Magasinet Haraldsplass - Nr 1 - 2017

Haraldsplass Magasinet

MAGASIN FOR HARALDSPLASS DIAKONALE STIFTELSE

NR 1 • 2017 • 56. ÅRGANG

Brukermedvirkning Profesjoner, pasienter og brukere har ulik kompetanse med lik verdi

Haraldsplass Diakonale Sykehus

Haraldsplass Barnevern

Haraldsplass Samtalesenter

Solli DPS

VID vitenskapelige høgskole

Hvem kjenner best hvor skoen trykker?

Forsidebildet på Magasinet Haraldsplass kan virke noe brutalt, men jeg håper det kan stå som et humoristisk bilde på brukermedvirkning.

Det er ingen tvil om at oppmerksomhet mot brukerne av våre tjenester, deres opplevelser og deres erfaringer gir en unik kompetanse som er vanskelig å lese eller måle seg frem til. Jeg har selv hatt mine egne pasientopplevelser, og ser at helsevesenet ser noe annerledes ut fra sykesengen enn fra direktørstolen.

Denne erfaringen og kompetansen tar vi på alvor. Dette er kunnskap vi ønsker å få tak i! Helseminister Bent Høie har siden han tiltrådte som helseminister, snakket troverdig om «pasientens helsevesen». Det er en betimelig påminnelse om at «ingen lever for seg selv», for å bruke Jesu egne ord. Vi er til for noe og for hverandre.

I et samfunn som er mer og mer opptatt av teknologi, målstyring og økonomi, er det viktig å huske på og bli minnet på akkurat dette.

Derfor bør brukermedvirkning for en diakonal institusjon som Haraldsplass Diakonale Stiftelse være den mest naturlige sak av verden. Vårt formål – å drive kristen omsorg for mennesker i nød eller som lider – gjør at vi aldri, aldri kan glemme hva eller hvem vi er til for!

Våre virksomheter og tjenester skal være til beste for pasientene i sykehusene, studentene i høgskolen, barn, unge og familier i barnevernet, og eldre innenfor eldreomsorg.

Vi ser det siger inn i virksomhetene. I psykiatrien er det nå ikke bare egne brukerutvalg, men også egne erfaringskonsulenter som kan bidra med sine erfaringer og gi andre mot og mulighet til å mestre sin egen lidelse. Det er fantastisk bra!

I barnevernet er det innledet et samarbeid med Barneverns­ proffene, hvor barn og unge som har kjent dette på kroppen selv, skal bidra til å skape forandring og endringer til beste for andre barn og unge i samme situasjon. Det er stemmer vi ikke kan la være å høre på!

I sykehuset er det egne brukerutvalg som har en røst helt inn i styrerommet. Det samme gjelder på høgskolene.

Det er nå en gang slik at det gjerne er den som har skoen på som best kjenner hvor den trykker!

Vi håper at de som møter våre virksomheter, skal oppleve kompetanse med hjertevarme.

Og da er fortellingene og erfaringene fra disse møtene syretesten på akkurat det.

Lykke til – sammen med dere!

Haraldsplass Diakonale Stiftelse Uavhengig diakonal institusjon ­innen Den norske kirke. Stiftelsens formål er å fremme kristen omsorg for mennesker.

Styreleder: Johan Fredrik Odfjell Adm. direktør: Jørn-Henning Theis Diakonifellesskapet Kristent faglig og kulturelt fellesskap som er med å gi kraft og inspirasjon til tro og tjeneste.

Forstanderinne: Rollaug Waaler Haraldsplass Samtalesenter Tilby samtaler og kurs for enkeltmennesker, grupper og organisasjoner. HS har også tilbud til personer som har behov for å arbeide med egne utfordringer, kriser og sorg.

Leder: Rollaug Waaler Haraldsplass Diakonale Sykehus Lokalsykehus for bydelene Bergenhus, Åsane og Arna i Bergen, og samtlige kommuner i Nordhordland. Sykehuset er et moderne sykehus med avdelinger ­innen indre­medisin, kirurgi, anestesiologi, overvåkning og radio­logi med tilhørende poliklinisk aktivitet. Haralds­plass har regionfunksjon innen geriatri og innen pallia­sjon og lindrende behandling (Sunniva Senter). Sykehuset har driftsavtale med Helse Vest RHF. Adm. direktør: Kjerstin Fyllingen Haraldsplass Barnevern Arbeider innen barne- ungdoms- og familievern på opp­drag for Bufetat og kommuner. Det tilbys institusjons­plasser i små boenheter, ettervern, familiehjem og hjemme­baserte tjenester. Tilbudet er ­differensiert og tilpasset den enkelte ­ungdom sine behov og utvikling. ­ Daglig leder: Arvid Møll Solli Dps Eies 50 prosent av Haraldsplass Diakonale Stiftelse.

Solli Sykehus er et ­Distrikt Psykiatrisk Senter (DPS) som arbeider på oppdrag fra Helse-Vest.

Direktør: Inger-Johanne Haukedal VID Vitenskapelige Høgskole (Vitenskapelig, Internasjonal, Diakonal) Haraldsplass Diakonale Stiftelse er en av fire eiere av VID Vitenskapelige Høgskole og driver nå sin høgskolevirksomhet gjennom denne. VID er en fusjon av Haraldsplass Diakonale Høgskole, Diakonhjemmet Høgskole, Høyskolen Betanien og Misjonshøgskolen.

Medlemsblad for Diakonifellesskapet Magasin for Haraldsplass Diakonale Stiftelse www.haraldsplass.no Ansvarlig redaktør: Jørn-Henning Theis Redaksjon: Arvid Møll, Jørn-Henning Theis, Kjerstin Fyllingen, Rollaug Waaler, Jørn-Henning Theis, Inger-Johanne Haukedal.

Kontakt: post@hk.haraldsplass.no Abonnement: tlf. 55 97 96 00 Adresseendringer: post@hk.haraldsplass.no Prosjektledelse og utførende redaksjon: Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no (tekst og foto) E-post: torbjorn@wikos.no

Jørn-Henning Theis

Forsideillustrasjon: Stein Løken

ADMINISTRERENDE DIREKTØR

Design og grafisk produksjon: Bodoni AS

Ambulanse og bil

Til Haraldsplass

Fra Haraldsplass

Ordinært busstopp

Ambulanse får en egen (provisorisk) spesialbro nord for Haraldsplass Diakonale Sykehus. I tillegg blir det adkomst mellom Haraldsplass og Haukeland sykehus via boligveier fra Ulriksdal – Haukelands­ bakken (veien til Ulriksbanen). Veien som går nærmest fjellet (den øverste) blir vei FRA Haraldsplass til Haukeland, mens den nederste blir adkomst TIL Haraldsplass (se kart). Veien er testet for ambulansekjøretøy, og all rullende trafikk til selve Haraldsplass må bruke disse to veiene mellom 08.30 og 19.00. Til Haukeland fra sentrum kommer man via Jonas Lies vei.

