Magasinet Haraldsplass 1 - 2016

Haraldsplass Magasinet

MAGASIN FOR HARALDSPLASS DIAKONALE STIFTELSE

NR 1 • 2016 • 55. ÅRGANG

Foto: Thor Brødreskift/UiB

Hvordan du har det – hvordan du tar det

Haraldsplass Diakonale Sykehus

Haraldsplass Barnevern

Haraldsplass Samtalesenter

Solli DPS

VID vitenskapelige høgskole

Å mestre livet... Å føle at man mestrer livet gir glede og livsmot. Å føle at man ikke mestrer livet, kan på samme måte være en stor belastning. Et sted mellom disse ytterpunktene er det kanskje de fleste av oss beveger oss i hverdagen.

I dette nummeret av Magasinet Haraldsplass ser vi nærmere på ulike sider av det å mestre livet, eller «livsmestring». Uansett hva vi begir oss ut på i livet, uansett hva som treffer oss, uansett hva vi møter, – så må vi på en eller annen måte forholde oss til det som er.

Noen ganger føler vi at livet er både vanskelig og vondt. Kanskje sniker følelser og tanker seg på om at «dette klarer jeg ikke». Å da kjenne fast grunn under føttene igjen, – det er en god følelse og en følelse av å mestre.

Det snakkes en del om at ungdom kan bli utslitt før de helt er kommet i gang med livet, nettopp fordi de kjenner så sterke krav til det å mestre og til det å klare.

Og i ulik grad kjenner vi kanskje alle, uansett alder, på forventninger som lever i oss, ting vi skulle gjort, ting vi skulle fått til, mennesker vi skulle vært sammen med, ord vi ikke skulle sagt, ord som skulle vært sagt.

Men vi kan klare å leve med det. Det er mye vi kan klare å leve med.

Haraldsplass Diakonale Stiftelse driver sykehus, og sykehus har ofte (heldigvis) vært forbundet med muligheten for å bli frisk. Men for veldig, veldig mange mennesker handler det ikke om å bli frisk, men om å bli frisk nok. Frisk nok til å kunne mestre det å stå opp, frisk nok til å kunne handle på egen hånd, frisk nok til å være sammen med andre.

I møte med mennesker som har fått diagnose eller diagnoser, og som kunne ha god grunn til å tenke tunge tanker, blir jeg ofte slått av hvilke krefter og ressurser som finnes i hver enkelt av oss. Hvor mye vi bærer på av kraft, selv om livet butter i mot! Og erfaringen til de aller fleste er jo at vi mestrer det vi står midt oppe i, tross alt. Det er ofte tanken på det ene eller andre som tynger aller mest.

Jeg håper dette nummeret kan hjelpe oss til reflektere over egne ressurser, og hva vi egentlig bærer på som menneske som kan hjelpe oss eller andre til å mestre livet godt nok. Ikke alltid på topp, ikke alltid best (kanskje aldri best), men godt nok.

Det har skjedd mye på Haraldsplass siden forrige nummer av Magasinet. Solli DPS har åpnet sitt nye, flotte terapibygg, Haraldsplass Parkering har åpnet et nytt og romslig parkeringsanlegg i fjellet under Haraldsplass, Haraldsplass diakonale høgskole ble fra 1. januar 2016 en del av VID Viten­skapelig Høgskole, barnevernet er inne i en god utviklingsfase, ikke minst knyttet til andre tilbud enn institusjonsplasser, og vi er i ferd med å ansette ny forpakter på Soltun 4H-gård, entreprenør for nytt sykehusbygg er valgt og setter i disse dager spaden i jorda for et nybygg på 14 500 kvm.

Hele tiden er det spennende nye tanker og muligheter. Og alt dette fordi vi som stiftelse har et formål: å fremme kristen omsorg for syke og nødlidende og mennesker som ellers trenger hjelp og omsorg.

Vi ønsker alle venner av Haraldsplass en riktig god sommer!

Jørn-Henning Theis ADMINISTRERENDE DIREKTØR

Haraldsplass Diakonale Stiftelse Uavhengig diakonal institusjon ­innen Den norske kirke. Stiftelsens formål er å fremme kristen omsorg for mennesker.

Styreleder: Johan Fredrik Odfjell Adm. direktør: Jørn-Henning Theis Diakonifellesskapet Kristent faglig og kulturelt fellesskap som er med å gi kraft og inspirasjon til tro og tjeneste.

Forstanderinne: Rollaug Waaler Haraldsplass Samtalesenter Tilby samtaler og kurs for enkeltmennesker, grupper og organisasjoner. HS har også tilbud til personer som har behov for å arbeide med egne utfordringer, kriser og sorg.

Leder: Rollaug Waaler Haraldsplass Diakonale Sykehus Lokalsykehus for bydelene Bergenhus, Åsane og Arna i Bergen, og samtlige kommuner i Nordhordland. Sykehuset er et moderne sykehus med avdelinger ­innen indre­medisin, kirurgi, anestesiologi, overvåkning og radio­logi med tilhørende poliklinisk aktivitet. Haralds­plass har regionfunksjon innen geriatri og innen pallia­sjon og lindrende behandling (Sunniva Senter). Sykehuset har driftsavtale med Helse Vest RHF. Adm. direktør: Kjerstin Fyllingen Haraldsplass Barnevern Arbeider innen barne- ungdoms- og familievern på opp­drag for Bufetat og kommuner. Det tilbys institusjons­plasser i små boenheter, ettervern, familiehjem og hjemme­baserte tjenester. Tilbudet er ­differensiert og tilpasset den enkelte ­ungdom sine behov og utvikling. ­ Daglig leder: Arvid Møll Solli Dps Eies 50 prosent av Haraldsplass Diakonale Stiftelse.

Solli Sykehus er et ­Distrikt Psykiatrisk Senter (DPS) som arbeider på oppdrag fra Helse-Vest.

Direktør: Inger-Johanne Haukedal VID Vitenskapelige Høgskole (Vitenskapelig, Internasjonal, Diakonal) Haraldsplass Diakonale Stiftelse er en av fire eiere av VID Vitenskapelige Høgskole og driver nå sin høgskolevirksomhet gjennom denne. VID er en fusjon av Haraldsplass Diakonale Høgskole, Diakonhjemmet Høgskole, Høyskolen Betanien og Misjonshøgskolen.

Medlemsblad for Diakonifellesskapet Magasin for Haraldsplass Diakonale Stiftelse www.haraldsplass.no Ansvarlig redaktør: Jørn-Henning Theis Redaksjon: Arvid Møll, Jørn-Henning Theis, Kjerstin Fyllingen, Rollaug Waaler, Jørn-Henning Theis, Inger-Johanne Haukedal.

