukturer og viser veien framover, mot mer frigjøring, menneskeverd, mangfold og solidaritet. Men det kristne venstre har for lengst glemt å tro på Gudsriket. Vi har bytta det bort mot en smule sosialdemokrati.

Kirka og etablissementet Folkekirka falt ikke ned fra himmelen. Den er et resultat av Arbeiderpartiets elendige stortingsvalg i 1973.

Selvsagt også av en rekke andre faktorer: Eidsvollmennene, liberalteologien, krigen, lekmannsbevegelsen og motstanden mot den. Men uten Arbeiderpartiets 35,3% i 1973, ville folkekirka vært en helt annen i dag. Og da ville kanskje også kirkas venstreside hatt en idé om hva vi ville med kirka etter staten.

Katastrofevalget tvang Arbeiderpartiet til å reorientere seg. Det en gang revolusjonære partiet hadde vært statsbærende i flere tiår og var nå det nye etablissementet. Dessuten et etablissement som var i ferd med å miste grepet og hadde et desperat behov for nye samlende visjoner og nye velgergrupper. Kirka var perfekt for begge formål.

Derfor ble den mest påfallende reorienteringen en helt ny og offensiv kirkepolitikk. Det Arbeider­partiet som radikalt formet samfunnet, hadde sett kirka som en mektig rival til samfunnsbyggingsprosjektet. Men det stats­bærende Arbeiderpartiet hadde bruk for kirka. Nå skulle statskirka bli en folkekirke som ivaretok vår felles kulturarv og identitet, sammen med kvinners og minoriteters rettigheter. Folkekirka skulle samle folket om noen rådende verdier og bære nasjonalstaten inn i den postindustrielle tid.

En hegemonisk folkekirke Arbeiderpartiets folkekirkepolitikk møtte motstand fra konservativt kirkelig hold. Naturlig nok, siden den var en krigs­erklæring mot dem og deres kirkesyn. Ikke så mye fordi de var konservative, som at de var mot­ kulturelle. De representerte kirka som utfordrer til det sosialdemokratiske samfunnsprosjektet.

Men hos kirkas venstreside var folkekirketanken allerede fundert i ønsket om å holde kirka åpen for flere enn de inderligste pietistene. De så folkekirkepolitikken som en garanti for at bedehusfolket ville holdes borte fra makta. Så venstresida nøyde seg med å velge AP-kirka framfor bedehuset, kritisere den indre­kirkelige konserva­tismen og folde hendene for en liberal biskop iblant. De godtok idealet om en nasjons­bærende folkekirke som gradvis aksepterte alt og alle som samfunnet for øvrig aksepterte: En hegemonisk folkekirke.

Dette skapte over tid en aktivistisk høyrefløy – og en sedat, medgjørlig og politikertro venstrefløy. En venstrefløy som ikke maktet å skape visjoner for kirka utover å la den bli overkjørt av staten for de liberale verdiers skyld. Og for all del: Det var effektivt. Så lenge det varte.

Men hva gjør vi nå, når vi ikke lenger får avkastning på skinnargumentene våre om hvorfor det var greit at staten overkjørte kirkeflertallet? Vi som ropte på kirkedemokrati, men som står sjakk matt når den tause majoriteten vi har lent oss på ikke bryr seg katta om å bruke stemmeretten?

Den kristne venstresida lente seg så tungt på staten at den ramlet over ende når staten ikke lenger gadd å sikre folkekirka annet enn i navnet, men heller ville lage sine egne livssynsnøytrale seremonirom. Og nå står vi sutrende på sidelinja når den nye, frie folkekirka utnevner den stotrende reaksjonære nabogutten til biskop.

37

Det kristelige og det allmenne Når den kristne venstresida lente seg så tungt på staten, var det fordi det var effektivt. Men også fordi folkekirkas interne ideologer, de liberale kristne, aksepterte premisset om at kirka som motkultur må være et reaksjonært prosjekt. De aksepterte at kirkelig motkultur er motstand mot kortspill og kvinneprester, dans og homofil kjærlighet. Derfor har de stadig tydd til det allmenne når de konservative har forsøkt å fylle det spesifikt kristelige med gårsdagens sømmelighet.