Det anbefales at nyttetrafikk og ambulanser får prioritet på denne veien.

Bybanen Vil gå som normalt, men ha Jernbane­ stasjonen/Nonneseter som ende­stasjon.

Sykkel-VM reduserer fremkommelighet til Haraldsplass

Både pasienter og ansatte kommer frem Bergen er vertskapsby for Sykkel-VM 2017. Rittene går av stabelen 16. til 24. september. I denne perioden vil både side- og tilførselsveier samt hovedveien over Årstadvollen være avstengt mellom klokken 08.30 og 19.00. Men både pasienter og ansatte kommer seg likevel frem. Her er de viktigste mulighetene: Skyttelbuss

Sykkel og gående

Det blir skyttelbuss mellom Bystasjonen og Haukeland/Haraldsplass hvert femte minutt. Bussen går via Gamle Nygårdsbro opp Møllendals­bakken med stopp ved blomster­butikken/Haukeland Nord, og ned igjen Ibsens­gate. Skal du FRA Haraldsplass mot sentrum går du om bord i bussen ved blomster­ butikken/Haukeland Nord.

Det er fremkommelig for syklende og gående, men noen omveier må påregnes.

Likevel: Dette er anbefalte transport­ midler for de som evner og kan.

Bil er ingen veldig god ide langs den ­ordinære traseen, med mindre du kan parkere før kl 08.30 og ikke kjøre ut igjen før etter kl 19.00.

Hvis du må vente…

Pasienter og andre som skal til behandling ved sykehuset eller har andre avtaler med ansatte på Haraldsplass-området, bes om å være ute i god tid disse dagene.

Skulle en få tid til overs, blir alle invitert på kafé i «Gamlehallen» på sykehuset.

Her blir det servering av kaffe og te og noe å bite i.

Fra omegn Kommunene nord for Bergen er ikke direkte berørt av Sykkel-VM. Men det er både Askøy og kommunene vest for Sotrabroen.

ASKØY

Lørdag 16. september blir Askøybroen stengt under trening, og søndag 17. september blir broen stengt under sykkelrittet.

SOTRA

Veiene fra Hellesøy i nord i Øygarden og sørover vil bli berørt under trening og under rittene. Sotrabroen blir stengt i ca tre timer lørdag 23. og søndag 24. september.

Oppdatert informasjon om veier og løsninger www.bergen2017.no Magasinet Haraldsplass 1 | 2017 3

«Vi opplever økende interesse og oppmerksomhet om etiske problemstillinger i tilknytning til dagligdags praksis ved sykehuset,» sier Sebastian von Hofacker. Til dagen er han overlege på Sunniva Senter, men vi møter ham i sivile klær som leder av Klinisk Etisk Komite (KEK) på Haraldsplass Diakonale Sykehus.

Klinisk Etisk Komite

Mange spørsmål – viktige svar KEK • Alle sykehus skal ha sin egen Klinisk Etiske Komite.

• KEK arbeider selvstendig og uavhengig av sykehusets organisasjon.

• Alle ansatte, pasienter eller pårørende kan henvende seg til KEK med spørsmål eller problemstillinger.

• KEK bidrar i undervisning av både leger og sykepleiere ved Haraldsplass Diakonale Sykehus, og også ved kurs og seminarer utenfor sykehuset.

• Mer informasjon om KEK: www.haraldsplass.no/ om-haraldsplass

V

i får mange spørsmål fra ansatte som går rett i kjernen i møte mellom pasient, helsearbeider og sykehus. Det kan være en lege som kjemper for sin pasient og ber røntgenavdelingen om å få sin pasient foran i køen, det kan være spørsmål om tvangsbehandling av en pasient, eller spørsmål om når det er rett å slutte å gi behandling til en døende pasient utover smertelindring. Alle kjemper for «sine» pasienter. Alle helsearbeidere har en innebygget ærgjerrighet på vegne av

4 Magasinet Haraldsplass 1 | 2017

pasientene de er betrodd. Men ta legen som ber om fortrinn i røntgenkøen for sin pasient. Er denne legens pasient viktigere enn en annen pasient? Kan pasienten komme tilbake til sykehuset og ta et røntgenbilde som poliklinisk undersøkelse, eller til og med benytte et røntgeninstitutt utenfor sykehuset? Det er mange slike problemstillinger, og vi i KEK er opptatt av å opprettholde en samtale i sykehuset om etikk i vår praksis. I denne sammenheng spiller også representanten for brukerne,

« pasientene, en viktig rolle. Mens pasientenes perspektiv er helhetlig, er vi som organisasjon innrettet mot det spesielle.

Hvis en pasient får fjernet blindtarmen men har en føflekk på magen som skal bort, er det naturlig å be om få gjort begge dele under samme opphold. Slik er ikke vi organisert, og det skaper nok en del undring blant pasientene,» mener Hofacker.

«Et av slagordene er at pasientene skal ta del i behandlingen. Hva betyr dette for dere ved Haraldsplass Diakonale Sykehus?»

Kommunikasjon «All tilheling forutsetter pasientens medvirkning, men det å ta pasienten med på råd om behandlingsform eller for eksempel medisinering, er krevende for klinikere. Hva er viktig og hvor går grensen? Fra utdannelsen av er vi som helsearbeidere ikke særlig skolert i dette. Det er ofte pårørende som undres over fravær av kommunikasjon mellom behandler og dem. Det er et selvstendig poeng at alle parter får komme til orde på en skikkelig måte, men det er ikke alltid enkelt å gjennomføre i praksis. Et av siktemålene med arbeidet i KEK er nettopp å opprettholde høy bevissthet om helsearbeideres rolleforståelse og pasientenes rettigheter.

Det er ofte et spørsmål om «common sense» – men dèn må også korrigeres eller utvikles.»