Kontakt redaksjonen: post@hk.haraldsplass.no Prosjektledelse og utførende redaksjon: Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no (tekst og foto) E-post: torbjorn@wikos.no Foto forside: Thor Brødreskift/UiB Abonnement bestilles ved Haraldsplass Diakonale Stiftelse, tlf. 55 97 96 00 Adresseendringer: post@hk.haraldsplass.no Design og grafisk produksjon: Bodoni AS

VALGTE ÅPENHET: Unni Heimnes har valgt å være åpen om sykdommen hun har fått diagnostisert. Dermed har hun fått forståelse for at hun av og til «glemmer».

Sykdommen skal ikke styre livet mitt «Jeg er har aldri vært noen kløpper på kryssord, men jeg liker godt å lese. Etter at jeg fikk diagnosen Alzheimers sykdom, har jeg bevisst brukt tid på aktiviteter hvor jeg trener hjernen. Med gode medisiner håper jeg å holde sykdommen i sjakk, eller i alle fall gjøre utviklingen av sykdommen mye langsommere. Så langt har jeg hatt god effekt av medisinene,» sier Unni Heimnes.

Vi sitter i stuen til Unni Heimnes og Gunnar Mikkelsen hjemme i Øygarden.

Unni fikk den ublide diagnosen vinteren 2015, men hun hadde lenge en mistanke om at noe ikke var helt som det skulle.

Vi møtte det åpenhjertige ekteparet dagen før mannen blir pensjonist på ordentlig i en alder av 67 år. Gunnar leder med fire år på alderen til Unni som selv ble uføretrygdet i januar i år. Men alder er ikke et tema for noen av dem. Tvert imot har de mange planer for fremtiden.

Magasinet Haraldsplass 1 | 2016 3

HJERNETRIM: Unni Heimnes og Gunnar Mikkelsen er flittige brukere av nettbrett hvor de leser aviser og artikler.

«Vi lurer ikke på noe særlig lenge. Er det noe vi ikke vet, bruker vi Internett og finner ut av det. Det er viktig å stimulere hjernen,» sier de to.

man venner seg til alt, og nå når Gunnar har sluttet i jobben, er det greit nok med kun én bil i familien,» forklarer Unni.

Motivasjon i familien

V

i har alltid likt å reise. I februar var vi på Tenerife og i april kjørte vi med campingvognen til Berlin. Vi holder oss hjemme i sommer, men i august setter vi kurs mot Toscana før vi avslutter sommeren i Kroatia. Vi er faste gjester på et sted i Ista hvor vi har funnet et sted hvor leier oss inn hvert eneste år,» forklarer Gunnar. De har ikke tenkt å la Unnis sykdom legge noen demper på reiselysten. «Tvert imot er det å reise en god medisin i seg selv,» legger Unni til.

Ikke «Unni som glemmer” Likevel, Unni fikk frihet til å reise når og hvor hun vil noen år før hun hadde tenkt.

«Jeg har jobbet i barnehage hele mitt liv. Etter 27 år på samme arbeidsplass kjenner vi hverandre ganske godt. Så merket jeg at kollegene mine begynte å bli litt småirritert på meg. Jeg kunne gå tre ganger ut på kjøkkenet for å hente noe og likevel komme tomhendt tilbake.

Etter hvert ble det mer problematisk å jobbe og jeg fikk en mistanke om hva 4 Magasinet Haraldsplass 1 | 2016

Unni og Gunnar bodde sammen i 25 år før de bestemte seg for å gifte seg. Det var i grevens tid. «Vi var de siste som fikk lov til å gifte oss i Tinghuset i Bergen på en lørdag. Det skjedde 13. april i 2012,» forklarer Gunnar med et smil. Til sammen har de tre barn og fem barnebarn. Det yngste barnebarnet er to år. «Hun er mye her hos oss, og det gleder oss mye.

Familien er en mer enn god nok grunn til at ikke sykdommen skal få knekke meg,» legger Unni til. som var i ferd med å skje. Både min mor og flere av hennes søsken utviklet Alzheimer.

Kollegene mine kjente til sykdommen i familien og jeg valgte å ta mistanken om min egen helsetilstand opp med dem. De forstod meg og dermed ble jeg ikke bare «Unni som glemmer ting hele tiden.»

Forberedt – men smertelig Jeg tok kontakt med legen vår på Volvat som fulgte meg opp på en utrolig fin måte.

Men det var jeg selv som tok kontakt med Geriatrisk avdeling på Haraldsplass Diakonale Sykehus. Der ble jeg testet og de bekreftet mistanken. Derfor rekvirerte de CT-scanning av hodet. Det foregikk på Haukeland Universitetssykehus og resultatet ble servert nokså rått og brutalt. Psykologen som var min kontakt, sa bare rett ut at jeg hadde Alzheimer og at jeg måtte levere inn bilsertifikatet.

Jeg var nok forberedt, men det var som å få servert kamel og svelge den mothårs.

Tapet av sertifikatet var smertelig. Jeg har kjørt bil hele mitt voksne liv. Men

Hverdagslivet Hvordan er det å leve med en sykdom som rammer det korte minnet? Gunnar og Unni har valgt å ta i bruk moderne hjelpe­ midler som gjør hverdagen både trygg og spennende.

«Vi har begge installert en app på mobiltelefonene våre som gjør at vi enkelt kan spore hverandre. Unni kan finne ut hvor jeg er, og jeg kan se hvor Unni er.

Dette er selvsagt særlig nyttig å fremmede steder, men vi kan alle rote oss bort også i hjemlige trakter. Vi har sagt opp papiravisen fordi vi begge heller vil lese avisene på nett. Dermed både holder vi oss orientert og vi trener hjernen på både oppfattelse og hukommelse, «forklarer Gunnar. Begge er «tall- og kodefriker».

Ingen av dem har problemer med å huske bankkode eller telefonnummeret. «Jeg er helt vill til å huske telefonnumre. Får håpe det slipper etter hvert,» ler Gunnar, mens Unni følger opp: «Og lurer på vi på noe, går vi ikke og lurer lenge, men bruker Internett

for å finne svar. Der finner man svar på det aller meste, men nysgjerrigheten må vi står for selv.»

«Jeg har også vært veldig glad i år sy.

Legge opp, legge ned, sy inn og endre på fasongen på klær. I tillegg til gleden ved å fikse på klær i seg selv, er det også god hjernetrim,» forklarer Unni som også er glad i å strikke. I fjor strikket hun en Marius-genser. «Den har et krevende mønster, så det ble en del hjernetrim av det også. Og Martius-genseren er vanskelig å montere. Dermed ble det fin hjernetrim av det også.»

særlig begeistret for den siste av de nevnte fagfolkene. «Jeg har tre gitarer og har alltid likt å spille, så jeg vurderer å ta med gitar på neste samling til ­høsten,» betror Gunnar oss.

Unni har også deltatt på kurs for pasienter som Geriatrisk avdeling på Haraldsplass Diakonale Sykehus har arrangert. «Man må ta det som det kommer. Selvmedlidenhet er ikke noe å trakte etter,» sier Unni. «Men du har jammen aldri syntes synd på deg selv,» skyter Gunnar inn. «Du lever for andre, og det er det beste!»

