viten + praksis #2/2014

Du finner oss også på

06 Drabantbyen med ghettostempelet

32 Når foreldre blir forhåndsdømt av barnevernet

12 Ser Oslo i lys av verdens storbyer

34 Teori har fått flere inn i velferdsyrkene

vitenogpraksis.no

27 Skolegårdens hatprat

37 Professoren som vil utfordre lynet

Forskningsmagasin fra Høgskolen i Oslo og Akershus

02 2014

tema: byen

Fra Furuset til fjordbyen

− Fjordbyen legger ikke til rette for Oslos sosiale og kulturelle mangfold, mener HiOAforsker Heidi Bergsli. Hun er en av forskerne som ser nærmere på dagens og fremtidens Oslo og Akershus i dette nummeret. les mer på side 6-26

«Det beste med Furuset er at det bor folk fra så mange forskjellige kulturer på stedet. Vi blir kjent med folk fra omtrent hele verden.» Les mer om ungdom og oppvekstvilkår på Furuset på side 6-10

Tema: Leder

LEDER

En region i endring

slo er den hovedstaden i Europa som vokser raskest, og i Akershus planlegges fortetting og etablering av en rekke regionbyer. På få tiår vil regionen vi ved Høgskolen i Oslo og Akershus holder til i, oppleves som svært annerledes enn i dag. Det gir noen spennende muligheter som vi skal omfavne, men også en del utfordringer vi skal finne løsninger på. Hvordan skal vi bo? Hvordan møter vi en aldrende befolkning? Hvilke krav stilles til velferdsstaten og helsetjenester i fremtiden? Hvilken kompetanse trenger morgendagens sykepleiere, og hva skal barna våre lære på skolen for å være rustet til et arbeidsliv vi ennå ikke kjenner? Skal vi utdanne de beste barnevernspedagogene, de beste fysioterapeutene, lærerne, sykepleierne, må vi forske på fagene. Det samme kan jeg si om alle de profesjonene vi utdanner til. Derfor er det viktig at forskningen skjer der utdanningene er, sånn at disse kan styrke hverandre gjensidig – i samspill med arbeidslivet. Dette er blant våre viktigste budskap når regjeringen nå gjennomgår både strukturen i vår sektor og finansieringsmodellen for institusjonene. Det er altså ikke bare vår region som kommer til å se annerledes ut om få år. Utdannings- og forskningssektoren i Norge kommer også til å endre seg. Høgskolen i Oslo og Akershus er parat til å ta et nasjonalt ansvar i utdanning og forskning innenfor skole, helse, velferd og teknologi. Neste år er det kommune- og fylkestingsvalg. Mange av fagområdene vi jobber med på HiOA, har stor betydning for byer og lokalsamfunn over hele landet, fordi mange av velferdsstatens tjenester produseres i nettopp kommunene. Jeg oppfordrer alle som brenner for politikk, levekår og lokale tjenester, enten det er som velger, fagperson, journalist eller folkevalgt, til å bruke den kunnskapen HiOA bidrar med på viktige områder. I dette nummeret av Viten + praksis finner du en rekke artikler om by og byutvikling – med spesiell vekt på Oslo- og Akershus-regionen. God lesning!

Kari Toverud Jensen Rektor, Høgskolen i Oslo og Akershus

Innhold

INNHOLD 06 Drabantbyen med ghettostempelet 09 Jenter lykkes – guttene faller fra

PORTRETTET

TEMA: BYEN HØGSKOLEN I OSLO OG AKERSHUS er landets største, med om lag 16 000 studenter. Høgskolen tilbyr 50 bachelorutdanninger, 25 masterutdanninger og seks doktorgradsprogrammer. I tillegg kommer en rekke etter- og videreutdanninger. Forskningsvirksomheten er organisert i programmer og satsingsområder knyttet til utdanningene og i egne sentre. Høgskolen er delt inn i ﬁre fakulteter, og har sin virksomhet fordelt på to steder: studiested Pilestredet (Oslo) og studiested Kjeller (Lillestrøm).

12 Ser Oslo i lys av verdens storbyer 14 Kritisk til den kreative kunnskapsbyen 17 En glanset by 18 Kø, kork & kaos 22 Mangel på gode utleieboliger rammer fattige familier 27 Skolegårdens hatprat 30 Øyeblikket 32 Når foreldre blir forhåndsdømt av barnevernet 34 Teori har fått ﬂere inn i velferdsyrkene 37 Professoren som vil utfordre lynet 42 Stipendiatproﬁlen: Nima Wesseltoft-Rao

Værbitt professor GUNNAR H. GUNDERSEN bruker sin fascinasjon for naturkreftene til å utforske kunsten og skape mekaniske skulpturer som påvirkes av sol, kulde, vind og regn. Nå drømmer lederen for Institutt for produktdesign ved HiOA om å fange lynet.

44 Nytt fra HiOA

DRABANTBYEN MED GHETTOSTEMPELET FURUSET blir ofte beskrevet som et problemområde i Oslo, med kaos, gjengkriminalitet og «hvit ﬂukt» fra lokalmiljøet. Dette kjenner ikke ungdommene i bydelen seg igjen i. De beskriver hjem-

LES MER om Gunnar H.

LES MER om by og

Gundersen på side 37-41

byutvikling på side 6-28

MITT PROSJEKT

stedet som en liten, varm og trygg drabantbygd der alle kjenner alle. Det kommer fram i doktorgradsavhandlingen til sosialantropolog Monika Rosten ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

FORSKNINGSNYTT

STIPENDIATPROFILEN

Skadelig hatprat

Forhåndsdømt

Forsker på vekttap

HORE! MONGO! JÆVLA HOMSE! Skjellsord som vekker negative følelser og holdninger til mennesker, er vanlige å høre i skolegården. Forsker og lingvist Anna Birgitta Nilsen mener at både lærere og elever trenger å vite mer om hvor skadelig og krenkende den hverdagslige hatpraten er.

UNGDOM MED ATFERDSVANSKER og barnevernserfaring opplever å bli stigmatisert og forhåndsdømt av barnevernet når de selv får barn. – Disse mødrene og fedrene trenger støtte istedenfor å bli dømt på forhånd, sier forsker Mari Dalen Herland ved HiOA.

MANGE kreftpasienter går kraftig ned i vekt, mister matlysten og lider av det som på fagspråket heter kakeksi. Stipendiat Nima Wesseltoft-Rao undersøker hva som kan forebygge vekttap hos disse pasientene.

«Skal vi utdanne de beste barnevernspedagogene, de beste fysioterapeutene, lærerne, sykepleierne, må vi forske på fagene.»

Viten + praksis produseres av Avdeling for samfunnskontakt og kommunikasjon ved HiOA og kommer ut to ganger i året. UTGIVER: Høgskolen i Oslo og Akershus

REDAKSJON: Stig Nøra (redaktør), Jan Eriksen, Sonja Balci, Andreas Blaauw Hval REDAKSJONSRÅD: Harald Hornmoen, Frode Eika Sandnes, Helene Eide DESIGN OG LAYOUT: REDINK

FAKULTET FOR LÆRERUTDANNING OG INTERNASJONALE STUDIER

Fire institutter, tre i Pilestredet, ett på Kjeller Syv forskningsprogrammer/ satsingsområder for FoU ca. 5 200 studenter FAKULTET FOR HELSEFAG

Syv institutter, fem i Pilestredet, to på Kjeller 14 forskningsprogrammer/ satsingsområder for FoU ca. 5 300 studenter FAKULTET FOR SAMFUNNSFAG

FAKULTET FOR TEKNOLOGI, KUNST OG DESIGN

Fem institutter, ﬁre i Pilestredet, ett på Kjeller Syv forskningsprogrammer/ satsingsområder for FoU ca. 2 300 studenter SENTER FOR PROFESJONSSTUDIER (SPS) SENTER FOR VELFERDS- OG ARBEIDSLIVSFORSKNING (SVA).

Senteret består av Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Fire institutter, alle i Pilestredet Fire forskningsprogrammer/ satsingsområder for FoU ca. 3 400 studenter

TRYKK: Allkopi OPPLAG: 3500 KONTAKT OG ABONNEMENT: vp@hioa.no Redaksjonen ble avsluttet 9. desember

Kort nytt

VISSTE DU AT… Nordmenns holdninger til innvandrere ble mer positive i tiden etter terrorangrepene 22. juli 2011. Det forteller oss at terrorangrep ikke nødvendigvis fører til mer restriktive holdninger, men tvert om kan fremme mer tolerante holdninger, viser NOVA-forskning.

10%

37%

Planlegger ikke for sykefravær

SYKEFRAVÆRET ligger stabilt på rundt ti prosent i den kommunale omsorgs- og pleiesektoren, men dette blir det ikke tatt høyde for når budsjetter legges og vaktplaner blir satt opp. Resultatet er unødvendig bruk av ufaglærte vikarer eller at ingen vikarer blir satt inn. – Når vaktplanene settes opp, vet ledere at det kommer til å bli avvik på grunn av sykdom. Dette burde de ha mulighet til å ta høyde for i planleggingen, sier NOVAforsker Heidi Gautun ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som står bak studien.

SITATET

«Både lærere og elever trenger mer kunnskap om den hverdagslige hatpratens skadevirkninger.» Anne Birgitta Nilsen

Tema: Byutvikling

I 2008 søkte 37 prosent av Osloelevene seg til yrkesfaglige linjer. I år gjorde bare 28 prosent det samme.

BYEN

Elever kan stoppe mobbing

Foreldre med god økonomi støtter barna mer UNGDOM OPPLEVER AT foreldrene er mindre støttende og hjelpende hvis økonomien i familien er dårlig. Og jo verre økonomien blir, jo dårligere blir forholdet. NOVA-forskerne Jon Ivar Elstad og Kari Stefansen ved Høgskolen i Oslo og Akershus har sett på sammenhengen mellom økonomi og hvordan foreldre oppfører seg overfor barna. Funnene tyder på at familiens inntekt har betydning for hvordan ungdom vurderer relasjonen til egne foreldre. – Hvis økonomien til familien blir dårligere i løpet av en treårsperiode, ser det ut til barnas holdninger til foreldrene blir dårligere, sier Elstad. Få økonomiske ressurser kan være surt for klimaet i familien. Familien bekym-

rer seg for eksempel for hvordan de skal betale regninger, og barna får ikke ting de spør om. – Det ser ut til at foreldrene blir mer avvisende overfor barna når de har økonomiske problemer, sier Elstad. Noe som overrasket forskerne, var at familiens økonomi har mer å si for foreldrenes oppførsel overfor barna enn foreldrenes utdanning. – Med økende velstand i familier ﬂest har mange tenkt seg at kulturelle faktorer, som vi ofte måler med familienes utdanningsnivå, ville bety mer for foreldre–barn-relasjonene enn familienes økonomi. I vår studie er det ikke slik, og det kan tyde på at økonomien fortsatt legger mange føringer for familielivet.

tema:

EGNE støttegrupper med medelever som beskytter og støtter barn som blir mobbet, kan føre til at mobbing stopper. En slik gruppe består av 5–6 medelever som er valgt ut av den som blir mobbet. Støttegruppen samles ukentlig hos helsesøster eller lærer, der de foreslår hva de kan gjøre for at den mobbede eleven skal få det bedre. Det kan være å gå sammen til skolen og leke sammen i friminuttet. Det viktige er at elevene selv kommer med forslagene. Førsteamanuensis Lisbeth Gravdal Kvarme ved HiOA har forsket på støttegrupper, og forskningen viser at mobbingen stoppet ved hjelp av disse støttegruppene. 18 skolebarn i alderen 12-13 år deltok i studien. – Elever som mobbes, føler seg ensomme, og de blir avvist av jevnaldrende. Å ha en venn er en viktig beskyttelsesfaktor mot mobbing, og sosial støtte fra venner og lærere kan redusere mobbingen, sier hun.

Denne utgaven tar leseren med på en reise i HiOAs omgivelser – fra Fjordbyen til Furuset. I en ny doktorgradsavhandling tar ungdom et oppgjør med omverdenens syn på lokalmiljøet deres. Andre forskere er bekymret for om det egentlig er plass til sosialt og kulturelt mangfold i den nye «kreative kunnskapshovedstaden».

Tema: Byen

DRABANTBYEN MED GHETTOSTEMPELET Mange unge er aktive i ungdomsarbeidet på Furuset. To av dem er Monsef Benali (16) og Sapna Ahmad (14), som jobber med frivillig arbeid for Alnaskolen. Her er de på klubbkveld på Furuset ungdomssenter.