Medisinsk etikk To menn har påvirket vestlig medisinsk etikk mer enn andre: Childress og Beuachamp. Allerede på 1970-tallet formulerte de fire prinsipper som ­styrende for klinisk medisinsk etisk refleksjon. Det er 1) Respekt for pasientens autonomi.

Pasienten skal være med å gjøre valg på tilstrekkelig informert grunnlag.

2) Gjøre god – gjøre vel (eng. beneficience) Vurdere balansen mellom fordelen ved behandling mot risiko.

3) Ikke skade. All behandling kan medføre skade, selv om det er minimalt. Effekten av behandlingen må være større enn ulempene behandlingen kan føre til.

4) Rettferdig. Alle pasienter skal ha like rettigheter til behandling hvor fordeler, risiko og kostnader balanseres mellom pasienter og pasientgrupper.

Organisering og tidsbruk

Alle helsearbeidere har en innebygget ærgjerrighet på vegne av pasientene de er betrodd.

må gjøres bevisste valg,» fremholder Hofacker.

«Samhandlingsreformen har satt mange helsearbeideres etiske holdninger på prøve. Vi på Haraldsplass samarbeider godt med kommunene, men er det riktig å skrive ut pasienter så raskt som det er forventet av «systemet» at vi gjør? Blir pasientens beste det førende, eller drives beslutning om utskriving av troskap mot et system, en ordning eller organisasjon?

Vi blir aldri ferdig med slike spørsmål.

Derfor må vi stille dem om og om igjen.

Og ikke minst. Pasientene må hjelpe oss med gode svar.»

«

All tilheling forutsetter pasientens medvirkning.

SEBASTIAN ­ VON HOFACKER

«En ikke uvanlig situasjon er når pleieren har ti pasienter på en post hvorav det er én som gjør krav på mye oppmerksomhet.

Det å etterkomme denne ene pasientens behov vil gå på bekostning av tiden som kan fordeles på de andre. Ved akutte situasjoner er ikke dette et tema, men på en sengepost kan slike dilemma oppstå.

Spørsmålet er hvordan sykepleieren prioriterer sin tid. Det er ikke ett enkelt svar på slike problemstillinger, men det Magasinet Haraldsplass 1 | 2017 5

”Gjennom å høste erfaringer fra gode og vonde opplevelser fra min egen tilheling, gir jeg kunnskap som kan bli viktig for nye pasienter i møte med psykisk helsevern,” sier erfaringskonsulent Linda Garvik ved Solli DPS. Hun har en nokså ny tittel, men hennes kompetanse har vist seg svært nyttig for pasienter som føler seg usikre i møte med terapeuter og behandlingsopplegg.

Erfaringskonsulent deler egne erfaringer

Snur gode og vonde opplevelser til viktig kunnskap 6 Magasinet Haraldsplass 1 | 2017

UT AV KOMFORTSONEN: Jeg brukte lang tid på å bryte ut av mine egne begrensninger, før jeg opplevde at jeg ikke var avhengig av kjente ting rundt meg. I møte med pasienter som kommer til Solli DPS, håper jeg at slike erfaringer kan stimulere til egeninnsats for å bryte ut av en syk oppfatning av egne ressurser og muligheter, sier Linda Garvik.

J

eg møter folk der de er. Jeg var selv svært syk for åtte år siden, og jeg har brukt mange år på å komme ut av dette. Nå lever jeg med indre stemmer og har god kontroll på sykdommen min. Jeg vil gjerne være med å gi psykisk sykdom et ansikt, og vise andre at det går fint an å leve med en diagnose. For helt kvitt symptomene blir jeg trolig aldri,” fortsetter Linda Garvik. Hun ble syk i en alder av 45 år. Hun var uføretrygdet som følge av en somatisk diagnose, så hun hadde ingen jobb å si opp. Men psykosen førte henne inn i isolasjon, hun mistet venner og nettverk og levde i et indre mørke i tre år. Det var på et treffested i regi av Bergen kommune for mennesker i samme situasjon, som satte henne på sporet av et omskoleringstilbud, MR-­ program. På treffe­stedet fikk hun venner og et nytt nettverk. Linda så en mulighet for at hennes erfaringer kunne komme til nytte for andre i samme situasjon.

Stillingen som erfarings­konsulent er ennå ny ved Solli. Linda Garvik har bare vært ansatt siden høsten 2016 – på et prosjekt, men hun håper på fast stilling.

Uvant kompetanse ”Rollen min er nok noe uvant for de andre på huset, jeg må nok «selge meg inn» og forklare hva jeg kan bidra med. Nå erfarer jeg selv at stadig flere trekker meg inn i arbeidet og i møter med pasienter, eller jeg har møter med pasienter på tomannshånd. Ellers bruker jeg tid å holde foredrag både på Solli og andre steder. Gjennom utdanning i MB-programmet har jeg sett hvordan levd liv har blitt til et fag. Det synes jeg er flott!”

Motiverer til friske tanker Linda Garvik var først ansatt i halv stilling ved et bofelleskap på Laksevåg før hun søkte og fikk full stilling ved Solli DPS hvor hun har vært ansatt i et drøyt halvt år.

«Jeg får heldigvis mange gode tilbake­ meldinger fra både pasienter og fagfolk.

Det gleder meg, fordi jobben krever at jeg går ut av komfortsonen. Men nettopp i det ligger også muligheter som jeg peker på for andre. Noe av det som skjer med mange som har psykiske lidelser er at de søker inn mot sin komfortsone. Gradvis blir sonen mindre og mindre fordi man legger så mange begrensinger på seg selv om sin aktivitet. Ved å bryte ut av komfortsonen bryter man også ut av en nedadgående spiral. Man vinner ny trygghet ved å søke ut av sin egen ­komfortsone. Jeg bringer inn et bruker­perspektiv til pasienter som gjerne ikke har språk selv til å sette navn på egne opplevelser med helsevesenet og sin egen situasjon. Det er egeninnsats som er den viktigste veien ut, men en må ha litt drahjelp på veien. Man må gjøre jobben selv, men jeg håper at mine erfaringer kan stimulere og motivere andre til å jobbe med å finne en vei ut av sykdommen,» avslutter Linda Garvik.

«

Jeg får heldigvis mange gode tilbakemeldinger fra både pasienter og fagfolk. Det gleder meg, fordi jobben krever at jeg går ut av komfortsonen..