Kirka forvalter et budskap, et språk og noen fortellinger som rommer veldige perspektiver. Skapelse og tilintet­gjørelse, liv og død, godt og ondt. Ord som kan trøste og gi håp – og som kan refse og gi nye perspektiver.

Den kristne venstresida har vært opptatt av å gjøre dette språket kontekstuelt, ved å bringe det kristelige inn i det allmenne. Ved å løfte de evige fortellingene inn i samtiden og la dem tale til stadig nye generasjoner og samfunn. Og ære være venstresida for dét!

Men det er vanskelig å finne balansen mellom å snakke til samtiden og å snakke den etter munnen.

Og ved å klamre seg til det allmenne, har folkekirketeologene overlatt til de konservative å forvalte det spesifikt kristelige språket. Dette innebærer – stikk i strid med intensjonen – en indirekte aksept for at Evangeliet er fortidens tale, mens det allmenne er nåtidens sannhet. Slik taper vi vesentlige perspektiver både ved teologien og det kristelige språket. Og slikt blir det ikke mye sann kristendom av.

Det kan være greit å minne både konservative og liberale på at Ordet riktig nok ikke ble skjenket oss i 2012. Men det ble sannelig ikke gitt oss i 1953 heller.

En fri og progressiv kirke Den norske kirke vil bli vesentlig mindre i framtida. Den vil fortsatt være vårt suverent største tros­samfunn, men den vil ikke og bør ikke ha rollen som samfunnsbygger. Den vil og bør ikke ha som mål å være det som binder oss sammen som folk og nasjon. Og den vil og bør ikke lenger være så medkulturell og ufarlig som i dag.

Derfor må det kristne venstre skape nye visjoner for hva kirka skal være. Og lage nye mål for hvordan vi skal skape en fri, kritisk og progressiv kirke.

Man blir ikke sann kirke av å være enig med så mange som mulig til enhver tid og snakke samtida etter munnen. Det er ikke kirkas oppgave å være nasjonsbygger eller systembærer. Det kristne venstre må ta utgangspunkt i at kirka med Gudsriket i horisonten skal utfordre våre fordommer og tradisjoner, og med evangeliet i hånd forsvare de små når storsamfunnet kvesser klørne.

I den grad kirka har et samfunnsansvar, er det som kritiker og korrektiv.

Torkil Hvidsten Redaktør for www.KristenOgProgressiv.no Master i kristendom

Les kommentarer på dette innlegget, fra blant annet Kristin Gunleiksrud og Elisabeth Tveito Johnsen, på www.KristenOgProgressiv.no.

38

Den hellige allmenning Nyliberalismen setter ethvert verdifellesskap under angrep. Da er det neppe progressivt å gjøre kirka til redskap for individualisme og nyliberal selvrealisering.

Er du lei av den lunkne, politisk korrekte, norske kirka? Gjesper du av dens slappe, sosial­demokratiske koseteologi? Vil du ha en meningssterk kirke? En som tør å si ting som er politisk ukorrekt, og som modig står opp mot majoritetens forsteinede selvtilfredshet? Som virkelig tør å eksperimentere med liturgisk form?

Okei. Finn deg en sekt.

Det er definitivt ting å forbedre i Den norske kirke. Den må gjerne bli tydeligere av og til. Den må for all del fortsette å lete etter et litrugisk språk og en liturgisk form som mange kan føle seg inkludert og ivaretatt i. Men det er ikke noe som helst progressivt i å gjøre den til redskap for individualisme og ny­liberal selvrealisering.

Det felles menneskelige “Minste felles multiplum-åndelighet” kaller enkelte, med dårlig skjult forakt, det Kirka formidler. Vel, hva annet kan en forvente av en kirke som har i oppdrag å være seremonimester og sjelesørger for alt fra aldrende fiskere til unge litteraturvitere? Hva skulle den formidle? En annen betegnelse på “minste felles multiplum”, er det felles menneskelige. Vår felles menneskelighet og vår felles religiøsitet. Hva var det som skjedde når, som gjorde det å løfte fram dette til noe galt, til en bortkastet bestrebelse en bare kan fnyse av?