Ungdommer på Furuset opplever at hjemstedet blir misforstått og urettmessig utskjelt, blant annet gjennom mediene. TEKST:

FOTO:

Sonja Balci

Benjamin A. Ward

ngdommene selv har et helt annet bilde av hjemstedet sitt. De omtaler Furuset som en liten, varm og trygg drabantbygd hvor alle kjenner alle. Det går frem av forskningen til Monika Rosten ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), i den mye omtalte drabantbyen øst i Oslo – mindre enn 20 minutter med T-banen fra sentrum. I dag bor det rundt 9000 mennesker på Furuset, et område som de siste tiårene har endret seg betydelig i retning av en stadig voksende og mer sammensatt minoritetsbefolkning. Furuset har de seneste årene fått medieoppmerksomhet for svake skoleresultater og såkalt hvit flukt fra lokalmiljøet. I tillegg er stedet fra tidligere kjent for gjengkriminalitet, videre som «hovedstaden til B-gjengen», slik en av de lokale rap-gruppene uttrykker det. I mediene dukker det stadig opp beskrivelser av Furuset og andre deler av Groruddalen som et problemområde. Etter en tid med manglende ungdomstilbud og kraftig oppsving i ungdomskriminaliteten på begynnelsen av 2000-tallet besluttet Alnas bydelsadministrasjon i samarbeid med skolen 6

og idrettslaget å ruste opp det lokale ungdomsarbeidet.

Monika Rosten er stipendiat ved Institutt for sosialfag og har forsket på ungdomsarbeidet på Furuset.

Et stigmatisert sted. Sosialantropolog og forsker Monika Rosten har skrevet en doktoravhandling om ungdomsarbeidet på Furuset. Hun har drevet feltarbeid på stedet i over ett år, og intervjuet 30 personer fra Furuset i alderen 18 til 35 år. Rosten har også tatt del i mye av det lokale ungdomsarbeidet på skolen, i fritidsklubben og i idrettslaget. – Flere av informantene opplever at mediene beskriver Furuset som et sted hvor alt er kaos. De er veldig opptatt av hvordan folk utenfra ser på Furuset, og føler at hjemstedet blir misforstått, sier hun. – Mange forsøker også å rette opp det de opplever som et skjevt bilde utenfra av stedet. Vil gi noe tilbake. Det dårlige omdømmet fører til at mange blir ekstra motivert til å bidra i lokalmiljøet, med lønnet eller frivillig innsats. Selv beskriver de det som å gi noe tilbake. Disse personene er gjerne ungdomsarbeidere, trenere og leksehjelpere, og stedets ungdom ser på dem som rollemodeller. 7

Tema: Byen

JENTER LYKKES – GUTTENE FALLER FRA Minoritetsjenter sikter høyt og lykkes, mens mange minoritetsgutter på østkanten i Oslo sliter med å fullføre videregående skole. Kjønnsroller i ungdomsmiljøene kan være en viktig årsak.

TEKST:

FOTO:

Sonja Balci

Benjamin A. Ward

Dionysius Ferdinand Tason er født og oppvokst på Furuset, og har jobbet i seks år som ungdomsarbeider på Furuset ungdomssenter. – Det er gøy å bidra i miljøet her, sier han.

I studien kommer det også frem at mange unge fra Furuset er stolte av å være en del av et lokalsamfunn hvor folk tar godt vare på hverandre. – Samholdet er en kvalitet som flere peker på som bra ved ungdomsmiljøet på Furuset. Ungdommene er ellers stolte av at de gjennom oppveksten har lært å være tolerante og er blitt vant til å håndtere forskjeller, forteller Rosten. – Bildet av Furuset som en liten, varm og trygg drabantbygd hvor alle kjenner alle, går igjen i mine informanters beskrivelser av stedet. – For få etnisk norske. Dionysius Ferdinand Tason, ungdomsarbeider og lærerstudent ved HiOA, synes også at Furuset blir urettferdig fremstilt i mediene. Han er født og oppvokst på

Furuset, og har jobbet i seks år som ungdomsarbeider på hjemstedet. – Det føles urettferdig, fordi det er enkelte personer og grupper som skaper negativ omtale. Spesielt B-gjengen. Jeg synes det er kjedelig at de skal ødelegge for så mange andre, sier Tason. – Jeg merket det selv da jeg gikk på videregående på Lambertseter. Mange på skolen trodde at det ofte er skyteepisoder på Furuset. Vi møter Tason på Furuset ungdomssenter ,hvor han jobber tre kvelder i uken ved siden av studiene. Ungdommene som går her, er i alderen fra 10 og opp til 18 år. De kommer til ungdomssenteret for blant annet å spille biljard, PlayStation og bordtennis, delta i dansegrupper eller skrive låter i lydstudioet.

Roser samholdet. Arbeidsoppgavene til Tason er alt fra leksehjelp til ansvar for å gjennomføre aktiviteter. Han roser samholdet i ungdomsmiljøet på Furuset. – Det beste ved Furuset er at det bor folk fra så mange forskjellige kulturer på stedet. Vi blir kjent med folk fra omtrent hele verden. – Men det er synd at etnisk norske flytter herfra, og vi savner flere norske ungdommer på ungdomssenteret. Det er Viten + praksis som selv har tatt kontakt med Furuset ungdomssenter. Personer som er fotografert og intervjuet på ungdomssenteret, har ingen forbindelse til forskningsprosjektet.

Norge er det store forskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder hvor mange som fullfører videregående opplæring, ifølge Statistisk sentralbyrå. Kjønnsforskjellene er likevel mye større blant menn og kvinner med minoritetsbakgrunn i Groruddalen, på østkanten i Oslo, enn ellers i Norge. – Minoritetsjentene i bydelen hvor jeg hadde feltarbeid, er faktisk helt på nivå med jenter i totalbefolkningen. Deres mannlige barndomsvenner klarer seg derimot langt dårligere i videregående skole enn hva gutter på landsbasis gjør, påpeker HiOA-forsker Monika Rosten. Hun forsker blant annet på kjønnsforskjeller i et ungdomsmiljø på Furuset som hører til bydel Alna. Mange dropper ut. Tall fra Alna i Oslo viser at kun 42 prosent av minoritetsguttene fullfører videregående opplæring. Blant minoritetsjentene derimot oppnådde 76 prosent studie- eller yrkeskompetanse i videregående opplæring innen fem år, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Gruppen som det vises til her, er innvandrere og norskfødte med foreldre fra Afrika og Asia. – Statistisk kan klassebakgrunn bidra til å forklare den lave gjennomføringsprosenten for minoritetsguttenes del, men hva så med den enorme kjønnsforskjellen innad mellom minoritetsungdom? spør forskeren. Ambisiøse minoritetsjenter. – Hvis jeg skal forenkle, så har vi svært mange flinke jenter og en god del rampete gutter på Furuset. Og selvfølgelig er det mye variasjon ut over det, men mønsteret er likevel tydelig, sier Rosten. Flere selvforsterkende effekter spiller inn her, og for enkelte danner de til sammen en negativ spiral som det er vanskelig å bryte ut av etter hvert. Både guttene og jentene har et press hjemmefra om å gjøre det bra på skolen, selv om forventingene overfor sønner og døtre på andre områder kan være svært ulike. Blir fulgt opp strengere. Jentene er mer hjemme etter skolen, og blir fulgt opp strengere, mens guttene 9

Tema: Byen

ofte får lov til å henge på senteret og være lenge ute på kvelden. For jentene er det sosialt akseptert i ungdomsmiljøet å være flink på skolen, og venninnene ser ut til å påvirke hverandre i den retningen. Hun legger til at statistikere gjerne vektlegger betydningen av sosial bakgrunn, og da spesielt foreldrenes utdanning, for dem som faktisk fullfører, og for hvilke karakterer som oppnås. – Jentene på Furuset er ofte veldig ambisiøse og tar høyere utdanning selv om ingen andre i familien har det. Dette fenomenet, å lykkes i skole og ta høyere utdanning, til tross for foreldrenes manglende utdanning, forklares gjerne med såkalt innvandrerdriv. Det vil si at de er motiverte for å gjøre en ekstra innsats på skolen for å øke sine livssjanser. Dette kan variere mellom etniske grupper, og det ser ut til at denne driven ikke slår ut på samme måte for gutter og jenter. For guttene er det lettere å se et skille. Ofte er det de av guttene som har foreldre som er opptatt av å følge opp skolearbeidet, eller som har høyere utdanning, som lykkes.

Forsker og sosialantropolog Monika Rosten ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Velger å slutte. – På Furuset har jeg sett hvordan en del av guttene slutter før de får praksisplass på yrkesfag, eller hvordan de forsøker å kjempe seg gjennom studieforberedende linjer uten å få det til særlig bra. En del gir også opp, og velger å slutte på skolen. – Da er det lett å ende opp i en hverdag som kan bære galt av sted. – En god del av minoritetsguttene kommer dårlig ut, har kommunikasjonsproblemer med familien sin, og noen havner også i kriminelle miljøer, understreker hun. Preges av machoidealer. Rosten mener det kan oppleves problematisk å være en skoleflink ung mann i dette ungdomsmiljøet, som ofte preges av machoidealer – hvor guttene skal være tøffe og kule. – Mange av guttene er også interessert i skole, men det blir ikke nødvendigvis anerkjent. Ofte må

de underkommunisere denne interessen. – For hvert nytt skoleår har jeg hørt om eksempler på gutter som i samråd med foreldrene bytter skole for å unngå dårlig innflytelse fra kameratene, forteller hun. Skoleflinke elever. Dette er ofte skoleflinke elever som samtidig er svært sosiale og blir sett opp til blant jevnaldrende. På denne måten kan de tilbringe tid med kameratene på Furuset i fritiden uten at det går ut over skoleresultatene. – En av informantene fortalte at den viktigste forskjellen for ham var hvordan han ble møtt av en ny lærer på et nytt sted, og at han ikke lenger ble sett på som «en av dem», slik den gamle læreren gjorde. – Det er altså ikke bare vennene som forventer at disse guttene skal være tøffe og kule fremfor skoleflinke. Minoritetsgutter fra Groruddalen møtes med slike forventnin-

ger i storsamfunnet hele tiden, også gjennom det bildet som skapes av dem i mediene. Blodig urettferdig. En annen informant med påbegynt mastergrad hadde selv en far med høyere utdanning. Han fortalte om hvordan moren i oppveksten fikk ham til å komme hjem tidlig hver kveld for å gjøre lekser, mens kameratene hans fikk lov til å være ute nesten så lenge de ville. – Der og da opplevde han det som blodig urettferdig, men nå i ettertid er han takknemlig. Fra hans synspunkt er det tydelig at denne forskjellen har fått store konsekvenser både for kameratenes og hans eget utdanningsløp, sier Rosten. – Mens guttene her ser ut til å være avhengig av dette presset hjemmefra for å lykkes, stiller det seg altså annerledes for jentene. For minoritetsjentene er det å være skoleflink normalen.

Flere jenter enn gutter tar høyere utdanning – Det er verdt å merke seg den høye andelen som tar høyere utdanning blant minoritetsungdom, og da spesielt for de som er født i Norge, fremhever Rosten. I Alna skiller både minoritetsjenter og minoritetsgutter født i Norge seg positivt ut. 45 prosent av de norskfødte minoritetsjentene i bydelen tar høyere utdanning, og 29 prosent av de norskfødte

minoritetsguttene, ifølge Statistisk sentralbyrå. For hele Norges befolkning er tilsvarende tall 39 prosent for kvinner og 26 prosent for menn. – Tallene gjenspeiler et mønster jeg ser blant minoritetsnorsk ungdom fra Furuset. I denne sammenheng er det all grunn til å snakke om et innvandrerdriv som gjelder for begge kjønn, sier hun. 11

Tema: Byen

SER OSLO I LYS AV VERDENS STORBYER I åtte år har Storbyprogrammet ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) drevet forskning på by og byutvikling, med Oslo som ramme og forskningsobjekt. TEKST:

FOTO:

Jan Eriksen

Erik Norrud

Tema: Byen

et viktigste bidraget er forhåpentlig at vi har formidlet ny og vesentlig kunnskap inn mot yrker og yrkesutøvelse i hovedstadsområdet slik høgskolen utdanner til, og at HiOA-utdannede lærere, sykepleiere og andre yrker dermed har fått en lokal og storbyspesifikk variant de ellers ikke ville hatt, sier professor Oddrun Sæter, som leder Storbyprogrammet. Global trend. Storbyprogrammet tar opp i seg en rekke fagfelt, fra arkitektur, geografi, sosiologi og antropologi, til helseog sosialfag, samt utdannings- og kunstfag. Det er skrevet en rekke doktorgradsavhandlinger, rapporter og artikler om blant annet by og byutvikling. – Den økte tilflyttingen til byer er en global trend. Den gjelder i Asia, Afrika og Sør-Amerika som den gjelder i Skandinavia og Norge. Spørsmål omkring plass, organisering, levevilkår, miljø og kommunikasjon blir felles utfordringer, som krever et bredt perspektiv, i kombinasjon mellom eller på tvers av etablerte fag, sier Sæter. – Her på høyskolen gjenspeiles denne tverrfagligheten i at vi har hatt stipendiater fra alle fire fakultetene.