LINDA GARVIK

Magasinet Haraldsplass 1 | 2017 7

«Lovverket er uttrykk for samfunnets forventninger. Som pasient eller pårørende forventer vi at helsepersonell skal ta oss med på råd. Pasientens kunnskap om egen livssituasjon og eget liv er en svært viktig ressurs, av og til avgjørende viktig for riktig og vellykket behandling. Saker vi får til behandling viser at det ikke alltid skjer. Vi merker likevel at det skjer en positiv utvikling og at fagfolk innen somatisk behandling, psykiatri og barnevern blir stadig bedre til å lytte til brukerne. Dette handler om respekt for enkeltmennesket,» sier fylkeslegen i Hordaland, Helga Arianson.

Fylkeslege Helga Arianson:

Vi lytter mere på brukerne

T

il tross for at pasienter og brukere i økende grad blir tatt med på råd og får bedre informasjon om sykdomsbilde og behandlingsmuligheter, er det oppsiktsvekkende enkeltsaker som setter fart i debatten om dette. «Ida-saken» (se faktaboks) som ble opprullet i 2016, er et nokså grelt eksempel på profesjonell ignoranse fra barnevernet, og som er en sak som fortsatt er aktuell.

Samarbeid

«Medvirkning er blitt et vanskelig ord for meg. Det er ikke alltid dekkende for det som er intensjonen i det. Jeg bruker mer og mer ordet samarbeid. Ida-saken har lært oss mye, og viste hva som kan skje når verken barnevern eller helsetjeneste verken lyttet til eller samarbeidet med Ida. Vi bruker denne saken til å vise og styrke betydningen av samarbeid,» sier Arianson som selv er utdannet lege, og har en spesialistutdannelse i samfunnsmedisin.

Kommunikasjon «Vi er utdannet i et patriarkalsk system.

Som fagfolk er vi flasket opp på tro på egen kunnskap. Det er mye bra i det, men det kan skape et profesjonsbilde av at «vi vet best». Selv om kompetanse aldri går av moten, er det selvsagt like viktig å ta utgangspunkt i behovet til den enkelte og ha gode kommunikasjonsferdigheter Sånn sett var Ida-saken en svært viktig øyeåpner.»

Viktig med ytre press Heldigvis er de mest graverende sakene unntak fra regelen, men fylkeslegen 8 Magasinet Haraldsplass 1 | 2017

understreker betydningen av pressgrupper som fremmer sine synspunkter på vegne av pasientgrupper. «Større åpenhet og større rettigheter for pasienter og brukere har kommet som følge av ytre press, fra pasienter og pårørende som tar belastningen med å ta opp forhold de har vært gjennom i møte med leger, sykehus, psykiatri eller barnevern. Samarbeidet med pasienter og brukere må bli enda bedre. For å bidra til dette bruker vi både Forandringsfabrikken (tidligere barnevernsbarn), erfaringskonsulenter fra DPS’ene og andre i enkeltsaker og når vi skal planlegge tilsyn. Dette gjør vi for styrke vår egen bevissthet om betydningen av barns meninger innenfor barne­ vernet og pasienters erfaringer i helsetjenestene. Selv barnehagebarn kan fortelle hva som er viktig for dem, og det skal det tas hensyn til. Det er ikke det samme som at alle skal få viljen sin, men dersom vi ikke kan imøtekomme et behov skal det forklares på en skikkelig måte. Dette er jo egentlig ikke noe nytt – det viser seg likevel at det er så lett å glemme det i møtet mellom bruker og fagperson.»

Ivrige fagfolk Helga Arianson er opptatt av problemer med både overbehandling og underbehandling. «Alle kirurger, for eksempel, er opptatt av at pasienten skal bli bedre etter et inngrep. Men viktig kunnskap om pasientens livssituasjon, og en edruelig holdning til hva som har effekt, kan ha avgjørende betydning for hvilken behandling eller inngrep som skal tilbys. Vi vet at enkelte typer operasjoner gjennomføres

i for stort omfang og der konservativ behandling for mange vil være et bedre alternativ. I valg av behandlingsalternativ må komplikasjoner og bivirkninger også veies. Sentralt spørsmål er å finne ut av er hva som er viktig i pasientens liv, og eksempelvis finne ut hvilke plager pasienten selv mener han eller hun kan leve med.

Derfor vender jeg ofte tilbake til begrepet «respekt» som noe helt grunnleggende i

«Ida-saken» Journalistene Hans Petter Aass, ­ homas Ergo og Rune Vandvik T i Stavanger Aftenblad laget i januar 2016 en helt egen avis på 64 sider om jenten som ble anonymisert som «Ida».

Bakgrunnen er at avisen natt til 12. august 2014 fikk en epost fra 15 år gamle «Ida» som fortalte at hun var isolert på en institusjon.

«Ida» fortalte en nesten utrolig historie om sitt drøye halvår under barnevernets omsorg.

Avisen valgte å sette søkelys på «Ida» sin situasjon, som i ettertid ble oppfattet som hårreisende og totalt uakseptabel.

Saken førte til en lang rekke høringer om barnevernets ­arbeidsmåter.

«Ida-saken» ble en vekker for politikere, offentlig forvaltning og alle som arbeider i barnevernsektoren og tilknyttede kompetanse­ områder. I 2017 er «Ida-saken» fortsatt tema for møter, seminarer og faglige og politiske diskusjoner.

forholdet mellom pasient eller bruker og profesjon.»

Barns meninger er viktige Fylkeslegen i Hordaland har hatt flere store saker til behandling de siste årene, og Helga Arianson var ansvarlig for den omfattende tilsynsrapporten etter avsløringene Stavanger Aftenblad brakte for dagen om «Ida» i 2014. En spesialavis på 64 sider beskrev «Ida» sitt møte med barnevernet og helsetjenestene, og det var ikke bra, for å si det ytterst mildt.

«Vi har kome til at Ida ikkje fekk forsvarleg hjelp», er første setning i rapporten. Hva konkret har så denne og lignende saker de siste årene ført til for fylkeslegen i Hordaland?

«I tilsynssaker som vi behandler legger vi nå betydelig større vekt på å lytte til pasientens eller barnets oppfatning av saken enn det vi gjorde tidligere. Vi har oftere møter med pasienten og vi har lagt om språket vi bruker i rapporter og brev slik at det er mer forståelig for folk flest. Vi jobber ganske annerledes nå enn for noen år tilbake», avslutter Arianson.