Visst kan det bli kjedelig. Kanskje snakker det ikke til de mest inderlig søkende blant oss. Men er det kirkas oppgave å alltid gjøre seg interessant for oss? Er vi kunder som skal tilfredsstilles, som alltid har rett, selv i Guds hus?

Herskesyke En grunntanke hos sosiologen Pierre Bourdieu er at vi hersker over hverandre ved å betone våre forskjeller.

Bourdieu studerte hvordan vi, bevisst og ubevisst, bruker kulturelle koder til å vise tilhørighet til vårt sosiale lag. Når vi ler av mennesker som går i fleece, leser Paulo Coelho-bøker eller drikker Liebfraumilch er det, om vi skal tro Bourdieu, en maktstrategi. Han mente at i samfunn hvor forbruk – og ikke produksjon – er havnet i sentrum av tilværelsen, er hva vi liker og ikke liker blitt en sosial stedssans. Det er ingen grunn til å anta at hva vi vil skal skje i kirkerommet ikke er underlagt denne logikken.

Vår hang til å herske over andre med kulturelle distinksjoner virker fint sammen med nyliberalismen.

Idéen om valgfriheten på markedet taler til vår indre snobb. Nyliberalismens nedbryting av alle verdi­felles­ skap og meningskollektiver, slik som Kirka, er som en sirenesang for våre selvelskende, selvnytende og herske­syke sider.

Å gjøre rom Kirka er ikke bare enda en butikk i det religiøse supermarkedet. Den er vår hellige og allmenne kirke. Vår kristne allmenning, som vi alle skal få komme til, og kjenne oss velkomne i, om vi nå er børsmeglere, steiner­ skolelærere eller rengjøringsmedarbeidere. Akkurat som med andre allmenninger reguleres bruken av den av hensynet til de andre som også trenger den. Det er vårt alles ansvar, ikke bare prestenes og menighets­rådenes, å gjøre rom for hverandre der.

39

Det progressive potensialet i en slik kirke burde være åpenbart. Det betyr at det i alle fall er ett sted i vårt samfunn hvor ikke alt handler om det store Meg og alle mine behov. Ett sted hvor det ikke er lagt opp til at man skal være nyttemaksimerende og selvrealiserende. Én hellig allmenning der markedslogikken nektes å trenge inn.

Ingvar Tølløv Skjerve Redaksjonssekretær for www.KristenOgProgressiv.no Master i profesjonsetikk og diakoni

Les kommentarer på dette innlegget på www.KristenOgProgressiv.no.

40

41

del

FOLKEKIRKA OG 22. JULI Etter 22.juli strømmet folket til kirken. Skyldtes dette at den er åpen og inkluderende – eller at den har fått monopol?

– Anne Hege Grung Den 22. juli mistet jeg flere venner på Utøya, og da jeg sto der utenfor Domkirken i Oslo, tenkte jeg ikke at kirken kun var for kristne – Yousef Bartho Assidiq Jeg er glad for at alle forsøk på å definere kirkens innsats etter 22. juli som rekrutteringstiltak har fått et skudd for baugen. For ellers forstår vi ikke betydningen av det som skjedde – Kristin Gunleiksrud Mange var imponert over at et helt folk greide å stå som en vegg av roser mot bølgen av ødeleggelse – Marion Grau

42

Folkekirka og 22. juli – Etterrefleksjoner og etterpåklokskap Etter 22.juli strømmet folket til kirken. Skyldtes dette at den er åpen og inkluderende – eller at den har fått monopol? Og hvordan skaper vi en kirke som kan favne alle, samtidig som den verdsetter de andre?

Var gudstjenesten i Oslo domkirke den 24. juli 2011, og kirkens reaksjon på hendelsene 22. juli preget av en folkekirkerefleks? Ble Den norske kirke med ett slag materialisert som folkekirken mange har drømt om, der alle kan føle seg hjemme? Eller tok kirken monopol på folkets sorg og tilranet seg rollen som seremonimester for et samfunn som er temmelig mangfoldig tros- og livssynsmessig, særlig i Oslo?