Storbyforskerne Oddrun Sæter og Bengt Andersen ved HiOA har blant annet forsket på hva som motiverer Oslo-folk når de ﬂytter mellom bydeler i øst og i vest, og i regionen.

Hvorfor flytter folk? I 2010 startet Oddrun Sæter og Bengt Andersen et forskningsprosjekt i samarbeid med samfunnsgeograf Per Gunnar Røe ved Universitetet i Oslo. Gjennom personintervjuer har forskerne studert hva som motiverer Oslo-folk når de flytter mellom bydeler i øst og vest, og i regionen. Prosjektet ble satt i gang på bakgrunn av medieoppslag om «hvit fraflytting» fra områder på Oslo øst med en stor andel ev innvandrere, samtidig som folk i disse områdene reagerte på at disse medieoppslagene ikke stemte overens med deres opplevelse av virkeligheten.

Flytter internt i bydelene. – Flytteprosjektet nyanserer både statistikkens generaliseringer og folks oppfatninger, ofte formidlet i mediene, for eksempel om såkalt hvit flukt fra Groruddalen. Det er like aktuelt å snakke om at beboere i Oslo foretrekker å flytte internt, både i øst og i vest, dette gjelder alle grupper, fremhever Oddrun Sæter. Prosjektet avdekket at barnefamilier som vil ha større plass, ønsker også å flytte ut av storbyen. På tvers av bakgrunn uttrykker de et ønske om en mer variert sammensetning i skolene og ønske om nærkontakt med både natur og lekeplasser. I vest ønskes slike områder bevart, her opplever beboerne fortetting som noe negativt.

«Det skjer i Oslo, i New York og i alle verdens storbyer. En spektakulær byutvikling skapes ved en i stor grad sammenfallende retorikk.»

Transittbydeler. Noen bydeler kan kalles transittbydeler, hvor unge bor i en periode, for så å trekke mot et hus med hage i byen eller på landet etter at barna har kommet. Flytteprosjektet har hatt tilknyttet masterstudenter fra Universitetet i Oslo og HiOA. Det er gjort cirka 230 intervjuer, blant annet av eiendomsmeglere og boligutbyggere.

eksempel New York er graden av brutalitet. I Norge skjer det mer indirekte, gjennom kostnadsnivået på boliger. I New York opplever folk å bli kastet direkte ut på gata.

Strigling av sjøfront. Et gjennomgående trekk ved byutviklingen de siste tiårene, både nasjonalt og internasjonalt, er ombyggingen av byområdene langs sjøkanten. Der det tidligere var kaier, havneskur, skipsverft og jernbanespor, ispedd billige leiegårder, popper det nå opp kostbare boliger og forretningsbygg. – Det skjer i Oslo, i New York og i alle verdens storbyer. En spektakulær byutvikling skapes ved en i stor grad sammenfallende retorikk. Det tilrettelegges for innbyggere med høy betalingsevne og «den såkalte kreative klassen», mens andre enten ikke får tilgang eller må flytte ut, om en leier sin bolig, sier Sæter som har forsket på dette. – Forskjellen fra Norge til for

Oddrun Sæter

FAKTA

STORBYPROGRAMMET ble etablert i 2006 og bidrar med forskning på storbyrelaterte problemstillinger. Siden 2007 har programmet rekruttert 13 stipendiater i samarbeid med fagmiljøene ved HiOA. Les mer på hioa.no

Hva skaper gode byer? Det er et spørsmål som Storbyprogrammet nå skal forske videre på. Programmet er med i et forskningsnettverk kalt «Smart Cities and Communities» i regi av EU. Nettverket skal blant annet stimulere til forskning for å forsøke å finne betingelser for «gode byer» med spesiell vekt på miljøkvaliteter. – Vår gruppe skal i første rekke se nærmere på sosial bærekraft, men hvor bymiljøet er i fokus, som grønne lunger og møteplasser, miljøvennlig transport og energi, kortreist mat og kortreiste produksjonsledd i industrien. – Vi vil se på realisering av smarte tiltak og løsninger, men også på hva som mangler når det gjelder å skape menneske- og miljøvennlige byområder. En ambisjon er også å samhandle med innbyggerne gjennom ulike diskusjoner og konferanser, og å vise fram store og små prosjekter som virker, sier Sæter. 13

Tema: Byen

«Noe går tapt når kulturtilbud flyttes fra et lokalmiljø ned til Fjordbyen.» TEKST:

FOTO:

Sonja Balci

Benjamin A. Ward

Heidi Bergsli

KRITISK TIL DEN KREATIVE KUNNSKAPSBYEN Forsker Heidi Bergsli frykter at hovedstaden er i ferd med å bli en by for de høyt utdannede og bemidlede. Hun mener resultatet kan bli mangel på folk med yrkeskompetanse i byen.

– Fjordbyen legger ikke til rette for et sosialt mangfold, sier forsker Heidi Bergsli som er stipendiat ved Storbyprogrammet ved HiOA.

Norge går annenhver elev i videregående opplæring på en yrkesfaglig linje, men i Oslo er det snart bare hver fjerde som velger en yrkesutdanning. Og andelen synker, ifølge tall fra Utdanningsetaten i Oslo kommune. I 2008 søkte 37 prosent av Osloelevene seg til yrkesfaglige linjer. I år gjorde 28 prosent det samme. Heidi Bergsli ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) jobber med en doktorgrad om byutviklingen i Fjordbyen i Oslo, og stiller seg kritisk til at hele fjordlinjen utvikles i tråd med det som oppfattes som en kunnskapsbys horisont og image. – I likhet med mange andre byer drømmer Oslo om et image som «Den kreative byen», sier hun. – Oslos politikere ønsker å tiltrekke de høyt utdannede kunnskapsarbeiderne og de kreative arbeiderne. Men et bysamfunn trenger mennesker som har ulike former for utdanning og kvalifikasjoner, sier Bergsli. – Når det i flere sentrale fora fremmes at det er de høyt utdannende som har den største verdien for Oslo, bygger det en identitet for Oslo som mange ikke vil kjenne seg igjen i. Og siden alle føringene om at den kreative kunnskapsbyen må utvikles for å skape konkurransedyktighet, får yrkesfag lav status. – Kanskje mangler ungdom incentiver og rollemodeller som kan motivere dem til å velge denne retningen.

De siste tiders byutvikling har skjøvet bort den nære fortiden Oslo har som industriby, fordi industriproduksjon i dag knyttes til et skittent image, fremhever Bergsli. Det urbane derimot, knyttes til rekreasjon, kultur og tjenestenæringer, som vektlegges i det som kalles den kreative byen og kunnskapsbyen. – Jeg lurer på hva tidligere og nåværende industriarbeidere tenker om Oslos utvikling og visjoner. Hvilken plass får de i visjonen om kunnskapssamfunnet? Hun mener utviklingen byr på en del utfordringer, og at det må gjøres mye mer for å legge til rette for det mangfoldet som en by bør ha. – Politikere og sivilsamfunnet må anerkjenne praktiske kvalifikasjoner og alle typer kunnskap, vel så mye som teoretisk og kreativ kompetanse, understreker hun.

Fra industriby til tjenesteby. Oslo har hatt en rask overgang fra å være en industriby til å bli en såkalt tjenesteby.

Høyere utdanningsnivå. Bergsli får støtte av førstelektor Halvor Spetalen, som er forsker og lærer ved yrkesfaglærerutdannin-

OM STUDIEN

Heidi Bergsli har analysert byutviklingen i Fjordbyen i Oslo og prosjektet Euroméditerranée i Marseille. Analysen hennes viser at den franske lovgivningen regulerer byutviklingen, herunder boligmarkedet, i mye større grad enn i Norge. Når organiseringen av prosjektene også innebærer mer offentlig styring i Marseille, er resultatet et større sosialt og kulturelt mangfold enn i Fjordbyen, som preges av en nyliberal politikk. Bergsli har intervjuet eksperter, byråkrater, politikere og folk i kultursektoren i begge byene. I tillegg har hun studert blant annet plan- og strategidokumenter, og observert utviklingen og bruken av byutviklingsområdene, samt deltatt på politiske møter og folkemøter.

Tema: Byen

En glanset by tar form Eksklusivitet er viktig i Fjordbyen, byutviklingsprosjektet som forvandler Oslos sentrale sjøside. – For meg er det et paradoks at velferdsstat og likhetsideal er fraværende i byutviklingen, sier Heidi Bergsli. TEKST:

FOTO:

Sonja Balci

Thinkstock

lle flytter ikke til byen fordi det er trendy og attraktivt. Byens innbyggere har mange forskjellige hverdagsliv, behov og ønsker. – Fjordbyen legger ikke til rette for dette sosiale mangfoldet. Om de kommunale målene og visjonene for Fjordbyen ble fulgt opp, ville utviklingen også treffe en større del av lokalbefolkningen, sier Bergsli. Et av de sentrale målene for Fjordbyen er å åpne opp mellom fjorden og byen til glede for hele Oslos befolkning. Hun mener byutviklingspolitikken i for stor grad innrettes mot å skape en viss form for attraktivitet for bemidlede, turister og ledende næringer.

«Med dagens byutvikling i Oslo strømlinjeformes byen gjennom et design som ikke vitner om kreativitet.»

gen på HiOA. – Det er ikke uventet at færre enn landsgjennomsnittet søker yrkesfag i Oslo. Dette har noe med det generelle utdanningsnivået og strukturen i nærings- og arbeidslivet i Osloregionen å gjøre, sier han. I et relativt todelt arbeidsmarked er det på den ene siden et stort innslag av ufaglært arbeidskraft i servicenæringene. På den andre siden er det et stort innslag av attraktive jobber med krav om høyere utdanning i privat og offentlig sektor. I et slikt marked oppleves yrkesutdanning som mindre nødvendig for å kapre attraktive jobber, forklarer Spetalen. 16

En slik struktur betyr at rollemodellene til svært mange ungdommer i Oslo-regionen har et høyere utdanningsnivå enn i områder der over halvparten av ungdomskullet søker seg til yrkesfaglige utdanningsprogrammer. Spetalen mener at dette, sammen med at yrkesfagene generelt har lavere status enn studiespesialisering, påvirker ungdommers valg av utdanningsprogram i Oslo. – Litt spissformulert kan man si at veien til drømmejobben i Oslo krever studiespesialisering og deretter studier ved universitet eller høgskole.

Førstelektor Halvor Spetalen forsker og underviser på yrkesfaglærerutdanningen ved HiOA.

Stenger folk ute. – Byutviklingen som brer om seg langs sjøsiden, tar lite hensyn til sosialt og kulturelt mangfold, mener Bergsli. Selv om Bjørvika virker åpen og tilgjengelig for folk flest, så finnes det symbolske barrierer i design og arkitektur som er effektive i å skape skiller mellom hvem som inviteres inn eller ei. Akkurat som Tjuvholmen planlegges Bjørvika med eksklusiv design, og bydelen kan fort bli et område med dyre butikker som også virker ekskluderende. Bergsli mener at offentlige myndigheter har et ansvar for å tilrettelegge for flere varierte tilbud i Fjordbyen. – Som for eksempel et kulturhus for og med barn og ungdom. Vi burde få flere gratis småskalatilbud, i tillegg til restauranter og

burde vi ta tilbake den sosiale boligpolitikken. Det bør ikke være slik at kjøpekraften alene bestemmer hvem som har rett til å bo i byen.

Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen.

kafeer som treffer ulike aldre og lommebøker, sier hun. Høye boligpriser. Bergsli stiller også spørsmål til boligpolitikken i Fjordbyen i avhandlingsarbeidet. I Fjordbyen er boligprisene så høye at det blir en forholdsvis ensidig befolkning. Bystyret vedtok at fem til ti prosent av boligene i Fjordbyen skulle være rimelige utleieboliger. – Men tomtene er for dyre. Her har ikke bystyret hatt makt bak kravet, sier hun. – For Oslo generelt

Selger seg til turistene. Hun har også studert hvordan kultur og byutvikling kobles i dagens bypolitikk. Den innebærer å flytte store kulturinstitusjoner, slike som Munch-museet og Deichmanske bibliotek, fra andre bydeler i Oslo til signalbygg i Fjordbyen. På den måten satser kommunen pengene i Bjørvika, mens andre bydeler mister kulturattraksjoner, uten at det er bestemt hva som skal skje med de forlatte bygningene. Utviklingen er en del av en turiststrategi. De store kulturattraksjonene samles på et fat, som Operaen, Munch Museet, Astrup Fearnley, nye Deichmanske og Nasjonalmuseet. Lett tilgjengelig på et samlebånd, perfekt servert til turistene som ikke har tid og anledning til å vandre i Oslos bydeler. – Noe går tapt når kulturtilbud flyttes fra et lokalmiljø ned til Fjordbyen, hvor kulturopplevelsene vil ligge på rekke og rad. Når du besøker Munch Museet på Tøyen er det en del av et sted som har mye forskjellig å by på. Bergsli er redd for at det rufsete og rotete i byen forsvinner. Mangfoldet. Overraskelsene. – Dette mener jeg er viktige aspekter ved byen. Med dagens byutvikling i Oslo strømlinjeformes byen gjennom en design som ikke vitner om kreativitet, men heller om å følge trender for hva attraktivitet skal være og for hvem. 17

Tema: Byen

TEKST:

FOTO:

Jan Eriksen

Johner, Benjamin A. Ward

Støtet for å løse transportproblemene i Oslo og Akershus må settes inn nå. Hvis ikke er faren stor for å ende opp i den type sammenbrudd norske byer opplevde rundt 1980, med de tre k-ene – kø, kork og kaos.

tor vekst i privatbilparken, manglende veikapasitet og et kostbart kollektivtilbud var den gang kjennetegnet på alle de tre største byene i Norge. – Bompengefinansiering og etablering av Oslopakkene, der stat og kommuner har forpliktet seg gjensidig til å bidra, har gitt en sjelden mulighet til å unngå å havne i samme situasjon en gang til, sier førsteamanuensis og samferdselsekspert Knut Boge ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han har forsket på området i en årrekke. – De neste 20 årene forventes nemlig Oslo og Akershus å få vel 350 000 flere innbyggere. Dersom det ikke snart tas grep i form av samordning av boligbyggingen og samferdselsinvesteringene, så kan Oslo og Akershus snart være tilbake i samme trafikale uføre som på 1980-tallet, sier han.

KØ KORK A K

Førsteamanuensis Knut Boge ved Høgskolen i Oslo og Akershus er en anerkjent og hyppig brukt samferdselsekspert, særlig på vei og veiutbygging.

Særegent valgsystem forklarer. – Det kvelende grepet som bilismen har fått på de norske byene, og sær-

lig Oslo, er ikke tilfeldig, sier Boge. Det har historiske røtter som dypest sett handler om det særegne norske valgsystemet, med lovfestet favorisering av distriktsrepresentasjon på bekostning av tettbefolkede bysamfunn, forklarer forskeren. Stortinget har vært dominert av representanter som har sett på de store byenes utfordringer som byenes egne problemer, ikke som noe som må løses for å få nasjonen til å fungere. Det er derfor verken vanskelig topografi eller store kostnader som er årsaken til at det i Norge fortsatt ikke finnes et godt stamveinett mellom de store byene. Det er resultatet av bevisste politiske valg der lokale veiprosjekter ble prioritert på bekostning av veiprosjekter av nasjonal betydning. Moro på statens regning. Boge mener det er lokalsamfunnene og regionene som lenge «har fått moroa», på statens regning. Den viktigste forklaringen er altså et valgsystem som har favorisert velgerne og skattebetalerne i 19

Tema: Byen

tynt befolkede utkantstrøk på bekostning av velgerne og skattebetalerne i tett befolkede områder. Ved de siste endringene i valgloven, ser vi kanskje likevel en endring i dette bildet. Det er en erkjennelse av at de tettest befolkede områdene også er en del av landet, og følgelig trenger statlige bidrag for å løse trafikkproblemer. Villigheten fra regjeringens side til å gå inn i de utfordringene storbyene sliter med, kan synes økende, mener Boge.

Fornebu (etter nedleggelsen av flyplassen) er eksempler på dette. Transportbehovet er der fra starten, og innen en god kollektivløsning kommer på plass, har det allerede etablert seg transportmønstre basert på bruk av egen bil. Slike mønstre er vanskelige å snu, påpeker Boge. I Danmark bygde de metroen fra København sentrum til Kastrup flyplass før de begynte utviklingen av området mellom Kastrup og København.

Mengler ressurser. Bykommunene har vokst, men har ikke hatt ressurser til å sørge for et godt nok kollektivtilbud, som kunne ha demmet opp for bruken av egen bil som det primære transportmiddelet. Det har også vært en tendens til å bygge boligområder først og tenke trafikkløsning i etterkant. Boge mener både Søndre Nordstrand og

Sårbar T-bane. T-banen i Oslo ble i sin tid bygd utelukkende for kommunale midler, med forbindelse til nye drabantbyer øst for byen. Da den sto ferdig i 1966, var Oslo den minste byen i verden med eget metrosystem. – Historien, med en relativt lav kollektivandel av totale antall arbeids-, skole- og handlereiser, har

vel vist at dette ikke var godt nok. Dagens ene tunnel gjennom sentrum understreker T-banens sårbarhet med hensyn til punktlighet og regularitet. Oppfatninger av billettprisene som høye og usikkerhet omkring regularitet taler ikke akkurat for systemet, sier Boge, selv om Oslo kommune de siste årene har tatt mange og virkningsfulle grep for å øke andelen kollektivreisende. Den norske modellen. Mens Danmark og Sverige allerede for 50-60 år siden fikk på plass strukturer som gjorde det mulig å bygge ut samferdselen noenlunde effektivt etter nasjonale behov, er det først i moderne tid at den norske staten har gått inn med bidrag til for eksempel utbyggingen av kollektivtilbudet i Oslo og Akershus I Norge er systemet slik at staten beslutter og bevilger en stor del av

midlene, mens det som hovedregel er kommunene som har reguleringsmyndigheten. Skal et samferdselsprosjekt realiseres raskt, forutsetter det at Vegdirektoratet eller Jernbaneverket kommer til enighet med de kommunene tiltaket berører. Det har ikke alltid vist seg like enkelt. Vedtatt ny E18 gjennom Østfold ble på denne måten vesentlig forsinket. Det var også tøffe og tidkrevende runder rundt ny E6 og jernbane langs Mjøsa. – Dette er en særegen, norsk måte å gjøre det på. Lokale interesser vektes høyt, og de nasjonale behovene tilsvarende lavt. Sterke kommuner mot svak stat. I Danmark bevilger normalt ikke Folketinget penger til investeringer i motorveier og jernbaner før reguleringsspørsmålene er avklart.

Tegn til lysning. Innenfor dette bildet er det derfor et positivt tegn at det nå synes å løsne med hensyn til kollektivtrafikk i de fire største byene, sier Boge. Han sikter her til bybanen i Bergen, tankene om såkalt superbuss i Trondheim og Stavanger, og forsert metroutbygging i Oslo og Akershus, med Fornebubanen og forlengelse Ellingsrudåsen–Ahus/Lørenskog. – Avtalene mellom kommuner og staten bak disse tiltakene er imidlertid skjøre byggverk. Det gjelder ikke minst Oslopakkene. Til tross for at de er politiske mesterstykker, må tiltakene de omhandler, realiseres for å unngå at avtalene kollapser, med fremtidige, uønskede scenarier, sier Knut Boge. – Det understreker behovet for å sette inn støtet nå.

«Det kvelende grepet som bilismen har fått på de norske byene, og særlig Oslo, er ikke tilfeldig.»

Tema: Byen

TEKST:

FOTO:

ILLUSTRASJON:

VIDEO

Stig Nøra

Sonja Balci

Henning Gjerde

vitenogpraksis.no

MANGEL PÅ UTLEIEBOLIGER RAMMER FATTIGE FAMILIER Storbyer som Oslo trenger et bedre leiemarked. Det vil både hjelpe fattige familier og dempe stadig økende boligpriser.

100

år etter at Oslo var «gårdeierveldets» by fremfor noen, har de store profesjonelle utleierne nærmest forsvunnet fra hovedstaden. Boligforsker Jardar Sørvoll ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) mener det er på tide å få profesjonelle utleiere tilbake i bybildet. – Oslo trenger et mer profesjonelt og velfungerende utleiemarked enn det vi har i dag, sier NOVA-forsker Sørvoll, som står bak en ny forskningsrapport om leiemarkedet i norske byer.

- Det er et stort og økende problem at boligvelstanden er så ulikt fordelt, sier boligforsker Jardar Sørvoll.

Fra leieby til eieby. På begynnelsen av 1900-tallet var hele 95 prosent av Oslos innbyggere leieboere. I dag er det bare 30 prosent som leier. Resten eier egen bolig. Riktignok er Oslo en helt annen, og større, by i dag, men det sier noe om utviklingen. Det er resultatet av en bevisst politikk. I hele etterkrigstiden var det bred oppslutning om at folk flest skulle eie sin egen bolig. Husbanken, boligsamvirket, byfornyelse og skattesubsidier var viktige boligpolitiske våpen som presset utleierne

ut av Oslo. «Å tjene penger», som tidligere statsminister Trygve Bratteli sa, «på å eie andres bolig er ikke en legitim næringsvei». Selv om selveierpolitikken i Norge har vært vellykket, har politikken også sine negative konsekvenser som er blitt spesielt tydelige i dagens kommersielle boligmarked. Sørvoll mener den norske eierlinja har sine fordeler, men det er grunn til å justere den ned noen hakk ved å satse mer på profesjonell utleie. Mangler profesjonelle utleiere. Oslo har ikke et velfungerende leiemarked, slik Sørvoll ser det. Utleierne er ofte privatpersoner som leier ut en eller to ekstraboliger. Det er heller ikke lagt opp til at folk skal bo der lenge, slik det var tidligere. – Men for en som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, blir leiemarkedet den eneste løsningen, sier han. Det er en løsning som fungerer dårlig for barnefamilier som skal bo der over lang tid. Leieboligene er ikke tilrettelagt for dette, mener Sørvoll.

Mye flytting. Leiemarkedet er beregnet på folk i overgangsperioder. På nyskilte, folk som nettopp har flyttet, og studenter og eldre. Det er et boligmarked preget av kortvarige utleiekontrakter. Derfor er leilighetene ofte små og med lav standard. – Det er uheldig. Barn trenger stabile boforhold, men å leie bolig i Norge innebærer som regel mye flytting fra en liten leilighet til en annen liten leilighet med enkel standard, sier Sørvoll. Sørvoll mener at flere profesjonelle utleiere, både private og offentlig støttede, og et mer velfungerende leiemarked kunne gitt barnefamilier bedre standard og stabilitet. Det vil alltid være grupper som ikke har råd til å kjøpe bolig, derfor er det behov for et leiemarked som fungerer. Flere leieboliger demper prisene. Han får støtte av førsteamanuensis Mary Ann Stamsø ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har forsket på boligpolitikk og boligmarked i mange år, og underviser i temaet. Stamsø mener myn23

Tema: Byen

«Det er ikke rettferdig at det er enkeltindivider som tar hele gevinsten av felleskapets investeringer.»

dighetene må bygge enda flere studentboliger og leiligheter for unge gjennom å bygge ut et profesjonelt leiemarked. – Det vil være et gode for dem som trenger det, men det vil også redusere etterspørselen etter boliger og dempe boligprisveksten, sier hun. Hun er bekymret for at førstegangskjøperen blir stadig yngre, fordi alle er redd for å komme for seint til «boligfesten». Det bidrar til at boligprisene fortsetter videre oppover. Et velfungerende leiemarked er en riktig medisin for å stagge veksten. For eksempel er det bare 50 prosent som eier egen bolig i Tyskland, og her er også boligprisveksten moderat. Samarbeid med private. Det er store muligheter med et samarbeid mellom det offentlige og private utbyggere, mener Sørvoll. – Det kan være en vinn-vinn-situasjon. Utbyggerne får sikkerhet for sine investeringer i utleieboliger, mens det offentlige får bedre og større boliger til de gruppene som ikke har råd til å kjøpe egen bolig. Det kan gi langvarige og stabile boforhold for disse gruppene som ofte er fattige barnefamilier, sier han. Et annet alternativ kan være å gi offentlig støtte til aktører som OBOS til å gå inn i leiemarkedet. Ingenting skjer. Politikerne vil ha flere utleieboliger, men ingenting skjer. Med dagens skattesystem er 24

det mer lønnsomt å investere pengene i næringseiendom enn i utleieboliger. – Politikerne sier gjerne at de skal bygge ut leiemarkedet, men uttalelsene etterfølges ikke av endringer i skattesystemet, sier han. I tillegg vil normalhusholdningen kjøpe sin egen bolig. Det gjør at leiemarkedet i stor grad trekker til seg folk som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, eller folk som er i overgangsfaser i livet, og det gjør det også mindre attraktivt for andre grupper å leie. – Det blir en selvforsterkende effekt hvor det blir lite lønnsomt for utbyggere å bygge leieboliger, såfremt det offentlige ikke går inn med subsidier, sier han. Velferdspolitikken som forsvant. Stamsø mener det er uheldig at politikerne har forlatt boligmarkedet. – Problemet er at Norge ikke lenger har en boligpolitikk, og dermed har vi også gitt slipp på et viktig velferdspolitisk virkemiddel, sier hun. I løpet av 1980-tallet ble den norske boligpolitikken snudd på hodet. Norge gikk fra å ha et sterkt regulert boligmarked med omfattende subsidier i internasjonal målestokk til det motsatte, med veldig få reguleringer og svært begrensede subsidier. Da forsvant også boligpolitikken. Innenfor dagens boligpolitikk er det særlig skattesystemet som skaper en urimelig fordeling. Selv økonomisk liberale land som USA og Sveits har en mer rettferdig skattepolitikk på bolig enn Norge, ifølge Stamsø. – Et viktig virkemiddel i dagens 25

Tema: Byen

Mitt Prosjekt

MITT PROSJEKT: ANNE BIRGITTA NILSEN

frie boligmarked ville vært å redusere skattefordelene på å eie egen bolig, sier Stamsø. Økt eiendomsskatt ville for eksempel hatt en gunstig fordelingseffekt, og det er viktig at det gjøres i kombinasjon med lavere inntektsskatt – slik at ikke den totale skattebelastningen blir større.