Fellesskap med andre

Åpenhet

Gjennom Olaviken Alderspsykiatriske Sykehus, som har en avdeling ved ­Haraldsplass Diakonale Sykehus, fikk ekteparet Heimnes-Mikkelsen tilbud om å delta på en familiesamling på Fjord­ slottet på Osterøy.

«Det angrer vi ikke på. Det var veldig kjekt å møte åtte andre par som er i samme situasjon som oss. Ja, vi har faktisk vært på to slike samlinger. Her møter vi også helsepersonell som gir råd og veiledning. På samlingen er det både advokat, lege, sykepleier og musikkterapeut,» forklarer Gunnar, som selv ble

Unni Heimnes har valgt å være åpen til andre om diagnosen hun har fått. På den måten håper hun at hun kan hjelpe andre.

«Ingen har reagert negativt på at jeg har fått denne diagnosen. Det forskes mye på Alzheimer og jeg håper at de finner en medisin mot sykdommen. Men inntil dess må vi forsone oss med diagnosen. Jeg er veldig heldig som har Gunnar som er min aller beste venn og som hjelper meg når jeg støter på problemer eller glemmer,» sier Unni og smiler til Gunnar i stolen ved andre siden av bordet, i stuen i huset på Toftøy i Øygarden.

Alzheimers sykdom Demens er en fellesbetegnelse for en rekke sykdommer som gir varig nedsatt kognitivt funksjonsnivå.

Det er mange årsaker til demens og noen av årsakene har fått egne navn. Alzheimers sykdom er én slik diagnose og er også den vanligste årsak (ca 50 prosent av tilfellene) til demens. Det var den tyske legen Alois Alzheimser som beskrev sykdommen i 1906 og fikk derved sykdommen oppkalt etter seg. Det finnes rundt 60.000 mennesker med demens i Norge, mens det globalt er diagnostisert ca 12 millioner mennesker med Alzheimers sykdom.

Selv om forløpet av Alzheimers sykdom er unikt for hver enkelt, er det mange felles symptomer. De tidligste symptomene blir ofte feilaktig antatt å være aldersrelaterte bekymringer eller uttrykk for stress.

I de tidlige stadiene er det hyppigst observerte symptomet en manglende evne til å huske noe nytt, og vedkommende har vanskelig for å erindre nylig observerte fakta. Ved mistanke om Alzheimers sykdom blir diagnosen vanligvis søkt bekreftet gjennom vurderinger av atferd og kognitive tester, eventuelt med tillegg av billed­diagnostikk av hjernen. Årsaken til Alzheimers sykdom er ikke godt forstått. Forskning viser at sykdommen er forbundet med plakk og fiberknuter i hjernen. Verden over foregår det omfattende forskning på Alzheimsers sykdom, blant annet ved Universitetet i Bergen / Haukeland Universitetssykehus.

Kilde: Forskning.no og Wikipedia.no

STIMULERENDE HOBBY:

Unni Heimnes liker både å strikke etter mønster og å sy om på klær. Begge dele stimulerer «de små grå» med både hukommelse og kreativitet.

Magasinet Haraldsplass 1 | 2016 5

I perioder i livet vårt og kanskje spesielt ved sykdom, kan en lett komme inn i en indre, negativ spiral. Da er det godt å vite at det finnes helsemedarbeidere som fanger opp dette og kan hjelpe en inn på rett spor. «Det skal ofte så lite til for å snu en negativ utvikling for en pasient. Tilbudene finnes, vi må bare bli enda flinkere på å tilby dem,» sier rehabiliteringskoordinator Janne Ferstad ved Haraldsplass Diakonale Sykehus.

Jo takk, det går bare bra…

V

i møter rehabiliteringskoordinator Janne Ferstad sammen med ergo­ terapeut Irmelin Smith-Eide som er tilknyttet rehabiliteringsteamet i Koordinerende enhet, og sykepleier Gullborg Aasgaard som har Geriatrisk poliklinikk som sitt arbeidssted på sykehuset. Det de har til felles er at de følger pasienten lengre enn til sykehusets utgangsdør – dersom det er nødvendig. For en del pasienter er det det.

«I fjor fulgte vi 80 pasienter som trengte hjelp til rehabilitering, koordinering av tjenestene rundt seg og en plan for veien videre. Det kan være pasienter som har kompliserte diagnoser eller følgediagnoser etter omfattende kirurgi og så videre. Det er slagpasienter, hjerte­ pasienter og det kan være pasienter som kommer til sykehuset med brukket lårhals.

Vi har pasienter i alle aldre fra 17 år til 90 år og mer. Det som ofte er et kjennetegn er at disse pasientene har flere diagnoser hvorav bare en av dem er akutt.

Mange sliter med psykiske lidelser og noen med rusavhengighet. Da er det viktig å forsøke å motivere pasienten til å snu utviklingen,» forklarer Janne Ferstad.

Tverrfaglig støtte Sykehusoppholdet er kortvarig mens diagnosene kan være langvarige. Sykehuset er pliktig å tilby oppfølgende hjelp til rehabilitering for pasienter som ikke kan følge standardiserte pasientforløp.

6 Magasinet Haraldsplass 1 | 2016

«Sammen med pasienten kan vi bidra til å utforme en individuell plan med utgangspunkt i pasientens situasjon. Vi arbeider tverrfaglig og vi kan stille som rådgiver for kommunene som får ansvaret etter at pasienten er ferdig med behandlingen ved sykehuset. Ett av våre siktemål er at pasienten skal oppleve at helsevesenet er ett. Det er ikke alltid enkelt å få til, men vi er også bevisst på språkbruken. Vi snakker ikke om «oss» og «dem» om forholdet til kommunehelsetjenesten, men om et stort «vi». Det betyr at vi må inn på kollegers og andre fagområders arenaer, hvor vi kan komme med anbefalinger. Vi kan ikke komme med krav eller påbud av noe slag.

Kommunene på sin side har ulik evne og kapasitet til å følge opp disse pasientene, så det sier seg selv at dette kan være en krevende balansegang,» følger Irmelin Smith-Eide opp.

Krevende livsendringer «Vårt mål for pasienten er at han eller hun skal mestre livet etter det som er pasientens situasjon. Mens behandlingsbehovet kan oppstå akutt, trenger ­pasienten ofte tid på prosessen med å ta inn over seg sin nye situasjon og livsforhold,» legger Ferstad til.