Et nytt Oslo I dagene rett etter de rystende hendelsene 22. juli, opplevde jeg Oslo på en helt ny måte. Oslo sentrum var preget av et åpent sår der bomben hadde rammet, og mennesker valfartet lavmælte rundt i byen. Vi møttes i gatene, med blomster i hendene. Rådville, men i en form for fysisk fellesskap. Dette fellesskapet som oppstod etter terrorhandlingen og massakren på Utøya gjorde at jeg fikk en ny opplevelse av byen jeg har bodd i i over tjue år.

Kirker og moskeer hadde åpne dører. Jeg gikk en kveld disse dagene rett fra en iftar-samling i Åkebergveien til en nattverdgudstjeneste i Domkirken. Begge steder var det fullt av folk. Begge steder følte jeg sterkt at jeg hørte til. Jeg tok meg i å tenke at dette nye, omfavnende uttrykket byen og dens gudshus viste, på mange måter var det Oslo jeg alltid hadde drømt om. Mennesker som følte seg fri til å være sammen, som hørte naturlig sammen. På gata, foran de enorme blomsterhaugene, i kirken og i moskeen.

Fellesskapet Gudstjenesten i Domkirken 24. juli var et uttrykk for en kirke som ville favne det som hadde skjedd, favne mennesker. Mennesker fra mange ulike tros- og livssynssamfunn var sammen, og det var Den norske kirke – og litt Regjeringen – som var seremonimestere. Vår – vel, ikke-kirkelige – statsminister som var sterkt personlig og politisk berørt holdt en tale, og sangen under ofringen var “Til ungdommen”.

Alle ble stilt på prøve disse dagene på forskjellige måter, og fellesskapet som oppstod krysset grenser – fordi det å skape felleskap så åpenbart var svaret på hva vi måtte gjøre. De døde var døde, følelsene var uvirkelige, tankene var ikke sortert, og midt blant oss hadde vi dette tydelige tegnet på destruksjon: Et sønder­ bombet regjeringskvartal.

Human-Etisk Forbund og andre har kritisert kirka for å være for dominerende i denne situasjonen, og for å tilrettelegge for blomsterhavet foran Domkirken som et ikke-nøytralt sted. Enkelte prester – meg inkludert – syntes det var en skandale at man tok opp ofring i gudstjenesten 24. juli, under “Til Ungdommen”. Mange mente at presteskapet som forrettet under gudstjenesten uttrykte et blendahvitt, monoreligiøst Norge, nettopp etter terroristens ønske.

Selvkritikk Vi kan koste på oss noen etterrefleksjoner nå, uten dermed å kritisere dem som midt i den krevende situasjonen gjorde en stor og viktig innsats i kirken.

Etterrefleksjoner og selvkritikk har også kommet fra kirken: Domprosten beklaget i ettertid sterkt at “Til Ungdommen” ble sunget samtidig som kollekten ble tatt opp. Og når det gjelder et nær “blendahvitt” forrettende presteskap, er jo dette det som stort sett er situasjonen under gudstjenester i Den norske kirke.

Man kan si at det å sette sammen for eksempel et mer flerreligiøst eller mer flerkulturelt religiøst vertskap ville

43

innebære andre problemer og kunne skapt en kunstig situasjon. Likevel får 22. juli-erfaringen oss til å se og tolke situasjoner på en ny måte, og slik bør det fortsette å være.

Folkekirke-paradokset Jeg tror det er minst ett paradoks vi ikke har diskutert tilstrekkelig – noe som kom tydelig til uttrykk i kirkens handle­måter rett etter 22.juli. Det er: Hvordan skaper vi en åpen folkekirke som kan favne alle, samtidig som kirken og kirkens folk fullt ut anerkjenner og verdsetter andre tros- og livssynssamfunn? Og aner­kjennelsen og verd­settelsen kan ikke stanse her: Mange medlemmer av kirken regner seg som ikke-troende og ønsker en avstand. Det er også en økende gruppe mennesker som ikke har tilhørighet til noe tros- eller livs­syns­samfunn.

Dette må vi anerkjenne – og øve oss på å verdsette.