«Problemet er at Norge ikke lenger har en boligpolitikk, og dermed har vi også gitt slipp på et viktig velferdspolitisk virkemiddel.» Mary Ann Stamsø

Det må være nulltoleranse for skjellsord knyttet til bestemte grupper i skolegården. Både lærere og elever trenger mer kunnskap om den hverdagslige hatpratens skadevirkninger, mener Anne Birgitta Nilsen, som forsker på hatprat.

Skjev fordeling av boligvelstand. Forsker Sørvoll etterlyser mer diskusjon rundt boligpolitikken. Han påpeker at det er stort og økende problem at boligvelstanden er så ulikt fordelt. – I dag er det flaks som bestemmer hvor godt du gjør det på boligmarkedet og dermed også i privatøkonomien. I tillegg legger offentlige myndigheter til rette for at noen kan tjene mye på fellesskapets investeringer. Sørvoll illustrerer med et eksempel fra sitt eget boligliv. Han eier bolig på Ski. Etter at skattebetalerne har finansiert dobbeltspor på jernbanen fra Oslo til Ski, vil trolig boligprisene stige på Ski. Gevinsten er gjort mulig av felleskapets midler, men det er Sørvoll som får hele gevinsten. Før ville staten tatt deler av gevinsten inn i fellesskapet igjen. Slike gevinster blir igjen videreført gjennom arv til barna når de igjen skal investere i bolig. Ikke rettferdig. – Det er ikke rettferdig at det er enkeltindivider som tar hele gevinsten av fellesskapets investeringer, som for eksempel et dobbeltspor til Ski, sier Sørvoll. Bildet blir ikke lysere av at stadig flere får hjelp av sine foreldre til å kjøpe bolig. I tillegg vil regjeringens fjerning av arveavgift og kutt i formueskatten gjør dette enda mer gunstig, fremhever han. – Vi har en velferdsstat som har hatt som mål å fjerne vilkårlighet når det gjelder helse og velferd, men det er ingen slike målsetninger i boligpolitikken, som er så viktig for folks liv. 26

SKOLEGÅRDENS HATPRAT – Mongo! – Jævla homse! – Jøde! – Hore! Mongo, homse, hore og jøde er skjellsord lærerne hører i skolegården. Skjellsordene sorterer under hatprat. De er egnet til å vekke negative følelser, holdninger og oppfatninger av mennesker. Det er hatpratens fremste kjennetegn. Hatpraten er rettet mot tilhørernes følelser. FAKTA

ANNE BIRGITTA NILSEN er førsteamanuensis ved HiOA. Hun forsker på retorikk og tolking i offentlig sektor og har faglig bakgrunn fra lingvistikk, arabisk og midtøstenstudier. VIDEO

vitenogpraksis.no REFERANSE

Hatprat. Anne Birgitta Nilsen. Cappelen Damm, 2014 FOTO:

Benjamin A. Ward ILLUSTRASJON:

Lars Fiske

– Selv økonomisk liberale land som USA og Sveits har en mer rettferdig skattepolitikk på bolig enn Norge, sier Mary Ann Stamsø

Sprer negative holdninger. Men barn og unge som bruker disse skjellsordene, har i mange tilfeller ingen intensjon om å spre skepsis, hat eller sinne overfor funksjonshemmede, homofile eller jøder. Gjennom språklige samhandlinger har barna bare lært at dette er skjellsord man kan bruke når man er irritert, sint eller ergerlig på noen. Skjellsordene er, sett fra deres side, bare uttrykk for følelser. Uttrykk for sinne og engasjement kan derfor bidra til at barn uforvarende sprer negative holdninger og oppfatninger overfor en gruppe. For lærerne kan det være vanskelig å vite hva de skal slå ned på, og når de skal gripe inn. Hvor går grensen mellom mer uskyldig erting og mobbing? Tradisjonelle definisjoner av mobbing sier jo at mobbing handler om gjentatte handlinger som går over tid. Men når disse skjellsordene som er relaterte til bestemte grupper, dukker opp i skolegården, bør lærerne gi

uttrykk for en absolutt nulltoleranse. Dette er mobbing, om det så bare dreier seg om ett enkelt tilfelle ved den aktuelle skolen. Viktig for lærere. Som lingvist er jeg opptatt av hva ordene kan gjøre med oss, og hva vi kan gjøre med ordene. Jeg er interessert i krenkende språkbruk, i språkbruk som er egnet til å sverte og rakke ned på individer og grupper. Det er denne forskningen jeg skriver om i boka mi. Forskningen er relevant for lærere og lærerutdanningene. Jeg mener det er behov for økt språklig bevissthet, blant både lærere og elever. Kunnskapen er også viktig for mange andre profesjonsutdanninger. Mobbing er et utbredt problem, også i arbeidslivet. Folk som i dag fremdeles bruker ordet neger om afrikanere, gjør ikke det nødvendigvis fordi de har negative holdninger til afrikanere, selv om det selvfølgelig også kan være rasisme som ligger til grunn for ordbruken. Det kan også være at disse menneskene ikke har fått med seg at neger er et degraderende begrep. Forsvaret holder imidlertid ikke. Som samfunnsdeltaker har man plikt til å skaffe seg kunnskap, slik at man kan delta på en anstendig måte. Skjellsordenes bivirkninger. Ord kan brukes, og de kan 27

Mitt prosjekt

misbrukes. Språket kan brukes til gode og dårlige formål. Typiske eksempler på misbruk av ord har vi når enkelte grupper omtales med skjellsord. Det er misbruk fordi skjellsordene har noen alvorlige konsekvenser. Skjellsordene har potensiale for å skape eller forsterke en negativ oppfatning av utvalgte mennesker. Når bruken av homse som skjellsord brer om seg, skaper det en forståelse av at det ikke er greit å være homofil. Bruken av skjellsordet bidrar til en nedvurdering av homofile. For hver gang noen sier jævla jøde, kan det befeste seg en oppfatning blant tilhørerne om at det ikke er bra å være jøde. Jødene som overhører slike skjellsord, kan føle seg både krenket og såret. Resultatet kan bli at de føler seg utenfor, og at de blir utestengt. Det kan danne seg en oppfatning i samfunnet om at man ikke trenger å behandle jødene med samme respekt som man viser overfor andre folk. I ytterste konsekvens kan resultatet bli hatkriminalitet. Oppfatninger i samfunnet. Når man i et språk har nedlatende ord knyttet til en gruppe, sier det noe om de forestillinger og oppfatninger som råder blant en del av språkbrukerne i det samfunnet. Gjennom en annerledeshet eller en påstått annerledeshet sier skjellsordene våre noe om hvem som er innenfor fellesskapet, og om hvem som regnes som utenfor. Skjellsordene forteller oss at noen grupper regnes som bedre enn andre, og at noen grupper regnes som dårligere enn andre. Hatpratens funksjon er å nedvurdere en gruppe mennesker, å svekke deres rykte og sosiale status. Effekten på tilhørerne er helt sentral i hatprat. Hatpraten er publikumsorientert. Den søker å påvirke sine tilhørere gjennom å oppildne deres negative følelser. På den måten kan ord bli ledende for folks tanker og følelser. 28

«Som samfunnsdeltaker har man plikt til å skaffe seg kunnskap, slik at man kan delta på en anstendig måte.»

Hatprat er den første boka på norsk som gir innsikt i hva hatprat er og kunnskap om hvorfor denne formen for språkbruk virker. Hvilke språklige virkemidler er det som gjør at noen lar seg forføre eller manipulere av mobbing, netthets og hatretorikk?

Hensikten med det vi sier. Videre er forholdet mellom intensjon og effekt interessant i hatpraten. Når vi sier noe, så sier vi det som oftest i en eller annen hensikt. Hensikten med bruk av bestemte språklige virkemidler kan være å angripe noens verdighet. Men når folk blir konfrontert med dette, sier de gjerne at det ikke var det de mente. Og det kan jo være de har rett. Vi kan jo strengt tatt ikke vite hva folk tenker. Vi kan heller ikke påstå at de tenker noe annet enn det de selv hevder å ha tenkt. Det vi kan vite noe om, er den potensielle effekten en ytring har. Vi kan alle vurdere hvorvidt en ytring er egnet til å umenneskeliggjøre folk og hvorvidt den er egnet til å rangere mennesker. Den dagligdagse hatpraten. Som språkforsker er jeg opptatt av både den dagligdagse hatpraten og den mer ekstreme hatpraten. Da jeg lanserte boka «Hatprat» på et frokostseminar, var de inviterte sam-

funnsdebattantene mest opptatt av de mer ekstreme sidene ved hatprat. Jeg mener vi må være like opptatt av den hverdagslige hatpraten. Vi skal huske på at skjellsordene knyttet til en gruppe kan gjøre mye skade. Jevnt og trutt skader disse skjellsordene menneskers omdømme. Skjellsordene våre er derfor ikke uvesentlige. De kan lede til flere hatefulle ytringer og flere negative følelser overfor utvalgte mennesker. De kan dessuten berede grunnen for voldelige handlinger. Hatkriminalitet er et alvorlig samfunnsproblem. Lingvisten Baha-eddin M. Mazid sier at hatprat kan sees på som en bro mellom hat og hatefulle handlinger. Dersom hatet ikke følges opp av hatefulle ytringer, blir det trolig heller ingen hatefulle handlinger, sier Baha-eddin. Også i skolesammenhenger dukker det opp episoder der elever utsettes for hatefulle handlinger på grunn av sin gruppetilhørighet. 29

ØYEBLIKKET På poliklinikken ved Institutt for fysioterapi behandler studentene pasienter med varierte diagnoser og ulikt funksjonsnivå, alt fra overtråkk til alvorlig skader (multitraume). Studentene følger opp en gruppe pasienter i praksisperioden. De får erfaring med å følge opp pasienter over lengre tid, og får prøve seg i akutte situasjoner på skadepoliklinikken. Studentene i praksis oppfordres til å være «forskere», og de kan samle data til bacheloroppgaven. Forskere ved poliklinikken har prosjekter studentene kan delta i, dermed får de også anledning til å gå mer i dybden. FOTO:

Benjamin A. Ward

Forskningsnytt

TEKST:

FOTO:

Sonja Balci

Benjamin A. Ward

Forskningsnytt

Når foreldre blir forhåndsdømt av barnevernet Ungdom med atferdsvansker og barnevernserfaring opplever å bli stigmatisert og forhåndsdømt av barnevernet når de selv får barn.

Barnevernet brukte det at jeg hadde vært barnevernsbarn, mot meg. Som om jeg var dømt til å feile som mor på grunn av bakgrunnen min.» Slik forteller en av informantene om møter med barnevernet etter at hun selv ble mor. Forsker Mari Dalen Herland ved HiOA har intervjuet 15 kvinner og 15 menn om deres erfaringer som foreldre. Flere av dem, spesielt mødrene, opplevde at de ble stigmatisert og forhåndsdømt som dårlige foreldre av saksbehandlere i barnevernet. Kontakt med barnevernet. De hadde av ulike grunner kontakt med barnevernet da de selv ble foreldre. Blant annet fordi de trengte hjelp til å finne seg til rette i voksenlivet, hadde lite familie å støtte seg på og et skjørt sosialt nettverk. Noen hadde også psykiske vansker eller rusproblematikk. En mor kontaktet for eksempel barnevernet fordi hun trengte hjelp med datterens sykdom. Hun opplevde at barnevernet ikke forsøkte å sette seg inn familiens situasjon og forstå hvorfor og hvordan hun trengte hjelp med datteren. Isteden plukket de ut deler av innholdet fra samtalen om datteren, som hun ikke kjente seg igjen i. Moren forteller at barnevernet ikke hadde tiltro til henne: «De sa blant annet at jeg ikke kunne noen ting om sykdommen til ungen min.» Trenger hjelp. Informantene i studien var rundt 40 år. De hadde erfaringer fra barnevernet som ungdommer, og var blitt fulgt opp med intervjuer 32

OM STUDIEN

Prosjektet bygger på data fra en longitudinell studie hvor forskeren følger et individ eller grupper over en lengre periode. Informantene ble intervjuet da de var 15, 20 og 30 år. 21 døde ved 40 år av årsaker som overdose eller selvmord.