«Ida-saken» endrar politikken Frå innstillinga til Helse- og omsorgsdepartementet som grunnlag for politikarane i Helse- og sosialkomiteen på Stortinget, innstillinga av 30.5.2017: Utviklinga dei seinare åra, både samfunnsmessig og rettsleg, tilseier at vi bør ­gjennomgå føresegnene i pasient- og brukarrettslova om barn og unge sin rett til medverknad og medråderett ved yting av helse- og omsorgs­tenester. ­Departementet foreslår som følgje av dette at: – Retten barn har til å få informasjon og bli høyrde skal gå direkte fram av pasient- og brukarrettslova.

– Det skal innførast ein snever tilgang i pasient- og brukarrettslova til ikkje å informere foreldra eller andre som har foreldreansvaret, også når pasienten eller brukaren er under 12 år.

– Det skal gå fram av pasient- og brukarrettslova at barn mellom 12 og 16 år i spesielle avgrensa tilfelle har sjølvstendig samtykkekompetanse.

– Det skal innførast ein snever tilgang i pasient- og brukarrettslova til at den som yter helsehjelp, i særlege tilfelle kan ta avgjersler om strengt nødvendig og avgrensa helsehjelp for barn under 12 år.

– Det skal gå fram av pasient- og brukarrettslova at frå eit barn er i stand til å danne seg eigne synspunkt om det samtykket dreier seg om, skal barnet få informasjon og høve til å seie si meining før spørsmålet om samtykke til helsehjelp blir avgjort. Dette skal gjelde seinast frå barnet fyller 7 år. Det skal vidare leggast vekt på kva barnet meiner, i samsvar med alder og modenskap, og frå fylte 12 år skal det leggast stor vekt på kva barnet meiner.

Magasinet Haraldsplass 1 | 2017 9

«Det er en forutsetning at helsepersonell har kunnskap om sykdommer og behandlings­muligheter, men pasienten er den som har best kompetanse på eget liv. Det er to helt forskjellige kompetanser som møtes under en konsultasjon mellom helsevesen og pasient, men kompetansene er like viktige.

De er likeverdige og kan være avgjørende for et godt behandlingsforløp,» sier pasientombud i Hordaland og tidligere sykehusprest på Haraldsplass Diakonale Sykehus, Rune J. Skjælaaen.

Pasient og lege

Forskjellig kompetanse med lik verdi S

tortinget har bestemt at det skal være et pasientombud i hvert av landets fylker (se faktaboks). I Hordaland er ordningen godt innarbeidet og ombudet mottar rundt 13-1400 henvendelser hvert år. Ombudets rolle er å gi råd og veiledning til pasienter med dårlige erfaringer i møte med både primær- og spesialisthelsetjenesten. Like viktig er ombudets innsats for å bidra til forbedringer der hvor det er nødvendig. Landets pasientombud gir også samlet tilbakemelding til myndighetene og tjenestestedene gjennom en felles årsmelding. Denne årsrapporten og årsmelding fra blant annet Norsk Pasientskadeerstatning og Helsetilsynet danner grunnlaget for en årlig Stortingsmelding.

Men er dette til noen hjelp, Rune Skjælaaen?

Det beste grunnlag «Pasientene har en lovforankret rett til å være medvirkende til utforming av behandlingsopplegg. Legens kunnskap om sykdom overstiger den kunnskap pasienten har om egen sykdom. Ut fra et medisinsk ståsted er forholdet mellom lege og pasient ikke likeverdig. Men like uvurderlig er pasientens kunnskap om sitt eget liv og sin historie. Begges kompetanse er uvurderlig selv om de er forskjellige.

Det er likevel når disse kompetansene koples at de beste vilkårene for et godt behandlingsforløp kan utvikles.»

10 Magasinet Haraldsplass 1 | 2017

Hjelpekunsten Årlig behandles flere hundre tusen pasienter på legekontor, i polikliniske konsultasjoner og med større kirurgiske inngrep på sykehus i Hordaland. De aller, aller fleste møter mellom pasient og helsevesen er «vellykkede», men unntaksvis går det også skeis. Årsakene kan være mange, men Skjælaaen trekker opp et sitat av Søren Kierkegaard som ofte illustrerer hva det dreier seg om: «Å finne pasienten og være der hvor pasienten er».

Helseminister Bent Høie under­streker at helsetjenesten er pasientens helse­ tjeneste. Det er godt sagt. Det handler om å sette pasientens navn først. Hjelpekunsten er å være vâr for det som pasienten har å bidra med. Brukermedvirkning kan oppfattes som krevende for helse­ personell, særlig når pasienten har «lest seg opp» på internett og tidsskrifter om egen sykdom. Men erfaring viser at de som evner å møte pasienten med en viss faglig, profesjonell ydmykhet, også får gode tilbakemeldinger for hvordan pasientene opplever møtet med legen.

Heldigvis er det dette vi også ser og som skjer i de tusener av konsultasjoner som finner sted hver eneste dag. Vi har et fantastisk helsevesen med både kunnskapsrike og motiverte helsemedarbeidere. Det er unntakene vi hører om, hvor man ikke satt seg inn i pasientens syke­ historie før møtet med pasienten finner

sted, hvor opptredenen oppfattes som uheldig og så videre. Bildet av relasjonen avslører hvordan man ser på pasienten som menneske. Hvis pasienten ikke opplever seg sett for hva jeg er og hvem jeg er, faller tilliten bort og mistenksomheten kommer i stedet. Da er sjansene store for at det går galt.»

Et bedre helsevesen Spørsmålet mange stiller er om loven om brukermedvirkning har gjort norsk helse­ vesen bedre. Skjælaaen er ikke i tvil. «Når pasienter får opplevelsen av å bli tatt på alvor, slår det rett inn på pasientens egen mestring av sykdom og tilstanden etter behandling. Jeg er sikker på at et positivt samspill mellom helsevesen og pasient bidrar til helingsprosessen. På denne måten bidrar helsepersonell til å styrke pasientens At man, naar det i egen mestrings­ Sandhet skal lykkes prosess. Gode En at føre et opplevelser av Menneske hen til et medvirkning bestemt Sted, først øker pasientens og fremmest maa selvrespekt og ansvarsbevissthet passe at finde ham for egen helingsder, hvor han er, og prosess og helse.» begynde der. Dette Det er hyggelig er Hemmeligheden med gode tilbake­ i al Hjelpekunst.» meldinger, men SØREN KIERKEGAARD også farlig å lene (1813-1855)

«

seg tilfreds tilbake med slikt. «Bruker­ undersøkelser er viktige, men de kan likevel tilsløre reelle problemer i helse­ tjenesten. Det er flere faktorer som avgjør helseforetakets eller legens kvalitet.