Det er flere måter å arbeide med paradokset jeg forsøker å beskrive. Det viktigste tror jeg er å arbeide med hvordan kirken og kirkens folk forstår sin egen rolle i et maktkritisk perspektiv. Da tenker jeg på at det er nødvendig å reflektere selvkritisk over hvordan Den norske kirke, som Norges største og mektigste trossamfunn, oppfører seg mot andre, mindre tros- og livssynssamfunn. Tanken må tenkes at mange slett ikke ønsker kirkens omfavnelse. Jeg tenker også på hvordan enkeltpersoner i kirkens tjeneste forstår sin egen makt og autoritet. Drivet etter selv å komme i fokus som kirkens agent må balanseres med en ydmykhet som er i stand til å løfte fram andre, både i og utenfor kirken. Dette er særlig viktig i en tid der det skjer en omorganisering av kirken med tilhørende kamp om posisjoner og makt.

Moskeer i Oslo ble en slags “folkemoskeer” i disse julidagene i fjor, når de – som kirkene – var åpne og inkluderende. Den kjærlige bevegelsen med å favne alle må balanseres med en verdsetting av at andre også ønsker å favne oss – i en folkekirke som bærer ordets rette betydning.

Anne Hege Grung Forsker PhD i teologi fra Universitetet i Oslo

Les kommentarer på dette innlegget, fra blant annet Beate Solli og Lars-Petter Heglestad, på www.KristenOgProgressiv.no.

44

Samlingsstedet Som muslim som mener staten bør være sekulær og religionene likestilte, er jeg glad for at vi har en folkekirke med sterk forankring i grunnloven.

Jeg er av den oppfatning at staten bør være sekulær, og religioner bør være likestilte overfor samfunnet.

Personlig mener jeg at teologi og politikk ikke bør blandes, så det var bra å skille kirke og stat for å gjøre dette skillet klart og utvetydig, til tross for at dette allerede har vært en praksis i flere tiår. Jeg var altså tilhenger av reformen som gjør at kirken skal gå fra statlig til folkelig.

Et sted å samles Til tross for at jeg er en muslim og tilhører en annen religion så har jeg ikke vanskelig for å se den verdi­fulle og kulturelle tilknytningen som kirken har til det norske samfunnet. Og til tross for at vi er “konkurrenter” på det teologiske området, har islam og kristendommen hatt et godt og fornuftig samarbeid gjennom tverreligiøse utvalg, seminarer og workshops i mange år.

Selv om det iblant virker som det er både himmel og hav mellom islam og kristendommen, er ikke religi­ onene så ulike. Og jeg vil alltid ha mer til felles med både jøder og kristne enn jeg vil ha med en ateist eller en agnostiker. I tillegg til å ha mye til felles i troen, har vi også en del felles utfordringer – den religiøse troen blir stadig latterlig­gjort og det blir stadig vanskeligere å være en praktiserende religiøs i det offentlige rom. Så selv om jeg er glad for at vi har en sekulær upartisk stat som skal jobbe for det beste for hele folket, er jeg like­fullt glad for at vi har en norsk folkekirke med sterk forankring i grunnloven.

Kirken har en sterk plass i Norge, og den har en sentral plass ikke bare som Guds hus for de troende, men også som en samlingsplass for de sørgende. Den 22. juli mistet jeg flere venner på Utøya, og da jeg sto der utenfor Domkirken i Oslo, tenkte jeg ikke at kirken kun var for kristne. Da tenkte jeg at dette er et sted man kan samles. Tenne lys. Be en bønn.

Sammen mot spenningene Det er umulig å ignorere at det finnes tidvis ganske store spenninger i samfunnet, det er mange føl­somme temaer som ligger nært hjertet til mange. Det er konflikter rundt i verden som påvirker vårt forhold til hver­andre her hjemme. Det er temaer som engasjerer og provoserer her hjemme – både politiske, religiøse og kulturelle.

Jeg har uansett blitt sittende med en følelse av at dette er noe vi står sammen om å forsøke å mot­arbeide.

Til tross for at vi har ulike religioner står vi sammen på barrikadene i samfunnet når hat og menneske­­forakt utfordrer det gode.