REFERANSER

“Balancing fatherhood: Experiences of fatherhood among men with a difﬁcult past”, Qualitative Social Work. «Negotiating motherhood: women with troubled upbringings and their self-conceptions as mothers”, Child & Family Social Work.

siden de var 15 år i en annen større studie ved HiOA. I ungdomstiden hadde de vist alvorlige atferdsvansker, ved for eksempel kriminalitet, rusmisbruk og prostitusjon. – Jeg tror vi har lett for å tenke at det vil gå dårlig for denne gruppen som foreldre, men det gjør det ikke nødvendigvis. Mange klarer å bryte ut av det negative mønsteret, sier Mari Dalen Herland, som er doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus. – Disse mødrene og fedrene trenger støtte istedenfor å bli dømt på forhånd, påpeker hun. Var ekstra sårbare. Dalen Herland fant ut at det var store variasjoner blant deltakerne knyttet til foreldreskapet. Noen klarte seg fint, mens andre opplevde at det var vanskelig. De hadde alle med seg en ekstra sårbarhet som gjorde at de trengte hjelp, men mange hadde ikke familie å støtte seg til og strevde med svake sosiale nettverk. Støtte fra en partner eller barnevernet hadde derfor stor betydning for hvordan de fungerte som foreldre. Viktig med nettverk. – Dette gjaldt både for mødrene og fedrene. Det betyr mye å ha noen å dele foreldreskapet med, understreker Dalen Herland. En annen informant fremhever hvor viktig støtten fra faren var for henne, til tross for at hun tidligere hadde hatt et vanskelig forhold til ham. Hun hadde opplevd at mannen hennes og ett av barna døde. Om betydningen av nettverk sier alenemoren: «Vi har et veldig sterkt familiesamhold. Alle gjør det de kan for å hjelpe til … faren min og jeg har ordnet opp i de problemene vi hadde da jeg vokste opp. Vi har et bra forhold nå, og vi er enda nærmere hverandre nå på grunn av de to dødsfallene i familien vår … Jeg lar min eldste datter være alene med ham og det er overhodet ingen fare. Hvis jeg ikke hadde vært 115 prosent sikker

De som har hatt erfaring med barnevernet i sin ungdom, trenger støtte når de selv blir foreldre – ikke å bli dømt på forhånd, fremhever stipendiat Mari Dalen Herland ved HiOA.

på det, så ville jeg ikke tatt noen sjanser. Mine barn går foran alt.» Ansvaret hviler mer på mor. Studien viser også at det er helt andre forventninger til mødre enn til fedre. – Fedrene kan i større grad avvise barna sine, men den muligheten har ikke mødrene på samme måte, sier Dalen Herland. Hun forklarer dette med at ansvaret hviler mer på mødre enn fedre. Sårbarheten fedrene hadde fra egen barndom, ved at de ikke ble

«Vi har lett for å tenke at det vil gå dårlig for denne gruppen som foreldre, men det gjør det ikke nødvendigvis.»

fulgt opp selv, spilte en rolle for hvordan noen av dem var som fedre. – Andre derimot hadde gjort et brudd med sin vanskelige fortid. Disse fedrene klarte å fylle den moderne farsrollen, både som økonomisk forsørger og som en følelsesmessig engasjert far, forteller Dalen Herland. Her spilte personlige egenskaper som fightervilje og pågangsmot en stor rolle. Og som en av fedrene sier: «Jeg har alltid klart meg selv, helt siden jeg var liten. Jeg er en sterk, positiv mann . . . Noen vet om fortiden min, men det er ikke noe jeg skryter av, selv om det er noe bra med å ha disse erfaringene, i alle fall på en måte.» 33

Forskningsnytt

Teori har fått flere inn i velferdsyrkene Flere tiår med mer forskning og teori har økt både status, lønn og rekruttering til sykepleieryrket og andre av velferdsstatens viktige yrker. Men har den praktiske kunnskapen blitt nedvurdert? TEKST:

FOTO:

Kjersti Lassen

Benjamin A. Ward

samfunnet vektlegges stadig mer teori fremfor praktisk kunnskap. – Denne akademiseringen av kunnskapen har hatt store konsekvenser for profesjonsfag som sykepleieyrket og andre av det vi kan kalle velferdsstatens yrker, sier Jan Messel, historiker ved Senter for profesjonsstudier ved høgskolen. Messel er også en av redaktørene av den nye boken Profesjonshistorier. Økt lønn og status. – Når utdanningene for en rekke av velferdsstatens profesjoner på 1970- og 1980-tallet ble høgskoleutdanninger, førte det ganske sikkert til en statusheving og dermed også en lønnsøkning, sier han. Messel forteller at dette særlig har hatt betydning for flere kvinnedominerte profesjoner innenfor helseog sosialsektoren. – Det har trolig ført til bedre rekruttering til disse yrkene, som har vært viktig, sier han. Mer teori i utdanningene har ikke svekket nærheten til praksis, mener Jan Messel.

Stort behov. SSBs prognoser viser at økt rekruttering fortsatt vil være viktig framover. Frem mot 2030 er det behov for mange tusen nye

Jan Messel er forsker ved Senter for profesjonsstudier (SPS) ved høgskolen og er en av redaktørene av den nye boken Profesjonshistorier.

lærere og helsearbeidere. I dag vil flere profesjoner utvide sin egen grunnutdanning, fra bachelor til master, og regjeringen vil blant annet innføre femårig lærerutdanning. Andre profesjoner har lagt vekt på å bygge ut videreutdanning, blant annet gjennom spesialiserte masterutdanninger. – Profesjonene – og myndighetene – mener trolig at dette både vil øke statusen og gjøre profesjonsutøverne i bedre stand til å gjøre en god jobb. Men det må kunne sies å være en form for akademisering. Økt profesjonalisering. Vil denne utviklingen gjøre utdanningene mindre praksisnære? Nei, det tviler Messel på. Snarere tvert imot. Selv om mange mener at denne akademiseringen har ført til mindre vekt på praksisopplæring og til en generell nedvurdering av praktisk kunnskap, er det flere positive sider ved utviklingen, ifølge Messel. – Et av argumentene har vært å gi profesjonsfagene et mer solid faglig grunnlag, sier Messel. Dette var nært knyttet til en profesjonalisering. For sykepleierne sto egen forskning og styrket utdanning sentralt, da de 35

Forskningsnytt

«Når utdanningene for en rekke av velferdsstatens profesjoner på 1970- og 1980-tallet ble høgskoleutdanninger, førte det ganske sikkert til en statusheving og dermed også en lønnsøkning.» Jan Messel

PORTRETTET

ønsket å heve yrkets status fra 1960-tallet. Også for sosialarbeiderne var det å knytte faget til vitenskapelig kunnskap viktig i profesjonaliseringen. Gjennom en mer vitenskapelig og akademisk utdanning blir disse yrkesutøverne i større grad bli i stand til å møte enkelte av utfordringene i det daglige arbeidet, fremhever Messel. – Profesjonene skulle bli i stand til å møte en stadig mer komplisert virkelighet. De skulle kunne reflektere over og begrunne egen praksis. Det har vært viktige argumenter for å legge mer vekt på teoretisk kunnskap i disse utdanningene. For mye teori? Morgenbladets Lena Lindgren er blant dem som har kritisert samfunnets vekt på teori fremfor praktisk kunnskap, blant annet på lanseringsseminaret til Profesjonshistorier. – Det er mye fornuft i det Lindgren hevder, sier Messel. – Hun er særlig opptatt av at faglighet og den praktiske kunnskapen 36

blir nedvurdert i dagens samfunn. Jeg tror dette er en riktig vurdering og også en uheldig utvikling. Messel er likevel uenig i diagnosen som sier at det legges for mye vekt på teoretisk kunnskap i profesjonsutdanningene. Like mye praksis som før. Etter at flere av utdanningene fikk redusert praksisandelen etter innlemmelsen i høgskolesystemet for over 30 år siden, har forholdet mellom praksis og teoriundervisning vært noenlunde konstant. Det er derimot store forskjeller mellom de forskjellige utdanningene. Sykepleierne har fremdeles langt mer praksistid enn de andre utdanningene. Teorien må være relevant. – Det er mer et spørsmål om hva slags teori studentene lærer i utdanningen, sier Messel. Han mener det er avgjørende at studentene opplever teorien som relevant for å kunne reflektere rundt det de erfarer ute i praksis

enten som sykepleiere eller lærere. Teorien studentene lærer, må gjøre noe mer enn ensidig å forberede dem på en forskningskarriere. I tillegg tror Messel det er en utfordring å knytte teori- og praksisundervisningen sammen på en god måte. Må bevare særegenheten. – Det er heller for lite enn for mye forskning på praksisfeltet, mener han, og utdyper at forskning og teoriutvikling må foregå på profesjonsutdanningenes egne premisser. – Økt forskning på profesjonsutøvelsen vil både kunne bidra til å sikre utdanningenes relevans og å styrke koblingen mellom utdanningene og praksisfeltet, sier han. Messel mener det er et økende problem at forskjellene mellom høgskolene og universitetene blir bygget ned. Profesjonsutdanningene står dermed i fare for å miste sin særegenhet som yrkesutdanninger. – Profesjonsutdanningene kan risikere å bli for forskningstunge, men lite praksisnære, avslutter han.

Gunnar H. Gundersen drømmer om å fange lynet og gjøre kunst av det. Så langt har han ikke kommet ennå, men sol, kulde, vind og regn har han kontroll over.

PROFESSOREN SOM VIL UTFORDRE LYNET TEKST:

FOTO:

Sonja Balci

Benjamin A. Ward

Portrettet

«I ungdommen var jeg en rabagast på skolen, og jeg brydde meg ikke så mye om skolearbeidet.» Gunnar H. Gundersen

rofessor Gunnar H. Gundersen tar seg tid og stresser ikke. Med en tilbakelent stil og langt, rødlig hår i en hestehale som ikke ser ut til å bli grå, skiller han seg ut fra andre over seksti i det akademiske miljøet. Gunnar har for eksempel samlet på musefeller i snart tjue år, og blir stadig intervjuet i mediene om samlingen som nærmer seg 300 varianter fra hele verden. Det er de ulike konstruksjonene og løsningene som interesserer ham. Han mener musefellene har alt, og er en faglig og visuell opplevelse for alle som er opptatt av design. Han leder Institutt for produktdesign ved HiOA. I tillegg er han kunstner, og setter opp store, krevende skulpturer, både i Norge og i utlandet. Det siste kunstverket, «Værspir», kom på plass i høst i en rundkjøring på Sokna på Ringerike. Gjennom hele sin kunstneriske karriere har Gunnar vært fascinert av naturkreftene og utforsket hvordan værfenomener påvirker materialer. Han ser litt tankefull ut der han sitter, med vinterfrakken fortsatt på, i et tomt rom i de gamle lokalene til Kunstakademiet i Oslo. Vi er i St. Olavs gate 32, som nå er blitt byens studentsenter. Høgskolen i Oslo og Akershus leier lokalene og bruker deler av dem til undervisning av studenter i estetiske fag. Det var i dette bygget kunstnerkarrieren hans for alvor startet da han var 37 år. – Jeg var en godt voksen mann. Seint skolemoden, sier Gunnar, og titter rundt på de nakne hvite veggene. Han forteller at vi sitter i skulptursalen, hvor arbeidene til skulpturklassen ble stilt ut. – Nedenunder var det gipskjeller, og i de andre rommene var det forelesninger, akttegning, bibliotek og litt forskjellig. Det er rart, men jeg kan på en måte si at ringen er sluttet. – Siden lokalene nå tilhører HiOA, tilføyer han. En enorm lettelse. Vendepunktet kom sommeren 1991. Gunnar husker at det tok lang tid før han turte å åpne brevet fra Statens kunstakademi. Det var andre gang han søkte om plass på skulpturlinja. Første gang, året før, fikk han avslag, og Gunnar mente at han måtte prøve en gang til for å avklare om han eller de hadde misforstått. Han kom ikke til å prøve en gang til. 38

GUNNAR H. GUNDERSEN Alder: Fylte 61 år 13. november Født: Haga i Nes Stilling: Instituttleder og professor ved Institutt for produktdesign på Høgskolen i Oslo og Akershus Utdanning: Utdannet ved skulpturlinja på Statens kunstakademi