Det stilles også klare faglige kriterier til kvalitet, kriterier som en pasient ikke nødvendigvis har innsikt i.»

Helsevesenet har ansvaret «Det er lett å peke på helsepersonell sitt ansvar, men bør også pasientene kurses i det å være pasient?»

«Det er en spennende vinkel, men det er ikke lett å se for seg hvordan det skulle legges opp. Men både fastleger og helse­foretakene har jobbet godt og jobber kontinuerlig med å bli bedre på kommu­ nikasjon med pasientene. Det handler jo om holdninger og adferd, men også om systemer og prosedyrer. Det viktigste er at pasientene blir sett, at de opplever at helsepersonell er opptatt av deg. Selve «møtet» er avgjørende,» avslutter Rune Skjælaaen.

Lov om pasient- og brukerrettigheter • Vedtatt i 1999 • Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet ved å gi pasienter og brukere rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten.

• Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd.

Kapittel 3 omhandler Rett til medvirkning og informasjon - Pasient og bruker har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Pasienten har herunder rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon.

Kapittel 8 omhandler Pasient- og brukerombud - Pasient- og brukerombudet skal arbeide for å ivareta pasientens og brukerens behov, interesser og rettssikkerhet overfor den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og for å bedre kvaliteten i disse tjenestene.

- Staten skal sørge for at det er et pasient- og brukerombud i hvert fylke. Pasient- og brukerombudets arbeidsområde omfatter statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og omsorgstjenester.

Magasinet Haraldsplass 1 | 2017 11

”Gleden av å se to barn som sover trygt og godt, det er ubetalelig. Jeg kaller meg for deres hjertemamma. Vi er ikke deres biologiske foreldre, men vi er deres fosterforeldre, og derfor synes jeg hjertemamma og hjertepappa er dekkende for hva vi ønsker å være.”

Fosterøy

E

lse Marit og Kenneth er to av flere par på Osterøy som har åpnet hjemmet sitt for barn som trenger omsorg som deres biologiske foreldre ikke klarer å gi.

Familien består for tiden av fem – to voksne og tre barn, to hunder, en katt og en islandshest. Osterøy har fortsatt flott natur å by på, og familien Jonassen bruker den flittig.

Trives på landet ”Ingen av oss kommer herfra. Vi ville 12 Magasinet Haraldsplass 1 | 2017

ut av byen og leve et rolig liv på landet.

Tilfeldighetene bragte oss hit,” forklarer Kenneth som vokste opp i Lofoten. ”Det var en kombinasjon av et fint hus og tomt, fint uteområde og en pris vi kunne klare,” legger Else Marit til på en dialekt som stammer fra Gudbrandsdalen. De trives godt i et pulserende bygdeliv. ”Vi har engasjert oss i fellesaktiviteter og synes vi er blitt tatt svært godt imot. Vi er aktive i skole- og fritidsaktiviteter og ser også at våre to barn blir både akseptert og blir

HUNDER OG FIN NATUR:

Veldig mange av familie­ hjemmene på Osterøy har hest og andre dyr som barna kan knytte seg til og ha glede av. Else Marie og Kenneth har to hunder som definitivt er til stede i familielivet. ”Vi er glade i dyr og vi ser at barna også knytter seg til dem. Og de er bra,” sier Else Marit og Kenneth.

kunne få barn, som gjorde at familiehjem fremsto som et rikt og riktig alternativ for ekteparet. ”Vi vurderte adopsjon, men det var veldig usikkert på den tiden. I 2012 flyttet vi til Osterøy, og i 2014 bestemte vi oss for dette. Det var den eneste gangen jeg tok bussen her, at jeg så en annonseplakat fra Haraldsplass Barnevern (den gang het det Garnes Ungdomshjem, red. anm.). Vi tok kontakt og ble invitert på samling med andre interesserte. Vi har kun hatt med dem å gjøre, og jeg ville ikke vært det foruten,” legger Kenneth til.

Men det skal også sies at vi ikke opplever at alle instansene og personene vi møter bidrar like mye. Det er da dette med vårt personlige engasjement er viktig,” forklarer Kenneth. ”Vi har utrolig godt samarbeid med Barnevernstjenesten som kommer hit fire ganger årlig, særlig for å snakke med barna. En gang i halvåret har vi evalueringsmøter med BUF-etat som er det øverste ansvarsorganet for ordningen vi er gått inn i. For en utenforstående kan det virke som det er mye kontroll, men slik må det være.”

God oppfølging

Kjærlighet en forutsetning

Det tok kun to måneder etter at ekteparet var godkjent som familiehjem, før de ble kontaktet med forespørsel om å ta vare på to barn som trengte to som dem. ”Det ble et meget kort svangerskap, for å si det slik,” sier Else Marit. ”Men vi var forberedt.

Vi ville dette, begge to. Du må være dedikert for oppgaven, ellers går det ikke.

Det er et krevende arbeid å stå i, men det gir også så mye kjærlighet tilbake. Det er absolutt verdt det!”

De to hjerteforeldrene gir uttrykk for at de setter pris på oppfølgingen de får. ”Vi var på tredagers forberedende kurs, vi er med på nettverksmøter og vi har tilbud om veiledning en gang i uken. Vi opplever det som en stor styrke ved ordningen Haraldsplass Barnevern tilbyr.”

God oppfølging ­integrert i kameratflokken. Helt enkelt skal jeg ikke si det er, for våre barn har stort behov for trygghet og krever mer oppfølging enn det de fleste andre vennene har. Men kanskje nettopp derfor er det fint å bo på et lite sted hvor folk kjenner hverandre og kan støtte hverandre dersom det oppstår krevende situasjoner,” forklarer Else Marit. Ønsket familie Det var erkjennelsen av at de selv ikke

Else Marit og Kenneth har vært familiehjem i tre år, og det er Else Marit som er frikjøpt fra jobb i barnehage for å jobbe i sitt eget hjem på heltid. Det er en 24-­timers jobb å være familiehjem, men like fullt er det noe de to kan anbefale. ”Ja, ubetinget. Man du må ha kjærlighet som du kan dele med barn som trenger det, du må ha plass og tid, toleranse og tålmodighet.”