Jeg kan knapt telle alle de situasjonene der kristne og muslimer har stått side om side og støttet hverandre, for det er så mange, og det skjer hele tiden og i stor skala. Derimot tror jeg at jeg kan telle på bare én hånd de gangene vi har gått ut mot hverandre og vist intoleranse mot hverandres tro.

Bånd mellom kirken og moskeen Dette håper jeg vi kan fortsette med fremover, og at vi kan bygge enda sterkere bånd og relasjoner mellom kirken og moskeen, mellom muslimer, kristne og andre.

Mitt viktigste bidrag er å oppfordre til å løfte hodet og se hvor mye vi har til felles, spesielt de gangene som det er fristende å henge seg opp i detaljer. Det er enkelte steder som vi kan krangle så busta fyker og det er enkelte ting vi aldri kommer til å bli enige om.

45

Lykke til med den nye folkekirken – og jeg ser frem imot masse godt samarbeid, gode meningsutvekslinger og lærerike diskusjoner!

Yousef Bartho Assidiq Samfunnsdebattant

Les kommentarer på dette innlegget på www.KristenOgProgressiv.no.

46

Folk! Kirke!

Jeg er ikke forpliktet på aktiviteter og oppslutning. Jeg er forpliktet på evangeliet. Der har folkekirken sitt utspring.

Jeg kan godt være med på en diskusjon om ordet folkekirke. At det er kvalmt omfavnende og klistrer seg til deg også om du ikke ønsker å være en del av det. At ordet er blitt gjemt i formuleringen «Her er vi alle kristne» og har gjort det vanskelig å si nei. At ordet har uttrykt en hegemonisk blindhet for at folk er og tenker og tror forskjellig.

Men det står der, ordet, i Grunnlovens § 16, og det står der som en utfordring og et håp. Om at vi skal ta for gitt at det er rom for oss og livene våre i kirken. Når vi kjemper for folkekirken, så er det dypest sett dette vi kjemper for: at ingen skal tenke at her er jeg en fremmed. Føle seg utenfor, ja vel. Rope ut i frustrasjon og sinne. Føle seg utilpass og keitete, ja vel. Men aldri være en fremmed.

Min far pleide å si at når Gud åpenbarer seg gjennom Jesus, sprenger han den moralske verdensorden.

Derfor må kirken aldri la sin forkynnelse myntes ut i moralsk plankekjøring i organisert form. Og det er i dette folkekirken har sin begrunnelse. Det var dette vi så etter 22. juli 2011.

Kirke da det gjaldt I nylige artikler har det stått om hvordan kirken ikke fikk noen varig «22-juli-effekt», halvannet år etterpå. At det ikke førte til økt guds­tjeneste­oppslutning og høyere dåpstall. Nei nettopp, og hva så! Jeg er glad for at alle forsøk på å definere kirkens innsats etter 22. juli som rekrutteringstiltak med dette fikk et skudd for baugen.

For ellers forstår vi ikke betydningen av det som skjedde, den gang. Poenget er jo nettopp at da døden rammet, da ungdommene våre ble massakrert for det de trodde på, DA var kirken viktig, DA søkte folk til kirken. Da var rommet, lysene, handlingene, menneskene der, og ga fortvilelsen et sted. (Ikke bare kirken, forresten. Folk søkte inn i egne og andres hellige rom, selv om det er helt åpenbart at andre tros- og livssyns­samfunn ikke ble gitt samme rolle og at det er et problem.) Men poenget her er at man må ikke redusere betydningen av folkehavet i og utenfor kirkene ved å henvise til at folk ikke ble der, halvannet år etterpå. Da underslår man hva som skjedde disse dagene og ukene. Kirkene sto der midt i sorgen. Da fortvilelsen holdt på å sprenge oss i filler, da var kirken der. Der. Da.

Ikke folket, men folk!

Folkekirken må ikke bli summen av de aktiviteter som foregår i dens regi. Da blir evangeliet en organisasjon.

