Jan-Robert – politietterforskeren

Jan-Robert - politietterforskeren

Jeg har tatt en prat med tidligere politietterforsker, Jan-Robert Henriksen, fordi jeg vet at leserne av magasinet er opptatt av krimromaner. Og hvem er vel bedre til å mene noe om krimfaget enn en person som har jobbet mer enn 25 år i politiet?

Tekst/Foto: Jan-Robert Henriksen

Gi oss en rask politi-CV

– Jeg begynte som aspirant i 1979, var ferdig utdannet i 1982, jobbet deretter i gata som ordenspoliti og siden etterforskeravdelingen. Sistnevnte med ulike felt. Spaningsavsnittet, vinnings- og ransavsnitt, voldsavsnittet, narkotikaavsnittet, forebyggende avsnitt og økonomisk etterforskning. I tillegg har jeg videreutdanning som etterforsker, noe kriminologi og mastergrad i jus.

Gi oss noen tall på saker du har deltatt i. Eksempelvis hvor mange drap har du vært med å etterforske?

– Herregud, tall!? Noen tusen avhør, noen tusen rapporter, tusen åsted. Drap? Heldigvis få, bare 5 – 6 stykker og noen saker som ikke ble drap. Tilfeldigvis.

Hvor stor forskjell er det på krimlitteratur og virkelighetens politiarbeid?

– Det er ofte stor forskjell, men finnes også krimlitteratur som forsøksvis nærmer seg virkeligheten i metode og kultur, de er gjerne skrevet av politifolk. Mine bøker inklusive.

Hvilke krimbøker har du lest som best passer politivirkeligheten?

– Jørn Lier Horst. Erling Greftegreff, Terje Bjøranger, Hanne Kristin Rohde, Eystein Hansen og til dels, Jan Erik Fjell.

Finnes det lettere veier å skrive krim enn å gå veien om politikrim?

– Absolutt. Som politi finnes det en mengde regler å forholde seg til. Men velger man en journalist som helt, så har man langt større regelbunden frihet. De kan eksempelvis jobbe på tvers av landegrenser.

Sett fra politiblikket, hvilket avvik er det mest framtredende forfattere gjør når de forsøksvisskriver om politihelter?

– Det er en ting som stadig går igjen. Logisk brist! Når politiet (påtalemyndigheten) går i retten må de framstille saken plausibelt. Dvs. underbygge fortellingen med bevis som binder saken sammen. Dommeren skal være overbevist av historien. En logisk brist – og saken er død. Krimromaner snubler ofte og legger igjen umuligheter.

I tillegg til å være politimann er du også kjent fra TV og scene som komiker/buktaler. Hva med bruk av humor i en krimbok?

– Som beskrivelse av politikultur er den viktig. Galgenhumoren internt florerer. Nødvendigvis.

Jeg tegner slik kultur i mine bøker og ser heldigvis at jeg ikke er alene.

Klarte du å skille rollen som seriøs politi og humorist. Kunne “tyvene” risikere å møte en politimann med klovnenese?

– Jeg skal være ærlig innrømme at jeg mikset rollene noen ganger. Det ligger noen rapportmaler, merket navnet mitt, ved Politihøgskolen som eksempler til studentene på hvordan det – ikke – skal være. En gang ble jeg som ung kommandert ut av sjefen min for å skrive bøter. Bilbeltekontroll. Sånt kjeder meg, jeg kom tilbake med null på blokka, han kjeftet. «Alle de andre har skrevet bilbeltegebyr!» Morskt. «Å», svarte jeg, «var det bilbeltekontroll, jeg trodde du sa beltebilkontroll og jeg så ingen beltebiler.»

I bøkene beskriver du en politikultur hvor det finnes døgenikter, egoister, latsabber, regelryttere, men også genuint gode mennesker. Er speilet ditt riktig?

– Ja!

Du eier og utgir på eget forlag. Hvorfor?

– Fordi normalkontrakten er unormal. Den tar fra meg rettighetene til manus. Jeg er ingen surrogatmor. Romanene er mine barn. Men selv om jeg eier forlaget har jeg med dyktige folk med vetorett i de viktige leddene. De beste redaktørene, gode språkvaskere, korrekturlesere, designere og et salgsfirma. Men konkurrere mot de store er umulig, jeg må bare håpe krimlesere omfavner politikrim pakket i lett humor og at leserne kommer til under ferden.

Jan-Robert Henriksen

Jan-Robert Henriksen