Vi får ikke bilde av hesten ved denne anledning. Den er på ”avlastningsopphold” i Gudbrandsdalen. Årsaken er at lykken i familien har økt ytterligere. Else Marit ble likevel gravid og like over nyttår i år fikk de Jenny. Hun får vokse opp i et av de mange familiehjemmene med kjærlighet i overskudd i de mange fine bygdene på Osterøy, eller Fosterøy som ansatte i Haraldsplass Barnevern kaller øyen.

Heller ikke Haraldsplass Barnevern er alene om oppfølgingen av barna og familien. Det er regelmessig møter med Barnevernstjenesten i både barnas opphavskommune og nåværende bosteds­ kommune, BUF-etat, BUP, PPT-tjenesten, tverrfaglig tjeneste, tilsynsfører, legeog helsetjenesten, i tillegg til barnehage og skole. Forvirret? Det er ikke ekteparet. ”Det kan oppleves som en jungel av instanser man skal forholde seg til, men nå er vi vant med det og setter pris på interessen vi møter på barnas vegne.

Magasinet Haraldsplass 1 | 2017 13

Barnevernetaten leverer bra En undersøkelse BUF-direktoratet gjennomførte i 2016 og som ble offentliggjort i vinter, viser at barn og unge som ivaretas under barnevernet, stort sett opplever å ha det bra.

På tema «trivsel og tillit» er det stor forskjell på barn som bor i fosterhjem og de som bor på institusjon. Mens nær 9 av 10 barn og unge i fosterhjem oppgir at de alt i alt har det bra der de bor nå, oppgir om lag 2 av 3 barn og unge på institusjon det samme. Mer enn 9 av 10 barn og unge i fosterhjem oppgir at de føler seg trygge der de bor, mot nærmere 8 av 10 barn og unge på institusjon.

På området «samarbeid og medvirkning» viser undersøkelsen at flertallet av barn og unge i barnevern opplever relativt godt samarbeid og medvirkning med de som er tettest på dem i hverdagen, nærmere bestemt ansatte på institusjonene og fosterforeldre. Samtidig indikerer under­ søkelsen at informasjonen om hvilke rettig­ heter barn og unge i barnevernet har kan bli bedre og at barn og unge på institusjon ønsker mer innsyn i egen sak. Når det gjelder barn og unge på institusjon viser analysen samlet sett at forhold som omhandler støtte og deltakelse, herunder medbestemmelse, dialog med og bistand fra ansatte, vurderes 4 som relativt bra. Samtidig viser undersøkelsen at opplevd støtte og deltagelse også er det som har størst betydning for overordnet trivsel, i tillegg til samarbeid og tillit. Følgelig er det viktig å fortsette å styrke dette arbeidet overfor barn og unge på institusjon.

Undersøkelsen viser videre at det er forskjeller mellom hvordan jenter og gutter opplever tilbudet de mottar og at jenter gjennomgående er mindre tilfreds sammenlignet med gutter. Jenter på institusjon er mer utrygge, trives dårligere, har dårligere relasjon til de ansatte, opplever stort sett mindre grad av medvirkning og mindre støtte til å delta i fritidsaktiviteter, trives dårligere på skolen, går i mindre grad på skolen og har mindre tro på fremtiden, sammenlignet med gutter.

Les rapporten på www.bufdir.no

14 Magasinet Haraldsplass 1 | 2017

Helsecampus Årstadvollen Universitetet i Bergen og Høgskolen på Vestlandet har i flere år utviklet planer om en unik samling av helseutdanninger på Årstadvollen. Haraldsplass Diakonale Stiftelse som ligger østsiden av elven fra Svartediket på Årstadvollen, har også planer om utvidelse av utdanningsaktivitetene under VID Vitenskapelige Høgskole.

Haraldsplass blir en del av helseklyngen I tillegg vil den medisinske forskningen ved Haraldsplass Diakonale Sykehus komme enda nærmere sterke fagmiljøer ved UiB og Helse Bergen. Rektor Dag Rune Olsen ved UiB anser Haraldsplass Diakonale Stiftelse som en naturlig partner utvikling av klyngen.

«Haraldsplass er et av de største ikke-kommersielle sykehusene i Norge og har veldig mye å bidra med i helseklyngeprosjektet. Sykehuset tilbyr et spekter av spesialisthelsetjenester. Dessuten har de ansatte på Haraldsplass spesialkompetanse innen flere felt. Alt dette er et vesentlig bidrag inn i en klynge som skal koble sykehustjenester med helseforskning, helseteknologi og primærhelsetjeneste,» sier UiB-­ rektor Dag Rune Olsen til Magasinet Haraldsplass.

Stor utdanningsklynge Bergen er nest størst i landet på utdanning av fagfolk innen helse. Nå vil UiB og Høgskolen på Vestlandet bygge videre på de miljøene de allerede har på Årstadvollen: Institutt for klinisk odontologi og tannpleierutdanning. Høgskolen på

Vestlandet vil blant annet prioritere utdanning av sykepleiere hit.

Unikt i Norge ”Dette er det mest spenstige og spennende helse- og omsorgsprosjektet i Europa,” sier rektor Dag Rune Olsen ved UiB etter at universitetsstyret gav grønt lys for klyngeplanene. Fullt utbygget skal Helsecampus Årstadvollen samle store deler av Bergens helsekompetanse.

Dette innebærer blant annet at all helseutdanning for primærhelsetjenesten skal samles på Årstadvollen.

Fullt utbygget vil helsecampusen med sine 35.000 kvadratmeter kunne ta imot alle byens helsefagstudenter i deler av utdanningen, i tillegg til forskning og næringsutvikling innen helse. ”Konseptet er det første i Norge i sitt slag, og er tilpasset den kjempe­ utfordringen som helsetjenestene vil møte i fremtiden med et galopperende behov innen helse og omsorg,” fortsetter Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen.

Unikt i Norge Utbyggingen er tenkt å skje i tre

Illustrasjon: b+b arkitekter

trinn, og universitetet er byggherre for den første delen. Planen er å rive den gamle Odontologen som står ubrukt, og bygge et nytt bygg på 10.000 kvadratmeter. Dette skal gi plass til samfunnsmedisinerne, deler av Det psykologiske fakultet ved UiB og en liten del av Uni Research. Samarbeidspartnere som Høgskolen på Vestlandet og Bergen kommune skal også inn i nybygget. Rivningskostnadene er beregnet til 35 millioner kroner, mens en grov kostnadskalkyle beregner nybygget til å koste 350 millioner. I tillegg kommer inventar og utstyr. Bygget kan stå ferdig i 2020. Deretter kommer nye byggetrinn, først et på 9.000 kvm.