Også innen geriatrien møter leger og sykepleiere pasienter som får tøffe diagnoser. «Ved geriatrisk poliklinikk bistår vi med utredning av eldre hvor der er mistanke om demens. Tiden etter at

Takk, bare bra…

Kurset «Takk, bare bra» er rettet mot personer over 60 år og som ønsker å forebygge depresjon, har en mild depresjon eller man føler tristhet, indre uro, engstelse eller har smerter. Dette er problemer mange eldre sliter med. På kurset lærer man blant annet hvordan man endrer negative tanker og følelser slik at man får det bedre. Kurset er et «hjelp til selvhjelp» og som strekker seg over ti uker med to timer hver uke. Kurset har en egenandel på kr 320 som blant annet dekker kursbok. Du får en henvisning til kurset enten fra lege ved sykehuseteller fra fastlegen. ­Kurs­sted er Lærings- og mestringssenteret (LMS) i Ulriksdal 2.

diagnosen er stilt og inntil diagnosen slår inn for fullt, oppleves som svært krevende for mange – ikke minst for de nærmeste pårørende. For noen er det en lettelse å få demensdiagnosen fordi det forklarer hvorfor de plutselig ikke husker hvordan fjernkontrollen til TV’en virker eller hvorfor kaffilaging er blitt vanskelig. De yngste pasientene våre er i 40-årsalderen, men de fleste er betydelig eldre. Det de har til felles er at de lett kan falle mellom stolene i helsevesenet. Demens eller Alzheimer er kroniske sykdommer. Flere må gjerne følges over år. Det er mye vi kan gjøre, vi kan ha informative og støttende samtaler med både pasienter og pårørende, medikamentbehandling, aktivere hjelpe­ apparatet på bosted. Velferdsteknologi

kan også gjøre livet både enklere og tryggere for mange. Enkelte demente har lett for å gå seg vill, og da kan en GPS tilknyttet en «app» på mobil fortelle pårørende hvor de skal lete. Man kan dele kalendere på internett slik at det blir enklere for flere å følge opp avtaler som pasienten har, og man kan installere andre tekniske hjelpemidler som øker trygg­heten i hverdagen,» forklarer Gullborg Aasgaard.

Kurstilbud I tillegg til individuell oppfølging, arrangerer Irmelin og Gullborg kurs ved Læringsog mestringssenteret. Kurs for pårørende til personer som nylig har fått demens­ diagnose har geriatrisk seksjon ved

REHABILITERING: Ved Haraldsplass Diakonale Sykehus kan pasienter få hjelp til å komme tilbake til en så normal hverdag som mulig. Et tverrfaglig team står klar til innsats, her representert med (f.v.) Gullborg Aasgaard, Irmelin Smith-Eide og Janne Ferstad.

Haralds­plass Diakonale Sykehus arrangert i mange år. Nytt av året er et kurs for pasienter som selv har fått demens-­ diagnose. Deltagerne bør være innforstått med sin hukommelsessvikt og ha en viss refleksjonsevne. «Dette er en pasientgruppe som er i en svært sårbar situasjon.

Behovet for veiledning og støtte er stort den første tiden. Vi ser at kursdeltakerne i stor grad utveksler erfaringer og løsninger,» avslutter Gullborg Aasgaard.

Magasinet Haraldsplass 1 | 2016 7

«Fra tid til annen møter vi klinisk-etiske dilemmaer i vår sykepleie. Slike saker tar vi gjerne opp til diskusjon i «Klinisk-etisk komité». Denne komiteen består av fagfolk fra forskjellige profesjoner på sykehuset og vi får en grundig gjennomgang av saken. Det er viktig å hele tiden arbeide med etikk og holdninger tilknyttet arbeidet vårt,» sier sykepleier Randi Rafto ved hjerte- og lungeposten på medisinsk klinikk, Haraldsplass Diakonale Sykehus.

Vi er tilgjengelige!

R

andi Rafto tok sykepleierutdannelsen i voksen alder. Hun var 41 år da hun ble innskrevet som student ved Haraldsplass diakonale høgskole, nå VID. Hun fikk praksisplass ved hjerte- og lungeavdelingen ved sykehuset, og da hun var ferdig utdannet fikk hun jobb her – og har blitt der siden. Vi fikk nappet den erfarne sykepleieren ut av en travel dag på jobb for en samtale om hvordan de hippokratiske pleieideal kommer til uttrykk på avdelingen hun jobber ved. Travel? Bare på veien fra vaktrommet til samtalerommet ble hun stoppet to ganger av pasienter som ville vite om testresultater og betablokker. De fikk sine svar, før vi fikk våre.

Trygt «Det som er utgangspunktet er at mennesker som søker til sykepleieryrket har et innebygget ønske om hjelpe andre, at vi respekterer pasientens autonomi og at vi er rettferdige. Det er et personlig fundament som siden utvikles og styrkes gjennom studiet. Skal du jobbe med mennesker i en eller annen form for serviceyrke, så må du være glad i men­ nesker. Hvis ikke bør en heller søke seg til jobber på bak-kontoret.»

Det skal likevel mer til, enn det å være glad i mennesker, understreker Randi Rafto.

«Det skal jo være trygt å ligge på sykehus.

8 Magasinet Haraldsplass 1 | 2016

Som eksempel kan jeg nevne at vi som er sykepleiere må jevnlig sertifiseres for å få lov til å operere krevende medisinsk-teknisk utstyr. I sum handler det om å kombinere kompetanse og hjertevarme!»

Etikk i arbeidshverdagen «På avdelingen tar vi jevnlig opp etiske tema til diskusjon på våre fellessamlinger og vi jobber hele tiden med holdninger.

Vår leder ser oss, vi diskuterer holdninger og hvordan vi møter pasienter. Selvsagt: Aldri snakke nedsettende om eller til en pasient og aldri harselere, men respektere hvert enkelt menneske. Dét kan være utfordrende: Som sykepleiere ser vi jo litt av hvert av hvordan mennesker kan oppføre seg,» sier Randi Rafto tankefullt.

Problemstillinger som ikke er opplagte, kan komme til gjennomgang i Klinisk-etisk komité (KEK). KEK består av ti andre fagfolk innen medisin, sykepleie, sjele­ sorg, fysio­terapi og en representant for pasientene. Det er Randi Rafto som representerer medisinsk klinikk i KEK. «Før vi starter drøftingen sjekker vi ut om det er en klinisk-etisk problemstilling, eller om det handler om en praktisk eller ressursavhengig problemstilling. For å gi struktur for både tanke og diskusjon benytter vi en metode som sikrer at vi får en grundig gjennomgang av temaet.

Hippokrates (ca 460-377 f.Kr) kalles gjerne for «legekunstens far».

Han fjernet magien, demonbesettelse eller guds straffedom fra sykdomsfor­ ståelsen. Den hippokratiske lege-eden står fortsatt støtt i vestlig medisin, men den brukes ikke som ed for nyutdannede leger i Norge. I eden lover blant annet den vordende legen at han pålegger seg selv taushetsplikt, seksuell avholdenhet overfor pasienter, og videre: Jeg skal aldri gi noen en dødelig gift, ikke engang om de selv ber om det. Jeg skal heller ikke gi dem råd om den slags. Jeg skal aldri gi en kvinne noe fosterfordrivende middel. Ærlig og redelig skal jeg tilbringe mitt liv og utøve min kunst.