Et av prosjektene som gjorde at han kom til opptaksprøven, var et eksperiment med finerplater på gress. Selve opptaksprøven på Kunstakademiet tok en hel uke, hvor Gunnar laget et slags drivhus hvor han også eksperimenterte med vekster. Da han hadde kommet inn, ja da følte han en enorm lettelse. Og akkurat den følelsen kan han aldri glemme. Det var et sterkt øyeblikk, som har brent seg fast. Gunnar var der og da helt sikker på at det var dette han ville, og siden har han aldri vært i tvil om at han ønsker å satse på kunsten. – I ungdommen var jeg en rabagast på skolen, og jeg brydde meg ikke så mye om skolearbeidet. Jeg begynte som industriarbeider, ble aktiv på venstresida i politikken, og var med i ml-bevegelsen. Etter å ha etablert familie og jobbet i flere år, satt det derfor langt inne å gå tilbake dit. – Nå er jeg glad jeg var såpass voksen, for studiet krevde at vi var bevisste på hva vi holdt på med. Dette fordi vi hadde total frihet. Jeg pleier å si at eksamen var å komme inn. Det var også da jeg kom inn på det jeg har fortsatt med siden i kunsten. Og det er noen finurlige prosjekter Gunnar jobber med. Han bruker naturen i kunsten, og spiller på lag med naturkreftene – vær og vind, sollys, temperatursvingninger og telen i jordskorpa. Det er rene laboratoriet Gunnar setter i sving. Konseptet hans er å kombinere naturfenomener med mekaniske skulpturer. – Det jeg skaper, skaper noe nytt, forklarer han. Skulpturene til Gunnar beveger seg og skaper kunst underveis. Ta for eksempel skulpturen «Værspir» på Sokna. Den forandrer seg med været, og er en spiral av 460 meter aluminiumsrør. Når temperaturen endrer seg, blir det en liten bevegelse i metallet, som fører til at et spir av seks meter høye rør forandrer vinkel. Og det synes han er magisk. At alt flyter. Kunst og design. Gunnar er kunstner, og driver med kunstnerisk forskningsarbeid. Han ser både ulikheter og likheter mellom kunstnerrollen og forskerrollen. – Både forskere og kunstnere er utforskere, og starter med å stille spørsmål, sier han. – Samtidig er jo kunst fullstendig unyttig. Samme som fotball på en måte. Men hvis kunsten starter en undring eller berører

Hygroskopisk tidstårn, på Hvam videregående skole i Nes: Treverket er hygroskopisk, det vil si at det beveger seg i forhold til fuktighet. Ved høy fuktighet i treverket sveller det, og krymper igjen når det tørker opp. I dette prosjektet er det spent opp treverk med fjærer. Det sveller ved fuktighet, og blir presset sammen igjen av fjærene når det tørker opp. Denne bevegelsen fanges opp og overføres til en «hammer» i toppen av tårnet. «Hammeren» jekkes opp, og vil til slutt falle ned. På vei nedover vil den treffe en klokke, og vil lage en lyd. Skulpturen produserer en lyd en gang imellom, alt etter som været er.

Solprosjekt, i Heerlen i Nederland: En glasskule fylt med sprit. Diameteren er cirka 75 cm. Når en slik kule fylles med en klar væske, vil den fungere som brennglass. En dobbeltkrummet tinnplate er plassert i fokuspunktet, slik at når det er sol, smelter tinnet. Det vil bli opphold i smeltingen hver gang det er overskyet. Solas høydeposisjon på himmelen forandres fra dag til dag, slik at etter noen uker vil en kunne se hvordan solaktiviteten har vært i perioden. Skulpturen (solen) produserer motivet på tinnplaten.

Portrettet

«Studenter er jo fantastiske folk å være sammen med. De er nysgjerrige og har lyst til å gjøre ting.» Gunnar H. Gundersen

folk, så har det jo en slags verdi. – Design har en annen begrunnelse. Design skal løse konkrete problemer, og utgangspunktet for kunst og design er ulikt. Selv om kunst og design er to ulike ting, så tror Gunnar likevel det er flere berøringspunkter. For eksempel jobber både kunstnere og designere med det visuelle. Koblingen hans til produktdesign er at han lager bevegelige objekter i kunsten. Han bruker designmetodikk for å utvikle sine konsepter, fordi skulpturene er funksjonelle, det vi si at de utfører en oppgave. – Hos oss på produktdesign har vi både designere, kunsthåndverkere og håndverkere. De angriper problemstillingen på hver sin måte både når det gjelder estetikk og konsept. Det tror jeg er positivt, påpeker Gunnar. Med vinløv i håret. Professor Gundersen er en trivelig fyr, som er godt likt av mange. Det er ikke noe pes og mas med Gunnar, sier Einar Murud, en tidligere kollega av ham ved det som før het Statens lærerhøgskole i forming på Blaker, og som nå er blitt produktdesignutdanningen ved HiOA. Andre forteller at Gunnar er morsom, raus og lite dømmende. Nysgjerrig. Kunnskapsrik. En landsens mann fra Haga i Nes. Hardtarbeidende og engasjert, og likevel roligheten selv. Gunnar er en god venn å ha i kneika, sier Paul Pandher. De har kjent hverandre siden de jobbet sammen på fabrikken Dyno Industrier i Lillestrøm på 70-tallet. Med Gunnar kan jeg snakke om alt, også følelsesmessige ting, forteller han. Dessuten er Gunnar glad i å lese romaner, og når han først er godt i gang, så klarer han ikke å stoppe. Han liker å reise, og drar ofte på forskjellige kulturarrangementer, som teater, utstillinger og opera, sammen med kona Barbro. Hun roser ham for å spre mye glede og for å være en god problemløser. Ting faller lett for Gunnar, og kona bruker å fleipe om at han har vinløv i håret, som i Ibsens Hedda Gabler. Eller som vi, på et mer folkelig språk, kaller gullhår i ræva. Selv skjønner han ikke helt hvorfor hun synes det. Datteren Marianne forteller at hun har fått samme humor som faren. En litt bisarr og svart humor. Som far var han opptatt av å gi de tre barna sine en fri oppdragelse. For ham er frihe40

ten til å ta egne valg viktig. – Det er en ting som mange ikke er klar over, og det er at jeg har valgt å være avholdsmann. Du kan godt skrive det hvis du vil, sier han og ler. – Ja, hvorfor har du valgt å bli det? – Nei, det er ikke slik at jeg er tørrlagt alkoholiker. – Nei? – Men det tror alle, vet du. Det er mer et standpunkt jeg har tatt. Jeg tror ikke det er bra å drekke. Jeg tror ikke det er sunt heller. – Det er kanskje sunt for noen, men jeg liker å være meg sjæl. Jeg liker å være nykter, og det har jeg vært i ganske mange år. – Jeg var måteholden før også, men da jeg var rundt 30 år og enkemann, så tok jeg det valget. Likevel er det mange som ikke tror helt på meg når jeg sier at jeg er avholds. Vi lar oss kanskje lure av våre egne forestillinger, og av hvordan vi tror folk er ut fra utseendet. Det er egentlig ganske interessant hvordan vi lager oss bilder i hodet, sier han. Det taktile begjær. Vi fortsetter intervjuet med kaffe og croissanter på Kunstnernes Hus, selv om det er litt for mye jåleri der etter Gunnars smak. Da vi står og venter på å bestille, stryker Gunnar hånda over treverket på bardisken. Han bøyer seg ned for å se nøyere på materialet. – Det er det taktile begjær, forklarer han og ler, da vi har satt oss ved et bord. – Det vil si trangen til å ta på ting. En egenskap som trolig kommer godt med i verkstedene på produktdesign på Kjeller. Der har han undervist i mange år inntil han for tre år siden ble instituttleder. Ledelsesfilosofien hans er svært enkel, og handler om å bære vann. Enten for å vanne eller for å slokke branner. Av kolleger blir Gunnar beskrevet som en sjenerøs og lite kontrollerende sjef. Det eneste han krever, er at de leverer. Slik var han også overfor studentene. – Jeg liker å være i dialog med studentene, og savner innimellom å undervise, sier han. – Studenter er jo fantastiske folk å være sammen med. De er nysgjerrige og har lyst til å gjøre ting, og kan overraske med helt uventa vinklinger. – Det verste er når folk visner som voksne og tror man har alle svarene.

Han tror dessuten at folk flest har mye i seg som man kanskje sjelden bruker. – De som er flinke til å bruke mye av sin kapasitet hele tida, de får gjort jævlig mye, for å si det sånn. Jeg tror at de fleste stort sett kan få til hva som helst. Trenger noe å strebe etter. Gunnar forteller at han for tiden jobber med å planlegge hvordan det skal feires at Institutt for produktdesign er 100 år i 2017. – Det må vi gjøre noe spennende ut av, sier han. – Jeg er opptatt av instituttet, og av at vi skal utvikle oss videre. Der føler jeg vi er i en god flyt. For tiden engasjerer Gunnar seg for at det kunstneriske arbeidet skal gi uttelling i form av publikasjonspoeng. – I dag utløser faktisk ikke dette arbeidet poeng

for noe, og det er et paradoks. Nå vil han at kunstnerisk utviklingsarbeid skal telle på lik linje med forskning, og Gunnar leder en arbeidsgruppe ved Fakultet for teknologi, kunst og design som jobber for å fremme saken. – Klarer du til slutt å gjøre kunst av lynet? – Ja, det stemmer at jeg har gjort research om lynet. Men det er viktig å ha noe man ennå ikke har fått til. Hvis man har oppnådd alle sine mål, da har man jo ikke noe mer. – Derfor må vi passe på så vi aldri kommer i mål. Vi må sørge for at vi alltid har noe å strebe etter og strekke oss mot. – Og jeg tror kanskje jeg får til det med lynet etter hvert. Det er kanskje noe jeg kan begynne med nå, sier han. Men aller først må han komme i mål med de andre prosjektene.

VIDEO

Se ﬁlm om skulpturen «Værspir» på: gunnarhgundersen.com

STIPENDIATPROFILEN: NIMA WESSELTOFT-RAO

Vil gjøre en forskjell for kreftpasienter Mange kreftpasienter går kraftig ned i vekt, mister matlysten og lider av det som på fagspråket heter kakeksi. Nima Wesseltoft-Rao undersøker hva som kan forebygge vekttap hos disse pasientene.

Hvordan havnet du på HiOA? Etter mastergraden jobbet jeg som klinisk ernæringsfysiolog ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. Her fikk jeg erfaring med blant annet overvekt, kreft og måling av fett- og muskelmasse. I 2008 ble det utlyst en stipendiatstilling på HiOA som passet mine kvalifikasjoner. Jeg søkte på den og fikk jobben! Hva forsker du på? Jeg undersøker hvilken rolle inflammasjon, det vil si kronisk betennelse, spiller i utviklingen av syndromet kakeksi. Kakeksi er vanlig hos personer med kreft i bukspyttkjertelen, og kjennetegnes av blant annet appetittløshet, kronisk kvalme og utmattelse, og redusert fysisk funksjon og livskvalitet. Pasientene opplever også ufrivillig vektnedgang med tap av både fett- og muskelmasse. Ernæringsbehandling fører heller ikke til vektøkning. Hvorfor begynte du å forske på dette? Det er vanlig at kreftpasienter går ned i vekt, spesielt de som har en uhelbredelig kreftsykdom. Det å forstå mekanismene bak kakeksi kan kanskje bidra til en behandling som kan forebygge vekttap hos disse pasientene. Hva er det du prøver å finne ut? Frigjøring av proteiner som fremmer inflammasjon hos kreftpasienter spiller trolig en viktig rolle i utvikling av kakeksi. Vi vil undersøke om det er slik, og om det å måle disse proteinene hos personer med kreft i bukspyttkjertelen kan gi indikasjoner på utviklingen av kakeksi.

FAKTA

Navn: Nima Wesseltoft-Rao Alder: 36 Kommer fra: Litt overalt. Jeg er født i India, har vokst opp i Hammerfest, og de siste 18 årene har jeg vært bosatt i Oslo. Doktorgradsprosjekt: Inﬂammasjon og kroppssammensetning ved overvekt og kakeksi. Hovedveileder: Asta Bye Biveiledere: Stine Marie Ulven, Per Ole Iversen og Marianne Jensen Hjermstad Akademisk bakgrunn: Klinisk ernæring fra Universitetet i Oslo. Fra tidligere har jeg mellomfag i psykologi fra samme sted.

Hvordan går du fram for å finne svar? Vi fulgte opp pasienter med kreft i bukspyttkjertelen, der vi tok blodprøver, målte kroppssammensetning og i tillegg registrerte matinntak. Dette gjorde vi cirka en gang i måneden fra pasientene fikk diagnosen, og fram til de døde. Hvilke utfordringer står forskningsfeltet ditt overfor? Det er vanskelig å stille diagnosen kakeksi, da mekanismene bak tilstanden ikke er fullstendig klarlagt ennå. Det er viktig å identifisere disse pasientene tidlig, slik at man kan sette i gang tiltak som kan bremse utviklingen av kakeksi. Andre forskningsinteresser? Jeg er knyttet til en forskningsgruppe ved Universitetet i Oslo, og til forskningsgruppa Humane kostforsøk og helseeffekter ved HiOA. Her er det mange prosjekter på gang som jeg synes er veldig spennende. Jeg er spesielt interessert i forskningen som går på å kartlegge underernæring hos eldre.