Samlet kan Helsecampus Årstadvollen omfatte 35.000 kvm fullt utbygget. I tillegg kommer planene

som Haraldsplass Diakonale Stiftelse har om kompletterende utbygging.

Haraldsplass ser muligheter «Haraldsplass Diakonale Stiftelse ser etablering og utvikling av helsecampus på Årstadvollen som svært spennende for utvikling av hele området, inkludert sykehus, høgskole og barnevern som er lokalisert på Haraldsplass», sier adm. direktør Jørn-Henning Theis.

«Rent konkret sitter vi i en referansegruppe og kan gi innspill inn mot arbeidet, samt at vi har flere felles grenseflater som bybane, forskning, samhandling med kommune og utdanning. Det kan bli snakk om at arealer på Haraldsplass benyttes innenfor våre felles felt, eller at Haraldsplass benytter arealer i

Helsecampus. Men det aller viktigste er nok at personer, ressurser og fokus etableres i et avgrenset område, hvor man har anledning til å møte hverandre og avstandene er korte. Denne muligheten for felles treffpunkter vil føre til mye spennende i tiden som kommer!»

Helsecampus Årstadvollen UiB sin helsecampus er planlagt utbygget i tre etapper: • Rivning av det gamle odontologi­bygget og oppføring av nytt bygg på 10.000 kvm • Utvidelse av Overlege Danielsens hus • Nybygg på tomt sør for Overlege ­Danielsens hus, 10.000 kvm.

• Det nåværende, nye bygget for ­odontologi inngår som en del av frem­tidens Helsecamups.

Magasinet Haraldsplass 1 | 2017 15

RETURADRESSE Haraldsplass Diakonale Stiftelse Ulriksdal 8 5009 Bergen

Sykepleie I nesten 100 år har Haraldsplass Diakonale Stiftelse drevet pleie av syke. Dette har vært utført på en god og samvittighets­full måte. Leser en historie fra de første ti-år, ser vi at sykepleiere utdannet ved Haraldsplass var svært ettertraktet som arbeidskraft. Diakonissene var dyktige i sin profesjon, de hadde god oppførsel og de var både trofaste og lojale mot sitt kall som sykepleier. Pasientens ve og vel var alltid det viktigste for dem. Egne behov ble ofte satt til side.

Svaret på om alt var bedre før, har jeg ikke.

Jeg tror at i dette som på så mange andre områder, kommer det an på mennesker en møter i den gitte situasjonen.

Er dette god sykepleie? Etter min mening er det ikke det. Jeg tror virkelig pleierne ønsket å gjøre en god jobb, de så bare ikke behovene en gammel mann har.

Kan det være at sykepleiere for en tid tilbake, før den teknologiske utviklingen tok helt av, var flinkere til å se pasienten og ikke bare diagnosen pasienten hadde?

Det snakkes mye om helhetlig sykepleie, men makter en å integrere dette i sitt ­daglige virke?

Gjennom disse 100 årene har faget sykepleie hatt en utrolig utvikling. Oppgaver sykepleiere i dag har, er mye mer omfattende enn tidligere. Dette gjelder både tekniske prosedyrer, undersøkelser av sykdommer og behandling av disse.

Krav som stilles en sykepleier er å ha fokus på høy kvalitet når det gjelder oppdatert behandling og god pleie.

Jeg vil trekke fram et par eksempler vi kan lære noe av og som dessverre ikke viser helhetlig sykepleie.

Et annet tilfelle er en utmagret pasient som ble innlagt med sykdom i mage-tarm.

På grunn av diverse allergier, måtte vedkommende ha diett. Selv om pasienten var innlagt ved et av universitetssykehusene, ble det sagt til vedkommende at det var umulig å få bestilt spesialdiett på en fredags ettermiddag. Pasienten som så sårt trengte næring, ble uten middag gjennom hele helgen.

Er det slik at den tekniske utviklingen har gjort sykepleiere enda bedre? Jeg tror det. Kunnskap er alltid viktig, og det å kjenne til mulige behandlingsformer og bekjempelse av sykdommer dyktiggjør oss alle. Derfor er utdannelse for syke­ pleiere svært viktig. Likevel er det en stor utfordring for sykepleiere å ikke bli for opptatt av de tekniske prosedyrer slik at en glemmer at det er et menneske en har med å gjøre.

Som «gammel» sykepleier og pårørende til både nær familie og venner har jeg i det siste reflektert mye over begrepet «før var alt så mye bedre». Dette fordi jeg i løpet av de siste måneder hatt mye kontakt med helsevesenet, noe som ikke bare har gitt gode erfaringer.

En eldre mann falt og fikk et komplisert lårhalsbrudd. Først etter fem døgn hadde sykehuset anledning til å operere mannen.

Han ble ytterligere sengeliggende i to døgn før han fikk hjelp av fysioterapeut til å sitte på sengekanten. Dessverre for mannen var dette en fredag, og han ble igjen sengeliggende i to nye døgn før han fikk hjelp til å komme opp. Først etter pådriv av pårørende, fikk han hjelp til å sitte i en stol i stedet for å ligge i sengen.

Som sykepleier vet jeg at sengen fort kan være «pasientens verste fiende».

Komplikasjoner skjer lettere når en blir liggende. Det skjedde dessverre også for denne mannen. Han fikk lungeemboli, såkalt blodpropp som førte til smerter, forlenget sykehusopphold og utsettelse av opptrening.

Det var heller ikke fokus på personlig hygiene. Først etter nesten tre uker, etter forespørsel fra pårørende, fikk han hjelp til dusj.

Dette skriver jeg ikke for å svartmale sykepleiere av i dag. Jeg er selv en stolt sykepleier og vet at de aller fleste gir utmerket pleie. Men jeg skriver det fordi vi alle og alltid må huske på at vi har med andre mennesker å gjøre. Vel står vi ofte i travle hverdager med mange valg og akutte situasjoner, men vi må aldri glemme at det er andre mennesker vi er satt til å pleie.

Hva kan vi så gjøre for at sykepleie skal være god?

Vi skal søke etter ny kunnskap, integrere det i vår praksis og alltid tenke på at det er et annet menneske vi er satt til å tjene.

La oss heller ikke glemme gammel kunnskap: Det er et menneske vi gir sykepleie.

Rollaug Waaler forstanderinne