(Oversatt av Trond Berg Eriksen) Selv om Den hippokratiske ed muligens er forfattet av hans elever og formet av oldtidens tradisjon, representerer hans skrifter mye visdom. Av kjente ordtak finner vi «av og til kurere, ofte lindre, alltid trøste» og «å gå tur er menneskets beste medisin.»

Nå for tiden har vi en del problemstillinger i tilknytning til spørsmål om livsforlengende behandling. Dilemmaet er hvor tid det går fra forsvarlig behandling til over-­ behandling.»

Rehabilitering og sang Sykepleierfaget er mangfoldig og gjøremålene mange. For Randi Rafto er det også viktig å se ut over det snevert faglige. Hun er opptatt av pasientens nettverk med pårørende og venner, og hun slipper helst ikke taket i pasienter som trenger rehabilitering. «Gjennomsnittlig liggetid på vår avdeling er ca. fire dager. Selv om vi starter med rehabilitering mens de er her hos oss, er det viktig å sikre at de som trenger det får tilbud om rehabilitering etter selve sykehusoppholdet. Vi har en del pasienter som er plaget

med KOLS, men med fysisk trening kan de forbedre tilstanden betydelig. Da er det godt å vite at vi har profesjonelle kollegaer som kan bistå med dette og motivere dem som ikke har egen motivasjon til at de gjør en ekstra innsats for egen helse,» forteller Randi Rafto, og legger til: «Det er ingenting som varmer mer om hjertet enn å få sitte å prate med et menneske, gjerne over 90 år, og som kan si at de har hatt et godt liv. Og hender det at jeg synger litt for pasientene. Ikke slik at jeg tar med instrument og sitter med gitar på sengekanten, men heller at jeg nynner noe i forbindelse med praktiske gjøremål, som under et stell. Vi finner noe som pasientene kjenner igjen og kan være med på. Musikk åpner opp og kan lindre.

Det er en viktig side ved sykepleierfaget,» avslutter Randi Rafto.

INDRE MOTIVASJON:

«Sykepleiere har et innebygget ønske om å hjelpe andre,» sier sykepleier Randi Rafto ved Haraldsplass Diakonale Sykehus.

Magasinet Haraldsplass 1 | 2016 9

«Jeg gjorde et bevisst valg: Jeg ville ikke tre inn i et system hvor jeg år etter år skulle bruke mange måneder av livet mitt på sykehus for behandling. Derfor var det min egen beslutning da jeg sa til legene: Kapp foten av!»

«NEI til pasientifisering» P

rofessor i sammenlignende politikk Frank Aarebrot ved Universitetet i Bergen, er en mann med mange og klare meninger. Gjennom et langt liv som akademiker, er han vant til å analysere en situasjon og kommuniserer det i et språk som alle kan forstå. I tillegg er han også i stand til å ta konsekvenser av egne analyser. Derfor går Frank Aarebrot med én fotprotese og én fot som heller ikke henger helt med. For å ta protesen først: Hardnakket bakterie «Jeg har en arvelig sykdom som fører til at nervene gradvis blir mindre effektive*.

Vanligvis trekker man lynraskt til seg hånden dersom den støter borti noe som er svært varmt. I mitt tilfelle har jeg bare en fjerdedels følelse igjen i ekstremitetene. Hvis jeg slår meg, er det ikke sikkert at jeg oppdager det. Det var under et oppdrag som valgobservatør i Romania at jeg pådro meg en betennelse i foten. Årsaken var at jeg gikk for lenge før jeg ble oppmerksom på at jeg hadde en stein i skoen. Så viste deg at bakterien på steinen som infiserte meg, ikke var en lokal kjenning. Det var først da jeg kom tilbake til Bergen at ekspertene fant ut at det var en afrikansk bakterie som hadde bitt seg fast. Den hadde den kjedelige egenskapen at den ødela beinvev. Den eneste måten å kontrollere den på er gjennom intravenøs tilførsel av antibiotika over lengre tid. Bakterien er vanskelig å bli kvitt og jeg ble forespeilet jevnlige, langvarige sykehusopphold for å holde bakterien i sjakk. «Life is too short» for den slags. Det jeg kaller «pasientifisering» 10 Magasinet Haraldsplass 1 | 2016

ligger ikke for meg. Derfor ga jeg beskjed til legene om amputere den venstre foten.»

Sitter i hodet Vi sitter hjemme i professorens private lønnkammer hvor mang en 20-pakning med sigaretter har gått opp i røyk. ­Tele­fonen ringer stadig. Det er stort sett journalister som ringer. Ofte! Frank Aarebrot er en høyt skattet kommentator og han har ikke latt seg begrense av sine fysiske skavanker.

«Jeg holdt foredrag for Funksjons­ hemmedes Fellesorganisasjon (FFO). De er organisert omtrent som LO med mange undergrupper som spesialiserer seg på hver sin sykdom. Nå er det mange som har dobbeltmedlemsskap, men jeg talte opp «forbund» og medlemmer og kom til at omtrent hele den norske befolkningen er medlem i en FFO-organisasjon. Hvis du vil gjøre sykdommen din til en livsstil, så kunne du holde deg i aktivitet med å gå på møter i alle organisasjonene. Nå er det jo et positivt tegn at folk organiserer seg, men potensialet for medlemmer er stort.

Noen har åpenbart bruk for hjelp, blinde og døve og sånt. Men for mange mennesker sitter sykdommen i hodet. Det har jeg valgt bevisst ikke å gjøre.»

Livsmotto For en tid tilbake knakk også Frank Aarebrot høyrefoten. Det ble også en morsom historie ut av. «Min kone og jeg hadde nettopp kommet hjem fra ferie og jeg skulle rett i TV2 for å bli intervjuet. Da jeg kom hjem, sto kofferten min uåpnet, og

det er ikke vanlig. Ostene fra Holland blir vanligvis pakket ut med en gang.

Det viste seg at min kone hadde falt på el-sykkelen og knust skulderen. Jeg skulle besøke henne på sykehuset og snublet i Narvesenkiosken på vei opp til henne. Via legevakten kom jeg også på sykehus og lå på samme avdeling som min kone! I det tilfellet ba jeg om å få være én dag lenger på sykehus slik at min kone fikk komme seg hjem først og omrømme seg. Det fikk jeg, men jeg hadde avtaleboken full av forespørsler om foredrag. Jeg valgte å gjennomføre dette – med full rullestolstøtte på fly og bil. Så mitt motto er: Har du ikke blitt båret opp flytrappen i Sandnessjøen i full storm, så har du ikke levd!»

Til hjelp for andre Frank Aarebrot har aldri lagt skjul på sitt handicap. I underholdningsprogrammet «Team Antonsen» på NRK1, lot professoren programlederne sprøyte krem på kne-enden for deretter å slikke kremen av.

Men også det å gå ut offensivt i offentligheten med sitt handicap er veloverveiet.