Folkekirken har sin begrunnelse i Jesu møte med folk. For ordet er jo ikke folket. Det er FOLK! § 16 er ikke en siste rest av 1600-tallets europeiske nasjonsbygging. Det er ikke nasjonens kirke. Det er en kirke for folk. Jeg går ikke med på at ordet folkekirke uttrykker den dvaske kirketilhørigheten, den innholds­ løse troen, der en eller annen forestilling om forgangen kulturarv er den eneste basis. Da Hønefoss kirke brant, stoppet det raggerbiler med frontruten full av wunderbaum utenfor. Inni satt det unggutter og gråt. Hvorfor det? Fordi et kulturminne gikk tapt? Skal kirken forstå hva den er, må det spørsmålet stilles: Hvorfor gråter folk når kirken deres brenner? Tilhørighet til kirken er dypt og eksistensielt. Ofte ordløst, som jo dypet så ofte er. Forstår vi ikke det, forstår vi ikke folkekirkens basis.

47

Evangeliet Jeg vil kjempe for at det er plass til meg og livet mitt i kirken. Til det skakke og krevende livet mitt med alle omveiene. Og jeg vil kjempe for at alle som ønsker å høre til, også skal vite at det er rom for dem. Jeg har ikke tenkt å gi meg. Jeg er ikke forpliktet på den organiserte kirken. Jeg er ikke forpliktet på aktiviteter og oppslutning. Jeg er forpliktet på evangeliet. Der har folkekirken sitt utspring.

Kristin Gunleiksrud Generalsekretær i Norske Kirkeakademier Nestleder i Kirkerådet

Denne teksten er skrevet til dette heftet.

48

22. juli og den evangeliske fellesresponsen Terroristen benyttet seg av en kristen fiksjon. Men det var folkets evangeliske respons som seiret.

Terrorangrepet på norsk jord, utført av en norsk statsborger, var en enorm utfordring for en felle­s­norsk identitet. Terroristen brukte kristent materiale i sin fiksjon om en rase-ren norsk identitet. Men kristent mate­ riale preget også folkets reaksjon.

En vegg av roser En hel verden ble imponert over det norske folkets reaksjon på terroren. I sitt mangfold avviste det både hat og hevn i motstanden mot terroristens visjon. Motstanden inneholdt, som jeg ser det, en gjen­­opp­ rettelse av folkets identitet. En identitet med verdier grunnfestet i en teologi i sterk kontrast til den Behring Breivik forfekter.

Store deler av folket svarte med å si at kjærlighet er større enn hat, og at måten å vinne over fristelsen til å slå tilbake på, er å nekte å gjøre det. Mange, som så det motsatte etter angrepet mot World Trade Center i 2001, var imponert over at et helt folk kunne reagere på denne måten. At et helt folk greide å stå som en vegg av roser mot bølgen av ødeleggelse.

Reaksjonen på terroren tok form av spontane ritualer, stille pilegrimsferder til hellige steder som for eksempel Oslo domkirke. Folk fant et sted å være, et sted å være i bevegelse, å tenne lys, å sitte stille, å gråte, å bringe roser i alle farger, på tvers av partiskiller og politiske grenser. Mange brukte hjertet som symbol: Rødt av blod og livets kraft, såret og blødende, men åpent og ikke vendt mot hat. Og det viste seg å være kirken som kunne romme folk. Romme på en måte som er eldre enn de politiske partiene, på en måte som troverdig forsterket den underliggende tanken fra 1. Korinterbrev: at «størst av alt er kjærligheten».

Norges fellesrespons var preget av dette evangeliet.

Fra kirken og utover I den samme perioden har Stortinget i sine endringer av kirkeloven nedtegnet Den norske kirke som en “folkekirke”, og jeg vil her begynne en refleksjon omkring hva disse to store endringene i Norges selv­forståelse og grunnlov kan bety fremover.

Viste menneskestrømmen til Domkirken – til katedralen som var der før kapitalismens katedraler ble reist – et fremtidsglimt av hva en norsk folkekirke kan bli? Et sted å være for mange flere enn dens medlemmer? Og en tilstedeværelse av en sterk stemme i samfunnsdiskursen?