TEKST OG FOTO:

Sonja Balci

Faglig favorittbok? Det varierer hvor i skriveprosessen jeg er. Akkurat nå leser jeg mange avhandlinger og forskningsartikler. Hva leser du når du ikke forsker? Jeg leser mest nettaviser og barnebøker for barna mine, og Pulverheksa-bøkene er veldig populære om dagen. For min egen del blir det dessverre ikke så mye tid til å lese skjønnlitteratur, men de siste bøkene jeg leste, var Innsirkling 1 og 2 av Carl Frode Tiller. Hvor er du om ti år? Jeg håper jeg er godt i gang med et spennende forskningsprosjekt.

Økt organisering av aktivitetsskolen – JEG ER REDD vi overorganiserer barns hverdag, sier høgskolelektor Siv Lund. Hun har sett på barns fysiske aktivitet i aktivitetsskolen. Etter innføring av rammeplan for aktivitetsskolen i Oslo er forutsigbarhet, struktur og læring blitt mye viktigere. – Aktivitetsskolen er blitt en forlengelse av skolehverdagen. Mens det tidligere var stor forskjell på skole og skolefritidsordningen, er det nå mye mer struktur på aktivitetsskolen. Tendensen er at de som er fysisk aktive, blir enda mer aktive. Det kan bli lettere for dem som har følt seg utestengt fra leken, å bli med, mens de som er i ro, ikke blir med på fysiske aktiviteter. Undersøkelser fra 2003 viste at nesten alle de undersøkte barna som var med i skolefritidsordningen, oppfylte Helsedirektoratets anbefalinger om en times daglig fysisk aktivitet. Ti år senere hadde bare halvparten av barna som var med i undersøkelsen, en times aktivitet.

«Vi må motivere studentene til å jobbe der hvor samfunnet har behov for dem.» Ragnhild Flittie Onstad

70% Omtrent 70 prosent av dem som ikke fullførte skolen, er i jobb ti år etter at de begynte på videregående skole.

Bakerst i køen ELDRE HAVNER bakerst i omsorgskøen og taper kampen om helseog omsorgskronene mot yngre pleietrengende. Det går frem av en forskningsundersøkelse blant ledere i pleieog omsorgssektoren, og på bestillerkontorer og tjenesteledere i fem norske kommuner. De eldre stiller svakere enn yngre når knappe pleieog omsorgstjenester skal fordeles, selv om alle har de samme rettighetene i henhold til loven, sier Heidi Gautun, NOVA-forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun står bak forskningen sammen med Anne Skevik Grødem ved ISF. Selv om omfanget av hjemmetjenestene har økt betydelig de siste 20 årene, er stort sett hele økningen blitt brukt til omsorgs- og pleietrengende under 67 år. Pleie- og omsorgsinnsatsen til eldre over 80 år har stått på stedet hvil.

Folk med dårlig helse ryker først ut ARBEIDSTAKERE med helseproblemer har større risiko for å miste jobben i Danmark enn i Norge og Sverige, viser forskning gjort av Kristian Heggebø ved HiOA. De foreløpige forskningsresultatene viser at når tidene blir økonomisk dårligere, så er det de med helseproblemer som mister jobben først. Det samme skjer ikke i Norge og Sverige. Det er spor av den samme tendensen i Norge og Sverige, men da bare blant yngre arbeidstakere opp til 30 år. Mye av årsaken til at de med helseproblemer må gå først, ﬁnnes i selve rekrutteringsfasen. Det er ofte de

med helseproblemer som blir ansatt sist. Dermed har de lavest ansiennitet, og mister jobben først. Forskningen til Heggebø illustrerer at det er store forskjeller mellom den norske, svenske og danske måten å organisere arbeidslivet og velferdssamfunnet på – selv om alle bekjenner seg til den nordiske modellen. I Danmark er det for eksempel enklere å sparke folk enn i Norge og Sverige, men de som mister jobben, har da tilgang på gode velferdsordninger. VIDEO

Trenger flere sykepleiere i eldreomsorgen MED ELDREBØLGEN og samhandlingsreformen er det behov for ﬂere dyktige sykepleiere i kommunehelsetjenesten. Men få sykepleiere ønsker å jobbe på sykehjem. I en undersøkelse som Norsk sykepleierforbunds studentorganisasjon har gjort, er det bare syv prosent som har sykehjem som sitt førstevalg. På HiOA jobbes det for å snu denne trenden, blant annet med praksisperioder i sykehjem i tredje studieår. – Som utdanningsinstitusjon må vi sørge for at fremtidige sykepleiere har høy kompetanse, og vi må motivere studentene til å jobbe der hvor samfunnet har behov for dem, sier Ragnhild Flittie Onstad ved Institutt for helse, ernæring og ledelse ved HiOA. Etter praksis i sykehjem får sykepleiestudenter et mer positivt syn på eldreomsorg og på kommunehelsetjenesten, mener Onstad.

Får jobb selv om de dropper ut DE FLESTE får jobb, selv om de dropper ut av skolen. Det viser ny forskning. Selv om de får seg jobb, bekrefter forskningen til Idunn Brekke ved HiOA at ungdom som avbryter videregående skole, likevel har mindre sannsynlighet for å få seg jobb enn de som fullfører. – Men det er ikke slik – som man ofte kan få inntrykk av – at alle som ikke fullfører videregående skole, havner utenfor arbeidslivet og får sosialhjelp, sier Brekke. Omtrent 70 prosent av dem som ikke fullførte skolen, er i jobb ti år etter at de begynte på videregående skole. Resten er økonomisk inaktive. Det vil si at de hverken er i arbeid, søker arbeid eller studerer. Å fullføre utdanningen er viktig, påpeker Brekke. Da sender du et signal til fremtidige arbeidsgivere om at du er en som fullfører det du har begynt på.

vitenogpraksis.no

HiOA-studenter går rett ut i jobb

«Mange opplever mening når de får gjøre ting de har satt pris på i livet. I likhet med andre har mennesker med demens også behov for en meningsfull hverdag.»

STUDENTER ved HiOA går rett ut i jobb etter fullførte studier. 65 % av studenter får jobb før de er ferdig med utdanningen. Grunnskolelærerne kommer aller raskest ut i jobb. De fikk i gjennomsnitt jobb bare én uke etter siste eksamen. Sykepleiestudentene fikk i gjennomsnitt tilbud om relevant jobb tre uker etter at de var ferdige med utdanningen. Totalt sett fikk over 90 prosent av studentene ved høgskolen tilbud om jobb innen fire måneder etter de avsluttet utdanningen. 8 av 10 HiOA-studenter jobber i dag i Oslo eller Akershus. Det går frem av en kandidatundersøkelse gjennomført ved HiOA.

MENINGSFULLE AKTIVITETER, minner om tidligere liv samt gode stunder med familie og venner gjør livet med demens mer verdig. Det går frem av forskningen til HiOAstipendiat Oscar Tranvåg. Han har intervjuet elleve personer med demens om hva som kan bidra til at de opplever verdighet i hverdagen. Forskeren mener det ligger et stigma allerede i navnet på diagnosen. Demens kommer av latin og betyr uten sjel eller uten forstand. – Allerede der kan vi si at vi langt på vei har bidratt til å krenke dem som har fått denne diagnosen, sier Tranvåg. Informantene i studien var hjemmeboende og i aldersgruppen 64 til 85 år. – Mennesker med

demenssykdom har erfaringer som andre ikke har. Ved å lytte til deres tanker og erfaringer kan både helsepersonell, familie og venner lære mye om hva som er viktig for dem, sier han. – Mange opplever mening når de får gjøre ting de har satt pris på i livet. I likhet med andre har mennesker med demens også behov for en meningsfull hverdag. – Det ﬁnnes ingen medisin som kan kurere demens. Derfor må vi utvikle kunnskap om hvordan menneskelig omsorg kan bidra til gode og meningsfulle liv for dem som rammes. VIDEO

vitenogpraksis.no

Utvikler grønnere dataskyer VERDENS SKYTJENESTER vokser i stort tempo, og datasentrene som leverer disse tjenestene, blir større og større. Datasentrene bruker nå mer strøm enn Tyskland og Brasil, og snart like mye som hele Russland. Redusert strømforbruk kan spare miljøet og øke lønnsomheten med store summer. I masteroppgaven har Thomas Hage i samarbeid med HiOA-forskere utviklet to algoritmer som kan redusere strømforbruket, og fått gode resultater. – Det vi har gjort, kan gjerne sammenlignes med start- og stoppfunksjonen på moderne bilmotorer, sier Hage. Når du stopper på rødt lys, skrur bilmotoren seg av. Og når du skal kjøre igjen, starter den. Om motoren ikke skal drive bilen fremover, trenger den heller ikke å bruke drivstoff.

Heidi Bergsli Forsker Heidi.Bergsli@hioa.no Tlf. +47 412 29 225 Knut Boge Førsteamanuensis knut.boge@hioa.no Tlf. +47 947 93 921 Mari Dalen Herland Stipendiat Mari-Dalen.Herland@hioa.no Tlf. +47 67 23 81 63

Foto: Bård Gudim/HiOA

Slik kan eldre med demens bevare verdigheten

By og byutvikling Forskere som er intervjuet i denne utgavens tema om byutvikling. Se også hioa.no/ ekspert

Skoleoppgave endte i millionsalg DET SOM BEGYNTE med en liten irritasjon for produktdesignstudenten Nima J. Shahinian, er nå solgt for et ukjent millionbeløp. Oppgaven som Nima ﬁkk på bachelorutdanningen i produktdesign, resulterte i stikkontakten Flow. Resultatet er like enkelt som det er genialt: En spiralform i bunnen av kontakten gjør at støpselet ﬁnner veien helt av seg selv. Ikke bare glimrende for dem av oss som har nedsatte motoriske evner. Hvem har vel ikke plundret med mobillader og stikkontakt i mørket?

EKSPERTLISTE

Monika Rosten Stipendiat Monika.Rosten@hioa.no Tlf. +47 412 94 172 Mary Ann Stamsø Førsteamanuensis Mary-Ann.Stamso@hioa.no Tlf. +47 932 54 967

Datamaskiner kan gi slutt på netthets FORSKER HUGO LEWI HAMMER ved HiOA har utviklet en metode som kan bety slutten for hatefulle ytringer og trusler på internett. Hammer har undersøkt hvordan man kan bruke datamaskiner til automatisk å oppdage ulovlige ytringer, og spesielt trusler om vold eller sympati med voldsbruk. Forskerens metoder er å utnytte datamaskinens evne til å lete gjennom enorme mengder tekst på kort tid. Gjennom å lese seg gjennom rundt 25.000 setninger fra kommentarfeltene på YouTube, identiﬁserte han 1.500 trusler om eller sympatier med vold. Materialet brukte han til å lære datamaskiner å detektere, eller oppdage, nettopp slike trusler. Metoden er ikke ufeilbarlig, men på materialet fra YouTube klassiﬁserte metoden feil i mindre enn én av ti tilfeller.

Driller forskere i formidling HØGSKOLEN i Oslo og Akershus ønsker ﬂere forskere som formidler. Gjennom et eget program for fremragende forskningsformidling er 12 forskere plukket spesielt ut til å være med på et intensivt treningsprogram over to semestre. Programmet har anerkjente kursholdere og tett oppfølging. Det vil bli holdt en rekke samlinger i løpet av høsten 2014 og våren 2015. Her får deltakerne lære mer om alt fra hvordan man spisser budskap og bruk av sosiale medier, til presentasjonsteknikk. Det var mange søkere på programmet, og en egen fagkomite valgte ut de 12 som ﬁkk plass. Les mer på vitenogpraksis.no.

Jardar Søvoll Forsker Jardar.Sorvoll@nova.hioa.no Tlf. +47 932 24 305 Oddrun Sæter Professor Oddrun.Sater@hioa.no Tlf. +47 67 23 81 01

Få forskningsnyheter jevnlig! Du kan følge med på forskningsnyheter fra HiOA på flere måter:

vitenogpraksis.no Viten + praksis som nettmagasin med artikler du ikke ﬁnner i papirmagasinet, på videoer og bloggposter.

@Vitenogpraksis

Abonner på vårt nyhetsbrev

Diskuter forskning på Twitter

Vi sender månedlige nyhetsbrev med oppsummeringer, nyheter og informasjon om aktuelle hendelser.

Følg @vitenogpraksis på Twitter. Der legger vi ut små nyheter om forskning ved HiOA, og om forskning i inn- og utland.

Du abonnerer via nettmagasinet: vitenogpraksis.no/nyhetsbrev

Diskuter med oss, still spørsmål og følg med under konferanser og arrangementer.

youtube.com/hioaﬁlm

www.vitenogpraksis.no

@vitenogpraksis