«Det var etter at amputasjonen var gjennomført. Jeg satt på takterrassen på Haukeland Universitetssykehus og tok en røyk. Ved siden av meg satt en gutt på 17 år med sitt amputerte bein. Han var svært lei seg. Det siste han husket var at han kjørte moped for deretter å våkne med leger og sykepleiere rundt sengen på sykehuset.

«Nå kommer vel kjæresten til å forlate meg og livet mitt går rett i dass,» sa den unge, forhenværende mopedføreren. «Nei,» sa jeg «det viktigste er jo at du lever og at de

Polynevropati Polynevropati er en sykdom i nervesystemet som arter seg ved sykdomsmanifestasjoner i flere perifere nerver, hvor det kan være en rekke ikke-traumatiske årsaker, blant dem auto­immune sykdommer, genetiske sykdommer, forgiftninger, metabolske sykdommer, infeksjoner og andre systemiske sykdommer. Vanligvis rammer polynevropati flere perifere nerver symmetrisk. De fleste polynevropati-former kan utvikles over uker, måneder eller år.

andre beina dine virker.»

Da VG siden ringte meg for å få skrive om min nye helsestatus, tenkte jeg: Hvis jeg kan hjelpe min romkamerat på 17 ved å fortelle om at dette går bra og at livet kan bli helt fint, så skal jeg gjøre det. Dermed ble amputasjonen en rikssak. Det er helt greit for meg.»

Kilde: Wikipedia

Helsehysteri gir ­helseangst Frank Aarebrot er kjent som sigarettrøyker og er et godt stykke unna det man kan kalle trenings­ narkoman. Han har noen synspunkt på det også.

«Jeg tror at det er en sammenheng mellom sjel og legeme. Jeg tror ikke du blir friskere av å fokusere på sykdommen din. Tvert imot. Derfor er all type poliklinisk virksomhet absolutt å anbefale der hvor det er mulig. Raskt inn og rett ut igjen. Men jeg er også skeptisk til alt dette fokuset på forebygging og livsstilshysteriet. Jeg legger merke til et voldsomt press fra fagfolk om helse­råd for det ene og det andre. Alt dette helsegnålet er med å gjøre folk til hypo­kondere. Livsstils­ guruer driver folk inn i helseangst. Det sto et langdrygt slag mellom presten og doktoren

INGEN HELSEANGST:

«Du blir ikke friskere av å fokusere på sykdommen din,» mener Frank Aarebrot som ikke har latt et kunstig bein få hindre ham fra et meget aktivt liv.

om hvem som skulle inneha lederposisjonen som autoritet blant folket og kunne definere hva som er synd og ikke. Legene vant den dragkampen. Nå er det legestanden som har overtatt ansvaret for troen på et evig liv. Det er jo ganske absurd. Det er jo et helt umulig prosjekt!»

Magasinet Haraldsplass 1 | 2016 11

«Min far døde av kreft tidlig på 1990-tallet. Sykdommen var ikke til å stoppe. Den gang var alternativet en hard kur med cellegift som kunne gitt ham noen måneder ekstra. Vi drøftet dette mye sammen, og kom til at det var bedre å forsone seg med at dette blir utgangen av hans liv.

Vi fikk god hjelp til smertebehandling og han fikk en rolig og fin død et halvt år etter at han fikk diagnosen. Forventningene til vårt fantastiske helsevesen er høye, og det skal de være.

Men til slutt kommer vi til et punkt: Noe skal vi dø av. Istedenfor en vanskelig tid med utsettelse, fikk vi en fantastisk høst sammen med pappa til han døde. Det er slik det er. Vi kommer aldri bort fra livets realiteter.»

Lærte mye av utviklingshemmedes livsglede Enkeltsaker inspirerte Laila Dåvøy til å gjennomføre endringer

D

et er Laila Dåvøy som forteller dette.

Hun er styremedlem på Haraldsplass Diakonale Sykehus. Dåvøy er en meget aktiv pensjonist som kan se tilbake på et langt og spennende yrkesliv – ikke mist som heldagspolitiker som politisk rådgiver, statssekretær, minister og stortingsrepresentant i perioden 20082013. «Jeg toppet den politiske karrieren ved å få lov å representere Hordaland og Krf på Stortinget. Men det er klart, tiden som statsråd var den tiden jeg fikk utført mest politisk,» oppsummerer Laila Dåvøy.

Sykepleier og politiker Det var imidlertid på Askøy hennes politiske karriere startet, i 1983. «Jeg var egentlig ikke så opptatt av politikk på den tiden, men da jeg ble utfordret til å sitte i kommunestyret for KrF og fikk solid støtte til dette fra mannen min, ga jeg etter. Jeg hadde født tre barn på den tiden og jeg jobbet som sykepleier på Furuly som var et senter for psykisk og fysisk utviklingshemmede. Kommunen hadde den gang 12 Magasinet Haraldsplass 1 | 2016

tradisjon for å starte alle politiske møter kl 17. Etter en tid merket jeg at dette var stridt, men det var ikke mulig å få de andre med på å ha møter på dagtid. Etter én periode trakk jeg meg ut av kommune­ politikken.» Men Laila Dåvøys samfunns­ engasjement var vekket til live, og hun gikk inn fylkespolitikken og ble fylkesleder og siden øverste leder av Sykepleierforbundet.

Rikspolitikk for enkeltmennesker Det skulle imidlertid ikke gå mer enn to år etter exit fra kommunestyret på Askøy, før Laila Dåvøy fikk prøve seg på større politiske oppdrag. Først som politisk rådgiver og statssekretær i Syse-regjeringen. I Bondevik 1-regjeringen fikk hun ministerpost i Arbeids- og Administrasjonsdepartementet 1999–2001, og i Bondevik 2 regjeringen var hun Barneog familie­minister 2001–2005. «Hvor går grensen for hva politikere kan gjøre for å skape vellykkede liv for borgerne?»

«Det er et stort spørsmål. Som

minister fikk jeg mange brev og henvendelser fra innbyggere som ba om hjelp.

Jeg forsøkte å lese alle disse, fordi jeg har sett at ved å ta utgangspunkt i enkelt­ saker, kan man avdekke svakheter i lover og forskrifter. Et eksempel er dette med foreldre som utøver vold mot barn, samboer eller ektefelle. Tidligere sto retten til samvær mellom barn og foreldrene svært sterkt. Så var det flere fortvilte mødre som tok kontakt med meg og fortalte at deres barn var påtvunget samvær med sin voldelige far, selv etter at saken hadde vært oppe i lagmannsretten.

Magne Raundalen fortalte meg at for barn er det like skadelig å se vold bli utøvet mot andre som det å bli utsatt for vold selv. Jeg så vi hadde en klar svakhet med rettsordningen. Vi så at vi måtte endre lovverket, og det ble gjort. Dette er et eksempel på at vi hele tiden må se hvordan det politisk kan legges til rette for å skape en bedre tilværelse for de som tenger det mest.

