Petter Fergestad
Aktuell med ny bok neste år:
Petter Fergestad er dr. techn. i elektroteknikk og har lang erfaring fra næringslivet. Han var 78 år da han i 2017 debuterte som skjønnlitterær forfatter med spenningsromanen «Armageddon-algoritmen». Den gikk rett inn på bestselgerlistene, ble kjøpt inn av Kulturrådet og etter hvert trykket i tre opplag. Debutromanen ble den første i en trilogi, den ble etterfulgt av «Og himmelens krefter skal rokkes» og «Indras nett». Nå har han manus klart til bok nummer fire, «Ibenholtmasken». Det må vel gå an å si at du debuterte uvanlig sent? Hehe, ja. Det er aldri for sent å prøve noe nytt. Jeg leste om en som debuterte da han var 102. Om det var et resultat av mange års innsats og et utall refusjoner skal være usagt, men det er ikke utenkelig. Edel vin blir bedre med årene. Hva gjorde du før du ble forfatter? Jeg har drevet med teknisk forskning og utvikling og har hatt lederstillinger i inn- og utland. Et par år var jeg i USA, jeg har ledet en bedrift i Tanzania og jeg har etablert et par bedrifter i Norge som utviklet og solgte produkter og tjenester til de fleste verdensdeler. I samarbeid med forskningsmiljøet PFM på Kjeller utviklet vi for eksempel en georadar. Den ble blant annet brukt til å finne vann i Afrika og til å måle istykkelse i Antarktis. De forskerne vi samarbeidet med står bak georadaren som nå leter etter rester av liv under overflaten på Mars. Vår versjon var den spede begynnelse på denne fantastiske prestasjonen for norske forskere. Hvorfor tok det så lang tid før du debuterte som forfatter?
8
Tekst og foto: Petter Fergestad
Kortversjonen er at jeg hadde en slags midtlivskrise da jeg var rundt førti. Den første halvdelen av livet ble jeg stort sett styrt av signaler fra venstre hjernehalvdel. Det ble plagsomt etter hvert, for «mennesket lever ikke av brød alene», som det står i Bibelen. Midtveis i livet hadde jeg en opplevelse som åpnet veien inn til høyre hjernehalvdel. Den hadde jeg så langt ikke utforsket i nevneverdig grad, for der inne hadde jeg lenket fast et villdyr. Det forestilte jeg meg i hvert fall da jeg var liten. «Du må itj slæpp laus villdyret ti dæ!» sa faren min hvis jeg ble sinna. Det hørtes så skummelt ut at jeg stengte døra for villdyret og alt annet som måtte finnes der inne i det ubevisstes gåtefulle mørke. Jeg leste om Biggles og Tarzan, men jeg burde ha lest Olaf Bull: «Den, som blyg og blek og forundret savnet rovdyrblodets flom gjennom nerver og kjød ... ham går det ilde! Livets laveste alger fraadser paa ham!» Det var som en åpenbaring da døra gikk opp, og det viste seg at «villdyret» bare ville meg vel. Blant annet hjalp det meg til å skrive bøker. Jeg feiret frigjørelsen av «villdyret» ved å bli med i en skrivekonkurranse i Gyldendal, det resulterte i at de utga en barnebok som jeg skrev og illustrerte. Så ble det ikke mer skriving
Hverdagsnettmagasinet 2/2021