Ett år etter terrorangrepet 22. juli gikk jeg til høymesse i Stavanger domkirke. Etter gudstjenesten ble folk invitert til å samles på kirkebakken mot Breiavatnet for en felles markering med flere medlemmer av bysamfunnet. Det var flere hundre mennesker til stede. Det ble spilt musikk, ordføreren la en krans på vannet, og så kom folk frem i en langsom prosesjon og kastet roser på vannet. Det var et felles ritual som markerte dem og det som gikk tapt.

Kan denne bevegelsen fra kirken og utover representere en symbolsk bevegelse der folkekirken er gjestgiver for en “movable feast”? Altså en liturgi som begynner med en kristen samling, og som derifra åpner seg mot andre, mot et større felleskap?

Skjulte trusler Etter slike katastrofer tar det tid før traumets mer uoversiktlige og farlige langtidseffekter trer frem. Noen av dem blir kanskje ikke direkte knyttet til det som skjedde, men disse effektene må tematiseres, også av religiøse ledere. Kampen mot økende fortvilelse, mot kynisme og likegyldighet, mot røster av hat og mistenksomhet.

49

Alt dette må også bekjempes av sterke religiøse felleskap, av folkekirken i samarbeid med andre trossamfunn.

Bare slik kan skjulte trusler, som langtidseffektene av kollektivtraumet, og som avhengigheten av oljen som utfordrer Norges verdier om rettferdighet møtes.

For når hat og terror truer, når migrasjon forandrer samfunnet, når oljen først frister og så tar slutt, når klimaet endres på alvor, når vi ikke lenger dyrker teknologien – hvem kan da tolke livet i sammenheng med disse urgamle menneskearvene? I sammenheng med minnet om og søkenen etter mening og det hellige?

Trossamfunnenes oppgave handler om kreativ gjenfortolkning, om å minnes at det å være kristen allerede er en flerkulturell erfaring, og at det å lese Bibelen og lære om dens kontekst er en undervisning i inter­kulturell kunnskap. At vi som kristne har en flerkulturell arv som vi har gjort til vår egen, men som ikke tilhører oss alene.

At Gud, det hellige, er større enn vi kan tenke oss.

Hva slags sekularisering?

Det er grunn til å stille spørsmål ved tanken om at sekulariseringen må skille sekulære verdier skarpt fra det hellige. Hvis det går an å oppfatte India, Tyrkia eller Indonesia som samfunn som har en spesiell måte å forvalte forholdet mellom religion og stat på – hvorfor er det ikke like selvsagt å oppfatte europeiske samfunn på samme måte? Hver kultur har sin egen måte å strukturere forholdet mellom samfunn og religion, men de er aldri skilt.

Norge har akkurat nå en unik mulighet til å holde sammen en flertallskirke som i større grad kan jobbe økumenisk og interreligiøst med ulike paraplykirker og dissentersamfunn, uten å miste det gode forholdet til folket og staten. Det trengs en sterk folkekirke (som er større enn Den norske kirke) som kan samle mange i motstand mot at fremmedfrykt og andre trusler – som for eksempel oljerikdommen – truer verdiene verden misunner Norge: sterkt samhold, solidaritet, nestekjærlighet som integrert sosialpolitikk, viljen til å verne om miljøet og til å støtte et rettferdig samfunn.

For min del håper jeg at Norge holder seg til kjærlighets- og samholdsverdiene som trådte frem etter 22. juli, til en kristen tro som ikke lar seg skremme av Breiviks og andres bruk av bruddstykker av kristen­ dommens historie i deres etnosentriske hat og angstfylte fantasier. Det trengs selvbevisste folkekirke/r for å holde en fleksibel og åpen kristen identitet i minne hos folket, og for å danne nye generasjoner som artikulerer en moden kristen identitet, uten å være arrogante eller ekskluderende, og uten å være redde for å samarbeide med sine samiske, katolske, muslimske og jødiske medborgere.

En folkekirke full av ulike folk som har store, åpne hjerter, og en større forståelse av Guds rike og Guds skapning enn deres egen bakhage.

Marion Grau Associate Professor of Theology Graduate Theological Union, Berkeley, CA, USA

50

www.k ristenogprogressiv.no