Som politiker er jeg likevel forsiktig med å love noe på fellesskapets vegne. Vi

forvalter hverdagen til folk og det er ikke rett å skape forventninger vi ikke kan innfri. I sum er vi likevel utrolig privilegert som bor i Norge.»

området og jeg håper denne vil være med å løfte kunnskapsnivået og bedre praksis på dette feltet.»

akkurat det hver eneste dag, men det er et godt motto.

Palliasjon et forsømt område

Se dagens muligheter Laila Dåvøy kommer fra et vanlig arbeiderklassehjem i Bergen hvor faren jobbet på Bergens Mekaniske Verksteder (BMV) og moren tok seg av familie og barn og var hjemmeværende – i alle fall da barna var små. Familien hadde ikke god råd, men dèt var ikke mange som hadde i 1950-­årene. Hun fikk egne ski først da hun var tenåring, men Laila Dåvøy gir likevel uttrykk for at hun aldri savnet noe.

«Vi var lykkelige. Min mor var et menneske som på en positiv måte tok dagene som de kom, og det har nok preget meg. Jeg fikk hjelp av min onkel til å lage motto på russekortet mitt. Det ble «i morgen er en mulighet du en gang ikke får, så la oss nytte dagen som i morgen er i går.» Dette har jeg tatt med meg ­gjennom livet. Ikke utsett det du kan gjøre i dag. Ikke det at jeg har klart å gjøre

«Hvilke tanker gjør deg da om dette å mestre livet?»

«For det første dette at du skal vite at du lever. Det er ikke gitt at alle dager skal være 100 prosent vellykkede. Du lever som menneske, du lever i en familie, du kan bli usatt for sykdom men samtidig er det viktig å innse verdien av de gode dagene. For det andre tenker jeg på en opplevelse etter en julegudstjeneste for noen år tilbake. Da kom det flere eldre psykisk utviklingshemmede stormende bort til meg og ga meg en juleklem. De kjente meg igjen etter alle disse tiårene da jeg jobbet på Furuly. Jeg kjente dem også igjen ved navn, og det var herlig å få del i deres livsglede. Det varmet og det smittet. Jeg har vel aldri møtt en eneste med utviklingshemming som ikke er glad for livet. Det kan være grunn til å tenke på dette!»

«Vi har et fantastisk helsevesen i Norge.

Sånn sett er det naturlig å ha store forventninger til hva helsevesenet kan gjøre for den enkelte. Likevel er det mange områder hvor det ennå gjenstår mye. Palliasjon (lindrende behandling ved livets slutt, red.anm.) er et slikt underfokusert tema, og enda mer barnepalliasjon.

Det er noen barn som dør tidlig. Det er også mange barn som starter livet med en dårlig prognose, men som lever videre til tross for en livstruende sykdom. År for år vokser de opp; de kan bli syv og de kan bli 17 år, og de vet de at de kan dø.

Det er åpenbart krevende å hjelpe disse, og dette representerer en utfordring for helsevesenet. Her har hele familien behov for hjelp og støtte. Om ikke så lenge kommer det en NOU om hele palliasjons-

Ta vare på de gode dagene

Magasinet Haraldsplass 1 | 2016 13

Illustrasjon: Arkitekt C.F.Møller

Råbyggkontrakt til LAB

Nye Haraldsplass bygges!

Fredag 15. april ble det under­ jordiske parkeringsanlegget ved Haraldsplass Diakonale Sykehus åpnet. Dermed er den første forutsetningen for det nye syke­ husbygget på plass, og det er klart for det neste store steget, realisering av selve nybygget for «Nye Haraldsplass».

14 Magasinet Haraldsplass 1 | 2016

I april signerte Haraldsplass Diakonale Stiftelse kontrakt med entreprenøren LAB om arrondering av utearealer og oppføring av råbygget for «Nye Haraldsplass. Kontrakten har en verdi på 138 millioner kroner pluss merverdiavgift.

Arbeidene starter allerede 1. juni, og oppdraget med «tett hus» skal være fullført sommeren 2017, opplyser programleder Trond Fagerli. Sengebygget skal stå klart til innflytting høsten 2018.

Bygget er på i alt syv etasjer hvorav to er under bakkenivå om en sammenlikner med dagens sykehusbygg. De fire øverste etasjene av det brutto 14.000 kvadrat­

meter store bygget, vil inneholde sengeavdelinger. Det blir 36 senger på hver etasje hvorav 24 er enkeltværelser. I grunnetasjen blir det akuttmottak og Sunniva-klinikken får lokaler der, U1 blir forbeholdt teknisk service og sengevask, mens ny hovedinngang og resepsjonen blir liggende i U2 – andre underetasje – og med bro rett over til Årstadveien. Tre av de fire senge-etasjene skal brukes av Haraldsplass Diakonale Sykehus, mens én etasje skal leies ut til Helse-Bergen i ti år.

I løpet av høsten 2016 vil kontrakt for alle de innvendige arbeidene bli tildelt.

Disse arbeidene starter i juni 2017.

Haraldsplass Barnevern i nytt samarbeid med:

Ressurssenter (for behandlere av barn og unge som er utsatt for) vold, traumatisk stress og ­selvmordstanker «RVTS Vest er glad for at vi har fått en samarbeidsavtale med Haraldsplass Barnevern. Vi tilbyr et toårig program for kompe­ tanse­oppbygging og stiller som krav at alle ansatte får del i samme kunnskap. Først da blir metodene virkelig effektive.

Her snakker vi både om teoretisk kunnskap, men også i stor grad om kollegahjelp og –samtale,» forklarer leder av RVTS* Vest, Espen Rutle Johansson.

Haraldsplass Barnevern (tidligere Garnes Ungdomssenter) og RVTS Vest innledet samarbeidet i mars i år. «Vi har forberedt dette et drøyt halvår, og vi ser veldig frem til dette. Mange av oss er godt kjent med traume­basert tilnærming til behandling av unge (se Magasinet Haraldsplass 2/2014).

Med RVTS-­avtalen på plass får vi både dybdekompetanse og samtidig anledning til å løfte hele stabens kompetanse på en helhetlig tilnærming til utfordringer vi møter hos barn og unge,» sier rådgiver Grethe Padøy ved Haraldsplass Barnevern.

RVTS Vest og Haraldsplass er nære naboer i Ulriksdal, men det er ikke gangavstanden som har utløst samarbeidet. «Vi får stadig henvendelser om bistand, og de fleste av våre 28 medarbeidere jobber ambulant med faglig bistand i krevende enkelttilfeller til mer systematisk kompetanseheving. Når vi inngår toårige avtaler, er det fordi medarbeiderne i institusjonen skal ha tid både til å tilegne seg teori, men vel så viktig, at de får tid til egen og kollegial refleksjon omkring egen praksis. Det er en grunnforutsetning at alle i kollegiet er med på samme «reise». Og det kan være en krevende reise å foreta; verktøyene vi anvender kan være RVTS* Vest ubehagelig selvavslørende. I tiden • Regionalt ressurssenter om vold, mellom teoriøktene, får deltakerne traumatisk stress og selvmords­ også oppgaver de skal løse til neste forebygging samling. De temaer vi jobber med er • Ressurssenter direkte under Helse­ krevende for de barn og unge som direktoratet. sliter med det, men det kan også være • Tilbyr hjelp og kurs til institusjoner som arbeider med unge som kan slite belastende for terapeuten. Vi møter med traumer etter seksuelle overgrep, mange dilemmaer, og da er det bra vold eller med tanker om selvmord. å ha både god teoretiske bakgrunn • Er fagansvarlig i nedslagsfeltet og evne til å reflektere rundt egen Rogaland, Hordaland og Sogn og praksis i møte med det enkelte barn Fjordane. eller ­ungdommen vi har ansvar for å • Har 28 ansatte, fordelt på x årsverk hjelpe,» sier Espen Rutle Johansson.

• Mer informasjon på www.rvts.no/vest

Mulighetsstudie for VID nær helseklynge på Årstadvollen Haraldsplass Diakonale Stiftelse har utar­beidet en mulighetsstudie for VID i Bergen. Etter at Høgskolen slo seg sammen med blant andre sykepleierhøg­skolen til Betanien, har spørsmålet om samlokalisering blitt aktu­alisert. Dagens bygningsmasse ved Haraldsplass er ikke stort nok til å romme alle studentene og lærekreftene. Men VID er ikke alene om å vurdere å flytte.

Etter at tannlegestudiet i Det medisinskodontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen flyttet i nytt bygg på Årstad, står UiB igjen med det gamle bygget og andre bygg som nærmer seg aldersgrensen i samme område. UiB vurderer å etablere et «Helsecluster» på Årstadvollen slik at området kan bli en stor campus for forskning og utdanning, formidling og innovasjon i alle helsefagene.

Haraldsplass er med i gruppen som har utredet dette under ledelse av UiB fordi stiftelsen og VID både er nærmeste nabo og naturlige partnere i en mulig helseklynge.

Mulighetsstudien viser at det er plass på dagens tomteareal å bygge ut til mer enn 1.000 studenter. Mulighetsstudien skisserer flere løsninger og kombinasjoner. Den viser plass til både nybygg mellom den gamle sykehusbygningen og dagens høgskolebygg, omdisponering av en del av dagens sykehusbygg og et nybygg bak dagens høgskolebygg.

En mulighet er også å bygge tak over atriet på baksiden av Søsterhjemmet som i dag er parkeringsplass.

Skissen er overlevert styre og admini­stra­ sjon i VID for videre vurdering. Det er likevel ingen tvil om at det vil være en styrke for både utdanning og forskning i VID å være sam- og nærlokalisert med både Haraldsplass Diakonale Sykehus og den kommende ­utbyggingen for helsefagene ved UiB på ­Årstad­vollen.

Magasinet Haraldsplass 1 | 2016 15

RETURADRESSE Haraldsplass Diakonale Stiftelse Ulriksdalen 8, 5009 Bergen

«Ventebarna» Mange barn med store vansker sitter i dag og venter. Barn venter på et fosterhjem, en kommune å flytte til, en institusjonsplass eller hjelp fra psykiatrien. Det som kjennetegner mange av disse barna er at de har hatt en oppvekst preget av overgrep, vold, trusler, flukt eller andre traumatiske opplevelser. ­ vente på overtid i en beredskapsfamilie, Å på en institusjon, eller på et mottak for enslige mindreårige asylsøkere fører til stor grad av usikkerhet og svært lite forutsigbarhet. Problemene noen av disse barna har, vil på sikt vil kunne føre til store samfunnsutfordringer.

Mange av barna som ikke kan bo hjemme, trenger en fosterfamilie de kan flytte til. Fra 1987 og frem til i dag er antall fosterbarn tredoblet. Denne økningen skyldes at det er flere barnevernssaker og at flere av barna blir plassert i fosterhjem fremfor i en institusjon. Dette er en ønsket og bevisst utvikling. I dag er det ca. 200 barn som venter på et nytt foster­ hjem. Bufetat, ideelle og kommersielle aktører klarer ikke å skaffe hjem til alle.

Mange gode krefter arbeider med rekruttering og opplæring av nye fosterhjem.

Dette fører til at ventetiden er på vei ned men likevel sitter flere barn på vent i to, gjerne tre år.

I den siste tiden har mange av mine tanker gått til barn som er på flukt. Barn som må gjennom lange, farefulle reiser og som er i en ekstremt sårbar situasjon.

Mange er blitt vitne til forferdelige ting og lever med mangel på mat og drikke. Dette er barn som lever i en uvisshet, frykt og uforutsigbarhet. Når disse barna kommer til Norge blir de sittende lenge å vente på

svar på asylsøknaden, eller svar på om de har fått en familie i en kommune der de skal bo permanent.

Andre barn sitter i akutte barnevernsinstitusjoner og venter på at de skal få plass i et fosterhjem eller i en langtids­ institusjon som er tilpasset det enkelte barn sitt behov.

Alle barn trenger en plass å høre til «Ventebarna» er i utgangspunktet i en krise. Mange kan føle seg uønskte og «satt på vent» i midlertidige omsorgs­ baser, og dette sammen med at de ikke kommer i gang med skole eller nødvendig hjelp fra psykiatrien vil forsterke den krisen barna er i. De trenger å ha en tydelig tilhørighet og stabile, trygge og omsorgsfulle voksne rundt seg i den tiden av livet da identitet, selvbilde, verdier og holdninger i stor grad dannes. Om vi ikke klarer å legge til rette for dette vil mange av barna utvikle seg i negativ retning.

Etter å ha arbeidet ved Haraldsplass Barnevern i snart 25 år har jeg selv erfart hvor omfattende innsats som må til fra blant annet barnevern, politi, fengsels­ vesen, rettssystem, skole, psykiatri og sykehus om man ikke klarer å gi stabile og trygge rammer rundt de mest sårbare og utsatte barna.

Vi har en plikt til å gi disse barna «rett

hjelp til rett tid». Fylkesmenn rundt omkring i landet har gjentatte ganger påpekt at barnevernet ikke løser denne oppgaven godt nok. Når det offentlige først har overtatt omsorgen for et barn, må det i større grad legges til rette for at barna slipper å sitte på vent.

Tenk deg om en gang til Å velge å ta til seg et barn, en ungdom eller et søskenpar i sitt eget hjem kan være et stort skritt for mange. Jeg legger ikke skjul på at det kan være en krevende oppgave. Likevel opplever vi at erfarne fosterforeldre sier at det er verdt det.

Fosterforeldre vil ikke stå alene om oppgaven og vil ha et team av fagfolk som er tett på. En del av hjelpetilbudet til Haraldsplass Barnevern er at vi rekrutterer, lærer opp og engasjerer fosterhjem.

Tenk deg godt om – kan du og din familie bidra for å gi hjelp til noen av disse barna som sitter og venter?

Arvid Møll Leder ­ Haraldsplass Barnevern